«Ulvehiet»

av Oskar Braaten

XV.

Jonny gaar og grubler. Jonny gaar og bærer paa noget. Han ser sliten og trøtt ut, han flyer ikke saa fort med matspandene som før, han har snøtt mot til aa gaa rundt paa restaurationene og by frem sine viser, det er ikke lenger slik begeistring over ham naar han tæller sine penger og stikker dem under kommoden. – Aa er det som mankerer dig? sier Matilde, du ser saa grinete ut! – Mankerer mig? sier Jonny, er det no som mankerer mig? – Aa jo, og jeg skjønner nok aa det er! sier Matilde. – Det er mere end jeg gjør, sier Jonny, og Jonny lyver ikke, han sier sandt, han vet ikke hvad det er i veien, vet det ikke sikkert, studerer paa det selv. Er det kanske det at han har vært saa mye seint oppe? Er det kanske det at det drar saa lenge ut før det blir et par ledige vinduer aa se der borte i hjørnegaarden? Eller er det kanske det med denne – ja med denne manden? Nei, Jonny 172vet det ikke. Denne manden? Skulde det være no aa ta sig nær av at en pen og pyntelig mand kommer opom en gang imellem og venter paa hu mama og følger hende paa kristelige møter? Nei! sier Jonny. Han? Sitter ikke han pent og stille mens hu mama pynter sig, er han ikke høflig og beskeden og godhjertet? Legger han ikke fra sig en halvkrone paa bordet næsten hver gang han gaar? Han? Han ser jo næsten ikke engang paa ‘a mama, hu snakker jo snøtt et ord til ham, hu ogsaa. Adjø i jesu navn, gutten min! sier hu naar hu gaar. Farvel! sier han, han lar hende komme først gjennem døren, ja han venter til hu er næsten helt ute i trappen, før han nikker sitt venlige farvel til Jonny. Det har hendt at Jonny har listet sig efter, at han har staatt utenfor gangdøren og lyttet nedover trappene. Men hvad fik han for det? Ingenting. Han hørte hendes skridt langt nede, hu var jo saa kjendt med trinnene, hu trippet jo saa fort. Han hørte hans skridt høiere oppe. Han gik jo forsigtigere, han var jo slik en sagtmodig mand. Nei, Jonny kunde ha spart sig lyttingen og speidingen. Ikke engang den kvelden han fulgte efter helt utenfor porten, fik han no igjen for bryet sitt. Hu mama gik fort bortover gaten, hu saa sig ikke tilbake, hu blei 173borte om hjørnet. Han gik bakefter, rolig, bedagelig, han tok hende nok ikke igjen, for det første. Men hvad var det han kom for, naar hu ikke brydde sig om aa ha følge med ‘n? Hu syntes vel synd paa ‘n, hu mama, fik sig kanske ikke til aa si at han skulde holde sig unda. Hu hadde det ofte slik at det var umulig for ‘a aa faa munden op. Jeg skal hjelpe dig! tenkte Jonny. Imorra kveld skal jeg si fra!

Aa nei, naar alt kom til alt, var det nok vinduene borti nummer 24 som tok motet fra Jonny. Det gik ikke en dag uten at han saa over hele den vakre fasaden, det kom ikke en morgen uten at han tenkte: kanske! Men nei. Fine gardiner overalt, planter og blomster. Han kunde jo spørre Kvadraten om det ikke snart blev no ledig, men han var saa vanskelig aa treffe Kvadraten naa, siden han blev overkonstabel. Han var ikke engang hjemme de to siste gangene han Jonny var borte med husleien. Men imorra skal jeg passe paa ‘n! tenkte Jonny. Og han passet paa, han gik frem og tilbake utenfor Kvadratens port det meste av eftermiddagen. Og traff han ikke Kvadraten? Jo, Kvadraten gik like forbi ham, han hilste paa ham, han snakket til ham. – Jasaa, du staar her og koser dig? sa han. – Ja! sa Jonny. 174Jeg venter paa noen. – Paa kjæresten kanske, smilte Kvadraten. – Ja, sa Jonny, han smilte tilbake. Og Kvadraten gik ind porten. Og Jonny stod der og var flat. – Nei, det var ikke stort motet i Jonny naa om dagen.–

Men saa kom det en dag!

Jonny hadde været nede med den første matspand-vendingen, han var paa sprang efter den andre. Det var solstek og hete, han tørket sig i ansigtet med lua, han løp videre, han skulde svinge rundt hjørnet. Men maatte han ikke først fare over hjørnegaarden med øinene, maatte han ikke titte paa gardiner og blomster? Jo. Han fanget hele gaarden i ett blikk, han hilste paa hvert vindu, han skulde til aa gaa videre. Men hvad gik det av gutten, husket han ikke matspandene, madam Sendresen, de sultne karene paa Spikerverket? Nei. Matspand, hvad var det for no? Jonny stanset sitt sprang, han tittet ikke lenger, han stirret, han stod stiv. Hvad var det han saa? Aa, det var ikke stort, det var ikke gardiner engang, det var ikke saa mye som en blomst. Nei, Jonny stod og glante paa to tomme vinduer i tredje etage, to nakne vinduer som stod og gapte.

Men Jonny var en klok gut, det skulde da litt til før han mistet sansen. Jasaa, dom har hovedreingjøring deroppe idag! lot han som han 175tenkte. Det var da rart, naa midt paa blanke sommeren! Nei, jeg faar vel videre, jeg! – Og Jonny gik, ja det vil si han snudde sig, han gik den gale veien, han gik mot porten, ja han gik ind i gaardsrummet til hjørnegaarden, som om han skulde ha erend dit! – Jo, idag hadde Jonny erend hit, idag hadde Jonny et stort erend hit. Stod det ikke et flyttelass foran opgangen, drev ikke sterke karer paa med aa bære møbler nedover trappene? Det er nogen som flytter! jublet det indi Jonny, det blir værelse ledig, det blir værelse ledig, jeg maa flye til Kvadraten, jeg maa flye til ‘a mama! – Er det no du vil? spurte en mand med langpipe og røkelue, han stod og klødde hestene paa mulen. Det var lærer Pettersen, det var gamle lærer Pettersen i jenteklassene. – Nei, sa Jonny, han hilste pent, nei jeg tenkte bare om jeg kunde hjelpe til aa bæra, jeg hørte at det var nogen som skulde fløtta ut av gaarden her idag. – Aa, de har visst folk nok, sa lærer Pettersen, hvor bor du hen da, gutten min, bor du her i nærheten? – Jeg bor i Komplekset! sa Jonny, han snudde sig halvt vekk, han blev saa vemmelig het. – Jasaa, jasaa gutten min! Du bor i Komplekset! Du ser da saa skikkelig ut! – Nei gutten min, de har visst folk nok. Adjø! –

– Det blev nok litt kludder med matspandene 176den middagen, det var ikke mange som kjendte spandene sine igjen da Jonny slapp dem fra sig. Men hadde han tid til aa staa og vælge og vrake, var det ikke bare om aa gjøre aa faa spandene ut, var det ikke samme slags maten i dem alle, kunde han ikke bytte om igjen i morra, hadde ikke han vigtigere ting aa ta vare paa i dag? Jo. Jonny gjorde sig ferdig næsten et kvarter tidligere end ellers, han for hjem, han vasket sig, han skiftet, han gik til Kvadraten. – Og Kvadraten var hjemme.

Jonny hadde saa mye aa si, saa mye han maatte faa sagt fort, det kunde jo komme andre. Men da han stod foran Kvadraten som sat i sofaen og læste avisen med lorgnet paa næsen, blev det ikke stort med snakket. – Jøssunavn, det er da ikke den første idag! sa Kvadraten. – Nei, sa Jonny, naa tok han alt til aa hakke: nei, men, ja jeg saa at det var noen som fløtte! sa han. Og her er bankboka! Han stod med boken i haanden, han la den aapen foran Kvadraten med tallene synlige. – Bankboka? sa Kvadraten. – Ja, saa De ser vi kan betale for nogen maaneder i forskud, sa Jonny. – Naa saa! sa Kvadraten, han tok til aa skjønne, han var ikke fuldt saa rund og blid lenger. – Jeg veit ikke aa jeg skal si til dette! sa han. 177Han trommet med fete fingre paa bordet, han snudde øinene mot vinduet, han plystret. Nei, saa sandelig om jeg veit aa jeg skal si til dette, sa han. Det bor saa pene folk i den gaarden, gutten min, ja jeg mener saa vanskelige folk. Og aa ta folk fra Komplekset, ja reint ut sagt like fra Ulvehiet, det spørs om det gaar, skjønner du! – Ja, men vi er saa stille! sa Jonny, øinene hans var store og blanke, aa han var saa ivrig: Det er aldrig nogen som hører et knøtt fra oss enten det er natt eller dag! sa han. – Nei, nei, sa Kvadraten. Nei, nei, Men er det ikke saa at mora di ofte er seint ute, jeg har set ‘a en gang imellem, og i hjørnegaarden stenges porten presis klokka ti, veit du? – Hu mama er reliøs, svarte Jonny, men hu behøver jo ikke aa væra det naar hu kommer til hjørnegaarden – ja, jeg mener hu behøver jo ikke aa gaa paa møter, tullet han. – Vent litt! sa Kvadraten, sitt stille og vent litt! Og Kvadraten reiste sig, Kvadraten gik ut i kjøkkenet, Kvadraten snakket lavt med sin kone. Og da han kom ind igjen, var han koselig og blid som han altid hadde vært: Jeg tenker du faar komma igjen imorra jeg, gutten min! sa han. Kom igjen i morra klokka tolv du, for da er jeg hjemme, og da skal du faa endelig svar! – Det er kanske umulig? skalv Jonny. – Vi faar 178tenke paa det! sa Kvadraten. Aa nei, kanske det ikke er saa reint umulig likevel! –

– Det var rart at Jonny ikke tok trappene i to byks, det var rart at han ikke fløi bortefter gatene. Jovisst hadde han lyst til det, han hadde lyst til aa gaule og synge ogsaa, men gjorde han det for det? Nei, han gik rolig og pent, han prøvde paa aa ikke se det døit glad ut. I morra klokka tolv! tok han op igjen. Du skal se det gaar gæli! Men aassen var det han sa? Kanske det ikke er saa reint umulig likevel, var det han sa, Kvadraten. Nei, naa er det uraad aa styre sig lenger. Da Jonny er hjemme i Ulvehiet, da han møter Matilde i trappen, da kan han ikke dy sig, da farer han paa hende, da kiler han hende saa hun dætter, ja da klemmer han hende forsyne mig ind til sig et lite sekund. Jeg trur du er gælen! hikster hun, aa er det som mankerer dig, aa er det du er saa sjæleglad for? – Jo, det skulde du bare veta! sier Jonny. – Jeg veit aa det er! sier Matilde. –Neggom du gjør! sier Jonny. Naa banda jeg! – Saa render han opover trappene og ind, saa stenger han døren. –

– Aa, saa lang en efta, nei at fire stakkars timer kan ta slik tid! Jonny gaar og værker og vrir sig, han stønner av utaalmod. 179Han gjør et par turer bortover mot hjørnegaarden, ja en gang lurer han sig helt ind, op trappen, op til tredje etage. Aa, det er saa pene navneskilt paa dørene, saa fine glasruter, saa nydelige brevkasser, saa fristende knapper til aa trykke paa saa det ringer! Der er ei dør uten gardiner, hu staar paa gløtt; han kan titte ind. Jo, der er det, entréen er tom, en dør staar aapen til en stor stue, en stue med tapetserte vegger, en stue med hvitt tak og gipslysekrone. Tenk om han turde gaa ind! Nei, ikke ennaa, ikke før i morra, ikke før i morra etter klokka tolv.tolv.] rettet fra: tolv (uten tegnsetting) Da kommer han. Med nøkkel. –

Nei, saa finder Jonny paa noget. Han stiller sig med ryggen til døren, det er likesom han nettop kommer ut fra leiligheten. Han gir sig til aa gaa nedover trappene, trygt. Her bor jeg! sier øinene hans, her har jeg bodd lenge! – Men saa aapnes en dør straks han har svinget forbi anden etage, og Jonny traar ikke fast i trinnene lenger. Nei, han smyger sig ned, han lurer sig ut av porten, han gaar fort bortover gaten. Kanske det var læreren som kom efter ham, kanske han hadde set ham bak dørgardinene, kanske han studerte paa hvad han hadde aa gjøre her i gaarden gang efter gang, kanske han trodde han gik for aa 180se efter om det var no aa naske fra entréene, kanske han naa stod og glante efter ham fra porten. Jeg? har jeg vært i trappa? forsvarer Jonny sig, jeg som gaar her og venter paa a mama! Men vent til i morra, vent til i morra! Jonny faar mot, han snur sig. Nei, det staar jo ikke et levende liv og stirrer efter ham fra porten. Aassen i al verda er det han gaar her og tuller og skræmmer sig sjøl!

– Og klokken blir halv syv, hu mama er kommen, hu sitter og spiser, hu sier ett og andet ord, hu spør om dagens hendelser, hu er snil og god aa ha hos sig. – Men Jonny skal ikke ha mat i kveld, nei takk, han spiste saa mye i efta, han orker ikke mere! Han er fuld av uro, han gjør sig erend ut i kjøkkenet, han staar der og ser rett frem for sig paa svarte veggen, han gaar ind igjen, han ordner sine skolebøker, han trekker veggklokka, han har nok aa stri med. – Men naa er hun ferdig med maten, naa folder hun hændene, naa lukker hun øinene og læser, naa reiser hun sig. – Skal du paa møte i kveld? sier Jonny. Hun samler kopper og kjøreler, hun ser ikke op: Jeg veit ikke rigtig! sier hun. Aa nei, det er kanske best jeg blir hjemme i kveld! – Jonny staar der og biter paa læpene, da hun er ute og vasker koppene under springen, han staar 181med en tynd bok gjemt i den ene haanden paa ryggen, hjertet hans dunker. Men da hun har tørret av bordet, da hun sætter sig til med avisen, da kan han ikke vente lenger, da gaar han bort til hende, da lægger han armen om akslene hendes, da holder han en bok op for hendes øine: Ser du den? sier han. – Hvad er det? hun griper boken, hun aapner den, hun læser hans navn paa det første bladet. – Se sjøl! sier Jonny, han slipper hende, han staar stor og straalendestraalende] rettet fra: straalenle foran hende, aa, slik som han vokser! – Bankbok? sier moren, di bankbok? Aa har du faatt alle de pengene hen? – Gjett! sier Jonny. – Men kan hun gjette, prøver hun paa det? Aa nei, hun blir jo bare sittende der, like blek, like trist, akkurat som om det skulde være en almindelig hverdagskveld! Men vent! tenker Jonny, du skal snart faa roser i kjakene, du skal snart gi dig med sutringen! Og saa lægger han i vei, fortæller, høit, fort, ordene kommer hete og sterke fra hans unge, fulde bryst, matspand, viser, penger, hjørnegaard, Kvadraten, tre maaneders forskud paa leien, stue med hvitt tak og lysekrone, aa, det er saa lett aa fortælle, aa det er saa godt aa juble alle disse deilige ordene mot hende som sitter der saa bleik og sliten og fattig! Men lysner hun? Nei. Skinner 182øinene hendes sterkere da han slutter end da han begyndte? Nei. Ser hun ikke enda mer forpint ut end før? Jo. Og Jonny som hungrer slik efter et lyst pust fra hendes ansigt, han finder ikke mer aa si. Han blir stum. Staar og ser paa hende. Blir rædd. – Gulflammete er hun i panden, svart er hun under øinene, gammel. Og Jonny snur sig fra hende. Gaar bort til vinduet. Stirrer rett frem mot bakgaarden. Ser ingenting. –

Men ved bordet sitter moren. Hun har lagt boken fra sig. Hvad raker den hende? Hvad kan den hjelpe hende? Fløtta? Til den fine hjørnegaarden? Hu? Hu? Aa nei. Aa nei. Hu passer nok best der hu er!

Og hun reiser sig, hun gaar ut i kjøkkenet og vasker sig, hun kommer ind igjen og gir sig til aa finde frem helgeklærne sine: Jeg tenker jeg gaar paa møte ei lita stønn likevel, jeg, Jonny. Eller vil du helst jeg skal væra hjemme? – Han svarer ikke, Jonny, han har visst glemt hende, han har visst saa mye aa se paa. – Jeg skal ikke bli lenge! sier moren, lægg dig du, sov du, i guds navn! Hører du ikke aa jeg sier, gutten min?

– Jo! sier Jonny, bare gaa du! Vær ute saa lenge du vil!

– Du er sint paa mamam din i kveld, Jonny! 183Men synes du det er mening i aa fløtta og dra paa sig større husleie end den vi har? Tenk om jeg blei sjuk, tenk om – ja tenk om jeg blei borte fra dig, Jonny?

Han svarte ikke. Han snudde sig ikke. Han sa ikke adjø da hun gik. –

Men da han var alene, la han sig paa kne foran kommoden og drog frem en pakke han hadde liggende gjemt. En pakke med viser og lykkebrev. Han rev det alt sammen op i smaabiter.

Boken er utgitt av bokselskap.no

Last ned

Last ned hele boken til mobil/nettbrett i .epub-format eller som .mobi.
Du kan også skrive ut boken som .pdf eller html.

Om «Ulvehiet»

«Ulvehiet» er Oskar Braatens mest kjente roman. Den ble utgitt første gang i 1919. I 1933 kom en utvidet utgave (en sammenslåing av de to romanene «Ulvehiet» og Matilde (1920)), versjonen i bokselskap følger førsteutgaven fra 1919.

Tittelen refererer til betegnelsen «gråbeingård» som var kallenavnet på leiegårder på hovedstadens østkant. Beboerne i «gråbeingårder» var fattige arbeiderfamilier og gårdene var gjerne slitte på grunn av dårlig vedlikehold.

Romanens hovedperson, Jonny, flytter som tiåring til «Ulvehiet» med moren. Det kommer fram at de har blitt kastet ut det forrige stedet de bodde og at moren er arbeidsledig. I starten synes Jonny at både gården og leiligheten er flottere enn andre steder de har bodd, men han skjønner etterhvert at det å bo i «Ulvehiet» er å være nederst på rangstigen. Tilværelsen er tøff på de fleste måter, i gården er alkoholmisbruk, sosial nød, slåsskamper og arbeidsledighet helt dagligdags. Jonnys oppvekst skildres realistisk, men med medfølelse, og også med både humor og varme.

Se faksimiler av 1. utgave, 1919

Se faksimiler av utvidet utgave (Ulvehiet : Jonny og Matilde) i Verker, bind 2, 1941

Les mer..

Om Oskar Braaten

De fleste av Oskar Braatens drøyt 30 verker skildrer fattigfolks liv på Oslos østkant. Han skriver om hverdagsliv og arbeidsfolk, om fabrikkene og leiegårdene, om det å vokse opp i fattige kår og om sosial opp- og neddrift.

Les mer..

Faksimiler

For denne boken finnes det også faksimiler tilgjengelig:

Del boken

Tips dine venner om denne boken!

Del på Twitter
Del på Facebook

Gå ikke glipp av ett eneste ord.

Fyll ut e-posten din under så vi kan varsle deg når nye verk publiseres.