«Ulvehiet»

av Oskar Braaten

III.

Jonny traff Korsmeier en dag da han og Matilde slæpte sig opover gaten med en tung symaskine mellem sig. Hu mama vil ikke ha denne symaskinen lenger! sa Matilde. Hu’ vil bli kvitt ‘n, han bare fylder op, han bare staar i veien, og forresten saa skal vi kjøpe traamaskin snart, for det er mye finere! sa Matilde. Hun pratet altid saa mye, det var lettvindt aa være sammen med hende, en slapp aa si no, en kunde bare gaa og høre paa. Og Jonny stintet og bar, ja næsten hele tyngden kom paa ham, for Matilde hadde slikt hold i siden idag, hun. Og da maatte hun være forsigtig, hadde doktoren sagt. Det var snøtt fingrene hendes bøiet sig om kassehanken. Men Jonny bar. Og kassen dunket ham om leggene.

Da var det at de møtte Korsmeier.

Han stilte sig midt i veien for dem paa fortauget, han satte spaserstokken like mot brystet til Jonny, han trykket litt paa: Aa vent litt du, gutten min! sa han. Kjender du 32ikke folk? sa han. Og jo da, han Jonny kjendte ham nok, han kjendte nok den vesle, tykke manden i den side ulsteren, manden med det svarte skjegget og guldbrillene, manden med de mange ringene paa fingrene. – Goddag! hilste Jonny, han satte maskinen fra sig, han tok av sig luen, og han var rød i fjæset da han skottet bort paa Matilde. Bare ikke du hadde vært her naa! tenkte han. Men Matilde var ikke rød, hun var ikke fjamsen, hun skvatt ikke tilside fordi om en fin mand stod foran hende. Nei hun neiet, Matilde, saa pent hun kunde neiet hun, og hun saa manden rett op i ansigtet, ja hun smilte litt ogsaa og gjorde sig søt. Men hun kunde gjerne ha spart sig bryet, han saa ikke paa hende engang, Korsmeier, nei det var bare Jonny han hadde no usnakket med: Jasaa, mor di har drat til Ulvehiet naa! sa han. He, he, he! Ja, hu passer der! Joda, joda, godt passer hu der! Men har hu glømt de pengene hu skylder mig, naa? Eller vil hu at jeg skal minde hende om dem? He? Vil hu kanske at politiet skal minde hende om dem? Spør ‘a om det fra mig! Ja, for hu har vel faatt sig arbeide naa?

Jonny svarte ikke, han kunde ikke svare, han kunde ikke se op, han kunde ingenting – Jeg spør om hun har faatt arbeide, mor di! tok 33manden op igjen, og stokken hans klemte gutten haardere mot bringen. Ja! svarte Jonny, det var meningen hans aa svare ja, men det var ingen som hørte ordet. Nei! svarte Matilde, nei! svarte hun, og hun var ikke vanskelig aa høre: Hans mor er syk og ligger tilsengs! svarte hun. Hun eier ikke matbiten i huset, og nu maa hun stampe symaskinen for aa faa non kroner! sa hun. Hun hadde grepet Jonny i haanden, hun klemte til for aa faa ham til aa forstaa og tie. Og han aapnet ikke sin mund, han bare stod der og undret sig over saa fint Matilde kunde snakke, og saa troskyldig hun kunde gjøre sig, enda hun løi. – Er det sandt? spurte Korsmeier, juger tøsa? spurte han. Svar, gut! Da svarte Jonny, da nikket han, da saa han op: Ja, sa han. Hu mama ligger! – Og stokken gled ned fra hans bryst, Korsmeier stabbet forbi: Fantepakk! sa han bare. Kyss mig i nakken! slengte Matilde efter ham. Men det sa hun ikke høit. –

– De slet sig videre opover paa sin vei mot laaneindretningen. Matilde pratet verre end før, hun var kry, hun hadde gjort no godt, hun var en engel fra den blaa himmel: Saan skal du ta’n! sa hun. Naa kræver ‘n dere ikke paa lenge! Er du ikke glad for det, Jonny?

– Du kan da veta det! sa Jonny.

34Men videre glad var han naa ikke, likevel.

– – –

– Han nævnte ingenting til mor sin om møtet med Korsmeier, men han glemte det ikke. Han kjendte endnu trykket i brystet efter stokken, han hørte endnu maalet hans da han snakket om «mor di». Politi! sa Korsmeier. Aa nei, han var ikke saa lett aa glemme.

– Bli med op i laaneindretningen! sa Matilde en dag. Hu mama har et skjørt som hu vil bli kvitt, for fasongen er ikke moderne lenger, sa hun. Ja! sa Jonny. Men saa husket han sig: Nei! sa han. Jeg har ikke løst til aa gaa ut! sa han. – Og Matilde maatte gaa alene.

Han begyndte forresten aa bli litt trøtt av Matilde nu. Hun var saa rent for paahengelig. Tidlig om morgenen kom hun, ja det var ikke mer end saavidt de voksne var ute av dørene før hun kom stikkende. Hun hadde ikke engang hat tid til aa klæ sig, barbent kom hun, uvasket, med haaret i tafser. – Faar jeg lov aa sitta paa huk her i ovnskroken litt! sa hun. Hu Synnøve sover, og hu mama fik ikke tid til aa legge i ovnen før hu gik, og jeg maa lesa paa leksa mi’, sa hun. Han laa i halvsøvne, Jonny, han gryntet bare, han sovnet helt, han merket hende ikke. Og Matilde læste. Sat 35stille og læste – helt til det pustet tungt i sengen. Da sneg hun sig stilt mot bordet og lettet paa tallerkenen som laa over smørbrødene. –

– Du trives visst bra her i gaarden, for du spiser saa godt, sa moren en kveld. Brødtallerkenen din staar tom hver gang jeg kommer! sa hun.

Skulde han fortælle hende at han skjønte Matilde stjal sig etpar skiver hver morgen?

Jo, det var vel det greieste. Hu mor pleide aldrig aa misunde nogen ei brødskive eller to: Det er hu Matilde som faar litt av mig! sa han. Hu er sulten støtt.

– Matilde? Moren saa pludselig op fra gulvet, hun laa og skurte. Er hu herinde om dagen? spurte hun.

– Hu kommer om morran! svarte Jonny, han blev litt trassig, kjære var det no aa se sint ut for? Hu sitter i ovnskroken og læser lekser, for hu har ingenting i ovnen! Og saa faar hu et støkke mat, naar jeg ikke har matløst, sa han.

Hm! sa moren bare. Hm! sa hun og skurte videre. Og hun var tankefuld og taus hele resten av kvelden.

Men en kveld tok moren haardere i, ja han hadde ennaa aldrig set hende saa sint som nu, da hun stod foran ham med noget i haanden: 36Hvad er dette for no? spurte hun, og hun holdt et baand op foran øinene hans, et smalt blaatt flettebaand: Dette fandt jeg i senga da jeg reidde op! sa hun. Hvad skal det bety, gut? – Hun var hvit av sinne, hun grep ham i armen, hun ristet ham, hun skaket ham: Svar! skrek hun. Hvad skal det bety, spør jeg!

Det er Matildes! hikstet Jonny. Hu mista det i dag, hu har spørt etter det! hikstet han.

– I di seng? Er hu Matilde oppi di seng? Tør du si at du drar jenter oppi senga? Hu var rent styren, hu mor ikveld, hu skrek saa de kunde høre hende baade over og under og paa alle kanter: Er det ikke fan til unger! skrek hun, ja naa ikveld bandte mor for første gang saa han hørte det: Er det slik dere driver mens jeg er paa arbe! skrek hun. Men jeg skal lære svinetøsa, jeg! Hu skal ikke miste fletteband i senga her oftere! – Og hun slapp gutten, hun fiket ham et par ganger, hun for paa dør med det blaa baandet i haanden.

Jonny blev staaende igjen, fortumlet av ristingen og fikingen, ør av skriket. Var det saa gæli at han ikke sovna igjen idag tidlig, og at hun satte sig paa sengekanten hans, og at de tok til aa leke og pælme hverandre med puter og tepper og kile hverandre under armer og ben? At det ikke var rigtig, visste han nok, 37for hu mor var altid saa rædd for sengklærne, men at hu skulde bære sig slik! Nei det maatte være andre ting i veien, hu mor likte visst ikke ‘a Matilde, og kanske det var brødskivene hu tenkte paa! Hør, naa trætter dom derinde, hu mor og mora hendes Matilde. Dom gneldrer i munden paa hverandre, dom slaar i bordet, kanske dom begynder aa slaass ogsaa! Bare hu mor vilde skynde sig aa komma ind, for mora hendes Matilde ser saa sterk ut! –

Der gaar det i døra, der kommer hun, fort. Hun er sint ennaa, hun kaster og hiver, hun skreller i dørene hver gang hun har erend ut i kjøkkenet. Men endelig er hun ferdig med flyingen, hun sætter sig til, hun vinker paa Jonny: Kom hit! sier hun. Helt hit! Hvad gjorde dere der i senga? Svar naa! Og jug ikke!

Jonny holder albuen for ansigtet, skal verne sig for slag. Vi kasta med puter! hakker han. Vi kasta paa hverandre, hu Matilde og jeg!

– Ja, men dere gjorde vel mer! Staa ikke og jug naa, fram med altsammen! Hvad gjorde dere for no mer?

Han svarer ikke med det samme, vet ikke om han tør komme med det. Men moren maser 38og maser, hun er utaalmodig, hun vil ha svar fort: Dere gjorde vel mer! driver hun paa.

Og han maa frem med det: Vi kasta dyna paa golvet! sier han. Baade dyna og teppet. Og saa –

– Blaas i sengklæa! sier moren. Dere gjorde naa vel mer!

– Ja, og saa kløiv vi op i senga og stod der og hoppa og hoppa og saa hvem som kunde hoppe høiest, og tilslut saa hoppa vi ned paa dyna paa golvet! – Han sier det fort, det er best hun faar det alt paa én gang, saa hun en gang blir ferdig. – Men jeg børste av dyna før jeg la ‘a op igjen! sier han.

– Ja, men saa mer? sier moren. Dere gjorde vel mer? sier hun.

Da ser han paa hende, ja det er første gangen under samtalen han vaager sig til det: Vi gjorde ikke mer! sier han.

– Og moren tier. Hun tar ham under haken, hun løfter ansigtet hans mot sit, hun ser ham ind i øinene, de store, blaa øinene, fulde av vand. Hun ser ind i dem lenge. Og de ser ind i hendes. Viker ikke unda, gjemmer sig ikke. Ja ja, sier hun, og hun slipper ham. Du maa huse paa aa væra forsigtig med sengklæa, gutten min! sier hun. Du veit det er ikke saa lett aa faa no igjen! Og heretter tenker 39jeg det er best du laaser døra di om morran, naar jeg har gaatt. –

Og det gjorde Jonny morgenen efter. Og han aapnet ikke, da Matilde tok i dørhanken. Han aapnet ikke, da hun banket. Han aapnet ikke, da hun satte munden til nøklehullet og sa «det er bare mig».

Men da han var ute i kjøkkenet for aa vaske sig ved ottetiden, sat hun paa huk oppaa brøddunken. Hun sa ingenting, hun hadde lukket øinene, hun lot som om hun sov. Og han tok øinene til sig med det samme han saa hende. Hun sat jo i bare undertøiet, vesle Matilde. Han rømte ind, han lukket døren efter sig, han laaste den paa nytt. – Han tenkte ikke paa det, Jonny, at saa uklædt hadde Matilde været hver morgen naar han hadde set hende. Han hadde bare aldrig hat øie for det før. Men efter hendelsen i gaarkveld kom han altid til aa merke det. –

– – –

Dagene gik, han gled ind i gaarden og dens liv, han hørte ikke lenger staaket fra trapper og gaardsrum, han forundredes ikke lenger over dagens hendelser. Han lærte til hver en dag. Alle ungene kjendte han, alle guttene, alle jentene, og næsten alle de voksne. Det var ikke lenger nogen som spurte ham ut naar han gik 40i trappene, ingen som grov efter mor hans og slikt. Folk var ferdige med det, de hadde faatt greie paa det de vilde, han fik gaa i fred. Ellers var naa ikke alt saa gromt her i gaarden, som han først hadde indbildt sig det. Det saa jo ut som bare stasen den gangen han kom flyttende hit fra trerønnen til Korsmeier. Men naa? aa nei, det var ingenting aa skryte av. Han skjønte det saa tydelig da han var borte hos Kvadraten og betalte husleien. Han bodde i en gaard lenger borti gaten, Kvadraten, bestyreren, og i den gaarden var det ikke smale opganger og steintrapper og lange mørke ganger. Nei, av tre var trappene, polerte var haanddrevene, malte var trappeveggene, glasruter var det i dørene, og knapper til aa trykke paa saa det ringte! Saan var det visst i alle de andre gaardene. Bare ikke her i «Komplekset». –

– Han staar en kveld utenfor porten, han er alene. Den andre ungene har gaatt op, det er kalt, det blaaser, det er ikke vèr til aa staa ute og henge i. Men han er saa gørr lei av aa sitte oppe i kammerset, hele eftan. Det er jo ingen som titter ind til ham naa, siden det levenet med Matilde. Nei, hu er ikke aa se, enda døra hans er ulaast baade morra og efta. 41Hu banker ikke paa, hu trenger aldrig aa laane hverken sukkerbiter eller brødskiver, hu har sluttet aa sitte i ovnskroken aa læse lekser.

Fan! sier Jonny, ja han bander. Han har øvet sig paa det i mange dager, han har sagt «fa» naar han har gaatt for sig selv, men det er først idag han har vaaget sig til aa ta hele ordet.

Fan! sier han, det høres litt uhyggelig, han grøsser litt nedover ryggen, han ser sig om, om det ikke skulde staa no svart ved siden av ham. Nei. Han kunde trygt holde paa. Hvorfor kunde ikke han bande litt, naar de andre bandte? Bandte ikke hu mor den kvelden hu var gælen og gav ham juling for ingenting, bandte ikke alle guttene, bandte ikke jentene ogsaa? Han mandet sig op, han gjorde sig sterk: Fan i helvete! sa han. Og enda hendte det ingenting. –

Jo noget hendte. En gammel kjerring stanset foran ham, en gammel krok av en kjerring med en tung brun væske paa ryggen: Skam dig slik du staar og bander, din taterunge du er! sa hun. Tenk om jævelen tok dig lys levandes! sa hun. – Han hetnet, gutten, det var godt det var mørkt, saa hun ikke saa ham saa tydelig. Det var første gangen nogen voksen 42snakket slik til ham. Var det ikke han som støtt fik ros, var det ikke han som alle sa var saa rolig og snil? Det var best aa rømme naa, før andre kom til og la sig uti. – Men nei. Han rømte ikke. Han stod. Hørte han kanske ikke til her? Her i «Komplekset»? Her i «Ulvehiet?» Han heiste i bukselinningen som de andre guttene gjorde, naar de var karer.karer.] rettet fra: karer (uten tegnsetting) Hold kjeft! sa han. Kyss mig paa Moss! Og kjerringen gav sig. Hun ristet paa hodet, hun humpet ind porten med sin tunge byrde. Hun hadde ikke tid til aa staa her og trætte med en fæl gutunge, hun hadde andet aa gjøre. Hun skulde slenge «Socialen» fra sig foran dørene i Ulvehiet og alle de andre gaardene, før arbeidsfolkene kom. Nei aa nei aa nei! sa hun. Og hun strøk sig under næsen med haandbaken og gav sig ikast med den første av Ulvehiets mange opganger.

Men Jonny stod der. Han saa ikke engang efter hende, nei han plystret og sparket i benene. Skammet sig? Nei, naa vilde han ta Kväsarvalsen. Fan! – Var det fælt, slik han svarte et gammelt menneske? Svarte ikke alle andre slik? Aa, du skulde høre paa Tommen og paa ‘n Albert og paa ‘n Emil og paa Spaniolen, saa skulde du faa høre paa andet! Aa 43nei, ikke Spaniolen forresten. Han svarte nok ikke slik. Men han var naa ikke lik andre gutter, han. Han tok av sig lua bare han var inde i melkebutikken, han. Han var næsten jaalete.

Jonny! – Det var nogen som hvisket fra porten, det var Matilde som stod der, Matilde i sin korte tynde, kjole, Matilde med sine blaafrosne armer. – Hvad er det? sa Jonny. Kom hit! sa Matilde. Jeg skal vise dig no rart! sa hun. Hun trippet baklengs indover porten, hun vinket, hun hysset: Gaa stille! sa hun. Hold mig i handa! Nei slik som du tramper!

Det bar mot bakgaarden, mot en av opgangene der, mot en av kjælderdørene. Skal vi dit ned? hvisket Jonny. Hysj! sa Matilde. Kom! – Og han fulgte.

Kjældertrappen var mørk, kjældergangen var kulsvart. Men Matilde følte sig frem mellem murvegger og skjuldører. Og det gik smaatt fremover, de røber sig ikke med en lyd, men de pustet fort, og deres hjerter dunket. –

– Et stykke borti gangen skar det sig en gul strime ut i mørket, en gul stripe fra en dørsprekk. Mot den gled de. Matilde foran, hissig, skjelvende, han hengende efter paa slæp, tung aa dra paa, litt rædd, litt motvillig. Men de nærmet sig, de stod utenfor skjulet der lyset 44kom fra, de tittet ind. Og blev staaende. Tittet. Pustet ikke.

Det sat en gut paa huggestabben. En brun krøllete gut, en gut med striforklæ kring livet som han skulde hente ved i. Men han hadde glemt ved, han hadde glemt forklæ, han var ikke i kjælderen. Jesus! hvisket han. Kjære Jesus! Og lyset fra lygten skar i hans vaate øine. Æsj! hvisket Matilde. Og hun dyttet Jonny i siden: Han er gæln! sa hun. Og saa rettet hun sig, hun dunket sine hænder mot skjuldøren, hun trommet mot skjuldøren. Og saa fløi hun. Stupte sig frem gjennem mørket, datt, karret sig op igjen, fandt trappen, stormet op.

Men hun stod ute i gaarden og ventet paa Jonny.

– Spaniolen er blitt tullete, han har gaatt ind i frelserarmeen! sa hun. Saa stod hun litt og saa sig omkring, om nogen skulde kike. Saa hoppet hun ind paa Jonny, slo armene om halsen hans, suget sig ind til hans mund. Og saa sprang hun mot sin egen opgang.

– Han fulgte hende ikke. Han blev staaende i gaardsrummet. Alene. Gjemte sig i en krok. Tørret sig om munden med luen. Spyttet. Fan! sa han. Fan i helvete! Men saa tiet han. Det kom nogen. Det var bare 45en liten gut som svingte op fra kjældertrappen i bakgaarden med et vedfang og en lygte.

Fan! sa Jonny. Fan i–isj, nei, jeg vil ikke bande!

Saa gik han ut i porten igjen og ventet paa sin mor. –

Boken er utgitt av bokselskap.no

Last ned

Last ned hele boken til mobil/nettbrett i .epub-format eller som .mobi.
Du kan også skrive ut boken som .pdf eller html.

Om «Ulvehiet»

«Ulvehiet» er Oskar Braatens mest kjente roman. Den ble utgitt første gang i 1919. I 1933 kom en utvidet utgave (en sammenslåing av de to romanene «Ulvehiet» og Matilde (1920)), versjonen i bokselskap følger førsteutgaven fra 1919.

Tittelen refererer til betegnelsen «gråbeingård» som var kallenavnet på leiegårder på hovedstadens østkant. Beboerne i «gråbeingårder» var fattige arbeiderfamilier og gårdene var gjerne slitte på grunn av dårlig vedlikehold.

Romanens hovedperson, Jonny, flytter som tiåring til «Ulvehiet» med moren. Det kommer fram at de har blitt kastet ut det forrige stedet de bodde og at moren er arbeidsledig. I starten synes Jonny at både gården og leiligheten er flottere enn andre steder de har bodd, men han skjønner etterhvert at det å bo i «Ulvehiet» er å være nederst på rangstigen. Tilværelsen er tøff på de fleste måter, i gården er alkoholmisbruk, sosial nød, slåsskamper og arbeidsledighet helt dagligdags. Jonnys oppvekst skildres realistisk, men med medfølelse, og også med både humor og varme.

Se faksimiler av 1. utgave, 1919

Se faksimiler av utvidet utgave (Ulvehiet : Jonny og Matilde) i Verker, bind 2, 1941

Les mer..

Om Oskar Braaten

De fleste av Oskar Braatens drøyt 30 verker skildrer fattigfolks liv på Oslos østkant. Han skriver om hverdagsliv og arbeidsfolk, om fabrikkene og leiegårdene, om det å vokse opp i fattige kår og om sosial opp- og neddrift.

Les mer..

Faksimiler

For denne boken finnes det også faksimiler tilgjengelig:

Del boken

Tips dine venner om denne boken!

Del på Twitter
Del på Facebook

Gå ikke glipp av ett eneste ord.

Fyll ut e-posten din under så vi kan varsle deg når nye verk publiseres.