Det er uråd å si når de første bøker kom til Norge. Antakelig skjedde det omkring år 1000. Her får vi nøye oss med å slå fast at det ikke er før på 1200-tallet at vi har mange og sikre opplysninger om at kirker, klostre, bispeseter, slott og lærde menn eide bøker og om hva slags bøker de eide. Selvsagt var det bare få bøker det var tale om hos den enkelte eier. Bøker var på den tiden både sjeldne og kostbare. Det tok tid å fremstille det enkelte eksemplar. Det måtte gjøres med avskrift i hvert enkelt tilfelle, og det var ikke mange som var i stand til å utføre slikt arbeide. Bare få hadde råd til å kjøpe bøker eller til å bestille et verk avskrevet. En stor del av bokformidlingen skjedde ved gaver eller arv. En betydelig del av de bøker og skriftstykker som fantes i Norge på denne tid var kommet dit ved import fra andre land. Så lenge selve fremstillingen av bøkene skjedde ved enkeltvis avskrivning, var det større etterspørsel enn tilbud. Derfor var bøker både dyre og sjeldne.
En viktig grunn til at vi har så få bøker og skriftstykker i Norge fra denne tid, er at vi både den gang og lenge etterpå ikke hadde noen biblioteker, arkiver eller andre samlinger som så det som sin oppgave å ta vare på dette materiale. Derfor kom en god del bort, ble ødelagt eller fant veien til boksamlinger og arkiver i andre land, i Sverige og fremfor alt i Danmark. Når det i dag i det hele eksisterer norske bøker av noe omfang, skyldes det i høy grad at biblioteker og samlere i disse to land har tatt vare på dem. Det eldste bibliotek i Norden var det danske bibliotek ved erkebispestolen i Lund. Det ble til en gang like etter år 1100. Det største bibliotek i senmiddelalderen i Norden var derimot klosterbiblioteket i Vadstena. Klosteret var opprettet i 1346, og bibliotekets samlinger vokste i løpet av 1400-tallet opp til godt 1 500 bind. Men dette bindtal omfattet nok en god del flere verker. Noe slikt bibliotek fikk vi aldri i Norge på denne tid.
Det var kristendommen som bragte boken til Norge. Kristendommen ble en bokens religion. Der den vant frem, førte den boken med seg fra første stund.
n3 Kirken trengte messebøker og flere andre bokverk til den daglige tjeneste, og presten var avhengig av å ha bønnebok, salmebok, evangeliske skrifter og helst også flere andre bøker til sitt virke som forkynner og lærer. Den første misjonsbiskopen på Island i det 11. århundre fikk tilnavnet den bokvise.
n4 Ved hver kirke som ble reist, skulle det være liturgiske bøker, og selv om ikke alle kirker ble like godt utstyrt boklig, førte likevel bestemmelsen uten tvil til at bøker i et visst omfang fantes overs storparten av landet alt på denne tid. Omkring 1200 har vi rundt 950 soknekirker, og på 1300-tallet var dette øket til omkring 1 200. Til dem var det knyttet bortimot 2 000 prester.
n5I enda større grad ble klostrene hjemsted for lærdom og boklig kultur. Det skulle finnest minst 9 bøker i hvert kloster som ble opprettet, og dette var først og fremst bøker til bruk ved gudstjenesten.
Claustrum sine armario est quasi castrum sine armamentario – et kloster uten et bibliotek, er som en festning uten våpen – var en godtatt regel alt fra tidlig middelalder.
n6 Etter hvert ble det opprettet henved 30 klostre i Norge, og der levde og arbeidet det mellom 600 og 700 klosterfolk. En stor del av deres tid gikk med til lesning, studier og til fremstilling av nye skrifter eller til å gi eldre verker en ny og bedre utforming. I klosterets skrivestue – Scriptorium – arbeidet mange av klosterets folk daglig med å skrive av verker som klosteret selv eide eller som det hadde fått låne av andre eiere.
De første tekster som kom til Norge, var skrevet på latin, og latin forsatte hele tiden å være kirkens språk.
n7 Men det oppsto naturlig nok ganske snart et sterkt behov for å få disse kirkelige og religiøse tekster oversatt til norsk, og oversettelsene kom da også etter hvert. Derimot var det blant presteskapet mindre interesse og forståelse for å ta vare på den litteratur som var skrevet på norrønt mål, da denne litteratur senere vokste frem.
De som eide bøker i Norge i middelalderen, var i første rekke geistligheten, rettens og statsstyrets menn. Mesteparten av det vi vet om deres boksamlinger og om de boksamlinger som fantes ved de institusjoner som de var knyttet til, skriver seg fra eiermerker, skjøter, testamenter, gavebrev og andre brevskaper. Nødvendigvis må dette bare bli spredte og noe tilfeldige opplysninger.
I en av de eldste fortegnelser over kirkeinventar i Norge som finnes, den fra kirken i Hålandsdal i Hordaland fra året 1306, er det ført opp 8 bøker som da var i kirken. Det var blant annet to messebøker, en tidebok, en helgenberetning, en legende og en salmebok.
n8 Fra en tilsvarende liste over inventaret i Ylmheim kirke i Indre Sogn fra 1321 – 1323 vet vi at det fantes 19 bøker der, alle sammen bøker som prestene trengte til og dro nytte av i sin tjeneste i kirken.
n9 I 1429 satte erkebiskop Aslak Bolt opp en fortegnelse over de bøkene han hadde tatt med seg fra Bergen, der han hadde vært biskop i årene 1408 til 1428, til Nidaros der han nå var blitt erkebiskop. Det var blant annet salmebøker, bibelske tekster, bønnebøker og et teologisk kompendium.
n10 Han eide også et praktfullt bibelhåndkrift, den såkalte Aslak Bolts bibel. Den var antakelig blitt til i Frankrike – muligens Paris – omkring midten av 1200-tallet. Lykkeligvis unngikk den alle senere ødeleggelser, både under reformasjonen og mange kriger, ved at den ble gjemt bort inne i muren på Domkirken. Der fant konrektor ved katedralskolen i Trondheim, Hans Schanke, den i 1710, og etter å ha tilhørt flere eiere, ble den i 1778 kjøpt av boksamleren og jernverkseieren, kanseliråd Carl Deichman. Med hans boksamling kom den to år senere til Oslo kommunale folkebibliotek, Deichmanske bibliotek, der den er i dag.
n11Godt hundre år senere, i 1531–1532, meddeler en fortegnelse over alt det gods som fantes på Tautra kloster ved Trondheimsfjorden, ganske kort at det oppe på loftet der fantes 70 gamle bøker.
n12 En langt bedre kilde over de litterære midler hjelpemidler som sto til rådighet for de som søkte kunnskap, var fortegnelsen over bøker som Trondhjems Kapitel eide i 1550.
n13 Det var innpå 90 bind teologisk, juridisk og almen historisk litteratur. Her var de klassiske greske og latinske forfattere som Homer, Livius, Plinius, Vergil og Tacitus, og fra meget senere tid også verker av Erasmus Roterodamus. Fortegnelsen viser at man har tatt sikte på bygge opp en betydelig boksamling som kunne være til hjelp og inspirasjon for det kirkelige sentrum som erkebispestolen hadde vært gjennom flere hundre år, og fortsatt skulle være for hele det gamle Norgesveldet fra Sudrøyene og Man i vest til Grønland i nord. Her ser man likeledes i bokform resultatene av nære forbindelser med utenlandske kirker og læresentra. Erkebispestolen var tidlig blitt et kulturelt og boklig midtpunkt, og den fortsatte å være det helt frem til reformasjonen. Hit kom det bøker, og her ble bøker skrevet, oversatt, nyredigert og kopiert.
At bøkene hadde en viktig oppgave når det gjaldt utdannelsen av prester, kom klart frem i flere brev og testamenter. Da fehirden i Tønsberg, Bjarne Audunssøn, i 1320 testamenterte sine bøker til biskop Helge i Oslo, var meningen at biskopen skulle kunne la de fattige klerker som han sendte til skole få bruke dem.
n14 Nesten 200 år senere, i 1510, ga en kannik ved Mariakirken i Oslo sine eiendeler til kirker og klostre og til folk han hadde kjent. Således skulle Benct Clawesson få hans bønnebok og hans samling av kirkelover, dersom han ville bli prest.
Selvsagt kunne adgangen til bruk av studielitteratur av og til føre galt av sted. Det har vi også eksempler på. I 1317 forpliktet Olav Einridson seg til å levere tilbake fire bøker han hadde lånt fra Mariakirken i Bergen. Hvis han ikke gjorde det, skulle han betale for dem innen to år etter han var ferdig med ditt studium.
n15 Det siste klarte han ikke. Iallfall pantsatte han alle bøkene tre år senere i Brügge for 16 pund engelsk sterling.
n16 Det var mange penger den gang.
Det er naturligvis flere andre tilfeller vi kjenner, der bøker er kommet bort eller er blitt tatt urettmessig. I 1298 ble biskop Arne av Stavanger pålagt å levere tilbake de bøker han hadde tatt eller lånt fra Mariakirken i Stavanger.
n17 I 1334 klaget biskop Eirik av Stavanger til paven over at abbeden på Utstein kloster hadde tatt bøker fra klosteret.
n18 Pave Alexander VI måtte også rykke ut i 1498 for å hjelpe Elgeseter kloster med å få tilbake de bøker som biskop Marcellus av Skålholt hadde tatt med seg den gang han var foreslått til erkebiskop.
n19Den eldste norske bokkatalog, og også dermed den eldste norske boksamling av noe format som vi kjenner innholdet av, fant professor Gustav Storm i 1873 i Uppsala universitetsbibliotek. Katalogen var ført inn på siste ark av et annet manuskript i biblioteket.
n20 Storm mente at dette var en fortegnelse over biblioteket til biskop Arne, og dette var lenge den alminnelige mening.
n21 Arne var biskop i Bergen fra 1304 og til sin død i 1314. Senere har flere forskere reist tvil om det virkelig var biskop Arne som var eier av boksamlingen, og diskusjonen om dette fortsetter stadig.
n22I vår forbindelse har likevel dette eierforholdet mindre betydning. Det som har interesse for oss, er at fortegnelsen viser hvilke bøker en boklærd mann i Norge har eid på begynnelsen av 1300-tallet, og det at dette er den eldste fortegnelse over en samling av norrøne bøker fra middelalderen som vi kjenner til.
Samlingen omfatter i alt 37 verker, og katalogen delte dem inn i tre fagområder: 13 teologiske verker, 15 bind humanistisk litteratur og 9 norrøne bøker. Blant disse siste 9 finner vi lovbøker, noen sagaer og til slutt et par samlingsbind som eieren litt spøkefullt har kalt Sopdyngium, det var «oppsop» av forskjellige mindre skrifter, lesestoff som ikke bare var til alvorlig studium.
At bøker og lesing også var til glede, ser vi i
Sturlunga saga, der det blir fortalt om et skipbrudd utenfor Island i 1180 hvor Ingmund prest mistet bokkisten sin da den ble skyllet overbord. Det var et hardt slag for ham, sier sagaen, for der bøkene var, der var hans glede. Men han var heldig likevel, for mens andre kister var blitt helt ødelagt, ble hans bokkiste funnet igjen med alle bøkene på plass. De ble tatt ut og tørket, og så kunne han fortsette lesningen og ha full glede av dem.
n23I
Håkon Håkonssons saga forteller Sturla Tordarson, at da kongen lå syk like før han døde i 1263 på Orknøyene, lot han lese for seg av bibelen og latinske verker. Men da han syntes han ble trett av å følge med i den latinske teksten, lot han lese norrøne bøker dag og natt, først sagaer om hellige menn, og da de tok slutt, kongesagaene fra Halvdan Svarte og videre om alle Norges konger, den ene etter den annen.
n24Et annet vitnemål om at lesning kunne være en beskjeftigelse til glede kan vi se av testamentet til Torstein Einarsson i Oslo fra 1368. Han gir der brevariet sitt, «som jeg daglig leste i», til Jon Bottolfsen.
n25Betydelig senere ba en lærer for kongehusets barn, Paul Peter Kempe, i et langt brev fra 1526 til Christian II, om at kongen måtte sørge for at fikk ettersendt sine bøker til Leipzig, der han en tid oppholdt seg. Da han selv reiste fikk han ingen av bøkene sine med seg. Hesten han brukte var liten og skrøpelig, og den klarte ikke å dra lasset. Nå ba han i flere brev om at bøkene måtte bli ettersendt, for «jeg har stor skade av jeg ikke har mine bøker her».
n26Det var religiøse tekster skrevet på latin, som var de første skriftstykker som ble forfattet i Norge. Det skjedde en gang omkring år 1100. Den eldste
norske bok vi kjenner til er
Gammelnorsk homiliebok. Den er fra rundt år 1200. Den inneholder en samling prekener og religiøse tekster. Sannsynligvis er den også blitt brukt som lærebok ved utdannelsen av prester.
n27Det eldste historieverk som er skrevet i Norge er den anonyme
Historia Norvegiae og Tjodrek munks
Historia de antiquitate regum Norvagensium, begge forfattet en gang mellom 1170 og 1250. De viser at forfatterne har kunnet bygge ikke bare på muntlige beretninger, men også på tidligere skrevne sagaverk. Om Tjodrek munk selv vet vi lite, men antakelig har han bodd i klosteret på Nidarholm. Der har han hatt adgang til klosterets boksamling, som må ha vært et ikke ubetydelig bibliotek.
n28 Selv sa han at han var den første som hadde skrevet Norges historie, men alt i fortalen til sitt verk nevnte han flere eldre bøker som han hadde kunnet støtte seg til. Likevel klaget han over at det ikke hadde vært noen historikere som hadde skrevet om Norge tidligere. Han siterte Boethius
Trøyst or filosofien: «fordi det skorta på bokmenn, har minnet deira vorte gløymt, endå dei hadde stort namn i si tid»
n29 Han henviste likevel til et historisk verk, som riktignok senere var gått tapt,
Catalogus regum Norvagensium, og han har talrike sitater fra bibelen, kirkefedrene, klassiske forfattere og de såkalte florilegier, som egentlig betyr blomstersamlinger, men som vi best kan kalle antologier og sitatsamlinger. Alt dette viser at han arbeidet i et litterært og boklig miljø med adgang til å studere kildeskrifter på stedet.
Sturla Tordarsson, som skrev
Håkon Håkonsson saga i 1265, kan også bygge på et omfattende kildemateriale. Det har antakelig vært oppbevart i kongsgården i Bergen og ved erkebispestolen i Trondheim.
n30 Det er likeledes tydelig at han kjente til Mattheus av Paris
Chronica majora.
Et av de mest monumentale bokverk vi har fra middelalderen, er
Kongespeilet – Speculum regale. Det er antakelig blitt til i Bergen omkring 1250. Forfatteren kjenner vi ikke, men det er mulig at boken er blitt skrevet for en av kongens sønner. Det er en lærebok med meget kunnskapsstoff, med beskrivelse av land og hav og værlag. Den setter regler for høvisk fremtreden, og den har meninger om stat og styringsverk. I formen er det en samtale mellom far og sønn. Sønnen vil begynne som handelsmann, og han får blant annet dette råd fra faren: «Det skal du endeleg hugsa, kvar ei stund som du kan få fri til det, å tenkja på kva du skal læra. For det har røynt seg slik at dei som tek kunnskapen sin or bøker, dei har betre skjøn enn alle andre, – – – Gjer deg kjend med alle lover, men når du vil vera kjøpmann, so gjer deg kunnig i Bjarkøyretten. – – – Og om du vil verta fullkomen i lærdom, so lær alle tungemål, men aller helst latin og velsk (d.v.s fransk), for dei måli går vidast, men gløym likevel ikkje ditt eige tungemål.»
n31 Gjennom hele verket merker man ikke bare nytten av å kunne lese, men også gleden ved å kunne utvide sine kunnskaper ved lesning.
Lesning og skrivning var altså ferdigheter som ikke bare geistlighet, dommere og statsstyrets menn måtte kunne mestre, også de som drev handel og fraktfart så sin fordel i å være kjent med lov og rett og å kunne uttrykke seg skriftlig. «Om du kjenner lovene, då kjem du ikkje ut for ulov dersom du har sak å føra mot dine jamlikar, og då kan du svara etter lovi i alle saker.»
n32 «For av kunnskapen vert mannen vis, kva måte han så vil leva på, anten han vil vera kongsmann eller bonde eller kjøpmann.»
n33Lovene var da også noe av det første som ble skrevet ned på norrønt mål i Norge.
n34 Det skjedde trolig alt fra 1000-tallet, og storparten av håndskrifter på norrønt mål fra middelalderen i Norge er også lovhåndskrifter. Av dem har vi bevart omkring 100 på pergament og 170 på papir. Flesteparten er skrevet på 1500-tallet og i håndskrift har vi dem helt frem til 1604, da vi fikk den første trykte lovbok,
Christian IV.s Norske Lov. Med sine detaljerte og konkrete beskrivelser ga lovteksten et klart bilde av det norske middelaldersamfunn, hvordan det var, og hvordan det skulle virke.
Sverre var den første konge som bevisst og med stor kraft tok i bruk skriften i kampen om makten i landet. Både Sverres Saga og Sverres tale mot biskopene var politiske stridsskrifter. De var skrevet med stort mesterskap, litterært, historisk og som politisk agitasjon. Det skulle vise seg at han, Sverre, både hadde rett til kongsnavn og at den sak han kjempet for var en god og rettferdig sak. Sverre hadde ikke skrevet sagaen selv, i alle fall ikke den hele og heller ikke alene. Men han «satt hos», og han ga råd for hva som skulle skrives. Derfor ble det hans syn på hendingene som bestemte hva som ble tatt med og hvordan dette ble fortalt. Sverres saga var et innlegg i kampen om den politiske makt i samfunnet. Den var ikke uten forbilder. Om man vil, kan man gå helt tilbake til Caesars beretninger om Gallerkrigen og Borgerkrigen. Men fra en tid som lå langt nærmere og fra Sverres egen samtid har man mange eksempler på at fyrster og statsmenn tok skriften i sin tjeneste og sørget for at historien ble fortalt slik de selv ønsket den skulle bli overlevert til etterslekten. I Danmark satte således erkebiskop Absalon historikeren Saxo Grammaticus i gang med beretningen om kong Valdemars bedrifter.
Sverres saga er skrevet på norsk, ikke på latin som de fleste andre slike skrifter var. Det skulle være med til å gjøre beretningen lettere tilgjengelig for folk, og dermed gi den større virkning når det gjaldt å få dem til å forstå hvilken konge han var. Det var et klart politisk propagandaskrift.
n35
På 1200-tallet var det i Norge vokst frem en rik nasjonal litteratur. Det var skapt litterære storverk innenfor historie, sagaer og lovtekster, og det var kommet gode oversettelser av kirkelige og religiøse tekster. Fra 1300-tallet begynte denne litterære tradisjon å ta slutt. Nå var det brevlitteraturen som kom til å dominere. Tilsynelatende var den av mindre verdi og betydning, men som kilde til samtidens livsform og livsvilkår er jordebøker, skjøter, testamenter, registranter og brev av stor interesse. De er med til å gi oss et bilde av middelalderens norske samfunn. Enkelte brev er også ved sin stilistiske utformning blant de ypperste skriftstykker fra denne tid.
I løpet av en periode på rundt 500 år ser vi hvordan det skrevne ord kom til vårt land, vant utbredelse og var med til å forme tankeliv og trosliv, var en forutsetning for stat og styringsverk og ble tatt i bruk i det daglige arbeidsliv.
Mange av de skrifter og skriftstykker som er blitt til i disse 500 år, er gått tapt. Det er skjedd ved brann, plyndring, vanstell og manglende forståelse av deres verd. I særlig grad skjedde det ved reformasjonen og tiden etter, da få følte noen forpliktelse og interesse for å ta vare på den katolske kirkes bøker og dokumenter. Tvert imot var det nok flere som så seg oppfordret til å ødelegge dem som skadelig lesning.
Da Norge ved foreningen med nabolandene mistet sin selvstendighet og sitt styringsverk, var det ikke noen overordnet institusjon i landet som hadde plikt til og interesse av å samle inn og oppbevare bøker og skriftstykker. Heller ikke fikk Norge den gang noe universitet eller akademi som kunne bli hjemsted for undervisning, forskning og kulturarv. En god del av den litteratur og de dokumenter som var blitt til i landet, ble i mange tilfeller ført til kirker, klostre, offentlige institusjoner eller til private samlinger i Sverige og Danmark.
n36 Dette skjedde fordi det der fantes biblioteker og arkiver som var interessert i å ta vare på slikt materiale. Her arbeidet det lærde menn som var opptatt av å studere fortidens skrifter og opptegnelser. I senmiddelalderen og langt inn i 1700-tallet kom derfor storparten av norske bokverk og skriftstykker til å bli liggende i København og i en del svenske biblioteker.
Så sent som i 1782 ble den geistlige og verdslige øvrighet i Danmark og Norge pålagt å undersøke hva som fantes av skrevne og trykte bøker fra tiden før 1550 i kirker og andre stiftelser innenfor deres embetsdistrikt. De skulle også til at de etter avtale og mot erstatning ble overført til Det kongelige bibliotek i København. Det ble likeledes henstillet til private eiere av slike bokverk og skriftstykker om å gjøre det samme.
n37Lagmann Laurents Hanssøn (ca. 1557) som arbeidet i Bergen omkring midten av 1500-tallet med en oversettelse av de norske kongers sagaer, skrev i fortalen til verket, at det nå bare var få bøker igjen i Norge både av kongesagaer og av andre norske bøker. Få var de som kunne lese dem, og enda færre var de som kunne forstå dem, var hans mistrøstige konklusjon.
n38 Den siste opplysningen brukte den lærde islandske historiker Arni Magnusson (1663–1730) som argument da han halvannet hundre år senere var uvillig til å sende tilbake noen skriftstykker han hadde lånt i Norge: «Alle disse Sager ere til ingen Nøtte – – – thi nu er der slet ingen i Norge, som kand læse dem ret – – –.»
n39At det var bevart få bøker i Norge, slo også professor Christian Unger (1817–1897) fast da han i 1849 skrev at norske forskere inntil da hadde hatt store vanskeligheter når de skulle arbeide med gammel norsk litteratur. «Saa godt som hver Levning af den er vandret til fremmede Lande.»
n40
Den 2. september 1811 Underskrev Frederik VI reskriptet om opprettelse av et universitet i Norge, Det kongelige Frederiks Universitet i Christiania. Med dette var et gammelt norsk ønskemål og krav blitt oppfylt. Første gangen ønsket om et norsk universitet ble fremmet, var i forbindelse med arvehyldningen og innførelsen av den kongelige enevoldsmakt i 1660. I tiden som fulgte, ble ønsket flere ganger gjentatt, men fra siste halvpart av 1700-tallet dukket det stadig oftere opp i skrifter og i direkte henvendelser til konge og regjering. I 1771 fikk biskop Johan Ernst Gunnerus, som var den store organisator og leder av Det Kongelige Norske Videnskabers Selskab i Trondheim, i oppdrag av regjeringen å utarbeide et forslag til et universitet i Norge. Det gjorde han, men det ble en stor skuffelse for ham og mange av hans landsmenn at planen ble borte i all den politiske uro som fulgte Struense og dommen over ham og hans regime. I midten av 1790-årene ble universitetsplanene igjen tatt opp. Bernt Anker tilbød seg å kjøpe Peter Frederik Suhms store privatbibliotek og å gi det som grunnstamme til et bibliotek ved de planlagte norske universitet. Men heller ikke denne gang ble det noe av planene, og dermed falt også Ankers tilbud bort.
I 1811 nådde man omsider frem. Det ble grunnlagt et universitet i Norge. De første professorer og lærere ble ansatt i 1812 og i 1813 begynte undervisningen.
Det nye universitet hadde mange vanskeligheter å slite med i de første årene etter opprettelsen. En av dem var mangel på bøker. I Christiania fantes det ingen biblioteker av et slikt omfang og størrelse at de kunne være til nevneværdig hjelp for forskning og universitetsundervisning. De største var katedralskolens bibliotek og kanseliråd Carl Deichmans boksamling. Den siste var i 1780 gitt til Christiania by som offentlig bibliotek for byens borgere. De var begge oppstilt i katedralskolens bygning. Sammen med krigsskolen bibliotek tjente de som nødhjelp for universitetet i de første år. Uten disse biblioteker ville universitetets lærere vært «i største Forlegenhed for de allernødvendigste litteraire Hjælpemidler»,
n91 noe professor Hersleb også hadde skrevet til en dansk venn.
n92 Størst og viktigst blant dem var den store samling av dubletter fra Det Kongelige Bibliotek. Den var på nesten 60 000 bind. Den var blitt så stor fordi kongen få år tidligere hadde kjøpt Peter Frederik Suhms bibliotek på godt over 100 000 bind.
n93 Dette er grunnen til at universitetsbiblioteket i dag har så mange bøker merket med Suhms navn.
Selv ga kongen høyesterettsjustitiarius Jacob Edvard Colbjørnsens (1744–1802) bibliotek. Det hadde kongen selv fått året før som testamentarisk gave. Opprinnelig var det anslått til 8 000 bind, men etter at dubletter og noen deler av samlingen var skilt ut, ble det bare omkring 3000 bind som kunne sendes til Norge. Det var for det meste rettsvitenskap og skjønnlitteratur.
n94Alt i 1786 hadde den norsk-fødte revisor ved Danske Kancelli, kancelliråd Halvor Andersen (1745–1810) testamentert sine samlinger av naturalier, antikviteter og bøker til et fremtidig norsk universitet. Da han døde i 1810 ble det bestemt å overlate gaven, iallfall midlertidig, til oppstilling sammen med det Deichmanske bibliotek. Dit kom det imidlertid ikke med en gang. Lenge ble det stående nedpakket i København sammen med alle de andre samlinger som var bestemt for det nye universitetsbibliotek. Halvor Andersens gave var på omtrent 15 000 bind foruten en verdifull manuskriptsamling. Hovedtyngden av samlingen var historisk og topografisk-statistisk litteratur.
n95En fjerde samling hørte også med til den opprinnelige grunnstamme av gaver. Ved en auksjon i Kiel i november 1811 kjøpte Directionen for Universitetet og de lærde Skoler i Danmark og Norge en boksamling etter en holstensk adelsmann, D.C.A. Rumohr. Samlingen ble delt mellom Det Kongelige Bibliotek og det norske universitetsbibliotek, som overtok noe over 2 000 bind, for det meste nyere skjønnlitteratur.
Dette var tilsynelatende ganske betydelige samlinger målt i antal bind og etter samtidens målestokk. Den danske Universitets- og Skole-Annaler for 1811 kunne også med en viss stolthet slå fast at «Faa Universiteters Bibliotheker besidde det Antal af Bøger, hvormed det norske Universitet begynder, og intet Universitetsbibliothek er fra første Begyndelse saaledes blevet grundlagt som dette.»
n96Forleggeren Jacob Deichmann (1788–1853) ved Gyldendalske Boghandel i København skrev i 1812 til professor Frederik Christian Sibbern (1785–1872) at det nye norske universitetsbibliotek ville alt «fra sin første Begyndelse» bli større enn Københavns Universitetsbibliotek.
n97Selvsagt kom en nøyere gjennomgang av alle disse samlinger til å bringe for dagen en god del dubletter og ukomplette verk. Det ville forøvrigt vært oppsiktsvekkende om dette ikke hadde vært tilfellet.
En helt annen vanskelighet når det gjaldt å dra nytte av disse samlinger var at de fremdeles lå i København, og der måtte de også bli liggende så lenge krigen varte og den blokade av sjøveien som derav fulgte. Forholdet ble ikke lettere da Norge ved freden i Kiel ble skilt fra Danmark og gikk inn i en union med motstanderen Sverige. Det hadde egentlig ikke vært så underlig om den danske regjering da hadde funnet at forutsetningen for gaven var falt bort. Men det gjorde den ikke. Det er mulig at mange av de som hadde med overføringen å gjøre, regnet med at Danmark og Norge nokså snart igjen ville være forenet i en stat. Det er ikke usannsynlig at det er flere som hadde regnet med det. Men i slutten juni 1815 kom iallfall 299 bokkasser med 2 skip til Christiania, og på 72 vognlass ble de kjørt opp til Akershus festning, der man i all hast hadde fått låne en magasinbygning som midlertidig oppbevaringssted.
Allerede før bøkene fra København var kommet, hadde man gjort tiltak for å få i gang en bibliotektjeneste. I 1813 ble professor Georg Sverdrup (1770–1850) utnevnt til universitetsbibliotekar og leder for universitetets bibliotektjeneste. Det var en bistilling ved siden av det professorat i klassisk litteratur han innehadde. Sverdrup hadde alt i 1812 etter oppdrag fra universitetet kjøpt inn litteratur både i København og i Christiania, og dette fortsatte han med i de par følgende år. Til sammen kunne det vel dreie seg om 6 000 bind. Likevel, noe bibliotek for et universitet var det selvsagt ikke.
Universitetets lærere savnet både bøker og utstyr, og med lengsel så de frem til å få boksamlingene som var i København sendt nordover. I den lange ventetid var det enkelte som var sterkt utålmodige og meget mistroiske når det gjaldt de danske styresmakters vilje til å sende bøkene fra Danmark. Som en kommentar til de stadige utsettelser av transporten, skrev eidsvollsmannen og statsråden Peter Motzfeldt (1777–1854) i sin dagbok for 7. oktober 1814 «En ny Nederdrægtighed af vor gamle landsfaderlige Regjering.»
n98Når det ble Georg Sverdrup som fikk oppdraget med å organisere det nye universitetsbibliotek, var det uten tvil fordi han utover sin kjennskap til biblioteker fra studietiden og sin virksomhet som professor i København, også hadde studert i Göttingen og der hadde vært elev hos den store språkforsker Christian Gottlob Heyne (1729–1812). Heyne var nemlig sjef for universitetsbiblioteket der, og dette hadde han gjort til et forbilde for alle vitenskapelige biblioteker.
Valget av Sverdrup til biblioteksjef var meget heldig for biblioteket. Hans navn og ry ga biblioteket anseelse. Han var en kjent vitenskapsmann, og som professor i København hadde han med en gang i 1811 søkt seg tilbake til det nye universitet i sitt hjemland. I de politiske hendinger i 1814 spilte han en fremtredende rolle. Han var kongens rådgiver, og han var president for Riksforsamlingen på Eidsvoll. Også senere tok han del i landets politiske styre som medlem av Stortinget. Han var den av det nye universitetets menn som ruvet mest i samfunnet.
I de første år av sin tilværelse holdt universitetsbiblioteket til i Madame
Moestues gård ved torvet, nå Karl Johans gate 14. Der delte de annen etasje med en
professorbolig og noen undervisningsrom. Hvordan huset så ut vet vi ikke. Det finnes ikke bilder av det, men det skal ha vært et staselig hus, bygget av rådmann Jens Moestue etter den store brann i 1787. Senere ble huset ødelagt av en ny storbrann i 1858. I Madame Moestues gård fikk biblioteket til å begynne med tre rom, men det spredte seg etter hvert slik at det sto bokkasser i alle trapper og det lå strødd bøker rundt i rommene. Noe blivende sted var det ikke, og alt etter to år, i 1816 flyttet biblioteket inn i Rådmannsgården, Rådhusgaten 19, eller Garnisonsykehuset, for å bruke det navn på bygningen som den senere ble mest kjent under. Her kom det med en gang til å legge beslag på 5 rom, men etter hvert som behovet meldte seg, fikk det disponere alle husets 19 rom til lesesal, utlån, utpakningsrom og 16 magasinrom. Hit kom både samlingene som hadde vært kjøpt inn de første år og som hadde stått i Moestuegården og boksamlingene fra København som hadde vært lagret på Akershus siden 1815 utsatt for vind og vær – og rotter.
I Rådmanngården ble biblioteket værende i de neste 35 år, og her lå det også vel plassert. Mesteparten av universitetets virksomhet foregikk i kvartalene i Christian IVs by. Som en nødløsning for en kortere tid var huset også vel brukbart. Det var bygget som et stort og representativt bolighus, men i det lange løp ble det selvsagt både for lite og helt uhensiktsmessig. Verst var det likevel at det ikke ga samlingene noen beskyttelse mot brann.
Det var ikke bare bygning det nye bibliotek manglet. Det fantes heller ikke noe personale med fagkunnskap og erfaring til å ta opp alle de gjøremål som fulgte med driften av et bibliotek. Sverdrup hadde i Göttingen sett hvordan et moderne universitetsbibliotek fungerte og skulle fungere, men han hadde tidligere aldri selv arbeidet i noe bibliotek. Det arbeidet hadde han bare kjennskap til som bruker av et bibliotek.
Den daglige tjenesten var det heller ikke meningen at han skulle delta i. Med stor interesse og energi hadde han stått for forsendelsen og overføringen av samlingene fra København, og han hadde foretatt alle innkjøp av ny litteratur. Dette kom han også til å gjøre så lenge han var knyttet til biblioteket, helt frem til 1845. Sverdrup gikk straks i gang med ordningen av biblioteket. Det ble ansatt en underbetjent i 1813, og året etter ble to studenter ansatt som hjelpere for at «opskrive og opstille Universitetsbøgerne.»
n99 Når biblioteket kom i ordinær drift er vanskelig å si, men i sin dagbok for 17. oktober 1814 fortalte iallfall prosten Fredrik Schmidt (1771–1840), som da også var stortingsrepresentant, at denne dag «benyttede jeg … med at Læse i Göthes høist interessante Bog «Aus meinem Leben, Dichtung und Wahrheit» 1811 … og med at skrive paa min Dagbog, hvor jeg havde at gjøre Rede for 3 Dage. Forommeldte Götheske Product bragte Prof. Sverdrup mig forrige Løverdags Morgen og jeg maatte give Bevis for Laanet.»
n100 Dette er antakelig det første registrerte boklån fra universitetsbiblioteket. Det er i alle fall det første vi kjenner til.
For fremtiden ble ordningen den at Sverdrup arbeidet to av ukens dager i biblioteket, mens den øvrige tjeneste ble utført av en underbibliotekar assistert av en eller to bibliotekamanuenser og et bud. Med dette beskjedne personale greidde Sverdrup å få bragt orden i en nokså uensartet boksamling, foretatt de meget påkrevete suppleringskjøp, lagt grunn for en planmessig tilvekst, utarbeidet en alfabetisk katalog og å drive den daglige utlånstjeneste. Det var et stillferdig oppbyggingsarbeide av dimensjoner.
Selv kom Sverdrup først og fremst til å ta seg av utviklingen av bibliotekets samlinger. Han innså meget vel at til tross for at biblioteket fra 1819 hadde en samling på 63 000 bind, var denne meget mangelfull og tilfeldig. Den var i høy grad preget av at den var blitt til ved gaver. Innenfor mange fag fantes det ikke en eneste bok fra de 3–4 siste ti-år, og tidsskriftrekker og større flerbindsverk var ofte sørgelig ukomplette. Skulle biblioteket kunne gi tjeneste til forskning og undervisning, måtte det omfattende bokkjøp til. Det fantes ingen andre biblioteker som kunne gi hjelp og avlastning. Sverdrup var fullt klar over dette, derfor var også utbyggingen av samlingene noe av det han var særlig opptatt av.
I et land som i de første ti-år av sin selvstendighet sto på falittens rand, var det selvsagt ikke store bevilgninger som kunne avsees til bibliotekets bokkjøp. De midler man fikk, måtte brukes til innkjøp av helt sentral og aktuell litteratur. Manuskripter, praktverk og litterære sjeldenheter ble det aldri tale om å anskaffe. Av skjønnlitteratur måtte man nøye seg med den nordiske og de verker fra de europeiske hovedspråk som man hadde grunn til tro ville bli «klassikere». I en betenkning fra 1837 redegjorde Sverdrup for de retningslinjer som han mente burde bli fulgt. Biblioteket måtte snarest mulig se til å få anskaffet de viktigste og mest betydelige skrifter innenfor alle de fag der universitetet drev undervisning og forskning. Særlig påkrevet var det at biblioteket fikk kjøpt inn encyklopedier, skrifter vitenskapelige akademier og større bokverk som få eller ingen private interesserte hadde råd til å anskaffe.
Tilveksten var betydelig – målt med den tids mål. I alt ble de i 20 år fra 1824 til 1844 anskaffet noe over 40 000 utenlandske verk. Med dette var biblioteket blitt ganske annerledes godt utrustet til å ta seg av dem som oppsøkte det for å få hjelp til studier og forskningsoppgaver enn det hadde vært i sine førte par ti-år.
Sverdrup fremholdt flere ganger at man måtte tilpasse innkjøpsprogrammet etter universitetslærerenes ønsker og etter den bruk som utlånet viste det ble brukt av biblioteket. Dette var også i fullt samsvar med en bestemmelse som ble gjort gjeldende fra 1838 om at fakultetene to ganger i året skulle sende inn forslag til bokkjøp og at disse forslag skulle tjene «til Veiledning ved Bibliothekets Forsyning.»
n101 Sverdrup fant likevel ordningen tungvint og tidkrevende, og han hevdet bestemt og med virkning at biblioteket ikke kunne basere alle sine anskaffelser bare på forslag og ønsker fra universitetets lærere. Med styrke understreket han at bibliotekledelsen måtte ha full råderett til å avgjøre hva som skulle kjøpes inn. Bare en slik ordning kunne sikre oppbyggingen av en enhetlig boksamling, ikke minst gjaldt dette når man hadde begrensede midler. «Det glemmes ofte, at saa betydelig end den aarlige Sum er, som Nationen hidtil ædelmodigen har bestemt til Bibliothekets Forøgelse og Vedligeholdelse, er den dog, som lempet efter Landets Evner, ikke engang tilstrækkelig til at anskaffe de viktigste af de Værker, som i ethvert Lands Literatur aarligen udkomme.»
n102En planmessig anskaffelse kunne bare gjennomføres av bibliotekarene som hadde mulighet til å ofre hele sin tid på litteraturorientering og bibliografisk lesning, som fulgte med i hvilken litteratur det var som ble brukt, hvordan den ble brukt, og som samtidig hadde erfaring fra den daglige drift av et bibliotek. Sverdrup kjempet bestemt mot enhver innskrenkning i bibliotekets rett til selv å bestemme hva som skulle anskaffes, og han vant frem. Men mot de rester av motstandernes syn som han enda fant, slo han sarkastisk fast: «thi Taabeligheden er desværre aldri hverken Barn- eller Arveløs.»
n103Så snart den første utpakking og grovordning av samlingene fra København var foretatt i Rådmannsgården, begynte man i 1816 å utarbeide en alfabetisk katalog. Alt det første året ble over 8 000 titler «skrevet opp» på katalogsedler for senere å kunne føres inn i en planlagt katalog i protokollform. Det siste ble det ikke noe av, men sedlene eksisterer og de finnes i bibliotekets gamle hovedkatalog (HK 1). Katalogen i protokollform skulle antakelig ha inneholdt en mere utførlig bibliografisk beskrivelse av de enkelte verk der alle opplysninger var tatt med, mens sedlene, som var ferdig skrevet, nærmest måtte betraktes som et register til den fullstendige katalog. Sedlene ble samlet i løsbladsbind, det som senere er blitt kalt «Leidener-bind», der de ble festet med en snor mellom to permer. Når dette katalogarbeide var avsluttet, ville biblioteket «være bragt i fuldkomme Orden»,
n104 skrev Sverdrup i 1825. Tre år senere sto han ved målet: Da var alle bibliotekets bøker, ca. 90 000 bind, ferdig behandlet og samlet i 63 katalogbind.
n105Det hadde vært Sverdrups plan å gå i gang med utarbeidelsen av en systematisk – «scientifisk», for å bruke hans eget uttrykk – katalog så snart han var kommet à jour med den alfabetiske katalog. Men det greidde han ikke. Andre arbeidsoppgaver måtte gå foran. Personalet ved biblioteket var for lite, og det ble først mot slutten av århundret at man kunne ta denne saken opp på nytt.
Nøyaktig hvordan boksamlingen var ordnet den første tiden, vet vi lite om, for hverken katalogsedler eller bøker var påført signatur som anga deres plass i oppstillingssytemet. Sverdrup skrev i årsberetningen for 1824, at med unntak av de medisinske, matematiske, naturvitenskapelige og teknologiske skrifter, var de øvrige «opstillede i scientifisk og alfabetisk orden.»
n106Denne mangel skyldtes sikkert at ingen av de ansatte hadde biblioteksutdannelse eller erfaring fra praktisk biblioteksarbeide. Heller var det ikke noen som forutså at biblioteket skulle vokse så meget og så raskt, slik at det ble nødvendig med en ordning som gikk ut over en alfabetisk oppstilling innenfor noen få fagdelte grupper.
Helt fra første stund var både Sverdrup og universitetets ledelse klar over at biblioteket ville få mange henvendelser om lån av litteratur fra folk utenfor universitetets egne lærere og studenter. Det sto da også i vedtektene for universitetets virksomhet om «Universitetets Bibliothek og øvrige videnskabelige Apparatur. ––– De skulde fortrinligen være til Afbenyttelse for Universitetets Lærere og de ved samme Studerende, men Andre skulle ogsaa, saavidt Omstændighederne tillade det, dertil gives Adgang, især til Bibliotheket.»
n107 Det måtte så langt det var mulig være et bibliotek for hele landet. Alt i det første utlånsreglement, fra 22. februar 1815, var det åpnet adgang for utlån til borgere i byen og også til utenbys bosatte. I en innberetning fra Det akademiske kollegium av 22. november 1817 ble det opplyst at en tredjepart av alle utlån gikk til låntakere utenfor kretsen av universitetets lærere og studenter. Det var ikke uten betenkelighet at universitetet konstaterte dette. Men samtidig var det den gang som alltid senere vanskelig, eller rett og slett umulig, å si nei. De som ba om lån fra universitetsbiblioteket og selv ikke var knyttet til universitetet, var så godt som alle tidligere studenter, og mange av dem var kanskje folk som tok sikte på å komme dit som lærere.
Men det at biblioteket måtte ta på seg forpliktelser utover å være et bibliotek for universitetet, førte også til at Sverdrup innså at biblioteket måtte anskaffe verker «som vel i et Universitetsbibliothek kunde undværes, men som for Nationens Kultur i Almindelighed maae ansees nyttige, og som ofte efterspørges.»
n108Det var også et annet felt der universitetsbiblioteket måtte fungere som nasjonalbibliotek. Det var pliktavleveringen og oppbevaringen av alle norske trykk. Helt siden det kongelige reskriptet av 17. juli 1697 var alle som trykket eller fikk trykt noen trykk eller skrift i den danske konges riker og land, pliktig til å sende inn et fastsatt antall eksemplarer til Det Kongelige Bibliotek i København. Helt fram til 1814 var således dette biblioteket også norsk nasjonalbibliotek.
Hendingene i 1814 gjorde naturligvis slutt på denne ordning. I stedet fikk man en kongelig resolusjon av 21. februar 1815 som bestemte at av alt som ble trykt i Norge skulle boktrykkeren sende inn tre eksemplarer, et eksemplar til statssekretariatet for videresending til den norske regjeringsavdeling i Stockholm, et eksemplar til politidepartementet, og et eksemplar til universitetsbiblioteket. Populær ble selvsagt ikke denne ordning. På bakgrunn av alle forandringer og all den politiske uro i det år man hadde vært gjennom, så et mistroisk folk på dette som et tiltak for å utøve sensur og politisk overvåkning. Resolusjonen ble heller aldri behandlet og godkjent av Stortinget, og det var ingen som sørget da bestemmelsen falt bort ved de nye, liberale håndverkslov av 15. juli 1839. Men i et kvart århundre hadde likevel biblioteket en klar nasjonalbibliotekfunksjon å utføre. En annen ting er at biblioteket selv ikke la så stor vekt på denne arbeidsoppgave. Det var først mot slutten av hundreåret at biblioteket kom tilbake til denne av nasjonalbibliotekforpliktelsene: innsamling, registrering og oppbevaring av alle typer trykk. Dette forhold vil derfor bli omtalt senere i denne fremstilling.
Med den betydelige tilvekst som universitetsbibliotekets samlinger hadde hatt i alle disse grunnleggende år, var det klart at plassproblemer snart måtte melde seg. Selv om man stadig kunne ta flere rom i bruk i Rådmannsgården, var det helt fra første stund opplagt at denne bygning bare kunne være et midlertidig tilholdsted.
Universitetetets og bibliotekets ledelse hadde helt siden 1817 arbeidet målbevisst på å få en bygning som var bedre skikket til å være bibliotek. Den man hadde var for liten, uhensiktsmessig og fremfor alt dårlig sikret mot brann. Regjeringen svarte med å anvise en byggetomt på glaciset utenfor Akerhus festning, og den norskfødte hoffbyggmester Peter Jessen fra København fikk i oppdrag å utarbeide tegninger og kostnadsoverslag for en ny biblioteksbygning med plass til 3–400 000 bind.
n109Denne plan ble likevel aldri realisert. Universitetet var ikke ubetinget begeistret for plasseringen. Man mente tomten var for liten, at den ikke hadde noen utvidelsesmuligheter, og at naboskapet med Akershus festning var lite heldig i tilfelle krig. Men mere avgjørende for utfallet var nok de økonomiske vanskeligheter. Staten hadde ganske enkelt ikke råd til å bygge.
Ti år senere ble det gjort et nytt fremstøt. Denne gang var det stadskonduktør Christian Heinrich Grosch (1801–1864) som sto for en revidert utforming av tidligere planer. Fremdeles var det på Kontraskjæret man skulle bygge. Meningen var å reise tre bygninger, Domus Academia i midten med bibliotek og museum på hver side av denne. Bakenfor disse tok man sikte på senere å oppføre bygninger for medisin og kjemi. Heller ikke denne plan kom til utførelse, iallfall ikke der.
I 1836 hadde staten kjøpt store grunnarealer for anlegg av en kongevei mellom byen og det kongelige slott som på den tid var under oppføring. Det var da naturlig å legge universitetets planlagte monumentale bygninger langs denne vei. Det gjorde Grosch på nordsiden av veien, der bygningene ligger i dag. Groschs planer fra Kontraskjæret, ble i hovedsak stående uendret med tre hovedbygninger, museumsbygningen i midten og med undervisningsbygningen og biblioteket på hver side av den åpne plassen foran alle tre bygningene. På 30-års dagen for universitetets opprettelse ble grunnstenen lagt, men det tok 10 år før biblioteket kunne flytte inn i de nye lokaler. Da hadde det ført en vanskelig tilværelse i provisoriske og lite tilfredstillende lokaler i 40 år.
Det nye bibliotekbygg var ikke halvferdig da Georg Sverdrup i 1845 tok avskjed som bibliotekets sjef. Han var da 75 år gammel, og avskjed som professor hadde han tatt alt 4 år tidligere. Det var en stor arbeidsinnsats Sverdrup kunne se tilbake på, da han etter mere enn 30 års tjeneste forlot stillingen som ansvarshavende leder for universitetsbiblioteket. Selv om han ikke personlig skulle delta i det daglige arbeide, ble det likevel han som kom til å prege hele institusjonens utvikling og fremgang. Med den posisjon han hadde, professor i København og ved det nye norske universitet like fra grunnleggelsen, fremtredende politisk leder i det frie Norge og en innflytelsesrik representant for kulturlivet, var han en av dem samfunnet hørte på. Det var heller ikke tvil om at han bedre enn de fleste andre i samtiden forsto hva et bibliotek skulle være og hvilken hjelp det kunne gi.
Georg Sverdrup hadde grunnlagt og formet det nye universitetsbibliotek. Han hadde vært med fra de aller første bokkjøp ble gjort, han hadde stått for overføringen av de store bokgaver fra København, han hadde sørget for lokaler og han hadde organisert oppstilling og katalogiseringen av samlingene. I neste omgang hadde han sikret biblioteket midler til innkjøp av litteratur, og han hadde vært med på å utarbeide planer for en ny biblioteksbygning.
Det var betydelige resultater i et land som skulle arbeide seg opp fra falittens rand og som skulle skape og utvikle alle de institusjoner som en selvstendig stat måtte ha for å kunne fungere. Det var naturligvis heller ikke vanskelig å peke på mangler både når det gjaldt samlinger, utstyr og tjenester ved det nye universitetsbibliotek. Det skulle bygges opp fra ingenting med sparsomme midler, og det i et land der det fra før var få og små boksamlinger å få hjelp fra i form av gaver, lån og tjenester. Det man fikk var mere utslag av den gode vilje enn av det store overskudd. I flere ti-år fremover måtte norske universitetslærere i en lang rekke fag søke til nabolandenes biblioteker når de skulle drive selvstendige studier og forskning.
De resultater som like fullt ble oppnådd, var i første rekke Georg Sverdrups fortjeneste. Biblioteket fikk også alt i samtiden en stillferdig anerkjennelse. Således fortalte en tysk embetsmann Friedrich Wilhelm Otte (1763–1851), som besøkte Norge i 1832, at selv om biblioteket ikke hadde noen store og rommelige saler som gjorde det mulig å få noe samlet oversyn, så var boksamlingen 112 000 bind ordnet i en rekke små rom så utmerket, at det var lett å finne frem til alle de verker man søkte. Dette ga seg også utslag i høye utlånstall.
n110Det var ikke lett å komme etter en mann som Georg Sverdrup, som hadde en så grunnfestet autoritet ved universitetet og i samfunnet. Hans etterfølger Frederik Wilhelm Keyser (1800–1887) var en helt annen type. Alt før han var 20 år, var han blitt ansatt som amanuensis ved biblioteket, og denne institusjon kom han til å tjene resten av sitt arbeidsliv. Etter 5 år ble han utnevnt til underbibliotekar, hvilket vil si at det var han som sto for den daglige tjeneste. Han hadde egentlig tenkt å studere filologi, men i motsetning til sine to professorbrødre, teologen Christian Nicolai Keyser (1798–1846) og historikeren Rudolf Keyser (1803–1864) fullførte han ikke noe studium. Han kom heller ikke til å stå for noe faglig forfatterskap. Hans virksomhet samlet seg helt om bibliotekets drift og tjenester. Men viljen til å gjøre en innsats her var til gjengjeld stor og helt uten grenser. Georg Sverdrup skrev om ham, at han var en mann «der med sand Kiærlighed til det Institut, af hvilket han er Medbestyrer, og med utbredte bibliographiske og literaire Kundskaber forbinder en fast mageløs Arbeidsomhed i sit Kald.»
n111 Ved en annen anledning skrev han, «De timer jeg arbeider sammen med denne elskverdige Mand, henhøre til nogle af de behageligste i min Embedsstilling.»
n112Hans hjelpsomhet var legendarisk, og bibliotekets brukere og venner ga i 1870 en marmorbyste av ham, utført av billedhuggeren Olaf Glosimodt (1821–1901) som takk for hans uegennyttige tjeneste. Den står i dag bibliotekets utlånskontor.
Fra først av hadde det vært meningen at Keyser skulle ha hatt ved siden av seg en professor som tilsynsmann og, iallfall nominell, leder, slik ordningen hadde vært i Sverdrups tid. Dette var da også en vanlig ordning ved mange tyske universitetsbiblioteker. Professor Christopher Andreas Holmboe (1796–1882), som tidligere hadde vært ansatt ved biblioteket som amanuensis i tre år, 1819–1822, ble derfor oppnevnt som bibliotekskonsulent. Men han ba seg snart fritatt for vervet, og Keyser kom av den grunn til å stå alene med ledelse og ansvar for biblioteket mesteparten av sin tid som overbibliotekar.
Den store hending i bibliotekets historie i Keysers tid var innflyttingen i den nye biblioteksbygning på Karl Johans gate. Etter 40 år i trange, uhensiktsmessige og brannfarlige lokaler kunne man endelig i 1851 flytte inn i en bygning som var bygget for det formål den skulle brukes til. Keyser hadde selv deltatt i den langvarige og møysommelige planlegging av det nye bibliotek. Det var den vestligste av de tre monumentalbygninger som ble reist for universitetet rundt en åpen plass ved det som skulle bli byens hovedgate. Her fikk biblioteket en helt riktig plassering ved siden av undervisningsbygningen og museumsbygningen. Biblioteket lå der det skulle ligge, midt i det miljø det skulle tjene.
Planene for hele anlegget var utarbeidet av tidens fremste norske arkitekt Christian Heinrich Grosch, og han hadde rådført seg med den største autoritet innenfor samtidens byggekunst, Karl Friedrich Schinkel (1781–1841) i Berlin. Forbildet for dem begge var det den gang helt nye Bayerische Hof- und Staatsbibliothek i München bygget av Friedrich von Gärtner (1792–1847) i årene 1831–1842.
De tre hovedbygningene var plassert slik: En museumsbygning i midten – Domus Media, en undervisningsbygning – Domus Academica – og en biblioteksbygning – Domus Bibliotheca – på hver kortside av den åpne plassen foran midtbygningen. Opprinnelig hadde det vært meningen at biblioteket skulle ha ligget på den motsatte siden av plassen, på østsiden mot Universitetsgaten. Men for å sikre den bedre mot brannfare fra naboeiendommene, byttet den plass med undervisningsbygningen. Dermed kom til å ligge mot et område, Nisseberget, som var planlagt ikke å skulle bebygges. Det var også først senere at Frederiks gate ble ført frem her.
Det nye bibliotek fikk en meget hensiktsmessig og praktisk bygning, og antakelig er det bare beliggenheten i det fjerne Norge som gjorde at det ikke fikk større betydning som forbilde for samtidens og ettertidens biblioteksarkitektur. Bygningen var planlagt etter salsprinsippet, men de seks boksalene var smale og hadde tre gallerier over gulvplanet. Dermed hadde man fått en økonomisk utnyttelse av plassen, og man hadde unngått de store takhøyder i magasinene og de lange uhåndterlige bokstiger som den gang var alle bibliotekarers problem og plage. Alle bøkene kunne man nå fra gulvet, og det gjorde både oppstilling og henting av bøkene langt raskere. Av hensyn til de to andre universitetsbygningene krevet eksteriøret to vindusetasjer, men man innvendig opererte med fire gulvplan. Men som helhet var likevel løsningen vellykket. Bygningen hadde en kapasitet for 250 000 bind, og da biblioteket på den tid da det flyttet inn i bygningen ikke hadde mere enn noe over 125 000, skulle det være sikret plass for en rimelig tid fremover. Til å begynne med var også lokalene så pass rommelige at man i en ti-årsperiode, 1857–1867, kunne gi husvære for en del av Nasjonalgalleriets samlinger.
Biblioteket hadde både i Sverdrups og Keysers embetstid et meget lite personale. Helt fram til 1866 besto det bare av universitetsbibliotekaren selv, to amanuenser og en kontormann som også var bud. Da kontortiden var kort, bare fire timer fra kl. 11.00 til kl. 15.00, var det lite man rakk ut over tjenesten på lesesal og utlån. Den alfabetiske katalog hadde vært à jour siden 1828, og fra 1837 hadde man gitt ut en årlig katalog over bibliotekets tilvekst.
n113 Her var det også tatt med en liste over alle de som hadde gitt bokgaver til biblioteket. Det siste så man på som ganske vesentlig. Dette skulle stimulere også andre mennesker til å gi gaver til biblioteket, og gaver var fremdeles en betydningsfull kilde til bibliotekets vekst. Sverdrup hadde likevel frarådet at biblioteket skulle pålegges oppgaven å utgi tilvekstkatalogen, da han mente at biblioteket hadde andre viktigere tjenester å utføre. På den tid var det heller ikke noe annet nordisk bibliotek som ga ut en tilsvarende fortegnelse. Først i 1855 begynte Lunds universitetsbibliotek utgivelsen av sin Accessions-Katalog.
n114 Men den norske tilvekstfortegnelsen ble publisert og fortsatte å komme ut trykt form helt frem til 1882.
n115 Det var den systematiske katalog Sverdrup gjerne ville ha fremmet. Selv hadde han gjort betydelige forarbeider til den, og han anså den hele tiden som en av bibliotekets fremste arbeidsoppgaver.
God hjelp hadde imidlertid biblioteket fått fra universitetets sekretær, kammerherre Christian Holst (1809–1890) som tok opp en annen oppgave, nemlig den litterære bytteforbindelse. Holst sto for denne, og fra 1857 også fra for bytteforbindelsen for Videnskabs-Selskabet i Christiania, nærmest som et personlig foretak. Det var først i 1885, da Holst flere år tidligere hadde tatt avskjed fra sin stillling som universitetets sekretær, at denne viktige oppgave gikk inn som en naturlig del av universitetsbibliotekets virksomhet.
n116Utvekslingen av vitenskapelige publikasjoner var til dobbel vinning for biblioteket. Den medvirket til å spre informasjon om universitetets og senere også Videnskabs-Selskabets virksomhet, og den innbragte store mengder publikasjoner fra et stadig økende antall utenlandske universiteter, høyskoler og akademier. De publikasjoner som universitetet på denne måte sendte ut var årsmelding, universitetsprogrammer, doktoravhandlinger, monografiserier, enkeltverk, forelesningskatalog foruten en god del andre både større og mindre trykk. Publikasjonsområdet ble stadig videre, og antallet skrifter som man mottok øket også jevnt.
I 1863 tok Fredrik Wilhelm Keyser avskjed fra embetet som sjef for biblioteket, men han sa likevel ikke farvel til biblioteket for godt. Han fortsatte å gå der som ulønnet medarbeider, og da hans ettermann i stillingen, Paul Botten-Hansen døde i 1869, ble han av universitetet bedt om å fungere som biblioteksjef inntil en ny kunne utnevnes. Det gjorde han, og da den senere overbibliotekar Axel Charlot Drolsum, 24 år gammel, meldte seg til tjeneste som ny-ansatt amanuensis i 1870, ble han tatt imot og gitt den første innføring i bibliotekets arbeidsgang av Keyser. Det tok Drolsum som et godt varsel.
Men det ble altså Paul Botten-Hansen som kom til å følge etter Keyser. Han hadde en helt annen bakgrunn og andre forutsetninger enn sine forgjengere. Han var lærersønn fra Sel i Gudbrandsdalen, og hadde arbeidet seg frem den lange veien til universitetet. Regulære studier der hadde han aldri fått anledning til å gjennomføre. Derimot var han blitt en virksom litterat, redaktør og forfatter, og frem for alt en hvileløs boksamler. I noen år hadde han vært assistent ved Riksarkivet inntil han i 1860 søkte seg over til universitetsbiblioteket, der han regnet med at han kunne få bedre anledning til å dyrke sine litterære og bibliografiske interesser. I 1864 overtok han ledelsen av institusjonen. Hans tjenestetid i denne stilling ble imidlertid alt for kort til at han fikk satt sterkere spor etter seg i bibliotekets utvikling. Alt i 1869 døde han, bare 46 år gammel. Men hans Norsk Bog-Fortegnelse (Kristiania 1867–1870) og den retrospektive bibliografiske håndboken, La Norvège littéraire (Christiania 1868), utgitt til verdensutstillingen i Paris er fremdeles i dag nyttige bibliografiske hjelpemidler.
Heller ikke Paul-Botten Hansens ettermann Ludvig Ludvigsen Daae (1835–1910) skulle komme til å bli værende lenge i bibliotekets tjeneste. Da ha i 1870 etter skarp konkurranse overtok ledelsen av biblioteket, var han en ung og lovende adjunktstipendiat ved universitetet. Botten-Hansen hadde vært hans nære venn, og Keyser hadde gitt ham sterk anbefaling. Han var en boklærd og bokglad mann, men egentlig bibliotekserfaring hadde han ikke. På det europeiske bokmarked fulgte han godt med, og han sørget for at tilveksten til biblioteket skjedde på grunnlag av et solid faglig bokkjennskap innenfor alle de humanistiske fag. De naturvitenskapelige fag hadde han mindre interesse for.
Under sitt eget arbeide med blant annet norsk folketradisjon hadde Daae sett hvordan ikke minst lokalavisene kunne være viktige kilder for forskningen. Han skrev derfor til alle landets bladeiere og ba dem sende et eksemplar av deres avis til universitetsbiblioteket. Resultatet var at bibliotekets samling av løpende norske aviser steg fra 9 til ca. 50. Derimot tok Daae ikke opp arbeidet for å få gjennomført den pliktavlevering av alle norske trykk som var falt bort i 1839 med ny håndverkslov. Det var en sak som hans etterfølger kom til å måtte ta opp arbeidet for.
n117 Daae hadde utvilsomt vært glad for å bli sjef for universitetsbiblioteket, men han forsto likevel at han egnet seg bedre som universitetslærer og forsker. Derfor var han ikke tvil om hva han skulle velge da han fikk muligheten til å bli professor i historie. Det var en oppgave han frem for noen annen følte seg skikket til. Det ble derfor først i 1876 med Axel Charlot Drolsum (1846–1927) at biblioteket fikk en leder som gjennom en lang årrekke og med sterk og udelt interesse gikk inn for bibliotekets oppgaver.
Drolsum hadde studert latin, gammelnorsk og historie, men uten å ta noen avsluttende eksamen. I 4–5 år hadde han assistert professor Unger med utgivelsen av gammelnorske håndskrifter for Kildeskriftfondet, og i 6 år hadde han vært amanuensis ved universitetsbiblioteket. Men i 1876 bla han altså, knapt 30 år gammel, utnevnt til universitetsbibliotekar og sjef for institusjonen. I denne stilling ble han stående i hele 46 år. I motsetning til sin forgjenger og lærer Ludvig Daae, var han fra første stund av helt klar over at han var kommet til en stilling der han gjerne ville arbeide for resten av livet. Med en gang tok han derfor fatt på å sette opp et arbeidsprogram for utbygging av bibliotekets virksomhet og tjenester. I 1880 forelå det ferdig trykt og oversendt til Det Akademiske kollegium. Sammen med et tillegg som kom året etter, ga det en omfattende beskrivelse av bibliotekets stilling slik den var og hvilke tiltak som måtte gjøres for at det skulle kunne gi universitetet og samfunnet de tjenester de begge hadde bruk for.
n118
Biblioteket måtte være klar over at det i virkeligheten var et nasjonalbibliotek, og at det måtte ha en klar forpliktelse til å ta vare på alle norske trykk.
Biblioteket måtte kunne gi bedre tjenester til dem som trengte det i sitt arbeide.
Bibliotekbygningen måtte utvides slik at den ga forsvarlig plass til samlinger, brukere og personale.
Som det eneste bibliotek i Norge med faste årvisse statsbevilgninger og med fast ansatt personale, hadde universitetsbiblioteket helt fra 1814 måtte ta på seg viktige nasjonalbibliotekoppgaver. Frem til 1839 hadde den kongelige resolusjon av 21. februar 1815 sikret avlevering til universitetsbiblioteket av ett eksemplar av alt som ble trykt i landet. Men med den nye liberale håndverkslov av 15. juni 1839 var denne ordning falt bort. Dette var nok ikke tilsiktet, men lovendringene førte likevel til at biblioteket i de neste ti-år fikk en langt mindre del av de norske trykk som ble produsert. Det var en situasjon som var uheldig både for biblioteket, forskningen og norsk kulturliv. Johan Sebastian Cammermeyer Welhaven (1807–73), som ikke bare var dikter, men også professor i filosofi ved universitetet, skrev i 1849 i et brev til sin venn overbibliotekar Erik Christian Werlauff (1781–1871) ved Det Kongelige Bibliotek i København, der han klaget over de dårlige og ufullstendige samlinger av norsk litteratur ved universitetsbiblioteket, noe han mente at bibliotekets ledelse hadde et beklagelig ansvar for: «naar man røre ved denne Sag, kommer man ind paa vor Bibliotheksbestyrelses misligste Side.»
n119Etter hvert vokste det imidlertid frem en større forståelse for betydningen av å ta vare på alle norske trykk uten hensyn til emne, nivå og kvalitet. I alt for mange tilfeller var forfattere, forleggere, forskere og andre interesserte ute av stand til å finne frem til de de trykk de søkte og hadde bruk for i sitt arbeide. Grunnen var at ikke noe bibliotek og heller ikke noen annen institusjon i landet hadde funnet dem verdige til oppbevaring. Oppgaven var der, det var nødvendig at den ble løst: Dette var en rent nasjonal oppgave, som en ikke hadde rett til å regne med å få hjelp til fra noen biblioteker i andre land. I Norge var universitetsbiblioteket det eneste bibliotek som kunne ta på seg oppgaven. Derfor måtte det også settes i stand til å kunne gjøre det.
I årene etter 1839, det år da pliktavleveringen i virkeligheten var blitt opphevet, ble det gjort flere forsøk med frivillige ordninger og avtaler. Enkelte forlegger og boktrykkere sendte som gave til universitetsbiblioteket de bøker de ga ut. Man fikk en frivillig avlevering av statlige og kommunale trykk, og Ludvig Daae forsøkte å gjennomføre en tilsvarende frivillig ordning for aviser.
n120 I 1874 påtok universitetsbiblioteket seg, etter anmodning fra Den norske Bokhandlerforening, å føre et forlagsregister over alle norske trykk som ble produsert.
n121 Dette register hadde først og fremst til oppgave å sikre forfatternes og forleggernes rettigheter. Men det kom også til å gi universitetsbiblioteket fordeler, i og med at biblioteket ble gjort oppmerksom på de bøker og trykk som kom ut og ved at biblioteket fikk beholde det ene av de to eksemplar som ble sendt inn til registrering.
Men disse tiltak og avtaler viste seg snart å være utilstrekkelige og Drolsum ble klar over at man kunne ikke greie seg uten en ny pliktavleveringslov.
For en så sterkt nasjonal bevisst mann som Drolsum var dette en stor og naturlig sak å ta opp. Han ville samle hele den norske trykkproduksjon i en egen avdeling i biblioteket der den kunne få en spesiell behandling, bli utførlig registrert og sikret mot slitasje og ødeleggelse. Det skulle være et «Sted, hvor den samlede Norske Literaturs Frembringelser kunde finde en sikker Havn til Opbevaring for kommende Tider».
n122 Han ville skape et
Bibliotheca Novegica. Han var klar over at samlingen ville komme til å se liten og fattigslig ut, men «stort eller lidet, det er nu engang vort, og vi faar være det bekjendt, hvordan det saa er.»
n123For å skape en slik komplett samling av alle norske trykk, måtte man få en lovfestet pliktavleveringsordning i likhet med den man hadde i andre nordiske land og forøvrig også i de fleste europeiske land. Det fikk man i 1882, da Stortinget 20. juni 1882 vedtok Lov om Forlagsregister og Afgivelse af Tryksager til Universitetsbibliotheket. Som tittelen viser gjaldt loven to forhold. Første del, paragrafene 1 til 5 handlet om opprettelsen av et forlagsregister som skulle sikre forfatternes og forleggernes opphavsrett. Annen del, paragrafene 6 til 12 gjaldt avleveringen til universitetsbiblioteket. Bestemmelsen om forlagsregisteret kom aldri til å få noen praktisk betydning, og de ble også snart avløst av annet og mere hensiktsmessig lovvern. Men disse paragrafer gjorde sin nytte ved at det med dem ble lettere å få vedtatt loven. Det var nemlig flere som likte selve ordningen med pliktavlevering dårlig, da de mente at det var en urimelig særbeskatning av en enkelt næring.
I det alt vesentlige kom loven om pliktavlevering til å virke rimelig godt. Man ønsket nok senere at avleveringen kunne ha skjedd halvårsvis i stedet for bare en gang i året, og at avleveringseksemplaret ikke burde ha vært i materie. Til gjengjeld var det en fordel at det ikke var satt inn noen foreldelsesfrist for avleveringen, og bestemmelsen om biblioteket forpliktelse til å gi ut en årlig bokfortegnelse var en klok gjenytelse.
Som følge av den nye pliktavleveringslov var det naturlig å skille ut alle norske bøker og trykk og samle dem i en avdeling – Norske Avdeling. Ideen var hverken ny eller original. Alt i 1780 hadde overbibliotekaren ved Det Kongelige Bibliotek i København, Johan Heinrich Schlegel (1726–1780) begynt å samle alle trykk fremstillet innenfor de danske landområder i egen Dansk Afdeling. I 1840 gjorde man det tilsvarende ved Kungliga Biblioteket i Stockholm for alle svenske trykk. Dette tiltak ble fulgt opp av Helsingfors Universitetsbibliotek i 1845, da man her samlet alle finskspråklige trykk i en Fennica-avdeling. I 1918 ble den utvidet til å ta med alle innenlandske trykk fra Finland.
Det skulle imidlertid vise seg at det ble et langt mere tidkrevende arbeide å få samlet alle norske trykk og all litteratur om Norge og norske forhold i én norsk avdeling. Dette gjaldt ikke bare en overføring av alle de norske trykk biblioteket eide fra før av, det var også nødvendig med en omfattende supplering og en løpende oppfølgning av ny produksjon. Delingen kunne derfor ikke ansees som avsluttet før i 1923. Da var også bibliotekets alfabetiske hovedkatalog delt i en norsk og en utenlandsk katalog.
Derimot overtok biblioteket med en gang forpliktelsen til å gi ut en årlig Norsk bokfortegnelse, slik det var bestemt i loven. Den ble gitt ut helt frem til årgangen 1920. Da kom det i stand en ny arbeidsdeling mellom Den norske Bokhandlerforening og universitetsbiblioteket om den fortsatte utgivelse.
Norske Avdeling fikk i Drolsums tid to fremstående ledere, som begge ga avdelingen høy faglig standard, Jens Braage Halvorsen (1845–1900) som var sjef for den i årene 1883–1898 og Hjalmar Petersen Pettersen (1856–1928) som etterfulgte ham og ledet avdelingen avdelingen frem til 1926.
Halvorsen var opprinnelig journalist, men hadde alt da han i 1883 ble ansatt ved biblioteket, sendt ut det første heftet av sitt Norsk Forfatter-Lexikon 1814–1880 (Bd. 1–6. Christiania 1881–1908). Det hadde overbevist om hans store dyktighet som bibliograf. Hans forfatterleksikon – avsluttet av Halvdan Koht (1873–1965) i 1908 vil alltid bli stående som et hovedverk i vår bibliografiske litteratur, beundringsverdig når det gjelder omfang, mønstergyldig når det gjelder nøyaktig beskrivelse og kommenterende opplysninger.
Hans etterfølger Hjalmar Pettersen (1856–1928) hadde en langt mere regulær karriere bak seg da han i 1898 avløste Halvorsen som sjef for avdelingen. Han hadde fullført embetseksamen fra det historisk-filosofiske fakultetet ved universitetet og hadde tjenestegjort i 13 år ved biblioteket, de siste år ved Norske Avdeling. Han fortsatte sin forgjengers bibliografiske virksomhet ved utgivelsen av det monumentale Bibliotheca Norvegica, der han i fire veldige bind i årene 1898–1924 utvidet Halvorsens bibliografiske registrering både når det gjaldt tidsrom, emner og trykkested. Første bind var en total registrering av alle bøker og skriftstykker som var blitt til i Norge fra den første boktrykker kom til landet og frem til og med året 1813. Annet bind registrerte alt som var skrevet om Norge og nordmenn i utenlandsk litteratur. Bind tre var et forfatterleksikon for tiden frem til 1814, mens fjerde bind var en katalog over det norske forfattere hadde fått trykt i utlandet etter 1814. Han hadde også begynt på enda to bind, et supplementsbind til de fire som var utgitt, og et bind som skulle registrere Holberglitteraturen. Men ingen av disse bind er blitt fullført. Likevel, selv om han ikke fikk ført verket helt frem til den avslutning han hadde planlagt, er dette et av våre nasjonalbibliografiske hovedverk som vi ikke kan klare oss uten.
J. B. Halvorsen og Hjalmar Pettersen var de to første ledere av universitetsbibliotekets Norske Avdeling. De bygget den opp og ledet den gjennom til sammen mere enn 40 år. Det er likevel deres bibliografiske virksomhet som har hatt den største betydning. Deres livsverk er en forutsetning for bruken av norsk litteratur og norske trykk.
Men også utover den nye lov om pliktavlevering og opprettelsen av en egen avdeling for alle norske trykk og trykk om Norge og norske forhold, var Drolsum klar over han måtte sette nye mål for bibliotekets virksomhet. «Da Universitetsbibliotheket med sit nuværende Udstyr af Personale og Pengemidler ikke kan virke, som det med rette kan kreves af vort Lands eneste store Bibliothek, skal jeg hermed tillade mig i Korthed at redegjøre for Bibliothekets Udvikling siden dets stiftelse, for hvad der er udrettet, og hvad der efter min Formening staar tilbage at gjøre for at bringe denne Indretning i tidsmæssig stand.» Slik innledet han en beretning han skrev til Det akademiske kollegium ved universitetet, der han redegjorde for stillingen slik den var, og for de tiltak som han mente var nødvendige for å sette biblioteket i bedre stand til å gi de tjenester universitetet og samfunnet hadde bruk for og krav på.
n124Universitetsbiblioteket var nå, skrev Drolsum, «traadt ind i Rækken af de større Bibliotheker.»
n125 I de siste 50 år var boksamlingen blitt mer enn fordoblet, den var vokset fra ca. 100 000 bind i 1831 til ca. 225 000 bind i 1881. Den videre vekst regnet han med ville bli rundt 5 000 bind pr. år, og her skulle det vise seg at han ikke tok for kraftig i. Tilvekst ble nemlig 50% større enn beregnet de neste 20 år. Samtidig gikk utlån og lån til lesesal opp med 65%. Begge deler var selvsagt meget gledelig. Det viste at det var bruk for biblioteket og at det gjorde nytte.
De som ga bekymring var den beskjedne arbeidsstyrke, den korte åpningstid for lesesal og utlån, de små bevilgninger til bokkjøp og tidsskrifthold, det primitive utstyr, og så plassmangelen som man var klar over ville melde seg i løpet av få år.
Da Drolsum ble sjef for universitetsbiblioteket, hadde han bare et personale på fire medarbeidere til å hjelpe seg. Først i 1878 var arbeidstiden blitt utvidet fra fire til seks timer om dagen. Men fremdeles var det bare universitetsbibliotekaren som var «heldagslønnet». De andre ansatte var alle avhengige av tilleggsinntekter annet steds fra. Det er klart at dette gjorde at de så på ansettelsen ved biblioteket som en gjennomgangsstilling, og de følte seg lite oppfordret til å søke å utvide sine kvalifikasjoner. Dette fikk naturlig nok betydning for den yrkesmessige holdning.
Men selv med den utvidelse av arbeidstiden som hadde funnet sted, var personalet håpløst utilstrekkelig. Det rakk ikke til stort mere enn å holde lesesalen og utlånet åpne og besvare henvendelser fra besøkende. Større og mer langsiktige oppgaver var det uråd å ta opp. Drolsum sammenlignet med danske og svenske biblioteker, og han kunne påvise at i begge disse land hadde man betydelig større arbeidsstyrker til rådighet. Men viktigere var det at begge land var det flere biblioteker å dele arbeidsoppgavene på. I Norge var universitetsbiblioteket det eneste statlige bibliotek med fast ansatt personale.
n126Drolsums aksjon førte fram her. Ti år senere, i 1890 var personalet blitt mer enn fordoblet, og hva som var meget vesentlig, man hadde fått medarbeidere som hadde bedre utdannelse og som var kommet for å bli i tjenesten, i alle fall for et lenger tidsrom. Dette gjorde det mulig å ta opp større og mere langsiktige arbeidsoppgaver.
Det hadde lenge vært et sterkt ønske både hos bibliotekets eget personale og hos brukerne om at man måtte få en systematisk – scientifisk, for å bruke tidens terminologi – katalog. Dette var også en sak det hadde vært arbeidet med helt siden 1828 da den alfabetiske katalog var bragt à jour. Men i 1837 stanset arbeidet opp. Andre oppgaver måtte gå foran. En av dem var den tilvekstkatalog som biblioteket begynte å utgi dette år. En universitetskomité som var nedsatt i 1864 for å gi en vurdering av bibliotekets tilstand da Paul Botten-Hansen skulle overta biblioteksledelsen, etterlyste en slik katalog.
n127 Arbeidet ble da tatt opp igjen, men måtte snart innstilles. Biblioteket hadde bare midlertidig arbeidshjelp å overlate oppgaven til, og som Drolsum skrev senere, «Med den Slags Hjælp tilveiebringes ingen systematisk Katalog.»
n128Man forsøkte å greie seg med alfabetisk oppstilling i 12 store fagdelte grupper, og her hadde man fulgt det systematiske skjema som var utarbeidet i Johann Samuel Ersch: Handbuch der deutschen Literatur. (Leipzig 1812–14), men uten at oppstillingssignatur var påført hverken bok eller katalogsedler. Dette var selvsagt til stort bry for den daglige bokhenting og oppstilling.
Ordningen var naturligvis uholdbar i det lange løp. Ingen visste det bedre enn Drolsum selv, som fra daglig arbeide kjente til hvor vanskelig det av og til kunne være å finne frem til en etterspurt bok. I 1886 foretok han derfor sammen med sin kollega, underbibliotekar Albert Kjær (1852–1941) en studiereise til de nordtyske biblioteker for å studere opplegget for de systematiske kataloger der. Det var da særlig systematikken ved Stadtbibliothek Hamburg og Universitetsbiblioteket i Halle som kom til å påvirke idé og retningslinjer man fant frem til hjemme. Resultatet ble en systematisk katalog, opprinnelig delt opp i 18 klasser, men som senere ble revidert og utvidet til 21 klasser. I de følgende år konsentrerte man arbeidet særlig om klassene F. Naturvidenskab og H. Filologi, som begge ble gjort ferdige og samlet i store foliobind der løsblad ble skrudd fast mellom permene. Disse bind er fremdeles i bruk. For de andre klassene kom man aldri så langt, før man omkring 1914 gikk over til en katalog på kort av internasjonalt format: 12,5 x 7,5 cm.
I løpet av de 30 år biblioteket hadde holdt til i Domus Bibliotheca på Karl Johans gate, var lokalene blitt så avgjort for små og lite tidsmessige. De var heller ikke forsvarlige når det gjaldt brannfare. I løpet av 1880-årene greidde Drolsum å få gjennomført en ombygging og modernisering av lokalene, slik at huset fikk en dobbelt så stor magasinkapasitet. Det store gårdsrom midt inne i bygningen ble ombygget til en utmerket lesesal med 50 arbeidsplasser og et håndbibliotek på 4 000 bind. Salen fikk overlys, og noen år senere i 1889, ble det lagt inn elektrisk lys. En like stor forbedring var det at man i 1883 fikk installert varmeanlegg for hele bygningen. Begge deler gjorde det mulig å holde den åpen for bruk en langt større del av dagen enn tidligere. Før den tid hadde det bare vært ovnsfyring i noen få arbeidsrom. Hvor enkle forholdene var i bygningen, forstår man best når man får vite at det var først i 1871 at man fikk innlagt vann. Før den tid hadde man greidd seg med en brønn og fra 1853 med en vannspring ute i gårdsrommet.
Ombyggingen i 1880-årene betydde en stor vinning for biblioteket. Magasinkapasiteten øket fra 250 000 bind til 500 000 bind, man fikk langt bedre arbeidsforhold både for brukere og personale, og huset ble brukbart hele arbeidsdagen. En ting ble derimot ikke bedre. Bygningen var fremdeles like brannfarlig. Alle indre konstruksjoner var av tre, murveggene var bare et ytre skall rundt en trebygning. En brann ville med stor sannsynlighet ha ført til total ødeleggelse av de uerstattelige samlinger som der etterhånden fantes. Det gikk imidlertid godt. Ikke noen deler av bibliotekets samlinger gikk tapt.
En annen ting er at enkelte beklaget ombyggingen av de opprinnelige boksaler til rene bokmagasiner. «Er det altsaa nødvendig at ordet bibliotek ogsaa for all fremtid skal behøve at bety et mere eller mindre hæslig varelager av tryksager», spurte en kunsthistoriker.
n129 Drolsum var nok selv klar over dette, og han var lite glad for enkelte av de inngrep han måtte foreta. Men han innså at de var nødvendige, og han kunne senere påvise at han ved denne ombygningen hadde spart staten for betydelige byggeomkostninger i bortimot 30 år.
n130God plass i et bibliotek varer sjelden lenge. De fleste biblioteker må slåss med plassmangel i mesteparten av sin virketid. Omkring århundreskiftet var det klart at biblioteket måtte få en stor utvidelse både av magasiner, lesesaler og personalets arbeidsrom dersom det skulle kunne fungere. Drolsum foreslo derfor at planleggingsarbeide måtte bli satt i gang, og i 1906 ble den første bevilgning gitt til oppgaven. Det hadde hele tiden vært meningen at man skulle sette opp et tilbygg langs Frederiks gate til den eksisterende biblioteksbygning. Men det var trangt om plassen i universitetshagen, grunnforholdene var uheldige, og den gamle biblioteksbygning som man skulle bygge i tilknytning til, var som kjent meget brannfarlig. Derfor sluttet man seg uten større betenkeligheter til et forslag fra universitetets rektor Waldemar Christopher Brøgger (1851–1940) om å reise en helt ny biblioteksbygning på den nordre del av Observatorietomten opp mot Drammensveien og Solli plass. Det var nok dem som mente det var uheldig å flytte biblioteket så pass langt vekk fra universitetets hovedtilholdsted. Men samtidig hadde den nye tomt helt klare fordeler, først og fremst god plass for utvidelser til langt inn i fremtiden. Likeledes var terrenget og grunnforholdene gunstige.
Det ble universitetets bygningsinspektør, arkitekt Holger Sinding-Larsen (1869–1938) som forberedte byggesaken og deretter kom til å bli den utførende arkitekt. Sammen med overbibliotekar Drolsum foretok han en lengere studiereise i 1907 for å se på nyere biblioteksbygninger i Nord-Europa før de gikk i gang med selve planleggingen. Dette ble det gjort rede for i stortingsproposisjonen som foreslo bevilgning til å sette i gang arbeidet.
n131Den første byggebevilgning ble gitt i 1908, og i 1913 sto bygningen ferdig og klar til tjeneste. Det var en meget god og tidsmessig, rasjonell løsning arkitekt og overbibliotekar var kommet frem til. Man hadde trukket full nytte av moderne teknikk og av erfaringer fra de nyeste europeiske og nordamerikanske biblioteker. Det var uten tvil en meget stor fordel at man kom til å stå helt fritt og uavhengig av eldre bygg når man nå skulle reise det nye bibliotek. Og denne frihet gjorde man også full bruk av. En viktig side av saken var at den nye bygning måtte bli sikret mot brann, og det ble den da også så langt dette var mulig med den tids tekniske hjelpemidler. Drolsum fortalte selv om den lettelse han følte da det siste flyttelass med bøker hadde forlatt den gamle brannfarlige bygning på Karl Johan, og alle samlinger var bragt på sikker plass i nytt hus.
n132Den bygningsmessige løsning man hadde valgt for den nye bygning var et klart brudd med den tidligere tradisjon innenfor biblioteksarkitekturen. Før hadde man hatt boksaler med oppstilling i hyller langs veggene på gulvplan og på gallerier. Man hadde hatt store takhøyder, og derfor hadde man også fått de beryktede lange stigene for å nå opp til øverste hyllebrett. Senere hadde man fått ristegulv av jern for å slippe dagslyset ned i de nedre magasinetasjer. Kunstig lys i magasinene var det dårlig med. Alt dette brøt man nå med.
Den bibliotekbygning man nå reiste hadde en klar tre-deling av arealene:
Publikumsrommene, lesesaler, utlånssal, katalogsal og utstillingsrom, var alle plassert i hovedetasjen og ved siden av hverandre. De var trukket frem mot fasaden med hovedinngangspartiet og lengst mulig opp i bygningen der det var godt vinduslys og takoverlys.
Personalets arbeidsrom var plassert på samme gulvplan innenfor publikumsrommene, men samtidig nærmest mulig disse. Hovedregelen var at publikum og personale skulle ha den best mulige anledning til å møte hverandre, men deres veier skulle ikke krysse hverandre.
Bokmagasinene og andre samlingsrom var i det alt vesentlige plassert i en egen magasinfløy, eller i lofts- og kjelleretasjer i hovedbygningen, der man kunne ha lav takhøyde. Magasinfløyen var satt opp etter et nytt konstruksjonsprinsipp, der hyllene var den gjennomgående og bærende konstruksjon. Gulvene var hengt opp på hyllekonstruksjonen. Takhøyden i magasinene var de fleste steder ikke mer enn 2.20 meter, og akseavstanden fra hyllerad til hyllerad var 1.75 meter, hvilket den gang var ansett som meget lite. I senere bibliotekbygg er den satt ned ytterligere. Hyllebrettene var av stål, regulerbare og av standardisert dimensjon. Alt dette gjorde at man fikk en meget økonomisk utnyttelse av magasinplassen.
n133
Men nesten like meget som den rasjonelle utnytelsen av plassen i det bygg som nå ble tatt i bruk, betydde det at man bakenfor på tomten hadde gode muligheter for utvidelser. Arkitekten kunne med full rett fastslå, at de magasiner som sto ferdige i 1913 bare utgjorde en femtedel av det en total utbygging av tomten ville gi. At dette var en ganske vesentlig fordel, forstår man når man ser den stadige og sterke økning av tilveksten til bibliotekenes samlinger.
Da universitetsbiblioteket i 1913 var flyttet inn i sin nye bygning, kunne det samtidig se tilbake på hundre års utvikling og virksomhet. Sammenlignet med andre tilsvarende biblioteker i Norden var samlingene av heller beskjeden størrelse. De var omkring århundreskiftet på rundt 500 000 bind. Til samme tid hadde Det Kongelige bibliotek i København ? bind, men her var dette bare et av flere vitenskapelige og faglige biblioteker i byen og i landet. Københavns Universitetsbibliotek hadde omkring ? bind, og i tillegg til dette fantes det flere betydelige samlinger ved akademier, høyskoler og andre institusjoner. I Sverige hadde Kungliga Biblioteket ? bind, men også her fantes det i tillegg til dette store biblioteker ved Uppsala og Lunds universiteter, ved stifts- og länsbiblioteker, foruten de samlinger som var ved akademier og høyskoler.
Enda tydeligere står de sparsomme norske samlinger frem, når en tar i betraktning at det norske universitetsbiblioteket praktisk talt var det eneste faglige og vitenskapelige bibliotek som kunne gi den litteraturhjelp og de tjenester som forskning, administrasjon, næringsliv og undervisning trengte. Biblioteket hadde også måttet innrette seg etter denne kjensgjerning. Det regnet ikke med at de andre fagbibliotekene med sine små og faglige snevert avgrensete samlinger kunne mere enn hjelpe den aller nærmeste krets av medarbeidere ved den institusjon og det fagmiljø som biblioteket var knyttet til. Dette forhold understreket universitetstbibliotekets ledelse i sine årsberetninger og rapporter, og den brukte det som et argument ved sine budsjettforslag.
Helt siden opprettelsen i 1811 hadde det vært klart at universitetsbiblioteket måtte påta seg oppgaver utover det å fungere som et bibliotek for universitetet. Alt Georg Sverdrup hadde sagt fra at biblioteket måtte være et bibliotek for hele landet, og universitetets kollegium støttet. Biblioteket måtte «tillige betragtes som et nationalt Bibliothek.» Alle skulle her få «Adgang til at erhverve sig almennyttigge for deres Fag vigtige Kundskaber.»
n134Utlånet av litteratur øket da også jevnt ut gjennom hele hundreåret. Hele tiden hadde det vært mulig for alle borgere å låne bøker, men låntakere som ikke selv bodde i hovedstaden, måtte ganske visst ordne seg med en kommisjonær i byen som kunne påta seg forsendelsen til og fra den utenbys låner. Først i 1903 gikk biblioteket over til selv å sende bøkene direkte til til låntakerne, og dette førte ikke uventet med seg en merkbar stigning av de utenbys lån. Universitetsbiblioteket gjorde dette fordi det følte en klar forpliktelse også på denne måte å bygge ut sine funksjoner som riksbibliotek.
Selv om bevilgningene til universitetsbiblioteket lenge var beskjedne, hadde man likevel langsomt greidd å skape solide samlinger innenfor de fleste sentrale universitetsfag. Ved inngangen til 1900–tallet var det biblioteksmessig sett ganske andre forskningsvilkår enn man hadde hatt et halvt hundreår tidligere. Da hadde mange av universitetets lærere måtte dra utenlands for å få adgang til den litteratur de trengte til sine studier.
Pliktavleveringsloven av 1882 hadde likeledes skapt muligheter for å få bygget opp komplette samlinger av norsk litteratur. Man hadde fått en nasjonal avdeling, Norske Avdeling, og den var blitt utgangspunkt for en betydelig bibliografisk virksomhet med løpende og retrospektiv registrering av norske trykk og trykk om Norge og norske forhold. Denne bibliografiske registrering var igjen en forutsetning for all vitenskapelig forskning på grunnlag av norsk materiale.
Helt fra første stund hadde universitetsbiblioteket måttet søke å dekke alle fagområder, uansett om disse var undervisningsfag ved universitetet eller ikke. De verker som ikke ble anskaffet av universitetsbiblioteket, kom i de fleste tilfeller heller ikke til å bli innkjøpt av noe annet bibliotek i landet.
Først mot slutten av 1800-tallet og begynnelsen av 1900-tallet tok dette forhold til å endre seg. Det vokste frem en del biblioteker som man var klar over på en verdifull måte kunne supplere universitetsbibliotekets samlinger. Representanter for disse bibliotekene kom sammen til et møte i Bergen i 1911 og sendte en oppfordring til universitetsbiblioteket om å forestå en trykking av katalogkort for verk som fantes i norske biblioteker eller som heretter ble anskaffet av norske bibliotek. De henviste til den tjeneste som Library of Congress ga til amerikanske biblioteker, som Königliche Bibliothek i Berlin ga til mange tyske biblioteker og som British Museum Library planla å gjøre i England. Overbibliotekar Drolsum svarte med en lenger utredning i 1912, der han fant at det ikke var forsvarlig å gå i gang med foretaket. Universitetsbiblioteket hadde selv et tilfredstillende katalogapparat og trengte ikke til å få trykt dette. De andre bibliotekers samlinger var så pass små, at Drolsum mente at det ville være urimelig kostbart å sette i gang denne prosess bare for deres skyld. Han frarådet derfor forslaget.
n135Derimot gikk han sterkt inn for et annet forslag som ble reist omtrent samtidig. I 1911 hadde Stortingets budsjettkomite uttalt ønsket om at en del av de store biblioteker skulle gå sammen om en felles innkjøpsplan for på den måten å få organisert bokkjøpet mest mulig rasjonelt og å unngå unødvendige dobbeltanskaffelser av bokverk og tidsskrifter.
n136 Drolsum svarte at universitetsbiblioteket alt i betydelig utstrekning hadde tatt sikte på en slik samordning, men at det nok var vanskelig helt ut å unngå dobbeltanskaffelser. Flere av de biblioteker man tok sikte på å samarbeide med var presensbiblioteker som ikke lånte ut av sine samlinger til brukere utenfor egen institusjon. Dessuten skjedde dobbeltanskaffelsene ofte i tilfeller der vedkommende bokverk eller tidsskrift måtte finnes i flere eksemplarer. Men grunntanken støttet Drolsum, og han så «ingen opfordring til at kjøpe bøker i de fag som specialbibliotekerne repræsenterer, i nogensomhelst nævneværdig utstrækning.»
Derimot tok han ikke opp noe forslag om en norsk samkatalog, og det ville ha vært naturlig dersom bibliotekene utenfor universitetsbiblioteket hadde hatt en betydelig årlig tilvekst. I Sverige hadde man hatt en aksesjonskatalog like siden 1886,
n137 og i Danmark fikk man en tilsvarende katalog fra 1901.
n138 I Norge hadde man greidd seg med universitetsbibliotekets tilvekstlister som var trykt og gitt ut årlig siden 1837, og fra 1912 i et skiftende antall hefter i året, inntil katalogen sluttet å bli sendt ut i trykt form i 19?? Men ønsket om en samkatalog var der hele tiden, og forslaget ble tatt opp av universitetsbiblioteket i 1917.
n139 Men det skulle gå mere enn 20 år før idéen ble realisert, og da i stor utstrekning basert på frivillig arbeidsinnsats. Denne sak vil bli omtalt senere i denne fremstilling.
Helt siden universitetsbibliotekets første virkeår hadde ledelsen måtte ta hensyn til det forhold at det i realiteten var landets eneste vitenskapelige og faglige bibliotek med samlinger av betydning og med personale som kunne gi tjenester. Sverdrup skrev i en innberetning i 1826 at biblioteket var noe mer enn et universitetsbibliotek, det var også et nasjonalbibliotek Det var universitetets kolegium helt enig i, «kan tillige betragtes som et nationalt Bibliothek», der alle har «Adgang til at erhverve sig almennyttige og for deres Fag vigtige Kundskaber.»
n140 Oppgaven som nasjonalbibliotek ble også understreket av forpliktelsen til å ta vare på alle norske trykk i samsvar med pliktavleveringsbestemmelsen av 1815 og pliktavleveringsloven av 1882.
I bibliotekets budsjettforslag for budsjettåret 1898 – 1899 tok Drolsum opp forslag om at biblioteket for fremtiden skulle ha navnet
Universitets- og Lands-Bibliothek, eller
Universitets- og Rigs-Bibliothek, slik at den dobbelte oppgave biblioteket hadde, alltid skulle stå klart frem. Men dette forslag gikk universitetet mot, og regjeringen utsatte saken inntil man kunne ta saken opp i forbindelse med ny universitetslov.
n141 Det eneste som kom ut av saken var at bibliotekets leder fikk tittelen overbibliotekar.
I 1907 kom Drolsum tilbake til saken i forbindelse med reisningen av den nye bibliotekbygning på Drammensveien. Han foreslo da at man fikk et navn som klart ga uttykk for bibliotekets oppgave som det nasjonale riksbibliotek ved siden av å være universitetsbibliotek. «Vort bibliotek skal utføre, hvad i Sverige Kungl. biblioteket i Stockholm og universitetsbibliotekerne i Uppsala og Lund fordeler mellem sig og hvad Det kongelige Bibliotek og Universitetsbiblioteket i Kjøbenhavn har at utføre til sammen.»
n142 Kollegiet sluttet seg helt til denne argumentasjon og pekte på at når det gjaldt bevilgninger, måtte det stilles ganske andre krav til størrelsen av disse når det gjaldt vårt universitetsbibliotek som var landets nasjonalbibliotek og det eneste store bibliotek.
n143 Noen navneforandring ble det heller ikke denne gang. Det skyldtes at man ikke kunne bli enige om hvilket navn man skulle velge, og kanskje like meget, at universitetet var redd for at forandringen skulle svekke forbindelsen mellom universitet og bibliotek. Saken ble derfor ikke ført frem til noen avgjørelse i Drolsums embetstid.
Axel Charlot Drolsum tok avskjed i 1922. Han hadde da vært ansatt ved biblioteket i 52 år, og i 46 vært bibliotekets sjef. Da han begynte sin tjeneste der i 1870, hadde biblioteket samlinger på rundt 175 000 bind og et personale på 4 personer. Da han forlot biblioteket var boksamlingen øket til 680 000 bind, og antallet ansatte var 40. I samme tidsrom var bibliotekets plassforhold to ganger blitt radikalt forbedret. Første gang i slutten av 1880-årene da Domus Bibliotheca på universitetsplassen var blitt ombygget og sterkt forbedret. Magasinkapasiteten var da blitt øket fra 250 000 til 500 000 bind, det var innredet lesesal med 50 gode arbeidsplasser, man hadde fått elektrisk lys i bygningen, noe som gjorde det mulig å utvide åpningstid og arbeidstid. Annen gang biblioteket fikk større og bedre lokaler var ved innflyttingen i den helt nye bygning på Drammensveien i 1913. Det var en avgjørende forbedring av arbeidsvilkårene både for brukerne av biblioteket og for bibliotekets eget personale. Både den nye bygning og det økete personale ga biblioteket muligheter for å løse flere arbeidsoppgaver og å gi bedre tjenester til dem som søkte biblioteket for å få hjelp.
Det var således et solid livsverk i bibliotekets tjeneste Drolsum kunne se tilbake på da han i 1922 forlot stillingen som overbibliotekar. Når resultatet av Drolsums arbeide ble så betydelig, skyldtes det selvsagt i noen grad at den fant sted over et langt tidsrom der man hadde en betydelig oppbygging av mange norske kulturinstitusjoner. Men Drolsums innsats var like fullt overbevisende stor. Han var ung da han kom til biblioteket, og han kom for å bli der. For ham var ikke dette noen mellomstasjon. Tidlig hadde han sitt arbeidsprogram klart.
n144 Det gjaldt bygning, pliktavlevering, bemanning, innkjøp og det gjaldt nasjonalbibliotekstatus. På de fleste punkter vant han frem.
Etter hvert kunne han støtte seg til en viss posisjon i det offentlige liv. Han var utvilsomt gjerne gått inn i politisk virksomhet også, men det parti han sognet til, Høyre, hadde ingen plass til ham. Det ble derfor forsvarssaken han ga sin politiske interesse og sitt overskudd til. Han var formann i Norges forsvarsforening i 27 år, fra 1889 til 1915. Han skrev sterkt nasjonale artikler om Norges standpunkt i unionskonflikten, og han kjempet uopphørlig for å styrke forsvaret. Den klare holdning han tok til flere av samtidens stridsspørsmål, gjorde at han heller ikke gikk fri for atskillig motbør. Mange Venstrefolk som var opptatt av fredssak og internasjonalt samarbeide, så på ham som en klar motstander. En mann som Bjørnson kunne bruke harde ord mot ham.
n145 I Stortinget gikk et snautt flertall i 1891 mot å bevilge ham et lønnstillegg, og det tok han helt personlig. I 1894 ble han sammen med deler av universitetet «straffet» ved at bevilgningene ble skåret ned. Således fikk universitetsbiblioteket sin bokkjøpsbevilgning redusert til det halve. Det førte til at man måtte si opp abonnementet på et stort antall utenlandske tidsskrifter. Bokhandler Jacob Dybwad, som lenge hadde vært bibliotekets bokhandler, ga som hyldest til Drolsums 25-års jubileum ved universitetsbiblioteket abonnementet for 1895 for i alt 220 utenlandske tidsskrifter. Dette sparte biblioteket og dets brukere for mange vanskeligheter. Stortingets nedskjæring ble heller ikke gjentatt.
Men slike demonstrasjoner kom etter hvert på avstand, og da Drolsum i 1922, 76 år gammel – han var blitt ansatt før det fantes bestemmelser om fast aldersgrense – tok avskjed med sitt bibliotek, var han en aktet og æret mann.
Ut over disse tre vitenskapelige og almenfaglige biblioteker – Universitetsbiblioteket i Oslo, Bergens Museums Bibliotek og Det Kongelige Norske Videnskabers Selskabs Bibliotek – var det i tiden før århundreskiftet bare noen meget få institusjoner i landet som hadde boksamlinger og innkjøpsbevilgninger av en slik størrelse at de kunne gi institusjonens egen virksomhet den hjelp den hadde bruk for. Langt mindre kunne de påta seg å gå inn i et landsomfattende, forpliktende samarbeide med andre biblioteker. Innenfor de fagområder som det var naturlig de skulle dekke, hadde de problemer når det gjaldt å ta på seg ansvaret for litteraturanskaffelser, stå for utlån av bøker og skrifter og å gi de bibliografiske og faglige opplysninger som det var spørsmål etter. Det tok også mange år før landet fikk bygget opp et høyere undervisningsvesen og forskningsvirksomhet på mange fagområder. Det skjedde først godt inn på 1900-tallet, selv for så sentrale fag som for eksempel teknologi, handel og økonomi. Lenge måtte studenter og forskere innenfor disse fag og flere andre søke til utlandet for å få den undervisning og få de forskningsmuligheter som de trengte og ønsket seg. Frem til utgangen av 1800-tallet var det bare få fagbiblioteker som var i stand til å gi de nødvendige tjenester her. Disse boksamlinger fant man ved høyskoler, museer, offentlige administrasjonskontorer og enkelte andre faglige institusjoner. Men mange var de ikke.
Den høiere Landbrugsskole paa Aas ble opprettet i 1859. I 1897 fikk den nytt navn,
Norges Landbrugshøgskole, og dette markerte også de betydelige utvidelser av virksomheten som alt hadde funnet sted eller som var planlagt.
n165 Norges Landbrukshøgskole skulle gi studentene den høyeste utdannelse innenfor de viktigste landbruksfag, foruten at den skulle stå for forskning og faglig utviklingsarbeide. For å kunne løse disse oppgaver var det selvsagt nødvendig å ha tilgang til et vel utbygget bibliotek.
Men begynnelsen var meget beskjeden. Biblioteket måtte bygges helt fra første bok, og det var heller ingen samlinger i det faglige nabolag som en kunne dra nytte av. To år etter opprettelsen av landbruksskolen – i 1861 – var boksamlingen ikke på mere enn 416 bind, og i 1867 tok man ikke imot mere enn 17 løpende tidsskrifter. Samme år ble også den første bibliotekar tilsatt. Det var en av skolens lærere, som i tillegg til sine undervisningsplikter også måtte påta seg å stå for bibliotektjenesten. Denne ordning var selvsagt helt utilstrekkelig. Likevel fortsatte den å vedvare helt frem til 1917. Det var nok også årsaken til at biblioteket hverken fikk den tilvekst eller utvikling som det burde ha fått, og at brukerne heller ikke fikk de tjenester de burde ha hatt krav på.
Da direktør Nils Ødegaard (1853–1925) i 1909 skrev høyskolens historie til 50-års jubileet, fremhevet han at det hadde vært uheldig at bibliotekoppgavene hele tiden hadde vært overlatt til en av høyskolens lærer, som aldri hadde kunnet avse den nødvendige tid til dette arbeide. «En omordning av bibliotekarstillingen synes derfor at være nødvendig, saameget mere som bibliotekets størrelse stadig tiltar.»
n166 Men det skulle gå enda 8 år før man oppnådde å få tilsatt en bibliotekar i hovedstilling.
Tilveksten til bibliotekets samlinger var lenge heller ikke særlig stor. I 1909 var boksamlingen på rundt 10 000 bind. Når det gjaldt norsk landbrukslitteratur, mente man at man hadde en bort imot fullstendig samling. Av dansk og svensk faglitteratur regnet man med å være forholdsvis godt forsynt, men av all annen utenlandsk landbrukslitteratur var det lite man eide. Det forstår man, når man får vite at i 1919 hadde ikke biblioteket mer enn 14 180 bind, og antallet av løpende tidsskrifter bare var 129. Periodika og serieverk utgjorde hele tiden en vesentlig del av den årlige tilvekst, mellom 60 og 70%. Dette skyldtes bibliotekets 155 bytteforbindelser, der biblioteket kunne gjøre bruk av høyskolens egne faglige utgivelser.
I 1869 var bibliotekets første katalog trykt, og i årene som fulgte kom tre tilleggskataloger, stort sett med fem års mellomrom. I 1898 var en ny hovedkatalog ferdig. Også den ble i de følgende år supplert med tre tilleggskataloger. I 1914–1915 ble de avløst, denne gang av en fullstendig katalog på kort, der tilveksten ble ført inn etter hvert som den kom til biblioteket. Den faglige inndeling var lenge meget enkel. Den besto i en oppdeling i 15 grupper. Senere øket inndelingen til 23 hovedavdelinger, som igjen var delt opp i et skiftende antall underavdelinger.
Biblioteket kunne fra først av bare ta sikte på å være et internt bibliotek for høyskolen, der samlingene ved de enkelte institutter utgjorde en vesentlig del av det samlete litteraturtilbud. Men etter hvert utviklet det seg en fastere organisert enhet av hovedbibliotek og instituttbiblioteker. Dette ga større effektivitet både for høyskolen som helhet og for bibliotektjeneste sett i landssammenheng.
I ettertid kan man selvsagt undre seg over at høyskolen så vidt lenge kunne greie seg med et bibliotek med disse beskjedne samlinger og uten noen bibliotekar i fast hovedstilling. Det burde vel heller ikke høyskolen ha kunnet. Lenge måtte derfor både institusjonen og mange av dens lærere og forskere stadig søke hjelp ved universitetsbiblioteket. I lengden var selvsagt ikke dette noen brukbar ordning. Universitetsbiblioteket kunne ikke forplikte seg til å dekke alle fagområder, og landbruksvitenskap var et av de fagfelter som det tidlig og helt klart måtte si fra seg ansvar for. Dette skjedde alt før århundreskiftet. For landbrukshøyskolen var det også i lengden ganske uholdbart å være så sterkt avhengig av et bibliotek som lå så vidt langt borte som universitetsbiblioteket gjorde. Dette var merkbart den gang da reisetid og reisemuligheter var langt mere tidkrevende enn de er i dag.
Derfor var det et klart ønskemål for høyskolen å bli langt mere selvforsynt når det gjaldt egne litteratursamlinger og tjenester. Andre landbruksskoler og landbruksinstitusjoner rundt om i landet henvendte seg også etter hvert og i stigende grad til høyskolens bibliotek for å få hjelp. Man forsto at på lengre sikt måtte biblioteket påta seg oppgaven å fungere som et landbruksvitenskapelig riksbibliotek. På grunn av sin beliggenhet så pass langt utenfor det nærmeste bibliotekmiljø, var det likeledes nødvendig at biblioteket ble bedre utrustet både når fet gjaldt almen faglitteratur og når det gjaldt flere tilgrensende fagområder. Men dette utbygging av landbrukshøyskolens bibliotek kom i det alt vesentlige til å skje etter 1920.
Alt før opprettelsen av Den høiere Landbrugsskole paa Aas var det gjort tiltak for å få i stand et nytt fagbibliotek på et tilgrensende område, veterinærmedisinen. I 1840-årene hadde professor, dr. med Christian Bianco Boeck (1798–1877) begynt å samle inn veterinærmedisinsk litteratur til undervisning og forskning. Dette var en nærliggende oppgave for ham, da han fra 1840 hadde vært ansatt som professor ved universitetet i fagene fysiologi, anatomi og veterinærmedisin. Men alt tidligere helt fra 1828, hadde han vært utnevnt til lektor ved en planlagt norsk veterinærskole. Denne ble det imidlertid ikke noe av før langt senere.
n167Det var først i 1889 at planen om et veterinærmedisinsk bibliotek ble tatt opp igjen. Da foreslo veterinærdirektør Ole Malm (1854–1917) at det skulle bli gitt en årlig bevilgning på kr. 200,- til innkjøp av veterinærmedisinsk litteratur. Han gjorde det fordi det både i de vitenskapelige spesialbiblioteker og i Universitetsbiblioteket var en «næsten fuldstændig Mangel paa veterinær-videnskabelig Literatur».
n168 Forslaget førte frem. I 1891 ble
Det veterinær-pathologiske Laboratorium opprettet. Samtidig fikk det et bibliotek, og i 1894 ble den første katalog over boksamlingen trykt og gitt ut.
n169 Den omfattet ikke mere enn godt og vel 500 bind. Men samlingen var iallfall kommet i stand, og frem til 1908 vokste den til omkring 3 000 bind. Samme år skrev den tidligere veterinærdirektør Halvor Horne (1866–1952) en artikkel der han redegjorde de meget vanskelige arbeidsforhold som alle brukere av dette bibliotek hadde å stri med. Han understreket også betydningen av at man i landet fikk adgang til et godt utvalg av den viktigste og mest aktuelle litteratur innen fagområdet. Derfor ble det på statsbudsjettet søkt om at det måtte bli ført opp en fast årlig bevilgning til et bibliotek.
n170Noen radikal endring av forholdene førte likevel ikke dette til. I årene 1908–1913 var den årlige bevilgning til biblioteksdriften på kr. 1 900. –, og boksamlingen var i 1914 ikke større enn 4 200 bind.
n171 Dette år ble det gitt ut en katalog over samlingen. Like fullt var man klar over over bibliotekets betydning og nødvendighet. Det var landets eneste samling av veterinærmedisinsk litteratur, og fra 1914 var biblioteket også ført opp som en egen avdeling ved instituttet. Navnet Veterinær-Instituttets bibliotek fikk det i 1914, og dette beholdt det helt frem til 1938. Da ble det overført til Norges Veterinærhøgskole som var blitt opprettet i 1936.
I ettertid kan man undre seg hvor sent det var før Norge på flere viktige fagområder fikk regulær undervisning på universitets- og høgskolenivå. Studenter som ville ha utdannelse innenfor ingeniørfag, byggekunst, odontologi, bedriftsøkonomi og flere andre fagområder måtte som regel reise ut til andre land. Det gjorde de da også, og da først og fremst til Danmark og Sverige, men i stor utstrekning likeledes til Tyskland, England og etter hvert også til De Forenete Stater.
Det er klart at en slik løsning av utdannelsesspørsmålet var til fordel for de mange som fikk sin undervisning utenlands. Men det var nok også flere som av denne grunn ikke fikk en utdannelse som de gjerne skulle hatt. En varig og brukbar ordning var det iallfall ikke. Landet måtte derfor få bygget ut sitt eget undervisningssystem, slik at det kunne bli mest mulig selvhjulpent. Dette tok man etter hvert opp, og i løpet av de første to-tre ti-år av 1900-tallet fikk vi flere nye høyskoler. Norges Tekniske Høyskole ble vedtatt opprettet i 1900, og den begynte sin undervisning i 1910. Norges Tannlegehøyskole innledet sin virksomhet i 1928, og den fungerte som selvstendig, uavhengig undervisnings- og forskningsinstitusjon frem til 1959. Da ble den tilsluttet Universitetet i Oslo som Det Odontologiske Fakultet. Norges Handelshøyskole ble etter mange års forarbeide opprettet i 1936, men det var først etter Den annen verdenskrig at den kom i full, regulær virksomhet i 1945.
Alle disse tre institusjoner måtte ha, og fikk også etter hvert bygget ut en bibliotektjeneste. Men utviklingen skjedde i et senere tidsrom, og de vil derfor bli omtalt der.
Fra 1870-årene og frem mot århundreskiftet ble det opprettet flere museer i landet. De hadde som siktemål å vise og forklare norsk natur og norsk kulturliv. Som regel var det organisasjoner, foreninger eller sterkt interesserte enkeltpersoner som sto bak tiltaket. Men etter hvert kom stat og kommuner inn med den helt avgjørende og faste økonomiske støtte. I dag er de fleste av disse museer rent offentlige institusjoner.
Disse museer var enten flerfaglige eller mere avgrensete kunst- og kulturhistoriske museer, ofte med en klar landsdelsorientering. Ingen av dem så det som noe egentlig mål å bygge opp noe mer enn et bruksbibliotek for arbeidet innenfor sin egen institusjon. De bøker de anskaffet eller fikk som gave, ble nesten alltid sett på som nødvendige hjelpemidler i det daglig interne museumsarbeide, men sjeldent som noe annet og noe mer.
Av de museer som ble opprettet i 1870-årene, kom Tromsø Museum til å bli stående i en ganske spesiell stilling.
n172 Det ble opprettet i 1872 som en egen selveiende stiftelse. Vanlig statsinstitusjon ble museet ikke før på midten av 1900-tallet. Men lenge før det hadde statstilskuddet vært en helt nødvendig forutsetning for vedlikeholdet, driften og omfanget av den vitenskapelige virksomhet. Det var interesserte folk fra byen og omlandet som sto for opprettelsen. Idèen og planen hadde vært der i mange år. Den direkte foranledning kom med den store stiftsutstillingen i 1870.
Initiativtakerne måtte selv lenge stå for utførelsen av mesteparten av det daglige arbeide; Særlig i de første årtier hadde museet ganske særegne og vanskelige arbeidsforhold. Museet var den eneste institusjon i sitt slag nord for Trondheim, og det kunne derfor ikke få noen støtte eller søke samarbeid med noe faglig miljø innen den nærmeste omkrets. Som museum sto det overfor oppgaven å skulle arrangere utstillinger for den interesserte almenhet, samtidig som det skulle være en forskingsinstitusjon for Nord-Norge og de arktiske områder. Det ble særlig fagene botanikk, zoologi, geologi, arkeologi, etnografi og samisk kultur museet følte en forpliktelse til å arbeide innenfor.
For museet var det helt fra første stund en nødvendighet å bygge opp et faglig bibliotek. Fra før fantes det ingen boksamling i byen som kunne være til hjelp for museet og for de folk som var knyttet til det og arbeidet for det. Til å begynne med var oppbyggingen av biblioteket helt avhengig av gaver fra interesserte folk i byen og landsdelen. Hjelp fikk fikk biblioteket, og det i stadig økende grad, da museet fra 1878 begynte å utgi sin egen skriftserie,
Tromsø Museums Aarshefter. Med denne som grunnlag ble det inngått bytteavtaler med tilsvarende publikasjoner, og snart var disse langt den viktigste tilvekstkilde for museet. I 1880 hadde man 120 bytteforbindelser. I 1918 var tallet steget til 244. Det var bytteforbindelsene som bar bibliotekets tilvekst.
n173Men helt fra de første virkeår var det gaver som utgjorde en fremtredende del av tilveksten. I 1890 overtok museet boksamlingen til en av sine grunnleggere og ledere, geologen Karl Pettersen (1826–1890). Størst og mest verdifulle av de gaver museet fikk i disse år var de samlinger Just Quigstad (1853–1957) ved flere anledninger ga til museet. Det var store samlinger av samiske trykk foruten andre betydelige boklige bidrag til finsk-ugrisk språk- og litteraturforskning.
n174Også på andre måter viste Quigstad sin store interesse for museet. Han var bestyrer av de samiske samlinger der helt fra 1884 og frem til 1931. Dessuten gjorde han på mange måter, som politiker, oppnevnt tillitsmann og sakkyndig i mange kommisjoner, men fremfor alt som forsker, en avgjørende innsats for museets posisjon og virksomhet.
Kjøp til samlingene var det derimot lite av. Den årlige bokkjøpsbevilgning fra 1878, og de nærmest følgende var bare på kr. 200,- pr. år. I 1875 meldte årsberetningen at det innenfor faget arkeologi ble abonnert på to svenske og et dansk tidsskrift.
n175 Det var det hele. Omkring 1920 var boksamlingen neppe på mere enn rundt 7 000 bind.
I de første ti-år holdt museet til i leiete lokaler. I 1895 kunne de flytte inn i den nye museumsbygning. Det ga ganske andre arbeidsforhold og magasinforhold for biblioteket, selv om det ikke varte så lenge før plassmangelen meldte seg også der.
Arbeidet ved biblioteket ble utført av konservatorene og styrets medlemmer på frivillig basis og i tillegg til deres ordinære arbeide. Det var først i 1920-årene at biblioteket fikk en egen biblioteksmedarbeider, og det skulle gå enda 30 år før den første fagutdannete bibliotekar ble ansatt i ordinær stilling. Det er klart at med en så beskjeden størrelse på sine samlinger var det lite biblioteket kunne påta seg ut over det å være et internt hjelpemiddel for museet og dets
nærmeste krets av interesserte venner. Tromsø Museums Bibliotek gikk inn i universitetsbiblioteket i Tromsø da det ble opprettet i 1969.
Tromsø var ikke den eneste by i landet som fikk et museum og en museal forskningsinstitusjon i slutten av 1800-tallet. På flere steder ble det da opprettet kunstgallerier, kunstindustrimuseer og kulturhistoriske samlinger, de siste ofte med sterk tilknytning til landsdelen.
n176 Et av disse museer hadde imidlertid en videre og mere faglig ramme for sin virksomhet. Det var Stavanger Museum, grunnlagt av interesserte borgere i 1877. Her som i Tromsø var arbeidsfeltet naturhistorie, arkeologi og almen kulturhistorie. Selv om man var klar over at man trengte et bibliotek for arbeidet i museet og den forskning som knyttet seg til dette, ble aldri opprettelsen av et bibliotek noen selvstendig arbeidsoppgave. Biblioteket var et arbeidsredskap for museets egne medarbeidere og den nærmeste krets rundt museet.
Begynnelsen var naturligvis meget beskjeden. I den første årsberetning fra museet står det at biblioteket eide 61 bind.
n177 Dette var lite, og stor var heller ikke den årlige tilvekst i de nærmeste ti-år fremover. Museet hadde ingen fast offentlig bevilgning av en slik størrelse at det var mulig å foreta årvisse og planmessige innkjøp av faglitteratur. Lenge så heller ikke museet det som noen forpliktelse å bygge opp noe fagbibliotek. Helt frem til 1960-årene ble biblioteksoppgavene utført av en av konservatorene ved siden av det ordinære museumsarbeide.
Da museet i 1890 begynte å utgi en egen faglig skriftserie, Stavanger Museums Aarshefte, øket tilveksten til biblioteket, og den fikk en mere målrettet karakter. På grunn av sin egen utgivelse kom museet nå med i den internasjonale utveksling faglige og vitenskapelige publikasjoner. I mange år fremover var bytteforbindelsene museets viktigste akkvisisjon, og den var en vesentlig forutsetning for at biblioteket kunne holde seg til en viss grad om utviklingen innenfor museets fagfelt. Det var ikke urimelig å tro Stavanger Museums Bibliotek selv mottok betydelig mer enn det ga innenfor denne utveksling. I 1891 sendte museet sitt årshefte til 31 vitenskapelige institusjoner. 12 år senere var utsendingene øket til over 160 institusjoner. Markert økning ble det også etter at museet i 1909 hadde opprettet en egen antikvarisk avdeling. Bytteforbindelsene sikret museet verdifull faglitteratur, og da først og fremst tidsskriftrekker og serieverk. Oppslagsverk, håndbøker og monografier ble biblioteket derimot hele tiden meget sparsomt forsynt med. Dette førte til at museets forskere og medarbeider fikk dårligere arbeidsvilkår enn de burde hatt. I alt for stor grad kom de til å bli avhengige av lån av litteratur fra andre biblioteker,
n178 og det begrenset uten tvil arbeidsmulighetene.
Så tidlig som i 1832 ble det opprettet et bibliotek og museum i Arendal, Arendals Skoles offentlige Bibliothek og Museum. Nest etter museene og bibliotekene i Bergen og Trondheim, var dette det eldste museum og faglige bibliotek utenfor hovedstaden. Det syv år eldre Bergens Museum hadde da også vært forbildet for den institusjon som man nå ville søke å bygge opp i Arendal.
Mange andre biblioteker og offentlige boksamlinger var det ikke i landet på den tid. De var alle meget beskjedne av størrelse. De fleste av dem fantes ved skoler, høyskoler eller en og annen statlig institusjon. Brukerne av deres samlinger kom også i de fleste tilfeller fra institusjonens egen nærmeste krets. Tiltaket i Arendal hadde derfor så avgjort karakter av å være et pionerarbeide.
Fra før av fantes det et privat leseselskap i byen, Arendals Læseselskab. Det var stiftet en gang omkring år 1800. I 1833 hadde selskapet 56 medlemmer, og den trykte katalogen over boksamlingen, som selskapet ga ut det året, registrerte 1 550 bind. Alt i 1842 kom det en ny katalog, og da var bindtallet øket til 2 820. Selskapets bokbestand besto først og fremst av skjønnlitteratur og underholdningslesing.
Dette litteraturtilbudet var det flere som mente ikke var tilstrekkelig for et bysamfunn som Arendal, og i 1832 tok derfor fem av byens fremste menn initiativet til å opprette et offentlig bibliotek og museum. I første årgang av byens eldste avis, Vestlandske Tidende, offentligjorde de en innbydelse til byens borgere og til en krets av interesserte i distriktene omkring byen. Der satte de opp et program for de oppgaver som de mente at det planlagte bibliotek og museum burde arbeide for. De ville skape et alment fagbibliotek til fremme av «Cultur, Oplysning og god Smag», og de ville reise et museum for naturhistorie og kulturhistorie. De fremhevet at en av de største hindringer for «almeen Oplysnings raske Fremskridt i vort Fødeland er udentvivl den totale Mangel paa offentlige Indretninger og Hjælpemidler til at vække Almen Aand, uddanne vor Smag og udvide vore Kundskaber. Gode Bøgers Læsning regnes med Rette blant de hensigtsmæssigst Midler til at bevirke Oplysningens Fremme», skrev de. Alt i neste nummer av avisen fulgte «Plan og Bestemmelser for det af Undertegnede oprettede Bibliothek og Museum».
De som sto for denne plan, var selvsagt klar over at det ville ta tid å få bygget opp et brukbart bibliotek. Men derfor så de det som viktig at man kom i gang snarest mulig, slik at byen både fikk et sted der folk kunne finne de bøker de trengte til sitt arbeide og sine studier, og der de kunne få se bøker og skrifter de ville ha interesse av å lese for egen kulturell orientering og for god underholdning. Dessuten var det av betydning å få et sted der man tok vare på de litterære kulturverdier som alt fantes i byen og i distriktet, men som ikke var tilstrekkelig sikret mot tap og ødeleggelse.
Både biblioteket og museet ble lagt til den høyere skole. Det løste plassproblemet, samtidig som det ga skolens lærere og elever nyttig orientering og en verdifull litterær stimulans. Men dette var bare en midlertidig ordning. Alt i 1840 flyttet både biblioteket og museet inn i nye lokaler i et to-etasjers trehus oppe på Tyholmen, Doctor Møllers Minde. Navnet hadde huset fått etter en av sine grunnlegger og donatorer, Eidsvollsmannen Alexander Møller (1762–1847). Her ble både biblioteket og museet værende frem til 1881, da det flyttet inn i den store, nye bygning for den høyere skolen på Tyholmen.
Selvsagt var det vanskelig å drive et bibliotek og et museum utelukkende ved gaver og frivillig arbeidsinnsats. Et bibliotek som får sin tilvekst hovedsakelig ved gaver, kommer etter all erfaring til å bli sittende med en boksamling av et helt tilfeldig preg. Det må likevel understrekes at biblioteket i Arendal både alt i de første grunnleggende år og senere fikk en oppsiktsvekkende verdifull samling av eldre bokverk. Alt i alt har biblioteket i dag vel 15 trykk fra tiden før 1550 og rundt 60 trykk fra den siste halvdel av 1500-tallet. Fra 1600-tallet har biblioteket godt over 100 trykk. Det eldste trykk i samlingen er Liber Decretorum (Basel 1499). Biblioteket eier også Gotfred av Ghemens (??–ca.1510) utgave av den sjællandske lov fra 1505 og Christen Pedersen (ca. 1480–1554) Alle Epistler oc Euangelica som lesis alle Søndage i Aared, trykt i Paris i 1515. Av Christian III.s store, praktfulle danske Bibel fra 1550 har biblioteket hele 5 eksemplarer. Disse og flere andre bokverk gir biblioteket i Arendal en fremtredende plass i norsk boklig og litterær kultur.
Når biblioteket i Arendal har fått så mange sjeldne og verdifulle verk fra tidligere tid, skyldes det at de tallrike gaver det mottok fra sine grunnleggere og fra en krets av interesserte folk i byen og i landsdelen. Doktor Møller ga således hele sin boksamling til biblioteket. En annen av grunnleggerne, statsråd Ove Vincent Lange (1797–1870), overlot en betydelig samling av politiske trykk fra 1814 og etterfølgende år til den institusjon han hadde vært med til å opprette.
Det betød også meget at Arendal på 1800-tallet med sin store handelsflåte hadde en nær forbindelse med utlandet. Det ga bysamfunnet både bøker og boklig stimulans som det ellers ikke ville fått.
Men en slik interesse, hvor sterk og prisverdig den enn var i utgangspunktet, var det likevel ikke tilstrekkelig til å oppdrive og drive et bibliotek over et lengre tidsrom. Det var rektor Axel Smith (1813–1876) fullt klar over da han i 1860, som bibliotekets ansvarshavende leder, ga ut en ny ajourført katalog over boksamlingen. Den inneholdt også en fortegnelse over «Oldsager og Kunstgjenstande» foruten en kort oversikt over bibliotekets historie. Han måtte da bare konstatere at almenhetens interesse for samlingene var blitt betydelig mindre siden de første grunnleggende år.
I motsetning til Læseselskabets katalog fra 1833, som var en litt tilfeldig, men stort sett alfabetisk ordnet registrering av boktitlene, av og til med angivelse av forfatternavn, men aldri med opplysninger om trykkested og trykkeår, var Smiths katalog en systematisk fortegnelse ordnet etter fag og med alle nødvendige bibliografiske data. Ikke uventet var teologi, historie, geografi og skjønnlitteratur av de best representerte fagområder. Alt i alt hadde biblioteket da en samling på rundt 4 000 bind fordelt på 2 400 titler. To år senere, i 1862, fikk det en større tilvekst da Arendals Læseselskab ble oppløst og boksamlingen ble delt mellom skolens lærer- og elevbibliotek og Arendals Bibliothek og Museum.
I 1866 fikk biblioteket en egen bibliotekar. Det var en av den høyere skolens lærere, og stillingen var bare en bistilling ved siden av lærergjerningen ved skolen. Det var derfor begrenset hvilke plikter han kunne bli pålagt. Således var det skolens rektor Gustav Gjessing (1835–1921) som i 1833 utarbeidet den nye store hovedkatalogen over samlingen. Med 10 senere tilleggskataloger er den fremdeles et nyttig hjelpemiddel. Den viste således den betydelige tilvekst som biblioteket hadde fått de siste par ti-år. Det var en tilvekst som fortsatte inn på 1900-tallet. Et avgjort fremskritt var det likeledes biblioteket og museet i 1881 kunne flytte inn i den nye, monumentale skolebygningen øverst på Tyholmen. Der ble den værende helt frem til 1914.
I lengden var det selvsagt ikke mulig å holde bibliotekets virksomhet gående bare ved frivillige tilskudd fra private institusjoner og ved gaver fra interesserte mennesker i byen og i omlandet. Fra 1897 overtok derfor Arendal kommune forpliktelsen og ansvaret for hele bibliotekets drift. Noen år senere, i 1908, ble museet skilt ut og gjort til en egen selvstendig institusjon. Dermed var biblioteket blitt etablert som et vanlig kommunebibliotek slik vi i dag kjenner det. Samlingene derimot var langt fra vanlige, og det gjaldt både arten og størrelsen. Biblioteket i Arendal hadde større og mere omfattende samlinger av bokverk og trykk helt fra de aller eldste tider og frem til midten av 1800-tallet enn de fleste andre biblioteker i landet. I 1912 var biblioteket med sine 18 000 bind det fjerde største folkebibliotek i landet.
Selv om fremveksten Arendal Bibliotek og Museum skjedde tidligere og kanskje i noe større bredde enn ved tilsvarende biblioteker i de fleste andre byer i landet, har det like fullt klare likhetstrekk med den alminnelige utvikling av boksamlinger og bibliotektjenester mange andre steder. De begynte ofte som private leseselskaper der formålet var å gi medlemmene adgang til god og aktuell litteratur. Flere steder ble disse fortsatt og utvidet til åpne, almene kulturtiltak med bibliotek, museum og foredragsvirksomhet i folkeakademier som fremste programposter. Alt sammen ble opprettet og drevet på privat initiativ og ved donasjoner, private tilskudd og frivillig arbeidsinnsats. Men mot slutten av 1800-tallet ble det de fleste steder klart at dette i lengden ikke var noen varig, holdbar ordning. Derfor kom kommunene etter hvert til å overta ansvaret og forpliktelsene ved bibliotekoppgavene. Samtidig gikk bibliotekene over til å bli alminnelige folkebiblioteker med et bredt, allsidig litteraturtilbud til alle aldersgrupper og yrkesgrupper både når det gjaldt skjønnlitteratur og generell faglitteratur. Biblioteket i Arendal var således også et av de første folkebibliotekene som fikk en egen barneavdeling. Det skjedde alt i 1855.
Museene i Tromsø, Stavanger og Arendal var de første større i landet som i tillegg til sine samlinger for øvrig tok sikte på å bygge faglige boksamlinger.
Den videre utvikling av disse ter biblioteker som her er omtalt, var høyst forskjellig. Tromsø Museums Bibliotek gikk inn i universitetsbiblioteket i Tromsø da dette ble opprettet i 1969. Her ble det et meget verdifullt tilskudd til samlingene som skulle bygges opp. Biblioteket ved Stavanger Museum fortsatte å være et rent museumsbibliotek, men det fikk etter hvert et forholdsvis bredt fagområde innenfor zoologi, kunst- og kulturhistorie og lokalhistorie. Arendal Bibliotek og Museum ble i 1908 delt i to institusjoner, et museum og et alment bibliotek. Biblioteket ble da et vanlig kommunalt folkebibliotek for Arendal kommune. Utviklingen av dette vil bli omtalt senere i denne fremstilling.
Det kom naturlig nok til å ta tid å bygge opp alle de politiske og administrative institusjoner som den nye norske stat trengte for å kunne fungere på en tilfredstillende måte. Dette gjaldt også for Stortinget. I årene frem til 1869 møtte det vanligvis bare hvert tredje år. I tidsrommet fra 1814 og frem til 1854 holdt det til i katedralskolens bygning i Dronningens gate. Fra 1854 og frem til den nye stortingsbygning sto ferdig i 1866, var det universitetets festsal i Domus Academia som var Stortingets møtelokale. Egen bygning og ikke mindre ordningen med årlige stortingssesjoner skapte både muligheter og langt større behov for en bedre utbygget administrasjon med hjelpemidler for representantene.
Alt i 1818 hadde stortingsmann Ingelbrecht Knudssøn (1776–1826) foreslått at man skulle kjøpe inn en del bøker til bruk i det daglige arbeide. Det ble også gjort, og man fikk en del bokverk, vesentlig lovsamlinger foruten referater fra Riksforsamlingen på Eidsvoll og de første stortingssesjoner.
n179 Men noen fast innkjøpsbevilgning fikk man ikke. Tvert i mot var det de som hevdet at det var rimelig at representantene selv skaffet seg den litteratur de hadde bruk for. Det var ikke før i 1871 at kom en fast årlig bevilgning til kjøp av bøker. Til å begynne med var det stortingets arkivar og senere stortingets kontorsjef som hadde ansvaret for biblioteket. Men i 1876 ble det bevilget lønn til assistent ved biblioteket. Det var stortingsreferent Albert Bjerck (1844–1910) som ble ansatt, og i 1887 bla han forfremmet og utnevnt til stortingsbibliotekar. Dette var den første faste heldagsstilling ved stortingsbiblioteket. Bjerck innehadde stillingen like til sin død i 1910. Han ble da etterfulgt av bibliotekar Karl Fischer (1861–1939). To år senere ble det i tillegg til bibliotekarstillingen opprettet en bibliotekassistenstilling.
Fra først av hadde man ikke tatt sikte på å skape noe mer enn et håndbibliotek for stortingsrepresentantene. Men det var flere blant representantene og i administrasjonen som så lenger og mot større mål. De ville bygge opp et politisk, historisk og samfunnsvitenskapelig bibliotek med et naturlig tyngdepunkt i tidsrommet etter 1814.
I 1880 forelå det en trykt katalog over boksamlingen, og den ble i de følgende to år supplert med tilleggsfortegnelser.
n180 I 1890 eide biblioteket rundt 18 000 bind. Tilveksten var jevnt økende frem til 1920, da hele samlingen var kommet opp mor 55 000 bind. Tilsynskomiteen for biblioteket kunne da også med en viss stolthet slå fast at biblioteket på en del områder var bedre utstyrt enn universitetsbiblioteket.
n181 I 1904 var en ny trykt katalog over bibliotekets samlinger ferdig. Lenge var det meningsforskjell om hvilke oppgaver stortingsbiblioteket skulle ha særlig ansvar for. Mange mente at det bare skulle være et internt institusjonsbibliotek for stortingsrepresentantene og Stortingets administrasjon. Men etter hvert ble det stadig flere som kom til den oppfatning at biblioteket i tillegg til denne selvsagte og helt fundamentale oppgave som bibliotek for Stortinget, også burde være et spesialbibliotek for den offentlige administrasjon når det gjaldt forvaltning, utredningsarbeid og forskning. Det siste er da også biblioteket blitt. Begrensningen av de tjenester biblioteket kunne gi har først og fremst vært satt av samlingenes størrelse, plassforhold og tilgangen på arbeidshjelp. Selvsagt har biblioteket hele tiden måttet gi stortingsrepresentantenes ønsker og bestillinger en klar prioritet. Boksamlingen ble etter hvert bygget ut mot det mål at den skulle omfatte all norsk og det viktigste av all nordisk litteratur, innenfor rettsvitenskap, statsvitenskap, offentlig administrasjon, økonomi, foruten politikk og samfunnsspørsmål i sin alminnelighet. I tillegg til dette har biblioteket etter et sterkt uttalt ønske fra stortingsrepresentantene anskaffet en del av den klassiske norske skjønnlitteratur, foruten en betydelig part av aktuell norsk topografisk, historisk og biografisk litteratur. Men omkring 1920 var det fremdeles langt frem til at man kunne si at man hadde nådd dette mål.
Den første begynnelse til det som skulle bli utenriksdepartementets bibliotek fant sted alt i 1899, da Sigurd Ibsen (1859–1930) ble utnevnt til ekspedisjonssjef for utenriksavdelingen i indredepartementet. Det ble hans oppgave å organisere den nye avdeling, og som ledd av den å få kjøpt inn de mest nødvendige oppslagsverk og håndbøker.
n182 Unionsoppløsningen i 1905 førte selvsagt umiddelbart til opprettelsen av et utenriksdepartement, og med det fikk man også en øket forståelse av behovet for flere og bedre hjelpemidler for den nye norske utenrikstjeneste. Departementsarkivar Karl Vilhelm Hammer (1860–1927) utarbeidet i 1905 et P.M. der han kom med forslag til abonnement på aviser og tidsskrifter, innredning av lesesal og plan for en katalog over de samlinger som man håpet ville vokse frem. Det tok tid før dette ble realisert. Det ble ikke gitt noen fast innkjøpsbevilgning, og lesesal fikk man først i 1912,
n183 og ikke før i 1921 ble det ansatt en bibliotekar i fast hovedstilling. Tidligere hadde to sekretærer i departementet hatt bibliotektjenesten som tilleggsoppdrag.
I 1924 ble Norges opplysningskontor for næringsveiene overført til utenriksdepartementets bibliotek. Dette bibliotek var da på ca. 5 000 bind og 315 løpende tidsskrifter. Men det hadde organisasjon med fast ansatt personale, årlig innkjøpsbevilgning, og den månedlige tilvekst ble trykt i tidsskriftet
Norges Utenrikshandel.
n184
For et lands styringsverk og faglige administrasjon er innsamling av statistisk materiale og tilgang for bruk av dette en helt nødvendig tjeneste. Det gjelder både eget, nasjonalt materiale, og det gjelder utenlandsk materiale for sammenlignende vurdering og forskning. I Norge ble
Det Statistiske Centralbureau opprettet i 1876.
n185 Den nye institusjon hadde imidlertid direkte forgjengere. I den dansk-norske helstat var det
Tabelkontoret ved Rentekammeret som sto for innsamlingen av statistisk materiale, og noe av dette materiale ble etter 1914 overført til den nye norske statsadministrasjon. Det kom først til
Finants- og Tolddepartementet og deretter i 1832, ble ført videre til
Departementet for det Indre. Her ble det organisert som et eget statistisk kontor.
Både for sitt arbeide med innsamling av statistiske data og for vurderingen av dem, var det nye Centralbureau helt avhengig av adgang til materiale fra norske og utenlandske institusjoner. Forholdsvis tidlig var man på en internasjonal statistikerkongress i Berlin i 1863 blitt enig om å organisere et samarbeide om utveksling av offisielle statistiske publikasjoner. Dette kom til å bety meget for tilveksten til det norske statistiske bibliotek. I 1901 hadde Statistisk sentralbyrås bibliotek noe over 2 000 bind. En katalog som man hadde arbeidet på siden 1890 forelå ferdig trykt i 1906.
n186Gjennom alle år hadde en meget stor del av bibliotekets tilvekst hatt sitt opphav i internasjonale bytteforbindelser. Mere enn for de fleste andre institusjoner og deres biblioteker har dette vært til gjensidig fordel for partene Både har Statistisk Sentralbyrå sikret seg og landet publikasjoner som det ellers ikke ville fått så lettvint, og samtidig har det selv greidd å spre kunnskap om Norge til storparten av verdens land.
Helt frem til tiden omkring 1920 var Statistisk sentralbyrås bibliotek først og fremst et internt bibliotek beregnet for og utstyrt for byråets egne tjenestemenn og et fåtall tjenestemenn fra statsadministrasjonen og fra forskningen. Det var ikke før i mellomkrigstiden at det skulle utvikle seg til å bli et alminnelig forskningbibliotek innenfor fagområdene statistikk, økonomi og sosialpolitikk.
Det var således meget få institusjoner i landet ved århundreskiftet og de nærmeste par ti-år som hadde litteratursamlinger av noen størrelse og betydning utenfor den nærmeste krets av studenter, lærere og folk fra det faglige miljø. Men utviklingen var i gang, og det kom med raskt økende styrke. Den vitenskapelige og faglige virksomhet var i vekst, antallet av studenter vokste, offentlig administrasjon og fremveksten av et stadig mere utviklet næringsliv stilte nye og økete krav til litteraturtjeneste på alle nivåer. Denne utvikling tok fart inn på 1900-tallet, og den kom til å stille stadig større krav til litteraturtjenesten og det på alle nivåer.
Ved utgangen av 1990-årene kan vi konstatere en utvikling i høgre utdanning og forskning som det var vanskelig å tenke seg ved begynnelsen av århundret. Det gjelder også fag- og forskningsbibliotekene.
Fra en liten håndfull biblioteker for hundre år siden, teller fag- og forskningsbibliotekene i dag ca. 370 enheter integrert i virksomheten ved norske universiteter, høgskoler, forskningsinstitutter, bedrifter, forvaltningsorganer og andre offentlige og private institusjoner. Av de ca. 1 800 ansatte hadde to tredjedeler utdanning på høgskole- og/eller universitetsnivå.
Fra å ha de dårligst utrustede fagbibliotekene i Skandinavia, hadde norske fagbiblioteker i 1996 til sammen ca. 22 millioner enheter i sine samlinger, hvorav 17,5 mill. bind bøker og seriepublikasjoner, ca. 1,6 mill. mikroformer (hovedsakelig patenter) og ca. 0,5 mill. lyd- og bildemedia.