Dekorert papir har gjennom 400 år vært et av de mest tilgjengelige og benyttede utsmykningsmidler i Europa. Det iøyenfallende kulørte og mønstrede kunsthåndverket har en sterk tiltrekningskraft og appellerer til folks skjønnhetssans. Det er fleksibelt og anvendbart, og finner sin plass på bokbind i forbindelse med oppfinnelsen av trykkekunsten i siste halvdel av 1400-tallet, og etterhvert som papir overtar for pergament som viktigste tekstbærer. Dekorert papir på bokbind bærer i seg vitnemål om flere hundre års kultur- og teknologihistorie, om handelsveier og økonomi, om leseferdighet, folkeopplysning og kunstsyn. Dette faktum har dessverre vært undervurdert og til dels ignorert. Spor i papiret som vannmerker kombinert med materialbruk, teknikk, mønster, fargevalg og utførelse kan gi informasjon om datering, geografisk lokalisering og smakstrender.

Kunsten å marmorere papir kalles slik fordi den etterligner mønsteret i bergarten marmor.ⁿ² Det tidligste, kjent siden 1100-tallet, er japanske Suminagashi (flytende farge), som oppsto da kunstneren dryppet sirkler av sort og indigoblått blekk på vannoverflaten og blåste på fargene slik at delikate bølgende mønstre fremkom. Mønsteret ble overført til papiret og brukt til å kalligrafere dikt på.

Fra Japan sprer teknikken seg via Samarkand og dukker opp i Tyrkia på slutten av 1400-tallet. De kalte og kaller fortsatt papirmarmorering for ebru (sky).

Politiske og økonomiske forbindelser til det osmanske riket førte til at et økende antall europeere reiste til Istanbul på slutten av 1500- og innpå 1600-tallet. Disse reisende ble begeistret for det marmorerte papiret som de kalte tyrkisk papir. De satte det inn i sine stambøker (lat. alba amicorum),ⁿ³ anbefalte det til andre, ga det bort som presanger eller solgte det hjemme i sine egne land. Stambøkene ble raskt veldig populære og siden de sirkulerte i Europa med sine eiere, var de et viktig bidrag i formidlingen av kunsten å dekorere papir. Handelen ble hindret av kriger som herjet i perioden 1596–1610, og det er på dette tidspunktet at fremstilling av marmorert papir settes i gang i Wien og i det sørlige Tyskland.ⁿ⁴

Blokktrykket dekor på papir har sine røtter i tekstiltrykk og ble utført i Europa fra siste del av 1500-tallet. Det ble etablert verksteder i Paris, Orleans og Tours i Frankrike, Augsburg, Nürnberg og Fürth i Tyskland, og Firenze, Venezia og Bassano i Italia. Populariteten og utbredelsen holder seg gjennom hele 1700-tallet og godt inn på 1800-tallet.ⁿ⁵

Penslet klisterpapir funnet på baksiden av et spillkort, er den eldste kjente typen av dekorert papir i Europa. Ved hjelp av vannmerket i papiret kunne det dateres til ca. 1430. Papiret var fremstilt ved Ravensburg papirmølle og vannmerket ble benyttet i perioden 1428–1433.

Sprengt papir dukker opp på 1600-tallet og klisterpapir ca. 1650. Dekorert papir utført i de forskjellige teknikkene har siden da vært brukt i betydelige mengder.

Frem til begynnelsen av 1800-tallet var alt dekorert papir håndlaget. Gjennom mekanisering utvikler det seg så en blomstrende industri og rimelig masseprodusert dekorert papir introduseres og selges over hele verden. Tradisjonelle teknikker som blokk- og boktrykk får konkurranse fra moderne metoder som litografi, valsetrykk og etter hvert en rekke andre trykkemetoder som forenklet trykkeprosessen. Maskinprodusert papir på rull, tidsbesparende trykketeknikker og et stort utvalg nye og spennende syntetiske farger kunne møte den stadig stigende etterspørselen med store opplag og en uendelig mønstervariasjon til en relativ lav pris. Ulempen var at kvaliteten ikke var god, de syntetiske fargene var sjelden lysekte og papir laget av ligninholdig trevirke var lite holdbart.

Mot slutten av 1800-tallet kommer en motreaksjon til industrialismens masseproduksjon. Den såkalte Arts & Crafts movement med opphav i England og med William Morris (1843–1896) som ildsjel, sprer seg raskt til resten av Europa. Det var en sosialestetisk, anti-industriell bevegelse som gjennom kunst og moral ville omforme samfunnet og gjenreise kvaliteten og individualiteten i kunsthåndverket.ⁿ⁶ Dette skulle også få stor betydning for bokkunst. Gjennom sitt Kelmscott press ga William Morris ut mer enn 50 bøker med et gjennomført og helhetlig design, der alt fra papiret, typene, illustrasjonene, trykkingen og innbindingen var designet av ham.

Wiener Werkstätte i Østerrike, etablert av Josef Hoffman og Koloman Moser, bestod av en gruppe designere, arkitekter og kunstnere som arbeidet etter ideen om å forbedre menneskenes hverdag gjennom å skape helhetlige estetiske omgivelser, såkalt «Gesamtkunstwerk». De skapte kunsthåndverk som kombinerte førsteklasses materialer med perfekt teknisk utførelse – dette omfattet også bokdesign og fremstilling av dekorert papir (Wikipedia).

Insel Verlag i Leipzig ga i 1912 ut en prisgunstig serie på 12 mindre bind noveller, essays og lyrikk, der det ble lagt stor vekt på bøkenes estetiske utforming og omslag av dekorert papir. De har fortsatt med å bruke dekorert papir på sine publikasjoner opp til våre dager ved å engasjere forskjellige designere og med bruk av varierende teknikker.

Bokbinderen Hans Mathæus Refsum (1859–1936) trer frem som den sterkeste eksponenten for denne strømningen innen bokkunst i Norge. Han utviklet sin helt spesielle personlige stil og produserte egenartede og teknisk svært interessante overtrekks- og forsatspapirer.ⁿ⁷

Foreningen for norsk bogkunst ble stiftet 14. mai 1900 og allerede på det første møtet ble det besluttet at Gerhard Munthe skulle illustrere foreningens første utgivelse Draumkvedet.

For øvrig er det sparsomt med skriftlige kilder som omhandler fremstilling og bruk av dekorert papir i Norge. Noen få hittil ukjente eksempler dukket nylig opp i arkivet etter papirhistorikeren Haakon M. Fiskaa. Teknikkene som ble benyttet var klisterdekorering og marmorering og arkene ble fremstilt ved Forsøgets papirmølle (Strinda i Trøndelag), som var operativ i tidsrommet 1825–1857.ⁿ⁹ Et morsomt eksempel er en skrivetavle med futteral trukket i klisterpapir.

Svein Nyhus er en nålevende norsk tegner og bokkunstner som bruker marmormoreringsteknikk.ⁿ¹⁰

I NBs samling ser vi at import av dekorert papir har vært utstrakt. Ved nærmere studier av enkeltbind, viser det seg at det ikke tok lang tid fra papirets produksjonsdato til det sitter på bokbind i Norge.

I Norge har dekorert papir tradisjonelt gått under gruppebetegnelsen marmorert papir. Mange av mønstrene har fått «marmor» knyttet til navnene sine selv om mønstrene er fremkalt med teknikker som ikke har noe med marmorering å gjøre, som f.eks. klistermarmor. I andre europeiske land er sekkebetegnelsen decorated paper på engelsk, papier décoré på fransk, sierpapier på nederlandsk og carta decorata på italiensk, mens på tysk heter det Buntpapier (flerfarget papir). Nomenklaturen har videre vært basert på en blanding av teknikkbeskrivelse f.eks. blokktrykk, visuell beskrivelse som bukettmarmor, utenlandske ord som suminagashi eller manufakturnavn. Mange produsenter av dekorert papir har reklamert med fantasifulle og uspesifikke navn som ikke regnes som terminologi.ⁿ¹¹

I 2004 ble den internasjonale arbeidsgruppen for dekorert papir, Arbeitskreis Buntpapier,ⁿ¹² etablert i Leipzig. Her møtes årlig papirdekoratører, bokhistorikere, kunsthistorikere, antikvarer, samlingsforvaltere og konservatorer for å utveksle kunnskap og erfaringer. Eksperter fra denne gruppen har behandlet terminologien i den trespråklige boken Buntpapier – ein Bestimmungsbuch. Decorated paper – a guide book. Sierpapier – een gid.ⁿ¹³

Dekorert papir brukes som generisk term og omfatter det nær sagt ubegrensede formgivningspotensiale for historisk dekorert papir og moderne papirforedling. Det inkluderer mangfoldigheten av flatedekor på papir skapt gjennom valg av materialer, verktøy, teknikker, farger i kombinasjoner og repetisjoner. Med dekorert papir forstår vi et ark papir som etter at papirdannelsesprosessen er fullført, er forskjønnet eller raffinert enten for hånd eller av maskiner gjennom farging, pensling, preging, trykking eller andre metoder, alene eller i lagvis kombinasjon. Dette utelukker farget papir der fibermassen er farget før arkdannelsen eller er blitt melert av fargede fibre under arkdannelsen.ⁿ¹⁴ Et grunnleggende kjennetegn som ikke må utelukkes er at dekorert papir først kommer til sin fulle rett når det blir brukt til å forskjønne andre gjenstander, som for eksempel overtrekk på bøker.ⁿ¹⁵

Hvis man skal katalogisere bøker og gjerne vil inkludere eksemplarspesifike detaljer som dekorert papir brukt som forsats eller overtrekk, er det tilstrekkelig å si nettopp dét og unngå forsøk på identifisering av teknikk uten å være helt sikker.ⁿ¹⁶

Den etter hvert utstrakte bruken av dekorert papir som overtrekk og forsats i bøker henger nøye sammen med oppfinnelsen av trykkekunsten i siste halvdel av 1400-tallet. Bokbindstrukturen var inntil da svært solid bestående av tykke trepermer med bokspenner av metall – en nødvendighet for å holde bokblokker av pergament sammen. Parallelt stiger både etterspørsel og tilgang på papir, fordi papir er billigere å fremstille og enklere å trykke på enn pergament. Etter hvert som pergament fases ut og papir overtar som tekstbærer, synker behovet for de kraftige bindstrukturene. Mens mangfoldet av trykte tekster på papir øker, må bokbinderne finne nye tidsbesparende innbindingsteknikker og lett tilgjengelige og rimeligere materialer for å kunne møte den stadig sterkere etterspørselen. Større og tyngre bøker kunne utstyres med permer av papp eller finér og trekkes med skinn i rygg og hjørner og dekorert papir på permene. Tynne, mindre bøker kunne få et vakkert utseende for en billig penge ved å gi dem en enkel innbinding med omslag av dekorert papir.

Det viser seg også at visse typer dekorert papir var foretrukket på visse typer bøker, f.eks. marmorert eller klisterdekorert papir på regnskapsbøker, brokadepapir og metallisert papir på disputaser og poesibøker og penslet klisterpapir i sort for likvers.ⁿ¹⁷

Dekorert papir ble ikke bare brukt på bøker, men var et elsket designprodukt i Europa gjennom århundrer. Skuffer, skap og kister ble fôret innvendig. Pudderdåser, smykkeskrin og vifter ble gjort ekstra tiltalende. Etuier, kontormateriell, dukkehus og annet leketøy ble trukket med dekorert papir. Ikke bare musikkinstrumenter som trekkspillbelger og innsiden av cembaloer, men også optiske instrumenter som mikroskoper, kikkerter og teleskoper ble utsmykket med dekorert papir.ⁿ¹⁸

Før oppfinnelsen av papir på rull, ble tapeter i likhet med dekorert papir, trykket arkvis. Først etter trykking ble arkene klebet sammen til en bane, som regel 24 ark i en rull. Det som da skiller dekorert papir fra tapet er størrelsen på mønsteret.ⁿ¹⁹ Dekorert papir ble også benyttet til å pakke inn visse matvarer, f.eks. pepperkaker.ⁿ²⁰

Land som Kina, England og USA har benyttet dekorert papir i pengesedler. I Kina finnes det eksempler på blokktrykte illustrasjoner med dekorerte border på pengesedler tilbake til år 968. I USA introduserte Benjamin Franklin pengesedler trykt på marmorert papir for å forhindre forfalskninger.ⁿ²¹

Det er ingen tvil om at dekorert papir ble satt pris på av både fattige og rike, unge som gamle. Den unge Goethe satte selv pris på dekorert papir og bemerket at barna lot seg begeistre av de livlige fremstillingene av alfabetet, tall og eksotiske dyremotiver på gullskimrende papir.ⁿ²²

Visse typer dekorert papir var forbeholdt overklassen og det var ikke bare fordi de var kostbare. I Japan var bruk av suminagashi forbeholdt det keiserlige hoff til kalligrafert poesi inntil 1585. Etter det ble bruken åpnet for almuen og utvidet til også å omfatte dekorative skjermer i husene og til fôring av esker.

For velstående i Europa fortsatte trenden med stambøker i det 17. og 18. århundre. Stambøkene var nydelig innbundne autograf- og minnebøker som inneholdt diverse dekorert papir, som regel silhuett-, sjablonert- og marmorert papir.ⁿ²³ Også for de mindre bemidlede var dekorert papir noe overkommelig, som de kunne henge opp på veggen eller ta frem ved spesielle anledninger.

Marmorering, klisterdekorering og sprenging av papir var et fritt yrke og sørget for levebrødet til mange familier. Dette er teknikker som ikke krevet kostbart utstyr. Kunnskap om håndverket gikk gjerne i arv og ble holdt innen familien. Bokbindere fremstilte ofte sitt eget dekorerte papir for å spare penger. Utøvere innen beslektede yrker som formtilskjæring, illuminasjon, brevskrivning og karttegning utnyttet en ny mulig inntektskilde i et marked som stadig endret seg. Det var heller ikke uvanlig at kvinner skaffet seg et utkomme ved å fremstille marmorert, sprengt eller klisterdekorert papir. Mangfoldet er nesten uendelig og kvaliteten varierer sterkt.ⁿ²⁴

Avanserte teknikker som kobbertrykk og fremstilling av metallisert- og brokadepapir, krevde kostbart produksjonsutstyr som utskårne trykkformer av tre eller metall og trykkpresser. Ikke minst måtte utøverne ha spesialisert teknisk erfaring for å kunne betjene utstyret og oppnå tilfredsstillende resultater.

Blokktrykk, sprenging, klisterdekorering og marmorering er samtidige og universelle teknikker, mens metallisert papir og brokadepapir med gull- og sølvfargede mønstre var en tysk spesialitet utviklet i Augsburg, (Bayern) og hovedsakelig fremstilt der og omkringliggende områder (Nürnberg og Fürth) gjennom hele 1700-tallet. I England og Spania foretrakk man marmorering, mens i Frankrike og Italia var blokktrykk mest populært. Håndverkerne flyttet på seg. Trykkblokker, plater og stempler skiftet eiere og kunne ende opp langt vekk fra opprinnelsesstedet. Utenlandske mønstre og teknikker slo også godt an og lokale kunsthåndverkere bestrebet seg på å etterligne dem.ⁿ²⁵ Likevel er det mulig for kjennere å registrere visse geografiske særegenheter i fargevalg og mønstre.

Uunngåelig tvang det seg frem tiltak som skulle regulere virksomheten. Tidligst ute var lauget for dominotiers, fransk term for produsenter eller forhandlere av blokktrykt papir, som ble stiftet i Paris i 1586. Dette måtte til for å sikre dem rettigheter i forhold til boktrykkere og bokillustratører.ⁿ²⁶ I Tyskland, på slutten av 1600-tallet og fremover, utstedte Keiseren privilegium eller lisens til produsenter av metallisert- og brokadepapir, som garanterte retten til å forhandle egne produkter og beskyttelse mot konkurranse.ⁿ²⁷ Likevel vitner samtidige rettsprotokoller om mønsterplagiater, juks og prisunderslag.ⁿ²⁸

Dekorert papir ble solgt vidt omkring, og toll og avgifter ga en slump penger til statskassene. Handelen var regulert. Produsentene måtte overlate salget til forlag og handelshus som satt på rettighetene. Særlig hollenderne var aktive papirforhandlere og skaffet seg tillatelse til oppkjøp, salg og eksport, ikke bare i Europa, men også til Nord-Amerika.ⁿ²⁹

Klister laget av stivelse fra hvete, ris eller potet og senere cellulose ble brukt som klebestoff i bokbinderiene fra ca. år 1500.ⁿ³⁰ Iblandet vannløselig farge ble klister tatt i bruk til dekorering av papir. Klisterdekorering var gjerne bokbinderienes spesialitet, fordi de hadde materialene for hånden. Teknikken krever lite utstyr og kompetanse, men for å oppnå tilfredsstillende resultat kreves erfaring.ⁿ³¹ Klisterdekorert papir ble ofte brukt som omslag på relativt tynne bøker/hefter, som musikknoter, diktsamlinger og dissertaser og senere som forsatspapir i skinninnbundne bøker.

Det finnes uendelig mange kombinasjoner og variasjoner av mønstre. Utover det overordnede begrepet klisterdekorert papir, finnes det ikke noen systematisk terminologi, men en del tradisjonelle navn består (klistermarmor) i tillegg til termer hentet fra relatert dekorasjonsmaling på treverk, f.eks. fordrivningⁿ³² og ådring.ⁿ³³

Penslet klisterpapir er den tidligste formen for dekorert papir vi kjenner i Europa. Eksempler på spillkort der baksiden var dekorert med denne teknikken stammer fra ca. 1430. Stivelsesklister tilsatt farge ble penslet i én retning over papiret og er gjenkjennbart på de mer eller mindre parallelle strøkene som dannes av penselen. Penslet klisterpapir kan være ensfarget eller flerfarget.

Penseldekorert papir tar utgangspunkt i et penslet klisterpapir, der det fargede klistersjiktet blir bearbeidet med en eller flere pensler og i mønsteret som dannes kan hårene i penselen komme mer eller mindre tydelig frem.

Klisterpapir med fordrivning har vært i bruk fra begynnelsen av 1600-tallet.ⁿ³⁴ Teknikken er blitt kalt klistermarmorering på norsk, selv om det ikke er en marmoreringsteknikk. Papiret blir helt dekket med klister iblandet vannløselig farge, som pensles eller stoples på. Det kan være ensfarget eller flerfarget. Mens klisteret fortsatt er vått, blir forskjellig verktøy benyttet for å skape mønster. Ofte anvendte man ganske enkelt fingrene, eller en sammenkrøllet fille, svamp pensel eller kam, gjerne kombinert med stempler eller graverte ruller.

Karakteristisk for klisterpapir med fordrivning er en tydelig gjenkjennbar tekstur som oppstår under bearbeidelsen av det våte klisteret, da overskuddsklister skyves rundt og danner mørkere linjer og områder, mens papiret i mellom delvis frilegges og fargen fremstår som lasur. Forskjellige resultater oppnås ved å anvende varierte metoder og verktøy.ⁿ³⁵

En spesiell type mønster er assosiert med Herrnhut-søstrene, (opprinnelig bøhmisk religiøst samfunn med tilhold i Sachsen), som i perioden 1764–1825 utviklet en særegen stil, som ble svært populær og ofte kopiert til inn på 1900-tallet. Siden opphavspersonen som oftest er vanskelig å identifisere, kalles dettes mønsteret à la Herrnhuter. Det fargede klisteret bygges opp i flere lag med kryssende, gjerne diagonale linjer, og bearbeides med forskjellige redskaper inkludert blokktrykkformer for å utvikle mønsteret.

Andre varianter av klisterdekorert papir:

En enkel og effektiv metode var å brette et ferskt stoplet ark, slik at man fikk et mer eller mindre lignende mønster på hver side av bretten.

En lignende enkel teknikk var å legge et ferskt stoplet ark oppå et blankt ark, for så å trekke dem fra hverandre.

Rennemarmor kombinerer flere teknikker og tar utgangspunkt i et vått farget ark, med eller uten klister, som ble sprengt i en kontrastfarge, hengt opp og deretter dusjet med et løsningsmiddel, slik at fargen rant nedover i mer eller mindre parallelle linjer og dannet rennende spor i mønsteret.

Sprengt papir er i utgangspunktet et penslet klisterpapir ofte av sandbrun grunnfarge, der små dråper av en kontrasterende farge fordeles utover arkets overflate ved å dunke penselen mot hånden eller ved å dra en kost dyppet i farge over en metallrist, slik at det spruter. Sprengt papir var særlig populært i Tyskland, hvor det kalles for Kiebitzpapier, fordi det prikkede mønsteret minner om vipens egg (Kiebitz = vipe). Sprengt papir ble benyttet som omslag på hefter og overtrekk på tynne bøker fra ca. 1600.

Termene agatmarmor og gustavmarmor er historisk dokumenterte og etablerte til tross for at ingen av dem er produsert med marmoreringsteknikk, men er fremkalt med sprengeteknikk, d.v.s. å sprute en kontrasterende farge på en som regel intens farget bakgrunn. Sprengt papir var enkelt og billig å fremstille industrielt og har siden midten av 1800-tallet forekommet i store mengder. Til industrielt produsert sprengt papir ble det normalt brukt syntetiske farger som ofte falmet i sterkt lys og tynt papir av middelmådig kvalitet. Papiret ble gitt en glinsende overflate.ⁿ³⁶

Agatmarmor har enten en ufarget eller sterk farget bakgrunn med tett sammenstilte mørkere sprutflekker med frynsede kanter, som i tillegg kan ha mindre over- eller underliggende flekker i kontrastfarger. Agatmarmorpapir var som oftest maskinlaget og med høyglanset overflate.

Gustavmarmor har farget bakgrunn ofte i en intens farge med tett sammenstilte uregelmessige sprutflekker. Flekkene har kanter som er utpreget mørkere enn midten grunnet tilsetning av kjemikalier. I likhet med agatmarmor, er gustavmarmor som oftest maskinlaget og har høyglanset overflate.

Trerot-marmorert papir er heller ingen marmoreringsteknikk, men et i utgangspunktet ensfarget grundert papir som sprenges vått-i-vått med kontrastfarger modifisert av løsningsmidler, som får fargene til delvis å forgrene seg og delvis flyte i hverandre. Mønsteret som dannes etterligner årringene i treverk og trerøtter. Trerot-marmor var utbredt allerede tidlig på 1800-tallet og ble brukt på både skinn og papir og ble fremstilt både for hånd og industrielt.ⁿ³⁷

Papiroverflaten er dekorert gjennom en eller flere trykkteknikker enten for hånd eller maskinelt. Til de eldste eksemplene på blokktrykkdekorⁿ³⁸ fra rundt 1600 hører versosider på spillkort av tysk og fransk opprinnelse. Fra første halvdel av 1700-tallet er dyptrykkteknikkenⁿ³⁹ kobberstikk tatt i bruk som metode for å fremstille dekorert papir. Det ble av forskjellige grunner lite utbredt og ble ganske raskt fortrengt av brokadepapir. Fra 1800-tallet ble dyptrykk gjenopplivet i form av valsetrykk til fremstilling av dekorert papir.

Blokktrykk har sine røtter i tekstiltrykk. De tidligste blokktrykte papirene stammer fra slutten av 1500-tallet, men særlig finner man dem på 1700- og inn på 1800-tallet. Mønsteret ble skåret ut i blokker av tre som gir et høytrykkspreg i likhet med boktrykk og stempling. Mønstre med finere detaljer, som for eksempel små prikker ble ansatt på trykkblokken med metallstifter etter modell fra tekstiltrykk. Blokktrykk krever et moderat trykk som man kunne få til for hånd eller ved hjelp av en spindelpresse av samme type som de tidligste boktrykkerne brukte. Trykkfargene var hovedsakelig blandet med lim eller klister. Hver farge ble trykket individuelt og fikk tørke før man fortsatte med neste farge. Sort-hvite trykk kunne også være håndkolorerte.ⁿ⁴⁰

Sjablongpapir er ikke en trykketeknikk. Mønsteret skjæres ut i et stivt flak (tre, papp, metall eller plast), som etter utskjæring kalles en sjablong. Den legges oppå basispapiret der de eksponerte delene i sjablongen farges og etterlater mønsteret på papiret. De tidligste formene for sjablongpapir i Europa var en spesiell type basispapir for brokade- og bronsefernisspapir. Papirene ble farget inn av såkalte «patronister» eller sjablongmalere og sjablongene ble kalt «patroner» og på tysk er den historske benevnelsen for dette dekorerte papiret «patroniertes papier».ⁿ⁴¹

Bronsefernisspapir ble utviklet i Augsburg i 1690-årene. Det er en form for blokktrykk på et i utgangspunktet ufarget, ensfarget eller mangefarget papir. Mønsteret ble trykket med bronseferniss i stedet for trykkfarge. Fernissen inneholdt uedle metaller (ofte kobber og tinn) som illuderte gull- eller sølvfarge. Bronsefernisspapir kan ligne på, men har i motsetning til brokadepapir ikke relieff. Bronsefernisspapir holdt høy kvalitet frem til ca. 1735 da det ble overskygget av brokadepapir. På 1800-tallet opplevde industrielt fremstilt bronsefernisspapir en ny glansperiode.ⁿ⁴²

Forgylt papir brukt som omslag på tynne bøker og pamfletter har vært kjent siden slutten av 1600-tallet og ble produsert i Augsburg.ⁿ⁴³ I tillegg til papir dekket med rent bladgull og bladsølv finnes Zwischgold som er et tynt lag gull laminert på et tynt lag sølv. Hvert metallblad er hamret ut mellom ark av pergament til et kvadrat med standard mål 80 x 80mm og en tykkelse ned til 0,15–0,10mm. Tynt papir av god kvalitet ble grundert med rød bolusⁿ⁴⁴ som ga dybde til metallglansen. Eggehvite ble brukt som bindemiddel. Metallfolien festet seg til papiret ved hjelp av mekanisk polering. Blank eller matt overflate ble oppnådd hhv enten med ytterligere polering eller ved voksing. Ofte kan overlapping av gull- og sølvbladene observeres. Ytterligere dekor som siselering forekommer av og til.

Såkalt imitasjonsgull, (som regel legeringer av kobber, tinn og sink) i likhet med bronse (normal legering av kobber og tinn), ble produsert på samme måte i form av hamrede blad, som et økonomisk alternativ til kostbare edle metaller. Utseendet oppfattes besnærende gull-lignende, men kan ofte avsløres ved at innholdet av kobber korroderer i grønne sjatteringer. Papir dekorert med metallegeringer fulgte en litt annerledes fremstillingsmetode enn gull- og sølvpapir. Papiret ble først limt, deretter grundert med okseblod, før bladene med metallegering ble montert. Overlapping observeres sjelden, fordi bladmetallet ble montert kant i kant. For å oppnå glans ble det det belagte papiret hamret og fernissert for å bevare overflaten.ⁿ⁴⁵

Brokadepapir kom på markedet på slutten av 1600-tallet og var en videreføring av gyldenlær og plakettrykk på pergament. Ufarget, ensfarget eller mangefarget papir ble preget med metallfolie og tilført mønster i relieff i en kobbertrykkspresse. Metallfolien bestod som oftest av legeringer av uedle metaller som etterlignet gull og sølv. Motivet i metall-laget fremstår enten i forgrunnen (positivt platesnitt) eller i bakgrunnen (negativt platesnitt). Trykkplaten kan ha formgiverens eller forleggerens signatur i margen, men den er ofte skåret bort, fordi papiret ble tilpasset bokens størrelse. Brokadepapir var meget populært hele 1700-tallet. Senere industrielt fremstilt papir som er tilført relieff maskinelt og med gullfarget mønster, teller ikke som brokadepapir.ⁿ⁴⁶

Siden trykkformen var kostbar å fremstille og kundene etterspurte forskjellige motivgenre, rasjonaliserte brokadepapirmakerne ved å lage puslespill av trykkformene. Det florale bakgrunnsmotivet ble beholdt, mens enkeltmotiver ble skåret ut, slik at de kunne byttes ut. I dette tilfelle er det samme trykkform som er vist over på bildet fra Ms.4° 1403, der dyremotivene (her: en hund) er byttet ut med våpenmotiver.ⁿ⁴⁷

Med hjelp av Visual Spectral Comparator VSC6000®ⁿ⁴⁸ er det mulig å vise eksempel på dette puslefenomenet – her sees bilder av de to trykkene lagt over hverandre, og synliggjør at det florale bakgrunnsmotivet er sammenfallende, og at dyremotivet og våpenmotivet respektivt er plassert på samme sted.ⁿ⁴⁹

Mønsteret oppnås ikke direkte på arket, men ved at fargene først legges på en flytende grunn. Grunnen består av vann som er iblandet et fortykningsmiddel, slik at fargene skal holde seg flytende. Tradisjonelt brukte man gummi tragant eller karragen-tang (lat. Chondrus crispus). Fargene dryppes på grunnen med pensler eller pipetter og kan deretter manipuleres med passende verktøy f.eks. pinne, kam, vifte o.a. Arket legges forsiktig på den flytende grunnen og mønsteret trekkes av. Avhengig av hvilke verktøy som ble brukt og hvordan fargene ble manipulert oppstår forskjellige mønstre som f.eks. kammarmor eller bukettmarmor.

Marmorering krevde ikke bare tekniske ferdigheter i selve utførelsen, man trengte lang øvelse før arkene ble brukbare til de mange formål de ble skapt for. Av utstyr måtte man ha kar til å legge opp fargene på marmorérgrunnen, pensler til å dryppe fargene, kammer og andre verktøy for å skape mønster. Alle materialene som skulle benyttes måtte forberedes: farge skulle rives og blandes med oksegalle, marmorérgrunnen tilberedes og arkene måtte beises med f.eks. alun for at fargene skulle sitte.ⁿ⁵⁰

Avstanden mellom tennene i kammene er avgjørende for hvordan resultatet blir seende ut.

Litografi er et plantrykk som ble oppfunnet på slutten av 1700-tallet og som baserer seg på prinsippet om at fett og vann frastøter hverandre. Mønsteret ble tegnet med fettholdig farge på en preparert kalksten eller en kjemisk stabilisert metallplate og fuktet med vann. Når den fettholdige trykkfargen rulles på, fester den seg kun til tegningen. Tegningen overføres til papiret i en litografisk trykkpresse.

I kromolitografi (flerfargetrykk) må en separat sten prepareres for hver farge. Litografi var hyppig brukt for fremstilling av dekorert papir særlig siste halvdel av 1800-tallet til midten av 1900-tallet. En av de mest kjente aktørene innen litografisk fremstilling av dekorert papir var Alois Dessauers Buntpapierfabrik i Aschaffenburg, Tyskland.

Offset har vært den vanligste trykkemetoden for industriell produksjon av dekorert papir i vår tid. Det er en videreføring av litografi, altså et plantrykk. Teknisk sett er det en indirekte metode der motivet overføres til papiret via en mottrykkssylinder med gummiduk.

Valsetrykk (rotary printing) ble anvendt til produksjon av dekorert papir i siste halvdel av 1800-tallet og trykkpapiret var på rull. Mønsteret ble gravert på valser av forskjellige materialer som metall, tre eller gummi og man kunne benytte forskjellige teknikker som dyp- og høytrykk alt etter hvilket resultat man ønsket å oppnå. Alle fargene ble trykket etter hverandre, likevel i samme omgang. Et kjennetegn er at man i forstørrelse ofte kan se lette slitespor i trykkfargen i tillegg til sammenpressede fargeoverganger i flerfargede trykk. Å skille mellom valsetrykk og blokktrykk kan være vanskelig selv for fagfolk.