To Venner

av Amalie Skram

VI

Hjemme i Bergen stod Marthe ude paa Gaardspladsen med opsmøgede Ærmer foran en Stamp,Forfatternote: Vaskebalje. der var stillet paa en Halvtønde, og vasked Klær. For at hytte sig mod den stegende Eftermiddagssol havde hun bundet et Haandklæde om Hodet helt frem over Panden; bagtil faldt det ned som et Slør. Sveden perled paa hendes fregnede Ansigt, mens hun bearbejded Tøjet med de brede, korte Hænder, hvor Huden var rynket af det varme Sæbevand. Hønsene gik og sparked omkring hende og sloges om nogle Potetesskaller. Hver Gang de fik et Vandskvæt paa sig fra Vaskebaljen sprat de væk med en fornærmed Kaglen.

Pludselig forekom det Marthe, at hun hørte nogen pusle i Kjøkkenet. Hun strakte Hodet til Siden og fik gjennem den aabne Dør Øje paa en gammel, sammenbøjet Bondemand, som stod midt i Kjøkkenet og snakte med sig selv. Han saa skidden og uflidForfatternote: Vanrøgtet. ud. Det hvide Haar og Skjæg hang i FlokerForfatternote: Uredte Totter. ned over Bryst og Nakke. Knæbuksen var hullet nedenfor og ovenfor de Skindlapper, hvormed den var bødet. Den graa Vadmelskufte var knappeløs og fillet paa Albuerne. De matte Øjne svømmed i en graalig Væske, og den lange Hængenæse var rød i Tippen. I Haanden holdt han et Knytte og en Knortekjæp, og paa Hodet sad en Toplue.

«Tsje,» sa Marthe og trak Hodet til sig igjen. «Aldri’ e’ der daa Fre’ te faa.» Hun vasked videre, idet hun vred de færdige Stykker op og kasted dem ned i Skyllevandet ved Siden af sig. Saa vælted hun det smudsige Sæbevand ud i Rendestenen, der gik lige forbi hendes Fødder, tog en Bøtte og gik ind i Kjøkkenet.

«I Byen no igjen, hm, hm,» hun satte Foden op i Gruen og øste med en TrækolleForfatternote: Rund Træskaal. Vand i Bøtten af en kogende Gryde, som hang i Sjerringen.Forfatternote: Indretning af Jern, som er fastgjort oppe i Skorstenen, til at hænge de største Gryder paa.

«Fek inkje stort for Fisken idag,» sa Bondemanden med hæs, blid Stemme og rysted paa Hodet.

«Gu’ gje, I bare ville late ble me’ denne Fiskingen Jeres,» skjændte Konen. «Eg kan ‘kje forstaa meg paa di, at di laaner Jer Baaten.»

«Fek inkje stort for ‘an, nei va’ da likt, inkje stort for ‘an,» vedblev Gamlingen uden at se paa Marthe eller ændse hvad hun sa. «Da e’ utgjort alt ihop,Forfatternote: Det er forgjort altsammen. – da e’ greit da, at de e’ utgjort.»

«Han vesle Gabriel dauaForfatternote: Døde. han,» klaged han videre, «jamen daua han.» Han gik hen til Gruen og trak Marthe frygtsomt i Skjørtet: «Seks BodnForfatternote: Børn. hev eg grovve ner, fem paa Kjerregaren, men eit paa ein annen Plass,» han havde sænket Stemmen til en neppe hørlig Hvisken. «Eg ska’ fortelje Deg nokke,» han holdt pludselig inde og lod sit Blik forundret søgende glide rundt i Kjøkkenet. Da han mærked, at han var alene – Marthe var gaat ud paa Gaardspladsen igjen –, sank hans Hode ned paa Brystet, og der kom en snufsende Lyd fra ham. Saa satte han sig ned i Gruen, støtted Albuerne paa Knæerne og Ansigtet i Hænderne uden at slippe Knyttet og Kjæppen og sang langsomt og pibende:

Hvad hjælper, at vi aarle opstaa,
Belade os med stor Møje,
Vort Anslag gaar ej til, ei fraa.

Døren til Gaden blev aabnet, og Jens kom ind.

«Nej kaslag, e’ de’ Deg, Far, kaa e’ de’ me’ Deg no igjen?» Hans Tonefald udtrykte baade Medlidenhed og Modvilje.

«Eg svelte te eg verke, aa saa ete eg te eg verke, aa saa verke eg i einaa,»Forfatternote: Jeg sulter, til jeg værker, og saa æder jeg, til jeg værker, og saa værker jeg i et væk. sutred Faren.

«Fløt Jer lidt, Far – I sitter paa Tøflene mine.»

Den gamle rejste sig.

«Eg hev eit Gran Fisk aa ei Koking PoteForfatternote: En Ret Kartofler (det, der udgjør en Kogning). aat Dekaa,» sa han og rakte Knyttet ud mod Sønnen.

«Har’kje I snakt me’ nokken, Far? Marthe ska’ daa være heme.»

«Naar han Sjur Gabriel kjebm, e’ dar aller noken heima,» klynked Faren.

«Ka ve Du staa de og vaseForfatternote: Vrøvle. me’ ‘an for?» udbrød Marthe arrigt, idet hendes Ansigt kom tilsyne ved Dørkarmen. «De’ va’ likere, Du fik ‘an paa Dør igjen, han fyller jo Huse’ op me’ Finkellokt.»

«I behøver ikkje te sitte i Gruen, Far, se her e’ en Krak te Jer.» Jens trak en trebenet Stol uden Rygstykke frem paa Gulvet.

«Smør Far et Par Brø’skiver og gje han en Taar Kaffi,» sa Jens og gik ud til Marthe.

«De’ va’ mykkje ber’e, han ikkje ble trakteret,» svarte Marthe muggent, idet hun strøg Sæbeskummet af Armene og slog Vandet af Hænderne. «Vi bler aldri’ kvit ‘an paa den Maaten.»

«Vær ikkje saa har’ me’ Far, Marthe,» formaned Jens.

Marthe kneb Munden sammen med en krænket Mine, mens hun tørred Fingrene i sit Sækkelærreds-Forklæde, i hvis ene Hjørne der var en tør Flæk, og gik ind i Kjøkkenet, hvor hun udtog af Hængeskabet i Krogen nogle paasmurte Brødskiver. Saa skjænkte hun op en Skaal Kakke og rakte begge Dele til Sjur Gabriel, hvis skjælvende Fingre med de sorte Stumpnegle havde ondt for at holde paa det.

«Her e’ Fisk og Poteter te Deg, Marthe, sku’ eg helse og seje fra Farfar,» sa Jens muntert og pegtepegte] rettet fra: pgte (trykkfeil) paa Kjøkkenbordet.

Marthe trak paa Næsen. «Bare han aldri’ kom me’ nokke,» sa hun halvhøjt. «Han klager jo alti’ over, at han svelter ihel.»

«De’ e’ no saa Skikken hos Bønderfolk,» mægled Jens. «Holler Potene seg go’e i Aar, Far?»

«Den, so bare hadde noken t’ aa dei,»Forfatternote: Den, som bare havde nogen af dem. klynked Sjur Gabriel. «Ho Kristi aa ‘an Anders bedræg os paa Maale aa so stel dei fraa os atpaa.»

«Der kan Du høre, e’kje de’ de’ eg sejer,» udbrød Marthe forarget. «Koffor gjer I os daa, Farfar? Ta di bare me’ Jer igjen.» Hun greb Tørklædet og gav sig med iltre Fingre til at pille Poteterne op i det igjen.

«Da e’ utgjort, althop e’ utgjort,» begyndte Sjur Gabriel.

«Ikkje nokke’ Tøv.» Jens trak Tørklædet fra sin Kone, saa Poteterne trilled omkring. «Kaa kan Du være saa hasti’ me’ et gammelt Vrak saa han.»

«Ja, ja, for meg gjerne,» svarte Marthe stødt og skyndte sig ud igjen til Vaskestampen.

En Mand i mørkeblaa, luvslidte Klædesklær, gule blanke Knapper, rundpullet Hat og en Taske, prydet med et forgyldt Posthorn i Rem over Skulderen, traadte ind i Kjøkkenet.

«Bryggearbejder Jens Gabrielsen,» læste han paa det øverste af en Bunke Breve, som han holdthan holdt] rettet fra: ha nholdt (trykkfeil) tæt op til sit mørkerøde, af Regn og Blæst og Drik hærjede Ansigt. «Ja, d’e’ vel her?» vedblev han og saa paa Jens med sine rindende Øjne.

«Jou, de’ e’ meg de’,» svarte Jens, næsten højtideligt og nærmed sig.

«Værs’go!» sa Postbudet og blev staaende.

«Bryggearbejder Jens Gabrielsen i Dræggen tæt ved Tyskekirken i Bergen. Norge i Europa,» staved Jens sig frem igjennem Adressen. «Ja, de’ kan jo ikke være nokken an’en enn meg de’. Ka mener Du, Marthe?» spurgte han ud paa Gaardspladsen.

«D’e’ fra Guttebarne,» sa hun og skifted Farve af Bevægelse. «Nej, saa han skrev daa allikevel engang.»

«Fra Sivert ja!» raabte Jens, henrykt over, at der kom Klarhed i Sagen. «Se meg te han, kaa godt han har lært seg te skrive.»

«Har Postbudet faat Skjellingen sin?» spurgte Marthe.

«Nej d’e’ sannt ossaa! De’ glømmer eg rejnt.» Han tog op af Vestelommen tre Halvskillinger, som han gik hen og rakte Postbudet.

«Se her, Jonsen, Far, den ene Halleskillingen kan I faa paa Kjøpe’.»

«Gjøm Breve’ te i siden, Jens,» raabte Marthe, da Postbudet var gaat. «Eg har’kje Ti’er, før eg e’ færdi’ me’ Vaskingen.»

«Kem ska læse de’?» spurgte Jens.

«Du, vel?» sa Marthe.

«Nej, eg kan’kje saa godt saa Du; Du har jo gaat sejnere i Skule og har lært mykkje be’re enn saa eg.»

«Vet Du ka, Du, Jens, vi later Thrine læse de’ høgt i Kvæll, naar hon kommer fra Tjenesten. Hon e’ den, saa kan bedst.»

«De’ gjør vi akkorat!» Jens knipste triumferende med Fingrene.

«Men se no at faa Farfar te gaa.»

«Ja Farfar – d’e’ sant,» sukked Jens. «Eg sanste ikkje mere, at han va’ her.»

«No maa I se te komme Jer hem, Far,» han gik hen til Sjur Gabriel og la sin Haand paa hans Skulder. «Lat meg knyte Resten a’ Stom’brø’eForfatternote: Bondebetegnelse for Bagerbrød til Forskjel fra det hjemmelavede Fladbrød. inn i Duken Jeres, saa kan i ha de’ te paa Hemvejen.»

Han tog den halvspiste Brødskive ud af Haanden paa Faren, la den ind i Tørklædet, hvor Poteterne havde været, og knytted Enderne sammen til en Hank.

«Se her, Far, no maa I tutle Jer, før svarte Natten kommer paa Jer.» Han tog ham under Armen oppe ved Skulderen, trak ham op fra Krakken og gik afsted med ham.

– Om Aftenen sad Marthe ved Vinduet paa sin sædvanlige Plads, tør og fjælgForfatternote: Hyggelig, velbefindende. i det skiftede Tøj og pusted paa sine Hænder, der var hudløse efter Vaskingen og oversmurte med Lysetalg. Ligeoverfor ved det andet Vindu sad Jens med sin Kridtsnadde, i Vest og med Skjorteærmerne opknappet, saa hans hjemmestrikkede Uldtrøje kom tilsyne. Borte i Sengebænken laa den yngste Gut, Simon, og sov med Ansigtet i Puten og en Mængde brunt, krøllet Haar strittende om Hodet. Nils, den næstældste, laa med Albuerne udover Bordet og Hænderne knyttet oppe i Haaret, saa tæt ved Toskillingslyset i Blikblakkerten, at Flammen sved hans Pandelug. Med utaalmodige Øjne fulgte han Søsteren, som gik og tog af Bordet efter Aftensmaden.

«No endelig!» sa Nils og pusted ud som i Lettelse, da Thrine omsider trak en Stol hen til Bordet og satte sig.

Jens rejste sig, tog Bibelen ned fra en Hylde paa Væggen og aabned den.

«Værsgo’ her e’ de’,» sa han og rakte Siverts brev til Thrine. «Vent lidt, d’e’ bedst, eg lokker de’ op for Deg.»

Da dette var besørget, tog Thrine de beskrevne Papirstykker, rømmed sig et Par Gange og begyndte paa Læsningen. I Begyndelsen stammed hun, og Stemmen skjalv lidt, men senere gik det bedre. Hun læste monotont og slæbende og udtalte alt bogstavret. Naar der kom et vanskeligt Ord, stansed hun og staved sig hviskende gjennem det.

Brevet lød saaledes:

Kingston den Femtenes april
Ombord i Barken To Venner 1853
om ettermedagen efter Skaffetid.

Kjære og Høkaktenes Forældrer.

Endelig vel Jei daa tage Pennen i haand og begjynner paa en skrivels til eder Derhjemme for at mælde at Vi for 10 dager, siden Ankom løkkelig og Fresk og Velbehollenes, tel bestemmelsesstedet som er paa Øen Jamaica i en stor, fin Bye som heter Kingston som forøvrikt staar Øverst, men di seier tun. Og her er Alle Svarte i kvite klæder untaken saa Fruentimmerne, som gaar i gule og røe og blaa og desforuten Alleslaks farver som Tænkes kan og Deresses Haar er Krøllet, liksom SmaleuldForfatternote: Faareuld. og di haver Overhændig kjokke monner og fælt Store kvite tænder liksom paa Hester.

«Ska’ Du ha hørt paa Maken!» udbrød Jens.

«E’kje de’ bare nokke’, han finner paa, Mor?» spurgte Nils.

«Kaa dom Du e’,» satte Thrine i. «Har’kje Du lært paa Skulen om di Svarte?»

«Jou daa! De’ har eg lært om, men Sivert e’ jo saa fæl te lyge.»

«Te no stille, saa vi kan faa høre, ka Gutten skriver,» sa Marthe.

Og Jej haver været i Land hos Konselen og Mange ganger hos Slakteren og Skibshandleren, som boer i en gate med Bare sann og det er Likedan i alle gaterne og det Brænder tværs jennem Støvlene, ja, for her er Saan varme, saa det er Net saa Du bler Levenes Stekt. Og natten er svalere men ikkje Møkke –

«Der slepper di te fryse!» afbrød Jens oprømt.

Og Der er træer udenfor Alle Husene, men bladene Begjynner først i Toppen, saa det ser ut saa en opslaat regnehat. Og saa er der grønne Trægjitter for vindøgene for varmen og seiltaker som falder skraa med røe Kantninger, Sølvfest sa di kaller di for Markiser, for han er Fullbefaren og har vorre her før. Og Vi haver haft Forfærdelige storme daa vi gik Nordenom saa baasmanen sagde det var det Sværeste Vejr han nokensinde hadde vorre ute for enddaa han Haver faret i 20 Aar og di trudde vi skulde Søkke plat ner og Allesammen var saa rædde at di knapt kunne Puste, og di holdt paa te sitte baaten paa Vandet, for Fokken var revnet fra Like som er touget rundt om, men saa sprang Eg te og like te Veers med en eneste gang og gjore fillene fast Snobt Aleine.

«Gud Fader, ska Dokker ha hørt slikt,» sa Marthe.

«Han skræpperForfatternote: Praler. no vist litevætte no,» mente Jens.

Og daa eg kom ner igjen graat kafteinen af Glæde og sa at dette kan vi Takke Deg for Sivert, hadde Du ikkje vorre, saa havde vi Logge der –

«Læs de’ op igjen,» bad Marthe.

Thrine læste op igjen de sidste Sætninger, og Moren sad og nikked til hver Stavelse med fugtige Øjne.

Og han sa med det Samme at han vilde sitte mig paa sin Egen vakt. Og det har aldrig hændet sig at en kahytsgut kommer paa Vakt eg vil ikke snakke om Paa kafteinen sin, for di maa Sove hele natten og arbeide hele dagen. Men ikke saa med mig. Og vi fik storm i 6 dager, Og Vi var Mere under vannet end saa over det, for i Ballast slingrer det mest, og kokken Nægtet at koge for det var Livsfarligt. Men den saa ikkje forsmaadde seg var Sivert, eg te og koge til Hele Besætningen og Dokker kan tro der Blev høgtid, undtagenes saa kokken for han var færdig at ete mig op for eg havde gjort det Umulige –

«Ja, de’ ska’ Du faa meg te tru, ha, ha, ha,» lo Jens, «men læs nu bare.»

Saa Dokker seer eg gjerne kunne faat lov at gaat tesjøs jo før jo heller i sommer daa eg ville og Kokken var desutom saa splintrendes galen forde kafteinen havde kastet alle skjortene hannes paa Sjøen men det fik han te Straf for han Løg paa meg, for det taalte ikkje kafteinen. Du skal ikkje lyge paa en Gut saa Sivert Jensen sa han og dermed strøk skjortene til skræk og advarsel. Og no har Kafteinen lovet at ligge meg paa paa hyren og det som er Knust skal Eg slippe for at betale, men det er ælles skik og Brug at kahytsgutten maa svare te alt ka saa gaar i slingringen men te meg sagde kafteinen Du har vorre saa et Mønster for os allesammen Sivert Du skal ingenting Betale –

«Hm, hm, end tænk et Mønster,» sa Marthe rørt.

Men kafteinen er saa en Brølenes Løve men imot meg har han vorre Bra og naar Sinne kommer paa han løper han efter Folkene med Gloenes Branner –

«E’ han galen han! D’ e’ jo værre enn Fan’en sjølv,» udbrød Jens.

Og Baadsmanden haver sat mig op til at Jule kokken for han er saa græsselig avindsyg paa mig og kan ikkje taale at Eg bler faaretrokken, men eg vil ikkje for det er jo ikke kristeligt og jeig haver ikke glemt min barnelærdom, men holdt mig til Vorherre og gjort mange bønner, saasom jeg Lovede min moder daa jeg reiste. Og Eg var ikke det slage sjøsyk, bare lidt net saa Svimmel den første Dagen og baadsmanden har vorre saa en far for meg og han er Bestmann i skuten. Og Igaar var Eg et æren paa konselatet som ligger i en Stor Have med Voldsomme fugler af Alleslags farver saa kan snakke net saa Mennesker –

«Nej, no lyger han daa vel!» afbrød Jens.

«Hys, ti stille, saa vi faar høre.»

Og di forunderligste blomstrer saa Store saa stikkelsbærtræer og treer saa den høgeste mann kan gaa opreist under og en vandstraale saa Kommer ud af et Nøgent Fruentimmer –

«Et levenes?» raabte Nils.

«Ja, kem kan vite,» svarte Marthe.

Og Inde var der kolørte stenruter te trø paa istedenfor golv, og en Svart neger lokket op døren og bokket seg for meg net saa eg sku vorre Prinds Konselen sjøl var paa farge saa heme, og han havde drivenes Kvit bokse saa Blankstrøgen at en kunde spegle seg i han og Lysegraa Snørestøvler og Skjortearmer, men fin. Og eg sku bare levere Et brev og faa svar paa og han snakte Engelsk og det forstod eg, men ikkje alt enddaa. Naar di mener god Dag saa seier di her houdujedu og gomaaren heter det same saa hos os. Saa kom smaatøsen til konselen hon kunde vel være 6 Aar og hon vilde eg skulde være der Hele Dagen kunde eg forstaa for hun tok meg i Haanden og sa kom an og mei bojs som betyr snil gut men faderen ristet paa hovedet og sa naa naa Mari hvad som betyr paa norsk Ikke Det Marie. Og der er et Sted tæt ved som folkene gaar paa og der er Fire Halvnakne tøser saa sitter seg paa Fange til di –

«Aa, e’ di av den Sorten,» snøfted Marthe indigneret.

Men mulattene er ikke fuldt saa Svarte saa Negertøsene og saa har di Længere haar og glattere og er ogsaa lidt penere men klæd gaar di saa Eg vil ikke sige kaadan det ser ut, og di haver bare Et kjoleskjørt af flor og ikkje det Krybenes granne mere paa seg. Hele skabelonen viser saa en kunde blues.

«Ja, d’e’ sannt ossaa Sivertmann,» mumled Marthe. «Saa’nt ska’ faa Lov at være te! Di sku’ søkkes ner.»

Men forleden dag Var eg inne der med Sølvfest som er bestmatros og Drak et glas og saa kom den Ene tøsen og vilde gjøre Dikkedarier med mig, men daa kan Dokker tru hon Fik føtter te gaa paa og sjøl gik eg ogsaa og løp like Ombord i Skuten igjen.

«De’ va’ daa godt at høre,» sukked Marthe.

For vi ligger te Kai, det vil seie brygge og eg var bleven ganske fælen og hinnes Svettelokt var saa stram –

«Skidtslabben,» sa Marthe.

Og her Svetter allesammen saa en kan kjende det Lange veier. Og gatene er saa smale og forfærdelig lange men der er Ingen huser at Se for di ligger saa tebakes bare treer og Netsaa Storehager paa begge sider. Og i di simple gatene ser en mere af Husene for der staar di længere Fremme, men nu er jei nøtsaket te slute for det er skaffetid og her seier di skaffe og aldri spisse. Hvis om Dokker ve skrive og sitte uten paa norsk Bark To Venner, Svenske Konsulat Marseille for di staver det saaledes men der høres bare sei saa Faar eg det naar Vi Ankommer for vi skal til den plads men her bler vi liggenes længe for Kafteinen vil ikkje tage mere end 6 mann fra land til hjælp. Og daa gaar det seinere men han tjener Flere Penger seier di Hilsen til Mine søskene og til Thrine som skal faa et skælskrin fra

Dokker kjære Fraværenes søn
Sivert Gabriel Jensen Kahytsgut.

Nu haver jeg skrevet siden om torsdagen for paa kverdagen har Eg bare en Stund om kvældene og Idag har det Været søndag.

«Nej, for et langt, pent Brev!» udbrød Marthe. «D’e’ daa svært ka Gaver han har.»

«Ja, han e’ flink te fortælle,» sa Jens og rysted smilende paa Hodet.

«Aa Du, saa laag saa mykje i Vejen for ‘an, Jens. Du ska’ se, han just gjør sin Løkke paa Sjøen.»

«Ja, d’e’kje godt te vite,» mente Jens.

«Vet du ka, Jens, eg synes, vi sku’ late Thrine læse Breve’ engang te,» foreslog Marthe. «Eg e’kje go’ te sanse ka saa sto’ i de’.»

«Ja, ka mener Du, Thrine?» spurgte Jens. «E’kje Du for sømni’?»

«Nej daa!» svarte Thrine beredvilligt.

Da de en Time senere var gaat tilsengs og Lyset var slukket, kunde Marthe ikke falde i Søvn. Hun laa og vendte og drejed sig og blev mere og mere aarvaagen.

«E’ Du vaaken, Jens?» spurgte hun tilsidst, da denne rørte paa sig.

«Ja, d’e’ Raa’te, saa saa Du ligger og vælter Deg,» svarte Jens.

«Ja, e’kje de’ sørgeli’,» sukked Marthe. «Eg saa har staat i Vaskestampen fra Kl. 4 imor’es. – Men eg ligger og grubliserer over, ka Sivert skrev om, at han hadde reddet Skuten. «Eg synes rikti’ Rederie’ sku’ gje ‘an en Belønning.»

«Æsjh,» sa Jens – «kaa kan Du no komme paa slikt nokke?»

«Synes Du kanskje de’ va’ mere enn saa billikt, at han fik nokke for de’?» Marthe satte sig op i Sengen.

«Hvis de’ virkeli’ e’ tilgaaen saa han skriver –.»

«Kaa kunne Kaftejnen takke ‘an og grete af Glæ’e, hvis om de’ ikke var sannt?» udbrød Marthe ivrigt.

«Eg har ‘kje sit paa de’,» sa Jens og gisped.

«Nej, at Du ve tru saan’t te dit eget Kjøtt og Blo’. Denne Gangen lyger han ikkje, de’ e’ eg vis om.»

«Lig Deg no bare te sove, Marthe.» Jens vendte sig mod Væggen.

«Ve’kje Du imor’en g’op paa Kantore’ te Rederie’ og fortælle ka Sivert har gjort?» spurgte Marthe.

«Nægu ve’ eg ej, nej. E’ der nokke i de’, saa skriver vel Kaftejnen om de’. – Vi kan daa ikkje gjøre os te Nar heller.»

«Kaftejnen, – han e’ vel gla’ te de’ ikkje bler snakket om, saa faar han jo sjøl Æren.»

«Ja, ti no bare stille og lat os sove.» Jens trak Dynen op over Ørene. «Vi kan jo se Tiden an.»

«Imor’en den Dag gaar eg op paa Kantore’,» tænkte Marthe, idet hun la sig tilbage paa Puden. «Brevet tar eg me’ og viser de’ te Kunselen. Saa ska’ vi se, kaa lang Jens bler i Ansigte’, naar eg kommer tebakes. De mindste di ka gje meg e’ 20 Specidaler. Di sitter eg i Banken. Saa faar Sivert sjøl sørge for at di vokser og formerer seg, te han engang bler Kaftejn.»

Boken er utgitt av bokselskap.no

Last ned

Last ned hele boken til mobil/nettbrett i .epub-format eller som .mobi.
Du kan også skrive ut boken som .pdf eller html.

Om To Venner

Amalie Skrams romanserie Hellemyrsfolket regnes som et hovedverk i den naturalistiske litteraturen i Norge. Firebindsverket tar opp hva som former et menneskeliv og i hvilken grad arv og miljø bestemmer et menneskes skjebne.

To Venner (1887) er andre roman i serien. Sivert Jensen skammer seg over sine forfyllede besteforeldre, Oline og Sjur Gabriel, og rømmer til sjøs med barken «To venner». Livet til sjøs er tøft, men reisen blir en dannelsesreise for Sivert.

Hellemyrsfolket (1887-1898):
    Sjur Gabriel (1887)
    To Venner (1887)
    S.G. Myre (1890)
    Afkom (1898)

Les mer..

Om Amalie Skram

Amalie Skram har en fremtredende plass i norsk litteraturhistorie som en av de store naturalistene på slutten av 1800-tallet. Hun skildret fattigdommens og kjærlighetens kår, og ønsket, i likhet med mange av forfatterne i samtiden, å sette søkelyset på samfunnsproblemer. Men hun gikk et skritt lenger enn de fleste. Ikke bare var hun opptatt av det følelsesmessige kjærlighetsforholdet mellom kvinne og mann, men også av erotikken.

Les mer..

Faksimiler

For denne boken finnes det også faksimiler tilgjengelig:

Del boken

Tips dine venner om denne boken!

Del på Twitter
Del på Facebook

Gå ikke glipp av ett eneste ord.

Fyll ut e-posten din under så vi kan varsle deg når nye verk publiseres.