Synnøve Solbakken (heretter: SS, unntatt i sitater) er Bjørnstjerne Bjørnsons litterære debut i den forstand at det er den første teksten han fikk trykt i selvstendig bokform. I et tilbakeblikk på Bjørnsons debut ved 50-årsjubileet for SS i 1907 oppsummerte Moltke Moe den litterære situasjonen som forelå da den lille, enkelt utstyrte boken kom ut i 1857 slik: Fra et obskurt trykkeri i Kristiania utgik for femti år siden i disse dage et litet bind på 114 små oktavsider. Boken så fattigslig nok ut. Papiret var løst og grågult; trykken skinte gjennem. Tilmed hadde boktrykkeren brukt sine dårligste typer […] Men både det som stod og det som ikke stod, dirret av tilbaketrængt livsfylde, det var som den spæde ramme vilde sprænges. Den 1ste september 1857 har sat tidsskjel i vor litteratur. Fra Synnøve Solbakkens tynde, gule blade slår Norges moderne digtning ut (Vurderinger, 66).
Den overveldende suksessen Bjørnson hadde med SS la grunnen til hans dikterry, og ikke minst via lesebøkene og skolens formidling har denne lille bondefortellingen fortsatt å være en levende klassiker i Norge og Danmark til langt opp mot vår tid. Det er karakteristisk for SSs enestående posisjon at den svenske poeten Verner von Heidenstam ved Bjørnsons bortgang i 1910 først og fremst hyllet dikteren som SSs forfatter:
Det står aftonglans över fjällen,
Nedåt, gick solen sin kungliga stråt,
Gråt, Synnöve, gråt!
Stor var den sol, som sjönk i kvällen.
Et uttrykk for SSs spesielle posisjon er det også at både bokens 25-årsjubileum i 1882 og 50-årsjubileet i 1907 ble offisielt feiret. Ved hundreårsjubileet i 1957 la Gyldendal forlag ut 1500 spesialinnbundne eksemplarer for salg, og ennå så sent som i 1982 fant forlaget det naturlig å minnes 150-årsjubileet for Bjørnsons fødsel ved å utgi en faksimileutgave av førsteutgaven fra 1857.
Bjørnson og hans debutbok hører hjemme i en historisk sammenheng som i dag er meget fjern for nåtidens nordmenn: Den dansk-norske litterære institusjonen i «det norske nybyggersamfunnet» (Jens Arup Seip) i siste halvdel av det 19. århundre. Likevel bærer vi ennå i dag – som Edvard Beyer hevdet for noen år siden – med oss «en skjult Bjørnsonarv».
Denne kommer til uttrykk på forskjellige måter: Først og fremst følger Bjørnson oss jo med sin fedrelandssang «Ja, vi elsker». Og helt opp mot vår tid har Bjørnson-allusjoner vært forbausende mye brukt i reklametekster (Aarnes 1995, 228f. og 1997, 195f.). Man kan fremdeles i norske media oppleve slike overraskelser som at en kjent norsk kvinnelig idrettsstjerne (Cecilie Leganger) i et intervju i Dagbladet erklærer at hun ikke lenger lider av «Synnøve Solbakken-syndromet», men nå har «fått trygghet nok til å vise om jeg er sint eller glad» (sit. i Bergens Tidende 30.12.01). Mens fagbladet Utdanning erklærte at «Bård skolemester er død» (Utdanning nr. 24, 2002, s. 40) og Dag og tid (nr. 40, 05.10.02) publiserer en anmeldelse av Øystein Vidnes’ debutbok Bondeforteljingar under tittelen «Langt fra Synnøve Solbakken». Men samlet forteller naturligvis eksemplene ovenfor først og fremst noe om den store mentalitetsmessige avstanden fra oss i dag og tilbake til de bjørnsonske bondefortellingers verden.
SS ble påbegynt og nesten ferdigskrevet i København, der Bjørnson oppholdt seg i vel et halvt års tid fra høsten 1856, og fortellingen ble fullført i Christiania sommeren 1857. Teksten ble så først trykt som føljetong i Illustreret Folkeblad til Belærelse og Underholdning (der Bjørnson da var redaktør) i numrene 24–32 (13. juni–8. august) 1857. Etter trykkingen lot Bjørnson teksten bli stående i sats og tilbød den til bokhandler Johan Dahl i Christiania som avbetaling på gjeld – det heter seg at Bjørnson skyldte ham 5 speciedaler (Thuesen 1948, 9). Harald L.Tveterås hevder imidlertid i Den norske bokhandels historie at honoraret var «meget større. Det er samtidige oppgaver både fra Bjørnson og Johan Dahl om at honoraret var 100 Spd., og dessuten (ifølge Bjørnson) strykning av en bokgjeld på 20 Spd.» (Tveterås 1964, 37).
1. utgave av SS i bokform utkom så omkring 1. september 1857 på Johan Dahls forlag i Christiania som et særtrykk av Illustreret Folkeblad i 1000 eksemplarer. Om denne førsteutgaven i bokform skriver Paul Botten-Hansen i sin anmeldelse i Illustreret Nyhedsblad i 1857 at «Bjørnsons Fortælling har havt den Vanskæbne at blive saa afskyelig stygt trykt, at den søger efter sit sidestykke blandt vor Presses seneste Fremstillinger» (Vurderinger, 13). Forleggeren har i denne forbindelse lagt skylden på Bjørnson fordi han absolutt ville ha boken trykt hos en venn fra Molde, A. Halvorsen, mens Bjørnson på sine side skyldte på at det i den tid Stortinget var samlet ikke kunne oppdrives en skikkelig boktrykker (Tveterås 1964,36).
Bjørnson beklager seg da også selv i et brev av 02.09.1857 til sin danske venn Clemens Petersen: Hans debutbok er «saaledes maltrakteret fra Bogtrykkerens Side, at den er ren Makulatur» (Koht, 1912, bd. I, 26). I hele SSs respesjonshistorie har da dette «tarvelig utstyrte» (Thuesen) særtrykket av Illustreret Folkeblad fra 1857 vært betraktet som bondefortellingens førsteutgave.
Et øyeblikksbilde av den tidligste resepsjonen av SS får vi i annet brev fra Bjørnson til Clemens Petersen av november samme år. Her kan Bjørnson fortelle sin danske venn at «nu er første Oplag av Synnøve (1000 Exempl.) udsolgt […] 600 Exemplarer er solgt i Danmark; Bogen er der over det hele Land, saaledes ogsaa i Jylland, hvad der sætter min Forlægger i stor Forbauselse» (Koht 1912 I, 45).
Da 1. utgaven av SS allerede var utsolgt i november 1857, lot bokhandler Johan Dahl trykke en 2. utgave i 2000 eksemplarer i København. I denne forbindelse beklager Bjørnson seg i det ovenfor siterte brevet til Clemens Petersen over at trykkingen «uden mit Vidende» er «skeet» i Danmark. Denne 2. utgaven utkom 16. desember 1857, men har årstallet 1858 på tittelbladet. Det eksisterer to forskjellige trykk – ett på 1400 eksemplarer, bestemt for salg i Norge og ett på 600 eksemplarer, bestemt for det danske markedet. Teksten i de to avtrykkene er identiske, men hvert av trykkene har sitt eget tittelblad med henholdsvis «Johan Dahl» og «Johan Dahl – Gyldendalske Boghandling» som forlagsangivelse (Thuesen 1948, 12–13, jf. også Tveterås 1964, 35f.).
Også 3. utgave, 1858, ble trykt i København og utkom på Johan Dahls forlag i Christiania. Bjørnson-bibliografen Thuesen opplyser i en artikkel i Nordisk Tidskrift för Bok-och Biblioteksväsen i 1915 at «det ser ut som Johan Dahl ikke har havt nogen ret til at trykke denne utgave. Ihvertfald fik Bjørnson restoplaget sendt til Bergen, hvor han da opholdt sig, og i septbr. 1859 overdrog han forlagsretten til Ed. B. Giertsen, der lot titelbladet (1ste blad i 1ste ark) fjerne og trykte nyt titelblad. Dette titelblad blev da indklæbet istedenfor det oprindelige. Men smudstitelen, som er indklæbet foran dette nytrykte titelblad, er den samme som i den oprindelige 3dje-utgave» (Thuesen 1915, 353f.).
En 4. utgave (med ukjent opplagstall) ble trykt i Bergen og utkom i november 1859 på Ed. B. Giertsens forlag med årstallet 1860 på tittelbladet. En særlig interesse i SSs teksthistorie knytter seg imidlertid til 5. utgave, som utkom i København i september 1866 i 2024 eksemplarer. Årsaken til dette er dels den at Bjørnson til denne utgaven leste en særlig omhyggelig korrektur og dels den at dette er den første av de mange følgende utgavene av SS som kom ut på Gyldendals forlag i København.
Det kan i det hele virke som Bjørnsons korrekturarbeid med de første utgavene av SS har toppet seg i hans arbeid med denne 5. utgaven. Denne utgavens tekst (sammen med noen påfølgende rettelser i den første utgaven av Bjørnsons samlede bondefortellinger i 1872) ser da også ut til å ha vært utgangspunktet for de mange senere tekstversjonene av SS som Gyldendal forlag trykte opp fram til «hjemkjøpet» av forlagets norske avdeling i 1925. Like før denne begivenhet hadde imidlertid Francis Bull laget sin Standardutgave av Bjørnsons samlede verker 1919–1920, der han igjen griper tilbake til førsteopptrykket i bokform fra 1857.
Bull har i Variantbindet (bd. IX, s. 32–40) til Standardutgaven registrert Bjørnsons rettelser til alle de første utgavene av SS. Han opplyser at Bjørnson alt i 3. utgave foretok «enkelte rettelser, og nogen nye kom til i fjerde; men den vigtigste gjennemarbeidelse av fortællingen foretok han til femte utgave». Til sin tekstetablering for Standardutgaven forteller Bull at han av fru Karoline Bjørnson har fått «låne et eksemplar av fjerde utgave» der dikterens «egenhændige rettelser findes». Dette eksemplaret eksisterer fremdeles og befinner seg i dag i Bjørnson-samlingen ved Nasjonalbiblioteket, avdeling Oslo, der det bærer signaturet BB 974. På tittelbladet har Bjørnson her med blyant (!) skrevet «Til Karoline Bjørnson fra Bjørnstjerne Bjørnson 19/3 61».
Ifølge Bulls registrering av Bjørnsons rettelser til 3. og 4. utgave av SS har dikteren der bare foretatt henholdvis 11 og 19 rettelser, mens han til den nettopp nevnte 5. utgave har registrert hele 230 rettelser. Dette er jo i seg selv et ganske høyt tall. Men for å få fram hvor inngripende Bjørnsons rettelser til 5. utgave var, må man også ta med i betraktningen at en god del av dikterens rettelser består i strykninger, noe som gir revisjonen av SS-teksten i 1861 en enda mer radikal karakter enn antallet rettelser i seg selv skulle tilsi.
De fleste av Bjørnsons strykninger finnes i 3., 4. og 5. kapittel. Her ser det ut til at det særlig er samtalescenene som enten strykes eller forkortes. Som tidligere nevnt, er det sannsynlig at Bjørnsons tekstrevisjon i 1861 til 5. utgave 1866 er den mest omfattende som han noen gang foretok. Det er derfor rimelig å hevde at denne utgaven er grunnleggende for alle de senere SS-utgavene til Bull i sin Standardutgave 1919–1920 altså igjen vendte tilbake til førstetrykket i bokform fra 1857.
En svakhet ved Bulls registrering av Bjørnsons korrekturrettelser til 5. utgave av SS er det at han ikke noterer samtlige varianter. Om sin fremgangsmåte opplyser Bull at han har «tat med alle virkelige tekstændringer i de forskjellige utgaver, og alle sproglige og stilistiske varianter; derimot har jeg ikke tat hensyn til de tusenvis av variationer i tegnsætning og ortografi som utgavene bringer» (Bull 1920 IX, VI).
Bull opplyser at han i sin gjengivelse av Bjørnsons rettelser har utelukket «varianter av typen: tiede – taug, gaaen – gaaet, hedte – hed» (altså bøyningsformer) og varianter som «anden side – andre siden, fik vide – fik at vide» hvis disse ikke «står blandt Bjørnsons egenhændige rettelser i det nevnte eksemplar». Dette viser at Bull må ha ment at det foreligger rettelser av to hender i Karoline Bjørnsons eksemplar av 4. utgave av SS. Som motivering for å utelate rettelser av de ovenfor nevnte typene oppgir Bull at disse «let kunne tænkes at skyldes en korrekturlæser» og heller ikke har «stor litterær interesse» (Bull 1920 IX, 31).
Dessverre begrunner ikke Bull nærmere sin oppfatning av at det skal ha vært to korrekturlesere, som (antagelig i 1861) har beskjeftiget seg med 5. utgave 1866. Det inntrykket Karoline Bjørnsons ovenfor nevnte eksemplar i dag gir, er at det eksisterer en mulighet for at vi virkelig har å gjøre med to hender. Men det er i alle tilfelle klart at det er Bjørnsons egne, tydelig markerte rettelser som dominerer i kontrast til endel mindre klart markerte rettelser i liten skrift som altså kan være utført av en annen hånd.
Studerer man de nesten 300 rettelsene Bull har registert i de første utgavene av SS opp til 1872 (trykt i Standardutgaven bd. IX, s. 32–40), er den mest iøynefallende generelle tendensen en varsom fornorskning. Her er noen eksempler: Et substantivisk uttrykk som «Ingrids Afhentning» endrer Bjørnson til «at Ingrid var hentet hjem», «den hele Dag» blir til «hele Dagen» og «gjenkjendte hende» til «kjendte hende igjen».
Men først og fremst kommer fornorskningstendensen til uttrykk i utskiftninger i ordforrådet (og endringer i ortografien) – som når et «formærke» og «bemærke» blir til et «mærke», «Bekjendte» til «Kjendinger», «drille» til «ærte», «Skov» til «Skog», «Gelænder» til «Rækværk», «derigjennem» til «igjennem», «begav det sig» til «skete det», «velbekjendte» til «velkjendte», «fordærvetslagen» til «slaaet fordærvet» og «Grøden» til «Avling» eller «Indhøstningen».
I tillegg til Bjørnsons rettelser fra 1861 til 1866-utgaven har Bull notert ytterligere 27 rettelser av Bjørnson i den første samlede utgaven av Bjørnsons bondefortellinger som kom ut i København 1872 – uten at vi her kan følge Bjørnsons revisjonsarbeid videre. Det vi imidlertid vet, er at dikteren så lenge han levde fortsatte å være sterkt opptatt av den språkformen Gyldendal forlag trykte hans tekster i.
Sammenfattende hevder Bull at så lenge Bjørnson levde, «bølget striden mellem Hegel og ham (Bjørnson) altid frem og tilbake, og av og til gik det slik at en bok som oprindelig var trykt med radikal Bjørnsons ortografi, kunde komme i et nyt oplag med næsten dansk retskrivning» (Bull 1920 IX, VI). Bjørnsons norskbevisste språklige grunnholdning i samarbeidet med sitt danske forlag kommer med all ønskelig tydelighet fram i et brev til forlagsdirektør Hegel fra 19.01.1870: «Jeg ønsker ikke skrive Bøger idag, som imorgen støder andet hvert Menneske ved sit tyske Væsen og sin danske Norskhed» (Bull 1920 IX,VIII).
Spørsmålet om i hvor høy grad Bjørnsons «norskorienterte» rettelser av 1866- og 1872-utgavene (og senere utgaver) har slått igjennom i de mange følgende utgavene av SS på det danske Gyldendal forlag, kan naturligvis bare besvares etter en omfattende undersøkelse av språkformen i den lange rekken av SS-utgaver mellom 1872 og Bjørnsons bortgang i 1910 (eventuelt helt fram til «hjemkjøpet» av Gyldendal i 1925). Etter min mening ville en slik undersøkelse være av betydelig interesse, også fordi den ville kunne gi et eksempel på hvilke språklige konsekvenser det generelt kan ha hatt for språkformen i norske forfatteres tekster at deres bøker kom ut på et dansk forlag.
Det var med Fortællinger (1872) – opptrykt 12 ganger på Gyldendal forlag til 1920-årene – Bjørnsons forfatterberømmelse i Danmark ble grunnfestet og opprettholdt i flere generasjoner, først og fremst i miljøene omkring de grundtvigianske danske folkehøyskolene. Bare i årene fra 1872 til 1881 ble SS opptrykt i tre opplag à 10 000 eksemplarer, og helt opp til «hjemkjøpet» av Gyldendals norske avdeling i 1925 fortsatte denne utgaven å være en av Gyldendals sikreste forlagsartikler (Aarnes 1994, 150). Med full rett hevdet den danske norgesvennen Jørgen Bukdahl i 1976 at SS «blev en dansk folkebog som ingen før eller siden» og at den «sammen med de digte, den indeholder» ble «fundamentet under den danske beundring for og kærlighed til Bjørnson» (Bukdahl 1976, 142).
Samtidens og den nære ettertids danske memoarlitteratur inneholder da også mange vitnesbyrd om det sterke inntrykket som SS gjorde på unge, danske lesere. I innledningen til sin danske skoleutgave av SS fra 1945 (ialt 5 utgaver til 1963!) skriver utgiveren, den danske skolemannen Niels Nielsen: «Ingen forfatter – H. C. Andersen alene undtaget – er blevet læst af hele den danske ungdom som Bjørnstjerne Bjørnson».
Danskenes spesielle forhold til SS reflekteres ennå så sent som i 1968 når Herluf Møller i sin bok Fem år. Studier i Bjørnsons ung domsdigtning (Kbh. 1968) skriver: SS har «fra den så lyset og indtil denne dag […] været elsket og beundret både i Norge og i Danmark og har som måske intet andet af hans værker bidraget til […] at opretholde forestillingen om et dybtliggende slægtskab og fællesskab mellem de to folk» (Vurderinger, 154).
Det vi med sikkerhet vet er at den nasjonalt fargede dragkampen om språkformen i SS mellom den norske dikteren og hans danske forlegger, Hegel, fortsatte så lenge Bjørnson levde. Den stadig pågående språklige diskusjonen mellom den norske dikteren og hans danske forlag kan følges i Ø. Anker, Fr. Bulls og T. Nielsens to store utgaver av Bjørnsons brevveksling med danske (Oslo 1970–72 for perioden 1854–74 og samme sted 1953 for peri oden 1875–1910). Av særlig interesse er naturligvis her Bjørnsons brevveksling med Gyldendals direktør Frederik V. Hegel.
Et øyeblikksbilde fra dette konfliktfulle dansk-norske samarbeidet gir utgiveren av den danske skoleutgaven av SS, Niels Nielsen, i sitt etterord (Kbh. 1958, s. 119–120). Utgiveren opplyser her at i forbindelse med 1872-utgaven av Bjørnsons bondefortellinger har dikteren for å «lette læsningen af bogen for den jævne danske læser» latt sin «ungdomsven, den danske skolemand og digter H.J. Greensteen forsyne fortællingerne med fodnoter […] At Greensteen også fik indflydelse på udgavens ortografi, fremgår af et utrykt brev fra Greensteen til Frederik V. Hegel (fra sommeren 1872): ‹Bjørnsons brev af d. 13 ds. […] er jo ikke ganske klart; efterskriften af d. 15 ds. […] vil jeg dog betragte som en bemyndigelse til at læmpe ortografien efter danske fordringer, skønt jeg mener, at vi bør beholde enkelte norske og bjørnsonske ejendommeligheder (og navnlig ikke bør røre ved det sproglige) […] I det væsentlige vil retskrivningen blive = den ministerielle›».
Eksemplet viser med all ønskelig tydelighet at det i SSs teksthistorie fra 1866 til Standardutgaven 1919–20 må ha spilt en avgjørende rolle for den skiftende språkformen at boken kom ut på et dansk forlag. Eksemplet fra 1872-utgaven viser også at SSs teksthistorie gjennom hele dette lange danskdominerte «interregnum» må ha vært ganske kompleks. Det er derfor sannsynlig at vi i perioden 1866 til 1919–20 har å gjøre med en ganske stor variasjonsbredde og «utskiftningstakt» i språkformen mellom de forskjellige utgavene – alt ettersom det til enhver tid har vært Hegel og det danske forlaget eller Bjørnson som har trukket det lengste strå i den stadig pågående meningsbrytningen om språkformen.
Det vi med sikkerhet vet, er at Bjørnsons tekster kom inn i det danske skoleverks pensa omkring 1870. Her hadde dikteren «sin bedste tid omkring 1910–14 for derefter at glide ud af repertoiret og forsvinde omkring 1950» (Frische 1977, 48ff., 57, 63ff.). Nettopp i denne sammenheng er Niels Nielsens tidligere nevnte sene danske skoleutgave av Synnøve Solbakken (beregnet på de lavere klasser) fra 1945 (med 4 påfølgende opptrykk) et interessant fenomen. Situasjonsmessig er det rimelig å tenke seg at den har sprunget ut fra den felles dansk-norske opplevelse av samhørighet under den felles tyske okkupasjonen 1940–45.
Interessant er det også å merke seg at Nielsen i sitt forord til 1952-utgaven opplyser at han med sin skoleutgave særlig har hatt datidens danske «Mellemskolen» i tankene, dvs. 6.–9. klassetrinn. SS synes altså nå i den første etterkrigstids Danmark å ha blitt vurdert som litteratur passende for store barn. Med dette stemmer det at Bjørnson på Frisches liste over hovedverkslesning i det danske gymnasiet fra 1910–71 figurerer som nr. 22, bare lest av 2 % av periodens gymnasiaster.
I vår sammenheng er det særlig interessant å merke seg at Nielsen i 1945 ikke baserer sin danske skoleutgave på Bulls norske Standardutgave fra 1919–20, men – ifølge innledningen – på «‹Fortællinger› 1872 med Greensteens ovenfor siterte prinsipper «ført videre, idet ortografien er normaliseret efter den nugældende danske retskrivning. Alle særnorske ord er dog stadig trykt med norsk ortografi, ligesom enkelte fællesord har fået norsk ortografi i de tilfælde, hvor de står med en særnorsk betydning» (1958-utgaven, s. 120). Det er mulig at vi her øyner konturene av en egen dansk Gyldendal-tradisjon for hvordan man språklig søkte å komme til rette med Bjørnsons norske tekster.
Som et fremtidsmål kunne man tenke seg en bredt anlagt undersøkelse der hele SSs kompliserte norsk-danske teksthistorie ble lagt under lupen – fra den første utgaven på Gyldendal forlag i 1866 og helt fram til «hjemkjøpet» av den norske avdelingen av forlaget i 1925. Den teksthistorien som så videre utfolder seg, er en intern norsk «affære», men også den er så språkhistorisk perspektivrik at den er vel verd sin egen undersøkelse.
Språklig sett betyr da «hjemkjøpet» av det danske Gyldendals norske avdeling i 1925 en helt ny situasjon. Hensynet til det danske publikum kommer fra nå av ikke lenger til å spille den samme rollen for den språkformen SS til enhver tid ble publisert i. Men til gjengjeld kommer vi jo på norsk side nå inn i en språklig sett turbulent periode, som har vart helt fram mot vår tid og satt sine tydelige spor i den språkformen SS fra tid til annen har vært opptrykt i.
Vi står med andre ord overfor den særegne norske praksis med å rette ortografi og bøyningsformer hos våre klassikere etter ettertidens skiftende rettskrivningsreformer. I rask rekkefølge har vi i offentlig regi fått rettskrivningsreformene av 1907, 1917 og 1938 og 1959 («læreboknormalen»), på toppen av det hele supplert med mindre justeringer mellom de store reformbølgene.
Konsekvensene av dette for ortografien i de forskjellige SS-utgavene fra tid til annen har ikke tidligere blitt undersøkt og vil heller ikke her bli gransket. Men så vidt jeg kan se, setter allerede rettskrivningreformene av 1907 og 1917 sine spor i ortografi og bøyningsformer i de tidligste SS-utgavene etter «hjemkjøpet» i 1925. Det er likevel tydelig at det er den vidt spredte Hundreårsutgaven av Bjørnsons samlede skrifter ved Didrik Arup Seip i 1932 (trykt og solgt i 70 000 eksemplarer!) som betyr det avgjørende gjennombruddet for den spesielt norske språkrettingspraksisen vi her er opptatt av.
Etter «hjemkjøpet» øker tallet på språkrettelser dramatisk og kommer til å gjelde både ortografi og bøyningsformer. Samtidig moderniseres skriftbildet med introduksjon av små bokstaver i substantiv og «bolle-å» for aa, mens «Mand», «hende» og «falde» rettes til «mann», «henne» og «falle», «fader» og «moder» og «sidst» blir til «far» og «mor» og «sist» og en preteritumsform som «boede» blir til «bodde». Samlet sett betyr Seips endringer i 1932-utgaven et avgjørende brudd med dansk ortografisk tradisjon og en konsekvent gjennomført tillemping av SS-teksten til den norske bokmålsnormen av 1917.
Med bakgrunn i samtidens offisielle kulturpolitikk, Seips vitenskapelige autoritet og et samarbeidsvillig skoleverk synes veien etter 1932-utgaven å ha ligget åpen for den systematiske revideringen av ortografi og bøyningsformer etter 1938-normalen som skolemannen Sverre Solum senere foretok for første utgave av SS i serien «Gyldendals skoleutgaver av norskeforfat tere» i 1954.
I sitt ikke altfor klare notat i innledningen til denne utgaven erklærer Solum at «Bjørnsons egen rettskrivning ikke er fulgt, men 1938-normen er brukt med varsomhet der det er tale om rene rettskrivningsspørsmål. Språkendringer er derimot søkt unngått». Så vidt jeg kan se, skiller bare en norsk utgave av SS fra tiden etter annen verdenskrig seg ut ved å trykke opp Standardutgavens tekst, nemlig Per Amdams utgave i «Gyldendals studiefakler» fra 1969.
Bortsett fra en utgave fra 1968 i serien Gyldendals Lanternebøker (med illustrasjoner av Henrik Sørensen) ser det også ut til at SS etter 1939 – som egen bok – mest har blitt opptrykt i skole- og studieutgaver. Etter førsteutgaven i «Gyldendals skoleutgave av norske forfattere» i 1954 er det senere kommet nye opptrykk av denne i 1959, 1962 og 1967. En 2. utgave av SS i samme serie – nå med Daniel Håkonsen som utgiver og innledningsforfatter – kom ut i 1971 og har senere blitt opptrykt i 1975, 1982 og 1990.
Denne dominansen av skoleutgaver i SS nyere verkhistorie er i seg selv litteratursosiologisk interessant fordi det forteller noe om en avgjørende endring i vårt forhold til boken (og til Bjørnsons bondefortellinger overhodet). Som i Danmark betraktes tydeligvis SS nå som en klassiker for større barn og mors målsstudenter, for det meste lest institusjonelt i skole- og studiesammenheng.
I tillegg til de skole- og studieutgavene jeg her har nevnt, har naturligvis SS etter 1939 også blitt opptrykt i Samlede Verker (1941, 1953, 1960, 1975 og 1982) og i Samlede bondefortellinger (1941, 1954, 1957, 1963, 1982, 1987, 1989, 1992 og 1997). En mindre trebindsutgave av Bjørnsons Samlede verker (med SS) kom ut i 1993 og signaliserer kanskje at tiden for nye totalutgaver av Bjørnsons verker nå er i ferd med å renne ut.
Bull hevder i innledningen til sin Standardutgave at SS «utvilsomt» er det av alle Bjørnsons verker som «har nådd den største læsekreds i Norden» (Bull 1920 IX, 31). Det samme gjelder utvilsomt også dikterens eget fedreland. Thuesen registrerer i sin Bjørnson-bibliografi fra 1948 17 separatutgaver av bondefortellingen fra 1857 til 1939 og oppgir opplagstallene for hver enkelt utgave. Legger man sammen Thuesens tall, kommer man fram til omkring 75 000 eksemplarer (74 698). (Til dette kommer så 4. utgave, der opplagstallet ikke er kjent).
I tillegg til dette opplyser Thuesen (s. st. s. 28) at det på baksiden av tittelbladet til 17. utgave (1939) blir opplyst at fortelling en til da «ialt» var trykt i «366 900 eksemplarer». I dette høye tallet må naturligvis være regnet med opptrykkene i de mange utgavene av Samlede verker og Samlede bondefortellinger.
Vanskeligere er det å oppgi noe samlet opplagstall for alle typer utgaver av SS fra 1939 og fram til i dag. Gyldendal forlag oppgir i brev til utgiveren av 24.01.2002 med forbehold et «ca. tall» på 217 700 eksemplarer. Legger vi sammen totaltallene for periodene før og etter 1939, kommer vi da med alle mulige forbehold frem til et totaltall på 584 600 trykte eksemplarer av bondefortellingen fra 1857 til i dag. Som man vil se, er det en tydelig trend i de senere årene at den delen av Bjørnsons forfatterskap som hyppigst trykkes opp igjen er hans samlede bondefortellinger.
Så vidt jeg vet, eksisterer det heller ingen ajourført oversikt over oversettelser av SS. Bull regner i Variantbindet til sin Bjørnson-utgave 1920 (Bull IX, s. 31) opp en del tidlige oversettelser: En svensk i tre opplag (1858, 1861, 1872), to finske (1879, 1898), en italiensk (1900), to franske utgaver (1880, 1894), to oversettelser på nederlandsk (1859, 1899, 1907), syv utgaver på tysk (1859, 1875, 187?, 1908, 1810, 1912, 1913) og ni på engelsk (1858, 1870, 1877, 1880, 1881, 1882, 1884, 1895) og en oversettelse av SS til esperanto som kom ut i Ringkøbing i Danmark i 1939.
I løpet av de to første årene etter at SS kom ut, forelå altså bondefortellingen allerede i oversettelser til svensk, engelsk, tysk og nederlandsk. Det virker rimelig når Per Amdam i sin Bjørnson-biografi fra 1993 om SS hevder at «ingen norsk bok hadde tidligere oppnådd en slik lesekrets» (Amdam 1993, 167).
I den store massen av senere utgaver nevner jeg som en kuriositet noen eksempler på forsøk på å lansere SS som triviallitteratur: I Bjørnson-samlingen ved Nasjonalbiblioteket, avdeling Oslo, finnes det blant annet en fargesprakende SS-utgave som heter Trust and Trial. A Story. From the Danish (!) by Mary Howitt (på midten av 1800-tallet en flittig oversetter av svensk og dansk litteratur til engelsk). Utgaven er angivelig utkommet i London i 1858 (samme år som den første engelskspråklige utgaven utkom), men både trykk, farger og bokutstyr peker mot et langt senere tidspunkt.
En noe mer seriøs utgivelse er tydeligvis en annen av Nasjonalbibliotekets engelskspråklige populærutgaver av SS. Den har tittelen Love and Life in Norway.Transl. from the Norwegian of Bjørnstjerne Bjørnson by The Hon. Augusta Bethell, and Augusta Plessner (London 1877, en førsteutgave skal være utkommet i 1870). Når det gjelder situasjonen pr. i dag, har jeg fra Bjørnson-samlingen ved Nasjonalbiblioteket i Oslo fått opplyst at man der i dag har oversettelser av SS på 18 språk: Bulgarsk, engelsk, esperanto, estisk, finsk, fransk, gresk, islandsk, italiensk, japansk, nederlandsk, polsk, rumensk, russisk, serbisk-slovensk, spansk, tsjekkisk og tysk.
Som en kuriositet nevner jeg at SS også har sin egen filmhistorie. Her har vår bondefortelling spilt en så sentral rolle at Sigurd Evensmo i sin norske filmhistorie Det store tivoli. Film og kino i Norge gjennom 70 år (1967) har titulert sitt kapittel om 1920–30-årene «I Synnøve Solbakkens fotefar».
Merkelig nok har SS særlig appellert til svenske filmskapere. Det eksisterer nemlig ikke mindre enn tre forskjellige svenske filminnspillinger av bondefortellingen. Først en felles filmatisering av SS og Bjørnsons novelle «Et farlig frieri» fra 1919 med den da velkjente svenske skuespilleren Lars Hanson i hovedrollen. I 1934 regisserte så Ibsens sønnesønn, Tancred Ibsen, nok en svensk produksjon. Denne ble samtidig innspilt i en noe kortere norsk versjon med norske Randi Brænne i rollen som Synnøve. Den norske skuepillerinnen skal for anledningen ha talt et slags svensk-norsk. Denne svenske versjonen ble samme år (1919) markedsført i USA (med svensk tale) under tittelen «Girl of Solbakken».
Så sent som i 1957 ble endelig SS filmatisert i Sverige for tredje gang, nå med norske Synnøve Strigen i hovedrollen. I denne filmatiseringen innarbeidet regissøren Gunnar Hellstrøm (som i 1919-produksjonen) også novellen «Et farlig frieri» i sitt filmmanus (Bjørnstjerne Bjørnson 1832–1982. En filmografi, Norsk filmin stitutt, Oslo 1982, s. 9–13).
Jeg har hittil beskjeftiget meg med SS ytre historie – tekstforhold, opplag og spredning. Det kan altså være på tide å nærme seg teksten litterært. En måte å gjøre dette på, er å kaste et blikk bakover i SSs resepsjonshistorie for å skaffe seg en oversikt over hvordan litteraturkritikere og litteraturhistorikere fra 1857 til i dag har forholdt seg overfor Bjørnsons debutbok. Fordelen ved en slik fremgangsmåte er at den gjør det mulig å vise variasjonsbredden i tilnærmingsmåter overfor teksten, istedenfor som utgiver å tre sin egen nåtidstolkning ned over hodet på leseren.
Dette betyr likevel ikke at jeg er ute etter å behandle hele SSs resepsjonshistorie (hvis noe slikt overhodet lar seg gjøre). Riktignok beveger jeg meg i det følgende kronologisk gjennom den norske og nordiske SS-resepsjonen, men jeg stanser først og fremst opp der jeg – etter mitt subjektive skjønn – mener å ha funnet fruktbare innfallsvinkler som vi også i dag kan gjøre oss nytte av i vår lesning av bondefortellingen.
Når det gjelder mitt tekstmateriale (som ikke gir seg ut for å være fullstendig), så har jeg for tiden fra 1857 til 1960-årene først og fremst basert meg på tekstene i Audun Tvinnereims utmerkte antologi Vurderinger av Synnøve Solbakken (Bergen – Oslo – Tromsø 1970). Denne inneholder (som det står i forordet) «atten tekster og spenner fra dagskritikken i 1857, via forord og tidsskriftartikler til utdrag fra essaysamlinger og litterære avhandlinger» – de nyeste altså fra 1960-årene.
Forøvrig har jeg dels basert meg på omtalen av SS i de større og mellomstore norske litteraturhistoriene, som i dag er i levende bruk, dels på endel spesialstudier (Amdam 1963 og 1993, Nome 1932, Sehmsdorf 1968, Sørbø 1994, Øyslebø 1982 og Bygstad 2002) – for her bare å nevne de viktigste.
For å tale med Bjørnson-biografen Christen Collin tilhører SS innenfor Bjørnsons samlede forfatterskap «en Syvstjerne af klassiske Fortællinger, hvori den norske Natur […] for første Gang befolkes med individuelle og lyslevende Menneskeskikkelser, og hvor det vælder op et nyt Kildespring af uforlignelige Digte og Sange» (Collin 1925, 343).
Foruten SS består denne «Syvstjerne» av bondefortellingene Arne (1859) og En glad Gut (trykt i Smaastykker, 1860 sammen med de kortere fortellingene «Faderen», «Thrond», «Ørneredet» og «Et farligt Frieri»). Jeg har forestilt meg at en blant flere historiske årsaker til at bondefortellingssjangeren har vært så populær i vårt land, må være at vår nasjonale identitet jo så lenge og så ensidig ble knyttet til bondekulturen.
For å forstå Bjørnsons litterære gjennombrudd med SS er det (som jeg tidligere har vært inne på) likevel nødvendig hele tiden å ha klart for seg at dette skjer innenfor en felles dansk-norsk litterær offentlighet. Det er tydelig at de danske kritikerne fra første øyeblikk har vært overrasket over SSs litterære kvalitet og dens appell til danske lesere, og at de i sine anmeldelser har vært opptatt av å finne årsaker til begge disse uventede forhold.
For eksempel hilser den danske kritikeren Carl Rosenberg i sin anmeldelse i 1857 SS som «en af de bedste Frembringelser af den unge norske Litteratur» og finner en overraskende, sosiologisk forklaring til bokens særpreg i det norske samfunns egalitære struktur: Bjørnson har, hevder Rosenberg, med sin debutbok «slaaet ind paa en Retning, i hvilken intet andet Folks Digtere ville kunne maale sig med Nordmænd. Der er nemlig ingen Nation […] i hvilket de politiske og sociale Forhold – en sand Friheds-og Lighedstilstand – i høiere Grad leder til netop gjennem Fremstillinger af Bondealmuens Liv at lade det Fond af Poesie komme til Udtryk, som Nationen eier» (Vurderinger, 35).
25 år senere – ved SSs 25-årsjubileum i 1882 – følger Georg Brandes i sin essaysamling Det moderne Gjennembruds Mænd opp Rosenberg med en politisk forklaring på bokens suksess i begge land: Nemlig den at venstrepartiene både i Danmark og Norge med en gang tok «den nye Digtning under sin Beskyttelse». Brandes peker på at man i de venstreradikale kretsene i 1850-årene «endnu (var) Bondevenner i Literaturen. Man elskede den abstrakte Bonde uden at kjende synderlig til den virkelige, konkrete. Man havde givet ham Valgretten, men var overbevist om at han aldrig vilde bruge denne ‹Frihed› til Andet end til at vælge og følge dem selv og deres Lige».
Som makthaverne ved 1700-tallets europeiske hoff dyrket «Hyrdescener», hevder nå Brandes at den dannede dansk-norske leser i SS fant «en Erstatning i norske Gutter og Jenter, hvis Følelsesliv var fuldt saa fint og dybt som nogen Students eller Dames» (Vurderinger, 37). (Vi skal faktisk helt opp til mellomkrigstidens og 1970-årenes få norske bidrag til en marxistisk Bjørnson-forskning for å finne en så rendyrket sosiologisk forklaring til SSs suksesshistorie!)
I den første dansk-norske resepsjonen av SS kan vi forøvrig spore en påfallende interesse for å plassere bondefortellingen sjangermessig. Det kan i denne sammenheng virke som man har opplevd Bjørnsons debutbok som noe nytt som det har vært vanskelig å plassere innenfor det vanlig brukte sjangersystemet. Jevnfør Brandes som altså griper helt tilbake til 1700-tallets «hyr dediktning» for å finne en passende pendant – med denne sjangers forbindelseslinjer bakover til antikkens «hyrdediktning» og «idyll».
Før Brandes hadde imidlertid samtidskritikerne pekt på mer nærliggende litterære sjangerforbilder: Først og fremst dansken Steen Steensen Blichers noveller fra jydsk bondemiljø (E Bindstouw, 1842) og den tysk-jødiske forfatteren Jeremias Auerbachs Schwarzwälder Dorfgeschichten (1834–53, for flere eksempler, se Sehmsdorf 1968, 14). Vi har her å gjøre med et litteraturhistorisk «anegalleri» som i alle år senere har gått igjen i litteraturhistoriske omtaler av SS.
Forøvrig knytter samtidsanmelderne (vel med et sideblikk til Thomasine Gyllenbourgs En Hverdagshistorie, 1828) SS sjangermessig til «Hverdagshistoriernes Klasse» (Christian Mejdell, 1857, Vurderinger, 26), mens Brandes i 1883 taler om «Bondenovellen» (s. st. 37) og Paul Botten-Hansen (1857) om «et Genrebillede af vort Folkeliv, om man vil, ligesom Tidemands, med næsten hver dagslige Optrin» (s. st. 12). Nærmere vår samtid har Willy Dahl i Stil og struktur (1. utgave 1965, 2. utg. 1995) rett og slett kalt SS en «fortelling» og skilt fortellingskategorien ut fra novellen ved å oppfatte fortellingen som «mer volumiøs enn novellen», mens fortellingen er «konsentrert hva motiv og tema angår, den kan nok følge en enkelt person gjennom mange år […] men personen sees bare i relasjon til ett eller noen få aspekter av tilværelsen» (Dahl 1995, 45).
Selv har jeg foreslått å betrakte Bjørnsons bondefortellinger som en sjanger for seg selv – ikke bare innenfor dikterens forfatterskap, men også generelt sett. Som karakteristiske sjangertrekk har jeg i denne forbindelse pekt på 1) den sceniske, kommentarfri fortelleteknikken 2) de innlagte sangene og drømmene og 3) fellespreget av å være dannelsesromaner. For å få sin Synnøve må Torbjørn gjennomgå en dannelsesprosess som gjør ham til hennes etiske jevnbyrdige (Aarnes 1996, 280). Med bakgrunn i Torbjørns helt sentrale posisjon i fortellingen har da også flere som har skrevet om SS hevdet at bondefortellingen egentlig burde ha hett «Torbjørn Granlien».
Et friskt innslag i den nyere diskusjonen om bondefortellingen som sjanger er Arild Linnebergs påpeking av det nære slektskapet mellom bondefortellingen på den ene side og samtidens populærlitteratur og melodrama på den andre siden i bd. 2 av Norsk kritikkhistorie (1992). For Linneberg er nemlig Bjørnsons bondefortellinger en «ubevisst miming av andre litterære tekster uten at Bjørnstjerne Bjørnson er klar over det» (Linneberg 1992, 316). Ifølge Linneberg er det likevel «ikke nødvendig å nedvurdere Bjørnsons bondefortellinger for å se dem som populærlitteratur. Men det er nødvendig å se det populærlitterære i dem for å plassere dem litteraturhistorisk». Forfatteren viser i denne forbindelse til annen «stor ‹seriøs› romankunst fra Balzac til Henry James, som også har «det populære melodramaet som basis» (s. st. 244–245).
Når det gjelder fortelleteknikken i SS, slår allerede samtidsanmelderen Christian Mejdell ned på et sentralt trekk i sin anmeldelse i 1857, nemlig det han kaller Bjørnsons «Tegning» av «Situationerne […] Synnøve Solbakken er en Skildring snarere end en Fortælling, en Samling af Tableauer, hvert Kapitel et for sig» (Vurderinger, 25). 50 år senere peker Christen Collin i sin store Bjørnson-biografi fra 1907 på det han kaller det «sterkt fremtrædende pantomimiske element» i Bjørnsons fortelleteknikk: «Han ser sine mennesker like godt, som han hører dem. Hans fantasi er, til forskjel fra mange andre digteres, i like høi grad ‹visuel› og ‹auditiv›» (Vurderinger, 50).
Etter min mening røber den senere teatermannen Bjørnson seg i SS i fortellerens sans for det gestiske og pantomimiske. Jevnfør de mange opplysningene fortelleren underveis gir om personenes fysiognomi, gester og bevegelser! Ja, undertiden kan fortelleren gå så langt som til å gi omhyggelige «regihenvisninger» for hele scener – som når han i 8. kapittel minutiøst anskueliggjør for oss hvordan Synnøves og Torbjørns familier gradvis og ad omveier nærmer seg hverandre på kirkebakken før de to familienes avgjørende møte (Aarnes 1996, 280–281). Som et annet, mer kjent eksempel nevner jeg den berømte «sekkebæringsscenen» i 3. kapittel. Denne har dansken Herluf Møller gitt en fin analyse av i Fem år. Studier i Bjørnsons ungdomsdiktning (1968, Vurderinger, 156f.).
Moltke Moe er i sin innledning om «Fortællingerne og Digteren» i Jubileumsutgaven av Bjørnsons bondefortellinger i 1907 særlig opptatt av Bjørnsons psykologiske mesterskap. «Synnøve og Arne», hevder han, «gav vor litteratur de første fulde menneskeskikkelser fra nyere tid». I denne sammenheng nevner Moe også fortellerens «uforstyrrelige objektivitet» (Vurderinger, 67–68). Kanskje er Moe her den første som tydelig peker på den fortelletekniske revolusjonen som SS betydde med sin tilbaketrukne forteller, et viktig poeng som går igjen i svært mange senere omtaler av bondefortellingen.
Collin er i sin ovenfor nevnte Bjørnson-biografi fra 1907 en av de få som særlig har interessert seg for de innlagte sangene i SS og gitt en fin karakteristikk av disse («O, du livsaligste Verden», «Aa, Solen ser ned paa Træet sit», «Vesle Blomme, Engeblomme hør nu lidt paa mig», «Og Ræven laa under Birkerod», «Se, Solen danser paa Haukelidfjeld», «Nu tak for Alt ifra vi var smaa»).
Collin hevder i denne forbindelse at Bjørnson i bondefortellingene bruker «al sin lyriske evne i menneskeskildringens tjeneste. Hvor han støter på ureflekteret og fint sammenspundne sjælsrørelser, undgår han helst at analysere eller ta det sammensatte i stykker gjennem refleksion. En sang eller visestub er her den korteste og mest direkte måte at skildre på. Derfor er det han låner sine bondegutter og jenter sangens gave[…]» (Vurderinger, 48). I samtiden brukte dansken Johan Ludvig Heiberg sangene på samme måte i sine vaudeviller, som da var svært populære både i Danmark og Norge.
For egen regning vil jeg tilføye at når Bjørnson legger inn drømmer og sanger i sine bondefortellinger, synes også dette å ha sammenheng med hans sceniske og kommentarfri fortelleteknikk: Fortelleren kan jo nemlig ikke si noe direkte om det som foregår i personenes sinn, men han kan gjøre det indirekte ved å la personene bearbeide sine opplevelser i en drøm eller i en tilsynelatende improvisert sang. Det er da også karakteristisk at disse drømmene og sangene særlig forekommer i forbindelse med kriser i personenes liv: For eksempel synger Synnøve i 6. kapittel «Nu tak for alt ifra vi var smaa» da hun tror hun har mistet Torbjørn (Aarnes 1996, 281).
I SSs videre resepsjonshistorie er det grunn til å nevne Christen Collins minutiøst detaljrike redegjørelse for alle biografiske omstendigheter omkring bondefortellingens tilblivelse i hans tobindsverk Bjørnstjerne Bjørnson. Hans barndom og ungdom (1. utg. 1902–07, 2. utg. 1923. Et utdrag er trykt i Vurderinger, 40–65).
Mellomkrigstidens litteratur om Bjørnsons bondefortellinger er preget av en påfallende stilistisk interesse. Her står naturligvis det stilistiske og fortelletekniske påvirkningsforholdet fra sagalitteraturen i sentrum. Jeg nevner Didrik Arup Seips store Edda-artikkel om «Stilen i Bjørnsons bondefortellinger» (1916, opptrykt i Vurderinger, 75–92) og svensken Sten Rudbergs avhandling om Bjørnsons fortællinger. En studie i prosastil, Uppsala 1938. En annen svensk forsker, Sten Linder, publiserte i 1936 en stor artikkel om SS (i artikkelsamlingen Ibsen, Strindberg och andra). Også Linder er opptatt av «den ökade konkretion och åskådelighet, som vunnits genom att berättaren själv dragit sig tillbaka bakom sina handlande och talande personer» (Vurderinger, 111). I denne sammenheng trekker Linder en fortelleteknisk parallell mellom SS og Flauberts roman Madame Bovary, begge fra samme år (s. st.), en sammenstilling som senere har gått igjen flere steder i SS-litteraturen.
Francis Bulls forfatterbiografisk pregede omtale av SS i IV. bind av Norsk litteraturhistorie fra mellomkrigstiden interesserer i dag først og fremst på grunn av de mange henvisningene til reaksjoner på SS i samtidens memoar- og brevlitteratur (Bull 1963, 504–505).
En betydelig tematisk Bjørnson-avhandling fra mellomkrigstiden er teologen John Nomes ofte oversette Bjørnstjerne Bjørnsons dikterproblem. Studier omkring ‹Over ævne› – ideen (1934). Denne avhandlingen er interessant i vår sammenheng fordi jo kirkeinstitusjonen spiller en så sentral rolle i SS. Nome karakteriserer Bjørnsons egen kristendomform som en Gud-Fader-religion: Som «prestesønn og i kraft av hele sitt varme sinn» var dikteren «adskillig religiøst bestemt i tenkning og følemåte». Men ifølge Nome gjennomgår dikteren ikke «noen slags omvendelse i egentlig forstand». «Bjørnson var stadig det gamle jeg – en frodig livsdyrker. Men kristendommen blev ham en hjelp til å ‹samle det gode› i ham, den hjalp ham til bedre å finne det ideale centrum for jegets omdreininger, og gav ham et slags etisk prinsipp for livsførelsen» (Nome 1934, 27–28).
Nomes karakteristikk av Bjørnsons religiøsitet samsvarer godt med en uttalelse av den danske folkehøyskolemannen Ludvig Schrøder. Denne skal ha fremkommet i en samtale Schrøder hadde med sin norske kollega Viggo Ullmann i 1872: Bjørnson står (ifølge Ullmanns gjengivelse av Schrøder) «nærmest […] således til kristendommen, at han betragter den ligesom fra det fjerne som et stort deiligt syn, men endnu ikke er kommen i det forhold til den, at den har grebet hans hjerte; hidindtil har den været mest i hans fantasi, men ikke sænket sig i hans sjæl og blevet ham et og alt» (Ullmann, 1916, 103).
Så vidt jeg kan se, kaster denne iakttagelsen også et «sidelys» på kirkeinstitusjonenes sentrale rolle i SS. Jeg minner her om den berømte passasjen i opptakten til 2. kapittel om kirken som «i Bondens Tanke» står «på et højt Sted og for sig selv, fredlyst, med Graves Højtid omkring, Messens Livlighed inde. Den er det eneste Hus i Dalen, hvorpaa han har anvendt Pragt, og dens Spir rækker derfor ogsaa lidt længer end det synes at række» (Bjørnson 1982, 17).
Tilløp til en marxistisk analyse av Bjørnsons bondefortellinger finnes i pressemannen Trond Hegnas hefte om Bjørnstjerne Bjørnson og norsk samfundsutvikling (1933, jf. også samme forfatters Bjørnson-artikkel i Arbeidernes leksikon, 1. utgave, Oslo 1932, s. 734–741). Et hovedpoeng for Hegna er det at Bjørnson i sine bondefortellinger ensidig beskjeftiger seg med det forfatteren oppfatter som en storbondeklasse, noe som jo ifølge marxistisk teori innskrenker allmenngyldigheten av det virkelighetsbildet SS presenterer. Men så vidt jeg kan se, beskjeftiger ikke Hegna seg spesielt med SS.
Ganske isolert innenfor etterkrigstidens SS-forskning (men med en tydelig helning mot det tematiske) står amerikaneren Henning K. Sehmsdorfs doktoravhandling Bjoernson’s ‹Bonde fortellinger› and Norwegian Folk Literature: Studies in narrative structure (Chicago, Illinois, 1968, 2. utgave Ann Arbor, Michigan 2002). Både når det gjelder SSs forhold til sagalitteratur og folkediktning og når det gjelder bondefortellingens narrative struktur, er Sehmsdorf avhengig av den norske og nordiske faglitteraturen. Men han spinner på en interessant måte videre på de impulsene han her har mottatt.
Dette gjelder ikke minst Sehmsdorfs tolkning av SS tidligere omtalte tredelte grunnstruktur – tre ganger tre kapitler som hvert markerer avgjørende faser i Torbjørns etiske utvikling. På konvensjonell måte hevder Sehmsdorf at de tre første kapitlene gir «exposition to the forces to be confronted». 2. del «shows them in conflict», mens vi i tredje del finner de motsatte krefter «in final resolution» (Sehmsdorf 1968, 73).
Mer originalt er det at Sehmsdorf så jevnfører denne treleddete dannelsesprosessen med eventyrets struktur. Men her foreligger det ifølge Sehmsdorf likevel en viktig forskjell: Til tross for sin eventyrstruktur er SS for Sehmsdorf «basically not a story of material success, but rather a story of spiritual struggle to which the happy end is incidental» (s. st. 72).
I forbindelse med Sehmsdorfs avhandling faller det naturlig å minne om den tidligere nevnte sterke interessen for Bjørnsons bondefortellinger i den engelskspråklige verden – ikke minst i det norske emigrantmiljøet i USA, særlig i den første mannsalder av det 20. århundre. Jeg nevner George T. Floms Bjoernson’s Synnøve Solbakken. Edited with Introduction, Notes, and Vocabulary, and an Appendix on Norwegian Phraseology (1. utg. Chigago 1905, 2. utg. s. st. 1913, 3. utg. Minnesota 1918) og Carl E. Nordbergs The Peasant stories of Bjoernstjerne Bjoernson (Minneapolis 1920). I denne sammenheng nevner jeg også englenderen Edmund Gosses The Peasant Stories of Bjoernstjerne Bjoernson (London 1908).
Skulle jeg peke på et karakteristisk hovedtrekk ved de litteraturhistoriske behandlingene av SS som har fremkommet etter 2. verdenskrig, vil jeg nevne at vi her kan spore et visst skille mellom de fremstillingene som legger hovedvekten på det tematiske og de som mest interesserer seg det fortelletekniske og det sosiologiske. I denne sammenheng kan det virke som litteraturhistorikere med en meget klar ideologisk profil har hatt en tendens til å konsentrere seg om det tematiske, mens flertallet av forskere med mindre uttalt ideologisk profil mest har interessert seg for det fortelletekniske og det sosiologiske.
Et karakteristisk eksempel på en nokså rendyrket tematisk tilnærming til SS er en analyse av Bjørnson-forskeren Per Amdam fra 1963. Han kom senere til å beskjeftige seg mer omfattende med Bjørnsons forhold til kristendommen (Bjørnson og kristendommen 1832–1875, 1969 og Bjørnson og kristenarven 1875–1910, 1977). Men man merker allerede hans sterke interesse for temaet i hans tidligere nevnte hefte fra 1963 – Tre litterære analyser (utkommet i serien «Norsk Lektorlags faglig-pedagogiske skrifter») – som vi her skal beskjeftige oss med. Tydeligvis har heftet, som kom i flere opplag, vært beregnet til bruk i datidens gymnasundervisning (i sin helhet opptrykt i Tvinnereims Vurderinger av Synnøve Solbakken, s. 137–150).
Vi har her å gjøre med en pedagogisk godt tilrettelagt, «nykritisk» analyse, der SSs tema bestemmes som «den evige menneskelige konflikt, en styrkeprøve mellom to motsatte krefter» – det gode og det vonde (Vurderinger, 149). Som så mange andre peker også Amdam på at denne sentrale motsetningen til og med er topografisk anskueliggjort i motstillingen av de to gårdene – Solbakken, der en lys grundtvigiansk preget kristendom rår grunnen, og Granlien der en mørk slektsarv går igjen.
Eller som Amdam emfatisk uttrykker det: «gårdene mot hverandre, Solbakken sett fra Granlien, og etter fortellingen, Granlien sett fra Solbakken» (143). I de første scenene ser Torbjørn undrende over og opp til Solbakken. I den siste har han vunnet sin Synnøve og står ved vinduet på Solbakken og ser ned på Granlien: «Det er så underlig å se den herfra».
I den moralske styrkeprøven (der det gode naturligvis til slutt seirer over det vonde) er Torbjørn ifølge Amdam «motivbæreren» mens Synnøve er «symbolbæreren», og kampen utfolder seg – som hos Sehmsdorf og andre – i tre faser i de første tre kapitlene: «Kreftenes møte» (1. kapittel), «Kreftenes brytning» (2. kapittel) og «Kreftenes forsoning» (3. kapittel). I fortellingens tematikk skjelner Amdam mellom tre elementer: et «kristelig», et «historisk-nasjonalt» og et «sosialt» (s. st. 141), mens han altså går nokså lett over det fortelletekniske.
På samme tematiske linje ligger Amdam når han senere i sin Bjørnson-biografi fra 1993 – Bjørnstjerne Bjørnson. Kunstneren og samfunnsmennesket 1832–1880 – er opptatt av følgende spesielle resepsjonshistoriske problemstilling: Hva skjer med vår resepsjon av bondefortellingene når disses kristne livsverden for en sekularisert ettertid etter hvert fortoner seg som så fjern at denne nesten blir uforståelig?
Noe drastisk, men med en kjerne av realitet uttrykker Amdam vårt moderne dilemma overfor «det kristne» eller «det kirkelige» i SS slik: «Synnøve som erossymbol» kan i dag lett oppleves som «kvinnediskriminering og kjærligheten mellom henne og Thorbjørn blir som en romantisk illusjon for barn av skilsmissens tidsalder. Fortellingens etiske og religiøse budskap om å bøye egenviljen under gudsviljens og kjærlighetens lov kan lett oppfattes som manipulasjon» (Amdam 1993, 168).
Et naturlig resultat av en generell sekulariseringsprosess har blitt at det «kirkelige» innslaget i SS (som nok samtidskritikerne på 1800-tallet betraktet som noe konvensjonelt man var vant til og derfor ikke gjorde noe større vesen av) for en sekularisert ettertids forskere har virket fremmedartet og derfor til en viss grad har blitt underkommunisert.
Når man skal vurdere SS som «meningsverk», må – etter min mening – forfatterintensjonen her tillegges adskillig vekt, ikke minst når den uttrykkes så eksplisitt som i SS. Dette skjer tydeligst i den ovenfor nevnte, fortelleteknisk oppsiktsvekkende «ekskursen» om kirken og den norske bonden i begynnelsen av 2. kapittel.
Det oppsiktsvekkende er jo at forfatteren her plutselig materialiserer seg og trer fram fra sin selvpålagte fortelletekniske tilbakeholdenhet for å annonsere at man ikke kan «tegne norske Bønder, fordærvede eller ufordærvede, uden et eller andet sted at støde sammen med Kirken. Det vil synes en Ensformighed, men det er maaske ikke den værste. Dette være sagt een Gang for alle og ikke netop for det Kirkebesøgs Skyld som her kommer» (Bjørnson 1982, 19). Det kan her virke som fortelleren har vært redd for at dette (for ham) viktige poeng skulle gå hans lesere hus forbi, samtidig som han altså ikke har villet kjede sine lesere med for mange gjentagelser!
En tydelig interesse for det tematiske (herunder også kirkeinstitusjonens dominerende rolle i SS) viser Olaf Øyslebø i sin avhandling Bjørnsons «bondefortellinger». Kulturhistorie eller allmennmenneskelig diktning? (1982). Det kan her virke som forfatteren hemmes noe i sin analytiske praksis av sine svært omfattende hovedbegreper – «kulturhistorie eller allmennmenneskelig diktning». Den sentrale problemstillingen blir altså om SS er det ene eller det andre. Øyslebø ender her opp med en konklusjon (som man nok kunne forvente på forhånd) – nemlig et «både – og». Det hele blir – med andre ord – noe for forutsigbart. Men i vår sammenheng er det interessant å merke seg at Øyslebø underveis viser en klar forståelse for kirkeinstitusjonens sentrale rolle i SS.
En forsker som i nyeste tid på en særlig måte har interessert seg for kirke og kristendom i SS, er Jan Inge Sørbø i et essay om bondefortellingen i artikkelsamlingen Essay om teologi og litteratur (1994). Sørbø går her så langt som til å søke de typologiske grunnmønstrene for handlingen i SS i evangelienes lidelseshistorie og i Snorres beretning om Olav den hellige i Heimskringla.
Naturligvis slår Sørbø med en gang fast at det ikke har vært Bjørnsons mening «å forkynna Kristi liding og død, i og for seg. Men den historia han fortel, let seg vanskeleg forstå utan på ein slik bakgrunn, på same måte som det blir umogeleg å forstå soga om Heilag Olav utan på bakgrunn av evangelia. Utan pasjonen som paradigme i bakgrunnen, kan ein ikkje tenkja seg at liding skal ha denne typen forsonande konsekvensar. Men i Synnøve Solbakken er det først ved å missa alt at Torbjørn får alt […]».
Ifølge Sørbø går Torbjørn gjennom «ei ‹danning› som frir han frå lagnadstru og ‹heidenskap›, og som set han inn i det sosiale og religiøse fellesskapet. Hans veg opp til Solbakken går gjennom hans veg ned til Nordhaug, og nesten ned i dødsriket» (Sørbø 1994, 329–330).
En oppfølger av Sørbøs kristne tolkning av SS er til en viss grad Erik Bygstads artikkel «Fremmed gjest i Synnøve Solbakken» i Norsk litterær årbok 2002. Med selvrepresentasjonen «fremmed gjest» vil forfatteren tydeligvis ha sagt at han har fattet interesse for «det kristne» i bondefortellingen – ikke på grunn av dette i og for seg, men fordi «det kristne» er en av flere «døråpnere» til det Bygstad egentlig er opptatt av, nemlig SSs bakgrunn i den unge Bjørnsons engasjement i Marcus Thranes kristent funderte sosiale reformbevegelse i 1850-årene. Bygstads hovedærende blir altså – som han selv uttrykker det – «å forsøke, gjennom en nærlesing av teksten, å vise at Synnøve Solbakken er skrevet av en thranitter» (Bygstad 2002, 28).
For å gjøre dette skaper Bjørnson – ifølge Bygstad – en intern forteller som sitter inne med de samme inntrykkene av den skrikende motsetningen mellom rik og fattig i det norske bondesamfunnet i 1850-årene som den unge Bjørnson selv må ha sittet inne med. Disse historiske erfaringene «utstyrer» så Bjørnson den impliserte fortelleren med «og innblåser ham sin forståelse av lagdelingen. Så kan fortelleren organisere historien på en slik måte at denne erfaringen etter hvert blir synlig». Denne forståelsen hos den implisitte forteller har ifølge Bygstads «tre ankerfester» hos dikteren selv, nemlig den unge Bjørnsons «innsikt i husmannskulturen», hans «eget politiske engasjement på de undertryktes side, og hans kristentro» (s. st).
Tross disse tematiske behandlinger av SS kan det likevel neppe være tvil om at det er den fortelletekniske og sosiologiske interessen som i dag dominerer i SS-forskningen. I nyere tid har nok Willy Dahl med sin rendyrkte fortelletekniske interesse vært en pionér med sin lenge mye brukte innføringsbok Stil og struktur. Linjer i norsk fiksjonsprosa gjennom to hundre år fra 1965 (2. utgave 1995). Her bruker jo Dahl SS – sammen med Camilla Colletts Amtmandens Døttre – som rendyrkte pedagogiske demonstrasjonstekster for å vise forskjellen mellom en eldre tids «autoral» og nyere tids «personal» fortellemåte.
Innenfor denne nyere formalistiske tradisjonen står altså det tematiske (herunder særlig «det kristne»/ «det kirkelige») relativt svakt. Arne Hannevik nevner riktignok en passant i sin artikkel om Bjørnson i 2. utgave av Norsk biografisk leksikon dikterens «ureflekterte kristne grunnholdning» og hans «moralske didaktikk», mens innslag av denne art helt mangler i Edvard Beyers fyldige behandling av SS i hans 3. bind av Norges litteraturhistorie (Beyer 1975, 105–111). Det verdifulle ved Beyers SS-kapittel ligger ellers først og fremst i den pedagogisk godt tilrettelagte sammenfatningen av en rekke forskjellige synspunkter på fortelleteknikken i bondefortellingen.
Mer interesse for det tematiske viser Per Thomas Andersen i sin omtale av SS i Norsk litteraturhistorie (Andersen 2001, 228–230). Med moderne sosiologiske termer karakteriserer Andersen her SS som en «sosialiseringshistorie fra norsk bondemiljø i det 19. århundre», bygd over den kjente grunnmodellen «hjemme – ute – hjem». Det SS handler om, er ifølge Andersen «kultiveringen og sosialiseringen av Torbjørns vitale livskraft», en prosess som «skildres på dramatisk vis ved hjelp av tilspissing, klimaks og forsoning» (s. st., 229) – det treleddete skjemaet som går igjen både hos Amdam, Sehmsdorf og andre.
Når det ellers gjelder det tematiske, skjelner Andersen på en pedagogisk slående måte mellom et «skjebnemotiv», et «selvbeherskelsesmotiv», et «kjærlighetsmotiv» og et «taushetsmotiv» («Tausheten som dreper»). Og naturligvis er det også hos Andersen et hovedpoeng at «den tradisjonelle romantiske forteller» er «nesten borte». Med rette fremstår dette for Andersen som «en litteraturhistorisk og estetisk begivenhet: fiksjonsprosaens tekniske virkemidler moderniseres […] Bjørnson oppdager i bunn og grunn den store hemmelighet at det å ikke fortelle er en uhyre effektiv måte å fortelle på» (s. st. 230).
I min oversikt over SS-litteraturen har jeg ikke tatt med skolelitteraturhistoriene, som over tid vel også kunne ha gitt et bilde av hovedtrender i forskningshistorien. Jeg viser i denne forbindelsen generelt til Torill Steinfelds artikkel «På hjemlig grunn. Norske skolehistorier ca. 1900–1940» i artikkelsamlingen Videnskab og national opdragelse. Studier i nordisk litteraturhistorieskrivning, del II, Kbh. 2001/2002.
Underveis behandler hun her også skolelitteraturhistorienes omtale av Bjørnsons bondefortellinger. I denne forbindelse lanserer Steinfeld en teori om at disse «forklarer» bondefortellingene på to måter: «Dels søkes forklaringen i særnorske forhold som bestemmer diktningen (natur, språk, historie, folkelighet), og dels betraktes diktningen som resultat av et program». I denne forbindelse er det i vår sammenheng interessant at Steinfeld som eksemplifikasjon også trekker inn skolelitteraturhistorienes behandling av SS (Steinfeld 2001, 472).
For oss som i dag har full utsikt over SSs resepsjonshistorie gjennom nesten 150 år, fremstår Bjørnsons debutbok som et fint fuget språklig kunstverk – «tindrende frisk den dag i dag, et tidløst og fullgyldig mesterverk» (Beyer 1978, 205) – med en ideologisk utsigelseskraft man ikke må overse. Fortellingen er med alle sine raffinerte «ekkovirkninger» suverent komponert. Bjørnson har da også selv i en tale ved et besøk i Romsdal i 1877 karakterisert SS som sitt «første barn, og sådan som den bog var skrevet, skriver man blot en gang i sit liv» (sit. etter Nielsen 1958, 107).
For en generasjon siden hevdet Harald Noreng i en meget informativ oversiktsartikkel i tidsskiftet Scandinavica – «Bjørnson Research. A Survey» – at «the short and medium-length peasant tales from Bjørnson’s earliest period have not only better withstood the pressures of time, but even shine with a warmer glow than ever before» (Noreng, 1965, 14). Og et par år senere går Noreng i en innledning til Bjørnson-bindet i samleverket Norges nasjonallitteratur så langt som til å erklære SS for å være «det ypperste av alle Bjørnsons større diktverk» (Vurderinger, 151).
I 1967 var dette en dristig og usedvanlig påstand. Men ser vi bort fra Bjørnsons lyrikk (som vil overleve) og tenker vi på hvor mye av dikterens øvrige forfatterskap som siden Norengs vurdering har glidd tilbake i glemselen, virker hans påstand i dag adskillig mer rimelig enn den gjorde da den ble fremsatt.
Det er vanskelig i dag å gi en tilfredsstillende forklaring på hvorfor man hittil så konsekvent har neglisjert det tidligere nevnte førstetrykket av SS i Illustreret Folkeblad 1857 (heretter SS I). Så vidt jeg kan se, er dette bare nevnt noen få ganger i den store Bjørnson-litteraturen. I sitt kommentarbind til Standardutgaven 1919–20 (bd. IX) nøyer Bull seg med å opplyse at utgaven i bokform av SS, 1857 (heretter SS II) «egentlig» var et «særtrykk i 1000 eksemplarer – med enkelte bokstavrettelser – fra Illustreret Folkeblad, hvor ‹Synnøve Solbakken› første gang var blitt trykt, sommeren 1857, i no. 24–32 (13. juni–8. august)» (Bull 1920, 30).
I tillegg til dette opplyser Thuesen flere år senere i bind I av sin Bjørnson-bibliografi (1948) at «en sammenligning mellem teksten i bladet og særtrykket viser, at mens fortellingen i bladet er trykt med kompress, har særtrykket skutt sats. Og en nøiere granskning viser at der i særtrykket tillike er foretatt endel rettelser, dels av typografisk, dels av ortografisk art. Noen fuldstendig spesifisering av disse rettelser kan jeg dog ikke gi, da det eneste meg tilgjengelige eksemplar […] nemlig Universitetsbibliotekets – er ukomplett» (Thuesen 1948, 11).
På denne bakgrunn har det vært overraskende å oppdage at det ved Nasjonalbiblioteket, avdeling Oslo, i dag både finnes en fullstendig utgave av 1857-årgangen av Illustreret Folkeblad (signatur: NAZ 5570), og at man fra denne har tatt en filmkopi av SS I’s tekst. Vi er med andre ord ennå i den heldige situasjonen at det er mulig å etablere en utgave «erster Hand» av SS.
Som tidligere nevnt, skal det ifølge Bjørnson-biografen Chr. Collin være folkeopplysningsmannen Ole Vig som har foretatt disse endringene (jf. Collin 1923, 26). Om også den unge Bjørnson selv, som jo var redaktør av det bladet der SS I ble trykt, har hatt en hånd med i laget, kan vi i dag ikke bevise. Men i selve den situasjonen som forelå da SS ble trykt, er det vanskelig å forestille seg at den unge redaktøren av det bladet der dette skjedde, kan ha holdt seg ganske passiv.
Et indisium i denne retning er den kuriøse noten om «Øie», som i kapittel 6 av SS II er innført i forbindelse med Ingrids kjente sang «Nu tak, for Alt ifra vi var smaa»: «Her, foran Sangen, maa denne eneste Glose flyde ind, at Bønderne ved ‹Øje› blot forstaar det legemlige Øje. (sic) ved ‹Syn› derimod Ævnen til at se, saavelsom denne Handling selv» (Bjørnson 1982, 103). lallfall må den unge Bjørnson her selv ha vært på ferde!
I min sammenligning av de to utgavene har jeg alt i alt funnet omkring 100 tekstendringer fra SS I til SS II. En snau tredjedel av disse (i alt 31 rettelser) gjelder interpunksjonen. Som i Bjørnsons egne rettelser i de senere utgavene av SS, kan vi allerede her i rettelsene fra SS I til SS II spore en viss fornorskningstendens. I ortografien kommer dette for eksempel til uttrykk ved at «vognede» i SS I endres til «vaagnede» i SS II, mens «Gab» og «gabede» blir til «Gap» og «gapede», «hændte» til «hendte», «Glands» til «Glans», mens «Haug» i SS I mot hovedtendensen rettes til «Houg» i SS II.
Samme forsiktige fornorskningstendens går igjen i utskiftninger i ordforrådet. I SS II blir det danske «Foraaret» i SS I til det norske «Vaaren», mens verbene «lide» blir til «like» og det danske «nænte» erstattes av et «kunde». På samme måte blir i bøyningsverket «gaaen» til «gaaet», «vognede» til «vakte», «tiede» til «taug», mens preteritumsformen «stilte» – igjen mot hovedtendensen – rettes til «stillede».
Vanskeligere er det å finne noen fellesnevner for de forholdsvis få og for det meste korte tekststrykningene (4 eksempler, flest i 5. kapittel) og teksttillegg (6 eksempler, flest i 6. kapittel) som er foretatt. Som i Bjørnsons senere rettelser til 5. utgave (1866) er det også her i SS II en tendens til at det særlig strykes i samtalescenene. Kanskje kan vi oppfatte dette som enda et indisium som peker mot Bjørnson selv som korrekturleser?
Tross endel trykkfeil, som har overlevd fra SS I til SS II, fremtrer SS II naturlig nok som en mer ferdig tekst enn SS I. Når det altså likevel er denne noe mer uferdige teksten som her for første gang blir opptrykt, er det ikke på grunn av graden av ferdigstillelse, men fordi vi her har å gjøre med en nasjonal klassiker i sin første utformning, selve SSs «originaltekst» med all den prestisje en slik er omspunnet med i vår vestlige litterære tradisjon.
Teksten følger Folkebladets tekst (SS I) med få unntak. Rettelsen av tekstfeil er gjort med grunnlag i den senere bokutgaven (SS II). I tillegg er gjennomgående vaker og siker(t) endret til vakker(t) og sikker(t), da begge utgavene benytter begge skriveformer. Komfirmert er endret til konfirmert. En håndfull trykkfeil som i SS I er blitt stående i SS II, har utgiver rettet. Det gjelder noen manglende anførselstegn, komma og punktum, et «at» er lagt inn i «for at give Agt» s. 43, og lage er rettet: «føre hun lagde sig» i siste kapittel. De mange forskjellene mellom SS I og SS II er det ikke gjort rede for i denne utgaven, med unntak av de mer omfattende som nevnes her:
(hvor trykkested ikke er oppgitt, er det Oslo/Kristiania)
Boken er utgitt av Det norske språk- og litteraturselskap
Last ned hele boken til mobil/nettbrett i .epub-format eller som .mobi. Du kan også skrive ut boken som .pdf eller html.
Bondefortellingen Synnøve Solbakken ble Bjørnsons store gjennombrudd som forfatter. Den utkom som føljetong i Illustreret Folkeblad i 1857 før den kom ut som egen bok.
Selv om historier fra bondekulturen ikke var noe helt nytt, var Bjørnson den som ga denne undersjangeren form i Norge. Bondefortellingene har en impresjonistisk stil med mange replikker, gir et idealisert bilde av bøndene og tar opp Bjørnsons viktigste problemstilling: hvordan mennesket kjemper for å overvinne sin egen natur. I Synnøve Solbakken møter vi Torbjørn Granlien som både kjemper mot mørke krefter i seg selv og for å få den vakre og gode Synnøve. Man kan si at det er en histore om hvordan man tar seg fra skyggesiden til solsiden både i konkret og overført betydning. Boken ble tidlig oversatt til andre språk.
Les Sigurd Aa. Aarnes' innledning og kommentarer
Se faksimiler av utgaven fra 1857 (NB digital)
Bjørnstjerne Bjørnson var Norges store nasjonaldikter i siste del av 1800-tallet og regnes som en av «de fire store» i norsk litteraturhistorie. Han fikk stor betydning mens han levde, både som forfatter og i samfunnsdebatten. Han skrev dikt, noveller og skuespill ved siden av arbeidet som journalist, teater- og litteraturkritiker. I tillegg skrev han mange tusen brev der han i klartekst ga uttrykk for sine meninger. Mange av disse brevene er utgitt senere.
Fyll ut e-posten din under så vi kan varsle deg når nye verk publiseres.
