Javel. Saa løi jeg. Vi er altsaa enige om det.
Vi maa ikke bli enige om for meget.
Hør Jan! Kunde ikke du være litt mere venlig mot min sjæl!
Jeg synes det er avskyelig det som du netop syntes var morsomt. Og det viser at du løi da du sa at alt som angik fortiden, var forstenet inde i dig.
Forstenet og ikke forstenet. Jeg indbilder mig at jeg har læst et eller andet sted at fossiler kan begynde at leve ved en særlig høi temperatur. Trærne begynder at knoppes nede i kulgrubene og de smaa fiskeavtrykkene begynder at leke med finnen. Jeg synes det er en kompliment til dig, jeg …
Jeg tror det falder dig naturligst at holde mig utenfor her.
Du tar feil der, Jan.
Det var ikke mig som var i tankene dine.
Aa herregud, er det nu glimtet igjen. Du kan tro det er saa sin sak evig og altid at skulle glimte som en fyrlykt utover din mørke og oprørte sjæl.
Du skal holde op med det der, Aimée.
Tilgi mig. Man skal ikke spøke med en ung mand.
Dette er alvor for mig.
Men tænk om jeg ikke respekterte det? Det kunde tænkes at jeg ikke anerkjendte dine grublerier over disse ting. At jeg sa til mig selv at en ung mands «alvor» over hans elskedes fortid er en av de mindst fornøielige former for usedelighet jeg vet.
Det er dig som holder saaret aapent.
Vi kunde vel ikke finde et mindre høitidelig ord end saaret vel? Hør her Jan: føler du at det er mine hænder som tar om hodet dit nu, at det er min mund som kysser dig?
Ja.
Saa tænk paa det. Vær lykkelig over det.
Men du forstaar ikke –
Jo. Jeg forstaar. Men jeg vil ikke forstaa, ser du. Du vil eie mig helt, ikke sandt?
Jo.
Her er jeg.
Jan gjør en bevægelse.Jeg ser at du igjen føler dig uvel over at jeg har været eiet før. Jeg undres, jeg Jan.
Hvad undres du over?
Om du har stort nok hjerte til det.
Hvad mener du?
Ja, jeg har været eiet før. Jeg har været en liten baby som min egen er nu. Jeg er blit tullet ind om aftenen og sunget i søvn av en mor som smilte i skjæret av natlampen. Jeg har været en liten pike som hver morgen fulgte sin far til kontoret. Jeg har hat brødre og søstre, venner og veninder, jeg har hat mand og elskere, alle har de eiet mig. Har du plads inde i dig til alt det, Jan.
Du vet hvad jeg tænker paa.
Ja. Du tænker paa en grusomhet i mit liv, som du ikke har faat tilføiet mig. Det er den du er bedrøvet over at du ikke eier.
Den grusomheten var tre aars kjærlighet ogsaa.
Om saa var!
Hvorfor gisper du likesom med en kvart lunge efter de tre aars kjærlighet. Her staar jeg. Er jeg værd at elske? Saa aand mig ind med fulde lunger!
Jeg liker mig selv! Og jeg er din. Hele mig eier du. Hele eiendommen med vaaningshuser og tilhørende naturherligheter, altsammen, fra de første prestekravene jeg pleidet at finde om vaaren da jeg var liten pike, til ozonduften av min nuværende uanstændighet. Alt hvad jeg har gjort er da en del av mig selv –
Bernhard er en del av dig. Du kan ikke forlange at jeg skal ta Bernhard ind i mit liv.
Er det en livsbetingelse for dig at henrette min lille sjæl mindst en gang om dagen, Jan? Du dyrker kjærligheten à la tiger, snerrer og biter. Kunde vi ikke prøve kjærligheten à la ko?
Jeg skulde ønske at vi var to kjør paa en grøn mark, jeg. Vi skulde ligge og se paa hverandre med store blanke snille øine og tygge kløver, firkløver! hele dagen. Det vilde jeg synes var lykke. Men du tror ikke paa lykken?
Nei.
Du har ingen illusioner, du Jan. Men tro endelig ikke du har mistet dem. Illusioner er noget som en ung mand endnu ikke har faat det.
Det er ikke nogen lykke at elske dig. Det skal ikke være det heller.
Du maa slaas med mig.
Ja. Jeg vil vinde over dig. Det er noget som jeg skal dræpe i dig.
Jeg visste du var ung. Men saa ung visste jeg ikke. Ingenting i mig kan du dræpe.
La min ungdom være! Altid snakker du om hvor ung jeg er. Det er et vaaben du bruker for at ydmyge mig. Jeg merket det isted. Du følte pludselig saan trang til at beskytte mig, jeg var saa ung og livet vilde bli saa fælt mot mig, sa du. Fordi du hadde lyst til at slaa mig under dig. Saa jeg var vek og «ung» i dine hænder. Men jeg hater min ungdom. Hater den som krøplingen hater sin pukkel.
Du mener isted i telefonen. Da du var ræd for at det var Bernhard …
Jeg var ikke ræd! Det var dig som laget «angsten» og alt det djævelskapet, for efterpaa at kunne haane mig. Jeg kjender dig nu. Min ungdom! Det er som du vil at ansiktet mit skal flyte utover til en blid, skjælvende gelé hvor du kan tegne med fingeren –
Du skal stanse nu.
Jeg er ikke begyndt endnu.
Nu skal du høre paa mig Jan. Forstaar du ikke du dumme gutten min, at jeg netop elsker det som du tror jeg foragter. Du tror at jeg elsker dig, naar du likesom overvinder din ungdom og er grusom og alt det. Men jeg bryr mig ikke om det, Jan. Det er netop din ungdom jeg elsker, dens mykhet og styrke og friskhet.
Hold op, hører du. Skjønner du ikke at det er værre end alt. Avskyeligere. Elsk mig, men ikke min ungdom.
Ja, jeg er ung! jeg er den yngste og sisste i din kjærlighet! men vilde jeg ha vundet om jeg ikke hadde været ung, men samtidig med – de andre i dit liv?
Jeg vil ikke elskes fordi jeg er lækker for dig akkurat nu. Du gjør min ungdom til et bordel, naar du snakker saan.
Stans nu. For jeg vil ikke la mig saare av dig. Jeg vil ikke. Jeg vil ikke. Jeg har lidt nok. Jeg vil ikke lide mere. Ingenting av hvad du sier gaar ind paa mig. Jeg vil ikke ha det ondt for din skyld.
Du elsker mig ikke.
Fordi du ikke faar gjøre mig ondt!
Forstaar du: jeg vil ikke ha den lykken du snakket om isted. Lykken, det er det som de andre har levnet, en kjærlighet i rullestol er det. Du skal ikke holde mig nede fordi jeg er ung. Jeg vil gjøre dig ondt, slik som Bernhard har gjort dig ondt, jeg vil se dig lide fordi du elsker mig.
Du klarer det ikke. Det er bare ett sted hvor Gud kan ramme mig: Den lille piken min. Du kan intet gjøre mig.
Vi skal faa se.
Det banker paa døren. Begge lytter.Jeg synes i det mindste at du kunde sørge for at vi var alene, naar du holder dom over mig og sender mig til helvede i dressing gown.
Jeg begriper ikke. Der maa ha staatt aapent.
Jeg gaar ihvertfald ind og klær paa mig, mens du kanske er saa venlig at kaste dine nattegjester paa dør.
Aimée gaar. Jan aapner, Lisbeth staar i døren.Det er bare mig. Døren stod aapen. Jeg behøvde ikke at ringe.
Det er sent som De ser.
Vil De jeg skal gaa?
Stilhet.Nei.
Han lukker døren bak hende.Det er altid noget melodramatisk ved en mand som lukker døren bak en ung pike. Svært skjæbnesvangert.
Er døren ofte blit lukket bak Dem?
Jeg visste det. De liker mig ikke.
Nu begynder vi at faa det hyggelig.
Og det er derfor jeg kommer her nu. Jeg var paa vei hjemover; da saa jeg at det var lys oppe hos Dem. Og jeg tænkte at vi var ikke venner; og saa gik jeg op her.
Hvad mener De med at vi ikke er venner?
De merket det da jeg var her isted. Derfor synes jeg det er riktig at jeg er her nu.
Og nu skal vi bli venner. Er det det De vil?
Jeg vet ikke.
Kunde De tænke Dem at jeg gjennemskuet Dem.
Ja. Men De gjennemskuer ikke riktig.
Det er jeg glad for. De vilde aldrig tilgi den som gjennemskuet Dem. En blomst kan tilgi solen dens hete og regnen dets raahet og bien dens graadighet; men den vil aldrig tilgi ham som fortæller den at den har ti støvdragere. Alle blomster hater botanik.
Og nu vet De hvorfor jeg kommer her. Er det like enkelt som at en blomst har ti støvdragere.
Det er noget lignende, ja.
De tar feil. Jeg føler ikke noget for Dem.
Der løi De, Lisbeth.
Griper haanden hendes.De som ikke engang liker mig.
Vil rive haanden løs.De har ret, Lisbeth. Men jeg slipper ikke haanden Deres for det. Jeg liker Dem ikke. Men jeg elsker Dem.
Jeg tror det ikke. De tror det ikke selv.
Hvad raker det os, hvad jeg tror eller De tror. Hører De ikke at jeg sier det. Jeg elsker Dem – etsteds kommer ordene fra, etsteds ligger den virkelighet som er at jeg elsker Dem.
De sier det som De trodset Dem gjennem noget.
Lisbeth, hører du! du skal ikke bli her igjen, kold, rolig, mens jeg blir gal og borte av bare dig. Det er ikke slik du er, ikke rolig, ikke kold, jeg har sett ind i de blaa helvedspølene i øinene dine. Jeg vil synke ned i de pølene, de skal lukke sig over mig –
Kysser hende vilt. Hun er med.Hvad er det vi gjør.
Jeg vet ikke. Du sa selv vi ikke skal vite hvad vi gjør.
Men vi vet det. Det er forbandelsen. Vi bedrar, Lisbeth.
Ja.
Du sier ja, som bedrag var selve livet for dig.
Jeg elsker at elske. Det er alt jeg vet.
Vet du at vi er et saant par elskende som martres i helvede til evig tid. Det er bare den forskjel
– begynder et kys –at vi to ikke elsker hverandre.
Aa, Lisbeth, om saa det ytterste mørke skal lukke sig over os inat –
Vi ligner hverandre, vi to. Det er riktig det vi gjør. Vi har lov til det. Vi er unge, Jan. Vi er sterke nok til at bære al verdens synd paa vore skuldre. For vi har flammen i os, ikke den som er skrudd ned til at brænde i et hjem og koker og steker og luner, men flammen! den som brænder uten at spørre om kjærlighet, bare brænder fordi den maa og fordi den møter andre flammer som kanske heller ikke elsker –
Ja! som ikke elsker.
Vi er av dem som vaager at si at det er løgn, dette med kjærligheten. En større løgn end selve løgnen om Gud. En bitter ørken, et skognag i ørkenen, det er kjærligheten. Og brænder der et baal mot natten, hvor det er godt at synke ned, er det aske i graalysningen, og mer ørken, mer goldhet og fattigdom og bitterhet venter os.
Nei, nei, slik er det ikke.
Det er slik. Det menneske lever ikke, som ikke er blit skuffet over kjærligheten. Undtagen dem som ikke er værd at bli skuffet. Salige er de enfoldige, her som overalt. Men vi som tør se, vi vet det: har hjertet labyrinter, er det labyrinter av sten, graa, endeløse, fortvilende furer som vi slæper os bortgjennem. Det er bare én ting som kan faa os til at stanse, til at føle, til at «elske»: naar stenen slaar revne foran os og skjændselen flammer imøte. For skjændselen, Lisbeth, det er den dere «elsker».
Nei. Nei. Det er riktig det som vi gjør nu. Vi gjør det fordi vi maa. Ikke fordi livet er fattig. Men netop fordi livet er rikt, og vi er rike med det.
Det er ikke mig som trænger skjændselen. Det er ikke mig som ber om den. Men hun som ber om den hun skal faa den nu.
Hvad er dette?
Det er min time som er kommet. Forstaar du det.
Fortsætter, mens han tar Lisbeth om haandleddet og trækker hende nærmere.Nu skal jeg gni alle de saarene du har gitt mig op til dig. Du faar ikke komme ut før jeg har sett det første saaret slaa ut, væske i skam og ydmygelse. Hvad er det du føler dig usaarlig efter. Du er blit nedværdiget i dit liv slik som ingen anden er blit det. Men det er ikke slut med det, forstaar du – naar en er blit voldtat, hun være saa uskyldig i det hun være vil, hænger der altid skam igjen: slik er det med dig, nedværdigelsen er der og roper paa mere nedværdigelse, mere skam. Og nu faar du den, nu faar du den –
Jeg vil gaa. Jeg vil gaa.
Nei, det er ikke dig som skal gaa.
Videre til Aimée.Se dig om. Kjender du denne stuen her? Og her er Lisbeth som du har hørt saa meget om. Det er bare hun. Det er intet vræl ved sengen, alt er stille og kjent og godt. Men det er herfra du skal ut; isnende rolig skal din skjændsel bli. Den blir verre da. Gaa nu.
Kjære Jan, det var jeg iferd med, da du begyndte at gi denne lille forestilling til bedste. Du vil ydmyge mig nu Jan, men jeg gaar fordi jeg ikke vil ydmyge dig. Bare en ting: Jeg vet at du vil tro mig naar jeg sier dig at jeg ikke tænker paa mig selv. Jeg vil bare minde dig om at det er din beste vens forlovede du blir alene med nu.
Jeg vet det. Men en ting som venskap behøver ikke at hindre mig. For du har lært mig at bli fri. Aa bli fri og sterk som bare raatampen er det i verden.
Du er ikke fri, Jan.
Jo! Jeg spytter paa alt det som jeg elsker fordi kjærligheten er kommet i min vei. En mand og hans raaskap – ingen kan rokke ved dem.
Det ringer.Det er Gunnar. Han nævnte at han vilde komme hitop iaften.
Og allikevel kom du hit –
Ja.
Da ville jeg ikke; men nu kan jeg lukke op.
Nei, nei, ikke det.
Er du ikke sterk længer nu?
Lukker op.Jeg orker ikke dette.
Jeg visste jeg skulde finde Elisabeth her.
Jan bøier hodet.Lisbeth kom bare op for at laane en bok.
Det er ikke sandt! Jeg kom ikke op for at laane en bok. Hun kom ind like før dig. Vi var alene til da.
Gaar du?
Ja.
Stilhet.Jeg er færdig herinde. Kommer du?
Nei. Vi kan drøfte boken imorgen.
Godnat, Gunnar.
Godnat.
Lisbeth gaar.Dette var vist første gangen, ikke sandt, Jan?
Jeg forstaar ikke.
Vær forsigtig nu.
Rolig igjen.Ikke vær latterlig, Jan. Jeg vet mere om dette end dig. Og det tar sig ikke ut, at du staar og beskytter Elisabeth mot mig. Du har ingen ret til det.
Nei.
Jeg visste at hun skulde bort i dig. Hun er – Lisbeth. Det er ingenting at ta sig nær av. Ingenting, kjære ven.
Det er bedst jeg gaar nu.
Hvorfor det? Det er ikke et opgjør jeg skal ha. Man holder nødig opgjør med hverandre, ikke sandt, Jan?
Henvendt videre til Jan.Og dette med dig gjør ingenting. Du er jo min ven og selv om du ikke var, saa, undskyld mig, er du ikke av den sorten … Og det kan ikke negtes! Det er forbi alt. Hørte du hvad hun sa: Jeg er færdig herinde. Hun er saa ærlig paa sin vis. Det er næsten det værste av alt …
Stille længe, for at si noget sierHvorfor sier De altid Elisabeth?
Jeg har ikke tænkt paa det; men jeg tror jeg vet det. Jeg hater det navnet Lisbeth; det er som det er slipt glatt og lite av hundrede simple, tilfældige kys.
Men De elsker hende saa.
De forstaar mig, ikke sandt. For De maa ogsaa ha lidt og elsket meget.
Ja. Jeg forstaar Dem.
Men hardt er det at elske slik. Jeg tænker mig for at bedra riktig grundig maa man være et mandfolk. Men for at bli bedrat slik som jeg blir det, maa man ogsaa være et mandfolk.
Men Elisabeth …
Nei min ven!
Det er ikke nødvendig. Hun trænger ikke til at bli opreist av dig. Det koster litt at kalde hende Elisabeth. Det koster en bitte liten smule, forstaar du det?
Jeg tror jeg forstaar.
Nei, du forstaar ikke. Du bare glir sympatisk efter mig som min egen skygge, fordi du maa nu. Hvorfor i helvede pryler jeg ikke de tispeinstinktene ut av hende? Det kunde du heller spørre om end at forstaa.
Til Aimée.Men Elisabeth er saan, skjønner De. Hun er skapt slik. Jeg klarer ikke at kverke hende. Jeg vilde ikke heller, har ikke lov til det. Det er da hendes, de forbandede lystene som seiler gjennem hende. Jeg synes de maa ha diktet om hende ute i Indien: Du kan ikke stanse bølgen og heller ikke blæsten. Slik er hun. Det som hun føler, det gjør hun. Det synes hun er «riktig». Hun behøver bare at stryke sig over panden, saa drysser det av fint, krithvit brusk nedover det gale hun har gjort. Det er «riktig», sier hun.
Halvt vendt mot Jan.Men det er mig hun vender tilbake til, det er mig som faar hjælpe hende, for hun er hjælpeløs ogsaa, det er mig hun er ærlig mot. Det er mig hun gir mest. Og det er værd hele helvedet, forstaar du det?
Haardt.Nu kan jeg gaa. Jeg vilde bare ikke at du skulde tillate dig at tro hvadsomhelst om hende.
Til Aimée.Farvel.
Gunnar gaar.Han elsker.
Hvad er det, du har gjort mig til?
Smerter det dig, at du ikke var avskyelig nok?
Jeg er ikke slik. Vi har været venner hele vort liv, jeg og han som gik nu.
Var det ikke dig som var fri?
Haan mig bare. Ydmyg mig mere. Jeg har tapt, jeg indrømmer det. Jeg er ikke mand for at klare det – at bryte igjennem den kvælende ringen av skygger og skjændsel ind til din kjærlighet.
Aa Gud – dere har ydmyget mig. Jeg stod der stille og ynkelig mens han og du talte sammen. Svak og latterlig fordi han var min ven, fordi der var dage og nætter paa fjeldet og fjorden mellem os, svak og latterlig fordi det som undertiden kaldes noget høit og dyrebart var mellem os. Men dere forstod hverandre, dere hadde begge lidt og elsket meget, sa dere. Men har ikke jeg ogsaa lidt: aldrig et øiebliks lykke, altid bitterhet, altid kamp mot det, som lever inde i dig og jeg aldrig kan naa.
Og det vilde du naa ved at prøve dig paa din beste vens forlovede?
Ja.
Da vilde du stanse. Da vilde jeg ikke føle mere dette evige piskeslaget fra øinene dine, naar du ser paa mig: Er du bare slik, er du ikke mer?
Da vilde jeg være grænsen. Da vilde jeg være pøbelen i dit liv, da vilde du elske mig og da vilde der bli fred; fred, fred, fred.
Godnat, Jan.
Vent: Isted da du holdt paa at gaa … da Lisbeth var her, sa du, at du gik for ikke at ydmyge mig.
Mente du noget med det.
Ja.
Hvad mente du?
Det sier jeg ikke.
Du skal si det.
Nei.
Du kommer ikke ut herfra, før du har sagt det.
Da skal jeg si det. For nu vil jeg gaa, Jan.
Ler pludselig.Kjære dig.
Hvad ler du av.
Jeg husket noget.
Hvad husket du
Du klarte ikke Lisbeth.
Men hvad var det du husket?
Noget om en sommernat og en seilbaat ute i skjærgaarden.
Hvad saa –
Det var Bernhard som hadde Lisbeth første gang.
Boken er utgitt av Bergen Offentlige Bibliotek
Last ned hele boken til mobil/nettbrett i .epub-format eller som .mobi. Du kan også skrive ut boken som .pdf eller html.
En ung mands kjærlighet var det første teaterstykket Nordahl Grieg skrev og det ble satt opp første gang 28. oktober 1927 på Den Nationale Scene i Bergen. Dette kjærlighetsdramaet er svært ulikt fra de politiske stykkene til Grieg, men grunntemaet er det samme: kampen mellom godhet og råskap.
Skuespillet ble ingen suksess og Nordahl Grieg var heller ikke fornøyd med det. Han ønsket at dette stykket og Atlanterhavet skulle utgå av hans forfatterskap.
Teksten i bokselskap.no er digitalisert av Bergen Offentlige Bibliotek (BOB) som en del av prosjektet Ånd eies av alle – Nordahl Grieg digitalisert. (Epub- og mobi-filene til dette verket er også laget av BOB.)
I dag er nok Nordahl Grieg mest kjent som dikteren bak det berømte diktet «Til ungdommen» som fikk ny aktualitet etter 22. juli 2011. For generasjonene under og etter 2. verdenskrig var han en nasjonal folkehelt og et symbol for motstandskampen.
Fyll ut e-posten din under så vi kan varsle deg når nye verk publiseres.