Arne Garborg

1851–1924

Arne Garborg regnes som en av de viktigste nynorskforfatterene i norsk litteraturhistorie. Garborg var interessert i å kartlegge hva som er grunnlaget for selvstendighet, både for individet og nasjonen. Det var først og fremst forholdet mellom språk og kommunikasjon, kulturell styrke og velferd som interesserte ham. Som journalist startet han i 1876 debatten: «Hva er norsk språk og nasjonalitet?» Garborgs skjønnlitterære gjennombrudd kom med den kritiske romanen Bondestudentar i 1883.

Garborg var politisk radikal. Han var for unionsoppløsning og definerte nasjonen på grunnlag av språklige forhold i samfunnet. Fordi man i Norge snakket et språk og skrev et annet, mente han at vi hadde en «Dobbelnationalitet». Det anså han som det viktigste hinderet for utvikling av nasjonal kultur og identitet. Språkbruk og tekstkultur er en prosess der alle deltar, argumenterte Garborg, noe som er grunnlaget for demokrati. Garborg deltok også i debatten omkring kvinnesak, ekteskap og moral, og han var den eneste som kom med en positiv anmeldelse av Amalie Skrams debutroman Constance Ring. Han var dessuten en sterk talsmann for ytringsfriheten, og han forsvarte både Hans Jæger og Christian Krohg da bøkene deres ble forbudt. Garborgs mest kjente verk er diktsamlingen Haugtussa (1895) og romanene Bondestudentar (1883) og Fred (1892).

En viktig del av det å etablere nynorsk som skriftspråk, gikk ut på å sørge for at det fantes nynorske tekster i alle sjangre om mange slags tema. Språkbrukerne skulle kunne se at det dreide seg om et språk som kunne brukes til alt. Garborg formidlet tanker fra europeisk politikk, kultur og kunst, religion og filosofi på landsmål, og han har, i tillegg til alt han selv skrev, oversatt flere verk fra verdenslitteraturen.

Les mer i Store norske leksikon

Les mer i Norsk biografisk leksikon