Jørgen Moe

1813–1882

Som eventyrinnsamler, folkeminnegransker og dikter har Jørgen Moe en sentral plass i norsk kulturhistorie. I dag er han nok mest kjent som den ene halvdelen av eventyrparet Asbjørnsen og Moe og for enkeltdikt som «Blomster-Ole», «Fanitullen» og «Ungbirken».

I Moes tekster møter leseren en kritisk og stilsikker poet, og sammen med Peter Chr. Asbjørnsen utviklet han et norsk språkstilideal i dansk-norsken.

Fra midten av 1830-tallet samarbeidet han med Asbjørnsen om å samle inn norske folkeeventyr. I begynnelsen var folkediktingen først og fremst en inspirasjonskilde til egen dikting, men interessen hans utviklet seg raskt i retning av folkeminnegransking. I 1840 publiserte han Samling af Sange, Folkeviser og Stev i norske Almuedialekte og i 1850 arbeidet han med Draumkvedet. I innledningen til 2. utgave av Norske Folkeeventyr fra 1852 gir Moe en karakteristikk av de ulike eventyrtypene, som f.eks. dyreeventyr og formeleventyr og skjemteeventyr..

I tillegg til folkedikting utga Moe diktsamlingene Digte (1849) og At hænge paa Juletræet (1855, utgitt på nytt i 1859 med ny tittel, En liden Julegave) og barneboken I Brønden og i Kjærnet (1851).

Moe var utdannet teolog og i 1853 ble han prest. I 1875 ble han biskop i Christiansands stift. Det religiøse går også ofte igjen i diktene hans, som for eksempel i diktet «Ungbirken».

Les mer i Store norske leksikon

Les mer i Norsk biografisk leksikon


Tilgjengelige tekster i bokselskap.no:
I Brønden og i Tjernet
Utvalgte dikt
Utvalgte folkeeventyr