«Ulvehiet»

av Oskar Braaten

II.

Hun kom først ned. De spinkle leggene hendes var saa rappe, saa sikre, to og to trin hvirvlet de nedover, midt i trappen holdt de sig. Hun traadte ikke feil, hun kjendte hver sving, hun hadde balansen i kroppen. Det var nok ikke første gangen vesle Matilde stormet nedover disse trappene paa vei mot gaardsrum og gate i en kort, stjaalen fristund.

Jonny skyndte sig efter. Men stentrinnene var saa glatte, svingene saa skarpe. Han maatte holde sig ind til veggen, ja i svingene var han ikke god for andet end aa sætte haandflatene mot den kolde murveggen og traa forsigtig. Enda det var ikke stor hjelpen i murveggen, heller. Det randt nedover den, den var vaat, den var sleip. –

Han hørte hende ikke lenger, hun var visst alt nede, hun, hun var vel alt i fuld lek, hun. Han stanset da han hadde den siste trappen under sig. Skulde han snu, tru? Skulde han 19gaa op igjen, til kammerset? Ja, for det var da ingen hjelp i hende, naar hun ikke vilde vente! Men der gik det i en gangdør høiere oppe, det kom nogen nedover. Det var likest aa komme sig ut i gaarden! For dette hørtes ut til aa være et voksent menneske, og da blev det vel bare spørging og graving fordi han var ny.

Han greide den siste trappen fortere end han hadde greid nogen av de andre, nu var han like ved døren som gik ut til gaarden. Men da skvatt han i, ja han blev rent anpusten av rædsel. Bøh! brølte det like bak ham, to hænder klemte ham over øinene, to knær dunket ham bak og prøvde bende ham over ende. Han slet sig fri, han fik vridd sig løs. Jo, det var den skøiertøsa som stod der, det var hu Matilde som knegget og slo sig paa knærne: Blei du rædd! gapte hun, jagu blei gutten rædd, get!

Rædd! – Jonny blaaste, han blev fælt til kar igjen: Jeg visste at du stod der bak kjælderdøra, mor! Jeg hørte du gjømte dig!

Negg’om du gjorde! sa Matilde. Du blei bleik, far! Men det er ‘ke no aa bry sig om! Jeg ska ‘ke si no! – Kom naa!

Og hun drog ham med sig ut i gaarden.

Hun prøvde aa trekke ham med sig like 20bort i flokken til de andre, men han satte bukkeben, han slet sig løs, han slengte sig ned paa trappen foran opgangen: Jeg vil sitta her! sa han. Jeg vil ‘ke leke naa! Jeg kjender dom ikke!

Matilde nødet ikke lenge, hun hadde ikke tid til det. Hun blaaste til ham, hun sprang fra ham, hun kastet sig ind i leken med en gang. Hun gramset i sneen med sine nakne, magre hænder, hun slengte sneballer i skjuldørene, hun hang sig paa ryggen til guttene og veltet dem over ende, hun kastet sne i jentefjæsene, hun hylte, hun skingret. At hu ikke fryser ihel! tenkte Jonny, der han sat og saa paa levenet. Kjolen hendes er jo saa tynd og saa kort og saa fillete, armene hendes er røde og bare, strømpene har store høl paa knærne og hu har ingenting under! – Men Matilde frøs ikke, hun hadde ikke tid til aa fryse, hun var altfor optat til aa fryse. Det hadde ikke gaatt lang stunden før hun hadde ertet hele flokken paa sig, guttene fløi efter hende, dyttet hende, spændte ben under hende, dynket hende. Jentene klumpet sig sammen i flokker og haante hende. Floksa! sa de. Støtt saa skal hu komma og ødelegge naar vi har det moro! Og de gav sig til aa fortælle historier fra kjældere og trapper og kroker. Men Matilde 21hadde moro. Hun gulvet guttene fra sig, hun sparket dem overende, hun kom sig op, hun fløi fra dem, de fanget hende paa nytt, de holdt hende. Holdt godt paa ‘a! sa den største av guttene. Ja, naa holder vi ‘a, Martin! sa de andre. Og han Martin rev kulskuffen fra en smaagut som stod og spadde sne paa slodden sin, og han fyldte skuffen med sne og han tømte skuffen ned gjennem halslinningen hendes Matilde, saa sneen seilet nedover hendes rygg. Er det ikke deilig? sa han. Og jentene fniste og guttene knegget, og Matilde knegget med. Ja, hun skraalte høiere end dem alle, men latteren hendes blev hissigere efter hvert, slagene og sparkene mer uvørne. Hu graater! skrek han Martin. Jagu graater hu! sa guttene. Fy for skam, hu graater! sa jentene. Og de drog sig fra hende, alle, hun blev staaende alene midt i en stor ring. – Matilde saa sig om et øieblik. Hun bet sig i underlæpen, hun var litt blek, og det sat no vaatt i øienkrokene hendes. Men saa satte hun i et hyl. Kyss mig paa mandan! skrek hun. Og hun satte hodet frem og hun rendte avgaarde i vild fart, hun stormet ut av ringen, hun fløi like paa han Martin, og de knyttede, haarde nævene hendes gulvet mot hans ansigt saa han stupte over ende. Saa for hun ind døren til trappen.

22Ingen forfulgte hende. Hun var for kjapp. Han Martin kom paa benene og spyttet rødt i sneen. Saa satte han luen paa hodet og gik ut porten. Han kom til aa huske paa et erend han hadde aa gjøre. – De andre gav sig til aa leke igjen.

Jonny hadde reist sig under slagsmaalet, han var ikke vant til slikt leven, han blev rædd. Da Matilde bykset forbi, holdt han paa aa fare efter. Men nei, det var ikke værdt de andre saa at han var ifølge med hende, for da blev det vel juling aa faa for ham ogsaa. Han satte sig igjen, han stakk hændene i bukselommene, han gjorde sig bred der paa trappen, ja han tok til aa blistre saa smaatt. Men han kunde gjerne la være aa bry sig. Det var ingen som la merke til ham. Bare nogen smaa filleunger gav sig til aa staa foran ham og kope med fingrene i munden. De andre lekte som om han aldrig var til. Aa nei de hadde nok set folk før, ungene her i gaarden. Gav sig ikke til aa glane paa ingenting.

Da var det nogen som smøg sig forbi ham, nogen som satte sig ned ved siden av ham. Matilde. Hun lo litt, hun strøk haaret fra panden, hun brettet kjolen nedover knærne: Idiotene! sa hun. Aa, dom skal nok faa det igjen, bare vent! Aa er ‘n Martin hen?

23– Han Martin gik ut paa gata! sa Jonny. Han blødde i munden! – Det var ikke fritt for at han kjendte sig litt kry over at han kunde svare. Det var jo rent som om han alt var kjendt med guttene i gaarden. Er’n Martin slem? spurte han.

– Han er snil mot alle de andre jentene! sa Matilde. Det er bare mig han er sinna paa, for det jeg ikke vil væra kjæresten hans. Men jeg vil jo bare ha Spaniolen, jeg, han Mikal. Hun pekte mot et av bakgaardens vinduer: Ser du det vinduet der? spurte hun. Er ikke det et pent vindu? Har du set saa pene gardiner? Har du set saa mye blomster? Det peneste vinduet i gaarden er det. Der bor ‘n.

Jonny prøvde aa se dit hun pekte. Det var jo vinduer nok aa se paa, men han kunde ikke opdage nogen forskjel paa dem. Er det det med fuglebrettet utenfor? spurte han. Hun blev sint, Matilde, ja hun dyttet ham i siden med albuen: Tøisekopp! sa hun. Er det no pent? Nei, det er det i tredje etage, ser du vel! Der som ruta er istøkker! Det er det peneste vinduet i gaarden, synes jeg. Der bor’n. Spaniolen. Den peneste gutten i hele byen, det sier alle. Der bor’n.

Hun sa ikke mere nu, hun sat og stirret mot vinduet, hun nynnet. Men gutten tok til 24aa fryse, han hadde helst lyst til aa smyge sig op paa kammerset sit igjen, men det var saa leit for hendes skyld. Hun frøs jo ikke, enda hun var halvnaken. Det var rart at hun kunde hærde med de bare armene. – Vil du laane vaattene mine? spurte han, jeg kan ha hændene i lomma, jeg!

Hun holdt hændene foran munden og blaaste paa de røde fingrene: Det er ikke fint aa bruke vaatter! sa hun. Trur du damer bruker vaatter? Forresten saa har jeg hansker oppe i kommoden. Skindhansker. Jeg har faatt dom av ‘a Konstanse. Dom er næsten aldeles hele, dom mangler bare en finger som hu mama maatte klippe av til smokk, da hu hadde verk i fingeren. Du skal faa se dom naar jeg kommer op, bare hu ikke har laast skuffen. –

Det begyndte aa skumre. Lyset blev skrudd paa i ett og andet rum, vinduene tok til aa skinne. Det jublet ikke slik i ungeflokken lenger, de var trætte, ungene, utmaste. Fra gangvinduene begyndte stemmer aa skingre ut over gaardsplassen: Kom op naa, William’en min! laat det. Stakkar, fryser du, paasan! Jeg skal komma ned og møte dig! – Se og dra dig op, gælneheia, istedenfor aa flye og kline med skøierguttene, dit draak du er! Veit du ikke at det ser ut som et grisehus oppe, og at ungen skriker? 25– Graater du, Elise? Har du tandverk, sier du? Kom op du baanet, saa skal du faa mat med serop paa, og deilig, varm, søt kaffe! Kom til mama, du!

Og Elise drog sig sutrende op, gælneheier og skøiergutter blev borte en efter en, nogen i opgangene, nogen i porten til bakgaarden, nogen i porten til gaten. Men de største guttene hadde endnu ikke tid til aa slutte, de maatte gjøre sig nytte av dagslyset saa langt det rakk, der de stod ved søplekassene. Og kortleiken gik fra haand til haand, kobberskillinger skranglet, eder spraket.

– Matilde reiste sig. Kom, bli med! sa hun. Kom saa skal du faa se no rart, Jonny! Hun tok ham i haanden og leiet ham med sig mot bakgaarden, hun drog ham med sig ind i en av de mørke opgangene der. Hun hadde faatt det saa gresselig travelt nu, han fulgte hende ikke fort nok, hun maatte rent trekke ham opover trinnene.

– Men, aa skal vi hen? spurte han. Vi bor jo i forgaarden, vi, Matilde, jeg vil ikke ind her, hører du.

– Vi skal til Spaniolen, vi skal til ‘n Mikal! sa Matilde. Hun hadde ikke stunder til aa gi nærmere forklaring, det hastet slik med aa komme opover trappene. – Naa er vi der! sa 26hun, detta er døra hans! Hun pustet fort, hun hostet, hun pusset næsen sin med skjørtet. Staa naa her ved siden av mig! sa hun. Og hun banket paa. Varsomt. Og hun klemte Jonny haardt i armen mens hun ventet paa at nogen skulde aapne.

– Det er visst ingen hjemme! hvisket Jonny. Han blev grepet av spændingen han ogsaa, han var halvveis rædd der han stod i den mørke gangen.

– Kom, saa gaar vi! sa han.

– Hyss! sa Matilde. Naa kommer’n! – Er det dig, Mikal? ropte hun.

Jo, nu var det en bortved døren: Hvem er det? sa det gjennem nøklehullet. Han papa er ‘ke hjemme! sa det. Det var en gut som snakket.

– Det er bare mig! sa Matilde. Lukk op da vel, Mikal. Det er en her som vil snakke med dig!

Vent litt! svarte Mikal. Og de hørte at han rumsterte med skuffer og nøkler. Naa kan du komma! sa han. Og han vridde nøklen om. Og Matilde drog Jonny med sig ind i værelset.

– Matilde slengte sig ned i en gyngestol med det samme, og hun gav sig til aa vugge av alle krefter, mens hun saa paa han Jonny som blev staaende bortved døren. Er det ikke fint 27her? spurte hun liksom. Hun var visst godt kjendt herinde, Matilde. Det var nok ikke første gangen hun gynget i den stolen. Og det skal være visst: Fint var det her. Og rart. Nei, du skulde aldrig rarere rum ha set!

Sofa var det her, og rundt bord og putestoler og hengelampe. Og borti hjørnet stod det et slikt møbel til aa spille paa, som han hadde set hos Korsmeier da han var med mor og betalte husleien. Men slike vegger hadde han naa aldrig set, hverken hos Korsmeier eller hos andre fine folk. Var de ikke helt tilklistret med billeder fra øverst til nederst, tilklistret med damer og med mænder, nogen med alleslags rare dragter paa sig, nogen næsten nakne. Og der paa veggen hang der to digre kranser med syttende-maisløifer paa. Han hadde aldrig hørt at folk hadde saant i stuene sine. Og se derborte hang det no som han rent fik vondt av aa se paa. Var ikke det slike skalper han hadde læst om i indianerfortællingene? Den ene var brun og krøllete, den andre var visst tat av en gammel mand, for det var bare noen faa hvite haar paa den. Tenk at folk vilde vise fram slikt!

Men hu Matilde hadde naa rett i det at gutten var pen. Du skulde aldrig ha set saa vakkert krøllete haar og saanne svarte, pene øier! Og saa brun som han var i ansigtet, enda 28det var midt paa vinteren! Nei, det var ikke no rart i at han var blit hetende Spaniolen.

Jonny likte sig ikke, han følte sig genert, han blev ærgelig. Han var da bare en gutunge denne Spaniolen ogsaa, ja han var vel ikke mer end ni-ti aar han heller. Men likevel var det som aa staa foran en voksen mand, ja foran en fin voksen mand, enda klærne hans var baade gamle og lappete, og enda han var mye mindre og spædere end de andre to. – Jeg maa gaa, sa Jonny. Hu mama er kanske kommen! Du blir vel sittende her du, Matilde.

Spaniolen hadde ikke sagt et ord endnu, han hadde gaatt bort til bordet, han stod der og ryddet i mange papirer. Men Matilde vugget og vugget, øinene hendes gik fra den ene til den andre, hun pønset paa noget, noget som kunde sætte liv i guttene: Faar vi se paa tegningene dine da, Mikal? sa hun.

– Det er ingenting aa se paa! sa Mikal, han ryddet dem tilside, han la dem under teppet.

– Skal jeg skure golvet dit? Det er saa fælt hos dig, synes jeg!

– Golvet skal skures imorra! svarte Mikal. Forresten saa kan du ikke skure!

Matilde vugget, vugget: Spil litt paa pianoet da! sa hun. Saa skal jeg synge!

29– Du synger falskt! svarte Mikal. Og ikke kan jeg spille, heller!

Matilde vugget, vugget. Sterkere, sterkere, sterkere, vildt! Saa laa hun der. Saa lang hun var laa hun paa gulvet. Og lo. Hvinte. Saa paa guttene og hvinte. Og guttene kiket paa hverandre. Og de blev pludselig kjendte. De lo til hverandre. De blev venner.

– Det var langt paa eftermiddagen da Jonny og Matilde løp nedover trappene. Jonny sprang først, han var saa lett, han var saa uvørren. Hvad gjorde det om han datt og slo sig litt! Nei, her skulde det bli morosamt aa bo! Du verda, saa leven han hadde hat det! Saa flink han var til aa spille du, Matilde! Og saan som han kunde tegne!

– Og saa pen som han er! sa Matilde. Men Gud naade mig, naar hu mor kommer! Jeg som ikke har gjort nogen tingen! Naa skal jeg bande paa hu Synnøve har skriki sig haas!

– Da de er i nederste trappen, kommer en mand gaaende opover mot dem. Han er liten og tykk, ansigtet hans er rundt og uten skjegg, han har en diger myk hat paa hodet. Matilde dytter paa Jonny, da manden gaar forbi: Det er Ramstad! hvisker hun. Det er faren hans Mikal!

30– Det lugta brændevin av ‘n! sier Jonny. Var ‘n fuld?

– Han er fuld støtt! sier Matilde. Han denger ‘n Mikal hver kveld!

– Er ikke mora hans hjemme hu, da?

– Du maa da vel skjønne at hu er dau! sier Matilde. Jeg skulde næsten ønske at mora mi ogsaa var dau, naa! For ikveld blir det juling paa blanke messingen!

– – –

– Da moren kom hjem om kvelden, hadde Jonny ryddet i rummet og lagt godt i ovnen og sat kjelen over. – Aassen er det med dig, gutten min! sa moren. Har det vært trist for dig?

Aa, jeg har hat det saa moro, saa moro! sa Jonny. Her vil vi bo bestandig mama! Bare du snart fik arbe’, saa du kunde greie aa betale husleia!

– Jeg har faatt arbe’, sa moren. Paa Seilduken! Jeg skal byne i morra!

Han saa paa hende. Kunde det være sandt? Aa jo, hu smilte jo, hu saa jo glad ut, jo! Det var sandt! –

Jøss, var det non sak aa leva naa? Han skulde gjerne ha gaatt bort og klemt ‘a mama om livet og kysset ‘a, hvis det bare ikke hadde vært saa leit. Nei, dette skulde Korsmeier hat godt av aa veta! –

Boken er utgitt av bokselskap.no

Last ned

Last ned hele boken til mobil/nettbrett i .epub-format eller som .mobi.
Du kan også skrive ut boken som .pdf eller html.

Om «Ulvehiet»

«Ulvehiet» er Oskar Braatens mest kjente roman. Den ble utgitt første gang i 1919. I 1933 kom en utvidet utgave (en sammenslåing av de to romanene «Ulvehiet» og Matilde (1920)), versjonen i bokselskap følger førsteutgaven fra 1919.

Tittelen refererer til betegnelsen «gråbeingård» som var kallenavnet på leiegårder på hovedstadens østkant. Beboerne i «gråbeingårder» var fattige arbeiderfamilier og gårdene var gjerne slitte på grunn av dårlig vedlikehold.

Romanens hovedperson, Jonny, flytter som tiåring til «Ulvehiet» med moren. Det kommer fram at de har blitt kastet ut det forrige stedet de bodde og at moren er arbeidsledig. I starten synes Jonny at både gården og leiligheten er flottere enn andre steder de har bodd, men han skjønner etterhvert at det å bo i «Ulvehiet» er å være nederst på rangstigen. Tilværelsen er tøff på de fleste måter, i gården er alkoholmisbruk, sosial nød, slåsskamper og arbeidsledighet helt dagligdags. Jonnys oppvekst skildres realistisk, men med medfølelse, og også med både humor og varme.

Se faksimiler av 1. utgave, 1919

Se faksimiler av utvidet utgave (Ulvehiet : Jonny og Matilde) i Verker, bind 2, 1941

Les mer..

Om Oskar Braaten

De fleste av Oskar Braatens drøyt 30 verker skildrer fattigfolks liv på Oslos østkant. Han skriver om hverdagsliv og arbeidsfolk, om fabrikkene og leiegårdene, om det å vokse opp i fattige kår og om sosial opp- og neddrift.

Les mer..

Faksimiler

For denne boken finnes det også faksimiler tilgjengelig:

Del boken

Tips dine venner om denne boken!

Del på Twitter
Del på Facebook

Gå ikke glipp av ett eneste ord.

Fyll ut e-posten din under så vi kan varsle deg når nye verk publiseres.