«Ulvehiet»

av Oskar Braaten

XVI.

Kom igjen i morra klokka tolv! sa Kvadraten. Og i morra, det er idag, og klokka er tolv, klokka er over tolv. Allikevel stanser ikke Jonny ved Kvadratens port paa sin vei fra skolen, nei han skraar over gaten naar han nærmer sig porten, han ser ikke dit engang, hvad har han med den gaarden og Kvadraten aa gjøre? Nei, Jonny gaar like hjem, han gaar forbi et brunt stakitt, han merker det ikke, han gaar forbi en fin hjørnegaard, han skotter ikke op mot nogen av vinduene. – Jeg har saa vondt i hodet i dag, jeg orker ikke aa bæra! sier han til madam Sendresen. – Er du fra vettet? sier hun, hun staar rød og svett og øser velling i spandene, aassen trur du det skal gaa med mig hvis jeg ikke skaffer folkene mat! – Nei, Jonny svarer ikke paa det, hvad skjeller det han, blaaser ikke han i aassen det gaar madamen? – Se her, jeg har deilige kjøtkaker i dag, sier hun, se her skal du 185faa tre av de digreste, og mye sos og poteter, fort dig og spis saa blir du nok bra i hodet! sier hun. – Jeg er ikke sulten! sier Jonny. Madamen blir rædd, spandene staar der fulde av dampende mat, klokka gaar, folk venter. – Du skal faa femti øre ekstra! sier hun, bare skynt dig, bare fly! Men hvad er femti øre for Jonny idag, hvad skal han med penger? – Nei, jeg orker ikke! sier han. – Saa blaas! sier madamen, hun er sint, hun spruter: Jeg kan gaa sjøl, far min! Og hun river av sig forklædet, hun steller litt paa haaret, hun begynder aa træ matspand ind paa fingrene. – Trur du du orker aa røre litt i gryta, saa det ikke svir sig til jeg kommer igjen? sier hun. – Aa nei, jeg faar vel heller prøve paa aa rusle bort med non vendinger jeg, sier Jonny, han kan jo ikke andet si for skams skyld. Det var snil gut! sier madamen. Og Jonny gaar. Og kommer igjen dagen efter. Tar sine spand. Gjør sine turer. Han vil da ikke rømme fra posten sin paa fantevis. Men han flyr ikke saa fort som før. Det er ingenting som driver ham. –

– Du er saa stille om dagen! sier Matilde. Det laater jo ikke i dig, en kan jo ikke høre enten du er inde eller ute. – Det skjeller dig ikke! sier Jonny, han staar bortved springen 186og skyller en kopp, han skal ha sig litt kaffe. – Jeg trur jeg veit aa det er som mankerer dig! sier Matilde, hun sitter paa brøddunken og knasker paa en sukkerbit fra Jonnys tallerken. – Hold kjeft! sier Jonny. – Du har faatt greie paa det! sier Matilde. Naa snur han sig mot hende, naa er han næsten stygg aa se paa: Hvad har jeg faatt greie paa? spør han. Men tenker han aa skræmme hende, er ikke hu næsten likesaa sterk som han? Nei, naa skal han faa det: – Jeg sier du har faatt greie paa at mora di er tjukk, sier Matilde. – Pass dig! sier Jonny, han er gusten av sinne: Pass dig, svinetøsa!

En kopp knuses mot veggen like ved Matildes hode. Matilde skriker. Jonny er taus. Han gaar ind til sig selv. Han laaser døren.

Men ute i kjøkkenet sitter en jente og angrer sig. Aa, bare koppen hadde treft mig! ønsker hun. Stakkars Jonny. Graater ‘n, tru? Hun sitter stille, lytter. Nei. Det skulde ogsaa bare mankere! Store, sterke, vakre gutten!

Matilde er ydmyg og vár i de dage som kommer. – Er det no jeg skal hjelpe dig med, Jonny? spør hun. – Jeg hjelper mig sjøl, sier Jonny. – Du har høl paa strømpa di, skal jeg stoppe det? sier Matilde. – Stopp dine egne hoser! svarer Jonny. – Blaas paa dig, jeg skal 187aldrig snakke til dig mer, jeg skal aldrig se paa den sia du gaar! sier Matilde. Men var hun kar for aa la være? Nei. Hun passer paa Jonny hver gang hun har en ledig stund, en ettermiddag er hun saa heldig aa treffe paa ham da han laaser sin dør og skal ut en liten tur. Hun har vasket sig og greid sig, hun tror hun er noksaa pen aa se paa. – Vil du bli med mig i byen, Jonny? sier hun. – I byen, hvad har jeg der aa gjøra? svarer han. – Kom hit, skal jeg vise dig no rart! sier Matilde. Og han er ikke verre vrang, han følger med hende bort i lyset, bort til kjøkkenbenken. – Ser du den? sier Matilde, hun lægger no fra sig paa benken, hun er kry. – Fem kroner? sier Jonny. Hvem eier de pengene? spør han. – Pengene er mine! kneiser Matilde, vil du bli med i byen og ha det hyggelig? sier hun. – Dine penger? – Er det no rart i at Jonny flirer? Har hun nogen gang hat det med aa strø om sig med sedler? – Aa jo, det skal du faa mig til aa tru! sier Jonny. – Men da er det nære paa at hun mister ydmygheten, fattige, rike Matilde. Naa maa hun si et ord som kan bite sig fast: Jeg fik pengene av en fin herre igaar! sier hun. En fin ung herre i bladturen min! – Hvad ga han dig dom for? spør Jonny, han ler ikke lenger, han er sur. – Han 188fik lov til aa kysse mig! sier Matilde. – Hvad sa mora di til det? sier Jonny. Blei hu ikke sint? Jo, litt, sier Matilde. Hu syntes godt han kunde gitt mig ti! Men da maa Jonny le, han maa le høiere end han har gjort paa mange dager: Akkurat som om ikke fem skulde væra nok! sier han. Ikke vilde jeg ha gitt saa mye om jeg hadde vært han! – Nei, du! sier Matilde, du kan gjerne faa kysse mig fritt! sier hun. – Takk, jeg har ikke løst, sier Jonny. Nei, du faar nok gaa i byen aaleine! –

– – – Jonny er stygg i øinene om dagen, han er fuld av vondt, han er ikke til aa se paa for nogen. – Du kan ikke leksen din! sier læreren. – Nei, jeg veit det! svarer Jonny. – Jeg tenker det er best du sitter igjen en time! sier læreren. – Ja, jeg har god tid! svarer Jonny, han ser rett frem, han skammer sig ikke. De kjender ham ikke igjen, kameratene. Er dette han Jonny? Er dette mamadalten? De snur sig paa benkene og ser paa ham, de begynder rent aa faa agtelse for ham. Han gjør sig ikke til naa, som han altid gjorde før, han sætter ikke op et blidt fjæs naa, og slepper med det. Han er real! – Skal vi ta et slag sveis? sier Fenken, han drar Jonny med sig bort i hjørnet av skolegaarden, han trekker en svart kortleik frem fra bukselommen: Lærer’n staar der og 189glaner, men det gir vi fa’an, han kan ikke gi vors mer end juling! sier han. – Dra dig vekk! sier Jonny. Jeg er ikke rædd hverken dig eller lærern! – Og Jonny gaar. Og Fenken ser efter ham. Fankern ogsaa! Naa som han Jonny saa saa karslig og hyggelig ut!

– Nei, Jonny er ikke god aa komme nær for nogen. Madam Sendresen maatte jage ham en dag, han var jo saa fæl i kjeften, hu kunde da ikke finde sig i slikt! Det var da gutter nok aa faa! – Jeg vil ikke se dig indenfor dørene mine! sa hun. – Aassen blir det med den femtiøringen jeg skulde faa ekstra? sa Jonny, han eide ikke skam i livet. – Jeg skal sladre til maman din! sa madam Sendresen. – Jeg blaaser dere fuld begge to! sa Jonny. Adjø! – Og han puffet til alle de ungene han møtte paa sin vei mot Ulvehiet, han gik forbi kjendte kjerringer og saa dem rett i synet uten aa hilse, han var rent til aa faa respekt av.

– Men hjemme sa Jonny ikke et ord. Han sat olm og taus naar moren kom, han saa ikke paa hende, han læste røverhistorier som han visste hun ikke likte. – Se her har jeg no godt til dig! sa moren, her er deilig blodklubb med ister indi og sukker utenpaa, her er smultringer til kaffen! Nei, boken var for spændende, Jonny levde ikke utenom den. – Jeg la dissa 190to eggene paa skaala til dig før jeg gik i dag tidlig, men du har jo ikke rørt dem, sa moren. Du har da støtt vært saa glad i egg! – Ha egga dine sjøl! sa Jonny, naa laat det saavidt i ham, men han saa ikke op. – Stakkars gutten min! tenkte moren, nei, jeg faar nok ta dig paa en anden maate! – Og Jonny vaaknet en morgen og fandt bare to fattige brødskiver paa sin tallerken, to brødskiver med fæl margarin. Han ventet en kveld og saa en taus mor, en mor som ikke hilste naar hun kom – en mor som aat sin mat for sig selv ute paa kjøkkenbenken, en mor som vasket sig og pyntet sig og gik uten et ord, en mor som var haard og trassig som han selv. Han glippet litt med øinene, Jonny, da hun var ute av døren, men trudde hun kanske at han gav sig? Aa nei. Bare la ‘a gaa! Denne boka er liddelig morosam! sa Jonny. Jeg vil sitta her og lesa i hele kveld! – Og saa kastet Jonny boka fra sig og rømte ut, nedover trappene, over gaarden, ut porten. Mama! ropte han! Nei, hu hørte ikke, hu snudde sig ikke. –

– Men da moren kom hjem, laa Jonny og lot som om han sov. Han laa mot veggen. Han aapnet ikke øinene enda han hørte at hun snakket fælt pent om han, da hun laa foran sengen og bad til Gud.

– – –

191Men én kveld sætter Jonny sig op i sengen da det gaar i gangdøren. Det hvisker jo ute i gangen, det er ikke bare én som kommer. Hss, hss, hss! hvisker det. Det er nogen som nærmer sig, nogen som gaar paa tærne. Skal han lægge sig, skal han likesom sove? Nei, jeg sitter! tenker Jonny, jeg er ikke rædd, dom skal finde mig vaaken, hvem det saa er! Og han ser med store sterke øine paa moren da hun aapner døren paa gløtt og stikker hodet ind, han viker ikke unda, han er ferdig til kamp. – Jasaa, gutten min, du er vaaken! sier moren hun er saa rar og fjamsen, hendes øine flakker, hun er het og rød. – Ja, jeg sitter her og venter! sier Jonny, jeg syntes jeg hørte folk ute i gangen, jeg sitter her for aa passe paa! – Men naa kommer moren helt ind, hun prøver aa være rolig, hun gjesper, hun er likesom trøtt: Lægg dig naa til aa sova! sier hun. Folk i gangen? kjære, du er naa vel ikke rædd naar jeg er hjemme? Se saa, naa slokker jeg lyset saa du sovner fortere, godnatt Jonny, jeg skal snart lægge mig, jeg ogsaa, jeg skal bare snurpe igjen litt paa arbeidsforklæ mitt, men det kan jeg gjøra ute i kjøkkenet, veit du! – Men hvad gaar det av gutten, er han reint rusk, sandelig staar ‘n ikke op tur senga, mener jeg ikke han river paa sig buksene naa midt 192paa natta! – Jonny! Aa tenker du paa, vil du naa holde dig her! – Hun er streng naa, hun stiller sig i veien for ham, hun vil ikke finde sig i tøis. Men han er kjapp, Jonny, han er sterk, han sliter sig forbi hende, han aapner døren paa vidt gap ut til gangen. – Er det folk her? sier Jonny. Hysj, hysj! hvisker moren, tenk paa dom ved siden av, vil du kanske vække hele gaarden? – Er det folk her? sier Jonny, han er slem, han vører ikke. – Jo, det er folk der, helt borte ved gangdøren staar en mand, en pen, beskeden, sagtmodig mand. Han tar av sig hatten da han ser kjendte, han er ikke rædd, han har ingenting aa frygte, han kommer helt frem i lyset, han gaar paa taa frem mot døren der Jonny staar: Nei saa leit at du skulde vaakne for min skyld! sier han stille. – Kom ind her! hvisker moren, kom ind her begge to! Og døren lukker sig efter dem, alle tre staar inde i det vesle rummet, staar tause. De to voksne ser paa hverandre, gjør miner. Gutten har snudd sig fra dem, han holder sine støvler og strømper paa armen, staar ferdig til sprang. – Denne manden har glømt portnøklen sin! sier moren, jeg sa han kunde bli med op og ligge paa kjøkkengolvet, jeg kunde da ikke orke aa tenke paa at et medmenneske skulde ligge ute! sier hun. – Aa 193kjære Dere, det er da ikke kaldt! sier manden, jeg vil da ikke være noget menneske til uleilighet, kan De skjønne!–Tøis! sier moren, trur De han Jonny er slik at han ikke under et menneske tak over hodet, trur De han Jonny er hard? Aa sier du, Jonny, du faar svare naar folk snakker, gutten min! Jo, Jonny svarer, han snur sig mot dem, hans øine er blanke, hans kinder er røde, hans mund skjelver. Han ser sin mor rett i øinene, han stirrer den fremmede manden like op i hans blide, sagtmodige aasyn, han peker paa den sengen han netop selv stod op av: – Lægg dere heller der! sier han, ta hende derre med Dere og lægg Dere i senga der! – Jonny! sier moren, hun er hvit, hun er sint. – Nei, men kjære dig da gutten min! sier manden, han holder næsten paa aa glemme sitt ydmyge smil. Men Jonny ser ikke paa nogen av dem lenger, han river døren op, han farer gjennem gangen, ut gangdøren, ned trappene.

De to staar igjen alene. Ser til hver sin kant. Tier.

– – –

Men nede i kjælderen sitter Jonny, det er mørkt omkring ham, tett, svart, ikke en strime av lys. Men er det ikke lyst nok for ham, ser ikke han det han har aa gjøre? Jo. Det er 194netop et passelig sted for ham her nede naa, det gjør saa godt aa sverge dyre eder ut mot dette mørket, en kan gjepe og spytte, en kan tørre sig i øinene om det kniper, det er ingen som ser, det er ingen som hører. Og Jonny knytter sine never, hans tænder skjærer mot hverandre: Aa, jeg skal ta ‘a! sier han, jeg skal gulve ‘a, jeg skal rømme! Har jeg ikke mange penger? Haa, haa! En vakker dag er hu sjuk, en vakker dag ligger hu der, en vakker dag maa hu sende bud paa forstanderen! Det blir no aa bite i for hende, som støtt skryter av at hu ikke har faatt et øres hjelp av noen! Og forstanderen kommer, forstanderen ser aa det er som feiler hende, forstanderen bruker kjeft. – Du er et stort svin! sier forstanderen, han er jo saa streng, han, sier folk: Du har det akkurat som du fortjener! sier han. Har hu ikke godt av det? – Og Kvadraten kommer: De betaler jo ikke husleia! sier han. Det er best De fløtter om tre dager! – Hvad skal hu gjøra da, er det nogen som synes synd paa ‘a? Ikke jeg! sier Jonny, han jeper, han bander. Ærsj, fy fans skind.

Men gaar det ikke i trappene, jo det kommer nogen nedover, to stykker er det, de skynder sig, de stryker forbi kjælderdøren, de drar visst bortover mot porten. Jonny reiser sig, 195han lurer sig op til kjælderdøren, han aapner den paa gløtt, han titter ut. Ingen aa se! Jo der kommer et menneske fra porten, et kvindfolk, hu mama. Hun staar og ser sig omkring: Jonny! sier hun, hun leter i alle gaardsrummets kroker, hun aapner de ulaaste skjul dørene og titter ind: Jonny! Hun gaar mot bakgaarden, hun titter ind i alle opgangene: Jonny! Hun nærmer sig kjælderdøren, Jonny skynder sig ned trappen, han gjemmer sig i den svarte kjældergangen, han klemmer sig ind mot en dør og holder pusten. Jonny! – Hun har aapnet kjælderdøren, hun tar et par trin nedover trappen: Jonny! – Nei, men gutten min, aa er du henne, velsigne dig, kom da, hvis du er her, det er ingen oppe, hører du, det skal aldrig komma noen op til oss mer, jeg skal aldrig gaa paa møter, hører du ikke aa jeg sier? Jo, Jonny hører, hvert ord hører han snufsingen, graaten, han dirrer der han staar, han orker næsten ikke høre paa denne jamringen lenger, han er nære paa aa si: Her er jeg! Men han er sterk, han holder sig opreist. – Jonny! Nei ingen svarer. Og kjælderdøren smelder igjen. Jonny er alene. Er mer alene nu end før hun kom. Mørket er tettere og svartere end det var før hun hadde vært her. Men fins det den tingen i verden som skræmmer 196Jonny? Nei, naa vil han bande saa det skal bli lyst nok, naa vil han si no fælt, det fæleste han vet: Hora! fræser han op mot kjælderdøren. Han hadde tenkt aa skrike det ut, hadde tenkt aa vække hele gaarden med dette ordet – og saa kom det bare som hæs hvisking, kom bare en eneste, fattig gang. Ingen hørte det, ingen av folkene i gaarden, ikke hu engang hørte det. Jagu var han naa heldig, likevel! Men kanske det var best han kom sig op naa. Ellers kunde det hende at hu – ja at hu mama laaste døra. Og det var litt for kalt aa være ute hele natta, det kjendte han naa. Pokkern ogsaa at han skulde glømme trøia si, da han fløi ut ista!

Boken er utgitt av bokselskap.no

Last ned

Last ned hele boken til mobil/nettbrett i .epub-format eller som .mobi.
Du kan også skrive ut boken som .pdf eller html.

Om «Ulvehiet»

«Ulvehiet» er Oskar Braatens mest kjente roman. Den ble utgitt første gang i 1919. I 1933 kom en utvidet utgave (en sammenslåing av de to romanene «Ulvehiet» og Matilde (1920)), versjonen i bokselskap følger førsteutgaven fra 1919.

Tittelen refererer til betegnelsen «gråbeingård» som var kallenavnet på leiegårder på hovedstadens østkant. Beboerne i «gråbeingårder» var fattige arbeiderfamilier og gårdene var gjerne slitte på grunn av dårlig vedlikehold.

Romanens hovedperson, Jonny, flytter som tiåring til «Ulvehiet» med moren. Det kommer fram at de har blitt kastet ut det forrige stedet de bodde og at moren er arbeidsledig. I starten synes Jonny at både gården og leiligheten er flottere enn andre steder de har bodd, men han skjønner etterhvert at det å bo i «Ulvehiet» er å være nederst på rangstigen. Tilværelsen er tøff på de fleste måter, i gården er alkoholmisbruk, sosial nød, slåsskamper og arbeidsledighet helt dagligdags. Jonnys oppvekst skildres realistisk, men med medfølelse, og også med både humor og varme.

Se faksimiler av 1. utgave, 1919

Se faksimiler av utvidet utgave (Ulvehiet : Jonny og Matilde) i Verker, bind 2, 1941

Les mer..

Om Oskar Braaten

De fleste av Oskar Braatens drøyt 30 verker skildrer fattigfolks liv på Oslos østkant. Han skriver om hverdagsliv og arbeidsfolk, om fabrikkene og leiegårdene, om det å vokse opp i fattige kår og om sosial opp- og neddrift.

Les mer..

Faksimiler

For denne boken finnes det også faksimiler tilgjengelig:

Del boken

Tips dine venner om denne boken!

Del på Twitter
Del på Facebook

Gå ikke glipp av ett eneste ord.

Fyll ut e-posten din under så vi kan varsle deg når nye verk publiseres.