André Bjerke var lyriker, gjendikter og prosaforfatter innen de fleste genrer. Han debuterte med diktsamlingen Syngende jord allerede i 1940. Debuten fikk en strålende mottakelse, ikke minst vekket Bjerkes språklige eleganse begeistring. Syngende jord ble etterfulgt av 12 diktsamlinger fram til 1974 samt den posthume utgivelsen Hverdagsmirakler og andre efterlatte dikt i 2001.

Under pseudonymet Bernhard Borge fornyet André Bjerke den norske kriminal- og spenningsgenren med romaner som De dødes tjern (1942) og Døde menn går i land (1947). Og han ble et kjent og kjært navn for flere generasjoner barn med sine elegante «morovers» og André Bjerkes ABC.

André Bjerke var en av Norges fremst gjendiktere og oversettere. Særlig kjent er hans gjendiktninger av Goethes Faust I og II. Han var dessuten opptatt av å videreutvikle og formidle Goethes fargelære i Norden, både som redaktør for tidsskriftet Horisont og som foredragsholder, og han betraktet sitt livslange arbeid med Goethes fargelære som sitt hovedverk.

Som åndsmenneske i klassisk forstand var André Bjerke opptatt av det han selv kalte for «det bevegelige menneske»: å bevare barnets nysgjerrighet og åpne sinn overfor verden og ikke la seg styre av tanken om den ene rette livsanskuelse. Allerede fra ung alder gikk interessen for blant annet marxisme, psykoanalyse og etter hvert antroposofi hånd i hånd med naturvitenskaplige studier og teknisk-materialistiske tankemønstre. Denne måten å betrakte verden på, fra alle vinkler, var noe Bjerke holdt fast ved gjennom hele livet. Som Peter Normann Waage skriver i sin Bjerke-biografi var han «på mange måter i opposisjon til en rekke fenomener og oppfatninger som hans samtid betraktet som selvfølgelige», i en evig kamp for en «bredere virkelighetsoppfatning».ⁿ¹

Som språkmenneske var André Bjerke en av de mest markante stemmene i riksmålssaken og en av initiativtakerne til Det Norske Akademi for Sprog og Litteratur. Fra 1950 til 1966 redigerte han tidsskriftet Ordet, utgitt av Riksmålsforbundet. I 1952 var han sentral i splittelsen av Den norske Forfatterforeningen, som førte til etableringen av Forfatterforeningen av 1952. Han var formann i den nye foreningen fra 1961 til 1966.

André Bjerke var en profilert sjakkspiller og utga i 1968 boken Spillet i mitt liv, en klassiker innen sjakklitteraturen i dag. Han var en kjent debattant i den norske offentligheten og deltok i tallrike radio- og tv-programmer innenfor mange emner. Hans programmer om sjakk og hans samarbeid med Harald Tusberg rundt tv-serien Streiftog i grenseland (1972) fikk mye oppmerksomhet. Han engasjerte seg dessuten sterkt i rettssakene mot Fredrik Fasting Torgersen og Per Liland.

Våren 1981 ble André Bjerke rammet av slag. Han satt fra da av i rullestol og var avhengig av sin kone Gerd i kontakten med omverdenen.

Med arkivet etter André Bjerke menes papirer og brev som André Bjerke selv tok vare på, det vil si der André Bjerke har vært arkivskaper. Arkivet inneholder korrespondanse, dagbøker og andre personlige dokumenter, arbeidsmanuskripter, tegninger, sakspapirer og noe materiale fremstilt av andre, dvs. av fremmed opphav (proveniens). Det inneholder også en stor samling avisutklipp og noen få andre trykksaker.

Det er bevart påfallende mye materiale fra tidlig barndom og ungdom i sammenligning med andre privatarkiver i samlingen. Det foreligger brev, dikt, fortellinger og tegninger helt ned til 6-årsalderen. Arkivet etter André Bjerke er dermed en unik kilde til nesten hele hans levetid, fra 1920-årene til 1980-årene.

Av naturlige årsaker finnes det brev og andre papirer etter og om André Bjerke også i andre arkiver i Nasjonalbibliotekets samling, men en beskrivelse av dette materialet faller utenfor denne utgivelsen. Materialet kan imidlertid søkes opp i Nasjonalbibliotekets katalog for privatarkiv.

Arkivet ble overdratt samtidig med arkivet etter Ejlert og Karin Bjerke. Der det har vært rimelig å anta at papirer etter André Bjerke hadde havnet blant foreldrenes papirer etter deres død, ble disse tilbakeført til André Bjerkes arkiv. Det var André Bjerke selv som ryddet i sine foreldres papirer, men de ble altså ikke overdratt til Nasjonalbiblioteket før lenge etter hans død. Det er dermed i noen sammenhenger ikke mulig å avgjøre hvem som i utgangspunktet eide papirene, foreldrene eller sønnen, og det kan forekomme overlappinger mellom de to arkivene.

Deler av materialet er digitalisert. Originale fotografier er i all hovedsak plassert i Nasjonalbibliotekets bildesamling med mindre de er knyttet til en spesiell sak i arkivet.

Når det gjelder brev og andre skrifter skrevet av nålevende personer, er disse dokumentene automatisk klausulert av Nasjonalbiblioteket, det vil si de er stengt for innsyn med mindre personen har gitt sitt samtykke til det. Dokumenter med personsensitivt innhold er også klausulert.

Det er materialets relevans og ofte også mengde som definerer oppbygningen av katalogen. Katalogoppbygningen for mange av de store privatarkivene i Nasjonalbibliotekets samling, deriblant for André Bjerkes arkiv, kan likevel sies å ha omtrent følgende rekkefølge: korrespondanse – private dokumenter/dagbøker – verk-/arbeidsmanuskripter – sakspapirer – proveniensfremmed materiale – økonomi/regnskap – trykksaker – diverse papirer/varia.