VII

Lebedeffs henrettelse hadde virket rystende på Leonard. Hadde han hatt noen tvil om sitt syns riktighet, gjorde dette skuddet ende på den. Men undertiden grep han sig i å føle en lettelse; denne grusomme urettferdigheten beskyttet ham, den var et vern om den nye måten han levde på. Han skammet sig. Det skulde ikke være lett. Hvis ikke en manns rolige tilværelse i våre dager var en frontlinje, hadde han ikke rett til den. Hjem, marker, trær, himmel var en stilling som måtte holdes.

Leonards syn på voldens tragiske resultater hadde gjort ham til en overbevist pasifist. Han var klar over at det ikke var populært midt i oprustningen; men han følte trang til ikke å være populær. Hans artikkel mot Sovjet-justisen hadde gått over hele England; bare kommunistene skrek op og spurte hvorfor han ikke holdt sig til Lebedeffs egen bekjennelse. Men det var ikke så enkelt.

Leonard skrev en ny artikkel hvori han gjorde rede for sin opfatning: nektelse under noe som helst påskudd å gripe til våben. Nærmest som et eksperiment sendte han artikkelen til den avisen som hadde offentliggjort hans forsvar for Lebedeff. Til hans store forbauselse trykte dette konservative bladet straks hans innlegg, på samme ærefulle plass som sist.

Leonard polemiserte først mot dem som kaller pasifisme for naivitet. «Kan man i hvert fall tenke sig en større naivitet,» skrev han, «enn å la en del millioner menn sitte i fire år i jordhuler med postkort av Gladys Cooper og Mary Pickford festet med tegnestifterpå kassebretter, med den glade visshet at de innen kort tid vil bli sønderrevet av granater, fordi de i demokratiets navn må løpe hundre meter fremover til noen andre hull hvor det tvert imot er billeder av Henny Porten?»

Ved en rekke eksempler påviste han hvorledes «enhver krig koster så megen lidelse og utløser så megen brutalitet at seierherrene aldri formår å gi en virkelig fred, men bare en avsluttende krystallisering av krigens vesen, som nødvendigvis blir splintret av de undertrykte. Det som skjer er at den forstenede krig (som kalles freden) plutselig blir levende».

Han kom inn på borgerkrigen i Spania. Han beklaget at italienerne og tyskerne brøt non-intervensjons-avtalen, men derfor var det ingen grunn til at England skulde gjøre det. «En krig i verdenshistorien er bestemt til å være den første som ikke skaper nye kriger, og kanskje er dette det spanske folks stolte og forferdelige privilegium. Da – og bare da – vil deres tragedie få sin katarsis.»

Men, fortsatte han, dette standpunktet er ikke bedre enn en skyggeplass under en tyrefektning, hvis vi ikke selv, om timen kommer, gir avkall på våbenbruk. «Hvis det verste skulde skje og angripere vil hærta vårt land, la dem gjøre det. Ingen oprustning kan verge oss mot utallige døde og et land i ruiner. Avvæbning kan i verste fall bety at vi blir «underkuet». Det snakkes så meget om det nye menneske. Kanskje det nye menneske vil vise oss hvad godhet, ubøielighet og klarhet kan utrette. Vi får våge eksperimentet: menneskeånden mot noen garnisoner av underkuere. Hvis menneskeånden taper, har den fortjent det.»

Også denne artikkelen vakte adskillig opsikt. En general som tilhørte frontkjemperforbundet og derfor stadig foretok sensasjonelle reiser til Hitler og Mussolini, fordi disse to statsmenn var mandige nok til å holde krigens idé levende og således gi en bakgrunn for hans egen innsats, rykket ut med en blodfull protest. Han slo fast at Ashley skjendet de døde. Også kommunistene var fulle av forakt. På den annen side fikk Leonard tilslutning fra en rekke kvinner og menn, enkelte meget kjente, som takket ham for hans kjempende humanisme.

Til hans grenseløse overraskelse var Francis meget fornøid med artikkelen.

De to brødrene gikk op og ned i haven.

– Den gjør sin nytte, sa Francis alvorlig. Du vet jeg er uenig i en rekke av dine formuleringer, men vi kan møtes i én ting: vi vil ikke ha krig.

Han tilføide fortrolig: Disse folkene som er så aggressive mot Italia kan ha godt av litt kaldt vann i blodet. Jeg hørte flere i City idag som sa at sånne artikler skulde vi ha mange av. Vi må la Mussolini på sett og vis vinne i Spania. Hvis ikke resulterer det efter all sannsynlighet i det fascistiske styres fullkomne sammenbrudd, og kommer de røde til makten vil Italia bli et nytt Sovjet og utslette all utenlandsk gjeld. Det skulde se nydelig ut!

– Nei, fortsatte han smilende, vi må takke Gud for de to diktatorene. Vet du hvorledes jeg ser på dem? Som et internasjonalt utrykningspoliti i tipp topp stand, alltid beredt til på kort varsel å suse ut og slå arbeiderbevegelsen ned i de landene som rekvirerer hjelp. Vi kan faktisk jage sosialistene over hele Europa ned i hullene sine; og sånne hjelpere skulde vi ikke unne det beste?

Francis så inderlig fornøid ut. Å jo, tenkte Leonard, tross dødsværelser er han den gode gamle.

– Du unner dem antagelig kolonier også, når de krever dem av oss, sa Leonard.

– Det var klart. Vi må gi dem kolonier, utbrøt Francis med varme.

– Jeg skjønner du er glad i dem.

– For eksempel Belgias, sa Francis eftertenksomt. Nå ja, det er meget å ta av.

En dag i London traff Leonard Hugh Redfern, som nå arbeidet i Foreign Office. De spiste lunsj sammen. Ved kaffen bragte Redfern artikkelen på bane.

– Jeg likte dig bedre da du var kommunist, sa han med sitt elskverdige rovdyrglis. Kommunistene er snart de eneste som vil forsvare verdensriket. De siste sahiber. Du er vel klar over at City holder på å handle hele greien bort. En krig kunde gjøre ende på kapitalen. Alt annet enn det. Resonnement overfor fascistene: men dere vil da ikke være umettelige. Ikke noe under at verden er nervøs. Når City begynner å tro på det gode i menneskene, er det verre tegn enn en trehodet kalv og blod på månen. Derimot: hvor vilde ikke våre kommunister bli himmelhenrykte hvis flåten bombarderte den vakre italienske øya Mallorca. Det samme vilde jeg.

– I hvert fall en sikker måte å få en verdenskrig i gang.

– Ja, og så?

– Vilde du ikke betrakte det som en ulykke?

Redfern slapp nå løs sin muntre virtuositet:

– Dere pasifister er så intolerante, utbrøt han klagende. Dere forlanger at menneskene værsgo skal dø av l) tuberkulose, 2) kreft, 3) alderdomssvakhet. Men hvorfor i Herrens navn skal ikke begeistrede menneskemasser som trygler om det, få lov til å dø av giftgass og nikkel gjennem kroppen? Nei! roper dere strengt, aldeles uforsonlig, dere må ha respekt for menneskelivets verdighet, og den består i at legemet langsomt blir deformert av impotens, hår og tenner faller av, åndsevnene sløves, og efter en siste ralling blir nok et kadaver lagt i jorden. Det er selvfølgelig et program, men det opflammer mig ikke videre.

– Men jeg tror gjerne, fortsatte han vennlig, at du personlig vilde bli aldeles utrøstelig hvis de to unge usedvanlig tåpelig utseende mennene ved det bordet der borte, skulde forhindres ved en krig i å forplante sin stupiditet, eller om den nydelige damen som ser så pent på mig, skulde utslettes av en luftbombe, like før hun fikk klimakteriet.

I virkeligheten består hele problemet i noe helt annet, nemlig å finne en splinterny måte å dø på. Jeg har absolutt en idé, men den krever dessverre skaperens medvirkning. Når man har nådd et visst høidepunkt av livskraft, burde man selvfølgelig ikke bli eldre, men yngre. Langsomt, år for år, skulde man gå tilbake til ungdom og barndom, umerkelig skulde kvinnekroppen få barnets spede ynde, gutten skulde gli gjennem pubertetsårene ned i uskyldens lykkelige impotens, og til slutt skulde en liten unge med et siste søvnig skrik lukkes inne i et eller annet mørkt moderskjød. Dette burde Gud forsøke når han skal begynne på nytt efter neste verdenskrig.

Han så på armbåndsuret.

Død og pine, jeg må gå. Jeg skal op i F.O. og redde freden. Slik motarbeidet jeg på det grusomste mine egne planer for en lykkelig menneskehet. Han drakk konjakken hurtig ut, og reiste sig.

– Forresten skal du ha takk, sa han.

– Hvorfor?

– Fordi du ikke sa: Du kan spotte, men jeg har en sønn.

Han messet:

– En sønn, Redfern.

En marskveld da Leonard satt og leste foran kaminen hvor epletregrenene glødet samtidig varmt og syrlig, merket han at Nana stirret på ham. Han så op. Hun var gått bort for å ta et magasin på det lave bordet hvor lampelyset falt nedover en vase av vannklart glass. Hvor hun var vakker, var hans første tanke. Hun stod i en rustbrun kjole som tett fulgte den fine slanke kroppen hennes. Han fikk se ansiktet. Det hadde som så ofte i den siste tiden et uttrykk av apati som kunde bli brutt av et hurtig glimt av mistenksomhet. Hun var ennå slitt efter å ha fått Dick; Leonard blev full av ømhet for henne.

Han lukket boken og smilte mot henne.

Det var første gang hun brøt sin nesten mutte taushet for virkelig å snakke om noe, siden de blev gift. Det var tydelig at her var noe hun var bestemt på å få vite. Hun hadde lest artikkelen hans, men hun var kanskje vel så optatt av noe annet i samme nummeret, den første nennsomme opfordringen fra luftfartministeriet om å grave bombeskjul i hver eneste have i England. Vel var det fred på alle måter, men her var nå målene for en slik gravs dybde og bredde. Avisen bragte navn, adresse og billeder av stolte smilende familier som stod i sitt jordhull, og roste dem for deres raske initiativ. Nana så på Leonard med de gråblå øinene som var kalde og smale.

– Hvis vi blir angrepet, skal vi ikke forsvare oss?

– Nei.

Hun stirret forskende på ham, og han fortsatte:

– Noen må begynne.

– Hvorfor vi?

– Fordi én generasjon må bryte ut av den stupide cirkelen av krigsavlende kriger, og vi er formodentlig såpass civiliserte at vi får ta dette arbeidet på oss.

– Og Dick?

– Ja, hvad med ham?

– Skal han drepes mens du står og ingenting gjør?

– Hvorfor skal Dick absolutt drepes?

– De slipper bomber ned.

– Kjære Nana. Her bor vi i et hus langt ute på landet og gjør ingen mennesker vondt. Hvorfor i all verden skulde noen bombefly utvelge sig barneværelset til Dick?

– Er det derfor vi bor her ute?

– Hvad mener du?

– Hvis vi var fattige, bodde vi kanskje i en bakgård midt i London; og da kunde de i hvert fall drepe Dick. Ikke sant.

Leonard følte han blev rød.

– Jeg tror krig vil undgåes om man tenkte litt mindre på drepte små barn, sa han, og litt mer på barn som lekte og var lykkelige.

Om natten da Nana lå som vanlig søvnløs til klokken tre-fire, visste hun at hun hadde hatt rett, når hun mente å gjennemskue Leonards kjærlighet til sønnen. Han vilde dekke sig bak Dick, barnet representerte livets forsvarsløse godhet, og bak denne forskansning lå nå den voksne mannen og forsikret sig selv om at han var en del av noe ukrenkelig.

Hun fikk plutselig en trang til å se barnet. Hun gled stille ut av sengen og åpnet døren inn til det rummet hvor Dick lå. I halvmørket skimtet hun Leonard, ømt bøid over sønnen.

Hun lukket døren og gikk tilbake til sengen.

Boken er utgitt av Bergen Offentlige Bibliotek

Last ned

Last ned hele boken til mobil/nettbrett i .epub-format eller som .mobi.
Du kan også skrive ut boken som .pdf eller html.