Camilla Collett

1813–1895

Camilla Collett har skrevet seg inn i norsk kulturhistorie både som forfatter og kvinnesaksforkjemper – og som Henrik Wergelands søster.

Collett var en av de første i Norge til å benytte termen feminist. Hun argumenterte for at kvinner og menn er ulike, men likeverdige og hverandres åndelige partnere. Kvinnefrigjøring er derfor et anliggende for alle, kvinner som menn. Menn skal vise kvinner at deres verd blir erkjent og respektert, men kvinner må frigjøre seg selv gjennom aktiv selvrefleksjon.

Etter å ha utgitt noen mindre tekster ga hun i 1854-55 ut romanen Amtmandens Døttre anonymt. Amtmandens Døttre er Norges første samtidskritiske roman og kan betraktes som en forløper for realismen. Romanen er et innlegg i debatten om kjærlighetsekteskap versus fornuftsektskap og setter søkelys på datidens kvinne- og kjærlighetsideal. I Fortællinger (1860) utforskes den samme problematikken gjennom novellesjangren. Og i selvbiografien I de lange Nætter (1862) vender Collett søkelyset mot sine egne erfaringer: Hva betyr hennes egen bakgrunn og hennes egne kjærlighetserfaringer for hennes liv som forfatter, og hva betyr det for en kvinne å være forfatter?

I 1870-årene bodde Camilla Collett i København, men var stadig på reise i Europa. Under denne perioden skrev hun utelukkende artikler og essays. Essaysjangren er karakterisert ved at en jeg-forteller benytter sine egne erfaringer til å argumentere for en spesiell sak, i Colletts tilfelle ble det kvinnesaken. Collett brakte den europeiske kvinnesaksdebatten til Norge gjennom Sidste Blade, som kom ut i tre bind (1868, 1872 og 1873), Fra de stummes leir (1877), og Mod Strømmen I og Mod Strømmen II.

Les mer i Store norske leksikon

Les mer i Norsk biografisk leksikon