To Venner

av Amalie Skram

VII

Den næste Eftermiddag da Marthe var færdig med at hænge Vasken op til Tørring, iførte hun sig sin bedste sorte Kjole, som hun kun brugte to Ganger om Aaret, naar hun gik til Alters, og et brunt Thibets Forklæde. Saa tog hun sin Damedug op af Komodeskuffen, la den sammen, saa den danned en Spids bagtil og stak den fast fortil med Staal Lænkenaale. Om Hodet knytted hun et Tørklæde, trak et Par graa Bomuldshansker paa og gik op paa Loftet efter sin Nankins Paraply. Det var forresten godt Vejr, men hun syntes, det saa mere velhavende ud at ha den i Haanden. Hun regned ud, at hun kunde være tilbage, før Nils og Simon kom fra Skolen, derfor laaste hun Gadedøren, stak Nøglen i Lommen, og begav sig afsted.

Hun valgte at lægge Vejen om Øvregaden, endskjønt den var længere, for paa Bryggesporen kunde hun risikere at støde paa Jens, som arbejded der.

Hun gik hurtig til, men blev snart saa varm, at hun maatte stanse og tørre Sveden af Næsen med et Tørklæde, som hun bar i Haanden, og hvori Brevet fra Sivert var indsvøbt. Det var den første Juni med klar Luft og straalende Solskin. Marthes gule Kinder fik et rødligt Skjær, og hendes smale Øjne blinked og tindred, mens hun gik og forberedte sig paa, hvad hun skulde sige paa Kontoret. Hun følte sig saa stolt og forhaabningsfuld tilmode.

Uden at se til højre eller venstre strøg hun nedover Vitterlevsalmindingen og op over Torvet. Saa drejed hun om Hjørnet og gik udover Strandgaden, hvor Færdselen var saa stærk, at hun maatte mindske paa Farten. Ved Smørsalmindingen var det værst. Der blev Gaden repareret, saa der kun var en smal Passage for Trafiken. Marthe maatte staa stille paa Fortouget og vente, mens nogle Arbejdsvogne i Skridtgang kjørte forbi. Med det samme fik hun Øje paa en Stenarbejder, der kom slæbende paa en Jomfru tæt ved hende. Hurtig vendte hun Ryggen til. Hun havde gjenkjendt sin Svoger, Magne, Jens’ yngste Broder og skjøtted ikke om at bli tiltalt af ham idag. Han var endnu mer skidden og laset end han plejed, og hun i sin bedste Stads; saa kunde hun jo heller ikke vide, om han var ædru, for Magne drak.

Efterhvert som hun nærmed sig sit Bestemmelsessted, faldt der Beklemmelse paa hende, og hendes Gang blev langsom og usikker. Hendes Ærinde var jo grejt nok, syntes hun, men det var nu saa sin egen Sag med at komme ud for saa’nne Folk. Bare ikke Konsulen var for stor paa det.

«Herman D. Smiths Sønner», læste hun paa en Gadedør med Messingskilt tæt ved Muralmindingen. «Jysses kaa fint og fornemt der saa ut, saa blankt og skinnende, som om hele Huse’ just var tat op af en Kiste». Hendes Hjærte banked, saa det næsten gjorde ondt, men saa sa hun til sig selv: Frisk Mot, Marthemor, og saa steg hun op af de to Stentrappetrin, aabned Gadedøren og traadte ind, hvorpaa det efter en Del Spørgsmaal og Forhindringer lykkedes hende at bli vist ind til Konsulen i det indre Kontor.

I første Øjeblik trodde Marthe, at Værelset var tomt, men straks efter opdaged hun en høj Herreskikkelse, der stod borte ved Vinduet og saa ud paa Gaden over de gule Straajalousier. Hun blev staaende ved Døren uden at røre sig, men da hun syntes, det varte for længe, kremted hun svagt. Konsulen syntes ikke at bemærke det. «D’e Sjouen fra Gaten, saa e’ Skyld i de’,» tænkte hun, og saa satte hun i at rømme sig saa højt, at det lød som Hesteknæggen.Forfatternote: Vrinsken.

«Det er for sent idag, min go’e Kone,» sa Konsulen, idet han hurtig vendte sig om og slog ud med Haanden. «Det kunde Kontoristerne ha sagt Dem.»

«Kaa kan han vite, ka eg kommer for,» tænkte Marthe. «Han sku’ daa vel aldri’ kjenne meg?»

Hun vilde spurgt Konsulen om dette og mere, men han havde alt vendt hende Ryggen igjen.

«Hm,» sa hun og kremted atter. «De’ va’ daa rikti’ lejt. Ka Ti’ faller de’ Kunselen belejligt daa?»

«De maa komme igjen mellem 10 og 11 imorgenformiddag, da er Kassereren her.»

«Se om han ikke vet ka de’ drejer seg om,» nikked Marthe til sig selv. «Han har alt bestemt ka han ve gje. D’e mykkje, han ikkje har sendt Bud te os. – Mange Tak Hr. Kunsel,» sa hun derpaa med et lidet Kniks og tog fat i Dørklinken. «Farvel Hr. Kunsel, saa kommer eg imor’en.»

Om aftenen da Jens var kommen hjem, forbaused Marthe ham ved sin mærkværdige Maade at være paa. Hvad de saa end talte om, endte hun med at sige: «Nej Marthe, hon e’kje saa tussete, hon, ska’ Dokker se,» hvorpaa hun nikked hemmelighedsfuldt. Af og til var hun saa distrait, at hun slet ikke hørte det, naar Jens eller Børnene tiltalte hende, og naar de saa trak i hende, og Jens spurgte, om hun gik i Giftetanker, lo hun, til hun fik Taarer i Øjnene og gjentog flere Ganger: «Ja ja, vent no bare, eg sejer ikkje mere.»

Dagen efter Kl. 10 præcis begav Marthe sig atter til Konsul Smith paa Strandgaden.

I det første Kontor stod en Mand med graat Skjæg og Hornbrillerne nede paa den klumpede Næsetip bag et alenhøjt Birketræsgitter og talte Pengesedler op, som han tog ud fra et Skab i Væggen, hvorpaa han rakte dem til en Kone paa den anden Side Gitteret, idet han sa: «Tæl dem over, saa De ser, det er rigtigt,» og straks derpaa med højere Stemme: «Den næste.»

Paa Bænken borte ved Vinduet sad nogle Koner, alle med et sammenlagt Papir i Haanden, som de syntes at holde i Beredskab. En af dem rejste sig, gik hen til Gitteret og rakte Papiret til ham med Hornbrillerne.

«D’e’ Matroskaanerne, saa trækker,» tænkte Marthe, der var bleven staaende midt paa Gulvet. Hun var ilde tilmode. Ingen havde svart paa hendes Goddag, og ingen tog Notits af hende. Hun blev bange for, at Konsulen skulde ha glemt at gi Besked, og flytted sig uroligt paa Fødderne. Tilsidst gik hun resolut hen mod Døren, som førte til Konsulens Privatkontor.

«Hvor ska I hen, Mor?» raabte Kassereren uden at se op fra de Pengesedler, han havde i Haanden, og fortsatte saa: «fem, seks, syv otte.»

Marthe stod stille med Armen udstrakt efter Dørgrebet.

«Sæt Jer ned og vent saalænge,» sa en af Kontoristerne, som sad og skrev ved høje Pulter tilvenstre for Marthe. «Her gaar det efter Tur.» Han pegte bortpaa Bænken.

Marthe adlød mekanisk. «D’e’ jo tydeligt, at di vet, ka’ eg e’ her for,» trøsted hun sig.

Da de andre var ekspederet, og den sidste af Konerne forlod Kontoret, rejste Marthe sig og nærmed sig Kassereren uden at sige noget.

«Kom saa med Trækseddelen,»sa denne, idet han rakte Haanden ud, mens han holdt Øjnene fæstede i en stor Regnskabsbog, som han netop havde skrevet i.

Dette kom Marthe saa uventet, at hun intet kunde svare, bare stod og maabte.

«Naa da!» udbrød Kassereren utaalmodigt og saa hen paa hende.

«Eg har’kje nokken Trækseddel,» begyndte Marthe og blev rød op i Tindingerne. «Eg e’ Mor te Sivert, Kahytsgutten ombor’ i «To Venner». Har’kje Kunselen sagt de’?»

«Hva’ for no’e sagt? Naar I ikke skal trække, hvad er det saa I vil?»

«Jou, for Sivert har reddet Skibe’ i Stormen, daa de gik nor’enom, og de’ ville eg spørre, om han ikkje sku’ ha en Belønning for?»

«Reddet Skibe’, hvad er det for en Røverhistorie,» sa Kassereren og veksled et Blik med Kontoristerne, der gav sig til at fnise.

«Kunselen vet om de’.» stammed Marthe. «Eg va’ her igaar, og daa ba’ han meg komme igjen idag.»

Kassereren stod med et underligt Smil om Munden. «Det har jeg ikke hørt et Muk om,» sa han, «men jeg kan jo gjerne spørge Konsulen.» Han aabned Gitteret og traadte udenfor. «Er det en Anbefaling fra Kaptejnen?» spurgte han og rakte Haanden ud efter Siverts Brev, som Marthe havde viklet ud af Tørklædet.

«D’e’ Gutten min sit Brev,» svarte Marthe med dirrende Stemme. «Eg tok de’ me’, for om Kunselen ville se de’.

Kassereren saa uvis ud, og med en halvt forlegen, halvt haanlig Mine sa han: «Det er vist en Misforstaaelse. Men» – han syntes pludselig at fatte en Beslutning – «vil De gi mig Brevet, skal jeg gaa ud og vise det til Konsulen.»

Marthe folded Brevet ud, og idet hun pegte midt paa Siden sa hun: «Der staar de’ altsamens,» hvorpaa Kassereren gik med det.

– «Konsulen kjender ikke det ringeste til det,» sa Kassereren, da han kom tilbage, idet han søgte at faa Bugt med sin lattermilde Mine. Han la Brevet sammen og rakte Marthe det. «Det maa være noget, Deres Søn har skrevet for Kommers, ellers vilde Kaptejnen sikkert git Rapport om det.» Han gik indenfor Gitteret og tørred sine Briller i et stort, rødt Silkelommetørklæ. «Kaptejnen har tværtom skrevet, at han har havt en pen og heldig Rejse.»

Ved disse Ord var det for Marthe, som om Stuen og det hele dansed rundt med hende, og hun kjendte de to Kontoristers Øjne i Nakken som onde Stik.

«De’ va’ daa høgst mærkværdigt,» fik hun med Møje frem, mens hendes skjælvende Fingre arbejded med at svøbe Tørklædet om Brevet igjen. «Kunselen sa daa igaar, at eg sku’ komme igjen idag.»

Endskjøndt Marthe var saa skamfuld som ingensinde i sit Liv, tænkte hun dog med Ærgrelse paa, at hun til ingen Nytte to Dager i Træk havde iført sig sin bedste Puds og var gaat den lange Vej, og hvad vilde Jens vel sige.

«De’ va’ daa høgst mærkværdigt,» gjentok hun næsten grædefærdig.

«I skal dog ikke ha gaat forgjæves,» sa Kassereren. «Konsulen gav mig Ordre til at gi Jer to Specidaler.»

Marthe hørte pludselig en dump Susen for sine Øren. Det var liksom hun løftedes op fra Gulvet og sank ned igjen. «Gje meg to Specidaler,» hendes Stemme bæved, og hun misted Vejret. «Eg kom ikkje for te tigge.»

«Det var heller ikke Konsulens Mening, min go’e Kone,» – Kassererens Tone var høflig tilrettevisende. «Men Dalersedlerne vokser ikke paa Træer nu om Stunder, og Penger kommer altid vel med.» Og inden Marthe vidste Ord af det, havde Kassereren stukket hende to Sedler i Haanden. Derpaa vendte han hende Ryggen med et kort Farvel og bøjed sig over Protokollen.

Marthe vilde sige noget, men kunde ikke røre Tungen. Hun vilde lægge Pengene fra sig, men formaaed ikke at løfte Armen. Saa drejed hun sig om, og lidt efter mærked hun, at hun havde faat Gadestene under Fødderne. Hvorledes hun var kommen fra Kontoret ud paa Gaden, ante hun ikke. Paa Vejen hjemover bestræbte hun sig for at huske, om hun havde sagt Farvel, om hun var gaat hurtigt eller langsomt over Gulvet, om hun havde lukket Døren sagte eller haardt, men uden Nytte. Hun vidste bare, at hun var bleven behandlet som en Tigger, der vilde prelle Konsulen for Penger. «Konsulen gav mig Ordre til at gi Jer to Specidaler» – de Ord hørte hun uafladelig i sine Øren, Tonefaldet, Stemmen og det hele. Det strammed i hendes Mundviger og stak i Næsen. Inde i Hodet var det, som hun kjendte Hammerslag. Graaden sprængte paa, men hun svælgte den og stred imod.

Men da hun var kommen hjem, havde byttet Dragt og bragt Stasen i Forvaring, satte hun sig nedfor og græd af Hjærtenslyst, mens hun spurgte sig selv: «Ska’ tru, at Sivert verkeli’ bare har lygge’ de’?»

Tilsidst rejste hun sig og kasted Pengesedlerne, som hun undervejs havde krammet sammen mellem Fingrene til en Klump, ned i Komodeskuffen, gik saa ud i Kjøkkenet og la den tørrede Vask sammen til Rullen.

Boken er utgitt av bokselskap.no

Last ned

Last ned hele boken til mobil/nettbrett i .epub-format eller som .mobi.
Du kan også skrive ut boken som .pdf eller html.

Om To Venner

Amalie Skrams romanserie Hellemyrsfolket regnes som et hovedverk i den naturalistiske litteraturen i Norge. Firebindsverket tar opp hva som former et menneskeliv og i hvilken grad arv og miljø bestemmer et menneskes skjebne.

To Venner (1887) er andre roman i serien. Sivert Jensen skammer seg over sine forfyllede besteforeldre, Oline og Sjur Gabriel, og rømmer til sjøs med barken «To venner». Livet til sjøs er tøft, men reisen blir en dannelsesreise for Sivert.

Hellemyrsfolket (1887-1898):
    Sjur Gabriel (1887)
    To Venner (1887)
    S.G. Myre (1890)
    Afkom (1898)

Les mer..

Om Amalie Skram

Amalie Skram har en fremtredende plass i norsk litteraturhistorie som en av de store naturalistene på slutten av 1800-tallet. Hun skildret fattigdommens og kjærlighetens kår, og ønsket, i likhet med mange av forfatterne i samtiden, å sette søkelyset på samfunnsproblemer. Men hun gikk et skritt lenger enn de fleste. Ikke bare var hun opptatt av det følelsesmessige kjærlighetsforholdet mellom kvinne og mann, men også av erotikken.

Les mer..

Faksimiler

For denne boken finnes det også faksimiler tilgjengelig:

Del boken

Tips dine venner om denne boken!

Del på Twitter
Del på Facebook

Gå ikke glipp av ett eneste ord.

Fyll ut e-posten din under så vi kan varsle deg når nye verk publiseres.