Audun Renolen Aasbø
På Christiania-Postens førsteside den 22. mai 1856 kunne man lese et dikt av 1850-årenes fremste norske lyriker, Andreas Munch. Diktet bærer tittelen «Vicekongen i Norge» og handler om hvordan unionskongen Oscar I beskikker sin eldste sønn, kronprins Karl, til å representere kongemakten på den andre siden av Kjølen. I litt forkortet form går strofene som følger:
Kong Oscar stod paa Stockholms Borg.
Hans Tanker vandred’ saa vide,
Han tænkte paa, med Glæde og Sorg,
Hvor nu hans Norge mon lide.
Med Glæde, fordi han Norge saae
I Blomst, efter Seklers Dvale;
Med Sorg, at han ei did kunde gaae
Og fæste Bo i dets Dale.
[…]
Han steded’ for sit Aasyn at staae
Sin Arving, sin Førstefødte:
«Min Søn! For mig til Norrig Du gaae
At være dets Rigsraads Støtte.
Mit andet Jeg, det Bedste jeg har
I Dig jeg sender til Norge –
Da er det, som om jeg selv der var,
Du skal for min kjærlighed borge.
[…]
Og nu er Han kommen med Barn og Viv
Mens Vaarsang i Luften klinger
Og Norges vaagnende Foraarsliv
Dem tusinde Hilsner bringer.
Det dufter fra Vang, det blinker fra Sø,
Det hvisker fra grønnende Lunde,
Det lyder fra hver en Yngling og Mø,
Fra Barnets og Oldingens Munde:
«Velkommen til Norge, Du Kongesøn,
Alt med dine Dyrebare!
Gud gjøre her Eders Hjemstavn skjøn’
Og eders Dage fuldt klare!
Men hva betyr nå den museale tittelen «visekonge»? En visekonge var en ordning nedfelt i Norges grunnlov av november 1814. Loven ga kongen rett til å utnevne enten kronprinsen eller dennes eldste sønn til sin øverste representant i Norge. Om så skjedde, stod visekongen i rang over dem som ellers var monarkens forlengede arm i landet. Innen ordningen ble avviklet ved grunnlovsendring i 1891, fordi dens motstandere mente den gjorde Norge til underlegen part i unionen, hadde tittelen blitt tatt i bruk bare noen få ganger. I løpet av de nesten åtti årene ordningen eksisterte, hadde Norge en visekonge i til sammen knappe to år. Den som bekledde vervet lengst var nettopp kronprins Karl, som kunne smykke seg med visekongetittelen mellom somrene 1856 og 1857. I en resolusjon av 7. februar 1856 hadde kong Oscar erklært at «Wår älskelige käre Herr Son H.K.H. Kronprinsen utnämnes härmed till Vice-konung i Vårt Rike Norge, att räknas från den dag, då H.K.H. anländer till Christiania» (Posthumus 1872: 58). Den store dagen opprant altså 21. mai 1856. Da toget tronarvingen med reisefølge inn til Christiania på den nye Hovedbanen, hvor han ble hilst velkommen med store ovasjoner, taler og hoffpoeten Andreas Munchs siterte leilighetsdikt.
Det meste av sommeren 1856 gikk med til en lengre norgesreise. Denne hyllingsreisen gikk først med dampskipet «Vidar» langs sørlandskysten til Kristiansand, deretter over land i karjol til Stavanger via Mandal, Lyngdal, Flekkefjord og Egersund. Fra Stavanger kastet de loss og satte kursen mot Bergen med en svipptur innom Hardangerfjorden. Etter noen dager i Hansastaden, hvor visekongen med følge blant annet overvar en forestilling ved Det norske Theater, der en ung og lovende Henrik Ibsen fungerte som sceneinstruktør (på et stykke de opplevde som «temmelig mislykket», som man kan lese i denne utgivelsen), bar det videre inn Sognefjorden, helt inn til Lustrafjorden. Her byttet de igjen ut damp med gamp, og red over fjellet, gjennom Bøverdalen, til Lom. Så tok de seg gjennom Gudbrandsdalen og Romsdalen, der «Vidar» ventet ved Raumas utløp og fraktet følget innom Molde og Kristiansund, før hestene igjen gjorde jobben det siste stykket til Trondheim. Oppholdet i Trøndelag varte i over tre uker, fordi visekongen – som militærets øverstkommanderende – overvar en serie manøvrer på Værnes. Ruta sørover igjen gikk innom Røros og ned igjennom Østerdalen. Fra Eidsvoll tok de toget tilbake til Christiania.
Denne ferden ble behørig dekket i dags- og ukeavisene, og den ble gjenstand for enkelte framstillinger også i ettertid. Ja, kronprins Karl kom faktisk til å spille en rolle i en rekke reiseskildringer på denne tida. Mest kjent her til lands er utvilsomt A.O. Vinjes Ferdaminni frå sumaren 1860, en av norsk litteraturs mektigste og mest underfundige reisebeskrivelser. Her forteller som kjent Vinje om sin pilegrimsferd til Trondheim da Karl ble kronet til kong Karl IV (eller Karl XV, som han het i Sverige) i Trondheim domkirke – altså Nidarosdomen, som vi helst kaller den i dag.
Men samme år som Vinje utgir sitt merkelige Ferdaminni begynner det også å dukke opp flere skildringer av visekongens norgesreise i 1856 rundt om i Europa. Først ut er den franske ukepublikasjonen Le Tour du Monde, et organ for reiseskildringer som utkom mellom 1857 og 1914 (et tidsspenn som dekker den siste store oppdagelsesperioden, fra funnet av Nilens kilder i 1858 til Roald Amundsens erobring av Sydpolen i 1911). I 1861 lot de trykke en rikt illustrert fortelling med tittelen «Voyages dans les états Scandinaves» – reiser i de skandinaviske land – av en viss «M. De Saint-Blaise». I sin reiseepistel forteller denne «Saint-Blaise» om hvordan han kom til å krysse visekonge Karls spor på en tur til Norge i 1856, og at han like gjerne fulgte regenten hakk i hæl gjennom den ovenfor nevnte reiseruta.
En bearbeidet versjon av denne franske fortellingen kom i 1862 på trykk i Le Tour du Mondes tyske motstykke, tidsskriftet Globus. Denne gangen uten forfatternavn og med titlene «Ein Ausflug nach Norwegen» og «Streifzüge in Norwegen». Rammefortellingen er her en annen og tilpasset et tysk publikum, men selve norgesreisen med dens rute og hendelser er den samme som i Le Tour du Monde. Også de mange xylografiene fra «Voyages dans les états Scandinaves» gjenbrukes i Globus (de resirkuleres også flere ganger i Illustrerad Tidning på midten av 1860-tallet, en ukeavis som for øvrig i 1863 lot denne «Saint-Blaise» slippe til med noen «Skizzer från Lappland»). Allerede samme år foreligger den tyske varianten i svensk oversettelse i antologien Album för ungdom (1862), med tittelen «En utflygt till Norge».
Men fortellingen om visekongens norgesreise ble også publisert i England dette året. Det skjedde i praktverket All Round the World. An Illustrated Record of Voyages, Travels and Adventures in All Parts of the World (1862). Som i de andre oversettelsene endres historien også idet den gjenskapes på engelsk. Fortelleren skygger stadig kronprinsen på hans hyllingsreise i 1856, men teksten er nå stilltiende vevd sammen med en annen reiseskildring, nemlig den franske historikeren Paul Riants gjengivelse av en studietur til Norge på slutten av 1850-tallet, «Voyage dans États Scandinaves. Le Télemark et l’évêche de Bergen», også den opprinnelig fra Tour du Monde i 1860. Denne kollasjmetoden innebærer at ikke bare teksten blir en annen – også illustrasjonene fra de to fortellingene vi først finner i Le Tour du Monde står nå om hverandre. Heller ikke denne gangen oppgis noe forfatternavn. Den anonyme engelske utgaven kommer ut på nytt i 1870, i annenutgaven av All Round the World.
Slik visekongen i 1856 fartet fra landsdel til landsdel, vandrer også fortellingen om hans ferd fra land til land, fra språk til språk. I årene umiddelbart etter at Karl IV ble kronet til konge i den forholdsvis unge skandinaviske personalunionen, kunne temmelig mange mennesker i det vestlige Europa lese om reisen der han lærte sitt land og folk å kjenne, i en reiseskildring som framfor alt synger tronfølgerens pris. Monarken in spe framstilles som både edel, vakker, skøyeraktig, klok og til alt overmål umåtelig populær hos sine undersåtter. Eller som en starstruck kjøpmann utbryter etter at visekongen har prøvesittet husets sofa, i den versjonen vi her publiserer: «‘Dette møbelet er nå en del av historien’, sa han, ‘og familien min kommer alltid til å holde den [altså: sofaen] i ære’». Det er ikke urimelig å forstå fortellingen delvis som et slags propagandaskrift, som hadde til hensikt å bygge opp og spre et gunstig bilde av den første svenskfødte Bernadotte-kongen (de to foregående monarkene – Karl Johan og Oscar I – startet begge sin livsbane i Frankrike). En slik tilnærming byr seg ikke mindre fram om vi tar med i betraktningen at denne historien, som først publiseres i Le Tour du Monde og siden lever sitt eget liv på de største europeiske språkene, er forfattet i de innerste sirkler ved kongens hoff, nemlig av kammerherre Fritz von Dardel.
Fritz von Dardel ble født i 1817 i den sveitsiske landsbyen Saint-Blaise – derav pseudonymet «M. De Saint-Blaise» i Le Tour du Monde – i Neuchâtel, og innvandret til Sverige som sekstenåring for å gjøre militær karriere i sin mors hjemland. I 1848 ble han beordret til tjeneste i et armékorps under kronprins Karls ledelse. De to ble kompiser og Dardel steg raskt i gradene. Fra 1850 ble han utnevnt til adjutant, i 1854 til kaptein i armeen og i 1856 til kammerherre ved Oscar Is hoff med tjenesteplikt hos kronprins Karl (Garnert m.fl. 1991: 149f). I embets medfør måtte han altså pakke kofferten og ledsage tronarvingen på turen til Norge fra mai til august 1856, en ferd Europas reiselitterære offentlighet fikk servert i lettere fiktiv form noen år seinere. I de trykte versjonene fra 1860-tallet lar Dardel som nevnt et oppdiktet alter ego snuble over kronprinsen på en norgesferie, for deretter å følge ham som en klegg de påfølgende sommerukene. I virkeligheten var han altså en del av visekongens reisefølge, fra avreisen i Stockholm til han etter en sommer på reisefot ble innvilget permisjon i Christiania.
I 1911, ti år etter forfatterens død, utga sønnen Nils Dardel en versjon av fortellingen der faren ikke beskriver visekongens hyllingsreise utenfra og med en viss distanse, som i de ovenfor nevnte variantene, men hvor han i en mer dagbokaktig stil skildrer reisefølget innenfra. Med denne formen forsvinner de tydeligste elementene av rein oppdiktning, som den fiktive fortellerskikkelsen Dardel tidligere har plassert mellom seg selv og historiens begivenheter. Slik får denne versjonen et mer dokumentarisk preg. Men den står likevel i et nært slektskap til de halvfiktive variantene. Den beskriver de samme hendelsene og flere formuleringer og avsnitt gjenbrukes ordrett. Dessuten var Dardel karikaturtegner med hang til overdrivelser og fordreininger, noe som også kjennetegner hans stil som prosaist. Dette gjør ikke akkurat det uavklarte forholdet mellom fiksjon og fakta noe enklere å håndtere. Dardel legger litt til, og trekker litt fra. Så ertende kan hans prosa være, at utgiveren tidvis har jekket ham litt ned i den posthume utgaven, for å unngå å tråkke folk på tærne. Fortellingen inngår i erindringsverket Minnen, som utkom i tre bind og bygger på Dardels memoarbøker, som finnes i Håndskriftsamlingen i Kungliga Biblioteket i Stockholm. Kortere utdrag av denne reiseskildringen har siden blitt trykt i norske oversettelser i A-Magasinet, St. Hallvard, Norsk militært tidsskrift og Bergens tidende.Dardel 1936, parafrase og utdrag i Berg 1953, parafrase og utdrag i Brinkmann 1977, Dardel 1979.
Det manuskriptet vi her gjør lettere tilgjengelig ved å innlemme og utgi det i serien NB kilder, er også en versjon av Fritz von Dardels skildring av reisen sommeren 1856. Manuskriptet kom i Nasjonalbibliotekets eie i 1999, og sammenlignet med de øvrige variantene ligner det mest på manuskriptet i Stockholm og dets trykte versjon i Minnen. Igjen har vi å gjøre med en dagbokaktig tekst hvor Dardel opptrer som en av kronprinsens følgesvenner. Heller ikke her gjør forfatteren bruk av noen fiktiv rammefortelling eller oppdiktet hovedperson. Begge manuskriptene inneholder dessuten illustrasjoner med de samme motivene, delvis innlimt, delvis tegnet inn i teksten.
Men der Stockholm-manuskriptet er skrevet på Dardels tillærte svensk, er Nasjonalbibliotekets versjon forfattet på hans franske morsmål. Kanskje ligger den franske teksten til grunn for forfatterens svenske oversettelse? Eller er den tvert imot skrevet seinere, med tanke på et fransk publikum? Det får bli opp til andre å undersøke dette nærmere. Det som imidlertid er sikkert, er at teksten er utformet for å bli lest av andre. Kronprinsens pennefører forutsetter ingen kunnskap om emnene han skriver om, og han forklarer derfor (tidvis inngående) hvem personer er, hvordan nordmenn framstår for en utlendings blikk, og han formidler temmelig basale opplysninger om stedene han besøker. Også alle vitsene og vittighetene signaliserer at denne rikt illustrerte teksten er ment å skape moro forfatter og lesere imellom. Kort sagt framstår teksten som henvendt. Vi har med andre ord å gjøre med en semioffentlig tekst, der Dardel skriver for et engere publikum, og ikke en privat dagbok der han utelukkende skriver for seg selv. Seinere har den da også trolig gjort nytten som utgangspunkt for de halvfiktive variantene som kommer på trykk i europeiske tidsskrifter og bøker utover 1860-tallet.
Akkurat når denne teksten er skrevet, er derimot usikkert. Men etter mangt å dømme er teksten utformet i ettertid og ikke underveis på turen. Allerede fortellingens preteritumsform antyder dette. Teksten er jevnt over tydeligere preget av reiseskildringens distanserte bearbeidelse enn dagbokens in medias res. Fra første til siste side lukter det mer av retrospektiv fortellerkunst enn umiddelbar formidling av inntrykk. Ved en anledning omtaler han også begivenheter som skjedde etter at reisen var over (da han i Lom lover ei bondekone å sende en tegning, og forsikrer at han faktisk holdt løftet etter returen til Christiania).Om visekongens opphold i Lom, se for øvrig Gudbrandsdølen Dagningen 3. november 2001 Dessuten kan teksten kanskje virke mer renskrevet enn improviserte førsteutkast flest, uten at akkurat dét sier oss stort – Dardel kan jo ha truffet blink på første forsøk.
Hvor lang tid etter reisen teksten har blitt til, er ikke godt å si. Det kan være snakk om dager, uker, måneder eller år. Men særlig ett forhold tilsier at fortellingen ble nedskrevet – i hvert fall påbegynt – like etter at Dardel var tilbake i Christiania i slutten av august, kanskje allerede på høstferien han foretok i sitt fødeland Sveits i ukene umiddelbart etterpå. Dardel skriver nemlig følgende om Severin Løvenskjold, Norges siste stattholder, som etter 20 år i stillingen fratrådte sitt embete da visekonge Karl ankom Christiania forsommeren 1856: Løvenskiold kan «med ren samvittighet nyte de siste årene av sitt liv». Så heldig var ikke den tilårskomne Løvenskjold. Han døde den 15. september samme år, under to uker etter at Dardel hadde forlatt landet. Denne begivenheten gikk naturligvis ikke upåaktet hen i den svenske og norske offentligheten, og det ville vært underlig om ikke nyheten til slutt nådde Dardel. På denne bakgrunnen skulle man tro at manuskriptet(s begynnelse) er skrevet før beskjeden om Løvenskjolds skjebne fant fram til Dardel nede på kontinentet, i det minste innen han ble brifet om siste nytt ved returen til det svenske hoffet seinere på høsten.
I det svenske manuskriptet er saken en annen. Her kaster ikke Dardel bort noe plass på å unne den døde Løvenskjold en lykkelig framtid. På svensk ønskes han ingen framtid i det hele tatt – det vil si: Dardel nøyer seg med å fortelle at de etter ankomsten til Christiania deltok i et selskap hos den avgående stattholderen. Dette tyder på at forfatteren nå skriver i visshet om Løvenskiolds endelikt, noe som i sin tur indikerer at det svenske manuskriptet er utformet seinere enn det franske. Dette lille eksempelet viser hvordan egenarten til Nasjonalbibliotekets manuskript framstår tydeligere om det sammenlignes med dets svenske brodertekst. Nå er ikke hensikten med denne innledningen å gjøre rede for alskens likheter og forskjeller mellom de to manuskriptene i Stockholm og Oslo, men for å formidle et generelt inntrykk kan man si at Nasjonalbibliotekets versjon er mer forseggjort, omfangsrikt og detaljert. Den franske teksten er lenger enn den svenske, den utbroderer situasjonene i større grad og rommer flere episoder. For eksempel mangler den svenske teksten Dardels digresjon om avstikkeren til Göteborg, hvor han skal hente sin familie. Dermed utelates også episoden der dampskipet ved innseilingen til Holmestrand grunnstøter og en hjelmdykker tilkalles for å inspisere skipets kjøl. Dardels skildring – i både ord og tegning – av denne dykkeren i Oslofjorden 1856, er en like tidlig som stilig dokumentasjon av moderne dykkemetoder tatt i bruk i Norge. Trolig er dette den første kjente illustrasjonen og beskrivelsen av en norsk hjelmdykker i aksjon. På dette tidspunktet fantes det trolig bare tre dykkerapparater her i landet,Takk til Bjørn W. Kahrs ved Norsk Dykkehistorisk Forening for disse opplysningene. Gjennom arkivgranskning har han funnet ut at Statens havnevesen hadde to utstyr i 1856, mens marinen kjøpte sitt utstyr brukt fra Drammen Havnekasse. og ett av dem befant seg tilfeldigvis i nærheten av Holmestrand, nemlig ved marinebasen i Horten (Thorbjørnsen 1941: 97).
I det hele tatt virker Dardel litt mer løssluppen i det franske manuskriptet. Hans beskrivelse av møtet med poeten Andreas Munch, som her ble sitert innledningsvis, kan illustrere dette. Mens han på svensk (og i de trykte franske, tyske og engelske variantene) kun i forbifarta nevner at han treffer dikteren, får det samme møtet en tørrvittig dimensjon i Nasjonalbibliotekets manuskript. Dardel innrømmer nemlig å ha smurt den selskapelige passiaren med en hvit løgn, men bedyrer at han seinere skal gjøre bot for sin synd: «Den eneste mannen jeg beskjeftiget meg med den aftenen, var dikteren Munck [sic], en mann med markerte trekk og bølgende hår. Jeg syntes jeg måtte late som om jeg hadde lest verkene hans, og jeg skal da faktisk lese dem med det første, fremfor alt for min egen samvittighets skyld». Munchs leilighetsdikt ved inntoget til Christiania kan altså ikke ha gjort synderlig inntrykk på visekongens reisefølge. Denne kleine situasjonen er typisk for hvordan det franske manuskriptet har et større komisk overskudd enn de andre versjonene. Også inntrykket av at Dardel kan være raus med sine karikaturer og indiskré karakteristikker styrkes med denne kildeutgivelsen, ettersom han nå presenteres fullstendig usensurert i diplomatarisk avskrift, i motsetning til den svenske utgaven fra 1911.
Som om ikke det var nok: Arbeidet med denne kildeutgivelsen har faktisk avfødt enda en versjon av Dardels fortelling, nemlig Henninge M. Solbergs norske oversettelse av det franske manuskriptet. Et kort utdrag av dette manuskriptet har tidligere blitt publisert på nynorsk, nærmere bestemt avsnittet der visekongen reiser gjennom Romsdalen (Dardel 2003). Nå foreligger imidlertid hele fortellingen på norsk for første gang. Dermed blir dette en fiffig dobbeltutgivelse som på et vis omslutter en over 150 år lang tradisjon for å holde liv i denne reiseskildringen: På en og samme tid presenterer vi her den (antageligvis) eldste og den (foreløpig) yngste versjonen av Dardels beskrivelse av visekonge Karls hyllingsreise i Norge, sommeren 1856.
Berg, Arno. 1953. «Fritz von Dardel og Oslo». St. Hallvard. Årg. 31, s. 49–66
Brinkmann jr., August. 1977. «Glimt fra felttjenesteøvelser for 120 år siden». Norsk militært tidsskrift, vol. 147 nr. 6, s. 303ff
Dardel, Fritz von. 1912. «Norske resan 1856». Minnen, bd. 1 1833–1861 [1911]. Stockholm
Dardel, Fritz von. 1936. «Kristiania-liv på Oscar I’s og Carl XV’s tid». Overs. Johan Woll. A-magasinet 8. august, nr. 32 årg. 10
Dardel, Fritz von. 1979. «Skisser fra Carl XVs Vestlandsreise i 1856». Overs. Anders Gogstad. Bergens tidende, 13. juni
Dardel, Fritz von. 2003. «Fritz von Dardels dagbok. Ferda gjennom Romsdals amt». Romsdals sogelag. Årsskrift 2003. Molde
De Saint-Blaise [Fritz von Dardel]. 1861. «Voyages dans les états Scandinaves». Le Tour du Monde. Paris
De Saint-Blaise [Fritz von Dardel]. 1863. «Skizzer från Lappland. Ur en fransk resandes dagbok». Illustrerad Tidning, nr. 34 og 40
Garnert, Jan og Angela Rundquist. 1991. «Efterskrift. Fritz von Dardel. Serietecknare och reseskildrare». Herrar Black & Smith på väg till Skandinavien [av Fritz von Dardel]. Stockholm
NN [Fritz von Dardel]. 1862. «Ein Ausflug nach Norwegen» og «Streifzüge in Norwegen». Globus. Illustrirte Zeitschrift für Länder- und Völkerkunde. Hildburghausen, s. 65–76 og 97–106
NN [Fritz von Dardel]. 1862. «A trip to Norway». All round the world. An illustrated record of voyages, travels and adventures in all parts of the world, vol. 3. Red. W.F. Ainsworth. London
NN [Fritz von Dardel]. 1862. «En utflygt till Norge». Album för ungdom. Rese- och lefnadsbilder från alla verldsdelar. Stockholm
NN [Fritz von Dardel]. 1870. «A trip to Norway». All round the world. An illustrated record of voyages, travels and adventures in all parts of the globe, 2nd series. Red. W.F. Ainsworth. London
Posthumus [Johan Carl Hellberg]. 1872. Ur minnet och dagboken om mina samtida personer och händelser efter 1815 inom och utom fäderneslandet, bd. 8, Oscar Is regeringsår och riksdag, vicekonung och prinsregeringar 1856–57. Stockholm
Rundquist, Angela. 2015. Fritz von Dardel. Han tecknade sitt liv. Stockholm
Schiötz, Eiler H. 1969. «Carl XV og Fritz von Dardel i Norge i 1856». Nordisk tidskrift för bok- och bibliotelsväsen. Årg. 56, Uppsala
Schiötz, Eiler H. 1970. Utlendingers reiser i Norge. Oslo
Thorbjørnsen, Kr. 1941. Av bjergningsvesenets historie, bd. 1, fra oldtid til nutid. Bergen
Thyselius, Erik. 1910. Karl XV och hans tid. Stockholm
Manuskriptmateriale
Dardel, Fritz von. «Memoarer. Handskrift med pennteckningar». Vol. 1 av 10. Signum Id 9a. Kungliga biblioteket, Stockholm.
Dardel, Fritz von. «Voyage en Norvège 1856». Ms.fol. 4200. Nasjonalbiblioteket, Oslo.
Boken er utgitt av Nasjonalbiblioteket
Last ned hele boken til mobil/nettbrett i .epub-format eller som .mobi. Du kan også skrive ut boken som .pdf eller html.
Fritz von Dardel ledsaget kronprins Karl på en reise i Norge fra mai til august 1856. Ferden ble behørig dekket i dags- og ukeavisene, og fortellinger fra ferden ble trykt i flere versjoner.
Det manuskriptet vi her gjør lettere tilgjengelig ved å innlemme og utgi det i serien NB kilder, er en versjon av Fritz von Dardels skildring av reisen. Teksten er dagbokaktig og manuskriptet inneholder også over 100 pennetegninger og akvareller.
Utgaven i NB kilder inneholder en transkripsjon av den franske originalteksten, alle Dardels illustrasjoner og en norsk oversettelse. Den er også utstyrt med to innledninger.
Fritz von Dardel var offiser, embetsmann og kunster. Han huskes i dag først og fremst for sine tallrike tegninger og akvareller, hvor han gir en levende, presis og humoristisk skildring av sin samtid.
For denne boken finnes det også faksimiler tilgjengelig:
Fyll ut e-posten din under så vi kan varsle deg når nye verk publiseres.
