Vikinger og Skrællinger paa Bygdø

av Henrik Angell

Kampen om Johnsborg. Dens brand.

15Ved Langviksbugten laa Sjøtun. Der bodde Arnesønnerne, store vikinger allesammen. De hadde mange langskibe, baade kuttere og skjegter, badehus og baathus. De var saare mægtige. Reidar Arneson var den yngste. Han var liten av vækst, men faa var raskere og djervere end han, nævehændig, utholdende, kjapptænkt, skyende ingen fare og ufølsom for smerter. Han kunde svømme som en fisk, klatre som en ekorn og fare paa ski som en tele.

Hvor Vendernes vei støter sammen med Hukavende laa Trihøgdarborg. Det var den eneste borg paa 3 høgd eller etager. (Nu: Huk Avenue nr. 6). Den var fuld av djerve vikinger. Først er at nævne Tormod Skramme, «Tommen» kaldet. Han var høi og meget sterkvoksen for sin alder, sterk og modig som en bjørn. Ingen tok Tormod Skramme i sprang, derfor kaldtes han ogsaa Tormod Spræklæg. Han var en stor mester i at skyte med bue og med salonrifle. Her bodde ogsaa Erling Vidkunson Straume. Endda han var av de yngste i hæren var han dog navngjeten som viking. Han kjendte ingen frygt og stod støt paa ski.

16Men den mest navngjetne av alle vikinger var dog Torleiv Kaareson. Han var skrællingernes skræk for sin vældige styrke og sit ubændige mot. Hvor han gik frem, veg alt unda; selv «Havets Skræk», «Den rasende Tiger» og Kræsjan i Vælta gik nødig til kamp mot Torleiv. Han var «berserk», det vil si, han kjæmpet aldrig med harnisk, hjelm eller skjold. Han brugte bare næverne. Ellers var han sjelden med i flokkerne, gik sjelden under sveitjarmerket, gik helst sine egne veie. Men i spidsen for en svinefylking var ingen bedre. Hans veie gik mest paa havet. Han hadde eget langskib; det het «Ormen Stutte», thi det var kort og rundt. Skrællingerne kaldte det haanende «Padda», og under det navn blev skibet siden berømt. Det gik like saa let med som mot vinden, ja det gik ogsaa i stilla. Troldom var smurt under kjølen, fandensmagt i seilene. Torleiv red engang paa en hjulhest ned gjennem trapperne paa Framnesbryggen ved Skjellebæk og red like ombord paa den store dampknorr eller færge, som der ligger. Det hadde ingen gjort før ham og det er spaadd at ingen gjør det efter ham. Frygt fandtes ikke i hans sjæl; han utdannes nu til hærhøvding eller officer.

Av andre vikinger bør nævnes Oddvard av Hanaa, Osvalde og Gunnar Olavssønner til Lidarende, Torkel hin lange, Haavard Skald hin digre, Sigurd og Finn Sverressønner til Hov. Der var mange mange flere, men de nævnte er de som har gjort sig fortjent til at optegnes i sagabøkerne.

Vikingerne hadde en lov og kun en eneste. Den 17var skreven og det var den eneste, de kunde bli forligt om. Den lød:

§1. «Vi er alle høvdinger. Over os kan ingen raade.

Enhver har sin egen frie vilje.»

Flere paragraffer var der ikke.

Saaledes fortæller de gamle sagabøker at det var da vikingerne, vore forfædre drog til Bjarmeland, Island, Færøerne, Grønland, Vinland, Hjaltland og Irland, til Nord-Timberland og Nordmandi, til Serkland og Jorsal. Alle var høvdinger. Av fri vilje gik de sammen til fælles maal, naar de tykte det var rigtig. Derfor var de oftest uenige og henfaldt ikke til dvask likegyldighet.

Bygdøs vikinger var ægte sønner av hine gamle og like saa uenige, – saa der var altid anledning til krig og juling dem imellem, om det skulde være saa uheldig, at evig fred var sluttet for nogen dage med skrællingerne.

Nu maa fortælles, at Johnsborg blev snart ført op igjen, større og finere end før. Det manglet kun merkestang og merke. Vikingernes merke var næsten slik som det som deres gjeveste forbillede Olav Trygvason hadde seilet under, da han kom fra Bretland og da han kastet sig i havet ved Svolder. Det var rødt med hvidt kors, slik som Danebrog kom til at se ut. Vikingerne satte blaat det hvite kors for at skille sig ut fra danerne. De regnet sig for at være kristne, om end enkelte trodde mest paa sin egen styrke. Skrællingerne var noen store hedninger. De hadde mangfoldige 18guder; derfor svor enkelte av dem ved «sju tusan», som var det høieste tal.

En dag stod skrevet paa borgens dør:

«Naar sol er gaat trende gange ned, skal borgen synke i grus.»

Det var let at regne ut, at dette maatte bety: Kamp om borgen førstkommende søndag eftermiddag.

Den dag klædde John sig i hærklær, bandt sit bretlandssverd «Kvernbit» om sig og tok spydet «Hævner» i haand. Frithjov bar vælsk sverd og bretlandsk hjelm og panser. Paa armen bar han et straalende skjold av ægte metal, prydet med gyldent kors. Det var let og sterkt. Det kunde bæres i rem over ryggen og hadde remme til armene. Med den slags skjold kunde man kjæmpe like saa let som uten. Runer var hugne ind i skjoldet, der stod: MADE IN GERMANY. Det var angelsaksisk og viste, at det var ægte bretlandsk.

Atle hadde sverd, spyd, bue og koggeret fuldt av pile.

John gik med Atle og Frithjov til Sjøtun. Der stod Reidar i høienloftssvalen og arbeidet paa et sverd, da John traadte hen til ham.

«Heil og sæl! Reidar Arneson!»

«Heil og sæl igjen, John Odd!»

«Du venter hærfærd ser jeg, Reidar?»

«Ingen vet, naar ravnene skriker.»

«Da hørte Atle Herbrandsson og jeg dem idag 8 dage siden, da sol sank under aas.»

«Og hvor?» spurte Reidar raskt.

«Paa Granli, da Johnsborg blev revet.»

«Var det auster- eller vesterbygdsskrællinger?»

19«Det var austerbygds, saa sandt mit navn er John Odd. Petter Tosjællingen var med. Men nu er borgen bygget op igjen, og nu snart skal dens styrke prøves. Skrællingerne er paa krigsstien.»

Da stak Reidar kniv i bælte, grep sine vaaben og var straks med.

Fra Sjøtun gik de til Trihøgdarborg. Der stod Tormod Skramme og øvet sig i at bli sterk. Intet er mere priselig for en viking. Han drev paa med svingstang og ringer. Kun Tormod var hjemme. Han grep straks sine vaaben og fulgte John.

Mange andre vikinger, men av mindre kjendt navn og byrd sluttet sig til John. Med et straalende følge drog toget op gjennem Hukavende.

Paa «Knausen» eller «Krokenhus» stod Ragnhild Herbrandsdotter.

«Blir vi længe borte, maa du komme med proviant,» ropte Atle.

«Jeg er ingens træl!» svarte Ragnhild stolt.

«Husk, vi er mange, og lag matposen stor!» ropte Atle.

«Matgla vikinger!» svarte Ragnhild med en gjeip.

«Jaala!» ropte Atle.

Ragnhild svarte ikke; hun kastet paa hodet og slog en krøl paa næsen. Saadant kan kun ganske unge og uerfarne kvinder gjøre.

Saa stort og fagert mandskap hadde sjelden John set i sit følge; det lyste av blanke pansere, det glitret av sverdenes sølverne fæste, det klirret pilenes koggere. Overmodig gik vikingerne frem den brede vei til Granli, streifende Austerbygdens lave huse.

20Her bodde like paa grænsen av Auster- og Vesterbygd en navngjeten kriger. Det var Jens i Putten. Som hans mesopotamiske navn viser var han skrælling av fødsel, men han gik dog ofte med vikingerne. Blandt dem hadde han mange venner. Jens hørte ikke til nogen stamme, derfor kjæmpet han snart paa det ene snart paa det andet parti. Og dog kaldtes han aldrig forræder. Thi ærlighet var hans karakter. Vakrere kar og djervere idrætsmand, bedre speider var ikke paa øen. Han hadde fint ansigt, aapne, klare øine som en viking, var smidig og haardfør som en skrælling. Ingen var bedre kjendt end han i de dype skoge, langs med havskjærene, og ute paa det endeløse Ginnungagap. Han kaldtes almindelig «Sorte Slange», endda han var lyslet og smilende at se til. Glad var det parti som hadde ham med sig. Det seiret altid. Han var seiersæl.

Hadde John den dag nedladt sig til at se indom «Sorte Slanges» wigvam og faat ham med sig, da hadde ganske vist solen gaat ned over vikingernes seier og borgens lykke; nu kom den til at se en hær i skjændselens nederlag og med borgfløien i støvet.

Vikingehæren leiret sig omkring borgen. Mangt og meget var endnu at gjøre ved den, og glade gik alle til sit arbeid. En vældig furu stod i midten av borgen, omkring den var et rundt bord og langs væggene laa kvist og løv til løibænke for vakten og de saarede. En peis fandtes ogsaa til bruk i de mørke, kolde høstkvelde.

Det manglet tilslut kun at reise merkesstangen. 21Den sattes paa høieste punkt, der hvor vakten stod. Saa heistes vikingernes merke under vældige hurrarop.

I det samme kom en viking ved navn Trygve Torvaldeson springende. Han hadde en lang træflis i haanden og saa ut som han hadde spurt nyt.

John saa længe paa den. Saa sa han mørkt: «Hvor fandt du den?»

«Den stod i høgsætesstolpen.»

«Da har en skrælling været her og luret, mens vi heiste merket. Det dages mig for, at dette vil bringe ulykke. Skrællingerne er nær!»

Alle grep sine vaaben og de samlet sig om John som sin naturlige høvding. Han stod endnu med flisen i haanden som i dype tanker.

«Det er en skrællings verk! De urskogens vilde sønner bruker ofte en træflis hvor vikingerne bruker papir. Hør hvad her staar skrevet:

«Reiser du borgen,
blir det til sorgen;
som eggeskal
den knuses skal.»

Jeg visste ikke der fandtes skalde blandt skrællingerne,» sa John harm. Han stod raadvild et øieblik. Saa ropte han: «Haavard skald!»

Frem av krigernes rækker traadte en sværlemmet viking, diger at skue, med vandblaa drømmende øine, haaret sat op paa amerikansk, det var Bygdøs største skald.

«Nu er skogene fulde av skrællinger; de lurer paa os med øine, hvasse som den stripete panter, 22de hører paa os med ører som den plettete hyæne. Vi maa svare paa digtet. Nu Haavard! Digt! – Saa skal Tormod rope det ut.»

Haavard Digre gik bort og søgte et enslig sted, men da han ikke fandt noget saadant sted, ukjendt som han var, satte han sig under merket og her skrev han i mindre end en halv time:

«Helte fra Hukavende
bud dig vil sende
om juling her at finde
saa blodet rødt skal rinde.»

Tormod Skramme hadde en røst som bisonoksens naar den brøler i dødens sidste stund, og han skrek nu saa det hørtes som en ulykke over land og strand.

Men ikke en lyd kom som gjenklang. Skogene laa svarte og hemmelighetsfulde som for aartusener tilbake. Kraaker svævet med gridske klør henover træernes toppe, langt ute paa havet saaes en enslig drages hvite vinger med balonklyver og topseil sat.

«Kanske er det ikke nogen skrælling som har skrevet digtet?» sa Atle til John halvt hviskende.

John saa paa flisen, rakte den til Atle og sa:

«Lugt!»

Tobakslugten var tydelig, thi skrællingerne, indianernes nære frænder, har altid været meget gridske efter denne indianske plante.

Og under verset fandtes et par dypbrune flekker som efter en som har spyttet ofte og ivrig.

«Jeg kan læse, at det er ikke en almindelig skrælling som har skrevet digtet. Det er en høvding, 23kun høvdinger spytter saa brunt. Og er det austerbygdsmænd, da er det enten Kræsjan Dundramitten eller Kal Ormedræper. Jeg visste forresten ikke, at der var skalde blandt skrællingerne. – Mange mand har vi endnu ikke mot os, thi skrællingerne kan aldrig la være med at hyle. Men de kan bli mange forinden sol gaar ned. – Og nu til arbeid.»

Nede i dalen, fra Rutlidammen langs aasen under borgen og helt ned til sjøen gik en lang rad med pallisader. De bestod av tynde, mandshøie granspirer, sat saa tæt, at hverken hund eller skrælling kunde komme gjennem. Paa flere steder var imidlertid pallisaderne bøiet tilside eller knækket. Det var skrællingers onde verk. Disse pallisader blev nu gjort istand, nye sat ind og staaltraad bundet omkring.

Nu kunde skrællingerne komme.

I det samme kom en viking springende til John. Han hadde været oppe i borgen for at hente nogen smørrebrød. Han var blek. Han hadde fundet en ny flis i høgsætesstolpen.

John læste:

«Juling, sa gutten,
faar du paa slutten
paa raumala truten
du vikingestuten.»

Tænderskjærende stod vikingerne og hørte paa dette. De knuget sine vaaben saa det hvitnet om de senete knoker. Røde flækker kom og gik paa deres kinder, øinene rullet vildt.

«Her maa være speidere, forrædere, som ligger 24og lurer, som haaner os i vor egen borg,» ropte John. «Grip til spydene, jag dem ind i hver busk, og lat forræderen dø.»

Alle som spyd hadde gjorde som John sa. En flok under Tormod Skramme gik langs pallisaderne. Men intet mistænkelig saaes. Kun Ragnhild Herbrandsdotter saaes i det fjerne med en kurv paa armen. Det var provianten. Da glemte alle hvad de nys hadde oplevet, thi proviantglade var alle vikinger. Vakten blev avløst, og de satte sig rundt det flammende baal, som lystig knitret paa peisen.

Nu er at fortælle, at «Sorte Slange» den hele tid hadde været vikingerne nær. Han hadde listet sig efter de sorgløse vikinger, og da han hadde hørt deres hovmodige tale om Hukavendes kjække vikinger, hadde han sprunget til Kræsjan Dundramitten og Olaves Flyndra, to høvdinger i Austerbygd og for talt tidender. De var med engang enige om overfald og mord, hævn over nederlaget for 8 dage siden. Mens Kræsjan skulde samle hele Austerbygdens vaabenføre mænd, skulde Olaves og Sorte Slange speide. Sorte Slange var vel kjendt paa Granli og visste, at der tæt ved borgen stod et stort vedskur sammen med et andet litet hus med gardin for vinduet. Nu bodde ingen paa Granli, og det kunde vel hænde, at en dør stod aapen. Saa var imidlertid ikke tilfældet. Men Sorte Slange som aldrig var raadløs hadde altid sine egne veie, og hvor ingen andre kom frem, der kom han. Han kom iethvertfald ind i det lille hus og bak gardinet saa og hørte han alt. Olaves kunde ikke gaa Slangens veie, han 25var for bred og svær. Saa la han sig under en nøttebusk utenfor pallisaderne men tæt ved Slangens tilholdssted. «Sorte Slange» var flere gange borte hos Olaves og denne var det som hadde fundet paa det med flisen. Men ind i borgen var det Slangen som hadde krøpet hver gang.

*

Vi forlot vikingerne sittende omkring baalet og nytende sit tarvelige maaltid. Det tok til at skumre og Ragnhild Herbrandsdotter vilde til at gaa hjem. Men i det samme hørtes langt borte i skogen et langt hyl, som bragte vikingerne til at fare op. De kjendte det allesammen. Det var et hyænehyl, skrællingernes signal.

Men saa var alt atter stille.

Snart efter hørtes vaktens utrop: «Til vaa–pen!»

Da sprang alle vikingerne op, grep sine vaaben og samlet sig under merket.

Vakten hadde set skikkelser bak pallisaderne, mange og paa flere steder samtidig.

«Lat os rope hærrop!» sa John.

Vikingerne saa gjorde. Det ljomet og klang som modige mænds glade kampsang. Øinene straalet av stridslyst. Mange følte det, sa de bakefter, som om de ikke ret var paa jorden, de blev saa lette paa foten.

«Gladir rida Norigs menn til Hildarthing» sang begeistret Haavard skald. Og alle tænkte de paa Olav Trygvason og hans Svolderslag, og alle var de stolte av at synge paa færøisk, ægte norsk. Nu skulde de slaas, saa det stod i sagaen 1000 aar efter.

26«Kampmotet er dog en herlig ting, den herligste av al følelse, det er det som har skapte al historie, git glans til dens falmende blade,» saa skriver Atle viking i sine bøker.

Neppe var vikingernes hærrop døet hen i ekkoets klagende toner, førend lange ilhyl hørtes. Det var skrællingernes kampskrik, det lød langs pallisaderne, fra dammen til sjøen og op igjen.

«Sultne er vargerne nu,» sa John.

«Ravnene skriker efter døde mænd. Mænd som kjæmpet med sverd ved lænd,» svarte Haavard i et digt.

«Nu fra digt til prosa!» ropte John. «Pas vel paa pallisaderne! Du Tormod med dine folk passer paa ved sjøen, du Atle med Sjøtuns mænd søker ned mot dammen. Her staar jeg med reserven, og her blir du Haavard for at kunne besynge striden, om vi overlever den.»

Tormod og Atle sprang med sine mænd til pallisaderne. En regn av raatne epler, poteter, neper, kaalhoder, kastanjer og sten stod som et uveir mot dem. Der stupte Erling Straume, Atle Herbrandson blev allerede alvorlig saaret av et ildelugtende kaalhode der som en bombe sprang like i ansigtet paa ham. Saa begyndte pileregnen, og mange blev slemt saaret paa begge sider. Men gjennem pallisaderne kom ingen skrælling. Vel var vikingerne faa, men de hadde bedre vaaben, gode buer og lange spyd.

Frygtelige hyl skar gjennem luften, da skrællingerne merket at al deres overmagt intet nyttet. Ved dammen kommanderte selve Charles Sleiven, høvdingen for alle austerbygdsmændene. Under hans 27hyl gik skrællingerne djervt frem, men to av hans bedste mænd stupte snart, det var Petter Tosjællingen og Søren Casimir Flæsket, begge kjække karer. Da hylte Charles længe og langt – og med engang standset angrepet. Skrællingerne trak sig tilbake, vikingerne pustet ut.

Men hvad nu?

Charles Sleiven samlet om sig alle sine krigere og vikingerne skjønte at nu lagdes raad op. Snart efter saaes skrællingerne springe til dammen og der rote og grave. De samlet fæle, vaate, slimete torvklumper. Og saa var avtalen den, at mens den ene halvdel kastet torv og de som kunde tygge tobak skulde spytte, saa skulde den anden halvdel bryte pallisader ned.

De gik saa frem paany og nu blev det saa haard en kamp, og det gik baade saa varmt og vaadt til, at vikingerne veg unda. Gang paa gang gik Atle og hans mænd frem, de kjæmpet med den største foragt for alle slagets farer, men mot skrællingernes indianske krigskunst kunde de ikke staa sig – de veg unda tilslut, og pallisaderne faldt en for en.

Da maatte John og Frithjov frem med sin sveit for at drive skrællingerne ut. De skred ned for bakken og styrtet sig ind i kampen. Frithjov var særlig djerv i at holde frem; naar han blev sint, bet intet paa ham. Skrællingerne maatte atter ut.

Nede ved sjøen holdt Tormod sin post mot alle angrep.

Allerede trodde vikingerne seieren deres. Men da hørtes pludselig vesterbygdsskrællingernes kamprop i vikingernes ryg, oppe ved borgen. Det var 28Sorte Slange og Olaves Flyndra som ropte vesterbygdshærrop. Sorte Slange hadde set fra det lille hus hele kampen. Nu fandt han det var paa tide at gripe ind. Begge sprang frem og vilde ta merket, hvor kun en viking holdt vakt, derpaa vilde de falde vikingerne i ryggen. Men da Olaves sprang forbi borgen saa han det endnu brænde paa peisen. Han kom i tanker om vikingernes mat og om at bytte var at hente. Ingen mat smaker skrællingerne bedre end vikingernes, helst den de kan erobre hos disse matkjære krigere. Olaves styrtet ind i borgen. Sorte Slange mot merket.

Nu er at fortælle om Ragnhild Herbrandsdotter.

Hun hadde aldrig set et slag og skrællingernes krigshyl forfærdet hende saare. Hun hadde søgt ind i borgen og hørte herfra med gru paa den vilde kamptummel. I borgen var hun jo tryg.

Da skingrer Sorte Slanges og Olaves Flyndras hyl like i hendes øren og hun hørte nogen komme springende mot døren.

Skulde nu borgen taes ved list og overrumpling? Hun var dens eneste forsvarer. Hun saa sig om. Der stod ved furuen et ganske kort, let spyd, midt mellem langspyd og kastespyd, «attgeir» kaldes det. Det grep hun, stillet sig bak døren og ventet med bankende hjerte. Neppe var hun kommet paa post, før hun ser en kjæmpesvær skrælling smyge sig ind. Hun tar sigte og støter attgeiren i ham. «Hupp!!» skrek skrællingen og satte i en styg «bælj» – og forsvandt fortere end han var kommet ind.

Han hadde visselig faat banesaar.

Det viste sig ogsaa, at han hadde faat attgeiren 29i maven og var haardt saaret. Han drog sig nedover bakken hen til en stikkelsbærbusk; han var meget blek og led svære smerter. Men han maatte dog smile. Thi nu seiret skrællingerne over hele linjen. Vikingerne saa kampen oppe ved merkesstangen mellem S. Slange og vakten, de hørte Olaves Flyndras gyselige «bælj», de trodde sig angrepne av vesterbygdsskrællingerne, de opgav pallissaderne, flygtet i panik, i uordnede flokker strømmet de tilbake op mot borgen. John gav endelig samlingssignal og ved merket mødte han Tormod og hans mænd. De kom tidsnok til at fri merkesmanden ut av Sorte Slanges klør. S. Slange laa allerede over merkesmanden og rev og slet i ham, slog og dængte for at faa tak i merket, som merkesmanden med sit liv forsvarte ved at lægge sig paa maven over det.

Denne merkesmand var en viking av ringe byrd, het Ole Sivertsen og var av sørlandsk æt. Fra denne dag av het han Olav Sigurdson og skulde altid være merket nærmest. Ved sin tapperhet hadde han erhvervet sig norsk adelsnavn, ja navn som en av de gamle norske konger. Da agter man ikke flærrer i skind og klær.

Skrællingerne samlet sig ogsaa. De brøt pallisader ned og mange væbnet sig med dem som spyd.

Olaves Flyndra kom langsomt mot dem.

«Har du ondt i magen?» spurte Charles Sleiven.

«Jeg var inde i borgen …» begyndte Olaves.

«Og saa har du forspist dig paa vikingernes blødkage med syltetøi paa,» sa en haanlig.

«Var der nogen viking i borgen da?» spurte Charles.

30«Om der var nogen viking, det vet jeg ikke, men at der var en attgeir der, det fik jeg føle, thi den og ikke «blødkagen» værker i magen min,» sa Olaves. Han tok sig for livet, satte sig ned og var ikke mere med i denne kamp. Alle saa, at han var haardt saaret og at attgeiren hadde truffet vel, thi der var hul i buksen. Men hvor dypt attgeiren var trængt ind, det kunde ingen si.

Omkring merkesstangen kom nu den strideste kamp til at staa. Skrællingerne hadde ikke let for at vinde fast fot paa bakken; thi efterhvert som de kravlet op i smaa flokker, fôr nogen av de djerveste vikinger frem og drev dem ned igjen.

Her gik det saare ilde for en navngjeten skrælling som het DtschjaanDtschjaan] rettet fra: Dtschaan eller John Pindsvinet. Han var med i den sidste rid og blev mødt av Reidar Arneson. De vekslet flere hugg, thi sverd hadde de begge. Dtschjaan blev tilslut saa sint, at han grep sverdet med begge hænder og vilde kløve Reidar i to. Men Reidar sprat tilside med et hop, kastet skjoldet like i synet paa Dtschjaan og hug saa til ham over armen av al magt. Dtschjaan slap i smerte sit sverd, blev staaende paa et ben, slynget det andre en tre–fire gange rundt om det første og gned sig op og ned paa den saarede arm mens raseriets taarer stod ham i øinene. Da sa Reidar: «Jo, det er som dig synes, det gjør ondt i armen, og nu skal du ogsaa faa ondt i foten.» Han huket sig ned og hugg Dtschjaan over skinnebenet, saa han stupte. Men før han stupte hadde han endnu saa megen kraft at han kunde hyle og bælje aldeles forfærdelig. Fra den dag het han Dtschjaan Bæljen.

31Men det var skrevet i skjæbnens bok, at vikingerne den dag ikke skulde bære seier hjem.

Skrællingerne hadde væbnet sig med pallisader, og nu brøt de frem i samlet flok og i retning av selve borgen. Nu blev det en saare kvass strid foran borgporten. Vikingernes vaaben var lette, thi vikinger har altid været angrepets mænd, men nu skulde de verge sig og det mot svære, tunge pallisader. Mot disse vaaben dugde ikke vikingernes bedste sverd. Skrællingerne slog ret ned foran sig. Skridt for skridt dreves vikingerne med blodige pander og hænder ind i borgen.

Da ropte skrællingerne seiersskrik, thi nu var valpladsen deres, nu var igrunden vikingerne fangne i deres egen hule.

Og nu skulde borgen ned over hodet paa de forhadte vikinger. Men hvergang en skrælling tok i en av borgens grene eller bjelker, kom en attgeir eller et andet av vikingernes tynde spyd ut og et hyl fortalte, at en skrælling var blit truffet.

I vaapenkisten laa endnu nogen pilebundter. Ut gjennem borgens skyteskaar kunde endnu gode skud gjøres, om skrællingerne vilde vaage ved lange stænger og brandhaker at rive borgen ned.

Saa stilnet kampen av. Men kun for snart at blusse op igjen med ny kraft.

Endel av skrællingerne var gaat ned til stranden for at hente sten. Nu skulde borgen ordentlig beleires og bombarderes.

Pludselig hørtes et signal. Det hvên i luften og en regn av sten suset mot borgen. Men den holdt, der var ingen fare. Ragnhild blev sat bort til vaabenkisten, 32hvor det var tryggest, – saa kunde skrællingerne bombardere saa meget de lystet.

Men skrællingerne har mange lumske raad.

«Lat os kaste ildspyd!» ropte en. «Røke dem inde!»

«Eller røke dem ut!»» ropte en anden.

Da skalv Ragnhild og flere vikinger blegnet. De saa paa hinanden; hvad skulde gjøres? Mot ild og røk kunde de ikke kjæmpe.

Da sa Reidar Arneson: «Her er intet andet at gjøre end at slaa sig igjennem. Hør her: Jeg vet et godt raad, thi nu maa noget gjøres. Du Tormod stiller dig under furuen her, jeg klyver op paa skuldrene dine, og saa med engang hjælper alle mig op gjennem ljorhullet og op i furuen. Der oppe er mange tørre og sorte grene. De er lette at knække i smaa stykker, de er tunge som sten og er ypperlige som kasteskyts. Saalænge jeg er i træet og har skyts, vaager ingen skrælling sig til med ildgreierne sine. Paa givet signal bryter dere ut og slaar dere gjennem. Jeg skal da gjøre det hedt for dem. – Helst om jeg kunde faa en kurv med sten og bue og pile heist op til mig.»

Reidar lo bare ved tanken, thi han var en stridbar mand, for hvem kamp er livets skjønneste lyst.

Da sa John: «Raadet er godt og duger dog ikke. Vor uskrevne lov lyder slik: Et skal gaa over os alle – Vi forlater ikke Reidar.»

«Jeg skal nok klare mig,» sa Reidar. «Jeg blir paa min post selv til svarteste nat; ingen skrælling trætter mig ut.»

«Vel,» ropte alle, «lat Reidar faa sin vilje. Han vinder heltenavn og borgen berges.»

33Haavard skald steg frem og kvad «Reidarskvædet», som det siden blev kaldet.

«Fienderne hyler!
Det farer som syler
gjennem ræd mands sjæl.
Vikingeskare!
Lat mig nu fare
saa er jeg glad og sæl.»

Saa satte Tormod sin sterke ryg til, op kom Reidar, og under skrællingernes rasende hyl klatret han op i træet. Nu fik skrællingerne andet at gjøre end tænde ildspyd. I nakken paa en suset en tyk furugren, og det blev hans bane. Paa lignende vis gik det flere. Men saa hadde Reidar snart ikke mere at skyte med, og vikingerne hadde ikke saa meget som ordnet sig til utfald. Reidar kastet da ned tauget for dermed at hale op kurven med sten. Men skrællingerne som nu ikke længer selv blev beskudt, nyttet øieblikket, de samlet sig og en hagl av sten suset mot Reidar. En traf ham like i albuspidsen med stor kraft. Det sortnet for ham, han slap taket og faldt ned. Det var hele 3 spydlængder ret ned. Borgtaket tok mot støtet noget, men Reidar kom paa hodet gjennem huset, faldt med den ene skulder mot vaabenkisten og blev liggende som i uvite. Han hadde knækket kravebenet.

Skrællingerne hylte som besatte.

Endelig slog Reidar øinene op. Han var blek som en falden mand, men han klaget ikke.

Nu var der ingen redning mere. Snart vilde borgen staa i lys lue. Man maatte slaa sig gjennem.

34Da sa John:

«Nu er her kun en vei til frelse. Vi maa bryte os vei gjennem fiendernes flok. Atle, Frithjov og jeg gaar først, saa kommer Reidar og Ragnhild med Haavard og Erling. Tormod gaar sidst. De andre følger hver sin høvding. Du Tormod faar det værst, som gaar sidst, thi paa dig vil flest hugg falde; men du taaler mest – og ingen tar dig i spranget, om du tilslut maa flygte.»

Det var viselig talt. Alle stillet sig op, og da de første brændende spyd blev kastet mot borgen brøt vikingerne ut.

Skrællingerne kastet straks sine brandsaker og styrtet frem til kamp med vilde skrik. Men da de saa Reidars bleke ansigt og Ragnhilds angstfulde øine, stod de alle med en gang stille, de sænket sine vaaben, og vikingerne gik i fred gjennem deres rækker.

I det samme tok borgen til at brænde – og i belysning av det flammende vældige baal drog vikingerne bort og ut i den sorte stormfulde nat.

*

Skrællingerne var nu herrer paa borgen. Ogsaa ind i Granli trængte de. Der bodde ingen nu. Forladt stod de mange huse, skogen, parken – og haven. Alt laa hen som urskogen i den første landnaamstid.

At erobre tilbake borgen og vikingernes gamle herligheter var ikke let. Austerbygdens mænd hadde slaat sig sammen med Vesterbygdens. Mot to saa sterke stammer i forening var ingen seier at vente. Vikingerne vilde jo gjerne slaas, men naar det kun blev 35til juling bare de viste sig, saa var det bedst at vente til skrællingerne likesom vikingerne kunde bli indbyrdes uenige. Saalænge der fandtes en æplekart igjen i Rutlis og Granlis haver var det imidlertid lite haap om uenighet; da var de som brødre.

Vikingerne hadde god greie paa skrællingerne. Det var Sorte Slange som var speider. Han syntes at skrællingerne ikke hadde git ham nok ære for borgens erobring og heller ikke delt de tagne æpler. Han hadde derfor gaat i vikingernes tjeneste.

John og Atle tænkte længe over, hvorledes de skulde ta igjen det tapte land.

Boken er utgitt av bokselskap.no

Last ned

Last ned hele boken til mobil/nettbrett i .epub-format eller som .mobi.
Du kan også skrive ut boken som .pdf eller html.

Om Vikinger og Skrællinger paa Bygdø

Fortellingen Vikinger og Skrællinger paa Bygdø har undertittelen «skrevet med blod og tegnet med blæk av vikingen Leiv Hugleikson Litle (da han var tretten somre gammel)» og er en underholdende «guttefortelling» om gutter som tilbringer all sin fritid ute i naturen, gjerne «i strid» med andre gutter. Gjengene «Vikingene» og «Skrællingene» har hver sine områder som må forsvares, og det yppes stadig til strid. I boken beskrives de viktigste «slagene».

Fortellingen er skrevet i sagastil og inneholder både skaldekvad og illustrasjoner.

Se faksimiler av førsteutgaven fra 1908 (nb.no)

Les mer..

Om Henrik Angell

Titlene til Henrik Angells bøker viser hvordan krigsvesenet, nasjonalismen og skiidretten går igjen som hovedtemaer i hans forfatterskap. Karakteristiske eksempler er Tegnebog for folkeskolen og nybegyndere, med forklarende text og nationale forbilleder (1893), Gjennem Montenegro paa Ski (1895), Fortellinger fra Grænsevagten 1905 (1905), Norges krigshistorie (1906) og Norsk skilauparsoga (1908), for å nevne noen.

Les mer..

Faksimiler

For denne boken finnes det også faksimiler tilgjengelig:

Del boken

Tips dine venner om denne boken!

Del på Twitter
Del på Facebook

Gå ikke glipp av ett eneste ord.

Fyll ut e-posten din under så vi kan varsle deg når nye verk publiseres.