To Venner

av Amalie Skram

X

Næste Dag vaagned Kaptejnen med Hodeværk og ond Smag i Munden.

«Kaalissen Satan kan dette gaa te?» Han sad oprejst paa Sofakanten med hængende Arme og grunded over, hvorledes det hang sammen, at han var fuld paaklædt og ikke laa i sin Køje. Han trak Uhret op af Vestelommen og saa, at det var gaat istaa. Saa letted han sig lidt og keg op i Skylightet paa Skibsuhret. Klokken var elleve.

«Jysses Pikijor’,Forfatternote: Udbrud af Forskrækkelse (bergensk Gadesprog). kaa e’ de’ den ser ut!» Han havde faat Øje paa sin Hat, der laa paa Gulvet fladtrykt som en Pandekage, og saa pludselig foresvæved der ham noget om, at han havde gaat med Sivert under Armen etsteds. Om det var iland eller ombord kunde han ikke bli klog paa.

«Du har nok hat Deg en durabeli’ Blyhat, Hans Jørgen Hansen,» sa han til sig selv, idet han strøg sig over sit værkende Hode og bukked sig ned efter Hatten.

«Den saa hadde nokke surt Melkeblanne!» Han rejste sig, gik ind i Kammeret, laaste Hatten ned i en Kommodeskuffe og stak Nøglen til sig.

Bare han kunde komme efter, hvordan det hang sammen med dette, at han syntes, han havde gaat med Sivert under Armen. Det var vel noget, han havde drømt, skjøndt Fanden vide.

«Uf, denne Branntørst!» Men hvorom alting var, maatte han faa Hverdagshabitten paa, før nogen saa ham og saa lade som ingenting.

Langt om længe blev han færdig med sin Omklædning, raabte paa Sivert og forlangte Kaffe.

«Værsgo’ Kaftejn, Kaffen e’ nerbragt,» meldte Sivert.

Kaptejnen strammed sig op, gik rask ud i Forkahytten, satte sig ved Bordet og skjænked i.

«No, Du kom nok sejnt ombor’ inat, he?» sa han til Sivert uden at se paa ham.

«Nej,» svarte Sivert langtrukkent. «De’ va’kje saa sejnt.»

«Va’kje saa sejnt,» hærmed Kaptejnen. «Ka kaller Du for sejnt, om eg maa være saa fri te spørre?»

«Han va’kje toll engang.»

«Saa har eg drømt de’,» tænkte Kaptejnen lettet. «Han va’ næsten to, før eg slap ut av Sodomae’ deroppe. Eg tænker nok han sku’ set anderlissen malesjøsk ut, hvis han havde hat meg under Armen.»

«Du maa ha Deg op te Ærterne, Sivert!» raabte en Stemme ned. «Di staar og brænner,» Andenstyrmandens Hode blev synligt ved Kappekanten.

«Ka ska’ de’ seje? E’kje de’ Kokken, saa ska’ passe Ærterne,» spurgte Kaptejnen.

Sivert stod stille i Trappen og saa forlegen ud.

«Ke’e der i Vejen me’ Kokken?» vedblev Kaptejnen.

«Han ligger syk, Kaftejn,» sa Sivert med bortvendt Hode og sprang op Trappen.

«Han har vel vorre full, Svine,» mumled Kaptejnen. Kort efter gik han ovenpaa med en Krukke engelsk Salt i Lommen.

Paa Dækket var Arbejdet i fuld Gang. To af Mandskabet stod paa Kajen, hvor de slog Trosser om Rumfadene og paste paa at holde dem klar af Skibssiden. Ved Storlugen var syv Mand beskjæftiget med at hejse Varerne ombord ved Hjælp af en firskaaren Talje. I Rummet under Lugen tog nogle Negere imod.

Kaptejnen stansed lidt og saa til Arbejdet. Ingenting var ham tilpas, og han gren paa baade Styrmændene og Mandskabet, Blokkene peb, fordi de ikke var smurt, og en ny Trosse var ulovlig tat i Brug.

Da Kaptejnen kom ind i Ruffet, hvor Kokken laa i en Underkøje tæt ved Døren, gik han bagover af Forskrækkelse. Kokkens Ansigt var oversmurt med Blod, og i Næsetippen var der et gabende Saar. Med forbitret, klynkende Stemme fortalte Kokken om Siverts Overfald den foregaaende Nat.

«Du har no terget ‘an saa bra,» sa Kaptejnen. «Eg undres ikkje paa, at Gutongen prylte Deg op en Gang, men bite Næsen av Folk, d’e’ meg vel grovt.»

«Eg har hørt, at Bit ska’ være livsfarli’,» sa Kokken. «Eg ve no haape Kaftejn, at I faar ‘an straffet saa Morder, hvis om eg sku’ dø av de’.»

«Dø av de’ – javest blaaser ‘an! Men no ska’ Du faa Deg en Doses engelsk Salt.»

«De’ har eg ikkje Trang om, tværtimot,» sa Kokken afværgende.

«Engelsk Salt e’ godt for alting.» Kaptejnen tog Krukken op af Lommen, slog en Portion af Indholdet i et Tinkrus, heldte Vand paa af en Flaske, rørte om i det med Fingeren, og tvang Kokken, der haardnakket vægred sig, til at drikke det. Derpaa gik han med en Opfordring til Kokken om at skynde sig i Klærene. Han skulde følge ham op til en Doktor.

Saa blev Sivert kaldt ned i Kahytten og maatte afgi Forklaring om, hvad der var foregaat. Kaptejnen skjældte ham ud og spurgte, om han syntes, det var Maner at bruge slige Rævestreger i et ærligt Slagsmaal. Sivert forsvarte sig med, at Kokken havde holdt paa at ta Livet af ham.

«Jou no hjælper de’ saapassa, at eg etterga’ Deg Stejntye’, Du knuste,» sa saa Kaptejnen. «No maa Du koste ny Næse paa Kokken.»

Der var noget i Kaptejnens Tone, som gjorde Sivert modigere. «De’ gaar vel an te reparere ‘an,» sa han og voved sig til et lidet Smil. Men saa buste Kaptejnen op og lovte ham Vand og Brød, naar de kom hjem.

En Stund efter var det Middagstid. Folkene gik til og fra Kabyssen, mens de langed sine Madskaaler ind til Sivert, der stak Flæskelunsen i Bunden og øste Ærter ovenpaa. Paa Spiren ved Landgangen sad Kokken og vented paa Kaptejnen, i sin bedste Puds med et Tørklæde bundet tværs over Næsen og Panden, saa kun et Øje var synligt. Han luded forover med Hodet i Hænderne og stirred mørk og dvask ud af sit ene Øje.

Da Folkenes Mad var ekspederet, kom Negrene og hented sit. De holdt sig selv med Kosten, men skulde ha den tilberedt ombord. Med sine stegte Bananasbundter og en tynd Skive ristet Flæsk, som en af dem bar paa en Brødloaf,Forfatternote: Engelsk Hvedebrød. steg de ned i Rummet for at holde Maaltid, hvorefter de, nøgne som de var, strakte sig paa Lasten for at sove Middag.

Sivert kom ud fra Kabyssen og tørred sig i en fugtig Faddug. Solen baged, brændte og oste; intetsteds var der Spor af Skygge eller Tegn til et Vindpust at mærke. «Inde er der gloende og ude er der gloende, og i selve Helvede kan de ikke ha det hedere,» tænkte Sivert, mens Sod og Sved i store Draaber siled fra Ansigtet ned over Halsen og det blottede Bryst. Saa greb han den fyldte Suppeterrin, der var bestemt for Kahytten, og bar den agterover. Idet han kom forbi Kokken, sparked denne ham paa Anklen, der stak nøgen op af den fladtraadte Tøffel.

«Ve Du spænne Bejn under meg, ser Du ikkje ka eg bærer paa?» raabte Sivert bidsk, og gik videre. Kokken fulgte ham med et stikkende Blik, og knytted Haanden efter ham, mens han bag Tørklædet mumled en Forbandelse.

Da Kokken om Eftermiddagen kom tilbage fra sit Besøg hos Doktoren, havde han et stort Hylster om Næsen. Det var just ved Mellemmadstid, og Folkene sad forud paa omvendte Pøser og Tougruller, klistret op ad Rufvæggen, som gav en Smule Skygge, tyggende og drikkende, med Kaffekjedlen stilled op paa Huggeblokken imellem sig.

Da Kokken viste sig, brød der løs en Storm af Latter og Vittigheder.

«Du ve’ vel gje Deg te Cirkusbajas no?» raabte Baadsmanden.

«Eller Linjedanser!» spurgte Sølvfest, og lo, saa han fik Taarer i Øjnene. «No har eg aldri’ set Make te Tryne!»

«Ve’ kje Du ha meg me’ Deg!» sa en Anden. «Eg kan staa paa Hovve og gaa paa Hænder, eg ska’ gjøre de’ gratis.»

Kokken gik forbi dem med en træven Mine ind i Ruffet, hvor han stopte sin Pibe, og la sig hen paa Køjen.

«Brever hemenifra!» raabte Kaptejnen, idet han sprang ned fra Landgangsbrættet og blev staaende midtskibs.

«Va de’ Brever, han sa?» raabte Sejlmageren, idet han fo’r op, og begyndte at slaa Giggen.Forfatternote: Gjøre Negernes Dansetrin.

«Lat os hen og høre, om der e’ nokke te os,» sa Sølvfest. «Kaftejnen staar net saa han venter.»

Saa seg de afsted langs Rufvæggen, en efter en, kejtet og usikkert, som vidste de ikke, enten de vilde frem eller tilbage, og stilled sig op et Par Skridt fra Kaptejnen.

«K’e’ de’ Dokker ve’?» spurgte Kaptejnen, og plired polidsk til dem.

Folkene saa paa hinanden og smilte forlegent.

«Vi ville bare spørre, om der va’ nokke te os,» kom det endelig fra Baadsmanden.

Kaptejnen stak Haanden ned i Brystlommen, fremtog en Pakke Breve og besaa Udenpaaskrifterne.

«Bestmatros Sølvfest, Zacharias Nilssen,» læste han op, «Sejlmaker Anton Marius Selsing, Baadsmand Torsten Rasmus Christensen, Skibskok Pitter Christian Hybenetten – nej, de andre e’ te’ Kahytten,» endte han.

De, hvis Navne blev nævnt, var traadt nærmere.

«Dokker faar di ikkje før etter Arbejdsti’,» sa Kaptejnen. «Saa møkke Dokker sku’ sitte og gniske over di hele Ettermedagen bortigjennem!»

«Vi ska’kje læse di før ikvæll, Kaftejn,» ytred Sejlmageren. Han stod og saa ret ned for sig, og førte Spidsen af sin ene Fod frem og tilbage langs Dæksnaten.

«Du venter nok Brev fra Kjæresten, Du,» sa Kaptejnen drillende, «siden Du e’ saa æggesjuk.»

«Ja, han e’ alti forlovet alle Steder,» bemærked Sølvfest og skjelte hen paa Kaptejnen, for at se, om han optog Spøgen godt.

«Ja, nok ut av de’, Dokker faar di ikkje før ikvæll,» sa Kaptejnen. «D’e’ godt at ha nokke at glæ’ seg te’.» Han gik agter over nogle Skridt, men stansed og raabte tilbage: «Se her, lever Kokken sit, han holler vel Fridag allikevel, siden han har møst Fasongen paa Næsen sin!» Dermed gav han Brevet til Baadsmanden, som gik forud med det. –

Sivert sad paa Huk i Kabyssen og fejed op af Gulvet. Han sukked tidt og rysted saa smaat paa Hodet. Skjøndt han ikke havde ventet Brev her paa Stedet, og lige til nu ikke havde tænkt paa det, følte han sig dog saa underlig fattig ved intet at ha faat. «Naar jeg kommer til Marseille, ligger der Brev til mig,» trøsted han sig. Gad vidst, hvem der saa har skrevet det? Det blir vel Thrine, de sætter til det, og hvad staar der saa i det? «Kjære Broder Sivert, vi lever vel, og har det godt, skulde jeg hilse og sige fra mig og vores Forældre.» Han grebes med et af Længsel efter dem derhjemme, og i det samme stod de saa lyslevende for ham, at han syntes, de var ved Siden af ham, han behøved bare at række Haanden ud for at røre ved dem, og han hørte deres Stemmer saa tydeligt. Tænk, han havde Far og Mor og Søster og Bror! Det var liksom han ikke havde vidst det før i dette Øjeblik. Han havde aldrig tænkt, at der var noget i det, men nu kom det over ham med en Følelse af Glæde og Rigdom. Naar han nu fik brev fra dem i Marseille liksom de andre, Brev med hans fulde Navn og Poststempel paa, det vilde være et stolt Øjeblik.

Han faldt hen i Tanker. Haanden med Fejekosten blev liggende ved Siden af ham, og BosbrættetForfatternote: Fejespaan. gled ned paa Gulvet. Saa med ét lød Emmelines Graad og Jamren fra den foregaaende Nat, da hun skiltes fra Sejlmageren, i hans Øren. Tænk at være saa glad i et Menneske. Skulde tro, nogen nogensinde blev det i ham. Det maatte være underligt.

«E’de’ hon Smaafylla, Farmoren din, hon, saa gaar langs Gaterne me’ Tippe Tue, saa har lært Deg te bite saa godt?» blev der pludselig sagt lige over Hodet paa ham, og i det samme fik han et Puf af et spidst Knæ i Ryggen, saa han maatte ta for sig med Haanden for ikke at stupe forover.

«Slike fulle Strilekjærringer ska’ være saa fæl te bite, har eg lote meg fortælle,» fortsatte Kokkens Stemme, «og Æple’ faller ikkje langt fra Stammen. Han drikker naturligvis din Far ossaa, han ble’ vel alet op me Brændevinstaaten han, istede’ for me’ Brøst.»

Det var for Sivert, som om han havde faat en Kniv boret ind i Hjærtet. Det kom brusende op inde i ham saa heftigt, at Aandepustet stansed, og saa satte det sig som en Prop i Halsen. I et eneste Glimt saa han for sig alle de Forsmædelser og Forfølgelser, han herefterdags vilde bli udsat for. Han, som havde været saa rasende for det deroppe hos Pigerne igaaraftes. Nu fik han andet at vide. Hvis han havde kunnet krybe ned i Gulvet og skjult sig under det, vilde han ha gjort det. Men Gulvet aabned sig ikke. Der var intet andet at gjøre end at bli hvor han var. Famlende greb han efter Kosten og Bosbrættet, fejed Rusket omhyggelig op, gik ud og kasted det overbord.

Som i en Taage saa han Kokken staa og glo paa sig tæt ved Kahytsdøren, og som sviende Piskeslag, der langt borte fra suste ned over ham, ramte Lyden af hans Stemme, da han raabte efter ham: «Du sku’ straks sagt, ka Folk Du e’ kommen av, saa vi kunde vidst, ka Ull der e’ i Deg! Enn seje meg a’ de’. – Saa Du e’ Saanesaan te Smaafylla, Du. Har Du set, kaa hon tar seg ut, naar hon klær sig naken midt paa Torge’ for te skaffe seg Brænnevin? Kanskje Du har hjolpe hinner te sælle Fillene sine, ka? Og ka e’ de’, han heter han Farfaren din? Han drikker jo saa et Svin han ossaa! Naar Du no kommer i Tokthuse’ for Mordforsøk, saa tænker eg, Du træffest me’ Fameljen din der. – Sej, eg sa de’!»

Sivert hørte ikke mere. Han var gaat ind i sit Kammer, hvor han satte sig paa Kisten med optrukne Skuldre og Hagen helt nede paa Brystet. Nu var det naadd efter ham her langt ude i den vide Verden, det som han var flygtet fra. At han ogsaa nogensinde kunde ha følt sig sikker. At han ikke havde vidst, det maatte komme engang, at det maatte slaa ned som Lynild fra Himlen. Nu var det sket. I det første Brev Kokken fik hjemmefra, havde det staat. Og han, som havde villet være Storkar, villet te sig som han var jevngod med de andre. Han som var mærket fra før han blev født. Hvad var det, som stod i «Forklaringen» om at nogle Kar skabes til Vanære, andre til Ære. Han var et af dem til Vanære, men hvorfor netop han?

Ja, det kunde ikke nytte at grunde paa det. Det var vel saa bestemt i Guds vise Raad fra Evigheden af. Men var der da ingen Mulighed for at bli kvit det nogensinde? Hvis de nu begge to gik hen og døde, saa maatte vel Folk glemme det engang. De var jo gamle nu, skjønt ikke ældre, end at de kunde leve i gjerne 20 Aar til; saa blev de 80, hvis ikke en Ulykke gjorde Ende paa dem forinden.

Pludselig gled han ned af Kisten og la sig paa Knæ med foldede, oprakte Hænder og tilbagebøjet Hode, og mens Taarerne formelig strømmed over hans Ansigt, bad han dæmpet, indtrængende til Gud om, at han skulde la Bedsteforældrene omkomme ved et Ulykkestilfælde saa snart som muligt. Eller i det mindste bare hende. Han tigged og trygled i lidenskabelige Udtryk og sa flere Ganger: «I Jesu Navn og for Jesu Skyld, for Du har jo lovet os, o Gud, at vi skal faa alt, hvad vi ber om i Jesu Navn.» Med et kom han i Tanker om, at der ogsaa stod skrevet, de skulde føie til: Din Vilje ske og ikke min. Men det skjøv han straks tilside og lod som han glemte det.

Boken er utgitt av bokselskap.no

Last ned

Last ned hele boken til mobil/nettbrett i .epub-format eller som .mobi.
Du kan også skrive ut boken som .pdf eller html.

Om To Venner

Amalie Skrams romanserie Hellemyrsfolket regnes som et hovedverk i den naturalistiske litteraturen i Norge. Firebindsverket tar opp hva som former et menneskeliv og i hvilken grad arv og miljø bestemmer et menneskes skjebne.

To Venner (1887) er andre roman i serien. Sivert Jensen skammer seg over sine forfyllede besteforeldre, Oline og Sjur Gabriel, og rømmer til sjøs med barken «To venner». Livet til sjøs er tøft, men reisen blir en dannelsesreise for Sivert.

Hellemyrsfolket (1887-1898):
    Sjur Gabriel (1887)
    To Venner (1887)
    S.G. Myre (1890)
    Afkom (1898)

Les mer..

Om Amalie Skram

Amalie Skram har en fremtredende plass i norsk litteraturhistorie som en av de store naturalistene på slutten av 1800-tallet. Hun skildret fattigdommens og kjærlighetens kår, og ønsket, i likhet med mange av forfatterne i samtiden, å sette søkelyset på samfunnsproblemer. Men hun gikk et skritt lenger enn de fleste. Ikke bare var hun opptatt av det følelsesmessige kjærlighetsforholdet mellom kvinne og mann, men også av erotikken.

Les mer..

Faksimiler

For denne boken finnes det også faksimiler tilgjengelig:

Del boken

Tips dine venner om denne boken!

Del på Twitter
Del på Facebook

Gå ikke glipp av ett eneste ord.

Fyll ut e-posten din under så vi kan varsle deg når nye verk publiseres.