«Ulvehiet»

av Oskar Braaten

[«Ulvehiet» kaldes de]

«Ulvehiet» kaldes de, de to digre murgaardene, «Ulvehiet» kaldes de av alle gatens og bydelens mennesker. «Ulvehiet» kaldes gaardene, «Graabeinene» kaldes de som bor der, ja voksne og barn nævnes ved det navnet. Av alle utenfor. Men de som bor indenfor portene, nævner sig gjerne ved et penere navn. Vi fra «Komplekset» sier de om sig selv, naar de snakker med andre eller naar de er hos kjøbmændene. Send op for tyve øre ved og ei halv tønde køl! sier madam Andersen til kulhandler Fransen. Fransen har sin vedbod bortpaa «tomta», han er liten og tykk og fuld av skøi. – Skal bli! svarer han. Gutten skal bort i «Ulvehiet» allikevel i efta! La’n naa ikke gaa gæli! sier madamen. Hus’ paa at jeg bor i Komplekset i bakgaarden i fjerde etage i andre opgangen! – Fjerde etage i andre opgangen i Ulvekomplekset! sier Fransen. Aa nei, du skal sleppe aa fryse i kveld, gamlekjæresten min!

– – –

2«Ulvehiet» er de største kasernene i denne delen av byen. Og de ældste. Og de styggeste, sier de som bor i gaardene kringom. Forgaarden ligger graa og trist og skummel mot gaten. Fasaden er ikke hvitkalket som paa de andre gaardene, de nakne murstenene har mistet sin røde farve, de har suget til sig formeget av væte og røk og taake, sot og støv har trængt sig ind i dem, de er blit svarte.

Forgaarden og bakgaarden er like vældige, like rike paa mennesker. Mellem bygningene ligger et smalt gaardsrum, et smalt, stensat gaardsrum, et deilig gaardsrum for lekende barn. For her er det saa lunt og stille om vinteren, blaasten som hviner gjennem gatene naar ikke hit. Her er det saa svalt og skyggefuldt om sommeren, naar solen er plagsom. Denne gaardsplassen er et fredet sted. Solen er negtet adgang. Den kan gjerne la være aa anstrenge sig, den faar ikke lov aa forstyrre barnene. De kan trygt leke paa søplekasser og skylledunker og i vedskjul og i de andre «ytre nødvendige rum». De graa murveggene er saa velsignet tykke. Og trofaste er de, mot dem de skal verne. Ennaa har ingen plagsom solstraale greid aa lure sig ind i dette gaardsrummet. –

3De ytre nødvendige rum! Barnene til lek og til glæde, de «voksne» til kiv og til trætte. De er samlet under ett tak, rummene, et skraatt tjærebredd tak som strækker sig fra forgaard til bakgaard, og vegg i vegg ligger de, vedbodene og de andre nødvendigheter. Bord-dørene er skjæve og raatne, og de er fulde av smaagutters vanlige skriftsteder, skriftsteder skaarne med sløv kniv. Flere generationer av gutter har skaaret dem, likevel er sætningene saa like. Og alle saa dreier de sig om de samme ting. Tidene forandres. Men ikke guttene med dem.

De ytre nødvendige rum! Det er dem som holder menneskene i aande, det er dem de maa ty til naar dagene blir lange og hendingene faa. Forgaardens og bakgaardens mennesker er fælles om dem, de trætter om dem, de slaass om dem, de godsnakker med hverandre om dem, naar de er i det hjørne. Men det er sjeldnere. De ligger desverre oftest i krig med hverandre, de fra forgaarden og de fra bakgaarden. Det er kun utad der vises enighet, det er kun utad de ophøier sig selv til indbyggere i «Komplekset». Graabeinpakk! skriker forgaardens madamer til kjerringene i bakgaarden, naar sandhetens ild er faret i dem. Og kjerringene i bakgaarden læner sig ut av vinduene, de knytter nevene mot forgaardens barn: Se aa dra 4dere ind i hiet deres, rampunger! – Men barnene vører ikke, de ser paa kjerringene en stund, de ser paa hverandre, de ler, de glemmer. Forgaardens og bakgaardens barn er oftest venner. De leker med hverandre. De slaass. –

Boken er utgitt av bokselskap.no

Last ned

Last ned hele boken til mobil/nettbrett i .epub-format eller som .mobi.
Du kan også skrive ut boken som .pdf eller html.

Om «Ulvehiet»

«Ulvehiet» er Oskar Braatens mest kjente roman. Den ble utgitt første gang i 1919. I 1933 kom en utvidet utgave (en sammenslåing av de to romanene «Ulvehiet» og Matilde (1920)), versjonen i bokselskap følger førsteutgaven fra 1919.

Tittelen refererer til betegnelsen «gråbeingård» som var kallenavnet på leiegårder på hovedstadens østkant. Beboerne i «gråbeingårder» var fattige arbeiderfamilier og gårdene var gjerne slitte på grunn av dårlig vedlikehold.

Romanens hovedperson, Jonny, flytter som tiåring til «Ulvehiet» med moren. Det kommer fram at de har blitt kastet ut det forrige stedet de bodde og at moren er arbeidsledig. I starten synes Jonny at både gården og leiligheten er flottere enn andre steder de har bodd, men han skjønner etterhvert at det å bo i «Ulvehiet» er å være nederst på rangstigen. Tilværelsen er tøff på de fleste måter, i gården er alkoholmisbruk, sosial nød, slåsskamper og arbeidsledighet helt dagligdags. Jonnys oppvekst skildres realistisk, men med medfølelse, og også med både humor og varme.

Se faksimiler av 1. utgave, 1919

Se faksimiler av utvidet utgave (Ulvehiet : Jonny og Matilde) i Verker, bind 2, 1941

Les mer..

Om Oskar Braaten

De fleste av Oskar Braatens drøyt 30 verker skildrer fattigfolks liv på Oslos østkant. Han skriver om hverdagsliv og arbeidsfolk, om fabrikkene og leiegårdene, om det å vokse opp i fattige kår og om sosial opp- og neddrift.

Les mer..

Faksimiler

For denne boken finnes det også faksimiler tilgjengelig:

Del boken

Tips dine venner om denne boken!

Del på Twitter
Del på Facebook

Gå ikke glipp av ett eneste ord.

Fyll ut e-posten din under så vi kan varsle deg når nye verk publiseres.