[VII]

119Det hendte da guttene hadde fylt seksten år. Vår største sorg, syntes vi …

Jeg står der foran sengen til Hans med dem i hendene. Et par mørke gummihansker. De lå under hodeputen hans da jeg skulde snu den. Jeg tror jeg skjønte det med det samme.

Historien hadde stått i avisen den morgenen. Just og jeg hadde snakket om den ved frokostbordet. En gammel dame var om kvelden blitt slått over ende ute i byparken. Politiet hadde funnet vesken hennes, merkelig nok uåpnet og med innholdet urørt, et stykke fra der hvor den gamle lå besvimet og med en brukket arm. Det var ingen fingeravtrykk å holde sig til, ransmennene hadde tydelig brukt gummihansker, «efter de beste mønstre», stod det i avisen. Trass i at overfalte mente det var unge velklædde gutter som hadde slått henne ned.

Jeg skjønte det, som en forstår med instinktet, tvers igjennem det utrolige, det umulige. Den lyse, muntre gutten min. Den snilde gutten vår. Hans, som enda kunde slå armene omkring mig i ømhetsutbrudd. Likevel. – Nå så jeg det øinene ikke visste de hadde sett denne siste tiden: rastløsheten hans, nervøsiteten. Den plutselige bortebliingen midt i samtalen. – Jeg tenkte: Hans har vært med. – Han hadde ikke vært med på det. I siste øieblikk hadde han latt være. Han blev ikke vist ut av skolen, som de andre fire. Han kom ikke i 120arrest og forhør. Men han var skyldig; han var en forbryter for Vårherre, som Just sa det. Og Justs tillit til ham kom ikke tilbake til ham før – før han hadde gjort dåden.

Da han stod inne på rummet sitt den eftermiddagen og tilstod foran oss … Øinene hans da jeg sa jeg hadde funnet hanskene og gitt dem til hans far. Hvorfor gjorde du det, mor, hvorfor gjorde du det? spurte det fortvilte blikket. – Jeg kunde fortalt ham om kampen jeg hadde, før jeg fikk kraft til å gå til Just med det jeg hadde funnet. Han vilde ikke forstått den. Langt tilbake og langt inne lå det løftet jeg engang hadde gitt mig selv: aldri å stille mig mellem barna og Just, ikke å forholde ham hvad jeg visste om dem. Betingelsen for det vi hadde å bygge på av grunnvoll, vi to.

Hans hadde ikke vært med på ugjerningen, men han hadde vært med på å planlegge den, han hadde vært «sammensvoren», han hadde kjøpt ansiktsmaske og gummihansker. – Just spurte om han trengte å røve gamle kvinner for å skaffe sig penger? Da tendte hele gutten i indignasjon, rettet sig op, flammet. Trodde vi det var av tarvelig begjær de hadde gjort overfallet? Hadde de kanskje tømt vesken? Hadde de tatt noe med sig? De hadde gjort det for sportens skyld. De vilde prøve sig, de hadde sett slikt på film hundre ganger, det skulde mot til, og behendighet – det var temmelig lyst i parken, pampen var der også. – Just spurte 121om han var medlem av en banditt-forening? – Han var medlem i en klubb av kinointeresserte gutter. De hadde en fører, de kalte sig «Den røde hånd». – Hvorfor hadde Hans stukket av i siste øieblikk? – Fordi han syntes det var vemmelig, da han så det var en gammel kone. – Hvis det hadde vært en mann. – Og Just talte til ham, tordnet mot ham. – Eide han ikke moral, hadde han ikke skam i livet? Gikk vi bort og slo ned folk som vi ikke likte, som var i veien for oss – enn si ukjente mennesker for «sportens» skyld – levde vi ikke i et ordnet, civilisert samfund? –

Han tenkte på å melde Hans for politiet som medskyldig. Han gav efter for bønnene mine, han gjorde det ikke. Gutten måtte spise alle mål alene i fjorten dager oppe på værelset sitt. Vi fikk ikke lov å snakke til ham. Hver kveld sa Just: Jeg forvinner det aldri, Bett. –

Han forvant det ikke før den dagen kom da Hans stod i stuen hos oss med helte-tegnet på uniformen sin. Da reiste Just sig, da først falt byrden av ham, da sa han det han hadde sagt før i en lykkestund: Jeg takker dig, Herre. Da tok han gutten inn til sig på nytt.

Og Hans tilstod: Han hadde ført maskinen sin langt, lenger enn noe fly av den typen før hadde nådd. I kamp hadde han skutt ned en fiendtlig flyver. Han hadde gått ned over den lille byen, 122de hadde kastet bomber og rammet fabrikken, de hadde feiet gaten med mitraljøsen. Og gaten hadde vært full av mennesker, og gaten blev dekket av døde. – Og du vendte hjem, uskadt, ropte Just og dirret av lykke. – Jeg har fått perm og jeg fikk dette, sa Hans og løste korset fra brystet sitt og rakte det frem. – Tapperhetstegnet, hvisket Just og tårene fylte øinene hans.

Jeg gråt ikke. Jeg kunde ikke engang gråte.

*

Engang sa Otto plutselig: Du ser så rart på mig, mor. Du er ikke som før i øinene.

Han skulde i selskap. Han skulde danse med den lille veninden sin, med Evi. Jeg satt inne hos ham og så ham ta på sig den mørke jakken over den hvite silkeskjorten. I fanget hadde jeg aftenavisen. Der var en stor overskrift på første siden:

Nye provokasjoner. Skal vi finne oss i alt?

Jeg svarte: Jeg sitter og er forfengelig av dig, du er så pen i stasen. – Den lytefri kroppen, de rette sterke benene, den smale midjen, de brede skuldrene. Og på den slanke halsen hodet med det brungylne skjæret over håret, de store, mørke øinene, nesens fine bue, de friske lebene, de hvite tennene – ikke en ung gud, men gutten min av kjøtt og blod, som leste til eksamen, som vilde bli stjernetyder – som skulde ut og danse med piken 123sin og sverme med henne under trærne i den store direktørhaven med alle rosene, og kanskje kysse henne …. Min levende, vakre gutt, som var her og ingenting feilte.

Det var ikke det du tenkte på, mor, sa Otto.

Nei, det var ikke det jeg hadde tenkt på. Et lite hull i den hvite tinningen, hadde jeg tenkt, lite, usynlig nesten. Og han er ikke mer. – Jeg tok mig i vare efter den dagen. Jeg så ikke på ham og Hans oftere, ikke sånn. –

Ennå gledesstunder, ennå måneder, som blev til år og nye år. Store barn nå, voksne gutter. Otto og Grete med skolens beste eksamener. – Just og jeg satt på foreldrebenken og så alle tre gå frem og få vidnesbyrdene sine, satt rake og stolte, var ett i gleden. Og jeg tenkte på den første bokstaven for lenge siden, langsomt og besværlig satt på papiret av barnehånden. Nye bokstaver, side efter side med blyant på rutet papir. Ottos pene, Hansemanns ujevne. Og Grys første A, tegnet op efter avisens trykte. Derfra til idag – de tusen arbeidstimene, mylderet av kunnskaper hjernen hadde tatt imot og lagret. Nå var de rustet, nå skulde de snart arbeide på eget ansvar. Og nest den levende røsten deres, var bokstaven det store, vidunderlige uttrykksmidlet. –

Ottos X og Y i skriveboken, en barnetegning bare, en krøllet linje på papirets hvite den gangen – nå stod de for det ukjente, for tankens søkning, 124stod overalt på papirene hans hjemme mellem de geometriske figurene. Var en av veiene til stjernehimmelen for ham.

Den utålmodige skriften til Hans, bokstaver som mistet formen i feberen for å feste tanken på papiret – løse lapper på bord og stoler og i sengen hans, utkast til vers, selsomme, forvoksne ord, citater i anførselstegn. Og fra hyllene blev diktbøkene mine borte – å, ikke detektivromanen lenger, de virkelige bøkene nå, de store. Fremsiing med fakter for oss alle, når Hans var i det lune. Små verselinjer hvisket frem til mig alene, når han var i det. «Vers skrevet av ingen, mor.» Hans egne …… Sytten år da han begynte med det.

Og i Grys skuff lå boken med lås for, den lille dagboken, hennes venn og hennes veninde. Hun, den underlig ensomme, hvad skrev hun i den med sin steile, klare skrift? Tanker, som ikke lignet våre? Kritikk, som måtte avlastes? Problemer hun var alene om å løse? – Hun brente boken i kaminen en kveld, kvelden efter at byen var blitt bombet første gang. Jeg vilde stanse henne, jeg vilde redde den vesle kameraten hennes, mintes synet av det intense ansiktet, knyttet i eftertanke, når hun satt oppe hos sig selv og skrev i den og jeg kom uventet inn. Brenn den ikke, bad jeg, du har gitt den så meget. – Hun bare løftet den litt med ildtangen så flammen fikk bedre tak i bladene. Og sa, rolig, som hun var blitt da, åpen, som hun 125var blitt: Ja, jeg har gitt den alt engang, mor. Nå har jeg ikke bruk for den lenger. Og blir jeg slått ihjel, skal den ikke ligge efter mig og prate. – Bokstavene – den første møisommelige A’en, prentet med barnehånd i avisens marg; begynnelsen.

Tegn for tegn; skritt for skritt; kraft og atter ny kraft, til de alle tre stod ved veiskillet og speidet inn i fremtiden.

Er ikke hvert menneske et byggverk, bue over bue, sirat over sirat? Fortid og fremtid arbeider på det, himmel og jord er med i det – synet av en solflekk som danser på veggen, synet av en duggdråpe på blad, blir bak pannen, ord fra lærerens røst blir der, kjærtegn og smil – den første sorg, den første kjærlighet: bue over bue, hellig er mennesket, skapt av barndommens og ungdomstidens mirakler.

*

Guttene vilde ikke bli offiserer, som mamma ønsket det, som kan hende Just ønsket det i sitt hjerte. Ingen av dem vilde studere til prest, som gamle fru Helle hadde bedt om i bønnene sine. Otto valgte astronomien. Hvad annet hadde han villet, siden første gang han satt på stigen oppe på det kalde loftet og studerte stjernene i den elskede kikkerten sin? Satt der siden kveld efter kveld, kom ned til de store bøkene fra biblioteket og verifiserte det han hadde sett, og blev så vis, 126så vis … Til vi ikke lenger kunde snakke med når han begynte, til selv Just måtte til å lytte. Og da var det som blev stuen vår borte, mens han åpnet universet for oss, himmelen hvelvet sig over oss med alle de løste og uløste gåtene sine; vi blev så små, evigheten så stor. Og gutten vår selv med de svarte pupillene, var i pakt med den.

Vel. Er det ingen annen råd, får han få viljen sin, sa Just. Men han var ikke lykkelig, som jeg, over at Otto vilde bli videnskapsmann. Jeg hadde alltid ønsket det, for jeg hadde sett glimt av den verdenen, fars verden, som er utenfor og over det grå hverdagslivet – et samfund av frie mennesker, som tvers igjennem alle omveltninger kan arbeide med det ingen verdslig makt har evne til å utrydde og legge øde. Jeg husker fars øine, og jeg husker andre forskerøine, fylt av det stille lyset som ikke lar sig slukke, fordi det strømmer fra evige kilder. I Ottos blikk skulde stjernene selv speile sig.

Men Just sørget, sørget over de flinke mekanikerhendene, som ikke skulde komme maskiner til nytte, tenkte på det lange studiet og det knappe utkommet som sluttresultat. Og jeg tror han håpet at vernepliktsårene, når det unge, sterke legemet fikk sin fulle utvikling, skulde endre Ottos forsett.

Håp mot håp, håpet vi ….

Ha ham i live idag –. Som den minste av sliterne på en fabrikk, på kontor, men i live. –

127Hvad vilde Hans bli? Det skiftet fra år til år, gode evner til så mangt. Tegning og fabulering; versekunst og skuespill; seire i tennisspill; premier i glideflukt; beste karakter i morsmål skolen igjennem. Just avgjorde det. Han skulde inn på flyveskolen, tjene verneplikten sin i flyvåpnet. Stod hans lyst til det, skulde han bli flyver. I annet fall skulde han studere filologi. En eksamen skulde han ha, så fikk han siden, i guds navn, dyrke hobbiene sine.

Beslutningen lå ikke tungt på den lyse gutten vår. Det sinnet kjente ikke tyngde. Tusen dager ennu å bestemme sig på, dager med sol på himmelen, med kamerater, med piker å skrive vers til, med spenning på flyveskolen.

Ligg ikke våken av den grunn, mor, sa Otto, Hans har så mange slags vinger, han detter ikke ned. Og ruteflyver blir han aldri, far kan spare planene sine – Hans blir versemaker og skribler, hodet har han i skyene fra før.

De var så ulike, tvillingene, i sinn og skinn, og enda så uadskillelige når det gjaldt. Trettet og sloss om de små tingene, holdt sammen i de store. Hans med den lyse luggen, kast med hodet for å fri øinene for den, kast med hele den slanke kroppen, når noe vesentlig skulde sies. Lys og skygge tok hverandres plass i det blå aprilblikket, så kåt i glede, så nattesvart i sorg. Uro, som søkte ly i Ottos ro. Og alltid fant den, når den jevne, dype brorsrøsten 128hadde snakket til ham, eller det hvite smilet skammet ham ut ……

Blir ikke ferdig med å tenke på dem. Leter efter alt i fortiden – den perioden og den, de ordene og de. Gråter for at jeg ikke enset dem nok, ikke vel nok – for at jeg hadde råd å gå fra dem til andre, reise fra dem til mamma og Gabi den gangen; for at vi lot dem sykle langtur den sommeren Just og Gry og jeg var på stua i skogen. Men var de ikke voksne? Hadde vi ikke livet foran oss? Nei, vi hadde ikke livet å regne med; og de hadde ikke vokset fra oss ennå! Ingen skal leve på lang sikt med den de elsker. Hvert minutt er en gave, hver time en nåde – minnets forråd siden det eneste sinnet har å nære sig på i hungersnødens lange år.

*

De blev forelsket i den samme piken. Naturligvis i den samme. Otto fenget først; da blev Hans også tatt; såpass beundret han alt broren. Når Otto endelig omsider begynte å gå daglig med en pike, måtte det være et ophøiet vesen. Og så så han vel nærmere på henne, og så fant han det Otto hadde funnet, og så kom det en trengsels tid for ham.

Evi var ikke som piker flest i byen. Hun var enklere, roligere. Hun ringlet ikke med snakk, hun smilte ikke for de hvite tennenes skyld. Når hun 129satt stille med de smale hendene foldet i fanget og hodet løftet, lignet hun en blomst som nettop har åpnet sig og bare er.

Hun brukte ikke kosmetikk. Det var det første Otto fortalte Gry og mig om henne. – Den nye piken, datter til ingeniøren i nummer seksten, maler ikke lebene sine, sa han og så på Grete. Ikke kinnene og brynene heller, sa han og undersøkte Grys ansikt videre. Det hadde ingen virkning på henne. Så, svarte hun likesæl. Hun klædde på ansiktet sitt, som hun klædde på kroppen hver morgen, strøk de små, korte lebene med rødt, fikk de lyse brynene til å synes med svart, gav den bleke huden et brunskjær. Blev ikke pen, men blev penere enn naturen hadde ment det. Og hun lot det bli med morgentoalettet, hun rev ikke speilet sitt opp av vesken i tide og utide, hun hadde ikke ansiktet sitt i tankene dagen lang, hun lot ikke samtalen omkomme for å stelle med håret. Jeg var glad for det. Jeg var glad for en ting til – Grete farvet ikke neglene sine røde. Jeg har aldri kunnet se de røde kvinneneglene uten å synes det var leit. Hvad betyr de? Hvad vil de? Spør ikke henne som tankeløs følger et motebud. Spør ikke henne som møter mannen med fingrer dyppet i blod, møter ham som kommer fra slagmarken. Hun kan ikke svare dig. Men han vil kunne svare – han kjenner appellen fra det som er blitt perverst, fordi det ikke lenger er primitivt.

130Evi var som naturen hadde laget henne. Ingen hjelperhånd hadde rørt de lyse brynene, de sarte lebene, den svakt farvede huden. Og Otto stusset ved det, målte henne med de andre pikene – kom med resultatet en kveld vi satt sammen ute på havetrappen. – Hun Evi er den første naturlige piken jeg har truffet. Hans sa: Jeg har spekulert på det, jeg også, gutt. Åssen smaker et umalt kyss? – Det vil vise sig, svarte Otto. Vi lo. Men fra da av la ikke gutten skjul på at han hadde valgt.

Det stod en kort kamp mellem ham og Hans. Hun vaklet kan hende litt i førstningen mellem de store pene guttene, Evi. Mellem trubaduren Hans og ridder Otto. Og det var vel ikke hun, det var heller Otto selv, som avgjorde saken.

Hans trakk sig, som det hette på sproget hans. Måneder senere, da såret var lægt og vår lyse gutt i full sving med nye veninder, nevnte han noe om det til mig en kveld. – Otto var skjør, sa han, han vilde kaste mig ned gjennem kullsjakten lå jeg ikke unda Evi. Han snakket ikke til mig på en uke. Men så mye var det ikke om å gjøre for mig å bli fiende med ham. Evi er fin, oplagt. Jeg var jævli punktert, det nekter jeg ikke for. Hun er forbanna søt i det vesle trynet. Men vet du hvad Otto spurte mig om da det blev sprekk i ham igjen? Vil du gifte dig med henne? spurte han, kors på halsen, mor. Da skjønte jeg han var komplett gåen. Jeg spurte når han sist hadde tredveårsjubileum. 131Jeg er atten som dig, svarte han, men det er Evi. Han vil ektevie henne, tror han. Akkurat som om slikt forsiggår.

Jeg sa at det hender. Jeg fortalte gutten at det hadde hendt med hans egen far. Og minnet om Just fra den gangen kom over mig, og jeg så at Otto slektet på ham. Det var Justs styrke i følelsen han hadde. – Hans sa at det var den tiden; la milevidden mellem oss gamle og sig. Jentene var vel ikke så bråvakre heller da, grundet han. Når du tenker på at hele kloden er full av dem, mor, og at jeg ennå bare har sett en ti-tolv stykker av vinnerklassen – nei, gifte mig! Og hvad Evi angår, sa han og så blått på mig, så står hun sig på Otto, det er klart. Jeg er vel ikke idiot. Hun som får Otto, trenger ikke be flere bønner.

Han var fin da, gutten vår! «Trakk sig», gjorde plass for broren med et ydmykt sinn. –

Om Evi var god nok for Otto? Om hun hadde kjærlighet nok til ham – om det vilde vare? Jeg tenkte ikke på det. Hun kom til oss oftere og oftere, satt hos oss om kvelden, fulgte med på søndagsturene våre, spilte på flygelet og sang de små folkevisene for oss med den rene røsten sin. – Otto skinte på henne og hun blomstret. Det var alt jeg visste. Det var nok. Vi hadde våren hos oss midtvinters.

Just likte ikke dette forholdet i førstningen. Var redd det skulde skiple gutten, sinke arbeidstempoet 132hans. Det gikk motsatt – like til den dagen han måtte bytte dagligklærne med uniformen, arbeidet han i samme jevne rytme med studiene sine, intenst og uten svikt. Han hadde fått et nytt mål å stevne mot bakom den store eksamen. Når han nådde det ene, skulde det andre bare være en armslengde borte: Han og Evi på en liten hybel under stjernene. Jeg merket aldri tvil hos ham. Den første piken i livet hans skulde bli den endelige og eneste.

Romantikk, sa de. Dagdrøm og tøis, sa Gry og Hans. Jeg vet ikke –. Mellem de tusen splittede sinn, mellem liv levet på sansenes tilfeldige bud, finnes det slike søiler av fasthet, av tillit til egen kraft – finnes det slike menn som går sin viljes vei, uanfektet av hele kjønnets teorier om driftens krav på tilfredsstillelse hos nye og nye kvinner. Jeg har kjent dem. Hvad hadde de igjen for det, spør koret og ler. De hadde årenes ubrutte, veldige arbeidskraft. De hadde evnen til å yte det fremragende. De hadde sundhetens gave å gi barna sine. De eiet sinnets skjønne, harmoniske likevekt. De var mennesker i større og høiere mening enn menn flest.

*

For Grete blev Evi en skuffelse. Det var noe rørende, nesten vekt over småjenten vår i forholdet til Ottos veninde, den første tiden. Evi var sytten, 133Gry femten. Likevel kunde Gry virke som den eldre – så tidlig utviklet, både kroppslig og åndelig. Hun hadde ikke hatt søstre, aldri hatt besteveninder – nå var det som søkte hun begge deler i Evi, søkte det på den underlig hårdnakkede, stive måten hun kunde ha overfor Just og mig og brødrene også, når hun vilde helt innpå noe i oss, ha sin part i oss. Hun hang i Evis arm, hun drog henne med op på rummet sitt og viste henne tingene sine. Hun sa: Kom, så går vi ut i haven, du og jeg, Evi. Og hun blev rar og tom i øinene, lik en tilrettevist hund, når Evi vegret sig og hadde annet fore. – Litt efter litt kom det noe trassig og påståelig over henne, hun kunde gjøre små utfall mot Evi, spørre utfordrende hvad Evi mente om det og det. Oftest fikk hun bare en svak rødme i kinnene på den annen til svar. Til Otto en dag sa: La Evi i fred, Grynet. Da svarte hun: Hvorfor skal hun bestandig være i fred? Hun er vel ikke død ennå? Er du vel, Evi? – Jeg vet ikke, jeg, sa Evi og smilte og så på Otto. Og Ottos øine gav henne i et eneste lykksalig blikk forsikringen om alt det liv hun hvert minutt skjenket ham ……

Efterpå tok Grete med vrengte leber opigjen til mig: «Jeg vet ikke, jeg. Jeg vet ikke, jeg.» Det var forakt i røsten hennes, men det var ulykkelighet også – sorg over et håp hun, den nøkterne, hadde kostet på sig og som var blitt til intet. – Hun ser ut som hun tenker, mor, men det er bare 134farven på øinene hennes! Hun kan ikke annet enn kvitre og spille piano og la Otto kysse sig. Hun er verre enn de andre, så umalt hun er! Hun er aldeles ubrukelig, og stakkars Otto. – Jeg sa hun skulde ikke stakre Otto. Vi visste ikke hvordan hun var når de to var alene. Kanskje både snakket og tenkte hun da. Og vi visste hun hadde varme og sødme, ofte nødvendigere enn mange ord det. Og jeg sa: Det er ikke så lett å kappkjøre med dig, Gry, når du spenner for alle kjepphestene dine. Jeg kunde ikke snakke noe videre jeg heller når moster Gabi kjørte frem. – Men du leste, du leste tusen bøker. Evi leser ikke avisene engang, ropte hun. Og plutselig gjemte hun ansiktet i hendene og trampet i gulvet og hikstet: Vi kommer ikke lenger, vi kommer ikke videre, så lenge det finnes Evier alle steds. «Sødme og varme,» men hode da, mor, hode? –

Hvem var det vi hadde fått iblandt oss i Grete? All min dag har jeg grublet på det. Her inne har jeg lett bakover i Justs slekt, i min egen, efter løsningen. Men jeg har tenkt også at kan hende finnes det krefter utenfor nedstamning og dunkle arvelover, som akkumuleres i et levende vesen og gir sig utslag den neste gangen i en slektsrekke. Geniene springer ut i et folk, stiller oss foran den samme gåten: hvor er de kommet fra i de forholdene, barn av de menneskene?

Hos Otto, hos Hans kjentes jeg ved det meste, 135hos dem hadde sinnene svip av så meget fra Just, fra mig selv og fra foreldrene våre. Hos Grete var bare ensomhetskjenslen velkjent for mig. Den hadde vært min og den hadde vært Justs. Men hos henne hadde den røttene sine i annen jord – hun var ikke sky for mennesker, hun slo frivillig vrak på omgang med jevnårige, hun gikk ikke og laget sig en drømmeverden for å bøte på det virkeligheten nektet henne. Hun levde ikke som Just i trange kår, som krevde alle evner, så lek og kameratliv måtte ofres. Hun hadde alt det vi ønsket for henne: rummelige forhold, et lykkelig hjem, åpen vei til barne– og ungdomsgleder. Og likevel –

Jeg har aldri forstått – eller hørt henne si noe som tydet på at hun gjerne vilde vært gutt, mann. Men så tidlig som før overgangsalderen begynte tankene hennes å kretse om kvinners vilkår og muligheter, om stillingen vår i samfundet, om en idelig jevnføring mellem vår og mennenes psyke og utvikling. Og i femtenårsalderen emnet den sig til den ubarmhjertige kritikken hun øvet over sitt eget kjønn.

*

Den dagen kom da vi måtte si farvel til guttene, da de drog på det overfylte toget for å gjøre militærtjenesten. I to år så vi dem bare i korte stunder – eller vi så dem ikke ….. Otto var hos Evi, med Evi, borte i Evi. Hans flakset og fór, flyver uten 136fly, alltid på vingene, nye venner og veninder, berust av friheten, hanestolt av uniformen sin, sulten – på teater, på dans, på lange utekvelder, intet signal gjorde slutt på. – Vi hadde dem hjemme og hadde dem ikke – hjalp hverandre til å forstå det, til å finne oss i det, Just og jeg. Satt i stuen vinterkveldene, satt på havetrappen sommerkveldene, ventet, og ventet ikke mer, og gikk til ro. – Oss har de, og de vet det, sa Just, la det være nok, Bett. –

Jeg gråt litt somme tider. Kroppen min gråt i lengt efter synet av dem, efter berøring. Men sinnet mitt var sterkere og rettferdigere, det unte dem hver time i glemsel og glede med andre unge, det visste at kanskje er denne uken den siste uken de eier av frihet – og liv. Skyggen var alt over oss alle …

Guttene reiste. Men Grete blev. Og vi kom nærmere hverandre, som en kunde komme nær henne. Hun gikk i gymnasiet nå. Der, som i småskolen og middelskolen, falt arbeidet lett for henne. En sjelden gang var hun ute med kamerater i fritiden, mest holdt hun sig hjemme, slukt av lesning. Ikke romaner, ikke diktbøker – biografier, historie, bøker om opdagelsesferder, den store socialøkonomien i tre bind fra Justs bokhylle. Hun spurte Just om ting hun ikke forstod, godtok ikke alltid svarene hans, fikk noe stint og tvilende i øinene ofte. Sa en gang: Du stoler så blindt på tall og statistikk, 137du far, men de tjener formål og gamle forbenede forestillinger, de også. Mig spurte hun sjelden om noe. Men var vi alene, kom hun ofte med utbrudd som røbet gjæringen i sinnet hennes, røbet et underlig utålmod over – ja, over at det gikk så sent å bli voksen.

Undervisningen på skolen var basert på sinkene, sa hun. Og med oss kvinner er alle ting lagt an efter middelmådighetens mål, sa hun. Det kunde være bra med selvstudium, men vi trenger hjelp også, mor, hjelp utefra, kunde hun bryte ut og se på mig, som var jeg medskyldig i alt det range og gale. Det var jeg vel også, det har jeg vært efter Grys opfatning. – Gabrielle sendte henne hver uke avisen, redigert av kvinner for kvinner. Jeg endte med å grue for dagen den beskjedne trykksaken kom. Gry kastet sig over den og kastet den fra sig med samme utålmod. Aldri skriver de om det vesentlige, ropte hun, og alltid skriver de dårligere enn mannfolkene. Jeg spurte om ikke det vesentlige for oss var alle spørsmålene som angår morskap og hjem og arbeidet vårt utenfor hjemmet og beskyttelseslovene, og alt det de skrev om. Nei, det er det ikke, svarte hun heftig, det er hjerne, hjerne, hjerne det kommer an på! For vi er bare brakkmark ennå, og kjønn og en flokk sauer i ingenmannsland. Og tårene spratt fra de små øinene hennes. –

Når Gabi besøkte oss de korte dagene, måtte 138jeg nytte formiddagen vilde jeg få snakket med henne – siden prøvet Grete å bortføre henne, ut på tur, op på sitt eller guttenes rum. – Det er noe jeg må snakke mer med dig om, moster Gabi. Og Gabi gikk villig med – så bort på mig under de tunge lokkene, sa: Gry trenger mig, Bett, hun er ikke som ungpiker flest, du må avstå mig til Gry denne gangen. – Jeg avstod henne, enda jeg syntes ingen kunde trenge henne mer enn jeg nå – Gabi, som visste at det ikke blev til alvor med krigstruslene, de som drog sig op omkring oss som et tordenvær, måned efter måned. Krigen kommer, Gabi, den kommer, kunde jeg si, og angsten for guttene gjorde mig vill. Og hadde jeg ikke grunn til angst, selv om krigen ikke kom? På den store flyveplassen, hvor Hans blev lært op, hadde de øvelser, som nesten hver dag, hver dag, kostet liv. Det blev ikke nevnt i avisene, det blev ikke kjent, men Hans selv hadde fortalt det og med den makabre stoltheten på våpenets vegne jeg ikke tålte å høre. – Hvad risikerte Otto, som bare drasset og drog på kanonene far og gjenget hans hadde laget! Nei, flyingen, du mor, det er sport det – det er racing med døden, det – han er nok flink, men vi er flinkere, snart har han ingen chanse! – Måtte jeg ikke få laste av fortvilelsen min hos Gabi, trengte jeg ikke høre om og om igjen at hun forbannet rustingen og øvelsene og hele krigsmaskineriet sammen med mig. Og var det ikke den eneste gode 139stunden jeg hadde når hun forsikret mig at hele arbeiderklassen i «fiendens» land stod solidarisk med vår egen, og aldri vilde løfte hånd mot brødrene sine på denne side grensen. Er du viss på det, viss? spurte jeg. Og Gabi svarte bestandig det samme: Kunde jeg leve og arbeide – og være glad, visste jeg ikke det, Bett? Å nei, sa hun, det problemet er snart ute av verden. Det er vanskeligere med Grys.

Så gikk hun til Grete. Så prøvet hun med det redelige, varme sinnet sitt å gi henne tro på fremtiden. Satt oppe hos henne utover nettene og drøftet de spørsmålene som hun sa var dunklere og vanskeligere enn problemet krig og fred – mål og midler for kvinnens fulle frigjøring, ikke utover, men innover, ikke bare i forhold til menn og samfund, men i forhold til egen svakhet og styrke, til mangelen på stolthet, til vilje og brist på vilje. –

*

Jeg skrev oftere enn før til Maya i denne tiden og fikk oftere brev fra henne. Vi levde i samme uro, i samme angst, ja, konvoluttene våre kunde vært sendt fra ett land, hadde ikke frimerkene røbet dem. Så rådløse, så fortvilte, ja, så likedan falt ordene våre, de samme var spørsmålene våre og svarene våre, at hadde ikke en bitter virkelighet stått bak oss begge to, hadde vi kunnet tro vi bare agerte i en farse.

140Jeg skrev og spurte hvorfor landet hennes i slik feberhast befestet grensene sine mot våre? – Hun skrev og spurte mig hvorfor landet vårt bygget ut nye og nye stillinger ved grensen, som trusler mot landet hennes? – Jeg spurte hvorfor avisen hun selv arbeidet i og alle de andre, skrev slike hissende artikler om at vi vilde angripe, vilde gå til krig? – Hun spurte hvorfor hele pressen hos oss førte slikt aggressivt sprog, hvorfor den målbevisst egget folk til å tro at hennes land planla overfall og angrep? – Jeg: Hos oss var hele folket mot krig, hos oss tenkte ikke ett menneske på å forulempe en nabo vi ønsket å leve i vennskap med. – Hun: Hele hennes folk var mot krig, ikke en levende sjel tenkte på å angripe oss, alle, alle hadde ett ønske, å få arbeide videre i fred. – Jeg skrev at spioner var blitt grepet herhjemme, mennesker betalte av hennes lands regjering for å utlevere militærhemmelighetene våre, hvad sa hun til det? – Hun sa at en spion var blitt grepet og skutt i selve byen hun bodde i, at det var blitt funnet papirer hos ham som soleklart beviste at han var betalt av vårt lands regjering for å sette sig i besiddelse av planer over militære tiltak, hvad sa jeg til det? – Det er ikke sant det du skriver, Maya, du er blitt ført bak lyset av provokatører, av løgnpropaganda, å Maya, tro mig når jeg sier at herfra kommer aldri, aldri krigen. – Det er ikke sant, det du skrev, Beate kjære, du er blindet av en patriotisme på villspor, 141dere er i rustningsindustriens vold, den som vil krig for krigens egen skyld. Tro mig, tro mig når jeg sverger, at nå føler vi intet uten avsky og gru ved tanken på en krig landene våre imellem. –

Ja, vi agerte, vi var små marionetter, som blev ført mot hverandre av den usynlige hånden. Til siste slutt skrev vi. Bare ett sted møttes vi: i den felles angsten for sønnene våre.

*

Jeg snakket med Just, jeg snakket med Gabi om Mayas brever, leste høit av dem, sa: Der hører dere, hvad skal vi tro, hvad skal vi tro? Og Justs svar og Gabis, å, de lå lenger fra hverandre nå enn Mayas og mitt land – svar fra to kloder som aldri skal skimte hverandre …..

Siden den natten jeg bad Just slutte ved Jern og Stål hadde det vært noe i ham som var lukket for mig. Han nevnte ikke arbeidet sitt var han ikke nødt til det. Spurte barna ham, når jeg var til stede, om de veldige, nye utvidelsene ved fabrikkene, svarte han kort og uvillig. Da han blev tatt op i direksjonen for bedriften, fikk jeg vite det gjennem avisene, selv fortalte han det ikke. Og jeg hadde ikke makt til å endre dette, jeg orket ikke ta det op, bare tanken nærmet sig, kjente jeg den samme uroen, den samme fortvilelsen som den natten – ja, den blev sterkere og dypere, eftersom ryktene om en kommende krig øket. Det var som 142hadde han og jeg fått noe uoverkommelig foran oss. Det lå der som det lumske myrsøkket på stien frem til stua vår i skogen, der Hans engang gikk nedi til opunder armene, det vi alltid måtte gå langt utenom. Og da jeg nå leste for ham av Mayas brever og la dem vekk og så på ham og spurte: Hvad skal vi tro, Just? da var det som svarte han mig langt, langt bortefra, fra andre siden den fryktelige hengemyren.

Vi skulde ikke tro henne. Hun var borger av et land og til og med ansatt i en av det landets fordømte aviser, hvor alt og alle var innstillet på å motarbeide og mistenkeliggjøre alt vårt – hvor barna fra skolen av hadde lært å hate oss – hvor hele mentaliteten var råtten og hele systemet korrupt. Han trodde ikke på noen krig mellem dem og oss, trass i all utfordring, alle skjendige anslag, alle provokasjoner der borte fra. Men skulde engang tålmodigheten vår og storsinnet ta slutt, da vilde han si at for Mayas fedreland kunde kanskje intet bedre hende, enn at det gjennem et nederlag fikk øinene op for sin egen elendighet, så det atter kunde reise sig. – Jeg sa noe om Mayas land, jeg sa noe om kunsten, om videnskapen deres, som i århundrer har lyst for oss og ikke hatt varmere beundrere enn nettop oss. – Just svarte mig. Han tok op igjen ordene, kunst og videnskap, med det tonefallet jeg aldri hadde glemt, det han hadde den gangen han for mange år siden bebreidet mig 143drømmene og lengslene mine og vilde nekte mig å lese for barna. Det var ikke videnskap og kunst som skapte kraften i et folk, det var det kroppens og viljens trening som gjorde. Og den leste ingen sig til i versebøker og romaner, ikke engang i verker om stjernehimmelen – den slet en mann sig til i daglig akabskamp med naturen. Først når hver del i en maskin arbeider lytefritt, uselvisk, så å si, får maskinen full kapasitet. Så også i et folk – slagkraften betinges av hvert enkelt individs uselviske innsats, på resignasjonsevnen, på viljen til å underordne sig, til å ofre vaner og lyster og fritid til fordel for landets kapasitet. Han hadde prøvd å lære mig det, han hadde prøvd å lære barna våre det. Hadde det vært forgjeves, så kunde jeg likevel hilse min veninde Maya og si at bak ham stod et helt folk som har gjort dette livssynet til sitt og som er uovervinnelig, fordi det har lært viljestyrkens hemmelighet å kjenne, den, som gjør selv den svakeste sterk. Og dette livssynet er vi villige til å kjempe og dø for, kan du hilse og si – om hun da kan begripe en slik tale. Frykte den har hun grunn til!

Det var Justs krigserklæring. – Men jeg hørte bitterheten bakom ordene også – hjertet mitt slo, det slo av medkjensle og det slo i vé – på nytt syntes jeg han var en fremmed. Jeg gråt over ham, over mig selv. Jeg kjente armene hans omkring mig, men jeg visste de ikke kunde beskytte mig. –

144Gabrielles svar. Fort, lidenskapelig –. Damen, Maya har rett. Intet folk i den civiliserte verden vil krigen. Knapt i den uciviliserte heller. Krig er ikke annet enn spekulantenes, jobbernes, storfinansens digre, desperate varp i det oprørte havet, når de mener timen er inne til å våge det. Når de har forberedt det lenge nok gjennem lakeien Pressen – når inntektene ikke lenger dekker utgiftene i rustningssvindelen deres, når de trenger den store hausse på markedet. Jeg og du og guttene dine og hver eneste kvinne og hver eneste mann i folket er bare brikkene deres, som de flytter steg for steg, som de idiotene som de tror vi er. Stenget er satt ut for mange år siden, Bett, garnet er fint som et kingel av stål, og så langsomt drar de det sammen, at de tror vi ikke merker det engang. Små notiser i avisene, litt større notiser, ikke på første side, gjemt bort mellem pene artikler om pene folk, om handel og vandel og samarbeid. Ørsmå dråper, en dråpe gift tre ganger om måneden, til vi kan tåle en større dose, en artikkel med litt overskrift: Kjedelig episode ved grensen. Men den bortforklares, den også – den gir bare støtet til intervjuet med sjefen for våpenfabrikken, til fotoreportasjen fra tropperevyen, i tilfelle av – –. Vi er rustet, vi har intet å frykte.

Å, det går fint og smått, ennå er det den nye kanontypen, nye motorer, nye kjemikalier, som ikke er uteksperimenterte. Ennå er det ikke bekvemt 145med for store overskrifter. – Jeg ropte at de var kommet! de skrek jo fra avisspaltene hver dag, i våre aviser og i Mayas! – Ja, nå er de kommet, svarte Gabi, og et selsomt lys fylte øinene hennes. – Nå er ikke øieblikket langt unda da vi skal opleve det. Nei, nei, ikke krigen, skjelv ikke! Krigsnederlag, selve Krigens undergang, Bett. Du og jeg skal opleve den, du og jeg skal opleve den.

Jeg visste jo hvad Gabi trodde, jeg visste jo hvem det var som skulde nekte å marsjere, nekte å skyte, nekte å drepe og la sig drepe. Jeg tok hånden hennes, jeg satt og holdt henne i hånden og lukket øinene og hørte på henne, mens hun ennå en gang forkynte det for mig. Jeg vilde, vilde tro, med lukkede øine.

*

En dag sa Gry til mig: Moster Gabi er naiv, mor, synes du ikke hun er naiv? Jeg ante det Gry vilde si – jeg vilde helst reist mig fra bordet og sømmen og rømt ut av stuen. Jeg prøvde stanse henne: Nei, naiv er ikke Gabi – hun er varm, hun kan være heftig, men naiv – nei. – Hun går og drømmer om at arbeiderne skal stanse krigen, sa Gry. Det er naivt, mor. – Jeg tror på at det vil skje, sa jeg og forsøkte å møte de grundende øinene som aldri vek. – Det greier de aldri, sa hun. – Hvorfor ikke? Var de ikke mange, var de 146ikke de fleste? Og var det ikke dem som alltid måtte betale dyrest både med liv og kår? Var det ikke arbeiderne som hadde støttet fredsarbeidet i alle land, som følte sig som brødre? – Vi stoler på dem, Gry, ellers er vi fortapte, ropte jeg. – Vi er fortapte, mor, sa hun stille, – denne gangen og neste gang og kanskje enda lenger. – Jeg tålte ikke høre henne si det, du må ikke snakke sånn engang, sa jeg, du må ikke! Det blir ikke krig. Gabi er så sikker, så sikker, og hun vet mer enn du og jeg. – Nei, svarte Gry, hun vet ikke nok. Hun vet ikke at det bare er vi kvinner som kan stanse krigen. Hun vil ikke høre på det engang. – Vi? Jeg måtte gjemme ansiktet i hendene. Det var som slo våres alles hjelpeløshet sammen om mig. Da kjente jeg Grys hånd mot pannen min. – Det er vi som kan det, mor, sa den klare, knappe røsten – som engang skal vise at vi kan det. Om vi så ikke skal leve for annet og arbeide for annet i hundre år! Når vi engang blir mennesker, da blir vi sterkere enn dem, for alt nå er vi seigere til å holde ut, til å verge og bevare. Det vet du, mor. –

Jeg så på henne, hun var hvit – å, nå hjalp ikke farve og pudder mer – blodet var annensteds, var hos hjertet, som buldret og skalv under blusen. Øinene var blitt store og mørke, hendene dirret. Og et sekund var det som strømmet hun over i mig, som vilde en ukjent kraft løfte sinnet mitt 147inn i noe stort og lyst … Da så jeg dem – da så jeg guttene mine, ansikt ved ansikt, tett inn til Grys. Og hørte røsten hennes fra for et øieblikk siden: Vi er fortapte – denne gangen. –

Jeg hadde aldri besvimt før, jeg har ikke gjort det siden, ikke engang da. – Jeg lå på gulvet da jeg våknet, med hodet i Grys fang. Noe varmt falt på ansiktet mitt. Det var tårer, det sterke, fremmede barnet mitt gråt, mens hun kalte på mig med ømme navn. –

Boken er utgitt av bokselskap.no

Last ned

Last ned hele boken til mobil/nettbrett i .epub-format eller som .mobi.
Du kan også skrive ut boken som .pdf eller html.