V

Hele det første året i fengslet nektet Ivan Borisovitsj Lebedeff alt. På statsadvokatens kontor i Ljobiankabygningen blev han gang på gang konfrontert med mennesker som tilstod at de på hans opdrag hadde sabotert og myrdet på landsbygden eller forhandlet med fascistiske agenter. Lebedeff satt og hørte på dem med et trett avventende uttrykk; når de var ferdige trakk han på skuldrene og vendte sig vantro mot statsadvokaten: de er jo gale! eller han kunde se spotsk på ham: de lyver og De må best vite hvorfor, Pavel Alexeivitsj.

Han kjente statsadvokaten personlig. Det var en yngre svær mann med rødblondt hår og skarpe blå øine bak brillene. Han tilhørte den nye generasjonen. Flere ganger hadde han og Lebedeff under de tidligere prosessene med forferdelse drøftet de anklagedes kyniske forbrytelser. Til slutt mistet statsadvokaten tålmodigheten.

– De flykter fra sannheten, Ivan Borisovitsj, sa han, som djevelen fra røkelse. Vi har bevisene mot Dem, men det er maktpåliggende at De skal bekjenne. De kan gå tilbake til cellen.

Lebedeff visste nå at planen var at han skulde figurere i en stor offentlig prosess. Først når en fange hadde bekjent fikk han optre i en rettssak. Han hadde selv vært til stede ved flere i de siste årene, det pleide å være innbudte gjester i salen, vesteuropeiske celebriteter som skulde vende tilbake til sine land og vidne om at alt var gått riktig til, men denne gang kom det ikke til å være noe å gjøre for dem.

I fire måneder var han ensom i cellen. Tidligere var han blitt uregelmessig forhørt, undertiden i en time, en enkelt gang i ti timer, men aldri var mer enn 14 dager gått mellem hvert forhør. En dag ut på våren blev han igjen ført til statsadvokaten. Han blev straks mistenksom da han kom inn, han fikk instinktivt et inntrykk av at det var laget en felle for ham. Skrivebordet var plasert på et nytt sted, like borte ved vinduet. Den stolen han skulde sitte på tvang ham til å se nedover gaten. Han satte sig. Gaten var full av glade mennesker på marsj; vindusglasset klirret av hornorkestre. Det var første mai.

I fem timer krysseksaminerte statsadvokaten ham. Hele tiden drog syngende, triumferende ungdom nedover, et endeløst tog.

– Ivan Borisovitsj, De må forstå at De har tapt. Fortell mig nå sannheten, sa statsadvokaten til slutt mildt og inntrengende.

Unge idrettsfolk, gutter og jenter, marsjerte over plassen. På en kjempediskos båret av kraftige armer stod en ung pike. I det øieblikk de passerte G.P.U.-fengslet, vendte hun sig som til kast og stod ubevegelig over menneskehavet som en gresk statue. Kameratene jublet mot den grønne store bygningen med jerngitter for vinduet og soldater med opplantede bajonetter foran: Leve vårt G.P.U.! Leve våre beskyttere! De var fulle av glede over at det inne i cellene satt uskadeliggjorte mennesker, fiender av første mai.

– Jeg har ingenting å fortelle, svarte Lebedeff trett.

Kort efter fikk han vende tilbake til cellen.

Igjen gikk to måneder. En eftermiddag da han kom inn fra en luftetur på gårdsplassen, var det lagt noen aviser inn til ham. Avisene var fulle av beskrivelser av Sovjet-Unionens hjelp til Spania, det eneste landet som gav det kjempende spanske folket våben. Russiske flyvere forsvarte Madrid. Det var billeder av et demonstrasjonstog gjennem Valencias gater, for å hylde Sovjet: «Vår eneste venn i bedragets tid.» Foruten russiske aviser var der også engelske og amerikanske, antagelig fordi han ikke skulde tro at disse nummerne var utelukkende preparert for ham.

Fjorten dager gikk. Vakten i korridoren merket at der var kommet en uro over Lebedeff. Om natten gikk han frem og tilbake på det trange cellegulvet, la sig ned på brisken, begynte å gå igjen. En morgen da vakten kom inn til ham, sa han: Jeg ønsker å bli ført til statsadvokaten.

Et par timer senere stod han i døren til værelset, hvor Pavel Alexeivitsj satt ved skrivebordet.

– Jeg er kommet for å bekjenne, sa han.

Han satte sig og løftet sitt utpinte, bleke ansikt mot den andre.

– Jeg har tapt, sa han, altså er jeg skyldig.

Lebedeff hadde ofte i utenlandske aviser lest at det blev anvendt tortur for å avpresse de anklagede bekjennelse. Han hadde aldri trodd på det. Man kunde ikke pine en mann, selv indirekte ved å true hans families liv, og efterpå våge å sette ham på anklagebenken med hele verdenspressen til stede. Han kunde i tilfelle beskytte sine nærmeste ved å avsløre metodene G.P.U. brukte for å opnå tilståelse. Et mishandlet menneske vilde kunne få sin siste hevn om han ropte ut: De har pint mig! Det måtte være andre metoder i virksomhet for å få de anklagede til på en så merkelig måte å solidarisere sig med sine dommere, ja hjelpe dem. I hans eget tilfelle hadde de slitt tilståelsen ut av ham på en enkel, men velberegnet måte.

Han hadde kjempet for sin opfatning med alle midler. I det siste året før de tok ham, hadde han stadig måttet spørre sig selv: Men seirer ikke de andre i sin kamp? Han skjøv det bort, ennå var ikke alt sagt, sammenbruddet kunde komme. I fire måneders ensomhet hadde de gjort hans sinn til det ytterste mottagelig for inntrykk og hadde så plasert ham ved vinduet første mai, hans egen frihetsdag. Ustanselig hadde glad, sterk ungdom gått forbi og trampet ham ned: du er overvunnet, opgi kampen. Igjen en pause til nervene hans var bristeferdige av ensomhet, og så: nyhetene fra Spania. Hans folk som efter hans vurdering skulde være sprengt og utmattet, kunde hjelpe kamerater langt borte. Men da hadde de andre seiret, og han hadde ingenting å holde ut for.

Han hadde vært ensom i en celle før, under tsarismen. Men hvor dyp og skjønn og modig var ikke den ensomheten, fordi han følte at den bandt ham til folket og fremtiden. Denne gang var hans ensomhet bunnløs, fordi han selv ikke håpet. Han hadde bare en mulighet igjen til å kunne holde sin tross brennende – å forakte massene, å si: dere som går syngende gjennem gatene fulle av hengivenhet for partiet, er villedet eller verdiløse. Jeg i cellen vet sannheten. Men hvilken sannhet? Nederlagets. De var ikke jevnbyrdige motstandere, den ene i som vilde klynge sig til motløsheten og millionene triumferende av tro. Hvis han allikevel fortsatte denne kampen, blev det i menneskefiendskhet. Men i forakten skar han over båndene til alt det som hadde vært ham dyrebart i livet; han kunde ikke finne styrke i dette, år efter år i fengslet. Det var like godt først som sist å overlevere sitt bo.

– Et øieblikk, Ivan Borisovitsj, sa statsadvokaten hjertelig. Det var tydelig at han var meget glad. Han åpnet døren til sideværelset; en stenograf kom inn. Det var en sund, rolig ung kvinne; hun satte sig forretningsmessig ned ved et lite bord. Kanskje hadde hun mann og barn, men når hun kom hjem vilde ingen menneskelig lidelse henge igjen i øinene hennes, i huden eller håret. Når hun et øieblikk streifet Lebedeff med blikket, var det likegyldig eller hårdt. Han var allikevel glad at hun var der, efter cellens forferdelige ensomhet var det som en gunstbevisning at hans ord skulde bli festet ned.

Lebedeff begynte: – Som De vet blev jeg i 1929 ekskludert av partiet for mine høire-avvikelser i spørsmålet om kollektiviseringen. Min analyse av forholdene på landsbygden –

– Ja, Deres analyser, Ivan Borisovitsj, sa statsadvokaten smilende. Lebedeff var først og fremst kjent som teoretiker, og den nye generasjonen som satte sin ære i robust enkelhet: det skal gjøres, hadde ofte betraktet hans vurderinger som et fint utarbeidet, men nokså komisk tidsspille. I sin tid var hans betenkeligheter overfor kollektiviseringen skånselløst overgitt til latteren. Formelen var: når Lebedeff ser en kakerlakk, tror han det er et rovdyr. På talløse karikaturer var han fremstillet som en overordentlig fryktsom skikkelse. Et glimt av tross for over Lebedeffs ansikt, men rolig fortsatte han: – Jeg betraktet det som en umulighet å gjennemføre kollektiviseringen, efter de uhørte anstrengelser som folket nettop hadde gjennemgått. Det måtte ende i katastrofen.

– Men et par år efter, sa statsadvokaten interessert, opgav De fullkomment dette synspunkt og gjorde avbikt overfor partiet. Det var altså ikke opriktig?

– Nei.

– En bedragerisk manøvre?

Lebedeff så ironisk på ham: – Hvis man kamuflerer sig overfor en fiende, står det selvsagt fienden fritt å utbryte: Men vil du da bedra mig?

– De betraktet altså partiet som Deres fiende?

– Nei, svarte Lebedeff heftig, aldri partiet; lederne.

– Men det er dog en kjensgjerning at partiet gang på gang har gitt sine ledere de mest overveldende tillitserklæringer. Nå vel, jeg skjønner at De anser massene for svekket i sin dømmekraft, undtagen når de er enige med Dem. Videre, Ivan Borisovitsj. Uansett Deres lojalitetsløfte bekjempet De altså partiets linje. Fortell om dette.

– Kollektiviseringen begynte. Motstanden blev voldsommere enn partiet hadde tenkt sig. Men jeg blev nektet å si massene sannheten om den pris det kostet.

– De brukte selv billedet: en krig. Ordren var gitt til fremrykning. Midt ute på slagmarken kan ikke et menneske som er berøvet ethvert ansvar få lov til å rope: Saml dere i dette granathull og la oss drøfte om vi ikke bør gå tilbake.

– Fremrykningen fortsatte altså, blandt annet med store G.P.U.-avdelinger. De kjenner til det, Pavel Alexeivitsj?

Statsadvokaten nikket.

– Men det måtte da synes Dem gåtefullt, sa Lebedeff skjærende, frykten for motstand var jo bare et fantom, kakerlakker.

– De tok Dem nær av å bli latterliggjort?

Lebedeff trakk på skuldrene: Det var kanskje litt billig. Han fortsatte: De rapporter jeg fikk de første månedene gjorde mig overbevist om at partiledelsen hadde felt sin egen dødsdom.

– Og De aktet å være med og eksekvere den.

– Min påvisning av det umulige i å gjøre jorden til felleseie på dette tidspunkt hadde gitt bøndene kraft til motstand. Jeg følte at de førte min sak. Jeg besluttet å hjelpe dem. Jeg er nemlig ikke bare teoretiker.

– Ai, ai. Igjen Deres personlige krenkelse, Ivan Borisovitsj.

– Lederne fikk merke mig på en måte de ikke hadde drømt om. Innenfor G.P.U. var det medlemmer av vår gruppe som kartla uropunktene landet over; dit sendte jeg mine folk. De saboterte arbeidet, drepte om det var nødvendig, organiserte oprør.

– De er stolt over å ha trådt ut av teoretikernes krets?

Statsadvokaten så smilende på Lebedeffs spinkle skikkelse og fortsatte: Men allikevel hadde De ikke hell med Dem. Massene av bøndene sluttet op om kollektiviseringen, kulakkene blev slått ned. Hvorledes kunde De med Deres skrupuløse sans for analysen undgå å erkjenne nederlaget?

– Under en fredelig utvikling vilde jeg ha måttet regne med den mulighet at omveltningen på landsbygden var en ugjenkallelig kjensgjerning. I min analyse hadde jeg en faktor som kullkastet enhver tanke på stabilitet.

– Og den var?

– Krigen.

– De klynget Dem til håpet om den. For at ikke revisjonen skulde finne fusket i Deres fallittbo?

– Håp eller ikke håp. Jeg anså den for uundgåelig, og jeg var urokkelig overbevist om at vi måtte tape. Fascismen gikk fra seier til seier i Europa. Ved å slå arbeiderklassen ned gjorde den samfundet strømlinjeformet, til en kampstat. Vårt folk, rystet efter omveltningene på landsbygden, kunde ikke stå imot.

– Tyskland hadde millioner sosialister bak fronten.

– Jeg anså dem ikke for avgjørende.

– De regnet bare med det som passet Dem? Men De stanset ikke ved vissheten om nederlaget, De søkte også å skape forutsetninger om det. De organiserte fabrikksabotasje og planla mord på partiets ledere.

– Bakgrunnen for alt er min vurdering av nederlagets uundgåelighet. Jeg vilde gjøre pinen kort.

– De forhandlet også med fascistene?

– Efter sammenbruddet vilde jeg redde det som kunde reddes.

– De.

– Ja jeg.

– Men ikke før, Ivan Borisovitsj. Ikke i forbitret motstand slik som vi slo intervensjonshærene i revolusjonsårene?

– Feilen i min analyse var at jeg undervurderte vitaliteten i massene.

– Fordi De mangler den selv, utbrøt statsadvokaten foraktelig.

– De har muligens rett, sa Lebedeff med sitt trette forpinte smil. Og kanskje er det den største skjendighet et menneske kan begå i vår tid.

Statsadvokaten hadde reist sig. Den store røslige skikkelsen vendte sig borte fra vinduet mot Lebedeff.

– Det er unektelig en slags linje, en dødslinje i Deres utvikling, sa han rolig. Men ett punkt står igjen. Under prosessene mot en rekke av Deres medskyldige krevde De den mest ubarmhjertige domfellelse av dem. Det var altså likesom Deres avbikt overfor partiet, et bunnløst hykleri for å dekke Dem selv?

– Ikke utelukkende, svarte Lebedeff. Mennesket er dessverre et sammensatt vesen, Pavel Alexeivitsj. Når massene oplevde en seier, fylte det mig med smerte fordi det var dommen over mig selv. Men samtidig med glede, ja triumf. Jeg har gitt hele mitt liv til dette folk. Det var lykke i min fortvilelse da jeg så hvordan dets styrke vokste. Og når jeg skrev mine artikler mot de anklagede, var det i full opriktighet. Jeg hatet dem, jeg ønsket dem tilintetgjort likesom mig selv.

– Nå ja, dette ønsket … sa statsadvokaten skjødesløst.

– Jeg vet det, svarte Lebedeff rolig.

– Men hele tiden mens De skrev fortsatte De Deres forbrytelser.

– Jeg opgav ikke håpet –

– Håpet.

– tanken, om De vil, på at partiets linje måtte bryte sammen kanskje om få måneder. Jeg prøvde å tro på min saks seier, jeg kan ikke si min saks rettferdighet, for det var ikke rettferdighet i å vende tilbake til kapitalismen, men strømmen var mot mig, og det var dager for år tilbake da jeg følte at alt var tapt. Så kom igjen rykter som holdt mig oppe. Og jeg kan si: fullt ut forbryter blev jeg først her i fengslet.

– Hvorfor først her?

– Jeg kom til den endelige overbevisning: vårt folk seirer tross alt. De lidelser jeg har tilføid det har vært unødvendige. I det øieblikket massene drepte motstanden i mig med sin tro, blev jeg forbryter.

Lebedeff trakk på skuldrene: – Politikk er skjebne, og jeg har tapt.

I de neste ukene blev Lebedeff ofte hentet til statsadvokatens kontor for å gi detaljene i sine handlinger. Det var ham en kjærkommen avbrytelse i cellelivets monotoni. Når han var ferdig og ventet på at stenogrammene skulde maskinskrives så han kunde gjennemlese og underskrive dagens tilståelse, satt han ofte i timevis og samtalte med statsadvokaten. Han lærte Pavel Alexeivitsj å kjenne som en klok og kunnskapsrik mann.

Prosessen nærmet sig. Noen dager før fikk Lebedeff tiltaleskriftet bragt inn i cellen. Han leste hurtig dokumentet igjennem. Han var blitt forrådt. Hele den rolige, saklige tonen som han var blitt vant til under forhørene var flerret bort. Dette var ikke en anklage, det var en utslettelse. Prosessen omfattet, foruten gamle bolsjeviker, ukjente sjofle eksistenser, gamle provokatører fra det tsaristiske politi, og med grusom voldsomhet fikk han også deres skyld veltet på sig. Han kunde ikke. Han hadde et navn, en ungdom å forsvare.

Morgenen kom da han sammen med seksten andre blev ført inn i den tettpakkede salen, med en G.P.U.- soldat på hver side. Han syntes de lignet en underlig dødsklasse med statsadvokaten som læreren: Vær nå flinke, gutter, så skal dere få dø. Navnene blev ropt op. En efter en reiste sig.

– Skyldig?

– Ja.

– Ivan Borisovitsj Lebedeff.

– Skyldig?

– Ikke i dette! ropte han.

Et gisp gikk gjennem salen. Flere av de utenlandske journalistene manøvrerte sig hurtig ut fra sine plasser og ilte nedover midtgangen for å sende sekretærer til censur og telegraf.

Statsadvokaten festet et øieblikk sine rolige kalde øine på ham, men gikk hurtig over til å skissere sin plan for forhøret. Lebedeff skulde eksamineres tredje dag.

Om kvelden i cellen tenkte han stillingen over. Det forekom ham meningsløst hvad han hadde gjort. Hvorledes skulde han forsvare sig? Hver side i forhørsprotokollen hadde han på statsadvokatens kontor undertegnet med sitt navn. Hvad hjalp det at han ikke hadde tenkt sig det slik, at hans hjelpere hadde benyttet sig av almindelige forbrytere til å utføre hans opdrag. Hvilken rett hadde han til å vemmes over sine medskyldiges mer eller mindre gemene fortid?

Tidlig neste morgen kom statsadvokaten inn i cellen.

– Skal De gjøre det vanskelig for mig, Ivan Borisovitsj?

– Nei, Pavel Alexeivitsj, De kan ha nok å stå i.

– Kan jeg stole på Dem?

– Vær rolig. Jeg skal ikke ødelegge Deres regi.

I formiddagsmøtet tilbakekalte Lebedeff sin nektelse og erklærte sig betingelsesløst skyldig.

Tredje dag kom turen til ham.

– Anklagede Lebedeff.

Han reiste sig.

Efter noen prøvende spørsmål, for å se om Lebedeff holdt sitt ord, løftet statsadvokaten stemmen. Han sprang til som en tiger med tilintetgjørelse i kloen. Lebedeff prøvde å få inn et par ord om motivet, men snerrende avbrøt statsadvokaten: – Dette dreier sig ikke om psykologi, hold Dem til Deres forbrytelse.

Senere sa Lebedeff:

– Jeg begynte altså min virksomhet –

– De mener Deres forbryterske virksomhet?

– Ja.

– Så si det.

– Jeg begynte min forbryterske virksomhet –. Det kom en messende monoton selvpisking over Lebedeff. Hvis han vilde vike unda, var statsadvokaten over ham og klinte hodet hans ned i mudderet.

Som efter en mishandling ravet han inn i cellen om natten. Imorgen kom en ny dag, og kanskje ennå en dag før døden. Var den nødvendig, denne fullkomne mangel på nåde? Han prøvde å spalte hele sin personlige lidelse bort, og vurdere saken som utenforstående med saklig objektivitet. Ja, det var nødvendig. Han stod ikke i retten for å presenteres for massene som et psykologisk fenomen, med trekk som kunde kalle på deres forståelse og derigjennem deres medlidenhet. Han hadde gjort en fiendes handlinger og skulde dømmes som en fiende. Det var folkets hat mot ham som brente i statsadvokatens anklager, og det var som ilden tok fyr i klærne hans og med blødende brandsår så han sig naken. De siste restene av hans hemmelige forsvar falt ned som aske omkring ham. Han hadde hatt en kujons hjerte. Hans analyser hadde vært forsøk på å stanse, i angst for det nye; hans teori om nederlaget hadde vært hans villede flukt tilbake.

Skjelvende satt han på briksen. Han prøvde sitt livs siste analyse: Hvad var denne prosessens politiske hensikt? Å øke folkets hat til forræderne og derigjennem dets forbitrede motstandsvilje. Hans plikt mot det partiet han engang hadde vært lykkelig over å tilhøre og som han hadde sveket så bunnløst, var å tjene denne hensikt. Det gav ham et slags fortvilet mot; usynlig og bespyttet kunde han foran døden ha en følelse av å være på deres side, som han hadde forrådt.

Nesten ekstatisk klynget han sig til denne forestillingen de to siste dagene. Mens statsadvokaten flådde æren av ham, så han første mai-toget gå seierrikt gjennem gatene, og han var med igjen, og hans rett til å tre inn i rekkene var at alle hatet ham.

Til slutt, like før dødsdommen blev lest op, klokken var ett om natten, holdt han en kort tale. Han prøvde å gjøre den så klar og sterk som mulig, han visste at mange venner i Vest-Europa vilde tvile på hans skyld, men inntrengende besvor han dem om å tro det: han hadde fortjent døden. Til slutt bad han som hadde så mange gode kameraters liv på samvittigheten, partiet på sine knær om tilgivelse.

Den gamle mannen med de triste øinene lignet et lite barn som lengter tilbake til morsskjødet.

Boken er utgitt av Bergen Offentlige Bibliotek

Last ned

Last ned hele boken til mobil/nettbrett i .epub-format eller som .mobi.
Du kan også skrive ut boken som .pdf eller html.