I ungdommen

av Olav Duun

Seglaren


I.

Odin slo seg med Lauris att, han skulde nordover og kjøpe sild. Det var andre åre Lauris skulde vera sildkjøpar. Pengar fekk han låne med han vilde, på eitt eller anna vise, og ein stor galeas fekk han leigd. Odin stod og skulde seie nei først, da Lauris snakka til han, han hadde alt hørt seg for hoss ein annan skipper. Men lysten stakk opp i han som ein tagg, og så hadde han svara ja utan å tenke seg om. For visst Lauris vilde ha han med, kvifor skulde han da rømme unna for han?

Dei for nordover først, med segl og med slæp, og kom opp i silda som første kjøpar, kjøpte full last med ein gong og sendte han med dampskip sørover. Andre som gjorde det same, tente grovt på det, hørte Odin. Så rak dei søretter leia att, låg og smått kjøpte og smått venta. Lauris sa sjelden eit ord til mannskape i denne tida. Endelig vart det gjort eit steng sørmed Namdalskantane. Lauris venta, og andre kjøpte. Steng for steng vart gjort, og da prisen var nedi ein tre-fire kroner måle, kjøpte Lauris last att. Den 123skulde dei segle inn til Trondheim med. Vêre var bågt, og dei var liggande i Skarsvågen, eit stykke utafor Håberg.

Odin var både ør og vill etter sildverkingssjauen. – Kva fanken ligg vi her for? sa han til skipperen, eit par gonger. – For motvind, trur eg, gjeispa Lauris. Kva er det som riv deg no da? la han til. – Eg var ikkje eit menneske, visst eg kunde ligge her. – Sjømannen skal ikkje vera noko menneske, som du kallar det. – Tvi deg og alt ditt, no veit du det! Eg ønskar to ting i breidd, her eg staar. At eg var på land att og var eit menneske, og at vi seglde no på timen og kom opp i full sjau, så heile dekke var stuva fullt av verkar-kvinnfolk og kva sytten du vil. Men du, sjå, du veit ikkje om anna enn å tene peng du. – Ja, det er no så, men. Eg skal vel lære.

Ein dagen var Lauris i land og telefonerte til byen. Han kom att med telefonbud fra Håberg til Odin, at dei vilde snakke med han. – Håberg? sa Odin; han såg misnøgd ut. Men han rodde i land og ringte opp.

Det var Andrea han råkte, og ho sa det var just ho som vilde ha tak i han. Ho bad han til bryllopps, til sundagen kommande. – Ja du seier ikkje nei, veit eg? Måle kom tett inn i øyra på han. – Nei, han skulde komma. – Det er visst, det da? – «Obetinget!» lo han. «Amen!» la han til da han hengte opp tuten.

124Da Odin fortalte det til Lauris og snakka om å leie mann for seg om bord, rista Lauris på hovude: Han vilde ikkje ha fjellfinn på dekke. Nei! han rista på hovude ein gong til: Nei men no skal eg seie deg noko: Vi blir liggande her over helga, vi let sildprisane gro sørafor, og så blir eg med i brylloppe eg òg! – Høy san! – Ja, eg trenger meg inn i Guds-rike med makt, eg er tå dem. Og riv det til meg ja. Men eg skal ikkje eta av agne for deg. Eg har sjøleigandes gjente gåande på gras i bygda, på Vennestad. Ho Kristine, du kjenner da henne? – Var det ikkje du som hadde ei i byen da? – Forstår seg. Ei i byen òg ja – kvinnfolka er så naske etter meg, eg nyt meg ikkje for dem; dei ser det utapå meg, at eg er ein fåne og ein godfjott i den vegen. Men, som sagt – –

Dei stod framved spelle og snakka om dette, midt i vestavinden og regne. Det maura ei uro gjenom Odin, og han syntes dagen sette opp eit hardt andlet imot han. Vêre gjorde godt, ein skulde ha vore gjenomblaut til skinne. No stod Lauris og såg på han frå sida. – Det er det, Odin, og det veit du før, at eg vil bli ein stor mann i bygda. Det er det som er mi sott. Døy på sjøen det er glupt det òg, eg seier ikkje anna, men på landjorda, som ein far i bygda, det er no basen da, etter min smak. Og ho Kristine blir ei staskjerring på ein gar; ho kan bli ordførarkjerring så fint som dertil. Odin: No smett vi 125ned i beinhuse hoss meg og tek oss ein stivert – er du min venn eller er du det ikkje? Eg har fint brennvin når eg vil ut med det, anna slag, skal du kjenne, enn det fotvatne eg skjenkte nothundane og sildverkarførkjene, – kom no!

Odin slong med atterover og ned, brunraud i andlete av vêre og saltvatne. – Har du lagt merke til ein liten ting? spurte Lauris, dei hadde såvidt spretta drammen sin. At eg aldri klip borti nokon tå verkar-gjentene? – Det skil vei ikkje meg? – Du skal ikkje vera så kvass-tennt imot ein komling som eg. Om det ikkje skil deg, så kan du no minnast det, til så lenge. Aldri! hugs på det, Odin. Det kan du vitne for meg. Odin sat der så lenge Lauris vilde. Det tok litt tid før han fekk snudd rette sida til; sia var det trøyheit.

Næste dag sprang vêre om, gjekk til nords og vart finaste børen, og dagen etter slikt slag, det kjentes som han vilde suge dem med seg. Odin stod og såg i vêre alt i eitt. – Skal vi ikkje segle lel? sa han til skipperen. – Gu om vi gjer nei! Odin gjekk og dreiv paa dekke, og nordvesten friska og bles, han blistra og gol for dem og vilde ha dem laus. Små elingar gneiste om andlete og rente sin veg innover land; båra skvalpa kring fartye, kviskra og smått snakka med det, ein skulde visst høre på henne.

Men Lauris stod med hendene i lomma og likte seg. – Dei er bedt til bryllopps, dei på Vennestad, 126hørte eg. Og ein skipper er alltid velkommen i lage, prat ikke tull åt meg! Eg gled meg som kua på kløverhåa.

Odin rodde i land laurdagsmorgonen og tok vegen fatt. Likaste klæane sine hadde han heime hoss faren, og utan skikkelige klæda synte han seg aldri med kirka. Faren var heime da han kom, og dei vart der om natta, men sundags morgonen gjekk dei til Håberg, for det skulde vera frukost i bryllopsgaren, etter skikken. Han såg faren var lite huga på å snakke, og sjøl var han lei for at han hadde komme. For når det var slik ei lys og still høgtid over ein, da skulde han vera åleine.

Det stod ein stri blank nordvest imot dem da dei gjekk. Store lyslette skyflokkar seglde høgt oppe, og nedpå jorda rann vindflaga etter vindflaga som ålen, i myrgras og lyng og lauvskog. Lenger unna sågs gule åkrar som båra og båra; og over skogtoppane, når dei svaga til sides, såg dei alt flagde på Håberg, det vifta og slo over huse, det var tonande raudt mot det gråe fjelle. – Og dette her er eg! seier Otte best han går. – Ja, vi flyttar no til byen ja, sa han litt etter. – Ja, gjer de det? – Det blir til det. Eg var på Håberg både i sommar og i haust. Eg er ikkje mann for det. – Nei, det er no ein strivoren gar da. – Det er ikkje det. Men eg er for feig. Vi er for feige alle i hop no for tida, eg kan ikkje seie det ansles. For skulde ein vera 127bonde, og vera på Håberg, så måtte ein – – omvende seg. Ein måtte langt att i tida – du skjønnar kva eg meiner? – Eg trur rett eg gjer det òg. Men eg veit ikkje så visst – – ein kunde vel flytte seg framover, like snart? Bli bonde av eit nytt slag, tenkte eg?

Odin var glad for dei hadde litt å snakke om på vegen. Dei snakka heile tida og vart ikkje einig.

Det var ikkje noko stort bryllopp, og ikkje brennvin og ikkje dans.

Odin lettna over bringa da det var overstått i kirka. Han hadde sett dei to stå der oppved altere, så langt unna, to små menneske som dei vigde i hop. Han såg andleta deira da dei kom nedover att, dei var bleike og livlause; 0g folk seig fram til dem nedmed døra og tok dem i hand. Og han med. Astri såg opp på han som snarast. Det låg ei skodd som av sår skam over auga hennar, så uredde dei var, og i kinna brann det som dei skulde ha slått henne. Han smilte til henne, eller han trudde han gjorde det. «Hvad Gud har sammenføiet! » kviskra han tett bak henne da dei gjekk ut. Han tyktest sjå ho vart bleikare for det.

Da såg han Lauris millom dei andre, i fine blå klæda, han lo seg inn på brurfolke og sa einkvart løglig til dem, bad seg visst med sjøl så frimodig det kunde gjerast. Og no helsar han på Astri. Ho ser han ikkje, rettar berre fram ei 128lita svart hanskehand. Og så var han bortmed Kristine. Ho var fin i dag, kvitklædd frå øvst til nedst, ho var brurpike! Ho var kvit alt med seg, og vart raud først Lauris såg på henne. Da først ansa Odin på at Astri var svartklædd, i sorg.

Dei stod i stimen nedmed døra og skulde til bords. Da var Astri tett attmed han, og vart skumpa og klemt enda nærmare. Ho viste med hovude attover og til side, og der stod Lauris. – At du bad med deg han der da! – Han er skipperen min, smilte han. Og stautare kar enn du trur. – Skal ikkje stort til det. – Og bryllopp vart her, sa vi, – han såg heil lystig på henne.

Da vart ho eit aug’grand kvitare enda. Men auga tok rolig imot hans, djupgrå, og seine i blunken. – Eg talte dem til det, sa ho. Eg talte dem til det! – Ja visst. Eg hører det, men.

Folk stima og ståka i kring dem, for alle skulde til bords, og ingen vilde i veg først, enda Ola Håberg var over dem og både lokka dem og hånte dem. Odin og Astri stod liksom dei var to-eina i tettaste skogen. – Skulde eg ikkje det da, Odin? sa ho, og no var ho mjukare i maale. Du kan vel svara meg, Odin?

Odin visste ikkje at han var likså avletta som henne, enda så vêrbaren han var. Han stod og såg på ringen hennar; det var ikkje lite gull i den. – Du gjorde visst rett, svara han. – Og no reiser eg til Amerika. – Visst ikkje eg kjem deg i forhanda ja, sa han; han vilde ha 129komme seg vekk no, og det same vilde Astri. Men dei vart skubba innåt einannan på nytt, det var einkvan som braut seg veg fram om dem; ho klemtes hardt oppetter han. Da for det ein villstyren heite gjenom han, og for auga stod det som eit slør, det var armelig han såg henne:

«Kann«Kann] rettet fra: ««Kann (trykkfeil) hend vi reisi bå to!»

Ho hadde sett ned før orda kom; hovude lutte for hogge. Ho sa ikkje noko meir. Han snudde seg vekk. Han meinte han hadde selt tårane hoss henne, så vidt, og det kjente han ho tålte ikkje. Litt etter vart det rommare, folk hadde teke til og sessa seg om borde. Astri kom inn-millom to tre kjerringar og vart borte. Det skulde vera berre eitt bordsett, så det var best å komma seg framåt.

I kveldinga var brurfolka og ungdommen ute og gjekk ein tur. Vinden hadde spakna. Berre ein og annan gusten kom og slo ned kring dem, i kjæta.

Lauris gjekk med ei gjente på kvar side, arm i arm. Det fall på han å halde liv i lage. Han fekk dem enda til å synge. Odin manna seg opp og slo seg med, både i songen og snakke. Særlig var det mange han skulde ha snakka med, no når han endelig ein gong nådde i dem, han måtte ha vore borte ein levealder så lenge. – Her er jamenn du òg! sa han med den eine, – her er visst du òg! til den andre; – vi er her snart alle i hop. Ein kan gå på gras her, det er 130midt i bygda; levande folk alt i hop. Kor eg har halde til? Har eg vore folkstyggen, seier du? Eg som tykkjer at folk er det likaste eg har omkring meg!

Men før ein vardest, slo vinden ned i ospelauve eller båra gjenom åkeren, eit farande pust i halvmørkre: det som hadde vore og aldri kom att. Etter kvart tok det skapna og vart til Håberg, som låg og var til omkring dem, og best det var, såg han andlete til Astri, det lyste imot han i same tunge kjensla; auga hennar leita over til han som dei var i nød, kvar gong kviskringa steig og rann bort att over jordene.

Da var Lauris der. Det kom som blanke blåsande dagen, måle hans: Nei men lat oss komma i hug det er bryllopp, like vel! Lat oss riste pelsen og vera lite grand glade eller likeglade, ikkje sant, folk? Han Odin, med han er det eit anna mål; gammal og stadig har han vorte, og så skal han tenke, støtt – – at eg ikkje hadde eit positiv!

Odin såg korleis Astri la øre til det måle, uviljande, det skymta ei undring over augelokka hennar. – Gå og tenke skulde hunden gjera! heldt han ved, utan å sjå på Astri, men det var til henne lel. Det får eg nok av når eg ligg ute: når eg er to-eina med sjøen; når eg må gå over syndregistre mitt ein gong imillom. – Syndregistre? det var lite om å gjera at ikkje Astri lo. – Ja, gu’ nå’ meg så sant, eg får kalle det 131slik. Eg vil ikkje skyte skylda over på andre; ikkje når eg er åleine da; lat meg heller svie for heile trøyheita. – Men trøyheit var det? ho snudde seg til ei av dei andre gjentene og gav seg i snakk med henne.

Lauris heldt seg i høgd med dem, og i heimvegen bad han Astri og Kristine og ei gjente til, at dei måtte komma om bord i galeasen og sjå korles dei hadde det der. Så skulde han segle dem rundt til Håberg-vågen og få dem vel i land att. – Vi ser ikkje anna enn sildverkarførkje om bord, det kunde vera konsti å sjå gjenter òg ein gong. De skal ikkje misakte seglaren; han er ein skarv; men han er å likne med eit menneske, i mange ting. Og seglarar er vi alle, på livsens hav.

Orda kom ansles enn nokon hadde venta dem, frå ein annan Lauris enn dei hadde visst om, ein med eit sår innvendig som galenskapen skulde løyne. – Slik skal ein snakke til kvinnfolka, sa Odin med kammeraten sin. Og Astri var den første som lovte å komma.

Om kvelden, da gjestene hadde fare, stod Odin ute i mørkre. Han vilde gå det i møte, einkvart som var der ute, det var likare slik. Han stod der lenge. Da såg han det stod nokon på kjøkentrammen, og visste i det same det var Astri. Han gjekk bort til henne. – Hadde ho stått der lenge? – Eg har stått her like lenge eg som du. – Eg synes eg har stått ute her all mi tid, 132eg, i kveld etter kveld, og der har stjerna stått over take og blunka, slik stor og kvitblå i skine, og der aust over skare stod den. Og slik snakka skjerlyden til meg utafrå; og slik har husa stått omkring meg. Det har vore godt å stå her. Men no snudde eg meg just ifrå det og skulde til å gå min veg. – Det gjer du rett i, Odin! sa ho.

Da seier Odin ut i vêre, det høres ikkje som det er henne han snakkar med:

«Det va gæli, gæli! At det gjekk som det gjord – det skuld ikkj ha skjedd!»

Da han snudde seg, var Astri borte. Han hørte ho leita seg opp troppa og inn på lofte. Han ropte godnatt etter henne, og gav seg i vegen, han skulde til heimen åt faren og skifte klæda.

Dagen etter kom verkelig gjentene om bord. Lauris sjøl stod ved rekka og hjelpte dei opp. Han bad dem ned i kahytta med det same, dei skulde sjaa hie hans; der budde han og bestmannen, han Bertinus. Gjentene lêt over seg kor fint der var, enn der var blåmåla og steilt som i eit hus da, og så reint? Det var anna slag å vera fartykar enn dei hadde trudd. Skjenk måtte dei ha enten dei grein eller naus, og om det så var Astri så måtte ho le, for Lauris var så truverdig og brydd, han visste ikkje korles han skulde gjera det på det likaste: skulde det ikkje vera salvet på brette da? og kva skulde dei drikke kaffe utor, dei som var kvinnfolk og frammandfolk om bord? 133Han såg oppråd frå den eine til den andre, så glad for at dei kom likevel – kunde dei ikkje hjelpe han og seie eit ord om korles det skulde vera! Ja ja, de får le åt meg da, inga råd med det, san.

Odin stod vantruen og såg og hørte på. Merka dei ingen ting? Men han gledde seg attåt. Han drakk ein dram, og så måtte han opp, dei heldt alt på og strekte segl. Så letta dei anker, og Bertinius rugga attover og tok rore. Galeasen fekk vindtyngda og la seg på godsida, med ein lat liten sukk, og gav seg på rake. Dei måtte slå eit par slag før dei gjekk fri Leinlandsoddane. Vinden var beint vesta, og ein høvelig kryssargråe.

Først da dei rømte i skjøta og stod innetter, kom Lauris opp, og gjentene etter han. Han stod med hendene i lomma, såg til vers som snarast etter storsegl og mesan, sa eit par ord med bestmannen og lest elles ikkje som han hadde det grand med dette her.

Kristine lyste stor og kvit om bord, med ein rik liten glans i auga når ho såg på skute og skipper. Slik ein ørande fin raudlett hadde Odm sett i mjølk nokon gong. Astri stod og såg på sjøen. Ho hadde knept kåpa tett oppunder haka og såg bleik ut, forunderlig fin breiddmed dei andre. Andlete hennar var både trøytt og tynnt, og kvart drage stod der bert og reint; og auga hadde det same ved seg, fortalte kven ho var 134utan å blunke. Lauris kom og stod i nærheita med henne, oppved luv rekke. Han stod der berre, sa ikkje noko. Men så snur han seg med ein lystig sving og knippar i fingrane, blistrar og ser på henne skinande sterk i auga: Stakars kvinnfolka, seier eg! Som skal sitte heime støtt, i stua og stilla, når vi gælningane spiler vengen og stryk vår veg. Var det enda ein som kunde spelle opp ein rettelig slått i bygda! Som kunde blåse liv i fjørdungen! Det blir ikkje før eg kjem, det – –. Men enda er de lukkeligare enn seglaren! la han til.

Astri kvakk som han hadde stukke henne med syl. Ho såg på han, kunde liksom ikkje få til kven han var. – Så? sa ho. Men Lauris tagde. Stod enda litt; så la han hendene på ryggen og gjekk.

Det sat ei lita undring i auga hennar enno, da ho snudde seg til Odin. Ho kom og stod attmed han. – Når kjem du heim da? spurte ho. – Heim? smilte han. – I jula? – Eg trur det mest ja.

Da såg han det i ein blink for seg: I gårkveld da ho stod utpå kjøkentrammen, da skulde han ha gjort slik, han skulde ha breidd armane vidt ut til henne, det var den tingen som skulde ha skjedd, så hadde ho falle beint inn til han og vorte verande der; ho stod og trong det så vel. Han hadde visst det da òg. I staden sa han einkvart som gjorde henne vondt, han kjente no kor 135fattig ho var da ho gjekk og la seg, ei enke berre. Han kjente det som svepedrage over andlete, og slo neven tungt i naglebenken. – Ja, eg kjem heim til jul! sa han.

Innpå Håbergvågen la dei på vinden og låg bakk, med gjentene vart sett i land. Dei stod på brygga og vinka, og Lauris svinga med skjermhuva. Så tok han rore og slepte henne sørover, ut på leia. – Du ser ut som du er glad du? sa han til Odin. – Eg er glad, eg? sa Odin, han såg undrande på han. – Er du verkelig ein seglar da? For seglaren, han angrar ikkje nokon ting. Tvi vøre, han er meg eit forunderlig skinn!

Det vart full kjøring søretter leia, dei slepte det eine fyre og fekk det andre fort vekk. – Gu’ er eg ein seglar lel! sa Odin med seg sjøl.


II.

Dei vart liggande lenge i Trondheim før dei selde silda. Lauris vart aldri nøgd med prisen. – Han veks, nokonstads, det kjenner eg på kroppen min, sa han. Eg telegraferer og grasserer, men same svare allstads, det må vera ein svinhund som sitt på han og held han nede. Det hjelper dem ikkje i lengda.

Det hørtes så tørt og visst som det kunde bli, men Odin merka kor uroa og kortspell-vågnaen grov i han; om det så var ei skippersjæl, så måtte ho bli hol til slutt. Da såg han seg rundt, 136på brygger og steinhus og alt live der, og smilte, han tykte han smilte som ein devel: han såg for seg ein mann han hadde sett, som låg og flådde ei dau merr ein gong. Og før han visste det, hadde han sagt til Lauris: Handel og dei ting, det må da vel vera det kleinaste ein tek neven sin i, eg stod ikkje ut med det. – Nei? sa Lauris.

Elles var det ei lang helg for Odin å ligge der. Sist han var her, likte han seg ikkje. Både skolen og byen var han imot. I fristundene fór han og såg på ein treskjerar, og somtid på ein som var kunstmålar, det var gilde ting der, men støtt sat det i han at han kasta bort levetida si. Einast i teatre kunde han glømme seg.

Lauris var ofte borte heile dagen, og natta med, og når han var om bord, var det ikkje stort snakke i han. Men skulde Odin i teatre om kvelden, kom han gjerne og vilde vera med. – Så liknar eg eit anna menneske, sa han første kvelden. – Ja ja, kom da! sa Odin. – Takk, Odin, du er gasta kar! Ja, eg såg du beit deg i leppa, det er så, – slik dei gjer, folk, når dei let vera å seie einkvart stygt. Lauris lo godslig og skreva i veg det meste han vann for å halde takten med Odin. – Eg tenkte berre på kva du skal der. – Ja, herregud! ikkje å nemne det!

Da det var slutt den kvelden, la Odin i veg ned til fartye med ein gong og var like vis på kor det vart av Lauris. Men han hang tett etter han. Kvelden etter var han ikkje så huga heim, 137og Lauris fekk han med seg til ein matsal, der det var både øl og liv, som han sa, og dei vart sittande til siste mann. Sia hendte eitt av to: Enten tråva dei heim og la seg, eller dei slo seg galne som dei kalla det og sat og drakk og prata utetter. Dei fann seg ei god krå og fekk tak i godt øl. Odin hadde ikkje vore nokon hund pa kjøpeøl hittil, men no, etter teatre, var det ansles; det smaka bra, og gjorde bedre. Folksurren i kring dem verka på same måten. Folk kom så levande fram for han, best det var, store stua full med folk, som tagde eller snakka, og ingen like-eins å sjå til. Han hadde drukke ut kruse sitt før han ansa seg, og ropte på meir. – Eg er ein seglar, lo han, eg er tørst! Herren rår for om eg kjem heim til jul. Kan De ikkje rive han klår? ropte han til spellemennene.

Lauris sukkar ein kvelden da dei held på og blir påverka. – Når eg berre var så fint innreidd eg som du er! Ja, eg meiner det, la han til, –eg lærer da den ting, om ikkje anna. Men skuespell og teater og kunst og dei ting, eg trur aldri eg vinn meg dit opp! Eg hatar både silda og heile live mitt, når eg tenker på det der, men eg rekk ikkje lenger, eg er gale skapt. Musikk ja, det er anna slag, det er for småmannen òg det, det kan live opp ein forsarva ein som eg. Her den første kvelden vi var avstad og såg på dem, det var visst så fint det vera kunde, både kjærleik og svik og all slag gripande stell, eg såg 138dei gret, dei likaste i lage. Eg sat der som skjela på steinen sin. Eg har vore med på slikt – det tykkjer no eg er basen. I kveld var det høgare ting dei hadde for seg, så mykje forstod eg, jøss, ja, det var folk høgt ovant nokonstads, og dei la ikkje handa imillom, det var beistelig til strenge krav, gut, dei fór med imot mannakrypen. Eg var einig med dem i eitt og alt, om eg skal vera oppriktig ein gong eg òg. Men slikt skulde heller presten seie, og blada, det er det vi held slike ting for. Eg skjemtes, gjorde eg, når dei stod der oppå eit golv og skapa seg bleike og lest som dei meinte det!

Odin gjorde store auga etter kvart, vart høgare og høgare i sessen, og no såg han ut til han vilde stoppe Lauris. – Du sitt da dyrade og seier meg det eg sjøl tenker, du, midt opp i syne! Eller har tenkt, rettare sagt. – Du sleiker no, Odin? – Gu’ om eg det gjer! Eg? Nei! Det åre eg var her – – eg var i teatre støtt når der var noko, eg kunde ikkje vera derifrå heller – eg syntes på ein prikk slik om det, som du seier. Berre jål og tull og kjærligheit, syntes eg. Og var der einkvart som var litegrand til, så ødela dei det for meg, dei skulde gjera det så ubergelig godt: det skulde vera som live sjøl! Tvi, seier eg enda! Nei. Men det er visst uråd. – For oss å lære det? – Du med den elendige læringa di! Du er ei skjel du, som du sjøl seier. Uråd å gjera det som det skal gjerast, meinte eg. Å få det til. 139Uti Kjelvikmarka, og i den tida, kunde eg ha sitte og sett det for meg midt imillom buskar og stein, om det så var figurar av tre dei fór med. Men i hus, og når dei er levande folk, da skal det mykje til. Men eg held på og kjem meg, for resten. Eg ser da live i det, somtid, det kan gå tvert igjenom meg, at slik er det, slik lever vi og tullar vi, eit andlet eller eit ord kan fortele heile live åt kroken, det er ei rivande glede, gut! Ja, og i kveld, enda så falsk ein tone dei tok, eg kunde glømme meg og bli med dem lange stunder. Eg såg folk for meg slik eg vil ha dem, slik som eg har skapt dem sjøl, eg sat og gjorde dem om fort vekk – det er slik det skal gå for seg. Det må ha sitte ein underlig ein nokonstads uti marka og drømt i hop det, ein einstøing utpå Patmos å kalle – såg du veikja som kom inn på sluten og var engel? Ja, gut, eg veit om henne – men no vart eg helvet så tørst!

Det surra og snakka så livsalig omkring dem. Odin var nær på å reise seg og gå hit eller dit og slå seg ned millom frammandt folk, han såg mange han skulde ha drukke eit krus øl med. Da sa Lauris: Ja, det var eit fint legg-stell ‘pund den veikja, du har rett i det. Men såg du leggene til Astri da ho kleiv om bord hoss oss? Eg kan aldri bli glad meir!

Odin hørte det ikkje, han bles skomme av øle sitt og drakk, kvilte litt på, og drakk ut. – Tvi fanken, kor vi sitt her og pratar! sa han og 140reiste seg. Han lo: No hører eg alt vi har sagt – – ja god natt da! Han gjekk. Lauris kom ikkje etter.

Dagen etter gjekk han ein lang tur utoveilande, og Lauris gjekk han krok for da han kom om bord att. Men gong for gong var han midt inni snakke med han. – Du er meg ein plagsam ein, sa han. Du er berre ei skjel som sitt fast på meg. Ei stund etter kunde han seie: Ja vel, men eg har godt av deg, kor som er; du er så levande og mangfelt ein skapning. Folk er manggolva, men lat meg ha fred!

Eit par kveldar etter var dei i lag i teatre att, og fann seg att i same ølkjellaren etterpå. – Det er like nytt for kvar kvelden, dette her, sa Odin, han sat og hørte på musikken og på praten i kring dem, denne underlige kvernsurren av sorglause mannamål; det var så sorglaust eit liv som mól. – Skal eg bli sittande her all mi tid, tru? Skal eg sitte i teatre om kveldane og bite meg i leppa og gråte innvendig så eg må skjemmast heile dagen etter, berre for eit sårt ord eller eit par svikne auga oppå scenen dei kallar? Ja, men eg vil ikkje. Det var eg, heller, som skulde få dem til å gråte! Han vart sittande still og sjå fram i tobakk-røyken. – Men sitt ikkje slik og sjå syner no! bad Lauris. – Eg såg for meg bygda heime; eg vart vâr henne oppi teatre: Folke går og tøyer seg og føyer seg etter kvarandre og har ikkje anna å tenke på, dei blir olme av det; 141og så snur dei andlete imot meg, best det er, og det er eit nytt andlet, det er friskt og godt som morgonen austpå blåfjella. Live er stort og herlig, det er få som veit om det! Og han far min og alle i hop, dei går der og ventar meg heim, synes eg, det er lyse morgonskodda over det. – Berre tobakkrøyken, stakar! harka Lauris. – Men kor er dei ifrå, slike store ting som kjem og gjestar ein? Det er ingen i slekta vår som har visst av det ein gong!

Det sat nokre gjenter bortved eit bord og: drakk kaffe. Det var skikkelige folk, visst; Odin sat og såg på dem. – Jaså, sa Lauris. Det er ho Astri du ser for deg no?

Odin tok til seg auga og såg rolig på han, inn i det glatte skøyar-andlete. – Ja, sa han. Lauris såg bort i veggen ein staden. Han vart småøygd, og rukkut i panna: Du, din svimling, som let dem gifte seg? – Å, det blir vel ei råd! Odin tok seg i luggen og smått lo. Eg kan finne på mangt eg, står det om. – Nei da, det er eg som kan det! sa Lauris tvert og drakk av kruse sitt.

I det same reiste gjentene seg og skulde gå; dei var 3 damer og 2 herrar i følge. Odin gjorde det same og Lauris betalte og kom etter. Da hadde alt Odin snakka seg inn på ei av dem, den vakraste han såg. Han vilde følge henne heim! Ho var forfæld, det kunde han sjå, forfæld tvert igjenom, og enda var ho reinhekla 142bymenneske – han vilde følge henne heimover! Ein av bykarane gav vondt frå seg, han såg seg visst rundt etter politi. Men Odin la handa på aksla hans og lo så overgjeve barnslig, det vart ikkje noko med bykarane. – Eg har ikkje vore i byen før, sa Odin, eg er som ein hedning å rekne for, eg har aldri snakka med ei bygjente før. Ei byfrøken! lo han så det klang millom husveggene, – nei, no går vi! Og gjekk gjorde dei.

Det synte seg at gjentene var kontordamer og to av dem budde i lag. Den eine av dem var det Odin gjekk med. – Eg har sett på dykk i all kveld, sa han, eg har sett på dykk bykvinnfolk i mange år, det er rart, gut, å halde i ei tå dem! Dei andre vart borte for dem, og gjenta var urolig enda; – De er visst ein farlig kar, De, sa ho. – Å ja, med kvart så. Eg er seglar ja. Og De er byfrøken!

To gonger dreiv dei framom porten utan ho fekk gå inn. Større strid på det var ho ikkje heller. Men kysse henne da dei skiltes fekk han ikkje. I staden lova ho å møte han kvelden etter, ikkje i ølhallen, for dit hadde ho vorte narra ein gong og det var nok, og ikkje i teatre heller, ikkje tale om, – ho skulde heller komma nedetter den og den gata i ni-tida.

Odin dreiv att og fram i gata næste kveld, og såg på klokka alt i eitt. Ho vart halv ti, og inga gjente kom det. Men ho kom, det var han stø på, ho hadde vorte hefta. Og kom gjorde 143ho, kom trippande så fort og skygg nedetter, såg mest ut til ho vilde renne lukt framom han. – Eg trudde ikkje De venta så lenge på meg, sa ho. Dei var inn ein staden der det var fint, og drakk kaffe, og sia spaserte dei frammed elva og sjøen. Den kvelden vart det mange kyssar. – De er så rar! sa ho, eg kan ikkje bli sint heller. Men er det ikkje De som er skipperen da? – Nei, hører De! Han prata og prata med henne, det trøysammaste på lang tid, men om seg og sitt vilde han ikkje ha noko snakk.

Ein natta seinare vart han med henne opp; den andre gjenta var hoss kjæresten sin som hadde komme til byen. Det gjekk så gale det kunde gå. Gjenta gret enda, – Ragna heitte ho. Men det var godt det ikkje gjekk verre, tykte Odin. For same kor vakkert ho snakka seg innpå han, så hadde ho ikkje fått noko tak likevel, han hadde ikkje lova å møte henne ein gong. Og no skulde dei segle. Det er berre seglaren som er herremann, no for tida. Ho var dotra til ein embedsmann, det var konstig kor det gjekk her i verda!

Lauris hadde seld silda desse dagane. Det sågs ikkje på han, men han hadde gjort eit varp som monna; Odin hørte det av andre skiprar, dei banntes over slik lukke. Straks dei hadde lossa, bar det heimover, – – Odin tenkte på Ragna da dei sløra ut fjorden. Det var landvindsstormen og froste. Galeasen kjentes merkelig lettbrysta 144no da han slapp i veg. Odin syntes, når han stod og styrte, at dette var for gildt eit arbeid, det var ikkje eit slikt liv han skulde leva, kunde umulig vera det. Det var likså visst det som at byen og bykvinnfolka hadde han ikkje noko med. – Det var glupt til greier det, san, men det er ikkje for deg!

Svartsundagskvelden tørna dei på vågen heime i byen.

– – – I millomtida hadde Andrea og Otte flytta til byen. Otte hadde fått i gang ein liten snekkerverkstad der. Odin hadde fått brev om det frå Andrea, og leita opp dem. To lukkelige skapningar, såg han straks han var innom døra. Han såg litt velare på faren, utover kvelden. – Han der er visst yngre enn eg, lo det i han. Ein finn det ein leitar etter, trur eg.

– – – Heime på Håberg hadde Astri teke på seg fjøse da dei fór. Åsel var einig med henne.

Ho kasta seg inn i det med full tyngd, ho hadde berre ein veikjunge til hjelp. – Du treng no vel ikkje ta det så hardt? sa Åsel da det leid på. – Det er det eg synes eg treng, lo Astri. – Ja ja, ban. Eg veit om det. Så slepp ein da å tenke og slikt, den stunda. – Ja, det er just det! Men Astri beit seg i leppa med det same. Eg er for resten ikkje redd å tenke, sa ho. Der er ikkje ærlig veg utanom det! – ho reiste seg og gjekk ut att. Ho kjente dei urolige auga til farmora etter seg, da ho var i døra, og slik hadde 145ho dem etter seg seint og tidlig, så gode og så plagsame.

Og farmora var det i grunnen ho snakka med når ho var for seg sjøl, når ho sat attmed kua og mjølka eller stod attmed fôrstabben ei blink og kvilte seg.

Åsel såg det arbeidde i henne, og at ho forandra seg. Ho tyktest sjå at ho mognast eller voks eller korles det var; andlete friskna til og yngdest opp. Og noko ekteskap hadde det ikkje vore, det ho kunde sjå, og Herren skje pris for det. Ho bad til Gud, at han måtte hjelpe gjentungen, – ho kalla henne slik. Ho venta ikkje at Astri skulde komma og snakke til seg.

Men da Astri merka det, gjorde ho det like vel.

Ein dagen var Åsel litt ussel og heldt senga, og Astri sat i kammerse hoss henne i skymminga før ho skulde til fjøse. – De ser på meg, farmor? sa ho, ho hadde sitte og plagdes med noko ho sauma på. – Gjer eg det? – Gjer De det ikkje, kanskje? lo Astri. – Du må hamå ha] rettet fra: ha må (trykkfeil) di tid og din strid du, ban. Så klårnar det seg litt med kvart. – Trur De ikkje eg har sett det i auga da? At eg ikkje tør? Eg har sett det så klårt som dagen. Det er så godt i fjøse, eg kan tenke på kva eg vil, det gjer ikkje det slag vondt meir. Da ser eg det best for meg, det eg berre har skymta i skodda før.

146«Å ja ja! sukka Åsel. «At det ikkj vart du og ‘n Odin som tok gåren her!»

«Ja, det va visst gæli, men. Det va det æ tenkt på ja, at det va lagna’n vår.»

«Og løkka,» la Åsel til.

«Ja.» Men i det same stakk det henne nålande kvast. Ho retta på nakken: «For resten, løkka? Den har æ aldri stunda ette. Løkkeli, ka e det for slag? Har nokon prøvd det da?»

Åsel såg tirande blankt på henne, lea litt på hovude og smilte: Kor vel eg kjenner att meg, ban! Berre det – – at eg hadde aldri mote – – til å seie det. Lukka nei, den stod eg aldri etter for meg sjøl. – Nei? Nei men eg, eg hatar lukka eg! Det kjennes slik. Det var så for lett, den gongen eg og han Odin – – da eg bad mor å gifte seg; det smakte søtt mest å be henne ta lukka. Og det eg fór i veg og gjorde i same skyndfarten, at eg gifta meg, meiner eg, eg har sett det sia at det var gale det òg. Gale alt eg har gjort. Eg trudde eg var dømt til det. Berre noko eg vilde tru; det hadde sitte i meg frå eg var lita. Og enda er eg glad eg gjorde det. Hadde gjort det no og, hadde ikkje blunka for det. Eg var lukkelig da eg sat der hoss han: for han var det. Og no er eg ikkje redd lenger, ikkje nokon ting. Og så har eg levd, kjem det for meg. Kom det for meg den gongen ja.

Åsel tok i handa hennar, som låg der på senggavlen. Det var stilt ei stund. –At eg talde mor 147til å gifte seg da eg kom att, vil De seie? – Ja?

– Ja, eg gjorde det. For eg hadde vore – eg veit ikkje kva eg skal kalle det. Eg var så rik, eg kunde gi henne den lukka. – Hm! Hm! sukka Åsel. Det var gale lel, Astri! – Det same seier han Odin, svara ho rolig. – Tenkte du ikkje noko på han da?

Astri tagde litt. – Nei, ikkje da. Jau, eg gjorde da det òg, sant å seie. Han skulde ikkje ha ei enke, eg trur det var slik eg tenkte. Han skulde sleppe å tenke på det ein gong. – Men enn no da? – Ja, no er det gjort no. Når eg kjem så langt, da stanar eg; da gir eg meg. Han tek seg ikkje stort nær av det. Men no må eg åt fjøse, var det ikkje seks klokka slo?

«Men ka æ ska gjera med går’n da?» klaga Åsel etter henne.

Det var første gongen Astri hørte farmora klaga seg. – Å, garen han, – sa ho. Men ho visste ikkje, ho heller, kva ho skulde seie om den. Ho drog på smilen, utan ho vilde det, da ho stod og leita fram mjølkekoppane: Gåren han var å tenke på som å sjå ei ku i auga, ho skal slaktast: det var likast å snu seg vekk.

«Men sei ‘n eit ord og be mæ, når ‘n kjem hit i jula, da rømmi æ irømmi æ i] rettet fra: rømmi i (trykkfeil) lag-med ‘n te verdens ende!» Ho sa det stilt berre, da ho sat og mjølka, let att auga og sa det, slik ho gjorde med ho var lita, og før ho vardest var ikkje tårane å styre. Lukka at ho var åleine i fjøse. – Nei da, nei da! godsnakka 148ho til kua, men det var Åsel ho såg for seg, – du veit da eg gjer ikkje det. Men han kunde no spøre meg – –

Stjernene stod i eit bragl over henne da ho kom ut frå fjøse, all verda over med store kvite blunk. Ho stod som all snarast og såg på dem. Da fall det så lognt til ro i henne. Undere, det kunde skje kva stund Vårherre vilde det. Og han var god. Og vestafrå sjøen svara det enda meir djupt og fredsamt, lange sukkande skjerlyden, som spådde godvêre. Det skjedde støtt det som skulde skje.

Enno var Odin berre ein gutunge, smilte ho. Han gav seg urimelig god tid med å vera det. Enda han flaug så høgt ein kunde misse anda om ein skulde følge han, – det måtte ikkje vera meint slik at han skulde gå som ein bonde her på Håberg, kunde ikkje vera det, så uransakelig vid som verda var.

Ho såg enda ein gong på stjerneblakre over seg. Det fekk bli som det kunde. Det var ikkje lenge til jul.


III.

Da Odin kom om bord i lokalbåten dagen før juleftan, var Lauris den første han møtte. – Jaså? sa dei båe to. Odin syntes han fraus med det same han såg Lauris. Han fraus innvortes, enda han var fullt vinterklædd, og ein eller annan sa han liksom at han skulde ha snudd, han var 149ikkje frisk. – Jaså? tok dei oppatt, det hørtes ut til at Lauris var glad ved møte.

Odin bad han med seg ned, og der tjuvdrakk dei eit par drammar av julbrennvine. Dei vermte ikkje stort, det skulde ha vore eit par til, men Odin sette korken i og gjømte flaska. – I jula vil eg ta og drikke meg full, sa han. – Det var merkelig vi skulde råkast her, sa Lauris, han var meir ålvorsam enn han pla vera. I byen vart du søkk borte for meg; eg leit på eg skulde finne deg der ute kring Håberg nokonstads. Det var noko eg skulde seie deg, ser du. Noko som både kleiar og klær, Det er Lofoten som ventar på oss, ja på oss to, skjønnar du. Vi skal ut å kjøpe fisk i vinter, det finns ikkje pris på han no, og til våren eller sommaren har han rennt til vers liksom gradstokken; eg kjenner det på meg, over all min kropp! – Ja? – Ja, no kjem eg med det. Vi skulde slå oss i lag, i kompani, kar. Pengar, snakk ikkje om det, du får dem på Håbergnamne, og du kan få dem på mitt namn visst du heller vil det. Mitt namn ja, der sa eg det, for rettno må eg la dem i banken få det å tenke på, elles visnar det bort; og så slepp du å spøre, det er så beisk ein smak på det. Vi skal gjera eit spell, eit terningspell rettelig, og sjå om det finns lukke til for oss, – eg trur ho er i vage no, som sagt. Eg trur for oss båe to.

Odin hadde kvikna til litt etter kvart og var snart både varm og vaken. Lauris røykte tett. – 150Det er ein ting eg har sett, smilte han gjenom røyken. Eg har havt tur i spelle sia du kom om bord. Åleine skulde eg knapt friste han stort lenger, men når du blir med, er det liksom eit nytt kast. – Ja men, sa Odin, skriv du på for meg, så blir du åleine om vågnaen lel? – Snakk plukkfisk åt meg, ban! eg veit kva eg gjer. Eg er ikkje den som fer og vil vera to støtt, eg byd ikkje deling i utrengsmål. Men den gongen her, Odin, og vi to, det er anna mål det! Eg må tru på det eg fer med, elles går det skit. Og eit varp til da, så kan vi syne oss skamlaust i bygda, hm?

Hjarte banka i Odin, så han trudde han hørte det. – Ja ja, Odin, du er ikkje umota på det, ser eg? Lauris bles røyken beint i taket i den vesle lugaren. Båten la til ei brygge, og folk ståka uti gangen og påpå] rettet fra: pa (trykkfeil) dekke som det skulde vera forlis. – Nei, umota er eg ikkje, det ser visst Vårherre. Og vise meg skamlaust i bygda – det høres som eit eventyr. Enda eg har aldri tvila på det skulde bli peng og alt i hop. Og med seg sjøl sa han: Og dette er verkelig han Lauris; der sitt han, og slik er han. Meiner kvart orde ja. Ein halvsliten slæpar alt, og einslig, for alt det.

Odin sat still og venta. Han lest som han lya etter einkvart i sjauen utafor. – Den tida eg var gutungen, sa han og smilte fram for seg. Men det er ansles no. Eg får ikkje til å fara i veg med ein gong slik. Stå still og bie er i grunnen ingen konst. Men somtid er det det som er sjølve makta like 151vel. –Og så bli sittande fast ja? nei takk! Vi segler straks over nyåre – – ja, du tenker ikkje på å slå deg tver, veit eg?

Odin blistra ein to tre tonar, og såg ut gjenora kuauge og bortetter sjøen, som var grå og hundekald i austavinden. No var det der det han hadde venta på, det han kalla sjølve seg.

«Nei æ kann ikkj,» sa han. «Det e min natur imot. Handel og sånt – nei det får vara! Æ sei takk, men.»

Lauris satt dørg still ei lang stund, flytta berre pipa i munnen.

«Ein skuld ikkj gle sæ på no’n ting,» sa han. «I Trondhjem der – – vi va mykji i lag der.»

«Men visst æ fekk vara med som kar om bord, det va æ rivanes løstin på.»

«Ja ja. Ja vel. Så vart det slik da, sa vi.» Han takka for skjenken, og dei gjekk ut.

Dei skildes på Segelsund-brygga.

Der var det tjukt med folk, mange som kom ifrå byen, og mange som tok imot dem, og Odin var godt kjent med kvar og ein. Han kom i snakk med dem fort vekk, ung og gammal etter som det fall, han hadde snakka så lite med folk dei to siste åre. Nokre av ungdommen såg enda ut som dei var glade dei hadde han her endelig ein gong, dei vilde vita kor han hadde halde til og mykje og mangt. Dei snakka frampå om dans i jula, og så var det om dei skulde prøve å få liv i ungdomslage att, det han hadde fått i gang her i fjor, dei 152vilde høre kva han meinte om ein fest i det og skyttarlage til saman?

Han la det over med dei snakka. Jau, han var huga på fest no, og helst ein med litt dunder i, og kvifor ikkje gjera det slik da? – Jaha, det var dei med på. – Ja, men bi no, da skulde dei heller gjera det slik, kva sa dei om det? Stutt tid? ja, men det greier seg, for eg har ikkje lenger tid, har eg sagt! – Jau, jau, men. Dei hadde tenkt – – det var det at der var opbyggels-møte kvar kveld, og desutan skulde dei vel ha snakka med han? og med han? –Ja visst, det skulde dei gjera! Men sundagen millom jul og nyår, som sagt. – Men kunde ikkje han, heller –? – Jau, det var det! – han fór dem over i tankane med han stod der, dei som skulde snakkast ved og snuast på, det skulde bli ein trøysam sjau! For han, han var slik, og han slik, og så var det nokre som slo seg vrange same kva kant ein tok dem frå; han stod der i vindgnage og fjordkulden og smilte til det.

Midt i det kom andlete til Lauris for han, – kor hadde det vorte tå han? Han måtte ha sett såra eller vond ut da han gjekk. Men kva var det han skulde ha sagt: Iår skal vi gjera laus gammalkarane, dei får hålade ta kjerringane sine og bli med! Eg tek på meg dem vesti grenda, og du dem der nord hoss dykk, og du dem her – å, snakk ikkje tøv åt meg! Og så møtes vi juldags-kveiden. – Juldags-kvelden? – Ja, skit i skikken, han er for gammal for oss! – Hurra! lo ein av 153dem, ein liten freknut og modig ein, så stormar vi lesarmøte og hiver ut lesarane, for det er det verste som kryp på buken og et støv! Odin lo med, det var så friskt eit andlet på denne skruven, og dei andre stemte i med. Da seier Odin, og ser vekk: Lesarane er visst bra nok. Vi får gå krok for dem. Det er ikkje nokon småting at dei omvender seg. Han hadde ikkje ansa på det før, at han var godt og vel jamnhøg med kammeratane.

Dei var oppi gåren på Segelsund no, og med det same Odin skal seie farvel og gå, kjem Arthur frå bua og skal inn. Odin må bli med. Han skulde ha kaffe, og det slo han ikkje imot.

Fru Mina gjekk ikkje med briller lenger. Og på veggen hang det ein gitar, og på borde, ovapå bibelen sjøl, låg Sulamiths Sange, og andre gudelige ting attmed. Han såg på Mina att. Slik rykte nyfikna i han da han var småguten. Men for det første hadde han slikt illfrost i seg, han var ikkje god til å bie på kaffeen eingong, han spurte Arthur om han vilde drikke ein dram. – Nei takk! det slage skulde ikkje Arthur ha.

Og no såg fru Mina dit, ho var gloande raud: Han skulde skjemmast for å by folk brennvin! – Eg er så forkjøla, lo han, – det var arti å sjå ei som var brennsint ein gong. – Og ho Astri, tenkte han i det same, no har ho alt gått der som enke eit halvt år – vi har da heile Australia for oss gjente! Men eg lovar ikkje å bli nådig med deg i jula, du får passe deg sjøl. – Eg er ein seglar, veit 154du, sa han til Mina. Han kunde ikkje la vera å møtast med auga hennar, for der var det eld.

Etter kaffeen kjente han seg god kar att, men Arthur såg litt på han, kjente på pulsen hans og fekk han i seng. – Tok eg meg no ein lysholmar eller to –, tenkte han. Men det fekk vera, ettersom dei var så nauver på det her i gåren.

Men dagen etter var han sjuk, og julkveld måtte han halde i senga.

Mina kom opp og spurte om ho fekk synge og spelle litt for han. Det vilde han gjerne. Etter songen sat ho og såg på han og sukka, – så spurte ho om han ikkje vilde til å tru på Jesus. Odin svara ikkje med det same. – Har du tenkt på kor det ber henn med deg om du døyr no slik du er? – Ja men eg døyr ikkje den her gongen –, det er berre krimsjuke, men ho har sett seg godt fast, ho fekk slik eit tjuvtak på meg. Mina stelna til i andlete: Du veit kva eg meiner, Odin, og no skal du svara meg! – ho heldt ei lang preke. Odin hadde så ilt i hovude, han følgde ikkje skikkelig med; han låg og såg på andlete hennar: Ho hadde ein gloheit flekk på kvart kinne, og auga dei isna til meir og meir, dette var den hellige elden han hadde hørt om; det rann lenger og lenger unna han. Men da han fekk spørsmåle imot bringa ein gong til, – om han vilde omvende seg og bli eit nytt menneske, om han vilde la Jesus bera synda si, da syntes han greinlig det var ein annan ein som tok i og svara for han:

155«Nei, æ vil ikkj! Det – – smaka mæ ikkj.»

Mina vart både forundra og forfæld. Han vart forundra sjøl òg. Før hadde han havt dem utomkring seg, dei han skulde gå etter, dei hadde sett på han frå skogen og marka og frå blåe himmelen, gammalt og vist folk. No sat det inni han, halvvore eit sår å kjenne på, og likesnart ei makt. – Eg er ikkje ansles, smilte han.

Mina fall på kne ved senga hans og bad høgt og i gråten for han, at Gud måtte ikkje forherde han, men rive han som ein brand utor elden, visst det var mulig! – ja, om det så ikkje var anna råd enn å sende han døden!

Odin dorma, eller ørska, med det stod på. Det var elles vakkert at eit menneske kunde bli så brennande i det for anna folks skyld, at det kunde loge slikt i eit hjarte. Men da ho stod over han att, rista han på hovude. – Det er min natur imot! kviskra han. – Ja, men just derfor, just derfor! ho tok handa hans, og tårane rann nedetter dei vakre kinna.

«Nei, æ gjer det ikkj!» sa han. «Det henda ikkj! »

Det var elles synd ho skulde sjå så ulukkelig ut da ho gjekk ned. Og no kom han i hug Lauris att. – Eg får sjå til å gjera dem ei beine att, ein gong! sukka han. Føye dem var umulig. Ho fekk la ein annan svi for synda si, visst ho kunde. Visst det var så at nokon kunde det. Han kom til å lengte etter faren, som han fór så brått ifrå. Eller 156om han berre hadde vore på Håberg. – Skal eg aldri bli anna enn ein gutkrok eg da! anka han seg.

På Håberg hadde dei venta han kvar dag. – Kor det blir tå han? undrast Åsel. – Kven da? – Han Odin, veit eg. Det vart julkvelden, og høgtid i huse og all bygda over. – Enno kan han komma? sa Astri og såg på klokka. – Kven da? Han Odin, tenkte eg. Fjerdedagen ringte Åsel opp til Segelsund og vilde høre om han hadde komme dit med dampen om morgonen. Ho fekk vita korles det var, og om kvelden kjørte ho og gjætarguten austover. – I morgo tenkjer eg vi har han med oss når vi kjem att, sa ho. Det hadde vore hålka og regne juldagane, eit vilt ver, men no hadde nysnøen komme, og kvitt og blidt var det kor ein såg. Astri stod ute og såg etter dem da dei fór. Ho stod enda ei stund. Dombjøllene ringte så vakkert innant vegen, og marka tok imot lyden djupt og stilt, med lyse høgtida i andlete, syntes ho.

Åsel hadde bedt henne bli med. Ho hadde berre rista på hovude. Og no stod ho og gjorde det klårt opp med seg sjøl: Ho kjørte ikkje etter han. Det skulde ikkje gjerast. Men var han med i morgo, da var det eit tegn at det kom einkvart til å skje. Ein stor ting. Det svimra for henne når ho tenkte på det, for enno skulde det ikkje ha skjedd nei, for hennar farmor si skyld, ikkje enno på lenge, lenge, men det kunde hende han kom for ålvor no, så det ikkje nytta å be for seg, – og 157ikkje var han den heller at det kunde nytta å be for seg, veit eg? Men helst skulde han ikkje ha komme på lenge enno. Og vestpå himmelen over Sjøhaugane, der stod nymånen, så ny og vakker som ho ikkje visste ho hadde sett han; der stod han og var einig med henne: ho måtte få tid. Om det så berre var for hans Arne si skyld, sa ho. Og så, best ho står, stirrer ho undersam fram for seg og smått ler: At eg ikkje veit kva ho farmor meiner! Korles tenker ho det her skal gå?

Da kom det ei skrei med ungdom vestetter, beinveges frå Vennestad eller Lauvset, dei hadde ein langsleda og for opp sommarfjøsreina, gutar og gjenter lesste seg på i ein haug, og ned over Håbergjordene bar det i ein spøkelig fart, utover nedste reina og langt nedpå myra. Ho vilde snu og gå inn, ho var ikkje mota på å bli i lag med dem. Ho snur seg beint imot to som kjem gjenom gåren og austover – det er Lauris og Kristine. Dei hadde vore med sledegælningane først, fortalte dei, og så hadde dei funne på denne svingen. Og no skulde ho bli med ein skjøt, Lauris tok i henne på eine sida og Kristine på den andre. Galenskapen deira gjorde ikkje vondt, det var tvert om, så ho hadde gitt seg over før ho fekk ord for seg. Ho vart med på sleden to turar, sat innklemt i haugen og for gjenom lufta så det blistra kring øyra, sleden var oppifrå marka to gonger, kjente ho, og hua og skreik gjorde dei mest dei vann. Kristine og Lauris følgde henne til gars att, og der stod 158ho just og tenkte på om ho skulde ta og be dem inn på juleskjenk. Kristine stod og såg nedetter, der sleden rasa i veg på nytt. Da var Lauris kring nakken hennar med handa og tok og kyste henne.

Astri skreik ikkje om ho vart aldri så redd. Ho hadde visst slått han i andlete nokonstads. Lauris såg ut ulukkelig. – Skal aldri gjera det meir! sukka han. No gådde Kristine kva som hadde hendt, og Astri retta nakken for ei sviande strime av hat frå auga hennar; ho såg henne beint i aug’syna, blunka ikkje. Så snudde ho seg og gjekk inn utan å seie eit ord. Det dirra oppi augebrunene hennar lenge etter.

Åsel kom att utan Odin, dagen etter. Han var ikkje så lik han kunde ta ut enda.

Astri kasta seg ivrig over posten. Der var enda brev frå mora.

Nyårsdagen kom Odin til Håberg ein vending, men han måtte attende til Segelsund same kvelden, for morgonen etter skulde han til byen og bu seg på Lofotferd. Med Astri fekk han ikkje snakke mange orda. Og alt det Åsel kunde sjå, var dei like fornøgd med det båe to. – Kanskje eg òg burde vera det, sa ho med seg sjøl.

Boken er utgitt av bokselskap.no

Last ned

Last ned hele boken til mobil/nettbrett i .epub-format eller som .mobi.
Du kan også skrive ut boken som .pdf eller html.

Om I ungdommen

I seksbindsverket Juvikfolke følger Duun en slekt, Juvik-ætta, fra begynnelsen av 1800-tallet til slutten av 1. verdenskrig, men også med tilbakeblikk på slektens historie og sterke skikkelser i århundrene før 1800. Duun skildrer både den sosiale utviklingen fra gammel til ny tid og de menneskelige forandringene. Gamle tradisjoner og tenkemåter forandres langsomt, og det er stadig konflikter mellom gammel og ny moral.

I ungdommen er femte bind i serien. Også denne romanen handler om Odin som nå er blitt en ung mann. Men den handler også om et av de andre barnebarna til Åsel, sønnedatteren Astri.

Les mer..

Om Olav Duun

Olav Duun er en av de viktigste nynorskforfatterne fra første halvdel av 1900-tallet. Med en bakgrunn som fisker i Namdalen i Nord-Trøndelag kunne han skildre tilværelsen langs kysten friskt og livaktig, i et språk som var preget av dialekten hans.

Les mer..

Faksimiler

For denne boken finnes det også faksimiler tilgjengelig:

Del boken

Tips dine venner om denne boken!

Del på Twitter
Del på Facebook

Gå ikke glipp av ett eneste ord.

Fyll ut e-posten din under så vi kan varsle deg når nye verk publiseres.