Trold I

av Jonas Lie

Vindtroldet

Der var en Skipper i Dyrevigen, som hed Bardun. Han var saa uvorren, at han ikke var til at raade med. Det, han satte sig for, skulde gaa lukt gjennem alle Haugene, sa han.

Lovte han sig til Dans, kunde Jenterne lide paa, han var der, om det saa blaaste Himmelsveir og haglede med Troldkjærringer.

Kom gjorde han i Rok og Fok ridende paa Færingen til Far sin.

Den ene Jenten stod og ventede paa ham bagom den anden. Han sloges med Kjæresterne deres og trampede Gulvet Tørn om Tørn.

Førstemand maatte han være.

Haakjærringen drog han og tog med Kleppen saa langt ude i Sjøen, at bare Storfartøierne gik der.

Var der noget, ingen anden vaagede, saa turde Bardun. Og vel gik det, om det var aldrig saa galt lagt ivei, saa Folk altid maatte snakke om ham.

Men ude i Havleden laa der et stort Fuglebjerg, hvor Handelsmanden, som eiede det, hvert Aar tog sig rig paa Dun.

Langt nede paa Fjeldvæggen var der en Sprække. Ingen kunde vide, hvor langt indover i Berget den gik. Og saa utilkommelig var den, at Eieren havde sagt, at hver, som vilde, kunde ta Dunen der.

Det gik som et Ord, naar noget var ugjørligt, at det var ligesaa umuligt som at ta Dunen i Dyrevigsfjeldet.

Men saa længe fo’r Bardun der forbi og keg op til Sprækken og saa al Himmelens Hær af Fugl lette sig op af den, til han kjendte, han maatte friste Legen.

Og ivei bar det saa tidlig, Solen randt i Sommernatten.

Han havde tat med sig et langt Taug. Det slog han baade to og tre Gange om Fjeldknarten, og saa firede han sig nedover Bergvæggen, til han var lige foran Sprækken. Der slang og svang han sig indover helt, til han fik Fodfæste.

Og saa til at sanke Dun og stoppe i Sækkene.

Han søgte saa langt ind i Fjeldet, at han bare saavidt saa Solskjæret ude i Aabningen, og han kunde ikke ta Hundredeparten af, hvad der var.

Det blev senkvælds, før han gav sig.

Men, da han kom ud igjen, var Stenen væk, som han havde lagt over og fæstet Tauget med.

Og nu hang det der løst og slang udfor Fjeldvæggen.

Vinden tog det ind og ud og hid og did.

Draget i Luften bar den gale Veien, saa det altid vilde udover.

Saa stod han der og prøvede og prøvede at faa Tag i det helt, til Solen laa lige nede i Havet.

Da den sprat igjen til Morgenen, og Havgulen kom, hørte han, det ovenfra alt i ét sa:

«Det blaaser fra. Det blaaser fra.»

Og, da han saa op, sad der et stort Kvindfolk og holdt Tauget ud fra Fjeldvæggen.

Hvergang han greb efter det, slang og vred hun det udover, og det skrattede og lo i Bergvæggen:

«Det blaaser fra. Det blaaser fra.»

Tauget drev igjen ind og ud og hid og did.

Bedre at ta Spranget straks, end naar Du er træt, tænkte han.

Det var lidt langt; men saa tog han forsvarlig Tilsprang og hoppede til.

Bardun var ikke den, som greb feil. Tag i Tauget fik han.

Og saa rart var det, at det gik af sig selv opefter Bergvæggen, som han skulde være heist.

Men indenfor Fjeldknarten hørte han, det suste og sa:

«Jeg er Datter af Vindtroldet, og nu har Du vundet over mig.

Naar det hviner og blaaser om Dig, er det mig, som længes.

Og her har Du Styrvollen, som gir Dig Lykke og Bør, hvor Du farer.

Den, som er Dig til Villies, skal trives. Den, som er dig imod, skal lide Kuldseiling og Forlis. For jeg er i Rossen.»

Saa blev det med ét stilt. Men nede paa Sjøen gik der et svært Rok.

Bardun stod igjen med en Styrvol i Haanden. Og saa meget skjønte han, at det ikke var værd at kaste den bort.

Hjemover styrede han for strygende Bør. Og ikke havde han seilet langt, før han mødte en Galeas, som gav han Bergensprisen for Dunen.

Men Bardun lod det ikke bli bare med den ene Gangen.

Ret som det var, fo’r han fra Dyrevigsfjeldet med Baaden stablet fuld af Dunsække til høit paa Masten.

Gaarde og Jægtebrug kjøbte han, mægtigere og mægtigere blev han.

Og længe varede det ikke, før han eiede Fiskevær baade i Sør og Nord.

De, som gav sig under ham og gjorde ham til Villies, kom til Velstand og gode Dage.

Men alle de, som stod ham iveien, gikk der Forlis og Ruin over paa Sjøen.

For Vindtroldet saa i hans Hug.

Saa gik det i Rok og Fok. Det, som var strygende Bør for ham, blev Undergang for alle dem, som i noget Mon var ham imod.

Tilslut blev han saa mægtig og rig, at han eiede hver evige Handelsplads og Vær over hele Finmarken, og sendte Fartøier ud helt til Spitsbergen.

Ingen turde sælge Fisk der nord uden til ham. Og til Bergen seilte hans Jægter atten paa Rad.

Dømte og holdt Ret gjorde han efter eget Tykke.

– Men Øvrigheden syntes, det blev formeget for én Mand, og begyndte at forhøre og ta Spurlag efter, hvordan han styrede og stelte med Folket.

Og saa budsendte den ham.

Men Loven sad i Styrvollen hans, mente Bardun.

Da stevnte Øvrigheden ham til Thinge for at stande tilrette.

Det blaaste Bardun bare af.

Og slig gik det, at Øvrigheden kom ud for et rygende Uveir og seilte sig under i Finmarkshavet.

Saa blev Bardun indsat til Befalingsmand, indtil Kongen fik sendt op en ny.

Men længe havde den ny Mand, som kom, heller ikke siddet deroppe i Embedet, før han syntes, det var Bardun, som raadede, og ikke han.

Og ligedan gik det.

Bardun stevntes til Things. Og Øvrigheden seilte sig under.

Men, da den næste beskikkedes, kom bare Kjølen af Kongens Skib drivende ind fra Havet.

Tilslut vilde ingen vaage sig op i Ulykken længere, og Bardun blev alene over al Ting.

Da var han saa mægtig i Finmarken, at han styrede som Kongen selv.

Men han havde bare ét Barn, en Datter.

Hun hed Boel og voksede sig op saa staut og vakker, at det lyste av hende.

For hende var ingen Brudgom for god, om det saa var Kongssønnen selv.

Der fik søges vide Veie. Hun skulde faa slig Medgift, som ingen før der nord.

Saa kom der et Aar en ganske ung Befalingsmand didop med Kongens Brev. Klæderne var stive af Guld og glinsede helt over.

Bardun tog vel imod ham og hjalp ham, som Kongen bød.

Men saa glad havde han ikke været, siden han var ung og selv fik Jaordet, som den Dagen, Boel kom og sa, at Befalingsmanden havde friet til hende, og at hun gik lige paa Sjøen, fik hun ham ikke.

Paa det Vis kom hans Æt til at klæde Høisædet og styre og raade efter ham.

Mens Befalingsmanden var ude paa Reiser og gav Lov og Ret om Sommeren, satte han hundrede Mand i Arbeide med at tømre Hus for dem.

Som et Slot skulde det skinne og lyse med Sale og Stuer og Vinduer paa lang Led. Og Skind og Gyldenstykke og blanke Tagsten blev der hentet sørfra.

Og om Høsten stod Brylluppet, saa det hørtes og spurgtes over alt Land.

Men længe varede det ikke, før Bardun skjønte paa det, som rygtedes, at han, som havde faat hans Datter, nok helst vilde fare frem efter sit eget Hode.

Han satte Lov og Ret som sjelve Bardun og tvertover ham baade her og der.

Saa gik han til Boel og sa, at hun fik se til at bænke paa Manden sin. Han havde ikke set den, som ikke gjorde Bruden sin tillags i den Tiden, de endnu spiste bare Honning.

Men Boel mente, hun havde ikke giftet sig med en mindre Mand end Far hendes var. Og at det var Kongens Lov og Ret, han skulde overholde.

Ungt Folk var let at omsnakke, tænkte Bardun. De var som en Leke, naar de bare trode, de fik Villien sin.

Og det var saa underligt, hvor en kunde naa frem, naar en ventede og lirkede med det gode.

Det, som vrangt var, skulde han nok ta igjen, naar han fik Tag i Tømmene.

Saa lovpriste han Svigersønnen i alt, hvad han gjorde, og talte stort om ham, saa der var ikke Ende paa det. Han var glad, sa han, over, at der var kommet en saa vis og gjild Styresmand i hans Sted nu, han selv blev gammel.

Og saa gjorde han sig smaa og skalv i Røsten, som han skulde være baade syg og værkbrudden.

Men hun Boel saa nok, hvorledes han tog i Dørene og slog med Stokken, saa det gnistrede i Stenene.

Anderledes gik det ikke paa Thinget næste Gang heller end, at Bardun blev lagt i Skat og Tiende af al sin Eiendom, som Kongens Lov og Ret var.

Da begyndte han at synes, at det spøgte for, at dette kunde ende paa den gamle Vis med Øvrigheden.

Men alle Kvindfolk likte Stas, og hun Boel var nu vel ikke anderledes end andre, mente han. Og heller ikke var hun hans Datter, om hun ikke kunde raade med Manden sin.

Saa kjøbte han Guldstas og Herligheder.

Den ene Dagen kom han med en Armring og den anden med en Kjæde og saa med et Belte og guldspændte Sko.

Og hver Gang sa han, at det var fordi hun var det kjæreste, han eiede. Han vidste ikke det, som var for dyrebart til hende.

Saa nævnte han bare saa pent og stilfærdigt, at hun maatte se til at snakke Manden sin den andre Veien.

Men lige lidet nyttede det.

Og ligedan gik det om Høsten. Kongens Lov gik før hans.

Da begyndte han at grue og ræddes for, hvordan dette skulde gaa.

Han blev saa sprudende i Øinene, at ingen turde komme nær ham.

Men om Nætterne gik han oppe og ropte og skreg paa Datteren og gav hende alskens Kjælenavne.

Og ind til Boel kom han saa en Dag med en tung, svær Guldkrone fuld af de dyreste Stene.

Hun skulde være Dronning i Finmarken og Spitsbergen, sa han, om Manden hendes vilde gjøre ham til Villies.

Nu saa hun ham stivt i Øinene og sa, at aldrig vilde hun forlede sin Husbonde til at rygge Kongens Lov.

Da blev han saa hvid som Væggen og kastede Guldkronen i Gulvet, saa Stenene føg og sprat udover.

Hun maatte vide, at det var hendes Far og ingen anden, som var Kongen.

Og nu skulde Befalingsmanden faa mærke, hvordan det gik den, som satte sig i hans Sæde.

Da vred Boel Hænderne over Far’en.

Men sin Husbonde raadede hun til at fare.

Og paa tredie Dagen ladede hun ind Brudestasen og fo’r afsted paa Fartøiet med Befalingsmanden.

Da slog Bardun Hodet mod Væggen og lo om Natten, saa det hørtes langt udover og graad for Datter sin.

Uveir blev det, saa Havet stod hvidt hele Ugen.

Og længe varede det ikke, før Budet kom, at Skibet de seilte med, var gaat under, og Spilrerne laa og flød mellem Skjærene.

Da tog han Styrvollen, han havde faat af Veirtroldet, og satte den i Roret paa den allerstørste Jægten sin.

Nu var han Gud selv, sa han, og kunde styre med Bør og raade, hvor han vilde i Verden.

Og sørover seilte han med strygende Vind og Sjøen efter sig som Hauger og Aaser.

Sværere og sværere blev Havet helt, til det gik som hvide Fjeld og Berg saa høie som Lofotvæggen.

Det kunde ikke mindre være, naar han skulde raade med hele verden, ropte han.

Og saa holdt han Styrvollen ret i Sør.

Aldrig minked han Seil, og værre og værre blaaste det, og høiere og høiere gik Havet.

For nu styrede han lige ind i Solen.

Boken er utgitt av bokselskap.no

Last ned

Last ned hele boken til mobil/nettbrett i .epub-format eller som .mobi.
Du kan også skrive ut boken som .pdf eller html.

Om Trold I

Samlingen Trold ble først utgitt i 1891 og inneholder 16 fortellinger, bl.a. «Jo i Sjøholmene» og «Andværs-Skarven».

I fortellingene møter vi lyriske skildringer, overnaturlige vesener og gjenferd, men Lie utforsker også menneskenaturen.

Les mer..

Om Jonas Lie

Jonas Lie regnes som en av «de fire store» i norsk litteraturhistorie og den moderne romanens far i Norge. Han har dessuten hatt stor betydning for utviklingen av romansjangeren i Norden.

Les mer..

Faksimiler

For denne boken finnes det også faksimiler tilgjengelig:

Del boken

Tips dine venner om denne boken!

Del på Twitter
Del på Facebook

Gå ikke glipp av ett eneste ord.

Fyll ut e-posten din under så vi kan varsle deg når nye verk publiseres.