Eilert Sundt

Eilert Sundt var den første forskeren i Norge som systematisk undersøkte folks levekår og hverdagsliv. Han kalles ofte «norsk samfunnsvitenskaps far».

Sundt var en pioner innen fag som demografi og etnologi i Norge, men hadde ingen formell utdannelse i disse fagene. Han studerte teologi i Christiania, men fattet tidlig interesse for romanifolket (som den gang ble kalt «fanter» eller «tatere») og etter å ha lært seg romanispråket og fulgt noen følger rundt om i landet skrev han sin første folkelivsberetning i 1850: Beretning om Fante- eller Landstrygerfolket i Norge.

I mange år fikk Sundt stipend av regjeringen og reiste rundt i landet og observerte hvordan det norske folk levde. Han var særlig opptatt av bondesamfunnene og arbeiderklassen. Resultatet ble et imponerende forfatterskap som belyste arbeidsforhold og sosiale problemer i Norge på midten av 1800-tallet (f.eks. Dødeligheden i Norge (1855), Sædeligheds-Tilstanden i Norge (1857), Ædrueligheds-Tilstanden i Norge (1859), Bygnings-Skikken paa Landet i Norge (1862), Husfliden i Norge (1867) og Renligheds-Stellet i Norge (1869)).

Forskningen var ment som forarbeider til et stort samlet verk om det norske folkelivet, men han døde før han kunne gjennomføre planen.

Les mer i Norsk biografisk leksikon
Les mer i Store norske leksikon
Les mer i Wikipedia

Tilgjengelig i bokselskap.no:
Om Husfliden i Norge (1867)