«Ulvehiet»

av Oskar Braaten

XIII.

Natt, graa, stille natt med sval luft, natten efter den velsignede blandt dage, natten efter syttende mai. – Jonny driver opover de tomme gatene, han er trøtt, han gaar og halvsover med lukkede øine, han aapner dem bare hver gang han skal ta maal av gaten for de næste tyve skridtene, han raver videre mellem de to fortougene. Men ut fra vinduene paa begge sider av gaten henger festdagens flagg over ham. Festen er forbi, flaggene blafrer ikke lenger, de henger tunge og døde. Jonny ser dem ikke, han er mætt av flag, han orker ikke flere flagg, det surrer i hans hode av sterke farver, av rødt og hvitt og blaatt, av sløifer og baand. Naar han løfter øinene, lar han dem følge den graa gatestenen. Det gjør saa godt. Nei saa deilig det vilde væra om det var bare ei eneste farve her i verda, ei eneste graa farve!

– Men hadde han sagt det idag tidlig 152klokka seks, da han drog ut med esken fuld av sløifer og medaljoner, da flaggene smaldt, da koralen laat fra taarnene? Aa nei. Sløifer og flagg og medaljoner! hadde han skreket straks han kom bort i de gatene der det var litt folk. Sløifer, flagg og medaljoner! Og folk kjøpte av ham, fine herrer rotet i hans eske, vakre, lyse damer fæstet hans sløifer paa sitt bryst. Handelen gik, han maatte fylde sin eske flere ganger, han hadde snøtt tid til aa staa stille i et portrum i fem minutter og sluke de brødskivene han hadde med hjemmefra. Det gjaldt aa bruke tiden. Og han brukte den. Helt til det ikke var flere sløifer aa faa kjøpt, helt til esken var tom. – Og naa gik han her og halvsov med den ene haanden i bukselommen og klemte om en rund portemonæ. Og klokken var snart tolv. –

– Naa er han gudskjelov snart hjemme, naa skal han bare op til det hjørnet der, naa skal han bare svinge bort den gata! Naar han kommer forbi det vesle trehuset der, kan han begynde aa knappe op klærne sine. Saa har han ingenting aa slite med naar han kommer hjem, saa er det bare aa stupe i senga! Men nei, der kommer det folk, det er nok best han venter ei stønn med aa klæ av sig.

– Men du verda, er det ikke –? Jo. Jovisst er det hende. Jonny halvsover ikke 153lenger, han blir lys vaaken, han strammer sig op. Trøtt, han? Jøssunavn, kan ikke folk høre at han plystrer? – Hvit kjole har hun, hvit hatt, hvite strømper, hvite sko. Men paa brystet har hun en lang kulørt silkesløife, i haanden har hun en slik papirkvast som de fine jentene pleier aa slaa guttene i ansigtet med. Han hilser, hun stanser. – Følg mig bortover! sier hun. Det er blitt saa sent for mig, vi har vært paa Bygdø, men baaten gik fra oss – eller kanske du skal hjem og lægge dig? – Lægge sig? Naa? – Klokka er jo ikke tolv ennaa! sier Jonny. Det haster ikke, kom saa skal jeg følge dig bortover!

De staar utenfor gjerdet, de staar utenfor det vesle trehuset, de sier ingenting. Gunhilde gjesper, Jonny gjesper, men kan han finde sig i det, maa han ikke se aa faa noget aa snakke om? Jo, Jonny peker paa hjørnegaarden, han peker mot ett av vinduene: Det er dit vi skal fløtta! sier han. Jeg trur ikke det blir saa lenge til!

– Dit? Gunhilde ser paa gaarden, hun ser paa gutten. Dit? – Gaarden er pen og nypusset, de barna som bor der, pleier aa gaa med hele klær til hverdags. Passer ikke han bedre der borte, passer ikke den gamle, stoppede dressen hans bedre mellem alle ungene 154hun har set i det mørke portrummet? Ja, hun vil nødig ta et saa stygt navn i sin tanke, men passer ikke han best mellem graabeinene i Ulvehiet? – Jasaa! svarer hun bare. Det bor pene folk i den gaarden!

– Hun vil til aa lukke sig ind gjennem porten, men saa blir hun staaende og se nedover gaten. Hvem er det? sier hun. Jonny snur sig: Aa, det er bare en fuld mand! sier han. Men Gunhilde gaar helt ut paa fortauget igjen, ja hun gaar tett indpaa Jonny: Det er jo han! hvisker hun. – Han? Jovisst er det han, jovisst er det Spaniolen som leier en fuld mand, jovisst er det han Mikal som gaar og støtter far sin!

Kom! sier Gunhilde, kom, det er ikke værdt han ser oss og blir skamfuld, kom, vi gaar indenfor gjerdet og gjemmer oss bak syrinbusken! – Gaar det an? hvisker Jonny. – Kom! hvisker Gunhilde. Hun aapner den vesle porten for ham, hun lukker efter ham, hun drar ham selv med sig bak busken. –

– Papa, vær naa flink, hører du ikke, papa, du maa ikke stupe! Se her, støtt dig bedre paa mig, lægg armen om aksla mi, ser du ikke at vi snart er hjemme! – Det er Spaniolen som maser og sliter, det er det tynde, spæde legemet til Spaniolen som gjør sig sterkt, 155det er armene hans som prøver aa favne og støtte den tykke kroppen, det er de spinkle benene hans som gjør sig stive og myke eftersom det trengs, ja det er den triste, vakre stemmen til Spaniolen som gjør sig lystig og fuld av mot: Ser du, papa, det gaar jo fint, naa skal vi bare om hjørnet, naa skal vi bare bort til den porten der borte! Nei, der ramler du jo ind paa fortauget, papa! Nei jamen greide du det, tenk saa kjekk du er, stram dig naa op ei lita stønn til, saa er du berga!

Og Ramstad stolprer sig frem, et skridt hit, et skridt dit, han har lukket øinene, han trenger dem ikke, han har lukket munden, han kan ikke bruke den. Den brede hatten henger ham i nakken, hans pande er vaat av svette, han er blek, han er grøn. Det er noget som trekker i ham, javel, han følger jo med, det er noget som snakker og snakker, javel, han skal svare – en gang naar han orker.

– Men et stykke borte i gaten er det ute med Ramstad. Han siger ende ned, han drar en ung gut med sig i faldet. Papa! skriker gutten, han spretter op igjen, han traakker i gatestenen, han flyer nogen skridt frem, han flyer nogen skridt tilbake, han er gal, han glemmer sig, han skriker, han hyler: Papa, papa, papa! – Og han skriker ikke rent forgjæves, 156hans far hører ham, skriket naar ham som en røst langt borte fra, han prøver aa faa tændene fra hverandre til et blidt svar, han vil si, at han ligger jo her stille og rolig, men det faar være, naa maa han først sove. –

Men sønnen er jo rent tullete, taaler han ikke at hans egen kjødelige far tar sig sin nødvendige søvn, hvad er det han mener med aa staa og rope paa hjelp, med aa flye bort aa hamre paa nærmeste port? Nei, han skjønner det selv, han bærer sig ad som en tosk, han gir sig, han ser sig om. Kjære, der kommer jo hjelp, det kommer nogen springende, det smelder i stenene av hæljern. Aa, det er bare en gut, nei, der flagrer jo en pike ogsaa, nogen skridt efter. Det er Jonny, det er Gunhilde! Spaniolen blir svak et eneste øieblik, han ser sig om efter et hul aa krype ind i, han vil forraade sin far, han vil rømme fra ham. Men et øieblik er kort, ingen merker at Spaniolen har staat ferdig til sprang, nei Spaniolen er rolig da de to kommer, han glemmer ikke engang aa ta av sig luen da han hilser paa Gunhilde, han nikker til Jonny: Han papa har blitt saa syk i kveld! sier han. Bare jeg visste nogen som vil hjelpe mig aa faa ham hjem! Hjelp? Trenger menneskenes børn aa skrike høit efter hjelp, er det ikke et ord som nevner nøden 157og hjelpen og nærmest? Se der borte i gaten kommer jo hjelpen, den kommer ikke smaatt og bedagelig heller, den kommer med lange skridt, hjelpen har det travelt. Det er «Den røde død,» hvisker Jonny til Gunhilde, men nytter det aa tale i tunger til hende, kjender hun navnene paa alle mennesker, vet hun at denne rødskjeggete, skindmagre konstabelen er den hissigste av alle som gaar med blanke knapper paa denne kanten av byen?

– Gaa vekk! sier «Døden,» han skyver barnene til side, han rusker i Ramstad. Han er fuld som et svin! sier han. – Han papa er syk! jamrer Spaniolen, han skjelver over hele kroppen, det er snøtt han faar ordene frem. – Joda, han er sjuk! gliser «Døden.» Hei gut, rop paa den trilla som ruller borti gata, saa vi faar fanten vekk fra fortauget! – Vi bor like der borte! hakker Spaniolen, han peker mot Ulvehiet, han stiller sig ved siden av sin far, han skal passe paa ham. – Hjelp naa til aa faa svinet op i vogna! sier konstablen til vognmanden, da droskehjulene skurrer mot fortaugkanten, aa hipp aa haa, jagu er ‘n tung, au! Nei, der datt ‘n over ende igjen, det blir vel kanske likest aa vække ‘n litt med kølla!

Jonny rygger unda, Gunhilde følger ham, 158ja hun griper ham i armen med fingre som skjelver. Aa jeg er saa rædd! klynker hun, tror du han slaar, jeg tør ikke se paa det! – Det er ikke rart med motet til Jonny heller, men gaar det an aa vise det naar en blek pike holder ham i armen og graater? – Det er ikke farlig! trøster han. Gjøm dig bak mig! – Og det er godt at Gunhilde er en lydig pike som gjør det en sier til hende, naa slipper hun jo aa se, om det skulde komme noget paa, naa slipper jo han ogsaa aa se, om det skulde bli for ilde. Han kan jo bare lukke øinene. –

Men det er én som ikke rømmer, nei Spaniolen staar paa sin post, hans smale hænder knytter sig: De kan vaage aa slaa ‘n papa! sier han. De kan bare vaage! – Men «Døden» gliser bare mot ham, ta vekk gutten! sier han til vognmanden. Hjelp ‘n papa! sier Spaniolen, han trekker vognmanden i trøien, han stryker ham nedover armen i bøn: Ikke la ‘n faa slaa, ikke la ‘n faa slaa! – Vær bare rolig! hvisker vognmanden, han skyver gutten fra sig, han bøier sig over Ramstad, han løfter i av alle sine krefter: Vi faar prøve aa ta ‘n med det gode! sier han. Aa hopp! Se saa, naa ligger ‘n da endelig i vogna!

Og «Døden» svinger sig op paa sætet, sitter der med haanden paa køllen, vogter med vaakne øine paa sitt bytte. Kusken smatter, 159vognen ruller. En bred hatt ligger igjen paa fortauget, en gut griper den og flyer efter vognen. Langt bortigjennem gatene, langt forbi Ulvehiet. –

– Jonny fulgte Gunhilde tilbake til hendes des port, hun gik et par skridt foran ham, hun sa ingenting. Bare med det samme hun skulde gaa ind, kom det et par ord fra hende: Stakkars Mikal! sa hun. – Ja, stakkars Spaniolen! sa Jonny, tenk saa godt jeg har det som ingen far har! – Godnatt! sa Gunhilde, hun rakte ham haanden. Godnatt! sa Jonny, nei slik lyst han hadde til aa klemme den haanden saa hun skrek! Men turde han det? Aa nei, det var snøtt han vaaget aa røre hendes fingre. Godnatt! Hun smatt gjennem porten, hun var borte.

Stakkars Spaniolen! – Jonny famler sig op gjennem de mørke trappene, hans hjerte er fuldt av medynk. Stakkars Spaniolen! Nei, saa god hu var aa ta i handa! Tru om hu hadde tat Spaniolen saa pent i handa nogen gang? Aa ja, hu hadde vel det, han var naa støtt saa godt likt av jentene, Spaniolen. Det var naa i granden ikke saa forferdelig synd paa ‘n. –

– Jonny aapner forsigtig døren. Naa ligger vel hu mor og sover. Det er best han 160klær stilt av sig. – Men skulde du ha set saa rart, hu mor er ikke kommen ennaa! Kanske de hadde ekstramøte, fordi det var syttende mai? Aa ja, hu kan komma naar hu vil. Hu kommer ialfald ikke fuld. –

– – – Ved ti-tiden formiddagen efter stod Spaniolen utenfor en stor bygning med en hatt i haanden. Folk med blanke knapper gik op og ned trappene, en og anden uten blanke knapper gik ned – og skyndte sig aa komme vekk fra bygningen. Der kommer ‘n papa! sa Spaniolen, han smilte, han fløi opover trappen for aa møte. Ramstad stod der barhodet og blek, han saa paa gutten, han strøk sig over øinene: Kjære gutten min, er ikke du paa skolen? sa han. – Nei, sa Spaniolen, se her har du hatten din, jeg har børsta ‘n, han var blitt litt stygg! – Takk! sa Ramstad, har du ikke sovet i natt, du ser saa bleik ut, gut! – Nei! sa Spaniolen, han blev vaat i øinene, han tenkte paa den lange, vonde natten. – Du er en tosk! sa Ramstad, kom naa! Men borte paa hjørnet stanset han: Du faar vente her mens jeg gaar ind og faar mig ei flaske øl! sa han. – Men turde Spaniolen slippe sin far nu, maatte han ikke henge i armen hans og klemme sig ind til ham? – Kan jeg ikke faa bli med? sa han. – Kanske du er tørst 161du ogsaa? spurte Ramstad. – Ja! sa Spaniolen. Ramstad stod litt, døren til restaurationen stod aapen, det oset øl og røk fra kvelden i forveien, ja det oset deilig, sterkt øl, og han var saa tørst. Hm! sa Ramstad, han kom likesom uforvarende til aa stryke gutten over hodet: Jeg tenker vi gaar like hjem jeg, gutten min! sa han.

– Ja, jeg er ikke tørst! sa Spaniolen. –

Boken er utgitt av bokselskap.no

Last ned

Last ned hele boken til mobil/nettbrett i .epub-format eller som .mobi.
Du kan også skrive ut boken som .pdf eller html.

Om «Ulvehiet»

«Ulvehiet» er Oskar Braatens mest kjente roman. Den ble utgitt første gang i 1919. I 1933 kom en utvidet utgave (en sammenslåing av de to romanene «Ulvehiet» og Matilde (1920)), versjonen i bokselskap følger førsteutgaven fra 1919.

Tittelen refererer til betegnelsen «gråbeingård» som var kallenavnet på leiegårder på hovedstadens østkant. Beboerne i «gråbeingårder» var fattige arbeiderfamilier og gårdene var gjerne slitte på grunn av dårlig vedlikehold.

Romanens hovedperson, Jonny, flytter som tiåring til «Ulvehiet» med moren. Det kommer fram at de har blitt kastet ut det forrige stedet de bodde og at moren er arbeidsledig. I starten synes Jonny at både gården og leiligheten er flottere enn andre steder de har bodd, men han skjønner etterhvert at det å bo i «Ulvehiet» er å være nederst på rangstigen. Tilværelsen er tøff på de fleste måter, i gården er alkoholmisbruk, sosial nød, slåsskamper og arbeidsledighet helt dagligdags. Jonnys oppvekst skildres realistisk, men med medfølelse, og også med både humor og varme.

Se faksimiler av 1. utgave, 1919

Se faksimiler av utvidet utgave (Ulvehiet : Jonny og Matilde) i Verker, bind 2, 1941

Les mer..

Om Oskar Braaten

De fleste av Oskar Braatens drøyt 30 verker skildrer fattigfolks liv på Oslos østkant. Han skriver om hverdagsliv og arbeidsfolk, om fabrikkene og leiegårdene, om det å vokse opp i fattige kår og om sosial opp- og neddrift.

Les mer..

Faksimiler

For denne boken finnes det også faksimiler tilgjengelig:

Del boken

Tips dine venner om denne boken!

Del på Twitter
Del på Facebook

Gå ikke glipp av ett eneste ord.

Fyll ut e-posten din under så vi kan varsle deg når nye verk publiseres.