Ung må verden ennu være

av Nordahl Grieg

VI

– Eric Ivanovitsj, det er nødvendig at produksjonen ved Deres bedrift reduseres til det halve.

Kommissæren lente sig bakover i stolen og så inntrengende på Robins som satt på den andre siden av skrivebordet. Ingeniøren stirret et øieblikk forbauset tilbake. Hans sjefs kraftige, rødsprengte ansikt med det skarpe blikket uttrykte en jovial, smittende energi som om han var sikker på at Robins ikke vilde vike tilbake for denne kraftanstrengelsen.

– Jeg forstår ikke … Fabrikken er endelig i god gjenge … Jeg finner det meget beklagelig.

Det blev en lang pause. Kommissæren trakk til slutt brynene i været. Robins syntes han måtte si noe: – Men –, sa han resignert, og trakk på skuldrene.

– Det er riktig, sa kommissæren hjertelig, – og så hurtig som mulig.

Robins regnet efter: vi får avskjedige 1200 arbeidere.

– Ikke en eneste skal avskjediges.

Robins prøvde å få en mening i det, men opgav det. Han stirret gjennem det veldige vinduet ut i sommerhimmelen som kuplet sig over en lav bord av hustak; den fuktigvarme luften var blå og oljet som et duebryst. Tomrummet utenfor gav ekko i ham selv.

– Jeg skjønner ikke … sa han besværlig, avisene er fulle av krav om at vi skal øke produksjonen til bristepunktet, og samtidig forlanger De …

– Eric Ivanovitsj, sa kommissæren med myndighet og la sin svære neve, dekket av fine rødlige hår, tungt i bordet. – Jeg er Deres overordnede, og jeg gir Dem denne ordren. Det er ikke mer å diskutere om.

– Nei vel, sa Robins spakt.

– Av politiske grunner, sa kommissæren i en upersonlig kommandotone, er det nødvendig at denne innskrenkning ikke virker planlagt, men skjer ved spontane uhell, som ikke kan repareres. De skal få navnene på fem-seks pålitelige folk som vil bistå Dem.

Robins hørte bare den avgjorte, klare stemmeklangen: – Ja vel, sa han. – Men hvad er det De sier? Spontane uhell? Forstår jeg Dem rett, vil De at jeg skal ødelegge maskineriet? Politiske grunner, sier De.

Det er ikke min business. Jeg er ingeniør. Dette blir det ikke noe av.

– Still Dem ikke så hellig an, sa kommissæren.

Robins blev nå aldeles fortumlet, han begrep ingenting av kommissærens spotske tone, han var da ellers et så utmerket menneske. Det kvakk i ham ved hans overordnedes neste ord:

– Hvor lenge har De vært i den britiske Intelligence Service?

– Hvad er det De mener? Jeg har aldri …

– Dette dossieret fra G.P.U. sier noe annet.

– Da er det falskt.

– Her er fem russiske vidner som hevder at de er blitt opfordret av Dem til statsfiendtlige handlinger.

– Da lyver de.

– Det vil rettssaken mot Dem vise.

– Rettssak …

En cigarett lå og oste i askebegeret foran ham, aldeles utrolige mengder av blå, langsomt hvirvlende røk steg op i solstrålene, og kuet dem.

– De vil bli arrestert når De forlater kontoret her.

– Fordi jeg ikke vil delta i en handling som virker uhederlig på mig.

– Ingen har bedt Dem preke moral, sa kommissæren. Han så derefter på Robins med et avskjedsblikk som uttrykte opriktig bedrøvelse: – Jeg har prøvd å holde min bånd over Dem av personlig sympati, Eric Ivanovitsj, så lenge De avholdt Dem fra utillatelige handlinger, men når De nå vil sabotere kommissariatets beslutninger, kan jeg ikke redde Dem. For siste gang: vil De utføre min ordre?

– Å ødelegge mine egne maskiner? Nei.

– Godt.

– Bare gå i gang, sa Robins. Han hadde engang lest et uttrykk: Sta britisk terrier. – Bare arrester mig.

Han var sta britisk terrier, han var ikke redd.

– Og husk vi har britisk ambassade her, tilføide han truende.

– Det blir ikke Dem som blir hovedpersonen i rettssaken, sa kommissæren smilende.

– Hvem blir det?

En lang stillhet. Robins følte angsten gripe sig om strupen.

– Grafira Ivanovna.

Robins prøvde å finne et holdepunkt i denne uvirkeligheten; idet han så ut, styrtet hans tanker svimle ned gjennem rummet mot en fremmed forferdelig by, hvor hvert hus reiste sig som en forstenet trusel. Han så på kommissæren.

– Skal hun også anklages?

Kommissæren rystet jovialt på hodet som om en slik tanke forekom ham absurd.

– Skal hun … vidne mot mig, spurte Robins tonløst.

– Det skal hun, utbrøt kommissæren livfullt, men det er bare en bagatell. Hun skal figurere i rettssaken.

Kommissæren nød øiensynlig sine egne tanker.

– Denne prosessen blir en fabelaktig sensasjon i engelske aviser, som alltid når engelskmenn står foran Sovjet-justisen. På forhånd intervjuer med den trofast ventende Mrs. Robins i Golders Green – er det ikke Golders Green? Riktig! og et stort fotografi av henne og barna på førstesiden: vi ber aftenbønn for daddy. Hele England kommer til å gråte. Så kommer Grafira Ivanovna.

Ikke bare Deres frue og Deres små barn, men millioner av engelskmenn vil forferdes over Deres liv i Moskva, Deres ubeskrivelige kjønnslige utsvevelser.

Robins bøide hodet. Hvert ord var sant. Han så avgrunnen åpnes foran sig.

– Kan jeg få gå nu, sa han. – Det har vært så meget … Jeg skal tenke på det.

– Gå De, Eric Ivanovitsj, sa kommissæren vennlig. To G.P.U.-folk vil ledsage Dem til Deres hjem og bli utenfor huset til De har truffet Deres beslutning. Jeg fraråder Dem å omtale denne samtalen for et levende vesen. For øvrig er Deres telefon avkoblet, inntil jeg ringer utpå kvelden.

Grafira lå og sang i badet da han kom hjem. Han hatet henne. Hun var skjøgen som hadde fått ham i sine garn. Han satte sig tungt i en stol og prøvde å tenke. Det slo ham plutselig som noe påfallende at han som angivelig skulde være britisk spion fikk en slik konfidentiell opgave. Var det for å narre ham ut i ulykke? Men kommissæren hadde ikke virket slik. Var det kanskje en sabotasjehandling som hans sjef privat ønsket utført? Av politiske grunner, sa han. Slik var det ganske bestemt. Da hadde Robins bare ett å gjøre: å gå til G.P.U. Det var løsningen.

Han husket med ett de to mennene som hadde fulgt ham hjem. Han så ut. De gikk ennå på fortauet, frem og tilbake. Angav han kommissæren blev han sikkert arrestert. Denne mektige mannen vilde knuse ham, før han fikk sagt et kvekk. Det var fem russiske vidner mot ham, og nå var det som hele havet styrtet innover en druknende, Grafira og avisene og Golders Green. Gud, Gud, hvad skulde han gjøre? Alt var stengt for ham, her fantes ikke mulighet til å undkomme: Hjem kunde han aldri mer komme, og her var han ødelagt. I sin fortvilelse gikk han og banket på Ashleys dør, han var ute. Han gikk tilbake igjen til stolen. Liten og sammenskrumpet satt han da Grafira fant ham. Med sikkert instinkt skjønte hun hvad han trengte. Hun satte sig på stolkanten, strøk ham over håret, og snakket babyord til ham. Hadde noen vært slemme mot hennes egen, hun skulde passe på ham, hun. En stund efter fikk hun ham inn på soveværelset, han var så trett, nå skulde mor legge ham. Hun la sig ved siden av ham og det nakne, varme legemet hennes fikk langsomt livet til å vende tilbake for Robins. Han grep efter henne, Grafira, hans synd, hans lykke, hans deilighet.

Efterpå stod saken i et helt annet lys for ham. Han hadde bent frem vært hysterisk. Hvad skjønte han sig på politikk? Best å holde sig utenfor slikt. Bare gjøre det som en fikk ordre om. Det var et forbausende forlangende som kommissæren hadde kommet med, men dette var Russland og meget var underlig her.

Kommissæren var meget hjertelig da han ringte:

– Jeg håper De har hatt en behagelig eftermiddag, sa han. Er De nå innforstått, Eric Ivanovitsj?

– Ja, svarte Robins.

– Det visste jeg. Og hils Grafira Ivanovna.

Aldri hadde hun vært så søt og yndig mot ham som idag. Da de spiste middag klokken 12 om natten, var de begge i pyjamas, og hun hadde tatt et av hans par på, og var deilig, med det ene store hvite brystet struttende ut. Siden satt de sammen i sofaen, og hadde konjakk til kaffen, men bare ett glass. Av det drakk Grafira og presset leppene mot hans og lot brennevinet blidt og berusende synke ned i svelget hans.

Robins følte sig sløv og lykkelig.

– Skal aldri mer ophisse mig unødvendig, tenkte han. Er ukjent med russiske forhold. Sikker på at kommissæren er et utmerket menneske.

Boken er utgitt av Bergen Offentlige Bibliotek

Last ned

Last ned hele boken til mobil/nettbrett i .epub-format eller som .mobi.
Du kan også skrive ut boken som .pdf eller html.

Om Ung må verden ennu være

Ung må verden ennu være ble utgitt i 1938 og kalles ofte Griegs «russiske roman». I halvannet år i 1933-34 hadde Grieg oppholdt seg i Sovjetunionen for blant annet å studere russisk teater. Første del av romanen omhandler forholdene i Sovjetunionen i første del av 1930-årene, andre del handler om den spanske borgerkrigen og Moskvaprosessene.

Teksten i bokselskap.no er digitalisert av Bergen Offentlige Bibliotek (BOB) som en del av prosjektet Ånd eies av alle – Nordahl Grieg digitalisert. (Epub- og mobi-filene til dette verket er også laget av BOB.)

Les mer..

Om Nordahl Grieg

I dag er nok Nordahl Grieg mest kjent som dikteren bak det berømte diktet «Til ungdommen» som fikk ny aktualitet etter 22. juli 2011. For generasjonene under og etter 2. verdenskrig var han en nasjonal folkehelt og et symbol for motstandskampen.

Les mer..

Faksimiler

For denne boken finnes det også faksimiler tilgjengelig:

Del boken

Tips dine venner om denne boken!

Del på Twitter
Del på Facebook

Gå ikke glipp av ett eneste ord.

Fyll ut e-posten din under så vi kan varsle deg når nye verk publiseres.