[V]

59Jeg ser den veldige sletten med grovt gress, svidd av sommervarmen. Hvite, kubbete skymasser lavt nede – himmelen hviler på dem, tung og mørkeblå, en støpt hvelving. Og i syd solen, rund og farlig, danser for synet med iltre, grønne solbarn, ser en for lenge på den.

Vi er ute på marken alle fem, er en ørliten klynge liv, små som fluer mot flate og kuppel. Midtpunktet for alt sammen – Just og jeg med barna våre.

Han har laget en drage til guttene. Kveld efter kveld hadde han sittet og husket frem den gamle kunsten fra barnedagene – hadde målt og fundert, skåret til papiret, klistret, staget det med hyssing. Snute og hale, gildt malt. Idag skal den prøves.

Men Hans har fått en flyvemaskin av en «onkel» i byen, en av Justs venner. Han vører ikke dragen, han sitter på bakken med gaven sin mellem bena, surrer tråd om mekanismen og ser ikke op. Aldri så lite skuffet sier Just: Det er fint med en drage, Hans, den kan du styre. Men åtteåringen vår svarer at det er finere med en maskin som går hvor den selv vil.

Jeg ser på ham, ser på Otto, som står alvorlig og studerer farens håndlag – så like, så ulike disse to … Og jeg bøier mig over Grete. Fem år måtte hun være da. – Sitter på huk, plukker ivrig blad for blad av en prestekrave. – Jeg sier hun må ikke ødelegge blomsten, vi skal gå og finne flere 60og ta dem med hjem. Hun ser vantro på mig – og hun sier vel: det er ikke ingen fler blomster – og Just retter vel på henne: det er ikke flere blomster skal du si. Så speider jeg ut over sletten – det stutte gresset er gullig, det er lenge siden det regnet; den sommeren var het og tørr. Men jeg skimter noe blått langt borte, og Gry og jeg går dit blåklokken står.

Vi er på landet. Sødmen ved det fyller mig, jeg drar inn den friske lukten av ingenting nesten, en luft uten smak av røk og sot. Jord og himmel, hvad skal vi med mer? Småfugl som kommer og reiser igjen – byen vet ikke om dem. Den første raklen, som sender det gylne støvet sitt med vinden – den første blomsten som åpner sig i skogkanten, byen er bedradd for dem. Å, det er på landet menneskene skulde leve, mennesker med barn … Da er det Gry sier: Det er penere blomster i haven vår, roser også. – Og har vi ikke fått vårt eget hus nesten? Bor der sammen med en eneste annen familie – har en halv have, som er vår alene. Barnevognen med småjenten vår har stått i den – henne måtte vi ikke kjøre ned i heis for å få henne ut i solen …

Vi plukker blåklokken, og Gry får den inn i knapphullet på kjolen. Så hører vi ropene og snur oss – se, dragen går til værs. Just springer med den, Otto springer, begge to holder de i den lange snoren. I iltre kast skjærer den mot vinden, nedover, opover, – stiger, stiger. Ottos røst sprekker 61i jubel. Da reiser Hans sig, slipper den nye, dyrebare leken, kuter i vei efter de andre …….

Jeg dekker til dem på gresset. Sjokoladen i termosflasken, ølet til Just, esken med smørbrød står på den blårandede duken. Svette, røde i hodet kommer guttene, hugger inn i brødhaugen, biter til med nye, sterke tenner. I fanget mitt sitter Gry, ved siden av oss ligger Just.

Langt borte i den brunlige røkdisen er byen. Mellem oss og den sklir bilene langsefter den bene landeveien, små som biller. Men nær horisonten mot vest ser vi omrisset av en stor gård – hus og uthus, kuppelen på halmstakken, som har overlevd vinteren. Og jeg sier at når vi blir rike, skal vi kjøpe den gården og flytte dit og ha kuer og gris og høner og en stor hund. Men Just mener her er et kleint sted for jordbruk, sand og sand – sletten her skulde være flyveplass. Guttene tender i øinene – flyveplass ja, hundre fly, tusen fly! De speider. Der kommer ikke noe fly, men en stær stryker over os. Jeg vilde vært fugl, sier Hans. Otto: Da kunde du ikke gå rundt juletreet da. Hans flakker med øinene – jeg ser hvor blå de blir i dette lyset, en bete himmel nesten. Så er de faste og triumferende. Når jeg blir flyver da er jeg omtrent fugl da. Da kan jeg gå rundt treet lell. Otto også vil bli flyver. De kan fly ved siden av hverandre helt til Afrika. Og Just sier: Flyvevåpnet er et fint våpen.

62Hørte jeg varslet? Kjente jeg kulden i ordene?

Jeg følte intet. Jeg satt der trygg med mine …

Jeg husker Gry sølte sjokolade over den hvite kjolen sin. Guttene ropte: Sølegris skal ha ris. Jeg sa det var min skyld. Og Just nikket: Mor har rett, hun glemte Grete.

Jeg glemte Gry – den gangen og ofte siden. Jeg kalte henne en gang det fremmede barnet vårt. Gabi svarte: Grete er den sterkeste av dere. Hun så det.

Det var ikke det første varsko jeg fikk. Hadde ikke Just sagt at landet trengte soldater – sagt det enda før guttene blev født? Og jeg fikk vel flere varsler efter den dagen ute på sletten også – hørte dem kanskje, overhørte dem, husker dem ikke … Til den søndagen kom, den jeg aldri har glemt.

Ja, det var den gode dag da også, hviledagen. Søndagene for Just, jeg har tenkt på dem her inne. Det var da han åndet ut, de eneste dagene han var sammen med barna fra morgen til kveld. Før vi stod op kom de til oss – putekamp og sjau mellem faren og dem, jubel. Siden gikk han tur med dem i all slags vær, alltid kom guttene storøide hjem, hadde lært noe nytt, var fylt av det – kunnskaper fra Justs store forråd. Og Just selv var en annen da, blåere i blikket, ikke så dradd i det magre 63ansiktet. – Verden blev frisk og ung for ham også gjennem barna – engang sa han det: Det er vel ingen bedrift å være far, jeg synes jeg merker en og annen foruten mig har unger, men det er snodig – jeg må ta mig på tak for ikke å kyte av verdigheten. – Det var vel så at jeg var sinn og skinn med barna alle ukens dager, var instrumentet, som tok imot den minste låten fra dem, moll eller dur, og levde i det. Han gav dem kraften sin og tiden hviledagene, tok liksom peiling på dem da, fra uke til uke, merket sig det nye, som var kommet til siden sist. Barn endrer sig på dager, de.

Somme tider, en sjelden gang, hadde jeg skjønt det kunde være noe i forholdet mitt til barna han ikke likte. Men det var småtterier – jeg «pyset» med dem, som han sa, puttet dem i seng når han vilde de skulde trasse en forkjøling. Og sånt … Og han hadde advart mig en gang mot å fortelle dem så mange eventyr, han mente det var usundt, særlig for Hans, som lenge hadde liten greie på «sant og usant», på skillet mellem fantasi og virkelighet. Jeg tenkte det var fordi han selv ikke hadde hørt eventyr som barn – og jeg tenkte på alt eventyr og sagn hadde åpnet i mig, innover og utover, mintes hvor de hadde hjulpet mig til å holde ut, på min vis. Hvor god virkeligheten er, er drømmen enda bedre, tenkte jeg, og jeg vilde ikke forholde barna den, og jeg brydde mig ikke 64om det han sa … Vi hadde hvert vårt livssyn, Just og jeg, men de gled side om side i mange år – og skubbet de litt bort i hverandre, var det ikke til skade for noen av oss, syntes jeg. I alle fall ikke for Just, mente jeg – hans var så enkelt og sterkt, muret op med sten ved sten fra grunnen – som huset vårt, som fabrikken han arbeidet for, – som samfundet han tjente og religionen han bekjente sig til. Mitt eget, hvad var det? Jeg hadde aldri måttet gjøre rede for det …

Så liten en ting – så stor en bølge. Og enda ikke stor nok til å velte mig, vekke mig, gjøre mig seende.

Ja, så liten en ting. De hadde fylt ti år, tvillingene. Til dagen hadde de fått David Copperfield fra mamma. Utgaven med illustrasjonene av Browne – boken og billedene jeg elsket høiest av alle den gangen jeg var på deres alder. Før barna la sig om kvelden leste jeg høit for dem, ett kapitel hver kveld.

Det var en regnværssøndag. Boken lå på stuebordet. Guttene drog Just med sig for å vise frem et billede før de startet på turen sin, vi var ikke kommet lenger enn dit. Det var billedet med Pegottys stue, og stuen var inne i en båt, forklarte de. Just innrømmet at det så slik ut, spanter og bjelke i taket. Hvad forestillinger forbandt Otto og Hans med denne tegningen, spurte han – en båt på sjøen hadde de aldri sett. Hans svarte: 65Veggene er grønne, sånn grønne som vannet når det bryter med digre bølger og sola skinner gjennem det. Just sa kvasst: Det er jo en tegning. Den har ikke farver.

Å, jeg minnes hvor forbløffet de blev i de små ansiktene mens de bøide sig over boken. Hans sa: Den er grønn. Jeg ser det. Just: Du kan ikke se det som ikke er, gutt. Otto reiste hodet: Mor sier de er grønne, Pegottys hatt er gul med blå bånd. Han satte pekefingeren ned i boken. Tørr og streng i røsten spurte Just om han også så det? Nesten, hvisket Otto. Just ropte på Gry: – Grete, kom hit! Er det kulør på denne tegningen? Det er det vel ikke, svarte Gry, å så kjapt. – Hverken gul, eller grønn? – Det er bare noe mor finner på, sa Gry. Just snudde sig mot guttene: Der hører dere. Grete bruker øinene. Dere to er noen fjols.

Jeg gikk. Jeg gikk ovenpå. Jeg visste han var vond på mig, visste jeg måtte forklare mig.

Vi satt på soverummet vårt, jeg ved vinduet, Just på sin egen seng. Han sa sterke ord. Og til slutt: Slik lærer du guttene å se det som ikke er. – Jeg svarte at for mig hadde stuen til mr. Pegotty alltid vært grønn. Fra jeg var liten og bodde ved sjøen med far og mamma og Gabi den sommeren. Det er sant, sa jeg. Han blev oprørt over ordet – han spurte om Pegotty eller hvad jeg kalte ham, var «sann»? Enn si stuen hans. – Det tok mig med en slags fortvilelse at Pegotty 66ikke skulde eksistere – og Micawber og Emily og David selv. Jeg sa jeg hadde vært hos dem, og at for mig var de til, mer enn de fleste «levende» jeg har møtt. – Da sa han han lenge hadde fryktet jeg gav mig over til drømmerier, som en dag vilde ta makten fra mig. Han sa jeg ikke tøilet sinnet mitt og at det kunde bli skjebnesvangert for barna våre.

Jeg forsvarte mig. Jeg sa vi visste det var diktning, men at det var som å reise, som å se deilige og sørgelige ting. Jeg sa vi blev klokere av det og at det ikke kunde være noe vondt i det, og at folk i bøker er mennesker, skapt av mennesker som vi selv. – Just snakket lenge. Mennesket er skapt av Gud, sa han – hvad mennesker dikter sammen er forgjengelig, og det må aldri forveksles med liv. Og han sa hans eneste ønske var at det skulde bli mannfolk av guttene, nyttige menn, så de kunde slå sig frem i konkurransen, som daglig blev større. De skulde så å si ta avgjørelser for hvert skritt, se skarpt, fatte hurtig, bestemme tingene, komme sikre frem mot målet. Hvert sidesprang sinket dem, hver overflødig tanke var spildt kraft. – Jeg spurte ham hvad målet var? Om det ikke var at alle evnene i oss skal få sin chanse og ingen av dem undertrykkes? Jeg ropte og sa at de var barn ennå. Begavede barn, som undret og spurte og var sultne på alt. Og himmelen 67var jo over dem, den kan ikke brukes, ikke til regnestykker, men den er.

I himmelen bor Gud, lær dem å frykte ham, sa Just.

Jeg skalv, jeg kunde ikke sitte stille. Nei, jeg vilde ikke lære dem å frykte. Jeg vilde ikke lære dem noe – jeg vilde ha dem med mig dit hvor jeg selv var lykkelig. Jeg vilde ha dem til å forstå at bakom pannen gror det underligste av alt liv, gror tankene og synene og lengslene. – Han kastet ordene tilbake mot mig: syner og lengsler. Bakom pannen sitter forstanden som skal lede oss – som vi skal bruke til å opdage våre egne anlegg med og utvikle evnene våre på. Otto kan bli en dyktig mekaniker, sa han, hjelp ham til å koncentrere sig om det. Og hjelp Hans til å holde sig til sannheten, til å se tingene som de er, vokt dig for å lære ham å «dikte». Vi var så oprørte. – Jeg sa om igjen at jeg ikke «lærte» dem noen ting, vi var bare sammen om å glede oss litt når den skrekkelige lekselesingen endelig var slutt. – Han blev blek av harme, spurte om jeg holdt med barna i at lekselesing var «skrekkelig»? – Og jeg svarte at den var det, alle timene på skolen først, alle timene om eftermiddagen siden, bøid over regnestykker og vanskelige bøker. Barn, som skulde springe og rope og le. – Han sa jeg kunde gymnastisere med dem om kvelden. Da fortalte jeg at vi somme tider danset, satte på grammofonen og danset litt. – 68Just hadde aldri danset, hadde ikke lært det. Han trodde ikke, som moren, at det var synd, sa han. Men han hadde sett folk danse – han visste dans kunde vekke lyster, om ikke syndige så skadelige. Jeg skulde ikke danse med guttene.

Det kom noe desperat over mig, jeg reiste mig mot ham, jeg ropte han ikke kunde forby mig ting. Kunde ikke forby mig å lese for dem heller. Han kunde ikke nekte mig å være mig, det kunde han ikke. Barna var mine, mine også. – Han svarte at de hverken var mine eller hans. De skulde gjøre sin plikt mot hjem og foreldre, som de siden skulde gjøre den mot staten. Ut over det hadde vi ingen rett til å påvirke dem. De var ikke vår eiendom.

Jeg gråt – jeg snakket og gråt – jeg var ute av mig som aldri før. Og jeg så undringen stige i øinene hans, men han stod urørlig, og jeg syntes han blev en fremmed og en fiende. – Jeg vet at jeg sa staten er menneskeverk, og at nye mennesker en dag kanskje skaper en ny stat, som ikke lignet hans, og at da skulde vi gjøre vår plikt mot den, men det var altsammen noe utvendig og ikke noe mål. Det som betyr noe er inne i oss, er evig, er det eneste som gjør oss glade og frie, så vi kan tåle «staten». Det eneste vi kan dø for, også.

Han tidde litt. Så sa han, lavt og langsomt: Guttene må gi sitt liv for staten, kreves det. – Jeg rakte frem hendene, jeg ropte, vi hadde ikke 69fått dem og født dem for at de skulde dø for noe de ikke visste hvad var. – Han tok ikke hendene mine, han bøide hodet og sa: Guttene vet alt nå mer enn dig. Hvad vet du egentlig? Hvad er det du vil? – Jeg kunde ikke mer. Å, jeg kunde ikke svart ham, om jeg hadde forsøkt, heller. Forstod jeg mig selv? Og enda bad jeg: Forstå mig, Just. – Han så forbi mig. Vil du love mig å la dem være i fred? spurte han. – Det kunde jeg ikke, det kunde jeg ikke, hvis han mente jeg ikke fikk snakke med dem om det jeg er glad i. – La dem snakke, sa han, hør på dem. Og spør de, så bed dem vente til de selv finner svar, på slikt innvendig. Fabler er ikke noe svar. En tegning er svart og hvit, den er en konkret ting. Fusk ikke. Lær dem å se. Lær dig selv det først og fremst.

Jeg gjemte ansiktet i hendene – jeg måtte ikke se – ikke se Just og hans verden og hans vilje, det var det eneste jeg følte, for jeg rystet av skrekk. Han kom bort til mig og la armen om skuldrene mine. Du vil ikke love? spurte han. Jeg fikk sagt jeg vilde prøve å bare lese det for dem som stod i bøkene, jeg skulde ikke legge noe til. Han kysset mig på pannen. Og jeg kjente mig så fattig.

Jeg blev oppe på soveværelset en stund efter ham. Da jeg kom ned i stuen var guttene der ennå. De skulde ikke gå tur, de satt og spilte domino. Just var ute i haven og bandt op blomster 70sammen med Gry. – Otto reiste sig fort, kom og tok mig om halsen. Jeg visste de måtte ha hørt noe, om ikke ord så stemmene våre.

Men jeg hadde ingen rett til å klamre mig til gutten min, til å søke trøst – jeg måtte være redelig og begynne nå og her. Og jeg sa til ham og Hans: Far liker ikke at vi setter farve på Pegotty. Han sier det er tull. Vi kan la være å gjøre det. Hun kan beholde den svarte hatten sin, Pegotty.

De smilte ikke. Hans satt med hand under kinn og så på mig. Med ett skiftet han stilling, sopte brikkene sammen og sa: Far liker ikke bøker, bare aviser. – Inn mot mig sa Otto: Far har lest hele encyklopedien, vi kan spørre om hvad vi vil, han vet det.

Jeg kjente hvor fullkommen Justs seier blev da. Men jeg følte noe annet også – Hans så og så på mig med de dunkle blå øinene, Ottos hode var nær mig – jeg hadde dem, hadde dem på kjærlighetens evige vis – jeg var rik, jeg skulde ha råd til å gi slipp på meget, for det største var hos mig.

Bølgen hadde skyllet over mig, men jeg stod.

Ennå stod jeg …

Vi hadde kjempet mot hverandre for første gang, han og jeg. Kjempet om det som er mest 71dyrebart for hver menneske som tenker – om selve tankens utspring og opkomme.

Jeg hadde tapt.

Men et sted sitter der én i et dypere mørke enn vårt, Just. Han kan ikke se maskinene dine lenger, kan ikke se resultatene av alle opfinnelsene, alle de sindrige eksperimentene som har gjort jorden til et helvete for ham og for oss. Men der finnes en verden som ikke krever øinenes lys – fra sinn til sinn ranker den skuddene sine, rosene, synene, billedene. Jeg vet den er hos ham nå – barneårenes eventyr, ungdomstidens drømmer. Versene hendene hans ikke mer kan skrive, synger ennå rytmen sin for ham, dikt og fabel når ham på en fremmed røst, gir lindring, den eneste lindring i ulykkens dyp ….

Ja, vi hadde kjempet mot hverandre for første gang –

Gled vi fra hverandre? Nei, vi søkte hverandre over brådypet – inderligere enn før. Vi hadde sett ned der hvor sinnene våre stod på hver side av det uoverstigelige. Angsten for å miste hverandre drev oss sammen – ennå var vi unge, ennå hadde legemene våre kraft til å glemme, dekke over og slette ut.

Jeg vet Just også minnes denne tiden som vår lykkeligste.

Boken er utgitt av bokselskap.no

Last ned

Last ned hele boken til mobil/nettbrett i .epub-format eller som .mobi.
Du kan også skrive ut boken som .pdf eller html.