Bjørnstjerne Bjørnson

1832–1910

Bjørnstjerne Bjørnson var Norges store nasjonaldikter i siste del av 1800-tallet og regnes som en av «de fire store» i norsk litteraturhistorie. Han fikk stor betydning mens han levde, både som forfatter og i samfunnsdebatten. Han skrev dikt, noveller og skuespill ved siden av arbeidet som journalist, teater- og litteraturkritiker. I tillegg skrev han mange tusen brev der han i klartekst ga uttrykk for sine meninger. Mange av disse brevene er utgitt senere.

Ofte fremstilles Bjørnson som en nasjonalromantisk eller en bonderomantisk dikter. I virkeligheten støttet han Henrik Wergelands og etterhvert realismens syn på litteraturen, og han mente at litteraturen skulle ha en oppdragende effekt på leserne. I dag er det stort sett noen fortellinger og deler av lyrikken som fortsatt leses i skolen.

Politisk er Bjørnson mest kjent i Norge som nasjonsbygger og forkjemper for 17. mai-feiringen, en selvstendig norsk republikk og et rent norsk flagg. Han var også viktig for utviklingen av skandinavismen og pekte på det spesielle forholdet mellom de skandinaviske landene selv i nasjonalsangen. Han engasjerte seg i en rekke saker, bl.a. kvinnesaken, nasjonale minoriteters rettigheter og fredssaken. Bjørnson ville hele tiden bidra til å sette dagsorden for den politiske debatten, ikke bare i Norge, men også internasjonalt gjennom å publisere artikler både i europeisk og amerikansk presse. Den første store suksessen som folketaler opplevde han 17. mai 1859, samme år som han skrev teksten til nasjonalsangen «Ja, vi elsker».

Bjørnson var også interessert i språk. En av hans store kampsaker var et norsk teater med norske skuespillere og norsk scenespråk. Han ville dessuten være med på å skape en norsk litteratur og kultur, og han engasjerte seg sterkt for riksmålssaken.

Bjørnson var den første norske forfatter som fikk diktergasje fra Stortinget. I 1903 fikk han Nobelprisen i litteratur for hele forfatterskapet, som priskomiteen mente viste en inspirerende friskhet og en sjelden ærlighet.

Bjørnson døde i Paris i 1910. Han ble fraktet hjem med panserskipet Norge og begravelsen ble en nasjonal begivenhet.

Les mer i Store norske leksikon

Les mer i Norsk biografisk leksikon

Les mer på Nasjonalbibliotekets nettsider