Det norske språk- og litteraturselskap/bokselskap.no, 2013
Petter Dass: Katekismesanger.
Tekstkritisk utgave ved Jon Haarberg,
Det norske språk- og litteraturselskap i samarbeid med Nasjonalbiblioteket, 2013 (digital utgave, bokselskap.no)

ISBN: 978-82-93134-07-7 (digital, bokselskap.no),
978-82-93134-08-4 (epub), 978-82-93134-09-1 (mobi)

Boken er utarbeidet med økonomisk støtte fra Stiftelsen Fritt Ord og Institutt for litteratur, områdestudier og europeiske språk, Universitetet i Oslo.

Publisert: november 2013. Sist oppdatert: oktober 2018

Teksten er lastet ned fra bokselskap.no
Petter Dass
KATEKISMESANGER
D. Mort: Luthers Lille Catechismus, Forfatted I beqvemme Sange, under føyelige Melodier
Første gang utgitt København 1715

Historisk-kritisk utgave
ved
Jon Haarberg

Det norske språk- og litteraturselskap
i samarbeid med Nasjonalbiblioteket
Oslo, 2013


Bruksanvisning

Denne utgavens tekst er basert på førsteutgaven fra 1715. Fortegnelse over varianter finnes i det kritiske apparatet.
De forkortelsene (for trykte utgaver og håndskrifter) som brukes i det kritiske apparatet, klargjøres i den oversikten som gis over tekstvitnene i innledningens kap. 9. For en fortegnelse over øvrige brukte forkortelser, se forkortelseslisten.
Forordet opplyser om hvordan denne utgaven er kommet i stand.
Verkets bakgrunn og historie redegjøres det for i innledningen, som omfatter ni kortfattede kapitler. En innholdsfortegnelse gir nærmere oversikt over innledningens enkelte deler.
Teksten er utstyrt med en «K-note» hver gang utgaven tilbyr en kommentar. Denne kommentaren kan være en ordforklaring, en bibelreferanse, en saksopplysning eller annet som bidrar til forståelsen av teksten. Når noten står til en sangs tittel, inneholder kommentaren en forklarende innledning til sangen. En nærmere redgjørelse for denne såkalte lemmakommentaren foreligger i orienteringen om lemmakommentaren.
Når tekstgrunnlaget (førsteutgaven, 1715Lyn) inneholder en note til teksten, vises denne i en «n-note».
Utgaven omfatter også tre registre: et navneregister, et register over førstelinjer og melodiforelegg og et register over bibelsteder. Referansene i registrene viser til innledningen og kommentaren.
I bibliografien foreligger full opplysning om all den litteraturen det er vist til i innledningen og kommentaren.


  1. Forord
  2. Innledning
  3. [INNLEDENDE TEKSTER]
  4. [DE TI BUD]
  5. [TROSARTIKLENE]
  6. [FADERVÅR]
  7. [DÅPEN]
  8. [NATTVERDEN]
  9. [HUSTAVLEN]
  10. [ÆRESDIKT]
  11. Forkortelser
  12. Kritisk apparat
  13. Om lemmakommentaren
  14. Bibliografi
  15. Førstelinjer og melodiforelegg
  16. Navneregister
  17. Bibelsteder
  18. Kommentarer (samlet)


Forord

Denne utgaven har en uvanlig lang forhistorie. For nesten to mannsaldre siden, i 1960, engasjerte Det norske språk- og litteraturselskap (NSL) kirkehistorikeren Kristen Valkner til å stå for en tekstkritisk utgave av Petter Dass' store «Sange-Spill». Didrik Arup Seip, en av NSLs stiftere, hadde da akkurat utgitt dikterprestens Evangeliesanger (1960), og Valkner selv hadde nedlagt et stort arbeid i og med sin utgave av Dorothe Engelbretsdatters Samlede skrifter (1955–1956). Valkner døde imidlertid så altfor tidlig, i 1972, før han hadde fått ferdigstilt arbeidet med Katekismesangene. Hans etterlatte papirer ble overtatt av NSL, som i løpet av de følgende to tiårene gjorde flere forsøk på å engasjere en ny utgiver. Noen av de forespurte tok også fatt på arbeidet, men ga seg etter hvert uten egentlig å ha kunnet gi det fart og retning.
Undertegnede fikk som universitetsstipendiat forelagt Valkners kartong med notater i desember 1995. Jeg påtok meg formelt utgiveroppdraget i november 1996. I brev til NSL skrev jeg – å, så klokt – at «et slikt arbeid egentlig ikke lar seg begrense uten ved hjelp av den tiden man har til rådighet.» Men hva det i praksis kunne innebære, vegret jeg meg for å presisere, annet enn ved drevent å antyde at det måtte kunne la seg gjøre innenfor «en rimelig tidsramme». I dag, da jeg setter punktum, skriver vi desember 2012.
Våren 1997 kom jeg godt i gang, finansiert i fem måneder av Stiftelsen Fritt Ord. Et dypdykk i Valkners kasse gjorde det imidlertid ganske klart for meg at arbeidet, uansett Valkners fortjenstfulle innsats, måtte gjøres fra scratch. Riktignok hadde min forgjenger konstituert en tekst, men hvordan han hadde gjort det, og på hvilket grunnlag, var høyst uklart. Så langt som til kommentarene hadde han heller ikke kommet. Høstsemesteret samme år ble jeg imidlertid innhentet av virkeligheten, dvs. av disputas og fast ansettelse som førsteamanuensis i allmenn litteraturvitenskap ved Universitetet i Oslo. Dermed måtte Petter Dass-arbeidet pent vente. I årene som fulgte, kunne det umulig bli noen hovedsak. Ikke bare skulle førsteamanuensisen skjøtte sin undervisning, han skulle jo helst skrive litt litteraturvitenskap også, selv om dette var før tellekantenes tid. Arbeidet med Katekismesangene har siden høsten 1997 derfor måttet gå i rykk og napp. 2003 kom med et skikkelig napp, for da fikk jeg innvilget forskningsfri. Det siste avgjørende rykket foretok jeg i 2012, da det igjen ble mulig å konsentrere seg om utgivelsesarbeidet på full tid.
I løpet av de 16 årene som er gått, har forutsetningene for arbeidet og publiseringen av det endret seg dramatisk, faglig så vel som teknologisk. Prosjektet Henrik Ibsens Skrifter ga edisjonsfilologien et nytt rom innfor den norske fagoffentligheten. Samtidig fremstod etter hvert tekstkritikerne D.F. McKenzie og Jerome J. McGann også her hjemme på Berget som stuerene filologer og – faktisk – som trendsettende teoretikere uten liksom-vitenskapelig fortolkningsvegring. I tillegg til denne oppsiktsvekkende faglige utviklingen har vi i de siste femten årene kunnet følge med på en enda mer oppsiktsvekkende teknologisk utvikling. I 1997 var det ingen som tenkte på at en historisk-kritisk utgave kunne publiseres på noen annen måte enn den tradisjonelle, på papir og mellom permer. I 2012 er situasjonen nesten motsatt. Fordelene med nett- og e-bok-publisering er åpenbare: For det første gjør organiseringen av teksten utgaven enkel å bruke. Variantapparatet og lemmakommentaren ligger aldri mer enn ett klikk unna. For det annet vil en slik utgave nå mange flere enn den ville ha gjort på papir. Den ligger fritt tilgjengelig på nettet for enhver og kan lastes ned i e-bok-format av alle som har den utrustningen som må til. Og for det tredje: Publiseringsformen har selvsagt også en økonomisk side. Bruken koster ikke noe. Et nådig forlag behøver heller ikke binde kapital i paller av usolgte papirbøker på lager. Det er meg på denne bakgrunn en sann fryd å kunne agere digital spydspiss. Muligheten oppstod i det øyeblikk da NSL, takket være Norsk kulturråd, opprettet nettstedet bokselskap.no og da det to år etter, i 2012, takket være Nasjonalbiblioteket, ble mulig å opprette e-bok-forlaget NSL. Men: Hvis det før eller senere skulle oppstå behov for en utgave i papirbokform, i det minste en utgave av den ukommenterte teksten, vil saken temmelig umiddelbart kunne være biff.
En historisk-kritisk utgave som denne faller i tre deler: (1) selve teksten, en rettet, lesbar tekst med tilhørende kritisk apparat (en oversikt over varianter, både de som beror på dikterens vankelmodighet, og de som beror på litteraturens mellommenn: settere, boktrykkere og utgivere); (2) en innledning (syntetisk kommentar) som gjør rede for det litterære verkets forutsetninger, tilblivelse og bruk; og (3) en lemmakommentar (analytisk kommentar) som har som mål å forklare hva teksten kan bety hver gang en kvalifisert nåtidig leser ikke umiddelbart forstår den.
Hvordan jeg har arbeidet for å kunne legge frem en revidert tekst, en bedre tekst (forhåpentligvis) enn dem nasjonallitteraturens forvaltere til nå har holdt oss med, gjør jeg rede for i innledningens kap. 10. Den analytiske kommentarens fornuftsgrunn og organisering presenterer jeg i en innledende note (Om lemmakommentaren), men tilføyer min apologetiske trosbekjennelse her: Det har seg nemlig slik at kommenterende filologer gjerne arbeider etter det såkalte dunkelhetskriteriet. Hver gang vi som lesere av en gammel tekst stusser over språket eller risikerer å snuble i det fordi vi ikke får med oss de en gang så opplagte (med)betydningene eller konnotasjonene, bør filologen kunne tilby en forklaring som hjelper oss, som nåtidige lesere, til å sette oss i de første kompetente lesernes sted. Filologen hjelper oss med, eller bidrar til, å trekke den opprinnelige forventningshorisonten over verket. Dette betyr at filologen ideelt sett må kunne illudere en slik opprinnelig, kompetent leser. Hun eller han må sørge for å ha lest alt det man formodentlig hadde lest den gangen, ja, noen vil gå så langt som til å hevde at kommentatoren bør ha lest alt det opphavsmannen selv hadde lest. Kravet er, om det formuleres på den ene eller den andre måten, uansett utopisk. Jeg innrømmer glatt at jeg selv, i likhet med en hvilken som helst annen filolog, rimeligvis kommer til kort. Å skryte på meg en «opprinnelig» leserkompetanse ville jeg aldri drømme om. Min professorale kompetanse er på samme tid både dårligere og bedre enn den en gjennomsnittlig 1700-tallsandaktsholder var i besittelse av. Riktignok har jeg brukt mye tid på å romstere rundt i 1600-tallets litteratur. Men skulle jeg være komplett i rollen, måtte jeg også sørge for å glemme all kunnskap og erfaring akkumlert etter utgivelsestidspunktet. Hvilket i praksis er umulig, uansett hvor hardt man prøver. Følgelig har jeg, så godt det har latt seg gjøre, forsøkt å forklare det jeg selv stusser over når jeg leser fader Dass' sanger, og det jeg har erfart at mine studenter vil stusse over, språklig så vel som innholdsmessig. Slik, håper jeg, bør kommentaren kunne være nyttig både for lesere med interesse for Petter Dass, om enn uten litteraturfaglig bakgrunn, og for spesialister innenfor de akademiske murene.
Mange av kommentarene tar sikte på å avdekke en skjult allusjon, som oftest til Bibelen. Å påvise slike intertekstuelle forhold gjør man aldri risikofritt. Jeg er overbevist om at det vil være mulig (og ønskelig) å supplere meg på dette punktet og alle andre. Og være rykende uenig. Filologiens scientistiske pretensjoner, dens ostentative «vitenskapelighet», med påberopelsen av å ha satt sluttstrek for forklaringsbestrebelsene, verken vil eller kan jeg slutte meg til. Å utgi og kommentere tekst innebærer etter mitt syn alltid fortolkning, i smått og stort. Noe filologisk reservat utenfor fortolkningen, hinsides fortolkeren, finnes ikke. Derfor kan man aldri flykte fra sitt ansvar, like lite som man kan neglisjere sine begrensninger som tekstfortolker. Nissen følger med på lasset uansett hvor langt mannen flytter.
Det resultatet som hermed foreligger, ville ikke ha kunnet foreligge uten uvurderlig hjelp fra mange hold. I min jakt på gamle og glemte utgaver har jeg fått like beredvillig som entusiastisk assistanse av en lang rekke bibliotekarer og arkivarer på biblioteker og museer i inn- og utland. Uten dem hadde mange bokhistoriske hemmeligheter forblitt hemmelige. I tillegg til alle de biblioteks- og museumsansatte skylder jeg å nevne spesielt Jens Lyster, København, Johannes Stidsen, Odense, og Ingrid Tønneberg, Stalheim. Dag Arne Roum og Ivar Watnås, begge Drammen, ga meg mulighet til å studere den eldste avskriften (datert 1698, nå tilhørende Petter Dass-museet), som så overraskende dukket opp i 2002. Til kollasjoneringen har jeg hatt god hjelp av Maria Alnæs, Hanne Sine Andresen, Gry Berg, Hege Stensrud Høsøien, Ingvild Ims og Gunnhild Wiggen. Kari Kinn har ikke bare kollasjonert, men også bistått meg som konsulent og korrekturleser i særklasse. Til kommentaren har jeg gjennom årene fått mange nyttige innspill. Blant disse rådgiverne vil jeg særlig fremheve Charlotte Appel, København, Knut E. Arnesen, Oslo, Margrét Eggertsdóttir, Reykjavik, Anne Eidsfeldt, Oslo, Geir Atle Ersland, Bergen, Jostein Fet, Volda, Roald Kristiansen, Tromsø, Martin Schwarz Lausten, København, Svein Lie, Oslo, Mats Malm, Göteborg, Bengt Flemming Nielsen, København, Aina Nøding, Oslo, Øystein Rian, Oslo, Mathilde Skoie, Oslo, Jørn Øyrehagen Sunde, Bergen, og Holger Villadsen, Sakskøbing. Petter Dass-museets mangeårige leder og omvandrende leksikon, Ivar Roger Hansen, har vært god å ha i så mange slags kniper, og NSLs oppnevnte «tilsyn», Hanne Lauvstad, har generøst delt av sin sakkunnskap. Sist, men ikke minst: Min daglige rådgiver, Marianne Egeland, har med utrettelig skarpsinn levert avgjørende bidrag til forbedring av manuskriptet. Hvordan skulle jeg ha klart meg uten?
Arbeidet er i hovedsak finansiert av min arbeidsgiver, Universitetet i Oslo, nærmere bestemt det for lengst nedlagte Institutt for nordistikk og litteraturvitenskap (INL), og (fra 2005) Institutt for litteratur, områdestudier og europeiske språk (ILOS). I to omganger har jeg blitt innvilget forskningsfri (noe som innebærer at man får fri fra undervisningen, ikke forskningen) for blant annet å arbeide med utgaven. Ved flere anledninger har jeg også mottatt såkalte småforskmidler, som har betalt for kollasjonering, for turer til Det kgl. Bibliotek i København, og til biblioteker og museer land og strand rundt. Gjennom NSL har jeg mottatt høyst velkommen støtte fra Stiftelsen Fritt Ord. Jeg takker hermed alle disse institusjonene, pluss NSL selv. Alle har de bidratt til å legge forholdene til rette for et arbeid som ikke bare har vært interessant og lærerikt, men også svinaktig morsomt.
Oslo i desember 2012
Jon Haarberg


Innledning

1. Verkshistorien

1.1 Tilblivelsen

Ifølge den bibliografien Petter Dass' biograf Hans Midbøe offentliggjorde i 1947, skrev dikterpresten i alt 145 dikt, kortere og lengre, pluss to teologiske traktater (i brevs form) på latin (Midbøe 1947). Midbøes forsøksvis kronologiske fortegnelse bygger på en bibliografisk oversikt utarbeidet av en håndskriftsamler på 1700-tallet, supplert med alt det biografen kjente annetstedsfra, fremfor alt A.E. Eriksens Samlede Skrifter (1874–1877/1891). Mange dikt er åpenbart gått tapt i overleveringen: I dag kjenner vi fem større diktverk (Bibelske Visebog, Evangeliesangene, Nordlands Trompet, Trende Bibelske Bøger og Katekismesangene) i tillegg til 44 kortere leilighetsdikt skrevet på norsk, fem på latin. Når hvert enkelt av dem ble skrevet, lar seg slett ikke alltid bestemme nøyaktig, for de kom til i en tid da boktrykk langtfra var noen selvfølge, spesielt ikke i den norske provinsen. Dikt og andre tekster, for eksempel katekismer, ble ennå i en viss utstrekning spredt ved hjelp av avskrift, ofte udatert (se Appel 2001: 1.348 og 353). Riktignok fantes det flere boktrykkerier i København. Da Petter Dass studerte ved universitetet der i 1666–1668, var i alt fem boktrykkere i sving. For statsmakten var det av sensur- og kontrollhensyn om å gjøre å beholde trykkeriene innenfor bymurene. Ikke desto mindre hadde den danske boktrykkeren Tyge Nielssøn fått tillatelse til å åpne et provinstrykkeri i Christiania i 1643, men hans virksomhet ble forholdsvis kortvarig. Det gikk lang tid, og det måtte flere boktrykkere til, før virksomheten i Christiania for alvor ble å regne med (Tveterås 1950: 1.27–32). Bergen, Norges desidert største by på 1600-tallet, fikk ikke noe trykkeri før i 1721, 14 år etter dikterprestens død. Petter Dass så dermed selv bare ett av sine kortere dikt i trykken. Den Nordske Dale-Viise ble, så vidt vi vet, trykt første gang i København i 1683. Den fyller ikke mer enn ett halvark i oktav, dvs. åtte sider (Dass 2001).
Katekismesangene, D. Mort: Luthers Lille Catechismus, Forfatted I beqvemme Sange, under føyelige Melodier, ble første gang trykt i København i 1715. Da hadde dikterpresten vært død og begravet i åtte år. Når han skrev disse sangene, kan vi stipulere sånn omtrent, men ikke fastslå med sikkerhet. Det fremgår av førsteutgaven at manuskriptet ble forelagt sensuren, representert ved biskopen i Nidaros, i 1698. Den eldste kjente avskriften (D) er også datert det året. Tittelsiden er borte, men årstallet kan ved hjelp av infrarødt lys leses speilvendt på forsatsbladet. Det må ha smittet av før blekket var tørt. Vi vet med andre ord ganske sikkert at én ferdigstilt versjon av Katekismesangene forelå da. Men denne versjonen er ikke identisk med den som ble trykt i 1715. Dass har i årene mellom 1698 og 1707 revidert sin første versjon med både omdiktinger og tilføyelser. Den tredje sangen til alterets sakrament (AS 3) finnes i det hele tatt ikke i 1698-versjonen. Den må dikteren følgelig ha tilføyd senere.
I og med Nidaros-bispens imprimatur (trykketillatelse) og dateringen av den eldste avskriften kan det fastslås at første (kjente) versjon av Katekismesangene ble ferdigstilt av dikteren i 1698. Når dikteren faktisk begynte arbeidet, er mer usikkert. Sannsynligheten taler likevel for at han for alvor tok fatt etter at han i 1689, 42 år gammel, hadde etablert seg som sogneprest på Alstahaug. Han hevder nemlig i dedikasjonsdiktet til sin fetter Peder Jespersen at han ikke skriver sanger «for egen Profit» (Ded.Jesp. 52). Tar vi disse ordene for pålydende, utelukker de at opphavsmannen med sine sanger kunne mistenkes for å søke egen vinning. Han tok angivelig ikke sikte på å bedre sine sjanser hos biskopen ved ansøkning om kall, slik unge prester gjerne gjorde den gangen. Petter Dass var dermed sannsynligvis allerede på plass i kallet. I hvert fall da han skrev dedikasjonsdiktet, kunne man skeptisk tilføye. Og under den forutsetning at han ikke forstiller seg i det han skriver. Om sangene ble skrevet i katekismens rekkefølge, vet vi ikke. Noen av dem kan ha blitt skrevet tidlig, andre sent. Hvis den første sangen til trosartiklene faktisk står i et avhengighetsforhold til det diktet Kingo skrev til sitt eget bryllyp (se komm. til TA 1), innebærer det at denne sangen ikke kan ha blitt til før en tid etter 1694. Og hvis vi går ut fra at den islandske dikteren Stefán Ólafsson faktisk la en tidlig versjon av den andre sangen til Fadervår (FV 2) til grunn for sin «Melodia», betyr det at i alle fall denne sangen, den vi kjenner som «Herre Gud, ditt dyre navn og ære», har en forhistorie som strekker seg tilbake til en tid før 1688 (Eggertsdóttir og Haarberg 2010).
På grunnlag av den kunnskapen vi i dag har, kommer vi ikke nærmere med hensyn til tidfestingen.

1.2 Trykkebestrebelsene

At dikteren faktisk tok sikte på å få sangene trykt, på samme måte som han også ønsket sin nordlandsbeskrivelse – Nordlands Trompet – trykt (jf. Lauvstad 2006: 49–53), hersker det ingen tvil om. Han skriver det selv, i dedikasjonsdiktet til fetteren, kongens confessionarius (skriftefar): «Jeg meener at Bogen maa trykkes» (Ded.Jesp. 51). Men det skulle vise seg at denne trykkingen satt langt inne.
I det Lübeck-utgitte tidsskriftet eller snarere nyhetsbrevet Nova Literaria Maris Balthici et Septentrionis (Litteraturnytt fra Østersjøregionen og Norden) opplyses det i februar 1701 at Petter Dass hadde både evangelie- og katekismesanger klare for trykken: «Petrus Dassius, Pastor Alstahaugensis [...] Hymnos sacros ex pericopis totius Anni Evangelicis et Epistolicis, Capitibus item Catecheticis, composuit vernaculos, typis jamdiu maturos, modo Editorem invenirent.» (Petter Dass, sogneprest i Alstahaug, har skrevet salmer på morsmålet til hele kirkeårets evangelie- og episteltekster, og dessuten til katekismens hoveddeler, salmer som allerede lenge har vært klare for trykken, om de bare hadde kunnet finne en utgiver.) Etter alt å dømme beror opplysningen på daværende rektor ved Bergens katedralskole, Søren Lintrup, som var nyhetsbrevets bergenskorresponent. Kunngjøringen bekrefter altså vanskelighetene med å få sangene trykt, men den har videre interesse fordi den godtgjør at også epistelsangene (skrevet av Dass' kapellan, Steen Wirtmand) forelå på dette tidspunktet. Dermed synes det utvilsomt at verket fra starten av var planlagt å omfatte både evangelie- og epistelsanger. Når Dass' Evangeliesanger fra og med Christiania-utgaven 1847 og deretter Eriksens utgave i Samlede Skrifter (bd 3, 1877) er blitt utgitt alene, uten Wirtmands bidrag, har vi følgelig gjennom utgivelsen, og deretter litteraturhistorieskrivingen, tilført den kanoniserte nasjonallitteraturen et verk som antakelig var opphavmannen fremmed.
Men hva med Jespersen; kunne ikke han trekke i de rette trådene? Som mellommann hadde han de beste forutsetninger. Han og den nordlandsbaserte fetteren var født samme år, og de kjente hverandre godt. Sannsynligheten taler for at de var barndomsvenner. De studerte også noenlunde samtidig i København. Etter avlagt eksamen kunne Jespersen skjøte på sine studier med fire år i Leiden, Utrecht og London, for han hadde arvet betydelige beløp fra sin far (K. Hansen 2006: 173–74). Etter en periode som sogneprest og prost på Fyn ble han av Christian V i 1688 utnevnt til kongelig confessionarius. Majesteten hadde latt seg imponere av hans talegaver. Noen av skriftefarens svært omfangsrike liktaler ble utgitt i trykken, men som forfatter utmerket han seg ellers ikke. Hans Betraktninger over Troens Artikler forble utrykte, men foreligger i håndskrift. At han nøt stor tillit i toneangivende kretser, kan ikke betviles; han ble for eksempel oppnevnt som medlem av den salmebokkommisjonen som skulle løse den høyst delikate Kingo-saken og utarbeide ny kirkesalmebok (Malling 8.186–206). Resultatet forelå i 1699. I forbindelse med den mye omtalte «thistedske Besættelses-Sag» i 1697 fungerte han som biskop Jens Bircherods fortrolige (Bircherod 1846: 344). Dersom vi kan feste lit til den historien A.D. Jørgensen forteller i sin Griffenfeld-biografi, var det netopp Jespersen som fangen på Munkholmen kunne takke for at han endelig ble løslatt (Jørgensen 1894: 2.472).
Det kan dermed fastslås at Peder Jespersen i kraft av sin posisjon nær maktens sentrum hadde god mulighet til å øve innflytelse til fordel for sine helgelandske famliemedlemmer. Da fogd Peter Angell i 1704 ble utnevnt til viselagmann i Nordlandene, skjedde det ved Jespersens mellomkomst (K. Hansen 2006: 175). Da to sønner av sognepresten i Rødøy ble tatt til fange av «Tyrcken», ble det gitt tillatelse til pengeinnsamling i kirkedøren etter at Peder Jespersen hadde øvet påtrykk overfor kongen personlig, et påtrykk som ble satt inn etter anmodning fra fetter Dass (K. Hansen 2006: 178–79). Da dikterspiren Marcus Volqvartz, som også tilhørte Petter Dass' familie, i perioden 1695–1697 studerte i København, losjerte han hos Jespersen (Svarstad 1973: 16). Anders Dass, dikterprestens sønn, bodde som student ikke hos Jespersen, men av sistnevntes bevarte brev til fetteren (1693) ser vi at de to slett ikke var fremmede for å gjøre hverandre tjenester – mot vederlag (jf. K. Hansen 2006: 179–80). I en publiseringssak kunne Petter Dass – med Peder Jespersen på laget – ikke håpe på noe særlig mer.
Likevel må noe ha gått galt. Prosessen stoppet opp i 1698, etter biskop Krogs imprimatur. Hvorfor vet vi ikke. Påstanden om at sangene hans ble møtt med motstand fordi de så å si var gått ut på dato (K. Hansen 2006: 308), har ingenting for seg; den hypotesen motbevises ettertrykkelig av publiseringshistorien, av de såkalte folkemelodiene og av det faktum at 1600-tallets andaktslitteratur generelt, ikke bare Petter Dass', fikk stor utbredelse på 1700-tallet (Haarberg 2006: 52). Den gamle litteraturen fikk faktisk nytt liv takket være pietistene.
Én mulighet kan være at Petter Dass vegret seg for å bla opp et tilstrekkelig stort beløp. Mye tyder på at pengene fantes, men sognepresten kan jo ha vært en gjerrigknark. Og selv om han åpenbart drev stort som fiskeoppkjøper, har vi spinkle kunnskaper om fortjenesten. Som upublisert forfatter fra det nest ytterste nord kunne han neppe få boktrykkeren til å risikere noe som helst, og den boken det her var snakk om å trykke, lå i omfang langt over gjennomsnittet. Førsteutgaven fyller hele 424 sider og må ha vært dyr i produksjon. Det samme gjaldt Evangeliesangene. Førsteutgaven på 282 sider ble ikke trykt før i 1723, hele 16 år etter opphavsmannens død.
En annen mulighet kan være at boken ble stanset av sensuren ved Det teologiske fakultet. Sensor kan ha festet seg ved noe som hadde gått biskop Krog forbi; Krog og Dass kjente hverandre fra studiedagene i København, og man stikker jo nødig en gammel kompis kjepper i hjulene. Likevel: De endringene Dass foretok i perioden 1698–1707, ser ikke ut til å ha vært teologisk særlig følsomme. Det eneste mulige irritasjonsmomentet, slik jeg ser det, kan ha vært Dass' bruk av verdslige melodiforelegg; Kingo hadde tidligere måttet forsvare seg mot denne praksisen (se kap. 6.2), og da førsteutgaven av Katekismesangene omsider ble utgitt i 1715, skjedde det uten de verdslige melodihenvisningene.
En tredje mulighet kan ha vært regelrett sommel i sensurprosessen, hos stiftets biskop eller på Universitetet. Bokhistorien mangler ikke eksempler på at sensor rett og slett hadde bedre ting fore og dermed forla hele saken. «Censuren var ofte en tyngende Byrde, som Professorerne gærne ønskede at skubbe fra sig,» skriver William Norvin i sin universitetshistorie (Norvin 1937: 1.211). Sensuroppgavene tilhørte ifølge fundasen (universitetsloven) fakultetets dekanus, men hvis han var forhindret, måtte de tre andre professorene tre støttende til, og man kan godt tenke seg at noen saker ble liggende for lenge i «ingenmannsland» (Norvin 1937: 1.212). Charlotte Appel viser hvordan forhåndssensuren flere ganger i praksis fungerte dårlig, ikke minst i tilfellet Niels Mikkelsen Aalborg (Appel 2001: 1.405–06). Leser man utgivelser fra 1600-tallets siste og 1700-tallets første del, vil man ofte stusse over den store tidsavstanden mellom sensors daterte imprimatur og utgivelsesåret. For eksempel skulle man i utgangspunktet tro at Johann Arndts berømte Fire Bøger om Den Sande Christendom (utgitt på tysk i 1606–1610) ville ha vært grei skuring for sensuren. Boken forelå ferdig oversatt av Samuel Jensen Ild i 1682 og ble da sensurert av biskop Kingo, som fant oversetterens arbeid «artig og grundelig». Men professor Bircherod ga likevel ikke sitt imprimatur før fire år senere, i 1686, til tross for at Ild ifølge sensor under arbeidet hadde hatt «GUds Lys og Sandhed udi sit Hierte». Boken forelå ferdig trykt i 1690. Marcus Volqvartz' første utgivelse med åndelige sanger, Siælens Luth, passerte biskop Krogs sensur i 1708, men ble ikke trykt før seks år etter (1714). Og vi kan gå ut fra at han brukte samme mellommann som Dass, den godeste Peder Jespersen. I og for seg var det med andre ord ikke unormalt at forhåndssensur og trykking kunne trekke i langdrag.
En fjerde mulighet, som utmerket godt lar seg kombinere med de tre nevnte, kan være at Dass – av én eller annen grunn – mistet fetterens gunst, at fetteren ikke lenger ville la seg engasjere på dikterprestens vegne. Hvorfor Jespersen eventuelt gikk sur, vet vi ikke, men vi kan lett tenke oss at han, som medlem av salmebokkommisjonen, hvor det for øvrig gikk hardt for seg, ikke ønsket å måtte forsvare sin provinsielle fetter for hans gammelmodige og ufromme melodiforelegg. Denne luftige spekulasjonen kan underbygges på to punkter.
For det første kan det se ut til at Dass opprinnelig var tiltenkt en rolle som æresversforfatter til den planlagte utgaven av Anders Bordings Poetiske Skrifter, for øvrig den første samleutgave av noen dansk dikters verk overhodet. Det lar seg slett ikke bevise at Dass' «Censur over Anders Bording», datert 1706 (SV 1.202–04), ble skrevet med tanke på denne utgaven, men det virker rimelig (Sønderholm i Bording 1986: 2.74). Diktet har æresversets genrekjennetegn, og det var nettopp i 1706 at utgiveren Frederik Rostgaard satte inn et nytt støt for å få Bording-prosjektet realisert. Peder Jespersen figurerer på listen over subskribenter (Bording 1986: 2.76). Denne listen ble til i perioden 1703–1706, samtidig med at Dass' æresvers ble skrevet. Nordlandsprestens hyllest ble likevel aldri inkludert i utgaven, som, etter mye trøbbel med finansieringen, forelå trykt først i 1735. På dette tidspunktet, 28 år etter sin død, stod Petter Dass på høyden av sin makt som forfatter. Hans katekismesanger hørte til blant bestselgerne. Dermed ville han også ha vært høyaktuell som forfatter av æresvers. Når han ikke ble det, virker det urimelig å la være å stille spørsmålet om dikterprestens mellommann i København bidro til å forpurre, snarere enn å befordre, det ønskede resultat.
For det annet kan man spørre seg om Katekismesangenes utgivelsestidspunkt står i et visst forhold til Peder Jespersens død. Kongens skriftefar døde 3. november 1714, etter 26 år i tjenesten. Året etter, voilà, forelå Petter Dass' Katekismesanger på markedet. Nå passerte de riktignok sensuren noen måneder før Jespersens død. Sensors imprimatur er datert 31. mai 1714. Min spekulasjon er dermed lovlig – eventuelt ulovlig – løs. Men i tillegg kan vi lett tenke oss at en tredje aktør kan ha spilt en rolle i forbindelse med trykkingen. Dikteren Marcus Carstensen Volqvartz, som vi vet bodde hos det barnløse Jespersen-paret i studietiden (1695–1697), og hvis familie dessuten var grundig inngiftet i familien Dass (Svarstad 1968), utga sine populære samlinger med leilighetsdikt, Sjælens Luth, Brude-Skammel og Liig-baar, nettopp i 1714. Boktrykkeren, Ove Lynov, var den samme som antok Katekismesangene, og ikke han som faktisk hadde trykt dikterprestens Bibelske visebok tre år før, Jørgen Matthias Godiche. Petter Dass' gjennombrudd på markedet for trykte bøker kom nemlig med Christiania-bokhandler Friderich Jacobsen Bruns utgave av Aandelige Tids-Fordriv eller Bibelske Viise-Bog, som Godiche stod for trykkingen av i 1711. Katekismesangene fulgte som bok nummer to.
Mot denne spekulasjonen taler publiseringshistorien til Dass' øvrige bøker. Hvis Jespersen utgjorde proppen i prosessen, hvorfor hadde den da ikke virket i tilfellet Bibelsk visebok? Og hvorfor kom ikke også de andre upubliserte bøkene på markedet da fetteren ikke lenger kunne intervenere? For det gjorde de ikke. Epistel- og evangeliesangene kom ikke før åtte år senere (1723). Det gjorde heller ikke Trende Bibelske Bøger (1723), og for Nordlands Trompets del gikk det hele 24 år (1739).
En femte mulighet ligger i boktrykkervanskeligheter. Dersom Peder Jespersen prøvde å finne en villig leverandør av trykketjenester i 1698, kunne man gjette på at det naturlige førstevalget ville ha vært Johan Philip Bockenhoffer (jf. Ilsøe 1992: 77–78). Hans trykkeri hadde ikke bare den rette åndelige profilen; innehaveren hadde også siden henholdsvis 1682 og 1683 kunnet smykke seg med titlene «kongelig boktrykker» og «universitetsboktrykker». Bockenhoffers hustru, Dorothea, var datter av bokhandleren Christian Cassube (død 1693), som hadde hatt privilegium på bokhandel i Norge. Men problemet var bare det at Bockenhoffers trykkeri i 1698 befant seg i krise. Boktrykkeren selv hadde vandret heden ved juletider i 1697. Til tross for at hun mistet mannens privilegier, drev enken videre, men å satse på en nordnorsk debutant våget hun neppe. Hvem skulle den ambisiøse dikter så vende seg til? Den eneste trykkeren som drev en noenlunde sikker geskjeft omkring år 1700, var Joachim Schmedtgen (Ilsøe 1992: 75–77), som på egen bekostning trykte Dorothe Engelbretsdatter i 1699. Uansett antok han altså ikke Petter Dass, som, motsatt sin bergenske dikterkollega, ikke hadde demonstrert sine sangers salgbarhet.
Konklusjonen lar seg ikke trekke uten motstand. Alt i alt virker det likevel sannsynlig at det ligger økonomiske betraktninger til grunn for boktrykkernes vegring. At Dass hadde økonomi til å betale for utgivelsene, kan ikke uten videre torpedere dette argumentet. Boktrykkerne hadde begrenset kapasitet og ville rimeligvis konsentrere seg om titler som ikke bare hadde fått bekostet sats, trykk og papir. De ønsket seg titler som lå an til å selge godt hos bokhandlerne. Søren Lintrup, som i 1701 hadde etterlyst en utgiver som var villig til å utgi Dass, beklaget seg i 1704 på generelt grunnlag over boktrykkernes og bokhandlernes «stadige Gnavenhed» og løftebrudd (Nyrop 1870: 1.194). Det faktum at trykkingen ble kontrahert fra Norge i forbindelse med alle de tre første bøkene, tydeliggjør Dass' handikapp som ukjent provinsdikter. Om vi kan stole på Bibliotheca Danica, ser dessuten markedet for bønne- og salmebøker ut til å ha nådd en bølgedal omkring århundreskiftet (jf. Holm 1891: 1.531–32). Den trege tendensen, som for en del vel kan forklares av Den store nordiske krig, holdt seg helt frem til 1730-tallet (Horstbøll 1999: 382 og 686). Kan det være en tilfeldighet at det var Dass' minst omfangsrike utgivelse, Bibelsk visebok, som først slapp til på markedet for trykte bøker? Og at det var den verdslige og minst salgbare, Nordlands Trompet, som kom sist? Neppe.

1.3 Håndskriftpubliseringen

Bokhistorien lærer oss at Gutenbergs oppfinnelse ga støtet til en veritabel kulturrevolusjon (Eisenstein 1983: The Printing Revolution in Early Modern Europe). I løpet av forholdsvis få år ble en i hovedsak muntlig kultur erstattet av en trykkekultur, med alt den innebar av leseferdighet, opplysning og sekularisering. Forandringene kom likevel ikke over natten. Det tok lang tid før trykkekulturen nådde sine sosiale og geografiske yttergrenser. I den første fasen betydde ikke trykkerietableringene at avskriverne ble arbeidsledige. Tvert om ga de trykte bøkene dem mer å skrive av. Spredning av bøker ved hjelp av avskrift foregikk dermed i flere hundre år parallelt med mangfoldiggjøringen i trykk (jf. Colclough 2007: 38). Ennå i min egen ungdom på 1960- og -70-tallet foregikk for eksempel spredningen av populære sangtekster som regel ved avskrift. Alle hadde gitar og ringperm.
Man kan i den aktuelle perioden mellom Gutenberg og Gates sondre mellom tre typer håndskriftpublisering (Love 1998: 47): (1) forfatterpublisering («author publication»), (2) forretningspublisering («entrepreneurial publication») og (3) brukeravskrift («user publication»). I det første tilfellet ønsker forfatteren å beholde en viss kontroll over spredningen, oftest av politiske hensyn, en kontroll som ikke kan beholdes dersom boken spres som trykk. Han eller hun sikter seg inn mot en snevrere krets; målgruppen er tydelig definert. I England benyttet diktere som Andrew Marvell (1621–1678), John Dryden (1631–1700) og Alexander Pope (1688–1744) seg av denne typen håndskriftpublisering ved flere anledninger. Forretningspubliseringen (av håndskriftbøker) kunne til tider konkurrere med publiseringen av tryke bøker med hensyn til opplagsstørrelse. Harold Love viser til et eksempel i Flandern på slutten av 1400-tallet, der man i et skriptorium produserte 400 eksemplarer av en lærebok for universitetet, et antall tilsvarende et vanlig opplag for en trykt bok på den tiden (Love 1998: 37). Brukeravskriftene forklarer seg selv. Man skriver av det man har behov for: Petter Dass (omkring 1700) eller Tom Lehrer (omkring 1970).
Leseferdigheten i bredere lag av samfunnet kom som en uunngåelig følge av den nye boktrykkteknologien, også i Danmark-Norge. Men innretningen mot lesning av trykt tekst reserverte likevel avkodingen av håndskrift til en atskillig mindre gruppe, ettersom katekismeundervisning og allmueskole vanligvis ikke innebar skriveopplæring. Her på våre kanter lærte folk flest dermed skrivekunsten atskillig senere enn lesekunsten. Det kunne faktisk ligge et par hundre år imellom (Markussen 1990; Appel 2001: 1.84).
Håndskriftpubliseringen generelt, og den skandinaviske spesielt, er som fenomen lite utforsket. Det overleverte materialet varierer dessuten sterkt i omfang fra land til land. I Norge ligger antallet bevarte håndskrifter forholdsvis lavt. På Island har de antakelig den rikeste overleveringen, noe som kan tyde på at skriveferdigheten stod relativt mye sterkere der, og dermed også den ferdigheten som skal til for å lese håndskrift.
Vi kjenner flere eksempler på at tekster av forskjellige slag på 1600-tallet i Danmark-Norge lenge sirkulerte i avskrift før de ble trykt. Da Aalborg-bispen Henrik Bornemann fikk trykt sin katekisme (Spørgemaal over Catechismus) i 1694, skjedde det etter at den, ifølge tittelsiden, hadde vært brukt «nogle Aar lyckeligen udi Skrift», dvs. håndskrift. I forordet til sin katekismeforklaring trykt i 1681 skriver Toten-presten Knud Sevaldsen Bang at trykkingen av den kommer som et svar på et ønske om at den måtte kunne leses av dem som behersker trykk, men ikke «skrifft» (jf. Appel 2001: 1.184; Fet 1995: 59). Bang delte ut den trykte boken gratis til sine sognebarn. Hans historie lærer oss dermed to ting: for det første at det ga mening å gi bort en trykt bok til ungdommen, det vil si at mange (burde) kunne lese «i bok», og, for det annet, at det for de fleste lesekyndige bød på problemer å lese håndskrift. Toten skilte seg neppe særlig ut fra andre norske prestegjeld på den tiden. Tilsvarende hensyn gjaldt også for Næstved-læreren Diderik Grubbe, som i 1684 fikk sendt sine åndelige sanger (Siælens Aandelige Harpe-Klang) i trykken etter at de lenge hadde foreligget i håndskrift, om vi skal tro forordet.
At også Petter Dass' dikt og sanger tidlig ble spredt i avskrift, har vi flere vitnesbyrd om. Sønnesønnen Albert Christian Dass skriver i forordet til sin utgave av Nordlands Trompet (1763) at diktet «efter Skribentens Død har [...] vanket om Haandskrevet i manges Hænder». Faktisk vet vi at det også før skribentens død sirkulerte i avskrift, ja, før det i det hele tatt var ferdigstilt. Dette fremgår av hans rimbrevutveksling med Ole Hansen Nysted i 1678 (SV 1.251–55). Andreas Emil Eriksen, den første filologen som tok for seg Petter Dass i en bemerkelsesverdig utgave fra 1874–1877, kunne i det tilleggsbindet han utga i 1891 (under sitt opprinnelige familienavn Erichsen), fastslå at «Avskrivervirksomheden dreves på den [Dass'] Tid i en Udstrækning, hvorom man nu vanskelig kan gjøre sig den rette Forestilling. For Dass's Vedkommende vides med Sikkerhed, at ikke alene hans mangfoldige særskilte Viser ved forskjellige Leiligheder, men også hans større arbeider var i Omløb gjennem Afskrifter, allerede medens han selv levede» (SS 4.129–30). Hvordan kan Eriksen vite dette så sikkert? Hans beste argument ligger i den håndskriftsamlingen som «en Ynder af hans Muse» var i stand til å kompilere få år etter dikterens død. Samlingen omfattet hele 127 tekster, korte så vel som lange (jf. Midbøe 1947, bibl.).
Av Katekismesangene finnes det i skrivende stund (2012) bevart tre tilnærmet fullstendige avskrifter (se kap. 9.1). To av dem (O og T) er brukeravskrifter. I den ene av disse to, datert 1705, opplyses det at avskriveren har tatt bryet for å kunne overraske sin søster; den andre begrunner ingenting. Begge disse brukeravskriftene sløyfer imidlertid de innledende dedikasjonsdiktene. De omfatter heller ikke de æresversene som avslutter førsteutgaven. For brukerne var det the real thing, selve katekismesangene og ingenting annet, som kalte på interessen. Dedikasjonsdikt kunne man knapt bruke til noe. Den tredje avskriften (D), den som kom for en dag så sent som i 2002 (Haarberg 2003), er imidlertid ingen brukeravskrift. Det dreier seg om en avskrift foretatt av Steen Wirtmand, Petter Dass' svoger, kapellan og dikterbror. Denne avskriften ligger dikterens egenhendige manuskript atskillig nærmere enn de to brukeravskriftene. Det foreligger en reell mulighet for at vi her har å gjøre med det håndskriftet som ble sendt biskop Krog til sensur i 1698. Håndskriftet inneholder ingen åpenbare feil og er prydelig skrevet.
I tillegg til disse tre tilnærmet fullstendige håndskrevne versjonene rommer overleveringen tre håndskrifter av «Peder Dassis Lovsang», en forløper til «Herre Gud, ditt dyre navn og ære». Når det ikke lar seg oppdrive flere sanger i avskrift, betyr ikke det at avskrifter alltid har vært mangelvare, og at Eriksen overdriver. Vi kan generelt ta for gitt at håndskrifter med hensyn til overleveringen er mer utsatt enn trykk, blant annet fordi det lenge stod så dårlig til med leseferdigheten hva håndskrift angår. Det man ikke kan lese, er man mindre tilbøyelig til å spare på.

1.4 Førsteutgaven

Ove Lynov het boktrykkeren som omsider fikk fart i saken, en 26 år gammel mann som i 1713 hadde begynt for seg selv (Ilsøe 1992: 95–98 og 107–09). Unge Lynov manglet slett ikke akademisk dannelse, han var som prestesønn utdannet «in allen nöthigen Wissenschaften» (Gessner 1740: 144). I fem år, fra 1703 til 1708, gikk han i lære hos boktrykker Daniel Eichhorn; i 1710 ble han så ansatt som boktrykker i marinen (Flaaden). Trykkpressen var med andre ord Kongens. Men da han i september 1713 etablerte sin egen virksomhet, kjøpte han presse og typer av dødsboet etter Johan Jacob Bornheinrich, som hadde strøket med i byllepesten som herjet København i 1711–1712. Bornheinrichs enke var antakelig datter av Daniel Eichhorn, boktrykkeren som hadde hatt vår mann i lære.
Ove Lynov etablerte seg i 1715 på Vandkunsten, en hyggelig liten plass i København som i dag preges av alt annet enn settekasser og trykksverte. Beliggenheten skulle vise seg å bli en suksessfaktor, for da den store bybrannen herjet i 1728, gikk alle boktrykkeriene opp i flammer, bortsett fra Lynovs og ett til. Som boktrykker holdt han det gående frem til sin død i 1755.
Virksomheten ble lagt forholdsvis bredt an. De første årene utgav han både vitenskap og andaktslitteratur; Volqvartz' Siælens Luth (1714) og Dass' Katekismesanger (1715) representerer sistnevnte kategori. Blant de første vitenskapelige (dvs. latinskspråklige) verkene han trykket, var norske Jonas Ramus' Ulysses & Outinus Unus & Idem (Odyssevs og Odin: én og den samme), en tidstypisk spekulasjon av rudbecksk format. Vi kan merke oss at Ramus ble dimittert fra katedralskolen i Trondheim i 1665, samme år som Peder Jespersen. En tredje skolekamerat fra samme kull, Andreas Claudianus, benyttet seg av Lynovs tjenester i 1717. Om vi så tilføyer Marcus Volqvartz (1714), Joachim Fr. Ramus, Jonas' matematikerbror (1713), Ludvig Holberg (1715) og Johan Heitmann, som tegnet kart over Helgeland for Jonas Ramus, ser vi at Ove Lynov de første årene hadde påfallende mange norskfødte forfattere blant sine oppdragsgivere. Det kan dermed se ut til at Lynov i en viss utstrekning slo seg opp på ambisiøse, umeritterte norske forfattere, som med stor sannsynlighet kjente hverandre, eller som i det minste forholdt seg til samme mellommenn. Lynovs egen forlagssatsning på andaktsbokmarkedet, Guds Børns aandelige Tak-Alter, eller Kirke-, Huus- og Rejse-Bog (1713), ser ikke ut til å ha blitt noen suksess; det finnes i hvert fall ingen registrerte nye utgaver av den.
Petter Dass' bok, en oktav inneholdende 48 katekismesanger, pluss mer eller mindre obligatoriske æresdikt til og fra forfatteren foran og bak, er påkostet både med hensyn til typestørrelse (18 pkt) og marger. Førsteutgaven flotter seg med flere ark (26,5) enn noen senere utgave. Opplaget har antakelig ligget på ca tusen eksemplarer (Appel 2001: 1.516). Vi kan dermed gå ut fra som sikkert at Lynov ikke tok risken ved utgivelsen selv, men ble betalt. Av hvem? Sannsynligvis av opphavsmannens egen sønn, Anders, men ikke nødvendigvis personlig. Peder Jespersen kan neppe ha vært involvert, ettersom han døde i november 1714. Marcus Volqvartz kan ha inngått kontrakten med Lynov i forbindelse med trykkingen av sine egne bøker, men jeg har ikke kunnet verifisere noen København-reise for hans del i det aktuelle tidsrommet. I 1714 fikk han for øvrig kall på Ørlandet. Utgivelsen av Siælens Luth ser ut til å ha gitt nokså momentan uttelling.
Den trykte utgaven skiller seg fra Wirtmands avskrift i tre ytre henseende: For det første inneholder den et register over sangene. Et register kan oppfattes som en typisk funksjon av det trykte medium (Ong 1983: 121–24). For det annet inneholder førsteutgaven æresvers skrevet av sønnen Anders Dass og svogeren Steen Wirtmand. Vi kan følgelig gå ut fra at disse kom til etter 1698. Æresvers ble av trykkerne som oftest plassert først i boken. Det at de her står sist, kan enten tyde på at settingen allerede var kommet i gang da disse diktene ble forelagt Lynov, eller at trykkeren utsatte dem for å se hva han hadde igjen av arket til slutt. Svaret på det skulle vise seg å bli «ingenting»; derfor fyller æresversene et eget halvark. For det tredje inneholder den trykte utgaven i alt syv anmerkninger, fire ordforklaringer og tre teologiske noter. Ordforklaringene ser ut til å være beregnet på spesifikt danske lesere. De teologiske kan synes merkelig tilfeldige. Hvorfor kommentere akkurat disse tre versene (TA 2.17.6, TA 3.15.3 og FV 1.17.2) og la resten ligge? Det finnes sannelig ingen mangel på kommentable passasjer. Hvem som står bak merknadene, vet vi ikke. Eriksen regner med at de språklige er «Forlæggerens», mens de teologiske må bero på «Forfatteren selv» (SS 2, forordet). Vi kan ikke utelukke at det forholder seg slik. Men den påfallende tilfeldigheten i de teologiske kommentarene og det faktum at to av dem gjelder det samme uttrykket, Guds «Krantz», kan snarere tyde på at opphavet er et annet: en som ikke syntes han ville brenne inne med sin spesialkunnskap.

1.5 Publiseringshistorien 1715–1794

Lynovs utgave av Petter Dass' katekismesanger skulle vise seg å bli en suksess, om ikke umiddelbart. Salget tok ikke av for alvor før på 1720-tallet, da Lynov fikk konkurranse av Hans Philip Bockenhoffer, boktrykker uten fagbrev, som drev sine foreldres virksomhet videre etter deres død, ja, faktisk etter at den var lagt ut for salg. Bockenhoffer, som ved dette vakte de etablerte boktrykkernes protest, må ha været profitt. Hans utgave er satt tettere, den omfatter 72 sider færre enn Lynovs. Følgelig har han ganske sikkert også kunnet konkurrere på pris. Lynov befestet så sin stilling som Dass-utgiver med en utgave av Epistel- og evangeliesangene i 1723, og han fulgte samtidig opp med en ny utgave av Katekismesangene, 110 sider slankere enn førsteutgaven. Flere utgaver fulgte fra Lynovs presse i 1728, 1732, 1736, 1742 og 1753 (sistnevnte hans første i det mindre duodes-formatet). Vi kan på dette grunnlag ta for gitt at dikterprestens katekismesanger har vært en sikker vinner for Ove Lynovs forlagsvirksomhet, så å si fra begynnelse til slutt. Konkurrenten, Bockenhoffer, fikk på sin side bemektiget seg Trende Bibelske Bøger, også utgitt i 1723, men det skulle vise seg å bli en mager trøst. Trende Bibelske Bøger fikk ingen suksess og kom så vidt vites ikke i ny utgave før i Samlede Skrifter (1877). Som bibelske epos tilhører de for så vidt heller ikke andaktslitteraturen.
Da Hans Philip Bockenhoffer i 1720 meldte seg på i kampen om Katekismesangene, la han rett og slett Lynovs førsteutgave til grunn for satsen. Ingen kunne med loven i hånd hindre ham i det. Året etter kom imidlertid en «norsk» utgave ved Fridrich Jacobsen Brun. Han hadde fått kongelig privilegium for sin virksomhet som Christiania-bokhandler og som sådan allerede utgitt dikterprestens Bibelske visebok. Også Kateksimesangene kunne dermed selges i Christiania og omegn; ifølge tittelsiden finnes de «hos hannem [boghandler Brun] tilkiøbs». Dermed bød han ikke på reell konkurranse for Lynov. De to delte markedet seg imellom, med Skagerak som udiskutabelt skille. Hvem Brun kjøpte trykkeritjenester hos, røpes for sikkerhets skyld ikke. Om Bibelsk visebok samarbeidet han først med Jørgen Matthiasen Godiche (1711) og deretter Johan Sebastian Martini (1719). En annen kandidat blant København-trykkerne kunne være Johan Jørgen Høpfner, for han har etterlatt seg trykk av enkeltsanger (til budene). Ved slikt salg av «skillingsviser», som han utviklet til en slags spesialitet, kunne han tjene en ekstra slant på et betalt oppdrag, og det uten å gå oppdragsgiveren i næringen. Christiania-bokhandleren kunne på sin side også si seg fornøyd. Han markedsførte en ny utgave i 1727 og enda én i 1734, men denne siste gangen i kompaniskap med boktrykkeren Herman Henrich Rotmer, som på tittelsiden åpenlyst utfordrer Lynov på det danske markedet, fra sitt officin på Gråbrødre Torv. Samme år som Lynov utgav Brun også Evangeliesangene, men da for sitt norske marked (Seip i Dass 1960: 338). Med sine avgjørende initiativ fremstår Friderich Jacobsen Brun som en krumtapp i arbeidet med å spre dikterprestens sanger. Han døde ifølge bokhistorikeren Harald Tveterås som en rik mann i 1741.
Noen generell copyright-lovgivning fantes ikke på 1700-tallet. Tvert imot ble det i januar 1723, da privilegiet på trykkingen av Kirkesalmeboken utløp, presisert at det stod enhver (etter å ha innordnet seg sensurplikten) fritt å trykke «så vel samme Bog som og andre gejstlige Bøger, paa hvilke nogen Anden ikke har et særligt Privilegium» (Nyrop 1870: 1.253).
Da Christiania-bokhandler Brun sendte en av sine svenner over til Bergen for å selge bøker der, ble det bråk (Tveterås 1950: 1.86), for bokhandlerprivilegiet hans rakk ikke så langt. Bergen hadde nemlig fått sin første privilegerte boktrykker nettopp i 1721. Han het Peder Nørvig. I 1723 fikk Nørvig i tillegg Kongens privilegium som bokhandler, i alle fall oppfattet han det slik selv. Privilegier ble i sin alminnelighet utstedt for å sikre den næringsdrivende mot ødeleggende konkurranse. Myndighetene ønsket å stimulere til salg av bøker, fremfor alt andaktsbøker, slike som Dass', og utstedelse av privilegier var deres viktigste virkemiddel i så måte. Boktrykkerne og forlagsbokhandlerne kunne i ly av privilegiet satse større enn de ellers ville ha våget.
Peder Nørvig hadde opprinnelig drevet trykkeri i København, fra 1710 eller kanskje enda før (Ilsøe 1992: 94). I 1721 flyttet han på oppfordring virksomheten til Bergen, hvor han var aktiv frem til sin død i 1741 (Wiesener 1921: 7-14; Tveterås 1950: 1.72). Alstahaug-presten hadde han god kjennskap til. I samarbeid med bokhandler Johan Kruse hadde han tre ganger (i 1715, 1718 og én gang uten trykkeår) utgitt Bibelsk visebok mens han ennå holdt til i København.
Nørvigs utgaver av Katekismesangene mangler opplysning om utgivelsesår, men vi kan gå ut fra at den første kom kort tid etter at han hadde etablert seg i Bergen. På grunnlag av en sammenlignende bibliografisk analyse av bevarte eksemplarer og fragmenter lar det seg gjøre å skille mellom syv utgaver satt og trykt av Nørvig. I omfang og layout er de like, men i detaljene, som for eksempel arksignaturene, kommer små signifikante forskjeller likevel til uttrykk. I gjennomsnitt utgav Nørvig dermed Dass' Katekismesanger oftere enn hvert tredje år i løpet av den attenårsperioden han var virksom (1721–1741). Han må faktisk langt på vei ha slått seg opp på Petter Dass. I tillegg til lokalt salg kunne han regne med nordlandshandelen. Eksemplarer av Nørvigs utgaver finnes ennå oftest på Nordvestlandet. Da Jostein Fet gjennomførte sin store undersøkelse av skifter på Sunnmøre og i Romsdal fra perioden 1690–1839, viste det seg at Petter Dass, og da spesielt hans katekismesanger, dominerte stort. Katekismesangene topper listen for «populære songbøker» (Fet 1995: 236). At pionéren Nørvig må ha bidratt vesentlig til denne bokspredningen, kan det ikke herske tvil om. I 1739 trykte han også dikterprestens nordlandsbeskrivelse for første gang (samtidig med at boken ble utgitt i København for det danske markedet).
Etter Nørvigs død drev enken trykkeriet videre. Ganske snart så hun seg imidlertid nødt til å forsterke virksomheten; hun slet med dårlig syn. Forsterkningen avstedkom hun på den sedvanlige måten, ved rett og slett å gifte seg med en villig fagmann fra København. Slik kom den 26 år gamle tyskeren Christopher Kothert til Bergen som boktrykker (Wiesener 1921: 14–22). Lokalene på Torgallmenningen brant ned til grunnen i 1751, men Kothert kom seg på beina igjen og utga blant annet Nordlands Beskrivelse (Trompeten) i 1763, slik hans «formann» hadde gjort 24 år før. Likevel må det regnes for sannsynlig at hans udaterte utgaver av Katekismesangene – minst tre – kom på 1740–tallet, da markedet var på det heteste. Kothert døde i 1770, fire år etter sin aldrende hustru.
Friderich Jacobsen Brun ser imidlertid ut til å ha fått konkurranse om markedet i og omkring Christiania allerede i 1727, da han hentet hjem sin annen København-trykte utgave. Eriksen nevner nemlig i SS (1.LXXXIII) enda én 1727-utgave, uten oppgitt utgiversted, kjent fra et eksemplar i privat eie (hos «Boghandler Langhoff i Kjøbenhavn»). Også i 1634 og 1643 kom det utgaver uten oppgitt trykkested, utgaver som ser ut til å stamme fra det trykkeriet Wilhelm Wedemann drev i Christiana frem til sin død i 1718 (Jacobsen 1983: 47). Fra da av ble det drevet videre av hans enke, Ambjør Marie Hobro. Hun må ha luktet storsalg da Brun la i vei med ny utgave og lanserte så sin egen, i kamuflert konkurranse: uten å oppgi hvem som stod bak utgaven. Brun hadde jo sitt kongelige privilegium å vise til. Og forholdet mellom Wedemann og Brun hadde aldri vært godt. Før striden med Brun hadde Wedemann, som utfordrer, også ligget i strid med den etablerte Christiania-trykkeren Michel Thomessøn. Alle de tre Hobro-utgavene synes nå å være bevart, de to siste fullstendig (1634ano og 1643ano), den første bare som fragment (NBO: NA/A a 6909; KB: DA8-T 5841).
Tidlig på 1730-tallet, da den dypt religiøse Christian VI hadde overtatt tronen etter sin bigamist-far Frederik IV, var situasjonen slik for Dass' katekismesanger: Lynov kontrollerte det danske markedet, i og omkring Christiania måtte Friderich Jacobsen Brun finne seg i å konkurrere med Wedemanns enke, og i Bergen rådde Peder Nørvig grunnen. Alt tyder på at salget av dikterprestens sanger gikk stadig bedre i alle de tre byene. Med Christian VI kom statspietismen og nye samfunnsinstitusjoner som konfirmasjon (1736) og allmueskole (1739), også kalt «den anden reformation» (Horstbøll 1999: 436-41). Folket skulle vekkes til sann hverdagskristendom. Husandakt og åndelig sang stod høyt i kurs. Dermed økte etterspørselen etter Petter Dass, og da spesielt hans katekismesanger.
Den første av de nye aktørene viser ikke lenger ansikt. Et fragment i Nasjonalbiblioteket i Oslo (NA/A h 5061) tyder imidlertid på at en ukjent boktrykker melder seg på i konkurransen tidlig på 1730-tallet, kanskje allerede på 1720-tallet. I 1736 sprekker Lynovs tilnærmede monopol for alvor i København. Både Ernst Henrich Berling og Andreas Hartvig Godiche lanserer da sine utgaver, Godiche faktisk to samtidig, i to forskjellige priskategorier, for henholdsvis fattig og rik. Tyske Berling hadde etablert sin raskt voksende virksomhet tre år før (1733). Godiche, hans svoger, kjøpte trykkeriet etter nylig avdøde Joachim Schmedtgen i 1735. Katekismesangene hører dermed til blant hans aller første utgivelser. Som svar på nykommernes hensynsløse markedsentré fornyer Lynov så sitt eget engasjement som Dass-utgiver. I 1736, toppåret i Katekismesangenes publiseringshistorie, tilbys det altså hele fire utgaver av Dass' bok i København. Og hver av disse boktrykkerne fulgte opp med nye utgaver få år etter: Lynov i 1742, samtidig med Berling, mens Godiche venter til 1750 før han gjør et nytt fremstøt. Samme år forsøker også Niels Hansen Møller seg. Han tilhørte samme generasjon som Berling og Godiche. Lynovs siste utgave av nordlandsprestens sanger, duodesen, publiseres i 1753. I Bergen tilfredsstilles etterspørselen av Christopher Kothert, han som overtok byens privilegerte trykkeri og bokhandel etter Peder Nørvig.
Den gode ettespørselen i hovedstaden lokket imidlertid enda en provinsboktrykker ut på banen. Johan Petersen Holtzberg i Aalborg lanserte Dass på Nord-Jylland i 1749. Fremstøtet må ha vært vellykket, for han trykket enda to utgaver ikke mange år deretter, i henholdsvis 1755 og 1764. De «stærke Jyders» minnestue i Gammelsole utenfor Vejle vitner ennå om Holzbergs suksess. Der står en hel rekke slitte eksemplarer på de gamle hyllene. «De stærke Jyder» kan sammenlignes med haugianerbevegelsen i Norge.
Omkring midten av århundret ser markedet ut til å stabilisere seg igjen. Jens Andersen Berg, som overtok etter sin tante Ambjør Marie Hobro i Christiania, prøver seg igjen en gang på 1750-tallet, men så ser Christiania-utgivelsene ut til å ha utspilt sin rolle. Det samme skjer i Bergen, da det begynner å gå dårlig for Christopher Kothert. Ove Lynov, han som startet det hele, døde i 1755. Det har formodentlig fristet Niels Hansen Møller, en København-trykker som drev en mindre virksomhet i årene 1733–1759, til å forsøke seg et par ganger (uten å oppgi trykkeår), men så overtar Godiche helt og holdent. For å sikre seg mot konkurranse i et nedadgående marked oppnår han kongelig privilegium på å utgi Dass' katekismesanger i 1756 (iflg. «Bekiendtgiørelse» i Tronhiems Adresse-Contoirs Efterretning 22. jan. 1768). Ser vi bort fra Holzbergs Aalborg-utgave fra 1764, kommer Katekismesangene utenfor konkurranse, hos én boktrykker om gangen, resten av århundret: Først Godiche (1761, 1765, 1770 og 1777) og deretter Berling (1782, 1788 og 1794), som kjøper opp Godiches virksomhet og overtar hans privilegium.
Om det hadde vært mulig å bestemme enda noen av de bevarte fragmentene, ville den skisserte publiseringshistorien kunne utdypes på flere punkter. For det finnes overleverte eksemplarer av flere utgaver enn de i alt 44 nevnt ovenfor. Uansett vitner boktrykkeres og bohandleres portefølje om sikkert salg og stor utbredelse. Men Petter Dass' katekismesanger har etter alt å dømme ikke bare levert viktige bidrag til utviklingen av en norsk bokproduksjon, men også spilt en sentral rolle i alfabetiseringen av allmuen. Bokens kulturhistoriske betydning kan vanskelig overvurderes.
Den musikalsk-poetiske katekismens glansperiode som folkelesning og folkesang strakte seg over 79 år, fra førsteutgaven i 1715 til den siste Berling-utgaven i 1794. I denne perioden gikk det aldri mer enn syv år før et nytt trykk ble sendt ut på markedet. Utgavene kom tettest i perioden 1720–1750, det vil si under pietismen, noe som effetktivt tilbakeviser formodningen om at ortodoksiens diktere, som ofte kan virke mer oppsatte på å ri gudelige paragrafer enn sin egen Pegasus, hadde lite å si de inderlig fromme på 1700-tallet. Ser vi perioden under ett, kom det i gjennomsnitt én ny utgave annethvert år. Også med hensyn til geografisk spredning peker Dass' bok seg ut. Oftest ble den trykt i Danmark (København og Aalborg); dikterpresten er i bokhistorisk perspektiv dermed slett ikke noe spesifikt norsk fenomen. I Norge ble han jevnlig trykt i både Bergen og Christiania. En rimelig forventning om at også Jens Christensen Winding ville ha kastet seg over Katekismesangene da han etablerte seg som boktrykker i Trondheim i 1739, skuffer. Det ser ut til at han nøyde seg med Bibelsk visebok (1755). Det faktum at han i 1768 lot trykke en «bekjentgjørelse» til boktrykkere om Godiches privilegium på Katekismesangene i sin egen avis (22. jan.), kan tyde på at han hadde villet rettferdiggjøre sitt manglende engasjement. Som den eneste boktrykkeren nordafjells kunne han selvsagt ha latt seg informere om dette privilegiet uten å lese bekjentgjørelsen i avisen.
I tillegg til bokutgavene hadde det lesende publikum fra 1720-årene og frem til omkring 1780 også mulighet til å kjøpe katekismesanger i form av enkeltvisetrykk. Disse fantes det mange av – riktignok begrenset til De ti bud, men hvor mange det var, kan vanskelig avgjøres, fordi visetrykk gjennomgående har blitt behandlet mindre pietetsfullt enn bøker. Vi har bevart til sammen 30, flest av sangen til det fjerde bud (tolv forskjellige trykk). Fullstendig oversikt over det bevarte materialet gis i kap. 9.4. Respekt for foreldre og øvrighet kunne på denne måten innøves sanglig også av dem som ikke hadde råd til å kjøpe en hel bok. Det fantes boktrykkere som spesialiserte seg på denne typen trykk, for eksempel Lars Nielsen Svare og hans enke etter ham (virksomme i København mellom 1757 og 1797). De gjorde åpenbart også butikk på Petter Dass' budsanger (Ilsøe 1992: 155–57). For å unngå sensurforsinkelser og eventuelt trøbbel med konkurrenter unnlot boktrykkerne å angi forfatterens navn, trykkeåret og navnet på den ansvarlige utgiveren av disse trykkene. De ble ikke bare solgt fra produsentens offisin, men kolportert av bokførere og andre selgere der kjøpelystne folk faktisk befant seg, som på de store markedene. Visene fyller gjerne ett helt eller halvt ark i oktavformat (hhv. 16 eller åtte sider). Satsen ble utformet slik at hele sangen fikk plass innenfor den faste rammen. Hvis sangen var lang, og det ikke var tilstrekkelig å gå ned på typestørrelsen, kuttet man ikke, men satte teksten som i salmebøker, uten særlige hensyn til strofer og vers. Slett ikke alle disse trykkene har imidlertid opphav i København. Det finnes bevart flere enkeltvisetrykk fra Sønderjylland, produsert av provinstrykkere i Haderslev og Flensburg (DP 4.83). Dikterpresten ved «verdens ende» gjorde seg dermed også gjeldende aller lengst sør i riket, om enn incognito.

1.6 Publiseringshistorien 1845–1874

Bruddet i publiseringshistorien kan synes påfallende. Den sviktende interessen gjør seg imidlertid ikke gjeldende for Katekismesangene alene. Den begrenser seg heller ikke til Dass' forfatterskap. Vi har å gjøre med et brudd som inntreffer i spredningen av den oppbyggelige 1600- og tidlige 1700-tallslitteraturen generelt. Bøkene til Kingo, Dorothe Engelbretsdatter og de andre storselgerne ser ut til å beskrive en noenlunde sammenfallende kurve publiseringshistorisk sett. Vi kan alltids undre oss over dette. At den teologiske rasjonalismen skulle ha makt og kraft til å sette bom for den gamle åndelige sangen, er ikke umiddelbart innlysende. Vi kunne kanskje heller tenke oss at folkereligiøsitetens uttrykksformer, katekismen og fremfor alt husandakten, ikke lenger føltes like selvfølgelig som før. Men denne utviklingen lar seg vanskelig beskrive i kvanitifiserte størrelser. Her har bokhistorikere ennå mye å fundere over.
Minst like stor grunn til undring ligger i den renessansen Dass' bøker fikk omkring 1840. Man kan på den ene siden tenke seg at nasjonale strømninger bidro til å aktualisere den gamle nordlanske dikterpresten. Men på den annen side blir disse første utgavene på 1830- og -40-tallet fortsatt utgitt til andaktsbruk, ikke som «nasjonallitteratur». Bibelsk visebok gjenoppstår fra de døde, så å si, med to utgaver trykt i Bergen i 1837, men det gjør sannelig også den «verdslige» Nordlands Trompet (Bergen 1835, Christiania 1836). Flere utgaver følger i årene deretter. Katekismesangene utgis i 1845 av bokhandler N.C. Ditlewsen i København, som spesialiserte seg på andaktslitteratur. Som så ofte i århundret før ble København-fremstøtet umiddelbart fulgt opp i Bergen. Der ble boken utgitt samme år av bokhandler Jørgen Kildahl. Så gikk det seks år før en Christiania-utgiver fulgte etter: bokhandler A.Th. Nissen. Men da ble det bråk. Ditlewsen påberopte seg nemlig det gamle utgiverprivilegiet, som hans trykker, Berling, formelt hadde avstått til ham. Da saken kom for retten, ble Nissen og hans boktrykker N.F. Axelsen idømt en bot på 10 spd. Restopplaget ble inndratt, men få år etter overtatt av J.W. Cappelen (Tveterås 1950: 1.198–200; Boyesen 1953: 318–23). Få år etter (1855) utga bokhandler H.H.J. Lynge Nissen-trykket i København. Lynge var imidlertid ikke først og fremst andaktsbokforlegger. Han viste et stort og fortjenstfullt engasjement for å holde klassikere i trykken, blant andre Holberg, og han drev utstrakt antikvariatsbokhandel.
Kildahls Bergens-utgave synes å peke i samme retning: Det ser ut til at Dass' katekismesanger omkring 1850 fikk fornyet interesse ikke som andaktslitteratur, men som «nasjonallitteratur» eller «klassiker». Ett av de bevarte eksemplarene av Kildahl-utgaven har nemlig et ekstra tittelblad med teksten Samlede Digte. Denne utgivelsen må ha blitt avbrutt på grunn av de nevnte rettighetsproblemene. Men uansett røper den annonserte planen at vi i 1845 ikke uten videre har med en andaktsbokutgivelse å gjøre, derimot med utgivelsen av en nasjonal forfatter verdig kanonisering. Hvem som helst blir ikke æret med en utgave av denne typen (Cahn 2004). Når Welhaven løfter Dass «frem fra glemselen» i 1856, kan det med andre ord ikke komme som noen stor overraskelse. Også Wergeland interesserte seg mot slutten av sitt liv for dikterpresten. Den 17. okt. 1844 lånte han Nordlands Trompet på Universitetsbiblioteket (Amundsen 1945: 132), og alt tyder på at han leste Dass også senere. Det fremgår av et randnotat på et dikt til Wergeland fra nordlendingen Augustinus Sellevold i april 1845, at den skrantende dikteren hadde bedt om «en Afskrift af et Vers af Peter Dass» (Amundsen 1956: 304). I Hassel-Nødder, som han skrev på dødsleiet, imiterer Wergeland Dass' versemål (Haarberg 1983: 293).
Enda tre ganger utkom Dass' sanger på det norske andaktsbokmarkedet: i Stavanger 1866 (hos bokbinder T. Wetteland, jf. Boyesen 1953: 321), i Bergen/Haugesund 1888 (et samarbeid mellom Tollefsen og Johannesens Forlag i Bergen og J.M. Knudsens Forlag i Haugesund), og i Bergen på nytt i 1891 (Tollefsen og Johannesen alene).

1.7 Publiseringshistorien 1874–1980

Med Welhavens lille avhandling fra 1856, «Digteren fra Alstadhoug, Peder Dass» inntreffer en radikal endring i dikterprestens resepsjonshistorie. Filosofiprofessoren underslår ikke Petter Dass' tilhørighet til andaktslitteraturen og folkereligiøsiteten, men nedtoner den til fordel for en spesifikt nasjonallitterær vurdering. Welhaven skriver at han synes det kan være på tide å løfte dikterpresten frem i offentlighetens lys. Inntil da, hevder han, hadde Dass' dikt bare gått som «en skjult Aare» gjennom folkelivet, uten noensinne å være kommet til overflaten.
Bakgrunnen for Welhavens engasjement lå i den nye universitetsloven av 1845, som hadde åpnet for studier av «Modersmaalets Litteratur» på høyeste akademiske nivå (se kap. 7.1). Og den nytilsatte filosofilektoren (1843) og profilerte dikteren ble dermed utpekt til å ta seg av saken. Planen var å skrive den første norske litteraturhistorien (Seip 2007: 330–33). Noen norsk litteraturhistorie fikk han aldri fullført, men et av de forarbeidene som virkelig har satt spor etter seg, er nettopp den lille avhandlingen om Petter Dass, publisert i Nordisk Universitets-Tidsskrift. For Welhaven var det om å gjøre å bidra til å skape en forestilling om norsk nasjonalitet og norsk nasjonalitetsfølelse ved hjelp av litteraturhistorien. Til det formål fikk han god bruk for den gamle lutherske dikterpresten. Katekismesangene går med dette inn i en ny fase: fra opprinnelig muntlig katekismeundervisning på 1600-tallet og folkelesning eller folkesang på 1700-tallet dirigeres de nå over i den nye nasjonallitteraturen (Haarberg 2006). Etter i 150 år å ha vært «sanger», blir tekstene hans nå like mye «dikt».
Det filologiske svaret på Welhavens kanonisering kom i 1874–1877/1891, i og med Eriksens epokegjørende utgave, ikke bare for Petter Dass' vedkommende, men for norsk litteraturutgivelse i det hele tatt. Aldri før hadde man i Norge kunnet vise til en tekstkritisk utgave av et nyspråklig forfatterskap. På Universitetet hadde de aldri maktet noe sånt. Eriksen var en outsider. Selv om han var blitt tildelt Kongens gull for sin avhandling Om Trældom i Norden, fikk han likevel et liv i skolen, ikke på Universitetet. Arbeidet med Petter Dass utførte han ved siden av sin lærer- og rektorgjerning.
Den situasjonen han som utgiver måtte håndtere, er i og for seg ikke utypisk: Dikteren har ikke etterlatt seg noe egenhendig manuskript. Alt som finnes, er et vell av til dels motstridende utgaver og et anselig antall sekundære avskrifter. Hva gjør man som utgiver i en slik situasjon? Eriksen løste problemet på tidstypisk, paradoksal manér. I utgangspunktet satte han seg fore å gjenskape den tapte originalen, og med det for øye unnså han seg ikke for å gjette, ikke bare med hensyn til tegnsetting, men også ordlyd. Stedvis rettet han teksten i det stille etter eget forgodtbefinnende, uten støtte i de foreliggende variantene. Samtidig ville han slett ikke tilbake til originalen, men ønsket å by nasjonen på en lesbar, modernisert tekst. Det fremgår av hans eget håndrettede eksemplar av Ditlewsens 1845-utgave, som nå befinner seg i Stavanger bibliotek, at det var dette eksemplaret som i praksis ble lagt til grunn da versjonen i Samlede Skrifter gikk til setting, ikke førsteutgaven, slik han selv forfekter (SS 4.128). Han lister opp alle de tekstvitnene han kjente, og gjengir noen viktige strofevarianter, men utarbeider ellers ikke noe systematisk variantapparat. Til innledning skrev Eriksen en innsiktsfull 75 sider lang biografi, inkludert et kapittel om «'Herr Petter' som Sagnfigur». Han supplerer dessuten teksten med noen utvalgte ordforklaringer nederst på siden.
Gerhard Gran, norskfagets annen professor, karakteriserer i 1913 resulatet av Eriksens store arbeid som «den ypperste, for ikke at si den eneste videnskabelige, kritiske utgave vi eier av en norsk digters samlede produktion» (Gran 1919). Hundre år etter avtvinger Eriksens fire bind, sine svakheter til tross, fortsatt respekt. For litteraturhistorikere så vel som allmennhet har rektorens utgave vært det faste punkt så lenge vi har holdt oss med en nasjonal litteraturhistorie i dette landet.
I løpet av de snart 140 årene som er gått siden Eriksen fremla sitt pionérarbeid, har språkprofessoren Didrik Arup Seip utgitt Nordlands Trompet (1927), leilighetsdiktene (Viser og Rim, 1934 og 1950) og Evangeliesangene (1960). Bibelsk visebok og Katekismsangene har derimot aldri blitt gjort til gjenstand for den samme filologiske oppmerksomheten, tilfeldigvis, kanskje, eller fordi den stipulerte arbeidsmengden ikke umiddelbart har virket innbydende.
Som nasjonallitteratur ble Dass' hovedverk, altså Katekismesangene, i løpet av 1900-tallet utgitt to ganger. Først kom en utgave til 300-årsjubileet i 1947. Bergens-professor Harald Beyer la da det første Bergens-trykket, Nørvigs, til grunn «under korrekturlesningen» og supplerte med «andre utgaver, særlig A.E. Erichsens». Variantene lot han være, «da vår utgave ikke har vitenskapelige pretensjoner» (Dass 1947: XIII). Kommentarene begrenset han til seks små sider innledningsvis og et femtitalls ordforklaringer til slutt. Den hittil siste utgaven kom som en del av Petter Dass' Samlede verker i 1980. Presten Sverre Inge Apenes tok initiativet etter at han i 1978 hadde fått like overraskende som overveldende respons på sin populært anlagte og delvis fiksjonelle Rapport om Petter Dass – presten som diktet makt til folket. Nasjonallitteraturens far lot til å ha vind i seilene i årene omkring den første EF-avstemningen. Med seg som utgiver av det illustrerte trebindsverket fikk Apenes litteraturviteren Kjell Heggelund. Deres versjon av Katekismesangene har ingen tekstkritiske ambisjoner, men baserer seg ifølge forordet på førsteutgaven fra 1715 (SV 1.8). Ikke desto mindre foretar utgiverne hyppig rettelser i det stille. Petter Dass' Samlede verker må ha tilfredsstilt forlagets forventninger til salg, for de tre påkostede bindene ble trykt opp 17 år senere, i 1997. Tiden vil vise om 1997-utgaven blir den siste trykt på papir.
Fullstendige utgaver og samlede skrifter kan hva utbredelse angår, likevel ikke måle seg med alle de salme- og lesebøkene som har formidlet utdrag av Petter Dass' sanger til et bredt publikum. I lesebøkene har den annen sang til Fadervår, «Herre Gud, ditt dyre navn og ære», vært en gjenganger etter at domprost i Kristiania, Gustav Jensen, omdiktet tre av strofene til bruk i Landstads reviderte salmebok (1926). Landstad hadde i sin tid tilpasset syv sanger av Petter Dass for innlemmelse i kirkesalmeboken (1869), samtlige basert på katekismesanger (TB 5, TA 3, TA 4, TA 5, TA 9 og AS 1). Norsk salmebok (1985) inneholder i alt seks salmer basert på katekismesanger (TA 3, TA 4, TA 5, FV 2, DS 1 og AS 1), og i den nye salmeboken 2013, som rommer flere Dass-salmer, ønsker «Herre Gud, ditt dyre navn og ære» (FV 2) velkommen på nummer 1. Ivar Roger Hansen (1997) gir en bred oversikt over Petter Dass' bidrag til salmebøker i inn- og utland (se også Dam 1994 mht. Den danske salmebog).

2. Katekismen

2.1. Begrepshistorien frem til reformasjonen

Ordet katekisme kan føres tilbake til det greske verbet katēkhḗō, som betyr «jeg lar høre» eller «instruerer (muntlig)». Christen Staphensøn Bang oversetter det i sin Postilla Catechetica med «Jeg igienliuder, eller, med klar Røst igiensiger» og illustrerer med et eksempel: «Saa som, naar mand vil raabe høyt udi Marcken, oc mand da hører en Gienliud eller Wiederschall der aff igien» (Bang 1650: 1.10). I urkirken ble det brukt om undervisning i religionens grunnleggende læresetninger; vi støter på det hos både Tertullian og Augustin (Peters 1990: 1.15). Paulus bruker det i sitt første brev til korinterne, der han setter «tungetale» opp mot «profetisk tale», det vil med hans egne ord si å tale «til oppbyggelse, formaning og trøst» (1 Kor 14.3). Hva tungetale angår, maner apostelen korinterne til besinnelse. Selv er han så visst ikke fremmed for å tale i tunger, men han finner det likevel nødvendig å advare menigheten: «Jeg takker Gud for at jeg taler mer i tunger enn noen av dere. Men når menigheten er samlet, vil jeg heller si fem ord med forstanden så jeg også kan lære andre [katēkhḗsō] noe, enn tale tusensvis av ord i tunger» (1 Kor 14.18–19).
Substantivet katekisme (Catechismus) ser imidlertid ikke ut til å bli mye brukt før i Tyskland på begynnelsen av 1500-tallet, da den religiøse grunnopplæringen ble institusjonalisert innenfor den protestantiske kirken. Det betegnet da en trykt lærebok eller en genre. Dette betyr ikke at den katolske kirken hadde måttet klare seg uten katekisme, verken som opplæringsprogram for dåpen eller som læremiddel. Men det var først etter reformasjonen at ordet og den litterære genren vant innpass innenfor romerkirken. Etter hvert er katekisme blitt et vanlig begrep også innenfor islam.

2.2 Luthers katekismer

I forordet til den lille katekismen oversetter Luther sin egen boktittel som «kristenlære» («christliche Lehre»). Det dreier seg altså om en elementær lærebok eller håndbok («Enchiridion»). Behovet for en slik begrunner han i de erfaringene han har gjort ute på bondelandet: «Å du gode Gud, all den elendighet jeg har sett! Den alminnelige mann, især på landsbygden, har ikke det minste kjennskap til kristenlæren, og mange sokneprester er dessverre ganske uskikket og udugelige til å undervise. Likevel skal alle kalles kristne, være døpt og få de hellige sakramenter, selv om de verken kan Fadervår eller trosbekjennelsen eller de ti bud, men lever som det kjære kveg og de vettløse griser» (Luther 1979: 14). Første skritt for kirkens folk, hevder han, må være å utbre kunnskapen om kristenlærens fundament til folk flest. Til dette formål velger han følgende tekster, som til sammen utgjør katekismens fem «hovedparter»: De ti bud, trosbekjennelsen, Fadervår, og bibelsteder omhandlende de to sakramentene: dåpen og nattverden. Disse tekstene forklarer eller kommenterer han så fortløpende, for at de lettere skal kunne forstås av menigmann, det vil i første rekke si «unge og enfoldige».
Luther retter sine formaninger til prestene. Ansvaret for kristningen av folket ligger hos dem. Formaningenes antall er fem: For det første skal kirkens menn beflitte seg på å holde seg til den teksten Luther selv har konstituert i katekismen og ikke bruke alternative versjoner. Det gjelder om ikke å skape forvirring. Dessuten legger én og samme språkform til rette for formaning nummer to, nemlig at ungdommen skal lære teksten utenat. Tanken er at bare det man kan utenat eller by heart, som det heter på engelsk, virkelig har fått feste i hjertet (dvs. hukommelsen) og forståelsen. De som ikke tar bryet med å lære seg katekismen utenat, skal trues med helvete og djevel. De skal nektes adgang til nattverden, ja, de kan nektes mat og drikke. Kristendommens utvendighet, dens funksjon i samfunnet, skal åpenbart ikke undervurderes: «For den som vil bo i en by, han skal kjenne og holde byens lover som han har gagn av, likegyldig om han nå tror eller om han i sitt hjerte er en slyngel og en kjeltring.» For det tredje ser doktoren for seg en mulig progresjon fra basiskunnskap til en «rikere og videre innsikt». En slik kan man tilegne seg ved å ta skrittet fra den lille til den store katekismen, fra det elementære til det mer avanserte. Luther skrev den store katekismen på grunnlag av de såkalte katekismeprekenene han holdt i 1528. Vi skal også merke oss at den teologen som fremholdt troens avgjørende betydning for frelsen, her tillegger gjerningene stor betydning for hvordan det går et menneske på jorden: Prestene må supplere katekismen ved å gi gode eksempler på at det går dem godt som lever et fromt liv, og at det går dem ille, som bryter Guds bud. På dette punkt følges Luther fint opp av Dass' katekismesanger. For det fjerde innprenter han foreldre deres plikt til å sørge for barnas katekismeopplæring, at de tilegner seg sin «barnelærdom» («Kinderlehre», jf. Peters 1.17). I skarp kontrast til romerkirken hevdet Luther alle troendes presteskap, det at enhver har plikt til å rettlede sin neste i troen. Et særlig ansvar legger han i så måte på husfedrene. Doktorens femte og siste poeng gjelder nattverden. Han innser at man ikke kan tvinge noen til tro ved lov; han anbefaler i stedet prestelige trusler. Den som ikke tror, han skal sannelig få høre at han ikke er noen kristen, men «to ganger hører djevelen til».
Det Luther ikke nevner, er at dette programmet, slik det er utformet i Den lille katekismen, forutsetter leseferdighet, en ferdighet som 1500-tallets allmue i stor utstrekning manglet. Det forutsatte også den trykte boken som medium. Luther finner så å si opp et allment marked for andaktslitteratur. Slik knyttes den kommunikasjonsrevolusjonen som kom med den nye gutenbergske teknologien, fast til reformasjonens teologiske opprør og til den formen for religiøs praksis han kalte «Andacht». Slik knyttes leseferdighet til menneskets håp om å kunne beseire døden. «Hedning, der uden Bogstaaven har levet,/ Hand og faaer uden Bogstaven sin Dom,» skriver Dass (TA 11.22.1–2). Uten boktrykkerkunst, ingen reformasjon, har det vært hevdet. Et godt stykke på vei kan da også dette standpunktet forsvares og begrunnes.
Luthers Kleiner Katechismus skulle komme til å bli Nord-Europas viktigste bok i de følgende 300 år (Haile 1976). Den tette forbindelsen mellom leseopplæringen og kristendomskunnskapen attesteres tydelig av det høye antallet katekisme-ABC-er som ble produsert på 1600-tallet (Appel 2001: 1.161–87), også innenfor den katolske og den anglikanske kirken (hhv. Julia 1999: 261–66 og Green 1986). Den som ønsket seg frelse og evig liv, ble stilt overfor et dobbelt krav: om katekismekunnskap og leseferdighet.

2.3 Katekismeopplæringen i Danmark-Norge

1600-tallets dansk-norske enevelde legitimerer sin makt i det metafysiske. I det guddommelige. Kongen påberoper seg sin makt fra den kristne Gud. Straffeloven og moralen, dvs. Guds bud, kan ikke skilles. Denne teokratiske styreformen, som det ennå finnes versjoner av i muslimske land, kombinerer verdslig myndighetsutøvelse med krav til hver enkelt undersått om å vise gudfryktighet i praktisk handling. Det ideologiske fundamentet for dette styresettet formuleres i Luthers Lille katekisme, også kalt «den lille Bibel». På denne bakgrunn er det ikke vanskelig å forstå den store betydning tvillingrikenes myndigheter tilla katekismeundervisningen, institusjonalisert som allmueskolens forløper. I Christian Vs norske lov (1687) defineres «Præsternis Embede med Ungdommens Undervisning» slik (2-6-1):
Præsterne paa Landet skulle med Sogne-Degnene, eller deres Substitutter, undervise Ungdommen i Børnelærdommen, og det saa forskaffe, at hvis om Søndagen ej kand forrettis, dertil en anden Dag i Ugen bestemmis, saa tit, som efter hvert Sognes, eller Annexis Lejlighed mueligst skee kand. Og skulle Præsterne see til, at hand, som lærer Børnerne, giør det stedse med al Flid og Alvorlighed uden Forargelse og Forsømmelse, saasom de selv baade i Provstens og Superintendentens Visitatz vil svare dertil.
Degnen (lat. diaconus), i Norge oftest kalt «klokkeren», spilte en nøkkelrolle i denne undervisningen. Degnen hadde ingen formelle teologiske kvalifikasjoner, han kunne ikke alltid lese så godt, heller, men han skulle i alle fall gå presten til hånde, lede kirkesangen og altså ta seg av katekiseringen. I praksis bød det, spesielt i Norge, ofte på problemer å få klokkerstillingen finansiert, for lønnen måtte finansieres av frivillige gaver. Dermed manglet det i mange norske sogn kvalifiserte klokkere (Moe 1889: 117–18). Katekismeundervisningen måtte i så fall ledes av presten eller hans «medtjener» (kapellan) etter søndagens gudstjeneste eller om kvelden en hverdag: «Saa skulle Sogne Degne vnderuise vnge Bonde Folck, vdi Børne lerdomen, Catechismo, en sinde om Vgen, vdi det sted oc stund, som Sogne Presten dem forscriffuer, thi alle Lands Degne, skulle lige saa lære Børne lerdomen, oc der som de icke der til ere bequemme, da maa de icke vere Sogne Degne» (Kirkeord. 1607: 44v; jf. C.5. no. lov 2-15-1-11). Et interessant innblikk i 1600-tallets hverdag gir degnen Anders Jensen Kiers bevarte «Optegnelsesbog» for årene 1667–1693 (Mogensen og Bruun 1998; jf. Larsen 1916: 29–126 og G. Hansen 1944).
Presten blir i loven påminnet om at han må være forberedt på å få undervisningen kontrollert av prost eller biskop. I den følgende paragrafen (2-6-2) pålegges han å straffe de «forsømmelige», om enn uten at det angis noen bestemt avstraffelsesmetode. Loven formaner imidlertid foreldrene om å være sitt ansvar for den religiøse oppdragelsen bevisst, både for sine egne barn og for tjenestefolkene.
Den norske kirkeordinansen (1607) foreskriver prestene å håndheve «Lærdommen» på i alt tre måter: ved å forkynne evangeliet, ved å forvalte sakramentene og ved å undervise i katekismen: «en Enfoldig Forklaring paa Børne lerdom, i huilcken der klarligen visis vdi huad maade mand skal rette oc bedre sig, giffuis kundskab paa Synder oc gode gierninger, oc visis baade, huilcken den rette sande Tro er, oc huorledis wij ma hender bekomme» (s. 2v). Katekismeundervisningen utgjør med andre ord én av prestenes tre hovedoppgaver.
Da Hans Poulsen Resen i 1615 ble utnevnt til Sjællands biskop og slik fikk høyeste rang innenfor den dansk-norske geistligheten, ble katekismeundervisningen utpekt som satnsningsområde. Utgivelsen av nye katekismeforklaringer skjøt fart, ikke minst takket være Resen selv. I 1627 utgav han skriftet Om Børnelærdoms Visitatz, som gir retningslinjer for biskopers og prosters kontroll av prestenes undervisning i form av såkalte visitaser, og for prestenes og degnenes ukentlige undervisning av ungdommen. Forskriften gjelder i siste instans også familiene og husfedrene, som «skulle [...] self lære deris Børn det eenfoldige, som de self fordum hafue lært» (6. del). Noen år senere (1636) ble Om Børnelærdoms Visitatz fulgt opp av Executionis Catecheticæ eller Hvorledis Catechismi Øfvelse bør at drifuis, med idelig Fliid oc Fruct, efter Luthers rette Meening, paa det eenfoldigste, i dend HERRIS JEsu Nafn, som rettet seg spesielt til foreldrene (jf. Horstbøll 1999: 449; Appel 2001: 1.146). I praksis kom kanskje det mest effektive virkemiddelet i og med bestemmelsen om at katekismekunnskap var en forutsetning for altergang (Appel 2001: 1.145 og 152). Og altergang var i sin tur en forutsetning for trolovelse og giftermål. Enhver lovlig seksuell ambisjon ble slik kontret av et krav om katekismekunnskap. Ulydighet måtte på denne bakgrunn fortone seg svært lite fristende.
Resens kateketiske forskrifter forutsetter ikke uttrykkelig leseferdighet blant de unge. Han insisterer helst på nødvendigheten av å ta teksten til sitt hjerte og av å kunne fremsi eller «lese» den for presten. Degnen eller skolemesteren skal ifølge Resen «lese for dem [elevene], det eene efter det andet, huilcket de efter hannem skulle opsige igien, indtil de det vdenad befatte kunde» (Resen 1628: upag. [A5]). «Lesing for presten» innebar dermed ikke det samme som «lesing i bok», dvs. avkoding av ukjent tekst (Guttormsson 1990; Appel 2001: 1.210–13). På 1600-tallet var lesning for mange i praksis begrenset til et snevert repertoar av kjente tekster. Grunnlaget ble lagt med utenatlæringen av katekismen.
I Norge ble det på 1600-tallet utarbeidet katekismeforklaringer i samtlige stift. Først ute var biskopen i Bergen, Ludvig Munthe med GUds Ords Første Alphabeet, trykt i København 1644. Munthe demonstrerer en tidstypisk iver og optimisme på katekiseringens vegne. Ofte, skriver han, har han på sine reiser i stiftet møtt eldre mennesker som skammer seg over sin vankundighet, mens ungdommen – antakelig takket være biskopens egen iherdighet – kan «den gandske Lutheri Catechismum med dens Forklaring [...] saa got som paa fingrene» (forordet).
Stavanger stift fikk sin første forklaring i og med biskop Thomas Cortsen Wegners En liden Haandbog, som indeholder Lutheri Forklaringer ofver de fem Hoffvidstycker i Børne Lærdommen oc Husztaflen fra 1648. Wegners bok vil mange ennå kjenne indirekte, fra det gamle bordverset «I Jesu navn går vi til bords».
I Christiania og Hamar stift skrev den danskfødte Romedals-presten Christen Staphensen Bang sin sagnomsuste Postilla Catechetica i åtte bind på til sammen 9000 sider i kvartformat. For å få verket trykt hadde han sett seg nødt til å hente en boktrykker fra København, Tyge Nielssøn, som rett og slett kollapset under vekten av Bangs papirer. Først etter 19 år og fire boktrykkere forelå verket ferdig trykt i 1662. Bruksverdien av Bangs gigantverk i forbindelse med katekismeundervisningen kan vi imidlertid bare glemme. En annen Bang, Toten-presten Knud Sevaldsen, skrev derimot en atskillig mer håndterlig og mye flittigere lest katekismeforklaring: Den søde oc velsmagende Catechismi Bryst-Melck, trykt i København i 1681. Bang hadde full tiltro til den lokale leseferdigheten. Hver gård i sognet ble begavet med ett eksemplar av boken, sammen med en salmebok (Appel 2001: 1.184–85).
I Trondheim ble Erik Pontoppidan d.e. utnevnt til biskop i 1673 (den berømte – eller beryktede – Pontoppidan d.y. var sønnesønn av hans bror). Det året han tiltrådte som biskop, fikk han også utgitt sin katekismeforklaring, Katechismus med nogle Anmærckninger (førsteutgaven er gått tapt). Boken omfatter en hel rekke tillegg, blant dem 19 davidssalmer og Resens Om Børnelærdoms Visitatz. Slik kunne Pontoppidans katekisme også egne seg som generell andaktslitteratur.
Perioden før Pontoppidan hadde Erik Bredal – far til Peter Bredal, Dass' venn og sogneprestkollega i nabosognet Brønnøy – residert i den trondhjemske bispegård. Han skal nevnes her fordi vi har bevart to av hans visitasprotokoller for Helgeland, Alstahaug inkludert. Protokollene gir et interessant og antakelig representativt bilde av hvordan katekismeundervisningen kunne foregå i Petter Dass' barndom (Heffermehl 1913: 144–58; jf. Appel 2001: 189–213). Biskop Bredal utarbeidet umiddelbart etter sin tiltredelse en ambisiøs plan for katekiseringen i stiftet. Alle barn pliktet å møte til undervisningen fra de var syv år gamle. Det første året skulle de lære katekismens fem hoveddeler utenat, det andre året måtte de pugge Luthers forklaring til de samme delene, det tredje året var det hustavlen det dreide seg om, og det fjerde Om Børnelærdoms Visitatz' tekster til skriftemål og altergang, som inngikk i Pontoppidans katekisme. Ingen måtte «flyttes opp» før de hadde bevist at de kunne sine ting. Eksamen skulle avholdes to ganger i året. Og presten pliktet å notere seg hva hver elev virkelig kunne: «Jon Olsen læser i Bog» – i så fall litt av en triumf å rapportere om. Men dette var forskriften. Ofte kunne nok både presten og ungdommen ta atskillig lettere på det. Og det til biskop Bredals store fortørnelse. I de bevarte visitasberetningene fra 1659 og 1664 gir han tydelig uttrykk for denne fortørnelsen. Bare en liten brøkdel av elevene møtte frem, og med kunnskapene var det så som så – uansett hva presten på forhånd hadde notert i sitt register. Ved den siste visitasen, i 1664, ba den undervisningsansvarlige klokkeren i Alstahaug seg unnskyldt på grunn av sykdom («svag i Hovedet»), mens presten selv, Jacob Borchmand, var opptatt med prekenforberedelser. Biskopen likte det dårlig og forlangte faktisk at alle de tre sogneprestene i Helgeland prosti umiddelbart måtte love bot og bedring – skriftlig. Det hjalp ikke stort at Alstahaug-klokkerens sønn, Ole Knudsen, hadde briljert i sin fars fravær. Ole kunne nemlig de 24 første davidssalmene utenat, og enda syv botssalmer. Vi kan vel ikke helt utelukke at den tolvårige Petter Dass var til stede ved visitasen i Alstahaug 17. juli 1659, men i 1664 satt han sannsynligvis bøyd over bøkene på latinskolen i Bergen.

2.4 Leseferdigheten

Allmenn skolegang, religiøst motivert, med leseopplæring, ble i Danmark-Norge innført først i 1739. Før forordningen av 1739 hadde et lite mindretall av guttene gått på latinskole i byene; for øvrig måtte ungdommen ta til takke med katekismeundervisning og det de eventuelt kunne lære av sine foreldre. Hvor stor del av befolkningen som faktisk kunne lese i 1698, da Katekismesangene forelå fra dikterens hånd, lar seg vanskelig bestemme. For det første gir ikke kildematerialet noe entydig svar, fordi det ikke alltid lar seg avgjøre om «lesning» innebærer at en utenatlært tekst blir fremsagt, eventuelt med støtte i trykt tekst, eller om det er snakk om faktisk avkoding av ukjent tekst. Dessuten blir svaret ofte usikkert fordi man slett ikke kan slutte fra manglende skriveferdighet til manglende leseferdighet. En bonde som ikke kan tegne seg ved navn, kan utmerket godt likevel beherske lesekunsten. For det annet kan man ikke uten videre generalisere på grunnlag av gode kilder for ett sogns vedkommende, på ett bestemt tidspunkt. Andre steder, til andre tider, kan situasjonen ha vært ganske annerledes. Alder og kjønn utgjør dessuten viktige variabler. Til tross for disse reservasjonene vil de fleste som har studert leseferdighetens historiske utvikling i Danmark-Norge på 1600- og 1700-tallet, i dag (2013) uttrykke større optimisme på folkelesingens vegne enn det tidligere har vært vanlig å gjøre.
Charlotte Appel, som har studert denne utviklingen grundigere enn de fleste, konkluderer med at det ved århundreskiftet (1600–1700) i byene må ha vært minst én lesekyndig person i hver husstand, på landet én lesekyndig i hver tredje husstand eller så (Appel 2001: 837; jf. Tveit 1991 og Horstbøll 1999: 153). Til sammenligning finnes det undersøkelser som konkluderer med at det innenfor den voksne befolkningen i Frankrike år 1680 fantes 29 prosent lesekyndige blant mennene, 14 prosent blant kvinnene. I byen Amsterdam, har man beregnet, kunne 76 prosent av mennene lese i 1730, 51 prosent av kvinnene (Vliet 2007: 251; jf. Gilmont 1999: 224). Martin Lyons påpeker at forskjellene var store også innenfor Europa: I Russland kunne for eksempel bare 29 prosent av mennene og 13 prosent av kvinnene lese ved århundreskiftet 1800–1900 (Lyons 2010: 88 ff). Spesielt for Sverige er den høye andelen av lesekyndige kvinner, beroende på en ordning med hjemmeskole og kvinner som tradisjonsbærere (Johansson 1998). Lesekyndighetens fremvekst har imidlertid hatt svært forskjellige betingelser i forskjellige deler av verden. Alstahaug har neppe ligget i spiss, men det er heller ingenting som tyder på at dikterprestens sogn skulle ha kommet i bakleksa. Når han selv i sitt «Giensvar paa Ole Nysteds Skrivelse» (SV 1.252) kaller seg en «Hjemføding» som «boer i det Land/ Hvor ey brugis Skrifft eller Bøger», kan vi trykt oppfatte det som koketteri.
Andre deler av verden, som den muslimske, fikk lesekunsten atskillig senere. Utenatlæring praktiseres ennå i stor stil, og trykte utgaver av Koranen ble ikke noenlunde vanlige før et godt stykke ut på 1800-tallet. Ifølge UNESCO har dagens Afghanistan 30 prosent lesekyndighet blant voksne, Pakistan 50 prosent. Generelt står det enda dårligere til med leseferdigheten blant kvinner enn blant menn.
Når bare én i en husstand kan lese, åpner det for andre typer lesepraksiser enn den individuelle stillelesningen vi er vant til i det 21. århundre. Det som i leseforskningen kalles shared reading, felleslesning, innebærer at én som kan lese, deler teksten med flere. Som for eksempel i en familie: Far – eller mor – leser høyt, mens barn og andre som hører til husholdningen, lytter (Chartier 1999: 270–72). Denne typen lesepraksis var ofte knyttet til husandakten, slik den ble praktisert innenfor den lutherske delen av Europa (se kap. 4.3), men kunne selvsagt også brukes for verdslige formål, til underholdning. Forutsatt at man bare har godt leselys (jf. Englund 2010: 661). En typisk situasjon beskrives på fornøyelig vis av Cervantes i Don Quijote (1605), der landarbeiderne samler seg i vertshuset etter arbeidsdagens slutt for å høre opplesning fra en gjenglemt bok (1. del, kap. 23). Felleslesning til andakt holdt seg lenge i Norge, helt til langt ut på 1900-tallet, noe følgende vitnemål bærer bud om: «Det var søndag eftermiddag vinterstid, lampen var tent på kjøkkenbordet ved vinduet, og utenfor stod mørket allerede og gjorde rutene blanke som speil. Ved bordet satt mormor og leste og holdt den gamle brune boken frem under lampen. Jeg satt på vedkassen og lyttet forundret. Men mormor leste ikke høit bare for min skyld. Å lese det var for henne alltid å lese høit, likegyldig hva teksten var» (Skjelbred 1983: 25).
Den lesepraksisen som så å si ligger innkodet i Dass' katekismesanger fra opphavsmannens side, forutsetter nettopp en situasjon der én lesekyndig formidler bokens innhold til flere. Den forutsetter både skriftlighet og muntlighet, øye og øre. I dedikasjonsdiktet til Peder Jespersen (Ded.Jesp. 92) skriver Dass at det for ham som prest sømmer seg «at viise Tilhørerne Veyen til GUd», ikke leserne, altså. «Tilhørere» kaller dikteren også sine familiemedlemmer idet han dediserer boken til dem (Ded.fam. 42). Sangene er med andre ord skrevet for katekisme i sin opprinnelige betydning: for «muntlig instruksjon». De skal innlæres ved at en forsanger får følge av tilhørere som etter hvert selv deltar aktivt i sangen (Haarberg 2010: 53–63). På samme måte som ungdommen har tilegnet seg katekismen «læsendes», det vil si utenat, skal de med dikterpresten lære den «sjungendes», ved å følge den som både har boken og den ferdigheten som skal til for å transformere trykt tekst til sang. I dette perspektivet blir det menneskelige øre å betrakte som en port til himmelriket (Ded.fam. 119). «Kom hid, O kiære Christen Lem,/ jeg vil så kortelige/ Paa dine Fingre to gang fem/ GUDS Bud ved Sang udsige.» På denne måten skaper dikterpresten allerede i bokens første strofe (TB 1.1) en situasjon der han, som forsanger, formidler en tekst som skal læres utenat og lettere huskes ved at tilhørerne teller budene på fingrene, ja, slik at de kan dem «på fingrene». Samtidig viser han i en annen sang til den trykte katekismen som den ytterste autoritet: «Du har GUds Bud paa Tal,/ De nok forklarer/ Hvor du dig skikke skal,/ De staar jo skreven/ I Catechismi-Bog/ De er jo bleven/ I prent og Moders Sprog?» (TB 3.23). Slik går skrift og muntlige ord ofte sammen i en tilsynelatende paradokal forening omkring år 1700. Dass' samtidige, dikterpresten Elias Naur på Fyn, omtaler for eksempel i en gjendiktet davidssalme (Sal 45, str. 1) sitt forkynnelsesredskap som en «Tunge-Pen».

3. 1600-tallets kristendom

3.1 Ortodoksien

Den form for kristendom som preget 1600-tallet i Danmark-Norge, har av kirkehistorikere blitt kalt ortodoksi (gr. «rett lære»). På samme måte som Øst-kirken («den ortodokse») mange århundrer tidligere hadde gjort krav på rettroenheten i opposisjon til paven i Roma, gjorde også de tyske reformatorene det, da bruddet med den katolske kirken var en realitet. I Danmark, Norge og Holstein vant reformasjonen sin institusjonelle seier i 1536. De ideelle grunnene til å opponere mot pavekirken utgjorde riktignok neppe noen drivkraft i prosessen. Den evangelisk-lutherske formen for kristendom kan i denne sammenheng betraktes som en overbygning og et maktpolitisk redskap. Christian III konfiskerte den katolske kirkens eiendommer, arresterte biskopene og utnevnte nye, kongelige lønnsmottakere. Statskirken, den verdslige styringen av religionen, ble med dette en realitet. I Norge, som ved den samme konstitusjonelle manøveren ble dansk lydrike (vasallstat), skulle den komme til å holde seg i 476 år – til 2012.
Den latinske Bibelen ble erstattet av en dansk oversettelse i 1550. Men det var først på 1600-tallet at staten – og med den Kirken – hadde kraft nok til å sette inn en offensiv for å disiplinere folket til lydige evangelisk-lutherske undersåtter. Et viktig virkemiddel i denne sammenheng var nettopp katekismeopplæringen, som skulle bidra til å oppnå den fornødne rettroenhet i folket, utrydde hedenskap og katolsk overtro. Christian Vs norske lov (1687) poengterer ikke bare bekjennelsesskriftenes, men også katekismens avgjørende betydning i paragrafen «Om Religionen» (2-1): «Den Religion skal i Kongens Riger og Lande alleene tilstædis, som overeens kommer med den Hellige Bibelske Skrift, det Apostoliske, Nicæniske og Athanasii Symbolis, og den Uforandrede Aar et tusind fem hundrede og tredive overgiven Augsburgiske Bekiendelse, og Lutheri liden Cathechismo.»
Tredveårskrigen (1618–1648) kan på overflaten gi inntrykk av å dreie seg om religiøse spørsmål, om at protestanter stod mot katolikker. Men den makten og de ressursene som partene kjempet om, hadde ingen særlige religiøse forutsetninger, til tross for retorikken man brukte. For danskekongen hadde uansett kampen mot svenske trosfeller århundret gjennom hatt prioritet. I alt syv kriger ble utkjempet nabofolkene imellom. Paven i Roma kunne knapt sies å være noen akutt trussel, verken i København eller på Alstahaug. Men Petter Dass vet likevel svært godt hva som ventes av ham med hensyn til Romerkirken. Til slutt i sangen til det første bud gir dikterpresten tydelig uttrykk for sin helgen- og paveforakt, (TB 1.25):
Hvad har vi med Sanct Poul og Peer?
Hvi giør vi dem Umage?
Hvorfor vi dend Papist beleer,
Som sig for dem vill klage.
I den tredje sangen til Fadervår passer han også på å distansere seg fra enda fjernere trusler enn bare den katolske kirke (FV3.18):
Lad Pavens Skam opdagis!
Lad Tørkens Magt nedslagis!
Og lad hands Morder-Sverd
Ham giøre selv forfærd!
Lad Satans Regimente
I Grunden brydis ned!
Og da maa vi forvente
Vor Herres JEsu Fred.
En nærmere og atskillig skumlere trussel utgjorde «de falske brødre», kalvinistene, som til tross for at de hadde brutt med paven, likevel antok uantakelige teologiske standpunkter, først og fremst med hensyn til nattverden. For Calvin symboliserte brødet og vinen Jesu legeme og blod, men for Luther inneholdt sakramentet virkelig kjøtt (mirakuløst omdannet av alterbrød) og virkelig blod (mirakuløst omdannet av altervin), selv om han ikke forbeholdsløst sluttet seg til den katolske forestillingen om transsubstansiasjon eller omdanning. Dikterpresten følger lojalt opp i sin første sang til alterets sakramente (AS 1.12):
Jeg troer, at jeg i Kalk og Disk
Hans Blod og Legem nyder,
At jeg i Hiertet bliver frisk,
Naar hand sig selv frembyder.
Vill en Calviin staa der imod?
Min Tro staar derfor lige god,
Hvad skiøtter jeg hans Grille?
Giv hannem kon det bare Brød,
Giv mig i Brødet JEsu Kiød,
Saa faar enhver sin Ville.
Kirken og Universitetets teologiske fakultet holdt uopphørlig vakt mot det man kalte kryptokalvinisme («fordekt kalvinisme») og annen heterodoksi. Teologien fikk preg av kontrovers. Det gjaldt å luke ut ugresset (Glebe-Møller 1980: 177–84). Teologer som på en eller annen måte ga uttrykk for en «symbolsk» eller rasjonalistisk nattverdsoppfatning, måtte tilbakekalle sin vranglære eller også forlate Kirkens tjeneste. Saken mot sogneprest Erland Hansen i Jylland, som i 1675 ble fradømt kappe og krage, kan tjene til eksempel på akkurat det. Hr. Erland voldte Aalborg-biskopen mye bry. Han drakk for mye, trakk kniven mot en naboprest og talte ofte usømmelig ord. Det som til slutt felte ham, var imidlertid hans kryptokalvinistiske nattverdsoppfatning (Appel og Fink-Jensen 2009: 127–130).
I tillegg til papister og (krypto-)kalvinister fantes selvsagt også en tredje gruppe vantro: hedningene, de som dyrker fremmede guder. Hadde «de Hunde» hatt det minste begrep om hva Jesu navn innebærer, hadde de riktignok ikke nølt med å slutte seg til den kristne lære, ifølge Dass' ortodokse teologi (TA 2.15):
Finge de den mindste Smag
Af din Sødheds Kiærne,
De skull' efter denne Dag
Dig samtykke gierne:
Men for Guld den aldrig græd,
Som har Guldet aldrig Seed,
Hvad kand mand i Rænte
Af Bedrager vente?
Om det i det hele tatt finnes hedninger i betydning «virkelige ateister», skulle vise seg å bli et stridsspørsmål for Dass og hans sogneprestkollega i Brønnøy, Peter Bredal. Vi har bevart en temperamentsfull brevveksling på latin om dette spørsmålet kollegene imellom (SV 1.362–79).
Som det viktigste middelet til å sikre utbredelsen av «den rette lære», anså man i Kirken opplagt Luthers katekisme (se kap. 2). I tillegg skal vi merke oss tre viktige reformer som ortodoksien førte med seg: standardiseringen av presteutdannelsen, av prestens kirkelige oppgaver og innføringen av sensur.
Den første tiden etter reformasjonen fantes det nemlig ingen formelle krav til presteutdannelsen. Ved tildeling av kall brukte man sitt praktiske – og politiske – skjønn. Men i 1621 ble det i den nye fundasen (universitetsloven), de såkalte Novellæ constitutiones, formulert et krav om at ingen måtte få embede i skole eller kirke uten å ha studert «continue thoe eller threi Aar her paa Vniversitetet» (Norvin 1940: 2.79). For at teologiske eksamenspapirer fra utlandet skulle kunne anses for gyldige, krevdes full enighet professorene imellom. Bestemmelsene ble innskjerpet ved en forordning i 1653 og deretter stadfestet i loven, både den danske og den norske versjonen (C.5. no. lov 2-2-1). Vi vet at Petter Dass ble immatrikulert ved Universitetet i København den 20. juli 1666. Hvor lenge han faktisk ble værende der som student, kan vi ikke fastslå med sikkerhet. Midbøe skriver at han vendte hjem til Helgeland sommeren 1669, men det kan også ha vært året før (Midbøe 1947: 30; jf. K. Hansen 2006: 325). Universitets-matrikkelen er taus med hensyn til Dass' avsluttende eksamen.
Standardiserte krav til gudstjenesten kom i og med Kirkeritualet av 1685. Det ble utarbeidet av Sjællands biskop Hans Bagger. Her gis detaljerte instruksjoner for hvordan presten skal utføre sine oppgaver under gudtjenesten, ved dåp, ved barselkvinners kirkegang, ved skriftemål, nattverd, djevelutdrivelse, bannlysning, vielse, begravelse og ordinasjoner. Bagger utarbeidet også en ny alterbok (med liturgien), som kom i bruk fra 1688.
Sensuren sikret staten mot vranglære og – minst like ille – tap av makt og autoritet. En nærmere redegjørelse for sensuren og den statlige litteraturpolitikken følger i kap. 4.2.
Som teologi preges ortodoksien også av sine verdslige, juridiske pretensjoner. Den politiske og den åndelige makt kan i dens perspektiv ikke skilles. I Christian IVs Bibel (1633) ble dette forholdet symbolisert av kongens innledende portrett, ledsaget av hans latinske valgspråk «Regna firmat pietas»: gudfryktighet styrker rikene. Professor Hans Wandal «påviste» i sitt store verk De jure regio (Om kongens rett), som ble utgitt samtidig med at Kongeloven ble utformet og implementert (1663–1672), at kongen ved salvingen faktisk tilførtes guddommelige egenskaper. Da Christian V i 1670 ble kronet, hadde han med andre ord vitenskapelig sanksjon for ikke bare å være Guds jordiske representant, han var selv, per teologisk definisjon, guddommelig.
Den fremste av ortodoksiens teologer, Jesper Brochmand, utga i 1633 sin monumentale lutherske dogmatikk Universæ Theologiæ Systema (Systematisk fremstilling av hele teologien). Dette omfattende latinskspråklige verket kom i en lang rekke utgaver (også i en forkortet Epitome eller «utdrag»), ikke bare i Danmark, men også i Tyskland. Langt på vei ble det normgivende for hvilke synspunkter det fantes teologisk aksept for. Språkformen alene satte sine begrensninger for lesningen, men Brochmand skrev også en postill eller prekensamling på dansk, som fikk stor utbredelse. Den forelå i stadig nye utgaver til langt ut på 1800-tallet.
Brochmands dogmatikk forutsetter for det første at Bibelen virkelig inneholder Guds egne ord til menneskene, for at de – vi – skal kunne undervises om hans vesen, vilje og rette dyrkelse. Det gamle og Det nye testamente betraktes som «inspirerte», som fylt av Guds ånd, i hver minste tekstlige detalj. Derfor har teksten både ubestridelig autoritet og gjennomlyst klarhet. For det annet forutsetter den at skriften er «sin egen fortolker», at den følgelig ikke skal forstås på grunnlag av sunn fornuft eller kirkelig tradisjon. Bibelens klare tale lar seg utlede av teologens oppklarende, systematiske lesning. Denne brochmandske grunnholdingen har antakelig like stor betydning for forståelsen av ortodoksien som de avklaringene forfatteren foretar av omdiskuterte enkeltspørsmål.
Den dogmatiske lærens vrangside tilhører djevelen. Ortodoksiens dualisme, dens enten-eller, kommer tydelig til uttrykk ikke bare i tidens teologi, men også i pastoral praksis. Alt som ikke er av Gud, er av djevelen. Hinmannen strever det han kan for å skade Guds sak og gjøre menneskenes forventing om frelse og evig liv til intet. Mens Dass satt ved skrivepulten og utformet sine oppbyggelige sanger, håndterte Kirken om enn noe nølende de siste besettelsessakene. Den norskfødte Jyllands-presten Ole Bjørn, som studerte samtidig med Dass i København, ble til slutt (i 1698) dømt fra sin stilling for å ha trodd for hardt på djevelens makt, det vil si hans evne til å besette en håndfull kvinner i Thisted ved Limfjorden (se Appel og Fink-Jensen 2009: 195–232). En annen av Dass' samtidige, den ti år eldre Johan Brunsmand, som var født i Trondheim, demonstrerte på effektivt vis tidens djeveltro ved å utgi en bok om det såkalte Køge Huskors i 1674, blant annet inneholdende en bevart øyenvitneskildring av all den djevelskap som utspilte seg i et hjemsøkt hus i Køge på Sjælland ved århundrets begyndelse. De prosessene som fulgte, resulterte i dødsdom for en hel rekke av byens kvinner. De hadde angivelig gått djevelens ærend (Brunsmand 1953). At hekser og trollmenn var levende realiteter for en Nordlands-prest på slutten av 1600-tallet, kan på denne bakgrunn umulig overraske (jf. Hagen 1997 og 2003: 189–214; K. Hansen 2006: 223–34).

3.2 Botsfromheten

Syndserkjennelsen eller pønitensen (lat. poenitentia, «anger») representerer en annen side ved tidens kristedom, ikke i opposisjon til ortodoksien, men som del av den. Brochmands dogmatiske teologi kan uvegerlig virke både intellektualistisk og kald. Botsfromhetens personlige gudsforhold peker derimot fremover mot pietismens syndserkjennelse og varme inderlighet.
Utgangspunktet er nettopp syndsbevisstheten: den enkelte troendes erkjennelse av sin syndige natur, av lysten til det onde. Arvesynden kan dermed ikke oppfattes som en kollektiv historisk arv, men som en biologisk. Det kristne mennesket starter ikke med blanke ark. Det har «den gamle Adam» i seg. Bare ved troen på «den nye Adam», Kristus, kan synden – og døden – overvinnes. Luther tok et klart og radikalt standpunkt i så måte. Han fremholdt at frelsen oppnås «ved troen alene» (lat. sola fide), ikke ved gode gjerninger. Troen får mennesket ufortjent ved Guds nåde og Den hellige ånd. Den stadfestes og styrkes ved dåpen og nattverden. Luther fraråder med dette selvsagt ikke noen fra å gjøre godt. Men nestekjærligheten blir for ham sekundær i forhold til troen. Gode gjerninger kunne lett oppfattes som betalingsmiddel. De kunne utføres med tanke på egen vinning, som en slags avlat. Fra kirkehistorien husker vi reformatorens utfall mot avlatshandelen: det at det skulle kunne gå an å kjøpe seg fri fra synden med klingende mynt.
Botsfromheten, som gjorde seg så sterkt gjeldende innenfor den lutherske ortodoksiens periode, kan i dette perspektivet virke paradoksal, så lenge den bygger på en forestilling om at man skal bøte for sin synd. «Bot» kan jo oppfattes som en juridisk eller økonomisk metafor i betydningen «skadeserstatning» eller «pengestraff». De botsfromme vil sone sin synd og blidgjøre Gud ved å «øve gudfryktighet» eller holde andakt med tekstlesing, bønn, «sukk», salmesang og gråt. Den troende «ofrer» sine tårer til Gud. Dorothe Engelbretsdatters boktitler taler følgelig botsfromhetens tydelige språk: Siælens Sang-Offer og Aandelige Sang- og Taare-Offer. Tåre-offeret erstatter avlaten.
Boten eller pønitensen tenkte man seg ikke bare som et middel til å nå det himmelske Jerusalem, men i praksis også som en måte å blidgjøre den vrede Gud på. Herren lover straff og belønning i det hinsidige. I tillegg lar han imidlertid rettferdigheten skje fyllest på jorden. Han belønner dem som frykter ham og yter sine daglige offer, og han sender sin straff over synderne i form av ulykke, sykdom, naturkatastofer og krig. Døden forblir syndens sold. Mennesket har ikke noe annet valg enn å vende seg til Herren i anger og gudfryktighets øvelse, tenkte man seg. Slik pekes det ut en tredje vei til Gud. Botsøvelsen blir dermed like viktig som tro og gode gjerninger.
I den nasjonale litteraturhistorien har man med rette latt Petter Dass representere den legalistiske eller regelstyrte ortodoksien, hans samtidige Dorothe Engelbretsdatter den inderlige botsfromheten. Hos henne kommer det personlige gudsforholdet til uttrykk i første person entall. Hos ham synges det gjerne bydende i annen person, til et «du». Dette betyr likevel ikke at botsfromheten er fraværende hos Dass. Også han foreskriver bot til soning av synd. Om du for eksempel skulle ha latt deg friste til utukt, og ditt øye er blitt deg «forargelig», da «Riv det hastig fra dig ud,/ Og i Poenitentzis Luud/ Toe det reent med Anger» (TB 11.4–6). Forestillingen om dennesidig straff og belønning kommer ofte til uttrykk i slike sammenhenger, som i sangen til det sjette bud. Det skipbruddet han skildrer der, kan oppfattes figurlig, men kanskje like gjerne bokstavelig (TB 6.27):
Men hvor dit Skib end vanker,
Og bruger sin Seylatz,
Det paa de blinde bancker
Dog engang gaar i Knatz,
Og sencker ned til Grunden
Med Godtz og Vrag og alt,
Og aldri meere funden,
Saa blir din Synd betalt.
Men inderligheten har uansett ringe kår hos Dass. Han forholder seg som regel helt forretningsmessig til synden. I den tiende sangen til Fadervår, om syndenes forlatelse, fremstår han for eksempel slett ikke som noen angrende synder. Nei, han synes heller å triumfere (TA 10.7):
Er min Synd saa svar som Sand!
Jeg troer dog min Frelsermand
Har den Skyld klareret alt
Og den fulde Summ betalt.
Det gudsforholdet som her kommer til uttrykk, kan knapt kalles personlig. Synden fortoner seg for ham som en gjeld Jesus med sitt blod har gjort opp for én gang for alle. Og så ferdig med det.
Om Jesper Brochmand som teologisk forfatter skal få stå som representant for ortodoksien, virker det ikke urimelig om tyske Johann Arndt får representere botsfromheten. Bøkene hans ble tidlig spredt over hele den lutherske delen av Europa, og de ble ennå lest og utgitt et godt stykke ut på 1800-tallet. Vier Bücher vom wahren Christentum (Fire Bøger om Den Sande Christendom) kom første gang i Magdeburg 1606–1610, Paradiesgärtlein voller christlicher Tugenden (Paradisis-Urtegaard) i 1612. Pietistene verdsatte disse bøkene høyt. Istedenfor å forklare Kristi sonoffer i ortodoksiens vanlige legalistiske termer, interesserer Arndt seg særlig for hvordan Den hellige ånd virker i hver enkelt troendes hjerte: «Poinitense eller en sand omvendelse er Gud den Hellig Aands Gierning, hvor ved Mennisket af Loven kiender sin Synd oc overveyer GUds retfærdige Vrede imod Synden,» skriver han (Arndt 1690: 1.19). Hans teologi ligger ofte mystikken nærmere enn den ortodokse rettstenkningen. Hos Dass har særlig den fjerde boken av det første verket, «Naturens Bog», satt spor. Her demonstrerer Arndt hvordan hele skaperverket vitner om sin opphavsmann (jf. TA 1, FV 2). I sitt første brev om ateismen viser dikterpresten indirekte til den (SV 1.365).

4. Andaktslitteraturen

4.1 Bokmarkedet 1690–1719

De kunnskapene vi har om bokmarkedet på slutten av 1600-tallet, da Petter Dass satt og skrev sine vers, og på begynnelsen av 1700-tallet, da han ennå strevde med å få dem utgitt, er i det vesentlige basert på nasjonalbibliografien Bibliotheca Danica. Dette monumentale fembindsverket ble utarbeidet i perioden 1877–1931, med ambisjon om å registrere all bokutgivelse i Danmark, Norge og Holstein fra 1482 til 1830. Katalogen er omfattende, men langt fra komplett. Det viser da også arbeidet med Katekismesangenes publiseringshistorie. De tallene vi kan lese ut av den, ved hjelp bokhistorikeren Charlotte Appel (Appel 2001: 2.854–98, jf. 1.170 f), gir likevel god oversikt over bokmarkedet på Petter Dass' tid.
I den aktuelle tredveårsperioden (1690–1719) utkom det årlig ca hundre bøker i Danmark-Norge, og av dem var omtrent halvparten – femti – danskspråklige. Tyske og latinske titler utgjorde til sammen et forholdsvis høyt antall. Om vi bare teller de religiøse (kristelige) titlene på dansk, kommer vi i løpet av perioden 1690–1719 opp i 471, det vil si et årsgjennomsnitt på 16. Dass står altså for to av de 471, Bibelsk visebok i 1711 og Katekismesangene i 1715. Om vi innsnevrer rammene ytterligere og bare teller religiøse dikt og salmebøker, blir summen 231, det vil si en gjennomsnittlig årsproduksjon på åtte titler. Tallene viser seg noenlunde stabile for de tre tiårene. På 1730-tallet eksploderer imidlertid markedet. Den sterke økningen i bokproduksjonen vi da ser, må kunne forklares av den pietistiske bølgen som i de årene skylte over folk og samfunn (Horstbøll 1999: 382). Men den beskjedne årsproduksjonen ved århundreskiftet 16–1700 kan saktens bidra til å kaste lys over nordlandsprestens vansker med å komme seg inn på markedet for trykte bøker (se kap. 1.2).
Nettopp andaktslitteraturen står for den største økningen. Opplysningens århundre er – tilsynelatende paradoksalt – også andaktens århundre. Denne andaktslitteraturen retter seg mot et allment marked. Etter hvert som leseferdigheten ble bedre og leserne flere, vokste dette markedet tilsvarende. Stadig flere kunne gjennom litteraturen hente seg fortolkede gudsord til morgenbønn, aftenbønn og husandakt, søndag som hverdag. At Dass' katekismesanger tilhører denne en gang så selvsagte og sentrale bokgruppen, gjøres klart allerede av forfatteren selv i dedikasjonen til familien, der han erklærer sin intensjon med Katekismesangene. Han henvender seg ikke nødvendigvis bare til ungdommen, skriver han, men like mye til de eldre, for at de skal kunne drive «Christen Omsorg i sine Huuse» (Ded.fam. 83). Sensor, professor Hans Steenbuch, skriver i sitt imprimatur til førsteutgaven eksplisitt at sangene bør kunne være «til Huus-Brug og privat Andagt».
Som begrep lar «andaktslitteratur» seg vanskelig fange av en presis definisjon. Bruken avgjør. Andaktsbøker er «Bøger til opbyggelig Brug, mest i Hjemmet», skriver Lauritz Nielsen i Nordisk Leksikon for Bogvæsen (1951: 1.19). Laila Akslen refererer den tyske taksonomien på feltet (Akslen 2002: 35–54). Flere genre, som hver for seg kan defineres mer presist, utgjør til sammen denne mangslungne gruppen av tekster: bønnebøker, katekismer, salme- og sangbøker, og prekensamlinger (også kalt postiller). Dass' bok tilhører en egen genre, katekismesanger, som kombinerer to av de nevnte, og som omtales nærmere i denne innledningens neste kapittel. Bokhistorisk kan andaktslitteraturen likevel karakteriseres ved noen «ytre» kjennetegn: Den utgis for det første utelukkende på morsmålet. Andaktslitteraturen er i stor utstrekning en oversatt litteratur. For det annet kommer den i små formater: oktav, duodes eller enda mindre. Formatet inneholder et signal til leserne om at de har med en «folkelig», ikke lærd, bok å gjøre. Samtidig er bøker i små formater hendige. De kan for eksempel få plass i en forklelomme. Og for det tredje utgis denne litteraturen av boktrykkere som er sine egne forleggere, eventuelt i samarbeid med en bokhandler, men sjelden finansiert av forfatterne selv. Boktrykkerne tar med andre ord selv den økonomiske risikoen ved utgivelsen. Formatet og risikoen henger for så vidt også sammen. For de små formatene utnyttet trykkarkene best, og utgiftene til papir var boktrykkerens største enkeltpost på budsjettet.

4.2 Den statlige litteraturpolitikken

Sett fra rettroenhetens synspunkt blir andaktsbokutgivelsen viktig på to måter. Den måtte kontrolleres, kanskje til og med stoppes, samtidig som den fortjente tilskyndelse og stimulans. Statsreligionen forutsatte at all tekstfortolkning og all forkynnelse ble utformet i henhold til den evangelisk-lutherske lære. Dermed måtte det trykte mediums frembringelser forhåndskontrolleres eller sensureres. Statsreligionen forutsatte at den ortodokse kristendom ble forkynt på bred basis og til flest mulig. Øvrigheten ønsket seg andakt i de tusen hjem og dermed også andaktslitteratur. De som bidro til utgivelsen av den, kunne bli belønnet. Sensors påtegning på manuskriptet fulgte boken gjennom alle dens utgaver. Språkhandlingen ga «godkjennelse» (lat. imprimatur, «må trykkes»), men i tillegg som regel en anbefaling: Løp og kjøp! Dass' katekismesanger karakteriseres av biskop Krog i hans sensurpåtegning som både «søte» eller «velsmakende» og «sunne». Til sensors oppdrag som kontrollør føyes i praksis derfor et oppdrag om å drive reklame. 300 år etter den første utgivelsen av Dass' katekismesanger utstyres bøker ofte med anbefalinger på omslaget, skrevet av autoriteter på området, såkalte blurbs. På Dass' tid kom anbefalingene fra statlig oppnevnte sensorer (på side 3 eller 4), supplert med æresdikt til forfatteren skrevet av hans venner og kolleger.
Sensuren omfattet alle fag og aktiviserte de fleste av Universitetets professorer, som stod som forvaltere av ordningen. Men teologene hadde utvilsomt den største arbeidsbyrden, ikke bare fordi teologisk litteratur dominerte bokmarkedet, men også fordi den teokratiske styreformen ikke på noen måte kunne risikere offentlig dissens. I de tilfellene forfatteren var hjemmehørende «paa Landet», skulle en første utluking foretas av biskopen i det enkelte stift. Så snart han hadde gitt sitt klarsignal, ble manuskriptet sendt videre til Det teologiske fakultet til endelig godkjennelse. Christian Vs norske lov (1687) formulerer ordningen slik (2-20-1):
Ingen, i hvo det og være kand, maa noget lade trykke, førend det tilforn i Kongens Universitet i København er igiennemseet og paakient af Decano i den Facultet, som Materien hører hen til, eller af en anden Professore, som Decanus formedelst andet lovligt Forfald det tilskikker; Og skal den, som det at igiennem see tilkommer, med sin Paaskrift og Haands Undertegnelse sit Betænkende paa det, som til Trykken forfærdigis skal, saaledes give, som hand selv der til agter at svare, hvilket Betænkende for udi de Bøger, Tractater, eller al anden Materie, som i Trykken udkommer, skal trykkis; Dog skal Theologiske Materier, som nogen paa Landet vil have trykt, først Superintendenten i Stigtet at igiennemsee tilstillis, og med hans Betænkende til Kongens Universitet der videre at paakiendis, fremskikkis; Hvo der imod giør baade den som trykker, og den som trykke lader, straffis ikke alleniste for saadan Ulydighed; Men ogsaa for Skriftens Indhold, om der udi noget forargeligt findis.
Biskopens og dekanens skriftlige godkjennelse (lat. approbatio eller imprimatur) ble gjengitt signert, datert og ordrett i den trykte boken, på dansk eller latin. Slik også i Dass' tilfelle. I tillegg til forhåndssensuren innførte man et forbud mot import av danske bøker trykt i utlandet, og av tyske bøker om «fremmet Religion» (C.5.no.lov 2-20-3).
I sin iver etter å sikre et best mulig resultat kunne sensor i enkelte tilfelle komme til å fungere som medforfatter. Prosessen kunne trekke i langdrag. Øvrigheten hadde dessuten et ønske om å regulere markedet slik at man fikk størst mulig samlet effekt av den oppbyggelige litteraturen. Både boktrykkere, bokhandlere og forfattere kunne tildeles monopoler og privilegier som sikret dem mot konkurranse og dermed økte investeringslysten (jf. kap. 1.5). Sett fra myndighetenes synspunkt lå det dessuten en tilleggsgevinst i det at salg og produksjon på denne måten ble kanalisert fra «boleviser» og «forargelige» folkebøker og til «saadanne skrifter, som til opbyggelse tienne kunde» (Appel 2001: 1.408). Det finnes flere eksempler på at Kirkens menn kunne ta initiativ til oversettelse og utgivelse av enkeltbøker (Appel 2001: 1.421). Søkere av kall visste dessuten at en andaktsbok av ett eller annet slag kunne være et avgjørende «vedlegg» til søknaden.
Sverre Inge Apenes (1978) kan umulig ha rett i at Petter Dass «diktet makt til folket». Derimot lærer bokhistorien oss at han diktet makt til seg selv og det verdslige maktapparatet han tilhørte. Dersom vi kan gå ut fra at han skrev sine katekismesanger etter at han hadde fått kallet i Alstahaug, hadde de riktignok ingen funksjon i den sammenheng. Men at sangene kunne ha en viss betydning for de bestrebelsene han gjorde for å sikre sønnen Anders som sin ettermann, kan vi ikke utelukke. Fra slutten av 1600-tallet gikk embeter stadig sjeldnere i arv fra far til sønn. Det klientifiserte styresettet skulle erstattes av et likebehandlende og kompetansebasert byråkrati (Bull 2004: 195–97).

4.3 Husandakten

Ordet andakt kommer fra tysk an-dacht, «det å tenke på». Så brukes det da om å la tankene dvele ved Gud, ved synden og frelsen. Vi har å gjøre med en luthersk form for meditasjon. Når oversetteren av den populære Heinrich Müllers Aandelige Spare-Timer (1667), Peder Møller, gjengir undertittelen som Huus og Bord-Aand-akter, er det neppe tyskkunnskapene det skorter på. Han flotter seg med et folkeetymologisk ordspill. For den som bruker sine spare- eller fritimer til andakt, han eller hun gir nettopp ånden spillerom.
Luther gjorde andakten til en institusjon, den helt sentrale institusjonen i det tidligmoderne samfunnet. Han koplet den daglige gudsdyrkelsen til husstanden. Andakten ble likevel ikke reservert for bønnen i lønnkammeret, men fikk i tillegg til den religiøse en sosial funksjon innenfor husstandens rammer. Slik gjorde han gudsdyrkelsen til en sak ikke bare mellom den enkelte troende og Vårherre, men også til et mellommenneskelig, moralsk og praktisk-politisk anliggende: «Derfore er oc en huer Husfader plictig, ad hand, i det mindste een gang om Vgen, ofuerhører sine Børn oc Tiunde, huad de her af vide oc lærdt hafue: oc huis de det icke kunde, da med alvorlighed holde dem til ad lerre» (Luther 1629: 1v).
Ordet husandakt beror likevel ikke på Luther. Utgangspunktet for ham var overbevisningen om at alle troende hadde prestefunksjon, at forkynnelsen ikke var forbeholdt Kirkens menn. Det bibelske grunnlaget fant han i formuleringer som den i 1 Pet 2.9, der det står at «[...] I er en utvalgt ætt, et kongelig presteskap, et hellig folk, et folk til eiendom, for at I skal forkynne hans dyder som kalte eder fra mørke til sitt underfulle lys.» Når han i innledningen til den lille katekismen henvender seg til «alle prædicantere» (Luther 1616: 59), er det nettopp husfedrene det gjelder. Dass alluderer til det samme bibelstedet i den innledende dedikasjonen til familien, der han skriver at «de, der ere satte til Fædre og Hoveder af Gud i sine egne Lande, ere og satte, at være Konger og Præster for Gud i sine egne Huuse» (Ded.fam.). Husandakten innebærer at familieoverhodet, far, fordeler arbeidsoppgavene, refser og roser sine undersåtter, og i tillegg forkynner Ordet for dem, for hustru, barn og tjenestefolk. Innenfor reformasjonens evangelisk-lutherske kristendom fester det seg en sosial praksis som er like hierarkisk som den er patriarkalsk. Peder Syv illustrerer dette poenget godt med sin folkeetymologiske utlegning av ordet «Husbond»: Det er «husets baand, som binder og holder til sammen i huset» (1915: 139).
Merkelig nok har kirke- og kulturhistorikere interessert seg mindre for husandakten og dens grunnleggende betydning for samfunnet enn man skulle tro. I Sverige leverte kirkehistorikeren Hilding Pleijel (1965) banebrytende studier som én generasjon senere ble fulgt opp av litteraturhistorikeren Stina Hansson (1991). Deres studier kaster lys også over dansk-norske forhold, men den hjemlige historien har likevel ennå mange uskrevne kapitler. Ett av dem må handle om andaktsbøkene: den litteraturen som setter seg fore å fylle de behov for opplæring, bønn, sang og skriftlesning som de forskjellige andaktsformene inviterer til. Et annet kapittel kunne handle om husandaktens sosiologiske adresse mellom det Ferdinand Tönnies for lenge siden (1888) kalte Gemeinschaft og Gesellschaft. Den historiske overgangen mellom et samfunn organisert i små agrare fellesskap til et annet organisert i større sosiale enheter, med skolen som en nøkkelinstitusjon, synes ofte paradoksal. For øvrigheten på 1600- og 1700-tallet satte alt inn på å disiplinere storsamfunnets minste fellesskap. Man utstedte gjentatte forordninger om husfarens ansvar for andakten, og man innførte spesielle bededager for husandakt (Appel 2001: 837). I 1700 forelå Den Almindelige Kirke- og Huus-Andagt, der folket også ble instruert om å anbefale majestetens bigami i bønn til Gud: «Beskiærme vor Allernaadigste ArveHerre og konning, konning FRIDERICH den Fierde, med begge deres Mayesteter DRONNINGERNE» (s. 4). Bønnen skulle fremsies morgen og/eller aften.
Det romantiske bildet litteraturhistorikere og andre begeistrede skribenter har villet skape av Petter Dass som trubadur og kirkelig entertainer, syngende sine sanger for menigheten, forteller mer om deres forventninger og ønsker enn om hva som faktisk foregikk. Katekismesangene tilhører andaktslitteraturen og må forstås ut fra dennes litterære og kulturhistoriske forutsetninger.

4.4 Bibelen: Hvilken versjon brukte Dass?

Bibelen kan anses som andaktslitteratur i den grad den faktisk ble brukt som det. På slutten av 1600-tallet og begynnelsen av 1700-tallet synes bruken av den svært begrenset. De første danske biblene var kirkebibler: påkostede bøker i store formater. Guds ord nådde heller menigmann som utdrag, og da særlig i form av kirkeårets prekentekster. Disse tekstene ble ofte publisert som tillegg til salmebøker. Familiebibelen er å betrakte som et 1800-tallsfenomen (Fet 1995: 151).
Uansett er det bibeltekstene som utgjør renningen i andaktslitteraturens tekstvev. Så også hos Dass. Man skal ikke ha lest langt i Katekismesangene før man føler, merker og forstår at Bibelen, for å bruke et annet bilde, fungerer som en slags resonanskasse for så å si hver eneste én av dikterprestens strofer. Sangtekstene spiller på og forutsetter ideelt sett kjennskap til Den hellige skrift. Uten en grunnleggende bibelkunnskap kan man som leser derfor rett som det er hektes av. Denne bibelske intertekstualitetens krav til leserkompetanse gjenspeiler en komposisjonsmåte som er spesifikk for både genren og epoken. Andaktslitteraturen på 1600-tallet rommer da heller ikke så sjelden eksplisitte bibelhenvisninger i parentes inne i teksten eller ute i margen. Men når det er snakk om poesi eller vers, som for eksempel en salme eller en åndelig sang, vil bibelreferansene i de fleste (trykte) tilfelle ligge implisitt eller uutsagt i versene. Teksten fordrer følgelig en form for avkoding. Som lesere får vi ikke fullt utbytte av sangteksten før den bibelske referansen og dens opprinnelige kontekst faktisk blir realisert.
Denne utgavens linjekommentar tar konsekvensen av dette: at teksten krever bibelkunnskap, og at vår tids lesere som regel ikke lenger har denne kunnskapen. Utgaven inneholder derfor henvisninger til bibelsteder som synes aktuelle for fortolkningen av den enkelte verslinjen eller strofen. Noen allusjoner har naturligvis gått kommentatoren hus forbi, noen er også mindre opplagte enn andre og kan diskuteres. Ettersom de bibelutgavene Dass med rimelighet har forholdt seg til, i praksis er vanskelig tilgjengelige (ingen av dem er foreløpig digitalisert), gjengir kommentaren de mest aktuelle versene i 1600-talls-versjon. Men hva vil det si? Hvilken versjon var faktisk Dass' egen? Svaret på det spørsmålet kan vanskelig gis med full sikkerhet.
Bibelen ble i sin helhet første gang utgitt på dansk i 1550. Malmø-kanniken og boktrykkeren Christiern Pedersen fullførte sin oversettelse i 1543, etter kongelig befaling. Grunnlaget for Christierns oversettelse var Luthers tyske og Erasmus' latinske (1516). Men da oversetteren hadde gjort sitt, måtte manuskriptet godkjennes av Det teologiske fakultet, noe som førte til betydelige endringer på basis av andre versjoner enn dem den første oversetteren hadde lagt til grunn. Allerede den første danske bibelen var på denne måten et gruppearbeid. Resultatet forelå i 1550. Opplag: 2000 eksemplarer. Neste utgave fulgte 39 år senere (1589): den som har fått navn etter Frederik II. Det faglige arbeidet med revisjonen ble foretatt av landets fremste lærde på den tiden, Niels Hemmingsen, sammen med Det teologiske fakultets professorer. Begge disse to første biblene ble trykt i folioformat og var spesielt beregnet på kirkene. I 1607 kom så den første bibelen i et noe mer håndterlig kvartformat. Biskop Hans Poulsen Resen stod alene for den danske teksten, som i høyere grad enn tidligere ble revidert på grunnlag av de hebraiske og greske grunntekstene. Han tilføyde dessuten for første gang versnummer, som da var blitt vanlige ellers i Europa. Resen videreførte sitt arbeid også etter utgivelsen og etterlot seg ved sin død et ytterligere revidert eksemplar som så, etter et nytt gruppearbeid, ble utgitt i 1647. Heller ikke dette var en kirkebibel. Den ble produsert i både kvart- og oktavformat. Denne revisjonen av Resens revisjon ble ledet av biskop Hans Svane (Svaning), derav betegnelsen «den svaningske».
Før dette hadde imidlertid kongen (Christian IV) besluttet at det var Frederik IIs bibel, ikke Resens, som skulle legges til grunn for utgivelsen av en ny kirkebibel. Resens lærde versjon fra 1607 ble med rette regnet for å være vanskelig å lese; den følger stedvis originalens syntaks så slavisk at dansken fortoner seg temmelig skrudd. Den svaningske 1647-versjonen beholder dette preget. Teksten kjennetegnes blant annet av mange parenteser: Ord som ikke står i originalen, men som er nødvendige på dansk, tilføyes på denne forbeholdne og omstendelige måten. Revisjonen av Frederik IIs 1589-utgave ble i denne omgang ikke særlig gjennomgripende. Christian IVs kirkebibel fra 1633 skiller seg tekstlig ikke vesentlig fra forgjengeren. Også denne utgaven ble spredd til alle tvillingrikenes kirker. Men den kom òg etter hvert i utgaver med et hendigere, mindre format: i henholdsvis 1670, 1690 og 1699.
Disse versjonenes tekst følger 1633-utgaven, bare ikke i ortografien (Rosenkilde 1952: 163–89; Appel 2001: 422).
All sannsynlighet taler for at Petter Dass både som prest og dikter holdt seg til 1633-utgaven eller en av dens avleggere. Forholdsvis lite i hans allusjonspraksis tyder på at han har latt seg influere av Resen eller den svaningske. Dass skriver for eksempel (D og 1715Lyn) «Absolon» (TB 4.7.2) med utlydende -n, slik det gammeltestamentlige navnet er gjengitt i 1633-utgaven og dens avleggere, ikke «Absalom» slik det står i den svaningske. (Formen «Absolon», med -o- istedenfor -a- i annen stavelse, hadde blitt brukt i 1589-utgaven. Samuel Jenssøn Ild bruker den likevel ennå i sin oversettelse av Johann Arndts Lyset i Mørket (1690: 1.7). Laila Akslen hevder i en artikkel om «Ruths Bog» at Dass under arbeidet med det diktet må ha brukt «ei av utgåvene av Christian den tredjes såkalla Luther-Bibel» (Akslen 1997: 344). Det vil i praksis si Christiern Pedersøns oversettelse fra 1550. At Petter Dass skulle ha holdt seg med og funnet det praktisk å bruke et slikt gammelt klenodium, virker lite sannsynlig. En systematisk sammenligning av Dass' ordvalg i Katekismesangene holdt opp mot de to mest sannsynlige utgavene, 1633 (Chr. IV) og 1647 (den resen-svaningske) gir imidlertid slett ikke alltid noe klart svar. Årsakene til dette kan være flere: Dass kan selv av stilistiske eller metriske grunner ha tydd til løsninger som er friere enn den foreliggende bibelteksten skulle tilsi. Han kan også ha vekslet mellom forskjellige utgaver eller andre tekstforelegg (katekismer, postiller, fullkomne salmebøker). Alstahaug kirke eide etter all sannsynlighet alle kirkeutgavene (1550, 1578, 1607, 1633 og 1647), slik den var forpliktet. Skiftet etter sønnen Anders Dass inneholdt et sett (fire oktavbind) av 1647-utgaven (Statsarkivet i Trondheim, Fol. 130B–313A, «In Octavo», nr 2). Ofte blir man imidlertid som leser slått av Dass' frihet i forhold til begge de aktuelle hovedversjonene:

Dass16331647
TB 6.2.8
blander sig med Fæ		2 Mos 22.19
belegger sig met Queg		2 Mos 22.19
belegger sig med et Beest
TB 6.41.2
sit Kar		1 Pet 3.7
det skrøbeligste Redskab		1 Pet 3.7
det skrøbeligste Redskab
TB 8.17.6
Kedars Hytte		Sal 120.5
Kedars bolige		Sal 120.5
Kedars Pauluuner
TA 1.12.4
Morian		Jer 13.23
Blaamand		Jer 13.23
Blaamand
TA 7.27.4
vrenged sin Tunge		Sal 22.8
Oplade Munden		Sal 22.8
sætte Læben ud
FV 4.7.1
vissen og tør		Esek 16.30
vanmectigt		Esek 16.30
vansmæctigt
DS 2.19.5
GUDS overvettis Naade		Ef 2.7
hans Naadis ofuerflødige rijgdom		Ef 2.7
sin Naadis ofverflødige Rjgdom
AS 3.22.4
Børne-Rætten		Rom 8.16
vidnisbyrd, at vi ere Guds Børn		Rom 8.16
vidner med vor Aand, ad vi ere Guds Børn

Når bibelteksten gjengis i lemmakommentaren, gjengis den etter 1699-utgaven, den som på smusstittelsiden kalles Huus- og Reyse-Bibel. Denne versjonen skiller seg altså ikke susbstansielt fra 1633-utgaven, men følger en ortografi som ligger nærmere den vi finner i førsteutgaven av Dass' sanger: oc > og, met > med, lofuede > lofvede, tencker > tæncker, Tid > Tiid. At dikterpresten har skrevet de fleste sangene før denne utgaven kom på markedet, har underordnet betydning, så lenge mange av de første leserne hans faktisk forholdt seg til akkurat denne utgaven. I et pragmatisk perspektiv synes derfor 1699-utgaven å være et fornuftig valg.

4.5 Salmebøker, åndelige sangbøker og postiller

Luther tenkte seg Den lille katekismen til bruk i husandakten (se kap. 4.3). Da han skrev sine første salmer, hadde han en tilsvarende bruk i tankene (Paulsen 2002: 91). Dersom vi forstår salme som kirkesang eller liturgisk sang, faller Luthers gode forsøk i første omgang utenfor, ettersom sangene hans ikke var skrevet for menigheten i kirken. Heller ikke Dass' bibelske sanger eller katekismesanger er adressert slik, derfor undrer man seg forgjeves over at de har fått så pass dårlig uttelling i senere salmebøker (se kap. 1.7). Også Kingo foretrakk betegnelsen «sang» fremfor «salme» (Nielsen 2010: 208 og 311). Heller ikke Sjungkoret er opprinnelig skrevet for kirkebruk.
Ordet salme har sitt opphav i gr. psalmós, opprinnelig en sang til akkompagnement av strenge- eller klimpreinstrumentet psalterion. Vi forbinder det med Davids psalter eller Salmenes bok i Det gamle testamente. I metrisk gjendiktning etter melodiforelegg – som for eksempel hos Anders Arrebo (1623) eller Elias Naur (1692) – ble tekstene i denne boken mønstergyldige for både kirke- og andaktssang på 1600-tallet.
Den første salmeboken i Danmark-Norge som ble autorisert til bruk i kirken, var Hans Thomissøns. Ingenting tyder på at Thomissøn arbeidet med kirkelig mandat, men da resultatet forelå, fulgte autorisasjonen umiddelbart. Ifølge et kongebrev datert 5. november 1569 skulle bare denne og ingen annen salmebok få rom i kirke og skole. Så fikk den da også et langt liv. Den ble ikke formelt erstattet før etter 130 år, av Den Forordnede Nye Kirke-Psalme-Bog, populært kalt Kingo (1699). I mellomtiden kom en lang rekke salmebøker, ofte etter bokhandlerinitiativ og med tillegg av både bønner, bibeltekster og annet (Malling 8.98–132), men disse var beregnet nettopp på husandakt og ikke kirkesang. Holder vi oss til det innsnevrede salmebegrepet, er det meste av det som utgis av sang på 1600-tallet derfor å betrakte som «åndelige sanger», ikke salmer. Likevel er det i Thomissøns salmebok dikterpresten henter de fleste av sine melodiforelegg. Ivar Roger Hansen gir en samlet oversikt over melodiforeleggenes herkomst i en artikkel om Petter Dass som «folkelig trubadur» (1997: 44). Fire av forløperne fortjener en kort omtale her: Hans Christensen Sthen, Thomas Kingo, Dorothe Engelbretsdatter og Elias Naur.
Hans Christensen Sthen (1544–1610) virket som prest i Helsingør og Malmø (som på hans tid ennå tilhørte Danmark). Boken han skrev, ble for enkelhets skyld gjerne kalt «vandreboken». Tittelen fyller fire linjer, bruksanvisning inkludert:
En liden Vandrebog Indeholdendis atskillige smucke bøner oc trøstelige Sange, met nogle nyttige Lifs Regle, i artige Rijm befattede, som en Christen kand daglig bruge, Gud til Loff, Ære oc Prjss, sig selv til trøst oc Salighed oc at øfue sig i all Gudfryctighed oc Fromhed der met, i huor hand er, til Land eller Vand.
Vi har her med en typisk andaktsbok å gjøre, til daglig bruk. Bokens «vandring» beror på den klassiske personifikasjonen. Allerede i antikkens Roma sendte diktere sin bøker ut som sønner på vandring. Etter boktrykkerkunstens innføring betraktes de heller som døtre (Haarberg 2010). De formanes om å spre sitt budskap vidt og bredt. Hos Sthen tar boken selv ordet (Sthen 1994: 171):
Jeg heder Vandrebog, oc det met rætte,
Det kand ingen met skæl imod trætte,
Ieg vandrer flux om til Land oc Vand,
Ieg findis baade hoss Quinde oc Mand.
Dass tyr til den samme typen personifikasjon både i Nordlands Trompet (se Lauvstad 2006: 156–66) og i Katekismesangene («Til Bogen. En Erindring»). Sthens Vandrebok, skulle det vise seg, fikk virkelig ben å gå på. Den kom i minst tolv utgaver mellom 1589 og 1696 (Sthen 1994: 325–68). I sin første sang (TB 1) slår Dass bokstavelig an tonen ved hjelp av Sthen. Melodiforelegget, «Jeg veed et evigt Himmerig», oversatt fra tysk, er hentet fra Vandreboken. Også andre steder bruker Dass melodiforelegg fra Sthen (TB 4, TA 8, FV 5), som på grunn av sin allmenne popularitet var et trygt valg. I rytmisk konsekvens og eleganse overgår Dass utvilsomt sin forgjenger, men ellers har sangene deres, den historiske avstanden tatt i betraktning, flere slående fellestrekk. Ingen av de to dikterne er fremmed for ironi, og begge ynder å formulere seg i ordspråklige vendinger, av og til også i et språk som minner om folkevisens.
Thomas Kingo (1634–1703) hadde i likhet med Petter Dass farsslekt fra Skottland. Bestefaren hadde innvandret til Sjælland og slått seg opp som tapetvever. Hans sønn, som ble far til dikteren, fortsatte i sin fars håndverk. Dikteren selv vevde neppe noe annet enn tekster, verdslige så vel som åndelige, men i dem kunne han trekke på erfaringene hjemmefra: «Tjdernes Bom/ bliver dog tom,» skriver han i «Sorrig og Glæde de vandre tilhaabe» (KSS 3.236).
Som geistlig drev Kingo det atskillig lenger enn Dass, hvis karriere stanset ved sognekallet i Alstahaug. Tre år etter at hans første bok, Aandelige Sjunge-Koor, forelå trykt, dedisert til kongen som «en liden Gudfrygtigheds Gave», ble Kingo utnevnt til biskop i Fyns stift, og i det embetet ble han værende til sin død i 1703. Sjungekoret ble publisert i to deler, med syv års mellomrom (hhv. 1674 og 1681). Begge bøkene har struktur som andaktsbøker. Første del følger ukens dager, med én morgensang, én aftensang og én sang til pønitense for hver dag. I senere utgaver tilføyer han en kortere bønn eller sang, et «Suk», til hver dag. Annen del inneholder sanger til forskjellige andaktsformål: til bekjennelse, til bot og takk, og til reise. Bøkene ble umiddelbart storselgere og kom i stadig nye utgaver. For Dass må Kingos åndelige sanger ha stått som opplagte imitasjonsobjekter, selv om de mangler den didaktiske innretningen Dass hadde behov for. Han måtte som katekismelærer erstatte Kingos allmenne «jeg» med et allment «du». Odense-biskopens sanger kommer med stor sjelelig dramatikk, sterke barokke motsetninger og brusende patos. Under lesningen av Dass kan man flere steder mistenke ham for å konkurrere med Kingo, for eksempel i den første sangen til alterens sakramente, som står Kingos tilsvarende nattverdssalme nær. Dass vedkjenner seg rimeligvis sitt forbilde ved å bruke «Sorrig og Glæde de vandre tilhaabe» som forelegg for TA 3.
Kingos autoritet som 1600-tallets fremste salmedikter, «vores berømmeligste Danske Skialdrer», som sensor Hans Wandal skriver i sensuren til første del av Sjungekoret, kan neppe bestrides – verken nå eller da. Den siste delen av livet hans ble imidlertid preget av skandalen omkring den planlagte nye kirkesalmeboken, som påførte ham et sviende økonomisk tap i tillegg til personlig ydmykelse. Allerede i 1682 var Kingo som biskop blitt innrømmet privilegium som boktrykker. Etableringen inngikk åpenbart i en større plan om selv å stå for totalentreprisen av Kirkens nye salmebok. Oppdraget fikk han formelt av kongen i 1683, men i 1690, da første del av boken forelå trykt og til dels innbundet, ombestemte kongen seg. Biskopen, det vil i dette tilfellet si boktrykkeren, ble sittende med et stort og uselgelig opplag som han til slutt ga bort til fattige barn. Historien har ennå sine uforklarte sider. Den involverer også Petter Dass' omtalte fetter (kap. 1.2). Men den endte til slutt i en form for kompromiss. Den Forordnede Nye Kirke-Psalmebog ble trykt av Kingo i 1699, året etter at Dass' katekismesanger første gang ble forelagt sensuren. Boktrykkeren ble da innrømmet ti års monopol. Men antallet salmer skrevet av ham selv ble mer enn halvert i forhold til den opprinnelige planen.
Nordlandspresten Petter Dass satset stort i tørrfisk. Odense-biskopen Thomas Kingo gikk som forretningsmann inn for trykkerivirksomhet – med blandet hell. Men begge så de det som sin fremste oppgave å utbre kunnskapen om den rette kristendom i samfunnet ved å skrive sanger som mot alle odds fortsatt rommer sterk poetisk kraft, i en tid da ortodoksiens og botsfromhetens kristendom virker minst like eksotisk som sjiamuslimsk dogmatikk.
Dorothe Engelbretsdatter (1634–1716) ble født samme år som Kingo og møtte ham personlig i København. Odense-biskopen skrev til og med et æresdikt til henne, hvor han oppfordrer de ni muser til å vise sin skyldige ærbødighet for den tiende: «Gaar nu, gaar hen i Ni berømteste Gudinder/ At bukke Eder dybt for en aff Nordens Qvinder» (KSS 1.256). At Dorthe kjente også Petter Dass personlig, og at han besøkte henne i Bergen, blir klart av en bevart rim-brevveksling dem imellom. Den begynner på ettersommeren 1680 med at nordlandspresten aller høfligst ber henne om et eksemplar av hennes berømte bok, Sjælens Sang-Offer (1677, eldste bevarte utgave 1681).
Dorothe Engelbretdatters bok presenteres i tittelen som et «offer». Slik kommer botsfromhetens uttrykte andaktsforestilling – bønn og sang som den troendes daglige offer til Gud – umiddelbart til uttrykk. Boken kombinerer i sitt opplegg Kingos to bind av Sjungekoret. Her finnes morgensanger, aftensanger og sukk, pluss åndelige sanger til bestemte anledinger. Oppfølgeren, Taare-Offer Gudelige Siæle til Underviissning, der vil vide hvad Poenitentzis Fagter formaar (1685) rommer både oversettelser og hennes egne sanger. Kingos og Dass' uttrykte beundring for hennes bøker harmonerer godt med bokkjøpernes. I likhet med dikterkollegenes bøker, vant Dorthes to sangsamlinger stor popularitet og fikk et langt liv. Etter mannens død – Ambrosius Hardenbeck hadde embetet som sogneprest i Bergens domkirke etter hennes far – ble hun av kongen innrømmet skattefritak så lenge hun levde. Slik blir hun den første norske dikter som får statlig understøttelse, om ikke akkurat diktergasje.
Sangene hennes tilhørte allerede da dikterpresten satt og skrev sine katekismesanger et allment fellesrepertoar; det røper melodiforeleggene hans. Fire av dem henter han fra Bergens-kollegaens «ofre» (TA 2, TA 10, FV 3 og HT 12). Dorothe Engelbretsdatters sanger mangler helt Dass' pedagogiske tone; de preges til gjengjeld av tungt alvor, sorg og anger. Likevel finnes det flere paralleller de to imellom. Det kan gi godt utbytte å lese enkeltsanger opp mot hverandre til sammenligning, slik Laila Akslen gjør i Norsk barokk (1997).
Den fjerde andaktsbokforfatteren som skal nevnes her, heter Elias Eskildsøn Naur (1650–1728). Han var tre år yngre enn Dass og tidlig farløs som ham, men han ble hjulpet frem til utdannelse ved gymnaset i Odense og gjorde akademisk karriere samme sted. Gymnaset hadde ikke universitetsstatus, men rett til å utnevne prosessorer, så Naur nådde faktisk den akademiske toppen både i gresk og hebraisk. Samtidig skrev han sine oppbyggelige sanger: Zions Sange og Sucke i Verdens Babylon (1688) basert på Jesu lidelseshistorie og Ny Strenge paa Davids Harpe (1692), metriske gjendiktninger av de femti første davidssalmene. Hovedverket hans, Golgotha paa Parnasso, tilhører, som Dass' Trende Bibelske Bøger, eposgenren; det skal ikke synges.
Som dikter har Naur i ettertid blitt stemplet som «smakløs». I samtiden hadde han derimot en høy stjerne. Kingo, hans biskop, inkluderte hele ti av Naurs pasjonssalmer i Vinterparten, salmeboken som senere ble refusert. Professorens forkjærlighet for død og pine, og hans følelsesladde opprør mot jøder og andre som ikke ville Jesus vel, fortoner seg i dag som typisk barokke trekk. Presiøse ordsammensetninger florerer, som «Synde-slum», «Jøde-Taabe» og «Helved-Slagte-Faar». Men presiøsiteten åpner også for en påfallende kontant uttrykksmåte som har sine paralleller hos Dass.
Den oppbyggelige prosalitteraturendanner også en interessant bakgrunn for Dass' didaktiske vers. Det dreier seg først og fremst om prekensamlinger, de såkalte postillene (lat. post illa [verba], «etter de ord», dvs. utlegningen som fulgte etter lesningen av selve teksten i gudstjenesten). Med postillene fikk lesekyndige den pastorale eksegesen inn i den hjemlige andakten, som høyt- eller stillelesning. Mange av dem fikk da også stor utbredelse (Fet 1995: 203–12), som Jesper Brochmands, tyskeren Heinrich Müllers og ikke minst Povel Andersøn Medelbys: Ungdommens Postil, utgitt første gang i 1614.
Postillens tekstutlegninger forholder seg ikke bare til perikopen, dagens tekst, men vever hyppig inn andre bibelord som sentenser (fyndord) og eksempler, gjerne fra Det gamle testamente. Det gjelder å fange leserens – eller tilhørerens – interesse ved å demonstrere hva Guds ord har å si oss i det daglige (retorisk applicatio). Mange tekster av ulikt opphav føyes sammen til én. Strukturen ligger temmelig fast (Pfefferkorn 2005: 382). Moderne lesere slås imidlertid først og fremst av den tydelige markeringen av tekstutlegningens enkelte deler, såkalt divisiones og subdivisiones. Når Medelby, for eksempel, skal forklare hva Jesus mener med sin lignelse om vingårdsarbeiderne (Matt 20.1–16), innleder han sin lesning slik (Medelby 1695: 1.273):
Først ville vi see af Texten, hvor Christus beviiser af Vjngaardens Forsammelse, Podelse, Forvarelse, at intet Menniske af egen Formue kand giøre de Gierninger, for hvilcke hand kand indgaa Himmelen.
For det andet ville vi see af Texten, trende fornemmelige Stycker, som os skal bevæge, at øve os i gode Gierninger. Herom ville vi nu korteligen forhandle, Gud forhielpe os med sin Hellig Aand og Naade. Amen.
De to hovedmomentene får så hver sin overskrift («Om det Første» og «Om det Andet»), og hver av disse igjen både syntaktisk og numerisk i tydelige underpunkter. Den påtatte systematikken fungerer neppe alltid like ansporende på leseren, men signaliserer system og uttømmende konsekvens. Denne måten å komponere tekster på finner vi imidlertid ikke bare i prekenlitteraturen. Den gjør seg også, om enn i mindre grad, gjeldende i visse typer åndelige sanger. Når Dass innleder sangen til det femte bud med å slå fast at mord kan skje «paa tre Maneer», legger han nettopp prekengenrens divisio-prinsipp til grunn for strukturen i sangen.

5. Katekismesanger

5.1 Katekiseringens genre

Selv om ordet katekisme med sin greske opprinnelse minner oss på at kristendomsundervisningen fra begynnelsen av utmerket godt lot seg gjennomføre helt uten skrift og papir (kap. 2.1 og 2.4), har katekiseringen på 1600-tallet sin grunnleggende forutsetning i det trykte medium. Boktrykkerkunsten skapte katekismen og læreboken som genre, uten de samme krav til flyt i fremstillingen og de samme forventningene om polemisk argumentasjon som den muntlige kulturen (innbefattet håndskriftpubliseringen) hadde ført med seg. Den trykte katekismen kom med «fakta», ikke refleksjoner (Ong 1981: 131). Likevel realiseres katekiseringen på 1600-tallet i stor utstrekning muntlig. Presten skulle ifølge Kirkeordinansen holde sine katekismeprekener for byungdommen «effter maaltid», det vil si til søndagens tolvprædiken (1607: 12, jf. Kirkeritualet 1685: 42):
Men effter maaltid Børne lærdom, altid for de vnge, Saa vel som de gamle, Først Budordene, dernest Troens Artickler, siden Pater noster, oc paa det sidste, huorledis Sacramenterne ere indstifftede oc brugis skulle, saa dog at der stedse huer sinde en Punct fuldendis, oc altid i Enden skulle de følge en vis oc endrectig udtydning, lige som hun staar i Lutheri lille Catechismo, icke skal oc nogen der beuise, sin viisdom oc skarpsindighed, men alting skal hand her giøre til Kirckens opbyggelse, paa det der maa altid høris, alt det samme aff alle, oc Folckit maa dis vissere vnderuisis aff Lærdommens Endrectighed, men al den stund en partis Artickler fortellis, dog saa langsommelige, at vnge Folck met alle andre tiendis hossig selff, kunde følge met, ocsaa skal huer part ved sin synderlig maade, begyndis oc endis med den Tale som der til hører, den ene saa vel som den anden, oc strax samme Børnelærdom i alle sine parter, er saaledis endit, saa skal mand altid tage først paa igien.
Her foreskrives ikke bare en muntlig realisering av katekismens ord, men en så langsom opplesning at alle kunne få den med seg. Retoriske glansnumre måtte ikke forekomme. På landet, hvor det bare ble holdt én gudstjeneste, skulle presten dele sin preken i to like store deler: den første halvtimen til utlegning av dagens tekst, den andre til katekismen (Kirkeord. 1607: 12v): «Paa Landsbyerne, skal oc lige sammeledes altid om Søndagen Predickis det vanlige Euangelium en halff Time, oc den anden halffue Time skal brugis til at forklare, Børnelærdom vdi.» Det var med andre ord pålagt Petter Dass som prest først i Nesna og deretter i Alstahaug å preke en halvtime over katekismen under høymessen hver søndag.
Den trykte katekismen fikk forskjellige utforminger. Gjennom katekisme-ABC-ene knyttes den fast til leseopplæringen (Appel 2001: 161–88; jf. Skjelbred 1998). Ellers fulgte katekismeforfatterne Luthers opplegg fra den lille katekismen: tekst ledsages av forklaring. Men det ble stadig vanligere å ivareta den muntlige undervisningsformens utspørring ved bruk av spørsmål og svar: «Hvad er det, at lyde Forældre i HErren? Børnene lyde sine Forældre i HErren, når de adlyde, ære og tiene [...]» (Aaskow 1692: 65). Vi finner reflekser av denne metoden også hos Dass, for eksempel i innledningen til TB 4. I fortalen til annen del av den anonymt utgitte Praxis Catechetica Nova (1684) kan vi lese at målet for elevene må være å kunne erstatte undervisningens spørsmål og svar med en friere dialog med Vårherre selv (s. 44–45): «at giøre sig Catechismum saaleds til Nytte, at de ofver alle Parter oc Stycker kunde holde en venlig Samtale med den gode oc naadige GUD.» Den flittige prest Villads Nielsen bemektiger seg også himmelbrevgenren – brev liksom sendt fra Gud til menneskene – for katekismeformål i og med sin Catechismi Postebud oc Brefdragere, som fremdrager nogle himmelske Konge-Brefve (Kbh. 1682).

5.2 Sangbare versjoner fra Luther til Dass

Katekismesanger kommer allerede med Luther (Leaver 2007: 107–69). Han skrev flere, som forholdsvis snart ble gjendiktet til dansk og opptatt i Thomissøns salmebok (1569). Denne salmeboken har en egen avdeling salmer under overskriften «Catechismus« (s. 111v–131v). I alt inneholder den 19 salmer til budene, trosbekjennelsen, Fadervår og de to sakramentene. Åtte av dem er skrevet av Luther. «Vi tro allesammen på een Gud», fra reformatorens Geystliche Gesangk Buchleyn (1524), gjengir de tre troens artikler i løpet av tre strofer (ti-versinger) og skal ifølge Kirkeritualet (1685: 17) synges hver søndag etter tekstlesningen. Helt til slutt, «pro exitu», skal det synges «en kort Catechismi Psalme, og somme Tider en Aften-Psalme» (1685: 41). Tolv av de nitten katekismesalmene ble bevart i den nye kirkesalmeboken (1699) som avløste Thomissøn.
Den første katekismesangen vi kjenner til som ble publisert separat, utenfor salmebøkene, er trykt i København 1610 og skrevet av en viss M.R.K. Tittelen, Ded Kunstrige ABC, kan tyde på at katekismesangen her er satt i leseopplæringens tjeneste, men den forventningen skuffes raskt. Sangen omfatter nemlig 24 strofer, og da slik at hver strofes fire verslinjer begynner med én og samme bokstav, fra A til Ø. Strofene følger innholdsmessig de åtte første budene; så gis råd til mennesket i dets forskjellige livsaldre. Strofe 21, X-strofen, har vers som alle innledes med «Xerxes». Vi forstår at denne sangens ambisjon er mer lekende enn den er didaktisk.
Det neste trykket består av 114 små oktavsider og er skrevet av Rasmus Svendsen Ottense (lat. «fra Odense»). Denne Sjællands-presten stod bak den første offentlige allmueskolen i Danmark, etablert i 1644. Catechismus Rythmicus. Børnelærdoms Fem Parter i Rjm-Sangvjs befattet (1644) omfatter summariske katekismesanger til hver av de fem hoveddelene (budene, trosbekjennelsen, Fadervår og de to sakramentene). Resten av boken inneholder bordvers, bønner og annen sang. Vi kan alltids mistenke at sangene og skoleetableringen har med hverandre å gjøre.
I 1684 fikk Jyllands-presten Christen Jensen Wiby utgitt et lite trykk (8 s.) kalt Summariske Rythmiske Erindring Ofver vores heele Catechismum Oc Børne-Lærdom. Synges kan teksten imidlertid ikke uten videre. Den må resiteres som vers uten melodi.
Tre år etter, i 1687, utga skolemesteren Lauritz Sommer sin lille bok (24 s.) Catechismi Fem Hoved-Parter Til Saligheds Brug daglig at øve, Sangviis componered, fem sanger til de fem hoveddelene av Luthers Lille katekisme. Boken kom i ny utgave i 1709.
Så følger Dass' store bok, forelagt sensuren i 1698, men trykt først i 1715. Etter dikterprestens magnum opus ble det utgitt ennå to bøker med katekismesanger, skrevet av henholdsvis Jacob Knudsen Schandrup (1725) og Lauritz Albertin Allerup (1756). Flere kjenner vi ikke.
I tillegg til alt dette kan vi imidlertid registrere katekismesanger innføyd blant andre åndelige sanger hos diktere som Peder Matthissøn Ofvid (Aandens Glæde, 1648) og Johan Brunsmand (Den siungende Himmel-Lyst, 1687). Senere inkluderte også pietisten Brorson katekismesanger i Troens Rare Klenodie (se Haarberg 2011: 49–53).
Fenomenet katekismesang har generelt ikke vært gjenstand for mye oppmerksomhet fra forskningshold. Marie-Elisabeth Ducreuxs utredning av andaktssang i 1700-tallets Böhmen utgjør i så måte et interessant unntak. Der fantes sangbare katekismer som tillegg til flere salmebøker (Ducreux 1989; se også Scheiber 1952 om parodisk katekismesang i Ungarn).

5.3 Johann Rist

Ulikheten mellom de bevarte tyske og danske katekismesangene på den ene siden og Dass' på den andre springer en like i øynene: nemlig lengden. Dikterprestens sanger kan langtifra kalles «summariske». Den lengste (TA 1) omfatter 410 vers (41 strofer à ti vers). Årsaken til dette er klar nok: Mens de «summariske» parafraserer selve katekismeteksten og kan oppfattes som et mnemoteknisk hjelpemiddel med beskjedne poetiske ambisjoner, forholder Dass seg til forklaringen. Og han forholder seg fritt til Luthers forklaring. Her er det ikke snakk om tekstparafrase, men om tekstutlegning. Dass' bok rommer – om vi ikke teller innledningsdikt og æresvers – til sammen 48 sanger: ti til budene, tolv til trosartiklene, ni til fadervår, to til dåpen, tre til nattverden og tolv til hustavlen. I og for seg følger antallet av Luthers forklaring. Men ideen til en slik bok med «beqvemme Sange under føyelige Melodier» er likevel ikke hans egen. Den har han etter alt å dømme fra den tyske dikteren Johann Rist.
Johann Rist (1607–1667) skrev sine mange salmer i tillegg til leilighetsdikt, skuespill og annet som sogneprest i Wedel utenfor Hamburg. Som prestesønn hadde han fått usedvanlig god utdannelse. Han ble sendt på gymnas i Bremen og studerte siden ved ikke mindre enn fem universiteter, tyske og nederlandske, både lutherske og reformerte. Man kan tenke seg at hans akademiske flyttefot kan ha bidratt til å utvide den pastorale – og poetiske – horisonten. Det fortelles at da han ble bebreidet for ikke å være iherdig nok i sin bekjempelse av ikke-ortodokst kjetteri, svarte han med å vise til at det i hans sogn kanskje fantes to annerledestenkende fremmede, men horder av syndere som behøvde hans veiledning (Malling 7.194). Hans salmer har i alle fall blitt berømmet for sin allmenne gyldighet, ikke for sin lutherske rettroenhet. Rolf Engelsin, lesehistorikeren, nevner Rist som et eksempel på at man på 1600-tallet praktiserte sin lesning innenfor et begrenset repertoar: Rist skal ha lest Bibelen fra perm til perm førti ganger (Engelsin 1973: 127).
Forfatterskapet omfatter i alt 649 salmer og sanger «vi gjerne hører», fordelt på flere bøker. Den første, Himlische Lieder, utkom i 1641–1642. I tillegg til den vanlige metoden med å skrive til eksisterende melodiforelegg, fikk han toner komponert av komponistvenner i Hamburg og andre steder. Hans dikterry vokste etter hvert som nye bøker kom i handelen. I tillegg til sine katekismesanger, skrev han – i likhet med Dass – evangeliesanger (Sabbatische Seelenlust, 1651, og Neue Musikalische Fest-Andachten, 1655). Man hyllet ham som «Nordens Apollo» og «de tyske poeters fyrste». Litteraturhistorisk plasseres han gjerne ved siden av Paul Gerhardt som den ledende tyske salmedikteren på 1600-tallet. Senere har hans stjerne dalt. Litteraturhistorikeren Robert M. Browning kaller ham 1971 «a nonpoet» og «soporifically long-winded»: «Rist could turn a rhyme and construct a well-made stanza as easily as eating pudding» (Browning 1971: 34).
I 1656 utkom den boken som ganske sikkert har lagt det dikteriske fundamentet for Dass': Neue Musikalische Katechismus Andachten, trykt i Lüneburg, noen få mil sør for Hamburg. Undertittelen presiserer innholdet på tidens manér: Bestehende in Lehr-Trost-Vermanung und Warnungs-reichen Liederen über den gantzen heiligen Katechismus, oder die Gottselige Kinder-Lehre, welchen zugleich zwölf Erbauliche Gesänge über die Christliche Haustaffel, sind beigefüget (Nye katekismeandakter til musikk, bestående i formaninger til lærdom og trøst, og sanger rike på advarsler, på grunnlag av hele den hellige katekismen, eller den saliggjørende barnelærdom, med tilføyelse av tolv oppbyggelige sanger til hustavlen). Antallet sanger hos Rist tilsvarer nøyaktig antallet hos Dass, selv om hver sang gjennomsnittlig er litt kortere. Hva angår melodiene, baserer Rist seg dels på velkjente kirkesalmer, dels bruker han toner komponert for anledningen av den «weitberühmten Organisten» Andreas Hammerschmid, som hadde sitt virke i Zittau øst for Dresden, og som innledningsvis (s. 34) berømmes som «unsers Teutschen Orpheus». De barokke tilleggene av dedikasjoner og æresvers overgår imidlertid Dass' bok flere ganger; Rist avslutter dessuten sin bok med en morgen- og en aftenbønn.
Ett moment ved Rists utgivelseshistorie må i alle fall ikke underslås i denne sammenheng. Ti år etter førsteutgaven kom boken på nytt, i sin opprinnelige språkform – i København. Den velrenommerte, om enn lite kapitalsterke boktrykkeren Christian Wering, spesialist på andaktsbøker, stod for utgivelsen, som ser ut til å være initiert og finansiert av hoffet. Dronning Sophie Amalie, gift med Fredrik III, hadde sin adelige herkomst fra Braunschweig-Lüneburg. Boken er dedisert til hennes datter, den ti år gamle prinsesse Ulrike Eleonore, ved tyskfødte Martin Lamprecht, kongelig hoff- og kansellibokbinder. Slik fant en andaktsbok fra Lüneburg veien til det danske bokmarkedet, ja, kanskje helt til Alstahaug i Nordland. I utgivelsesåret,1666, lå unge Petter ved Universitetet og kan lett ha blitt oppmerksom på boken. Men den står ikke blant de listeførte titlene i skiftet etter sønnen Anders i 1736, selv om tyske bøker generelt ikke glimrer med sitt fravær (Statsarkivet i T.heim, Fol. 130B–313A). Ingen har noensinne studert forholdet mellom Rists og Dass' sanger i tekstlig detalj. Likheten dem imellom – i formuleringer og billedbruk – springer en uansett ikke i øynene. Kildene tier om Dass' tyskkunnskaper. Men blank var han opplagt ikke. Alle studerte menn kunne noe. Og litterært fant danskene i alminnelighet sine veivisere i Tyskland. At Kingo hentet impulser fra Rist, synes åpenbart (Petersen 1887: 125; Nielsen 2010: 338). Og Søren Terkelsen, som importerte hyrdevisene til Danmark, tilhørte Johann Rists krets i Hamburg og Glückstadt. Peder Syv fører i 1663 hans verk opp på listen over de ypperste «poetiske skrifter»: «J. Ristens Himmelske Viiser. Hans besynderlige Himmelske Viser. Hans Sielelyst over Evangelia. Ristius over alde Evangelia. Hans Huus Musik» (1915: 209).

6. Forkynnelse ved sang

6.1 Mellom skriftlighet og muntlighet

Ifølge Luther regjerer musikken «som dronning» over menneskets følelser. Den har makt til å «oppmuntre folk som er nedtrykte, sette støkk i de muntre, gi mot til fortvilte, ta drøvelen på overmodige, avkjøle folk som er elskovssyke, [og] roe slike som er forbitret av hat» (Luther 1982b: 45). Reformatoren vil derfor bruke sang til å forsterke virkningen av Guds ord. Bare slik kan han gjøre seg noen forhåpning om å nå frem til hvert enkelt menneske, alt uavhengig av leseferdighet. Trykte katekismer kunne i 1529 supplere forkynnelsens talte ord, men heller ikke mer. I flere århundrer forble Guds ord i den folkelige oppfatning «Hørelsens Ord». Vi vet at det flere steder ble undervist helt uten bøker, selv etter at man skulle ha ventet at trykte tekster hadde blitt tatt i bruk (Appel 2001: 1.187). Brochmand innskjerper Kirkeordinansens ord om at enhver prest plikter å bruke stemmen – «viva voce» – på en slik måte at også de enfoldige forstår (Brochmand 1664: 2.341b).
Høsten 1523 røper Luther i et brev sin plan om å skrive salmer på folkespråket – på tysk, altså, ikke pavens latin. Han trengte dem til gudstjenesten. Disse salmene er kateketiske. De gjentar – eller foregriper – katekismens hoveddeler. Tidlig ble de gjendiktet til dansk. Thomissøns salmebok (1569) rommer hele 30, og flere av dem ble, som vi har sett (kap 5.2) brukt hyppig i gudstjenesten. Samtidig ivrer Luther for sang i husandakten. Med den kan barnelærdommen befestes, skriver han i fortalen til den store katekismen (Luther 1982: 5.245):
Alt i alt skulle den kristne lære altså bestå av fem deler som en stadig skal øve inn og forlange gjengitt ord for ord. Du må nemlig ikke stole på at ungdommen lærer og husker dem bare ved å høre dem fra prekestolen. Når de nå kan disse stykkene godt, kan en gå videre og la dem lære noen salmer eller sanger som er skrevet for dette formålet, og på den måten utvide og styrke kunnskapene. Slik kan en føre ungdommen inn i Skriften og gå videre dag for dag.
Sang og katekisme kombineres med andre ord både i kirken og i husandakten. En tredje arena for katekismesang åpnet seg dessuten i skolen. Vi kan merke oss at tre av forfatterne som ved siden av Dass utga bøker med katekismesanger, var lærere av profesjon, eller i alle fall tilknyttet skolen. Presten Rasmus Svendsen Ottense grunnla den første allmueskolen i 1644, samme år som han fikk utgitt sine katekismesanger. Lauritz Sommer, hvis bok ble utgitt i 1687, underviste ved en skole i København. Det gjorde også Lauritz Allerup, tre generasjoner senere (1756). Allerup omtaler sitt yrke som det «allerringeste», men samtidig «et af de viktigste»: «Hvo kand nægte, at jo GUds Kirke plantes udi Skolerne, og at den største Umage og Besværlighed ligger paa dem, der ere betrodde saadanne Embeder [...]» (Allerup 1765, fortalen). Allerup presenterer sine sanger som svar på en pedagogisk utfordring, nemlig hvordan han skal få sine elever til å huske barnelærdommen. For slik er det alltid, at «nogle giemmer, andre glemmer snart hvad dem læres» (ibid.). Sangen settes dermed i hukommelsens tjenste. Også Rists katekismesanger, viser det seg, ble brukt i skolen i Tyskland (Krummacher 2001: 152).
Resen fremhever i Om Børnelærdoms Visitatz den åndelige sangens anvendelighet, hvor enn man måtte befinne seg: «i Huus eller paa Marck, ja paa Vogn til med», og det hele dagen igjennom, «efter leiligheden» (1628: upag. [I3v]).
Spørsmålet melder seg så: Hvordan ble åndelige sanger generelt og katekismesanger spesielt sunget og lært – hjemme, i kirken og på skolen? Lese- og sangpraksis 300 år tilbake i tid kan lett synes å unndra seg oppmerksomhet og forskningsinteresse. Som empiri vil trykte tekster være mye enklere å håndtere. En god indikasjon på hvordan man tenkte seg sangens og læringens virkemåte, gir imidlertid Petter Dass selv i sin prosadedikasjon til familien. De unge skal først lære sin katekisme «læsendes», det vil si: De skal kunne fremsi den ordrett.Deretter skal de tilegne seg den samme kunnskapen «Sjungendes» (Ded.fam.). Målet er i begge tilfelle utvilsomt å kunne gjengi teksten utenat. I det neste avsnittet beskriver Dass prosessen i detalj, ved å sammenligne læringen med et måltid (Ded.fam.):
Der vil omgaaes med Ordet og den aandelig Mad, som med Brødet og den naturlige: Maden indbæres paa Fadet, Fadet indbæres paa Bordet, Bordet indbæres i Huuset; Saa vil Ordet indbæres til Øret, giennem Øret indbæres til Munden, giennem Munden indbæres til Hiertet, Og Gud give vor Ungdom her udi ville lade sine Lemmer være sammenstemmende, da skulde deres Hierter blive anseedt som idel GUds Huuse, og deres Øren som idel Himmelens Porte!
Barnelærdommen blir på denne måten et middel til utbredelse av gudsriket i hver enkelt. Ved å synge lærdommen vil de unge kunne gjøre den til sin, huske den og forstå den. Dikteren har ikke desto mindre selv forståelse for at det å lære sangene hans utenat krever hardt arbeid. Men umulig er det ikke: «En villig Hest bliver (hvor liden den er) ofte tunge Læs mægtig» (Ded.fam.). På denne bakgrunn kan vi med rimelighet tolke Dass slik at katekismesangene hans skal formidles muntlig og læres uten hjelp av skrift. Flere steder refererer han til publikum som tilhørere og ikke lesere (Ded.Jesp. 64 og 92, Ded.fam. 42, TB 3.24.6, TB 4.1.4, TB 4.13.1, TB 4.18.2). Æresdiktene til slutt i boken bekrefter denne oppfatningen. Steen Wirtmand ser Katekismesangene som sogneprestens poetiske supplement til den pastorale veiledningen han gir sin menighet gjennom prekenen (SW 49–52):
Med Munden tolker hand dem ud
Guds rette Sti og Lære,
Ved Pennen maa hans Sanges Ljud
Dem yndig Frugt Hjembære,
[...]
Forutsetningen for at de unge kan «Hjembære» sangen, er at de har lært den utenat.
Forestillingen om hjertet som sete for menneskets tanker og følelser har en lang historie. Vi kjenner den godt fra Bibelen, som for eksempel Luk 6.45: « Et godt menneske bærer det gode frem av sitt hjertes gode forråd, og et ondt menneske bærer det onde frem av sitt onde forråd; for hvad hjertet flyter over av, det taler hans munn.» I muntlige kulturer holder dessuten hukommelsen hus i hjertet, som man tenker seg som et slags lager eller en ord-bank. Da skriften kom, kunne det som skulle huskes, følgelig tenkes skrevet eller risset inn på selve hjertet, slik Ordsp 3.3 bærer bud om: «La ikke kjærlighet og trofasthet vike fra dig, bind dem om din hals, skriv dem på ditt hjertes tavle!» Denne hukommelsesoppfatningen dominerte i middelalderen, slik Mary Carruthers utførlig har redegjort for. Fortsatt risikerer engelske barn å måtte lære noe by heart (Carruthers 2005: 44). En tekst som oppbevares i våre hjerter må på denne bakgrunn forutsettes å befinne seg i våre respektive hukommelser.
Også i praksis, i selve sangene, henvender Dass seg til sitt publikum, eller han refererer til det, som lyttere. I den første sangen, til det første bud, skaper han straks en situasjon der en elev blir undervist av sin lærer (TB 1.1.1–4):
Kom hid, O kiære Christen Lem,
Jeg vil saa kortelige
Paa dine Fingre to gang fem
GUDS Bud ved Sang udsige.
Ti fingre holdes opp så de kan telles. Akkurat slik Gud egenhendig risset sine bud inn på to steintavler, slik skal du risse dem inn på ditt hjertes tavler (TB 1.4.1–4):
GUD selv for Mosen udi Steen
Har tegnet de Bogstave;
Men du skal indtil Marv og Been
Dem i dit Hierte grave.
Bare én gang synes dikterpresten å ta sitt publikums leseferdighet for gitt. Om du ikke forstår hva presten sier fordi han snøvler eller bruker et altfor komplisert språk, påpeker han, så har du faktisk katekismen «I prent og Moders Sprog» (TB 3.22–23). Du kan – ideelt sett – lese deg til hva presten angivelig sa eller burde ha sagt. Forståelsesproblemet har sikkert vært utbredt, ikke minst fordi mange prester talte pæredansk. Vi har sett hvordan Kirkeordinansen formulerer sine krav til presten under gudstjenesten: langsom katekismelesning for å sikre menighetens forståelse (1607: 12).
Dass' pedagogiske metode, hans forkynnelse ved sang, anbefales av Thomissøn over hundre år tidligere. I forordet til sin salmebok hevder han at sang bør foretrekkes fremfor både preken og bøker «Fordi Rim og Sang læris snart met lyst, oc kunde best ihukommis. Om obenbare Predicken end bleff forbøden, om alle gode Evangeliske bøger bleffue brende oc sønderreffne, dog kand den forstand som ved gudelige Viser er indgrod i hiertet, icke saa snart bortryckis» (upag.). Bøker kan ødelegges eller forbys, og prekener glemmes lett, men, som han formulerer det litt før, sangen «gaar dybere ind i hiertet, saa at Texten, som er saa gaat som Sangens Siel, rører hiertet meer, oc glemmis icke lettelig.» Hjertet – forståelsen og hukommelsen – er målet. I en kultur hvor leseferdigheten ikke er allemannseie, ligger det viktigste middelet i stemmen og ørene.
Katekismesangene ble til i en tid da noen kunne lese godt, andre litt og andre igjen slett ikke. Høytlesning eller shared reading var utbredt (se kap. 2.4). Denne lesepraksisen dominerte lenge over den som i dag er den vanlige, at man leser stille hver for seg. Ifølge Reinhard Wittmann, som kanskje tar vel hardt i, utgjorde høytlesning i gruppe stort sett den eneste formen for lesing innenfor bondebefolkningen og de lavere sosiale lag i byene i Europa på 1700-tallet (Wittmann 1999: 290). Sang lot seg dele minst like enkelt som annen litteratur. En lesekyndig forsanger kunne lett skape deltakende sangere av tause lyttere og på den måten lære dem en tekst som ellers ville forblitt ulært.
Det finnes ikke mange gode vitnesbyrd om hvordan denne metoden faktisk ble praktisert, for eksempel i husandakten omkring år 1700. En utførlig beskrivelse finner vi imidlertid i en roman hvis handling utspiller seg mer enn 200 år etter at Katekismesangene kom på markedet. Harper Lees To kill a mockingbird (1960) forteller om en oppvekst i Alabama, USA, på 1930-tallet. En dag tas fortelleren, en morløs, hvit jentunge, og hennes litt eldre bror med til gudstjeneste i kirken til familiens husholderske og morssubstitutt, en kirke som i prakis er reservert afro-amerikanere, det vil si fattige analfabeter. Men synge kan de, ved hjelp av en forsanger (Lee 1961: 139–40, oversatt av Magli Elster):
Vil musikklederen føre oss i den første salmen, sa han [pastoren].
Zeebo reiste seg fra benken sin og gikk opp midtgangen, stanset foran oss og sto vendt mot menigheten. Han holdt en medtatt salmebok i hånden. Han slo opp i den og sa: – Vi synger nummer to hundre og tre og sytti. Det ble for mye for meg. – Åssen skal vi synge når det ikke er noen salmebøker?
Calpurnia smilte, – Hysj, vesla, hvisket hun, om et øyeblikk får du se.
Zeebo klaret strupen og leste med en stemme som fjern kanontorden:
– Det finnes et land – på den andre siden av elven.
Fullkommen rent sang hundre stemmer ut ordene til Zeebo – det var som et mirakel. Den siste setningen, som ble trukket ut i en dyp summing, ble etterfulgt av Zeebo, som leste:
– Det lovede land til evig tid.
Igjen skyllet tonene over oss – den siste tonen ble holdt, og Zeebo fulgte på med neste linje: – Og denne strand vi ikkun når – ved troens makt.
Menigheten nølte, Zeebo gjentok verselinjen omhyggelig, og den ble sunget. Da han kom til omkvedet, lukket Zeebo salmeboken igjen, som et tegn til at menigheten kunne fortsette uten hjelp fra ham.
Så snart tonene av Halleluja døde hen, sa Zeebo:
– I dette fjerne underfulle land, over denne skinnende elv.
Linje for linje fulgte stemmene i enkel harmoni helt til salmen endte i en sørgmodig nynning.
Jeg så på Jem, som kikket på Zeebo fra siden. Jeg trodde det ikke jeg heller, men jeg hadde hørt det.
Parallellen til tidligere tiders andaktskultur og katekismeundervisning er slående. Avansert sang kan, ved ukentlig trening, læres uten hjelp av bok og skrift, om man bare har en formidlende instans, en klokker eller en Zeebo. Resens Instructio executionis catecheticæ foreskriver i prinsippet den samme metoden. Degnene (også kalt klokkere eller skolemestere) skulle undervise i salmesang ved å la elevene gjenta sangen etter seg, linje for linje (Resen 1636: upag.). Det fortelles fra Sjælland i 1729 at en degn, som ikke kunne Luthers Lille, likevel ble ansatt fordi han hadde god sangstemme (Larsen 1916: 38).
I den foreliggende litteraturen om Petter Dass finner vi ikke sjelden demonstrert en forestilling om at dikterprestens sanger ble overlevert muntlig, og at det av denne grunn oppstod en lang rekke «folkemelodier» til tekstene hans. Denne oppfatningen kan vanskelig forsvares. Overleveringen av sangene foregikk snarere ved shared singing, det vil si at en lesekyndig forsanger med bok i hånd ledet en gruppe med ikke- eller halvt lesekyndige i sangen. Hvis melodiforelegget ikke var oppgitt, eller det rett og slett ikke tilhørte forsangerens repertoar, da ble det nødvendig å finne en melodi som kunne passe, eventuelt med noen justeringer. Eller man kunne selv komponere en melodi fra grunnen av. Slik oppstod etter alt å dømme det rike forrådet av melodier til Dass' sanger. Jefta-visen topper statistikken med ca 80 melodier, fulgt av «Herre Gud, ditt dyre navn og ære» med ca 50 (muntlig kilde: Ivar Roger Hansen, Petter Dass-museet; jf. I.R. Hansen 1986). Hvis overleveringen derimot hadde foregått muntlig, uten bok, ville den opprinnelige melodien og teksten ha fulgt hverandre som uatskillige. I Siælens Aandelige Harpe-klangs Anden Part (1696) tilbyr Diderik Grubbe en hel liten konkordans over kirkesalmer «af lige slags Vers», slik at leseren/sangeren ved behov lettere kan bytte ut én melodi med en annen (upag., etter forordet).
Folkloristen Rikard Berge skriver i bygdeboken for Vinje og Rauland om den store utbredelsen av Dass' sanger i Vest-Telemark: «Ingen diktar kom [...] upp imot Peder Dass» (Berge 1973: 2.224). Han synes da å referere til oppfatninger på 1700-tallet og de første tiårene av 1800-tallet, i alt «seks mannsaldrar». Så lister han opp hele 17 sanger som han mener folk kunne «utanaat» (ibid.). Dessverre mangler Berges interessante opplysninger kildebelegg, men uansett virker det umiddelbart sannsynlig at noen lærte seg sangene utenat. At selve overleveringen i noen særlig utstrekning foregikk utaboks, er det imidlertid vanskeligere å feste lit til.
Spredningen av sangene foregikk altså helst ved hjelp av skreven eller trykt tekst. Sanglitteraturen på 1600- og 1700-tallet ble da heller ikke alltid sunget. Den kunne leses, stille eller høyt, som annen andaktslitteratur. I sitt Jammers Minde skriver Leonora Christina flere steder om hvordan hun i løpet av sitt 22 år lange fangenskap kunne bruke tekst: Hun sang med støtte i trykt tekst, men også det hun kunne utenat, hun sang sanger hun selv hadde diktet (til kjente melodier), alene eller sammen med sin tjenestepike. Og hun leste fra salmeboken uten å bry seg om melodien. Også Jørgen Lauridsen Aaskow, som før han utga sin katekismeforklaring hadde prøvd seg som dikter av åndelige sanger (Siælens Aandelig Muldklæde, 1677) påpeker i forordet (upag.) at sangene kan leses like godt som de kan synges.

6.2 Åndelige og verdslige melodier: kontrafakturprinsippet

Salmer og åndelige sanger ble fra reformasjonen av i de fleste tilfelle skrevet til melodiforelegg. Luther trakk selv på Romerkirkens gamle melodier. Man valgte seg simpelthen en kjent sang og diktet nye ord til den. Denne konvensjonen fulgte Petter Dass, slik man kunne vente seg. Kjenner vi melodiforelegget, kan vi fortsatt synge sangen slik han tenkte seg den realisert. Problemet oppstår i de tilfellene der førsteutgaven – og alle senere utgaver – ikke oppgir noe forelegg, men i stedet ganske så hemmelighetsfullt opplyser at sangen skal synges «efter sin egen Melodie». Uttrykksmåten er riktignok ikke unik, den finnes også i tilknytning til andre sanger uten noter, som for eksempel i Peder Matthissøn Ofvids Aandens Glæde (1648). Uansett er formuleringen til liten hjelp for en leser som faktisk ikke kjenner sangens egen melodi. I skarp kontrast til denne praksisen står Dorothe Engelbretsdatters. Til en ny sang med ukjent melodi gir hun fyldige, om enn unnskyldende, opplysninger: «Har en smuck Melodie. Efter en gammel Sang, som nu icke er at faa, ikke heller nogen, her, kunde sætte den ud paa Noder» (DESS 381). Bruken av notetillegg, som hos Kingo og Dorothe Engelbretsdatter, har selvsagt likevel sine begrensninger. Forholdsvis få lesere ville kunne nyttiggjøre seg tilleggene.
Hos Dass brukes uttrykket «egen Melodie» til i alt 21 av de 48 sangene, nesten halvparten. Formuleringen har gitt støtet til en rekke spekulasjoner: Betyr den kanskje at vi har med folketoner å gjøre? Samleren Catharinus Elling tenkte seg den muligheten (Elling 1909), selv om han ga opp håpet om å kunne identifisere dem: «Hvorvidt endnu nogle af disse Folketoner existerer, vil det nok være haabløst at faa Rede paa» (Elling 1927: 30). En annen teori går ut på at Dass selv skrev melodi til disse sangene. Språklig sett er dette en bedre forklaring: «egen Melodie» ville da nettopp bety sangens egen melodi, den som bare de nedenstående strofene hører til. Musikkhistorikeren Asbjørn Hernes synes det er «ein lokkande tanke» (Hernes 1952: 102) og får følge av salmehistorikeren Paul E. Rynning, som overhodet ikke nærer tvil om at det må forholde seg på denne måten: «Ofte vart det slik for honom, at tekst og tone sprang fram i hugen hans samstundes» (Rynning 1954: 1.114). I sin hovedoppgave fra 1986 diskuterer Ivar Roger Hansen problemet i sin fulle bredde (I.R. Hansen 1986: 125–28).
Gåten forble imidlertid en gåte så lenge man utelukkende forholdt seg til de trykte utgavene (Haarberg 1997). Løsningen ligger i håndskriftene. De tre noenlunde fullstendige oppgir alle melodiforelegg også til de 21 som mangler slike i førsteutgaven: i alt vesentlig de samme foreleggene. Spørsmålet melder seg umiddelbart: Hvorfor ble de luket ut av førsteutgaven? Studerer vi dem nærmere, avtegner mønsteret seg straks ganske tydelig. De undertrykte melodiene, viser det seg, tilhører (med ett påfallende unntak: TA 6) verdslige, ikke åndelige sanger. Deres verdslighet må åpenbart ha diskvalifisert dem. Boktrykkeren, Ove Lynov, eller en annen mellommann, sensor, kanskje, må ha byttet ut de uønskede med den forblommede formuleringen om «egen Melodie». At Dass selv gjorde det før han døde, virker mindre sannsynlig. På denne måten saboteres jo bruksverdien av en stor del av sangene. Dessuten virker det rimelig at han, hvis det nå var han, ville ha foretatt utlukingen med full konsekvens. To verdslige forelegg er nemlig blitt stående: til TB 6 og TA 5. De kan muligens ha blitt vurdert som mindre belastende. Ovenikjøpet virker det lite gjennomtenkt å vise til «den nest foregaaende» sangen, som i AS 3, når den tilviste faktisk har «sin egen Melodie».
Omfunksjonalisering av melodier til nye tekster kalles kontrafaktur (Jersild 1975: 70–71). Vi kjenner metoden fra konfirmasjoner og 50-årsdager. Hos Dass og andre 1600-talls-diktere dreier det seg ofte om en slags musikalsk «kristning» (jf. Nielsen 2010: 208). Verdslige uttrykk settes i åndelig tjeneste. Men det som hadde vært comme il faut tidligere i århundret, later til å bli sett på med større skepsis fremover mot århundreskiftet. Grunnen lå i en frykt for at effekten kunne bli parodisk eller lattervekkende, for at verdsligheten kunne underminere åndeligheten. Når dikterpresten som forelegg for FV 8, «Men frels os fra det Onde», viser til en sang med tittelen (eller førstelinjen) «Ha Ha Trundhiems piger», forstår vi problemet. «Det var midt i julenatt, tre konstabler tok meg fatt,» skrålte vi på vei hjem fra juletrefest på barneskolen. 1600-tallsdikterne valgte uansett ikke sjelden å ignorere parodieffekten, antakelig fordi de mest populære sangene hadde de beste forutsetningene for å nå dem som virkelig kunne trenge en åndelig sang eller to.
At Dass selv tok hensyn til den fortolkningsmessige effekten av melodiforeleggene, synes ganske opplagt. Leilighetsdiktet «Forskrækkelig Blodskam» skriver han – ikke tilfeldig – til melodi av «Vender om med Poenitense» (fra Cassubens salmebok, 1661). Slik blir det skrekkens eksempel diktet foreller om, musikalsk tilknyttet det moralske påbud som ligger implisitt i melodiforelegget. Og vi kan lett etablere en forbindelse mellom evangeliesangen «Der Jesus udi skibet ind» og forelegget «Hvem kan seigle foruden vind». I Katekismesangene finnes det flere, om enn ikke like slående, eksempler.
Da Kingo i 1674 utga første del av sitt Sjungekor, fant han det nødvendig å forsvare sin bruk av verdslige forelegg, selv om han egentlig bare slutter seg til en vel innarbeidet praksis. Vi forstår at normene har forandret seg (KSS: 3.7–8; jf. Schiørrings kommentar i KSS 7.16):
GUnstige og good-hjertede Læsere, lad det ey være dig underligt og urimeligt, at jeg haver sat disse Aandelige Morgen og Aften-Sange, tilliige med den Hellige og Høyopliuste Kong Davids Poenitentze-Psalmer, under nogle Melodier, som ellers af mange Siungis med forfængelig Ord: jeg haver dermed vildet giort de velklingende og behagelige Melodier saa meget mer Himmelske, og dit sind (om dig det befalder) dis mer Andeægtigt; at om du kand lade dig undertiden befalde, for en Melodies artigheds skyld, at gierne anhøre en Sang om Sodoma; du meget mere (om du est et ret Guds Barn) skulde lade dig behage, under selvsamme Melodie, at høre en sang om Zion. Jeg veed vel, at der ikke faa skal lade sig finde, som dette mit ringe Arbeidis spæde Foster skal vilde udqviste, fordi det ikke er overklæd med de gamle og brugelige Kirke-Sangis Toner. Men herudi haver jeg ikke vist at giøre mig nogens sær tanker til en Lou; besynderlig fordi jeg finder vore forfædre, som haver Digted og sammensat vore Kirke-Psalmer, at have brugt dend frihed, at de ikke have bundet sig til en to eller flere, men friit taget allehonde Melodier, end ogsaa af Lystige og Verdslige Toner, som mere end nok er beviisligt. Vil nogen sige at materien, for Melodiens vanskeligheds skyld, ikke vel skal kunde Læris, da er det kun Ord-Nisser til at kyvse Børn med. Vi finder udi vore Psalme-Bøger de vanskeligste Melodier over de slettiste Sange, de jeg ey nu, for viitløftigheds skyld, vil indføre; tilmed mange i vor tiid, ja for kort tiid, ere i Psalmebøgerne indførte, og nu i Kirkerne brugelige, som ere af Toner flux vanskeligere end disse, hvilke dog snart ere lærte og for ordenis Sundheds skyld, med Lyst antagne.
Her hevder han for det første ganske så ideelt at det å «kristne» en verdslig sang må regnes den til heder snarere enn forkleinelse. For det annet viser han til sine forgjengeres praksis, som innebar at også «Lystige og Verdslige» toner kunne brukes. Tittelen på hans egen bok, Aandelige Sjunge-Koor, er, nærmest til demonstrasjon, hentet fra Søren Terkelsens populære samling av hyrdedikt, Astree Siunge-Choer (1648–1654). Kingo kan med frimodighet hevde at hans praksis ikke strider mot Kirkens lære. Luthers og Resens (1628: upag [I3v]) advarsler mot «slemme Boleviser», «Løgnactige Kempedict» og «Borgestuufue Vijser» kan ikke uten videre sies å gjelde «kristnede» melodiforelegg.
Problemet tematiseres allerede hos Sthen, i Vandrebogen. Til forsvar for verdslige forelegg bruker han Kingos første argument, idet han hevder «At mand det onde til beste kand vende oc føre» (Sthen 1994: 172). Ellers synes noen av samtidens diktere å holde seg til de gamle kirkelige melodiene, mens andre ikke kvier seg synderlig for å bruke verdslige. Edvard Edvardsen, for eksempel, som etter all sannsynlighet var Dass' lærer på latinskolen i Bergen, og som pleide omgang med Dorothe Engelbretsdatter, lar 14 av 24 sanger i sin Guds Bolig hos Menniskene (1668) følge verdslige forelegg, det vil si over halvparten. Andre bruker verdslige forelegg i mindre grad: Peder Oluffsøn Svegning (Aurora eller Ny Morgenrøden, 1668), Johan Brunsmand (Den Siungende Himmel-Lyst, 1687), Peder Nielsøn Kiøge (Vandre-Bog udi Riim, 1692) og Elias Naur (Ny Strenge paa Davids Harpe, 1692). Jesper Rachløw opplyser i sin Taare-Perse (1684) om at han har «dristet» seg til å låne noen melodier fra Kingo og Dorothe Engelbretsdatter, men regner med at han i dette stykket har støtte av «Vel-Dømmende gemytter». Hos Dorothe Engelbretsdatter finnes ingen verdslige melodier.
Dass nøler ikke med å gå utenom den kirkelige eller åndelige sangtradisjonen. I Bibelsk visebok (1711) finnes det fire verdslige forelegg. Bare få år før trykkingen av Katekismesangene er de faktisk ikke blitt luket ut. Av de 73 evangeliesangene (1723) har omtrent 29 (40 prosent) verdslig forelegg i håndskriftet; tallet lar seg ikke bestemme nøyaktig fordi noen av de ukjente foreleggene ikke røper om de tilhører verdsligheten eller ei. I de første utgavene er flesteparten av de verdslige foreleggene blitt byttet ut med passende åndelige. Vi kan gjette på at Steen Wirtmand har hatt en finger med i spillet. Men likevel brukes i noen tilfelle – i alt åtte – formuleringen «egen Melodie». Et par verdslige forelegg får også stå, akkurat som i Katekismesangene.
Niels Schiørring presenterer i Det 16. og 17. århundredes verdslige visesang (1950) utførlige oversikter over de aktuelle dikternes bruk av melodiforelegg. Kommentarene til hver av Dass' 48 katekismesanger rommer opplysninger om de enkelte melodiforeleggenes opphav og bruk.
Et siste moment – om rytmen i sangene – skal nevnes til slutt. Det ser nemlig ut til at motstanden mot verdslige forelegg også kan ha en musikalsk side. Det reageres ikke bare på «forfengelig ord», men på «livlige» rytmer som kan vekke lysten til dans og det som verre er. De aller fleste tradisjonelle kirkemelodiene går i to-takt (jf. Holck 1925: 85). Blant Dass' katekismesanger finnes det 14 med innslag av trisyllabisk takt, og av dem har åtte verdslig forelegg. Nærmere undersøkelser av rytmens betydning i dansk-norsk åndelig sang på 1600- og 1700-tallet mangler, men Dianne Marie McMullen har skrevet opplysende om dette emnet med utgangspunkt i tyske forhold (McMullen 1997). Pietister og ortodokse lutheranere inntok forskjellige standpunkter i dette spørsmålet, hevder hun. De ortodokse brukte disyllabiske versemål – vers i jamber og trokéer, om vi skal bruke tidens egen terminologi. Pietistene, derimot, lot seg gjerne opplive av trisyllabiske takter – anapester og daktyler. Verdslige melodier, skriver McMullen, vekket lysten til dans og alt hva den medførte av hopp og sprang (Hüpffen og Springen). Både blant ortodokse og pietister tok man det for gitt at verdslige melodier var av djevelen og derfor måtte unngås, men overraskende nok opponerte ikke pietistene mot danserytmene. McMullen påpeker at August Hermann Francke selv opererte med et tydelig skille mellom kjønnslig dans på ball og dans av glede «for Guds ansikt». Denne distinksjonen synes å ha vært vel innarbeidet innenfor det tyske området. Sannsynligvis hadde den også gyldighet på den andre siden av grensen. Brochmand skriver om dette allerede i 1633, i en kommentar til det sjette bud. Han gir der flere bibelske eksempler på dans til Guds ære (Brochmand 1633: 2.62a–b). Petter Dass, som ellers fremstilles som en typisk ortodoks prest, fulgte altså på dette punkt en praksis som senere ble tatt opp av pietistene. Om hans uortodokse bruk av verdslige melodiforelegg og danserytmer kan ha skapt vansker i sensuren, diskuteres i kap. 1.2.

7. Katekismesangene i litteraturhistorien

7.1. Grunnleggeren J.S. Welhaven

Som genre har litteraturhistorien sitt opphav i nasjonsbyggingen. Det var først på 1800-tallet, da de europeiske nasjonalstatene for alvor vokste frem, at noen så det som maktpåliggende å gi en samlet historisk fremstilling av nasjonens litteratur. Så også i Norge. Når Albert Chr. Dass i fortalen til sin utgave av Nordlands Trompet så tidlig som i 1763 skriver at han ønsker å bidra til landets «Historia Literaria», får vi et forsvarsel om hva som skal komme. På 1760-tallet fantes det ennå ingen litteraturhistorieskriving, og den kunnskapen sønnesønnen tilbyr, benevnes med en lærd latinsk, ikke norsk betegnelse.
Den norske litteraturhistoriografiens historie begynner nesten hundre år etter Albert Chr. Dass, med Johan Sebastian Welhaven. I 1814 var en ny nasjonalstat blitt til, en nasjonalstat som søkte sin identitet i opposisjon til alt svensk og dansk, og det ikke minst ved hjelp av litteraturen. Den avgjørende impulsen kom i 1845, ovenfra, i form av en ny universitetslov (fundasrevisjonen av 1845). Denne loven åpnet for at studentene til «store philologicum» kunne erstatte studier i hebraisk med «Oldnorsk i Forening med Modersmaalets Literatur». Dermed opstod det for aller første gang et behov for undervisning i norsk litteratur ved Universitetet, og i denne situasjonen utpekte Johan Sebastian Welhaven seg som den fremste kandidaten til lærergjerningen. Ikke bare hadde han som ganske ung mann holdt offentlige forelesninger om «vort Sprogs skjønne Literaturs Historie» i et av Christianias fornemmere hoteller (Seip 2007: 181), han var også få år i forveien blitt ansatt som universitetslektor i filosofi (Collett 2011: 384–92). Studieåret 1847–1848 fikk han etter søknad fri fra undervisningen for å reise til København og samle stoff til noe så epokegjørende som en nasjonal litteraturhistorie (Seip 2007: 322). Men til tross for friåret i København ble Welhavens store plan aldri realisert annet enn i form av enkeltstudier. Den viktigste og best kjente av disse er utvilsomt den om Petter Dass, «Digteren fra Alstadhoug». I tidens terminologi kalles den «Afhandling»; vi ville nå heller bruke betegnelsen artikkel. Den stod på trykk i 1856, i Nordisk Universitet-Tidskrift, hvor Welhaven selv satt i redaksjonen.
Av tidligere omtaler hadde den unge filosof i realiteten bare to å bygge på: Albert Chr. Dass' lille biografi fra 1763 og litteraturprofessor Rasmus Nyerups kortfattede redegjørelse fra 1805 (Rahbek og Nyerup 1805). De fire hovedmomentene i Welhavens artikkel er like fullt hans egne: dikterens «Nationalitet», hans naturtalent, hans sangers monumentale uttrykk og deres umistelige verdi. Pionérens etterfølgere gjentar ham gjerne på hvert eneste punkt.
For det første trengte den nye nasjonallitteraturen en «far». Og for Welhaven gjør Dass definitivt nytten i så henseende, selv om det ikke er noe som tyder på at Dass oppfattet seg selv som noe annet enn en dansk undersått. Hans stil og hans språk er påfallende nasjonalt med sine «Synderligheder» (4.385), hevder Welhaven. I omtalen av de tre små bibelske eposene om henholdsvis Esther, Judith og Rut trekker litteraturhistorikeren linjen fra den gamle nordlandspresten til grekernes Homer og romernes Ennius (4.379). Peder Dass er Norges Homer, han presenteres som en «Sanger for Folket» (4.370). Også det andre momentet passer godt inn i tidens romantiske skole: Dikteren uttrykker seg ikke med lærdom, men med «Naivitet» (4.376). Hans diktergave er uslepet, av naturen. Faktisk kan det bare regnes som et fortrinn at «hans Ingenium saa ofte blot og bart kommer tilsyne» (4.388). For det tredje betegnes hans diktning som «storladen» (4.376): Ordene klinger mektig og monumentalt, med en poetisk kraft som savner sidestykke blant opphavsmannens samtidige. Som konklusjon kan Welhaven dermed fastslå at Petter Dass' verk må tilkjennes «uforanderligt Værd». I så fall kan det aldri falme. Høydepunktet finner han i den første av sangene til troens artikler, som overgår alt «i vor Literatur fra den Tidsalder og det Skriftslags» (4.376). «Men derfor synes det og paatide, at indtegne med bestemtere Mærker hans Navn og Forfattercharakter i vor Literaturhistorie» (4.390). Som sagt, så gjort.
Med Welhavens arbeid vekkes for alvor forestillingen om en norsk nasjonallitteratur, en kanon som siden har blitt beskrevet, fortolket og berømmet i en lang rekke litteraturhistoriske fremstillinger. På Welhavens initiativ omskapes Petter Dass' åndelige sanger fra andaktslitteratur til nasjonallitteratur. De skal ikke lenger synges til religiøs oppbyggelse, men til nasjonal bekreftelse og besinnelse.
Den første norske litteraturhistorien – en kortfattet fremstilling i ett bind – ble ikke realisert før i 1862. Unge Hans Olaf Hansen fant imidlertid ingen grunn til å lete etter det norske i det dansk-infiserte, derfor omtaler han da heller ingen litteratur fra før 1814. I 1866 forsøkte Lorentz Dietrichson å rette opp den mangelen, og slik innledes en lang rekke temmelig like litteraturhistoriske Dass-portretter. Poeten fremstilles som «helstøbt Digternatur» og «aandelig Folkedikter» (1866: 79). Katekismesangene utmerker seg med «Kraft i Skildringen og Frejdighed i Anskuelsen» (1866: 80).
I sin lange litteraturhistoriske innledning til Samlede Skrifter slutter Andreas Emil Eriksen seg til og nyanserer Welhavens nasjonale portrett. Til tross for at han må ha vært fullstendig klar over dikterprestens store utbredelse sør for Skagerak, utelukker han helt den delen av historien. Petter Dass ble som nasjonallitteraturens far angivelig «trykt, kjøbt, læst og sunget fra Nordkap til Lindesnes». Også verdidommen til Welhaven står ved lag: Hans katekismesanger «udholder Sammenligningen med de ypperste Skrifter, vor Literatur har at opvise» (SS 1.XLVII). Denne dommen gjentas ordrett av den neste litteraturhistorikeren, Henrik Jæger, ved århundreskiftet (Jæger 1896: 253). Kristian Elster berømmer i sin litteraturhistorie fra 1923 den andre katekismesangen Welhaven nevner spesielt, den første sangen til alterets sakramente. Han deler til og med Welhavens begeistring for særlig den siste strofen (Elster 1935: 192). Selv om vi ikke har bevart noe malt portrett som med sikkerhet kan sies å fremstille Petter Dass, har vi i det minste en litteraturhistorisk tradisjon som utmerker seg ved sin portrettlikhet.
I første halvdel av forrige århundre, etter unionsoppløsningen, er det ingen mangel på nasjonsbyggende omtaler av den gamle norske litteraturen. Men i tillegg til den nasjonale begeistringen gjør da etter hvert også en påfallende regional hevdelse seg gjeldende. Katekismesangene, skriver banksjef Elias Muribø til dikterens 300-årsjubileum i 1947, vant sin popularitet fordi «nordlendingen alltid har likt å synge». Som banksjef i Sandnessjøen hadde han vel en viss erfaring å bygge på. Ivrige sangere finnes det vel i flere landsdeler – og land. Men «på sildefjordene og på Lofothavet tonte diktene med en tyngde som bare nordlandske fiskere kan prestere,» hevder Muribø med krav om å bli trodd (1947: 40–41).

7.2 Mellommannen Gustav Jensen

Den litteraturhistoriske presentasjonen av Dass og hans katekismesanger kan, om aldri så uniform, likevel uten videre deles i to hovedtyper: én før og én etter Landstads reviderte salmebok (1926). Skillet ble først påpekt av Eivind Berggrav i 1947. Med Landstads reviderte fikk nemlig dikterpresten en ny rolle. Han var ikke lenger først og fremst å oppfatte som forfatteren av Nordlands Trompet, han ble nå «dikteren av Herre Gud, ditt dyre navn og ære» (Berggrav 1947: 385). En omtale av denne sangen har siden i praksis vært obligatorisk i litteraturhistorisk sammenheng. Utviklingen kan illustreres med en sammenligning av henholdsvis første og annen utgave av Francis Bulls innflytelsesrike litteraturhistorie. Forfatteren nevner i den første utgaven fra 1924 ingenting om annen sang til Fadervår («Herre Gud, ditt dyre navn og ære»). Bull følger bare Elster (1923), som følger Welhaven: «Indenfor norsk religiøs poesi er der ikke meget som når op mot det lille vers hvor Petter Dass har fundet inderligst uttryk for den tro som fyldte hans liv», det vil si den siste strofen av første sang til alterets sakramente (Bull 1924: 2.206). Men i den neste, reviderte utgaven (1958) av den samme litteraturhistorien, har Fadervår-sangen fått sin prominente plass: «[...] den 'reviderte salmebok' fra 1920-årene, som ellers møtte hård kritikk, inneholdt ett lykkelig funn fra gamle dager, en salme som ble manges trøst i okkupasjonstiden: Petter Dass's «Herre Gud! dit dyre Navn og Ære'» (Bull 1958: 2.207). Bull kaller de siterte strofene «majestetiske».
Mannen som brakte «Herre Gud, ditt dyre navn og ære» frem i lyset, het Gustav Jensen. Som stiftsprost i Kristiania fikk han i oppdrag å stå for revisjonen av Landstads gamle salmebok (1870). Jensen tok for seg annen sang til Fadervår og valgte ut tre av seksten strofer til salmebokbruk. Men ikke nok med det. I disse tre strofene byttet han ut både ord og hele verselinjer for å «sikre forståelsen». Jensens versjon ble en umiddelbar suksess. Salmen har i denne versjonen siden fungert både som skolepensum og varemerke for nasjonaldikteren (nærmere om Jensens arbeid i Haarberg 1998: 82–84).
Harald Beyer følger i sin litteraturhistorie fra 1937 opp med å legge særlig vekt på denne Petter Dass' såkalte lovsang, der dikterens fromhet, skriver han, når «det monumentale» (Beyer 1939: 112). Hans Midbøe setter i sin Petter Dass-biografi, som ble stående som den autoritative århundret ut, «Herre Gud, ditt dyre navn og ære» som overskrift over kapitlet om Katekismesangene (1947: 117). Den annen sang til Fadervår plasserer alle de 47 andre ettertrykkelig i skyggen.

7.3 Farvel til nasjonallitteraturen?

Hos Kjell Heggelund, som skrev kapitlet om Dass i den store seksbinds litteraturhistorien Edvard Beyer redigerte på 1970-tallet, kan den første sprekkdannelsen registreres. Riktignok gjentas portrettets obligatoriske ingredienser: Lovsangen omtales som «monumentaldiktet»; det rommer «en poesi som knapt noen annen religiøs dikter her i landet har nådd» (Holm-Olsen og Heggelund 1974: 1.434). Men samtidig sniker en historiserende tanke seg inn. Heggelund retter sine leseres oppmerksomhet mot tilblivelsens ytre betingelser: utenatlæring og leseferdighet (1974: 1.433). I det øyeblikk diktningen historiseres og forklares på bakgrunn av sin tilblivelse i historien, settes den kanoniske tidløsheten i umiddelbar fare.
Denne faren truer ikke hos Lars Roar Langslet, som i et av de utførligere Dass-portrettene, fra 1984, utroper «Herre Gud, ditt dyre navn og ære» til «den mektigste salmen vi har i hele vår rike salmediktning» (Langslet 1984: 16). Laila Akslens bok Norsk barokk (1997) rommer på sin side knapt noen panegyrikk. I hennes lesning av Dass' katekismesanger forsterkes den retoriske dimensjonen; den nasjonallitterære eller nasjonalistiske dimensjonen svekkes tilsvarende. Den til nå siste historiske fremstillingen av nasjonallitteraturen, Per Thomas Andersens, synes å ville forene de to posisjonene, Langslets og Akslens. Hos ham spiller lovsangen som man kunne vente seg, en hovedrolle. Litteraturhistorikeren lar en utførlig lesning av den annen sang til Fadervår utgjøre kjernen i fremstillingen. Dass' litteraturhistoriske nasjonalitet er likevel ikke lenger noen selvfølge, tvert imot: «Han er neppe nasjonal. Nordlandsk barokk er ikke attenfjortensk» (2001: 115). En historiserende årsaksforklaring svekker den tradisjonelle oppfatningen ytterligere. Her forklares dikterprestens katekismesanger som «pedagogikk» – ikke poesi – og bruken av dem ses i lys av leseferdigheten blant folk flest. Slik underkastes det tradisjonelle portrettet av Petter Dass hos Andersen grundig revisjon, men det uten at den høye vurderingen anfektes: «Det litteraturhistoriske budskap er at dette er stor diktning» (2001: 121).
I Hanne Lauvstads doktoravhandling om Nordlands Trompet og Kåre Hansens ned-fra-pidestallen-biografi, begge fra 2006, tas skrittet resolutt ut av den etablerte, litteraturhistoriske forståelsesrammen. Lauvstad leser dikterprestens topografiske dikt «historisk-kritisk», på bakgrunn av den klassiske retorikken og dikttekstens historiske forutsetninger. Hansen måler mannen og verket opp mot tidens krav – vår tids, vel å merke, ikke mannens. Slik peker de begge på veier ut av nasjonalromantikken, om enn i stikk motsatt retning. Lauvstad tangerer bare så vidt dikterens katekismesanger, men hun distanserer seg generelt fra den nasjonalromantiske fortolkningsrammen: den som forutsetter at meningen med verket (Nordlands Trompet) er «å bygge nasjonen og skildre og identifisere seg med lokalbefolkningens hverdag» (2006: 24). For henne som filolog og hermeneutiker blir det om å gjøre å forklare og fortolke verket på dets egne historiske premisser. Hansen trekker på sin side frem mange nye og opplysende kilder til Dass' biografi. Disse bruker han for alt de er verdt – og enda litt til – for å knuse det nasjonalromantiske bildet. Hans fortolkning av tekstene, som sangen til det fjerde bud (2006: 291–306), har som mål å diskreditere dikteren (og mennesket) i den grad at han ikke lenger kan brukes som nasjonal eller regional åndshøvding. Den kanoniserte helten mister sin hevdvunne status og fremstår som antikvert svovelpredikant og barnemishandler. Femti strofer om å hedre sin far og sin mor? Dette «kan i seg selv være med på å stille spørsmål om hans rolle som folkeopplyser og pedagog,» skriver Hansen med tilkjempet ro (2006: 292; jf. Haarberg 2008). Svaret på spørsmålet gir seg selv: en svovelpredikant fra 1600-tallet har ingenting å si opplyste mennesker 300 år senere.
Men historikerens oppgave – og filologens – må ikke den være å forstå fortiden, samfunnet så vel som enkeltmenneskene? Den kan i alle fall ikke gå ut på å avsi moralske dommer på grunnlag av idealer som ikke var tidens egne. Om – og hvor lenge – Petter Dass har en rolle å spille i norsk litteratur, kan derfor bare tiden vise.

8. Språket

8.1 Rettskrivningen på 1600- og 1700-tallet

Språket i Petter Dass' dikt og sanger befinner seg i grenselandet mellom «eldre» og «yngre nydansk». Det ligger moderne dansk og norsk så pass fjernt at mange vil miste motet med det samme og dermed la dikterpresten seile sin egen sjø (hvis han da ikke skulle stå på et obligatorisk pensum). Dette avsnittet tilbyr førstehjelp, det vil si en oversikt over noen viktige trekk ved dansk språk omkring år 1700 hva angår ortografi/rettskrivning (8.2), syntaks/setningskonstruksjon (8.3), morfologi/formverk (8.4) og leksikon/ordforråd (8.5). En bred innføring i Petter Dass' språk finnes hos Alfred Jakobsen (1952). Hans bok rommer også en ordliste over «særnorske» ord eller eventuelt ord med særnorsk form. Standardverket om dansk språk på Dass' tid er Peter Skautrups Det danske sprogs historie i fem bind, særlig kap. 6 (bd 2, 1947), «Den lærde tid (1600–1700)». D.A. Seips språklige redegjørelse i innledningen til sin utgave av dikterprestens evangeliesanger (1960) vil også på noen punkter kunne supplere den følgende fremstillingen. Seip er, i likhet med Jakobsen, spesielt på jakt etter norske og dialektale uttrykk i dikterprestens språk.

8.2 Ortografi

Språket på 1600- og 1700-tallet var ikke underlagt den type normering vi kjenner fra vår egen tid. Dette betyr at man som leser av dikterprestens vers må være forberedt på å takle inkonsekvens på flere plan, men særlig gjør dette seg gjeldende i ortografien. Samme ord kan være stavet på ulik måte selv om forekomstene følger tett på hverandre: «Edle» (Ded.fam. 9) følges kort etter av «Ædle» (14); «Kaarset» heter det ett sted (FV 8.7.1), men «Kors» i strofen etter (8.1). Og pronomenet den staves med og uten -d i samme vers: «Den Hand refser, dend elsker Hand» (FV 8.6.5). Lovtekster og bibelutgaver bidro riktignok til normering, men samtidig fulgte den enkelte boktrykker (og setter) sin egen mer tilfeldige praksis. Samme bok utgitt samme år hos to forskjellige boktrykkere kan derfor fremvise flere forskjeller hva angår rettskrivning og tegnsetting.
En annen viktig forutsetning ligger i det faktum at rettskrivningen fulgte ulike konvensjoner i henholdsvis (hånd)skrift og trykk. En setter ville dermed alltid måtte «oversette» et håndskrevet forelegg til trykkets krav. Av dette følger at den teksten vi leser i førsteutgaven, ikke er dikterens i minste detalj. Den er også boktrykkerens, Ove Lynovs. Dikterens egen ortografi, som finnes bevart i noen få brev og i leilighetsdiktet «Alle gamle lappaliers begrafvelse» (SV 1.282, se også forsatsen), er nærmere beskrevet av hans biograf, Hans Midbøe (1942; jf. Jakobsen 1952: 10–11). Også Drammens-manuskriptet, ført i pennen av dikterens svoger og kapellan Steen Wirtmand, bevarer opphavsmannens egen rettskrivning.
Førsteutgavens tekst, som ligger til grunn for den foreliggende utgaven, følger en rettskrivningspraksis som blant annet innebærer følgende:

A. Stor bokstav (versal)
  • Stor bokstav markerer temmelig konsekvent substantiver og substantiverte adjektiver, som «Got» (AS 3.25.8). Når to substantiver koples sammen med bindestrek, får ofte bare det første stor forbokstav, som «Kind-tænder» (TA 3.11.2).
  • Hver ny verslinje innledes konsekvent med stor bokstav. Ny sang innledes noen ganger av to store bokstaver (initial pluss versal): «EN Gud» (DS 2.1.1).
  • Store bokstaver brukes dessuten til å markere respekt for det hellige, som for eksempel Guds navn, og da nøyer man seg ikke med én, men bruker to, tre eller flere: «HErren vor GUd» (HT 7.1.3), «JESU» (DS. 1.35.7) og «HERRE» (FV 8.10.2). Pronomen som viser til guddommen, kan òg få stor forbokstav, som «Hand» (FV 7.5.2). Det samme gjelder adjektivetet «Hellig» (TA 4.3.5) og treenighetens tall: «Tre» (TA 2.4.3).
  • I pronomener markerer stor bokstav høflig tiltale: «I» (dere) (AS 3.26.1) og «Jers» (deres) (AS 3.26.3, jf. 25.1).

B. Apokope (bortfall av utlydende -e)
  • Bortfallet av -e i slutten av et ord er dels et talespråklig trekk, dels et resultat av versemålets krav. Markering av bortfallet med apostrof forekommer sporadisk; som oftest mangler apostrofen: «Mistroend'» (TB 2.5.4), «rød» (TB 2.6.3).
  • Muntlige, apokoperte former må i en del tilfelle regnes som det normale også i skriftspråket, eller som sideformer. Det gjelder trestavelsesord: «brusend» (TA 1.17.4), adjektiver på -ig: «forgjengelig» (TB 1.9.3) og adverber som «ingenlund» (TB 2.2.2) og «dissverr» (TB 2.3.4).
  • Når verstakten krever det, kan i tillegg en vokal inne i et ord falle bort (synkope), som i TA 2.17.2, der høyest elskede bokstaveres «Høyst-elskt».

C. Sær- og sammenskriving av ord
  • Ekte sammensatte verb skrives ofte i to ord: «fra besnære» (TB 9.12.3).
  • Sammensatte ord særskrives ofte: «Livs Tid» (TB 3.4.10). Bruken av bindestrek synes noe vilkårlig.
  • Det nektende prefikset u- følges helst av bindestrek: «u-muelig» (FV 1.13.4).
  • Konstruksjonen for pluss adjektiv skrives som oftest i ett: «alt forlet» (TB 7.12.4).

D. Vokaler
  • Lang vokal markeres i mange tilfelle ved dobbeltskriving: «Steen» (TB 1.4.1), «Huus» (TA 2.21.8), «viisis» (TA 2.22.2). Lang o skrives vanligvis oe: «foer» (FV 7.2.4), men oo forekommer også: «Sool» (TB 3.7.8). Lang y skrives gjerne iu: «Liud» (TA 1.17.2). Lang a skrives enten med enkel vokal: «var» (TA 1.20.2) eller med dobbel: «vaar» (TA 6.2.2). Lang u skrives undertiden også ue: «mueligt» (TB 5.25.1). Lang å skrives med aa: «slaar» (TB 1.2.1), med ae: «slaer» (TB 3.11.5), med aae (FV 1.5.1) eller med o: «vor» (TB 2.13.3). I uttalen kan vi registrere historisk veksling mellom lang a og lang å. På Dass' tid rimes ofte var på Faar.
  • Med hensyn til de korte vokalene kan vi merke oss at i av og til brukes for e: «it» (TA 3.10.2); ø veksler med y og åpner for ordspill som i TB 3.9.6: «Synde-Dag» (dvs. søndag).

E. Konsonanter
  • Lang k skrives ofte ck: «tacket» (AS 2.2.5), men like ofte med kk: «takke» (TA 7.34.3)
  • Den frekvente konjunksjonen og skrives på flere måter: «og» (TB 5.1.3), «oc» (TB 5.19.8), «ock» (DS 2.18.1), «och» (FV 9.21.5), «ok» (AS 1.13.3) og «ogk» (TA 1.9.2).
  • I noen hyppig forekommende ord står -nd i utlyd (i analogi med f.eks. «Vand»), selv når det ikke finnes historisk grunnlag for det: «hand» (TA 7.40.2) og «dend» (TA 1.31.4).
  • Der moderne dansk og norsk har v, er rettskrivningspraksis varierende. I 1715Lyn skrives «self» (AS 2.9.5) og «selv» (AS 2.29.5), «blifver» (TA 1.31.5) og «bliver» (TA 1.33.5) uten konsekvens. Foran t skrives både enkel og dobbel f: «Skriften» (AS 2.15.4) og «skrifftens» (TB 6.21.2).
  • Der moderne dansk og norsk har henholdsvis g-/k- og gj-/kj-, brukes som regel gi-/ki-: «giøre» (HT 1.1.6) og «Kiærlighed» (HT 12.1.3).

8.3 Syntaks

  • At kan i visse tilfelle utelates der man i moderne norsk ikke ville kunne gjøre det: «Nogle spør: hvor kand det skee,/ Mand HErrens Blod kand drikke?» (at man kan drikke Herrens blod) (AS 2.11.2).
  • At uttrykker ofte enten følge eller hensikt i tilfeller der moderne språk ville hatt henholdsvis slik at eller for at: «GUds Ord og Aand, som giør/ Troen fast og sikker,/ At den ikke vrikker (TA 2.26.8); «Tænck ey, O Synder,/ Sabbathen er bered,/ At du paa Hiynder/ Skal ikkun sidde ned» (TB 3.6.1–3).
  • At kan i visse tilfelle også brukes istedenfor «som»: «Den samme Krop at JEsus fik» (AS 1.20.1).
  • I visse tilfeller kan subjunksjonen som sløyfes der det ikke ville være mulig å sløyfe den 300 år senere: «Det Siælen giører glad» (det som gjør sjelen glad) (TB 3.3.4); «os end kand reste» (som enn kan gjenstå for oss) (TB 5.28.7).

8.4 Morfologi

  • Flertall ender ikke sjelden på -er, både i intetkjønn og hankjønn (felleskjønn), selv om det normale vil være -e: «Bjerger og Dale» (TA 7.21.4), «Tungemaaler» (TA 8.28.3), «Himler» (FV 2.5.3). I de fleste av disse tilfellene spiller etter alt å dømme hensynet til rimet inn.
  • Genitiv uttrykkes i bestemt form ikke sjelden med endelse lagt til stammen av ordet i tillegg til den vanlige genitivsmarkeringen som følger den etterhengte bestemte artikkelen. Denne formen brukes gjerne emfatisk (med særlig ettertrykk) og illevarslende: «Dødsens Port» (TB 10.3.5); «Mørkhedsens onde Magt» (TA 4.11.1).
  • Greske (gresk-hebraiske) og latinske navn får kasusbøyning også på dansk: «Christe» (vok., TA 5.15.1), «Christum» (akk., TA 5.9.6), «Christi» (gen., TA 7.16.1), «Christo» (dat., HT 8.6.3), «Christo» (abl., TA 2.19.1).
  • Adjektiv mangler ofte -t i intetkjønn: «Intet graadig Beest paa Jorden/ Er saa slem» (TB 7.41.1–2).
  • Adjektiv på -ig mangler ofte bøyningsendelse i bestemt form: «Faaret hos den fattig Mand» (TilBogen 119).
  • Eldre akkusativbøyning av adjektiv forekommer ikke sjelden (med en viss poetisk virkning), såkalt folkevisestil: «paa salten Vand» (TB 3.21.2).
  • Perfektum partisipp på -en får normalt ikke flertallsbøyning: «de var omskaaren» (DS 1.13.2).
  • Presens partisipp på -endes (el. -endis) konkurrerer med formen -ende: «rasendes» (TB 5.15.4), men «bævende» (FV 4.9.5). Ingen betydningsforskjell.
  • Eldre personbøyning av verb i 2. pers. konkurrerer med former uten personbøyning: «kandst» (TB 1.2.2) og «kand» (TB 3.21.4); «est» (TB 3.21.1) og «er» (TB 4.39.4); «togst» (TA 4.20.3) og «tog» (TA 4.19.4).
  • Flertallsbøyning brukes sporadisk på verb, som i presens av være: «ere» (TB 1.9.1), men «er» (1.9.3). Inkonsekvensen er ofte påfallende: «Vi Siunger og bekiende» (FV 9.1.3). Hensynet til rimet spiller gjerne inn.
  • Merk at skriveformene kunne, skulle og ville normalt er å oppfatte som presens flertall (kand, skal og vil). Skriveformene kunde, skulde og vilde må normalt oppfattes som preteritum (evt med konjunktivisk funksjon): «Skulle GUds Træer ey knoppis» (TA 11.7.3), men «Skulde jeg forskiudis plat» (TA 10.26.1).
  • Imperativ har flertallsbøyning: «Priiser derfor HErren» (TA 2.38.1).
  • Konjunktiv brukes fritt produktivt: «Hvad som er u-gudeligt fordrive!» (FV 2.16.2), i dette tilfellet med oppfordrende betydning.
  • Synkoperte former konkurrerer ofte med fulle: «blîr» (TB 7.8.3) og «bliver» (HT 5.7.5). Det samme gjelder andre kortformer: «bær» (FV 1.1.4) og «forebærer» (TB 7.41.6).
  • Korte pronomenformer konkurrerer med (eldre) lange: «dennem» (AS 3.30.7) og «dem» (AS 2.2.6); «hannem» (FV 5.27.3) og «ham» (FV 5.34.7).
  • Ikke sjelden brukes hunkjønnspronomen (hun) der vi hadde ventet det kjønnsnøytrale den/det. I slike tilfelle dreier det seg som regel om et abstrakt som personifiseres: «[...] Syndens Levning boer/ I vort Kiød hin kaade/ Hun ey slet aflader» (DS 1.15.3–5).

8.5 Leksikon

  • Substantiv har ofte et annet kjønn enn vi er vant til i moderne språkbruk: «Din Sinds» (TB 3.22.9); «min Skiold» (FV 1.9.4).
  • Nomina agentis på -ere konkurrerer med den nyere formen på -er: «Mordere» (TB 5.2.4) og «Morder» (TB 9.9.6).
  • Pronomenformene Jer/Jers konkurrerer med Eder/Eders: «Eders» (AS 1.4.3) og «Jers» (AS 3.26.3), og det uten tydelig forskjell i stilnivå.
  • I noen tilfelle brukes sin der vi hadde ventet hans el. deres: «Hvor ved Christus fæster/ Kirken, og i os vil boe/ Som sin værdig Giæster» (TA 2.21.4); « Told til dem, der Tolden tar,/ Giører hver sin Ære» (HT 4.2.3–4). Tilsvarende brukes det refleksive sig for ham: «Udi fuld Tillid hand troer/ Forladelse og Naade,/ Og at JEsus i sig boer» (AS 3.11.1–3).
  • Fire forskjellige avledninger brukes til dannelsen av adverber, uten betydningsforskjell: -(e)lig, -(e)ligt, -(e)lige og -(e)ligen: «forfængelig» (TB 2.2.3), «u siunligt» (DS 2.5.4), «visselige» (AS 3.18.2), «siunligen» (TA 7.9.4).
  • Som subjunksjon brukes ofte der istedenfor da: «Men der Staven blev en Orm/ Og paatog sig Slangens Form/ Flydde hand, som for en Storm.»

9. De overleverte tekstene

9.1 Håndskrifter

I de bevarte håndskriftene har vi Dass' sanger i tidlige versjoner. De tre store, tilnærmet fullstendige håndskriftene inneholder den versjonen han i 1698 sendte til bedømmelse hos biskopen. Førsteutgaven 17 år senere gjengir en revidert versjon av den opprinnelige. Vi kan gå ut fra at det var dikteren selv som stod for endringene i tiden mellom 1698 og 1707, det året han døde. Endringene han foretok, faller i to hovedkategorier: For det første har han erstattet latinske fremmedord med hjemlige alternativer, for det annet har han noen steder dempet uttrykket. Han har valgt mindre «drastiske» ord.
Uviljen mot fremmedord kan vi òg studere i overleveringen av Nordlands Trompet og Evangeliesangene. Likevel er det ikke grunnlag for å hevde at dikterpresten på dette området står for noe nyskapende eller originalt. Tendensen gjelder generelt på 1600-tallet. Med sin Buch von der Deutschen Poeterey bidro Martin Opitz i 1624 til å reformere det tyske dikterspråket – og verslæren. Han tar eksplisitt til orde for at latinske fremmedord bør unngås «wegen reinligkeit» (Opitz 1978: 377). Siden følger man opp i Danmark med å reservere seg også mot tyske fremmedord. «Vi har tysket så lenge,» skriver Hans Mikkelsen Ravn i 1646, «at vi er blevet halve tyskere, og nu er man ej nøjet dermed, men vil oven i købet flikke dette blandingssprog med franske gloser» (sitert etter Sktr 2.309). Vårt språk er «saa sygt», hevder Peder Syv (1633), «at det næppe uden ved stærk lægedom, nemlig ved brænden og afskæren kand til rete hielpes» (Syv 1915: 143). Kingo slutter seg til i forordene til begge de to delene av Sjungekoret. På denne bakgrunn kan man saktens spørre seg om det ligger en form for nasjonalisme i kim i dette språklige standpunktet. En bok som Peder Syvs Nogle Betænkninger om det cimbriske Sprog kan tyde på det, men samtidig skal vi også merke oss en annen og høyst pragmatisk begrunnelse for den puristiske praksisen. Johan Brunsmand skriver i fortalen til Den Siungende Himmel-Lyst (1687) at fremmedordene bør unngås rett og slett fordi de «kand og gandske ikke forstaaes aff den gemene Almue» (jf. Syv 1915: 148). En uforståelig forkynnelse har ikke noe for seg. At Dass utover dette ville bestrebe seg på å gjøre språket mer norsk, er det ingenting som tyder på (Jakobsen 1952: 18–22).
Den andre tendensen i endringene, avdempingen av uttrykket, kan tyde på at folkelige kraftuttrykk, som heller ikke er uvanlige i 1600-tallets åndelige diktning, ikke lenger ble ansett som helt stuerene. Elias Naur stiller riktignok ofte Petter Dass i skyggen på dette området; han skrev sine dikt på samme tid som Nordlands-presten (jf Brask i Naur 1973: 2.203). I «Herre Gud, ditt dyre navn og ære» (FV 2) bytter Dass ut følgende strofe: «Satan Sielf for Herren Ned schal falde/ dog det er ham til fortred och galde/ Lad ham med sine kon giøe och grine/ de schal dog huine med frygt och Pine/ paakalde.» Uttrykket her påkaller knapt oppmerksomheten for sin folkelighet, men fremstillingen av de fortaptes desperate bønn, til akkompagenment av Djevelens demoniske latter, ser ut til å ha blitt oppfattet som for sterk eller «drastisk». Ikke desto mindre blir diktere som Naur og Dass, til forskjell fra de fleste av deres samtidige, ennå i en viss utstrekning lest og studert. Det dramatiske uttrykket bidrar ganske sikkert til at livskraften ennå kommer til uttrykk i tekstene deres. Kanskje skal vi være takknemlige for at Dass ikke gjorde flere endringer av denne typen.
D – Drammens-manuskriptet
Håndskriftet har siden 2007 vært i Petter Dass-museets eie. Denne avskriften ble offentlig kjent så sent som i 2002 (Haarberg 2003): en liten skinnbok ca 15,7 x 10 cm i oktavformat, som brukt- og antikvitetshandleren Ivar Watnås i Drammen hadde funnet i et dødsbo i Oslo en ti års tid før, uten å vite hva slags bok det var han hadde fått tak i. Året 1698 (i speilvendte romertall) fremkom ved hjelp av Nasjonalbibliotekets konservatorer og infrarødt lys på det første bladet som var limt fast til permen. Tittelbladet, nå tapt, må ha smittet av før blekket var tørt. Årstallet lar seg så vidt lese; annen tekst ikke. På en ledig plass innledningsvis har eieren i 1775 etter alt å dømme regnet ut bokens alder – 77 år – ved å trekke 1698 fra 1775. Dette lille notatet vitner om at dateringen av avskriften på det tidspunktet ennå var intakt. Sammenligner man med håndskriften i Steen Wirtmands autobiografiske meddelelser (KB Thott 563 8vo), synes manuskriptet å være ført i pennen av nettopp ham. Leilighetsdiktet «Krigen i Vigen» (SV 1.338), bevart i en avskrift ved Nasjonalbiblioteket i Oslo (NBO Ms 4° 479: 1R), foreligger etter det jeg kan se, i samme hånd. Drammens-manuskriptet inneholder faktisk ingen opplagte feil eller misforståelser og er dermed til god hjelp hver gang man kommer i stuss over førsteutgavens tekst. Det gjengir verket i dets første kjente versjon. Teksten i den trykte boken avviker altså fra håndskriftets tekst på flere punkter. Den mest omfattende tilblivelsesvarianten ligger i AS 3. Dessuten er HT 10 tapt: Ett blad (s. 370–71) er revet ut. Heller ikke æresversene fra Anders Dass og Steen Wirtmand finnes gjengitt i håndskriftet. Dedikasjonene innledningsvis står der, men bare de siste versene av diktet til Peder Jespersen kan ennå leses – om enn i en noe annen versjon enn den vi kjenner. To blader ser ut til å være revet ut, deretter renskåret. Det redegjøres for avvikene i det kritiske apparatet.
Avskriftens vei fra Alstahaug til Drammen lar seg ikke uten videre rekonstruere. En eier på slutten av 1700-tallet, Anders Andersen Gjerdeth/Giærde/Høybe-Giærde, har skrevet sitt navn på ledig plass noen steder; han later til å ha kjøpt håndskriftboken av en «Jo øvinsen» i 1773. Hans sønn, skolemester Ravald Andersen Gierdeth, har etter alt å dømme arvet boken etter ham. Gjerde-navnet stammer fra Bolsøy i Møre og Romsdal, nå innlemmet i Molde kommune. «Rasmus O(?). 1825» og «A. Lund, Kristiania 1911», har også skrevet sitt navn i boken. På bakre forsats står – med annen hånd – en liste over 51 rettelser, dvs. referanser til sider med rettelser, hvorav tre er overstrøket. Inne i teksten står så et kors i margen utenfor det aktuelle verset, eventuelt en loddrett strek. Vi har åpenbart med en kollasjonist å gjøre, antakelig en som har sammenlignet med en trykt utgave. Likevel er slett ikke alle avvik fra førsteutgaven registrert.
Den gotiske håndskriften er jevn og tydelig. Sidene er paginert (f.o.m. TB 1) øverst i det ytre hjørnet og teksten gjennomgående innrammet med en tydelig trukket strek. Vi kan gå ut fra at teksten er skrevet før arkene ble falset, bundet og skåret til. Dedikasjonen til familien gjenspeiler en situasjon som ville ha vært ukorrekt etter 1701: Det året døde nemlig dedikaten Benjamin Dass.
O – Oslo-manuskriptet
Dette håndskriftet befinner seg i Nasjonalbiblioteket i Oslo (Ms 8° 1501). Det gjengir teksten i samme versjon som Drammens-manuskriptet. Men i dette tilfellet er det snakk om en brukeravskrift; bare selve katekismesangene har hatt interesse for avskriveren, Daniel Engelhardt (1638–1733) på Grutseter (under Løkken verk). I 1705 foretok han denne avskriften som en gave til sin halvsøster Dorothea Elisabeth With. Gaven er datert 12. juni. Albert Angel, halvbror av Rebecca, som Anders Dass var blitt «copuleret» med året før, hadde rett og slett kjøpt Grutseter i 1705. Heri ligger en mulig forklaring på hvordan Engelhardt kan ha fått sitt forelegg i hende. En inskripsjon av en viss Peder Halvorsen Kjerviig opplyser at han kjøpte boken i 1830 av «R.A. Hierdit». Det må være samme mann som eide Drammens-manuskriptet, den nevnte Ravald Andersen Gjerde på Bolsøya utenfor Molde. Av dette følger likevel ikke uten videre at D har vært forelegg for O, men vi kan på bakgrunn av Ravald Andersen Gjerdes eierskap i alle fall etablere en ytre forbindelse mellom de to avskriftene.
De seks første budene er skrevet uten tegnsetting. Noen av sangene har dessuten en annen versdeling enn D. I strofer med innrim deles verset ved innrimet, slik at det blir stående som enderim (TA 6, FV 1, FV 2, DS 1, HT 1, HT 3, HT 6 og HT 10). Skriveren gjør av og til feil, særlig i fremmedord. Det kan tyde på at avskriften er gjort etter diktat.
T – Trondheims-manuskriptet
Håndskriftet eies av Gunnerus-biblioteket i Trondheim (Ms 162): en liten skinnbok i duodes-format. Boken har tilhørt antikvitetshandler O. Bangfil i Trondheim (jf. brev innlagt i boken), som lånte den ut til Eriksen. Antikvitetshandleren hadde kommet over den i Brønnøysund, etter det han selv opplyser i et brev til utgiveren (bevart blant Eriksens etterlatte papirer, Byarkivet i Stavanger, privatarkiv nr 110, boks IX Dassiana).
Før den første katekismesangen står åtte sider (et oktavark) med kateketiske spørsmål og svar («Catecismus Eenfoldige Spørsmaal»). Avskriften omfatter ingen dedikasjoner eller æresvers. Boken mangler tittelside, og autors navn er overhodet ikke nevnt. Den gir heller ingen særlige holdepunkter for en nærmere datering. Men teksten følger i det vesentlige den versjonen vi har bevart i D og O. Dermed kan den neppe være særlig mye yngre enn den første trykte utgaven. Denne vurderingen støttes av ortografien, som ligger nær Dass' egen (jf. Midbøe 1942). Avskriften ser ut til å ha vært et samarbeidsprosjekt mellom i hvert fall to skrivere. En nøktern hånd veksler med en mer forsirende. Avskriften er foretatt uten bruk av skilletegn, og fremmedordene er ofte forvansket på en måte som røper en ulærd skriver (som eventuelt skriver etter diktat). Teksten røper heller ingen sans for skandering. Apokope forkommer sjelden der en slik ville ha gjort nytte for seg, og fulle verbformer brukes der takten forutsetter en kortform. Avskriften slutter med DS 2; de siste 14 (15) sangene mangler altså. Skriveren ser imidlertid ut til å ha planlagt å slutte her, etter de to sangene til dåpen. Til avslutning står nemlig: «Ende/ Gud os sin Naade sende».
K – «Peder Dassis Lovsang»
Avskrift i Det Kongelige Bibliotek, København (KB Add 247a 4to). Denne lovsangen er en kortere, ti-strofers, versjon av FV 2 («Herre Gud, ditt dyre navn og ære»). Avskriften stammer fra Frederik Rostgaards (1671–1745) samling. Ved hans død overtok Universitetsbiblioteket i København blant annet en omfattende manuskriptsamling omfattende 524 numre og 762 paginerte sider. Håndskriftene bærer preg av å ha blitt ført i pennen av profesjonelle skrivere. Først står dikt av Tøger Reenberg; «Norlands Beschrivelse» kommer som det første i rekken av Dass-dikt på s. 321–400. Deretter følger dikt av Dorothe Engelbretsdatter, leilighetsdikt av Petter Dass og så, på s. 423–25, «Peder Dassis Lovsang». Siste del av samlingen rommer flere dikt av både Dorothe Engelbretsdatter og Petter Dass, dessuten andre dikt med tilknytning til Norge. Tekstene er bare unntaksvis datert. Hvis det medfører riktighet at den islandske dikteren Stefán Ólafssons «Melodia» er en gjendiktning av Dass' lovsang, noe mye tyder på (Eggertsdóttir og Haarberg 2010), må den ha blitt til før 1688, Stefán Ólafssons dødsår. Teksten, som er identisk med den vi har i C, gjengis in extenso i det kritiske apparatet.
C – «Peder Dasses Lovsang»
Avskrift i Det Kongelige Bibliotek, København (KB Add 167 fol), i praksis identisk med K: en ti-strofers versjon av FV 2 («Herre Gud, ditt dyre navn og ære»). Folianten teksten står gjengitt i, er svær; den omfatter i alt 1460 paginerte sider. Den ble donert Universitetsbiblioteket i København i 1838 av hoffbyggmester Christian Bernhard Hornbech, som hadde kjøpt den på auksjon. Innholdet spriker. Her er gjengitt materiale fra krigen mellom Danmark og Sverige ca 1715 og mange dikt av ulikt opphav. «Nordlands Beskrivelse af Pet. Dass» står på s. 384 ff., men før det, på s. 381–82, «Peder Dasses Lovsang». Teksten, som altså i det alt vesentlige tilsvarer den vi har i K, står gjengitt in extenso i det kritiske apparatet.
N – «En Vise Componeret af Her Petter Dass»
Avskriften eies av Gunnerus-biblioteket, Trondheim (Mskr. 8vo 527). Det dreier seg om en åtte-strofers versjon av FV 2 («Herre Gud, ditt dyre navn og ære») i en oktav omfattende «Kunsterige Danske Vers». Redaktøren og boksamleren (senere universitetsbibliotekaren) Paul Botten Hansen kjøpte den på auksjon i 1858 «efter Organist Tellefsen». Også denne boken inneholder en avskrift av «Peder Dasses Beskrivelse over Nordland»; jf. brev i Eriksens arkiv (boks X, mappe 3, Byarkivet i Stavanger). «En Vise Componeret af Her Petter Dass» står på s. 61 f. Strofene kommer hulter til bulter i forhold til både de andre avskriftene og førsteutgavens versjon. De avviker også i oppsettet. Sannsynligheten taler for at det er nedskrevet etter hukommelsen. Teksten gjengis i sin helhet i det kritiske apparatet.
A – tapt håndskrift
Det håndskriftet Eriksen i Dassiana (s. 106) kaller A, er en visebok i oktavformat, ført i pennen omkring 1720 av tre eller fire forskjellige skrivere. Boken inneholder hele 86 viser av diktere som Samuel Olsen Bruun, Iver Brinck, Marcus Volqvartz og Petter Dass, av sistnevnte ikke mindre enn 16 dikt og sanger. Dette håndskriftet later til å være tapt. Seip kunne heller ikke finne det da han utga Viser og Rim (Dass 1980: 271). Eriksen oppgir imidlertid noen få varianter til de tre første budsangene, som inngår i håndskriftet, i Dassiana (1891: 126–27), og disse er tatt med her, i det kritiske apparatet. A gjenspeiler i all hovedsak den samme versjon av verket som D, O og T.

9.2 Trykte utgaver

Nedenfor følger en oversikt over utgaver registrert pr 15. desember 2012. I alt omfatter oversikten 54 utgaver fra perioden 1715–1997: 45 fra 1700-tallet, åtte fra 1800-tallet og tre fra 1900-tallet. Boken har blitt utgitt i seks byer, hvorav to danske og fire norske. Minst 18 boktrykkere har vært i sving, hvorav tolv på 1700-tallet.
Fortegnelsen er basert på systematiske undersøkelser av de foreliggende eksemplarene ved alle de store bibliotekene i Skandinavia. Utenfor Skandinavia har søkene helst fulgt innfallsmetoden. Desto morsommere er det da når eksemplarer dukker opp langt av lei, som for eksempel i det norske Minnesota.
I tillegg til bibliotekene eier norske og danske museer et anselig antall eksemplarer. Flere av museene har imidlertid aldri fått katalogisert sine boksamlinger, og det har i noen tilfelle budt på ekstra utfordringer. Jeg har ikke saumfart hvert eneste museum sør og nord for Skagerak, men har i alle fall dekket amts- og fylkesmuseene, pluss noen til, på mistanke eller etter tips.
De aller fleste undersøkte eksemplarene har jeg selv holdt i hendene, men når den geografiske avstanden har vært stor, har jeg i noen tilfelle fått hjelp av beredvillig museums- og bibliotekspersonale med telefoniske beskrivelser, fotokopier eller scannede filer.
Det refereres nedenfor til tidligere bibliografiske oversikter: til Bibliotheca Norvegia (BN) ved nummer, til Bibliotheca Danica (BD) ved bind og spaltenummer, til Eriksens Samlede Skrifter (SS 1.LXXXIII–LXXXIV) ved hans egne nummer, til Bibliotheca Bergensis (BB) ved spaltenummer og til den såkalte Skougaard-katalogen (1973) ved sidetall.
Oversikten kan ikke gjøre krav på fullstendighet. Eriksen nevner én utgave det også for meg har vært umulig å finne (SS 1.LXXXIV): en utgave trykt av Godiche i 1756 (antakelig den første med kongelig privilegium). Den angivelige førsteutgaven fra 1714 som lenge ble tatt for gitt, beror etter alt å dømme på en misforståelse, antakelig fra Jens Worms forfatterleksikon (Eriksen i Dassiana: 133). Sensuren er datert 31. mai 1714, men det behøver selvsagt ikke bety at boken faktisk utkom det året.
Noen fragmenter har ikke latt seg bestemme sikkert. Når tittelsiden mangler, blir man som bibliograf avhengig av å bruke mer raffinerte metoder. Full kollasjonering tar altfor lang tid. Det faktum at de eldste eksemplarene befinner seg på forskjellige steder, og at bibliografen ikke alltid har tatt like fyllestgjørende notater og kopier, har imidlertid vanskeliggjort arbeidet. Av og til kan også boktrykkeren ha skapt forvirring ved å selge overskuddsark fra en eldre utgave i kombinasjon med nytrykte ark. Han kan også ha rettet under trykkeprosessen, slik at for eksempel en trykkfeil bare gjør seg gjeldende i en del av opplaget (såkalt internvarians). Spesielt de eldste (udaterte) utgavene fra Bergen skaper problemer på denne måten.

1715Lyn
utgiverLynov (Tryckt hos Ove Lynnow/ ANNO 1715)
stedKjøbenhavn
tittelα και ω./ D. Mort: Luthers/ Lille/ Catechis-/ mus/ Forfatted/ I/ beqvemme Sange/ under/ føyelige Melodier/ af/ Petter Dass.
formatoktav
sidetall30 + 424 s.
kilde(r)BN 1604, BD: 1.346, SS 2
ekspl/signNBO: 2011: 8930/si
KB: 4,-246
Gunnerus-biblioteket: GO An 8 Das/1715 (= faksimileutg. 1999), dessuten to fragmenter med samme signatur
Aust-Agder-museet (fragment, s. 1–390)

1720Boc
utgiverBockenhoffer (Trykt udi Sl. J. Ph. Bockenhoffers Bog-/ tryckerie, og findis sammesteds tilkiøbs.)
stedKiøbenhafn
tittelα κ ω./ D. Morten Luthers/ Lille/ Catechis-/ mus,/ Forfattet/ I/ Beqvemme Sange,/ under/ føyelige Melodier/ af/ Petter Dass.
formatoktav
sidetall341 + 11 upag.
kilde(r)BN 1605, BD: 1.346, SS 3
ekspl/signKB: DA 1. 2.S 4 8°
Syddansk universitetsbibliotek, Karen Brahes bibl., Odense: A.8–62

1721Bru
utgiverikke oppgitt (Til Trykken befordret af Friderich Jacobsen Brun/ privilegerede Booghandler og Boog-/binder i Christiania; Og findes hos/ hannem tilkiøbs der sammesteds.)
stedKøbenhavn
tittelα κ ω./ D. Mort. Luthers/ Lille/ Catechis-/ mus,/ Forfattet/ I/ Beqvemme Sange,/ Under/ Føyelige Melodier/ Af/ Petter Dass.
formatoktav
sidetall24 + 424
kilderSkougaard 1973: 58
ekspl/signNBO: NA/A f 6912, NA/A d 3906 (frgm), NA/A 2004:5631 (frgm)
Aust-Agder-museet: To fragmenter (36981 og 15123)

1722Nør1
årIngen av Nørvigs utgaver er datert. Fra perioden 1722–1741. Fragmentene lar seg vanskelig identifisere; Nørvig kan ha hatt ferdig trykte ark liggende, kombinert dem med nye og solgt hybride utgaver. Skougaard (1973: 58–59) mente å kunne identifisere syv forskjellige trykk. (Hans samling ble solgt og spredt.)
utgiverPeder Nørvig (Tryckt og tilkiøbs udi Kongl. Majsts. Pri-/vilegerede Bogtryckerie.)
stedBergen
tittelα & ω./ D. Morten Luthers/ lille/ Catechis-/ mus,/ Forfattet/ I/ Beqvemme Sange,/ under/ føyelige Melodier/ af/ Petter Dass.
formatoktav
sidetall341 + 11
kilderBN 7486, BB: 221–22, Skougaard 1973: 58–59
ekspl/signNBO: NA/A c 2659
To ekspl. i privat eie
merknTrykkfeil i pagina: 120>102, 153>158, 330>320

1722Nør2
årIngen av Nørvigs utgaver er datert. Fra perioden 1722–1741. Fragmentene lar seg vanskelig identifisere; Nørvig kan ha hatt ferdig trykte ark liggende, kombinert dem med nye og solgt hybride utgaver. Skougaard (1973: 58–59) mente å kunne identifisere syv forskjellige trykk. (Hans samling ble solgt og spredt.)
utgiverPeder Nørvig (Tryckt og tilkiøbs udi Kongl. Majsts. Pri-/vilegerede Bogtryckerie.)
stedBergen
tittelα & ω./ D. Morten Luthers/ lille/ Catechis-/ mus,/ Forfattet/ I/ Beqvemme Sange,/ under/ føyelige Melodier/ af/ Peder Dass.
formatoktav
sidetall341 + 11
kilderBN 7486, BB: 221–22, Skougaard 1973: 58–59
ekspl/signNBO: NA/A s 7350, NA/A c 7003
merknForfatternavnet: Petter>Peder (eller omvendt)

1722Nør3
årIngen av Nørvigs utgaver er datert. Fra perioden 1722–1741. Fragmentene lar seg vanskelig identifisere; Nørvig kan ha hatt ferdig trykte ark liggende, kombinert dem med nye og solgt hybride utgaver. Skougaard (1973: 58–59) mente å kunne identifisere syv forskjellige trykk. (Hans samling ble solgt og spredt.)
utgiverPeder Nørvig (Tryckt og tilkiøbs udi Kongl. Majsts. Pri-/vilegerede Bogtryckerie.)
stedBergen
tittel[α & ω./ D. Morten Luthers/ lille/ Catechis-/ mus,/ Forfattet/ I/ Beqvemme Sange,/ under/ føyelige Melodier/ af/ Peder Dass.]
formatoktav
sidetall341 + 11
kilderBN 7486, BB: 221–22, Skougaard 1973: 58–59
ekspl/signSunnfjord museum, Førde: ekspl 1 (mgl. s. 1–52)
merknTrykkfeil i pagina: 57>67, 130>122, 330>320; «kaldis»>«kaldes» i note (a) på s. 205

1722Nør4
årIngen av Nørvigs utgaver er datert. Fra perioden 1722–1741. Fragmentene lar seg vanskelig identifisere; Nørvig kan ha hatt ferdig trykte ark liggende, kombinert dem med nye og solgt hybride utgaver. Skougaard (1973: 58–59) mente å kunne identifisere syv forskjellige trykk. (Hans samling ble solgt og spredt.)
utgiverPeder Nørvig (Tryckt og tilkiøbs udi Kongl. Majsts. Pri-/vilegerede Bogtryckerie.)
stedBergen
tittel[α & ω./ D. Morten Luthers/ lille/ Catechis-/ mus,/ Forfattet/ I/ Beqvemme Sange,/ under/ føyelige Melodier/ af/ Peder Dass.]
formatoktav
sidetall341 + 11
kilderBN 7486, BB: 221–22, Skougaard 1973: 58–59
ekspl/signNordfjord museum, Sandane: ett fragment
merknLikner 1722Nør3, men noen arksignaturer står annerledes plassert

1722Nør5
årIngen av Nørvigs utgaver er datert. Fra perioden 1722–1741. Fragmentene lar seg vanskelig identifisere; Nørvig kan ha hatt ferdig trykte ark liggende, kombinert dem med nye og solgt hybride utgaver. Skougaard (1973: 58–59) mente å kunne identifisere syv forskjellige trykk. (Hans samling ble solgt og spredt.)
utgiverPeder Nørvig (Tryckt og tilkiøbs udi Kongl. Majsts. Pri-/vilegerede Bogtryckerie.)
stedBergen
tittelα & ω./ D. Morten Luthers/ lille/ Catechis-/ mus,/ Forfattet/ I/ Beqvemme Sange,/ under/ føyelige Melodier/ af/ Peder Dass.
formatoktav
sidetall341 + 11
kilderBN 7486, BB: 221–22, Skougaard 1973: 58–59
ekspl/signUBB: Lib. rar. 75 ekspl. 1 og 2 (internvariasjon)
Sunnfjord museum, Førde: ekspl. 2 (frgm.)
Telemark museum, Skien: o 238 (frgm. s. 71–302)
merknLikner 1722Nør3 og 1722Nør4, men har feilpaginert s. 117>115 og 284>286

1722Nør6
årIngen av Nørvigs utgaver er datert. Fra perioden 1722–1741. Fragmentene lar seg vanskelig identifisere; Nørvig kan ha hatt ferdig trykte ark liggende, kombinert dem med nye og solgt hybride utgaver. Skougaard (1973: 58–59) mente å kunne identifisere syv forskjellige trykk. (Hans samling ble solgt og spredt.)
utgiverPeder Nørvig (Tryckt og tilkiøbs udi Kongl. Majsts. Pri-/vilegerede Bogtryckerie.)
stedBergen
tittelα & ω./ D. Morten Luthers/ lille/ Catechis-/ mus,/ Forfattet/ I/ Beqvemme Sange,/ under/ føyelige Melodier/ af/ Peder Dass.]
formatoktav
sidetall341 + 11
kilderBN 7486, BB: 221–22, Skougaard 1973: 58–59
ekspl/signEkspl. i privat eie
merknLikner 1722Nør5, men har ikke dennes feilpaginering

1722Nør7
årIngen av Nørvigs utgaver er datert. Fra perioden 1722–1741. Fragmentene lar seg vanskelig identifisere; Nørvig kan ha hatt ferdig trykte ark liggende, komindert dem med nye og solgt hybride utgaver. Skougaard (1973: 58–59) mente å kunne identifisere syv forskjellige trykk. (Hans samling ble solgt og spredt.)
utgiverPeder Nørvig (Tryckt og tilkiøbs udi Kongl. Majsts. Pri-/vilegerede Bogtryckerie.)
stedBergen
tittelα & ω./ D. Morten Luthers/ lille/ Catechis-/ mus,/ Forfattet/ I/ Beqvemme Sange,/ under/ føyelige Melodier/ af/ Peder Dass.]
formatoktav
sidetall341 + 11
kilderBN 7486, BB: 221–22, Skougaard 1973: 58–59
ekspl/signSt. Olaf College, MN: StO Rolvaag Vault 1714 D2231a
merknLikner 1722Nør3, men arksignaturene står annerledes plassert

1723Lyn
utgiverLynov (Trykt hos Ove Lynow, boende paa Vandkonsten;/ Og findes hos hannem tilkiøbs der sammesteds.)
stedKøbenhavn
tittelα κ ω./ D. Mort. Luthers/ Lille/ Catechismus,/ Forfattet/ I/ beqvemme Sange/ Under/ Føyelige Melodier/ Af/ Petter Dass.
formatoktav
sidetall315
kilde(r)BN 1606, BD: 1.346, SS 4
ekspl/signKB: O 3840 8°

1727Bru
utgiverikke oppgitt (Til Trøkken befordret af Fridrich Jacobsen Brun/ privilegerede Booghandler og Boogbinder i Chri-/ stiania, og findes hos/ hannem til kiøbs/ der sammesteds.)
stedKjøbenhavn
tittelα κ ω./ D. Mort. Luthers/ Lille/ Catechis-/ mus,/ Forfattet/ I/ Beqvemme Sange,/ Under/ Føyelige Melodier/ Af/ Petter Dass.
formatoktav
sidetall24 + 424
kilderBN 1607, BD: 1.346, SS 5
ekspl/signNBO: NA/A l 6332, NA/A c 6965
KB: 4,-246

1728Lyn
utgiverLynov (Trykt hos Ove Lynow, boende paa Vandkonsten;/ og findes hos hannem til kiøbs/ der sammesteds.)
stedKjøbenhavn
tittelα κ ω./ D: Mort: Luthers/ Lille/ Catechis-/mus,/ Forfattet/ I/ Beqvemme Sange/ Under/ Føyelige Melodier/ Af/ Petter Dass.
formatoktav
sidetall315 + 5
kilde(r)BN 1608, BD: 1.346, SS 7
ekspl/signKB: O 3840 8°
Kungl. Bibl., Sth.: 173 P m

1732Lyn
utgiverLynov (Trykt hos Ove Lynow, Univ. Bogtr. boende paa/ Vandkonsten, og findes hos hannem til kiøbs der/ sammesteds.)
stedKjøbenhavn
tittelD. Mort. Luthers/ Lille/ Catechis-/mus,/ Forfattet/ I/ Beqvemme Sange/ Under/ Føyelige Melodier/ Af/ Petter Dass.
formatoktav
sidetall18 + 315 + 3
kilde(r)BN 1609
ekspl/signNBO: NA/A a 6910
KB: O 3840 8°

1734Bru
utgiverRotmer (Til Trøkken beførdret af Friderich Jacobsen Brun/ privilegerede Booghandler og Boogbinder i Chri-/ stiania, og findes hos/ hannem tilkiøbs/ der sammestæds.) Overklistret med lapp (Trykt hos Herman Henrich Rotmer, boende/ paa Graabrødre Torv, og findes samme-/ steds tilkiøbs.)
stedKiøbenhavn
tittelΑ κ Ω./ D. Mort. Luthers/ Lille/ Catechis-/ mus,/ Forfattet/ I/ Beqvemme Sange,/ Under/ Føyelige Melodier/ Af/ Petter Dass.
formatoktav
sidetall24 + 424
kilderBN 1610, BD: 1.346, SS 8 og 9
ekspl/signNBO: NA/A d 4150 (frgm), NA/A h 5058
KB: 4,-246 (to ekspl, ett med og ett uten Rotmers klistrelapp)
Gunnerus-biblioteket: GO An8 Das/1700

1734ano
utgiverikke oppgitt, antakelig Wilhelm Wedemanns enke, Ambjør Marie Jensdatter Hobro (Trykt Aar 1734)
stedikke oppgitt, antakelig Christiania
tittelD. Mort. Luthers/ Lille/ Catechi-/smus,/ Forfattet/ I/ Beqvemme Sange,/ Under/ Føyelige Melodier/ Af/ Petter Dass.
formatoktav
sidetall24 + 360
kilderikke registrert
ekspl/signNBO: NA/A b 5922 (frgm)
UBB: Lib. rar. 170
Ett ekspl. i privat eie

1736Ber
utgiverBerling (Trykt og bekostet af Ernst Henrich Berling)
stedKjøbenhav[n]
tittelΑ και Ω./ D. Morten Luthers/ Lille/ Catechismus,/ Forfattet/ I/ Beqvemme Sange/ Under/ Føyelige Melodier,/ Af/ Peder Dass.
formatduodes
sidetall22 + 360
kilde(r)BN 1611, BD: 1.346, SS 10, Skougaard 1973: 59 (oppgitt som oktav)
ekspl/signNBO: NA/A m 1947/42

1736God1
utgiverGodiche (Trykt og bekostet af Andreas Hartvig Godiche)
stedKiøbenhavn
tittelΑ και Ω./ D. Morten Luthers/ Lille/ Catechismus,/ Forfattet/ I/ Beqvemme Sange,/ Under/ Føyelige Melodier,/ Af/ Peder Dass.
formatoktav
sidetall22 + 258 +2
kilde(r)BN 1612a, BD: 1.346 og 5.46, SS 11(?)
ekspl/signKB: 4,-246
Ett ekspl. i privat eie

1736God2
utgiverGodiche (Bekostet af Andreas Hartvig Godiche og findes/ hos hannem tilkiøbs nest ved vor Frue Skole.)
stedKjøbenhavn
tittelΑ και Ω./ D. Mort. Luthers/ Lille/ Catechis-/mus,/ Forfattet/ I/ Beqvemme Sange,/ Under/ Føyelige Melodier,/ Af/ Peder Dass.
formatoktav
sidetall24 + 424
kilde(r)BN 1612b, BD: 1.346 og 5.46, SS 11(?), Skougaard 1973: 59
ekspl/signNBO: NA/A a 6912, NA/A m 1947/48
KB: O, 3840–8°
UBB: Lib. Rar. 172 (ekspl. 1 og 2)

1736Lyn
utgiverLynov (Trykt hos Owe Lynow, Univ: Bogtr:, boende paa/ Vandkonsten, og findes hos hannem til kiøbs der/ sammesteds.)
stedKjøbenhavn
tittelD. Mort. Luthers/ Lille/ Catechis-/mus,/ Forfattet/ I/ Beqvemme Sange/ Under/ Føyelige Melodier/ Af/ Petter Dass.
formatoktav
sidetall18 + 315 + 3
kilde(r)BN 1613
ekspl/signNBO: NA/A a 6911

1742Ber
utgiverBerling (Trykt og bekostet af Ernst Henrich Berling.)
stedKjøbenhav[n]
tittelΑ και Ω./ D. Morten Luthers/ Lille/ Catechismus,/ Forfattet/ I/ Beqvemme Sange, / Under/ Føyelige Melodier,/ Af/ Peder Dass.
formatduodes
sidetall16 + 309 + 2
kilde(r)BN 1614b, SS 12, Skougaard 1973: 59 (oppgitt som oktav)
ekspl/signNBO: NA/A a 6932, NA/A a 6913, NA/A 1992:11550
Aust-Agder-museet, Arendal: 24 139
Thisted Museum: 1542

1742Lyn
utgiverLynov (Trykt hos Kongel. Universit. Bogtrykker Owe Lynow,/ boende paa Vandkonsten, og findes hos hannem/ til Kiøbs der sammesteds.)
stedKjøbenhavn
tittelD. Morth. Luthers/ Lille/ Catechis-/mus,/ Forfattet/ I/ Beqvemme Sange,/ Under/ Føyelige Melodier/ Af/ Petter Dass.
formatoktav
sidetall18 + 315 + 3
kilde(r)BN 1614a, BD: 1.346, SS 12(?)
ekspl/signKB: 4,-246 (DA 1.–2.S 4 8°)
UBB: Lib. rar. 173 (frgm)
Gunnerus-biblioteket: GO An 8 Das (Af Biskop J.N. Skaars Bibliothek)

1743ano
utgiverikke oppgitt, antakelig Wilhelm Wedemanns enke, Ambjør Marie Jensdatter Hobro (Trykt Aar 1743)
stedikke oppgitt, antakelig Christiania
tittelD. Mort. Luthers/ Lille/ Catechi-/smus,/ Forfattet/ I/ Beqvemme Sange,/ Under/ Føyelige Melodier/ Af/ Petter Dass.
formatoktav
sidetall24 + 360
kilderikke registrert
ekspl/signPetter Dass-museet

1744Kot1
årIngen av Kotherts utgaver er datert (slik heller ikke forgjengeren Nørvigs var det. Fra perioden 1744–1770. Fragmentariske eksemplarer lar seg vanskelig identifisere sikkert
utgiverKothert (trykt, hos Christoph Koth[ert Kongel. Majests.] privilegerede Bogtryk[ker/ og findes hos] hannem til[kjøbs])
stedBergen
tittelD. Morten Luthers/ Lille/ Catechismus,/ Forfattet/ I beqvemme Sange/ under føyelige [Melodier]/ af/ Peder Dass.)
formatduodes
sidetall18 + 333 + 7
kilde(r)BB: 222
ekspl/signNBO: NA/A b 8060
ACU Reference Library, London: Amicus No 23339937

1744Kot2
årIngen av Kotherts utgaver er datert (slik heller ikke forgjengeren Nørvigs var det. Fra perioden 1744–1770. Fragmentariske eksemplarer lar seg vanskelig identifisere
utgiverKothert (Trykt hos Christopher Kothert/ Kongel. Majests. privilegerede bogtrykker,/ og findes hos/ hannem tilkjøbs
stedBergen
tittelD. Morten Luthers/ Lille/ Catechismus,/ forfattet/ i beqvemme sange/ under føyelige melodier/ af/ Peder Dass.)
formatduodes
sidetall334 + 8
kilde(r)BB: 222
ekspl/signSt. Olaf College, MN: Sto Rolvaag Vault 1714 D231

1744Kot3
årIngen av Kotherts utgaver er datert (slik heller ikke forgjengeren Nørvigs var det. Fra perioden 1744–1770. Fragmentariske eksemplarer lar seg vanskelig identifisere
utgiverKothert (Trykt hos Christopher Kothert/ Kongel. Majests. privilegerede bogtrykker,/ og findes hos/ hannem tilkjøbs
stedBergen
tittelD. Morten Luthers/ Lille/ Catechismus,/ forfattet/ i beqvemme sange/ under føyelige melodier/ af/ Peder Dass.)
formatduodes
sidetall334 + 8
kilde(r)BB: 222
ekspl/signNBO: NA/A 1992:12362/si
UBB: Lib. rar. box 2

1749Hol
utgiverHoltzberg (Trykt udi H.K.M. privileg. Bogtrykkerie,/ af Johan Peters. Holtzberg)
stedAalborg
tittelΑ και Ω./ D. Morten Luthers/ Lille/ Catechismus,/ Forfatted i/ Beqvemme Sange,/ Under føyelige Melodier/ Af/ Peder Dass.
formatoktav
sidetall12 + 194 + 2
kilde(r)BN 1615, BD: 1.346, SS 14, DP Al 14
ekspl/signKB: 4,-246-8°
De stærke Jyders Mindestuer, Gammelsole ved Vejle: to ekspl.

1750God
utgiverGodiche (Trykt og bekostet af Andreas Hartvig Godiche.)
stedKiøbenhavn
tittelΑ και Ω./ D. Morten Luthers/ Lille/ Catechismus,/ Forfattet/ I/ Beqvemme Sange,/ Under/ Føyelige Melodier,/ Af/ Peder Dass.
formatoktav
sidetall12 + 258 + 2
kilde(r)BN 1616, SS 15
ekspl/signNBO: NA/A a 6914, NA/A a 8572 (frgm)
Ett ekspl. i privat eie

1750Møl
årca 1750 (boktrykkeren virksom i perioden 1733–1759)
utgiverMøller (Trykt hos Niels Hansen [Møller])
stedKiøbenhavn
tittelΑ και Ω./ D. Mort. Luthers/ Lille/ Catechis-/mus,/ Forfattet/ I/ Beqvemme Sa[nge],/ Under/ Føyelige Melodi[er,]/ Af/ Peder D[ass].
formatoktav
sidetall22 + 424 + 2
kilde(r)BD: 1.346, SS 16
ekspl/signKB: 4,-246
Gunnerus-biblioteket: LibR Oct. 5677 (med forbehold)

1750Berg
årca 1750. Berg overtok trykkeriet etter Wilh. Wedemanns enke (1734ano og 1743ano). Virksom 1746–1757.
utgiverBerg (Trykt hos Jens Berg,/ Kongel. Majests. Privilegered Bogtrycker [...])
sted[Christiania]
tittelD. Mort. Luthers/ Lille/ Catechi-/smus,/ Forfattet/ I/ Beqvemme Sange,/ Under/ Føyelige Melodier/ Af/ Petter Dass.
formatoktav
sidetallca 260 (intet komplett ekspl. bevart)
kilderikke registrert
ekspl/signNBO: NA/A c 5161 (frgm), NA/A 2005:888
St. Olafs College, MN: Sto Rolvaag Vault 1710z D231

1753God
utgiverGodiche (Trykt og bekostet af Andreas Hartvig Godiche.)
stedKiøbenhavn
tittelΑ και Ω./ D. Morten Luthers/ Lille/ Catechismus,/ Forfattet/ I/ Beqvemme Sange,/ Under/ Føyelige Melodier,/ Af/ Peder Dass.
formatoktav
sidetall12 + 258 + 2
kilde(r)BN 1618, BD: 1.346
ekspl/signNBO: NA/A a 6917, NA/A a 6927, Schw 2 Das, NA/A 2007: 3958
KB: 4,-246
Gunnerus-biblioteket: GO An 8 Das (G. Schønings ekspl.)

1753Lyn
utgiverLynov (Trykt hos Kongelig Universit. Bogtrykker Owe/ Lynow, boende paa Vandkonsten.)
stedKiøbenhavn
tittelD. Morth. Luthers/ Lille/ Catechismus,/ Forfattet/ I/ Beqvemme Sange,/ Under/ Føyelige Melodier,/ Af/ Peder Dass.
formatduodes
sidetall15 + 309 + 1
kilde(r)BN 1617, SS 17, Skougaard 1973: 59
ekspl/signNBO: NA/A a 6915, NA/A a 6916
KB: DA8–N3300
UBB: Lib. rar. 171
Gunnerusbiblioteket: GO An 8 Das
Stvg. bibliotek (ilagt lapp fra Eriksen: «Kan maaske være den [...] af 1714?»)
Sogn folkemuseum, Kaupanger
Sorø Akademi
St. Olaf College Library, MN: StO Rolvaag Vault 1753 D231
Ett eks. i privat eie

1755Hol
utgiverHoltzberg (Trykt udi H.Kongel. M. privil. Bogtrykkerie,/ af Johan Peters. Holtzberg)
stedAalborg
tittelΑ και Ω./ D. Morten Luthers/ Lille/ Catechismus,/ Forfatted i/ Beqvemme Sange,/ Under føyelige Melodier/ Af/ Peder Dass.
formatoktav
sidetall12 + 194 + 2
kilde(r)DP Al 36
ekspl/signKB: 4,-246-8°
De stærke Jyders Mindestuer, Gammelsole ved Vejle: ett eks. (tittelbl. skrevet av etter 1753Lyn)

1761God
utgiverGodiche (Trykt og bekostet af Andreas Hartvig Godiche, og findes/ hos hannem tilkiøbs.)
stedKiøbenhavn
tittelΑ και Ω./ D. Morten Luthers/ Lille/ Catechismus,/ Forfattet/ I/ Beqvemme Sange,/ Under/ Føyelige Melodier,/ Af/ Peder Dass./ Med Kongel. Majestæts Allernaadigste Privilegio,/ for A.H. Godiche og hans Arvinger.
formatoktav
sidetall12 + 258 + 2
kilde(r)BN 1619, BD: 1.346, SS 19
ekspl/signNBO: NA/A a 6918
KB: O, 3840–8°
Aust-Agder-museet, Arendal: 8609

1764Hol
utgiverHoltzberg (trykt udi H. Kongel. Majests. privil. Bogtrykkerie,/ af Johan Peters. Holtzberg)
stedAalborg
tittelΑ και Ω./ D. Morten Luthers/ Liden/ Catechismus,/ forfatted i/ beqvemme Sange/ under føyelige Melodier/ af/ Peder Dass.
formatoktav
sidetall191 + 1
kilde(r)BN 5404, BD: 5.46, SS 13, DP Al 69, Skougaard 1973: 59
ekspl/signNBO: NA/A 6902
KB: 4,-246
Thisted Museum: 714b

1765God
utgiverGodiche (Trykt og bekostet af Andreas Hartvig Godiche, og findes/ hos hannem tilkiøbs.)
stedKiøbenhavn
tittelΑ και Ω./ D. Morten Luthers/ Lille/ Catechismus,/ Forfattet/ I/ Beqvemme Sange,/ Under/ Føyelige Melodier,/ Af/ Peder Dass./ Med Kongel. Majestæts Allernaadigste Privilegio,/ for A.H. Godiche og hans Arvinger.
formatoktav
sidetall12 + 258 + 2
kilde(r)ikke registrert
ekspl/signNBO: NA/A h 5059, NA/A 2005:887
UBB: Lib. rar. 174
Sunnmøre museum, Ålesund

1770God
utgiverGodiche (Trykt og bekostet af Andreas Hartvig Godiche, og findes/ hos hannem tilkiøbs.)
stedKiøbenhavn
tittelΑ και Ω./ D. Morten Luthers/ Lille/ Catechismus,/ Forfattet/ I/ Beqvemme Sange,/ Under/ Føyelige Melodier,/ Af/ Peder Dass./ Med Kongel. Majestæts Allernaadigste Privilegio,/ for A.H. Godiche og hans Arvinger.
formatoktav
sidetall12 + 258 + 2
kilde(r)ikke registrert
ekspl/signNBO: NA/A d 4121, NA/A a 6921 (frgm)
Petter Dass-museet
Aust-Agder-museet: 8610

1777God
utgiverGodiche (Trykt og bekostet af Andreas Hartvig Godiche, og findes/ hos hannem tilkiøbs.)
stedKiøbenhavn
tittelΑ και Ω./ D. Morten Luthers/ Lille/ Catechismus,/ forfattet/ I/ beqvemme Sange,/ under føyelige Melodier,/ af/ Peder Dass./ Med Kongel. Majestæts Allernaadigste Privilegio,/ for Sal. A.H. Godiches Enke og Arvinger.
formatoktav
sidetall12 + 258 + 2
kilde(r)ikke registrert
ekspl/signNBO: NA/A h 2454, NA/A h 5059/si (frgm)
Petter Dass-museet
Stavanger bibliotek (frgm)
De stærke jyders mindestuer, Gammelsole ved Vejle
To ekspl i privat eie

1782Ber
utgiverBerling (Med Kongel. Majestæts Allernaadigste Privilegio,/ for E.C. Berling og hendes Arvinger./ Trykt i det Berlingske Bogtrykkerie,/ og findes sammestæds tilkiøbs.)
stedKiøbenhavn
tittel´Α και Ω./ D. Morten Luthers/ Lille/ Catechismus,/ forfattet/ I/ beqvemme Sange,/ under/ føyelige Melodier,/ af/ Peder Dass./
formatoktav
sidetall12 + 258 + 2
kilde(r)ikke registrert
ekspl/signNBO: NA/A b 6150
Herning museum: 04274 x 00246
St. Olaf College, MN: StO Rolvaag Vault 1782 D231

1788Ber
utgiverBerling (Med Kongel. Majestæts Allernaadigste Privilegio,/ for E.C. Berling og hendes Arvinger./ Trykt i det Berlingske Bogtrykkerie,/ og findes sammestæds tilkiøbs.)
stedKiøbenhavn
tittelΑ και Ω./ D. Morten Luthers/ Lille/ Catechismus,/ forfattet/ I/ beqvemme Sange,/ under/ føyelige Melodier,/ af/ Peder Dass./
formatoktav
sidetall12 + 258 + 2
kilde(r)BN 1620, BD: 5.46, Skougaard 1973: 59
ekspl/signNBO: NA/A a 6919
KB: 4,-246
Stavanger bibliotek: frgm.

1794Ber
utgiverBerling (Med Kongel. Majestæts Allernaadigste Privilegio,/ for E.C. Berling og hendes Arvinger./ Trykt i det Berlingske Bogtrykkerie,/ og findes sammestæds tilkiøbs.)
stedKiøbenhavn
tittelΑ´ και Ω./ D. Morten Luthers/ Lille/ Catechismus,/ forfattet/ i/ beqvemme Sange,/ under/ føyelige Melodier,/ af/ Peder Dass./
formatoktav
sidetall12 + 258 + 2
kilde(r)BN 1621, BD: 1.346, SS 20, Skougaard 1973: 59
ekspl/signNBO: NA/A a 6920, NA/A a 6928 (frgm), NA/A h 5060 (frgm)
KB: O,3840–8°
Gunnerus-biblioteket: GO An 8 Das
Syddansk Universitetsbibliotek, Odense: Ced LUT
Stavanger bibliotek: ett ekspl. (fra Eriksens samling)
Sogn folkemuseum, Kaupanger: to ekspl.
Ett ekspl i privat eie

1845Dit
utgiverDitlewsen (Med Kongel. Majestæts Allernaadigste Privilegio for/ E.C. Berling og hendes Arvinger./ Med Brødrene Berlings retmæssige Afstaaelse forlagt/ af Boghandler N.C. Ditlewsen, trykt i det/ Berlingske Bogtrykkeri)
stedKiøbenhavn
tittelΑ´ και Ω./ Dr. Morten Luthers/ lille/ Catechismus,/ forfattet/ i/ beqvemme Sange,/ under/ føyelige Melodier,/ af/ Peder Dass./
formatoktav
sidetall14 + 258 + 2
kilde(r)BN 1623, Skougaard 1973: 59
ekspl/signNBO: NA/A a 6922, NA/A a 6929
UBB: Mag S4 Da
Petter Dass-museet
Dalane folkemuseum, Egersund
Sunnmøre museum, Ålesund: 1657
Stavanger bibliotek (Eriksens rettede satsforelegg)
Syddansk universitetsbibliotek, Karl Clausens sanghist. saml.: 173
Ett ekspl. i privat eie

1845Kil
utgiverKildahl (Forlagt af Boghandler Kildahl./ Prahls Officin. Trykt af Chr. Fr. Nissen)
stedBergen
tittelDr. M. Luthers/ lille/ Catechismus,/ forfattet/ i/ beqvemme Sange,/ under/ føielige Melodier,/ af/ Peder Dass./
formatduodes halvark
sidetall326 + 2
kilde(r)BN 1622, SS 21, Skougaard 1973: 60, BB: 222
ekspl/signNBO: NA/A a 6923, NA/A 6930
UBB: Bros 246
Gunnerus-biblioteket: An 8 («Af Biskop J.N. Skaars Bibliothek»)
Petter Dass-museet: Eksemplaret synes planlagt innlemmet i Samlede Digte (ekstra tittelblad)
Bergen off. bibl.: G B. avd. D
Stavanger bibliotek: oppr. Eriksens samling
merknse Boyesen 1953: 318–23 ang. konflikten om utgiverrettighetene.

1851Nis
utgiverNissen (Faaes tilkjøbs hos J.W. Cappelen.)/ A.Th. Nissens Bogtrykkerie./ Trykt af N.F. Axelsen) Noen ekspl. har på siste side (s. 276): «Faaes hos A.Th. Nissen»
stedChristiania
tittelΑ´ και Ω./ Dr. Morten Luthers/ lille/ Catechismus,/ forfattet/ i/ beqvemme Sange,/ under/ føielige Melodier,/ af/ Peder Dass./
formatduodes
sidetall264 + 12
kilde(r)BN 1624a, SS 22, Skougaard 1973: 59
ekspl/signNBO: NA/A a 6924, NA/A a 6925, NA/A a 6931, NB/DEP a
Petter Dass-museet
Stavanger bibliotek: oppr. Eriksens saml.
Kirkehist. bibliotek, Kbh.: V m 1

1855Lyng
utgiverLynge (Paa Boghandler H.H.J. Lynges Forlag) På siste side: «A.Th. Nissens Bogtrykkerie./ Trykt af N.F. Axelsen)
stedKjøbenhavn
tittelΑ´ και Ω./ Dr. Morten Luthers/ lille/ Catechismus,/ forfattet/ i/ beqvemme Sange,/ under/ føielige Melodier,/ af/ Peder Dass./
formatduodes
sidetall264 + 12
kilde(r)ikke registrert
ekspl/signDalane folkemuseum, Egersund
merknse Boyesen 1953: 318–23 ang. kjøp av restopplag fra Cappelen.

1866Wet
utgiverWetteland (Tilkjøbs hos Bogbinder T. Wetteland./ Trykt hos L.C. Kielland)
stedStavanger
tittelDr. M. Luthers/ lille/ Katechismus,/ forfattet i/ bekvemme Sange/ under/ føielige Melodier,/ af/ Peder Dass./
formatduodes
sidetall192
kilde(r)BN 1624b, SS 23, Skougaard 1973: 60
ekspl/signNBO: NA/A a 6926
Petter Dass-museet

1875Eri
utgiverEriksen (Petter Dass's/ Samlede Skrifter./ Udgivne/ af/ A.E. Eriksen./ Anden Del./ J.W. Cappelens Forlag)
stedKristiania
tittelDr. Morten Luthers/ lille/ Katechismus,/ forfattet/ i/ bekvemme Sange/ under/ føielige Melodier.
formatOktav
sidetalls. 133–448 (i alt 315)

1888Knu
utgiverKnudsen [J.M. Knudsens Forlag] (D. Torviks Bogtrykkeri, Bergen)
stedHaugesund
tittelDr. Marthin Luthers/ Lille Katechismus,/ forfattet i/ bekvemme Sange under føielige Melodier/ af/ Peder Dass./
formatoktav
sidetall8 + 216
kilde(r)BB: 222
ekspl/signBergen off. bibl.: G.B. avd.
merknSampublisering mellom én forlegger i Bergen og én i Haugesund; jf. 1891Tol.

1891Tol
utgiverTollefsen & Johannesen (Tollefsen & Johannesens Forlag (D. Torviks Bogtrykkeri, Bergen)
stedBergen
tittelDr. Marthin Luthers/ Lille Katechismus,/ forfattet i/ bekvemme Sange under føielige Melodier/ af/ Peder Dass./
formatoktav
sidetall8 + 216
kilde(r)Skougaard 1973: 60
ekspl/signNBO: NA/A b 5308
merknSampublisering mellom én forlegger i Bergen og én i Haugesund; jf. 1888Knu.

1947Bey
utgiverHarald Beyer (J.W. Eides Forlag)
stedBergen
tittelKatechis-/mus/ Sange. Jubileumsutgave
formatoktav
sidetall16 + 304

1956For
utgiverForening for norsk bokkunst
stedOslo
tittelHerrens Bøn. Fader vor. Forfattet udi ni Sange
formatoktav
sidetall92
merknInneholder bare Fadervår, Katekismesangenes tredje del. Illustrert av Reidar Johan Berle

1980Heg
utgivereKjell Heggelund og Sverre Inge Apenes (Petter Dass/ Samlede verker/ 2/ Bibelsk visebok · Katekismesangene/ Gyldendal Norsk Forlag)
stedOslo
tittelKatekismesangene
formatoktav
sidetalls. 131–424 (i alt 293 s.)
merknillustrert (elleve litografier av Hans Gerhard Sørensen)

1997Heg
utgivereKjell Heggelund og Sverre Inge Apenes (Petter Dass/ Samlede verker/ 2/ Bibelsk visebok · Katekismesangene/ Gyldendal Norsk Forlag)
stedOslo
tittelKatekismesangene
formatoktav
sidetalls. 131–424 (i alt 293 s.)
merknrettet opptrykk av 1980Heg

I tillegg til disse kommer to ikke identifiserbare utgaver, bevart som fragmenter ved NBO og KB:
  • NA/A h 5061: Notene til FV 1.17 står på side 222; det gjør de ikke i noen annen utgave. Etter ortografien (og typografien) å dømme: ca 1730.
  • NA/A a 6909: I slekt med 1734ano (noten på s. 204), men eldre enn denne (solidus istf. komma). Flere likheter med 1734ano. Sannsynligheten taler for at dette kan være en utgave Eriksen hadde tilgjengelig, den sjette på hans liste (SS 1.LXXXIII–IV), identisk med den første av Maren Hobros tre «piratutgaver». Ved KB finnes bevart et fragment av et eksemplar DA8–T 5841 (s. 275–350), som åpenbart tilhører samme utgave.
Ytterligere to beskrevne, men tapte utgaver:
  • Eriksen (SS 1.LXXXIII–IV) lister også en Godiche-utgave fra 1756, nå tapt.
  • Et ukatalogisert fragment på Nasjonalbiblioteket i Oslo, som utgiveren studerte i 2003, lar seg ikke lenger oppdrive. I tradisjonen etter 1736God1, men ikke identisk med noen kjent utgave. Neppe identisk med den tapte 1756-utgaven. Deler noen trykkfeil med 1788Ber og 1794Ber.
Med disse tilføyelsene kommer det totale antallet utgaver i perioden 1715–1794 opp i 45.

9.3 Utgavetyper

Mange bevarte eksemplarer er fragmenter. Ofte mangler noen blad først og sist i boken, for disse er alltid mest utsatt for slitasje. Men når tittelsiden mangler, vanskeliggjøres selvsagt identifiseringen av utgaven. I slike tilfelle – nesten årlig dukker det opp nye fragmenter – kan man med fordel ta utgangspunkt i et kjennemerke sentralt i boken. Oversikten nedenfor bruker de to forklarende notene nederst på siden etter FV 1 (litt over midtveis) som identifiseringskriterium. Alt etter hvilken side de to notene står på, kan den trykte overleveringen deles i 13 distinkte grupper. Disse gruppene sannsynliggjør dessuten hvilken utgave en boktrykker har lagt til grunn for lay-out og, eventuelt, sats i sin utgave. Notene rommer dessuten flere ortografiske og typografiske varianter (f.eks. i linjefallet) enn teksten for øvrig, og de kan dermed også brukes til å skille utgaver innen samme gruppe fra hverandre. I førsteutgaven står notene slik: «(a) Himmel-Glantz kaldis GUD her, fordi hand/ glantzer og skinner i sin Magtis, Naadis og Æris/ Himmel. (b) Den som eyer een smuk/ Krantz, elsker ham; GUds Børn ere GUds Krantz, ikke som de skulle pryde GUD, som en/ Krantz pryder nogen, men som de, der baade pry-/dis og elskis af GUD, som deris Bereeder og Eyermand, annammer Skin og Hærlighed af ham, saa de bliver deylige Krantzer og Kroner i hands Haand, Esa. 62,3.»

A. Utgaver med notene på s. 242
  • 1715Lyn
  • 1721Bru
  • 1727Bru
  • 1734Bru
  • 1736God1
  • 1750Møl

B. Utgave med notene på s. 222
  • Uidentifisert frgm (NBO: NA/A h 5061)

C. Utgaver med notene på s. 205
  • 1720Boc
  • 1722Nør

D. Utgaver med notene på s. 204
  • To uidentifiserte fragmenter (NBO: NA/A a 6909; KB: DA8–T 5841)
  • 1734ano
  • 1743ano

E. Utgave med notene på s. 200
  • 1736Ber

F. Utgave med notene på s. 191
  • 1744Kot

G. Utgave med notene på s. 184
  • 1845Kil

H. Utgaver med notene på s. 177
  • 1723Lyn
  • 1728Lyn
  • 1732Lyn
  • 1736Lyn
  • 1742Lyn

I. Utgave med notene på s. 175
  • 1753Lyn

J. Utgave med notene på s. 171
  • 1742Ber

K. Utgaver med notene på s. 146
  • 1736God2
  • 1750God
  • 1750Berg
  • 1753God
  • 1761God
  • 1765God
  • 1770God
  • 1777God
  • 1782Ber
  • 1788Ber
  • 1794Ber
  • 1845Dit
  • 1851Nis
  • 1855Lyng

L. Utgaver med notene på s. 121
  • 1888Knu
  • 1891Tol

M. Utgaver uten noter
  • 1749Hol
  • 1755Hol
  • 1764Hol
  • 1866Wet

9.4 Enkeltvisetrykk

Bare sangene til de ti bud ser ut til å være spredt som «skillingstrykk». Vi har imidlertid bevart enkeltvisetrykk av samtlige ti budsanger. Interessant nok viser denne overleveringen at også boktrykkere i Sønderjylland (i tillegg til dem i København, Aalborg, Christiania og Bergen) har vært engasjert i formidlingen av dikterprestens sanger. Som regel oppgir ikke enkeltvisetrykkene navnet på produsenten, men unntak finnes. Vi har navnene på to Dass-utgivere i Flensborg (Flensburg) i Slesvig, dessuten opplyses det på ett av trykkene at utgiverstedet er Haderslev. Den anonyme boktrykkeren het Hinrich Luckander. Han fikk kongelig privilegium for sin virksomhet i 1759. Blant trykkene hans finnes også andre Dass-viser (Christensen 1959). Angående publiseringen av enkeltvisetrykkene, se også kap. 1.5.

1. og 2. bud
år1724 (Tryckt Aar 1724)
stedu.s.
tittelTvende skjønne/ Aandelige Psalmer/ Over/ Det Første og Andet Bud/ af de Ti Guds Bud;/ Det første Bud:/ Jeg er Herren din Gud, du skal icke/ have fremmede Guder &c./ Kom hid o kjære Christen Lem./ Siunges som:/ Jeg veed et ævigt Himmerig &c./ Det andet Bud:/ Du skal icke tage HERRens din/ Guds Navn forfængelig &c./ Siunges som:/ Jeg gick mig i min Urtegaard/ Begge to meget vel forklaret.
formatoktav (8 s.)
kilde(r)BD: 5.46, BN 622
eks/signKB: 4,-246-8° / 05322

3. bud
åru.å. (Trykt i dette Aar)
stedu.s.
tittelEn skiøn/ Aandelig Psalme,/ Uddragen af/ Det Tredie Bud,/ Kom ihu at helliggiøre Hvi-/ le-Dagen./ Hvorudi nøye betragtes paa hvad/ Maade Søndagen, som af GUd er ind-/ sat til Hvile-Dag, ret bør at/ helligholdes./ Begynder saaledes:/ Vi vil begynde Det Tredie/ HErrens Bud, &c./ Siunges som:/ Paa GUD alleene Haver jeg sat &c.
formatoktav (8 s.)
kilde(r)BD: 5.46, BN 624
eks/signKB: 4,-246-8° / 05323, O 3842 8°, 4,-322 / 03720

3. bud
år1724 (Tryckt Aar 1724)
stedu.s.
tittelEn skiøn/ Aandelig Psalme,/ Uddragen af/ Det Tredie Bud,/ Kom ihu at helliggiøre Hvi-/ le-Dagen./ Hvorudi nøye betragtes paa hvad/ Maade Søndagen, som af GUd er ind-/ sat til Hvile-Dag, ret bør at/ helligholdes./ Siunges som:/ Paa GUd alleene haver jeg sat &c.
formatoktav (8 s.)
kilde(r)BD: 5.46, BN 623
eks/signKB: 4,-246-8° / 05340, DA 1.–2. S 4 8°

4. bud
åru.å. (Trykt i dette Aar)
stedu.s.
tittelEn/ Aandelig Psalme,/ Uddragen af/ Det Fierde Bud:/ Du skalt hædre og ære din Fa-/ der og din Moder, &c./ Hvorudi meget vel forklares, hvor-/ for, og hvorledes Forældre, eller de som ere/ i Forældres Sted, samt Geistlig og Verd-/ slig Øvrighed efter dette Bud bør/ at hædres og æres./ Siunges som:/ Jeg veed et ævigt Himmerig, &c.
formatoktav (8 s.)
kilde(r)BD: 5.46
eks/signKB: 4,-246-8° / 05324

4. bud
åru.å. (Trykt i dette Aar)
stedu.s.
tittelEn/ Aandelig Psalme,/ Uddragen af/ Det Fierde Bud:/ Du skalt hædre og ære din Fa-/ der og din Moder, &c./ Hvorudi meget vel forklares, hvor-/ for, og hvorledes Forældre, eller de som ere/ i Forældres Sted, samt Geistlig og Verd-/ slig Øvrighed efter dette Bud bør/ at hædres og æres./ Siunges som:/ Jeg veed et ævigt Himmerig, &c.
formatoktav (8 s.)
kilde(r)BD: 5.46
eks/signKB: 4,-246-8° / 05332

4. bud
åru.å. (Trykt i dette Aar)
stedu.s.
tittelEn/ Aandelig Psalme,/ Uddragen af/ Det Fierde Bud:/ Du skalt hædre og ære/ din Fader &c./ Hvorudi meget vel forklares, hvor-/ for, og hvorledes Forældre, eller de som ere i/ Forældres Sted, samt Geistlig og/ Verdslig Øvrighed efter dette Bud/ bør at hædres og æres./ Siunges som:/ Jeg veed et ævigt Himmerig, &c.
formatoktav (8 s.)
kilde(r)BD: 5.46, BN 630
eks/signKB: 4,-246-8° / 05333

4. bud
åru.å.
stedKiøbenhavn (Trykt hos L.N. Svares Efterleverske)
tittelEn/ Aandelig Psalme/ uddragen af/ Det Fierde Bud,/ Du skal Hædre og ære din Fader/ og din Moder, &c./ Hvorudi meget vel erfares, hvorfor/ og hvorledes Forældre, eller de, som ere i For-/ ældres Sted, samt geistlig og verdslig Øv-/ righed efter dette Bud bør at hæ-/ dres og æres./ Siunges som:/ Jeg veed et ævigt Himmerig &c.
formatoktav (8 s.)
kilde(r)BD: 5.46
eks/signKB: 4,-322 / 03720

4. bud
åru.å.
stedFlensborg (Trykt hos Christoph. Fogel)
tittelEn/ Aandel. Psalme/ Uddragen af/ Det Fierde Bud,/ Du skal hædre og ære din Fa-/ der og din Moder, &c./ Hvorudi meget vel forklares, hvor-/ for og hvorledes Forældre, og de, som ere i/ Forældres Sted, samt Geistlig og Verdslig/ Øvrighed effter dette Bud bør at/ hædres og æres./ Begyndes saaledis:/ O Synder! Veedst du/ ey din Pligt Mod &c./ Siunges som:/ Jeg veed et ævigt Himmerig, &c.
formatoktav (8 s.)
kilde(r)BD: 5.46, BN 627
eks/signKB: 4,-246 / 05334

4. bud
åru.å.
stedHaderslev (Trykt og at bekomme i dette Steds Bogtrykkerie.)
tittelEn gudelig Sang/ om det / Fierde Bud,/ hvorledes/ Forældre, og de, som ere i Forældres Sted,/ samt/ Geistlig og Verdslig Øvrighed,/ efter dette Bud/ bør hædres og æres./ Begyndelsen er saaledes:/ O Synder! veed du ei din Pligt &c.
formatoktav (8 s.)
kilde(r)BD: 5.46, BN 634, DP Ha 527
eks/signDFS: 1929/30 XA: 157

4. bud
åru.å.
stedFlensborg (Tryckt hos Christ. Fridr. Holwein)
tittelEn/ Aandel. Psalme,/ Uddragen af/ Det Fierde Bud,/ Du skalt hædre og ære din Fa-/ der og din Moder, &c./ Hvorudi meget vel forklares, hvor-/ for og hvorledes Forældre, og de, som ere i/ Forældres Sted, samt Geistlig og Verdslig/ Øvrighed effter dette Bud bør at/ hædres og æres./ Begyndes saaledis:/ O Synder! veedst du/ ey din Pligt Mod &c./ Siunges som: Jeg veed et ævigt Himmerig, &c.
formatoktav (8 s.)
kilde(r)ikke registrert
eks/signDFS: 1929/30 XA: 129

4. bud
år1724 (Trykt Aar 1724)
stedu.s.
tittelEn skiøn / Aandelig Psalme, / Uddragen af / Det Fierde Bud / Du skalt hædre og ære din / Fader &c. / Hvorudi meget vel forklares, hvor- / for, og hvorledes Forældre og de som ere i / Forældres Sted, samt Geistlig og / Verds- / lig Øvrighed efter dette Bud / bør at hædres og æres. / Siunges som: / Jeg veed et ævigt Himmerig, &c.
formatoktav (8 s.)
kilde(r)BD: 5.46, BN 625
eks/signKB: 4,-246-8° / 05341
SDUB: LF, KaBra: A 8–64

4. bud
år1730 (Trykt Aar 1730)
stedu.s.
tittelEn/ Aandelig Psalme,/ Uddragen af/ Det Fierde Bud:/ Du skalt hædre og ære din/ Fader &c./ Hvorudi meget vel forklares, hvor-/ for, og hvorledes Forældre, eller de som ere i/ Forældres Sted, samt Geistlig og/ Verdslig Øvrighed efter dette Bud/ bør at hædres og æres./ Siunges som:/ Jeg veed et ævigt Himmerig, &c.
formatoktav (8 s.)
kilde(r)BD: 5.46, BN 626
eks/signKB: 4,-246-8° / 05331

4. bud
år1750 (Trykt Aar 1750)
stedu.s.
tittelEn/ Aandelig Psalme,/ Uddragen af/ Det Fierde Bud/ Du skalt hædre og ære din Fader/ og din Moder, &c./ Hvorudi meget vel forklares, hvor-/ for, og hvorledes Forældre, og de, som/ ere i Forældres Sted, samt Geistlig/ og Verdslig Øvrighed efter dette/ Bud bør at hædres og æres./ Begynes saaledes:/ O Synder! vedst du / ey din Pligt Mod &c./ Siunges som:/ Jeg veed et ævigt Himmerig, &c.
formatoktav (8 s.)
kilde(r)BD: 5.46, BN 631
eks/signKB: 4,-246-8° / 05335

4. bud
år1755 (Trykt Aar 1755)
stedu.s.
tittelEn/ Aandelig Psalme,/ Uddragen af/ Det Fierde Bud:/ Du skalt hædre og ære din/ Fader og din Moder, &c./ Hvorudi meget vel forklares, hvor-/ for, og hvorledes Forældre, eller de som/ ere i Forældres Sted, samt Geistlig og/ Verdslig Øvrighed efter dette Bud/ bør hædres og æres./ Siunges som:/ Jeg veed et ævigt Himmerig, &c.
formatoktav (8 s.)
kilde(r)BD: 5.46, BN 632
eks/signKB: 4,-246-8° / 05336

4. bud
år1767 (Trykt Aar 1767)
stedu.s.
tittelEn/ Aandelig Psalme,/ Uddragen af/ Det Fierde Bud:/ Du skalt hædre og ære din/ Fader og din Moder, &c./ Hvorudi meget vel forklares, hvor-/ for, og hvorledes Forældre, eller de som/ ere i Forældres Sted, samt Geistlig og/ Verdslig Øvrighed efter dette Bud/ bør hædres og æres./ Siunges som:/ Jeg veed et ævigt Himmerig, &c.
formatoktav (8 s.)
kilde(r)BD: 5.46, BN 633
eks/signKB: 4,-246-8° / 05337

5. bud
åru.å. (Trykt i dette Aar)
stedu.s.
tittelEn skiøn/ Aandelig Viise,/ Uddragen af/ Det Femte Bud/ Du skal ikke slaa ihiel./ Hvorudi forestilles og forklares/ paa hvor mange Maader en hævngie-/ rig Synder ihielslaaer sin Næste./ Alle Gudfrygtige Mennesker til/ Gudelig Andagt, og alle grove og/ hævngierige Syndere til alvor-/ lig Formaning, forfattet./ Og begynder saaledes:/ Fang an, vi vil med HErrens/ Naade, &c./ Siunges med sin egen Melodie,/ Eller som den verdslige Viise./ Jeg ledig gikk paa Friheds Bane, &c.
formatoktav (8 s.)
kilde(r)BD: 5.46, BN 635
eks/signKB: 4,-246-8° / 05325

5. bud
år1724 (Tryckt Aar 1724)
stedu.s.
tittelEn skiøn/ Aandelig Viise,/ Uddragen af/ Det Femte Bud/ Du skal icke slaa ihiel./ Hvorudi forestilles og forkla-/ res paa hvor mange Maader/ en hævngierig Synder ihiel-/ slaar sin Næste./ Alle Gudfrygtige Mennisker til/ Gudelig Andagt, og alle grove og/ hævngierige Syndere til alvor-/ lig Formaning, forfattet,/ Og begyndes saaledes:/ Fang an, vi vil med HErrens Naade, &c./ Siunges med sin egen Melodie,/ Eller som den verslige [sic] Viise/ Jeg ledig gick paa Friheds Bane, &c.
formatoktav (8 s.)
kilde(r)BD: 5.46
eks/signSDUB: LF, KaBra: A 8–64

6. bud
åru.å. (Trykt i dette Aar)
stedu.s.
tittelEn skiøn Aandelig/ Psalme, Uddragen af/ Det Siette Bud:/ Du skal ikke bedrive Hoer!/ Hvorudi/ Forestilles og forklares, paa hvor/ mange Maader Horerie begaaes,/ og hvad Straf paafølger./ Alle grove Syndere, som stædse/ vandre paa Ukyskheds og Løsagtigheds/ Vey, til Omvendelse og For-/ bedring forfattet./ Synges som:/ Hiertelig mig nu længes, &c.
formatoktav (16 s.)
kilde(r)BD: 5.46, BN 638
eks/signKB: 4,-246-8° / 05326

6. bud
åru.å.
sted[København] (Trykt hos J.J. H[øpffner]) (Høpfner virksom 1720–1759)
tittelEn skiøn/ Aandelig Psalme,/ Uddragen af/ Det Siette Bud:/ Du skal ikke bedrive Hoer!/ Hvor udi/ forestilles og forkla-/ res, paa hvor mange Maader/ Horeri begaaes, og hva Straf/ paafølger./ Alle grove Syndere, som stedse/ vandre paa Ukydskheds og Løsagtig-/ heds Vey, til Omvendelse og/ Forbedring forfattet;/ Siunges som:/ Hiertelig nu længes, &c.
formatoktav (16 s.)
kilde(r)BD: 5.46, BN 636
eks/signKB: 4,-246-8° / 05338

6. bud
åru.å.
sted[København] (Trykt hos J.J. H[øpffner]) (Høpfner virksom 1720–1759)
tittelEn skiøn/ Aandelig Psalme,/ Uddragen af/ Det Siette Bud:/ Du skal ikke bedrive Hoer!/ Hvor udi/ forestilles og for-/ klares, paa hvor mange Maader/ Horeri begaaes, og hva Straf/ paafølger./ Alle grove Syndere, som stedse/ vandre paa Ukydskheds og Løsagtigheds/ Vey, til Omvendelse og For-/ bedring forfattet;/ Siunges som:/ Hiertelig nu længes, &c.
formatoktav (16 s.)
kilde(r)BD: 5.46, BN 636
eks/signKB: 4,-246-8° / 05339

6. bud
år1724 (Tryckt Aar 1724)
stedu.s.
tittelEn skiøn/ Aandelig Viise,/ Uddragen af/ Det Siette Bud/ Du skal icke bedrive Hoer./ Hvorudi forestilles og forkla-/ res paa hvor mange Maader/ Horeri begaaes, og hva Straf/ paafølger./ Alle grove Syndere, som stedse van-/ dre paa Ukydskheds og Løsagtigheds/ Vey, til Omvendelse og For-bedring forfattet,/ Og siungis som:/ Hiertelig mig nu længis, &c.
formatoktav (16 s.)
kilde(r)BD: 5.46
eks/signSDUB: LF, KaBra: A 8–64

7. bud
år1724 (Tryckt Aar 1724)
stedu.s.
tittelEn skiøn/ Aandelig Psalme,/ Uddragen af/ Det Syvende Bud/ Du skal icke stiæle./ Hvorudi nøye betragtes hvorledes/ og paa hvor mangfoldige Maader/ dette Bud overtrædes./ Siungis som:/ Vender om med Poenitentze &c.
formatoktav (8 s.)
kilde(r)BD: 5.46, BN 639
eks/signKB: 4,-246-8° / 05342
SDUB: LF, KaBra: A 8–64

7. bud
åru.å. (Trykt i dette Aar)
stedu.s.
tittelEn skiøn/ Aandelig Psalme,/ Uddragen af/ Det Syvende Bud,/ Du skal icke stiæle./ Hvorudi nøye betragtes hvorledes/ og paa hvor mange mangfoldige Maader/ dette Bud overtrædes./ Og begynder saaledes:/ Nu vil vi med GUD begynde,/ Siunges som:/ Vender om med Poenitentze, &c.
formatoktav (8 s.)
kilde(r)BD: 5.46, BN 640
eks/signKB: 4,-246-8° / 05327

7. bud
år1736 (Trykt Aar 1736)
stedu.s.
tittelEn skiøn/ Aandelig Psalme,/ Uddragen af/ Det Syvende Bud/ Du skal icke stiæle./ Hvorudi nøye betragtes hvorledes/ og paa hvor mange mangfoldige Maader/ dette Bud overtrædes./ Siunges som:/ Vender om med Poenitentze, &c.
formatoktav (8 s.)
kilde(r)ikke registrert
eks/signGunnerus-biblioteket: LibR Oct 05665 [9]
NBO: NA/A e 1176 (fotokopi)

8. bud
åru.å. (Trykt i dette Aar)
stedu.s.
tittelEn skiøn/ Aandelig Psalme,/ Uddragen af/ Det Ottende Bud,/ Du skal ikke sige falskt Vidnes-/ byrd &c./ Hvorudi Gudelig betragtes hvorledes/ dette Bud paa mangfoldige Maader ved/ Klafferes og Bagvaskeres syndige Tun-/ ger overtrædes./ Og begynder saaledes:/ Det Ottend' Ord paa Sinai, &c. Siunges som:/ Af Adams Fald er plat forderv't, &c.
formatoktav (8 s.)
kilde(r)BD: 5.46, BN 641
eks/signKB: 4,-246-8° / 05328

8. bud
år1724 (Tryckt Aar 1724)
stedu.s.
tittelEn skiøn/ Aandelig Psalme,/ Uddragen af/ Det Ottende Bud,/ Du skal ikke sige falsk Vidnis-/ byrd &c./ Hvorudi Gudelig betragtes hvor-/ ledes dette Bud paa mangfoldige Maader/ ved Klafferes og Bagvaskeres syn/ dige Tunger overtrædes./ Siungis som:/ Mig tyckis at Verden er underlig &c.
formatoktav (8 s.)
kilde(r)ikke registrert
eks/signSDUB: LF, KaBra: A 8–64

8. bud
åru.å.
stedKiøbenhavn (Trykt hos L.N. Svares Enke)
tittelEn skiøn Aandelig Psalme, Uddragen af/ Det Ottende Bud,/
kilde(r)omtalt; kan ikke lenger finnes.
9. bud
åru.å. (Trykt i dette Aar)
stedu.s.
tittelEn skiøn/ Aandelig Psalme,/ Uddragen af/ Det Niende Bud,/ Du skal ikke begiere din Næ-/ stes Huus. Hvorudi meget nøye er forklaret/ hvad der forstaaes ved sin Næstes Huus/ at begiere, og hvorledes denne Synd/ bedrives./ Og begynder saaledes:/ Det Niend' Bud dig minder paa, &c./ Siunges som:/ Kommer til mig sagde GUds Søn, &c.
formatoktav (8 s.)
kilde(r)BD: 5.46, BN 642
eks/signKB: 4,-246-8° / 05329

9. bud
år1724 (Trykt i Aar 1724.)
stedu.s.
tittelEn skiøn/ Aandelig Viise,/ Uddragen af/ Det Niende Bud,/ Du skal ikke begiere din Næstis Huus./ Hvorudi meget nøye er forkla-/ ret hvad der forstaaes ved sin/ Næstis Huus at begiere, og hvor-/ ledes denne Synd/ bedrives./ Siungis som:/ Kommer til mig sagde GUds Søn.
formatoktav (8 s.)
kilde(r)ikke registrert
eks/signSDUB: LF, KaBra: A 8–64

10. bud
åru.å. (Trykt i dette Aar)
stedu.s.
tittelEn skiøn/ Aandelig Psalme,/ Uddragen af/ Det Tiende Bud,/ Du skal ikke begiere din Næ-/ stes Huustro, ey Svend,/ ey Pige, &c./ Hvorudi forestilles (med Gudelige/ Formaninger) hvorledes dette sidste Bud/ saavelsom alle de andre paa mange Maa-/ der grovelig overtrædes./ Og begynder saaledes:/ Sidste Bud paa Sinai, &c./ Siunges som:/ Broder, hvi est du saa mut, &c.
formatoktav (8 s.)
kilde(r)ikke registrert
eks/signKB: 4,-246-8° / 05330

10. bud
år1724 (Tryckt Aar 1724)
stedu.s.
tittelEn skiøn/ Aandelig Psalme,/ Uddragen af/ Det Tiende Bud,/ Du skal ikke begiere din Næ-/ stis Huustro, ey Svend,/ ey Pige, &c./ Hvorudi forestilles (med Gudelige/ Formaninger) hvorledis dette sidste Bud/ saavelsom alle de andre paa man-/ ge Maader grovelig/ overtrædes./ Siungis som:/ Broder, hvi est du saa mut, &c.
formatoktav (8 s.)
kilde(r)ikke registrert
eks/signSDUB: LF, KaBra: A 8–64

10. Utgavens tekst

10.1 Edisjonsprinsipper

En utgave som tar sikte på å presentere den versjonen av teksten som ligger forfatterintensjonen nærmest, må rimeligvis legge størst vekt på forfatterens manuskript, hvis det finnes, eventuelt førsteutgaven, under forutsetning av at forfatteren har vært involvert i produksjonen (med f.eks. korrekturlesning). I Dass' tilfelle har vi verken noe egenhendig håndskrift eller noen førsteutgave som dikteren selv kan ha overvåket produksjonen av. Situasjonen minner om den som rår innenfor Shakespeare-filologien: Utgiverne må forholde seg til et vell av motstridende avskrifter og trykk, som alle er blitt til utenfor opphavsmannens kontroll.
En utgave som derimot tar sikte på å demonstrere tekstens historiske liv, dens omskiftelighet, må på sin side legge hele publiseringshistorien til grunn og kartlegge den tekstlige variansen uten å gi forfatterintensjonen forrang. Sene tekster blir i dette perspektivet like viktige som tidlige, og den historiske utviklingen mer interessant enn en endelig, autoritativ tekst.
Under utarbeidelsen av denne utgaven har jeg i alle fall et stykke på vei forsøkt å ivareta begge hensyn. På den ene siden har det vært maktpåliggende å konstituere en lesbar tekst som ligger forfatterintensjonen nær. På den annen side har det vært om å gjøre å registrere all viktig varians.Til grunn for tekstutgivelsen ligger det såkalte copy-text-prinsippet, en metode opprinnelig utviklet for å løse de problemene man står overfor når man utgir Shakespeare eller annen elisabetansk litteratur, og senere funnet anvendelig også i andre sammenhenger. Tekstkritikeren W.W. Greg lanserte fremgangsmåten i 1950, i en artikkel kalt, «The Rationale of Copy-Text». Hans forutsetning er en overlevering som ikke inkluderer forfatterens egenhendige manuskript, men derimot et mangfold av tekster som oppviser stor varians, både i avskrifter og trykk. Som tekstgrunnlag (copy-text) velger han så den teksten som antas å ligge nærmest den teksten opphavsmannen eller -kvinnen selv skrev; det vil som oftest si førsteutgaven. Men når man vurderer det kollasjonerte materialet, skriver Greg, blir det nødvendig å foreta en distinksjon mellom de betydningsfulle variantene («substantives») og de tilfeldige («accidentals»), for også tekstens formidlere, avskrivere og settere, forholder seg ulikt til disse to kategoriene. Med de «tilfeldige» variantene mener han ortografi og tegnsetting, og med de «betydningsfulle» mener han varians i selve det språklige materialet. Det kan være snakk om både tilblivelsesvarianter (som beror på opphavsmannen) og overleveringsvarianter (som beror på mellommenn). Prinsippet begrunner han pragmatisk, som en fornuftsgrunn («rationale»), ikke teoretisk. Og han formulerer det slik at det bare er med hensyn til de «tilfeldige» variantene at vi er forpliktet til å følge tekstgrunnlaget. Når det gjelder «betydningsfulle» varianter, gjelder nøyaktig den samme valgfriheten (og forpliktelsen) som en klassisk filolog vil være bundet av (Greg 1966: 377). Greg kombinerer på denne måten hensynene til historisiteten og forfatterintensjonen. Som lesere får vi en historisk, ikke-kontaminert tekst, og samtidig en tekst justert for feil i overleveringen.
Til grunn for denne utgaven (Haa) ligger altså førsteutgaven, produsert av boktrykker Ove Lynov på Vandkonsten i København. Nå har vi riktignok et håndskrift (D) som kan sies å ligge forfatteren nærmere enn den posthumt utgitte 1715-utgaven, men dette håndskriftet har ingen resepsjonshistorie. Det gjengir ikke verket i den versjonen vi kjenner det. På denne bakgrunn ville det være uhensiktsmessig å velge noe annet enn førsteutgaven som tekstgrunnlag, for det er nettopp denne som hele den trykte overleveringen har som sitt utgangspunkt.
I henhold til copy-text-metoden følger den foreliggende utgaven i det alt vesentlige Lynov med hensyn til rettskrivning og tegnsetting. Slik ivaretas langt på vei tekstens historiske autentisitet. Det virker rimelig å beholde teksten i den versjonen den først viste seg i, uten å normalisere stavemåter og tegnsetting, til tross for at slike rettelser i alle fall tilsynelatende kunne ha lettet lesningen. Denne ulempen lar seg imidlertid oppveie av linjekommentaren, hvis berettigelse nettopp ligger i å løfte frem, forklare og diskutere ord og passasjer som ikke alltid er like lette å forstå.
I henhold til copy-text-prinsippet retter jeg Lynovs tekst når den ikke gir mening, når den er mangelfull, og når den inneholder åpenbare trykkfeil. Rettelsene faller i to kategorier: emendasjoner og konjekturer. Den første gruppen inneholder rettelser som er foretatt på bakgrunn av overleveringen for øvrig. Der Lynov har gjort en feil, kan vi reddes av andre mellommenn, som har unngått å gjøre den samme feilen. Den andre gruppen inneholder rettelser som er å betrakte som utgiverens gjetninger, og som altså ikke kan finne støtte i andre tekster. Slike konjekturer finnes det – heldigvis – ikke mange av. Antakelig kan de heller ikke sies å være særlig kontroversielle. Vi støter imidlertid på den første allerede i dedikasjonsdiktet til Peder Jespersen (Ded.Jesp. 7), der utgaven (Haa) retter «fradantz» til «frastantz». Alle tidligere utgaver har fradantz. Og noen avskrift av dette diktet er ikke bevart. Problemet er bare det at ordet fradantz ikke finnes belagt noe sted. Hva skulle det bety? Utgiverens – min – konjektur, «frastantz», lar seg derimot begrunne som en latinisert versjon (tilsv. distanz) av substantivet frastand («avstand»), som er belagt omkring år 1700. Det gir god mening i sammenhengen. Setterne har sikkert gjerne villet rette, men vært bundet av ordets rimposisjon og ikke funnet noe godt alternativ. Dermed har uforståeligheten blitt stående overalt.
De øvrige konjekturene, fire i tallet, finnes i Ded.Jesp. 107, FV 9.20.7, DS 2.21.6 og SW 8. I tillegg til å være registrert i det kritiske apparatet er alle konkjekturene diskutert i linjekommentaren.
Alle rettelser, både emendasjoner og konjekturer, blir det gjort rede for i det kritiske apparatet. Der gis det også en oversikt over alle registrerte varianter i de kollasjonerte utgavene/eksemplarene. Kollasjoneringen kunne av praktiske og økonomiske grunner umulig omfatte samtlige utgaver. Det syntes derimot hensiktsmessig å kollasjonere alle avskrifter pluss den første utgaven hver av de involverte boktrykkerne produserte i løpet av 1700-tallets første halvpart. I tillegg kommer én boktrykkers utgaver nummer to og tre, hvor jeg tidlig registrerte at det fantes interessante varianter, pluss den første filologiske utgaven, Andreas Emil Eriksens fra 1875.
Følgende tekster ble altså omfattet av kollasjoneringen. Det er disse som ligger til grunn for det kritiske apparatet (tekstene er utførligere omtalt i kap 9):

DDrammens-manuskriptet, Steen Wirtmands avskrift, Petter Dass-museet
OOslo-manuskriptet, Nasjonalbiblioteket, Oslo
TTrondheims-manuskriptet, Gunnerus-biblioteket, Trondheim
K«Peder Dassis Lovsang», avskrift ved Det Kgl. Bibliotek, Kbh.
C«Peder Dassis Lovsang», avskrift ved Det Kgl. Bibliotek, Kbh.
NDet lille Trondheims-manuskriptet, Gunnerus-biblioteket, Trondheim
ATapt håndskrevet visebok (ca 1720); varianter hos Eriksen i Dassiana
1720BocHans Philip Bockenhoffers utgave, Kbh.
1721BruChristiania-bokhandler Fridrich Jacobsen Bruns utgave, trykt i Kbh.
1722NørEn av Peter Nørvigs utgaver på 1720-tallet, Bergen
1727BruFridrich Jacobsen Bruns annen utgave, trykt i Kbh
1734BruFridrich Jacobsen Bruns tredje utgave, trykt i Kbh
1734anoAnonym utgave, ant. trykt i Christiania av Wilh. Wedemanns enke
1736BerErnst Henrich Berlings utgave, Kbh.
1736GodAndreas Hartvig Godiches oktav-utgave, Kbh.
1749HolJohan Petersen Holzbergs utgave, Aalborg
1875EriAndreas Emil Eriksens utgave, Kra

Merk at den teksten som er konstituert her, i det kritiske apparatet er forkortet Haa.
For de første trykte utgavene kan følgende stemma settes opp:

Omslagsbilde
Stikkprøver utover dette grunnlagsmaterialet, inkludert full kollasjonering av 1753Lyn (hans første duodes-utgave) og enkeltvisetrykkene, ga lite og ble utelatt for ikke å gjøre det kritiske apparatet for stort og uhåndterlig.

10.2 Generelle rettelser

Rettelser som ikke omfattes av det kritiske apparatet, skal imidlertid nevnes her. Det dreier seg om rettelser av tekstgrunnlaget som i og for seg gjør det mindre historisk autentisk, men som likevel er foretatt av hensyn til moderne lesere. I forhold til forfatterintensjonen spiller de ingen rolle. Det gjelder
  • skrifttypen: 1715-utgaven har gotiske typer (fraktur), denne utgaven har Times New Roman, en antikva-skrift fra 1931, som i denne sammenhengen selvsagt er å betrakte som en hylende anakronisme.
  • uthevet skrift: Der 1715Lyn har antikva, har denne utgaven kursiv, slik den tekstkritiske konvensjonen tilsier. Der 1715Lyn uthever teksten med større typer, er disse av formattekniske årsaker endret til fete typer. I en rekke tilfelle bytter Lynov ut en vokal i fraktur med en vokal i antikva. Dette gjelder bokstaver med akstenttegn: â, ê, ô og î. Han hadde rett og slett ikke typer til å løse problemet i fraktur. I den foreliggende utgaven (Haa) er slike uregelmessigheter ikke markert.
  • ornamenter: All typografisk dekor i 1715-utgaven er sløyfet.
  • titler og overskrifter: Variasjonen i typestørrelsen på tittelsiden og i overskriften til hver enkelt sang er noe forenklet.
  • registeret: Lynovs «Register over alle Psalmerne i denne Bog», som står plassert mellom dedikasjonene og den første katekismesangen (TB 1), er sløyfet.
  • orddeling: Setteren i 1715 fikk ofte problemer med for lange overskrifter og verslinjer. Delingen av dem er ikke ivaretatt her. I denne utgaven deles ikke en eneste verslinje.
  • avstand mellom ord og bokstaver: I håndpressenes tid kunne ord- og bokstavavstanden variere på en ganske annen måte enn moderne lesere er vant til. Av og til kan man komme i tvil om to ord faktisk er sær- eller sammenskrevet. Ofte avhjelpes imidlertid problemet av at det siste av de to ordene har stor bokstav. Andre ganger kan små avstander lett forstås på bakgrunn av setterens uvilje mot å dele linjen. Han har forsøkt å presse inn mest mulig. Utgiveren har løst disse små problemene etter beste skjønn, uten å gjøre rede for hvert enkelt tilfelle.
  • komma: Frem til ca 1730 brukte man langt komma (solidus), tilsvarende vår skråstrek (/). 1715-utgavens lange komma-tegn gjengis i denne utgaven med moderne, korte.
  • pagina: Tekstgrunnlagets sidetall er sløyfet, av to grunner: For det første har vi ikke behov for det til referanseformål, for det andre finnes faksimileutgaven av 1715-utgaven lett tilgjengelig, om noen skulle komme til å interessere seg for Lynovs opprinnelige paginering.
  • arksignaturer: Den første boktrykkerens arksignaturer, som skulle være til hjelp i trykkeprosessen, ikke under lesingen, er sløyfet her. Det gjelder også de ordene nederst til høyre på hver side som foregriper det første ordet på den neste siden.
  • corrigendum: Boktrykkerens egen rettelse av TB 1.25.1, står helt til slutt, etter Wirtmands æresvers. Den er tatt inn i selve teksten og ikke beholdt som rettelse.
  • uregelmessig typografi: Der setteren bruker mindre typer for å presse inn slutten av en tekst før trykkarket tar slutt, holder denne utgaven seg til den vanlige typestørrelsen. Noen ganske få steder brukes også en bokstav i ukurant størrelse, antakelig fordi settekassa var tom for den kurante. Dette er ikke markert, men kan eventuelt studeres i faksimileutgaven. Et par speilvendte spørsmålstegn er også rettet stilltiende.
  • uregelmessig innrykk: Når verslinjer står innrykket på uregelmessig vis, fordi en stor initial opptar plassen, gjøres innrykket regelmessig i denne utgaven.
  • strofetall: Uregelmessigheter i strofenummereringen – manglende eller galt strofetall – er rettet stilltiende.
  • parenteser: I Wirtmands æresvers er gamle parentestegn, som kombinerer bueparentes og kolon, byttet ut med ordinære nye parentestegn.
  • ligaturer: Spesialtegn for dobbelt konsonant og andre kombinasjoner (mm, nn, en, ss og tz) er løst opp og skrevet fullt ut.
  • fotnoter: 1715-utgaven inneholder i alt syv fotnoter av ukjent opphav. Disse er inkludert i foreliggende utgave, men de står her plassert direkte etter den strofen de refererer til, og ikke der de opprinnelig stod (nederst på siden).



illustrasjon

[INNLEDENDE TEKSTER]

k1
ακω.k2
D. Mort: Luthersk3
Lille
Catechismus,k4
Forfatted
I
beqvemme Sange,
under
føyelige Melodierk5
af
Petter Dass.
Kjøbenhavn,
Tryckt hos Ove Lynnow,k6 Anno 1715

CENSURA.

k7
Lacticinia hæc Catechetica e melliflua Venerandi DNI: DASSII venâ liberaliter promanantia qvi vel primoribus degustaverit labiis, singula inveniet svavia, singula salubria.k8
Nidros: 8 April:
Anno 1698k9
PETRUS KROGIUS D.k10
Det Augustinus et Sted skrifverk11 om Davids Psalmer Sangviis forfattede og udi offentlig GUds Tienniste brugelige, da hand siger: Naar jeg tænker paa min Graad, som jeg udøste ved Meenighedens Sange, erkiender jeg en stor Nytte af samme Stiftelse og Anordning, ynsker jeg i sin Tiid at maa kunde passe sig paa dissse Catechetiske Sange, som till Huus-brug og privat Andagtk12 eragtis tienlige, i hvilken Henseende de kand trykkes,k13 helst efterdi de eenfoldigenk14 og tydeligen, efter Lutheri Sind, indholder, hvisk15 GUD til Troens Bestyrkelse og et Christeligt Lifs Fremdragelsek16 fodrerk17 af os.
Kiøbenhafn, den 31 Maij.
1714.
J. STEENBUCH.k18
k19
Kongel: Mayests:
Til Danmark og Norge &c.
Høybetroede Estats-Raad og
Confessionarius,
Den
Høyædle og Høyærværdige
Doct: Petter
Jesperson,k20
Min elskelig K.k21 Fætter
Og
Høyæstimeredk22 Velyndere!k23
Høyædle Herr Docter! Høyæred GUds Mand!
De Daglige Byrder, som Embed og Stand
Forinden GUds Helligdoms Vegge
Forpligter mig til at opagte med flid,
5 Har hid til benægted mig Stunder og Tid,
Til Jêr een besøg at aflegge.k24
Her er ved to hundrede Milers frastantz,k25
Samt Svelgende Dyb, som forhindrer den kantz,k26
Herr Doctors Nærværels' at nyde;
10 Men kand jeg ey vandre med Legemet hen,
Da har jeg beordred min Skrifter og Pen,
Min tiennestligk27 Hilssen at byde.
En Bog jeg fremsender, hand er mig saa from,k28
At Bogen for min Skyld bevilgis et Rom
15 Nest Dørrenk29 forindenk30 hans Kammer.
Hun er som en fremmedk31 og Venne-løs Giest;
Behøver derover Beskiermelsek32 mest
Mod dennem, der yppe vil Klammer,k33
Jeg veed vel at alle behager ey mit,
20 Og tykkis de fleeste vel meget om sit;
Hvad agtis en fremmedk34 Umage?
Der passer ey alle slags Føder en Skoe,k35
Hvo kand efter alle Gemytterk36 sig snoe?
Hvo kaager det alle kand smage?k37
25 Een andens Arbeyde mand dadler saa Læt,
Omskiønt deres eget er passelig næt,k38
Hvad giør ey Satyriske Hjerne?k39
En Skævk40 hos vor Broder opagtes saa grant,k41
Men Bielken, der staar hos os selver paa kant,
30 Forflytter mand ikke saa gierne.
Jeg frygter, adskilligt vil møde min Bog
Hos dennem, der meener sig alle forklog,
Og Dommer vil fældis u-lige,
Hos nogle kand Værket optages for Got,
35 Hos andre, maa skee, det udtolkes til Spot;
Thi mange har meget at sige.
Endeel skal vel storlig forundres derved,
At jeg med saa megen omhyggelighed
En Børne-Bogk42 sammen vil skrive,
40 Der tør og vel spørges: hvad sømmer en Klerk,k43
At bryde sin Hjerne med Børnenes Verk,
Og Tiden u-nyttig fordrive?
See, saadant og meere det tvinger mig til,
At bede, Høyædle Herr Doctor hand vil
45 Min Bogis Formynderek44 være,
Og tage min Skrift udi gunstig Forsvar,
Nest Gud jeg til ham den Fortrolighed har,
Hand vegrer ey Venners Begiere.k45
Hand hielper til rette den Venne-løs Møe,
50 Hand lader den ey uden Giftermaal døe,k46
Jeg meener at Bogen maa trykkes,
Jeg digter ey Sanger for egen Profit,
Det gafner Skribenten paa Dommedag lit,
Og til hans Ulykke kand Lykkes.k47
55 Jeg skriver ey ellerk48 for roos eller Lov,
Min GUd og Samvittighed kræves til Prov,
At saadant er uden min Tanke:
Ey os men dig Herre skee Hæder og Priis,
Du, som i din Kundskab giør Mennisken Viis,
60 Og lærer os Man at opsanke!k49
Min Tanker alleneste sigter derhen,
Hvorledes jeg kunde min Frelser og Ven
I Hiertets enfoldighedk50 tienne,
At mine Tilhører,k51 særdeles de Smaa
65 Gudfrygtigheds veye henviises kand paak52
Som Christi Lydagtige Svenne.k53
Min inderlig Længsel er denne for GUd,
Vor Ungdom den kunde som dejligste Brud
Sin Frelsere Christo tilføyes,k54
70 At Folket vil giøre paa Himmerig Vold,k55
At Ære kand have i Landet Tilhold,
Og GUd over alting ophøyes.
At Lammene, der i GUds Græsgange gaar,
Kand fremmis og voxe til Skikkelig Faar,
75 Og samlis, naar Hyrden dem kalder,k56
Ja vennis, at kiende sin Frelseres Røst,
Det giver saa god en Samvittigheds Trøst
Naar Sorrig og Sygdom paafalder.
At Zionk57 kand bygges, det er det vi vil,
80 At Stenen og Kalkenk58 beredis dertil,
Det er jo GUds Tienneres Glæde?
Det ligger og an vores Embed' og Kald,
At stytte de Muure, der peege til fald,
Og paa vores Vagt at fremtræde.
85 De ti GUds Bud, Bøn og vor Christelig Tro,
Og GUds Sacramenterk59 beregnede to,
Sligt sømmerk60 GUds Helgenk61 at øve,k62
Saa bliver den Bog Catechismus forgyldt,k63
Og hermed har Folk den Befaling opfyldt,
90 At viise sin Christendoms prøve.k64
Det sømmer og mig, som GUds Tjenner og Bud,
At viise Tilhørerne Veyen til GUd,
Særdeles en Ung og Umyndig,
Som har Underviisning og Lærdom behof,
95 Mand veed vel, at saadank65 gemenligk66 er grof,k67
Og i vor Artiklerk68 u-kyndig.
Den Unge skal Læris, det er min Begier,
Den gamle skal æris, det veed vel enhver,
Saa skikker vi Folket til Sæde.k69
100 Jeg ønsker, den Unge maa blive til Mand!
Jeg ønsker den gamle vil Viise Forstand!
Og det er min inderlig Glæde.
Nu, hvad jeg har skrevet, er skrevet velmeent,
Jeg troer, for de reene blîrk70 alle Ting reent,
105 Der kommer alt Got fra de Gode;
Lad raadet Træ bære sin stinkende Frugt,k71
Lad Momusk72 forløste sink73 Læbers U-tugt,
Vilbassenk74 vil allesteds rode.k75
Herr Doctor og Kongelig Hof-Prædikant!k76
110 Jeg er udi Blodet Jers næste Forvant,
Men dog i mig selver u-værdig;k77
I tager af mig dette ringe Papiir,k78
Det ieg udi Hiertets eenfoldighedk79 gîr,
Jeg er til Jers tienneste færdig.
115 GUd har Jer beskikket, at bære sit Navn
For Konger og Førster, hans Kirke til gavn
GUd sendek80 sin Kraft af det Høye,
Og aabnek81 for Eder frimodigheds Dør,k82
At tale GUds Sandhed, som eigner og bør,k83
120 Og Menniskens Hierter fornøye!k84
Vi gingek85 tilsammen i Skolen og Tvang,k86
Men siden har HErren fraskillet vor Gang,
Gud veed, naar jeg med Eder taler;
Jeg gaar med det første til Fædrene hen,
125 Jeg seer Eder neppe paa Jorden igien,
GUds Naade jeg Eder befaler!
Vor HErre leverer jeg Legem og Aand,
Min' Sanger leveres Her Fætter i Haand,k87
Maaskee, de min Svane Sangk88 bliver.
130 Det bør os i JEsu Navn være bereed,
I Dagenis Ende da talis vi ved,
Naar HErren Forløsningenk89 giver.
k90
Edle, Højactbar og meget
Velfornemmek91
Sr.k92 Peder Christophersøn Brochk93
Kongel. Majests. forrige Foged over Helgeland,
5 men nu Forvalter og Ombudsmand sammesteds,
Med sin kjære Hustroe,
Dyd-ædle og meget Gudelskende Matronek94
Maren Pettersdatter Falk.k95
Edle, Højactbar og meget Velfornemme
10 Sr. Petter Lorenssøn Angel,k96
Kongel. Majests. velbeskikked Vice-Lagmand i
Nordland og Findmarken, samt idtzige Foged over Helgeland.
Med sin kiære Hustroe
Ædle, Dydziirede oc meget Gudelskende Matrone
15 Anne Margrete Broch.k97
Actbar, Viis og Velfornemme
Sr. Jacob Dass.k98
Kongel. Majestæts velbeskikket Soren-Dommer
over Helgeland,
20 Med sin Kjære Hustroe
Dydziired og meget Gudelskende Matrone
Lucia Ravn.k99
Erlig, Act og Velfornemme Mand
Sr. Jacob Pettersøn Falk,k100
25 Samt sin kjære Broder
Erlig, Agt og Velfornemme Mand
Sr. Melchior Pettersøn Falk.k101
Dydæred og Gudelskende Matrone
Pernille Pettersdatter Dassk102
30 Sal: Niels Jonssøn Gregers.k103
Velacte og Velfornemme
Sr. Rasmus Angel,k104
Med sin kjære Hustroe
Ære-Dyderig og Gudelskende Matrone
35 Judithe Castens Datter,k105
samtlige
Mine Elskelige nær Blods-forvante, Svogre og Anrørende.k106
med
Meenige Velacte Sogne-Mænd og Qvinder, Børn og Tivende,k107 smaa og store i Alstahoug-Gields Meenigheder,k108
40 Alle mine tilforbundnek109 og i HERren Elskelige
Tilhørere!
Det falder Eder, maa skee, noget U-rimeligt, at I, mine Høyærede Venner, blandt hvilke de fleste ved lovlig Aar og Ærbar Alder allerede haver opnaaed mere end den halve part af et fuldkommen Seculo,k110 at I, siger jeg, nu ved mig skulle stikkes en lille Catechismi Bog i Haanden, ligesom jeg herved ville opsøge Forlængst udsledne Børne-Sko, at sætte der ny Lapper under, og i saa maade bære tvil om de første Fundamenterk111 i Eders Saligheds Forstand, hvilket er saa langt fra mine Tankker, som Øster fra Vester; Men saasom de Guds oplystek112 Mænd David og Job,k113 den ene i sin Psalme Bog, den anden i sin Klage-Bog, agted det ingen Skam at være, paa sin Alderstigende Dage, at tilbage kalde sine Tankker om deres Ungdoms Idretter,k114 og dem saa hæsligek115 som de vare, at igiennem drøfte; Saa hentydes det hverken mig, eller Eder til nogen Skam, at tilbagetage vore Tankker om de første indtrædelses Puncter i Guds Kundskab, og dem, saa enfoldige som de ere, at igiennemlæse.
I vide vel af ordene til Ebræerne,k116 at JEsus Christus er i Gaar og i Dag den samme; Saa bliver og JEsus, denk117 i Dag fremsettes i Vore Hellige Dagers Evangelio den samme, som i gaar blev fremsat i vor hver Dags Catechismo, og ingen anden Grundvolk118 at kunde legges for dem, der ere Ældre, end den før blev lagt, da de vare yngre. Jeg haver med dette Arbeyde ey haft anden henseende,k119 end at ære min GUd,k120 og tienne mit Folk; Først de Gamle, siden de Unge;k121
Først siger jeg, de Gamle, hvilke herved kunde opvækkis til en Christen Glæde i sine Hierter, og en Christen Omsorg i sine Huuse: Til Glæde i sine Hierter; at i det de, som David, tænker paa de fremfarne Aar, kunde tale om HErrens mægtige Gierninger, i Forsikring, at hand, som tilforne regiæred dem som Ungdommen, skal ey forlade dem paa Alderdommen, men være dem en hielpende GUd, naar de onde Dage kommer.
Til Omsorg i sine Huuse; at de, som Johannes,k122 ville mit i sin Svagheds og alderdoms Fængsel hensende sine Unge Disciple til Christum, paa det de betids kunde lære at kiende hannem fra en anden, som allerede under en falsk Christi Navn er kommen, eller herefter kunde være i Vente; vel vidende, at de, der ere satte til Fædre og Hovederk123 af GUd i sine egne Lande, ere og satte, at være Konger og Præster for GUd i sine egne Huuse:k124
Præster for de lydige Drenge, at oplære dem i det Gode. Konger for de halstarrigek125 Drenge,k126 at aftvinge dem fra det Onde, saa de kunde ved det samme forhvervek127 baade sig og dennem en god Trappe;k128 Dennem, at opstige til Forstand, og sig selv, at opstige til Ære.
Dernest er og mit Arbeydes henseende til at tienne de Unge, hvilke naar de have lært sin Catechismi Bog læsendes, ville siden vennes til at lære den samme Sjungendes.k129 En god Vise qvædes aldrig for ofte.k130 En gudelig Bog blades aldrig formeget. Det er ikke nok at sige: Lader GUds Ord boe iblandt eder; Men dette skal tilleges: Lader GUds Ord boe rigelig iblandt eder.k131 GUd haver befalet os sine Bud, men hvorledes? ikke engang at tages, og siden aldrig mere, men at tages og igientages: Disse mine Bud, som jeg biuder dig,k132 dem skal du igientage &c.
Der vil omgaaes med Ordet og den aandelige Mad, som med Brødet og den naturlige: Maden indbæres paa Fadet, Fadet indbæres paa Bordet, Bordet indbæres i Huuset; Saa vil Ordet indbæres til Øret, giennem Øret indbæres til Munden, giennem Munden indbæres til Hiertet.k133 Og GUd give vor Ungdom her udi ville lade sine Lemmer være sammenstemmende, da skulde deres Hierter blive anseedt som idel GUds Huuse, og deres Øren som idel Himmelens Porte!k134
Sjunes den tilvoxende Ungdom, at den Byrde vil blive dem forsvar, Sin Catechismum ey allene Læsende, men og Sjungende at Lære, og den dobbel Underviisnings Form at forvolde en dobbelt besvær, hvilket de Mindre-aarige (hves Halse til Aaget endnu ere ubevæntek135k136) vilde falde vanskeligt? da lader jeg dem vide, at ved Tid og Flid kand store Ting udrettis. En villig Hest bliver (hvor liden den er) ofte tunge Læs mægtig. En villig Ungdom (hvor enfoldig den er) bliver ofte vanskelige Lærdomme mægtig.k137
Kand Myrene (som dog ere saa smaa og skrøbelige Creature) formedelst sin Flittighed i at søge sin Føde om Sommeren, ansees i Skriften ligesom de vare et Folk,k138 da bør en Ungdom, formedelst Flittighed til at søge sin Sielis Føde i deris blomstrende Sommer ansees at være som et dobbelt Folk,k139 og meere end Slette, gemeene og enkelte Folk.k140 Ved Aarenis Tiltagelse blive Børn til Mænd, men ved Viisdoms Tiltagelse bliver Børn til bravek141 Mænd. Saa haver og GUd beskikket Ungdommen, at være sit Navns Herolder; Da JEsus indgik Jerusalems Tempel,k142 sang Børnene hannem et Hosianna.k143 Da Gud udgav sin Lov, blev der befalet, at fortplantek144 den til Børn og Børnebørn.k145 Hvad de gamle vidste om GUd, burde de yngre vide med: Dette skal skrives for dem som efterkomme, at det Folk, som skal skabes, skal Love Herren.k146
Hvad mig u-værdige angaar, da ville jeg, som andre Herrens Tiennere, intet heller ønske, end at Zion, hves Mure siunes temmelig nedfaldne, kunde blive bygt, og saae gierne, at Hendes Steen og Kalk kunde tilredes!k147k148 Forhaabende (hves Gud i naade legger Dage til mine Aar) ikke at fuldende det med Eders og de Aandelige Israels Stæder,k149 førend Menniskens Søn kommer, og i sit Riges og Evangelii Udbredelse kommer baade mig og Eder til Hielp; Mig, at viise Eder Veyen til GUd, Eder at faae saa god Fremvextk150 i GUd, at vi inden en kort Tid skal see Satan falde som et Liunetk151 ned af Himmelenk152 og med Magt at knusis under Eders Fødder! I hvilket Hiertens Ønske jeg slutter og befaler Eder den barmhiertige GUd, hvilken være Ære oc Priis i Menigheden fra nu og til Ævig Tid!k153 Amen.

Til Bogen en Erindring.

k154 k155
Min lille Bog, du kommen est
Et Foster af min Hjerne,k156
Din ringek157 Skabning veedk158 jeg best
Jeg skiulte den vel gierne.
5 Men hvo med sig en skrumpenk159 Hud
Af Moders Liv maae slæbe,
Hand vises aldrig deylig ud,k160
Alt blev hand toedk161 i Sæbe.
Om jeg din Bonde-Dragtk162 og Stand
10 Paa Kiøbsted-Viisk163 udpynter,
Hvad var jeg andet, end en Mand,
Der falske Penger mynter?k164
Det bliver best, du gaar i det,
Du fød est med og baaren,k165
15 Er din Gestalt kun slet og ret?k166
Der fleere saa har vaaren.k167
Men som det fluxk168 ad Tiden gaar,
Du fra mig ud skal vandre,
Og prøve paa hvad Huus og Kaar
20 Du finde kand hos andre,
Da som din Reyse falder vit!
Er det mit Raad min Daatter,k169
Gakk170 ind i Præsters Huuse frit,
Jeg troer de dig ey spotter.
25 Jeg veed, at de som Verdens Liusk171
Ey ringe Folck forhaane,
De laane dog saa mange Huus,
Saa kand de dig og laane.
Og om de noget med dig veed,
30 Der nødigtk172 er at rætte,
De GUds Mænd med Sagtmodighed
Det vel til Lavek173 sette.
Men hvis saa skeer, der komme kand
Et Bud fra høye Stæder,
35 Fra Adel og Velbyrdig Mand,
Som sidder højgt i Sæder?k174
Du skal dig strax til samme Sted
Paa standend' Fod forføye,k175
Med inderlig Ærbødighed
40 Dig dybt til Jorden bøye.k176
Maa skee, GUd skyder ham i Sind,
At hand sit Folk tilsiger,k177
De leder dig i Kamret ind,k178
At æde med hans Piger.k179
45 Kand og, vel skee, til din Person
Saa gunstigt Øye vendes,
At dig en liden Pensionk180
Til Rejse-penge sendis.
Men reyser du til Bonden ind,
50 Og hand vil dig annamme?k181
Da hils ham med sit Huusgesind,k182
Saa giør hand dig det samme.
Hand byder dig ret vist og sandt,
At hvile der saa lenge,
55 Indtil du vorder vel bekandt
Med alt hans Huus og Drenge.k183
Og naar dig tykkis, ikke vil
Hos hannem lenger være?
Da skal hand med sit Lange-Spilk184
60 Dig en valeetk185 forære.
Gak siden til de Huuse frem,
Hvor Enker sidder inde,
Jeg haaber vist, du skal hos dem
Et sikker Venskab finde,
65 Beed dem, i Bønnen blive vedk186
Og Haab til GUd indsætte,
Og icke sin Taalmodighed
I Modgangs Tid forgiette.k187
De ville tænkke paa den Roe
70 Dem staar hos GUd tilbage,
Og paa den deilig Platz og Boe
De siden skal indtage.
De ville gaae der HErren gaaer,
Og blive der hand bliver,
75 Indtil det sidste Naadsens Aar,
Naar GUd Forløsning giver.
Jeg troer, bedrøved Encker skal
Dig til sit Hierte kryste,
Og som en Ven til Velgefalk188
80 Med tusind Kysk189 forlyste.k190
Men om paa Veyen en Soldat
Dig uforvarend møder,
Oc Nattens Mørk dig til Bravatk191
Paa samme Stund anstøder?k192
85 Hand under aaben Himmel dig
Tilstæderk193 ey at ligge,
Naar du konk194 med et Bønne-skriigk195
Om Logementk196 vil tigge.
Hans Hierte bliver vel saa from,k197
90 Naar hand med sine sover,
Hand under dig et Benke-rom,k198
At hvile Natten over.
Du finder ham af den Couratz,k199
At hand sig vil forklare,k200
95 At skrive dig et Reyse-Pas,k201
Hvorved du frit kand fare.
Naar nu din Veye ligger henk202
Til hine store Stæder?k203
Hvesk204 Spire staar mod Himmelen
100 Opfylt med tusind Stræder?k205
Da giv dig strax hos Folket an,k206
Hos Qvinder, Mænd og Fruer,
Kand du ey siunge som en Svan,k207
Da kurr'k208 som andre Duer.
105 Er nogen da, som til din Sang
Vil laane Gunstig øre?k209
Da gives der ved fri Tilgang
Til smucke Folkes Dørre.k210
Mand taaler tit, en Peblingk211 om
110 Paa Gaden gaaer og nyner,k212
Et støcke Brød paa hvert et Rom
Mand hannem med forsyner;
Og skulle dig da mindre Kaar
End Peblinger forlenes?k213
115 Dit eget Maal, ihvor det gaaer,
Dig aldrig kand formenes.k214
Jeg venter ey, du finde kand
Saa stor en Gunst og Naade,
Som Faaret hos den fattig Mand,k215
120 Der fick sig selver raade;
Det fostred blev i Mandens Skiød,
Det sov ved Mandens Side,
Det aad af Mandens eget Brød,
Saa vel gad hand det lide.k216
125 Ney saadan Gunst ey ventis maa,
De Gaver er forhøye,
Laan dig en Benk at ligge paa,
Og lad dig dermed nøye.
Saa far da hen i JEsu Navn,
130 Hvor Skebnen vil dig drage,
Er ingensteds en sikker Havn,
Saa skyndt dig flux tilbage.
Jeg skal som Jephtæ Daatterk217 dig
I Kloster lade mure,
135 At du fra Folk ævindelig
Skal sidde der og kure.k218


[DE TI BUD]

k219
ακω.
De Ti Guds Bud-Ord.

illustrasjon

Det Første Bud.

k220k221k222
Jeg er HERren din Gud, du skalt icke have fremmede Guder, etc.k224
Siungis som:
Jeg veed et ævigt Himmerig,k225
1.
Kom hid, O kiære Christen Lem,k226
Jeg vil saa korteligek227
Paa dine Fingrek228 to gang fem
GUDS Bud ved Sang udsiige.
2.
Saa tit du slaar din Hænder ud,
Ti Fingre kandst du regne;
Saa mange er og HErrens Bud,
Som læsis allevegne.k229
3.
Naar du vilt paa din Fingre see,
Da tænk Guds Lov er bleven
I lige samme Tal, som de,
I Mose-Bog indskreven.k230
4.
GUD selv for Mosenk231 udi Steen
Har tegnet de Bogstave;k232
Men du skal indtil Marv og Beenk233
Dem i dit Hierte grave.k234
5.
Naar du gaar ud, naar du gaar ind,
Hav disse Bud i Tanker,
Og slaa dem aldrig af dit Sind,
Hvor du i Verden vanker.
6.
Hvad siger da det første Bud,k235
Fortæll os hvork236 det liuder?
Det siger: For den sande Gud
Hav ikke fremmed Guder.k237
7.
Det siger:k238 Gud ey taale kand,
At nogen er hans Lige,
Hand finder ey sin Lige-Mand
Paa gandske Jorderige.
8.
Hand er dend Allerhøyeste,k239
Og hand er GUD alleene;k240
Thik241 skal du for ham bøye Knæe,k242
Men ey for Stock og Steene.k243
9.
Der ere mange, som vel sig
Vil Guders Navn tilegne,
Men de er kun forgengelig,
Og maa for Døden blegne.k244
10.
Naar de forgaar, da bliverk245 GUD,
Hand giøres ey til skamme,
De skal fortæres i sin Huud,k246
Men Gud er altk247 dend samme.
11.
Hvorfork248 Jeg nu forbyder dig,
Ey anden GUD at tage,k249
End den som boer i Himmerig,
Og ey har nogen mage.k250
12.
Jeg Dig forbyder at du ey
Tilbederk251 Sool og Maane;k252
Hvik253 vilt du paa slig Hednings vey
Din Herre GUD forhaane?
13.
Jeg dig forbyder, Sølv oc Guldk254
Til din tillid at sætte;k255
Hvad hielpe kand dend røde Muldk256
Din Salighed til rætte?
14.
Meenst du at dend som sanker mest,
Og haver det som klinger,k257
At hand hos Gud skal agtis best?k258
Ney, ney, det ey gelinger.k259
15.
Thi Gud og Mammonk260 kand ey vel
Tilsammen begge stemme,k261
Skal HErren giøris Ræt og Skiel,
Da maa du Mammon glemme?
16.
Du skal og ey, som mange giør,
Dig hælde tilk262 Patroner,k263
Patroner ere brudne Rør,k264
Og dødelig Personer.
17.
De skal som Røg og Damp forgaa,k265
Naar de til Graven havner,
Dem du da meest har stolet paa
Dig da saa lidet gavner.
18.
Hvo Kiødk266 vil sætte til sin Arm,k267
Og Folk til Guder giøre,
Hand er som den der vil sin Karmk268
I Henge-Dyndetk269 kiøre.
19.
Du skal ey paa Barbarisk Viis
U-mælend' Fæ tilbede,k270
Ey Asen, Oxe, Hest og Griis,
Hvad heldstk271 det og kand hede.
20.
Skal skabte Ting tillegges det
Som Skaberen tilhører?
Hvad tykkes dig, er saadant rett?
Vee dig!k272 Som saadant giører.k273
21.
Vee dig! som for et Billede
Til Jorden ned vil knæle,
Er det ey fra dend Høyeste
Hans Ære bort at stiæle?
22.
Det er at kysse Steen og Leer,k274
Og Siæle Hoor bedrive
Tænk, de som til Afguder seer,k275
De skal til skamme blive.
23.
See til du ey, som en Papist,k276
Paa døde Helgen raaber,k277
Det Haab skal dennem skuffe vist,
Holdtk278 ikke med de Taaber.
24.
Om osk279 veedk280 hverken Abraham,k281
Ey Isachk282 til at sige,k283
Hvad er det da for hæslig Skam
Til døde Folk at skrige?
25.
Hvad har vi med Sanct Poul og Peer?k284
Hvi giør vi dem Umage?
Hvorfor vi dend Papist beleer,k285
Som sig for dem vill klage.
26.
Saa har vi nu med Glæde bragt
Det første Bud til ende.
Gud giv os altid med Andagtk286
Den sande Gud at kiende!

Det Andet Bud.

k287k288k289k290
Du skal icke tage Herrens din GUDs Navn forfængelig etc.k291
Siunges som
Jeg gik mig i min Urtegaard etc.k292
1.
Det andet Bud i HErrens Navn
Vi nu begynde paa,
O gid at vi med Siæle-Gavnk293
Det efter levek294 maa!
2.
Det Bud alvorlig byder dig,
At du slet ingenlundk295
Skal HErrens Navn forfængeligk296
Indlukke i din Mund.
3.
Du skal dig altid vare vel,
At du saa læt ey svær,k297
Og bander ved din Gudk298 og Siæl,
Som mangen giør dissverr!
4.
Dend Gud i høyenk299 Himmel-Sal
Er alt forhærlig til,
Mand med hans Nafn Spilfægtek300 skal,
Og giøre hvad mand vil.
5.
Dend dig ey troerk301 paa Ja og Ney,
Sin Lyst Hand giøre maa,k302
Gak du din Kaask303 og drag din Vey
Lad dend Mistroend' staa.
6.
Du skal og eyk304 ved JEsu Død
Stadfæste nogen Eed,k305
Ey eller ved de Saar saa rød
Guds Søn U-skyldig Leed.k306
7.
Betænk Guds Søn har engang taaldt
Død under aaben Sky,k307
Hvi vil du Hannem have Saaltk308
I Mordersk309 vold paa ny.
8.
Hvi skal din Tunge Pidskek310 den
Der før var Piint og strakt?k311
Vil du, Guds Lamk312 skal hver Dag hen
Til Korset vorde bragt?
9.
Er det den Løn hand have bør
For ald sin Blodig Sveed?k313
Er det den Tak, som Ham tilhør
For ald Sink314 Kiærlighed?
10.
Du skal og uden ald forskiel
Udryddek315 slet af Land
Ald Signe-Folkk316k317 og Satans Træl,k318
Og hver en Spaadoms Aand.k319
11.
Samt alle dem der Fugle-Skriig
Og Dages vallk320 forstaar,k321
Og alle dem, der Hemmelig
Med Troldoms Konst omgaar.k322
12.
Du skall ey paa din Sygdoms-Dag
Hos dennem Spørge raad.
Det er din Gud en misbehag,k323
Og Vederstyglig daad.
13.
Hvi skulle du gaa Gud forbi,
Der er dend Læge kiæk?k324
Som giør os fra vor Synder fri
Og heeler ald vor Bræk.k325
14.
Men at en Hex er viis og Klog
I Læge-Kunst og Cuur.k326
Det har hun af dend Sorte Bogk327
Det vantroe Creatuur.k328
15.
Thi Satan Kappen veed at snoek329
Hvor Veyretk330 Føyek331 vill,
At giøgle for dem paa Ham troe,
Det er hands daglig Spill.
16.
Jeg negter ey,k332 Hand jo Forstand
Paa Jordens Urter har,
Hvor ved en Sygdom hielpes kand
Som synes Tungk333 og Svar.k334
17.
Naturen haver meget Skiult,k335
Hves brug dog Satan veed,
Men under det har Hand gedultk336
Et farlig Skalcke-Sneed.k337
18.
Helbreder hand ved Hexers Konst,k338
Atk339 du din Sundhed faaer,
Da viid, hand giør det ey omsonst,k340
Din Siæl i fare staar.
19.
Ach! det var dig en slet Profit,
At du din Helse fant,
Og blev din Siæl der overk341 qvit,k342
Hvad var det Du da vant?
20.
Guds Bud og strengt formaner dig,
Du vogte skall din Mund,
At dend ey taler Løgn og Svig,
Ey digter falsk Paafund.
21.
Vel er det saa, at Løgn, disverr!
Blant Folk er forgemeen,k343
Thi ingen Mand, hvor kiæk hand er
Kand kaldes Engel-Reen.
22.
Saa agtes det dog skammeligt
At Liuve med forsætt,
Og hvo sig Venne vil til sligt,
Hand slegterk344 Fanden rett.k345
23.
Vi veed at Løgn i Paradiisk346
Var Slangens første Skam,
Og hvo der elsker samme viisk347
Er lige god medk348 Ham.
24.
Derfor see til, at Løgn og List
Dig ey bevises paa,k349
Du kanst dig brænde ved en Gnist,
Men ingen Varme faae.k350
25.
Et Ord et Ord, en Mand en Mand,k351
Dit Ja skal blive Ja,k352
Lad Sandhed blomstresk353 i vort Land,
Og gak ey der ifra.k354
26.
See til du og forlysterk355 dig
Med Psalmer, Sang og Digt,
Aflegg for Gud ydmygelig
Din Skyldighed og Pligt.k356
27.
Den allerlifligst Harpe-Liud,
Som Øret høre kand,
Er, at mand siunger Sions Gudk357
En Sang i Christen Land.k358
28.
O gid ald Verden runden omk359
Var med hands Lovk360 opfyldt!
Hand er det værd dend Herre from,
Og hand har det forskyldt.k361
29.
En tørstig Siælk362 hun Takker tit
Kon for en Drik med Vand;
Hvi skulle Gud da mistek363 sit,
Som er saa god en Mand?
30.
Hand kand ey mindre faae, end Tak
For alt sit givne Gods,k364
Og ingen uden Skarens Pakk365
Benægterk366 Gud sin Roos.k367
31.
Vor sidste Slutningk368 være skal,
Og det almindelig:k369
Gud i dend høye Himmel-Sal
Skee Lov Ævindelig!

Det Tredie Bud!

k370k371k372k373k374
Kom ihu at Helliggiøre etc.k375
Siunges som
Paa Gud allene etc.k376
1.
Vi vil begynde
Det tredek377 Herrens Bud,
Til Kirken skynde,k378
Sabbathk379 er sat af GUD;
5 Velkommen være
Du Hellig Hvile-Dag,
Du skal os Lære
Guds gode Velbehag,k380
Og os forære
10 En Himmel-God forsmag.k381
2.
O GUd, vi prise
Dig for din Naades Bord,k382
At du vil spisek383
Os med dit Guddoms Ord!k384
5 Vi lever ikke
Udaf det bare Brød
Vor Mad og Drikke
Af JESU Mund udflød,k385
Det er til prikkek386
10 Dend Honning, der er sød.k387
3.
Hvad kundek388 gavne
Ald lækker Kost og Mad,
Om vi skull savnek389
Det Siælen giører glad?k390
5 GUd! for din Ære
Undrykk391 os ey dit ord,
Men selv ernærek392
Din lille Christne Hiord,k393
Atk394 vi maa bære
10 Dit Navnk395 med priisk396 paa Jord!
4.
Skuld'k397 du ey trøste
Os med Sabbathens Ro,
Vi maatte brøstek398
Af møyek399 slet i to;
5 Thi Verden giver
Ey andet end somk400 Sveed,
Og Lykken driver
Sit Hiulk401 altk402 op og ned,
Atk403 her ey bliver
10 Vor Livs Tid nogen Fred.
5.
Men Gud vær' æret,
Som gav os Hvile-Dag,
Og har beskiæretk404
Vor Siæl saa god en Mag!k405
5 Nu kand vi iile
Til HErrens Tempels Grund,k406
Gid!k407 vi maa hviile
Fra Skam og Synds Paafund,
Og aldrig tvile
10 Paa HErrens GUds Miskund.
6.
Tænck ey, O Synder,
Sabbathen er bered,k408
Atk409 du paa Hiynderk410
Skal ikkunk411 sidde ned,
5 Og at udstrække
Din Been paa Senge-Straa,k412
Dig der at række,k413
Og Haanden ud at slaa,
Og saasomk414 Giækkek415
10 Paa Torvet ledig gaa.
7.
Du tørstk416 ey tæncke
Sabbathen holdes nok,
Naar du paa Bæncke
Dig lægger som en Stock;k417
5 Eller paa Lovek418
I Kroe at dricke Ruus,k419
Og siden sove
Til Sool i Middags Lius,
Tør du vel vove
10 Mod Gud slig Skalke-Pus?k420
8.
Din Søndags Gierning
Bør ey der i bestaa,
At du med Tærning
Et Bretspilk421 veed at slaa,k422
Og dig begive5 
Til Dobbelk423 eller Kaart,k424
Dermed fordrive
Guds Dag u-nyttig bort,
Er det at blive
10 I HErrens Huuses Port?k425
9.
Med sligt og andet
Misbruges Kirke-Fred,
Skeer sligt i Landet
Og holdis for en Sæd,k426
5 Da blir for Sandenk427
Vor Søndag Synde-Dag,k428
Jeg frygter, Fanden
Vil gaa med dem i Lag,
Med een og anden
10 At dragis Nappe-Drag.k429
10.
Endk430 skal du vide
Hvad Søndag har behov,k431
Fra Hestens Sidek432
Du spende skal din Plov,
5 Og dend ophenge
Bag Veggen under Skuur,k433
Og ey forlængek434
Arbeyde med dit Djur,
Ey ellerk435 sprænge
10 Det stakkels Creatuur.k436
11.
Tænck, Hest og Oxe
Har Gud til Skabermand,
Hand lar dem voxe,k437
Atk438 de dig tiene kand,
5 Du slaerk439 og pukker,k440
Og pidsker dem paa Bag,
Atk441 de sig buckerk442
For dine Hug og Slag;
Men see, de sukker
10 Altk443 effter Domme-Dag;k444
12.
Atk445 de kand vorde
Fra dine Byrder fri,
Og Trældom haardek446
Du dem har lagt udi;
5 Saa lad ey plage
Dit Beestk447 med Hug og Stød,k448
Det kand ey klage
For nogen Mand sin Nød,
Om du vilt slagek449
10 Det slet ihiel og død.
13.
Dit Folk og Svennek450
Børk451 og Sabbathens Roe,
At De maak452 tienne
Gud HERREN glad og froe,k453
5 Alt hvad de træller
Sex Dage flittelig,k454
Som troe Geseller,k455
Det giøre de for dig,
Men GUD udvellerk456
10 Dend siuvend Dag for sig.k457
14.
Vogt dig derfore
Modk458 Piger og mod Dreng,k459
Vær ey saa saare
I din Huusholdningk460 streng,k461
5 Søg ey at være
U-skonsom med en Træl,k462
Tænck, GUD hans HERRE
Giør ey Persons Forskiel,k463
Men skal tilbære
10 Hver sin Betalingk464 vel.
15.
Nu, kiære Broder,
Hav Gud og Kirken kiær,
Jeg dig anmoder
For alt det Saligt er;k465
5 Vær Ordets Hørerk466
Eenfoldelig og slet,k467
Vær Ordets Giører,
Saa du med got Forsætk468
Altid fremfører
10 Et Levnet reent og ræt.
16.
Opbyg GUds Rige,
Holdtk469 flittig Kirkegang,
Du skal ey sige,
At Veyen er forlang;
5 Hvadk470 vilt du tvile
For Reysens Farlighed?k471
For Havsens Mile?
Gud hâr din Vey bered,k472
Giv dig at iile,k473
10 Du kommer vel afsted.
17.
Tænk paa den Qvinde,k474
Som drog en lang Afkrog,
Kun for at finde
Og høre Kongens Sprog;k475
5 Men her er meere,
End Salomon at see,
Hvad Verdens Ære?k476
Hvad er dens Liggendfæ?k477
Til at vurderek478
10 Mod HERrens Tienniste?k479
18.
Det var det ene
Kong David bad af GUD,k480
Ham at forleenek481
Før hand gik Verden ud,k482
5 At hand med Glæde
GUds Tempel skue maa,
Og der indtræde
I GUds Forgaardk483 at staae,
Blant dem, som qvæde,k484
10 Og Sangen passer paa.k485
19.
I GUds Forgaardek486
En Dag ham bedre vaar,k487
End til at vorde
Blant Sælskabk488 tusind' Aar,
5 Hvad kand mand lære
Af Verdens Compagnie?k489
Skam og Vanære,
Utugt og Raseri?
Beed GUD regiærek490
10 Din Fødders Trin og Sti!k491
20.
Men hvis du bliver
Af et fortrædenk492 Sind,
Og GUds Ord skriver
I Glemmebogen ind,
5 Da skal dig plage
Ald Skendsel,k493 Spotk494 og Vee,k495
Og dine Dage
Ey nogen Lykke skee,
GUD selv skal slagek496
10 Dig med Forbandelse.k497
21.
Estk498 du paa Landet,
Est du paa saltenk499 Vand,
Du est forbandet
Ihvork500 du vandre kand,
5 I Seng og Leye
I Skind, i Holdk501 og Huud,k502
Paa alle Veye
Hvor du gaaer ind og ud
Hvisk503 du monk504 eye
10 Forbandetk505 er for GUD.
22.
Men om du skulde
Undskyldning vende for,k506
At du tilfulde
Din Præster ey forstaar,
5 Een Part har Snue,
Og taler vanskeligt,
Partk507 vil paa Skrue
Sin Ord omvriek508 digt,k509
Din Sindsk510 Formuek511
10 Er ey at fatte sligt.
23.
Jeg derpaa svarer:
Du har GUds Bud paa Tal,k512
De nok forklarer
Hvork513 du dig skikkek514 skal,
5 De staar jo skrevenk515
I Catechismi-Bog,
De er jo blevenk516
I prentk517 og Moders Sprog?
Vær der ik518 drevenk519
10 Saa estk520 du viis og klog.
24.
Derfor hvad tiennerk521
Slig skalledek522 Paaskud?k523
At du dig meener
Undskyldet for din GUD?
5 Kandst du vel sværek524
Dig ey er læsed for
Din Børne-Lære,k525k526
Din Trok527 og Fader Vor,
Lær dem at bære,k528
10 Aldt nok du da forstaar.
25.
Nu, Dagen skrider,
Og Mørket falder paa,
Sabbathensk529 Tiderk530
Maa til en Ende gaa.
5 O GUD! vi priise
Dit Navn i Ævighed
For Siælens Spiise,k531
For Huus og Kirke-Fred!
For Ro og Liise,k532
10 For god Samvittighed!

Det Fierde Bud.

k533k534k535k536
Du skalt hædre og ære din Fader etc.k537
Siunges som:
Jeg veed et ævigt Himmerig.k538
1.
O Synder, veedst du ey din Pligt
Mod Menniskenk539 at giøre?
Kom hid, jeg vil dig lære sligt,
Kom hid, luk op dit Øre.k540
2.
Est du en Datter eller Søn,
Forældre skal du lyde,
Du bør ey nægte deres Bøn
Men giøre hvad de byde.
3.
Vær ikke blant det slemme Pak,
Som sin Forældre bander,k541
De faaer dog engang Skam til Tak
Før de af Verden lander.
4.
Til Ravne-Pik og Ørne-Madk542
De skal paa Sidstek543 blive,
I Gallienk544 som et Rangel-Radk545
For alle Vinde drive.
5.
Det Øye, som sin Faêr beleerk546
Skal Ørnene udhugge,k547
Til Pølenk548 blîr hans sidste Fær,
Og Helvedek549 hans Vugge.
6.
Betænkk550 det vel du unge Dreng,
Hvi vil duk551 traadsig være,
Betænk, at HErrens Dom er streng,
Og alt fortung at bære.
7.
Du veedst vel, hvor den Sag udfalt,
Derk552 Absolon fortrængtek553
Sin Fader, at det blev betalt,k554
Der hand i Træet hengte.k555
8.
Du veedst og hvork556 det blef med Cham,k557
Det læses jo blant andet?
At derk558 hand blotted Faders Skam,k559
Da blev hans Sædk560 forbandet.
9.
Saa giør nu ingen Skalke-Daad,k561
Og ingen U-tugtk562 øve,k563
Giør ey din Faders Øyne vaad,
Din Moder ey bedrøve.k564
10.
Betænk, hvor dyr du kosted hâr
Din Moder, som dig fødde,
Den Tid hun dig til Verden bar,
Hvork565 hun var stedtk566 i Møde.k567
11.
Betænk,k568 hvork569 hun for din Skyld stod
Paa Gravens yderst Bredde,k570
Den Tid hun gik paa faldend' Fod,k571
Og kund sig selv ey redde.
12.
Betænk,k572 hvork573 mangen vaagen Natk574
Og megen stor Umage
At hun for dig var medbelatk575
Før hun dig vandtk576 opdrage.
13.
Kom hid, du Mand, kom hid og hør
Hvad Nyt jeg dig tilfører,k577
Du som forindenk578 Kirkens Dør
Gaar ind, som en Tilhører.
14.
Mens du blant Kirkens Lemmerk579 est,
Jeg dig det vide lader,
At du dig skikker mod din Præst,
Som mod din egen Fader.
15.
Om hand dig ey til Verden bar
Forstaa,k580 paa Kroppens Vegne,
Hand dog din Siæl opfostret hâr,k581
Det er langt meer at regne.
16.
Frygt GUd og elsk din Præstemand,k582
Adlyd dem som dig lære,
Giør ham den Ære, som du kand,
GUd dig igien skal Ære.
17.
Hans Røst som HERrens egen Røst
Du lyde skal og følge,
Dit Skib skal der ved segle trøstk583
I største Modgangs Bølge.
18.
Men om din Præst dig vared ad,k584
Og Sandhed for dig Læste,k585
Paalegg ham derfor ingen Had,k586
Hand giør det for dit beste.
19.
Betænk,k587 hand er et Sendebud,
Som endeligk588 maa tale
Hvad GUd, som ham har sendet ud,
Vil biude og befale.
20.
Om den Retfærdigk589 gav et Slag
Af et velmeentk590 Gemytte,k591
Som beste Balsomk592 det antag,
Det er din egen Nytte.
21.
Advarsel slaer ey Been i to,k593
En Elskers Slag ey skader,k594
Men Hyklers Kys er ey at troe,
Thi hand er den dig hader.
22.
Hand kysser vel med smilend' Mund,
Men Skalkenk595 er bag Øre;k596
Men see, det er af Hiertens Grund
Hvadk597 Venner dig raadføre.k598
23.
Din Præst du derfor ingen Meenk599
Og ey Fortrædk600 maa giøre,
Agt det, hand er GUds Øyesteen,k601
Og hvok602 vil hannem røre?
24.
Det hâr ey heller gangetk603 vel
De gamle Præste-Hader,
Det Achab fandtk604 og Jesabel,k605
Hvis Been laa strød paa Gader.k606
25.
Prophetenk607 de forfølge lod,
Og det foruden Naade,
Men det dog ikke lenge stod,
Før Hunde dem opaade.k608
26.
Det kand og dig gaa ligesaa,
Som GUds Mændk609 efterstræver,k610
Hvok611 veed hvor Bladet vendes maa,k612
Du veedst ey hvadk613 du lever.
27.
Det skeer og at Forseelsek614
Hos GUds Mand er at finde,
Men viid, hand er et Menniske
Og fød af syndigk615 Qvinde.
28.
Det meget smukker dig anstaar,
Med Kiærlighedens Kaabek616
At du hans Mangel skiuler for,k617
End saadant ud at raabe.
29.
Kom hid, kom hid du Undersaat,
Jeg dig og eyk618 forskoner,
Du tienne bør din Lande-Drotk619
Og Øvrigheds Personer.
30.
Saa stygt som at det lader sig,k620
At Barnet slârk621 sin Fader,
Saa lidet og det sømmer dig,
At du din Fyrsterk622 hader.
31.
Thi hvo derk623 ikke sig undseer
Et Skalke-Pudsk624 at prøve,
Og det mod Øvrigheden skeer,
Hans Dom skal ikke tøve.k625
32.
For Magten mand jo frygte maa,
Men hvok626 det ey vil giøre,
Hand vil mod GUds Forordningk627 staa,
Og Dommen paa sig føre.
33.
En Konges Vrede lignes ved
En Løves græslig Brøllen,k628
Oprørske tit er falden ned
Med Liv og Siæl i Pølen.k629
34.
Et Kiendetegnk630 og ufeilbark631
Det skal for Dommen blive,
Naar mand Rebellerk632 bliver var,
Som tør mod Magten kive.k633
35.
Men om for Syndenk634 over dig
Et u-miltk635 Hærskabk636 sættes,
See til, at dog beskedeligk637
Din Handelk638 kand udrettes.
36.
Og tænck, din Synder har fortient,
At dig skeer saadan Plage,
Dog bliver det dig u-formeentk639
For GUD din Nød at klage.
37.
Men hvadk640 du klager, bør det dig
For Hærskabk641 dog at bedek642
End ogk643 for dem, som vanskelig
Og færdigk644 er til Vrede.
38.
Skal nu de Onde timesk645 sligt,
Hvad børk646 mand da de Fromme?k647
Saa lad til GUd din Bønners Pligtk648
For Kongens Velstandk649 komme.
39.
Et lydigt Sind, en ærlig Mund,
Og beredvillig Hænder
Du pligtig erk650 hver Tid og Stund
Din Øvrighed og Stænder.k651
40.
Til sidste Slutning kommerk652 hid
I Pigerk653 og I Drenger,k654
Som æder andres Brødk655 en Tid,
og tager Løn og Penger.
41.
Som Søn sin Faders Ærend' er
Forpligted frem at bære,
Saa skal Jersk656 Husbonds Gavn i sær
Jêr angelegenk657 være.
42.
I skal ey holde Jer forgod
At taale Slæbk658 og Møye,
I tienne skal med Haand og Fod
Med Munden og med Øye.k659
43.
Med Haanden, at I hielper til
At Værketk660 ey forhales,k661
Med Foden, at I løbe vil
Did hen, der I befales.
44.
Og naar en Husbond taler saa:
Kom hid, saa skal du komme,
Men siger hand: Gakk662 did, saa gaa,
Og statk663 ey som een Dumme.k664
45.
Med Munden du og tienne maa,
Dig bør ey andet føre,k665
Hvad Husbonds Rygte kand angaa,
End du igien vil høre.
46.
Du tale skal hans Navn og Sag
Hos andre til det beste,
Ham ey bagtale paa sin Bag,k666
Som viisk667 er hosk668 de fleste.
47.
Det gaar, som i den hellig Lestk669
Er sat, og gaar i Rygte:
Mands Huusfolk er hans Fiende værstk670
For dem skal hand sig frygte.k671
48.
Med Øyet skal du Tiennest-Dreng
Din Herres Gavn og fremme,
See til paa Ager og paa Eng,
See til i Huus og Hiemme.
49.
Dit Øye skal henvendet staa
Altk672 paa din Herres Hænder,
At hvad hans Finger peger paa,
Did hen du Værketk673 vender.
50.
GUds Fierde Budk674 jeg nu da maa
Den sidste Haand paalegge;k675
Om Trælk676 og Fri vi slutte saa:
O GUd velsigne begge!

Det Femte Bud.

k677k678k679k680k680a
Du skal ikke slaa ihiel.k681
Under sin egen Melodie.k682
1.
Fang an,k683 vi vil med Herrens Naade
Det Femte Bud betragte vel,
Hvorledes og paa hvad slags Maade
En Mand sin Broderk684 slaêr ihiel?
5 Naar mand skal tale ret af Grunden,k685
Da skeer et Mord paa tre Maneer,k686
Endeel med Haand, endeel med Munden
Endeel og udi Hiertet skeer.
2.
Belangendek687 det Mord med Haanden,
Da, Veek688 dig Mand! ô Vee! ô Vee!
Vee dig, som slaêr ihiel en anden!
Vee dig du styggek689 Mordere!k690
5 Kandst du din Vredes Tørst ey slykkek691
Med andet, end u-skyldigt Blod?
Hvem hidser dig til saadant Stykke?k692
Det giør den Mand, der ey er god.
3.
I det du fælder ned din Næste,
Da fælder du GUds Tempel ned,
Ja bryder da det Huus og Fæste,k693
GUds egen Hænderk694 har bered;k695
5 Den Synd du aldrig kand undskylde,k696
Med mindre vergek697 vendes for,k698
Det bliver dig til Lamechs Byldek699
Og et fortærend' Hierte-Saar.
4.
Maaske, du meener, GUd skal glemme
Med Tiden hen sligt Nederlag;
Ney, Abels Blodk700 har Maal og Stemme,
Det skriger end den Dag i Dag,
5 Endnu forbandes Cains Næve,k701
Og Lamechs Skyldk702 hukommes end,
Thi GUd skal vist alt Blod udkræve
Af de haardnakked Mordermænd.
5.
GUds Lovk703 vil og alvorlig have,
At der skal øses Blod for Blod,
Det er udtrykte GUds Bogstave:
En Haand for Haand, en Fod for Fod;
5 Et Liv mand for et Liv skal sætte,
Og det foruden ald Forskel,k704
Hvorefter hver sig har at rette,
Og saa sin Sag betænkke vel.k705
6.
Og skull' end verdslig Straff ophørek706
Fra dig, da see, dit Hierte skal
Dig selv for GUd Land-flygtigk707 giøre
Paa høyen Bierg og dyben Dal;
5 Dig ingen Stæd skal blive sikker
Alt for en ond Samvittighed,
Men alle Bødlers Baandk708 og Strikkerk709
Skal siunis staa for dig bered.
7.
Dit Hierte pikkek710 skal og bævek711
For allerminste Hane-Gal,k712
Du skal u-tryg din Livstid svæve,k713
Ald Verden for dig trang og smal,k714
5 En Lærkes Sang skal for dig høris
Og agtis som et Ugle-Skriig,k715
Det mindste Blad paa Busken røresk716
Som væbned Mand skal staa for dig.
8.
Endk717 vil det dermed ikke blive,
Med hvad din Fædre haverk718 giort,
Det skal dig GUd paa Regning skrive,k719
Du skal undgiælde lit og stort,
5 At alt det Blod fra Abels Dagek720
Og indtil denne Tid udøst,
Det legges skal paa digk721 at drage,k722
Ach! det vil afgaae,k723 uden Løst.k724
9.
Langt bedre var,k725 din Haand var skaaren
Og huggen afk726 i tykkest Kiød,
At du varst uden Arme baaren,k727
Og uden Haand og Fingre fød,
5 End at du for din tunge Næve
I Siæle-Fare vorder stedd,k728
Derfor see til, mens du mon leve,k729
At du med hver Mand holder fred.
10.
Dog hermed skal formeentk730 ey vorde
En Øvrighedesk731 Myndighed,
At Skalkerk732 og at Halser haardek733
For Rættens Sværd maa bukke ned;k734
5 Et saadant Drab det er retfærdig,
Thi Skalke bør en Ende faae,
Og en Misdæderk735 er jo værdig
Sin Straff for Synden ud at staa.k736
11.
Saa skal derhosk737 og vel betragtis
Et Drab, som u-forvarend'k738 skeer,
Det for et Vaade-Værkk739 eragtis,k740
Og ey til Mords-Udtydningk741 seer,k742
5 Hvis Bane-mandenk743 efterstrævis,k744
Da gives ham saa vit Fordrag,k745
Til Sagen med sin Provk746 indkrævesk747
Til Høystek748 Ræt og Kongens Dag.k749
12.
Ja Skriften selvk750 den Sag undskylder,
GUd lod ham falde for hans Haand,
Atk751 om den Dødes Slegt opfylder
Sin Hierter med hævngierrig Aand,
5 Da havde GUd indstifte ladet
Fri Stæderk752 som et tryg Tilhold,k753
Hvor Draberenk754 kand u-beskadetk755
Fly bort fork756 Hævn og Overvold.k757
13.
Belangende det Drab med Munden,k758
Det øverk759 du, ô syndig Mand!
Naar du estk760 artedk761 saasom Hunden,k762
At giøe mod hvisk763 dig møde kand,
5 Jeg meener en vanartigk764 Læbe,k765
Kiv, Klammerk766 og skendsagtigk767 Ord,
Du dermed kand din Næste dræbe,
Det er for GUd et skendigt Mord.
14.
GUd vil, at hvert et Ord skal hævnis,
Som af en Skendsmundk768 er udkast,k769
Atk770 om din Broderk771 af dig nævnisk772
Du Racha, Daare,k773 du Phantast;k774
5 Da skal mand lade dig fremkalde
For Raadet og den høystek775 Dom,
Og da vil den Afsigtk776 udfalde:
Hen, hen til Pølenk777 heed og grom.k778
15.
Derfor, saa fremt du ey bortkasterk779
O Menniske! din Ivrighed,k780
Atk781 du dig paa din Ven forhaster,k782
Og farer rasendes afsted;
5 Hvis ey dit hadske Sind omvendis,
Da bliver det u-lønned ey,
Naar Siælen ud af Kroppen sendis,
Da gaar hunk783 en bedrøvet Vey.k784
16.
Du skal din Broder ont ey bede,k785
Ey ønske ham i Satans Vold,
Og ey med Skendsord være rede,
Ey kalde ham et Drogk786 og Trold,k787
5 Giør dennemk788 got, som dig monk789 hade,k790
Velsigne dem, der banderk791 dig,
Hans Banden kand dig intet skade,
Den Stundk792 du lever fredelig.
17.
Langt trygger er Uræt at lide,k793
End andre den at føre paa,k794
Sagtmodigk795 skal sin Jord besidde,
Men Stoltek796 skal med hast forgaa:k797
5 Den Mand er sterker,k798 som betvinger
Og vindek799 kand sit eget Sind,
End den, der over Murenk800 springer
Og tager heele Stæder ind.k801
18.
Det trediê Mord, som kand bedrivis,
Det er, naar Vreden gives Rom,
Det er den Synd, som op skal skrivis,
Og sættis ind for HERrens Dom;
5 Den stiger dig ey op af Maven,
Den groor ey uden paa din Hud,
Men den er ind i Hiertet graven,k802
Og udaf Hiertet gaar den ud.
19.
Naar du har nævnt den onde Vrede,
Da har du alle Laster nævnt;
Hvo kand alt hendesk803 Værk oplede?
Hun giør u-jævnt detk804 før var jævnt.
5 Hvad HErren pryder, danner, skaber,
Vanskaber hun den Dievels Kunst,k805
Hun giør, at Folk ved hende taber
Hos GUd ald Yndest, hæld oc gunst.
20.
Hun sætter Rynker udi Panden,k806k807
Hun vrier Munden skeev oc krom,
Hun giør, at du seer ud som Fanden,
Hun øser Munden fuld af Skom.
5 Din Øyen hun saa vit udspiiler,
Som der en Dievel stod i hver,
At der op til dit Ansigt iiler
Alt Blod, som varmt i Livetk808 er.
21.
Hun giør, at Kind og Næse blaaner,
Hun sammenbider Lippenk809 tætt,
Hun giør, at mangen ofte daaner,
Og falder, som hand var besætt,k810
5 Hun begge Næver sammenknytter,
Og skiærk811 med en forbistredk812 Tand,
Hun giør, at du dig selv bespytter
Som en forstyrred galen Mand.
22.
Derfor I, som af Slagsmaal praler,k813
Som gaar og pukker medk814 en Pynt,k815
Hvor kiækk816 I skøntk817 Jersk818 Konstk819 afmaler,
Saa har dog Satan den begynt;
5 Skye derfor nogen ud at manek820
For Haanden ud i Kamp at gaa,k821
Det er kun en hoffærdigk822 Vane,
Hvo veed, hvem Loddenk823 falder paa.
23.
Der staar, at hvo sin Broder hader,
For GUd hand en Manddraber er,k824
Hvork825 kand den elske GUd sin Fader,
Den som ey har sin Broder kiær?
5 Kand den ey elsket af dig være,
Der dig for Øyet daglig staar,
Hvad Hiertelaugk826 kand du da bære
Til GUd, den du ey skue faaer?k827
24.
Du skalt ey for en ringe Brødek828
Dig hævne selv paa nogen Ven,
Lad Had og Avindk829 leggis ødek830
Og sendis bort til Dievelen;
5 Hunk831 kommen er fra Satans Rige,
Did hen igien hun skikkesk832 maa,
Ald Odel skal til Odel vige,k833
At Satan kand sit eget faae.
25.
Ja, hvis det mueligt kunde være,
Bør digk834 med hver mand holde fred,
O Salig! de Fredsomlig ere,k835
De kaldes HErrens egen Sæd;
5 Ja før du skuld' mod Freden stride,
Da hvis at en dig biude vil
Et Øre-Slagk836 paa høyre Side,
Vend hannem og det venstre til.
26.
Men dersom du med Vrede trinner,k837
Naar Sool gaar ned,k838 udi din Seng,
Du varst ey værd, at Solen skinner
Om Morgenen oppaa din Eng;
5 Du vilt til andre Vrede bære,
Og andre giør dig samme Skiel,k839
I skal indbyrdes Jer fortære,k840
Thi Harmk841 skal Hiertetk842 slaa ihiel.
27.
Tvert om, naar Folk kand vel fordragisk843
Og Brødre boer eendrægtelig,k844
Det er een Ting, som velbehagis,k845
Og glæder GUd i Himmerig.
5 GUds Engler ønsker selv til Lykke,k846
Naar Folk paa Jorden boer i fred,
Det er det skiønne Gylden-Stykkek847
Atk848 Christi Brudk849 stafferesk850 med.
28.
Bort, bort derfor du rasend' Vrede,k851
Bort Had og Avind Galde-fuld!k852
Bort, bort med ald din Ild og Hede,
GUd slae ald Satans Magt omkuld!
5 k853At vi vor fattig Ven og Næste
Kand elskek854 som os selver vel!
Og saa den Tid, os end kand reste,k855
At leve glad til Liv og Siæl!k856

Det Siette Bud.

k857k858k859k860k861k862
Du skal ikke bedrive Hoor.k863
Siunges som:
Den bekandte Søvren Tvillings Vise:
Hør til Fattig og Rige &c.k864
1.
Om Horerik865 at tale
Befaler Siette Bud;
Den Synd har længer halek866
End vel kand siges ud,
5 Den øves ey allene
Paa to og tre slags Viis,
Men er i mange Greene
Som tykkest Klunger-Riis.k867
2.
Part legger sig hos Skiøger,k868
Og bruger dem i Fleng,k869
Partk870 andres Koner søger,
Og smitter ægte Seng,k871
5 En Partik872 sig besoverk873
Med næste Slegtninge,k874
Part giør det, som er grover,
Og blander sig med Fæ.k875
3.
En Part med unge Enkerk876
Bedriver sin U-tugt,
Part ere Jomfru-Krenker,k877
Taêr den forbudne Frugt,k878
5 Part med hooragtig Miinerk879
Forbrækkerk880 Kyskheds Kar,
Det var de skiønne Liiner,k881
Atk882 Dalilak883 hun bar.
4.
En Deel sig og bemængerk884
I Sodomiters Skam,k885
De paa sin Krambok886 henger
En ret forbandet Kram;k887
5 En Deel og vel befugterk888
Sit eget syndig Kiød,
O hvilke Satans Frugter!
O Vee!k889 ô Skam! ô Nød!
5.
Jeg mig nu først henvender
Til dig, du kaade Dreng,
Hvis Fod saa flittig render
Til Horens Huusk890 og Seng,
5 Hvad har du der at giøre?
Er det din rette Vey?
Du skal det see og høre,
Det gaar u-straffet ey.
6.
Der givis dig i Skrifter
Exempler nok der paa,
Af Gamledagsk891 Bedrifter,
Mand kand det nok forstaa;
5 Det rønned David ilde,k892
Som sov hos fremmed Viiv,k893
Hvor mange maatte spildek894
For samme Synd sit Liv?
7.
Siig mig, hvad var Aarsage,k895
O Samson!k896 til din Død?
At du lodst dig hendrage
Til Horens bløde Skiød;k897
5 Du rosed lidt af Kiøbet,k898
Der Dalila dig bant,
Din Øyne gik i Løbetk899
Og Styrken slet forsvant.
8.
Hun, som din Kinder klapper,
Hun klipper og dit Haar,k900
Den Viin Fru Venusk901 tapper
Vel blank i Glasset staar,
5 Den dog der efter giver
En dødelig Forgift;k902
Ach! ach! hvor mange bliver
Forgiortk903 ved slig Bedrift.k904
9.
See, Gibea den Stoltek905
Hvi blev den ødelagt?
Den Skøgek906 det forvoldte,
Denk907 de voldtog med Magt.
5 End havde Troja standen,k908
Hârk909 ey Helenak910 vært,
Da slog en Helt den andenk911
Til Jorden u-forfært.k912
10.
Den første Verdens Dagek913
Forgikk914 i Flodens Luud,k915
Derk916 hver mand vilde tage
En Hore til sin Bruud;k917
5 Saa slukte GUd de Brande,k918
Sig selv ey slukke vil,k919
Saa har den glatte Pandek920
Voldt mangt et blodigt Spil.k921
11.
Hør nu, du unge Daare,k922
Hvad bilder du dig ind?k923
Hvi elsker du saa saarek924
Det røde Rosens Kind?k925
5 Hvad ere Læber bløde?
Hvad vel-gestaltedk926 Form?
Det er jo kun en Føde
For Jordens krybend' Orm.k927
12.
Naar du din Fod vil dreje
Til Horens Huusk928 at gaa,
Da gaar du paa de Veje,
Der skiærk929 til Dødsens Vraae,k930
5 De hvide Marmor-Støtter,k931
Hvorpaa du støder an,k932
For deres skyld du fløtter
Til Pølens brede Plan.k933
13.
Du skal der icke høre
Musik og Jomfru-Sang,k934
Der andet er at giøre,
End gaa Spassere-Gang;k935
5 Udgangen paa din Glæde
Da bliver Ild og Beeg,k936
Forseent skal du begræde
Vellystens kaade Leeg.
14.
Da bliver først forbandet
Den Dag,k937 den Tid og Stund,
Du dig med Skiøgen blandet,k938
Og kyste hendes Mund;
5 Du til Rantzonk939 da vilde
Ald Verden biude fal,k940
Det bliver da forsilde,k941
Du det vel findek942 skal.
15.
Dernest du lille Pige,
Som smuk af Skabning est,
Det bør mig og at sige
Hvad dig beqvemmerk943 best;
5 Det er af GUd en Gave
At være danned vel,k944
Naar du derhosk945 kand have
En kysk og tugtigk946 Siæl.
16.
Har GUd dig vildet pryde
Med Deylighedk947 i Kind,
Da bør dig frem at byde
En Deylighed i Sind;
5 Da kand mand om dig sige
Og det med god Besked:
See, See, der gaaer en Pige
Med dobbel Deylighed!
17.
Det er vel smukt at bære
Et Flættebaand af Guld,k948
Men smukker skal dend være,
Der lever dydefuld,
5 Hvis det dig ey befalder,k949
Da maa du sikker troe,
At alle Mand dig kalder
En Guld-bordyret Soe.k950
18.
Det Legem, Gud dig skiencker
Et HErrens Tempel er;k951
Men hvo Guds Tempel krænker,k952
Dend straffer Gud i sær,
5 Det lader Piger ilde,k953
At gaa for tit i Dantz,k954
De kand der ved forspilde
Jomfruers Ære-Krantz.k955
19.
Du burde dog betæncke,
At Æren er den Ting,
Mand ey saa læt maak956 krænke,
Og lade staa paa Spring;k957
5 Naar hun engang bortløber,
Og sælgis fra dig væk,
Du den igien ej kiøber
For Crœsi Penge-Sæk.k958
20.
Der staar, om mand vil agte
En Lov i Mose-Bog:k959
Hvad Kark960 mand ey til tackte,k961
Og stod foruden Log,
5 Det skulde Folcket dømmek962
U-reent og fuldt af Skam,
Hør nu, hvad dig mon sømme
Som fører aaben Kram.k963
21.
Vil mand nu ret betragte
Det samme Skrifftens Sprog,k964
Da bør enhver dig agte
For et u-reenligt Drog,k965
5 U-reen og uden Ære,
U-reen ævindelig,
U-reen din Krop skal være,
Til du omvender dig.
22.
Derfor, hvis du befinder
Dig skyldig for din GUD,
See til, din Taarer rinder
Med Hiertens Anger ud,
5 Lad dig bedrøved senkke,
For JESU Fødderk966 ned,
Gud skal dig det betænkkek967
Tilk968 ald Barmhiertighed.
23.
Est du u-reen befunden
Som en fordervetk969 Sæck,k970
See, JESU Blodk971 er runden,k972
Der toerk973 din Smittek974 Væck,
5 Naar du ved Troen søger
Til hannem hiertelig,k975
Du skalt med alle Skjøger
Indgaa i Himmerig.k976
24.
Du Ægte-giffte Qvinde,
Hør mig et Ord og to,
Du som dig lader finde
Ej mod din Husbond tro;
5 Hvad har du at bestille
I løse Folkis Huus?k977
Din Synd dig vist skal skille
Fra GUDS Ansigtesk978 Lius.k979
25.
Du Ægteskab vil have
Kun til et Synde-Skiul,
Og vil begierlig gnavek980
Af fremmedk981 Brød og Suul;k982
5 Den staalne Madk983 vel smager
For Munden offte sød,
Men mange der ved tager
Med Spotk984 sin egen Død.
26.
Mand kand ved Konst vel temme
En Hundk985 at blive tro,
Atk986 hand skal holdes hiemme,
Og ey til andre snoe;k987
5 Men Qvinde! du foragter
Din Herres Kierlighed,
Du est som den der fragter
Sit Skibk988 til u-fri Stæd.k989
27.
Men hvor dit Skib end vanker,
Og brugerk990 sin Seylatz,
Det paa de blinde banckerk991
Dog engang gaar i Knatz,
5 Og senckerk992 ned til Grunden
Med Godtz og Vragk993 og alt,
Og aldrig meere funden,k994
Saa blir din Synd betalt.k995
28.
Din Børn og skal undgieldek996
Din Synds U-tugtighed,
De skal sit Hovet hældek997
For det af dig er skeed,k998
5 Dem skal af onde Tunger
For din skyld skee Fortræd,k999
Atk1000 kaldis Hore-Unger,k1001
Og en u-lovlig Sæd.k1002
29.
Guds Lovk1003 vil og forbyde,
At ingen Hore-Sæd
Skal noget Embed nyde,k1004
End ey i tiend' Leed,
5 Og aldrig ind at komme
For HERREN Gud at staa
Udi Hans Helligdomme,
Der til atk1005 passe paa.
30.
Dernest du Mands-Persone,
Som i Huusholdning boor,k1006
Og gaar til andres Kone,
Din Synd er lige stoor;
5 Du bør ey meer undskyldis
End som et Qvinde-Kiøn,
Naar Syndsens Skieppek1007 fyldis,
Saa faar du vel din Løn.
31.
Du handler med din Finte,k1008
Som Fanden med sin Sæd,k1009
Om Natten hand sin Klintek1010
I Jorden kasted ned;k1011
5 Derk1012 andre Folck de sove,k1013
Da gick hand hen atk1014 saae,
Dog torde hand ey vove
Den Gierning ved at staa.
32.
Du og med Fanden kaster
Din Sæd i fremmed Jord,
Og siden der fra haster,
Naar Gierningen er giord;
5 Du saaer det du ey drister
For Skamsskyld høste ind,
See, hvor dig Satan frister,
Og har forgiort dit Sind!
33.
Du tilmed og eyk1015 tøverk1016
Til Dagen bryder frem,
Fordi det Verk du øverk1017
Er Nattens Handelk1018 slem;
5 Du ligner ret en Ugle,k1019
Hun hader Sool og Dag,
Hvi skulle saadan Fugle
Boe under smukke Tag?k1020
34.
Vee være deris Fødder,k1021
Til andris Qvinder gaar!k1022
Vee dig! du gaar paa Gløder,k1023
Dit Liv i Fare staar;
5 Om Mandenk1024 i det samme
Dig fandt, og du blev fældt,k1025
Da laae du til stor Skammek1026
I eget Blod omvældt.k1027
35.
Saa lad en hver Mand nydek1028
Sin Hustru selv i Ro,
Du skal det Baand ey bryde,
Der giort er mellem To.k1029
5 To kand i Seng og Sædek1030
Forligis altid vel,
Men kommer her den trede,
Da giøres stor U-skel.k1031
36.
Du veedst vel om dend Slange,
Der krøb i Paradiis,k1032
Den giorde kraagedk1033 Gange
Blant Grener, Bark og Riis,k1034
5 Men see, den var Aarsagen
Hvorfor at Adam faldt,
Og Eva blev bedragenk1035
Af samme Orms Gestalt.k1036
37.
Brug Slangens Kraagerk1037 ikke
O Syndig Menniske!
Hvorfor vilt du dig stikke
Imellem Bark og Træ?k1038
5 Hvis du, som snedig Slange
Vil krybe mellem To,
Strax er der een formange,
Tre kand ey sammen boe.
38.
For Resten og forbydis
U-høfligk1039 Snak og Skiemt;
Ald Tugt kand snart nedbrydis,
Naar sligt blir næmt og giemt,k1040
5 Og alle gode Sæder
Fordervisk1041 saa der ved,
Naar mand Ungdommen stæderk1042
Sin Munds Fripostighed.k1043
39.
Du skal og eyk1044 omrendek1045
Med Øyet hid og did,
Og dig til hver henvende,
Som er om Hoved hviid;k1046
5 En Tingk1047 mand snart beskuer,
Men Øyet er een Skalk;k1048
De hvide Lokke-Duerk1049
Har daaredk1050 mangen Falk.
40.
Thi naar du kun en Qvinde
Med Øyet har beseed,k1051
Og du faar Hu og Sinde
Tilk1052 hendis Kiærlighed,
5 Det er for GUD at agte
Saasom et Horeri,
Slig Tanker, Tragtk1053 og Tagtek1054
Gaar ey Guds Dom forbi.
41.
En hver i Tugt og Ære
Bevare skal sit Kar,k1055
Hvi skal en anden være
Det mægtig, som du har?
5 De Reene salig priisisk1056
Og lovis GUD at see;
Til Dievels lad dem viisisk1057
Som er besmittede.
42.
Og naar de ud har hooret,k1058
Da skal de først forstaa,
At Helsen er forloret,k1059
Og siden nødis gaak1060
5 Med Sot-befængte Lemmerk1061
Og een forvissnetk1062 Huud,
Og det, som end er slemmer,k1063
Et Verdens Skumpel-skud.k1064
43.
Bevare GUDk1065 os allek1066
Fra saadant Rytteri!k1067
Og om der nogen rallek1068
Hen paa løssagtig Sti,k1069
5 Paa rette Vey dem viise
O HERre, naadelig!k1070
Saa ville vi dig priise
Her og i Himmerig!

Det Siuvende Bud.

k1071k1072k1073k1074
Du skal ikke stiæle.k1075
Siunges som
Vender om med Poenitentze.k1076
1.
Nu vil vi med GUD begynde
Til at føre Sangviis ud
Paa hvad Maader Folket synde
Mod det Siuvend' HErrens Bud,
Tiuveri, desk1077 GUD os naade!k1078
Drivis her i mange Maade.k1079
2.
Partk1080 formedelstk1081 Fingre langek1082
Bliver Tiuver offentlig,k1083
Naar de bruger Natte-gange,k1084
Og i Mørket sniger sig
Ind i Folkesk1085 Huus at snage,k1086
Hvad de finder der at tage.
3.
Skammek1087 dig for saadan Næring,k1088
Skamme dig du leedek1089 Tiuv!
Ravnerne skal til Foræring
Nyde vist dit unge Liv,
Naar du med en selsom Miinek1090
Ad een Bielkek1091 skulle griine.k1092
4.
Siig, hos hvem gick du til Lære?k1093
Hvor har du den Viisdom naad?
At de stercke Laask1094 maa være
For dig som en Spindel-Traad,k1095
Hvor af haver du den Styrke?
Hvi seer du saa vel i Mørke?k1096
5.
Hør! jeg vil din Mæsterk1097 nævne,
Det er Satan visselig,
Satan gav dig Magt og Ævne,
Satan liuste selv for dig,
Satan var i dine Fødder,
Satan i din Hierte-rødder.
6.
Du skal for dit Mester-Stykke
Og dit konstigk1098 Hænders Værk
Faae en Favnk1099 udaf en Lykke,k1100
Der er baade tyck og stærk,
Og hvad andet kandst du vente?
Du skal faae det du fortiente.k1101
7.
Veek1102 dig, du som vil berøve!
Du berøvis skal igien,
Mand mod dig det Pudsk1103 skal øve,k1104
Som du øved mod din Ven,
Thi naar du dit Rovk1105 begiver,k1106
Til et Rov du selv da bliver.k1107
8.
Haver du fra andre rappedk1108
Gods og Midler,k1109 Sølv og Guld,
Nu blîr dig af andre snappedk1110
Liv og Levnedk1111 sørge-fuld.k1112
Efter Drikke kommer Tørste,k1113
Som mand saaer, saa skal mand høste.k1114
9.
Da vil dig fuldkommetk1115 vordek1116
Det som blev om Petro spaad:k1117
Du din Klæder selv omgiordek1118
Den Tiid du varst ung og kaad,k1119
Da gikst du hvortk1120 dig behagde,k1121
Ingen Mand dig Frygt indjagde;k1122
10.
Men nu du til Aar og Dagek1123
Er fuldkommenk1124 voxen op,
Da skal mand din Hænder tage,
Dem bagbinde ved din Krop,
Og dig til den Stædk1125 henrive,k1126
Hvor du nødigt ville blive.k1127
11.
Ydermeerek1128 Folck og synder
Mod det Siuvend Guds Befal,k1129
Naar forfalskis Maalk1130 og Tynderk1131
Udi Handel, Kiøb og Sal;k1132
Stundom vorder Alnenk1133 korter,
Stundom der paa Vægten skorter.k1134
12.
Saa skeer det og undertiden,
At mand med et frit Forsetk1135
Lader Ephak1136 giøre liden,
Og een Skieppek1137 alt forlet.
Hvo med saadant sig vil nærek1138
Hand for Gud en Tiuv skal være.
13.
Vel maa Samlerenk1139 sig glæde
Af sin Uretfærdighed,
Men hans Søn skal dog ey æde,
Eller deraf vorde feed,
Lad ham pløye, hakke, harve,
Fremmed skal hans Høst dog arve.k1140
14.
Thi hvad mand med Synden samle,k1141
Det med Sorgen skal forgaa,
Skindersk1142 Penge blîr ey gamle,
Treddi Arvk1143 de neppe naa,
Det er idel Ørne-Vinger,k1144
Som i Væjr og Vind bortsvinger.
15.
To slags Maal og to slags Skiepperk1145
Er en Vederstyglighed,k1146
Mand bær dermed Væedk1147 og Kiepper
Ilden at optænde med,
Som i Pølenk1148 stedse brænder
Til een Straf for falske Hænder.
16.
HERREN vil ham selverk1149 dømme,
Som sin Broder giør Uræt,
Og sig siden vil berømme,
At hand hannem træcktek1150 næt;k1151
Synden ey fuldkommen drivisk1152
Før end den med Roes beskrivis.
17.
End bør og udi ald Sanden,k1153
Tiuveri dem leggis til,k1154
Som udborger hos een anden,k1155
Og det ey betale vil,
De som saadant giøre vilde,
Skal hos hver Mand høre ilde.k1156
18.
For een Tiuv kandst du dig vare,k1157
Naar din Laase lukkis til,
Men dit Gods staar meer i Fare,
Naar du dennem borgek1158 vil,
Som dig agter at bedrage,
Hver sig derfor vare tage.k1159
19.
Mand kand have Tack at vente
For Almiss,k1160 som gives ud,
Detk1161 er sat hos Gud paa Rente,k1162
Men en Skalkk1163 udi sin Huud,k1164
Hvad for Gavn tør du vel meene
Udaf hannem at fortienne?k1165
20.
For det Fierde,k1166 da bedrivis
Tiuveri paa den Maneer,
Naar et U for X opskrivis,k1167
Og forkorted Regningk1168 skeer,k1169
Eller naar der regnis meere
End mand lader ud-levere.
21.
Eller naar mand paa Practickerk1170
Kiøber ind forlægen Gods,k1171
Og det hid og did omskikker,k1172
Atk1173 udprangisk1174 med een Roos,k1175
Giver det et Navn at løbe,
At mand ham det skal afkiøbe.k1176
22.
Falske Rencker,k1177 Kroge-Lover,k1178
Sviig og Underfundighed,k1179
Atk1180 din Brodersk1181 Brugk1182 der overk1183
Bliver spildtk1184 og leggis ned,
Det og hvad mand meer kand kaldek1185
Det er Tyveri med alle.k1186
23.
Men nu maatte nogen tale:k1187
GUD er jo trofastk1188 og huld,k1189
Hvorfor lod hand da befale
At Ægyptens Sølv og Guld,k1190
Som hans Folk til Laans fik tage,
Det ey skaffes skuld'k1191 tilbage?
24.
Burde Guds Folk sligt at giørek1192
Med en andens Gods og Laan,k1193
Og ey derfork1194 ilde høre,
Fick ey heller Spot og Haan?
Da maa jeg og andre prøve
Om den samme Konst at øve?k1195
25.
Hør! Jeg vil dig derpaa svare:
Giør Forskiel paa Gud og dig,
Gud gav Budet,k1196 tag det vare,k1197
Det er sat for dig og mig;
Alles Midler Gud tilhører,k1198
Hvad hand vil, hand dermed giører.k1199
26.
Tilmedk1200 er detk1201 gamle Vaner,k1202
Skalkek1203 børk1204 en Skalke-Løn,
De Ægypter var Tyranner,
Som paalagde Jacobs Kiønk1205
Saadan Slæb og saadan Byrde,k1206
At de Guds Folck snart maatt' myrde.k1207
27.
Dog fick Guds Folck til Betaling
For sit Slæb ey ringest Hvit,k1208
Der af kom den Guds Befaling,k1209
Før hans Folk skull' miste sit,k1210
Før skull de sig selv med allek1211
Af det laante Gods betale.
28.
Hermed kandst du ey besmyckek1212
Syndig Mennisk,k1213 dit Bedrag;
Andet er et Skalke-stycke,k1214
Andet er een ærlig Sag!k1215
Hvadk1216 vilt du digk1217 da bemøye
Med een fremmed Kalv at pløye?k1218
29.
Alle Tienist-Folk og Drenge,
Som forsømme Husbonds Gavn,k1219
Vil dog kræve Løn og Penge,
Og vil være stor af Navn,k1220
Mand kand dem med Skell og Rettek1221
Blant de store Tiuve sette.
30.
Ofte bær en Husbond Pungen,k1222
Pengene har Drengen væk,k1223
Husbond er med Armod tvungen,k1224
Tieneren gaar stolt og kiæk,k1225
Spanker omk1226 med Fødder stive,
Og vil strax en Junkerk1227 blive.
31.
Det er de forkierte Dage,k1228
Op og ned er alting snod,k1229
Trællerk1230 tagis op at age,k1231
Herrerne maa gaak1232 til Fod;k1233
Dog skal denne falske Lykke
Bryde deris Hals i stykke.k1234
32.
Kommer hidk1235 I lade Kroppe,k1236
Kom du Ledig-Giengerk1237 og,k1238
Jeg maa jer i Sækken stoppek1239
Blant den store Tiuve flok,
I bortstiæle HERRENS Dage,k1240
Som ey kaldis kand tilbage.k1241
33.
I den Stedk1242 du burdte fare
Hid og did for Brødk1243 at faa,
See, da tar du Søvnen vare,k1244
Vil og eyk1245 af Sengen staak1246
Førend Sool i Middags Linnerk1247
Giennem hvert et Vindu skinner.
34.
Du vilt endnu lidet slomme,k1248
Du vil faae dig end en Blund,
Fattigdom skal paa dig komme
Inden saare stakketk1249 Stund,
Sulten Tarmk1250 og krumpenk1251 Mave
Skal du til Forleeningk1252 have.
35.
Hvo der Arbeyd ey vil giøre,k1253
Hand ey heller æde maa,
Mand skal ham ad Dørren kiøre,k1254
Naar hand vil at tigge gaa,k1255
Lade saa hans daavne Arme
Leggis hos hans hungrig Tarme.k1256
36.
Er det saa, du ville give
Almissk1257 til en daaven Hund,k1258
Det er, somk1259 du skulle rive
Brødet bort fra Barnets Mund,
Og det hen for Hunden kaste
Hvilket er vel værd at laste.
37.
Som det Vand, der staar i Stille,k1260
Giver gierne raaden Stank,
Saa skal den, der intet villek1261
Giøre noget, blive krank,k1262
Skørbug,k1263 Guulsotk1264 og disslige
Skal ey fra hans Legem vige.
38.
Derfor, du som staaletk1265 haver,
Stiæl herefter intet meer,
Bedre er det, at du graverk1266
Til du blîr til Støv og Leer,k1267
End at du paa Betlers Maadek1268
Trenge skal til hver Mands Naade.
39.
Til Beslutning,k1269 kom du Dranker,
Kom du Fraadser ligesaa,
Alt hves Godsk1270 du sammensanker
Maa dig giennem Halsen gaa,
Du forsvælgerk1271 det du haver,
Stiæler dermed HErrens Gaver.
40.
Du med den u-hulde Tiennerk1272
Sætter bortk1273 din Herres Gods,
Og dig sikkerligk1274 formeenerk1275
Dermed at indleggek1276 Roos,
At du kandst de store Pælek1277
Frem for nogen anden svælle.k1278
41.
Intet graadig Beestk1279 paa Jorden
Er saa slem,k1280 som Fraadsers Belg,k1281
Den med Skellk1282 er lignet vorden
Ved det stoore Hafsens Svelg,k1283
Som opsluger og fortærer
Alt hvad Vragk1284 som forebærer.k1285
42.
Naar duk1286 nu har tømmed Krukkenk1287
Og har spilledt Banckerot,k1288
Naar din Helse bort er drukken,
Og din Pung faaer Svinde-sot,k1289
Hvad vil du dig foretage?
Hvor vilt du din Sag anslage?k1290
43.
Da vil vist den lange Fastek1291
Efter Juul indfalde brat,k1292
Hunger, Kummerk1293 dig antaste,k1294
Sukk1295 og Harmek1296 Dag og Nat,
Røde Øyen,k1297 skelvend' Hænder,
Røstend'k1298 Hoved, ømme Tænder.
44.
Siden gaar du om og tigger,
Stiæler saa Almissenk1299 væk
Fra Huus arme Folk,k1300 som ligger
Senge-fastk1301 og lider Bræk,k1302
Hvork1303 vilt du den Synd forsvare?
Hvor vilt du den Skam forklare?
45.
Bortk1304 derfor I drucken Bolter!
Bort u-rigtig Maal og Vægt!
Bort I Lade Daaven-Skolter!k1305
Bort I slemme Tiuve-Slægt!
Gud omvendek1306 alle slemme!
Alle Frommek1307 du forfremme!k1308

Det Ottende Bud,

k1309k1310k1311
Du skal ikke sige falsk Vidn: etc.k1312
Siunges som
Mig tykkes at Verden er underlig.k1313
1.
Det Ottend' Ord paa Sinai,k1314
Vor HERre mon' befale,k1315
Forbiuder ald Bagvaskeri
Og Sladders Efftertale,k1316
5 Samt alle falske Vidnesbyrd,
At du dem ey maa bære,
Hvorved din Broder bliver myrdk1317
Paa Rygte, Navn og Ære.
2.
Sex Stykkerk1318 vederstyggelig
Opregnis der at være,
Det Siuvend' er og visselig
En Skendsel for vor HERre,
5 Og der iblant beregnisk1319 ret
Den falske Vidnis Tunge,k1320
Som dristigk1321 Løgn med frit Forsetk1322
Udøser af sin Lunge.k1323
3.
Om saadan Vidne taler GUD
I gammel Testamente:k1324
Om nogen anden legger ud,k1325
Og hannem overskendte,k1326
5 Da skal den Sag for Gudernek1327
Med ald Omstandk1328 indføris,
At de den Handelk1329 oversee,k1330
Og Sandhed kand udhøris.k1331
4.
Befindisk1332 da, at samme Provk1333
Hâr sig med Løgn befragted,k1334
Da skal ham skee den Dom og Lov,
Som hand sin Broder agted,k1335
5 Og falde saa udi den Gravk1336
Hand til een anden æltedk1337n1k1338
Thi Svinetk1339 i sit eget Dravk1340
Bør ligge først omvælted.
5.
Dend Steen,k1341 som mand vil løfte op
En anden med at skade,
Den ramme skal hans egen Top,k1342
Ham selv til ingen Bade;k1343
5 Hvo der Ulykken elsker mest,
Hand blîr Ulykkens Fabel,k1344
Og Goliathk1345 afhuggis best
Aldtk1346 med sin egen Sabel.
6.
GUD har den Verdslig Øvrighed
Og strengelig advaret,
At den, der sværk1347 een falskerk1348 Eed,
Hand skal ey vorde sparet;
5 Hand siger saa:k1349 Dit Øye ham
Skal ingenlunde skone,
Du skal ham være vreed og gram,k1350
Og ey hans Synd forsone.k1351
7.
Men dersom saadan slipper fri
For Verdslig Ret og Dommer,
Hand skal dog ey gaa Ram forbi,k1352
Naar Gud i Skyenk1353 kommer,
5 Som dømme skal Retfærdeligk1354
Den Eene med den Anden,
Da skal den, som gaar om med Sviig,k1355
Leveris hen til Fanden.k1356
8.
Et falskerk1357 Vidne, siger GUD,
Skal ey u-straffet blive,
Mand skal ifra Guds Ansigtk1358 ud
En dristig Løgner drive,
5 Ja fra Guds Rigis Himmel-Portk1359
Skal alle Hundek1360 stødis
Udi det Mørk,k1361 som heel er sort,k1362
At sanckis, samlis, mødis.
9.
Dernest, vogt dig, O Menniske,
Lad hver vær' u-bagtaled;
Bagvaskerk1363 og Bagtalere
Ved Slangerk1364 er afmaled;k1365
5 Thi see, de stikker med sin Ord
Som Slangen med sin Hale,k1366
Bedriver titk1367 saa stort et Mord,k1368
Som skamk1369 er af at tale.k1370
10.
Saa lømskk1371 og slem er ingen Hund,
Saa bidsk er ingen Bikke,n2k1372
Som den, der med løgnagtig Mund
Sin Næstis Navn vil klikke;k1373
5 Hand er en Hund af Argestk1374 Form,
En Ræv med Fødder tvende,k1375
Hand er den Allergifftigst Orm
Sig kand paa Jorden vende.k1376
11.
Mand for en Hund sig vogte kand,
Men ey for Klaffersk1377 Munde,
Vel fældis etligk1378 tusind Mand
Ved Krig, og gaar til Grunde;
5 Men ved det slemme Sladders Pak
Nedfeldis ti gangk1379 fleere.
O! det er baade Synd og ack!k1380
Skal sligt u-løntk1381 passere.
12.
Spør du med David:k1382 See hvad kand
Ond Tungis Ild udrætte?
Ach! hunk1383 giør mellem Mand oc Mand
Saa megen Spliid og Trætte;
5 Hun er et draget Sverdk1384 og Aad,k1385
Hun er den Skarpes Piiler,k1386
Hun er een Basiliskisk1387 Braad,
Som ind til Hiertet iiler.
13.
Hun er et Lem foruden Been,k1388
Og slaerk1389 dog Been i stykker,k1390
Er blød, som Kiød, og haard som Steen
Opfyldt med ald U-lykker;k1391
5 Hun er et lidet rørligt Roor,k1392
Som store Skib omdriver,
Og hid og did saa lenge snoor,k1393
Til Skibet knuset bliver.
14.
En Tiuv er ond og svigefuld,
En Løgner er langt verre,k1394
Den eene stiæler Sølv og Guld,
Den anden stiælk1395 din Ære;
5 Men hvad er Guld og Penge-Sæck
Mod Æren at skattere?k1396
Naar Navn og Rygte det er væck,k1397
Hvad duer du da meere?
15.
See Mandens Ære, Mandens Liv
I Guds Ordk1398 kaldis Liige;
Thi faae du Skam, du Ære-Tiyv,
Som Rygted bort vil snige;k1399
5 Hvem skal blant slige Creatuurk1400
I Selskab torde leve?
Langt bedre var blant grommek1401 Diur
I vilden Ørckk1402 at svæve!k1403
16.
Ja trygger var at kunde boe
Blant gifftig Skorpioner,k1404
End til at sætte Liid og Troe
Paa saadanne Personer.
5 O! At det mueligt være kand,
Mand kunde have Vinge,k1405
At mand sig kunde langt af Land
Fra sligt Parti bortsvinge!
17.
Og om Naturen Evne gav,
At flyve, som en Due,
Mand kunde fly til yderst' Havk1406
Og Jordens længstek1407 Tue!k1408
5 Thi det var Davidsk1409 Siæl forlangt,
At boe i Kedars Hytte,k1410
Det blev ham tit saa tungt og trangt,
Hand ønsked bort at flytte.
18.
End allersidst da vogte dig,
Du ingen Mand forfører,k1411
Atk1412 hand ved din optænckte Sviig
Hos Got Folck ilde hører,
5 Ey heller uden givenk1413 Sag,
At klage paa din Næste;
Men alting heller paa hans Bagk1414
Udtolcke til det Beste.
19.
Du veedst vel om Achitophel,k1415
Som Skalke-Raadk1416 oplagde,k1417
Om Doêgk1418 og Zibak1419 veedst du vel,
Hvorledis de beklagdek1420
5 U-skyldigt Folk mod Skel og Ret,k1421
Det fandtk1422 de stackels Præste,k1423
Disligestk1424 og Mephiboseth,k1425
Saa gaaer det end de fleeste.k1426
20.
Hvad andet er een Fissel-Tud,k1427
End Satans Hore-Unge?k1428
Hand har ham selver klækked ud
Udaf sin egen Tunge;
5 Thi Satan uden ald Ophør
For HErren os anklager,
En Hykler og det samme giør,
Som fisslerk1429 andris Sager.
21.
Een Søn gemeenligk1430 slægter paa
Sin Faders Art og Sæder,
Fuxsvantzerk1431 giør og ligesaa,
Sin Faders Spor hand træder.
5 Samtykkerk1432 hand i Fandens List,
Da frygter jeg og gruer,
At hand skal engang allersistk1433
Samtykke Fandens Luer.k1434
22.
Vi kand i Guds Ord klarlig see,
At ond vanartigk1435 Munde
Skal ey paa Jorden Lykke skee
Men kastis ned i Grunde,k1436
5 Og falske Folck skal ey opnaak1437
Sin halve Livis Dage,
Men naar de best i Blomsterk1438 staa
Skal deris Fryd aftage.
23.
Det haver vær't et gammelt Ord,k1439
At den, sin Ven bagvasker,k1440
Hand driver et tre-dobbelt Mord,
Ved it hand tre forrasker;k1441
5 Først myrder hand sin egen Siæl,k1442
Dernest den Mand, det hører,k1443
Den tredek1444 Mand hand slaerk1445 ihiel,
I det hand ham befører.k1446
24.
Saa følger siden der oppaa,
At der er tre besætte:k1447
Een Dievel ham i Munden laa,
Som Løgnen mon' anrætte,k1448
5 Een Dievel ind i Øret krøb
Paa den hand det fortaalte.k1449
Den trede ned i Hiertet løb
Paa den, med Sagen holdte.k1450
25.
Saa tal derfor beskedeligk1451
Om Venner og U-venner,
Lad hver Mand blive god for sig,k1452
Betænk, vi samptlig tienner
5 Een Mand, een Huusbond og een Gud,
Og een er alles Fader,
At een beliuver anden ud,k1453
Hand ingenlund' tillader.
26.
Dernest hvok1454 est du Menniske,
At du en anden dømmer?
Est du dog den Oprigtigste,k1455
Som giør alt det dig sømmer?k1456
5 Veedst du dig fri, veedst du dig reen?
Har du slet intet Lyde?
Saa kast paa mig den første Steen,k1457
Jeg kand det ey fortryde.k1458
27.
Men Broder, jeg vil sige dig,
Hvor voris Sag mon stande,k1459
Der staar:k1460 Naar een U-gudelig
At hand een Skalckk1461 vil bande,
5 Da bander hand sig selver først.
See til, du ingen haaner;
Jeg trôer,k1462 den Skalk er allerstørst,
Som i dig selverk1463 vaaner.k1464
28.
Er ey din Magt at giøre Got
Mod smukkek1465 Folck og fromme,
Da giør dog dennem ingen Spot
Med Ord og vrangek1466 Domme;
5 Lad ingenk1467 andet af dig skee,k1468k1469
End duk1470 vil dig skal hende,
At mand i din Omgiengelsek1471
Kand Troskab seek1472 og kiende.
29.
Hvo er den,k1473 som er værdig kiendt
Paa HErrens Bierg at vandre?
Den, som hâr ingen overskendt,k1474
Og ey bagvasket andre;
5 Og hvo er den,k1475 ô HERre GUD,
Som i dit Huus maa bygge?k1476
Den, som ej nogen skemmer ud,
Og ej hans Bag vil tygge.k1477
30.
Dit Smør og Kiød du Dag fra Dagk1478
Paa Punderenk1479 opveyer,
Paa detk1480 du ved et Overslag
Kand viide, hvad du eyer;
5 Hvi sætter du din Ord da ey
Paa Veye-skaalerk1481 rigtig?
Hvi løber du den galne Vey
Saa offte u-forsigtig?
31.
O JEsu Christ, som gik omkring,
Og giorde vel mod alle,
Bevark1482 vor Tankker fra de Ting,
Som lokker os at falde
5 Fra dig og Christen Kierlighed!
Mensk1483 du vil Liv beskiære,k1484
Da lad din søde Hiertens Fred
O JESU os regiære!

Det Niende Bud,

k1485k1486k1487
Du skal ikke begiære din Næstis Huus.k1488
Siunges som:
Kommer til mig, sagde Guds Søn.k1489
1.
Det Niend Bud dig minder paa,
At du skal ey med ond Attraa
Din Næstis Huus begiære;
Thi Huus og knudek1490 nævnes glat,k1491
Det er dog ey fortientk1492 saa bratk1493
For dem, der fattig ere.
2.
Ved Huus forstaaes alle Ting,
Der er i Huuset runt omkring
Af Middel, Gods og Ævne,
Af Senger, Benker, Kop og Kar,
Malm, Kaaber, Tink1494 og hvad mand har
Med meere til at nævne.
3.
Men ach! Jo meere denne Last
Forbiudis og afraadisk1495 fast,k1496
Jo meere den bedrivis;
Det er omstunderk1497 gangbark1498 Fund,k1499
At Gaard til Gaard og Grund til Grund
Med U-ret sammenrivis.k1500
4.
Til Ager vorder Ager lagt,
Et Huus til Huus opbygtk1501 med Magt,
Den Viisk1502 vil mange bruge,
Den Fattig maa fra Gaard oc Grund,
Den Rige sidder feed og rund,k1503
Og vil Alting opsluge.
5.
Det gaar, som det i fordomk1504 gik,
Da Kong Achabk1505 Begiæringk1506 fick
Til Naboths Pladsk1507 og Eye;
Hvad hand ey vant med Landsens Lov,
Fickk1508 Hustru ham ved Skalke-provk1509
U-lovligen til Veye.
6.
Dog maa det heedek1510 immerfort,k1511
Det var med Konstk1512 og Klogskabk1513 giort,
Det var en Sindsens Gave;
Detk1514 er en Mand i voris Land,
Som paa sin' Sager har Forstand,k1515
Og veed sin Doont at lave.k1516
7.
See, saa maa Rigdom agtis for
At være Viisdom, hvor det gaar,
Men fattig Mand foragtis,
Den arme selgis for to Sko,k1517
Hans lille Brød,k1518 hans Huus og Bo
Af mange efftertragtis.
8.
Men ach! den staar for Gud u-gild,k1519
Som giør en anden Huuse-vild,
Hvo veed, hvad sig kand hende?k1520
Maaskee, naar hand af Verden gaar,
Hand huse vild da selver faaer
Fra Himmerig at vende.k1521
9.
Løn som forskylt er gangbar Mynt,k1522
Alt som du kaagerk1523 tykt og tynt,k1524
Saa maa du det fortære;
Et lidet Brød den Fattig' hâr,
Men om det nogen fra ham târ
Een Morder mon' hand være.k1525
10.
Det Vand de trende Kemper tog,k1526
Der giennem Fiendens Leyer drog,
Da David dem udsendte,
Det agted hand for deris Blod;
Thi deris Blod i Fare stod,
Den Tid de Vandet hente.
11.
Saa agtis og i HERRENS Ordk1527
For blodig Synd, Manddrab og Mord,
Een andens Slæbk1528 at tage;
I det du æder Broders Brød,
Da æder du hans Krop og Kiød,k1529
Og tager ham af Dage.
12.
Hans Blod i dig du svælger ned,
Naar du vil ham hans modig Svedk1530
Med Rænkker fra besnære;k1531
Men du skal det igien udspy,
Det skal, som Vand i Skibe ny
Velkommenk1532 i dig være.
13.
Det lykkis skal for dig saa vel,
Som Naboths Blod for Jesabel,k1533
Som Ræve-Kruudk1534 for Rotter;
Som Judask1535 lyktis af sin Pung,
Som Achank1536 af Guld-smykket tung,k1537
Som Qvæg-Sølvk1538 udi Potter.
14.
Men om, maaskee, du sige vil,
At dig fuldkommenk1539 hører til,
Din Broders Gods med rette;
Hans Sejgel,k1540 Skriftk1541 oc Haandk1542 du hâr,
Hvork1543 hand dig til Forsickringk1544 klar
Sin Grund og Gaard pant-sætte.
15.
Og hvis hand ey den fulde Summ,
Naar Tiden er forløben om,
Med Renten kand indføre,
Da bør dig træde til dit Pant,k1545
Den anden baade vist og sandt
Af Dørren ud at kiøre.
16.
Jeg svarer dertil, om jeg kand,
Vel er det sandt, Gieldbunden Mand
Bør ald sin Skyld at svare,k1546
Dog bør en Christen Kiærlighedk1547
For Pengers skyld ey dempis ned,
Og ganske sletk1548 forfare.k1549
17.
Hvo er den Mand, som bør opgaa
Paa HErrens hellig Bierg at staa,k1550
Og i Guds Boligk1551 vandre?
Den som ey har sit Sølv og Skatk1552
Paa Bummerik1553 og Aagerk1554 sat,k1555
Saa hand udskienderk1556 andre.
18.
Og om end siunis nogen Ræt
At være paa vor Side sæt,k1557
Mand maa dog ey forglemme
Miskundheds Værk og Christendom;
Thi Gud er mod de Fromme from;k1558
Men hadsk imod de slemme.
19.
O stygge Synd, Begiærlighed!k1559
Hvor stor er din U-teerlighed?k1560
Hvor mange Siæle sænkkis
For din skyld dybt i Pølenk1561 ned?
Du est den allerverste Sædk1562
I Verden kand optænkkis.k1563
20.
Du ligner Pharaonisk1564 Ax,k1565
Som ganske tynd og mavre strax
Af Roden op mon' rinde,k1566
Derk1567 andre tykke Ax kom op,
Opsløg de dem med Stilck og Top,
Blev dog ey meere trinde.
21.
Begiærlighed og ligesaa
Opsluger altk1568 hvad hunk1569 kand faae,
Som Kræfft omkring sig æder;
Jo meere hende bæris til,
Jo meere hun dog have vil,
Og blîr dog aldrig feeder.
22.
Thi Øyet seer sig aldrig mæt,k1570
Og den, der har sit Hierte sætk1571
Til Guld, og demk1572 som klinge,
Hand tykkis aldrig have nok,k1573
Fik hand den gandske Verdenk1574 og,
Det siuntis ham dog ringe.k1575
23.
Men Døden og Fordømmelsen
Har snappet mangen Gierrig hen,k1576k1577
Og dem i store Diunger
Henkast i Luenk1578 Pine-fuld,
Som nu for alt sit Sølv og Guld
Har idelk1579 ævig Hunger.
24.
Vel tusind' Stæderk1580 er omveldt,k1581
Vel hundred tusind' Liv nedfeldt
For Gierrighed alleene;
Hvad var Ophav til Achans Død?k1582
Begiærlighed til Guldet rødk1583
Og til de Peng' u-reene.
25.
Hvad skyndet Judamk1584 til det Reeb,
Som hannem om Hals-beenet greeb,
Hvor ved hand sig mon henge?
Hans Gierrighed det har forvolt,
Af Gierrighed blev Christus solt
For nogle lumpenk1585 Penge.
26.
Lad derfor hver beholde sit,
Og vær fornøyet saa med dit,
Som dig af HErren givis.
Vær ey din Næste tung og svar;k1586
Men tak din Gud for hvisk1587 du har,
Saa skal du roeligk1588 trivis.n3k1589
27.
Hvo andre altid skiendek1590 vil,k1591
Hand skal og eengang sætte til,k1592
Maaske, før det kand tænckis,
Naar Æderkoppen har med Stræv
Udsued Fluen i sin Væv
Skal hun og selver krænckis.
28.
O JEsu Christ! som gav igien
De Ting, du aldrig røvet hen,k1593
Og ingen Mand u-lempet,k1594
Giv os, at vi dig slægter paa!
Saa HErrens Frygtk1595 kand Fremgang faa,
Og Synden vorde dempet!k1596

Det Tiende Bud,

k1597k1598k1599
Du skal ikke begiære din Næstis Huustro, ey Svend, ey P. etc.k1600
Siunges som
Broder, hvi est du saa mut, etc.k1601
1.
Sidste Bud paa Sinaik1602
Taler om, hvorledis vi
Aldrig maa begiære
Noget af den mindste Ting
I vor Broders Huus omkring
Findis til at være.k1603
2.
Førstk1604 forbiudis, mand ey maa
Lystisk1605 af een ond Attraa
Til vor Næstis Qvinde;k1606
Lysten er af Djævelen,
Hvo, som lokker andens Ven,
Skal Guds Vrede finde.k1607
3.
I Guds Ordk1608 er klarlig sagt:
Giør med dine Øyen Pagt,
At de sig ey vende
Hen til fremmed Qvinder bort,
Hvis du ey til Dødsens Port
Hoved-kulds vil rende.
4.
Hvo der spillek1609 vil med Beeg,k1610
Hand besmittis af den Leeg
Paa sin Finger Ender;
Mund og Næse blîr og sort,
Siden gaar hand skam-fuld bort
Og sig selv ey kiender.k1611
5.
Rør ey ved een andens Viiv,
Det har kostet mangens Liv,
Tænk, sligt kand ey sømme.k1612
Tænk paa din Samvittighed,
Tænk, at GUd dig bliver vreed,
Og kand dig fordømme.
6.
Øl og Mad tilfellisk1613 er,
Naar din Næste det Begiær
Du hâr det ey eene,k1614
Maden er til andris Gavn,
Men din Huustro i dit Favnk1615
Hun er din alleene.
7.
Joseph,k1616 som var huldk1617 og vaerk1618
Mod sin Huusbond Potiphar,
Siger til hans Qvinde:
See, din Herrek1619 mig betroor
Ganske sin Huusholdning stoor
Og hans Huus-Gesinde.k1620
8.
Intet er for mig u-spart,k1621
Intet er for mig bevart
Af det hand monn' eye,
Undertagen dig alleen',
Thi du, som hans Kiød og Beenk1622
Sover i hans Leye.
9.
Ach! Jeg var een daarlig Dreng,k1623
Dersom jeg hans Ægte-Seng
Skulle da besmitte,
Efterdi hand troor mig vel,
Hvik1624 skull' jeg med slig U-skelk1625
Mig mod ham beflitte?k1626
10.
Give GUD, at en og hverk1627
Disse Josephs Gierninger
Effterleve vilde!
Da blev mangen Synd u-giort,
Som dissverr! nu drivis fortk1628
Og begaais ilde.k1629
11.
Derfor, om dit Øye dig
Blive vil forargeligk1630
Og U-tugt undfanger,
Riv det hastig fra dig ud,
Og i Poenitentzis Luudk1631
Toek1632 det reent med Anger.
12.
Bedre er at du varst blind,
End dit Øye skull' dit Sind
Til U-dydk1633 forvende;k1634
Bedre er, at du var haltk1635
Eller i din Moder qvaltk1636
End i Pølen brænde.
13.
Endk1637 er det u-reedlig giort,
Om mand, Husbond u-atsport,k1638
Lokker eller snigerk1639
Nogen Mands hans Tienist-Folk,
Enten ved een listig Tolk,k1640
Eller nogen Smiger.
14.
Absolonk1641 fick en U-død,k1642
For hand fra sin Faders Brødk1643
Fik hans Folk besneegen;k1644
Kort Tid hand een Herre vaar,
Siden blev hand med sit Haar
Hengendis i Eegen.k1645
15.
Hand, som Folkets Hierter stal,k1646
Og bortsneeg dem i stor Talk1647
Fra sin rette Herre,
Gid hand ey omsider platk1648
Blev af Gud og Mand forlat,
Og fortabtk1649 dissverre!
16.
Nogle bruger og den Skik,
Biuder indk1650 med sig til Drik
Andre Folkes Svenne,
Lover dem Foræringer,
Skoonsel for Besværinger,k1651
Om de sigk1652 vil tienne.
17.
Biuderk1653 dennem ogsaa til,
Lønnen at forbedre vilk1654
Og at give meere,
En den forrig Huusbond gaf,
Atk1655 de sige skal ham afk1656
Og hans Brødk1657 qvittere.k1658
18.
Vinderk1659 de det ey med dem,
Og ey faar sin Villie frem
Udi dette Stykke,
See! saa legger de sig ind,k1660
At de kand een Tienners Sind
Til U-troeskab rykke.
19.
Slig og andre Trækkerk1661 med
Agtisk1662 for Begiærlighed,k1663
Synd mod Guds Befaling,
Og de saadant øvek1664 vil,
See! saa sandt som Gud er til,
Faaer de sin Betaling.k1665
20.
Sammeledisk1666 er ogsaa
HErrens Bud-Ord at forstaa
Om din Næstis Oxe;
Om hans Asen, Hest og Skiud,k1667
Bokker, Gieder, Faar og Stud
I hans Gaard fremvoxe.
21.
Ikke maa du paa hans Eng
Sende bort din Tøsk1668 og Dreng,
Grandens Græs at neye,k1669
Tag og intetk1670 af hans Høe,k1671
Ikke end en Næve Frøek1672
Af det hand mon' eye.
22.
Vogtek1673 dig, at ey dit Qvægk1674
Æder op hans Høstk1675 og Neegk1676
Og hans Ax nedtræder,
Lad hans Leyboolk1677 hegnisk1678 vel,
Fløtk1679 ey gammel Marcke-skelk1680
Eller Mærke-Stæder.k1681
23.
Ikke du fortrydek1682 maa,
At et Ax monn tykker staa
Paa din Næstis Ager;
See ey heller tvertk1683 der ved,
Fork1684 hans Øxenk1685 ere feed',
Og at din' er mager.
24.
Faaer din Grande Melk og Smør,
Da giør ey, som mange giør
Og hans Koe fortryldek1686
Med een lønligk1687 Troldoms Konst,k1688
Saa din Grande maa omsonstk1689
Melk i Kiernen fylde.
25.
Ikke maa du heller slaak1690
Naboe-Qvæget bruun og blaa,k1691
Om de af Vanvare
Giordek1692 paa din Eng et Trav;
Mand faar udi Nabo-Lavk1693
Ey saa strengk1694 fremfare.
26.
Eller om det hændetk1695 sig,
At din Oxek1696 dødelig
Grandens Oxe stanger,
Da skaff ham et andet Nødk1697
For det, som blev stanget død,
Atk1698 hand Skellk1699 entfanger.k1700
27.
Men hvis atk1701 du vegrer dig
Og ey, som det sømmer sig
Skell og Retk1702 vil svare,
Da skal du beskyldis for,
At du skammelig attraar
Næstens Qvæg og Vare.k1703
28.
Til Beslutning, Tak ô GUD!
Tak for dine gode Bud,
Du os med forleener,k1704
Giv, at vi nu elsker Dig!
Og vor Næste hiertelig
Som vor Øyne-steener!k1705


[TROSARTIKLENE]

Den Apostoliske Troes Article.
Forfattede i Tolv Sange.k1706k1707

illustrasjon

Den Første Sang:

k1708
Jeg troer paa GUd Fader,
Almægtigste Himmelens og Jordens Skabere.k1709
Siunges som:
Af Høyheden oprunden er, etc.k1710
1.
Kom hid I Folk i Landet boe,k1711
Vi villek1712 nu vor Christen Tro
I JESU Navn forkynde,k1713
Atk1714 vi med Munden giver Magtk1715
5 Alt hvad os er om Hiertet lagtk1716
Fra først til sidst begynde.k1717
HERre! Være
Med vor Tunge, Vi maa siunge
Dig ald Ære!
10 Og ey fremmed Guder lære!k1718k1719
2.
O store GUD, vi veed og troer,
At du i høyste Himlek1720 boer
Og hãr et ævigt Sæde,k1721
Til hvilket ingen komme kand,
5 Mens hand er i sin syndig Stand,
Ey heller kand optræde,k1722
Før at, hand platk1723
Inden Veggek1724 Kand aflegge
Dødsens Bolig,k1725
10 Og dig siden skue trolig.k1726
3.
Dernest veed jeg og det om dig,
At ey paa gandske Jorderig
Er nogen Gud din Lige;
Een GUD du er,k1727 Een Gud Du vaar,
5 Een Gud du blîr, mens Verden staar
Og siden i dit Rige
Altid med Fliidk1728
At regiere, Som een HERre
Over alle
10 Hvert Knæk1729 skal for dig nedfalde.k1730
4.
Paa Jorden er vel mange til,
Sigk1731 Guders Navn antage vil,
Og meget om sig meene;
Men lad dem høytk1732 indbilde sig,
5 De kand dog intet hielpe mig,
Jeg søger dig alleene.
Min Roe, Min Troe,
Du min Ære, du min Kiære
Du min Klippe,k1733
10 Lad mig aldrig fra dig slippe!
5.
Jeg troer, naar andre Guder døer,
At du est Gud, end da som før,
Din' Aar faaer ingen Ende,
Din Alder ey beregnes kand,
5 Det overgaar ald vor Forstand
Slig Løndomk1734 ret at kiende.
Dit Talk1735 det skal
U-begrundet, U-befundetk1736
Altid blive;
10 Ingen kand Dig Tid beskrive.k1737
6.
Jeg veed og end med viss Beskeed,
O GUD! at din Barmhiertighed
Med mig skal aldrig endis,
Ja, før skal Himlen falde ned,k1738
5 Og Jorden fløttis af sin Stædk1739
Og Luft til Jord omvendis
Før du Af Hue
Skal forgiættek1740 Og udslette
Dem af Tankke,
10 Som paa Naadsens Dørre bankke.k1741
7.
Derfor O HErre! Styrk min Troe,
At ey mit Hierte skal U-roe
For mine Synder finde,
Jeg veed, du ey forskiuder mig,
5 Jeg binder mig saa fast til dig,
Som Manden ved sin Qvinde.
Kiære HERRE!
Er jeg syndig? Du est myndig
At tilgive,
10 Lad din Miskund mægtig blive!
8.
Men at vi Troen til dig hâr,
Det er din Gierning u-fejlbar,k1742
Det er O Gud, din Gave;k1743
Vi af os selv ey veed den Sti,
5 Udaf dit Ord bekommek1744 vi
Den Kundskab, som vi have.
Hvad er i sær
Vore Tankker? Iddelk1745 Bankker,k1746
Blindek1747 Sander,k1748
10 Hvorpaa mange Skibe strander.
9.
See den fordømte Djevlers Flok,
Der staar,k1749 at de har Troen ogk,
Den dem dog intet bader,k1750
De veed det vel, at Gud er til,
5 Men at hand aldrig blive vil
Dem nogen gunstig Fader;
Thi De skelve,
Aldrig raaber eller haaberk1751
Mindste Naade,k1752
10 Men GUDS Dom foruden Naade.
10.
Men see, vor Gud, vi børk1753 dig Tak,
Vor troe er ey saa løes een Snak,
Som Dievlers Tro mon' være,
Hvad vi med Munden faaer bekient,k1754
5 Det har vi i vor Hierter prent;k1755
O Gud skee Priis og Ære!
Lad de Djevle
Kon fortviile Og bortiile
Fra dit Øye,
10 Men vi vil os til dig føye.
11.
End ydermeere troer jeg det,
At du est alles Fader ræt,k1756
Som skabt og fød er vorden,k1757
Din Børne-Flok utallig erk1758
5 Af Engler og af Mennisker
I Himlen og paa Jorden;
Alle Engle
Samt og alle Folk er taldek1759
Ere dine,
10 Baade disse, samt og hine.
12.
Og somk1760 du voris Fader er,
Du ey dit Navn forgievis bær,
Du sørger for os arme,
Saa sortk1761 er ingen Morian,k1762
5 Din Sool beskinner jo hans Plan,k1763k1764
Og giør hans Agre varme
Alle Dale
Du forgylder og opfylder
Med dit Gode,
10 Reyser alting op paa Fode.k1765
13.
Din Dug nedfalder titk1766 i Fleng,k1767
Saa snart paa de Barbarers Eng,
Som paa de Christnes Klode;
Een Hedning aldrig til dig bad,
5 Dog skaffer du ham Øl og Mad,
Ved din Forsiunk1768 den gode;
Thi den Sig hen
Vit udrækker Og forstrækkerk1769
Kost og Klæde,
10 Giver hver det de skal æde.
14.
Een Fader det til Hiertet gaar,k1770
Naar hand sin Børens Nød forstaar,
Du giør, O Gud! det samme.
Du vil ey nogen Synders Død,
5 Du redder, naar hand er i Nød,
Vil ham til dig annamme;k1771
Ære! være
Dig O Fader! Som forlader
Ald vor Brøde,
10 O hvor glad kand vi dig møde!
15.
En Fader er sin Søn saa from,k1772
Naar hand een Fisk ham beder om,k1773
Da gîer hand ey en Slange,
Hand gîer ey for et Brød een Spon,k1774
5 Ey for et Egg een Skorpion,
Hand lader hannem fangek1775
Hvad hand paa Standk1776
Ham ombeder Og tilstæderk1777
At hand nyder
10 Alt hves somk1778 hans Hierte fryder.
16.
Kand den meddeele Gaver god,k1779
Som er slet ond af Hierte-rod,
Hvad mon dig, Gud! da sømme?
Du som est idelk1780 Godhed Selv,
5 Hvor af udflyder, som en Elv
Ald Naadens rige Strømme;
Skulle nogle
Huusesk1781 Fædre være bedre
End vor HERRE?
10 Ney; Det kand dog aldrig være.
17.
Almægtig est du og O GUD!k1782
Det vidne kand din Tordens Liud,
Den stolte Luftens Kiempe,
Saa sterkt er intet brusend Vand,k1783
5 Du med dit Ord det stille kand,
Og stride Strømme dempe;
Vandet, Landet
Er dig lydig og ærbydig
Allevegne,
10 Hvo kand ald din Magt opregne?
18.
Du taler til det røde Hav,k1784
Strax staar det skilt, som Muur og Grav,
At Folk kand tør-skoed vandre,
Du slaar et Slag paa haardenk1785 Kamp,k1786k1787
5 Da maa den give Vand og Damp
Og sin Natur forandre.
Aldting Omkring
Du forvænderk1788 Med din Hænder
Hvad dig løster,
10 Intet dig paa Magten brøster.k1789
19.
Du Jordans Flod,k1790 hvi blev du tam,
Hvi stod du stille som et Lam?
Guds Magt var den dig standsed,
Af samme Magt ald Jorden skalv,
5 De store Biergek1791 som en Kalv
For HERRENS Tale dandsed.
For dig muglig
Alting ere, og maa være
Klar og reede,
10 Stoor og mægtig maa du heede.k1792
20.
Alt hvad din Hænderk1793 tager paa,
Var vor Brød-stykker end saa smaa,k1794
Da maa de store blive,
Før dit Folk skulle lide Nød,
5 Før skulle Steene vorde Brød,k1795
Og Lufften Mannak1796 give.
Herrer, Førsterk1797
Potentater,k1798 Mayestaterk1799
Maa nedfalde,
10 Og dig Over-Herrek1800 kalde.
21.
Vi troer, du est een Skabermand,
Du giorde Himmel, Jord og Vandk1801
Alt efter eget Tykke,k1802
Usynlig, samt og synlig Ting,k1803
5 Udi Naturen rundt omkring,
Det er dit Mester-Stykke,
Saa de Alle
Sat er vorden I sin Orden,
Som du vilde,
10 Etk1804 fra andet rigtigtk1805 skilde.
22.
Befæstningenk1806 blev først udstrakt
Til Loftk1807 og Hvelvning blev handk1808 lagt
For Folk og Fæ disslige,
Mand seer der tvende store Lius,k1809
5 Der blinker hine Himmel-Blusk1810
I tusind Tall tillige;
Eenhver i sær
Har sin gange Circler mangek1811
At spassere
10 Om og om alt meer oc meere.
23.
Du satte paa den Hvelving blaa
De Siuv Planeter,k1812 der at gaa
Saturnus, Mars og fleere,
Eendeel af dem gaar seenk1813 og spag;k1814
5 Men Solen skal just Aar og Dagk1815
Rund-deelenk1816 om passere,
Den Skik dek1817 fik
Til at vandre Blant de andre
Skal ey vendis,
10 Førend gandske Verden endis.k1818
24.
Der staar og paa den Stierne-Salk1819
De Himmel-Tegnk1820 Tolv af Talk1821
I hvilke Solen ager,k1822
Een hver forbliver i sin Kretz,k1823
5 Er med sit eget Huusk1824 tilfretz,
Og andris Gangk1825 ey tager.
Men Nøer og Søørk1826
Mod den endek1827 Staar de tvende
Poler kolde
10 Som den gandske Bygning holde.
25.
See, saa kand vi med Davidk1828 see
Befæstningenk1829 og Himlene
Din' Fingres Gierning mægtig,k1830
Samt Sool og Maanen i sin Grad,k1831
5 som skiller Aarsens Tider ad,
Og spankerk1832 meget prægtig;
Saa de Himle
Skal opregne Allevegne
HERRENS Ærek1833
10 Og hans Lov og Priis frembære.
26.
Thi see, den Skikk1834 du dennem gav,
Ey nogen Tid den lader af,k1835
Mensk1836 Jordens Klode varer,k1837
Den du befæsted midt i Vand,k1838
5 Saa hun til ingen Side kand
Fra Middel-Punctenk1839 fare.
Alle Himle
Omkringdriver, Men hun bliver
U-afladigk1840
10 Saasom Middel-Klodenk1841 stadig.k1842
27.
Det er dog meest at undre paa,
At Jorden skal u-rørlig staa,
Som dog paa intet henger,
Hun, som har saadan Tyngek1843 stoor,
5 At hun dog hverken Søer ey Noor
Til nogen Kant henslenger;k1844
Hun sat er platk1845
Som den Blommek1846 Egget ommek1847
Mit i flyder,
10 Og saa Middel-rommet nyder.
28.
Mig og forundrer i mit Sind,
At Jorden, som er Kugle-trind
Kand Folk og Huus annamme,k1848
Hverk1849 siunes de staar oven paa,
5 Og de, som mod vor Fødder gaa
Dem siunis og det samme;
Hver boor, Hver Snoork1850
Mod hver andre, Kand dog vandre
Alle liigek1851
10 Med sin Fod paa Jorden stige.
29.
Almægtig Gud! Hvor kosteligk1852
Har du stafferetk1853 Jorderig
Med Bierg og dybe Dale?
Med Fior og Elv, med mangen By,
5 Hvesk1854 Taarne strekkerk1855 op i Sky,
Og konstrigk1856 monnek1857 prale.k1858
Moser,k1859 Roser
Tulipaner, Høye Graner.
Ask og Linder,
10 Som sig her og der befinder.
30.
Af Klippen huggis Guld og Malm,k1860
I Dalen voxer Hørk1861 og Halm,k1862
Paa Bierget røde Druer,
Der rinderk1863 Ax af sortest Muld,
5 Ald Jorden er af Rigdom fuld,
Ihvork1864 mand hende skuer,
Kaalde Knaaldek1865
Giver Kaaberk1866 Bierge Draaber,k1867
Dyrek1868 Miiner,k1869
10 Hvor med fyldis Pung og Skriner.k1870
31.
Spasserer mand til Lunden hen,k1871
Da høris Stærr og Stillitzenk1872
Hvor de Musicken rører,k1873
Dend Nachtergal er Altenist,k1874
5 Og Lærken blifver Discantist,k1875
Men Uglen Bassen fører;
Svinger, Springer,k1876
Somme skurrer,k1877 Somme kurrer,
Gîr GUD Ære,
10 Som dem skabte til at være.
32.
Vil man hengaa til Havsens Bred
Hvor Bølgen spillerk1878 op og ned,
Da seer mand HErrens Under,k1879
Hvorledis at det brusind Hav
5 Nu voxer frem, nu tager af
Hver sex samfælde Stunder;k1880
Der er Fisker:k1881
Lyren, Seyen, Torsken, Skrejen,
Lax og Brosmer,k1882
10 Grommek1883 Hvale, Sæl og Rosmer.k1884
33.
Det og Betenkning give maa,
At hver een Bæk, hver Elv og Aa
Til Havet alle rinder,
Did fra de kom, did fâer de hen,
5 Dog bliver Havet ey igien
Desk1885 fulder eller minder;k1886
Saa kand I Vand
GUD! din Veye,k1887 Spor og Leyek1888
Ligge strakte,k1889
10 Dog det ingen vel kand akte.
34.
I store Vand har du din Sti,k1890
Du giennem Luften reyser fri,k1891
U-kiendt er dine Hæster;
Dend tynde Sky er din Karreet,
5 Hvorpaa din Guddoms Mayestêt
Sin Fod u-synlig fæster,k1892
Mægtig Prægtig.
Meget store Er din Forek1893
Underlige,
10 Hvo er den det kand udsige?k1894
35.
Du sanker Luften fuld af Vand,k1895
Een liden Sky det holde kand
Saa tæt som i een Flaske,
For Havit sættis Laas og Dør,k1896
5 Atk1897 det ey skal med ny Oprørk1898
Det tørre Land forraske;k1899
Saa viit,k1900 Saa siitk1901
Maa du komme Bølge grommek1902
Og ey lenger,
10 GUD har sat dig Maalk1903k1904 og Stenger.k1905
36.
Alt dette, som er før omtalt
I Himmel, Hav, paa Jord og alt
Det skabte GUD een Uge,k1906
Sex Dagers Tidk1907 det Værk blev klar,k1908
5 Den siuvend' du beskicketk1909 har
Til Hvile-Dag at bruge.k1910
Dog du Endnu
Hâr Umage Og maa tage
Alting vare,k1911
10 Paa detk1912 intet skal forfare.k1913
37.
Til Hvile du dig vel begav,
Dog dermed blev ey skaffet af
Ald din Huusholdnings Tanker,k1914
Men end, som før, opholder alt,
5 Og skaber aarlig ny Gestaltk1915
Paa Jordens Frugt og Ranker,
Skaffer Eenhver
Som kand blæse Aandk1916 af Næsek1917
Liv og Føde,
10 Ellers lagdis Verden øde.
38.
Mand bør og ikkek1918 tenke det,
At du blevst af Arbeydet træt,
Og derfor Hvile søgte,
Ey heller at du varst saa lad,
5 Og ey Besværingk1919 have gad,
Og for Amagtk1920 skull frygte;
Ach ney; Dig ey
Noget fattis,k1921 ey udmattis
HErrens Hænder,k1922
10 Ald Natur din Omhuk1923 kiender.
39.
Du dig i Sengen ey begrov,
Som den der haver Søvn behov,k1924
Ney; Slig var ey din Hvile;
Hands Øyenbrynk1925 ey lukkis til,
5 Som Israel bevogte vill,k1926
Der paa mand ey maa tvile.
Mand gaar, Mand staar,
Hvor mand ere Til at være,k1927
Hvad mand driver,k1928
10 GUD Altingestk1929 agt paagiver.
40.
Om mand et Spørsmaal foreslog?
For hvad Aarsagk1930 sig GUD antogk1931
Den Skabelsens Umage?
Da svaris dertil kortelig,k1932
5 Det blev ey giort for dig og mig
Vellysten at opdrage,k1933
Som at GUD platk1934
Var forbunden,k1935 Lov forvundenk1936
Os til Villie
10 Alting i Bered at stille.k1937
41.
Men derfor blev Naturen til,
At GUD sin Lovk1938 og Ære vil
Af Creaturetk1939 have,
At hand, som er saa god og viis,
5 Skal altid sigis Tak og Priisk1940
For ald Velgiernings Gave.
Naar atk1941 Hver Statt,k1942
Stædk1943 oc Stænder,k1944 Qvinder, Mænder
Daglig skue
10 Med sin Øyne GUds Formue.k1945

Den Anden Sang.

k1946
Jeg troer paa JEsum Christum,
Hands eeniste Søn vor Herre.k1947
Siungis som:
Vær tilfreds min kiære Siæl, etc.k1948
1.
VI bekiender, veed og troer
JEsum Christ at være
Een Almægtig HErre stor
Til GUd Faders Ære,
5 Lige stoor i Guddoms Pragt,
Lige stoor i Kraft og Magt
Medk1949 sin kiere Fader,
Efter Skriftens Blader.k1950
2.
GUD er een i Værelse,k1951
Men Personer trende,k1952
Paa hvad Maade sligt kand skee
Kand Fornuft ey kiende,
5 Mand ey grandske maa derom,
Men vor Tankker skievk1953 og kromk1954
Bør at holdek1955 stille
Under Troens Villie.
3.
I Foreeningk1956 bunden er
Alle Tre Personer,
Dog tillegges hver i sær
Kraft og Magt og Throner.k1957
5 Faderen har Guddoms Navn,
Sønnen GUD i Faders Favn,k1958
Aanden skal og bære
Samme Guddoms Ære.
4.
GUD er sterk alleneste,k1959
Dog er Trende sterke,
En er alle Disse Tre,
Dog har hver sit Mærke:k1960
5 Faderen har Alting skabt,
Sønnen, det som var fortabt,
Med sit Blod forløser,k1961
Aanden Naaden øser.k1962
5.
Hver af Dem er GUD for sig,
Dog ey trende Guder,
Gandske u-opløselig
Er de Løndomsk1963 Knuder.
5 O een Riigdoms dyb Afgrund!
HErrens Viisdoms skiulte Pund!k1964
Hvo kand nogenlunde
Dine Spor udgrunde?k1965
6.
Vi bekiender i vor Tro,
JEsum Christ at være
Ordet,k1966 som hos os mon boe,
Og paa sig mon bære
5 Voris Manddoms Blod og Kiød,
Som paa Korset har taald Død,
Og vor Synd forsoonet,
Saa med Ære kronet.
7.
JEsus er det beste Navn,
Som er paa vor Tunge,
Alle Mand med Eftersavnk1967
Veed der om at siunge,
5 JEsus er den sande Christ,k1968
JEsus er vor Frelser vist,
JEsus er den beste
I vort Huus kand gieste:k1969
8.
Er min Siæl i Hungers Tvang,k1970
JEsus er min Føde,k1971
Er jeg tørst og lider Trang,
JEsu Blod det rødek1972
5 Ald min Tørst forleskek1973 kand,
JEsus er den eene Mand
Jeg i Død og Live
Eed og Pligtk1974 vil give.
9.
JEsu, jeg har givet mig
Dig i Vold alleene,
Ingen anden, uden dig
Lover jeg at tienne.
5 I dit Navn da blev jeg døbt,
Med dit Blod har du mig kiøbt,k1975
Med din Død og Pine
Hialp du mig og Mine.
10.
Derfor jeg ey andet kand,
End jeg jo maa dyrke
Dig, ô JEsu, GUd og Mand,
Ald min Liidk1976 og Styrke,
5 Ald min Sagk1977 jeg dig betroer,
Alt mit Haab paa dig beroer,
Derpaa vil jeg leve,
Derpaa vil jeg stræve.
11.
Fra den Tro, mens jeg er til
Vil jeg aldrig falde,
Uden dig jeg aldrig vil
Nogen Gud paakalde,
5 Hvis jeg glemmer denne Mand
Glemt har jeg min høyre Haand,k1978
Glemt har jeg min Lykke,
Glemt har jeg mit Smykke.
12.
Og om det saa skulle skee,
At mand os med Trengsel
For dit Navns Bekiendelse
Kaste lod i Fængsel;k1979
5 JEsu! du os da bereed,
At vi med Taalmodighed
Verdens Spottk1980 fordrager,k1981
Og dig ey forsager.k1982
13.
Skulle vi for din Skyld bort
Udaf Land forjagisk1983
Hen til Verdens yderst Ort,k1984k1985
Og med Trussel plagis,
5 Hvor vi vanke skalk1986 paa Jord,
HErre! styrk os i dit Ord!
At Tyranners Villie
Os fra dig ey skillie.
14.
Hedninger forundris ved,
Og os Christne laster,
At vi vor Fortrolighedk1987
JEsu! paa dig kaster;
5 Men jeg svarer dem derpaa,
At de Hundek1988 ey forstaa
Hvad dit Navn betyder,
Og hvor sødtk1989 det lyder.
15.
Fingek1990 de den mindste Smag
Af din Sødheds Kiærne,
De skull' efter denne Dag
Dig samtykkek1991 gierne;
5 Men for Guld den aldrig græd,k1992
Som har Guldet aldrig seed,
Hvad kand mand i Ræntek1993
Af Bedrager vente?
16.
Men atk1994 ikke Hedninger
Skal vor Troe forhaane,
Da forkyndis een og hver,
Som vil Øret laane,
5 At vi derfor dyrker dig,
Fordi du af Himmerigk1995
Est GUds Søn alleene,
Og hands Ordk1996 det reene.
17.
Ey alleene blant all Sædk1997
Den Høyst-elsktk1998 Udkaarne,k1999
Men end ogk2000 fra Ævighed
Himmel-fødk2001 Eenbaarne;
5 Faderens Klar-Heeders Glantzk2002
Og hands Væsens Kiende-Krantzn4k2003k2004
Hvo som det benægterk2005
Hand mod Sandhed fægter.
18.
Spottere staar der paa stift,k2006
Det kand sig ey lave,k2007
At GUd, som var aldrig gift,
Hand een Søn skull have;
5 Men det er Fornuftens Dom,
Som er baade skeev og krom,k2008
Og om HErren dømmer
Det som ikke sømmer.k2009
19.
Gak,k2010 og det af Christo lær,
Thi, naar Peder siger:
Du den levend' GUds Søn er;k2011
Denne Kundskab stiger
5 Ikke op af Kiød og Blod,
Svarer hand,k2012 min Fader god
Dig det kundgiort haver
Ved sin Himmel-Gaver.k2013
20.
Vi vor Tro om HErrens Søn
Ogk2014 Bekiendels bygger
Ikke paa Fornuftens Skiøn,
Men det som er trygger,
5 GUds Ord og hands levend' Kraft
Som gîr Troen Rood og Saftk2015
Og i Hiertet skriver,k2016
At vi Petrik2017 bliver.
21.
Klipperk2018 ved den Klippe-Tro,
Hvor ved Christus fæster
Kirken, og i os vil boe
Som sink2019 værdig Giæster,k2020
5 Vi paa Hovet-Hiørne-Steenk2021
Levend' Steene fast og reen
Byggis i GUds Tempel,
Selv GUds Huus og Stempel.k2022
22.
Riimligtk2023 kand til overflødk2024
Af Naturen viisis,
Søn at GUd kand have fød;k2025
Thik2026 kand Soolen priisis
5 I sit Skin straxk2027 fød af sig,k2028
Ild i Luen,k2029 som sig liig
Sindetk2030 kand til Live
Tankers Fosterk2031 give;
23.
Kand Fornuft, Forstandighed
Og vor Villie føde
Kiærlighed,k2032 som stedse veedk2033
Itk2034 tilhaabek2035 støde?k2036
5 Hvik2037 kund ey af GUd udgaa,
Ævig Viisdom,k2038 som mon staa
I eet Væsenk2039 runden,k2040
I een Liighedk2041 funden.k2042
24.
Haver GUd af intetk2043 skaftk2044
Verden og dens Viide,k2045
Hvi skull da den ævig Kraftk2046
Ey hos hannem side,
5 At hand af sin Værelsek2047
Sin udtrykket Lignelsek2048
Kunde selv fremgive
Og sit Billedk2049 skrive?
25.
Falt ham nu det eene læt,
Hvorfor ey det andet?
Det er Synd og stor U-ræt
Og een Skam i Landet,
5 At mand med een Sindsk2050 Fortrædk2051
Nægter HErrens Hærlighed;
Hvad er Thomas Tvillingk2052
Andet end een Villing?k2053
26.
Saa kand Sindets Slutningerk2054
Riimlighedk2055 indføre,k2056
Erek2057 dog kun Lignelser,k2058
Som Opliusningk2059 giøre;k2060
5 Men Beviislighedenk2061 hør
Tilk2062 GUds Ord og Aand, som giør
Troen fast og sikker,
Atk2063 den ikke vrikker.k2064
27.
Lov skee GUd, at du dit Ord
For os har opdaget,k2065
Og U-myndigk2066 det kundgiord,
Det dig saa behaget;
5 Men for det selv-klogek2067 Pak,
Som af GUds Ord giør een Snak,k2068
Du forborgetk2069 haver
Ald din Naades Gaver.
28.
Vi troer da, GUds Søn er ud
Af sin Fader ganget,
Lius af Liusk2070 og GUd af GUd,
Klarhedk2071 ham omfanget,k2072
5 Fød, men ævig fødk2073 er hand,
Ævighedens Fader, mand
Priiser ham og kalderk2074
Uden Aar og Alder.
29.
Ligestor med Faderen,
Itk2075 i Guddoms Være,k2076
Men atskilt Person og Ven,
Herlighedens HErre,
5 Livits Førstek2077 stærk og stoer
Ærens Konningk2078 u-kiendtk2079 boer
Udi Liuset prægtig,
Eenek2080 viis og mægtig.
30.
Der fra gik hand ud og kom
Her til Verdens Klode,k2081
Lod sig føde Hierte-from,k2082
Mennisken til gode,
5 HErren udaf Himmelen
Liig er bleven Mennisken,k2083
Hand vort Kiød er bleven
Og vor HErre skreven.k2084
31.
HErren vor Rætferdighed,k2085
Ondskabs Herredømmerk2086
Som har brudt, og ævig Freed
Os tilført, vi rømmer,k2087
5 Som har førtk2088 fra Mørk til Lius,k2089
Til sin Testamentersk2090 Huus,
Borger-Ræt at nyde,k2091
Atk2092 vi os maa fryde.
32.
Hand hâr kiøbt os med sit Blod,k2093
Eegetk2094 Folk at være,
HErren udaf Jesse-Rodk2095
Sat er atk2096 regiere.
5 Udi Davids Stadk2097 og paa
Zion,k2098 som skal stedse staak2099
HErrens frugtbar Bolig,k2100
Og hands Hviile rolig.
33.
Der regiærer hand i Fred,
Sandhed, Fryd og Glæde
Af den Hellig Aand beredk2101
I vor Hiertis Sæde,k2102
5 Ved Retfærdighed og Ræt
Holder hand sit Rige næt,k2103
Troen er hands Bælte;k2104
Som giørk2105 troend' Hælte.
34.
Hand sit Legems Hovet er,k2106
Raader det og byder,
Liv og Aand, Beveegelser
Stedse fra ham flyder
5 Ind i Legemet med Kraft,
HErrens Frygtis Roed og Saft,k2107
Hand sin Brudk2108 bepryder
Med ald Himmel-Dyder.k2109
35.
Kirken vogter hand med Flid
Ifra Satans Vælde,
Og ifra de Ondis Iid,k2110
Som dens Muur vil fælde,k2111
5 Med sin Fliig bedækker handk2112
Brudenk2113 udi Trengslersk2114 Land,
Til hun fri fra Møyek2115
Skuer hamk2116 med Øye.
36.
Tak ô Christe,k2117 HErrens Søn,
Vi dig HErre kalde,
Udi Troe og ivrig Bøn
Vi for dig nedfalde,
5 Dine Tiennere med Ræt,k2118
Thi du har i Frihed sætk2119
Os fra Satans Snarek2120
Og fra Dødsens Fare;
37.
Tienne bør vi ham bered
Ald vork2121 Livis Dage,
I retfærdig Hellighed,k2122
Og hands Aag paatage,k2123
5 Tænk, I dyrt er kiøbt af hamk2124
Som GUds u-besmittet Lam,
Ey med Edelsteene,
Men hands Blod det reene.
38.
Priiserk2125 derfor HErren stillk2126
I Jers Siæl og Lemmer,
Som den HErrek2127 hører til,
Og hands Ære fremmer,
5 Elsker, holderk2128 HErrens Ord,
At hand maa sit Huus og Bordk2129
Udi eder tage,
Atk2130 I ham maa smage.k2131
39.
JEsu,k2132 du os selv bered,k2133
Atk2134 vi tienne kunde
Udi brendend Kiærlighed,
Og ey søvnig blunde;k2135
5 Men aarvaagenk2136 stride saa
HErrens Strid, at vi maa faa
Seyer,k2137 Ærens Krone,k2138
Fryd og Glædskabsk2139 Tone.
40.
Styrck os, Christe,k2140 i vor Kamp,
Trøst os i vor Møye,k2141
Ryk os op fra Verdens Dampk2142
Til dig i det Høye,
5 Til de lystig Værelserk2143
Hos GUds høyre Haand, hvor hver
Dig vor Sool og Glæde
Hallelujak2144 qvæde!

Den Tredie Sang.

k2145
Undfangen af den Hellig Aand, fød af Jomfru Maria.k2146
Siungis som:
Sorrig og Glæde de vandre tilhaabe, etc.k2147
1.
SØdestek2148 JEsu! jeg vilde vel gierne
Om din Undfangelse dyppe min Pen,k2149
Men den Materjk2150 for Menniskens Hierne
Er alt forsvark2151 til at langek2152 derhen,
Ingen Forstand Slutte det kand,
Barnk2153 at avlis foruden aldk2154 Mand.
2.
Qvinder befrugtis og vorderk2155 vel svanger,k2156
Naar der af Mænd er Beblandelsek2157 skeed,
Men see! din Moderk2158 i Livetk2159 undfanger
Og dog af Mand ey det ringeste veed,k2160
Værket gik fort, GUd har det giort,
Ingen mand hialp dertil lit eller stort.
3.
Aanden, som før over Vandene svæved,k2161
Aanden, som ud ifra Faderen gik,k2162
Aanden, som har ifra Ævighed levet,k2163
Hand var Aarsage, den Moder undfik;k2164
GUds Hellig Aand Bant selv det Baandk2165
Uden ald Hielp udaf Menniskensk2166 Haand.
4.
Og at Mariak2167 den Naadek2168 tilfalder,
At hun begydisk2169 med Frugtbarheds Saft,
Skriften det een Overskyggelse kalderk2170
Udaf den Høyestis Hellige Kraft;
Men Maaden ret,k2171 Hvordan atk2172 det
Har sig beskaffet?k2173 Det tier jegk2174 slet.k2175
5.
Ingen mand veed og tilfulde kand sige
Fostret,k2176 hvorledis det bliver bered?k2177
Meget langt mindre da kand mand indkige
Ind udi saadan GUds Hemmelighed.
Nok er det mig Paa Jorderig,
At jeg veed, Christus er bleven mig liig.k2178
6.
Andre har Fader og Moder paa Jorden,
Men duk2179 paa Jorden er Fader-løs slet,k2180
Moder-løs est du i Himmelen vorden,k2181
Underligk2182 regnis din Afkomk2183 og Æt.
Een Møek2184 dig klark2185 Til Verden bar,
Hundrede tusinde Sødskind'k2186 du hâr.
7.
Stenen for Kongens af Babylons Øyek2187
Siuntis at falde gesvindigk2188 her ned
Oven fra Klippernes Topper hin høye,
Og ingen Hænder dog rørde derved.
Hvok2189 er den Steen? JEsus alleen
Kommen af Høyden foruden ald Meen.k2190
8.
HErren ej Menniskens Hænder hin sterke
Havde til Stenen dens Nedkomst behov,k2191
Stundom hand virker det Folk ey kand mærke,
Stundom hand kræverk2192 ald Verden til Prov.k2193
Ordet er Kiød,k2194 HErren er fød,
Guddom og Manddomk2195 boor under it Kiød.
9.
GUd og een Jomfru een Søn har tilhaabe,k2196
Faderen hissedk2197 og Moderen her,
Alle det hører, til Lykke de raabe,
Himmelen selverk2198 sin Ønskek2199 frembær,
Strømmerk2200 og Vand, Biergerk2201 og Land
Træer og Lundek2202 de klappe med Haand.k2203
10.
See, saa fuldkommis det David hand siger:k2204
HErren er GUd og it Menniskis Sæd.k2205
Englerne saadant begierlig indkiger,k2206
Gandske Naturenk2207 forundris derved.
GUd er i os, GUd er her hos,
Dievelen, Døden og Verden til Trods.k2208
11.
Rindende Kilde til Samson at leskek2209
Sprang af fortørred' Kind-tænder her frem,
See, saa vil GUD med Frugt-bringende Vædskek2210
Jomfruens Legeme giøre beqvem,k2211
Detk2212 er den Ting, Som udi Ringk2213
Aldrig før hentisk2214 ald Verden omkring.k2215
12.
Detk2216 er den Port i GUds Helligdoms Sæde,k2217
Hvor at ey nogen gik ind eller ud,
Ingen bevilgdis den Dør at indtræde,
Uden den eeniste Israels GUD.
Christus saa smugt Aabnet med Tugtk2218
Porten, som siden blev gandske tillukt.
13.
Detk2219 er det Nyt, som paa Jorderig skeede,
Hvorom i Bibelen talis saa frit,k2220
Det er den Dag, at vor HErre beredde,
Hvorefter Fædrene sukket saa tit;k2221
Dagen er seed,k2222 Tiden er skeed,k2223
Lader os frydis og glædis derved!
14.
Konger og Førsterk2224 af Hiertens Formuek2225
Ønsket at leve den frydeligk2226 Dag,
At de med legemlig Øyne maatt' skue
Det som nu sees til mangens Behag,
De dog ey fik Beseek2227 den Skik,k2228
Tiden for dennem forhastigk2229 forgik.k2230
15.
Men vi, som lever, vi bør os at fryde,k2231
Thi vi kand siunge med hierteligk2232 Ro:k2233
HErren for vor Skyld lodn5k2234 Himmelen bryde,k2235
HErren er kommen blant Folket at boe,
HErren er her! HErren er nær!
HErren er seedt og troed af eenhver.
16.
Trodsk2236 dig du Dievel, hvad vilt du vel giøre?
Hvem vil du klage?k2237 See, Christus er fød.
Hvem vilt du nu for vor HErre forføre?k2238
Veedst du ey, Christus er bleven vort Kiød?
Er det nu saa? Hvad staar da paa?
Christus kand tusinde Dievler modstaa.
17.
Vær da velkommen ô JEsu, vor Broderk2239
Vær nu velkommen i Kiødet os liig!
Ingen af alle, som fødis af Moderk2240
Holder vi meere kiærkommen, end dig.
Tusind god Tak, Uden ald Lak,k2241
Vi din Velkomk2242 i Viin-Kalkenk2243 uddrak.k2244

Den Fierde Sang.

k2245
Piint under Pontio Pilato, korsfæst, død og begraven.k2246
Siungis som:
Maria hun er een Jomfrue reen, etc.k2247
1.
AChk2248 Jammer, Nød, ach Hierte-Saar!
Ach Ynk og megen Klage!
Den beste Mand paa Jorden vaark2249
Lod Folk uskyldig plage,
5 Og førde hen til Dødsens Land
Een hellig Mand,
Som aldrig havde Mage.k2250
2.
Een Morder og een Barrabas,k2251
Hvis Hals var værd een Strikke,k2252
For ham gaar Bøn og Supplicatz,k2253
Ham rører Sverdetk2254 ikke;
5 Men over JEsum Mild og From
Gaar blodig Dom,
Hands Blod skal Jorden drikke.
3.
Er saadant ræt? Da hielp os GUD!
Hvad vil I Jøder sige?k2255
Naar her skal gaa Befaling ud,
At I for Domk2256 skal stige?k2257k2258
5 Og svare for det Hellig Blod
I styrtek2259 lod,
Hvork2260 vil Jersk2261 Straf da skrige?k2262
4.
Saa bliver Lov og Domme brugt
Som Fugle-Fængersk2263 Snare;
Smaa Duerk2264 fængslisk2265 i sin Flugt,
Før de det tager Vare,
5 Men sorte Ravne flyver fri
Slet Rund forbik2266
Og veed af ingen Fare.
5.
Udi vor Troisk2267 Puncterk2268 er
Pilatik2269 Navn indskreven,
Det er ey for hands Dyder sær,k2270
Men hermed er hand bleven
5 Udraabt for een u-redlig Mand,k2271
Ved hvis Forstand
It Hyklers Værk blev dreven.k2272
6.
Sin Haand hand toedek2273 reen i Vand,
Hands Siæl var ey dissreener;k2274k2275
Et Skink2276 for GUD ey gielde kand,
Ney, HErrens Øyen-Steenerk2277
5 Er alt forklark2278 at sætte saa
Een Brillek2279 paa,
Det feyler dem det meener.k2280
7.
Giv agt du Dommer-Stand derpaa,
Seer tilk2281 hvad Domk2282 I fælde,
Betænk, I skal for HErren staa,k2283
For hvilken ey kand gielde
5 Personernes Anseelser,
Tænk at I er
Lagt under HErrens Velde.k2284
8.
I skal ey de Betrængtisk2285 Sag
Fra Rætten udelukke,
Atk2286 arme Folk, hvis Pung er svag,k2287
Ey nødisk2288 skal at sukkek2289
5 Anseerk2290 og eyk2291 den Stoltisk2292 Pung,
At handk2293 er tung,
Og vil paa Magten pukke.k2294
9.
O Sødek2295 JEsu!k2296 Du blev bragt
Til Korset hen atk2297 slagtis,
Din Hænder blev til Træetk2298 strakt,k2299
Din gandske Huudk2300 betagtisk2301
5 Med blodig Vunderk2302 op og ned,
Dit Livs Afskeed
For et Vidunderk2303 agtis.
10.
Hver dig til Spot tillagde sit,k2304
Og giorde hvad de kunde,
Saa blev det GUds Lamk2305 sønderslit
Af hine bidske Hunde;k2306
5 Ey nogen Ynk, Miskund, ey Fred
Blev her beteed,k2307
Ey Medynk nogenlunde.k2308
11.
Da var Mørkhedsens onde Magtk2309
Og Satans Spille-Time;k2310
Da blev det Verk til Veye bragt,
Hvorved at Sool i Strime
5 Blev mørk som Kull og Blussel bark2311
At skinne klar,
Men faldt saasom i Svime.
12.
Lad JEsu Kors,k2312 ô Menniske!
Dig gaa til inderst Hierte!
Tænk, hand med Blods Udgydelse
Har taalt GUds Vredis Smerte,k2313
5 Altsammen taalte hand for dig,
Men ey for sig,
For dig leed hand den Smerte.
13.
Den Tid hand dig antog til Brud,k2314
Saa dyrt hand det betalde,
Det kosted ham en blodig Huud
Og Dødsens bidske Galde;k2315
5 Saa glem da ey din Ven saa sød,k2316
Lad for hands Død
Din salte Taarer falde.
14.
Vellystens Folk i Viin og Ruus
Vil ald sin Tid fordrive,
Men jeg i Korsensk2317 Græde-Huusk2318
Vil hos min JEsum blive,
5 Og holde med min Frelsermand
Een Sørge-Standk2319
Dend Stund jeg er i Live.
15.
Vi troer, ô JEsu, visselig,
At Døden dig indtrængte,
At du din Aand opgav med Skrigk2320
Paa Korset, der du hengte,k2321
5 Men ved din Død er Dødsens Magt
Dog ødelagt,k2322
Din Død os Livet skienkte.
16.
Vel kunde Døden træffek2323 dig,
Hvad blev derved forvunden?k2324
Hand lagde vel din Krop i Liig,
Men dog blev det befunden,k2325
5 At hand derved forstak sin Braadk2326
Hands Piil og Aadk2327
Forsløvedk2328 blev og svunden.k2329
17.
Det gik med ham, som Kongens Ko,k2330
Der sulten stod ved Stranden,
Det siuntis saa for Pharao,
At hunk2331 opsløgk2332 den anden,
5 Blev mavrerk2333 dog og meere tør,
End hun var før,
Og svandt bort efter Handen.
18.
Lad Døden under Torv og Grav
Vor kolde Sennerk2334 tære;k2335
Hand bliver aldrig feed der af,
Men skal dog sulten være,
5 Den mavre Gastk2336 kand aldrig ret
Sig æde mæt
Hvad mand ham for vil bære.k2337
19.
Velsignet være JEsus Christ!
Din Død har reddet mangen,
Du blev den rette Samson vist,k2338
Som slog den dig tog fangen,k2339
5 Du bar oppaa din Skuldre bort
Den mørke Portk2340
Og est u-skad udgangen.
20.
Vi troer og at dit Legem ned
I Mulden blev begraven,
Og at du togst dit Leyer-Stedk2341
Blant Urter udi Haven,
5 Hvorved du blevst GUds grønne Qvist,k2342
Som blomstredt vist,
Med idel Liv begaven.
21.
Du saaest der ey Forraadnelsen,
Som Jøderne det trodde,
Hvork2343 kunde Støvetk2344 tærek2345 den,
Hvor i Guddommen bodde?
5 Dit Legem alt for hellig vaar
Til slige Kaar,
At Ormek2346 skull' det roede.k2347
22.
Naturernis Foreeningk2348 stod
Saa fast i Christo bunden,
At den sig ikke løse lod
Af Døden og Afgrunden.k2349
5 Hvad? Helved, Død, hvad Muld og Grav
Pak dig kun af,k2350
GUds Søn har Spilletk2351 vunden.
23.
Tak JEsu, som min Leyerstædk2352
Vil med din Hvilek2353 pryde,
Jeg skal een ærlig Rolighedk2354
For din Skyld eengang nyde,
5 Naar jeg henlegge skal min Beenk2355
Blant Torv og Steen,
Hvok2356 tør min Søvnk2357 da bryde?
24.
Saa glad som jeg til Sengen gaar,
Naar jeg er træt af Møye,
Saa glad jeg og min Grav attraaer,
Naar GUD vil Stunden føye,k2358
5 At stoppek2359 saa mit Hoved ned
I HErrens Fredk2360
Med et tillukket Øye.
25.
Med dig skal da min Kiøds Skavankk2361
I Graven lukkis inde,
Jeg skal opreysis klar og blank,k2362
Men denk2363 skal slet forsvinde,
5 Den skal som Røg og Dampk2364 forgaa,
Jeg skal opstaa
It bedre Landk2365 at finde.

Den Femte Sang.

k2366
Nedfoer til Helvede, opstod tredie Dag fra de Døde.k2367
Siungis som:
Kommer I Cimbriske Helte, etc.k2368
1.
HØrerk2369 I Himle,k2370 du Jord tag at mærke,k2371
Hører I Folk under Solen som boor,k2372
Hører hvork2373 Løven af Judak2374 den Sterke
Nederk2375 med Seyer til Helvede foor,
HERren berøvedk2376 ald Førstendoms Vælde,k2377
Aanderne maatte forfærdet undgiælde.k2378
2.
Helved, som fast var forsiunetk2379 med Porte,k2380
Helved, som var et bevaretk2381 Pallatz,
Helved, som laa saa utrolig langt borte,
Circledk2382 med svelgende Dyb og Moratz,k2383
Helved, som vel var forvaretk2384 med Graver,k2385
Lammet af Sionk2386 erobret det haver.
3.
Andre med tusinde maa sig bemande,
Naar at en Fæstning skal vorde berent,k2387
JEsus alleene den Tørningk2388 maatt' stande,k2389
Ingen af Folket ham Hielpen har sendt,
Ingen blant alle ham Haanden har rækket,k2390
Lammet alleene den Fæstning har svækket.k2391
4.
Satan, som var den regierendis Første,k2392
Under hvis Tyrannjk2393 Verden var lagt,
Satan blant etligk2394 Monarker den største,
Satan den sterke bevebned med Magt,k2395
Maatte nu Nøgelenk2396 fra sig levere,
Aldrig betroed at annammek2397 den mere.
5.
Fy dig du Dievel, hvadk2398 vilt du meer' stusse?k2399
Fy dig du Dievel! Det er dig en Skam,
Saaest du, hvor JEsus hand kunde dig pussek2400
Og gaa langs giennem dit Rige med Bram,k2401
Leg Mank2402 dit Scepterk2403 og giv dig til fange,
Tænk aldrig Seyer her efter at lange.k2404
6.
Samson tog Porten i Gasa paa Ryggen,k2405
Bar den med Stolper og Stenger henvæk,
Mørkhedsens Porte, som laa hen i Skyggen,
Blev ogsaa given en mærkelig knæk.k2406
Christus den Himmelske Samsonk2407 det giorde,
Udenk2408 ham ingen i Verden det torde.k2409
7.
Uden ham ingen til Pølenk2410 fordristed
Selver frivillig at fare derhen,
Etligek2411 haver den Reyse vel fristed,
Ingen er endnu dog kommen igien,
Den der er kommen, kand dedenk2412 ey drage,
Christus kom ene beholdenk2413 tilbage.
8.
Det er at røve selv Førstendoms Velde,k2414
Det er sin Fiende paa Flugten at slaa,
Det er med engangk2415 ti tusind at fælde
Og aabenbarligk2416 en Seyer at faa,
Det er, at tage selv Fengslet tilfange,
Og giennem Fiendens Leyer at gange.k2417
9.
Det er paa Løvenk2418 og Øglerk2419 at traade,k2420
Og til en Skammel sin Fiend at faa,k2421
Den der har Magten, ham bør det at raade,
Slangen skal Hovedit knusis oppaa;k2422
Rømte hand nederst til dybist Afgrunde?
Aldrigk2423 hand Christumk2424 undrømmek2425 dog kunde.
10.
David kand Løven med Hænderne slide,k2426
Goliaths Pande skal tomlek2427 for Steen,k2428
Tusind Philisterk2429 mod en Mand kand stride,
Brekkes dog alle som eenistek2430 Been.
Betlehems Førstek2431 skal Prisen hiembære,
Dievlene hannem lydagtigk2432 maa være.
11.
Aanderne, som udi Fengselet sade,k2433
Skriften os siger: Du prækte for dem;
Monnek2434 den Prædiken giorde dem glade?k2435
Monn' den ey førek2436 Forskrekkelse frem?
Uden ald Tvivel var det dem at sige,
At de sit Fengsel skull' aldrig entvige.k2437
12.
Uden ald Tvivel, da falt der den Tale:
Væk2438 Jêrk2439 Forbanded', som aldrig vild' troe!
Bliverk2440 i Pinen foruden Husvale,k2441
Bliver fordømte til ævig U-roe,
Svovel og Lue skal givis til Rente,k2442
Ingen Forløsningk2443 I haver at vente.
13.
Mange vil om din Nedfarelse tvile,
Mange vil sige, du gikst ey den Vey,
Lad de Bespottere lenge nok smile,
Lad dem fortrædeligk2444 sige sit Ney.
Jeg ved min Troesk2445 Artikler vil blive,
Og min Fornuft under Lydighed give.k2446
14.
Tiden paa hvilken din Reyse den skede?
Maaden, hvorledis det kunde gaa til?
Eller hvor Helvede haver sit Sæde?k2447
Der om jeg intetk2448 bekymre mig vil,
Jeg er fornøyet i det jeg betænker,k2449
Christus for min Skyld brød Helvedes Lenker.
15.
Eya!k2450 Saa vil jeg dig Christek2451 til Ære
Hæderligk2452 reyse Taksigelsis Port,k2453
Kronen for alle dig sømmer at bære,k2454
Du som for Mennisken fyldest har giort,k2455
Lad mig mod Synden bekommek2456 din Naade,
At jeg kand slippe Fordømmelsens Vaade!k2457
16.
Om jeg dig med mine Synder forharmer,k2458
Kast mig ey hen i Forfærdelsensk2459 Nat,
Er jeg en Synder, du er en Forbarmer,k2460
Naade for Faldetk2461 du haver jo sat,
Du som af Graven opreyset er vorden,
Lad mig ey blive forglemmetk2462 paa Jorden.
17.
Hvad din Opstandelsis Puncterk2463 anlangerk2464
Agtis den for en Guddommelig Kraft,
Siæl og Samvittighed derved undfangerk2465
Himmelske Liisek2466 med inderlig Saft,k2467
At dig din Fader med Hæder bepryde,k2468
Alle din Brødre det got ad kand nyde.k2469
18.
Solen paa Himmelen lukket sit Øye,k2470
Den Dag at Solen paa Korset gik ned,
Da stod Naturen i dobbelte Møye,k2471
Dobbel Formørkelsek2472 blev der da seed;
Men paa vor Paaske-Dag saae mand oprunden
Begge de Soler,k2473 som syntis forsvunden.
19.
Efter Fornedrelse skal mand ophøyis,k2474
Solen skal skinne, naar Regnen er endt,k2475
Hæder og Ære dig Christek2476 tilføyis;
Thi ved Opstandelsen blevst du bekient,
At du GUds Høyestesk2477 Søn monnek2478 være,
Som paa din Fienderk2479 indleggetk2480 har Ære.
20.
Har du dig bukket af Bækken at drikke,k2481
Mandig du løftet har Hovedet op,
Grav og Forraadnelse skadet dig ikke,
Viise det kand din forklaredek2482 Krop,
Alt det dig syntisk2483 at være til Modek2484
Haver dog HErren omvendet til Gode.
21.
Tiden vil HErren ey lenge forhale,k2485
Trediek2486 Dag du af Graven opstaar,
Hvad er tre Dages Forløbelsk2487 at tale?k2488
Hvadk2489 kand de regnis mod Ævigheds Aar?
Gladelig vil vi med HErren fornedris,
Atk2490 vi med HErren og ævig kan hædris.
22.
Aldrig er Kornet i Muldenk2491 saa lenge,
At sig Opvextenk2492 jo engang vil tee,k2493
Blomstretk2494 om Sommer skal lokkis af Enge
Som laa bedækket medk2495 Vinter og Snee,
Saa skal og blomstresk2496 omsider de Kroppe,
Som mand forvisnetk2497 i Støvet lod stoppe.k2498
23.
Fiskenk2499 skiød Jonam af Bugen paa Stranden,
Saa skal ogk2500 Jorden opspy sine Liig,
Est du, min Frelser, af Graven opstanden,
Visselig skal jeg opreysis med dig;
Hvor der er Roden, der voxer vel Greene,k2501
Frugten og Salighed vilt du forleene.k2502

Den Siette Sang.

k2503
Opfoer til Himmels, sidder hos GUD Faders Almægtiges høyre Haand.k2504
Siungis under sin egen Melodie.k2505
1.
CHristus, derk2506 Alting i Lavek2507 var sat,
Vil hand det Jordeske have forlat,k2508
Lystedk2509 ey blive Siunlig i Live,
Ville nu give ald Verden god Nat.k2510
2.
Efter at hand udaf Graven opstaark2511
Firetiv Dage paa Jorden hand vaar,k2512
Lod for sin Skare Sig aabenbare,k2513
Uden ald Farek2514 med dennem omgaar.k2515
3.
Stundom hand siunlig for Qvindernek2516 stod,
Stundom sig for sin Discipler oplod,k2517
Giord' dem den Ære, hos dem at være,
Og af Besværek2518 hialp sorge-fuld Mod.k2519
4.
Uden for Stadenk2520 hand kaldet dem ud,
Hvor hand antvordetk2521 dem Order og Bud,k2522
Siden hand ville Sig fra dem skille,
Og at indstillek2523 sin Reyse til GUD.
5.
HErren opløfted sin Hænderk2524 og Røst,
Gav dem sin sidste Velsignelsis Trøst,
Bød dem udfarek2525 Og aabenbare
For Folk og Skare GUds Lærdom med Løst.k2526
6.
I det de stode og Øynen' omslog,k2527
See da kom Skyen og hannem optogk2528
Fra deres Øye Op i det Høye,
Hvor hand fra Møye til Himmels opdrog.
7.
Spør du, hvadk2529 Himmel at Christus indgik?
Meenst du, som denne her Himmel af skik?k2530
Meenst du Pallatzer? eller slig Platzer,
Som mand afpatzerk2531 med Circlerk2532 og Vrik?k2533
8.
O ney; Hand gik ikke saadan en Vey,
Himlernes Himlerk2534 begriberk2535 ham ey.
Meenst du, GUds Sædek2536 Er som et Strædek2537
Mand kand betræde? detk2538 siger jeg ney.
9.
Ey hand indgangen er saadant et Liusk2539
Hvor hand inlukkis som Vinen i Krus,k2540
Men er at værek2541 Hvor mand begiærek2542
Hisset og hærek2543 i Hierter og Huus.
10.
Viis mig den Stæd,k2544 som indlukker vor GUD?
Viis mig den, hvorfra hand lukkis kand ud?
Hand er tilreede,k2545 Alsteds tilstede
Hvort du vil leede, dak2546 finder du GUD.
11.
Over ald Himler opfoor hand med Bram,k2547
Hand indtog Himlen og Himlen ey ham,
Ævig atk2548 være GUD med ald Ære
Og at regiære sin Fiender til Skam.k2549
12.
Hellige JEsu!k2550 hvor hærlig est du?k2551
Hvo kand beskrive din Hærlighed nu?
Deylige Stæderk2552 Du nu betræder,
Hvilket os glæder din Christen Almue.k2553
13.
Hvo kand skatterek2554 den Ypperlighed?k2555
Og alt det Gode dig er der beteed?k2556
Tusinde Soler, Tusinde Stolerk2557
Tusind Violerk2558 ey lignis der ved.
14.
Christus med Manddomk2559 i Guddommens Baandk2560
Sættek2561 sig nest hos GUds Høyestes Haand,k2562
Konning at være,k2563 Alting at bære,
Hærske, regiere til Land og til Vand.
15.
Det, at du sættek2564 dig Faderen nest,k2565
Lige du derfor medk2566 Faderen est;
Thi du bær Kronen, Sidder paa Thronen,
Du est Personen, som sømmer det best.k2567
16.
Ingen maa tænkke, du satte dig ned,
Som nu var glemt ald Omhyggelighed;k2568
Endnu din Naaderk2569 For os fremtraader,k2570
Endnu du raader for Land og for Stæd.
17.
Haver vi syndet? en Talsmandk2571 vi har
Hos GUD vor HErre, som Sagen giør klar,k2572
Hvok2573 vil os stræve?k2574 Hvo vil os kræve?k2575
Christus monk2576 leve, som Syndernek2577 bar.
18.
Eya!k2578 saa sidder vort Kiød og vor Been
Højgst i Guds Sæde saa dejlig og reen,
Hvad os nu skader, Hand hos sin Fader
Bøn for os laderk2579 og læger vor Meen.k2580
19.
Kiæreste Broder velsignet est du,
Kom der du sidder din Sødskindk2581 ihu;
Tænk, hvadk2582 vi lider, Tænk hvad vi slider,
Tænk, hvad for Tider vi lever i nu!
20.
Flyttet est du til et ønskeligtk2583 Land;
Men ak! vi lever i sørgelig Stand,k2584
Lengis derfore Til dig saa saare,k2585
Fælde maa Taare, som strømmende Vand.
21.
Ville GUD give!k2586 vi kommek2587 derhen,
Hvor vi fik skue dig engang igien!
O! hvad for Glæde Vil da fremtræde!
Hvor skull' vi qvædek2588 en Sang for vor Ven!
22.
Hvad du tilfornek2589 paa Jorden udstod,k2590
Der paa dig glædeligk2591 given er Bod:k2592
Pontii Dommek2593 Blodig og krommek2594
Skal ey meer komme og staa dig imod.
23.
Du, som fra Jammer er ævigk2595 udfrid,k2596
Trøst os, som lever i Frygt og i Striid,
Selfv du os lære,k2597 Ald vor Besværek2598
Taaligk2599 at bære og slidek2600 vor Tid!
24.
Og naar atk2601 Døden os legger i Liig,
Lad da vor Siæle hensamlis til dig,
Op i dit Rige, Til dig at stige!
Da skal bortvige ald Sorrig og Skriig.k2602

Den Syvende Sang.

k2603
Deden skal hand igienkomme, etc.k2604
Siungis som:
HErre GUd voris Vaaning og Bolig.k2605
1.
I Folk her paa Jorderig bygge,k2606
Hvi lever I stedsek2607 saa trygge?k2608
I sætter Jers Midlerk2609 paa Rente,k2610
Somk2611 Dommen var aldrig at vente.
2.
Seer tilk2612 I ey bliver bedragen,k2613
Betænkker,k2614 her lakker til Dagen,
Paa hvilken at JEsus vor Dommer
I Skyernek2615 visselig kommer.
3.
Bespotterek2616 pleyer at spørge:
Hvad skal mand for Dommedag sørge?k2617
Hvor er hands Tilkomelsisk2618 Løfter?k2619
End staar baade Klipper og Kløfter.k2620
4.
Endnu staar Naturen ved Lave,k2621
Forandring den aldrig kand have,
Og alle Ting er i den Orden,
Som dem er fra Skabelsen vorden.k2622
5.
I tusind Aar har mand befunden,k2623
At Solen er ligedan runden,k2624
Og Maanen gaar Nyed og Nedenk2625
I Aar som i Fior og forleden.
6.
End løber og Stierner ved Polen,k2626
Her skeer intet Nyt under Solen.k2627
Hvad skal da det Dommedags Rygte?
Hvad har mand for saadant at frygte?
7.
Men hørerk2628 I skendige Giække,k2629
I kand ey GUds Løfter forsvække,k2630
Hvad hand haver sagt, det maa blive,k2631
For GUD er u-mugligt at lyve.k2632
8.
GUD dannedek2633 Verden at blive,k2634
GUD kand og den samme nedrive,
Saa læt som hand Huset kand bygge,
Saa læt hand og Huset kand rygge.k2635
9.
Thi Dagen er forud berammet,
Af Sønnen blir Order annammet,k2636
At alle baad' Levend' og Døde
Skal siunligen for hannem møde.k2637
10.
Da skal mand see Adam den gamle,k2638
Da skal sig hands Sønnerk2639 forsamle,
Hands Slegter i tusinde Linnek2640
Paa Jorden skinbarligk2641 fremtrinne.k2642
11.
De som er i Mulden begraved,k2643
De som er fordrugnedk2644 i Haved,
De som ere steyledk2645 og brentek2646
GUds Røstk2647 skal dem alle fremhente.
12.
Basunen skal hefteligk2648 skralle,k2649
Det Skrall skal opvække dem alle,
Som ligger i Støvet og sove,k2650
De Gode saavelsom de Grove.k2651
13.
Dog hendisk2652 de Fromme den Ære,
De skulle de førstek2653 da være,
Som skal sine Graver forlade,
Og stillis for Dommeren glade.
14.
Dernest er det dennem en Glæde,
At Regningenk2654 klar er og reede,k2655
Saa Syndernek2656 skal demk2657 ey møde,
Saasom de i Troen hendødde.k2658
15.
De engang afhandledek2659 Sager
Mand atter for Rætten ey tager,
I GUds Ord ey ellerk2660 befalis,
At Skyldenk2661 skal to gang betalis.
16.
Er Christi Rantzoningk2662 holt gyldig,
For hvisk2663 de vor HErre var skyldig
Saa GUD vilde Skylden klarere,k2664
Da krævis de siden ey meere.
17.
Men derimod skulle de Slemmek2665
En anden Sententzek2666 fornemme,
Hvad de haver giort og bedrevet
Det finder de for sig opskrevet.k2667
18.
Der skal da vel mange fremkomme,
Som selverk2668 vil giøre sig fromme,
Adskillig Forvendingerk2669 give
For hvisk2670 de beskyldede blive.
19.
Part skal sin Velgierningk2671 opregne,
Partk2672 vil sin Forretningerk2673 tegne,k2674
Hvor hellig og smuckt de har leved,
Og Dievler i GUds Navn uddreved.k2675
20.
Part vil sin Almisserk2676 udraabe,
Sig dermed Retfærdig forhaabe,
Men hvor dek2677 sin Sager besmykke,k2678
Det hielper ey ringeste Stykke.k2679
21.
Her vil ey Undskyldninger høris,
Men hver skal for Rætten fremføris,
Sin Gierninger selver forsvare,k2680
Ey sætte en anden i Fare.
22.
Her pleyer Skenkatzerk2681 og Penge
Den Arme fra Rætten fortrenge,k2682
Men da skal den vigtigek2683 Taskek2684
Ey have saa stort til at braske.k2685
23.
Da skal der ey agtis Personer,k2686
Ey Statzk2687 eller gyldene Kroner,k2688
Men Lønnenk2689 for een og for alle
Skal efter hvers Levnetk2690 udfalde.
24.
For Saulk2691 mon Samuel bede,k2692
Og Mosesk2693 var ofte tilreedek2694
At sukkek2695 for Israels Sønner,
Og HErren bevilgedk2696 hands Bønner.
25.
Men dømmis en Siæl til Afgrunden,
Hvo løfte tør for hannem Munden?k2697
Hvo kand den Afsigtk2698 igienkalde
Som Dommeren lader da falde?
26.
I Skyenk2699 blev JEsus optagen,
I Skyen hand atter for Dagen
Skal lade sig klarlig tilsiune
Med sterk Over-Engels Basune.k2700
27.
Hvert Øye skal hannem anskue,
Ach! hvor vil de Mordere grue,k2701
Som hannem paa Korset indstunge,k2702
Og spottelig vrenged sin Tunge?k2703
28.
Du Judas, hvad vilt du da tænkke,
Som lod dig med Penger forkrænkke?k2704
Hvork2705 vil de da blive til Mode?
De som efter Livet ham stode?
29.
Forfærdeligt skulle det vordek2706
For alle Steen-Hierted' og haarde,
Hvad kunde de andet da tale,
End raabe til Bierger og Dale?k2707
30.
Ach! ville I Bierger os skiule!
Ach! lukkerk2708 os ind i een Hule!k2709
Hvor vi os et Giemselk2710 kand leedek2711
For HErrens forfærdelig Vrede!
31.
Ja Satan,k2712 som ned i Afgrunden
Med Mørkhedsens Lenker er bunden
Hand med sine Englerk2713 tillige
Skal op og for Dommen fremstige.
32.
Da skal ey hands Snedighedk2714 gielde,
Hands Konst eller forrige Vælde,k2715
Men rigtig Betaling bekommek2716
For ald hands Fortrædk2717 mod de Fromme.
33.
Apostlerne skulle med Ære
Da Rættens Bisidderek2718 være,
Og gladelig der i samtykke,
At Dievelen faar en Ulykke.
34.
Hvadk2719 Dom og Afsigterk2720 da blive,
Dem skulle de strax underskrive,
Og GUD for Rætferdighed takke,
At Skalkenk2721 fik Lønnen paa Nakke.k2722
35.
Derfore seer til hvork2723 I leve
I Folk, som i Verden omsveve,k2724
Seer til I formeget ey vanker
I Verdslige Sysler og Tanker!
36.
Lad Frodsen og Drukkenskabk2725 ikke
Indvikle Jers Siæler i Strikke,k2726k2727
Men tager, som I vil ansvare,k2728
Paa HErrens Tilkommelsek2729 Vare.k2730
37.
Da værer aarvogenk2731 og beder,k2732
Mod Dommen Jer flittig bereder,k2733
I veed ikke, hvilken een Timek2734
At Verden skal gandske forsvime.k2735
38.
Den Dag at I mindst kand formode,
Den Time mand det ikke troede
Skal Dommeren stande for Døren
Med Anskrigk2736 for Menniskens Øren.
39.
Som Liunet gesvindelig blinker,k2737
Fra Øster til Vester omvinker,k2738
Som Tyvenk2739 indbryder og kommer
Naar Folk paa det tryggeste slommer.k2740
40.
Som Fuglen indviklis i Snarek2741
Før hand kunde tage det Vare,
Saa sletk2742 u-forvented medk2743 alle
Skal Regenskabs-Dagen indfalde.k2744
41.
Alt Got er den Tiennere værdig,k2745
Som Husbonden finde kand færdig
Med Fliid at opvartek2746 hands Komme,
Det bliver ham selverk2747 til Fromme.k2748
42.
De Jomfruer kaldis og kloge,k2749
Som Olje i Lamperne toge,
Og havde sin Fakler antænte,
Da Brudgommen var at forvente.
43.
O JEsu! lad os dine Svennek2750
I Verden saa troligk2751 dig tienne,
At vi til den ævige Glæde
Maa værdisk2752 med dig at intræde!

Den Ottende Sang.

k2753
Jeg troer paa den Hellig Aand.k2754
Siungis som:
O GUD skee Lov til ævig Tid, etc.k2755
1.
O Hellig Aand, vi siger dig
Een ævig GUD at være,k2756
Og dig tilleggis visselig
Ald Mayestat og Ære.k2757
2.
Er Fader GUD? er Sønnen GUD?
Da est du GUD deslige;k2758
De Tre Personer raabis ud
I Guddom alle lige.
3.
Personerne beregnis Tre,
Vi veed af ingen flere;
Men Een er GUD i Værelse,k2759
Een GUD og ikke mere.
4.
Een for den anden tegnet staar,k2760
Hvad hver Person anrører,k2761
Men Een for anden dog ey vaar,k2762
Hvad Guddoms Kraftk2763 tilhører.
5.
O Hellig Aand! jeg gierne dig
Tilbørlig Priis vil give;
Men du est U-begribelig,
Hvo kand dig ret beskrive?
6.
At Væjretk2764 blæs, det hører mand,
Man hører vel det brommer,
Men det gaar over ald Forstand
Hvor fra? Hvort hen det kommer?
7.
O Hellig Aand! vi vel ogsaa
Din Dyydk2765 og Gaver hører;k2766
Men hvo er den, det kand forstaa,
Hvordan det Værkk2767 du fører?k2768
8.
GUds Rige kommer ikke saa,
At mand der paa kand tage,k2769
Og ey med Finger peege paa,
Som paa et Lius og Stage.k2770
9.
See, Væjret blæserk2771 af og til,
Og om Forlovk2772 ey beder,
GUds Aand paafalderk2773 hvem hand vil
Og fylder alle Stæder.
10.
Hvortk2774 skal jeg for GUds Aand henfly?k2775
Og mig een Plads opleede?k2776
Drog jeg til lengst fraliggend' By,
Da est du der tilstæde.
11.
Fark2777 jeg høygt op til Himmelen?
Du est for mig der inde;
Far jeg til Verdens Endek2778 hen?
Da skal du mig der finde.
12.
Om nogen mod Forhaabning dig
GUds Navn og Titel nægter,k2779
En Kiætter er hand visselig
Fordømt blant alle Secter.k2780
13.
Hvo vitterlig med fri Forsæt
GUds reene Sandhed hader,k2781
Og ey der efter angrer det,
Og ey sin Veyk2782 forlader,k2783
14.
Hand vist imod den Hellig Aand
En farlig Synd bedriver,
Som til en Knude, Saar og Baand
Oppaa hands Hierte bliver.
15.
Vi kand og det i Skriftenk2784 see,
At HErrens Aand er vordenk2785
Beregnet ind iblant de Tre,
Som vidnerk2786 her paa Jorden.
16.
Lad Mammonistenk2787 søge Trøst
I Guld og Ædelsteener,
Lad Bondemanden see sin Løstk2788
I Græs-grod Ager-Reener.k2789
17.
Udvælge lad den lækre Tandk2790
I Giæstebud sin Glæde,
Hosk2791 Vinen lad Vellystens Mand
Opsøge sig et Sæde.
18.
Lad andre kun, som ofte skeer,
Med Verdenk2792 sig bemøye,k2793
Men jeg, ô sødek2794 Aand! henseer
Til dig med Troens Øye.k2795
19.
Du giør, at jeg er glad i GUD,k2796
Og kand min Sorg forglemme,
Du sender tit et Trøstesk2797 Bud,
Naar Hiertet er i Klemme.k2798
20.
Saa tit og jeg beængstet gaar
For GUds Vand-Vovers Floder,k2799
Og for min Synd, som hos mig staar,
En ivrigk2800 GUD formoder,
21.
Da bær du Naadens Olje-Bladk2801
Til mig, du Himmel-Due!k2802
Du siger: Kiære Siæl vær glad,
Hvad haver du at grue?k2803
22.
Hvad reddis du?k2804 GUds Vredes Flod
Er falden ned og senket,
Din Synd, formedelstk2805 JEsu Blod,k2806
Ey bliver eftertænkket.k2807
23.
Du giver en langtk2808 anden Trøst,
End Verden giver Sine,
Hvis Trøst begyndes med en Løst,k2809
Og endes med en Pine.k2810
24.
Thi Verden først den beste Viink2811
For Sine veed at skienkke,
Men siden maa de fulde Sviin
Den tykke Bærmek2812 sænkke.k2813
25.
Men Hellig Aand, din Fred og Frydk2814
Vor Hierter bedre glæder,
Saa vi ved dig fra Dyd til Dydk2815
Alt frem og frem indtræder.k2816
26.
Om Hiertet mig fordømme vil,
Og ingen Trøst tillader,
Da skal GUds Aand mig skynde tilk2817
At raabe: Abba, Fader!k2818
27.
Hvad Kirkens Tiennerk2819 tale bør
Du dennem det indgiver,k2820
Skal Ordet giennem Ørets Dør,k2821
Dør-Vogterenk2822 du bliver.
28.
Part er opliust i Lægedom,k2823
Part har Naturens Gaver,k2824
Partk2825 vender Tungemaaler om,k2826
GUds Aand det eene laver.
29.
Part færdigk2827 er i fremmet Sprog,
Part Harpen slaar og spiller,
Part er i Konsterk2828 nætk2829 og klog,
GUds Aand det alt bestiller.k2830
30.
Hand løser bunden Tunge Baand,k2831
Hand lærer GUD at kiende.k2832
GUd Fader, Søn og Hellig Aand,
Skee Priisk2833 foruden Ende!

Den Niende Sang.

k2834
En hellig almindelig Kirke, hellig Menniskers Samfund.k2835
Siungis under sin egen Melodie.k2836
1.
GUD, jeg troer og det bekiender,
At du fra ald Jordens Enderk2837
Dig en Kirke samlet har,
Som er hellig, reenk2838 og klar.k2839
2.
Dog derhosk2840 det og betragtisk2841
Hunk2842 af sig ey selv kand agtisk2843
Hellig og u-straffelig;
Det, ô JEsu, skeer ved dig.
3.
Detk2844 du lod dit Blod udflyde
Skulle Kirken got ad nyde,k2845
HErrens Billed og dig liig,k2846
Ja din Brudk2847 ævindelig.k2848
4.
Adam maatt' et Ribbeen tabe,k2849
Da GUD Evam vilde skabe;
Men, ô JEsu, du din Brud
Kiøbte med din egen Hud.k2850
5.
I det jeg en Kirke mener,
Mener jeg ey Stok og Stener,k2851
Eller nogen bygdt Pallatzk2852
Med stafferitk2853 Timmeratzk2854
6.
Men en Samqvemk2855 af Personer
Af atskilligk2856 Nationer,k2857
Som ihvork2858 de monne boek2859
Har en Daab, en GUD, en Tro.k2860
7.
Een er GUD og ingen flere,
En sand Troe og ikke mere,
Til sin GUD mand sætte maa,
Dog det gaar ey altid saa;
8.
Thi, disverr! mand maa fornemme
Blant de gode mange slemme,
Mangen Mameluk og Hundk2861
Blantk2862 de Helliges Samfund.
9.
Ont og Got sig sammenblander,
Alt saa lengek2863 Verden stander,
Klinten groer blant Hvedens Sæd,k2864
Voxer indtil Høsten med.
10.
Saasom Noahk2865 fordom-dagek2866
Mon i Arken til sig tage
Reene blant u-reene Diur,
Saak2867 er denne Tids Figuur.k2868
11.
Naar atk2869 HErrens Bordk2870 er færdig,k2871
Løber værdig med u-værdig,
Æder uden ald Forskel,k2872
Somme ilde, somme vel.k2873
12.
Der maa alt Partiiskek2874 være,
Atk2875 de som oprigtigk2876 ere
Kand disbedre kiendes grantk2877
Fra det Pak, de boer iblant.
13.
Spør du: hvorpaa mand fornemmer
Hvok2878 der ere Kirkens Lemmer?k2879
Det er de, som har bekientk2880
HErrens Ord og Sacrament.
14.
Du som Christi Faark2881 vil være,
Christi Røstk2882 du bør at lære;k2883
Est du døbt i HErrens Navn,
Da giør HErrens Værk og Gavn.k2884
15.
Salomon lyksaligk2885 skatterk2886
Bruden for sin tvende Patter:k2887
GUds Brudk2888 har og tvende Brøst,k2889
Hvor af suisk2890 Saftk2891 med Løst.k2892
16.
Detk2893 de tvende Sacramenter,
Som vor HErre fluxk2894 indrenterk2895
Et velsignet Folke-Tall,
Som skal pryde Kongens Sal.k2896
17.
Vel er sandt, det Tal er større,k2897
Hvilkek2898 Satan mon forføre;k2899
Thi den Vey er meget bred,k2900
Som til Pølenk2901 løber ned.
18.
Dog har GUD sig forbeholden,
Og indskreven vist i Roldenk2902
Mangen en u-tallig Siæl,k2903
Som har aldri kysset Bel.k2904
19.
Dem der GUD i Bogenk2905 skriver,
Deres Tall u-rokket bliver,k2906
Satan dem, ihvor det gaark2907
Skade skal ey til et Haar.k2908
20.
At den Qvinde, der har Manden,k2909
Avler Sønner een og anden,
Faaerk2910 en Moder mange Smaa,
Det er ey at undris paa.
21.
Men at den, der ey gaar svanger,
Og i Livet ey undfanger
Flere Sønner avle kand
End somk2911 hun, der eyer Mand,
22.
Sligt er værdt, at mand betænker,
Saadan Lykke HErren skienker
Kirken i sin eenligk2912 Stand,
Samler Børn som Hafsens Sand.k2913
23.
Sæd og Slegt skal aldrig hendek2914
Fattis indtil Verdens Ende,k2915
Før skull Folk med Skind og Beenk2916
Vækkis op af Kampe-Steen.k2917
24.
Verden i det Onde senkis,k2918
Mange tusind' Siæle krænkis,k2919
Dog har GUD sig nogle faa,k2920
Som til Enden fast skal staa.
25.
Snuble kand vel de Udvalde,k2921
Dog ey endlig Troek2922 frafalde,
De med Loth i Sodomak2923
Skal u-skadde gaa der fra.
26.
Om saa var,k2924 det GUD forbyde!
At Tyranner ville snydek2925
Med en Morder-Saxk2926 det Liusk2927
Der er sat i HErrens Huus.
27.
Kirken har dog nogle Lemmer,k2928
Som sin GUD i Hiertet giemmer,k2929
Og bekiender JEsum frit,
Blev de Gods og Liv end qvit.k2930
28.
Stephanusk2931 skal indtil Døden,
I hvor hart ham trykker Nøden,
Holde ved sin Frelser trygt,k2932
Fløy de Steene nok saa tykt.k2933
29.
GUds Apostler skal tilhaabe,k2934
JEsu Navn for Folk udraabe,k2935
Altk2936 skull' de for Raad og Domk2937
Slet hudflengisk2938 runden om.k2939
30.
Kast Johannem hen i Fengsel,k2940
Det er dog Johannis Lengsel,
At hand sin Discipler kand
Vise Verdens Frelsermand.
31.
Christi Brudk2941 er undertiden
Som en Søster gandske liden,
Men hvor kleenk2942 hun visis maa,k2943
Hun skal dog ey undergaa.k2944
32.
Sodoma skal staa i Lue,k2945
Zoar-Stadk2946 hâr ey at grue,
Er handk2947 skøndt en liden Flek,k2948
Ilden giør ham ingen Brek.k2949
33.
Tilmed om det skulle gielde,
GUds Folk skulle lide Velde,k2950
Saa har Klippen mangt et Hull,k2951
Hvor i de kand gaa i Skiul.
34.
Saa gik det i fordom-dage,k2952
GUds Folk ofte maatte tage
Bort i Klipper sin Tilflugt,
For Tyranner indelukt.
35.
Somme gingek2953 slit og reven,k2954
Somme fra sin Huus fordreven,
Og leed Hungers skarpe Sværd,k2955
Dog de var langt bedre værd.k2956
36.
Saa veed GUD saa mange Huler,
Hvor udi hand sine skiuler,
Naar den hadske Jessabelk2957
Vil Propheter slaa ihiel.
37.
HErre!k2958 lad din Kirke trivis,
Lad med Spot og Skam omgivis
Alle Kirkens Fiender,
Spreed dem ad som Avn for Væir.k2959
38.
De paa Sions Ryg vil pløye,k2960
Og nedslaaek2961 sin Synd og Møye,k2962
Lad dem høste Sorg og Veek2963
For sin GUds Foragtelse.k2964
39.
Lad dem vendis snart tilbage,k2965
Og med Skam en Ende tage,k2966
Paa detk2967 de fornemme kand
Du,k2968 ô GUD, est hendes Mand.k2969
40.
Giv din Sionk2970 Fred og Lykke!
Pryd du hendek2971 med dit Smykke,
Som en Konges Datterk2972 bør,
At hun hvis du biuder giør!k2973
41.
Du velsigne hendes Prester!
Du velsigne hendes Giester!k2974
Du velsigne hvert et Faark2975
Indenk2976 hendes Vegge gaar!
42.
Nu, min JEsu, jeg fremtrinner,k2977
Om jeg ey som andre skinner
I fuldkommen Dyd og Stand,k2978
Est du dog min Frelsermand.
43.
Tænk, jeg er og en din Broder,k2979
Jeg har Kirken til min Moder,
Jeg din Fader har til GUD,
Tag min Siæl nu til din Brud!k2980
44.
Lad mig i dit Huses Boligk2981
Vandre for dig ret og trolig,k2982
Indtil du mig fører hiem
Til det hink2983 Jerusalem!k2984

Den Tiende Sang.

k2985
Syndernes Forladelse.k2986
Siungis som:
Dagen viger og gaar bort, etc.k2987
1.
HErre! jeg bekiender mig,k2988
At jeg syndet har mod dig,
Jeg som andre Kiød og Blodk2989
Findis ofter ond end god.
2.
Ville jeg mig sige fri,k2990
Var det idel Hykleri;
Nej; jeg legger Haand paa Mund,k2991
Og anmoder om Miskund.
3.
Klæderne, jeg paa mig har,
Kand jeg mig afføre snar,
Men min Synd ey føris af
Før jeg leggis i min Graf.
4.
Nu vel, Mangel er hos mig,
Men Tilgivels, GUD, hos dig,
Thi jeg troer, at GUD er god,
God af gandske Hierte-Rod.k2992
5.
Hos ham er Forladelse,k2993
Hand laêr Gunst og Naade tee,k2994
Og det Rygtek2995 har hand haft
Fra den Tid at Folk blev skabt.
6.
Der er mangen Trygler til,
Jeg, ô GUD! og trygle vil
Om en Naadis Smule Brødk2996
I min Siæles Hungers Nød.
7.
Er min Synd saa svark2997 som Sand!
Jeg troer dog min Frelsermandk2998
Har den Skyldk2999 klareretk3000 alt
Og den fulde Summk3001 betalt.
8.
Var for Faldk3002 ey Naadek3003 sat,
Maatte jeg fortvile plat,k3004
Var,k3005 ô JEsu,k3006 ey din Saar,
Blev jeg et fortabet Faar.k3007
9.
Er den Synd, som i mig boer,k3008
Saasom heele Klipper stor,
Større dogk3009 min JEsus er
I sin Død og Lidelser.
10.
Est du GUD nu paa mig vred?
Jeg din Søn har i min Stæd,
Hand ald Gielden tog paa sig,
Thik3010 skal hand fornøyek3011 dig.
11.
Staar jeg dybt i din Restantz,k3012
Giort har hand en fuld Qvitantz,k3013
Skreven med hands eget Blod,
Den Tid hand korsfæsted stod.
12.
Det var ey med Sølv og Guld,
Hvor af Cræsi Pungk3014 var fuld,
Men med det som dyrer vaar,
Lammets Hierte-Blodk3015 og Saar.
13.
Kiære Siæl! hvi sørger du?
Hvi bekymrer du dig nu?
Du med GUD i Venskab staar,
Aldrig bedre Kaark3016 du faar.
14.
Naar du haver ham til Ven,
Da kand hverken Himmelen
Eller Jorden skaffe dig
Større Skatk3017 ævindelig.k3018
15.
GUD skee Lov! min Sag er klar,
GUD skee Lov! jeg Fred altk3019 har,
Fred med GUD, som før var vred,
Fred med min Samvittighed.
16.
Trods dig Dievelk3020 med din Svig,k3021
Hvad vilt du beskylde mig?
Hvad har du at dadle paa?k3022
Jeg med GUD dig skal bestaa.k3023
17.
Tæller duk3024 hvad jeg har giort?
Siger du, det Tall er stort?
Tæll mig først de Draaberk3025 grant,k3026
Som af JEsu Side rant.
18.
Flyk3027 mig først den Tælle-Stok,k3028
Siden maa du lenge nokk3029
Regne, mens du regne kand,
Du est dog en Løgnens Aand.k3030
19.
Sant er det, en staaend' Mandk3031
Undertiden falde kand,
Endnu er ey funden een,
Som er uden Feyl og Meen.k3032
20.
David var GUds Hierte-Mand,k3033
Er dogk3034 tegnetk3035 paa den Rand,k3036
Hvorpaa andre Synder staar,
Ihvork3037 helligk3038 hand end vaar.
21.
Alle Helgenk3039 om Pardonk3040
Beder GUD for sin Person,
Gaar det saa det grønne Træ,k3041
Hvad maa da mig Uslek3042 skee?
22.
Derfor jeg strax svarer saa:
Holt man still,k3043 her staar ey paa,k3044
Dersom GUD er alles GUD,
Hvi skal jeg da lukkis ud?
23.
Haver hand forbarmet sig
Over andre Faderlig,
Skulle jeg allene da
Naade-Dørrenk3045 stødis fra?
24.
Er der ingen, som har sletk3046
Uden jeg forspilt min Ret?
Bliver jeg allene den
GUD vil holde for U-ven?
25.
Hvad er GUds Barmhiertighed?
Hvor til tienner JEsu Fred?k3047
Hvad kand Korsens Dødk3048 formaa
Hvis jeg ey skull Naade faa?
26.
Skulde jeg forskiudisk3049 plat,k3050
Hvor var da GUds Løfters Skat?k3051
Og de GUds Forjættelser,k3052
Som tilsigis en og hver?k3053
27.
Ney; jeg baade troer og veed,
Før skal Bierge falde ned,k3054
Før skal smeltisk3055 Hafsens Grund
Før GUD glemmer sin Miskund.
28.
Er jeg meer end andre grov?k3056
Meere har jeg da behov,
At min GUD besynderligk3057
Frem for andre hielper mig.
29.
Har jeg giort den største Brøst,k3058
Venter jeg den største Trøst,
Og hvo mest Forladels' skeerk3059
Skal og elskek3060 meer og meer.
30.
Bort ald Vantro,k3061 bort og bort,
Bort Fortvivels', pak dig fort,
Bort ald Satans Fristelser;k3062
JEsus min Forløserk3063 er.

Den Ellefte Sang.

k3064
Legemens Opstandelse.k3065
Siungis under sin egen Melodie.k3066
1.
LIgesom alle beskikket er vordenk3067
Engang at fødis, der efter at døe,
Saa er og alle beskikket af Jorden
Atter at opstaa, hvert Kiøn i sin Orden;
Thi saa skal blomstrisk3068 det førk3069 var et Hø.k3070
2.
Hvorvelk3071 Opstandelsen agtis at være
For ald Fornuftk3072 som en latter og Spot;
Alle de Ting i Naturen til erek3073
Skal dog Opstandelsens Vidnisbyrd bære
Atk3074 den Artikelk3075 skal giøres os got.k3076
3.
Vi see Figurerk3077 i Fugler, som fluve,
Viis mig hvor er de om Vinterk3078 at see?
Vi see Figurer i Jordens Formue,k3079
Stilker og Vext,k3080 som oprinderk3081 af Tue,
Der dog tilfornek3082 laa stiv under Snee.
4.
Solen oc selv os Opstandelsen minder,k3083
Aften og Morgen udviserk3084 det och,
Her er en Aften, hvorpaa vi forsvinder,
Her er en Morgen, vi atter oprinder,k3085
Er det os ikke Bevisningerk3086 nok?
5.
Aldrig grassererk3087 den Vinter saa lenge,
Nødis jo siden for Sommer at fly,
Var Elementernek3088 noksom saak3089 strenge,
Skulle de Luften i Splinter end sprenge,k3090
Solen dog engangk3091 fremskinner af Sky.k3092
6.
Svalen opkommer, der ligger i Dvale,k3093
Efter hun haver udhvilet i Sand,
Biuder vi Venner et Skilsmissisk3094 Vale,k3095
Engang vi dog med hver andre skal tale,
Naar os fremskinner Forklarelsis Stand.k3096
7.
Skal de afhuggede Stilkerk3097 nu grønnis,k3098
Er da vor Kropper ey dyrerk3099 end Græs?
Skulle GUds Træer ey knoppisk3100 og skønnis?k3101
Skulle GUds Tienner ey naadig belønnis?
Siig mig, hvad var da vor Troes Gemes?k3102
8.
Lyster vor HErre det Blomster at klæde,k3103
Der i Dag staar, og i Morgen er væk,k3104
Skal da GUds Helgenk3105 ey nyde den Glæde,
Deyligk3106 som Blomstretk3107 af Jorden at træde,k3108
Uden ald Svaghed, ald Lyder og Bræk?k3109
9.
Havde vi derved os intet at trøste,k3110
Hvad var da Siælens U-dødelighed?k3111
Hiertet i Livetk3112 maatt' jamerlig brøste,k3113
Haaret af Redsel paa Hovedetk3114 røste,
Var ikke Haabet at hælde sig ved.k3115
10.
Omk3116 den ugudelig Tungenk3117 ey sparer,
Raaber og bringer sin Sqvalderk3118 saa for:k3119
Hvo veed om Menniskens Aandk3120 denk3121 opfarer?k3122
Folkenes Vilkork3123 med Bæsterne svarer,k3124
Begge medk3125 Døden har ligedan Kaar.
11.
Lader os bruge nærværende Gode,k3126
Drikke vor Pælerk3127 for Fald og for Stød,k3128
Ingen Gienkommelsek3129 er at formode,k3130
Dødningerk3131 reyses ey mere paa Fode,
Ingen Vellyster erk3132 efter vor Død.
12.
Bedre Oplysning vi, GUD skee Lov! fanger,k3133
Omendskiønt Folket ansees som Fæ
Hvad den almindelig Aandek3134 belanger,k3135
Siælene dog giennem Døden indgangerk3136
Tilk3137 en U-dødelig Verden at see.
13.
Skal ey de Dødes Opstandelse blive,k3138
Da var forgevis ald Menniskers Haab;
Mand ald Gudfrygtighed maatte begive,k3139
Alt hvad Propheterk3140 i Bøgerne skrive
Blev til en Snakk3141 og forfengelig Snaab.k3142
14.
Alle de Døde da vare fortabte,
Hvilke tilfornek3143 var giemmet i Muld,k3144
Hvad kand det gavne, det HErren os skabte,k3145
Naar atk3146 vor Siæle den Ævighed tabte,
Hvor om at alle GUds Skrifter er fuld?k3147
15.
Alt hvad da Lærernek3148 fore mon givek3149
Blev da kun agtet for løse Mænds Ord,k3150
Haabed' vi eenek3151 paa Christum i Live,k3152
Usler' end alle vi skulle da blive,
Hvilkek3153 vor HErre hâr skabet af Jord.k3154
16.
Vi veed, naar disse vor Huse nedfalder,
Har vi et Huus uden Hænder bered,k3155
Legemet tæris af Jorden og Alder,
Men naar Basunenk3156 i Luften fremskralder
Fremgaar en hver af sin Huler og Sted.k3157
17.
Da vil det store GUds Ephatak3158 klinge:k3159
Kommer I Menniskens Slegter igien!
Sygdom og Krankhed skal ingen mand tvinge,k3160
Da vil den halte Mephibosetk3161 springe,k3162
Staven oc Krykken alt kastet er hen.
18.
Rynkerne skal ey Mathusalemk3163 plage,
Jacob ey ellerk3164 hands Hofters Skavank,k3165
Krøblingenk3166 ey paa Vanmægtighed klage,
Saadant er bleven i Graven tilbage,
Lazarusk3167 er da befriet fra Stank.
19.
Kroppe, som før i Forglemmelsens Strædek3168
Vare levered Forraadnelsen hen,k3169
Dak3170 deres Siæle dem atter indtræde,k3171
Hvadk3172 vil den Sammenkomstk3173 blivek3174 med Glæde,
Naar de to Vennerk3175 skal findisk3176 igien?
20.
Kiæreste Søster,k3177 kand Siælen da sige,
Jeg lod dig fare med Sorrig og Graad,
GUD os nu samler med Glæde tillige,k3178
Nu skal ald Ævigheds Skilsmissek3179 vige,k3180
Mere din Øyen ey giøris skal vaad.
21.
Dak3181 skal de Fromme fremstille sig glade,
Sorge-fuld skulle de Onde fremgaa,
Alle Samvittigheds Bøger og Bladek3182
Skal den alvidende Dommer oplade,
Hvorefter hver sin Afsigterk3183 skal faa.
22.
Hedning, der uden Bogstavenk3184 har levet,
Hand og faaer uden Bogstaven sin Dom,
Hvad den Ugudelig haver bedrevet
Staar i GUds Regenskabs Tavlerk3185 opskrevet,
Saa det beløber en skrekkelig Summ.k3186
23.
GUds Evangelium, der er forkyndet,
Hvilket handk3187 haver tilfornek3188 forsmaad,
Skal mod ham vidne, detk3189 hand haver syndet,
Og Uretferdigheds Veyek3190 velyndet,k3191
Thik3192 skal hand dømmis til Fengsel og Graad.
24.
HErre! forlenek3193 mig Synder den Glæde,
Trolig at passe min Frelsere paa,k3194
At naar hand lysterk3195 i Skyen fremtræde,k3196
Jeg da iført i Retfærdigheds Klæde,k3197
Maatte i Ære for hannem bestaa!k3198

Den Tolvte Sang.

k3199
Om det ævige Liv.k3200
Siungis under sin egen Melodie.k3201
1.
KOmmerk3202 I Folk, I som sørgeligk3203 sidde,
I som i Verdenk3204 saa meget maa lide,
Kommer, jeg vil Underretningerk3205 give
Hvor det med eder herefter skal blive,
Her er et Liv efter dette at vente,
Her er et andet, der bedre kand rente.k3206
2.
Tykkis jer Korset er tungt til at bære,
Tykkis jer Tiderne vanskelig ere,
Tykkis jer Kalkenk3207 er bedsk til at drikke,
Tykkis jer Sorgen forandrer sig ikke,
Tænker,k3208 den GUD, som paa Verden giør Ende,
Hand og ald Menniskens Jammer kand vende.
3.
Skal I skiønt ald eders Livesk3209 Tid græde,
Det er dog intet mod Ævigheds Glæde,k3210
Vared detk3211 hundrede tusinde Dage,k3212
Det dog omsider en Ende kand tage,
Men den velsignet GUds Ævigheds Støttek3213
Kand aldrig nogen Forandringk3214 bortfløtte.
4.
Spør du; hvad er da det Ævigheds Rige?
Jeg dig det ikke tilfulde kand sige,
Det er de Ting, som Fornuften ey fatter,
Hvilke mand sletk3215 u-begribelig skatter,k3216
Ingen blant Menniskens Slegter det kunde
Hverken med Sind eller Hierterk3217 begrunde.
5.
Det er de Ting, som vurderis saa høye,
Høyer end det kand beskues med Øye,
Dog saa vit mand udaf Skriften erfarer,
Giver det Land u-forkrenkelig Varer,k3218
Saadan som ingen Omvexling paafalder,k3219
Eller forrustisk3220 af Tid eller Alder.
6.
Her maa de Rige Bekymringer have,
Hvor de kand Penger og Poserk3221 nedgrave,
At dem ey Tyvenes Øyne skal skue,
Hisset er intet af saadant at grue,k3222
Tyvenek3223 skal ey din Midlerk3224 bortbære,
Møl og Rust skal dem ey heller fortære.
7.
Vi til forvustedek3225 Stæder ey komme,
Eller til øde Pallatzer og tomme,
Eller didhen, hvor mand ønsker sig deden,k3226
Tusind Aar, saasom den Gaars-Dag forledenk3227
Skulle dem tykkis ey lenger at være
Fork3228 den usigelig Hærligheds Ære.k3229
8.
Ingen der skal for U-videnhed sørge,k3230
Ingen skal andenk3231 om noget adspørge,k3232
Ingen behøver hin anden at lære,k3233
Hver for sig selver fuldkommen skal være,
Her mand paa Lykkens Omskiftelsek3234 klager,
Hissetk3235 er slet u-omskifteligk3236 Dager.
9.
Her er atskilligt vor' Hierter besværer,
Hisset er alt det vor Hierte begiærer,k3237
Her er Urolighed, Sygdom og Plager,
Der er saa roligtk3238 som nogen behager,
Her er mand fremmed og idel i Vandringk3239
Hisset er Hiemstæd foruden Forandring.
10.
Her er mand ofte fra HErren langt borte,
Der er mand hos ham forinden hands Porte,
Her kand os Dagen ved Natten berøvis,
Hisset ey Sool eller Maane behøvis,k3240
Her er mand inden ald Dunkelheds Huuse,
Hisset skal HErren selv Staden opliuse.
11.
Her er U-venner vel hundred og flere,
Hisset er ingen Forfølgelser mere,
Men de Ægypter her Folket betrykte,k3241
Hisset mand for dem ey haver at frykte,
Avind og Sorrig er lukket der ude,
Øyet for Graad skal ey leggis i Klude.
12.
Venner, der skiltis ad før her i Live,
Skal uden Skilsmissek3242 sankede blive,k3243
Jacobk3244 der atter sin Rachel har funden,
For hvis Død ofte hands Øyen har runden,
David er kommen og indtil sin Lille,k3245
Hvilken at miste hand nødigt her ville.
13.
Martha seer Lazarum nuk3246 paa de Stæder,
Hvor hun hands Død aldrig mere begræder,
Jericho-Sønnerk3247 paa Bierger og Heede
Efter Eliam ey mere skal leede,
Enken af Nain,k3248 hvis Hierte var bunden,k3249
Haver nu hissetk3250 sin Sorrig forvunden.k3251
14.
Holt stilk3252 Maria, du før haver klaget,k3253
At de din JEsum fra dig haver taget,
Der mand dig hørde du sørgelig sagde:
Viis mig dog Stæden,k3254 hvor de hannem lagde!
Du har din HErre der hisset ophittet,k3255
Den du her efter bekymmerligk3256 fritted.k3257
15.
Du med ham, hand med dig sammen nu taler,
Hvilket ald forrigk3258 Bekymring husvaler,k3259
Eya,k3260 naar skal mand indsamlis det Rige?k3261
Hvor mand skal finde sin Venner tillige,k3262
Naar skal den Dag os fremskinne med Glæde,
At vi GUds Ansigtes Liusk3263 skal indtræde?k3264
16.
Hvo skal os føre fra Jammer til Lise?k3265
Hvo skal hvad Got er omsider os vise?
Hvo skal til tryggeste Stæder os føre?
Skal ey vor HErre sin Helgenk3266 det giøre?
Hand skal os engang forunde det gode,
Hvilket vi her udi Haabet formode.k3267
17.
Glæder sig Folket ved Blomster og Blade,k3268
Hvad vil da skee paa den Himmelske Gade?
Hvad vil mand frydis, naar Folket indkommer
Til den Stæd, hvor der er Ævigheds Sommer?
Da vil vi slutte med Petrok3269 saa rolig:
HErre! her ville vi bygge vor Bolig!
18.
Her vil vi Herberg og Rolighedk3270 tage,
Aldrig os ønske paa Jorden tilbage,
Eller vor Fødder at skidnek3271 der mere,
Aldrig skal Verden os mere fixere,k3272
Men hos dig, HErre, vi ævig vil blive,
Og dig ald Ære til ævig Tidk3273 give.


[FADERVÅR]

k3274
HEerrens Bøn, Fader vor,
Forfatted i Ni Sange.k3275

illustrasjon

Den Første Sang,

k3276
Fader vor du som est i Himmelen.k3277
Siungis under sin egen Melodie.k3278
1.
BLant alle Guder er udi sær
Ey nogen Gud saa stor, saasom vor;
Vor Fader kaldis hand af hver Mand,
Thi hand det Navn og bærk3279 med Gavn,k3280
Hand, som en Fader bør,k3281 mod os giør.
2.
Hid til vi haft har Mad paa vort Fad,
Hid til har Jordens Skiød givet Brødk3282
Af Havre, Byg og Ruug paa vor Duug;
Vor Fiøsse-Romk3283 har ey staadt tom
Af Creatuur og Fæ til at see.
3.
Adskillig deylig Fisk fersk og frisk
Det vaade salte Hav ofte gav,
Velsignet blev vor Krog, naar vi drog,
Vor nøgenk3284 Krop fra Taa til Top
Er klæd med Uld og Liin grov og fiin.
4.
Enhver til denne Stund for sin Mund
Nødtørftig Deel og Laadk3285 haver naad,
Den Fattig sig og mætt haver ædt;
Vi hidindtil jeg sige vil
Ey har paa daglig Brød liddetk3286 Nød.
5.
Spør du: hvor vi det faaer Aar fra Aar?k3287
Vi faaer af HErrens Haand ald Bistand,k3288
Os at forskaffek3289 sligt er hands Pligtk3290
Og Løfte, som gaar paa hands Sti,k3291
Og falder ham til Fod,k3292 er hand god.
6.
Til andre Guder maa andre gaa,
At sætte Kiød og Tarmk3293 til sin Arm,
Det tienner dog saa lit til Profit;k3294
Kiød-Guderk3295 er kun Avn og Vær,k3296
Som inden nogle Aar slet forgaar.
7.
Hvad Hielp og hvad Bistand ventis kand
Af den der selv er svag Dag for Dag?k3297
Een Blindk3298 den anden ey viser Vey,
De begge to med Fod og Sko
I Graven før de veed falder ned.
8.
Vil mand, som Hedninger, her og der
For maled Stok og Steenk3299 bøye Been,k3300
Sligt er et meget sterkk3301 Narre-Værk;
Thi saadan Gud beleeisk3302 ud,
Og er ey værd en Fiærk3303 der hand er.
9.
Gakk3304 til Guld-Klumpen hen Mammons Ven,k3305
Og giem din stakkels Gudk3306 i en Klud,
Men jeg vil hælde mig fastk3307 til dig
GUD Zebaoth,k3308 min Skiold,k3309 mit Slot,
Ved dig jeg sikker staar, hvor det gaar.k3310
10.
Vilt du nu vide grant,k3311 vist og sandt,
Hvor atk3312 det Stæd og Land findis kand,
Hvor vores GUD iboer? Spør du hvor?
Løft Øyet hen til Himmelen,
Der er hands Sædesk3313 Platz og Pallatz.k3314
11.
Det Stierne-Loftk3315 og Poolk3316 er hands Stool,k3317
Men Jorden hand sig lodk3318 under Fod
Til Skammel,k3319 hvorpaa hand træde kand,
Hvert Verdens Rom hand farer om,
Dog visis intet Spork3320 hvor hand gaar.
12.
O du vor GUD og Ven! est du den,
Der har din Stand og Statk3321 høyt opsat?k3322
Da veedst du vel og ser hvad som skeer
Af en og hverk3323 paa Jorden er,k3324
Og hvad her bliver giort lit og stort.
13.
Hvor er en Gud, som du? du som nu
Een hver Mands Vey forstaar,k3325 hvork3326 hand gaar,
Og skuer Alletingk3327 rundt omkring,
Saa der for dig u-muelig
Er nogen Ting gedultk3328 eller skiult.
14.
Du Jordens nedrigk3329 Giest!k3330 det er best,
Du skyerk3331 Synd og Last som en Gast,k3332
Og reddisk3333 ind og udk3334 for din GUD,
At hand dig ey paa Ondskabs Veyk3335
Skal fra din Top til Taa knuse smaa.k3336
15.
Hvis du paa daglig Brødk3337 lider Nød,
Da see til Himmelen,k3338 der er den,k3339
Som hialp vor Fædres Trangk3340 mangen gang,
Den samme kand med ald Bistand
Endnu forsørge dig faderlig.k3341
16.
Est du med Sorg belemt,k3342 Hierte-klemt,k3343
Est du i Fare stædd',k3344 og ey veedk3345
Dig Hielp paa Jordens Kredsk3346 nogensteds;
Vær ikkun still, her oven tilk3347
Skal Hielpen komme digk3348 sikkerlig.k3349
17.
Er hand en Himmel-GUD, du hands Brud?k3350
Er hand en Himmel-Glantz?k3351n6 Du hands Krantz?k3352n7k3353k3354
Er hand en Himmel-Mand?k3355 da skal hand
Paa Sorg og Brøstk3356 vel skaffe Trøst,k3357
Lov, Ære, Priisk3358 og Bramk3359 vordek3360 ham!

Den Anden Sang.

k3361k3362k3363k3364 k3365
Helligt vorde dit Navn.k3366
Siungis under sin egen Melodie.k3367
1.
HErre GUD! dit dyrek3368 Navn og Ære
Over Verden høyt i Savnk3369 maa være,
Og alle Siæle,k3370 og alle Trælek3371
Og hver Gesellek3372 de skal fortællek3373
Din Ære.
2.
Det er smugtk3374 og kaasteligtk3375 at høre,
At mand GUD sin Læbers Pligtk3376 monn' giøre;
De Dyb Afgrunder,k3377 de grønne Lunderk3378
Skal HErrens Vunderk3379 hver Tid og Stunderk3380
Udføre.k3381
3.
Om sigk3382 Folk anstille vil saa slemme,k3383
GUds Navn sletk3384 at tie stillk3385 og glemme,
Saa skal dog Stenek3386 og tørre Benek3387
Ey være seene hands Navn det reenek3388
At fremme.k3389
4.
Ja før GUD sin Ære skal forlise,k3390
Før skal Hav og grommenk3391 Hval ham prise,k3392
Samt ogk3393 Tanteyen,k3394 som løber Leyen,k3395
Steenbid og Seyen og Torsk og Skreyen.
Og Niise.k3396
5.
GUD er GUD, om alle Land laa øde,
GUD er GUD, om alle Mand var døde,k3397
Om Folk forsvimler,k3398 i HErrens Himler
Utallig vrimler,k3399 som slaer paa Cimlerk3400
Hin Søde.k3401
6.
Skulle HErren fattis Bramk3402 og Svenne?k3403
See, ti tusindk3404 staar for ham og tienne,
Ja tusind gange ti tusind mange,
Hvis smukke Sange med Klang kand prangek3405
Der henne.
7.
Thi for GUD skal alle Knæ sig bøye,k3406
De som boor i Himlene hin høye,
Og de paa Jorden i Sør og Norden,
Samt Dievlers Orden, som dømt er vordenk3407
Til Møye.k3408
8.
Høyen Haldk3409 og dyben Dal skal vige,k3410
Jord og Himmel falde skalk3411 tillige,k3412
Hver Biergk3413 og Tindek3414 skal slet forsvinde,
Men HErrens Mindek3415 til tusind Sinde
Skal stige.k3416
9.
Vil de Gamle være stivk3417 og sove,k3418
Da skal Børn i Moders Liv GUD love;k3419
De Halte, Lamme, Maal-løse, Stammek3420
Giør og det samme, de Gromme,k3421 Grammek3422
Og Grove.k3423
10.
Naar jeg mig fra Top til Fodk3424 betragter,
Ingen Lemk3425 paa mig forgodk3426 jeg agter,
Var de saa smukke som Silke-Dukke,k3427
De jok3428 skal bukkek3429 med ydmyg Sukke
Og Facter.k3430
11.
Men ô Mennisk tør du vel det meene?
At GUds Navn skeer Ræt og Skelk3431 allene,
Fork3432 Præst og Bonde med blotte Mundek3433
Ham love kunde? ney, ingenlundek3434
Det eene.k3435
12.
HErrens Navn hos os paa Jord kand ikke
Helligis ikkun med Ord og Nikke;k3436
Ney; hvork3437 du svæverk3438 og hvor du stræver,k3439
See til du lever, som GUds Ord kræver
Til Prikke.k3440
13.
Lad dit Liusk3441 for Folket smukt saa brende,
At enhver din Dyydk3442 og Tugtk3443 kand kiende,
Leev ey begierlig,k3444 ey Folkk3445 besværligk3446
Leev from og ærlig mod hver Mand kiærligk3447
Til Ende.k3448
14.
Hadk3449 alt det GUD i sit Ordk3450 selv hader,
Atk3451 Vellystenk3452 dig paa Jord ey skader,
Sky Synd og Lyder,k3453 som GUD forbyder,
Elsk Tugt og Dyder,k3454 som dig bepryder
Og bader.k3455
15.
Men vilt du paa Synders Veyk3456 henstige,
Og fra Dyden bluesk3457 ey at vige,
Da dine Lemmerk3458 GUds Navn beskemmerk3459
GUds Aand bortskremmer og ey forfremmerk3460
GUds Rige.
16.
Men ô GUD! forhindre sligt at blive!k3461
Hvad somk3462 er u-gudeligt fordrive!k3463
Atk3464 vi vor Tiderk3465 mod Synden strider,
Naar Tiden lider,k3466 hos dig omsider
At blive!k3467

Den Tredie Sang.

k3468
Tilkomme dit Rige.k3469
Siungis som:
Den Siæl er værd at prise.k3470
1.
O HErre! lad dit Rige
Paa Jorden her nedstige
Med Kraft og Naadens Aandk3471
Atk3472 løse Syndsensk3473 Baand,k3474
5 Paa detk3475 mand kand fornemme,
At GUD hos Folket boor,
Og at du GUD har hiemmek3476
Hos dem, der paa dig troer.
2.
Spør du, hvad er GUds Rige?k3477
Det er ret kort at sige
Indvortes Fryd og Fred
Med god Samvittighed;
5 Naar Aanden i os raaber
Et Abba Fader ud,k3478
Og mand allene haaber
Paa den Almægtig GUD.
3.
Naar Satan sletk3479 ydmygis,k3480
Hands Flag og Top nedstrygisk3481
Med Spot for JEsu Fod,k3482
Som paa Hugormen stod;k3483
5 Naar GUD for os vil stige
Mod Dievelen i Strid,
Da er GUds Himmerige
Paa Jorden kommen hid.
4.
Naar mand ved HErrens Fingerk3484
Hin onde Aander tvinger,
At de maa rømme platk3485
Den Krop, de har besat;
5 Naar Dievelen maa vige
Med Frygt af sit Pallatz,k3486
Da har GUds Himmerige
Paa Jorden funden Platz.
5.
Naar Folk sig stort indbilder,k3487
Men GUD ald Anslagk3488 spilder,k3489
Som de sig setter for,k3490
Saa det ey for sig gaar,
5 Naar Folk vil GUD bekrige,k3491
Men blîr til Skammek3492 slet,k3493
Da er GUds Magtis Rigek3494
Paa Jorden kommen ret.k3495
6.
Naar os forsikris Naade,k3496
Naar GUds Miskund maa raade,k3497
Naar Synden slettis udk3498
Ved JEsu blodig Huud;k3499
5 Naar GUD vil os tilregne
Sin Søns Retfærdighed,k3500
Da kommer Allevegnek3501
GUds Rige til os ned.
7.
Hvor HErrens Duugk3502 den bredis,
Hvor Kalk og Diskk3503 tilredis,
Hvor Aandk3504 og Vandk3505 og Blod
Staar prent i Hierte-Rod;k3506
5 Hvor Haab og Troe tillige
Har Bluss og Lamper tendt,k3507
Der er GUds Naadis Rige
Paa Jorden til os sendt.
8.
Paa Jorden hersker mange,
Part bliver der ved bange,k3508
Partk3509 elsker Overvold,k3510
Og hersker saasom Trold;k3511
5 Men HErre! du regiærer
Dit Folk paa bedre Viis,
Dit Navn der over bærerk3512
Hos alle største Priis.
9.
Et verdslig Regimentek3513
Paabyder Skat og Rente,k3514
Som efter Kongens Budk3515
Bør strax atk3516 tellisk3517 ud,
5 Men inden JEsu Grentzer
Afskaffis Skat og Told,k3518
Der fordris Poenitentzerk3519
Og Christenk3520 Livs Forhold.
10.
Der hosk3521 er og at agte,k3522
Detk3523 mand maa vel betragte,k3524
GUds Rige kommer eyk3525
Paa nogen siunlig Vey;
5 Ey Haanden der paa tager,k3526
For Øyet det ey staar;k3527
Ney, det er Himmel-Sager
Af u-formærket Kaar.k3528
11.
I Skriften du jo læser,
At Vejr og Vinden blæser,k3529
Med Øret høris det,
Dog fattes aldrig retk3530
5 Hvor fra den Udsprungk3531 haver,
Hvort hen den fark3532 omkring,
Saa er og Aandens Gaverk3533
En u-begribet Ting.k3534
12.
Vort Eye-Godsk3535 og Lykke
Kand Tyvens Haand bortrykke;
Men JEsu Rigis Skatk3536
Er os i Hiertet sat,
5 Det i vor skiulte Kammerk3537
Forvaretk3538 er saa vel,
At vi der ved annammerk3539
Trøst for vor arme Siel.
13.
Lad Tyven ikkun rappe,
Lad Voldsmænd Godset snappe,
Min GUD, mit Haab, min Tro
De lade skal med Ro,k3540
5 Med dem er jeg beholden,k3541
Det gaak3542 hvor galt det vil,
Lad Voldsmænd, Fanden, Trolden
Kun øve frit sit Spil.k3543
14.
O du min GUD og Glæde,
Er herk3544 dit Rigis Sæde,k3545
Forbliv da her hos os
Vor Fiender til Trods!
5 Er vi dit Rigis Knægte,k3546
Da bør du med os staa,
Hvad hielper det vi fægte,k3547
Naar GUD vil fra os gaa?
15.
Giv dine Folk paa Jorden
Sin Kirke-Skik og Orden
At nydek3548 Frels og frik3549
Foruden Kietteri!
5 Lad Kongen af Afgrundenk3550
Ey mørkek3551 Christi Sool!k3552
Stop selv paa dennem Munden,
Som træderk3553 Spotters Stool.k3554
16.
Lad dine Faark3555 sig glæde!
Din Præster du beklædek3556
Med Aarons Hellighed!k3557
Forfremk3558 dit Ordes Sæd!k3559
5 Atk3560 det til Verdens Endek3561
Maa Vext og Fremgang faa,
Og hver sin GUD at kiende
De Store med de Smaa!k3562
17.
Giv,k3563 at enhver undfangerk3564
Fortrydelserk3565 og Anger
For hvis somk3566 er begaad
Mod GUD med Ord og Daad!k3567
5 Og lad dit Folk tilsigek3568
Pardônk3569 i JESU Navn!
Saa bygges JESU Rige,
Saa fordrisk3570 HERrens Gavn.
18.
Lad Pavens Skamk3571 opdagis!
Lad Tørkensk3572 Magt nedslagis!
Og lad handsk3573 Morder-Sverd
Ham giøre selv forfærd!k3574
5 Lad Satans Regimentek3575
I Grunden brydis ned!k3576
Og da maa vi forventek3577
Vor HErres JEsu Fred.
19.
Men saasomk3578 du bevared
Og til din Giester spared
Den beste Viin til sistk3579
O sødek3580 JEsu Christ!
5 Saa troer vi og du flytter
Os engang ind til dig,k3581
Hvor vi fork3582 Jordens Hytterk3583
Faar Ærens Himmerig.

Den Fierde Sang.

k3584
Skee din Villje paa Jorden, som den er i Himmelen.k3585
Siungis under sin egen Melodie.k3586
1.
O Hellige Gud! du gavst os et Budk3587
Ved JEsum din Søn,
At vi om din Villje skull giøre vor Bøn,k3588
Du vilde den skal
Fuldbyrdis paa Jordk3589 som i Himmelens Sal.k3590
2.
Men HErre du veed om alting beskjed,k3591
Du veed om du vil,
At vi af os selv er udygtigk3592 der til,
Og Kraften forsvagk3593
At fordrek3594 din Villje til nogen behag.k3595
3.
Hvad kand vi formaa?k3596 Hvad kand vel forslaa
Vor Fliid og vor Konst?k3597
Den er uden Herren aldelis omsonst,k3598
Vi raader ey for
Det ringestek3599 Haark3600 os paa Hovedet staar.k3601
4.
Har Herren detk3602 giort af Dannelsek3603 sort
Det bliver ey hvid,k3604
Altk3605 vendtek3606 vi derpaa vor yderstek3607 Fliid;
Thi ald voris Værckk3608
Er som den Verckbrudne,k3609 der aldrig blev Sterck.
5.
Jeg sigerk3610 for mig en anden for sig,
Jeg er ubeqvemk3611
At bringe de mindste god Gierninger frem,
Og Tungen forsletk3612
Atk3613 offrek3614 min Frelser eet Fader vor ret.k3615
6.
Jeg handlerk3616 min Sag, som Job med sin Dag,k3617
Hvad er ald min fynd?k3618
Den lignis ved Nabal,k3619 som sprack i sin Synd,
Og hvesk3620 Jeg her giør
Er som det Misfosterk3621 i Moderen dør.k3622
7.
Jeg til det Jeg børk3623 er vissen og tør,k3624
Det onde faar Magt,
Og skiulis tit under en Helligheds act,k3625
Jeg bilder mig ind
At have to Øyen og løber dog blind.k3626
8.
Thi falder vor Bøn tilk3627 dig o Guds søn!
Legg Aand til vor Aand,
Legg Mund til vor Munde, Legg Haand til vor Haand,k3628
At vi kand ved dig
Opreysis fra Synden oc vorde dig liig.k3629
9.
Er icke vor Troe, saasom en sterck Bro,
Vi tviler dog ey,
Vor Frelser har aldrig de svage sagt ney,
Hand er endk3630 som før
Dend HErre, der knuser ey bævende Rør.k3631
10.
Saa beder vi først, giv Hunger oc tørstk3632
Alt effter dit Ord,
Som lærer os kjende GUDs Vilje paa Jord,
Giv Aand og Forstand
At fatte med Trok3633 det Fornuften ej kand.
11.
Vi beder dernest det som os er best,
Optænd i os vistk3634
Til Gud og vor Næste sand Kierligheds Gnist,
At vi dem beteek3635
Det samme vi vilk3636 at os selver skal skee.
12.
Før os af den Sti,k3637 der gaar dig forbi,
Forhindre den Vey,
Forhindre den Gierning, der tekkisk3638 dig ey,
Og viis os derhen,
Hvor vi kand opleedek3639 vor Frelser og Ven!
13.
Vor Kiødelig Sands,k3640 Vellysternes Dantz,
Der ager i Ringk3641
Med Verdenk3642 og hendes bedrageligk3643 Ting,
Sæt for dem en Stang,k3644
Saa de ey med Skammek3645 forvrikkerk3646 vor Gang.
14.
Thi hvis det saa gaar, vor Viljek3647 den naaer
Sin Fremgangk3648 alt fort,k3649
Da bliver vor Himmel baad' skiden og sort,k3650
Og Enden derpaa
Det bliver den mørke Fordømmelses Vraa.k3651
15.
Men HErre! hvad er din Viljes begjer?k3652
Er denk3653 ikke saa,
At Synderenk3654 skal fra ont Levnet afstaa?
Det er det Du vilt,
O lad det og naadeligk3655 blive bestilt!k3656
16.
Du est os saa from,k3657 du siger: vendtk3658 om,
Vendt om og giør Bod,
Saa blir jeg dig syndere naadig og god,
Saa giv dit Ord Magt,k3659
Og lad det saa blive,k3660 som du haver sagt.
17.
Til Mord eller Slag du ey har behag,
Du vil ingens Død,
Dig løster eyk3661 døde Mænds Been eller Kiød,k3662
Saa giør os da fri
Fra Synden og Snarenk3663 vi fangen er i!
18.
Fremdelis er det din Viljes Forset,k3664
At Dievelen skal
Med Synden fordømmisk3665 til Helvedis Qval,
O!k3666 lad det saa skee,
At vi maattek3667 Løstk3668 paa vor Fiender see!
19.
Men om det saa skeer, at nogen beteerk3669
Os Had eller Spot,
Hvor vel vi af dennem forskyldetk3670 alt got,
Da giv os det Sind,
Vi sætte kand Sagen til Hævnerenk3671 ind.k3672
20.
Hvok3673 Hævneren er, det veed vel eenhver,
Du HErre det est,
Du veedst frem for andre, at lønnek3674 ret best,
Med saadant og meerk3675
Din Himmelske Vilje paa jorderig skeer.
21.
Ja dersom du vil, mig skienckis skal tilk3676
Gienvordighedsk3677 Kalck,k3678
Fordi jeg mod Herren har været en skalk,k3679
Ok3680 giv da got Taal,k3681
Atk3682 jeg med Taksigelse tager den Skaal!k3683
22.
Jeg drikker den ud i Haabet til Gud,
Jeg troer Ham saa vel,
Hand giør mig dog engang et faderlig Skell,k3684
Skeer det ikke før,
Det skeer dog, naar jeg ifra Verden hendøer.k3685
23.
Saa vist oc saa sant som Englene grantk3686
Opvarte sin Gud,k3687
Og retterk3688 med Lyst hans Befalninger ud,
O lad os saa vist
Med Glæde dig tienne vor Frelser og Christ!
24.
Gîr HErren et Bud strax skikkisk3689 her ud
Herskarernisk3690 Magt,
Saa alting er færdig strax Ordet er sagt,
Ach! At vi nu saa
Guds Engler i Himlene slegte kan paa!
25.
Til Slutning det er vor Hiertens Begierk3691
O kiæriste GUD!
Giv os saa at følge din Villjes Paabud,
At vi kunde faa
En naadig Sententze,k3692 naar Dommen skal staa!

Den Femte Sang.

k3693k3694k3695
Giv os i Dag vort daglige Brød.k3696
Siungis som:
Siunge vi af Hiertens Grund etc.k3697
1.
Gud! Dit smukke Fader Vor
Holder os din Villje for,k3698
At vi skal indstendelig
Om vort Brød anmode dig,
5 Og om hvisk3699 vi tarvesk3700 kand
Udi dette Kummersk3701 Land
Til vor Livsk3702 nødtørftig Stand.k3703
2.
Bønnens Ord de liuder saa:
Giv i Dag vort Brød at faa!
See, saa bede vi nu først,
Frie fra Hunger,k3704 Nød og Tørst!
5 Frie vor Huus fra Fattigdom,
At vi ey fra Rom til Romk3705
Nødesk3706 gaa med Posen om!k3707
3.
Sandt er det, vor Synd er svar,k3708
Saa vi vel fortiennet har,
At paa Bordet Rad i Rad
Sættis burde tomme Fad,
5 Og at Kurvenk3709 hengis saa,
At vor Haand den ey kand naa
Fork3710 det Onde vi begaa.
4.
Os erindrisk3711 vel den Skik,k3712
Hvork3713 det i Samarik3714 gick;
Da for Trangk3715 paa Brøds Forraadk3716
Moder selv sit Fosterk3717 aad,k3718
5 Samt i mange andre Land,
Naar atk3719 Folk for Nød af Vandk3720
Drak den Vedske fra dem rand.k3721
5.
Saadan en uteerligk3722 Mad
Skafferk3723 Synden paa vort Fad;
Thi fortrædenk3724 Slægt og Sædk3725
Skal ved Guds Retfærdighed
5 Efter Ordetk3726 plagis saa,
At de skal at tigge gaa,
Og dog ingen Miskund faa.
6.
Ja, naar noget Land og Stæd
Synder og giør Gud Fortræd,k3727
Da skal komme saadan Trang,k3728
At en Ovn en Alen langk3729
5 Skulle kunde fyldis ey
Af Ti Qvinders baged Dey,
Det skal blive Ney og Ney.
7.
Men O Gud! O Naadsens GUD!
Træck dit Vredis Sværdk3730 ey ud,
At os ey saa ilde gaar,
Som det Folk, der meget saaer,k3731
5 Men indhøster gandske lit;
Thi naar du vil tage dit,
Hvad hâr Folket da for sit?
8.
Tenck, vi er din fødes Faar,k3732
Du maa skaffe,k3733 hvor det gaar,k3734
Her er ingen anden Vey,k3735
Andre Guder hielper ey;
5 De er kun som Noë Ravn,k3736
Du beholderk3737 Faders Navn,
Du maa giøre Faders Gavn.k3738
9.
Af os selv vi intet faar,
Intet er det, vi formaar,
Hvad her findis lit og stort,
Det er dit og ikke vort;
5 Dig tilhører Land og Vand,
Ach! oplad din runde Haand,k3739
See saa mættes hver en Tand.k3740
10.
Om dig selv du gav det Prov,k3741
At du veedst ald vor Behov,k3742
Vi, som Fisken ikke kand
Nøyes med det bare Vand,k3743
5 Du, som Liv og Legem gav,
Giv os Brød indtil vor Grav,
Sæd af Muldk3744 og Fisk af Hav!
11.
Livk3745 er meer end Mad og Viin,
Kroppen meer end Hørk3746 og Liin,
Falt det dig ey tungt og stivk3747
Til at skabe Krop og Liv?
5 Hvi skull dig ey falde let
Til at skabe det og det,
Hvor af Livet vorder mæt?
12.
Hvad det daglig Brød angaar,
Indsat i vort Fader Vor,
Det er hvad som nævnis kand
Til vor Underholdnings Stand,k3748
5 Gaard og Grunder,k3749 Diskk3750 og Seng,
Lunde, Skove, Mark og Eng,
Sønner, Døttre, Tøes og Dreng.k3751
13.
Helse, Sundhed, Huuse-Fred,k3752
God Forstandig Øvrighed,
Smør af Kjørk3753 og Melk af Faar,
Hesten, der i Stalden staar,
5 Hampk3754 og Humle,k3755 Byg og Malt,k3756
Brende-fangk3757 med Suurt og Salt,k3758
Som ey her kand nævnis alt.
14.
HERRE! Har du ved din Søn
Overlat os denne Bøn,
Overlad da naadelig
Det som Bønnen minderk3759 dig!
5 Giv os Kornet paa vor Lo!k3760
Giv vor Lande Fred og Ro!
Giv vor nøgne Fødder Skoe!
15.
Naar vi om den tilig Vaar
Ud med Sæde-Byttenk3761 gaar,
O da lad dit Øye ned
Over Jordens Frugt og Sæd,k3762
5 At os Aaret kronisk3763 maa!
Lad vor Ager-Reenerk3764 staa
Fuld af Ax og modne Straa!
16.
Giv her under Norder-Poolk3765
Tempereretk3766 Regn og Sool!
Giv at Græs for Qvæget groor!
Giv at Marken staar i Floor!
5 Giv os karskek3767 Legemer,
At vi kand med Helse hverk3768
Bruge Guds Velsignelser!
17.
Lad os trivisk3769 af det Brød
Du forleenerk3770 i vort Skiød!
Lad os ey, som løse Packk3771
Glemme Gud at give Tack!k3772
5 Og ey bruge Skalcke-Viis,k3773
At opoffrek3774 Gud en Gliisk3775
I den Sted Ham burde Priis.k3776
18.
Til en Skam det tegnetk3777 staar
Om det Folk i fordom Vaar,k3778
Viin og Mad de først indlod,k3779
Dernest op at dandse stod;k3780
5 Var det redligk3781 giort af dem?
Burde Gudk3782 sligt bæris frem
Fork3783 Hand spissdek3784 Liv og Lem?k3785
19.
Ja den Spotk3786 ey slettis ud,
Folket fordom giorde Gud,
Thi derk3787 Hand dem drikke lod
Melk og idel Drue-Blod,k3788
5 Fyldet Smør i deris Kop,
See, da blev de kaadk3789 i Krop,
Og slog bag ad HERREN op.k3790
20.
O! Atk3791 vi ey Guds Forraadk3792
Bruger saa vi bliver kaad!
O at vi ey falder i
Drukkenskab og Fraadseri!
5 Hvor paa følger andet ey
End U-skickk3793 og Hore-Vey,k3794
Sinds Forliisk3795 og Horlomhey.k3796
21.
Lad os reddes for det Veek3797
Og den Guds Forbandelse
Over Drukkenbolter erk3798
Raabetk3799 ud af Gud i sær:
5 Kiemper til at drikke Viin,k3800
Tømmer heele Flaske-Skrink3801
Er for Gud som slemmek3802 Sviin.
22.
End vil vi med Fader Vor
Bede Gud om dissek3803 Kaar:
Giv os een fornøjet Siæl!
Lad os hade Mammons Træl!k3804
5 Sky den store Gierrighed,k3805
Hvilken Senker Siælen ned
Udi Pøl og Pine-Sted.k3806
23.
Falder Gods og Rigdom til?k3807
O, at vi dog aldrig vil
Henge Hiertetk3808 fast derpaa;
Men den heller bruge saa,
5 At det kand i JEsu Navn
Den Nødtørftigk3809 skee til Gavn,
Eyeren til Efftersavn.k3810
24.
Gid, at hiertet fant det Raad,
Som det var med Petrik3811 Vaadk3812
Hand det fult af Fiske fik,
Det dog ey i Støckerk3813 gick,
5 Alt jok3814 meere Gods vi faa,
Alt jo mindre dets Attraa
Skal os ind i Hiertet gaa.
25.
Thi med Rigdom handlisk3815 kand
Som den Kiep i Mosis Haand;k3816
Ald den Stund den var en Staf
Var den ham en Hielp vel braf;k3817
5 Men derk3818 Staven blev en Orm
Og paatog sig Slangens Form
Flydek3819 hand, som for en Storm.
26.
Giver du os Verdens Gods,
Da giv og, at vi derhosk3820
Lar Miskundheds Hierte tee,k3821
Hielpe de nødlidende,
5 Saa den arme Jesu Lem,k3822
Som for Døren kryber frem,
Trøstis-løsk3823 ey visis Hiem.
27.
Hvor duk3824 seer en Betlerk3825 stod,
Tænk, der seer jeg Jesu Fod,
Hvad du hannem giøre kand
Det er giort din Frelsermand
5 Og den armis Fader Vork3826
Hielper til at dine Kaar
Skal forøgis Aar for Aar.
28.
Ydermeerek3827 hielp O Gud,
At vi selverk3828 af os ud
Avinds Øyetk3829 river slet,k3830
Lad os ey fortrydek3831 det,
5 At en andens Lycke groer,
Og at de der hos os boer
Voxer til og vorderk3832 stoor.k3833
29.
Haver Gud giort andre feed,k3834
Lad os ey see skeefft derved,k3835
Er vor skeebne meere tynd,k3836
Tænk, vik3837 giort har meere Synd;k3838
5 Lykken løber af og til,k3839
Lad os nøyis, være stillk3840
Med hvad Gud os føyek3841 vill.
30.
Lad os aldrig nogenstund
Rive Brød af Broders Mund;
Eller og med Falskk3842 og Svig
Stunde tilk3843 at vorde riig,
5 At vi ey med ond Attraa
Andres Middel effterstaa,k3844
Og saa Huden af dem flaa.k3845
31.
Lidet Brød den Fattig har,
Hvok3846 med Svig det fra ham tar
Hand en Morder er for Gud,k3847
Og som dend der Suer udk3848
5 Blod og Marfk3849 af Folcke-been,k3850
Paa sit Hierte hand til Meenk3851
Legger en forbandet Steen.
32.
Spiisk3852 os af vor eget Brød,
Men hvis vi skal lide Nød,
Gid vi med Taalmodighed
Tacker Gud og er tilfred!k3853
5 Lif og Lycke staar hosk3854 Gud,
Ingen uden for sin Huudk3855
Stræcke kand en Faufnk3856 sig ud.
33.
Til Beslutningk3857 bedis nu:
Ach! at dette Livs Omhuk3858
Os forhart ey ligger nær,k3859
Vore Hierter til Besvær,
5 At vi lader Morgendagk3860
Sørge selv for sin Uddrag,k3861
Og befalek3862 GUd vor Sag.
34.
Giver GUd os Morgen glad,k3863
Da gîr hand og Morgen-Mad,k3864
Hvi skal vi Bekymring faa,
Hvork3865 det skal her efter gaa?
5 GUd var til, førend du vaar,k3866
Hand er GUd, naar du forgaar,k3867
Lad ham alting raade for.

Den Siette Sang.

k3868k3869
Forlad os vor Skyld, som vi forlade vore Skyldener.k3870
Siungis under sin egen Melodie.k3871
1.
ACh! Hvo kand fortellek3872
Og udsige plat
Ald den Synds Tilfellek3873
Folkk3874 er med belat?k3875
5 Ach! ach! det Registerk3876
Er forstort af Tall,k3877
Den blevk3878 slet forbisterk3879
Det udregne skall.k3880
Hvo saa Viise Klerke?k3881
10 At de kunde mærke
Ret hvor tit en Mand
Snuble, falde kand?
Ney, den Summ er større
End som Hafsens Sand!k3882
2.
Est du saa forsigtigk3883
At du regne kand
Hver en Draabe rigtig
I det store Vand?k3884
5 Kandst du tælle Støvet
Over Jordens Grund?k3885
Kandst du tælle Løvetk3886
I den grønne Lund?
Da skal du først kunde
10 Syndsens Tallk3887 begrunde,k3888
Endk3889 er det u-tænkt,
Hver Mand er forkrenkt,k3890
Verden i det onde
Ligger sletk3891 nedsenckt.k3892
3.
Hvor er den at finde,
Der er uden Meen?k3893
Hvem er fød af Qvinde,k3894
Som kand sigis reen?
5 Bliver hvide Duerk3895
Af en Ravn udlat?
Kand mand plucke Druerk3896
Af en Torne Krat?
Hvo staar dog saa sicker,k3897
10 At hans Fod ey vricker?
Viis den kaldis maa,
Aldrig sig forsaa,k3898
Hvor i gandskek3899 Verden,
Meenstk3900 du slig at faa.k3901
4.
Om mand vilde rendek3902
Med antendte Lius
Verden om til Ende
Udi hver Mands Huus,
5 Udi Mark og Heede,k3903
Hvork3904 det være kand,
At mand vil opleede
En retfærdig Mand,
Jorden aabenbarek3905
10 Raabe skalk3906 og svare:
Hos mig er hand ey,
Haved siger ney,
Søger du Afgrunden?k3907
Der er ey hans Vey.
5.
Alle Mand har syndet,k3908
Ingen Mand er fri,
Alle Mand har yndetk3909
Den forkeerte Sti;k3910
5 Alt hvad Gud behager,
Holder vi for Spot,
Hvad hand ey fordrager,k3911
Agterk3912 vi for got;
Derfor gaar vor Lycke
10 Paa den kranke Krycke,k3913
Sygdom, Sorg og Nød,
Trangk3914 og Hierte-Stødk3915
Piner vore Siæle
Til den bleege Død.k3916
6.
Strid er her udvortis
Og indvortis Frygt,
Fryd og Fred forkortis,k3917
Alting er forrykt;k3918
5 Folket erek3919 bange,
Hiertet i dem slaar,
Ligesom en Fange,
Der paa Livet gaar.k3920
Syndsens Skieppek3921 fyldis,
10 Straffen fort forskyldis,k3922
Naar en Plagek3923 gaar,
Anden straxen staar
For vor Dør tilredek3924
Banker fortk3925 og slaar.k3926
7.
Sligt og andet meerek3927
Har vor Synd forvoldt,
Hvorfor vi med fleere
Burde være soldtk3928
5 Hen til ævig Fengsel
I den mørk Afgrund,k3929
Hvor der vanker Trengsel
Uden ald Miskund;
Men ô Naadens Fader!
10 Du dog ey tillader
At din arme Brudk3930
Skal forjagisk3931 ud,
Naar hun dig omfavner
Du trofaste GUd!
8.
Haver vi forvildet
Vandret hidindtil?
Og vor Tid forspildet,
Vi det angre vil;
5 Ja, vi nu vil knæle
For din Throne ned,k3932
O lad vore Siæle
Faae Barmhiertighed!
Tænk paa Faders Hierte!k3933
10 Tænk oppaak3934 den Smerte,
Som din Søn udstod,
Der hand Livet lod,k3935
Tænck, hand har betaletk3936
For os med sit Blod.
9.
Skulle Vredenk3937 raade
Og slaa ned i grund,k3938
Hvor var da din Naade?
Hvor var ald Miskund?
5 Hvad kand du vel giøre
Med foragtet Dynd?k3939
Naaden er jo størrek3940
End ald Verdens Synd?
Vil du platk3941 udslette?k3942
10 Hvadk3943 kand du dig mætte
Af vor syndig Blod?k3944
Hvad var det for Bod?k3945
Tænk dog paa dit Rygte,
Der altid er god.k3946
10.
Vi kand det ey negte,
Vi jo samptlig platk3947
Som gieldbundne Knægtek3948
I din Bogk3949 er sat,
5 Og at vi disverre!
Indtil denne Stund
Skyldig er vor HErrek3950
Mange tusind Pund,k3951
Som ey kand betalis,
10 Alt skull' der befalisk3952
At hver levend' Siæl
Husbond og Gesellk3953
Ævig skulle selgisk3954
Satan hen til Træl.
11.
Men O Gud! hvadk3955 kunde
Det fornøyek3956 dig,
At dit Folk som Hunde
Myrdis ynckelig?
5 Det staar meget smuckerk3957
Du dem giver Bod,k3958
At de sig nedbuckerk3959
Daglig for din Fod,k3960
Og med salte Taarek3961
10 Dig tilbeder saare,k3962
Atk3963 enhver for sig
Paa dit Jorderig
Med et ydmygt Hierte
Kunde tienne Dig.
12.
Hvork3964 kand nogen Tunge
Sige, GUd er god,
Naar du sletk3965 i Dungek3966
Slagte vil for Fod?
5 Ingen Mand i Døden
Paa dig tænke kand,
Det er dem forbødenk3967
Udi Gravens Land;
Kand mit Støv dig takke?k3968
10 Kand det om dig snakke?
Udi Helvede
Tudisk3969 Ach og Vee!
Ja der høris andetk3970
End Taksigelse.
13.
Er vi funden bleven
Dybt i din Restantz?k3971
JEsus haver skreven
Med sit Blod Qvittantz;k3972
5 Thi saa sant hands Side
Aabnet blev med Spiudk3973
Og hands Blod saa stridek3974
Randt af Kroppen ud,
Ja saa sandt hand bragtis
10 Hen paa Kors og straktis,k3975
Altk3976 saa sandt og vist
Har du JEsu Christ
Ald vor Skyld klareret,k3977
Det er uden Tvist.k3978
14.
Nu, som vi formoderk3979
Hos vor GUd Pardoon,k3980
See, saa skal vor Broder
Og for sin Person
5 Samme Skebne nyde
Og tilgivis plat,k3981
Hvad hand mod os brydek3982
Være skal forlat;k3983
Det skal sletk3984 forgiættis,k3985
10 Af vor Mindek3986 slættis
Baade snart og vel,
Alt saa fremtk3987 vor Siæl
Vil hos GUd vor HErre
Vente samme Skel.k3988
15.
Du skal dig forlige
Snartk3989 med din U-ven,
Før end du maa stige
Til Guds Alter hen;k3990
5 Lad u-offret blive
Gaven den du hark3991
Og dig fluxk3992 begive
Til Fordragk3993 vel snar,k3994
Atk3995 ey din Modstander
10 Dig hos Gud forbander,
Og andtvorderk3996 dig
For din Hadk3997 og Svig
Dend Retfærdig Dommer
Med sin Suck og Skrig.
16.
Uden ald Forhalek3998
Skal da Dommeren
Tienerne befale,
Strax at løbe hen
5 Og dig hastig føre
Ind for Raad og Ræt,
Hvor du da skal høre
En Sententzk3999 heel slet:k4000
Bort med denne Synder,
10 Bort og med ham skynder,k4001
Skafferk4002 denne Mand
Satan fluxk4003 i Haand
Hen til dem som piine
Legem, Siæl og Aand.k4004
17.
Om du ville krævek4005
Hver en skillings Hvidt,k4006
Og din Broderk4007 stræbe
Effter stort og Lidt?k4008
5 Alt hvad du kand tegnek4009
Ham til Skyldk4010 oppaa,
Hvad er det at regne,k4011
Hvad kand det forslaa
Mod det GUD dig kræver?
10 Hvad, om hand dig stræver
Effterk4012 det ham børk4013
Og med Ret tilhør?
Giv du til,k4014 saa givis
Dig det dig tilhør.k4015
18.
Hvo somk4016 sletk4017 fornegter
Christen Kiærlighed,
Hand fra Gud vanslegterk4018
Og er hver Mand leed;k4019
5 Thi den Himmel-Fader
Er aldelis god,
Synden hand forlader
Af sit Hierte-Rod.k4020
Ok4021 at vi og tienner
10 Alle vor U-venner!
Bede gotk4022 for dem
Der mod os er slem,
Bede, GUd omvende
Hver fortredenk4023 Lem!k4024
19.
Bander os en anden?k4025
Vi velsigne vil,
Ønsker hand os Fanden,
Vi vil tie still.
5 Lad ham ikkunk4026 pukke,k4027
Blive grum og gram,k4028
Vi vil for ham sukke:k4029
GUd forladek4030 ham!
GUd ham ey tilskrive
10 Det til Synd at blive!
Vender hand sig omk4031
Og vil blive from,
Da har vi vor Broder
Reddet ud fra Dom.k4032
20.
Skulle nogen blive
Af saa hadsk et Sind,
At hand dig vil give
Slag paa høyre Kind?k4033
5 Før end du skull' bryde
Den forønsket Fred,
Før skull' du frembyde
Ham det venstre med;
Bedre liden Skade
10 End hver andenk4034 hade,
Stercker er den Mand
Sig besinde kand,k4035
End somk4036 den, der vinder
Heele Folk og Land.k4037
21.
Vi bør os ey hævne,
Skiønt os skeer Fortræd,k4038
GUD skal Sagen jævne,k4039
Ham hør Dommens Stæd;k4040
5 Naar vi det nu giøre,k4041
Skal vort Fader Vor,
Frem for Herren føre
Ald vor Ønskis Kaar,k4042
Og vor Bøn skal komme
10 Os til Gavn og Fromme;k4043
Men hvis det saa skeer
Folckk4044 sig hadsk beteerk4045
Til et Faldk4046 og Stricke
Deris Bøn da seer.k4047

Den siuvende Sang.

k4048
Leed os icke i Fristelse.k4049
Siungis som:
Om Himmerigis Rige saa ville vi tale.k4050
1.
I Verden mangler ingen Nød,
Ey Fristelser, ey Faldk4051 og Stødk4052
Eendeel sig lader tycke,k4053
At Gud Aarsagen er dertil,
5 Part sin Planetk4054 beskylde vil,
En Part vil Skylden tryckek4055
Ind paa den kranke Lycke.k4056
2.
De siger naar dem ilde gaar,
Det dem af Gud beskieret vaark4057
Af Ævighedens Dage;
Om de foer op i høygste Sky,
5 De ey sin skiebne kunde fly,k4058
Hvor de i Verden drage,
Mod Skiebnen maa de tage.k4059
3.
En partk4060 tillegger andre Folk,
Somk4061 de skull' være Rodk4062 og Tolckk4063
Til andens Faldk4064 og Skade,
Sig selverk4065 vil de giøre fri,k4066
5 Men høerk4067 jeg uden Hycklerik4068
Dig Sandhed vil opladek4069
Af Skriftens Ord og Blade.
4.
Først du som til din Fristelser
Vil sige Gud en Hopmandk4070 er,
En Løgners Værk du driver,
Gud til det Onde frister ey,k4071
5 Hand elsket aldrig Synders Vey,
Og den som Ondt bedriver,
For Gud hand tryg ey bliver.
5.
GUD kaldis ingen Fristermand,
Men ofte dog tillader hand
At Sorg og Kaarsk4072 maa vanke,k4073
Hvor ved din Tro paa Prøve-steen
5 Hand sette vil,k4074 om den er reen,
Og hvork4075 din Bøn og Tanke
Paa HErrens Dør vil bankke.
6.
Hand lader titk4076 den gode GUD,
Somk4077 Hand forlade vil sin Brud,k4078
Det er konk4079 Smiile-Fagte;k4080
Det Abraham saa monne gaa,k4081
5 Thi Gud lod ham sin Prøve staa,
Derk4082 hand det for ham bragte,k4083
Sin Søn at skulle slagte.
7.
Det var ey meent, som det var sagt,k4084
Men at forsøgek4085 Mandens Agt,k4086
Om hand villk4087 sikkerk4088 bygge
Paa HErrens forrig Ord og Eed,k4089
5 Som Ham tilsagde megen Sæd,k4090
Guds Løfter ere trygge,
Hvok4091 skulle dennem rygge?k4092
8.
Gudk4093 siuntis giøre Vold og Ran
Paa Qvindenk4094 udaf Canaan,k4095
Derk4096 hun med Spot afspisis,k4097
Og for en Hund blev skeldet ud,
5 Men ved det samme giorde GUD,
At Qvindens Troe bevisis,
Og Christi Rygte prisis.k4098
9.
Ald Graad, der øses ud for Gud,k4099
Den lokker os fra Verdenk4100 ud,
Skal os til Gode ramme;k4101
Gud være Tak for Sorg og Vee,
5 Som fører til Omvendelse,
Thi vi skal ved den samme
Guds Søn i Favn annamme.k4102
10.
Dernest est du ey vel oplært,
Som siger: Det var dig beskiertk4103
Hvad Synd-faldk4104 dig kand støde,k4105
Somk4106 Gud saa u-retfærdig var,
5 At hand for mange Tusind Aark4107
Dig havde dømt til Døde,
Før dig din Moder fødde.
11.
Guds Øye det vel forud seer
Hvad i ald Verden stedsek4108 skeer,
Mand derfor ey kand dømme,k4109
At hand udvirker nogens Fald;
5 Hver see sig,k4110 i sit lovlig Kaldk4111
Hvad hannem vel kand sømme,k4112
Hvad hand bør skye og rømme.k4113
12.
Kast Skylden ey paa Guds Forsiun,
Gakk4114 til dit Hiertes skiult Paulun,k4115
Dit Kiød og Blod hin kaade,k4116
Det er det, som forfører dig,
5 Det er det, som forgiørerk4117 dig,
Hvorfork4118 du maa geraadek4119
I største Siæle-vaade.k4120
13.
Vor Hierter er forraskelig,k4121
Siig derfor ey: Gud frister mig,
Hver fristis, naar hand dragis
Og lokkis af Begierlighed,
5 Og for sin Synds U-teerlighedk4122
Med naggend' Ormek4123 plagis,
Med Satans Næve slagis.k4124
14.
Vi føderk4125 Ormen i vor Barm,k4126
Hvadk4127 er det da, vi giør os Harmk4128
Paa den forkeertek4129 Lykke?
Vi selv til vor Ælendighed
5 Befindisk4130 være største Smed,k4131
Vor egen Synd os trykke,k4132
Hvork4133 vi vor Sag vil smykke.k4134
15.
Tilmedk4135 er Dievelen en Aand,
Som Menniskenk4136 med haarde Baandk4137
Og Fristelser beklemmer;k4138
Nu blinderk4139 hand dem Sands og sind,k4140
5 Nu skyderk4141 onde Tankker ind,
Nu hidser hand sin Lemmer,k4142
Som et med hannem stemmer.k4143
16.
Nu løfter hand en stolter Kropk4144
Paa Tindingenk4145 af Templet op
Med høy-indbildet Griller;k4146
Nuk4147 atter til Fortvilelsen
5 Nedstyrter en svar-modigk4148 hen,
Og med Vantroens Briller
Paa Næsen hannem spiller.k4149
17.
Thi hvok4150 den Kiæmpe gaar imod,
Hand haver ey med Kiød og Blodk4151
Og blotte Folkk4152 at fægte,
Men vældig Herrer stor af Magt,k4153
5 Hvis Herredomk4154 er viit udstrakt
Og med u-tallig Knægtek4155
Sig Luft og Vand bemægte.
18.
Saa ligger det os høylig an,k4156
At vi her frem mod slig Tyran
Med Bønnens Vaaben træde,
Og bede Gud, Hand mod hans Vold
5 Med Ordets Sværd oc Troens Skioldk4157
Os kraftigk4158 vil beklæde,k4159
Atk4160 vi i Gud os glæde.
19.
Ach!k4161 at vi giver Ordetk4162 Agt,
Den Stund vi staar her paa vor Vagt,
Ey Fodsbred om at kiærek4163
Til høyre eller venstre Haand,
5 At Fiendenk4164 ey den snedigk4165 Aand
Os Passenk4166 skal afskiære
Og Priisenk4167 glad hiembære!
20.
O JEsu!k4168 gakk4169 for os i Strid,k4170
Det er hver Dag og Stund den Tid,
Mand skal i Kamp fremtræde,
At det kand spørgisk4171 i vor Telt,k4172
5 At Samson haver Løven fældt,k4173
Saa mand med Hiertens Glæde
Om HErrens Strid kand qvæde!
21.
Men om os kom den Fare paa?
At vi vor Skandse lit forsaae,k4174
Og vige maa tilbage;
Da styrk O Gud vor Tro paa ny,
5 Vi eyk4175 med Skam af Marken fly,k4176
Men Guds Harniskk4177 paatager,
Og dermed frisk fremdrager!k4178
22.
Saa troer vi Dig O Gud saa vel,
Du som beskandsetk4179 Israel
I Vilden Ørckk4180 og Heede,k4181
At du for JEsu Blod og Død,k4182
5 Fra Satans Piiler, Skud og Stød
Os kraftigk4183 vil udleede
Og redde fra hans Vrede!
23.
Og om et Satans Redskab end
Vor Vold og Skandserk4184 fick berendt,k4185
Og onde Folck os trykke?k4186
Saa Huus og Godsk4187 i Løbet gaar,k4188
5 Ach! atk4189 de aldrig dog formaar
Vort Haab fra Gud at rykke,
Omskiøntk4190 de tog vor Lykke.
24.
Lad Verden bromlek4191 som en Gast,k4192
Og røve baade løst og fast,
Lad Dievelen bravere;k4193
Lad snappe hvad kand snappis hen,
5 Vor Siæl er i Behold igien,
Gud skal den herbergere,k4194
Hvad vil vi have meere?

Den Ottende Sang.

k4195k4196
Men frels os fra det Onde.k4197
Siungis under sin egen Melodie.k4198
1.
Aldrig er at hittek4199
Nogen en i noget Kald,k4200
Som Slet uden Smittek4201
Sigis fri for Feyl og Fald;k4202
5 Derfor ingen forundris maa,
At Gienvordighedk4203 voxer paa
Og adskillig Stødk4204 og Plage,
Suk og Klage alle Dage
Stedsek4205 for voris Dør at staa.
2.
Stundom maa den gange,k4206
Som før sad i Gylden Karm,k4207
Stundom bliver mange
Hastig riig og hastig arm;
5 Stundom senckerk4208 vort Skib i Vand,
Stundom tæris vor Huus af Brand,k4209
Nogle leggis syygk4210 paa Senge,
Saa dem lenge Smerten trengek4211
I bedrøvelig Jammer-Stand.k4212
3.
Nogle bliver Trøyen
Af U-venner klappedk4213 brav,k4214
Andre bliver løyen
Ære, Gods og Livet af;k4215
5 Parti plagis med stor U-fred,
Partk4216 med bangek4217 Samvittighed,
Stundom hader Qvinden Manden,
Ønsker Fanden i hver anden,k4218
Hvor af kommer alt Ondt afsted.
4.
O GUD i det Høye
Frels os fra den onde Mand!k4219
Frels fra Synd og Møye,k4220
Og alt Ondt som komme kand!
5 Frels Søfarend' fra Hafsens Nød!
Frels Veyfarend' fra Fald og Stød!
Frels i Naade mig og Mine
Hver med Sine fra ald Pine,
Frels vor' Huuse fra Brand og Glød.k4221
5.
Men hvis vi skal tage
Kaarsetk4222 af Guds vældigk4223 Haand,
O atk4224 vi det drage
Med taalmodig Sind og Aand!
5 At vi kysse Guds Tugtis Riis,k4225
Hvor ved hand vil os giøre viis,
Takkek4226 saa den milde Fader,
Som ey skader,k4227 men det lader
Komme sit Navn til Lov og Priis.k4228
6.
Hvo der nærmest siderk4229
HErrens Riis i Verden her,
Hand og alle Tider
HErrens Hierte nærmest er,
5 Den Hand refser,k4230 dend elsker Hand,
Svagest Lemmer faar først Bistand,
Alle Ting er at formode
Dem til Gode, der til Fode
For vor HERre nedfalde kand.
7.
Naar os Kaarsetk4231 trykke,
Giv os Gud da den Forstand,
At af Slumpe-Lykkek4232
Sligt os ey tilfalde kand,
5 Og at saadant ey kunde skee
Blot og bart af en Hændelse;
Ney, ret aldrig sliige Dager,
Slige Sager sig tildragerk4233
Uden HErrens Forordnelse.
8.
Tænk eyk4234 Kors og Møyek4235
Af sig selv af Jorden groor;
Thi GUD har et Øye
Hosk4236 de Ting, der Lykken snoor,k4237
5 Ja det heder;k4238 Det kommer ey
Ifra Vester- og Øster-Vey,
Kand og eyk4239 fra Bierge-Toppe
Høygt hen oppe Selv nedhoppe,
Skibe løber ey selv sin Ley.k4240
9.
Men hvis ingenlundek4241
Vores Bøn kand virkek4242 det,
At vi Straffens Onde
Kand hos Gud afbedek4243 slet,
5 Ach! da lad en Forlindringk4244 skee,
Og vor Straffesk4245 Formildelse!
At du os dog ey tilmaalerk4246
Bedsker Skaaler,k4247 end vi taaler,
Og ey i vor U-Lykke lee!
10.
Hvad vi maaerk4248 at bære,
Kandst du HERRE best forstaa,
Du veedst, at vi ere
Brudne Rørk4249 og svage straa,k4250
5 Ey som Jernet vor Magt er sterck,
Styrken ey som et Kaaber-Verk;k4251
Spendt dog ey forhøyt din Bue!k4252
Vor Formuek4253 lidt kand due,k4254
Best du kiender baad' Leeg oc Klærk.k4255
11.
Det er voris Glæde
Mit i denne Jammerdal,
At de, som her græde,
Tusind' Aar ey græde skal;
5 Det ey varer til ævig Tid,
At Guds Israelk4256 staar i Strid;
Lad Synd-Flodenk4257 Tid og anden
Blive standen,k4258 skiule Stranden,
Siden løber den hid og did.k4259
12.
GUD, som tørred Floden
Fra fordrugnedk4260 Bierge-Top,
Hand og reyser Fodenk4261
Under hver forfalden Krop;k4262
5 Dend Retfærdig,k4263 det maa du troe,
Ævig plagis ey med U-ro,
Tiden sin Forandring haver,
Hvor hun raver,k4264 hvor hun traver,k4265
Sorgen skal sig dog engang snoe.k4266
13.
Lad U-lycke buldre,k4267
Lad det Onde falde paa,
Vi vil voris Skuldre
Under Aaget bøye saa,
5 At vi med et demødigtk4268 Sind
Løber JEsum i Favnen ind,
Saa skal vel det Onde rømmek4269
Modgangs Strømme, som her svømmek4270
Skal forsvinde, som Avn for Vind.k4271
14.
Hvor fastk4272 Havet brumler,k4273
Og paa Klippen fortk4274 indslaar,
Hvor høyt Bølgen tumler,k4275
Gud har dog sat Stang derfor;k4276
5 HErren setter og Maal og Meedk4277
For ald Sorg og Ælendighed,
At denk4278 ey sig høyer Svinger
Med sin Vinger, eller springer,
End at HErren det har forseed.k4279
15.
Saadant vi bekiender,
Saadant vi forsickredk4280 troer,
Derfor skall vor Hænder
Løfftis op til dig, der boer
5 I den hellige Høyheds Sted,k4281
Atk4282 du kaster til Jorden ned
Over os et Miskunds Øye,
Agter nøye paa den Møyek4283
Dine Helgenk4284 bebyrdis med.
16.
Frels dem som dig frygtek4285
Fra sin Synd og vær dem god,
Vær den Blindis Løgte,k4286
Vær den Haltes Stav og Fod,
5 Vær den Fader-løes et Forsvar,k4287
Hielp den Armek4288 som intet har,
Vær du GUd den som betænker
Fattig Enker,k4289 at du skiænker
Dennem Trøst af din Naadis Kar.
17.
Ach! hør hvad vi bede
Kiære GUd og Frelsermand!
Lad din Aand os leedek4290
Paa den Vey vi selv ey kand!
5 Giør os fra vore Synder fri,
Fra det Fengsel vi ligger i,
Fra Vellysters Søvn og Leye,k4291
Fra de Veye, som hendreyek4292
Til Fordervelsens mørke Sti!k4293
18.
Til det allersistek4294
Bede vi dig hiertelig,k4295
Naar vi skulle miste
Dette Liv i Dødsens Krig,
5 At du rækker os da din Haand,
Som bestyrker vor Siæl og Aand,
Saa vi har dig paa vor Side,
Naar vi stride, thi vi vide
At du løser ald haarde Baand!k4296
19.
Lad saa Satan bruge
Lenge nok sin Dievle-Træk,k4297
Lad saa Døden sluge
De fordømte Siælek4298 væk,
5 Lad dem stødis til Pølen ned,k4299
Naar vi reyser til GUd i Fred,
Lad dem pinis, giv os Glæde,
Naar vi qvæde,k4300 lad dem græde,
Giør det for din Retfærdighed!
20.
Saa vil jeg og Mine
Takke dig til ævig Tid,
Som fra Pøl og Pine
Har ved Christum os befrid,
5 At vi salig henvandre kand
Til vor Himmelske Faders Land,
Og indtage der det Sædek4301
Du bereddek4302 os til Glæde!
Lov skeek4303 Fader og Søn og Aand!

Den Niende Sang.

k4304
Thi Riget er dit og Krafft og Hærlighed i Ævighed, Amen!k4305
Siungis under sin egen Melodie.k4306
1.
Til Fader Vor at ende,
Da siunge vi nu frit,
Vi Siunger og bekiende,k4307
At Riget det er dit;k4308
5 O GUD, din HErre-Magtk4309
Er over gandskek4310 Jorden
Med Ære vjdt udstrakt.k4311
2.
Vor' Verdslig Herrer ere
Paa Throner høyt opsat,k4312
Af Guld de kroner bære
Med prægtig Stand og Statt,k4313
5 Eenhver har nock for sig,
Men hvad de har og eyer
De haver detk4314 af dig.
3.
Det værek4315 stort og meget,
Hvor stort det være vill,
Det er ey deris eget,
Gud legger dem det til;k4316
5 Hand sætter Konger ind,k4317
Hand atter dem afsætter,
Som hærsker mod hans Sind.k4318
4.
En Kiempek4319 kand ey lidek4320
Paa Hest og megen Magt,
Forgievis skal hand stride,
Forgievis er hans Agt,k4321
5 Hves GUD i Værket ey
En Finger med vil have,
Da gaar hand Dødens Vey.
5.
Ahsverusk4322 lod sig skrive
Monark udi sit Brev,k4323
Et hundred, siuv og tivek4324
Hans Riger regned blev,
5 Dog er Ahsverus død,
Hans Riger er henfaldenk4325
I fremmed Herrers Skiød.k4326
6.
Saa vexlisk4327 Jordens Riger
Fra een til anden hen,
Een ned af Stolenk4328 stiger,
Een anden op igien;
5 Men GUd! dit Rige staar,
Hos dig er ey Forandring,
Du bliver den du vaar.k4329
7.
Naar du saasom den gamlek4330
Opsætter dig paa Stool,
Da skal sig for dig samlek4331
Fra Noor- til Sønder-Pool
5 Hver Jordens Potentat,k4332
Og skal fra sig levere
Ald Magt og Mayestat.k4333
8.
Et verdslig Regimentek4334
Er titk4335 i saadan Nød,
At det ey kand indrentek4336
Indbyggerne sit Brød;
5 Men GUds Forsiunk4337 staar ved,k4338
Fra Slegt og indtil anden
Med ald Nødtørftighed.k4339
9.
En Saulus faar en Krone,k4340
En Paulus faaer en Bog,k4341
En Adam faaer en Kone,k4342
En Fisker faaer en Krog,
5 En Bonde Plog og Harv,
En Betlerk4343 faaer en Posse,k4344
En Søn sin Faders Arv.
10.
De Herrerk4345 vi her haver
Maa døe, som Mennisken,k4346
Mand dem til deres Graver
Somk4347 andre bærer hen,
5 Forraadnelsen de seer,k4348
Et Huus paa andet falder,k4349
Alt Kiødk4350 er Støvk4351 og Leer.k4352
11.
Guds Ildk4353 skal slet opædek4354
Det gandske Firmament,k4355
Forvandlis som et Klæde,
Til Aske blive brendt;k4356
5 Ald Jordenk4357 skal forgaa,
Men HErrens Aar og Dage
Skal u-forandret staa.
12.
Da hører dig alleene
O HErre! Riget til,
Hvok4358 kand dig det formeene?k4359
Du giør alt hvad du vil
5 I Himmel og paa Jord
Og alle Ting bestyris
Altk4360 ved dit Guddoms Ord.k4361
13.
En Pharaok4362 fortryder,k4363
At Gud er over ham,
Naar Gud ved Mosenk4364 byder,
Da bliver Kongenk4365 gram;k4366
5 Hand maa dog see der paa,
Hvork4367 hand ved HErrens Vrede
I Havet skall forgaae.k4368
14.
Lad Kongerne tilhaabek4369
Med Førsternek4370 raadslaa,
Sin Krigshær sammenraabek4371
I Marcken ud at gaa,k4372
5 Lad blæse til Allarm
Mod HErren og hans Salved,k4373
Det skeer dem selv til Harm.k4374
15.
De stoler paa sin Buer,
De drister paak4375 sit Sverd,
De puckerk4376 og de truer,
Somk4377 det var noget værd;
5 Men HERREN leer der ad,
Hand før en Karlk4378 har løftet
Af Sadlen,k4379 der hand sad.
16.
Thi skal enhver regiære
Sin' Riger gudelig,
Bekiende Gud at være
Een Høvding over sig;
5 Hvad er en Keysers Stand?
Hand er Guds Under-Herre,
Men ey hans Lige-Mand.
17.
Dernest vi dig tilskriver
O GUd! ald Kraft og Magt,
At Samson Løven riverk4380
Som Kied i Stykker flakt;k4381
5 Er hand end nok saa sterk,k4382
At hand kand tusind' fælde?k4383
Det er, O GUd! dit Værk.
18.
Hansk4384 Haand ved HErrens Hænder
Den store Gierning dreev,k4385
Derk4386 GUd sig fra ham vender,
Hand svag som andre bleev,k4387
5 Naar GUd târ sit igien,k4388
Da falder Seyer-løsek4389
De sterke Kiemper hen.k4390
19.
Hvad er vor egen Vælde?k4391
Hvad gavner vor Anslag?k4392
Vi kand den Spurrk4393 ey fældek4394
Der sidder paa vort Tag;
5 Vor Konstk4395 ey duer stort,
Det Haar, der hviit er farvetk4396
Vi ey kand giøre sort.
20.
Til Striden at fuldendek4397
Vor Styrke hielper ey,k4398
At løbe snartk4399 og rende
Hialp ey vor fødders Vey;k4400
5 Til Næringk4401 hialp ey det,
At Folk er viis og kloge,k4402
Men sligt har GUd udrætt.k4403
21.
Vel kand de Stoltek4404 braskek4405
Med megen Pukk4406 og Trods,k4407
Det er kun Støv og Askek4408
Med dennem og med os.
5 De Storek4409 feylerk4410 och,k4411
De regnis som for intet
Paa HErrens Tælle-Stok.k4412
22.
Ey os,k4413 ey os, O HErre!
Men dig hørk4414 Priis og Tak,
Alt hvad vi hâr disverre!
Er idelk4415 Skam og Lak;k4416
5 Os hør vor Blussel til,k4417
Men dig børk4418 ævig Ære,
Den vi dig give vil.
23.
Hvorforek4419 vi bekiender,
At Magten er af GUD,
Det staar ey i vor' Hænderk4420
At vi gaar ind og ud;k4421
5 Een Mund ey tale kand
Og kalde JESUM HERre,
Foruden GUDS Bistand.
24.
Guds Engler og Udvalde,k4422
Samt og de fire Diurk4423
Skall for din Stool nedfalde
Med alle Creatuur,k4424
5 De skal udraabe frit,
At Hæder, Magt og Styrkek4425
Og Riget det er dit.
25.
Som alle Vandk4426 udflyder
Did hen hvorfra de kom,
Fra Havet ud dek4427 bryder,
I Havet faar de Rom,
5 Ald Ære kom fra dig,
Den Dig igien skal givis
Nu og ævindelig.k4428
26.
Hertil mand AMENk4429 siunger,
Et AMEN det er vist,
Dig priiser alle Tungerk4430
Ved Sønnen JESUM Christ;
5 Vort AMEN skal staa fast,
De Frommek4431 timisk4432 Glæde,
De slemme Skam og Last.k4433


[DÅPEN]


illustrasjon

Daabens Sacramente.

k4434k4435k4436k4437k4438k4439k4440
Gaar hen, lærer alle Folk og døber dem i Navn GUD Faders, Søns oc Hellig Aands.k4441
Siungis under sin egen Melodie.k4442
1.
I Vor HErres JEsu Navn
Vi nu foretagerk4443
Daabens Ord, at see hvad Gavnk4444
Denk4445 til Kirken drager;
5 Daabens Sacramente
Sætter ud paa Rentek4446
En anseelig Capital,
Som Kirken hâr at hente.k4447
2.
Christus sin' Apostler gav
Order,k4448 ud at fare
Verden omk4449 fra Hav til Havk4450
Ingen Fliid at spare,k4451
5 Atk4452 de skulle lære
Alle Folk, som ere
Paa den gandske Jordens Kreds,k4453
En ævig GUd at være.k4454
3.
Atk4455 GUd Fader, Søn og Aand
Lader dem tilbydek4456
Ved et u-opløsligtk4457 Baand
Christendom at nyde,k4458
5 Hvilkenk4459 mand begynderk4460
Naar atk4461 Folk sig skynder
Hen til Daabens reene Flod
At vaskis af sin Synder.k4462
4.
Spørger du:k4463 hvad Daaben er?k4464
Det vil jeg dig sige:
Det en Anfangk4465 er i særk4466
Til GUds Naades Rige;
5 Hvok4467 sig lader døbe
Hand kand frit indløbek4468
Til vor HErres Naade-Stool,k4469
Og uden Penger kiøbe.k4470
5.
Daaben er et Bad af GUd,k4471
Hvilketk4472 hand indsætter,k4473
Ey at toek4474 vort Kiød og Huud,k4475
Eller Legems Plætter;k4476
5 Men at Folk alleene
Vaskes kunde reene
Fra den Synd, os Adamk4477 hâr
Paalagt, som tunge Steene.
6.
Moders Synd og Moders Blodk4478
Drikkis ind tillige,k4479
Saa den bliver Nyre-grod,k4480
Kand ey let afvige;k4481
5 Adam fødde Sønner,k4482
Som ey vare skiønnerk4483
End hans eget Contrafey,k4484
Hvor af mand got ey rønner.k4485
7.
Hvor er den, som kand en Reen
Af Besmittedk4486 give?
Raaden Rod og raaden Greenk4487
Vill tilsammen blive;k4488
5 Anden Arv og Eyek4489
Bringis ey til Veye.
Jegk4490 er af en syndig Sæd,k4491
Og fød i syndig Leye.k4492
8.
Saadan er Naturens Standk4493
For en Søn og Pige,k4494
Kiød og Blodk4495 ey arve kand
Himmerigis Rige.k4496
5 Mand skal Adam dødek4497
Hos de nylig føede,k4498
At de skabis om paa nyk4499
Ved JEsu Blod det røde.
9.
Saadant skeer ved Aand og Vand,k4500
Som er sat i Daaben,
At Guds Rigis Dørrek4501 kand
Staa for Barnet aaben,k4502
5 Sønner i sin Moderk4503
Er konk4504 vissne Poder;k4505
Men ved Daaben bliver hver
En JEsu Christi Broder.k4506
10.
Ved Naturen givis mig
Af Forældre Livet,
Men mit Liv det aandeligk4507
Er ved Christumk4508 givet;
5 Jeg blev HErrens Pode,k4509
Som i Christo groede,k4510
Da Vandbadet i hans Ordk4511
Blev skienkedk4512 mig til Gode.
11.
Christus kom med Vand og Blodk4513
Kircken at begave,k4514
Hvilketk4515 Hand os effterlod
Til en Skik at have,
5 Atk4516 hans Navn og Minde
Aldrig skulde svindek4517
Af hans Venners Sind og Huk4518
Hos nogen Mand og Qvinde.
12.
Gamle Pagtk4519 den lyder saa:
Barnet skal omskiæris;k4520
Men vi lader voris Smaa
Hen til Funtenk4521 bæris;
5 Gamle Pagt er svundenk4522
Og en ny oprunden;
Lovet være JEsus Christ,
Som Pagt med os har bunden!k4523
13.
Kand de Gamlek4524 rose sig,
At de var omskaaren,k4525
Da kand jeg og roese mig,
At jeg er udkaaren,k4526
5 Ved min Daab at stige
Ind i Christi Rige,
Hvor Gud Fader, Søn og Aandk4527
Nærverend' er tillige.k4528
14.
Alle Tre Personer skal
Vidnek4529 medk4530 mig bære,
At jeg blant GUds Helgens Talk4531
Tegnetk4532 staar at være,
5 Og mit Navn er bleven
Ind i Bogen skreven,k4533
Hvor det ey til ævig Tid
Skal vorde sønderreven.k4534
15.
Daabens Vand os velk4535 aftoer,k4536
Dog paa denne Maade,
At endk4537 Syndens Levning boer
I vort Kiød hin kaade,k4538
5 Hunk4539 ey sletk4540 aflader,k4541
Men os intetk4542 skader;
Thi GUds Søn har fyldist giortk4543
For os alt hos sin Fader.
16.
Tagis ikke Synden væk,
Straffen er dog tagen,
Dommen giør os ingen Bræk,k4544
GUdk4545 tog paa sig Sagen,
5 Den mon hand clarere,k4546
Osk4547 ey krævis meere;
Lad saa Dievel, Synd og Død
Konk4548 lenge nokk4549 bravere.k4550
17.
Dernestk4551 vi ved Daaben faa
Denne Krafft og Styrke,
Atk4552 vi Synden kand modstaa
Og GUD troligk4553 dyrcke,
5 Fri fra Syndsens Tømme,k4554
Fra dens Herre-dømme,
Atk4555 vi saa alt mensk4556 vi vill
Kand Syndsens Magt undrømme.k4557
18.
Men at Aanden giør med Vand
Hemmelig Foreening,k4558
Sligt gaar over ald Forstand
Og Fornuftens Meening,k4559
5 GUD det saa vil have,
GUD det saa vil lave,
Hvorfor skulle jeg og du
Ind i Guds Løndomk4560 grave?
19.
Kiød og Blodk4561 umuelig kand
I Guds Dybk4562 sig fæste,
En Gudfrygtig Simpelk4563 Mand
Bliver her den beste.
5 GUD skal priset være,
Som os her vil lære,
At Hand vil det ringek4564 Vand
Saa stor en Krafft forære.
20.
Hermed staar det Ord ved magt
Gud har ladet tegne,k4565
At Hans Veye ligger stragtk4566
Her og allevegne
5 Indtil Jordens Ender,k4567
Omk4568 vi dem ey kiender,
Hand i Vandet har sin Sti,k4569
Og frit paa Skyen render.k4570
21.
Gud har giort Mirakler før
Mit i Vand og Strømme,k4571
Jernet, som det lille Rørk4572
Maa paa Bølgen svømme,k4573
5 Havit maa sig skille,k4574
Sig lydagtigk4575 stille,k4576
Bondenk4577 blev en slagenk4578 Vey
For dem der reyse ville.
22.
Israelk4579 der giennem gik
Blev ey vaad paa Foden,
Pharao sin sidste Drik
Drak hen under Floden.
5 Hannemk4580 var det Døden,
Demk4581 en Hielp i Nøden,
Dem var Vandet til en Muur,
Men ham blev detk4582 forbøden.
23.
U-skadd skal og voris Smaa
Daabens Vand indgange,k4583
Synd og Adamk4584 skal forgaa,
Sin U-lykke fange.k4585
5 Vandet giør os sunde,
Hinek4586 gaaer til Grunde,
Er det ey Forundring værdt,
At GUd saak4587 frelse kunde?k4588
24.
Vandet i Bethesda Damk4589
Af en Engel røris,
Den blev karsk,k4590 der før var lam,
Naar hand der i føris;
5 GUd giør endk4591 det samme,
Synden blîr til Skamme,
Naar hand i det Hellig Badk4592
Vor Ungdom vil annamme.k4593
25.
See, saa haver HErren giort
Davids Huusk4594 en Kilde,k4595
Som skal flyde fort og fortk4596
Aarle, samt og silde,k4597
5 Den skal aaben være,
Hvo detk4598 vil begiære
Det skal hannem standek4599 frit,
GUds Navn skee Priis og Ære!k4600
26.
Passer derfor flittig paa,k4601
At I kand de mindre
Til den Hellig Kilde faae,
Og dem ey forhindre,k4602
5 Lader dem tillige
I Vand-Badetk4603 stige;
Thi de Smaa har og en Ræt
Til Himmeriges Rige.k4604
27.
Haver Gud de Smaa forleentk4605
Aand og Hellig Naade?
Hvo vil have dem formeentk4606
Vandet og det Vaade?
5 Aanden vi skatterek4607
Tusind gange meere
End ald Jordens Elv og Aa,
Om de var ti gang fleere.
28.
Nægter GUD en lille Lemk4608
Ey sin Himmel-Gaver?k4609
Hvorfor skull' vi nægte dem
Det som Jorden haver?
5 Hvad er Jordens Klodek4610
Mod det meget Gode,
Som vi har i Himmelen
Hos HERren at formode?k4611
29.
Agterk4612 I Forældre det;
Thi den Sag er vigtig,
Glemmer eyk4613 den Skyld og Rætk4614
I de Smaa er pligtig;
5 Hvis I det forglemme,
Da skal I fornemme,k4615
At vor Gud ey glemme skal
I sin Tid Jer at gremme.k4616
30.
Der kom til en Kongek4617 frem
Fordom enk4618 og klaged:
Ach! en Handelk4619 meget slemk4620
Haver sig tildraged,k4621
5 Her kom en og sende
Mig en Mand i Hænde,
Sagde saa: Forvark4622 den Mand,
At hand ey skal undrende.k4623
31.
Skeer det at hand kommer bort,
Da skal du det svare,
Og din Siælk4624 skal settis fortk4625
For hans Siæl i Fare;
5 Men vil I nu høre,
Jeg fik lit at giøre
Med min' Sager hid og did,k4626
I mens løb hand paa Dørre.k4627
32.
Kongen svared aabenbar:k4628
Du skal det undgielde,k4629
Over dig din Mundk4630 du hâr
Ladet Dommen fælde;
5 Jegk4631 advare lader
Ligesaa hver Fader,
Hvis din Søn u-døbet døer,
Da viid, at GUd dig hader.
33.
Er det din Forsømmelse,
Barnet Daab maa miste?k4632
Da Væ dig! ô Væ! ô Væ!
Du som bedre vidste;
5 GUd skal sikker kræve
Af din Haand og Nævek4633
Det u-skyldig Barne-Blod,k4634
Og paa det yderst' stræve.k4635
34.
Bærerk4636 da til Funtenk4637 frem
Jers nyfødde Planter,k4638
JEsus skal velsigne dem,k4639
Og som Diamanterk4640
5 Meget smuk og nætte
Paa sin Haand dem sætte;k4641
Det er deris Brøllups Dag,k4642
De skal den ey forgiætte.k4643
35.
Da skal hver Mand sige saa,
Naar de Mund oplukker;
GUd velsigne disse Smaa!k4644
Disse smukke Dukker,k4645
5 Ønskerk4646 dem til Lykke!
GUd skal detk4647 samtykke,k4648
JESU! tag din unge Bruud,k4649
Hun er dit Hiertes Smykke.k4650

Den Anden Sang Om Daabens Sacramente:

k4651
Hvo som troer og er døbt, hand skal blive Salig;
Hvo som ikke troer, hand skal fordømmes.k4652
Siungis under sin egen Melodie.k4653
1.
EN Gud, en Daab, en Tro,k4654
Een Eenist' Hellig GUd og ikke to,
Det er vort Symbolumk4655
Her i vor Christendom,
Det vil vi frit bekiendek4656
Den heele Verden om.k4657
2.
En hver som bliver døbt
Til HErrens Billed bliver hand omstøbt,k4658
Hvad Adamk4659 tabte hen,k4660
Det giver os igien
Vor Frelser JESUS Christus
Ved Igienfødelsen.k4661
3.
Den gammelk4662 Adamk4663 døer,
Den anden Adamk4664 os retfærdig giør,
Saa fødis Folk paa ny
I hver en Stædk4665 og By
Ved Aanden og ved Vandet,k4666
Som flyderk4667 ned af Sky.
4.
Hvorledis det tilgaar?k4668
Fornuftenk4669 ingenlundek4670 det forstaar;
Vi bliver ved vor Tro,
Den er en sikker Bro,
Naar den paa Christumk4671 fæstis,
Da kand vi trygge bo.
5.
Har Christus selv det sagt,k4672
Hvik4673 skal Hans Ord ey blive da ved Magt?
Hand seer det vi ey seer,
Hvad som u-siunligt skeer
For Guds aldseend' Øyek4674
Det siunlig sig beteer.k4675
6.
Om Aandenk4676 siunis ey,
Hand dog i Daaben har sin lønligk4677 Vey,
Jeg seer og eyk4678 min Siæl,
Saasomk4679 jeg seer min Hæl,
Dog er hunk4680 til og lever,
Det veed jeg gandske vel.
7.
Du hører Væjr og Vind,k4681
Kand aldrig dog befattek4682 med dit Sind,
Hvor fra den har sin Spring,k4683
Hvor hen den fark4684 omkring,
Hvork4685 vil du da begribe
GUds Himmel-skiulte Ting?k4686
8.
Er Jordens Elementk4687
Og dens Aarsagerk4688 dig sletk4689 u-bekient,
Hvad pønser du da paa,k4690
At vil den Kraft forstaa,k4691
Som HErrens Aand udvirkerk4692
I Hiertens skiulte Vraa?k4693
9.
GUds Rige komme maa,
Dog ikke saa, at hver Mand seer derpaa,k4694
GUds Søn som kom her ned
Veed om den Sag Beskeed,
Hvorfor hand ogsaa vidner
Om det hand haver seed.k4695
10.
Mand seer ey Verdens Lius,k4696
Før mand er fød og ført fra Mørkheds Huus,k4697
Saa seer ey nogen Mand
GUds hellig Lius og Land,k4698
Førend hand igienfødis
Fra sin u-reene Stand.k4699
11.
Mand Salighedsens Dagk4700
Ey sætte bør paa Tid og lang Fordrag,k4701
Jo før i Pagt med GUd,k4702
Jo før døer Klintenk4703 ud,
Jo før ogsaa forvissnerk4704
Den onde Mandsk4705 U-krud.k4706
12.
Saa kommer, kommerk4707 frem,
Oc henterk4708 Vand til hver en tørstigk4709 Lem,k4710
Her skienkis Aqvavit,k4711
Det kand I kiøbe frit,k4712
I faar det uden Penge,
Er det ey god Profit?
13.
GUDS Mand Ezechielk4713
Forklarer os den Handelk4714 meget vel,
Hand saae, hvork4715 der udbrødk4716
En Kilde klar og sødk4717
Fra Templets Dør mod Østen,
Som ud til Havet flød.
14.
Da det i Havet falt,k4718
Blev Vandet sundt,k4719 som før var slemtk4720 og salt;
De Fiske der i flødk4721
Den samme Lykke nød,
De bleve der i friske,
Og reddet fra sin Død.
15.
De Fiskere der stodk4722
Paa begge Sider runden omk4723 den Flod
Med Garnet vidt udstragt
De droge med ald Magt
En Hob u-tallig Fiske;k4724
Saa gik det med den Agt.k4725
16.
Guds Ord er Lifsens Vand,k4726
Som under Templets Dør udflød og rand,
Denk4727 flød af Jesu Mund
Og giorde Verden sund,
Vor Daab os alle samler
Med Gud i ny Forbund.k4728
17.
Saa mangt et Moders Barn
De geistlig Fisker'k4729 fanger i sit Garn,
Guds Kirke til Profit
I Verden bret og vidt,
Naar Folck paa HErrens Vegne
Fra Synden sigis qvit.k4730
18.
Her hosk4731 eragtisk4732 ock;k4733
Naar Barnet bæris frem til Funtens Stok,k4734
At det i Daaben faar
Det Siælen best anstaar,k4735
Jeg meener Troens Gave,k4736
Guds Aand det Værk formaar.k4737
19.
Ey nogen, nogen Mand
Foruden Troen HErren tækkis kand,k4738
Den tændis i de Smaa,
Dogk4739 vi det ey forstaa.
GUDS overvettisk4740 Naade
Det har behaget saa.
20.
Det siunis underligt,
At een Nyfød kand dogk4741 tilegnisk4742 sligt,
Ja slig Spee Børens Siæl,
Der ey kand vide vel
Fra Høyre Haand til Venstre
At giøre ret Forskiel.
21.
Hvad skal her svares til?
Gud under sine Gaver hvem hand vil,
Var hand de Smaa saa sød,k4743
At hand for JESU Dødk4744
Har dem til Himmerige
Udvalt før de blev fød?k4745
22.
Har Gud sin Aand indgydt
Sanct Hansk4746 endda i Moders Liv indknydt?k4747
Hvik4748 sigis ney da til,
At hand sin Hellig Ildk4749
De Smaa i Daabens Vande
Ey give kand og vill.k4750
23.
Merk det min Ven, og lær,
At u-fortrydeligk4751 Guds Gaver er,
Hand angred aldrig det,
At hand med fri Forsetk4752
Har den og den benaadet,k4753
Det er hans Friheds Rett.
24.
Men er der nogen til,
Som Troen sidenk4754 fra sig skille vill?
Hand skal udstødis bort
Fra HErrens Naades Port,k4755
Og regnis for en Hedning,k4756
Hvesk4757 Siæl er sletk4758 forgiort.k4759
25.
Hvo som sin Daabes Pagtk4760
Og Christendom frivillig har opsagt,k4761
Hand udelukkis skall
Fra Christne Lemmers Tall,k4762
Og stødis uden Naade
Til Pølens ævig qval.k4763
26.
GUD Fader, Søn og Aand,
Mod hvilke hand har brudt sin Æed og Baand,
Skal den forsoren Hundk4764
Foruden ald Miskundk4765
Paa Vredens Dagk4766 fordømme
Til Helvedes Afgrund.
27.
Afsigtenk4767 bliver saa:
Gakk4768 du Forbandet til den mørke Vraa,k4769
Fra Guds Ansigtek4770 bort,
Hvor du der fort og fortk4771
Ælendigk4772 skal undgielde
Det Onde du har giort.
28.
Dig hielper ingen Bøn,
Dig hielper hverken Gavek4773 eller Løn;k4774
Thi see, paa hvilken Stædk4775
At Træet falder ned,k4776
Der skal det ogsaa ligge,
Saa gaar det dig og med.k4777


[NATTVERDEN]

Alterens Sacramente
Forfattet i Trende Sanger.
k4778k4779k4780

illustrasjon

Dend første Sang

k4781k4782k4783k4784
Om
Brødet, og dets Indstiftelsis Ord,
Saa liudende:
I den Nat, da Vor HErre JEsus Christus blev forraad, tog Hand Brød, etc.k4785
Siungis som:
Den signede Dag er os beteed, etc.k4786
1.
O JESU for din Alter-Fodk4787
Vi kommer her atk4788 knæle,
Og søge der en Helse-Bod
For vor' afmægtig Siæle;
5 Vi kommer paa dit Guddoms Ordk4789
Som Giester til dit Bryllups Bord,k4790
At spisisk4791 af dit Manna,k4792
Giv os en saligk4793 Smag derpaa,k4794
Atk4795 vi til Priis dig siunge maa
10 Et frydigtk4796 Hosianna!k4797
2.
Der til Valeetk4798 et Maaltid stodk4799
For dine Tolv anrættet,
Hvor du dit eget Kiød og Blod
Til Spisek4800 har indsættet;k4801
5 Den samme Natk4802 du blev forraad,k4803
Den samme Nat du Nadver aad
Med Judask4804 og de fleere;
Da Folket tænkte paa din Død,
Da tænkte du paa Himmel-Brødk4805
10 Og Viin dem at levere.
3.
Et Paaske-lam i gammel Skikk4806
Var given vore Fædre,
I Christi Tid den Skik forgik,
Hand stifftet indk4807 et bedre,
5 Det var hans eget Kiød og Blod,
Sligt Paaske-Lamk4808 var vel saa god,
Ja dyrer tusind gange,k4809
Hans Kiød i Brødet bæris frem,
Saa mættis hver en hungrig Lem,k4810
10 Var de end nok saa mange.k4811
4.
I Folk lyksaligk4812 skattisk4813 maa,
Som Christi Nadverk4814 smage,k4815
k4816At Eders Øye seer der paa,
Og eders Mund det tage.k4817
5 Hvor mange Kongerk4818 hierteligk4819
Dend levend' Dagk4820 forønskedt sigk4821
At de det skue kunde!
Hvor Hierte-gjerne vilde de
Sin JEsum her Personlig see,
10 Men nøedk4822 det ingenlunde.k4823
5.
Vi nyderk4824 det vor' Fædre før
Med stor Attraa begiæret,
Os aabnet er den Friheds Dør
I fordom lukt har været;k4825
5 Nu løber Folcketk4826 aabenbar,k4827
Til HErrens Bordk4828 i Par og Par,k4829
Det er en deylig Glæde!
En Synder, om bodfærdig,k4830 kand
I Sælskab hosk4831 sin Frelsermand
10 Til Diskk4832 og Dug fremtræde.
6.
Derk4833 Abrahamk4834 sin JESU Dagk4835
I Aanden fick at skue,
Hans Hiertek4836 blev med Velbehag
Opfyldt af ald Formue;k4837
5 Hvor meget meere sømmer sig,k4838
At jeg, O JEsu! glæder mig,
Naar jeg Dig selverk4839 smager?k4840
Den Mad skal mig bekomme vel
Og styrke baade Liv og Siælk4841
10 Mod mange Siugdoms Plager.
7.
Du gav i det velsignet Brødk4842
Dit eget Kiød at æde,
Og din' Discipler først indbød
Til Bords med Dig at træde,
5 Der efter gik Befalning ud,
At for enhver, som med sin GUD
I Naade vill samtykkek4843
Skal dette Bord strax staa bereed,k4844
Hver hungrig Lem maa glædis vedk4845
10 Og ønske sig til Lykke!
8.
Den gammelk4846 Adam Frugten aad,k4847
Men det bekom ham ilde,k4848
Hand giorde sig et stort U-raad,k4849
Og Paradiis forspilde;k4850
5 Den Anden Adamk4851 JEsus Christ
Opretted hvad som blev forliistk4852
Ved første Fald og Spise:k4853
Hand stifted ind en Siæle-Bod
I Brød Sit Kiød, i Viin Sit Blod,
10 Og strax fandt Folck en Lise.k4854
9.
Vel siuntis Eblet være guult
Og ønskeligt at skue,
Men Døden laa der under skiult,
Alt Kiødk4855 strax maatte grue;k4856
5 For den skyld gav vor Frelsermandk4857
Det Blod, som af ham Selv udrandk4858
Udi det Saark4859 at stryge;k4860
Saa blev hans Blod et Siæle-Bad,k4861
Saa blev hans Kiød et Læge-Bladk4862
10 For Synde-folkk4863 og Syge.
10.
En Qvinde kand sin Ære-Standk4864
Udraabek4865 skiøn og prægtig,k4866
Atk4867 hun har selv en Ægte-Mand,
Og er hans Legem mægtig;k4868
5 Høyt skatter jeg mig lykkelig,k4869
Atk4870 jeg, O JEsu! eyer digk4871
Een Ven til Venners Glæde.
Din Kiærlighed er mangefold,k4872
Du gavst Dig hen i Venne-voldk4873
10 Dit Kiød og Blod at æde.
11.
Nærværende jeg JESUMk4874 har
I Brød og synligk4875 Drue,k4876
Min Haand skinbarligk4877 derpaa târ,
Mit Øye kand det skue;
5 Min JEsus er mig gandske nær,
Saa nær, at jeg ham selverk4878 bærk4879
Fornøjet i mit Hierte.
Vil ey fornuften saadant troe,
Da lad det Asenk4880 kon beroe,k4881
10 Hunk4882 giør mig ingen Smerte.
12.
Jeg troer, at jeg i Kalkk4883 og Diskk4884
Hans Blod og Legem nyder,k4885
At jeg i Hiertet bliver frisk,
Naar hand sig selv frembyder.
5 Vill en Calviink4886 staa der imod?
Min Tro staar derfor lige god,
Hvad skiøtter jegk4887 hans Grille?k4888
Giv hannem kon det bare Brød,
Giv mig i Brødet JEsu Kiød,
10 Saa faar enhver sin Ville.
13.
Er Sacramentet hannemk4889 nokk4890
Atk4891 laane GUD en Tanke,k4892
Da vil jeg Mund og Hiertet okk4893
Med alle Lemmer sanke,k4894
5 Og sige saa: Kom! JESU,k4895 kom!
I dette Hierte-sted og Romk4896
Vill jeg dig Bolig lave,
Her staar jeg dig forærende,k4897
Her staar du mig nærværende,
10 Dit Huus i mig at have.k4898
14.
Du siger selv om Brødet saa:
See, tager det og æder,k4899
Det er mit Legem I skal faa
I, som til Bordetk4900 træder,
5 De Ord jeg ey forandre vil,
Jeg holderk4901 dem, mens jeg er til
I sin enfoldigk4902 Meening;
Hvad Gud har sagt, det bør at staa,k4903
Og Sacramentet bliver saa
10 En Kiøds og Brøds Foreening.
15.
Jeg ikke det forvendek4904 tør
Hvad Gud for Got har fundet,
Og Mennisken ey skille børk4905
Hvad Gud har sammenbundet;
5 Nu siger HErrens Ordk4906 og Mund,k4907
At Brød er Christi Kiøds samfund;
Der ved maa det og blive,
Ey tagis fra, ey leggis til,
Jeg Guds Befaling gierne vil
10 Mig lydig undergive.
16.
Jeg veed, det er umuelig,
At HErren liuvek4908 skulde,
Udi Hans Mund var aldrig Svig,k4909
Hans Ord staar mig for fulde;k4910
5 Paa samme Guds Tilsagn og Ord
Gaar jeg til HErrens Hellig Bord
I JESU Navn at træde,
Og takke Gud ret hiertelig,
At hand saa værdig holder mig
10 At jeg hans Kiød maak4911 æde.
17.
Den Dag duk4912 var Zachæi Giest,k4913
Det blev hans Huus til Ære;
Jeg troer, du mig saa naadig est,k4914
At du min Giest vil være,
5 At du samtykker Huus hos mig,k4915
Alt hvad jeg eyer skal jeg dig
Til Tienistk4916 færdig have,
En knælend' Fod, en foldet Haand,
En sukkend' Mund, en knuset Aandk4917
10 Det er min Skienkk4918 og Gave.
18.
En Daarek4919 spør af sin Forstand
Om Alters Sacramente,
Hvork4920 Christus der indkommek4921 kand?
Vill derpaa Svar forvente,
5 Jeg svarer dig: Gud har sin Vey
Paa mange Stæder, hvor atk4922 ey
Du vide kand til Prikke.k4923
Hvad sagde Jacob Patriarck?k4924
Gud er i denne Stæd og Marck,k4925
10 Dog vidste jeg det ikke.
19.
Da Guds Discipler samled vaar
Forinden lukte Dørre,k4926
Guds Søn iblant dem synlig staar,
Men Kiære, Jeg maa spørre:
5 Hvor kom hand ind at findis der
Forindenk4927 Laask4928 og Lukkelser?k4929
Kandst du det Sprogk4930 forklare?
Est du saa viis, da sig mig det,
Saa skal jeg dig Guds Løndomk4931 ret
10 Omsiderk4932 aabenbare.
20.
Den samme Krop atk4933 JEsus fik,
Da ham hans Moder avled,k4934
Den samme, som med Hug og Stik
Paa Korsets Træ blev nagled,
5 Det samme, ja det samme Kiød
Uddeelis skal til mig i Brød,
Det veed jeg fast til Prikke;k4935
Men Maaden, hvordan saadant skeer
Og den Foreeningk4936 sig beteerk4937
10 Veed jeg aldeelis ikke.
21.
Men om jeg ikke kand forstaa
Guds Veyk4938 og skiulte Maade,
Jeg tviler dog der intet paa,
Men lader HERren raade.
5 En simpel Giest har og et Rom
I HErrens Huus og Helligdom,
Min JEsus mig der møder,
Om jeg ey lige veed Hans Vey?
Hand dog mig arme Synder ey
10 Bort fra sit Bord udstøder.k4939
22.
Lad den Vellystens Lækrek4940 Slegtk4941
Sig dyre Rætter kiøbe,
Lad dem for Lengsel afk4942 Confectk4943
Til Apotecketk4944 løbe;
5 Lad dem der stoppe Tarm og Buug,
Jeg søger til den Disk og Duugk4945
Min JEsus for mig breder,k4946
Jeg bedre er med ham tilfreds,
End om jeg eyed Jordens Kredsk4947
10 Med alle Land og Stæder.k4948
23.
Alt hvadk4949 i Luften, Land og Vand
Sig rører og beveger,
Det haver Gud sat for vor Tand,k4950
Mand kaagerk4951 det og steger;
5 Gud skaffet har til vor Stabbuurn8k4952
Det største med det mindste Diur,
Samt Frugt paa grønne Grene;
Men gaar vor Siæl en Hunger paa?k4953
Da maa du JESUk4954 færdig staa
10 Til Spiisek4955 selv alleene.
24.
Det er den eene Rættk4956 og Mad
Vor Siæl sig ved kand mætte,
Naar andre lader Fad hos Fadk4957
Paa fulde Bord fremsætte.
5 Hunk4958 trivis ogsaa vel deraf,k4959
Om mand ald Verden hende gav,
Hun blev ey saa fornøyet.
Hun siger: JESUS er mig sød,k4960
Om Hand kun i det bare Brødk4961
10 Mig stillis fremk4962 for Øyet.
25.
Det gaar hermed paa samme Skik,k4963
Som det i fordom Dagek4964
Med Daniel Prophetenk4965 gik,
Hand intet vilde smagek4966
5 Af det, som kom fra Kongens Disk,k4967
Hand fant sig vel saa karskk4968 og frisk
Af Moos i Vand beblandet;k4969
Saa tykkis og en hungrig Siæl,
At hun med JESUk4970 nøyesk4971 vel,
10 Og ey med noget andet.
26.
En høyerk4972 Skat ey ønskis kand
Af aldt det mand kand have,
End at vor egen Frelsermandk4973
Os givis til en Gave!k4974
5 Hand siger saa den Himmel-Ven:k4975
Det er mit Legem,k4976 tag det hen,
Jeg vil jerk4977 det forære,
Vi faaer Ham vist saasom hand er,k4978
Vi faaer ham efter vor Begiær,
10 Hvork4979 kand det høyerk4980 være?
27.
Vi kand Ham ikke nærmer gaa,
Mand gaar det paa det næste,k4981
Hand giver hvad hand kand formaa,
Det meste med det beste.
5 Har hand sit Legem ikke spart,
Som var saa hellig, dyrtk4982 og rart,k4983
Hand ey det andetk4984 sparer.
Er os forundt den beste Deel?
Det mindrek4985 baade halv og heel
10 Hand vel til os bevarer.
28.
Bærk4986 hand Omsorg for voresk4987 Siæl,
At den skal intet fattis?k4988
Vor Krop hand og forsørger vel;
Thi hvad kand Kroppen skattisk4989
5 Mod Siælen, som er kiøbt saa dyrt?
For hvisk4990 skyld JEsus selv er myrt,k4991
Vi tør ey ved at spørge:k4992
Hvork4993 skal vi Mad og Dricke faae?
Og Klæder os at drage paa?k4994
10 Lad Gud for saadant sørge.
29.
Et Hiertens Ord jeg seer at staa
I Texten blant de Stæder,k4995
Hvor atk4996 vor HErre siger saa:
Det givis hen for eder;k4997
5 Det Ord,k4998 for Eder, kræver udk4999
Et Hierte, som fortroerk5000 sin Gud,
Det Ord er Sømk5001 og Spiger,
Som nagler alle Hierter fast,
Atk5002 ingen Synder blîr forkast,k5003
10 Der efter HErren Skriger.k5004
30.
For Eder, Eder een og hver
Leed JESUSk5005 Saar og Vunder,k5006
For Eder, ja for hver i sær,
Her tagis ingen under.k5007
5 Saa mange, som vil komme frem,
Guds Søn forsmaark5008 ey nogen Lem,k5009
Som Hannem vil opleede.k5010
Hos GUD er stor Forladelse,k5011
Og saa forsamlis Troendek5012
10 Paa Jorden er adspredde.k5013
31.
Til alt Folk under Himmelen
Guds Kaarses Kraftk5014 sig strækker,
Saa vit som Veyen ligger hen,
Og Landene de rækker.
5 Her er en fri Tilgang til Gud,
Vor HErris JEsu blodig Huud
Har aabnet os de Dørre,
Tag du ved Troen ham i Favn,k5015
Saa skal Pardoonk5016 i JEsu Navn
10 Udraabis for dit Øre.k5017
32.
I Christne Folk, ôk5018 kommerk5019 nu,
Og hielperk5020 os at siunge!
At komme JESU Død ihu
Med hellig Mund og Tunge.k5021
5 Tak, Tak! ô søde JEsu Christ!
Tak for alt Got os er bevist!k5022
Tak for din Død og Pine!
Tak for du vark5023 saa tryg en Ven,
At du dig selv har givet hen
10 For mig og alle Mine!
33.
Priisk5024 være dig for hver en gang
Du spisetk5025 har vor' Siæle!
Lov være dig, som hialp af Trang,k5026
Da Synden vild' os qvæle!
5 Gud Fader Selv af Himmerigk5027
Til ævig Tid velsigner dig,
Som drog den tunge Byrde,
At du din Fader lydig vaar,k5028
Og løstek5029 de fortabte Faark5030
10 Fra dem os vilde myrde!
34.
Dit Minde skal, ô Jesu! staa
Uglemt i Sind og Tanker,
Mensk5031 Brød af Agrerk5032 er at faae,
Og Druer groer paa Ranker,
5 Og hvork5033 der brydis hellig brød,
Da skal forkyndis HErrens Død
Blant unge Folck og gamle,
Indtil du siunlig kommer frem
I Skyenk5034 os at hente Hiem,k5035
10 Og i dit Rige samle.

Den Anden Sang

k5036k5037
Om
Viinen og dends Indstiftelsis Ord: etc.
Ligesaa tog hand og Kalken etc.k5038
Siungis under sin egen Melodie.k5039
1.
Blant de Guds Velsignelser,
Os HErren med betænkkerk5040
Ingenlundk5041 det ringestk5042 er,
At hand for os indskienkkerk5043
5 I Kalkenk5044 JEsu Rosens Blodk5045
Fremsat i Perset Drue,k5046
Atk5047 bruges til en Siæle-Bodk5048
Mod Sorgensk5049 Ild og Lue.k5050
2.
Textenk5051 siger: JEsus tog
Den signetk5052 Kalck i Hænde,
Derk5053 den Aften Stund paadrog,k5054
Og Nadveren fik Ende,
5 Hand tacket Gud og Kalken gav
Til dem ved Bordet sade,k5055
Hand sagde: drikker nu her af,k5056
Det er jer til stor Bade.k5057
3.
Drikker alle, drikkerk5058 frit,k5059
Det er mit Blod her skienkis,k5060
Hvor I fark5061 i Verden vit,k5062
Da skal min Død betænkis,k5063
5 Det er mit Blod, som øsis du
For Eders mange Synder,
Hermed jeg mellem Jer og Gud
Nyt Testamentk5064 begynder.
4.
Kiære Siæl, betænk dog nu
Hvor sødk5065 din JESUS smager,
Tænk, hvad Lengsel og Omhu
Hand for din Frelse drager;k5066
5 Sit eget Blod Hand byder frem,
Din Tørst dermed at slukke,k5067
Hand frelser dig og alle dem,
Der om Forløssningk5068 sukke.
5.
Fordom tidk5069 opoffretk5070 mand
Et Blod af Lam og Vædre;k5071
Men det Blod paa Kaarset randk5072
Det frugtetk5073 meget bedre:
5 Det Blod fik baade Maal og Mund,k5074
Og lod ey afk5075 at skrige,k5076
Før HErren rørtis til Miskundk5077
Og maatte Fred tilsige.k5078
6.
Abels Blodk5079 udgav et Raab,
Det stak som Syyl og Snerte,k5080
Cain tabte Mod og Haab,
Gik med fortvilet Hierte;k5081
5 Men Jesu Blod et Mæle gav
Paa meget bedre Maade:
Det eene skreg om Hævn og Grav,
Det andet skreeg om Naade.
7.
Detk5082 er Herrens Pagtis Blod,k5083
Den Pagt bør ingen bryde,
Det er Herrens Naade-Flod,
Den Flod maa stedsek5084 flyde.
5 Det er hans sidste Testament,k5085
Mand bør det ey forvende,k5086
Det er en Guds Bogstav og Prent,k5087
Som staar til Verdens Ende.k5088
8.
Er det dogk5089 en Mand tillat
Den Myndighed at have,
Naar hans Testamentk5090 er sat,
Og hand er lagt i Grave,k5091
5 At ingen af hans Arvinger
Forandre tør en Prikke,k5092
Men Effterkommer' een og hver
Skal sig derefter skikke.
9.
Skal da HErrens egen Søn
Ey have Magt at fordre
Af det syndig Adams Kiøn,k5093
At de hans Skickk5094 og Ordre,
5 Som hand dem self har stiftet indk5095
Aldeelis efterlever,
Og ey som deris eget Sindk5096
I Galskab sammen væver?
10.
Nogle sletk5097 borttage vil
Guds Blodk5098 af Kalk og Skaaler,k5099
Nogle legger meere til
End Sacramentet taaler;k5100
5 Eendeel indmuure vil hans Kropk5101
Og staar paa denne Lære,
At Christus foor til Himmels op,
Kand derfor her ey være?
11.
Nogle spør: hvork5102 kand det skee,
Mand HErrens Blod kand drikke?k5103
Øyet kand det ikke see,
Og Haanden føler ikke?
5 Saa vil Fornuften raade fork5104
Og Maaden foreskrive,k5105
Men hvordan det i Lengden gaar
Vill Tiden dig vell give.k5106
12.
Salig est du Mand der troer!
Det Øyet ey kand sigte!k5107
Du paa Guds Tilsagnk5108 beroer,k5109
Thi Troen bør ey svigte.
5 See! Gud jo Busken brende lod,k5110
Den kund' dog ey forbrendis,
Saak5111 drikkis altiid JEsu Blod,
Og kand dog aldrig endis.k5112
13.
Tykkis dig,k5113 at Vinen ey
Med JEsu Blod beqvemmer?k5114
Vill Fornuften sige ney,
At sligt ey sammenstemmer?
5 Da tænk, at HErrens egen Mundk5115
Har self den Skaalk5116 paabøden,k5117
Hans Ord staar fast som Muur og Grund,
Jeg troer dem indtil Døden.
14.
Staar dog den Foreening fast
Imellem Mand og Qvinde,
Naar Guds Baand paa dem er kast,k5118
At de sig sletk5119 forbinde?k5120
5 Et Hierte, Siæl, et Liv, en Aand,
Et Kiødk5121 de To skal være;
Hvi skal da HErrens Pagt og Baandk5122
Ey nydek5123 samme Ære?
15.
Dersom Tre Personerk5124 kand
Ret sigis Etk5125 at være?
Dersom Aand og Blod og Vandk5126
Til Et i Skriften ere?
5 Kand To Naturerk5127 meget vel
I en Person foreenis?
Da troer jeg og med Ret og Skell,
At Blod i Viin forleenis.k5128
16.
Naar atk5129 Gud forsikrek5130 vil
Sin Himmel-høye Gaver,k5131
Bruger hand der offte tilk5132
De Ting, som Jorden haver.
5 Hand ofte det u-siunligk5133 saak5134
Ved siunlig Ting vill viise,
Naar Øyet fatter Siun derpaa,k5135
Da fatter Hiertet Liise.k5136
17.
Gedeonk5137 bekom et Skind,
Det fick hand til et Merke,
Samsonk5138 fik et Asen-Kind,
Den modig Hælt og sterke.
5 De Stierner paa det Firmament
Og Støvk5139 paa Jordens Klode
Blev Jacob til Forsikring sendt,
Atk5140 hand Guds Løfter trodde.
18.
Moses fick en Stavk5141 af Gud,
Og Noah Skyens Bue,k5142
Abraham en skaaren Hud,k5143
Guds Pagt i dem at skue;
5 Saa skuer jeg min Jesum vistk5144
Med mit det Troens Øyek5145
I den udperset Drue-Qvist,k5146
Og lader mig saa nøye.
19.
Øyet Viinen for sig har,
Og Munden smager Saften,
Øret Ordetk5147 i sig tar
Og Hiertet sanderk5148 Kraften;
5 See, saa faar hver en Lemk5149 for sig
Her noget at bestille.k5150
Hvork5151 kand jeg, Jesu, tacke dig
For ald din gode Villje?
20.
Kand nu Vinen glæde mig?
Hvad maa da JEsus giøre?
Ja, jeg glædis visselig,k5152
Naar jeg det Ord faaer høre:
5 Kom hid! ô høybeklemtek5153 Siæl,
Hvis Øyne staar i Vædske!k5154
Jeg vill dig Vederqvægek5155 vell,
Og ald din Sorrig ledske.k5156
21.
Hvad du brød,k5157 har jeg betalt,k5158
Jeg maatte det clarere,k5159
Det ey Guld og Penge galt,k5160
Men det som var langt mere,
5 Det galt mit Liv og varme Blod,
Mig sad i Hiertet inde;k5161
Saa tag den Kalk jeg efterlod
Og drik der i mit Minde.k5162
22.
Drik den ud, og tænk paa mig,
Tænk paa Langfredags Smerte;
Den jeg taaligk5163 leed for dig,
Lad det gaa dig til Hierte!
5 Tænk paa den sidste Drik jeg drak,
Da de mig Galde skienkte,k5164
Tænk, hvor de Spiudet i mig stak,k5165
De Livet af mig trengte.k5166
23.
Tænk hvor de til Golgatha
Paa Røver-viisk5167 mig slæber,
Een gaar til, een anden fra,k5168
Men mig de slaar og dræber;
5 Jeg blev den Mand i Sticken stod,k5169
Forfult af bidske Hunde,k5170
Mig baade Gud og Folk forloed,k5171
Jeg ey undløbek5172 kunde.
24.
Tænk, hvor hart Guds Vrede mig
For din Skyld efterstrævet,
Da jeg skreeg det store Skriig,k5173
Atk5174 Jorden der ved bævet;k5175
5 Ja, saadant Skriig, at Steene brast
Og Muure tog at rævne;
Det kom aldt for din Synd og Last,k5176
Gud vilde paa mig hævne.k5177
25.
Jeg for ald min Pine nu
Om dette kun anmoder,
At du komme vill ihu
Mig din u-skyldig Broder!k5178
5 Og naar du sætter Kalk for Mund,
Da tænk, det er hans Skaale,k5179
Somk5180 for din skyld den onde Stund
Paa Korset maatte taale.
26.
Naar atk5181 nu vor HErres Død
Beviisisk5182 saadan Ære?
Om din Synd, som Blod er rød
Og sort som Beeg og Tierre,
5 Er den mangfoldig, saasom Sand,
Og tung, som heele Fielde,
Ved Troen hunk5183 dog intet kand
Mod HErrens Naadek5184 giælde.
27.
Christi Døds Fortieniste
Tilbringerk5185 megen Baade,k5186
Syndernis Forladelse,
Retfærdighed og Naade,k5187
5 Indvortis Glæde, Fryd og Fred
Ved JEsum staar tilreede,k5188
Og alt det Gode, nogen veed
Af Gud at kunde bede.
28.
Men hvis du saa daarlig est,
At du, det GUD afvende!k5189
Saasom en u-værdig Giest
Til HErrens Bord vil rende,k5190
5 Og holder Testamentetsk5191 Blod
Almindeligt at være,
Da trædis JESUS under Fod,
Og skeer en stor Vanære.
29.
Hvok5192 paa Christi Blod og Kiød
Ey veed Forskel at bruge,
Men som andet Viin og Brød
Det agter at opsluge?k5193
5 Hand fører sig selv Dommen paa,k5194
Og Satans Kalk inddrikker,k5195
Ja kommer i sin Sag at staa,
Som bunden Hund i Strikker.k5196
30.
Var dig,k5197 at du bliver ey
Som Judas, en Forræder,k5198
Og omsider gaar den Vey,
Naar du fra Verden træder,
5 Som Judas gik, der hengte sig,
Og stod sin egen Fare.k5199
O Gud! bevare dig og mig!
O Gud os vell bevare!

Den Tredie Sang

k5200k5201k5202k5203
Om
Een værdig Prøvelsek5204 og Tilberedelsek5205 for dem,
som agter at gaae til Alterens Sacramente.
1 Cor. 11, v. 26, 27, 28, 29.k5206
Under samme Melodie, som den nest foregaaende.k5207k5208
1.
Det er HErrens Bud og Ord,
At hver skal Prøve giøre,k5209
Naar hand gaar til HErrens Bord,
Om hand har inden Døre
5 Een rigtig Troe; thi, siger hand:
Hvo som u-værdig æder,
Hand æder sig Dom, Straff oc Band,k5210
Og hen til Pølenk5211 træder.
2.
Hver sig derfor prøvek5212 vell,
Sit Liv og Levnet grandske,
Gribe sig i Barmk5213 og Siæl,
Og see, hvor heel og gandske
5 Hand u-reen og besmittet erk5214
For Gud, der Reenhedk5215 kræver,
For Gud, som ingen U-reen seer,k5216
Der Hellighed modstræver.
3.
Grandskerk5217 Tanker, Ord og Daad,
Forsæt og Villie nøye,
Holderk5218 saa Guds Ord og Raad
Som Speyelk5219 for jers Øye,
5 Seer,k5220 hvor I titk5221 har fremmedk5222 det,
Som Gud forbudet haver,
Og tvert imod forladet slet
Guds Bud i sin Bogstaver.k5223
4.
Seer,k5224 hvor fuld en Lydighed
Guds Lov mon af Jer æske,k5225
Men hvor svag og u-bereed
Foruden Saft og Væskek5226
5 I selv er at fuldkommek5227 saa
Guds Lov, som den befaler;
Dends Trusler da for Dørren staa,
Med Torden-skraldk5228 den taler:
5.
Dommen og Forbandelsen
Skal med ald ævig Piinek5229
Følge Overtrædelsen,
Ok5230 Døds Bogstav og Line!k5231
5 O Frygt og Bævelsek5232 og Sorg!
Hvor er her Raad at finde?
Jo, her er Raad, her er en Borg,k5233
Hvor Trøsten ligger inde.
6.
JEsus er vor Frelsermand,k5234
Som har sit Folk forløset,k5235
I det hamk5236 GUds vredes Brandk5237
Vor Strafk5238 blev overøsed,k5239
5 For osk5240 Forbandelsek5241 hand blev,
Paa detk5242 hand vilde tage
Forbandelsen, som Loven drev
Paa os, og den Bortjage.
7.
Saaerk5243 og knusetk5244 blev vor Ven,
Paa detk5245 vi lægisk5246 skulde,
Synd og Død har hand lagt hen,k5247
Saa vi har Fred tilfulde;
5 Men det er ikke dermed sagt,
At vi skall Freden eye,
Om Vi ey selv af gandske Magtk5248
Gaaer fluxk5249 paa Troens Veye.
8.
Thi ved Troen i sit Blodk5250
Er Christus for os bleven
Naadestool,k5251 paa denne fodk5252
Blir vi Rætfærdig skreven,k5253
5 Og da faaer vi først Fred med Gud,
O Tro,k5254 du HErrens Gave!k5255
Du ædle Træ,k5256 som ey døer ud,
Men grønnis i vor Have.
9.
Du giør, at en Synder tør
Ey i sit eget Klædek5257
Komme frem, men sig afføerk5258
Og eenek5259 vil fremtræde
5 Beklædk5260 med Christi Lydighed,
Ey i Sin egenk5261 funden;
Men udi hans Retfærdighed
Ved Troenk5262 sig tilbunden.
10.
JEsum fatter duk5263 med Haand,k5264
Hans Siæles angst og møye,k5265
Blod og Død og Haarde Baand,k5266
Og os tilleignerk5267 nøye,k5268
5 Alt hvad Guds Søn fortienetk5269 har
Du Synderen tilsiger,k5270
Saa den, som før fortabet var,
Til Livetsk5271 Tanker stiger.
11.
Udi fuld Tillid handk5272 troerk5273
Forladelse og Naade,
Og at JEsus i sigk5274 boer
Med ald sin Himmel-Baade,k5275
5 Saa handk5276 Retfærdighed i hamk5277
Og Hellighed besider
Een Arvingk5278 til den ævig Bramk5279
Hvor til Guds Børenk5280 skrider.
12.
Saa gaar handk5281 til Herrens Bord,
Der pant og Seglk5282 at nyde,k5283
Æder der, paa Herrens Ord,
Det Christus vil ham byde,
5 Hans eget Kiød og Blod til Pant,
Atk5284 hand nu Gud behager,
Guds levend' Lem,k5285 saa vist og sandt,
Som hand den Spiisek5286 Smager;k5287
13.
Spør du nu, hvork5288 skal jeg faae
Den Troe, som Gud behager,
Jeg, som intet kand formaak5289
I Aandelige Sager,
5 Ja jeg, som af Naturen kand
Ey andet end modstride,k5290
Hvisk5291 Sands mod Gud,k5292 samt ald Forstandk5293
Er Fiendskabk5294 at viide?k5295
14.
Hvork5296 skall jeg befindek5297 det,
At jeg har Troens Gave?k5298
Og at hunk5299 den artk5300 har ret,k5301
Som levend' Troe bør have?
5 O kiere Siæl! betænk og agt,k5302
At det er HErrens Finger,k5303
Ved hvilken Troen blir opvagt;
Thi naar Guds Klokkek5304 ringer,
15.
Naar atk5305 GUds Ord høres smugt,k5306
Arbeider GUd og Virker,
Ret somk5307 Regnenk5308 bringer Frugt,k5309
Saa laverk5310 GUd og lirker
5 Med voris Siæl, og tager bort
Naturens Striid med Læmpe,k5311
Hand fører os og drager fort,k5312
At vi kand Synden dempe.k5313
16.
Sinds Fornuftk5314 opliusis først,
Derhosk5315 blir Villien bøyet,
Og fra Syndsensk5316 bryndigk5317 Tørst
Til GUds Ords Lyst henføyet,k5318
5 Saa givis Magtk5319 for Christi Skyld,
Atk5320 troe paa ham, og sone
Ved denne Troe vor Synde-Byld;k5321
O liflig Klang og Tone!k5322
17.
Naar du saa blir ført og ført,k5323
Og af GUds Aand bevæget?
Naar du af GUds Aand blir rørt
Ogsaak5324 til Liv opqvægit?k5325
5 Da finderk5326 du vel, kiære Siæl,
Om du dit Liv annammer,k5327
Om du GUds Kraft beholder vell,
Hvor af at Troen stammer;
18.
GUds Apostelk5328 siger saa:
At vi kand visseligek5329
Prøve os,k5330 saafremt vi staa
I Troen duelige;k5331
5 Vi prøver osk5332 ved HErrens Aand,
Som med vor Aand stadfæster,
Og vidner:k5333 See derk5334 er min Haand,
At I er Værdig Gjæster.
19.
Ved den Aand vi prøve giør,k5335
Om vi har det som hænger,k5336
Og til Troen altid hørk5337
Som Dørren paa sin Gienger:
5 Een inderlig fortrydelsek5338
For vor begangne Laster,k5339
I det Vi os med Ruelsek5340
For Voresk5341 Gud nedkaster.k5342
20.
Angrer,k5343 at vi haver ham
Saa god og mild en Fader
Tit fortørnet,k5344 Spot og Skam
Er vork5345 Ansigtes Lader;k5346
5 En sønderknuset bævend' Aandk5347
Ved Lovens haarde Hammerk5348
Skal offris GUD, hans vældig Haandk5349
Opvækker Sorg og Jammer.
21.
Men ey Trældoms Sorg og Frygt,k5350
For Straffen kunsk5351 at grue,k5352
At mand i fortviil henryktk5353
Fark5354 hen til ævig Lue;k5355
5 Ney; Vi som Børenk5356 frygte maa,
Og raabe: Kiære Fader!
Tag os til Gunst, lad Vreden gaa,k5357
Atk5358 os vor Brækk5359 ey skader.
22.
Deel O Gud! din Naade ud
Til Børn, som for dig ligger,
Giør os Børen,k5360 kiære Gud,
Vi Børne-Rættenk5361 tiggerk5362
5 I Troen udi Jesu Navn,
Der i vi os vil øve,k5363
Og holde denk5364 vor Siæle-Gavn,
Og den alvorlig prøve:k5365
23.
Det er Glæde,k5366 at vi veed,
At Skylden er betaletk5367
Ved hans Døds fuldkommenhed,k5368
Saa Sagen er aftalit,k5369
5 Ved Christi Guddoms Kraftk5370 saa sterk
I vor Natuur udviiset,
Fuldkommetk5371 blev vor Løsnings Værk,k5372
Og Gud i Ham er priset.k5373
24.
Dette føderk5374 fast Tillid,
At Vi i Troen tænker,
At vor Gud nu er os blidk5375
Og os for Sønnenk5376 skienker
5 Hvad Livet og Gudfrygtighed
Tilhører og frembringer,k5377
Dermed til Himmel-salighed
I Haabet vi os svinger;k5378
25.
Agterk5379 dernest jers Forsæt,k5380
Naar I Guds Nadver æder,
Om detk5381 er for HErren ræt,
Saa at I ikke træder
5 Meer hen paa Synders slibrigk5382 Vey,
Og Spotters Sælskabk5383 føre;k5384
Men sletk5385 forlader Ondskabs Reyk5386
Og lærer Got at giøre;
26.
Atk5387 I god Samvittighed
I Troen kand beholde,
Være skal Jers Fliid og Sveed,k5388
Det kand Guds Kraftk5389 forvolde,
5 Naar I ved ivrig Bøn og Raabk5390
Ham stedsek5391 derom beeder;
Thi Bønnen udi stadig Haabk5392
Guds Hielp ned til os leeder,
27.
Og ved den skal vi fra Synd
Hentraade,k5393 naar vi nævner
JEsum; thi i Ondskabs Dyndk5394
GUd liggend' Hykler hævner.k5395
5 Foruden gode Gierningerk5396
Er Troen død og borte,
Men hvor somk5397 Troen rigtig er,
Der kand ey disse skorte.k5398
28.
Troen er som Moderen,
Der stedsek5399 Børenk5400 føder,
Hvor nu Podernek5401 er hen?
Der er ey Troens Rødder;
5 Derfor skal vi af Frugten seek5402
Og stræbe os at fæstek5403
I Kaldet og Udvælgelse,k5404
Som sat er os til beste.
29.
Men om GUds Barn finder ey
Slig Tro i faste Tankek5405
Og Forsæt til HErrens Vey,k5406
Men sindet flux at vankek5407
5 I Frygt, i Bævelsek5408 og Striid
Atk5409 hand er ikke Værdig,k5410
Da tænk, O kiære Siel, med fliidk5411
At Gud er stedsek5412 færdig.
30.
Hand er færdigk5413 og bered
Een Synder Gunst at sende,
Naade og Barmhiertighed
Er hos ham uden Ende,
5 Een Synder, som giør ikke Bod,
Guds Had og Straf skal spørre;k5414
Men dennemk5415 er hand hierte-god,
Som Bod og Anger giøre;
31.
Nu har I ey Had mod Gud,
Men heller Lyst og Lengsel,
Dog Jers Synd mod HErrens Bud
Aarsagerk5416 Sorg og Trengsel,
5 See, det er Troens Virkninger,
Der af kand I den finde;
Thi hvor somk5417 Bod og Ruelsk5418 er,
Der er og Troen inde.
32.
Lyst til GUd er HErrens Verk,
Som Strid mod Synden vækker,
Skiønt atk5419 Villien ey er stærk
For Kiødets skyld, som strækker
5 Sin syndig Kræfter altid ud;
Thi Aanden den er villig,k5420
Men Kiødet svagt, O syndig Brudk5421
Strid udi Aanden billig.k5422
33.
Denne Tanke, at du est
U-værdig,k5423 skall ey hindre
Dig at være HErrens Giest,
Lad Eder det erindre,k5424
5 At Christus ey det rygend' Hørk5425
Udslukker, eller knuser
Det svage eller brudne Rør,
Hand ingen overfuser;k5426
34.
Troen liden er og svag,
Derfore skall mand søge
Til Troens Giver, beed ham, tag
Min Vantroe bort,k5427 og øge
5 Min Troe, saa jeg ret værdigk5428 kand
din hellig Nadver æde,
Og derved som en stadigk5429 Mand
I Hellighedk5430 fremtræde.
35.
Sunde Folk ey nødig har
Till Lægen hen at løbe,
Men de, som er Svagheds Kark5431
Og finderk5432 Sorgens Svøbe;
5 I, som arbeyder,k5433 kommerk5434 her
Og Vederqvægels' tager!k5435
I Christi Kiød og Blod saa nær,k5436
At I det selverk5437 smager.k5438
36.
Naar I æder Christi Kiød,
Da tænk; det er det samme,
Som for jer leed Hug og Stød,k5439
Til Døden at annamme,k5440
5 Saa vistk5441 som dette Legem bar
Ald Verdens Syndk5442 og Sonit,k5443
Saa vist, jeg nu Forladels' har,
Fra Syndsensk5444 Skyld forskonet.
37.
Og ved Blodets Drikkelse:k5445
Saa sandt at det er rundenk5446
Til min Synds Forladelse,k5447
Og givis nuk5448 i Munden,
5 Saa sandt er mig min Skyld forladt,
Ved Ven jeg Ven er bleven,k5449
Jeg Salighed i Haab har fatk5450
Og i mit Hierte skreven.k5451
38.
See saa er det gavnlig Skiællk5452
At prøve Sigk5453 og være
Værdig Giest,k5454 vor siuge Siælk5455
Faar derved saadan Ære,
5 At JEsus som før eenitk5456 var,
Sig nærmer til den eener,k5457
Hand denk5458 udi sin' Armer tar
Og Trøst og Kraft forleener.k5459
39.
Hand giør os en Aand med sigk5460
I Hellighed og Villie
GUd at tienne stadelig,k5461
Saa indtet kand os skilje;k5462
5 Ja kort,k5463 ved denne spisesk5464 Magt
Vi ingen Død skal grue,k5465
Men ved vor JEsu Kraft opvagtk5466
Vor Frelser ævig skue.
40.
GUd os ved din Aand bered,k5467
Din Nadver saa at tage,
At vor' Siæle kand derved,
Din sødek5468 godhed smage!k5469
5 Og vi din Gjæsterk5470 være saa,
At vi kand til dig stige,k5471
Og med dig Nadver holde maak5472
Udi dit Himmel-Rige!


[HUSTAVLEN]

Huus-Tavlen
Forfattet i tolv Sange,
k5473k5474k5475k5476k5477

illustrasjon

Den Første Sang

k5478
Om
Biscopers,k5479 Sogne-Præsters og Læreres
Embedk5480 og Levned,k5481 etc.k5482k5483
Siungis som:
Hvor elskelig siunis din boliges Stæd,k5484
1.
Det bør sig en Biscopk5485 i geistlige Stand
U-straffelig Levned at føre,
Hans Ægteskab ærlig,k5486 een Hustruis Mand,k5487
Ey fremmede Qvinderk5488 at røre,k5489
Ey holde sit Huusk5490 i suus eller duus,k5491
Ey noget u-sømmeligt giøre.
2.
Adstadig i Sæder, Gebærderk5492 og Ord,
Alvorlig i Mundk5493 og i tale,
For alle Veyfarend'k5494 at breedek5495 sit Bord,
Og fattige Lemmerk5496 husvale,k5497
At være GUds Tolk, at lære GUds Folk,k5498
Og øvek5499 det GUd monk5500 befale.
3.
Hand skal, som den præstelig Ordenk5501 anstaark5502
Saa leve, som hand monne lære,k5503
Betænkende,k5504 hand som en Hyrdek5505 for Faar
Guds egen Huusholderk5506 skal være;
Skye Fyldenk5507 og Drik og anden U-skik,
Ey nogen slem Baadek5508 begiære.
4.
Men hvad ham tilfalder af timelig Godsk5509
Med Billighedk5510 skal hand det bruge,
Ey suen,k5511 ey Skindenk5512 skal være der hos,k5513
Hans Næstek5514 dermed at opsluge;k5515
Ey gierrig, ey slem, men som en GUds Lemk5516
Ald Klintenk5517 af Ageren luge.
5.
Hand skal ey til Trætte, til Klammerk5518 og Larm
Sit Sind eller Tankker henbøye,
Men agek5519 saa smugt i Sagtmodigheds Karmk5520
Spagfærdig mod alle sig føye,
Een Sool i sit Huus, et skinnende Lius
For Tiuend'k5521 og Tienneres Øye.
6.
Hvis hand ey sit eget Huus vel forestaar,
Hvork5522 skal hand da GUds Huus opbygge,
Da regnis hans Levnetk5523 og levendis Aark5524
Konk5525 for en bedragelig Skygge;
Hans Ungdom og Frugtk5526 skal holdes til Tugt,
Og lære GUds Bud at indbygge.k5527
7.
Till Lydighed bør hand at venne sin' Smaa,k5528
Og dem i Gudfrygtighed øve,
Self skal hand sin Bibel til Prikkek5529 forstaae,
Hvor ved hand kand Aanderne prøve,k5530
At staa som en Skiold mod Kiætterisk5531 Vold,
Og Satan sit Rigek5532 berøve.
8.
Thi bør hand i voresk5533 Artikler og Trok5534
Ey stædisk5535 nyplantetk5536 at være,
Som den, der har knappest et Aar eller to
Vært ved Theologiske Lære;k5537
Hand kunde derved forvrikke sit Fied,k5538k5539
Sit Embede lidet til Ære.
9.
Biscopelig Læberk5540 fra Punct og til Punct
Skal Christelig Lære forsvare,
Og falder der noget de Simplek5541 fortungt,
Da skal hand det Grundig forklare.
Hand skal som een Bro staa fast i sin Tro,
Guds Sandhed i Hiertet bevare.
10.
De Secter,k5542 der holder sig HErren forklog,
GUds Ord med Staalhandskerk5543 optage,k5544
Dem skal hand af Skriftenk5545 med tydelig Sprogk5546
Som Løgnere drive tilbage,
Det kjæklende Pak med ald deres Snak
Ey ringeste Maader fordrage.k5547

Den Anden Sang

k5548
Om
Tilhørernesk5549 Embedek5550 mod deres Lærere.k5551k5552
Siunges som,
Den nestk5553 foregaaende Sang.k5554
1.
Der er en Forordningk5555 beskikketk5556 af GUd,
Bogstavernek5557 monnek5558 saa lyde,
At de, der forkynder os Ordetk5559 og Bud
Sit Livisk5560 Opholdningk5561 skal nyde;
Det Sogne-Folk skal, sin Præst til Gefallk5562
Af Landsensk5563 Velsignelser yde.
2.
De Ældste, som Embeder vel forestaar,
De holdis skal dobbelt i Ære,k5564
Men allermest Ordets Arbeyder', som gaar
GUds Lærdom retsindigk5565 at lære,k5566
Beviiserk5567 dem got, beteer dem ey Spot,
GUds Sændebud monne de være.k5568
3.
I giver den terskendesk5569 Oxek5570 sit Foor,
Hvad bør i da Præsterne give?
Det er en Umage for Præsten nok stor
Den Aandelig Plov til at drive,
En viis og vellærdk5571 er Lønnen vel værd,k5572
Saa pleyer Apostelenk5573 skrive.
4.
Det Embedk5574 vor HErre har Præsten paalagt
Hosfølger en temmelig Fare,k5575
Hand skal for Tilhørernesk5576 Siæle staa Vagt,
Og tage paa Folket vel Vare;
I hvordan det gaar,k5577 bortkommer hans Faar?k5578
Da skal hand til Regenskab svare.k5579
5.
Saa værer da villig og lyderk5580 den Mand,
Der Sorgk5581 for jersk5582 Siæle maa drage.
Seer til,k5583 at I ey med gienstridig Forstandk5584
Forvolder en Præstemand Plage;
Thi skal hand med Graad beklage jersk5585 Daad,
Det gavner jer aldrig sin Dage.k5586
6.
Betænker,k5587 en Vægterek5588 holde maa Vagt,
Naar andre har Puden ved Øre,
Men naar hand da raaber, da giver det agt,k5589
Atk5590 hand detk5591 med Glæde kand giøre,
Og laverk5592 det saa, at hand ey skal faae
Aarsagek5593 til Klager at føre.

Den Tredie Sang

k5594
Om
Øfrigheds Embede.k5595k5596
Siungis under sin egen Melodie.k5597
1.
Øvrighed bør mand at ære,k5598
Og underdanig dem være,
Høye Herredømmer;k5599 sligt sømmer
Alle Mennisker; thi see, Magten er
5 Sætk5600 af GUd i sær,k5601 paa detk5602 en og hver
Varslis skal oc viide i Tide
Ey imod GUds Forordningk5603 at stride.k5604
2.
Ingen maa Øvrighed være,
Uden den GUD vil beskiære,k5605
Og den hand med rette vil sette;k5606
Thi den Standk5607 er god, høyek5608 Ting betrod,
5 Staar du dem imod, koster det dit Blod.
Thi de, naar paakrævis,k5609 og strævis,k5610
Bør ey bære Sværdet forgævis.k5611
3.
Førsterk5612 er intet at frygte,
Udenk5613 du taber dit Rygte,k5614
Atk5615 mand om dig hører og førerk5616
Skam, U-dydk5617 og Last,k5618 teerk5619 dig som en Gast,k5620
5 Da har du med hastk5621 ald den Gunst forkastk5622
GUd og Kongen kunde dig unde,
De skal dig nedtrykke til Grunde.k5623
4.
Viltk5624 du for Magten ey bæve,k5625
Da maa du flitteligk5626 stræve,
At du kand ertappek5627 den Trappe,k5628
Hvor paa Dyden staar, saa du hendek5629 naaer,
5 Og derefter traaerk5630 alt hvad du formaaer,
Da skal mand den Gave saa lave,k5631
At du Lofk5632 og Ære skal have.
5.
Derfor er Øvrigheds Ordenk5633
Guds Under-Herrerk5634 paa Jorden,
At de skulle sætte til rettek5635
Hisset om og herk5636 hvad som krogitk5637 er,
5 Bruge GUds Geværk5638 til en Straf for hver,
Som omløber Vilde,k5639 og ilde
Levnet, Liv og Dagek5640 forspilde.k5641k5642

Den Fierde Sang,

k5643
Om
Undersaatters Pligt mod Øvrigheden.k5644
Siungis under sin egen Melodie.k5645
1.
Det er Undersaatters Pligt,
Villig frem at byde
Skat,k5646 Tributk5647 og andet sligt,
Keyseren at yde;
5 Høyt eragtisk5648 Herre-Bud,k5649
Lydig maa mand være,
Giverk5650 derfor Villig ud
Hvad i skyldig ere.
2.
Skatk5651 til dem, der Ordre har,
Skatten at opbære,k5652
Toldk5653 til dem, der Tolden tar,
Giørerk5654 hver sink5655 Ære.
5 Skafferk5656 hver hvad dem tilhør,k5657
Lad ey staa tilbage;k5658
Øvrigheden have bør
Løn for sin Umage.k5659
3.
HErrens Tienner ere de,k5660
Vartend' op det samme,k5661
Og for deris Tienniste
Bør de Soldk5662 annamme.k5663
5 Hver en Siæl sig Bøye skal
Under Herredømmer,k5664
Giøre dem den Velgefal,k5665
Som anstaar og sømmer.k5666
4.
Siger nogen herimod?
Hand er en Rebelle,k5667
Faldetk5668 følge skal hans Fod,
Og hans Straf ey dvælle.k5669
5 Enten viiserk5670 Lydighed,
Eller venterk5671 Straffen,
Et af to det bliver ved,k5672
Det er saa beskaffen.k5673
5.
Det for din Samvittighed
Er og høyt fornøden,k5674
At GUds Bud og Lov der vedk5675
Ey skal blive brøden.k5676
5 Derfor jeg for alle tingk5677
Ederk5678 fastk5679 formaner,
Værerk5680 alle rundt omkring
Huldek5681 Underdaner.k5682
6.
Ofrer opk5683 for Kongen først
Bønner og Forbønner,
Hand som Ypperstk5684 er og størstk5685
Frem for Landsensk5686 Sønner;
5 Beederk5687 ogsaa meget Got
For hans Raadk5688 og Stænder,k5689
Som Forlæning,k5690 Borg og Slot
Haver under Hænder.
7.
Bederk5691 for hans Høvidsmænd,k5692
Som gaar ud i Fæltet,
Og for hver en Dannis Svend,k5693
Sverdet har ved Beltet.k5694
5 Bederk5695 got for en og hver,
Mænd, saa vel som Qvinder,
Og for alle Mennisker,
Huusk5696 og Huus-Gesinder.k5697
8.
Giørerk5698 GUd for daglig Brødk5699
Een ydmyg Begiæring,
Bederk5700 og for hver Mands Nød,
Og for Landsensk5701 Næring,k5702
5 Atk5703 vi kundek5704 hver for sig,k5705
Som det GUd behage,
Stil,k5706 adstadig,k5707 Gudeligk5708
Leve voresk5709 Dage.
9.
Giørerk5710 med en god Beskedk5711
Hvad som her befales,
Seer,k5712 at ingen Øvrighed
Lastis og bagtalis;
5 Har et Ord dog i Fordrag,k5713
Og med demk5714 ey kivis,k5715
Viderk5716 det, at ald den Sagk5717
Skal for GUd indgivis.k5718

Den Femte Sang

k5719
Om
Ægte-Folkes Embede.k5720k5721
Siungis som:
I ærlige Brudfolk giver paa agt &c.k5722
1.
I Dannemænd,k5723 enhver for sig,
Som eyerk5724 Ægte-Mager,
Seer til,k5725 at I lemfeldeligk5726
Huusholdnings Aagetk5727 drager.k5728
5 Seer til, hvordan I holder Huus,
At I med ingen Overfuusk5729
Jers smukkek5730 Qvinder plager.
2.
Men boerk5731 hos dennem med Forstand,k5732
Og deelerk5733 med dem Ære,
Saa Qvinden med sin ægte Mandk5734
Kand kierlig sammen være.
5 Og om i Huuset hendet sligt,
Som siunis noget skrøbeligt,k5735
Skal mand dog overbære.k5736
3.
I veed, hvadk5737 Svaghed Qvinder har,
Og hvad de med sig føre;k5738
Mand skal derfor de svage Kark5739
Med varlig Hænder røre;
5 Thi see, GUds Naadis Himmerig
Skal dem saa velsom mig og dig
Med Arve-Rættk5740 tilhøre.
4.
Bortkasterk5741 Larmk5742 og Bitterhed,
Thi saadant lader ilde,k5743
Mand ogsaa kunde let der ved
Sin Kierlighed forspilde,
5 Og Eders Bønner kunde saa
Hos GUd ey nogen Fremgang faae,k5744
Hvor tit I bede vilde.k5745
5.
I Qvinder! det er Eder sagt,
I skal jersk5746 Mænd adlyde;k5747
Thi Manden haver Overmagt,k5748
Hand raade bør og byde.
5 Naar Manden æris, æris GUd,
Thi GUd gaf den Befaling ud,
Saa bør mand det udtyde.k5749
6.
Det var ey Sarak5750 nogen Skam,
Hun blev derfor ey verre,
Hun Lydig var sin Abraham,
Og kaldet hannem Herre;
5 Beviiserk5751 samme Velgefall?k5752
I Sara Døttrek5753 blive skal
Og Hendes Tittelk5754 bære.
7.
Og skulle der endk5755 komme paa
En liden Knurk5756 og Trette?
Da skal I dog frimodigk5757 staae,
Ald Frygt til Side sætte.k5758
5 Med Tiden det vel bliver got,
Mand kand forvikledt Traad og Tottk5759
Med Lempek5760 meget rette.

Den Siette Sang

k5761
Om
Forældres Embede mod Børnene.k5762
Siungis under sin egen Melodie.k5763
1.
Ik5764 Forældre, som de Smaak5765 monnek5766 faae
I skal dem opfødek5767 saa,
At de bærer gode Frugter,k5768
Og I dem frem og fremk5769
I GUd optugter.k5770
2.
Øverk5771 dem i smuk Forstand,k5772 at de kand
Staa som Planterk5773 i vort Land,
Voxe til i Tugt og Ære,k5774
At de GUd og hans Bud
I tide lære.
3.
Seer I da, de samler Aar?k5775 og forstaar,
At de paa GUds Veyek5776 gaar?
Da til Vrede dem opirrek5777k5778
I ey bør, saadant giør
Dem dobbelt verre.k5779

Den Siuvende Sang,

k5780
Om
Børns Embedek5781 mod Forældre.k5782
Siungis som:
Allene paa GUd sæt Haab og Lid.k5783
1.
Ik5784 Christelig Ungdom forsømmerk5785 det ey,
At sætte Jersk5786 Fødder paa Lydigheds Veyk5787
Thi det er Retfærdigtk5788 for HErren vor GUd,
At Børnene følge Forældrenes Bud.
2.
Men hvis af Forældre blev noget befalt,
Som siunis langt uden for HErrens Anstalt?k5789
Da skal I med Høflighed Eder undsee,k5790
I HErren,k5791 i HErren aldt saadant maa skee.
3.
At Fader og Moder skal holdis i Agt,k5792
Det Bud skal ævindelig blive ved Magt,
Det er og det første mand finder at staa
Med HErrens Forjættelsek5793 teignetk5794 op paa.
4.
GUd lover i samme Forjettelsis Ord,
At du skal Langlivetk5795 besidde Guds Jord
Og leve din Alder i Velstand og Roe,
Saa Lykken i dine Pallatzerk5796 maa boe.

Den Ottende Sang,

k5797k5798
Om
Tienneres Embedek5799 imod deris Herrer.k5800
Siungis under sin egen Melodie.k5801
1.
Hørerk5802 I som ere Svenne,k5803
I som æder andres Brød,k5804
Seer til,k5805 I saaledis tienne,
At det blir jer ey til Stød,k5806
5 Eders Herrer skal I lyde,k5807
Giørerk5808 alt hvad de paabyde,
Alt hvad Eder er betroed
Med velvillig Sind og Mod.k5809
2.
Værerk5810 flittig, værer rede
Til det I forrættek5811 skal,
Frygterk5812 Eders Herrers Vrede,
Vækkerk5813 ingen Misgefal;k5814
5 Dog skal I den Sag saa føye,k5815
At I tienner ey for Øye,
Saa som de, der gierne vil
Tækkis Folketk5816 uden til.k5817
3.
Og hvordan I det bestiller,k5818
Skiuler ingen Skalkk5819 i Hud,k5820
Folket vel paasættis Briller,k5821
Men de sættes ey paa GUd,
5 Giørerk5822 eders Verk u-tvungen,k5823
At det ey bestaar i Tungen,k5824
Giørerk5825 det I kand og veed
Udi Sinds Enfoldighed.k5826
4.
Tienisterk5827 er vel Besværlig,
Og udmatter Haand og Fod,
Seer dog til,k5828 I tienner ærlig,
Og foruden Vedermod.k5829
5 GUd skal eder det forskylde,k5830
Hvad somk5831 fattis,k5832 skal hand fylde.k5833
Fattis derk5834 hos Mennisken?
GUd skal give det igien.k5835
5.
Tienner du din Husbond trolig?k5836
Det er, som du tiente GUd,k5837
Bygger du din Husbonds Bolig?k5838
Da fuldkommis HErrens Bud.
5 Husbond æris, Christus æris,
Christi Priisk5839 derved hiembæris;
Menerk5840 du din Husbond vel?
Christus giør dig samme Skiel.k5841
6.
Tager Husbonds Gierningk5842 vare,k5843
Giørerk5844 hvadk5845 jer forestaar,k5846
I skal Christo det ansvare,k5847
Som det Christi Gierning vaar,k5848
5 Passer opk5849 hvad passis skulde,k5850
Værer trygge,k5851 værer hulde,k5852
Søgerk5853 Eders Herrers Gavn
I vor HErres JEsu Navn.

Den Niende Sang,

k5854k5855
Om
Huusbonders Embedek5856 mod Tiennerne.k5857
Siungis som,
Rind nu op i JEsu Navn &c.k5858
1.
I Huusbonder agterk5859 det,k5860
Alle de som tienner Eder,
Og fork5861 Eders Møye sveder,
Giørerk5862 dennem Skell og Ræt.k5863
5 Handlerk5864 saa mod Eders Træle,k5865
Som I svare vil for GUd,
I skal deris Løn dem tællek5866
Før de gaar af Huuset ud.
2.
I har Magt og Herre-Vold,k5867
Men om alleting tilfulde
Ey bestillis,k5868 som det skulde,
Bromlerk5869 ey, som andre Trold.
5 Lader Eders Trussel fare,
Tænkker,k5870 GUd her oven tilk5871
Hand skal Eder ikke spare,
Om I giør det hand ey vil.
3.
Hugk5872 og Slag og Skendsels Mundk5873
Kand i Huuset sig ey Skikke,k5874
Mand med Svendk5875 og Tyend'k5876 ikke
Handle skal, som med een Hund;
5 Giørerk5877 Eders Trælk5878 det samme,k5879
Som I vil jêr giøris skal,
Naar I Lønnenk5880 skall annammek5881
Fra den høye HErre-Sal.k5882
4.
Viderk5883 det, at HErren er
Alle Herrers Over-Dommer,
Naar de for hans Stoolk5884 fremkommer,
Skeer her stor Forandringer.
5 Hand skal ey Personer agte,k5885
Men hver rigtig dømme vil;
Da maa hver den Lønk5886 forvagte,k5887
Som hand findis skyldig til.k5888

Den Tiende Sang

k5889k5890
Om
Unge Folkis Embedek5891 mod de Gamle.k5892
Siungis under sin egen Melodie.k5893
1.
Hør, unge Mand, hvad dig anstaar,k5894
Du dig saaledis føyer,k5895
At du for de graahærdet Haark5896
Dig smugtk5897 ærbødig bøyer,
5 En gammel Mand, der med Forstand
Kand hvide Lokker bære,
Fortienner vell den Ære.
2.
Det sømmer vores Ungdom og,
Mens de paa Jorden vandre,
At de, somk5898 GUds udvalde Flok
Sig bøyer for hver andre,
5 Og sædeligk5899 imellem sig
Ydmyghed sammenknytter,
Og den indbyrdis bytter.
3.
GUd staar hofferdig Folkk5900 imod,
Og deris Flagg nedstryger,k5901
Men dennem er hand Hierte-God,
Som selverk5902 sig ydmyger.
5 En stolterk5903 Aand skal for hans Haand
Som Træ for Øxen bukke,k5904
Men hinek5905 voxer smukke.
4.
Mit Raad er derfor, at enhver
For HErrens Handk5906 sig bøyer,
At hand, naar Tiden kommen er
Med Glæde dem ophøyer.k5907
5 Hand selv vel veed hvadk5908 Stund og Stædk5909
At Lykkenk5910 findis Hiemme;k5911
Lad hannem det betemme.k5912

Den Ellevte Sang

k5913k5914
Om
Enkerne.k5915
Siungis under sin egen Melodie.k5916
1.
Een Encke, som er retk5917 en Enckek5918
Og lever i sin Enlighed,k5919
Hun drikke skal hvad GUd vil skienke,k5920
Og give sig med ham tilfred.k5921
2.
Sit Haabk5922 hun ind til HErren setter,
Og haver ham i Mandens Sted,
Hand, som saa mangen Sorg forletter,k5923
Hand letter og vel hendis med.
3.
Imidlertid maa hun forblive
I Bønner og Begiæringer,
Sin Sag i HErrens Haand hengive,
Hand veed, hvad hende tienligt er.
4.
Vil Dagen ey til Bønnen rekke,
Da skyder hun og Natten paa,k5924k5925
Atk5926 hendis ydmyg Taare-Bekkek5927
I HErrens Flaskek5928 sankkisk5929 maa.
5.
Men hves atk5930 hun, det Gud afvende,k5931
Sig skullek5932 til Vellyst henslaa,k5933
Og af U-tugt sig lade skiende,k5934
Da raade Gud,k5935 hvork5936 det vil gaa.
6.
Hun skal, omskiøntk5937 hun siunis leve,
For Gud dog agtisk5938 som een Død,k5939
Og Gud skal hendis Skilsmis-brevek5940
Tilskrive mit i største Nød.k5941

Den Tolfte Sang,

k5942
Kaldet
Den ganske Forsamling,k5943
Siungis som:
Velkommen Salig Pintze-Dag, etc.k5944
1.
I Folk, som Guds Forsamlingk5945 er,
Ihvork5946 I samlis her og der,
Da samlisk5947 udi Kiærlighed,
Det er det beste, som jeg veed,
Halelujah!k5948
2.
En hver sig selv vel elsker mest,
Men elsk og den, som dig er nest,
Elsk ret din Næste, saasom dig,k5949
Saa elsker du retsindelig,k5950
Halelujah!
3.
Hvok5951 er min Næste? Spørger du,
Det er enhver, kom det ihu,
Jeg siger, det er een og hver,
Ja samtlig, alle Mennisker,
Halelujah!
4.
Ved Kierlighed til Folk og Gud
Fuldbyrdis hvert et HErrens Bud,
Og i det Ord befattetk5952 er
Retk5953 alle GUds Befalninger
Halelujah!
5.
Tilbage dette staar endnu,
Som ey maa glemmis af vor Hu,
At vi til GUd udøserk5954 Bøn
For alle Folk og alle Kiønk5955
Halelujah!
6.
Nu, GUd skee Lov, som hialp mig til,
At ende dette Sange-Spill!k5956
Jeg ønsker alle HErrens Fred!
Den ganskek5957 Guds Forsamling med
Halelujah!


[ÆRESDIKT]

k5958

[Om Natten paa din Seng]

k5959k5960k5961k5962k5963
Sin Høytæred Kiære Fader,
Da hand sine Catechismi Sanger udgav for Lyset,k5964
Opsatk5965 til Ære af Sønlig Skyldighedk5966
A: D:k5967
Om Natten paa din Seng,k5968
Saa ljuder HErrens Stemme,k5969
Naar du gaar paa din Eng
Foruden Huusk5970 og Hjemme,k5971
5 Naar du gaar ind og ud,
Hver Stund og hver Minute,k5972
Tænk flittig paa min' Bud
Og i dit Sindk5973 dem slutte.k5974
Bind dennem paa din Haand,k5975
10 Og fæst dem i din Pande,k5976
Til Tægen, at din Aand
Med HErrens Aand skal standek5977
Bered paa HErrens Vagt;k5978
Og at du ey skal sove,
15 Har Sjungerenk5979 i agtk5980
Og tør, mod Søvnen,k5981 vovek5982
At siunge for digk5983 ud
Een Catechismi Viise,k5984
Atk5985 vække ved den Ljudk5986
20 Digk5987 til din GUd at priise.
Ved dobbel Hielp en Mand
Sin Dogntk5988 kand vel udføre;
Om dobbelk5989 havis kand
Til Fremgang vel at giøre
25 I HErrens Ord og Rett,k5990
Da sluttisk5991 og, der skulle
I Giemmek5992 blive settk5993
Hver Punctk5994 i Bogens Rulle;k5995
Og det er da dens Agt,k5996
30 Som siunger Zions Sange,k5997
At Sang til Læssning lagtk5998
Kand GUd den Frugtk5999 indlange;
Een Præst ved Prædikenk6000
GUds Bud og Villie tolket,k6001
35 Ved Sang i Tempelenk6002
Oplærdte Levik6003 Folket;
Fremtrinnerk6004 da den Præst,
Leviten med sin Stemme
I Sjunge-Chork6005 dernæst
40 Sin Pligt ey vil forglemme,
Ved Sang at giøre blødk6006
De unge Brystk6007 atk6008 give
GUds reene Mælk og sød,k6009
Det er,k6010 i demk6011 at skrive
45 Vor Troes Hovet-Sum,k6012
Og deris Mund bereedek6013
Til Lov,k6014 somk6015 før var stum;
Vil nogen Hamk6016 indleedek6017
Af dennemk6018 til sit Hiem,
50 Det er hans Lystk6019 at siunge
Og tonek6020 saa for dem,
At de med færdigk6021 Tunge
Som HErrens Præsterk6022 maa
GUds Skik og Rættk6023 forkynde;
55 Om de paa Veyen staa,k6024
Og ikke nys begynde,k6025
Men vel fremtrædet har
Med Alder i GUds Lære,
Hamk6026 blant sit Lavk6027 antar,k6028
60 Som Følgis-Mandk6029 at være,
De, hvilkis Sind forsøgt
Har Mælken ikke nødig,k6030
Da blir hans Fryd forøgt,k6031
Hand kiender det ærbødig,
65 At hand, som HErrens Tolkk6032
Kand nyde denne Glæde,
Atk6033 tienne HErrens Folk,k6034
Som Huusfolkk6035 i det Sæde,k6036
Hvor HErrens Ansigtk6037 boer,
70 Hvor Andagt dennem qvæger,k6038
Hvor Aandens Sangek6039 Snoerk6040
Ald Jammer-Sangk6041 og læger;k6042
Hvor andris Gaverk6043 maa
Sig ved hans Gaverk6044 vække,
75 Til høyer Trin at gaak6045
Og Nætter-Fosterk6046 klække.k6047
Komk6048 da O Sangere,
Kom Unge med de Gamle,k6049
Kom til Mælk-Renderne,k6050
80 GUds frygt med Lyst at samle,k6051
For GUd I siunge saa
I Troen yndig Psalmer,
At I maae ævig staak6052
For ham som Ærens Palmer.k6053

[Det sømmer sig en Præstemand]

k6054k6055k6056k6057
Det sømmer sig en Præstemand,k6058
Som bær GUds Huusisk6059 Byrde,
At slegte paak6060 saa vitk6061 hand kand
Den store Sjæle-Hyrde.k6062
5 Atk6063 den hands anbetroede Hjordk6064
Kand faae sin rigtig Føde,
Da maa hand med GUds rene Ord
Hvert Cræ der fostres, gjøde,k6065k6066
Det er ey nok, at foregaak6067
10 De voxne Faar og gamle,k6068
Hand og de Lam, som ere smaa
I Armk6069 og Skjødk6070 bør samle.
Det er foruden Faar, og Lam,
Demk6071 Peder faark6072 at styrek6073
15 Af Christo,k6074 thik6075 de kostet ham
At frelse lige dyre.k6076
GUd vil jo ey at nogen enk6077
Af u-agtk6078 skal forfarek6079
Blant dem som gaaer paa svage Beenk6080
20 Endk6081 af den mindste Skare;
Naar JEsus selv omfavner dem
(Jeg meenk6082 de Smaae og mindre)
Hvadk6083 er da den Discipel slem,
Der saadant vil forhindre?k6084
25 Som sparerk6085 Melken af Guds Fadk6086
For dem, som den bør have,
Og bær kon frem den haarde Mad,k6087
Som hør tilk6088 sterker Mave?
Een Tømmermandk6089 har det forslag,k6090
30 Alt førk6091 hand bygger Vegge,
Og derpaa reyser Spærk6092 og Tag,
Grundvollen fast at legge.
Forgjevis,k6093 at en Gartner vil
Sig frugtbark6094 Træ formode,k6095
35 Naar hand engang ey skjøttek6096 vil
Den unge Vext og Pode.k6097
Huusholdningenk6098 staar da ved Magt,k6099
Naar Lam til Faar kand voxe,
Naar liden Killingk6100 tagis agtk6101
40 Saa vel, som Gjed og Oxe.
Alt sligtk6102 i Christi Faaresti,k6103
Guds Huus og hellig Havek6104
Gaark6105 ey Ærverdig Dass forbi,
Hand veed jo smugt at lavek6106
45 Det eene med det andet saa,
At HErrens Ære fremmis:
De Catechismik6107 Drengek6108 smaa
Samt voxne Folk ey glemmis.
Med Mundenk6109 tolker hand demk6110 ud
50 Guds rette Sti og Lære,k6111
Vedk6112 Pennen maak6113 hans Sanges Ljud
Dem yndigk6114 Frugt Hjembære,
Af Prædikken og Sange-Digtk6115
Hans Kirke-Hjordk6116 har trevnet,k6117
55 Samt og af det, som vitterligt,k6118
Hans Hyrde-redlig Levnet.k6119
Saa kommerk6120 da, I unge, frem,
I Gamle dennem møde,k6121
Ja kjøbek6122 sig hver Kirkens Lemk6123
60 Fornuftig Melke-Fløde,k6124
Der ey som denk6125 maa tagis an,k6126
I Jaels Skaal var inde,k6127k6128
Men vel som dend i Canaan,k6129
GUD flyde lod og finde,
65 Ja den, hvor vedk6130 I vel tilpask6131
Ogk6132 Salighed kand trivis.
Og Ønskerk6133 saa, vor Faderk6134 Dass
Maa lengerk6135 Sundhed givis!
Auctorik6136 til skyldigst Ærek6137 opsatk6138
af
Sth: Wirthmann.k6139


Forkortelser

abl.ablativ
ADAnders Dass' æresvers til farens Katekismesanger
akk.akkusativ
ASAlterets sakramente (femte del av Dass' Katekismesanger)
BBBibliotheca Bergensis
BDBibliotheca Danica
bib.bibelsk
BNBibliotheca Norvegica
BVPetter Dass' Aandelige Tids-Fordriv eller Bibelske Visebog
C.5. no. lovKong Christian den Femtis Norske Lov af 15de April 1687
da.dansk
dat.dativ
Ded.fam.Dedikasjonen til familen, Katekismesangene
Ded.Jesp.Dedikasjonsdiktet til Peder Jespersen, Katekismesangene
DESSDorothe Engelbretsdatter, Samlede skrifter, utg. Kristen Valkner
DFSDansk folkemindesamling
DPDanske Provinstryk 1482–1830, red. Grethe Larsen
DSDåpens sakramente (fjerde del av Dass' Katekismesanger)
ekspl.eksemplar
eng.engelsk
ent.entall
ESDass' Evangeliesanger
flt.flertall
fr.fransk
frgm.fragment
FVFadervår (tredje del av Dass' Katekismesanger)
gen.genitiv
gr.gresk
GrimmJacob og Wilhelm Grimms tyske ordbok (Deutsches Wörterbuch)
GTDet gamle testamente
hebr.hebraisk
HTHustavlen (sjette del av Dass' Katekismesanger)
Il.Iliaden, Homers epos
imp.imperativ
inf.infinitiv
innl.Innledning (kommentarens syntetiske del og/eller lemmakommentarens innledninger til enkeltsanger)
intkj.intetkjønn
KalkarOtto Kalkars Ordbog til det ældre danske sprog (1300–1700)
KBDet Kongelige Bibliotek, Kbh.
komm.kommentar
konj.konjunktiv
krit. app.tekstkritisk apparat (oversikt over tekstlige varianter)
KSSKingos Samlede Skrifter, utg. Hans Brix, Paul Diderichsen og F. J. Billeskov Jansen
Kungl. Bibl.Kungliga Biblioteket, Sth.
lat.latin
MallingAnders Mallings Dansk salmehistorie, 8 bd
mel.melodiforelegg
mlat.middelalderlatin
ms.manuskript
NONorsk ordbok, 10 (14) bd
norr.norrønt
NTDet nye testamente
NTrNordlands Trompet
obj.objekt
Od.Oder (Horats')
ODSOrdbog over det danske Sprog, 28 bd
part.partisipp
perf.perfektum
poet.poetisk språk
pres.presens
pret.preteritum
pers.person
PSyvPeder Syvs Danske ordsprog (1944)
RONorsk Riksmålsordbok
SAOBSvenska Akademiens ordbok
sc.scilicet: underforstått
SchiørringNils Schiørrings Det 16. og 17. århundredes verdslige danske visesang, 2 bd
SDUBSyddansk Universitetsbibliotek
Sensur1Biskop Peder Krogs imprimatur til Dass' Katekismesanger
Sensur2Professor Hans Steenbuchs imprimatur til Dass' Katekismesanger
SkougaardKatalog over hans [Jonas Skougaaards] bibliotek, utg. Asbjørn Lunge Larsen og Solveig Tunold, bd 1
SktrPeter Skautrups Det danske sprogs historie, 4 bd
SSPetter Dass' Samlede Skrifter, utg. A.E. Eriksen, 3 + 1 bd
str.strofe
subst.substantiv
sv.svensk
SVPetter Dass' Samlede verker, utg. Kjell Heggelund og Sverre Inge Apenes, 3 bd
SWSteen Wirthmanns æresvers til Dass' Katekismesanger
TATroens artikler (annen del av Dass' Katekismesanger)
TBDe ti bud (første del av Dass' Katekismesanger)
TBBPetter Dass' Trende Bibelske Bøger
TilBogenDedikasjonsdiktet til boken (Dass' Katekismesanger)
tit.tittel, tittelside
ty.tysk
UBBUniversitetsbiblioteket i Bergen
upag.upaginert
v.vers(elinje) eller, sammen med sidetall [76v], verso (baksiden av bladet, som ofte mangler sidetall)
vbverb
V&RPetter Dass' Viser og rim, utg. D.A. Seip
vok.vokativ
Vulg.Editio Vulgata, den katolske kirkes latinske bibel
AasenNorske Ordsprog (1982)


Kritisk apparat

Tittelsiden

Petter] Peder 1736Ber 1736God 1749Hol

Tilegnelse til Petter Jesperson

4 opagte] optage 1736God 1749Hol
7 frastantz] Haa, fradantz 1715Lyn og flg. utg.
28 opagtes] optages 1736God 1749Hol
82 Embed'] 1721Bru og flg. utg., Embede 1715Lyn 1720Boc 1722Nør
107 forløste sin] Haa, forløstes in 1715Lyn, forlystis sin 1720Boc 1722Nør, forløses i 1721Bru, forløstes i 1734ano 1736God 1749Hol 1875Eri
124 hen] bort D
125-26] Jeg gaar med det første til Fædrene bort,/ Og seer Eder aldrig paa Jorderigs Ort,/ Før Herren os Himmelen giver D

Tilegnelse til familien

6 Kjære] Kjæreste D
8 Pettersdatter] Peders Daatter 1736Ber 1736God 1749Hol
9 Edle] mgl. i D
10 Petter] Peder 1736Ber 1736God 1749Hol
11-12 velbeskikked Vice-Lagmand i Nordland og Findmarken, samt] mgl. i D
13 Kiære] Kiæreste D
14 Ædle, Dydziirede] Dend Dyd-Zired D
15 Anne] Anna 1722Nør
20 Kjære] Kjæreste D
24 Pettersøn] Pedersøn 1736Ber 1736God 1749Hol
25-26] mgl. i D
27 Sr. Melchior Pettersøn Falk] Segnr Melchior Pettersøn Falck/ Med sin kiære Hustrue/ Dend ÆrDyderige og Gud-elskende/ Matrone/ Birgitte Henriksdatter D
29 Pettersdatter] Peders Daatter 1736Ber 1736God 1749Hol
29-30 Pernille […] Gregers] Erlig, Agt og Kunst-erfarne/ Segnr Nils Jonssøn Greger/ Med sin K. Hustroe/ Dend Dyd-æred og Gudelskende/ Matrone/ Pernille Petersdatter Dass D
30 Jonssøn] Jenssøn 1734ano 1736Ber 1736God 1749Hol
32 Sr. Rasmus Angel] Segnr Benjamin Dass D
35 Castens Datter] Castensdatter Angel D
Seculo, at I] Seculo, Jeg meener, ere blevne meere end halvhundrede Aar gamle, at I D
den] der 1875Eri
ere og] ere 1734Bru 1736Ber 1736God 1749Hol
Konger og Præster] Præster og Konger D
Præster] D 1720Boc og flg., Pæster 1715Lyn
aandelige Mad […] naturlige] aandelige, som med Brødet og dend naturlige Mad D
skulde] skulle D
Hest bliver […] ofte] Hest, hvor liden der er, bliver ofte D
haver og] haver 1727Bru 1736Ber 1736God 1749Hol
indgik] indgik i 1736Ber 1736God 1749Hol
fortplante] transportere D

Til Bogen en Erindring

32 Lave] Rætte O
51 sit] hans O
94 vil forklare] Persvaderer D O
95 At skrive dig] Og skriver dig D O
96 kand fare] passerer D O
103 siunge] D O 1720Boc og flg. utg., sinuge 1715Lyn
104 kurr'] kurr 1875Eri
121 fostred] D O, 1720 Boc og flg. utg., Fosterd 1715Lyn

[DE TI BUD]

Det Første Bud
tit. Guds Bud-Ord] D O T 1720Boc og flg. utg., Buds Bud-Ord 1715Lyn
mel.] Frisk op naar Dievelen gjør sig vræd etc. D O T
1.4 ved] med D O T
1.4 udsiige] D O T 1720Boc og flg. utg., udstige 1715Lyn
2.2 Fingre] D O T 1720 Boc og flg. utg., Fngre 1715Lyn
3.1 Fingre] D O T 1720Boc og flg. utg., Fngre 1715Lyn
4.1 GUD selv for Mosen] Gud bøed at Mossis T
4.2 Har tegnet] Lod hugge D O, skulle hugge T
5.3 slaa] D O T, 1720 Boc og flg. utg., sla 1715Lyn
6.3-4] Det siger: du skalt dyrke Gud/ for alle andre Guder D O T
11.3 Himmerig,] D O T 1734ano 1736Ber 1736God 1749Hol, Himmerig. 1715Lyn 1720Boc 1721Bru 1722Nør, Himmerig (uten skilletegn) 1875Eri
13.4 til rætte] at mætte O
14.1 sanker] snakker 1749Hol
14.2 det] dem D O T
19.4 heldst] Navn D O T
22.3 Tænk] Thi D O T
24] mgl. i 1721Bru 1734ano 1736Ber 1736God 1749Hol
24.3 hæslig] fandens D O T
25.1 Sanct Poul og Peer] 1722Nør, 1715Lyn har Sanct oc Peer Poul, rettet i strid med rimet av Lynov selv på utgavens s. 424 til Sanct Peer oc Poul
25.2 dem] D O T A 1720Boc og flg. utg., den 1715Lyn
25.3-4] Menst du, at de vort Skrig og Skraal/ skal sig til Hiertet tage? D O T A 1727Bru 1734Bru 1734ano 1736Ber 1736God 1749Hol; A har D og Vedst du istf. Menst du; strofe innskutt i D O T A etter str. 25] Ney, alt det under Solen skeer/ Er skeldt ifra dend døde,/ Hvorfor vi dend Papist beleer,/ sig der med vill bemøde. 1727Bru 1734Bru 1734ano 1736Ber 1736God 1749Hol har Denne strofen istf. str. 25.
26.4 Den sande Gud] dit hellig Navn D O T, Hans Hellig Navn 1734ano 1736Ber 1736God 1749Hol
Det Andet Bud
tit. Andet] D O T 1720Boc og flg. utg., Anden 1715Lyn
2.1 Bud] gud O
3.1] Du skalt og dig forvare vell D O T
5.4] Og lad det asen staa D O T A
7.2 Død] Alt D O
7.4 vold] haand O
9.3] Hui skal hand blifue saa betalt T
10.4 Spaadoms] Spaa Mands O
11.4 Troldoms] Trældoms 1722Nør
14.2 Cuur] D O T 1720Boc og flg. utg., Luur 1715Lyn
14.4 vantroe] Djevels D O T
15.2] Did hen hvor Væjret blæs D O T A
15.4 daglig Spill] fri prosess O A
16] Jeg nægter ey, hand Jordens Vext/ Og urter vell forstaar;/ Men viid, hand under dend prætext/ Indgang indtill dig faaer D O T A
17-18 mgl. i D O T, som i stedet har flg. strofe] Giør hand din krop ved kundst tilpas/ Da laver hand det saa/ At hand der med har aventas/ din Sjæl till Løn at faae
19.1 slet] kleen D O T
19.4 Du da] da, du 1875Eri
20.2 vogte skall] vogter vell D O T
22.1 dog] saa T
26.2 Sang] lof O
28.3 det] den O
28.4 Og hand har det] Ti hand det har D O
Det Tredie Bud
tit.] Helliggiøre] du helliggiør 1736Ber 1736God 1749Hol
1.2] dend Tredde Guds mandat D O A
1.4] ti det er nu Sabbath D O A
3.2] Ald Verdens tractament D O
3.4 giører glad] med er tjent D O
5.1 vær' æret] skee ære D O
5.3] Og lod beskiære D O
7.8 Middags] medgangs O
8.2-4] Er ey at gaae grassat/ Med Spill og Tærning/ At findes i Parat D O T A
9.1 andet] mere D O T
9.3] skall sligt passere D O T
9.8 dem] os O
10.6 Bag] Paa D O T
11.2 til] vor T
12.3 Trældom] Troldom T
14.2-3] At du med Tøes og Dreng/ Er ey saa saare D O T
14.5 Søg] Og D O T
14.6 U-skonsom] Uskønsom 1736God 1749Hol
17.10 Tienniste] tiennere O
21.9 mon] maa T
21.10 for] af T
22.6 taler] Laller T
22.8 omvrie] om drifve O
Det Fierde Bud
7] Betænk, hvor det gik Absolon,/ Som Fader sin fortrængte/ Tænk hvor hand som et Sceliton/ I Eege toppen hengte D O T
8.4] hans Sæd] hand strax T
9.1 Skalke-] falsche O
10.1 dyr] dyrt D O
12.4 Før] D O; For 1715Lyn og flg. utg.
14.3 din] en O
23.2 Fortræd] affront D O T
25] Det de forfulte Guds Profhet,/ Det blef betalt af Hunde,/ Og saa blev deres dignitet/ Med Spot nedkast til grunde D O T
25.4 Før] 1720Boc og flg. utg., For 1715Lyn
26.2 Mænd] mand T
27.1 Det skeer og at] Men om een klein D O T
27.2 er] var D O T
27.3 Men] Da D O T
28.3 skiuler for] skiule lod D O T
31.3 Øvrigheden] Magistraten D O T
33.3 Oprørske] Rebeller D O T
33.3 tit] D O T 1720Boc og flg. utg., til 1715Lyn
34.2 Dommen] dennem T
35.4 udrettes] anrettis T
37.4 færdig] for dig T
38.1 times] tienne O
39] Een villig mund, een villig Haand,/ Og villigheds affecter/ Du pligtig est dend verdslig Mand,/ Saa Vit din Vilkaar mægter D O T
40.3 andres] andens O
43.2 ey forhales] Expederis D O T
43.4 der I befales] hvort I begjæres D O T
44.1 Og] At D O T
47.3 værst] Mest O
48.4 Hiemme] Gjemme 1875Eri
49.3 Finger] D O T 1875Eri, Fingre 1715Lyn og flg. utg.
50.1 GUds Fierde Bud] Mit Sangeverch T
Det Femte Bud
mel.] Bedrøvelig er at beklage etc. D O T
1.5 Grunden] Munden O
2.2 ô Vee! ô Vee!] o Vee! og Vee! 1727Bru
3.3 Ja] Du D O T
3.6 Med mindre verge] Hvad Aarsag der end D O T
3.7 Bylde] Byrde 1749Hol
4.2 Nederlag] Vederlag O T
4.7 alt] det O
4.8 haardnakked] haardhierter T
4.8 Mordermænd] Modermænd 1727Bru
5.1 alvorlig] perforce D O T
5.6 Forskel] Pardon D O T
5.8] u-akted ald Condition D O T
6.1-2] Din straf skal dermed ey ophøre,/ Men see, dit eget hjerte skall D O T
6.6 ond] god T
7.3 u-tryg din Livstid] din lifs tid utryg O
8.2 Fædre] fader O
9.4 Fingre] finger D
9.6 Siæle-Fare] Sjæls pericell D O T
9.7 mon] maa T
10.2 Øvrighedes] Magistrates D O T
10.8 Straff] pligt D O T
11-12 mgl. i D O T
11.4 til] et 1736God
11.8 Til] For 1736God 1875Eri
12.8 for] fra 1749Hol 1875Eri
13.6 skendsaktig] Slemagtig O
14.5] Da skalt du straxen indciteris D O T
14.7-8] Og derfra siden henleveris/ Til Pølens ild saa heed og grom D O T
15.5-8] Da skall det, sandt som Herren lever,/ dig skrives op et Theta sort,/ Naar jorden Kroppen af dig kræver,/ skal Sjælen gaa dend mørke Port. D O T
18.2 Vreden] D O T 1721Bru og flg. utg., Verden 1715Lyn 1720Boc 1722Nør
18.3 op skal skrivis] skal oppskrivis 1721Bru 1734ano 1736Ber 1736God
19.6 hun] hand O
22.1-5] Derfor I Burser, I Geseller,/ I som braverer med een pynt,/ Forbandet være Jers Dueller,/ Og Satan som det har begynt/ I skal her efter ingen mane O
24.1 Brøde] føde O
25.1 Ja] Men D O T
27.5 selv til] selver 1721Bru 1734ano 1736Ber 1736God
Det Siette Bud
mel. den bekandte Søren Tvillings Vise] mgl. i D O T, som nøyer seg med Hør till Fattig og Rige, etc.
1.5 øves] bluis T
2.3 Koner] Koene O
3.4 Tâer] tør T
4.4 En ret forbandet] de Puseroners D O, de Tusseroners T
6.5 rønned] lønned 1721Bru 1734ano 1736Ber 1736God 1749Hol
6.8 Synd] skyld O
7.5 rosed] roser 1720Boc 1722Nør
8.2 klipper] klapper T
8.6 Forgift] venin O
8.8] Forgived af dend Viin! D O T
9.1-4] Hvi blev Benjamins stamme/ I grunden ødelagt?/ Det voldte den Madame,/ der de Voldtog med magt, D O T
11.4 røde Rosens] Amors Røde D O T
11.7 Føde] fløde O
12.4 Vraae] traa O
12.8 brede] brende O, brendende T
14.5-8] Du skulle da vell bjude/ Ald Verden till rantzon,/ Kund du forløsning njude/ Nei, Monsieur, kein Pardon D O T. Monsieur, kein er i D markert med stiplet linje over og under og rettet med annen hånd til synder ey; slik også i O; T har synder klein
14.8 Du det] Det du 1736God
15] Dernest du kiønne Pige,/ Jeg snoor mig til dig om,/ Din skabning yndelige/ samt og din Jomfrudom/ Er skabt af Gud at være/ En have vell tillukt,/ dend aarlig bør at bære/ Sin Gud ald Kiydskheds frukt D O T
16-18 mgl. i D O T, som i stedet har flg. str.] Men see, hvi staar din have/ Saa tit med aaben dør?/ Hvor ved din blomster brave/ Nedtrædes tit af Slør?/ Hvi skall en skjelm afplukke/ din frukt u-timelig,/ Giør saa vor Piger smukke?/ Da maa de skamme sig. D O T
20.8 Som fører] Du Tøes med D O T
21.1-5] Saa bør mand og annamme,/ Alt efter samme Sprog,/ Hver Loge-Løse Dame/ For et u-reenligt Drog,/ Ureen for gud vor Herre, D O T
22.3 Taarer] taare T
22.7 det] vel 1736God
25.3 begierlig] med Musen D O T
25.4 Suul] Smul O
25.5-8] Men det skall dig bekomme/ Som hunden æder græs,/ Saa fremt Guds sande Domme/ skal stande ved sin Æs D O T
27.1 dit Skib end] Din Skude D O T
27.3 Det] Hun D O T
28.6 Fortræd] despect D O T
28.8 Sæd] Slægt D O
31.1 Finte] fiende T
33.5 ret] vell D O
33.6 Sool og Dag] Solens Ljus D O T
33.7-8] Men hen med saadan Fugle,/ hen hen till Mal'-partûs D O T
34.7-8] Du maatte det annamme/ Saa som for hiemme-gieldt D O T
35.8] Da gjør hand vist corell D O T
36.3 Den] Hun D O T
36.5 den] hun D O T
37.5 snedig] Satans D O T
38.1 For Resten og] In Summa, her D O T
38.4 næmt og giemt] nefnt og glemt O, Nefnt og giemt T, nævnt og giemt 1736God 1749Hol
42.5-8] I Fældt-slag med Frantzoser,/ det bliver dem saavist/ Som ugler er i Moser,/ og steg er satt paa Rist. D O T
Det Siuvende Bud
1.5 des] det D O T 1736Ber 1736God 1749Hol
3.2 leede] lade T
4.3 maa] mon 1721Bru 1734ano 1736Ber 1736God 1749Hol
4.6 Hvi seer du] At du seer D O T
6.3 en] dend D O T
12.1 Saa skeer det og] Stundom skeer det D O T
14.1] Thi, hvad man med Synd mon samle 1721Bru
14.6 bortsvinger] bort suinder T
16.1 vil ham] skal og O T
16.2 Som] Dend D O T
18.6 tage] D O T, 1721Bru 1734ano 1736Ber 1736God 1749Hol; tager 1715Lyn 1720Boc
19.2 som gives] mand gifver O
19.5 for Gavn] profit D O T
21.2 forlægen] forliggend T, forliggen 1720Boc 1722Nør, forligget 1749Hol
21.4 udprangis med een] udprange wden T
23.3 da] dig T
23.4 Ægyptens] Ægypters D O T
23.5 fik] lod D O T
24.5 prøve] flere D O T
24.6] Samme konst og vell probere? D O T
25.5-6] Men for Guds folch var ey bleven/ dend tid noget Bud-ord skreven D O T
26.3 Tyranner] tyranne O
28.2 dit] det T
30.2 har] hos T
33.2 for] om 1736Ber 1736God 1749Hol
34.6 Forleening] foræring T
35.1 Arbeyd ey] ey arbeid D O T
35.6 Leggis] Ligge 1721Bru 1734ano 1736Ber 1736God 1749Hol
35.6 hos] paa 1722Nør
36.3 skulle] vilde O T
37.3 intet] ikke 1875Eri
37.5 disslige] Phlegmater D O T
37.6] Skall ham dræbe som Crabater D O T
42.2 har spilledt] dit Gods er D O T
42.3 Naar] At D O T
42.4 faaer] har T
44.3 Folk] Flock 1722Nør
45.5-6] Gud forbande alle gromme! Gud velsigne alle fromme! D O T, i O er forbande overstrøket og rettet til omvende med annen hånd
Det Ottende Bud
1.2 mon'] lod D O T
2.3 visselig] vist for sig D O T
3.5 Guderne] gud eene O
3.6 etter verset anmerkes i O her fattis noget, deretter tilføyes som v. 7 og 8 med annen hånd] Og disse Over-schiændere/ Ræt-færdelig forhøris
4.8 først omvælted] stedse velted O
5.1 Dend Steen, som mand] Hvo som een Steen D O T
5.5 elsker] øfver O
7.7 om] nu O
8.3 ifra] og fra D O T
8.5 Ja] I 1734Bru
11.3 etlig] nogle 1749Hol
11.6 gang] gand T
12.2 Ond Tungis Ild] Dend onde Tung' D O T
12.5 Hun] Han 1736God
13.5 rørligt] farligt O
15.2 Guds Ord kaldis] Loven agtes D O T
15.3 faae] faar 1722Nør
15.4 snige] sige O
15.6 torde] lenge O
15.7 gromme] vilde O T
19.8 end] med T 1749Hol
21.2 Art] agt O
22.2 At] D O T 1720Boc og flg. utg., Alt 175Lyn
22.7 staa] D O T 1722Nør og flg. utg., staar 1715Lyn
23.4 Ved it hand tre] og tre tillig' D O T
23.6 hører] hørdte O
23.8 befører] beførdt O
24.4 mon'] lod D O T
24.5 ind] ham O
24.6 hand] Mand D O T
26.4 det] huad O
26.6 intet] ingen 1722Nør 1736Ber 1736God 1875Eri
27.1 Men] Min O
28.1-5] Saa gjør din Broder intet ondt/ med ord og vrange domme/ Du vedst ey, hvo dig gjør afront,/ og hvad dig paa kand komme,/ Lad anden intet af dig skee D O T
28.5 ingen] intet 1722Nør
29.1 Hvo] Huor T
29.4 bagvasket] bagvasker O
29.5 hvo] huor T
30.1-4] Dit Smør og Brød paa Punder-vægt/ du lader rigtig veye,/ Paa det du vide kandst correct/ Hvad du har i dit eye; D, smør og kiød O T
30.2 Punderen] Bismeren 1749Hol
30.7 du] de O
31.7 din søde] dend gode O
31.8 regiære] begiære O
Det Niende Bud
1.4 knude] Kunde O T, kunde 1720Boc 1722Nør
5.2 Kong Achab] Jesabel D O T
5.4 hand] hun D O
5.5 Fick Hustru ham] det bragte hun D O T
5.5 Skalke-] falske O
6.1 heede] hedes D O T
9.1 forskylt er] forskyltis T
9.2 du] mand T
9.6 mon'] skall D O T
10.2 Der] De O
11.2 blodig] blod og O
12.2 modig] mad og O
13.5 Guld-smykket] guldsmycher O T
14.4-6] Du hâr hands Skrift og obligatz/ Hvor hand sin grund og Gaarde-platz/ Till Pant dig lader sætte D O T, for hands Skrift har O haandskrift
15.3 Renten] Retten T
15.5 baade vist og sandt] som een vild vagant D O T
15.6 Af] ad T 1722Nør
16.3 Bør ald sin Skyld] sin debit bør D O T
17.6 Saa hand] og ey D O T
17.6 udskiender] udskyeder T
18.1 Ræt] Nat T
18.2 sæt] sat T
19.1 Synd] Synds T
20.5 Opsløg de] og slugde T
22.2 den] dem 1736Ber 1736God
22.3 klinge] D O, klinger 1715Lyn og flg. utg.
24.6 Peng' u-reene] farfved Steene D O T
25.3 mon] lod D O T
26.6 du roelig] din Lykke D O T
27.1 skiende] skinde D O, skynde T
28.6 dempet] Lempet T
Det Tiende Bud
2.4 Lysten er af] Tage hannem D O T
2.5 Hvo, som lokker] som forlaakker D O T
2.6] Uden Mandens minde D O T
3.1] I dend gamle Lov er sagt D O T, T har gandske istf. gamle
5.1 ved] med O
9.5 skull'] skall O
11.4 Riv] D O T 1720Boc og flg. utg.; Ria 1715Lyn
11.6 det reent] dig Reen T
12.4 var] er 1722Nør
13.4 Mands] mand O T
13.6 nogen] egen D O T
14.1 U-Død] udyd 1749Hol
15.2 i stor] uden D O T, i stort 1749Hol
15.3 rette] Egte T
15.4] Hand blev paa det sidste Plat D O T
15.5 Blev] Selv D O T
19.1 Slig] D O T, Slig, 1715Lyn og flg. utg.
19.4 Og] Men D O T
21.1 paa] i O
21.3 neye] meye D O T 1720Boc 1722Nør 1734Bru 1875Eri
21.4 intet] iche O
22.4 Leybool] leye O, Leye Sal T
23.2 monn] man T
23.3 Ager] agre O T
23.6 mager] magre O T
24.4 een] din T
25.4 et] og T
26.6 entfanger] undtfanger O T

[TROSARTIKLENE]

Den Første Sang
tit. Almægtigste] almægtige O, aldsommegtigste T
1.8] /: Og ey fremmed Guder lære!:/ D, gjentakelsestegnene brukt slik i alle åttendeversene.
2.7 Før] for O
5.6 Løndom] Lerdom T
5.10 Dig] dend D O T, din 1734ano 1736Ber 1736God 1749Hol
6.1 end] vel O
6.1 viss] good 1721Bru 1734ano 1736Ber 1736God 1749Hol
6.3 Med] Mod 1736God 1749Hol
7.5 til] ved T
7.6 ved] med 1736Ber 1736God 1749Hol
7.10 mægtig] ævig O
8-11] i 1715Lyn er sidene 118 og 119 montert i omvendt rekkefølge, slik at str. 10 og 11 kommer før str. 8 og 9. Faksimileutgaven (1999) retter stilltiende.
8.5 Udaf] men af O
9.10 Naade] maade D O
11.3 fød er] D O 1720Boc og flg. utg., føder 1715Lyn
11.8 er talde] udvalde D O T
13.2 de Barbarers] dend Barbarisk D O T
13.3 de Christnes Klode] den Christne grentze D O T
13.6] det gjør din providentze D O T
14.3 O] jo O
15.3 gîer] gif T
15.6 hannem fange] ham endtfange D O T
15.10 hves] hvad 1736Ber 1736God 1749Hol
16.6 Naadens] naadsens O T
17.2-3] Vi hâr det af dit Rygtes ljud,/ Og af vor Troes-artikell D O T
17.5 dit] et D O T
17.6] du demper ald perikell D O T
18.5 Vand] Røg D O T
20.3 store] større T
20.5 vorde] blifve O
21.7-8] Correct, perfect/ Hvert i orden sat er Worden D O T
22.2 hand] dend T 1875Eri
23.1 den Hvelving blaa] dit firmament D O T
23.2 der at gaa] vell-bekjendt D O T
23.6] sin omgang absolvere D O T
24.2 -Tegn] -tegne D, tegen T 1721Bru 1736Ber 1736God 1749Hol 1875Eri
24.4-5] og det foruden ald confuus/ Een hver forbliver i sit huus D O T
24.8 Staar] naar O
24.10 Som] D, Saa 1715Lyn og flg. utg.
25.3 Fingres] fingers O
25.4 Maanen] Maane O T
25.6 meget] megtig T
25.7 Saa] Ti D O T
26.10 Middel-Kloden] deres Centrum D O T
27.2 u-rørlig] u-rolig O
27.7-10 thi dend, driffuer/ Som om Kierrer, alle Sparer/ det forwolder/ At hun Middel porten holder T
27.10 Middel-rommet] middelpuncten O
28.4 de] dem D T, dend O
28.5 gaa] staa T
29.4 Fior og Elv] fiør og fæ D O T
30.2 Dalen] daler T
30.4 sortest] sorten T
30.5 Jorden] verden T
30.8] Kaaber, Bierge-Draaber,] D O T 1720Boc 1722Nør, Kaaber Bierge Draaber Lyn1715 1721Bru, kaaber, Bierge Draaber 1734ano 1736Ber 1736God 1749Hol
31.7 Svinger] Siunger T
31.8 Somme] Sammen T (begge steder)
31.8 kurrer] knurrer 1736Ber 1736God 1749Hol
31.9 Gîr] Giør 1749Hol
32.2 Bølgen] bølger T
32.8] Lyre, Seje, Torske, Skreje O
33.1 give] giffuis T
33.4 fâer] for T
34.10 Hvo] huor O T
35.1 Luften] Jorden 1736Ber 1736God 1749Hol
35.5 med] til 1736Ber 1736God 1749Hol
35.7 siit] D O T 1720Boc og flg. utg., stit 1715Lyn
36.4 blev klar] paastod D O T
36.5 beskicket har] beskikke lod D O T
37.8 af] og T
38.6 Amagt] Afmagt 1722Nør 1734ano 1736Ber 1736God 1749Hol 1875Eri
38.8 Noget] Aldrig T
39.2 Søvn] Søm T
41.4 hand] ham 1736God 1749Hol
41.5 Tak] Lov 1736Ber 1736God 1749Hol
41.7 Naar] Og D O T
41.8 Stæd] Statt D O T
41.9 Daglig] skulle D O T
Den Anden Sang
1.1 bekiender] begynder T
1.2 at være] vor herre O
1.5 Guddoms Pragt] dignitet D O T
1.6 Kraft og Magt] Majestet O
1.8] Troen sligt tillader D O T, O har det istf. sligt
1.8] Skriftens 1720Boc og flg. utg., Skiftens 1715Lyn
2.4 Kand Fornuft ey] kund fornuften T
2.6 Tankker skiev og krom] Tankers asen dom D O T
3.3 tillegges] tilregnis T
5.1 GUD] goed T
5.8 Dine] denne O
6.6 har taald] taalde D O T
6.7-8] og med blodig krone/ Lod vor Synd forsone D O T
8.5 Tørst] Trøst 1736Ber
10.5 Sag] Sorg O
13.4 Trussel] trengsel O
14.5 dem] dig 1749Hol
15.5 for Guld den aldrig] dend aldrig guldet D O T
15.7-8] De som dig ey Vøre,/ Hvor skal de dig høre? D O T, O har spøre istf. Vøre
17.1-6] Iblant ald udvalde Sæd/ Est du dend udkaarne,/ Fød af Gud af ævighed,/ saasom een Eenbaarne,/ Faderens udtrykte glantz,/ og hans værelses substantz, D O T, T har Saa Sønnen istf. Saasom een
18.6 skeev] stif T
19-23 mgl. i D O T
20.3 Skiøn] Kiøn 1721Bru 1734ano 1736Ber 1736God 1749Hol
22.1 overflød] Overflod 1875Eri
24.2-8] Jorden og Afgrunden,/ hvorfor skull' da ey dend Kraft/ hos ham være funden,/ at hand ved sin providentz/ Af sin egen Guds essentz/ Skulle dend fremgive/ Som sig liig skull' blifve? D O T
24.5 sin] sit 1875Eri
25.6 HErrens Hærlighed] Guds Almægtighed D O T
25.7 Hvad er Thomas] Thomas Vantroe D O T
25.8] Er ey værd een Skilling. D O T
26 og 28-40 mgl. i D O T
28.6 Fader, mand] 1720Boc og flg. utg. (1720Boc og 1722Nør mgl. komma etter Fader.), Fader Mand 1715Lyn
30.3 Lod] 1720Boc og flg. utg; Lad 1715Lyn
31.1 HErren] Herren, 1875Eri
32.6 staa] staa, 1875Eri
33.4 vor] vort 1875Eri
38.6 maa] med 1749Hol
Den Tredie Sang
1.6 Barn] Børen D, Baren 1721Bru 1736Ber 1736God 1875Eri
2.2 Mænd] Mand 1736Ber 1736God
3.4 den] din D O T
4.1 Og] Men D O
4.1 Maria] Mariam D O T
4.2 Frugtbarheds] frugtbaris T
4.4 Udaf] samt og D O T
7.3 fra] paa O
7.5 Steen] sted 1722Nør
7.6 Kommen] Falden D O T
8.2 Stenen dens Nedkomst] Steenens Nedrifvels' D O T
8.6 Kiød] Skjød D O T
9.3 raabe] D O T 1736God 1749Hol 1875Eri, raaber 1715Lyn 1720Boc 1721Bru 1722Nør 1734ano 1736Ber
9.4 sin] sit O T 1721Bru 1734ano 1736God
9.6 Lunde] Linde O
12.3 bevilgdis] bevilgis O T
12.5-6] Det dend decret, den raritet/ hvor om har vidned saa mangen prophet D O T
13.2] Etlige Sjæle till megen profit D O T
15.6 og troed af eenhver] udaf een og af hver D O T
Den Fierde Sang
1.1 ach Hierte-Saar] og hiertens saar! O T
2.3 Supplicatz] disputas T
3.7 Straf] Synd D O T
5.5] for u-Rettfærdig Dommer kjendt D O T
5.6 Forstand] intent D O T
7.1 du Dommer-Stand] ô magistrat! D O T
7.7 Velde] Veide 1722Nør
8.1-4] Lad fru Justitz for guldet rød/ Ey nødes till at sukke,/ I skall ey de betrængtes Nød/ fra Rætten udelukke D O T
8.6 hand] hun 1722Nør
9.1] O Jesu, du blev ogsaa bragt D O T
9.4 betagtis] betraktes 1736Ber 1736God 1749Hol
9.6 Dit Livs] din Døds D O T
10.5 Miskund] Pardon D O T
13.4 bidske] bedske D T 1720Boc, beeske 1722Nør
13.5 da] dog T
14.1 Folk] Kalch O
16.2-6] Og farve bleeg om munden,/ han dog paa dig forslugte sig,/ Og blev saa sielver vunden,/ hand paa dit Kjød sig slet foraad,/ saa at hands braad D O T
18] Saa slog og Jesu død ihiell/ dend død ham ville bunden,/ Hans Kjød bekom Herr Mors saa vell/ som Græs bekommer hunden,/ Hand motte det du af sig Spy/ Før Sool i sky/ Blev trede dag oprunden D O T
19.7 udgangen] undgangen O T
21.2 det] de 1736Ber 1736God 1749Hol 1875Eri
25.1 min] mit 1736Ber 1736God 1749Hol 1875Eri
Den Femte Sang
4.3 etlig] nogle 1749Hol
4.4 bevebned] blef bunden O
5.1 meer' stusse] bravere D O T
5.3 dig pusse] marchere D O T
5.4 Og gaa] Tværs og D O T
5.5 Man] D, man 1715Lyn 1721Bru 1734ano 1736Ber 1736God, mand 1720Boc 1722Nør, Kun O 1749Hol; nu 1875Eri
7.5 deden] Døden 1736Ber 1736God 1749Hol
8.2] Det er at stikke dends Konge med trumph D O T
8.3 med engang] paa een tid D O T
8.4] Det er at offentlig føre triumph D O T
9.1 Løven] Løver 1736God 1749Hol 1875Eri
10.1 kand] skall D O T
10.2 tomle] svimle O
10.3 kand] skall D O T, at 1720Boc 1722Nør
10.4 Brekkes dog alle som] Myrdis dog alle med D O T
10.6 Dievlene] Dievelen 1721Bru 1734ano 1736Ber 1736God 1749Hol
11.2 sier] sagde 1736God
11.3 giorde] giøre 1736God
11.4 Forskrekkelse] forschrechelig T
11.5 var det dem at] da lodst du dem D O T
11.6 entvige] undvige O 1736God
12.2 vild'] vill D
13.2 sige] nægte D O
16.1 forharmer] forhaaner T
16.5 opreyset] opstanden D O T
17.2 Kraft] dyd D O T
17.4 inderlig] underlig O
17.4 Saft] Fryd D O T
17.5 bepryde] lod pryde D O T
17.6 ad] av 1736God
18.2 Den Dag at] Paa dend dag D O T
20.2 løftet har] holdte dog D O T
21.1 vil] lod D O T
21.3 Forløbels] terminer D O T
21.4 mod] med 1875Eri
22.3 af] ad O
22.3 Enge] hugge T
23.1 paa] ved 1720Boc 1722Nør
23.2 opspy] udspy D
Den Siette Sang
tit. GUD Faders] Guds D O T
mel.] Hvo vil anklage mig? Christus er fød D O T
1.1 var] har 1736Ber 1736God 1749Hol
1.3 Siunlig] hos os D O T
2.2 vaar] gaar 1736Ber 1736God 1749Hol
6.4 Møye] D O T, Jorden 1715Lyn og flg. utg.
8.1 O] Ak D O T
8.1 ikke saadan en] ey saadan 1736God 1749Hol, ey saadan en 1736Ber
8.3-4] Ti see de himle, som om os vrimle/ skulle forsvimle/ Paa Dommen med fey D O T
12.4 Almue.] D 1736Ber 1736God 1749Hol 1875Eri, Almue? 1715Lyn 1720Boc 1721Bru 1734ano
13.2 bereed] D O T, beteed 1715Lyn og flg. utg.
14.1 i Guddommens Baand] og Menniskes Stand D O T
14.2 Sætte sig nest] Satte sig ned O
14.3 Konning] Gud selv D O T
15.3-4] i Majesteten, i digniteten,/ og som Zigneten/ paa finger befæst. D O T
15.4 sømmer det best] det sømmer best 1722Nør
16.3 din] du T
20-21 mgl. i D O T, som i stedet har flg. str.] Est du nu løfted till Himmelen ind,/ O! da løft op vore hjerter og Sind,/ at os ey plager Jordeske Sager/ Som os bedrager/ og ganske gjør blind.
22.4 og] at O
23.1 Du] Gud D O T, i D overstrøket og rettet til Du med annen hånd
24.3 Op] Och T
Den Syvende Sang
2.3 JEsus] Christus 1736God 1749Hol
8.3 kand] lod D O T
9.1 er forud] for ud er D O T
9.2 Af Sønnen blir] Og Sønnen har D O T
9.2 Order] Ordet 1736Ber 1736God 1749Hol
13.3 forlade] qvitere O
13.4] Sit Regenskab Gud at levere D O T
14.2-3] Hves Synder de her kand afbeede,/ Skall dem da paa dommen ey møde D O T
14.4 ] Saasom] Saa fremt D O T
16.3 Saa GUD vilde skylden] Og Gud lod restantzen D O T
16.4 krævis de siden] troer Jeg de kræves D O T
18.4 hvis] hvad 1736Ber 1736God 1749Hol
19.3] Hvorledes de har prophetered D O T
19.4 uddreved] bravered D O T
22.2 fra Rætten fortrenge] for Rætten at trænge 1727Bru 1734Bru, for retten fortrænge 1736Ber 1736God 1749Hol
23.4 hvers Levnet udfalde] fortjenisten falde D O T
24.1 mon] lod D O T
26.4 Engels] Englers 1736Ber 1736God 1749Hol
27.2 de] da O
29.2 Steen-Hierted'] Steenhierter O T
30.2 Ach! lukker] og lucke O
31.2 er] var T
33.2 Bisiddere] besiddere O 1736Ber 1736God 1749Hol
35.1 Derfore] D O T 1734ano, Derfor 1715Lyn og flg. utg.
37.1 Da] Og 1721Bru 1734ano 1736Ber 1736God 1749Hol 1875Eri
42.1 og] da 1736God 1749Hol
42.2 Olje] Oljen D O T
Den Ottende Sang
2.3 raabis] Regnes T
7.3 hvo] huor T
7.3 det] der O T
7.4] Hvor du i Værk det fører D O T
8.3 Finger] Fingre 1875Eri
10.3 til] fra 1749Hol
11.4 du mig] Jeg dig D O T
12.4 Secter] Slegter T
13-15 mgl. i D O T, som i stedet har flg. to str.] Thi hvo mod Guds Søn sig forseer,/ hands Synd kand Gud tilgive,/ Men ald dend Synd mod aanden skeer,/ kand ey forsonet blifve.// I denne verden skeer det ey,/ Ey eller i dend anden,/ Men naar hand gaar ald Jordens vey,/ henskikkes hand till Fanden.
13.4 forlader,] 1875Eri, forlader. 1715Lyn og flg. utg.
18.1-2] Lad Verdens Folk sig i plateer/ Og Øyens Lyst fornøye D O T, O og T har Platzer istf. plateer
20.1 og] at D O, som T
20.4 formoder,] 1875Eri, formoder. D O T 1715Lyn og flg. utg.
24.2-4] Og siden bærmen tapper,/ Saa gaar de hen de fulde Sviin,/ Og spyrr bag dødsens trapper D O T
25.4 indtræder] tiltræder O
26.3 skynde] schylde T
28.3 Tungemaaler] tunge maalet T
Den Niende Sang
mel.] Galathe kand konster mange D O T
2.2 av sig ey selv] ey selv af sig 1736Ber 1736God 1749Hol
3.2 ad] af 1875Eri
3.3] Blive saa dit Billed liig D O T, O har blod istf. Billed
3.4 Ja] og D O T
4.2 Evam vilde] lod hands Evam D O T
7.2 sand] slags D O T
9.3 Klinten] Klinter 1722Nør
9.3 Hvedens] Hveden 1736God 1749Hol
10.2 Mon] lod D O T
12.1 Der] Det 1720Boc 1722Nør
12.4 de] som D O, der T
14.2 du bør at] skall du og O
16.1 Det] Der O, At T
21.1 gaar] er 1736God 1749Hol
21.4 Mand,] 1875Eri, Mand; D O T, Mand. 1715Lyn og flg. utg.
23.3 skull] skall T 1720Bru 1734ano 1736Ber 1736God 1749Hol
23.4 Kampe-Steen] Kamp og Steen 1736Ber 1736God 1749Hol
24.4 skal] maa O
25.2] Skall dog ey fra Troen falde D O T
33.4 Hvor i de] Hvor de i 1734ano 1736Ber 1736God 1749Hol
34.3 Klipper] River D O T
35.1 slit] slet O T
35.2 sin] sit 1736God 1749Hol 1875Eri
37.3 Fiender] Fiender her 1720Boc 1722Nør
38.4] Med ald Guds forbandelse D O T
41.4 gaar] staar T
44.1 Huses] Huus og D O T
44.3 hiem] hen O
44.4 det hin] dit Hiem T
Den Tiende Sang
1.4 Findis] Finder 1736God 1749Hol
4.2 Tilgivels] Pardon er D O T
7.1 Er] Vaar D O T
10.1 nu] dog T
10.4] Lad ham contentere dig D O T
10.4 skal hand] han skal 1736Ber 1736God 1749Hol
11.2 Giort har hand] giør hand vell O
14.4 Skat] ven O
18.1 den] en 1722Nør
18.4 Aand] Mand O
19.1 en staaend'] Retfærdig D O T
19.2] Vell Sjuv gange falder hand D O T
19.4 Feyl] frygt O
21.4 maa da mig] vill mig da O
22.1 Derfor] Derpaa D O T
22.2 man] kun O
24.2 min] sin T
25.4 jeg ey skull] ingen skulde O
26.2 Løfters Skat] løfter sat O
27.3 smeltis] smelte 1736Ber 1736God 1749Hol 1875Eri
28.3 At] D O T 1734ano 1736Ber 1736God 1749Hol 1875Eri, af 1715Lyn 1720Boc 1722Nør 1721Bru
29] Hvo der elsker Herren best,/ Hannem skall tilgives mest,/ Har jeg gjort dend Største brøst,/ Venter jeg dend Største trøst D O
29.4 elske] elskes 1736Ber 1736God 1749Hol
Den Ellefte Sang
mel.] Hvad skall vi gjøre og hvad skall vi snake? D O T
1.4 Kiøn] Kiød O, rettet i D (samme hånd) fra Kiød til Kiøn
1.5 før var et] føre var 1736Ber 1736God 1749Hol
2.3 til] dog O
2.4 Opstandelsens] Opstandelsen 1736Ber 1736God 1749Hol
3.1 Figurer] figuren O
4.2 och] os 1749Hol
5.5 fremskinner] fremspringer 1875Eri
6.3 Venner] verden O
7.1 Stilker] sticher O
7.4 naadig] rigtig D O T
8.5] Og at qvitere sin forige bræk? O
8.5 Lyder] Lyster 1736Ber 1736God 1749Hol
9.3 Livet] brystet O
10.1 Om] Og 1875Eri
10.3 Menniskens] Menneskets 1736Ber 1736God
10.4 Bæsterne] bæsternis O
14.3 det HErren] vor Herre T
15.1 Lærerne] Præsterne D O T
15.3 eene] iche O
15.4 vi skulle da] de Bæester vi D O T
19.1 Stræde] Stæde 1722Nør
21.2 Onde] andre O
22.1 Hedning, der uden] Hand som foruden O
24.5 Maatte i] Kunde med D O T
Den Tolvte Sang
tit. Om det] Det D O
mel.] Hen Musæ hen I blødhjertige Qvinder D O T
1.5 at] i 1736Ber 1736God 1749Hol
2.1 jer] dig O
2.4] Tykkis jer Lidelsen under vil trykke 1734Bru
2.6 Menniskens] menneskelig 1736Ber 1736God 1749Hol
3.4 Det] D O T, De 1715Lyn og flg. utg.
4.1] D O T, Spør du; hvad er da Ævigheds Rige 1715Lyn og flg. utg., Spørger du: hvad er da Evigheds Rige 1875Eri
5.2 beskues] beskrifvis O
6.4 af] for D 1734Bru 1734ano 1736Ber 1736God 1749Hol
7.1 forvustede] forvisnede O
7.4 Gaars Dag] D O T 1720 Boc 1722Nør, GaarsDag 1715Lyn, Gaars-dag 1721Bru og flg. utg.
8.1 skal] kand 1736Ber 1736God 1749Hol
8.5 Her mand] Hver-Mand 1720Boc 1722Nør
8.5 Omskiftelse] Omskiftelser 1736Ber 1736God
8.6 slet] alt T
9.2 vor Hierter] D, vor Hierte 1715Lyn, vort hierte O T 1721Bru 1736Ber 1736God 1749Hol 1875Eri
12] mgl. i 1734Bru
13.3 Jericho-Sønner] Jericho Sønner 1720Boc og flg. utg., Jerichos Sønner 1875Eri
14.5] gif dig Tilfreds din søn er alt hisset T
14.6 Den du her] Huilchen du T
15.2 forrig] Sorrigs 1736Ber 1736God 1749Hol
17] mgl. i 1734Bru
17.3 Hvad] Hvor 1875Eri
17.3 frydis] sige 1736God 1749Hol
18.4 fixere] vexere 1749Hol

[FADERVÅR]

Den Første Sang
mel.] Ak Amaryllis hvid som et Krid etc. D O T
5.1 fra] for D O T
5.4 Og Løfte, som] Saa lenge vi D O T, Og løft', som fri 1736Ber 1736God 1749Hol, Og Løft', om vi 1875Eri
6.4 er kun] D O T 1720Boc og flg. utg., kun 1715Lyn
7.2 for] fra 1736Ber 1736God 1749Hol
8.3 sterk] stercht O
8.4-5] de Guder kjæk er idel Dræk, / Een flue dennem titt har bedritt D O T
8.4 beleeis] Belees kun 1736Ber 1736God 1749Hol
11.1 Stierne-Loft og] stierne-loftig O
12.4 er] her D O T
12.5 her] der 1736Ber 1736God 1749Hol
16.2 stædd'] stædd D O T
16.3 Dig Hielp] Succurs D O T
17.1 du] D O T 1721Bru 1734ano 1736God, da 1715Lyn 1720Boc 1722Nør 1736Ber
Den Anden Sang
tit.] Peder Dassis Lovsang K C, En Vise Componeret af Her Petter Dass N
mel.] Vill ey bonden laate vell etc. D O T, Vill iche Lille Mand Lade vell, kiør etc. N, Eja mit hierte ret inderlig 1727Bru 1734Bru
For oversiktens skyld gjengis teksten til K og N i sin helhet nedenfor, etter variantene.
1.1 HErre] Gode K
1.1 dyre] store K
1.2 Over Verden] Nu paa Jorden K, Over Jorden N
1.2 høyt i Savn] i Stor Savn K
1.2 maa] mon K N
1.3 og] ja O N, dog K
1.4 Og] Ja K
1.4 skal] bør K
2.1 kaasteligt] Christeligt T, yndeligt K, priseligt N
2.2] Naar Mand Gud sit Læbers Offer mon giøre K
2.3 De dyb] Dybe afgrunde N, Thi dybe K
2.3 de grønne Lunder] og grønneste Lunde K, og grønne Lunde N, De store Lunder 1727Bru 1734Bru
2.4 Skal HErrens Vunder hver Tid og Stunder] Hver Tiid og Stunde/ Skal Guds Miskunde K
3.2-3] At de dit Navn tie Vil og glemme/ Saa skal dog beene/ Og haarde Steene K, Da de Guds Nafn tie vill og glemme/ Saa skall da bene og tørre Grene N
3.4 hands Navn] Guds ord K, guds Navn T
4.1 Ja før] Og før K, Førend N (rettet fra lesemåten i 1715Lyn med annen hånd)
4.2 Før skal Hav og grommen Hval] Saa skal Hval i grummen Hav K, Før skal Hvall og Grumen Hafv N
4.3 Samt] Ja K
4.4] Steenbitten Seyen Ja Torsken Skreyen K, Stenbitten Seyen Og Torsken Skreyen N (mellom De to siste ordene står og overstrøket)
5] Gud er Gud om alle Mand var døde/ Gud er Gud om alle Land var øde,/ Thi Folket svimle/ I Herrens Himle/ Utallig Vrimle/ de slaa paa Simble/ – hin søde K, Gud er Gud om Alle Mand var døde/ Gud er Gud om alle Land Laa øde/ Hver Lid og Knippe Hver field og Klippe/ Skall ham ey slippe Men Idelig/ ham tilbede N
5.1 laa] var O
5.4 vrimler] 1720Boc og flg. utg., Vrimler 1715 Lyn
6.3 Ja] Ti N
6.3 ti tusind mange] V-tallige mange N
6.4] Vel høye af Range/ de siunge Sange K, Høyt vdi Range Som siunger sange N, vel høye af Range som Siunger Sange T, af høj i Range, Som Siunger Sange 1727Bru 1734Bru
6.5] der henne] til Ende N (tilsv. 1715Lyn 10.5)
7.1 Thi for] For vor K, Ja for N
7.2] Ja og de i Himlen den høye K
7.2 boor] er N
7.3-4] Var de saa smukke/ Som silcke dukke/ de maae dog bukke/ Med ydmyg Sukke K, N har 1715Lyns vers 10.3-4 på dette sted
7.4 Dievlers] Dievels 1727Bru, Diefuelens T 1749Hol
7.4 som dømt er] dend dont er T
7.5 Til Møye] og bøye K, og føye N
8-9] Thi Gud kand sin Ære ey forlise/ Men hans Skabning skal ham selv beviise/ Sin Guddoms Ære,/ Lad dem end være/ af falske Lære/ de skal dog Ære – og prise.// For vor Guds skal Sathan og nedfalde/ dog det er ham til Fortræd og Galde/ Lad ham med sine/ Kun gøe og grine/ Han skal dog hvine/ Med frygt og Pine – paakalde K
8] Satan Sielf for Herren Ned schal falde/ dog det er ham til fortred och galde/ Lad ham med sine kon giøe och grine/ de schal dog huine med frygt och Pine/ paakalde N T (T har Hand istf. de i 4. vers, 1727Bru og 1734Bru har hand, qvine og spot istf. de, huine og frygt sst.)
9] Skal Perfos dend onde Saa Tilbede/ Huor langt mer bør vj staa Til Reede/ Och op min stemme, och lad ey glemme/ Guds frygt at fremme som dig af Klemme/wdleede T 1727Bru 1734Bru (som begge har ey forglemme istf. lad ey glemme i 3. vers)
9.1 være stiv] glemme Gud D O
11.1 vel det] det Vel 1736Ber 1736God 1749Hol
11.2 Ræt og Skel] skiel og ret 1736Ber 1736God 1749Hol
11.2 Skel allene,] Skjel, alene 1875Eri
11.5 Det eene] Min venne T
15.1-2] Men hves du vill Synds Pallatz/ indstige,/ Og ald Dyyd din Conversatz/ opsige D O T
15.2] Og all din Dyds Sonversass opsige 1734Bru
K (Peder Dassis Lovsang)
1.
Ps: 14.v. 1.2.3Gode Gud dit store Navn og Ære
Nu paa Jorden i Stor Savn monn' være
Psal: CL. 6           dog alle Siæle,
          Og alle Trælle
          Ja hver Geselle
          de bør fortelle – din ære
2.
Ez: 37.v.4.Om sig Folk anstille Vil saa slemme
At de dit Navn tie Vil og glemme
Luc: 1940          Saa skal dog beene
          Og haarde Steene
          Ey være seene
          Guds ord det reene – at fremme.
3.
Ps: XCII.v.2.Det er smukt og yndeligt at høre
Ps: XLVII.1.Naar Mand Gud sit Læbers Offer mon giøre,
Ps. CXLVIII. 7.9          Thi dybe afgrunde
          og grønneste Lunde
          Hver Tiid og Stunde
          Skal Guds Miskunde – udføre
4.
                  Og før Gud sin Ære skal forlise
Saa skal Hval i grummen Hav ham prise.
          Ja og Tanteyen
          Som løber leyen
          Steenbitten, Seyen
          Ja Torsken, Skreyen – og Niise.
5.
Skulle Herren fattes bram og Svenne
Dan: VII.10.See, titusend staae for ham og tiene
Ap: V.2          Ja tusind gange
          Ti tusind mange
          Vel høye af Range
          de siunge Sange – der henne
6.
1 Tim: 6.16Gud er Gud om alle Mand var døde
Ps. XC. 2.Gud er Gud om alle Land var øde,
Apoc: 7.9.          Thi Folket svimle
Ps. CL. 5.          I Herrens Himle
          Utallig Vrimle
          de slaa paa Simble – hin søde
7.
Skulle Gud vel fattis børn Venne
Matth: 3.9.da hand kand dem Vekke op af Steene
          Liig Abrahams art,
          Maal tusinde snart
          Utallige Part
          Som beder af art – ham tiene.
8.
For vor Gud skall alle Knæ sig bøye
Phil: 2.v.10.Ja og de i Himlen den høye,
          Var de saa smukke
          Som silcke dukke
          de maae dog bukke
          Med ydmyg Sukke – og bøye.
9.
Thi Gud kand sin Ære ey forlise
Ph: 2. 11Men hans Skabning skal ham selv beviise
          Sin Guddoms Ære,
          Lad dem end være
          af falske Lære
          de skal dog Ære – og prise.
10.
For vor Gud skal Sathan og nedfalde
Matth: 8.31.dog det er ham til Fortræd og Galde
          Lad ham med sine
Phil: 2.v.10          Kun gøe og grine
Jac: 2.v.19          Han skal dog hvine
          Med frygt og Pine – paakalde
N (En Vise Componeret af Her Petter Dass)
1.
Herre Gud dit dyre Nafn og Ære
Ofver Jorden Høyt I Safn mon være
Ja Alle Siele
og Alle Træle
og hver Geselle
De schall forkynde din ære.
2.
Det er smucht og priseligt at høre
At mand Gud sin Læbers plicht mon giøre
Dybe afgrunde
og grønne Lunde
Skall Herrens Vunde
Hver tid og Stunde Vdføre
3.
Førend Gud sin Ære schall forlise
før schall Hvall og Grumen Hafv ham prise
Sampt og Tanteyen
Som Løber Leyen
Stenbitten Seyen
Og Torsken Skreyen og Nise
4
Ja for Gud schall alle Knæ sig bøye
De som er i himellen hin høye
War de saa smuche
Som Silche duche
de Jo schall buche
Med ydmyg Suche og føye
5.
Om sig folch anstille vill saaa sleme
Da de Guds Nafn tie vill og glemme
Saa skall da bene
og tørre Grene
ey vere Sene
Hans Nafn det rene at freme
6.
Skull' den Herre fattis Bram og Svenne
See tj Tusind Staar for ham at tienne
Ti tusinde gange
V-tallige mange
Høyt vdi Range
Som siunger sange til Ende
7.
Gud er Gud om Alle Mand var døde
Gud er Gud om alle Land Laa øde
Hver Lid og Knippe
Hver field og Klippe
Skall Ham ey slippe
Men Idelig ham tilbede
8.
Sathan self for Herren ned schall falde
Dog det er ham til fortræd og galde
Lad Ham med sine
kun giøe og grjne
de schall dog huine
Med frycht og pine paakalde
Den Tredie Sang
2.3 Indvortes] udvortis O
3.5 for os vil] vil for os 1736God 1749Hol
4.2 Hin] De O
5.2 Men] Og D O T
6.7 Da] D O T, Der 1715Lyn og flg. utg.
7.1 den bredis] beredis T
8.4 saasom] som Een T
8.8 Hos alle] hans aller T
9.1 verdslig] verslig 1720Boc
9.3-4] Befaler absolut/ Acciiser og tribut D O T
9.8 Og] I T
9.8 Christen Livs Forhold] Christen-Livs Forhold 1875Eri
11.8 u-begribet] u-begriblig 1720Boc 1722Nør
12.1 Eye-Gods] Eye, Gods 1736God 1749Hol
13.7-8] Jeg gier min Voldsmand trolden/ og fanden End dertil T
14.2 dit] det 1736Ber 1736God
15.3 Frels] frælst O 1722Nør 1734ano 1736Ber 1736God 1749Hol
15.5 Kongen] Røgen D O T
16.3 Hellighed] Herlighed O
16.7 sin] ret 1736Ber 1736God 1749Hol
16.7 at] maa D
17.2 Fortrydelser] Fortrydelse 1736Ber 1736God 1749Hol 1875Eri
17.3 hvis] hvad 1736Ber 1736God 1749Hol
18.7 Og da maa vi] At vi maa saa 1720Boc 1722Nør
Den Fierde Sang
mel.] Du faderløs Ven, din Venner er hen D O T
1.3 om] for O
1.3 vor] ved O
3.1 vel forslaa] vi forstaa O
3.2 vor Konst] intent D O T
3.3 aldelis omsonst] slet intet bevent D O T
3.4 for] D O T 1720Boc og flg. utg., før 1715Lyn
5.3] At skaffe Guds mindste Forrætninger frem D O T
6.3 Den] det D
6.3 som] der D T
6.4 hves] hvad 1736Ber 1736God 1749Hol
7.1 Jeg til det jeg bør er] Det gode ieg bør Blir D O T
7.2 Magt] vext D O T
7.3 skiulis tit] schiultis Lidt T
7.3 Helligheds act] hellig prætext D O T
8.1 falder] følger 1736Ber 1736God 1749Hol
9.1 saasom en sterck] Saa breed som en D O T
11.5 at os] D O T 1720Boc og flg. utg., os at 1715Lyn
12.1 dig] os T
13.5 vor] sin D T
13.5] saa de maa med skamme forvirre sin gang O
15.3 ont] sit D O
16.3 blir jeg dig] blifver du O
17.1 ey har] har ej 1734Bru 1734ano 1736Ber
17.5 Synden] Sorgen D O T
18.4 det] da D
18.5 Løst] Lyst 1720Boc 1722Nør 1736Ber 1736God 1749Hol 1875Eri
19.3 alt] hâr O
21.1 skienckis] drikkes D O
21.5 jeg] vi 1749Hol
21.5 tager] drikker 1736God 1749Hol
22.5 skeer] blîr O
23.2 sin] vor 1720Boc
24.1] Gir Gud een mandat, Strax staar i parat D O T
24.3 strax] naar O
24.4 Ach!] Og O
25.3 saa at] at saa O
25.3 Paabud] bud O
Den Femte Sang
1.3 indstendelig] bestandelig 1736God 1749Hol
1.5 hvis] huad O 1736Ber 1736God 1749Hol
2.4 Hunger, Nød] hungers nød O 1736Ber 1736God 1749Hol
2.5 vor] vort 1736God 1749Hol 1875Eri
3.2 Saa] at T
5.3-4] Gud hâr sagt: dend onde slegt/ Lide skall ald brøds defect D O T
5.5 Efter Ordet] og hans afkom D O T
6.4 Alen] D O T 1720 og flg. utg., Ale 1715Lyn
6.6 Af] Med 1736God 1749Hol
7.1 Naadsens] Naadens D O T
9.3 her] der 1736Ber 1736God 1749Hol
9.6 oplad] ophold T
13.1 Huuse-Fred] huuser, fred O
13.5 Humle] huede O
15.6 Ager-Reener] D O T 1875Eri
16.6 Helse] helsen O T 1875Eri
18.7 spissde] spiser T
19.4 Drue-] due T
19.7 ad] mod 1736Ber 1736God 1749Hol
20.3 i] fri T
21.6-7] Er for Gud som slemme Sviin/ Og Sig Sielfver till ruin D O T
22.5 store] stygge D O T
23.4 den] det 1736Ber 1736God 1749Hol
24.5 faa] D O T 1720Boc og flg. utg., faar 1715Lyn
25.3 den] det 1722Nør
27.7 forøgis] fornyes O
27.7 for] fra 1736Ber 1736God 1749Hol
29.1 feed] fred T
29.4 giort har] har giort 1720Boc 1722Nør
29.7 vill] til T
30.5 At vi ey] Eller og D O T
31.3 for] af T
32.2 skal] schuld T
32.3 Gid] Gif O
34.3 Hvi skal vi] Vi skall ey O
Den Siette Sang
mel.] Ey! saa leev een Prakker, til din etc. D O T
3.4 Som] Og D O T
3.8 en] et 1875Eri
5.3 yndet] syndet T
8.5 nu vil] vil nu 1875Eri
8.10 oppaa] og paa O 1875Eri
8.11 Som] dend D O T
9.1 Vreden] Verden T 1722Nør 1736Ber 1736God 1749Hol
9.11 vor syndig] een Næve D O T
9.14 altid er] er altid 1736Ber 1736God, er alting 1749Hol
11.5 staar] var D O T
11.6 giver Bod] skoone lod D O T
11.13 et ydmygt Hierte] ald reverentze D O T
12.10 snakke?] D O T 1736God 1749Hol, snakke, 1715Lyn 1720Boc og flg.
14.10 vor] vort 1721Bru 1734ano 1736Ber 1736God 1749Hol 1875Eri
15.8 Fordrag] accort D O T
15.8 snar] D O T 1721Bru og flg. utg., snart 1715Lyn 1720Boc
16.12 flux] hen D O T
16.13 Hen] Og D O T
16.14 Legem] Baade D O T
17.8 kand] skal 1736God 1749Hol
17.9-11] Mod det store Tantum/ Og utallig Qvantum/ du din Gud vell bør D O T
17.12] mgl. i 1715Lyn 1720Boc 1722Nør, komplett i 1721Bru 1734ano 1736Ber 1736God 1749Hol, See till, hvad du gjør D, mgl. i O T
18.1-4 Kiærligheds affecter/ her beviises maa,/ Folket der ved slægter/ Gud sin Herre paa, D O T
20.5 skull'] schal T
Den siuvende Sang
1.2 ey] og D
1.7 den] sin D O T
2.4 i] till D O T
2.7 Mod Skiebnen] Med schiebne T
3.2 Rod] Raad O, Rad T
3.3 andens] andres D O
4.2 Hopmand] hofmand T
5.5 den] du 1749Hol
6.2 forlade] cassere D O T
6.3 Smiile-Fagte] Skjemte-facte D O T
8.3 afspisis] afviisis O
9.1 øses] østes T
10.2 beskiert] ey schierdt T
10.3] Hvad fald dig kunde møde D O T
10.4 Som] Saa T
11.1 Øye det vel forud] providentz for ud vell D O T
11.2 ald Verden] naturen D O T
11.4 hand] dend D O T
11.4 nogens] noget 1722Nør
11.5 see sig] veed vell D O T
12.1] Beskyld ey Herrens Providentz D O T
12.2 dit Hiertes skiult Paulun] din egen Conscientz O
13.1 Hierter] D O T 1720Boc og flg. utg., Hiereer 1715Lyn
13.2 mig] dig T
14.1 Ormen] orme T
14.5 Befindis] befinder O
17.2 med] mod D O
17.4 Herrer] Herre 1736Ber 1736God 1749Hol
18.5 Med Ordets] mod aandens T
20] Ô Jesu, vær vor General/ Naar det till Kampen gjelde skall,/ Lad os de Tiender høre/ at Samson Løven har omvælt,/ Og her er holdet Herrens fælt,/ Lad os till huus det spøre/ at Malchus mist har øre D O T
20.4 det] der 1736God 1736Ber 1736God 1749Hol
21.6 paatager] paatage O T
21.7 fremdrager] fremdrage O T
22.6 udleede] indlede O
22.7 fra hans] os fra 1736Ber 1736God 1749Hol
23.1 Redskab end] instrument D O T
23.5 Ach!] Og T
24.1 bromle] vrimle 1749Hol
Den Ottende Sang
mel.] Ha, Ha, Trundhiems Piger etc. D O T
1.6] At her falder travaller paa D O T
2.2 før sad] før stod O, vor stæd T
2.5 sencker] siuncher O, synker 1875Eri
2.6 vor] vort O 1736Ber 1736God 1749Hol 1875Eri
2.9 I bedrøvelig] D O T, Bedrøvelig 1715Lyn og flg. utg., En bedrøvelig 1875Eri
3.5 Parti] Part de 1720Boc 1734Bru 1734ano 1736Ber 1736God 1749Hol 1875Eri
3.9 alt Ondt] ald Kif D O T
4.2] Frels fra sligt og andet Ondt D O T
4.4] fra dend onde mands afront D O T
4.6 Fald] Vand O
5.3 O] Ak! D O
5.8 det lader] tillader D O T
5.9] At det vendes hands Navn til priis D O T
7.7 sliige] nogen D O T, sine 1736Ber 1736God 1749Hol
7.8 Slige] Nogen D O T
7.9 Forordnelse] tilladelse D O T
8.4 der] han 1736Boc 1749Hol, har 1736Ber, som 1875Eri
9.1 Men] D O T 1720Boc og flg. utg., Man 1715Lyn
9.6 Og vor Straffes] Eller Straffens D O T
10.4 Rør] Kar T
10.7 forhøyt] forhart T
11.5 ey varer] varer ey 1736God 1749Hol
13.5 vi med et demødigt] vil med et ydmygt 1720Boc, vil med ydmygt 1722Nør, vi med et bemødigt 1734ano 1736Ber 1736God 1749Hol
13.7 vel] ved 1749Hol
14.2 fort] fast T
14.6 ald Sorg] travall D O T
15.2 forsickred] for sikkert 1875Eri
17.7 Vellysters] Vellystens T
Den Niende Sang
tit. Hærlighed] Magt O
mel.] Jeg kand ey lenger blifve ô Coridon etc. D O, Bedrøf dig Skelf ey Søster T, Mine elskelig Tilhører, etc. 1749Hol
2.2] Opsatt i dignitet D O T
2.4] med Pragt og Majestêt D O T
6.1 vexlis] vexler O
7.4 Sønder-] Synden T
10.6 Et Huus paa andet] Een paa den anden O
18.6 Da] Saa 1734Bru 1736Ber 1736God 1749Hol
20.7 sligt har Gud udrætt] Haa, sligt er Gud Udrætt 1715Lyn, 1722Nør 1721Bru 1734ano 1736Ber 1736God 1749Hol 1875Eri, 1720Boc retter til Idrætt istf. Udrætt, D O T har sligt er Guds forsætt
22.5 Os] Og O
24.6 Magt] Kraft T
26.6 timis] gifves O

[DÅPEN]

Daabens Sacramente
tit. GUD Faders] Fader O
mel.] Bargamasch D O T, Vær tilfreds min kiære Siæl, etc. 1721Bru 1736Ber 1736God 1749Hol
1.4 til Kirken] nu med sig D O T
1.8 hente] vente 1734Bru
2.2 Order] Ordrer D, Ordet 1749Hol
4.3 Det] Dend D O T
7.1 Hvor] Hvo 1875Eri
9.6 kon] som O
10.8 skienked] D O T 1721Bru og flg. utg., skienkt 1715Lyn 1720Boc 1722Nør
12.1 lyder] lydde O
12.6 oprunden] paafunden D O T
13.6 Christi] Jesu O
13.8 Nærverend'] Er i præsentz D O T
15.1 os] og O
15.3 end] ald D O T
16.5 mon] lod D O T
16.6 Os] og D O, i D rettet til Os med annen hånd
17 mgl. i D O T
19] Hvordan skulle Kjødsens Sands/ I Guds dyb sig fæste,/ Een gudfrygtig ignorantz/ bliver her det beste,/ Men vi bør langt meere/ Herrens Wærk laudere,/ At hand vill det ringe Vand/ Saa stor een Kraft levere. D O T
20.7 Vandet] Vandel 1722Nør
21.3 lille] lette T
21.4 Bølgen] Vandet T
22.2 paa] om O
24.2 røris] rørdes 1736Ber 1736God 1749Hol
24.4 føris] førdes 1721Bru 1736Ber 1736God 1749Hol
24.7 i] till D O T
25.4 Aarle] aarlig T
25.4 samt] saa O 1734Bru 1736God 1736Ber 1749Hol
30.1 Der] Her 1727Bru
32.3 din Mund du] du Sielver D O T
32.7 u-døbet] D O T 1720Boc og flg. utg., u-døbt 1715Lyn
35.6 det] dem O T
Den Anden Sang Om Daabens Sacramente
tit. er] bliver D O
mel.] Part Folk indbilder sig, at ingen etc. D O T, Hva hielper Attest:, etc. 1721Bru 1734ano 1736Ber 1736God 1749Hol
5.5 aldseend'] anseende T
8.2 dens] dets 1736God 1749Hol
12.6 god] stor T
14.5 der i] gandske D O T
18] Dog er det ikke nok/ At Barnet døbes over Funtens Stok/ Een stadig Troe till Gud/ Her ogsaa fordres ud/ Saa fremt mand ret skall kaldes/ Een vied Christi Brud D O T
19.3 tændis] findes D O T
19.6 Det] D O T 1720Boc og flg. utg., Der 1715Lyn
20.1 siunis] suintis D O T
20.2 Nyfød] Pusill D O T
20.3 Spee Børens] Pusilles D O T, spæde Børns 1721Bru 1734ano 1736Ber 1736God 1749Hol
20.5 til] og 1736Ber 1736God 1749Hol
21.3 sød] god D O T
21.4 for JESU Død] udvelge lod D O T
21.5 Har dem til] dem till sit D O T
21.6 fød?] Haa, fød. 1715Lyn og flg. utg., fød; 1875Eri
21.6] Før de det slet forstod D O, T har sielf istf. slet
22] Har hand dem u-forskjyldt/ Med hellig aand af Moders Liv opfyldt,/ Hvad er det at vi vill/ da sige Ney dertill,/ at Troens hellig gave/ Ey skienkes een Pusill? D O T
22.6 vill?] 1875Eri, vill. 1715Lyn og flg. utg.
23.2 u-fortrydelig] w-fortyedelig T
23.3 angred] angrer T
24.1 nogen] D T 1734ano 1736Ber 1736God 1749Hol 1875Eri, ingen O, noget 1715Lyn 1720Boc 1722Nør 1721Bru
24.2-6] Som Troen ey till Gud annamme vill,/ Hand skall forskjudes væk/ Som et u-nyttig Dræk/ og regnes for en Hedning/ Og een forbandet Gjæk D O T
24.6 Hves] Hver 1736Ber 1736God 1749Hol
25.4 Christne] Christi T
26.1 Fader] faders T
27.4 der] da 1720Boc 1722Nør
28.2 Gave] Gaver D
28.2 Løn] Bøn T

[NATTVERDEN]

Den første Sang
tit. Trende] Tvende D O
tit. dets Indstiftelsis] Indstiftelsens 1720Boc 1722Nør
tit. da] der D O
tit. Brød] Brødet 1720 Boc og flg. utg.
1.4 afmægtig] amægtig D O
1.5 dit] det 1722Nør
1.6 dit] det 1722Nør
2.1 Der] Du D O
2.1 stod] lod D O
2.2 anrættet] anrætte D O
2.4 har indsættet] lod indsætte D, lod fremsætte O
2.9 Himmel-Brød] deres brød D O
2.10 Og Viin dem at] det du dem lod D O
3.1 i] till D O
4.8 Hierte-gjerne] hiertens gierne O
5.4 I] Som 1875Eri
5.8 om bodfærdig] og een Tolder D O, som bodfærdig 1749Hol
6.1 sin] een D O
7.6 for enhver] een og hver D O
7.8 Skal dette Bord strax] da skulle bordet D O
8.1 Frugten] æblet D O
8.8-9] hand gav recept mod dend venin/ Sit Kjød i brød, sit Blod i Viin D O
9.5 gav] tog D O
9.7 Udi det Saar at] Og lod i Saaret D O
9.10 Synde-folk] Svage Folk D O
10.5 Høyt] Saa D O
10.7 til Venners Glæde] for alle Venner D O
10.10] med kjød og huud og Senner D O
11.1 Nærværende jeg] Jeg i præsentz min D O
11.7 Fornøjet] Personlig D O
12.2 Hans Blod og Legem] Gud som personlig D, markert med stiplet linje under og over med annen hånd og rettet til lesemåten i 1715Lyn nederst på siden
13.6 Hierte-sted] Leyer-sted D O
13.7 dig Bolig lave] din Krop begrave D O
15.1 det forvende] disputere D O
16.5 Tilsagn] Tilsang 1722Nør
16.10 hans Kiød] med ham D O
17.4-5] og gjør dig dend besvære/ at du loggerer ind til mig D O
17.8 knælend'] knæled D O
17.9 knuset] knusend' O
18.2] Hvordan i Sacramenter D O
18.3 Hvor Christus der] Guds Søns Person D, siste ord stiplet over og under med annen hånd, og rettet til Legem' nederst på siden, Guds Søns Legem O
og der paa svar forventer O
18.3 der indkomme] derind komme 1736God
18.4] Og derpaa Svar forventer D O
18.7] Din speculatz maa friste D O
18.10] Men Jeg det ikke viste D O
22.6 den] din 1720Boc 1722Nør
24.9 kun] D 1736Ber 1736God 1749Hol 1875Eri, kom 1715Lyn 1720Boc 1721Bru 1722Nør 1734ano
25.7 Moos] moest 1736Ber 1736God 1749Hol
25.9] at Jesus accorderer vell D O
25.10 ey med] ikke D O
26.1 ey] at 1736Ber 1736God 1749Hol
26.8 vist saasom] gandske, som D O
28.7 spørge] D O 1875Eri, sørge 1715Lyn og flg. utg.
30.9 Troende] alle de D O
33.1 Priis være] Gud glæde D O
33.3 Lov være] Gud glæde D O
33.6 velsigner] velsigne D O
34.3 Agrer] Ager 1875Eri
Den Anden Sang
tit. Ord: etc.] Ord: saa liudende D O
mel.] Kom ô skjønne Hyrde-møe etc. D O, i O er tilføyet med annen hånd] heller ver til freds min K siæl; Vær tilfreds min kiære Siæl, etc. 1721Bru 1734ano 1736Ber 1736God 1749Hol
1.3 Ingenlund] Da det ey D O
1.3 det] den 1736Ber 1736God 1749Hol 1875Eri
1.7 At] Og 1736Ber 1736God 1749Hol
2.7 drikker nu] 1721Bru 1734ano 1736Ber 1736God 1749Hol 1875Eri, drikker 1715Lyn 1720Boc 1722Nør, drikker I D O
2.8 til stor Bade] ingen Skade D O
4.1 dog] dig O
5.4 frugtet] frugter O 1720Boc 1722Nør
6.1 et] sit 1875Eri
6.2 Snerte] smerte O
9.3 det] D O 1720Boc 1722Nør 1734ano, dette 1715Lyn 1721Bru 1736Ber 1736God 1749Hol 1875Eri
9.5 self] selv D O, self 1720Boc og flg. utg., felf 1715Lyn
9.8 sammen væver] somme lefver O
12.3 Tilsagn] Tilsang 1722Nør
12.6 Den kund'] og kand D O
12.7 JEsu] Christi D O
13.2] Med Herrens Blod qvadrerer D O
13.3 Vill Fornuften sige] at Fornuften siger D O
13.4] og derfor opponerer D O
15.1-4] Staar der ikkon een Essentz/ For Tre personer aaben,/ Er der een correspondentz/ Med Aand og Vand i Daaben, D O
15.7 Ret] art 1749Hol
18.2 Skyens] Luftens D O
18.6 det Troens] personlig D O
18.8 mig] D O 1734ano 1736Ber 1736God 1749Hol 1875Eri, sig 1715Lyn 1720Boc 1721Bru 1722Nør
19.4 sander] 1715Lyn 1734ano 1736Ber 1736God 1749Hol 1875Eri, samler D O, sancker 1722Nør, sandser 1734Bru
19.7 Hvor] Hvo 1736God 1749Hol
20.5 ô] du O
22.8 De] Og D O 1736Ber 1736God 1749Hol 1875Eri
27.1 Fortieniste] fortienister O
27.3 Forladelse] forladelser O
28.5 holder] holde 1720Boc 1722Nør
Den Tredje Sang
2.6 der] som 1736Ber 1736God 1749Hol
3.7 forladet] forlader 1734ano, forlade 1736Ber 1736God 1749Hol
11.7 Bram] Barm 1722Nør
12.4 Det] Der 1722Nør
16.1 først] fort 1736Ber 1736God 1749Hol
18.2 visselige] 1721Bru 1736Ber 1736God 1749Hol 1875Eri, visselige; 1715Lyn 1720Boc 1722Nør, visselige: 1734ano
20.4 Ansigtes] 1721Bru 1734ano 1736Ber 1736God 1749Hol 1875Eri, Ansigts 1715Lyn 1720Boc 1722Nør
21.4 til] i 1875Eri
21.7 Vreden] Verden 1722Nør 1736Ber 1736God 1749Hol
22.3 os Børen] os til Børn 1736Ber 1736God 1749Hol, os til Børen 1875Eri
32.3 at] ald 1722Nør
38.5 eenit] ene 1875Eri
38.6] Sig nær med den forener 1875Eri
38.6 Sig] Dig 1736God 1749Hol

[HUSTAVLEN]

Den Første Sang
mel. din] dend O
1.1 geistlige] D O 1720Boc og flg. utg., giestlige 1715Lyn
4.1 ham] som O
4.5 Ey gierrig] D O 1734ano 1736Ber 1736God 1749Hol 1875Eri, Ey, gierrig 1715Lyn 1720Boc 1722Nør
4.6 Ageren luge] ag'ren bortlugge 1736Ber 1736God 1749Hol
5.4 føye] bøye 1736Ber 1736God 1749Hol
6.5 til] i O
6.6 Og] At O
6.6 indtygge] D O, indbygge 1715Lyn og flg. utg.
7.5 staa som] saa som O
8.1 Thi] Dog D, Da O
9.1 fra Punct] fra prich O
Den Anden Sang
mel.] gaar som den førige O
2.1-4] Een aalding, som haver duppleret sin aar,/ skall holdes og dobbelt i ære, / Men allermest dennem sin bog vell forstaar,/ Og skriften rætsindelig lære D O
3.4 drive] D O 1720Boc og flg. utg., dirve 1715Lyn
6.1 Vægtere holde maa Vagt] Vægter maa holde sin vagt 1721Bru 1734ano 1736Ber 1736God 1749Hol
6.3 det] paa 1736Ber 1736God 1749Hol
6.5 skal] kand D O
6.7 Klager] klage 1736God 1749Hol
Den Tredie Sang
tit. Øfrigheds] Øvrigheders D O
mel. Melodie] 1720Boc og senere utg., Melode 1715Lyn
mel.] Bonden hand agter paa Tiden D O 1721Bru 1734ano 1736Ber 1736God
1.2 dem] at D O
2.1 maa] kand D O
2.4-5] Øfrigheds Person, Er een Guds Baroon,/ Har Gud til Patron, Med Condition, D O
2.5 du] den 1749Hol
2.6 Thi de] At hand D O
2.7 Bør ey bære] Bærer ikke D O
4.4 saa] at O
5.1 Derfor] Tilmed D O
5.2 Under-Herrer] inspecteurer D O
5.6 Vilde, og] D O 1721Bru 1734ano 1875Eri, Vilde og 1715Lyn 1720Boc 1722Nør 1736Ber 1736God 1749Hol
Den Fierde Sang
tit. Undersaatters] Undersaatternes 1736God
mel.] Danmand er din Hustru hjem etc. D O, Naar jeg melancholisk gaar, &c. 1721Bru 1734ano 1736Ber 1736God 1749Hol
2.4 Giører] giør een O
2.7 Øvrigheden] Magistraten D O
3.2 Vartend'] varter O
3.2 det] dend O
3.5 sig bøye skal] skall staa subject D O
3.7] Gjøre dennem dend respect D O, O har Gifver istf. Gjøre
5.1 Det for] Derfor O
5.3-4] Ti see, vorder Kongen vred,/ Bliver det dig døden, D O
5.8 Hulde] Erlig D O
6.1] Lader først for kongen skee D O
6.3 Ypperst er og størst] er dend Ypperste D O
7.3 Dannis Svend] Danne-Svend O
8.6 behage] D O, behager 1715Lyn og flg. utg.
8.8 Dage] Dager 1736Ber 1736God 1749Hol 1875Eri
9.1-3] Værer derfor i parat/ Naar og hvor befales,/ Lader ingen Magistrat D O
9.5 Har] Hav 1875Eri
Den Femte Sang
2.5 hendet] hændes 1720Boc 1720Nør, hænder 1875Eri
3.3 derfor de] derfore 1736Ber 1736God 1749Hol
3.6 mig og dig] dig og mig D O
4.1 Larm] Harm O
6.6 Sara] Saræ D O
Den Siette Sang
mel.] Hastig hen som jeg forstaar &c. D O, Himlen er det rette Land, &c. 1721Bru 1734ano 1736Ber 1736God 1749Hol
3.4 saadant] D O 1720Boc og flg. utg., saadent 1715Lyn
Den Siuvende Sang
1.3 vor] din 1722Nør
Den Ottende Sang
mel.] Daphnis gik for nogle dage etc. D O 1721Bru 1734ano 1736Ber 1736God 1749Hol
mel. Melodie] Melode 1715Lyn 1720Boc 1722Nør
1.6 paabyde] bebyde 1875Eri
3.1 Og] Men D O
3.4 sættes] D 1720Boc og flg. utg., sæittes 1715Lyn
Den Niende Sang
tit. Huusbonders] Husbondernes 1736God 1749Hol
mel. Sylvia, hvi vilt du ey etc. D O
2.6 her] er 1875Eri
3.2 sig ey Skikke] ey qvadrere O
3.3-4] Mand skall ey sin Svend tractere/ Som hand var een anden hund O
4.6] Men indstæfne træl og frj O
Den Tiende Sang
mel.] Ach! Amaryllis har du nu etc. O 1721Bru 1736Ber 1736God 1749Hol
2.3 Flok] Folck 1722Nør
3.5 stolter] O 1720Boc og flg. utg., stoller 1715Lyn
4.5 selver] selv vel 1736Ber 1736God
Den Ellevte Sang
mel.] Op Hjertens Suk og Graad etc. D
6.3 hendis] hende 1736Ber 1736God 1749Hol 1875Eri
Den Tolfte Sang
3.1 Hvo] Hvem D O
3.4 Ja samtlig] In allis D, in alles O
4.4 Befalninger] Velgierninger O
6.1 Nu] Min O

[ÆRESDIKT]

Anders Dass' æresvers
36 Levi Folket] Levi-Folket 1875Eri
71 Sange Snoer] Sange-Snoer 1720Boc 1734ano 1736Ber 1736God
76 Nætter-Foster] nætter' Foster 1749Hol 1875Eri
Steen Wirtmands æresvers
8 fostres] Haa, Fostre 1715Lyn og flg. utg.
20 End] En 1736Ber
20 mindste] Kbh.-eksemplaret av 1715Lyn, T.heim-eksemplaret (og dermed faksimileutg.) har mindst: (internvariant)
39 Killing] Kylling 1739Boc 1722Nør
60 Melke-Fløde] Melke-Føde 1736God 1875Eri


Om lemmakommentaren

Kommentaren til de enkelte sangene, strofene og versene er organisert som en såkalt lemma-kommentar: en analytisk kommentar som supplerer innledningens syntetiske kommentar. Det greske ordet lemma (flt. lemmata) betyr opprinnelig «det som er skrelt av», «skall». I filologien er det snakk om «å skrelle av» eller «løfte ut» noen ord av teksten. Disse ordene gjentas så i kommentaren, fulgt av en avgrensende skarp klamme: ]. Etter den skarpe klammen følger så en forklaring på, eller et synonymt uttrykk for, det oppførte lemmaet. Lemmaene velges ut etter et såkalt dunkelhetskriterium: Det er nettopp de tekstdelene (ordene, uttrykkene, setningene) som en samtidig leser vil stusse over eller finne vanskelige å forstå, som fortjener en nærmere forklaring. Et mulig alternativ til forklaringen kunne i noen tilfelle ha vært å endre eller «modernisere» teksten, men det vil være uaktuelt så lenge våre bestrebelser som lesere går ut på å prøve å forstå teksten på dens egen historiske premisser. Å endre den ville være det samme som å gjøre vold på den: å berøve teksten dens historiske autentisitet.
Lemmakommentarer deles ofte inn i to hovedtyper: språklige kommentarer og realkommentarer (til det saklige innholdet). Kommentaren til Katekismesangene omfatter begge disse typene, men kan beskrives nærmere ved hjelp av en finere inndeling:
I tillegg til disse typene forklaring inneholder kommentaren også en kort strukturanalyse av hver sang (koplet til tittelen). Her gis dessuten henvisninger til sangens resepsjonshistorie (f.eks. i salmebøker) og til omtaler av den i Dass-litteraturen.


Bibliografi



Førstelinjer og melodiforelegg

Førstelinjer er satt med rette typer, melodiforelegg i kursiv. Det refereres til de delene av verket, med forkortelser forklart i forkortelseslisten. Skarpe klammer markerer at melodiforelegget bare foreligger som variant, ikke i teksten.
Ach! Amaryllis har du nu[HT 10]
Ach! Hvo kand fortelleFV 6
Ach Jammer, Nød, ach Hierte-SaarTA 4
Af Høyheden oprunden erTA 1
Ak Amaryllis hvid som et Krid[FV 1]
Aldrig er at hitteFV 8
Allene paa Gud sæt Haab og LidHT 7
Bargamasch[DS 1]
Bedrøf dig Skelf ey Søster[FV 9]
Bedrøvelig er at beklage[TB 5]
Blant alle Guder er udi særFV 1
Blant de Guds VelsignelserAS 2
Bonden hand agter paa Tiden[HT 3]
Broder, hvi est du saa mutTB 10
Christus, der Alting i Lave var satTA 6
Dagen viger og gaar bortTA 10
Danmand er din Hustru hjem[HT 4]
Daphnis gik for nogle dage[HT 8]
Den signede Dag er os beteedAS 1
Den Siæl er værd at priseFV 3
Der er en Forordning beskikket af GudHT 2
Det andet Bud i HErrens NavnTB 2
Det bør sig en Biscop i Geistlige StandHT 1
Det er HErrens Bud og OrdAS 3
Det er Undersaatters PligtHT 4
Det Niend Bud dig minder paaTB 9
Det Ottend' Ord paa SinaiTB 8
Det sømmer sig en PræstemandSW
Du faderløs Ven, din Venner er hen[FV 4]
Een Encke, som er ret en EnckeHT 11
En Gud, en Daab, en TroDS 2
Ey! saa leev een Prakker, til din[FV 6]
Fang an, vi vil med Herrens NaadeTB 5
Frisk op naar Dievelen gjør sig vræd[TB 1]
Galathe kand konster mange[TA 9]
Gud! Dit smukke Fader VorFV 5
GUD, jeg troer og det bekienderTA 9
Ha, Ha, Trundhiems Piger[FV 8]
Hastig hen som jeg forstaar[HT 6]
Hen Musæ hen I blødhjertige Qvinder[TA 12]
HErre GUD! dit dyre Navn og ÆreFV 2
Herre Gud voris Vaaning og BoligTA 7
Herre! jeg bekiender migTA 10
Himlen er det rette Land[HT 6]
Hvad skall vi gjøre og hvad skall vi snake? [TA 11]
Hva hielper Attest[DS 2]
Hvor elskelig siunis din boliges StædHT 1, HT 2
Hvo vil anklage mig? Christus er fød[TA 6]
Hører I Himle, du Jord tag at mærkeTA 5
Hører I som ere SvenneHT 8
Hør til Fattig og RigeTB 6
Hør, unge Mand, hvad dig anstaarHT 10
Høyædle Herr Docter! Høyæred GUds Mand!Ded.Jesp.
I Christelig Ungdom forsømmer det eyHT 7
I Dannemænd enhver for sigHT 5
I Folk her paa Jorderig byggeTA 7
I Folk, som Guds Forsamling erHT 12
I Forældre, som de Smaa monne faaeHT 6
I Huusbonder agter detHT 9
I Verden mangler ingen NødFV 7
I Vor HErres JEsu NavnDS 1
I ærlige Brudefolk giver paa agtHT 5
Jeg gik mig i min UrtegaardTB 2
Jeg kand ey lenger blifve ô Coridon[FV 9]
Jeg veed et ævigt HimmerigTB 1, TB 4
Kom hid I Folk i Landet boeTA 1
Kom hid, O kiære Christen LemTB 1
Kommer I Cimbriske HelteTA 5
Kommer I Folk, I som sørgelig siddeTA 12
Kommer til mig, sagde Guds SønTB 9
Kom ô skjønne Hyrde-møe[AS 2]
Ligesom alle beskikket er vordenTA 11
Maria hun er een Jomfrue reenTA 4
Mig tykkes at Verden er underligTB 8
Min lille Bog, du kommen estTilBogen
Nu vil vi med GUD begyndeTB 7
Naar jeg melancholisk gaar[HT 4]
O GUD skee Lov til ævig TidTA 8
O Hellige Gud! du gavst os et BudFV 4
O Hellig Aand, vi siger digTA 8
O HErre! lad dit RigeFV 3
O JESU for din Alter-FodAS 1
Om Himmerigis Rige saa ville vi taleFV 7
Om Horeri at taleTB 6
Om Natten paa din SengAD
Op Hjertens Suk og Graad [HT 11]
O Synder, veedst du ey din PligtTB 4
Part Folk indbilder sig, at ingen[DS 2]
Paa Gud alleneTB 3
Rind nu op i JEsu NavnHT 9
Sidste Bud paa SinaiTB 10
Siunge vi af Hiertens GrundFV 5
Sorrig og Glæde de vandre tilhaabeTA 3
Sylvia, hvi vilt du ey[HT 9]
Sødeste JEsu! jeg vilde vel gierneTA 3
Til Fader Vor at endeFV 9
Velkommen Salig Pintze-DagHT 12
Vender om med PoenitentzeTB 7
Vi bekiender, veed og troerTA 2
Vill ey bonden laate vell[FV 2]
Vi vil begyndeTB 3
Vær tilfreds min kiære SiælTA 2, [DS 1], [AS 2]
Øvrighed bør mand at æreHT 3


Navneregister

Henvisninger uten bokstaver gjelder et nummerert avsnitt i innledningen. Forkortelsene (bokstavene) viser til en nærmere definert del av verket (Katekismesangene), dvs. til linjekommentaren til den aktuelle delen (se listen over forkortelser). Henvisninger til en sang som helhet (f. eks. TB 1) gjelder kommentarens innledning til sangen og ikke noen enkelt strofe eller noe enkelt vers. Fulle henvisninger (f.eks. FV 4.13.3) gjelder kommentarer til nærmere bestemte enkeltvers (tredje vers i trettende stofe i den fjerde sangen til Fadervår).

Adam av St. Victor  AS 1.mel.
Agricola, Johann  Ded.Jesp. 39
Aksdal, Bjørn  TilBogen 59
Akslen, Laila  4.1, 4.4, 4.5, 7.3, TA 1, TA 3, TA 3.1.1, TA 4, TA 5, TA 5.mel., TA 5.3.3, FV 4.13.3, AS 1, AS 1.9.8, AS 1.17.1, AS 3
Albrecht, Georgius  TB 2
Allerup, Lauritz Albertin  5.2, 6.1
Amundsen, Leiv  1.6
Andersen, Per Thomas  7.3, TilBogen 133, FV 2
Andersen, Vilh.  FV 2.8.2
Angel(l), Albert  9.1
Angel(l), Judithe Castensdatter  Ded.fam. 35 og 36-37
Angel(l), Kirsten Marcusdatter  Ded.fam. 35
Angel(l), Lorentz Mortensen  AD
Angel(l), Maria Volqvartz  Ded.fam. 35
Angel(l), Peder Christian  Ded.fam. 35
Angel(l), Petter Lorenssøn  Ded.fam. 10
Angel(l), Rasmus  Ded.fam. 35 og 36-37
Angel(l), Rebecca  9.1, Ded.fam. 10
Apenes, Sverre Inge  1.7, 4.2, 9.2, TB 2.14.3
Appel, Charlotte  1.2 og passim i Innl., TB 10.24.4, AS, HT, HT 11
Arctander, Anna Petersdatter  Ded.fam. 36-37
Arctander, Niels  SW
Aristoteles  TA 2.24.1
Arndt, Johann  1.2, 3.2, 4.4, tit., Ded.fam., TB 4.7.2, TB 6.16.2, TB 8.19.3, TA 1.26.6, TA 1.30.9, TA 1.31.1, TA 7.10.1, TA 7.23.1, FV 2, FV 2.2.1, FV 2.4.2, FV 2.5.4, FV 2.8.1, FV 2.8.3, FV 2.11.3, AD
Arrebo, Anders  4.5, Ded.fam., TilBogen 59, TB 2.5.3, TB 3.mel., TB 3.5.3, TB 7.41.4, TA 4.23.5, TA 7.mel., TA 8.mel., TA 11.6.1, FV 1.5.2, FV 2.3.3, FV 5.mel.
Augustin (Aurelius Augustinus)  2.1, Sensur2.9, TB 7.23.4, TA 6.9.4
Axelsen, N.F.  1.6, 9.2
Bach, Johan Sebastian  DS 1.mel.
Bagger, Hans  3.1
Balslev, Birgitte  TA 1.31.1
Bang, Anton Chr.  TB 2.6.4, TB 2.14.3
Bang, Christen Staphensen  2.3, Ded.Jesp. 85-86, TB 1.1.3
Bang, Knud Sevaldsen  1.3, 2.3, Sensur1.2-5, Ded.Jesp., TB 6, TB 7, TB 9.5.2, TB 10, TA 3.5.6, TA 9.15.3, FV 2.11.3, FV 6
Bangfil, O.  9.1
Bannister, H.M.  FV 9.11.1
Beck-Friis, Regina  DS 1.mel.
Berg, Jens Andersen  1.5, 9.2
Berge, Rikard  6.1
Berggrav, Eivind  7.2, TB 2.10.3
Berle, Reidar Johan  9.2
Berling, Ernst Henrich  1.5, 9.2
Beyer, Edvard  7.3
Beyer, Harald  1.7, 7.2
Bircherod, Jens  1.2, Sensur1.2-5
Bjørn, Ole  3.1
Blume, Clemens  FV 9.11.1
Bockenhoffer, Dorothea  1.2, TilBogen
Bockenhoffer, Hans Philip  1.4
Bochenhoffer, Johan Philip  1.2, 9.2
Boethius, Anicius Manlius Severinus  TB 3.4.7-8, TA 12.8.5
Borchmand, Jacob  2.3
Bording, Anders  1.2, TB 1.mel., TB 2.8.3, TA 9.37.4, TA 12.8.5, FV 1.mel., FV 2.9.2, FV 7.14.5, FV 9.mel., AS 1.26.5, AS 2.mel., AS 3.mel., HT 8.mel., HT 11.mel.
Bornemann, Henrik  1.3, TB 5.1.6, TB 7, TB 9, TB 10, TA 1
Bornheinrich, Johan Jacob  1.4
Boyesen, Einar  1.6
Brahe, Tycho  TA 1.22.8
Brandt, Frederik  HT 1.mel., HT 2.mel.
Bredal, Erik  2.3
Bredal, Peter  2.3, 3.1, Ded. Jesp. 104
Brinck, Iver  9.1, HT 8.mel.
Broch, Anne Margrete  Ded.fam. 15, AD
Broch, Peder Christophersøn  Ded.fam. 3, 8 og 10, AD
Brochmand, Jesper  3.1, 3.2, 4.5, 6.1, 6.2, TB 1.1.3, TB 5.1.6, TB 6.18.6, FV 2.9.1, DS 2.21.6, AS 3.27.5
Brorson, H.A.  5.2, TA 3.1.1
Browning, Robert  M. 5.3
Bruland, Skirne Helg  TB 5.20.1
Brun, Friderich Jacobsen  1.2, 1.5, 9.2
Brunsmand, Johan  3.1, 5.2, 6.2, 9.1, tit., Ded.fam., TilBogen 2
Bruun, Niels W.  2.3
Bruun, Samuel Olsen  9.1
Brøndegaard, V.J.  TB 5.7.5, TA 11.6.1, FV 5.13.5, AS 1.9.9
Bull, Francis  7.2
Bull Ida  4.2
Bunyan, John  FV 2.11.3
Børdahl, Amund  Ded.Jesp.
Calvin, Jean  3.1, tit., Ded.fam., AS 1.12.5, AS 1.13.1 og 2, AS 2.10.1-2
Cappelen, J.W.  1.6
Carruthers, Mary  6.1
Cassube, Christian  1.2, 6.2, TB 7.mel., TB 10.mel., HT 5.mel.
Catull (G. Valerius Catullus)  TilBogen 80
Cervantes, Miguel de  2.4
Charlotta Amalia, dronning  FV 2.11.3
Chartier, Henri  2.4, Ded.fam.
Christensen, Anders  Ded.fam. 35
Christensen, Olav  9.4
Christian III  3.1
Christian IV  4.4
Christian V  1.2, 3.1, Ded.Jesp., TA 1.30.9
Christian VI  1.5
Cicero (M. Tullius Cicero)  TB 9.21.2
Claudianus, Andreas  1.4
Colclough, Stephen  1.3
Collett, John Peter  7.1
Curtius, Ernst Robert  Ded.Jesp. 21 og 87
Dass, Albert Christian  1.3, 7.1, Ded.Jesp.
Dass, Anders  1.2, 1.4, 4.2, 4.4, 5.3, 9.1, Sensur1.2-5, Sensur1.8, Ded.Jesp., Ded.fam., TB 2.27.3, FV 2.9.1, AD
Dass, Benjamin  9.1, Ded.fam. 32, 35 og 36-37
Dass, Jacob  Ded.fam. 17 og 32
Dass, Lars  AD
Dass, Maren  Ded.fam. 36-37
Dass, Margrete Andersdatter  Ded.fam., AD, SW
Dass, Pernille Pettersdatter  Ded.fam. 29 og 30
Dietrichson, Lorentz  7.1
Ditlewsen, N.C.  1.6, 1.7, 9.2, Sensur1
Dryden, John  1.3
Ducreux, Marie-Elisabeth  5.2
Edvardsen, Edvard  6.2, Ded.Jesp. 112, TB 1.8.4, TA 5.1.1
Eggertsdóttir, Margrét  1.1, FV 2, SW
Eichhorn, Daniel  1.4, tit.
Eisenstein, Elizabeth L.  1.3
Elling, Catharinus  6.2
Elster d.y., Kristian  7.1
Elster, Magli  6.1
Engelbretsdatter, Dorothe  1.2, 1.6, 3.2, 4.5, 6.2, 9.1, TilBogen, TilBogen 2 og 80, TA 2.mel., TA 2.13.3, TA 10.mel., TA 12, TA 12.17.5, FV 3.mel., FV 3.16.5, FV 4.13.3, AS 1, AS 1.9.8, AS 1.17.1, AS 3, AS 3.mel., HT 11.1.1, HT 11.4.3, HT 12.mel., AD
Engelhardt, Daniel  9.1
Engelsin, Rolf  5.3
Englund, Peter  2.4
Ennius, Quintus  7.1
Erasmus Roterodamus, Desiderius  4.4, tit., Ded.Jesp. 107 og 129, TB 6.8.3, TB 6.19.8, TA 10.8.1, TA 10.12.2
Erichsen, Andreas Emil, se Eriksen, Andreas Emil
Eriksen, Andreas Emil  1.1, 1.2, 1.3, 1.4, 1.5, 1.7, 7.1, 9.1, 9.2, 10, TilBogen 109, FV 2, AD
Erlingsson, Magnus V  HT 3
Falk (Falch), Anders AD
Falk (Falch), Anna  TB 6.39.7
Falk (Falch), Birgitte Henriksdatter  Ded.fam. 27 og 30, SW
Falk (Falch), Jacob  Ded.fam. 24
Falk (Falch), Jonas  Ded.fam. 36-37
Falk (Falch), Kirsten  Ded.fam. 36-37
Falk (Falch), Lauritz  Ded.fam. 36-37, SW
Falk (Falch), Maren  Ded.fam. 8 og 36-37, TB 6.39.7
Falk (Falch), Margrete  Ded.Jesp., Ded.fam. 36-37
Falk (Falch), Melchior  Ded.fam. 15 og 27
Falk (Falch), Peter  Ded.fam. 36-37
Falkener, Adrian Rockertsen  TB 6.39.7
Falster, Christian  TilBogen
Fet, Jostein  1.3, 1.5, 4.4, 4.5, TB 2, TB 2.13.1-2, TB 3, TB 4, TB 4.13.1, TA 9.3.4
Fink-Jensen, Morten  3.1, TB 10.24.4, AS
Fogel, Christopher  9.3
Fossen, Anders Bjarne  TB 6.5.4
Francke, August Hermann  6.2
Frederik II  4.4
Frederik III  5.3
Frederik IV  1.5, 4.3
Frescobaldi, Girolamo  DS 1.mel.
Frymer-Kensky, Tikva  TB 6.9.3
Galilei, Galileo  TA 1.22.8
Garstein, Oskar  TB 2.14.3
Gates, Bill  1.3
Genette, Gérard  Ded.Jesp., Ded.fam.
Gerhard, Johann  ÆV
Gerhardt, Paul  5.3
Gessner, Christian Friedrich  1.4
Gilmont, Jean-François  2.4
Gjedde, Knut  Ded.Jesp.
Gjerdeth (Giærde), Anders Andersen  9.1
Gjerdeth, Ravald Andersen  9.1
Glebe-Møller, Jens  3.1, AS 1.12.5
Glenthøj, Johannes  FV 2
Godiche, Andreas Hartvig  1.5, 9.2, TilBogen
Godiche, Jørgen Matthiasen  1.2, 1.5
Godsen, Jens FV  2.11.3
Gran, Gerhard  1.7
Green, Ian  2.2
Greg, W.W.  10
Greger, Niels Jonssøn  Ded.fam. 30
Griffenfeld, Peter Schumacher  1.2, HT 3
Grønli, Oddvar  Ded.fam. 35, SW
Grubbe, Diderik  1.3
Gryphius, Andreas  TA 5
Gutenberg, Johann  1.3
Guttormsson, Loftur  2.3, Ded.fam.
Hagen, Rune Blix  3.1, TB 2.10.3, TB 2.17.1
Hagemann, Sonja  Ded.Jesp. 39
Haile, H.G.  2.2
Hambræus, Bengt  DS 1.mel.
Hammerschmid, Andreas 5.3
Hansen, Erland  3.1
Hansen, Georg  2.3
Hansen, Hans Olaf  7.1
Hansen, Ivar Roger  1.7, 4.5, 6.2, TB 2, TB 6.mel., TB 7.mel., TB 8.mel., TB 9.mel., TB 10.mel., TA 4.mel., TA 5.mel., TA 7.mel., TA 8.mel., FV 2, FV 2.mel., FV 3.mel., AS 1, HT 1.mel., HT 2.mel., HT 3.mel., HT 4.mel.
Hansen, Jesper  Ded.Jesp.
Hansen, Kåre  1.2, 3.1, 7.3, Sensur2.8, Ded.Jesp., Ded.fam. 3 og 40, TB 4, TB 6, TA 1.22.8, AD, SW
Hansen, Paul Botten  9.1
Hardenbeck, Ambrosius  4.5
Hauan, Marit Anne  TB 2.14.3
Heffermehl, A.V.  2.3
Hegelund, Peder  TA 7.mel.
Heggelund, Kjell  1.7, 7.3, 9.2
Heitmann, Johan  1.4
Hemmingsen, Niels  4.4
Hernes, Asbjørn  6.2
Herodot TB  6.19.8, TA 10.12.2
Heuch, Halvor  DS 2.12.3
Hippolytos  TA 9.43.4
Hiørring, Anders  Ded.fam., TB 1.1.3, FV 2.11.3
Hjelde, Oddmund  Sensur2.9
Hobro, Ambjør Marie Jensdatter  1.5, 9.2
Hoffkuntz, Christian  Ded.fam., TB 5, TB 6
Holberg, Ludvig  1.4, Ded.Jesp. 14-15, TB 1.25.1, TB 6.34.1, TA 1. 22.8
Holck, Oluf  6.2
Holm, Edvard  1.2
Holter, Stig Wernø FV2.tit.
Holtzberg, Johan Petersen  1.5, 9.2, ÆV
Holwein, Christ. Fridr.  9.3
Homer  7.1, TB 6.9.6
Horats (Q. Horatius Flaccus)  Sensur1.2-5, FV 2.8.2, FV 8.10.6
Hornbech, Christian Bernhard  9.1
Horrebow, Peter TA  1.22.8
Horsens, Jacob Albretssøn  TB 4
Horstbøll, Henrik  1.2, 1.5, 2.3, 2.4, Sensur2.19
Hovden, Anders  FV 2
Høpfner, Johan Jørgen  1.5, 9.4
Ild, Samuel Jensen  1.2, 4.4, AD
Ilsøe, Harald  1.2, 1.3, 1.4, 1.5
Imsen, Steinar  TB 7.11.3, TB 7.11.5, TB 7.12.4
Jacobsen, Gunnar  1.5
Jakobsen, Alfred  8.1, TB 3.21.6, TB 6.1.8. TB 7.45.3, TB 8.4.6, TB 9.1.4, TB 10.20.4, TB 10.22.4, TA 1.30.8, TA 1.33.6, TA 1.33.8, TA 2.25.8, TA 4.8.6, TB 4.17.4, FV 1.2.4, FV 2.4.3, FV 5.17.6, FV 6.6.14, FV 6.12.3, FV 8.8.9, AS 1.23.5, AS 1.34.3
Jakobsen, Mikal  Ded.fam. 3
Jan III Sobieski, konge  FV 3.18.2
Jensen, Gustav  1.7, 7.2, FV 2
Jersild, Margareta  6.2
Jespersen, Peder  1.1, 1.2, 1.4, 2.4, 9.1, Ded.Jesp., Ded.fam., ÆV
Johannesen, Bergens-forlegger  1.6, 9.2, Ded.fam.
Johansson, Egil  2.4
Julia, Dominique  2.2
Jæger, Henrik  7.1
Jørgensen, A.D.  1.2
Kelly, J.N.D.  TA 5.1.6
Kepler, Johannes  TA 1.23.6
Kier, Anders Jensen  2.3
Kildahl, Jørgen  1.6, 9.2, Sensur1
Kingo, Thomas  1.1, 1.2, 1.6, 4.5, 5.3, 6.2, 9.1, TilBogen, TilBogen 2, TB 2.1.3, TB 2.5.3, TB 2.6.4, TB 2.8.3, TB 2.9.2, TB 3.5.3, TB 6.9.8, TB 7.43.4, TB 8.1.1, TB 8.17.4, TB 10.27.3, TA 1.mel., TA 1.30.1, TA 1.31.1, TA 2.14.8, TA 3.mel., TA 4.mel., TA 5.1.1, TA 5.18.6, TA 8.mel., TA 11.5.5, TA 12.8.5, TA 12.9.5, FV 1.2.1, FV 1.17.2, FV 2.4.3, FV 2.9.1, FV 2.10.2, FV 2.10.3, FV 3.mel., FV 4.15.2, FV 5.mel., FV 7.mel., DS 1.9.8, AS 1.1.1, AS 1.1.6, AS 1.1.7, AS 3.4.4, HT 9.mel., HT 12.6.2, AD 39, AD 44
Kiøge, Peder Nielsøn  6.2
Kjerviig, Peder Halvorsen  9.1
Kjær, Iver FV  9.18.6
Knox, Dilwyn  FV 7.7.1
Knudsen, J.M.  1.6, 9.2
Knudsen, Ole  2.3
Kolsrud, Oluf  Sensur2.8
Kopernikus, Nikolaus  TA 1.22.8
Kornerup, Bjørn  Sensur2.24
Kothert, Christopher  1.5, 9.2
Krog, Peder  1.2, 1.3, 4.2, Sensur1.8, Sensur2.18-18, TB 3.2.8, TB 3.25.7, AD, AD 43, AD 79
Krummacher, Hans-Henrik  6.1
Kruse, Johan  1.5
Lamprecht, Martin  5.3
Landstad, M.B.  1.7, TB 1, TA 3, TA 4, TA 5, TA 9, AS 1
Langhoff, Johan Henrik  1.5
Langslet, Lars Roar  7.3
Larsdatter, Elisabeth  SW
Larsen, Joakim  2.3, 6.1
Lauvstad, Hanne  1.2, 7.3
Leaver, Robin A.  5.2
Lee, Harper  6.1
Lehrer, Tom  1.3
Lellinge, Peder Nielsøn  Sensur1.2-5
Leonora Christina, prinsesse, g. Ulfeldt  FV 2.10.3
Leth, Hans  Ded.Jesp.
Lie, Hallvard  Ded.Jesp., TilBogen
Lintrup, Søren  1.2
Lombnæs, Andreas  FV 2
Love, Harold  1.3
Luckander, Hinrich  9.3
Lully, Jean Baptiste  HT 9.mel.
Lund, A.  9.1
Luther, Martin  2.2, 2.3, 3.1, 3.2, 4.3, 4.4, 4.5, 5.2, 6.1, passim i linjekomm.
Lydersen, Hans Stewener  Ded.fam.
Lynge, H.H.J.  1.6, 9.2
Lynov, Ove  1.2, 1.4, 1.5, 6.2, 9.2, 10, tit., Ded.fam. 36-37, TilBogen, TA 8.13.4, HT 9.mel.
Lyons, Martin 2.4
Lyster, Jens  TA 8.mel.
Laale, Peder  TA 5.19.2, FV 9.18.6
Malling, Anders  1.2, 4.5, TB 3.mel., TB 4.mel., TA, TA 1.mel., TA 3.mel., TA 3.1.1, TA 4.mel., TA 8.mel., TA 12.9.5, FV 2, FV 2.4.2, FV 5.mel., AS 1.mel.
Markussen, Ingrid  1.3, HT
Martin fra Tour  tit.
Martini, Johan Sebastian  1.5
Marvell, Andrew  1.3
Mathesius, Johannes  HT
Matzen, Henning  Sensur1
Mau, E.  FV 8.5.5
McMullen, Dianne Marie  6.2
Medelby, Povel Andersen  4.5
Melanchthon, Philipp  tit.
Menander  TB 6.38.5-6
Menius, Justus  HT
Midbøe, Hans  1.1, 3.1, 7.2, 8.1, 9.1, Ded.Jesp., TA 5, FV 9.mel.
Moe, Oscar  2.3, Ded.Jesp. 39
Mogensen, Margit  2.3
Mogenssøn, Hans  TA
Monteverdi, Claudio  DS 2.mel.
Moth, Matthias  TB 1.13.3
Munthe, Ludvig  2.3, TB 1.1.3
Muribø, Elias  7.1
Müller, Heinrich  4.3, 4.5, TB 2.25.1, TB 5.20.1, TB 8.9.3, TB 8.13.5, TB 11.4.3
Møller, Niels Hansen  1.5, 9.2
Møller, Peder  4.3, HT 11.4.3
Naur, Elias  2.4, 4.5, 6.2, 9.1, TilBogen 2, TB 5.20.1, TA 4.1.3, TA 6.2.2, TA 8.4.3, TA 8.16.1, FV 2, FV 2.9.1, AS 1.12.7, AD 30, AD 44
Nerhus, Hans  Ded.fam. 35, SW
Newton, Isaac  TA 1.22.8
Nielsen, Erik A.  5.3, 6.2, Ded.fam., TB 1.4.4, TB 3.10.2, TB 5.18.7, TB 6.31.1, TB 7.23.4, TB 8.1.1, TA 1.22.1, TA 1.31.1, TA 3, TA 5.1.3, FV 1.17.2, FV 2.2.2, FV 2.4.3, FV 2.5.4, FV 2.9.1, FV 2.10.3, FV 6.19.7, FV 7.9.1, DS 1.12.2, AS 1.6.1, AS 1.6.3, AS 2.5.2, AS 2.6.1, HT 11.4.3
Nielsen, Lauritz  4.1
Nielsen, Villads  5.1
Nielssøn, Tyge  1.1, 2.3
Nissen, A.T.  1.6, 9.2, Sensur1, Sensur2
Norvin, William  1.2, 3.1, HT 1.8.4
Nyerup, Rasmus  7.1
Nyrop, Camillus  1.2, 1.5
Nysted, Ole Hansen  1.3, 2.4
Næss, Hans Eyvind  TB 1.23.1, TB 2.10.3, TB 2.16.1, TB 5
Nørvig, Peder  1.5, 9.2, TilBogen
O'Connell, Sheila  TB 1.1.3
Ofvid, Peder Matthissøn  5.2, 6.2
Ólafsson, Stefán  1.1, 9.1
Ong, Walter J.  1.4, 5.1
Opitz, Martin  9.1
Origenes  TB 7.23.4
Ovid (P. Ovidius Naso)  Ded.Jesp. 16, TilBogen, TilBogen 2, 9 og 22, TB 6.12.5, AS 2.23.6
Palladius, Peder  TB 2.3.3
Paracelsus TB  2.17.1
Paschasius Radbertus AS 2.10.5
Pasor, Georg AS  1.12.7
Paulli, Daniel  TB 2.mel.
Paulsen, Ove  4.5
Paulus, apostelen  2.1
Pedersen, Jens  TilBogen, HT 8.mel.
Pedersen, Mogens  FV 5.mel.
Pedersøn, Christiern  4.4, Sensur2.19
Peters, Albrecht  2.1, TB 1, TB 2, TB 3, TB 4, TB 5, TB 6, TB 7, TB 8, TB 9, TB 10, TA, FV 2, FV 3, FV 4, FV 5, FV 6, FV 7, FV 8, DS, AS, HT
Petersen, Richard  5.3
Pfefferkorn, Oliver  4.5
Plautus (T. Maccius Plautus)  TB 6.34.1
Pleijel, Hilding  4.3, HT
Pontoppidan d.e., Erik  2.3
Pope, Alexander  1.3
Pownol, Nathanael  TB 6.16.2
Praetorius, Michael  DS 1.mel.
Prudentius (Aurelius Prudentius Clemens)  TB 9.21.2, TA 7.mel.
Rachløw, Jesper  6.2, TilBogen 2
Ramus, Joachim Fr.  1.4
Ramus, Jonas  1.4
Randulf, Nils  TilBogen 80
Ravn, Hans Mikkelsen  9.1
Ravn, Lucia  Ded.fam. 22, AD
Reenberg, Tøger  9.1
Reichborn-Kjennerud, Ingjald  TB 2.16.1, TB 2.17.1
Reimer, H.  HT 8.mel.
Reravius, Rasmus Hansen  HT
Resen, Hans Poulsen  2.3, 4.4, 6.1, 6.2, Sensur1.2-5, Sensur2.19, Ded.Jesp. 39, Ded.fam. 39, TB 9, TA, FV 2.7.1, FV 2.11.3, HT
Richter, Gerhard  HT
Ringwald, Bartholomæus  HT 7.mel.
Rist, Johann  5.3, 6.1, Ded.fam., HT 8.mel., HT 10.mel., ÆV
Rosenkilde, Volmer  4.4
Rostgaard, Frederik  1.2, 9.1
Rostoch, Mads Pedersen  Sensur1.2-5, Ded.fam., TB 4, TB 9
Rotmer, Herman Henrich  1.5, 9.2
Rowland, Ingrid D.  AS 2.23.6
Rynning, Paul E.  6.2
Rørdam, Holger Fr.  TB 6.8.3
Røtvold, Øystein Angell  Ded.fam., TB 6.39.7
Sandmo, Erling  TB 5
Sandnes, Jørn  TB 5
Schandrup, Jacob Knudsen  5.2
Scheffer, J.A.  TA 5.mel.
Scheiber, Alexander  5.2
Schiørring, Niels  6.2, passim
Schmedtgen, Joachim  1.2, 1.5
Schmidt, Olaus  ÆV
Schøning, Gerhard  9.2, TilBogen 59
Seip, Anne-Lise  1.7, 7.1
Seip, Didrik Arup  1.5, 1.7, 8.1, 9.1, Ded.fam. 36-37
Sejersted, Jørgen  FV 2, FV 2.mel.
Sellevold, A.  1.6
Seneca (L. Annaeus Seneca)  TB 5.20.1
Shakespeare, William  DS 1.mel.
Skautrup, Peter  8.1, passim
Skjelbred, Ann Helene Bolstad  2.4, TB 3
Skjelbred, Dagrun  5.1
Skougaard, Jonas  9.2
Skaar, J.N.  TB 3.mel.
Sommer, Lauritz  5.2, 6.1, HT 8.mel.
Sophie Amalie, dronning  5.3
Spang-Hansen, Ebbe  TA 1.22.8
Spener, Philipp  Sensur2.16-17
Steenbuch, Hans  4.1, Sensur1, Sensur2.24
Sthen, Hans Christensen  4.5, 6.2, TilBogen, TB 1.mel., TB 2.6.4, TB 3.4.7-8, TB 4.mel., TA 1.mel., TA 8.mel., TA 12.9.5, FV 5.mel., AS 2.1.5
Støylen, Bernt  TA 4, TA 12.9.5, AS 1
Sunde, Jørn Øyrehagen  TB 2
Svane, Hans  4.4
Svare, Lars Nielsen  1.5, 9.4
Svarstad, Christianne Undset  1.2, Ded.fam. 35
Svegning, Peder Oluffsøn  6.2
Svendsen Ottense, Rasmus  5.2
Syv, Peder  4.3, 5.3, 9.1, Ded.Jesp. 22, TB 1.9.4, TB 6.mel., TB 6.8.3, TB 6.15.8, TB 6.20.8, TB 6.23.4, TB 6.26.1-2, TB 7.8.6, TB 7.29.4, TB 7.32.6, TB 7.33.4, TB 7.35.1, TB 7.35.6, TB 8.23.1, TB 9.9.1, TB 9.11.5, TA 4.5.2, TA 9.5.2, TA 9.8.3, TA 11.18.1, FV 1.1.4, FV 6.1.14, FV 7.14.5, DS 1.12.4, AS 1.33.8
Sønderholm, Erik  TB 6.8.3
Sørensen, John Kousgård  FV 9.18.6
Tasso, Torquato  DS 2.mel.
Taussen, Hans  HT
Tellefsen, organist  9.1
Terkelsen, Søren  5.3, 6.2, TA 9.mel., HT 8.mel., AD 39
Tertullian (Q. Septimius Florens Tertullianus)  2.1, TB 6.8.3
Thilemann, Mogens Petersen  Ded.fam. 8
Thomas a Kempis  SW 3
Thomessøn, Michel 1.5
Thomissøn, Hans  4.5, 6.1, TB 8.mel., TB 9.mel., TA, TA 1.mel., TA 3.7.6, TA 7.mel., FV 7.mel., AS 1.mel., AS 3.5.7
Thomsen, Ejnar  TB 6.8.3, FV 2.9.2
Tollefsen, Jacob  1.6, 9.2, Ded.fam.
Troels-Lund, Troels  TilBogen 109, TB 7.31.1
Tveit, Knut  2.4, Ded.fam.
Tveterås, Harald  1.5, 1.6
Tvilling, Søren Hansen  TB 6.mel.
Tönnies, Ferdinand  4.3
Ulrike Eleonore, prinsesse  5.3
Valen-Sendstad, Fartein  FV 2
Vassenden, Eirik  FV 2, FV 2.mel.
Vejle, Jacob Madsen  HT 5.mel.
Vergil (P. Vergilius Maro)  TB 6.9.6, TB 7.41.4, FV 9.mel.
Vinding, Elisabeth Mikkelsdatter  AD
Vliet, Rietje van  2.4
Vogt, Helle  TB 6
Volqvartz, Marcus  1.2, 1.4, 9.1, Ded.fam. 8 og 29, TB 6.39.7, HT 12.6.2
Wandal, Hans  3.1, 4.5, Ded.Jesp., AS 1.12.5
Wandal, Peder  TA 1.37.3, HT
Watnås, Ivar  9.1
Wedemann, Wilhelm  1.5
Wegner, Thomas Cortsen  2.3
Welhaven, Johan Sebastian  1.6, 1.7, 7.1, TA 3, FV 2, AS 1
Wergeland, Henrik  1.6
Wering, Christian  5.3
Wetteland, T.  1.6, 9.2, Sensur2, Ded.Jesp., Ded.fam.
Wibe, Ditlev  Ded.Jesp.
Wiby, Christen Jensen  5.2
Wiesener, Anthon Mohr  1.5
Williams, Franklin B.  ÆV
Winding, Jens Christensen  1.5
Winge, Harald  TB 7.11.3, TB 7.11.5, TB 7.12.4
Wingaard, Mogens  FV 3.18.1
Wirtmand, Dorothea Nielsdatter  SW
Wirtmand, Jacob  SW
Wirtmand, Maren   Ded.fam. 35
Wirtmand, Steen  1.2, 1.3, 1.4, 6.1, 8.1, 9.1, Sensur1.2-5, Ded.fam. 3, TB 6.40.7, TA 3.4.1, HT 12.6.2, SW
With, Dorothea Elisabeth  9.1
Wittmann, Reinhard  6.1
Zwingli, Ulrich  AS 2.10.1-2
Oehlenschläger, Adam  TB 5.mel.
Øverland, Arnulf  HT
Øvinsen, Jo  9.1
Aalborg, Niels Mikkelsen  1.2
Aarnes, Sigurd Aa.  Sensur2.16-17
Aasen, Ivar  Ded.Jesp. 108, TB 5.24.7, TB 7.8.6, TB 8.4.5
Aaskow, J.L.  5.1, tit., Sensur1.2-5, TB 4, TB 4.1, TB 5, TB 7, TB 7.45.6, TB 9.2.3-5, TB 9.5.2, FV 2, FV 7.6.4, FV 9.tit., DS 1.5.7, DS 1.8.5
Aasmundtveit, Anne Kristin FV 2.tit.


Bibelsteder

Registeret viser til innledningen ved avsnittsnummer (f.eks. 6.2) og til linjekommentaren med referanse til verkdel, sang-, strofe- og versnummer. Eksempler: «FV 9.9.2» viser til kommentaren til Fadervårs niende sang, strofe 9, vers 2. «TB 3.tit.» viser til overskriften (tittelen) på den tredje sangen til de ti bud, dvs. kommentaren til denne. Ved henvisning til prosatekst og ikke-strofiske dikt brukes kun forkortelse: «Ded.fam.» viser til dedikasjonen til familien og sognet. Se ellers listen over forkortelser.
1 Mos
1-5TB 6.10.1
1.1FV 9.12.7
1.2TA 3.3.1
1.6TA 1.22.1
1.9TA 1.26.4
1.17TA 1.22.4
1.27TA 9.3.3, DS 2.2.2
2.3TA 1.36.6
2.6TA 2.40.3
2.7TA 1.37.7-8, TA 11.15.5, FV 2.1.3, FV 9.10.7
2.8SW 42
2.17TB 6.3.4
2.19DS 2.2.3
2.21-24TB 10.8.5
2.21-22FV 9.9.3
2.21TA 9.4.1
2.24AS 2.14.5-6
3TB 6.36.1, TB 8.9.4, TA 5.16.4, TA 10.9.1
3.4-5TB 2.23.1
3.6AS 1.8.1
3.7TB 6.3.4
3.13TB 6.36.7, TB 8.13.1
3.14TA 4.21.7, TA 5.9.1
3.15TA 5.9.4, FV 3.3.4
3.16HT 5.5.3
3.17AS 1.8.2
3.19TB 6.24.8, TB 7.35.1, TB 7.38.4
3.22TA 10.14.4
3.23AS 1.8.4
4.8TB 5.1.4
4.9-10AS 2.5.6
4.10TB 5.4.3
4.11TB 5.4.5
4.12TB 5.6.3
4.13AS 2.6.4
4.23-24TB 5.3.7
5.27TA 11.18.7
6.5TB 6.10.2
6.8TA 10.5.3
6.9TA 8.20.2
6.11TB 6.10.2
6.12AS 1.9.4
6.13FV 9.10.7
7.1-2TA 9.10.1
7.15AS 1.5.6
7.22TA 37.7-8
8.5FV 8.11.9, FV 8.12.2
8.6-7FV 5.8.5, FV 6.3.5
8.7-8TA 4.4.3
8.10-11TA 8.21.1
9.12-14AS 2.18.2
9.22-25TB 4.8.1
11-25TB 1.24.1
13.16FV 6.2.5-6
14.8TA 9.32.1
15.5FV 6.2.7, FV 7.7.5, AS 2.17.5-6
16.1HT 5.6.1
17.7-9:FV 7.7.4
17.7AS 1.6.1
17.9-11DS 1.12.2
17.10AS 2.18.3
17.12AS 1.6.1
17.15-20FV 7.7.5
18.6TB 7.11.3
18.20TB 6.4.2, TA 10.7.1
18.27FV 9.21.3
19.16-24TA 9.25.3
19.20TA 9.32.3
19.22TA 9.32.2
19.30-38TB 6.2.6
22.1FV 7.6.4
22.11-12FV 4.17.3
22.16-17AS 2.17.5-6
26.4AS 2.17.5-6
27HT 8.3.2
27.29FV 1.5.5
28.14FV 6.2.5-6, AS 2.17.5-6
28.16AS 1.18.9
29.11TA 12.12.3
29.30TA 12.12.3
29.34AD 36
31.26TA 4.2.2
32.12FV 6.1.14
32.24-25TA 11.18.2
35.19-20TA 12.12.3
37TB 7.26.4
38.9-10TB 6.4.5
39TB 10.7.1
39.8TB 10.7.4
39.9TB 10.8.1, TB 10.9.1
41.5-7TB 9.20.1
41.17-21TA 4.17.1
41.27TB 9.20.1
45.24TB 4.34.4
46TB 7.26.4
49.9TA 5.1.3
2 Mos
2.23TA 7.24.3
3.2-3AS 2.12.5
3.6-7TB 7.26.6
3.6TB 5.23.8
3.8SW 63
3.22TB 7.23.4, TB 7.27.3
4.2-4FV 5.25.2
4.4-5AS 2.18.1
5.20-21TB 7.26.6
6.6TB 7.26.5
9.25TB 4.8.4
11.2TB 7.23.4
12.1-11AS 1.3.1
12.35TB 7.23.4
12.40TB 7.26.4
13.9AD 9
13.16AD 9
14DS 1.21.5
14.1-4FV 9.13.1
14.22TA 1.18.1, DS 1.21.6
14.26-28FV 9.13.7
15.7FV 8.10.4
15.20-21TB 6.18.6
16Ded.Jesp. 59-60
16.14-15AS 1.1.7
16.18HT 5.7.2
16.31TA 1.20.6
17.6TA 1.18.4
19-20TB 10.1.1
20.2-3TB 1.tit., TB 1.6.3-4
20.3-17TB 1.3.4
20.4-6TB 1.8.4
20.7TB 2.tit.
20.8-11TB 3.tit.
20.11TA 1.36.6
20.12TB 4.tit.
20.13TB 5.tit.
20.14TB 6.tit.
20.15TB 7.tit.
20.16TB 8.tit.
20.17TB 9.tit., 10.innl., 10.tit.
20.23TB 1.13.1
21-27TB 1.24.2
21.15-17TB 4.4.1
21.24TB 5.5.1
21.35TB 10.26.2
22.1TB 7.3.6
22.5TB 10.22.1
22.16TB 6.3.3
22.194.4, TB 6.2.8
22.25TB 9.17.5
23.6TA 4.8.7
25.17AS 3.8.3
26.7FV 7.12.2
28.2FV 3.16.3
28.43FV 3.16.3
31.13-17TB 3.1.4
31.14TB 3.10.7
31.18AS 3.14.6
32FV 5.18.4
32.15-16TB 1.4.1-2
35.2TB 3.10.7
34.5TB 8.7.4
3 Mos
5.25TA 10.7.4
16AS 2.5.2
16.9TB 5.22.8
18.6TB 6.2.6
18.23TB 6.2.8
19.18HT 12.2.3
19.32HT 10.1.3
20.10TB 6.2.4
20.13TB 6.4.2
24.20TB 5.5.1
25.18TB 2.1.4
26.4AS 3.15.3
26.26FV 5.6.4
4 Mos
1.4Ded.fam.
1.49AD 36
5.21TB 6.42.3
11.2TA 7.24.2
11.4-6TB 7.27.4
17.8TA 4.20.5
19.15TB 6.20.2
20.8TA 1.18.4
21.7TA 7.24.2
23.10AS 2.17.5-6
23.20TA 7.7.4, AS 1.16.2
35.11TB 5.12.6
35.22-29TB 5.12.1
5 Mos
4.19TB 1.12.2
4.28TB 1.8.4, FV 1.8.2
6Ded.fam.
6.2Ded.fam.
6.7AD 3-4
6.8AD 9
7.9TB 7.23.2
8.3FV 4.10.1
8.6HT 6.3.2
10.14TA 1.2.2
11.18AD 9
17.3TB 1.12.2
18.10-11TB 2.11.1-2
19.16-18TB 8.3.2
19.18-19TB 8.4.4
19.21TB 5.5.1, 8.6.5
20.4FV 7.20.1
21.18TB 4.4.1
23.2TB 6.29.1
23.20TA 7.1.3
23.25TB 10.21.5
25.4HT 2.3.1
27.2-8Ded.Jesp. 80
27.17TB 10.22.5
28.15-68TB 3.21.10
28.15TB 3.20.9-10
28.36TB 1.8.4, TA 9.5.2, FV 1.8.2
28.54TB 1.8.4, FV 1.8.2
29.17TB 1.8.4, TB 1.13.1, FV 1.8.2
30.14TA 1.1.4
32.13-15FV 5.19.1
32.14FV 5.13.3
32.18TA 1.4.9
33.3FV 6.11.8
33.26DS 1.20.8
Jos
1.8AD 2
3.14-17TA 1.19.1
7.21-25TB 9.13.5
Dom
2.17HT 7.1.2
4.21SW 62
6.9TA 12.11.3
6.36-40AS 2.17.1
9.13TB 8.3.5
11.30-40TilBogen 133
13.24-16TB 6.7.2
14.5-6TA 5.9.1, FV 7.20.5, FV 9.17.3
14.18TB 7.28.6
15.15-16AS 2.17.3
15.15FV 9.17.6
15.19TA 3.11.1
16.1TB 6.7.4
16.3TA 4.18.2
16.12TB 6.3.8
16.16TB 6.7.5
16.19TB 6.7.4
16.20FV 9.18.4
16.21TB 6.7.7
19-20TB 6.9.1
19.2TB 6.9.3
1 Sam
9.16FV 9.9.1
10.1FV 9.9.1
11.15FV 9.9.1
13.14TA 10.20.1
15.28TA 7.24.1
17.10TA 5.10.3
17.31-54TA 5.10.1
17.49TA 5.10.2
17.50-51TB 8.5.7
22.18TB 8.19.6
24TA 2.35.5
25FV 4.6.3
25.37FV 4.6.3
28.8TB 2.10.4
2 Sam
4.4TA 11.17.4
7TB 3.18.2
7.25FV 4.16.5
11-12TB 6.6.6
12.1-4TilBogen 119
12.18TA 12.12.5
15.12TB 8.19.1
15-18TB 10.14.1
15.6TB 10.14.1, TB 10.15.1
16.4TB 8.19.7
17.23TB 8.19.1
18TB 4.7.2
18.9TB 10.14.6
18.14TB 10.14.1
19.29TB 8.19.3
23.13-17TB 9.10.1
1 Kong
1.52TA 9.19.4
10.1-13TB 3.17.1
14.15FV 4.9.5
16.23TB 4.24.3
17.24TB 4.26.2
18.4TA 9.36.3
19.18TA 9.18.4
20.35-43DS 1.30.1
20.39DS 1.31.1
20.40DS 1.32.2
21TB 9.5.2
22.22TA 10.18.4
22.35-38TB 4.25.4
2 Kong
2.11TA 12.13.3
2.15-17TA 12.13.3
5.14DS 1.5.3
6.6DS 1.21.3-4
6.28FV 5.4.4
9.33-37TB 4.24.4
17.16DS 2.2.2
18.27FV 5.4.7
23.5TB 1.12.2
1 Krøn
17TB 3.18.2
29.11FV 9.1.4
29.12FV 9.23.3
2 Krøn
19.6TA 4.7.3
28.21TB 6.18.3
Est
1.1FV 9.5.3
1.22FV 9.5.2
3.13FV 9.5.2
8.5FV 9.5.2
Job
2.4TB 1.10.3, TB 3.21.6
3.1TB 6.14.1-2
3.2-3FV 4.6.1
3.11FV 4.6.5
3.16FV 4.6.5
10.9FV 9.10.7
10.18TB 10.12.5
13.23-26Ded.fam.
14.4DS 7.1-2
14.7-9TA 11.7.3
19.29FV 5.7.2
21.26TA 4.21.7
25.4TB 4.27.4, FV 6.3.3
29.12FV 8.16.5
29.13FV 8.16.7-8
29.15FV 8.16.3
29.16FV 8.16.6
34.15FV 6.12.9
38.8TA 1.35.4
40.6TB 5.17.4
Sal
1.1AS 3.25.6
1.4-5TA 9.37.4, FV 1.6.4, FV 8.13.9
2.9FV 1.14.5
7.10FV 4.2.1, DS 1.6.3
8.1FV 2.1.2
8.3FV 2.9.2
8.4TA 1.25.3
8.7TA 1.20.1
8.10FV 2.1.2
9.18TB 4.5.4, DS 2.24.6
10.4TA 10.17.1
10.7TB 8.13.4
11.4TA 2.3.4
11.6FV 9.11.1
15.1-5TB 9.17.2-3
15.1-3TB 8.29.5
16.10FV 9.10.5
16.11TA 2.40.5
17.8TB 10.28.6
18.3FV 1.9.4
18.6TA 2.36.7
18.11TA 1.34.2
18.22-24FV 1.14.4
18.22AS 3.29.3
18.26-27TB 9.18.5
19.2TB 5.3.4
20.5FV 9.19.2
21.12FV 3.5.2
22.5FV 1.15.3
22.84.4, TA 7.27.4
22.30TB 1.8.3
23.3AS 2.20.7
24.2TA 1.26.4
24.3-4TB 8.29.1
24.8TA 2.29.6
25.4TA 1.34.1
25.15TB 6.34.1
26.3TA 9.44.2
26.8TA 9.44.1
27.4TB 3.18.2
27.11TB 3.19.10, FV 1.5.4, SW 50
29.5-6TA 1.19.5
32.4TA 5.17.4, AS 3.4.4
33.8FV 1.14.3
33.13-15FV 1.13.3
34.2TA 1.41.5, FV 1.17.5
34.13-14TB 8.22.5
37.8AS 3.21.4
37.14TB 9.9.6
40.2-3FV 6.9.6
40.8-9AD 28
42.3TB 2.29.1, FV 4.10.1
43.4TA 6.13.4
44.8FV 3.5.6
45TA 1.mel.
45.1-22.4
45.9FV 1.10.5
46.8AS 3.5.7
50.15TB 2.innl.
50.23FV 2.15.1
51.7DS 1.7.8
51.19AS 3.20.5
52.1TB 8.19.3
55.6AS 3.5.5
55.7TB 8.16.6
55.23TA 12.3.5, FV 8.12.5
56.9HT 11.4.4
58.4-5TB 8.9.4
58.9FV 4.6.5
63.2TB 2.29.1
63.6FV 2.2.2
64.3-4TB 8.12.5
65.12FV 5.15.5
66FV 2.innl.
67.7FV 5.15.4
68.22TA 5.9.4
69.15AS 3.27.3
69.29AS 3.8.4
71Ded.fam.
71.6TB 2.30.4
72.8TA 2.13.3, DS 1.2.3, DS 1.20.5
75.7FV 8.8.5
75.9TA 8.24.4
77 14-19TA 1.17.1
77.20TA 1.33.8, DS 1.20.7
78.15-16TA 1.18.4
78.25AS 1.1.7
80.4TA 12.15.6
85.10FV 8.16.1
86.8TB 1.11.4
88.13TA 11.19.1
89.6TA 1.25.8-9
89.21TA 10.20.4
89.52TA 2.5.8
89.53TA 12.18.6
90.1-2FV 5.34.5
90.2FV 2.5.2
90.4TA 12.7.4
92.2FV 2.2.1
92.10TA 9.39.2
94.17-19TA 11.9.2
94.19TA 8.19.4
95.3TA 9.16.4
95.6FV 1..8.2, AS 3.19.8
96.3FV 2.1.4
96.11-12TA 3.9.6
97.10FV 2.14.1
98.8TA 3.9.6
102Ded.Jesp. 79
102.2AS 3.26.5
102.3TB 8.8.3
102.19Ded.fam.
103.13FV 1.15.5
103.20-21FV 4.23.1-2
104FV 5.mel.
104.3TA 1.34.2
104.7AS 3.4.8
105.40AS 1.2.9
107.4-7FV 7.22.2
107.9TA 2.8.1
107.14-16TA 5.6.4
107.23-24TA 1.32.3
107.26FV 2.2.3
107.28-29TA 1.17.4
109.9-10FV 5.5.5
110.1TA 5.9.2
110.7TA 5.20.1
113.2Ded.fam.
115.18Ded.fam.
118.22TA 2.21.5
118.25Ded.fam.
119.11TA 9.27.2
119.19FV 1.14.1
119.33FV 2.13.5
119.35SW 50
119.101TB 3.19.10
119.103TB 3.2.10
120.2-5TB 8.17.6
120.3-4TB 8.12.1, TB 8.12.6
120.54.4
121.4TA 1.39.5
132.13-14TA 2.32.7
132.18TA 6.11.4
135.1-3TB 3.18.8
135.6FV 4.1.4
135.15FV 1.6.4
136.1FV 3.6.2
137.5TA 2.11.6
138.8TA 1.38.8-9
139.3FV 1.13.2
139.7-10TA 8.10.1
139.13DS 1.6.3
140.3-4TB 8.13.1
143.10FV 8.17.3
144.12HT 6.2.2
145.14TA 1.12.10, FV 8.12.3
146.9HT 11.2.3
147.8TA 1.35.1
148FV 2.innl.
148.7FV 2.2.3, FV 2.4.2
150FV 2.innl.
150.5FV 2.5.4
150.6FV 2.1.3
Ordsp
1.7TA 3.12.5
1.18TB 9.13.2
2.13FV 8.17.9
3.36.1, TB 4.18.7, FV 3.7.4
3.16TB 8.15.2
3.25HT 5.7.4
4.14FV 4.12.1
4.18-19FV 6.5.4
4.27FV 7.19.4
5.22TA 7.36.2, FV 4.17.5
7.2TB 4.23.3, TB 10.28.6
8.22TA 2.23.6
8.29-30TA 1.35.10
9.16-17TB 6.25.5
10.12TB 4.28.2
11.4DS 2.26.5
13.22TB 7.13.6
16.8TB 5.17.1
19.12TB 4.33.2
20.2TB 4.33.2
23.1-10TA 8.16.1
23.5TB 7.14.5
23.13-14FV 8.5.8
23.20-21TB 7.42.2
23.32TB 8.9.6
24.16FV 6.21.13
25.15TB 8.13.2
26.27TB 8.4.5
27.6TB 4.21.2
27.20TB 9.22.1
28.7FV 2.15.3
28.8TA 7.1.3
29.3T B 6.2.1
30.17TB 4.4.1
30.24Ded.fam.
30.25Ded.fam.
Fork
1TA 11.13.5
1.9TA 7.6.2
2.13-14TB 7.4.6
3.1TB 6.18.6
4.8TB 9.22.1
5.10TB 9.22.4
6.2TB 7.13.6
9.12TA 7.40.1
11.3DS 2.28.4
Høys
4.5TA 9.15.2
4.9DS 1.35.7
5.3TA 12.18.3
Jes
1.2TA 5.1.1
2.9FV 2.10.4
2.19-21TA 11.16.5
2.19TA 7.30.2
2.20TB 1.13.1
5.22FV 5.21.5
6.3FV 1.9.4
10.1-2TA 4.8.7, TA 7.22.2
10.22TA 9.22.4
11.1-2TA 2.32.3
11.5TA 2.33.7
28.16Ded.Jesp. 80
33.2TB 1.18.1
34.9TB 6.13.6
35.1-2.TA 12.17.1
35.4-6TA 11.18.3
35.10TA 12.3.2
36.12FV 5.4.7
40.6-8TA 11.1.5
40.11SW 12
40.15FV 6.2.3-4
41.9TA 9.1.2
42.3TB 1.16.3, FV 8.10.4
45.23FV 2.7.1
55.1DS 1.4.8, DS 2.12.3
55.12TA 3.9.6
57.15FV 8.15.5, AS 1.17.9
58.7HT 1.2.4
58.12Ded.Jesp. 79
59.10FV 4.7.5
62.39.3, FV 1.17.2, DS 1.34.6
66.1FV 1.11.3
66.14TA 11.7.1
66.15AS 3.6.3
Jer
1.4-7FV 2.9.2
3.15HT 1.3.3
4.13TA 1.34.2
4.23-26FV 2.5.2
4.28FV 4.14.3
5.7TB 6.2.1
6.21FV 6.3.9
7.2TB 3.8.10
8.2TB 1.12.2
13.234.4, TA 1.12.4
17.1TB 1.4.4
23.29AS 3.20.6
Esek
2.6TB 8.16.2
3.20DS 1.33.6
16.11TA 9.40.2
16.30-314.4, FV 4.7.1
20.32TB 1.8.4, FV 1.8.2
23.3TA 9.15.2
28.11-19TA 5.3.4
30.17FV 4.7.3
37.1-15FV 2.3.3
37.6TA 4.18.2
38.20TA 7.3.4
44.2TA 3.12.1
47.1-11DS 2.13.1
Dan
1.8-16AS 1.25.3
1.13AS 1.25.7
2.21FV 9.3.5
2.31TB 1.22.1
2.34-45TA 3.7.1
7.10FV 2.6.2
12.12TA 7.11.1, TA 11.14.2
Am
3.6FV 8.7.3
3.10-11TA 12.7.1
6.13FV 9.20.2
8.5TB 7.12.3
8.6TB 9.7.4
9.6FV 4.1.5
Ob
1.18AS 2.1.8
Jona
2.1-11TA 5.23.1
4.10TA 11.8.2
Mi
1.3-4FV 2.8.1
3.12TA 9.38.1
4.7TA 2.32.6
7.6TB 4.47.3
7.16TA 10.2.3
Nah
1.2FV 4.19.5
Sef
3.14-15TA 9.40.1
Hag
1.5-6FV 5.7.4
Sak
9.16DS 1.34.4
12.10FV 3.1.3
13.1DS 1.25.2
Matt
3.9TA 9.23.4
3.10HT 10.3.6
3.11DS 2.22.4
3.16TA 8.21.2
4.4TB 3.2.4
4.17FV 4.16.1
4.19DS 2.17.2
5.5TB 5.17.3
5.8TB 6.41.5
5.9TB 5.25.3
5.11TA 2.12.7
5.12HT 9.3.7
5.14TilBogen 25
5.15TA 9.26.3, FV 6.6.9
5.21-22TB 5.14.3
5.22TB 5.14.4, TB 6.13.6, TB 7.15.5, FV 6.21.13
5.23-24FV 6.15.4
5.27-28TB 6.3.5, TB 6.40.1-2
5.28TB.10.3.1
5.30TB 5.9.2
5.37TB 2.25.2
5.38TB 5.5.1
5.39TB 5.25.7, FV 6.20.4
5.43HT 12.2.3
5.44TB 5.16.5, FV 6.18.11, FV 6.19.1
5.45TA 1.12.4, TA 5.19.2
6.2TA 7.20.1
6.4FV 5.27.5
6.8FV 5.10.2
6.9FV 1.tit., FV 2.tit., FV 4.1.1
6.10FV 4.tit.
6.11FV 5.tit., FV 5.23.3
6.12FV 6.tit.
6.13FV 7.tit., FV 8.tit., FV 9.tit.
6.14FV 6.17.14
6.19-20TA 12.5.4, TA 12.6.5, FV 3.12.1
6.19TB 7.13.1
6.21FV 3.12.3
6.24TB 1.15.1, FV 5.22.4
6.25FV 5.11.1, AS 1.28.9
6.31AS 1.28.9
6.34FV 5.33.5
7.3Ded.Jesp. 28
7.6TB 5.13.3
7.7FV 1.5.3, DS 1.9.3
7.12TB 8.28.5, FV 4.11.5, HT 9.3.5
7.13-14DS 2.24.4
7.13TA 5.15.2, TA 9.17.3, FV 6.5.4
7.14FV 2.15.1
7.15-16FV 6.3.7
7.16-17AS 3.28.5
7.16AS 3.8.7
7.18-19HT 6.1.3
7.22TA 7.19.4
7.24-25TA 8.20.2
8.26TA 1.17.4
9.6FV 4.4.5
9.12-13TB 2.13.1-2
10.16TA 4.4.3
10.24TB 7.5.1
10.29FV 9.19.3
10.30FV 4.3.5
10.36TB 4.47.3
11.2-3Ded.fam.
11.2TA 9.30.1
11.5TA 11.18.3
11.12Ded.Jesp. 70
11.19TA 2.30.6
11.27TA 2.1.8, 2.17.6
11.29-30Ded.fam.
11.29TA 2.37.4
11.30HT 5.1.4
12.25TilBogen 3
12 28FV 3.4.1
12.33Ded.Jesp. 106
12.40TA 5.23.2
13.17AS 1.4.5
13.24-30TB 6.31.2-4, TA 9.9.3, DS 2.11.4
13.24-25HT 1.4.6
13.24DS 1.8.4
13.31-32AS 3.8.7
13.37-39TB 6.31.2-4
13.38-39TA 9.23.2
13.39FV 3.16.5
13.55SW 29
14.19TA 1.20.2
15.14FV 1.7.3
15.22-28FV 7.8.2
15.27TA 10.6.3
15.30FV 2.9.3
16.16-17TA 2.19.3
16.18TA 1.4.9, TA 2.21.1, TA 4.19.5, SW 14
16.26TB 9.22.5, FV 6.20.14
16.27TA 7.23.3
17.1-2TA 5.20.4
17.4TA 12.17.5
17.24-26HT 4.tit.
17.29-30TA 9.25.3
18.8TB 6.34.1
18.9TB 6.13.6, 6.39.6
18.21-35FV 6.17.1
18.21-23TA 10.17.1
19.5-6AS 2.14.5-6
19.6TB 6.35.3-4
19.19HT 12.2.3
19.21TB 7.25.5, FV 5.23.7
19.24Ded.Jesp. 54
19.28TA 7.33.2
20.1-164.5
21.5TA 9.40.3
21.12-17TB 6.18.3
21.15Ded.fam.
21.19AS 3.8.7
21.25DS 2.3.6
21.31TB 6.23.7-8
21.42TA 2.21.5
22.2-14AS 1.1.6
22.14TA 9.24.3, AS 3.28.7
22.17-21HT 4.tit.
22.37TA 10.4.4
22.39TB 5.28.5, HT 12.2.3
22.41-45TA 3.10.8
23.37AD 76
24.14DS 1.2.3
24.29TA 7.6.1
24.31TA 7.12.1, TA 9.1.2
24.32TA 2.34.6, TA 11.7.3
24.35FV 2.5.2
24.36TA 7.37.3
24.37TA 9.10.4
24.42TA 7.37.1, AD 13
24.45-51TA 7.41.1
25.1-13TA 7.42.1, FV 2.9.1, FV 3.7.6
25.14-30TA 2.5.6
25.31-46TA 11.21.1
25.32TA 7.9.4, AS 1.30.9
25.33TA 7.14.3
25.37-40FV 5.27.4
25.41TB 8.7.8, TA 5.11.3, FV 2.7.4, AS 3.21.4
25.46AS 3.5.2
26.14-15TB 2.7.3
26.19-20AS 1.2.1
26.21AS 1.2.5
26.25AS 1.2.7
26.26AS 1.29.4
26.28AS 2.3.8, AS 2.7.1
26.39TA 12.2.3, FV 4.21.2
26.41AS 3.32.6
26.64DS 2.3.6
27.3-5TB 9.13.4
27.5AS 2.30.2
27.16-17AS 2.23.3
27.24-25DS 1.33.7
27.24TA 4.6.1
27.32TA 4.19.5
27.34TA 4.13.4, AS 2.22.6
27.38AS 2.23.2
27.39-42TA 7.27.4
27.46AS 2.23.7
27.48AS 2.22.6
27.50TA 4.15.3, AS 2.24.3
27.51AS 2.24.4
28.16-20TA 6.2.3
28.16TA 6.4.1
28.18-20TA 6.4.2, DS 1.tit., DS 2.5.1
28.18TA 2.1.8
28.19TA 2.3.1, TA 8.15.1, DS.innl., DS 1.2.3, DS 2.innl., DS 2.1.5
28.20TA 8.11.3
Mark
1.4TA 10.5.1
2.17TB 2.13.1-2
2.23TB 10.21.5
2.27-28TB 3.10.7
4.26-27FV 3.16.4
5.7TB 1.8.1
7.24-29FV 7.8.7
7.34TA 7.24.3, TA 11.17.1
8.36TB 9.22.5
9.44TB 10.12.4
9.46TB 10.11.1-2, FV 5.28.3
10.9AS 1.15.3
10.14DS 1.26.4
10.16DS 1.34.3
10.45DS 2.17.6
11.9-10AS 1.1.10
12.31HT 12.2.3
13.24-25TA 1.23.10
13.26AS 1.34.9
13.27TA 1.24.8
14.22AS 1.29.4
14.36FV 8.9.8
15.1AS 3.10.3
15.17TA 5.15.3
16.7TA 6.4.1
16.14-18TA 6.2.3
16.15-18TA 6.4.2
16.15TA 9.29.2, DS 1.2.3
16.16DS 1.innl., DS 2.tit., DS 2.17.6
16.19TA 6.14.2
Luk
1.28DS 2.23.5
1.34TA 3.2.4
1.35TA 3.4.3
1.41DS 2.22.2
1.64TA 8.30.1
1.74-75TA 2.37.3
2.4TA 5.10.5
2.13TB 2.30.3
2.19TA 9.27.2
2.37HT 11.4.2
3.6AS 1.9.4
3.9TA 10.21.3
3.14TB 5.12.8
4.1-13TA 10.30.3
4.3TA 1.20.5
4.9FV 7.16.2
5.6FV 5.24.4, DS 2.15.5
5.31-32TB 2.13.1-2
6.31TB 8.28.5
6.43HT 6.1.3
7.11-15TA 12.13.5
7.25TB 9.22.5, FV 2.14.2
7.36-50FV 7.9.1
7.37-38TB 6.22.6
7.38HT 11.4.3
7.41-50TB 9.16.4
7.47TA 10.29.4
7.50FV 7.9.1
8.16TA 8.8.4
8.31TA 4.22.4, FV 2.2.3
9.16FV 1.15.2
10.18-19Ded.fam.
10.27HT 12.2.3
11.2-4FV 9.tit.
11.11-12TA 1.15.2
11.13TA 1.16.1
11.17FV 9.10.6
11.20FV 3.4.1, AS 3.14.6
11.24TA 5.12.5
11.33FV 2.13.1
11.36TA 4.25.3
12.10TA 8.13.2
12.27-28TA 11.8.1
12.42HT.innl.
12.45-46TB 7.40.1
13.6-9TA 10.21.3
13.25TA 1.6.10
14.11TA 5.19.1
14.15TA 2.21.5
14.27FV 8.5.2
15.1-7TA 10.8.4
15.4-6AS 1.33.9
15.10TB 5.27.5
15.20TA 1.14.1
15.30TB 6.2.1
16.1-8HT.innl.
16.9FV 1.9.1
16.13TB 1.15.1, FV 1.9.1
16.17TA 10.27.2
16.20FV 5.26.4
17.20-21TA 8.8.2, FV 3.10.5
17.20DS 2.9.2
17.24TA 7.39.1
18.15-16SW 24
18.32TA 4.10.1
19.1-10AS 1.17.1
19.10AS 1.33.9
19.11-27TA 2.5.6, FV 6.10.8
19.40FV 2.3.3
19.42TA 10.25.2
20.25FV 3.9.3
20.36TA 1.11.4
20.43TA 5.9.2
21.27TA 11.24.3
22.3-6TA 7.28.1
22.14AS 2.2.3
22.17FV 3.7.2, AS 2.3.1
22.19-20DS 1.11.6
22.19TA 2.8.2, AS 1.1.5, AS 1.29.4
22.20TA 2.8.4, AS 2.tit.
22.33-34TB 7.9.2
22.46FV 2.9.1
22.61TB 5.7.2
22.63TA 4.10.1
23.1-25TA 4.5.2
23.11TA 4.10.1
23.17-18TA 4.2.3
23.24-25TA 6.22.3
23.25TA 4.2.1, AS 2.23.3
23.30TA 7.29.4
23.31TA 10.21.3
23.32AS 2.23.2
23.35TA 4.10.1
23.39-43AS 2.23.3
23.39TA 4.10.1
23.41FV 4.19.3
23.44-45TA 4.11.1
23.46AS 2.24.3
24.4-8TA 6.3.1
24.21TA 2.7.5
24.36-43TA 6.2.3
24.50-51TA 6.5.1
24.50TA 6.4.1
Joh
1.1TA 2.6.2-3, FV 9.12.7
1.14TA 3.8.5, FV 9.12.7
1.17FV 3.6.1
1.29TB 2.8.3, TA 4.10.3, TA 10.12.4
2.10TA 8.24.1, FV 3.19.3
2.12-22TB 6.18.3
3.5DS 1.9.1
3.6DS 1.8.5, DS 1.10.3
3.8TA 8.6.1, FV 3.11.2, DS 2.7.1
3.16TA 3.13.2, TA 10.26.2
3.31DS 2.9.5-6
4.10DS 2.16.1
4.13-14TB 7.8.5
4.14DS 2.12.2
5.1-15DS 1.24.1
5.24TA 7.14.4
6.35TA 10.6.3
6.44AS 3.15.7
6.47-51Ded.Jesp. 59-60
6.48-50AS 2.2.9
8.7TB 8.5.1, 8.26.7
8.12TA 2.28.4, TA 2.31.5, TA 5.18.4, DS 2.10.1
8.44TB 8.20.2
9.39FV 4.7.5
10Ded.Jesp. 73-75
10.1SW 41
10.2-3TA 8.27.4
10.4TA 9.14.2
10.9Ded.Jesp. 118
10.11TA 9.14.1, HT 1.3.3, SW 4
10.14FV 3.16.1
10.30TA 2.23.4
11.19TA 12.13.1
11.25-26TA 10.26.2
11.39TA 11.18.5
12AD 84
12.12-13TA 12.17.1
12.24TA 5.22.1
14.7TA 2.17.6
14.16TA 6.17.1, TA 8.19.4
15.1TA 5.23.5, SW 33
15.5DS 1.10.6
15.6DS 1.9.6
16.24FV 1.5.3
17.24FV 3.19.6
19.1-2FV 3.6.4
19.29AS 2.22.6
19.30AS 2.24.3
19.34TB 2.6.4, TA 10.17.3, FV 6.13.6, AS 1.9.6, AS 2.22.7
20.13-14TA 12.14.1
20.19-29TA 2.25.7
20.19-25TA 6.2.3
20.19AS 1.19.2
20.27TB 2.6.4
21.3-8FV 5.24.2
21.11FV 5.24.4
21.15TB 3.3.8, FV 5.8.1, SW 14
Apg
1.6TA 2.7.5
1.9TA 6.6.2
1.16-19TB 9.13.4
2.3-4DS 2.22.4
2.20TA 7.5.2
4.13-22TA 9.29.3
4.26FV 9.14.6
5.18TA 2.12.4
5.21-42TA 9.29.3
5.39-40TA 9.29.4
7.57-60TA 9.28.1
11.26TB 3.3.9-10
12.23FV 7.13.6
15.10-11TA 3.15.3
21.14FV 4.1.4
22.16DS 1.3.8
26.17-18DS 2.10.4
28.3TA 5.9.1
Rom
1.1FV 9.9.2
1.4TA 2.30.8
1.16TA 8.4.4, AS 3.26.4
1.17AS 3.9.8
1.30TA 2.24.3
2.5DS 2.26.5
2.11-12TB 3.14.8
2.11HT 9.4.5
2.12-13TA 11.22.1
2.13FV 2.11.3
3.10FV 6.5.1
3.25AS 3.8.1, AS 3.8.3
3.28AS 3.27.5
5.17AS 2.27.4
5.20TA 10.29.1, FV 6.9.7
6.4DS 1.innl.
7.18AS 3.13.3
8.7AS 3.13.8
8.10TA 2.31.4
8.15TA 8.26.4, FV 3.2.6, AS 3.21.1, AS 3.21.2, AS 3.22.4
8.164.4, AS 3.18.6-7
8.22-23TB 3.11.9-10, AS 2.4.8
8.28-30DS 2.21.6
8.35TA 9.35.3
9.27TA 9.22.4
10.8TA 1.1.4
10.9FV 2.11.3
10.10TA 1.10.4
11.11TA 9.25.1
11.16TA 5.23.5, DS 1.7.3
11.24DS 1.9.6
11.29DS 2.23.2
11.33TA 2.5.8, FV 1.11.5, DS 1.19.2, AS 1.21.2
12.4-5FV 5.26.4
12.4HT 1.4.5
12.5DS 2.12.2, SW 59
12.12AS 3.26.7
13.1-7HT 4.tit.
13.1-4HT 3.tit.
13.7FV 3.9.6
13.8-10HT 12.tit.
13.11FV 2.9.1
13.13TA 7.36.1
14.11TA 1.3.10, FV 2.7.1
14.12-13TA 7.21.3
14.12TB 5.8.3, TA 10.17.3, FV 9.21.7
14.17TA 8.19.1, TA 8.25.1
16.20TA 5.9.4, FV 3.3.4
1 Kor
1.18AS 1.31.2
1.19-20FV 9.20.6
1.19HT 2.5.3
1.21FV 4.10.5
1.30TA 2.23.6, TA 2.31.1, FV 3.6.5-6
2.6-9DS 2.7.6
2.12TA 8.30.2
3.2Sensur 2, AD 43, SW 27
3.16FV 3.12.6
3.19FV 9.19.5
4.1HT innl., HT 1.3.4
4.5DS 2.10.2
5.5AS 1.6.1
6.8TB 7.14.1
6.9-10TB 9.23.1-2
6.9TB 5.17.1, AS 3.11.7
6.10TB 7.7.6
6.15AS 2.19.5, AS 3.12.7
6.18-19TB 6.18.1-2
6.20TA 2.37.5, FV 6.8.13
7.4AS 1.10.4
9.1HT 2.3.6
9.9HT 2.3.1
9.14HT 2.tit.
9.17HT innl.
10.7FV 5.18.4
10.17-18AS 1.15.5
10.21TA 9.11.1, FV 3.7.1
11.23AS 1.tit., AS 1.1.5
11.24-25DS 1.11.6
11.24AS 1.29.4
11.25AS 2.tit., AS 2.3.8
11.26-29AS 3.tit., AS 3.29.6
11.28AS 3.1.2
11.29AS 2.29.5
12DS 1.28.1
12.7-11TA 8.28.1
12.28TA 11.15.1
13.8-10TA 12.8.1
14.32.1
14.16FV 9.tit.
14.18-192.1
15.19TA 11.15.4
15.21-22TA 7.10.1, AS 1.8.5
15.22TA 5.2.6, TA 11.11.2, DS 1.5.7
15.31DS 1.9.8
15.33TB 6.38.5-6
15.35-37TA 5.22.1
15.35TA 12.15.3
15.45DS 2.2.6
15.47TA 11.15.5
15.50DS 1.8.3, DS 1.19.1, AS 3.11.7
15.51-52TA 11.16.4, TA 11.21.1
15.55TA 4.16.5
15.57TA 2.39.6-7, TA 4.22.7
15.58AS 3.29.2
16.13FV 2.9.1
2 Kor
1. 3-5FV 1.17.4
1.21-22TA 2.33.4
1.21AS 3.12.2
3.3TA 1.10.5, FV 3.7.4
3.14DS 1.12.1, DS 1.12.5
4.6TB 6.24.8
4.17-18AS 2.16.5
4.18AS 2.18.6
5.1TA 1.2.9, TA 11.16.2, FV 3.19.7
5.10HT 9.4.3
5.17DS 1.8.5, DS 1.8.7
6.18FV 1.15.5
10.1-4TA 1.18.4
11.5TB 8.9.4
12.2TA 5.1.1
12.9AS 3.23.5
13.14TA 8.15.1
Gal
1.6TA 2.7.5
1.15TA 9.19.2
3.13TA 10.10.4, AS 3.6.5
3.28-29HT 5.3.7
4.2HT innl.
4.5TA 10.30.4, FV 3.6.5-6, AS 1.33.9
4.6TA 8.26.4, FV 6.8.9
5.14HT 12.2.3
5.16FV 2.13.1
6.6HT 2.tit.
6.8TB 7.8.6
6.16Ded.fam.
6.17TA 2.21.8
Ef
1.4-7AS 3.23.7
1.4TA 9.19.2
1.7TA 2.4.7
1.10TA 1.37.3, HT.innl.
1.12AS 3.23.8
1.17-18TA 8.18.4
1.20-21TA 5.1.5
2.74.4, DS 2.19.5
2.8TA 1.8.3, DS 2.18.5, AS 3.8.6
2.12TA 2.31.7
2.14-15TA 10.15.2
2.19-22HT 8.5.3
2.19FV 3.1.7
4.5TA 9.6.4, DS 2.1.1
4.22TA 7.10.1, DS 1.8.5
4.23DS 1.8.5
4.24AS 3.9.3
4.26TB 5.26.2
4.32FV 6.17.14
5.5TA 8.23.4, AS 3.2.7
5.20FV 5.17.4
5.22-6.9HT innl.
5.22-24HT 5.tit.
5.22HT 5.5.2
5.26DS 1.10.7
6.1-3HT 7.tit., HT 7.3.4
6.2-3TB 4.tit.
6.4HT 6.tit., HT 6.2.3
6.5-8HT 8.tit.
6.9HT 9.tit.
6.11-12FV 7.17.2
6.11TA 7.32.1, FV 7.21.6
6.12TA 7.32.2
6.16-17FV 7.18.5
Fil
2.10FV 2.7.1
2.11FV 9.26.3
2.13TA 8.25.3
Kol
1.2DS 1.9.8
1.18TA 2.34.1
1.25TA 1.37.3, HT.innl.
2.11-12DS 1.12.2
2.13-14TA 10.11.2, FV 3.6.3, FV 6.13.4
3.1-2FV 1.16.4
3.5-6TB 9.23.1-2
3.9DS 1.8.5
3.16Ded.fam., TA 2.21.4
3.17FV 3.17.4
3.18-4.1HT innl.
3.18-19HT 5.tit.
3.18HT 5.5.2
3.21HT 6.3.3
3.22-25HT 8.tit.
3.26HT 9.tit.
1 Tess
2.16FV 6.6.9
2.19TA 2.39.7
4.7AS 3.2.6
4.14-17TA 7.13.2
4.16TA 7.11.4, TA 7.26.4, TA 7.38.4
4.17TA 11.5.4
5.2TA 7.39.3
5.3TA 7.37.4
5.6-8TA 2.39.4
5.6AD 16
5.23FV 6.16.14
2 Tess
3.1FV 2.3.5
3.10TB 7.35.1
1 Tim
1.10TA 4.15.5-6
2.1-3HT 12.tit.
2.1-2HT 4.tit.
2.8-15HT innl.
2.9-10HT 8.1.5
2.11HT 5.5.2
3.2-7HT 1.innl., 1.tit.
3.13HT 3.4.3
4.1TA 8.12.2
5.3-16HT 11.tit.
5.3TB 6.3.1
5.5HT 11.1.1, HT 11.2.1
5.6HT 11.6.2
5.11TB 6.3.1
5.17HT 2.2.2
5.18HT 2.3.1, HT 2.3.5
6.1-2HT innl.
6.9-10TB 9.19.5
6.10FV 5.22.5
6.12FV 3.14.5
6.16TA 2.29.6
2 Tim
1.14FV 3.12.6
2.3-4FV 3.14.5
4.7FV 9.20.1
Tit
1.2TA 7.7.4
1.6-11HT 1.tit.
1.6-9HT 1.innl.
1.7HT innl.
1.15Ded.Jesp. 104
2.1-10HT.innl.
3.1-2HT 4.tit.
3.4-7DS 2.2.6
3.5-7DS 1.innl., DS 1.5.1
3.5DS 1.8.7, DS 1.24.7, DS 1.26.6
Hebr
1.3TA 2.17.5, TA 2.24.8, FV 1.17.2
1.5TA 2.3.6
1.13TA 5.9.2
2.17TA 3.17.1
4.12TB 1.4.3, TA 12.4.6
4.13FV 1.13.5, DS 2.5.5
4.16Ded.Jesp. 118, FV 6.8.6, DS 1.4.7
5.12-14Sensur 2, SW 27
5.14AD 61-62
6.4-6TA 2.19.8
6.4Ded.fam.
6.18AS 1.16.2
9.11TA 2.7.5
9.14TB 6.23.3
9.15AS 3.23.7
9.25-28TA 7.15.4
10.10TA 7.15.4
10.13FV 3.3.3
10.29FV 3.1.3
11.3FV 9.12.7
11.12FV 6.1.14
11.37-38TA 9.33.3
11.38TA 9.35.4
12.6FV 8.6.5
12.9TB 4.15.3
12.22Ded.Jesp. 79, TA 2.32.6
13.4TB 6.41.7
13.8Ded.fam.
13.15FV 5.17.6
13.16FV 4.12.3
13.17HT 2.tit., HT 2.4.6
Jak
1.13FV 7.4.4
1.22TB 3.15.5, FV 2.11.3
1.23-24AS 3.3.4
2.8HT 12.2.3
2.19TA 1.9.2
2.26AS 3.27.5
3.4-5TB 8.13.5
3.6TB 8.21.8
3.8TA 11.10.1
3.12DS 2.13.4
4.6HT 10.3.1
4.14TB 1.17.1, TA 2.40.3
1 Pet
1.6-7FV 7.5.4-5
1.10TA 3.13.4
1.13TA 11.9.5
1.17TA 7.23.1
1.18-19TA 2.37.5, FV 6.8.13
1.19TB 6.23.3
2.2tit., Sensur 2
2.3-5TA 2.21.5
2.5HT 1.6.6
2.94.3, Ded.fam., AD 53
2.13-3.7HT innl.
2.13-17HT 3.tit., HT 4.tit.
2.21-22AS 1.16.3
2.25SW 4
3.1HT 5.tit., HT 5.5.2
3.6HT 5.tit., HT 5.6.1, HT 5.6.6, HT 5.7.4
3.74.4, TB 6.41.2, HT 5.2.1, HT 5.3.3, HT 5.3.7
3.8FV 2.13.4
3.13-14TA 10.26.3
3.19-20TA 5.1.6
3.21DS 2.10.6, DS 2.11.3, DS 2.25.1
4.5TA 11.22.4
4.10HT innl.
5.4TA 2.39.7
5.5-7HT 10.tit.
5.5TA 5.17.5
5.6AS 3.20.7
2 Pet
1.21TB 4.26.2
2.1TA 8.12.2
2.6-9TA 9.32.2
2.6TA 9.25.3
2.12TB 7.41.1
2.14TB 6.40.1-2
2.15TA 11.23.4
3.3-4TA 7.3.3
3.10TA 7.39.3
3.12FV 2.8.2
1 Joh
1.7TB 6.23.3, TA 8.22.3
2.18TB 1.10.1
2.24TA 2.17.7
3.2TA 6.17.1, FV 4.8.5
3.15TB 5.23.1-2, FV 5.31.3
4.1HT 1.7.4
5.5DS 1.11.1
5.6-7AS 2.15.3
5.18TA 9.19.4
2 Joh
1.7TA 3.16.3
Åp
1.5TB 6.23.3
1.7TB 8.7.4, TA 2.35.7-8, TA 7.2.3-4
1.8tit.
1.18TA 5.4.5
2.7SW 42
3.5DS 1.14.6
3.12TA 5.2.6
4.6-7FV 9.24.2
4.9FV 9.7.1
4.11FV 9.24.6
5.5TA 5.1.3
5.9TA 2.9.6, TA 2.32.1
7.9FV 2.5.4, FV 9.7.3
7.13-14TA 10.12.4
9.11FV 3.15.5
12.9TA 7.31.3, FV 3.3.1
12.10TA 3.16.2
13.9AS 1.31.10
13.16FV 3.16.8
14.1TA 5.2.6, TA 9.19.2
14.3TA 9.19.2
14.14TB 8.7.4
17.9-11FV 9.7.3
17.14FV 9.24.1
19.7-8TA 11.24.4
19.7AS 1.1.6, AS 1.3.6
19.11-12TA 4.3.4
19.13TA 2.6.2-3
19.20TB 5.14.8, TB 6.12.8, TA 5.7.1, TA 9.17.4, AS 3.1.8
20.1-2TA 7.31.1
20.8TA 9.1.2
20.9TB 6.13.6, FV 9.11.1
20.10TB 4.5.3, TB 5.14.8, TB 6.12.8, TA 5.7.1, TA 9.17.4, FV 4.18.2-3, FV 5.22.7, AS 3.1.8
20.11-15TA 11.21.1
20.12TA 7.17.4, TA 9.19.1, TA 11.21.3
20.13TA 7.11.2
20.15TB 4.33.4, TB 7.15.5, TB 9.19.4
21.2TA 9.44.4
21.4TA 6.24.4, TA 12.9.2
21.6tit.
21.8TB 8.21.8, TA 5.12.5, TA 8.23.4, FV 8.19.5, DS 2.25.6
21.23TA 12.10.4
22.1DS 2.12.3
22.13tit.
22.15TB 8.8.5, TB 8.8.6
22.17DS 1.4.8, DS 2.12.2, DS 2.12.3
Tob
4.6TB 7.45.6, TA 10.26.3
4.11-12TB 7.19.2
Visd
1.11TB 8.23.5
13.10TB 1.13.1, TB 1.19.2
Sir
3.1-18TB 4.tit
4.35TA 5.9.1
7.9TA 5.19.5
9.8TB 10.3.1
13.1TB 10.4.1
14.9TB 9.21.1-2
20.25TB 8.14.2, FV 2.14.3
21.28TB 8.30.5-6
23.28TA 4.6.5
28.20TB 8.13.2
34.25-27TB 9.11.1
40.1TA 7.10.2
Jerbr
1.3TB 1.13.1
1 Makk
1.21-24TB 6.18.3
3.60FV 4.16.5
6.12TB 6.18.3
2 Makk
9.18TA 4.2.3


Kommentarer (samlet)

n1. h.e. Laved.
n2. Tispe.
n3. Lide vel.
n4. See Anmærkningen bag efter Psalmen.
n5. HErren lod Himmelen bryde, i det hand lod sin Søn blive Menniske, og det for vor Skyld; Ikke saaledis at Fædrene i det gamle Testamente ere udelugte fra GUds Naade udi Christo og formeedelst ham; Thi de ere ligesaavel bleven salige ved Troen til ham, som vi, Act: 15. v. 11. Men paa den Maade, at hand haver fuldkommet det i vore Dage og for os, som var foresagt om ham til Fædrene.
n6. Himmel-Glantz kaldis GUD her, fordi hand glantzer og skinner i sin Magtis, Naadis og Æris Himmel.
n7. Den som eyer een smuk Krantz, elsker ham; GUds Børn ere GUds Krantz, ikke som de skulle pryde GUD, som en Krantz pryder nogen, men som de, der baade prydis og elskis af GUD, som deris Bereeder og Eyermand, annammer Skin og Hærlighed af ham, saa de bliver deylige Krantzer og Kroner i hands Haand, Esa. 62,3.
n8. Stabbuur, er et Huus, hvor mand giemmer adskillig Mad.
k1. Verktittelen beror i alle fall på boktrykkeren. Om den også er dikterens, kan vi bare spekulere på. Dessverre har ingen av håndskriftene bevart tittelen. For forleggere og boktrykkere var det på 1700-tallet – som nå, 300 år etter – om å gjøre å la tittelen favne videst mulig. Dass' sanger markedsføres noe overraskende som om den var en versifisert utgave av Luthers Lille katekisme, ikke en utførlig forklaring. Tittelsiden i bøker fra 1600- og 1700-tallet er generelt utformet med tanke på markedsføring og salg. Ofte opplyses det også om utsalgsstedet, for eksempel boktrykkerens eller en samarbeidende bokhandlers adresse, men noe slikt mangler her.
k2. ακω] Ingen uvanlig epigraf: i noen utgaver også skrevet fullt ut på gresk, Α και Ω, dvs. «alfa og omega», den første og den siste bokstaven i det greske alfabetet, med referanse til Åp 1.8 (videre 21.6 og 22.13), som i Chr. IVs bibel (1699-utgaven) har denne ordlyden: «Jeg er A og O, Begyndelsen og Enden, siger HERren, som Er, og som Var, og som kommer, den Almægtige». På denne måten bøyer utgiveren seg for Gud og viser ydmykhet, samtidig som katekismen, kjernen av Guds ord til menneskene, omsluttes av Hans autoritet. Det var ikke uvanlig å fjonge seg med greske og latinske sitater på tittelsiden i tidens litteratur. Aaskow (1692) har på tittelsiden av sin katekisme «ΓΑʹΛΑ ΚΑΙ` ΜΑʹΣΗΜΑ ΚΑΤΗΧΕΤΙΚΟʹΝ», «melk og kateketisk tyggemat», med eksplisitt referanse til 1 Pet 2.2. Med denne typen lærde referanser signaliserer forfatteren at grunnleggende instruksjon av de enfoldige slett ikke er alt de har å by på.
k3. D. Mort: Luthers] Augustinermunken Martin Luther ble utnevnt til doktor (D.) i 1512, da han tiltrådte et professorat i teologi i Wittenberg. Hans forfatternavn omfatter gjerne doktortittelen som en autoritetsmarkør, så også i den store Weimar-utgaven fra 1883 og videre fremover. Andre humanisters eller reformatorers skrifter, som for eksempel Calvins, Erasmus' eller Melanchthons, publiseres vanligvis uten noen påminnelse om forfatterens doktorverdighet. På denne bakgrunn synes Luther som forfatter å fremstå ikke først og fremst som en mann med doktorgrad, men som en ubestridelig kirkelærer, doctor ecclesiae, i tradisjonen fra senantikken og middelalderen. Luther tematiserer dessuten sin doktorverdighet i Den store katekismens «Formaning» til leserne: «Men dette siger ieg for mig: 'Jeg er oc en Doctor oc Prædickere, ja saa lærd oc forfaren, som de allesammen maa være, som hafue saadan Formastelse oc sickerhed; dog giørr jeg lige som et Barn, som mand lærer Catechismum, læser om Morgenen oc siger ord fra ord, naar ieg hafuer tiid til, de tj Bud, Troen, Fadervor, nogle Psalmer, etc. oc endnu der til maa jeg læse oc studere, oc endda icke kand bestaa som ieg gierne vilde: maa saa blifue udi Catechismo et Barn oc en Pæbling, oc blifuer dend ocsaa gierne'» (Luther 1629: 145–46). Johann Arndt omtaler i forordet til Lyset i Mørket likevel Jesus som «vor eniste og rette Doctor og Lærere» (Arndt 1690). Navneformen Morten for Martin er kurant i reformasjonstidens danske språk, jf. Mortensgås og Mortensmesse (med navn etter den hellige Martin el. Martinus fra Tour, som antakelig også Luther var oppkalt etter).
k4. Lille Catechismus] Om Luthers katekismer og katekismeopplæringen i Danmark-Norge på slutten av 1600-tallet, se Innl. 2.
k5. I beqvemme Sange, under føyelige Melodier] Adjektivene kan oppfattes som synonyme i betydningen «passende». Sangene er imidlertid «passende» eller «sømmelige» i forhold til innholdet, «føyelige» i forhold til formen. Dette siste var ingen selvfølge og derfor viktig å fremheve i markedsføringen. Spørsmålet om verdslige melodier kunne passe til åndelige sanger var betent; se Innl. 6.2. Johan Brunsmand formulerer det slik i fortalen til sin åndelige sangbok fra 1687: «Naar mand kun tager dette i Act der hos, at mand udi saadan høyvictig Materie ikke anstiller nogen Børne-Leeg og for Rimets eller Versets skyld fremfører noget som ikke er Sagen heel nær. Icke heller drager Sauls Harnisk paa David og fremkommer med nogen verslig og kiødelig Opblæselse og u-rimelig Stortalenhed, som mindre GUds ord egner og anstaar, end som en Skiøge-dragt sømmer en kydsk Jomfru.» Melodiene er altså føyelige i den forstand at sangene enkelt lar seg synge på dem.
k6. Ove Lynnow] Etter å ha gått i lære hos Daniel Eichhorn og arbeidet som boktrykker i Flaaden (marinen) begynte den 26 år gamle Ove Lynov for seg selv i 1713. (Stavmåten av navnet varierer, også i hans egne utgivelser.) Som prestesønn fra Slagelse hadde han fått god utdannelse (Gessner 1740: 144). Blant sine oppdragsgivere hadde han flere norske forfattere; se Innl. 1.4.
k7. Sensur (lat. censura, «grundig prøving», «bedømmelse»), dvs. forhåndssensur, ble innført i Danmark-Norge i 1537 som en følge av reformasjonen. Ingen boktrykker fikk trykke noe som ikke først hadde fått statsmaktens godkjennelse. Hensikten var fremfor alt å verne den rene lutherske lære mot trykk som spredte papisme eller kalvinisme. Universitetet, dvs. de respektive fakulteters dekaner eller andre bemyndigede professorer, stod for kontrollen på hver sine fagområder, og det med stor personlig frihet. Ansvaret kan ikke ha vært særlig tyngende, for dersom sensor sovnet på post og lot uhyrligheter passere, var det ikke han, men forfatteren og boktrykkeren som fikk svi. Noen nærmere instruks fantes ikke. Det finnes òg eksempler på at manuskripter forsvant mens de var i sensors varetekt (Matzen 1879: 218), og at forfattere nærmest måtte trygle om å få en avgjørelse når sensuren lot vente på seg (Appel 2001: 406 og 417). I 1562 ble det bestemt at sensors navn og godkjennelse (imprimatur) skulle trykkes i enhver bok. Ifølge den norske Kirkeordinansen (1607: 93) skulle den stedlige biskop stå for en første godkjennelse på veien til Universitetet, en bestemmelse som ble stadfestet av C.5.no. lov fra 1687 (2-20-1). Nærmere om sensurens betydning for publiseringen av Katekismesangene i Innl. 4.2; om sensurlovgivningen og statsmaktens bokpolitikk på 1600-tallet, se Appel 2001: 367–453. / Samtlige utgaver på 1700-tallet gjengir både Krogs approbatio og Steenbuchs imprimatur, også de etter 1770, da det for en tid rådde trykkefrihet. Den første utgaven som sløyfer dem, er bokhandler Kildahls 1845-utgave trykt i Bergen (1845Kil). (Bokhandler Ditlewsens København-utgave fra samme år (1845Dit) bevarer dem riktignok.) Med unntak av boktrykker Nissens 1851-utgave (1851Nis) inkluderer heller ikke de øvrige norske utgavene fra 1800-tallet før SS sensurene. De sløyfes også av SV.
k8. Lacticinia […] salubria] Biskopens sensur eller «bedømmelse» kan oversettes slik: «Den som bare har nippet til disse kateketiske melkedrikkene som i rikelig mengde strømmer fra den ærverdige pastor Dass' honningsøte dikteråre, vil finne hver eneste én av dem både velsmakende og sunn.» Biskop Jens Bircherod bruker den samme åre-metaforen («facili vena») i sitt imprimatur til Peder Nielsøn Lellinges Evangeliske Loff-Sang (1685). Adjektivene «velsmakende og sunn» (hhv. «svavia» og «salubria») inneholder et fjernt, men umiskjennelig ekko av Horats' berømte vers (Ars poetica 343) om at «den får alle stemmer som forener det nyttige med det behagelige». Slik poengterer Krog indirekte at Dass' sanger tilfredstiller et grunnleggende klassisistisk krav til diktningen. Dessuten insisterer også Luther i sin fortale til Wittenberg-sangboken fra 1524 på at ungdommen må få synge «helsebringende» sanger istedenfor «uanstendige viser og verdslige sanger» (Luther 1982: 444). Samtidig aktiviseres den bibelske melkemetaforikken: Katekismen er ikke fast føde, men den første åndelige morsmelk, jf. 1 Kor 3.2, Hebr 5.12–14 og 1 Pet 2.2. Resen omtaler i fortalen til Børne-Lærdoms Visitatz Den lille katekismen som den «usvigelige Melckemad» (jf. Appel 2001: 180). Praxis Catechetica Nova (1684, 1. utg. 1673) bruker uttrykket «Catechismi reene oc kraftige Melck» (s. 8). Knut Sevaldsen Bang, prest på Toten, utga i 1681 en katekismeforklaring med følgende overdådige tittel: Dend søde och velsmagende Catechismi Bryst-Melck, Uddragen aff de tvende Guds Kierligheds Bryste, Det gamle oc det nye Testamente (jf. Appel 2001: 188–89, med illustrert gjengivelse av en tidligere versjon av tittelen. To år før (1679, nye utg. 1687 og 1692) hadde J. L. Aaskow i København utgitt sin Cathecismi Børns Aandelig Melk oc Tyggemad, og 19 år før (1662) var Den eenfoldige Børnelærdoms usvigelige Mælk av Odense-presten Mads Pedersen Rostock kommet i den første av flere utgaver; den ble senere bl.a. brukt i Bergens stift. Dass bruker selv det samme bildespråket i TA 9.15; det gjør også sønnen Anders i sine æresvers til slutt i boken (AD 43) og Steen Wirtmand i sine (SW 60). Mer om bibelsk matmetaforikk hos Curtius (1953: 134–36).
k9. Anno 1698] Første versjon av Katekismesangene, slik vi har dem bevart i D-håndskriftet, er datert 1698. Ang. dateringen av verket, ferdigstillelsen og biskop Krogs forhold til dikteren, se Innl. 1.1. En trykkfeil i årstallet, 1698–1699, gjør seg gjeldende f.o.m. 1761God.
k10. PETRUS KROGIUS D.] Peder Krog (1654–1731) virket som biskop i Throndhjems stift i hele 42 år. Samtidig med utnevnelsen (i februar 1689), ble han også, på kongelig befaling, kreert til doctor theologiæ (D). Nærmere om Krogs episkopat i Kolsrud 1938. Biskopen og dikteren var gamle studiekamerater (K. Hansen 2006: 121). Sønnen Anders Dass fungerte i 1697–1698 som biskopens famulus eller sekretær. Ved dikterens død skrev Krog et minnedikt over ham på latin (SS 1.LXVII).
k11. Det Augustinus […] skrifver] Confessiones 10.33. Til tross for Augustins sentrale stilling innenfor reformasjonens teologi synes hans Bekjennelser ikke å ha foreligget i dansk versjon på den tid da sensor skrev sin uttalelse. Følgelig kan man anta at oversettelsen er hans egen. I sitatet komprimeres en lengre periode, som Oddmund Hjeldes norske versjon fra 1961 gjengir slik: «Likevel, når jeg tenker på hvordan jeg, i den første tiden etter at jeg hadde funnet tilbake til troen, lot tårene strømme under sangen i din [Guds] kirke, og hvordan jeg fremdeles blir grepet, ikke av sangen, men av ordene som synges, når de blir fremført med klar stemme og passende tone, da innser jeg også den store verdi som denne skikken har» (Augustin 1961: 220).
k12. till Huus-brug og privat Andagt] Luther forutsatte at enhver familiefar samlet sin husstand til andakt. Slik blir familiefedrene både «Konger og Præster for Gud i sine egne Huuse», som Dass formulerer det (i Ded.fam. 91). Nærmere om husandakten som institusjon i Innl. 4.3. Ikke-private andakter, altså gudsdyrkelse i forsamlinger utenfor familien, ble forbudt i 1706. Denne typen religiøs praksis var kommet med pietismen og de «fromhetsforsamlinger» (collegia pietatis) Philipp Spener hadde tatt initiativ til i Frankfurt i 1670: se Aarnes 1962.
k13. i hvilken henseende de kand trykkes] Formuleringen er en språkhandling som gjengir den vanlig brukte latinske konjunktiv: imprimatur, dvs. «kan trykkes». Med dette har sensor også oppfylt sin mest åpenbare plikt, som er å holde uønsket litteratur utenfor bokmarkedet. Likevel er det slående at så mange av sensurpåtegningene både på 1600- og 1700-tallet tydelig viser at denne statlige kontrollen har hatt en viktig tilleggsfunksjon som incitament til lesning. Både Krog og Steenbuch benytter anledningen til å fremheve den foreliggende bokens kvalitet. Steenbuch gir dessuten råd om hvordan den bør brukes. På denne måten kan slike sensurpåtegninger som paratekster betraktet sies å fylle noe av den samme funksjon som senere tiders baksidetekster.
k14. eenfoldigen] enkelt, ukomplisert; adv. Det tilgrunnliggende adjektivet (eenfoldig) er opprinnelig et oversettelseslån fra lat. simplex via ty. einfältlich, dvs. «foldet én gang». Grunnbetydningen også på dansk er «enkel». Bibeloversetteren Christiern Pedersøn bruker «enfoldige» til oversettelse av det gresk-latinske idiotae og laici, dvs. lekfolk, personer som ikke er kyndige i latin (jf. Horstbøll 1999: 228, n. 24). Luther fremstiller sin Lille katekisme som «Simplicissima et brevissima Catechismi expositio», på Resens dansk: «En saare eenfoldig oc kort Catechismi Udlæggelse» (Luther 1616: 63). Betydningsutviklingen av ordet later til å gå i tre retninger: en sosial («jevn», «tarvelig»), en mejorativ («ærlig», «from») og en pejorativ («godtroende», «tåpelig»). Se også Appel 2001: 2.610.
k15. hvis] det som
k16. et Christeligt Lifs Fremdragelse] det å leve et kristelig liv; jf. Arrebos fortale til Davids Psalmer (1968: 12/13).
k17. fodrer] fordrer, krever. De parallelle verbformene fodre og fordre kommer fra tysk.
k18. J. STEENBUCH] Hans (Johannes) Steenbuch (1664–1740) ble utnevnt til professor i teologi i 1709. I perioden 1714–16 var han dessuten Universitetets rector magnificus (jf. Kornerup 1983). Som teologiprofessor var han som sensor rette vedkommende for en bok som denne.
k19. Denne genren, «forord med dedikasjon», regnes som en humanistisk oppfinnelse, selv om den har sine røtter i antikkens litteratur. Funksjonen er trippel, uavhengig om dedikasjonen skrives på vers, som her, eller i prosa: (1) Dedikasjonen skal kaste glans over mottakeren, (2) mottakeren skal i kraft av sin person og stilling kunne låne autoritet til verket, og dessuten (3) vil forfatteren i mange tilfelle kunne imøtese en økonomisk gjenytelse eller belønning. Forventningene om belønning avhenger av dedikatens sosiale posisjon. Men når Elias Naur stiler sitt epos om Jesu lidelseshistorie (1689) til frelseren selv, og når sogneprest Diderik Grubbe ber om kongens (Christian Vs) gunst for annen del av sine åndelige sanger (1696), er det rimeligvis en annen kapital enn den økonomiske det dreier seg om. Dedikasjoner forsvinner i takt med at boktrykkerne blir forleggere som ikke bare «honorerer» (dvs. ærer) sine forfattere, men faktisk betaler dem. Om dedikasjonsgenren generelt og i Danmark-Norge på 1600-tallet spesielt, se hhv. Genette 1997: 117–43 og Børdahl 2003, Appel 2001: 1.398–400. / Dass' Katekismesanger behøver dedikaten først og fremst som velvillig autoritet. Det fremgår av Drammens-manuskriptet (D) at diktet til Jespersøn forelå allerede i 1698, om enn ikke i førsteutgavens fulle versjon (se Innl. 9.1). I publiseringsprosessen kunne Dass ved hjelp av fetteren håpe på (1) en rask og sympatisk sensur og (2) en villig boktrykker. Overfor leserne (brukerne og kjøperne) ville han fremstå med større autoritet med Peder Jespersen som formynder. / Dedikasjonsdikt av denne typen er ofte datert. Her mangler dateringen, men den kan selvsagt ha gått tapt i overleveringen. / Diktet faller i fem hoveddeler: Innledningsvis (1–15), etter apostrofen i første vers, appellerer dikteren til dedikatens velvilje ved å beklage den store avstand som skiller dem, en avstand som likevel overskrides ved hjelp av det fremsendte bokmanuskriptet. Annen del (16–40) påpeker bokens behov for beskyttelse mot mulige motstandere eller kritikere. I tredje del (43–51) ber dikteren ærbødigst (i tredje person) om dedikatens formynderskap, dvs. forsvar, men også hjelp til å få boken befordret til trykken. I fjerde del, den mest omfattende (52–108), rettferdiggjør dikteren sitt verk. Han redegjør for sin intensjon, som ifølge ham selv verken er motivert av profittbegjær eller ønske om berømmelse, men som har et pedagogisk sikte: Han ønsker å tjene Herren ved å vise ungdommen «Veyen til Gud», og til det behøves ganske enkelt kristendomskunnskap, dvs. kjennskap til og forståelse av Luthers katekisme. Den femte og siste delen (109–32) innledes med en fornyet apostrofe av og bønn til dedikaten om å ta seg av boken. Samtidig tar dikteren farvel med sin fetter og barndomsvenn, i håp om at de skal treffes igjen i det hinsidige. Dass synes med andre ord ikke å ha planer om noen København-reise på sine eldre dager (i 1698 hadde han akkurat passert femti). / Boktrykker Nissens 1851-utgave (1851Nis) er den eneste som sløyfer dedikasjonsdiktet til Peder Jespersen. Bokhandler Wettelands Stavanger-utgave fra 1866 (1866Wet) flytter det bakerst i boken, sammen med dedikasjonen til familien, for å utnytte ledig arkkapasitet. Paratekster som disse hadde ved midten av 1800-tallet åpenbart mistet sin funksjon. / Diktet er skrevet i den såkalte Petter-Dass- eller trompet-strofen, kjent fra Nordlands Trompet og et par av leilighetsdiktene (Lie 1967: § 1505).
k20. Doct: Petter Jesperson] Peder Jespersen, født på Helgeland 09.11.1647, død i København 03.11.1714, var sønn av fogd Jesper Hansen, som døde i 1677 eller 1678, og Margrethe Pedersdatter Falch, Petter Dass' moster, som døde i 1660. Ifølge v. 121 hadde de to jevnaldrende fetterne gått sammen «i Skolen og Tvang». Man kan tenke seg det må ha vært tidlig, for allerede i 1660 ble de sendt til hver sin latinskole: Petter J. til Trondheim og Petter D. til Bergen. Eriksen gjettet først på at Petter Dass etter Nærøy-oppholdet ble satt bort til fetterens familie på Nord-Herøy, siden fogden var en velstående mann som hadde råd til huslærer (SS 1.VI–VII). Men senere, med støtte i Albert Chr. Dass' biografi, skiftet han mening og så det som mest sannsynlig at også Petter J. ble sendt til mosteren på Nærøy (SS 4.118–19). Det blir da også Midbøes standpunkt (Midbøe 1947: 12). Kåre Hansen sår imidlertid berettiget tvil om at Petter Dass noensinne bodde hos mosteren i Nærøy (2006: 30–32). Den felles skolegangen det refereres til, kan være studietiden i København. De to fetterne ble immatrikulert i henholdvis 1665 og 1666, Petter J. først. Riktignok bodde de ikke sammen. Petter Jespersøn losjerte hos professor Hans Wandal, som i 1668 ble utnevnt Sjællands biskop. Fogdesønnen stilte høyt og gjorde forholdsvis rask karriere i Kirken. Blant annet takket være sine uvanlige retoriske evner ble han i 1688 utnevnt til kongelig confessionarius, dvs. hoffprest. I likhet med Dass dediserer Toten-presten Knud Sevaldsen Bang sin katekisme til den kongelige confessionarius, men det var i 1679, til Peder Jespersens forgjenger i embedet, Hans Leth. Allerede året etter utnevnelsen ble Jespersen utnevnt til dr. theol. per bullam, dvs. uten å ha skrevet noen avhandling. Jespersen nøt åpenbart stor tillit. Han var bl.a. medlem av salmebokkommisjonen av 1696 som banet veien for utgivelsen av Kirkesalmeboken (Kingo) i 1699. Tittelen «Estats-Raad» (etatsråd) innebærer ikke at han satt i kongens råd (geheimekonseilet), men ble tildelt ham honorært. Peder Jespersen måtte være en meget velegnet dedikat for Dass idet han på den ene siden representerte Helgeland og familien Falch i København, og på den andre siden representerte både den kirkelige og den sekulære makten qua confessionarius og honorær etatsråd. Også privat hadde fetter Petter de beste kontakter. Det var biskop Hans Wandals sønn, av samme navn, som i 1698 eventuelt ville ha vært sensor for utgivelsen av Dass' katekismesanger. Nærmere om utgivelsesbestrebelsene i Innl. 1.2. Peder Jespersen døde i 1714, før Katekismesangene forelå ferdig trykt, men etter at de hadde passert sensuren. Den nye dekanus (og sensor), professor Hans Steenbuch, som i mai 1714 skrev sitt imprimatur, var blant dem som æret den avdøde hoffpresten med en liktale (utgitt 1718).
k21. K.] kjære
k22. Høyæstimered] høyt verdsatte, høyaktede
k23. Velyndere] Ifølge to brev fra Jespersøn til Dass i 1692–93 (Gunnerusbiblioteket, Fol. 248) hadde den kongelige confessionarius et visst ansvar for Petter Dass' sønn Anders mens denne studerte teologi i København på 1690-tallet. Det ansvaret, som resulterte i en teologisk magistergrad, rettferdiggjør utvilsomt betegnelsen «Velyndere» i betydningen «mesen» eller «patron». Men det er ikke sannsynlig at betegnelsen skal oppfattes som en foregripelse av en økonomisk belønning tilstått dikter-fetteren av makt-fetteren. Som litterære velyndere hilste forfatteren Petter Dass i Nordlands Trompet oversekretær Ditlev Wibe (1699) og altså Peder Jespersen i Katekismesangene (1698). Eriksen anser det for usannsynlig at Dass kjente Vibe personlig (SS 1.LIII–IV). Men allerede så tidlig som i 1678 var Dass, etter «Giensvar paa Ole Nysteds Skrifvelse» å dømme (SV 1.254), på utkikk etter en passende «patron» eller dedikat for Nordlands Trompet. Amtmann Knut Gjedde var en klar kandidat. Men større fisker kom etter hvert innenfor rekkevidde. At Wibe, kongens nære venn, som ble utnevnt til kanselliets oversekretær i 1699, kan ha gitt sitt eksplisitte (og misunnelsesverdige) tilsagn, eventuelt med Peder Jespersen som mellommann, er en rimelig spekulasjon, som også kan fortsettes: Er det nettopp disse to, Vibe og Jespersen, Peter Bredal i Brønnøysund anklager sin venn og embedsbror på Alstahaug for å være «oppblåst» av i den følelsesladde brevvekslingen om ateismen? Den fornærmede formulerer seg slik i sitt annet brev (Gunnerusbibl. q Ms. 60): «Sed habeo mentem; animi quorundam opum, Fautorum, et facundiæ, ingeniique acutissimi confidentiâ φυσιουνται, ergo nec aliis bonum quidem verbum concedere volunt.» («Men jeg tenker nå mitt om dette: De som rår over betydelige midler, som har velyndere, talegaver og et i særklasse skarpt intellekt, de 'blåses opp' [1 Kor 8.1] av selvtillit, og derfor vil de heller ikke innrømme andre et godt ord.») Dass' selvrettferdige svar er gjengitt i SV 1.378–79). Denne tolkningen er en nærliggende mulighet omkring århundreskiftet og kan da også være et moment i tidfestingen av Bredal-disputten. Det siste tittelløse diktet til Bredal er datert til 6. feb. 1701 (jf. K. Hansen 2006: 271).
k24. een besøg at aflegge] Det kan hende Petter Dass var tilbake i København i 1672, da han måtte bøte for sin leiermålsforseelse, men høyst sannsynlig ble saken ordnet pr brev (jf. K. Hansen 2006: 76). Midbøe gjetter endatil på at han reiste i følge med nettopp Peder Jespersen (Midbøe 1947: 39). Kanskje gjorde han den lange reisen i 1682, etter presten Dingklougs død, for selv å fremføre en supplikk for embedet i Nesna. I den forbindelse kan han også ha ordnet med trykking av Dalevisen, hvis førsteutgave er datert 1683. Ingen boktrykker er oppgitt («Prentet i Kiøbenhaffn»), noe som synes å bekrefte at dikteren selv finansierte produksjonen. Den er heller ikke forelagt sensuren (en tilleggsgrunn for trykkeren til å forbli anonym). At Petter Dass har besøkt København – og dermed sin fetter – etter dette, er lite sannsynlig. Folketroens Petter Dass, derimot, som hadde studert i Wittenberg, var mer mobil og prekte en første juledag for kongen i København (SS 1.XLI–XLII).
k25. frastantz] av frastand, avledningen i analogi til distanz. Samtlige utgaver har her fradantz, som ikke gir mening. Noe manuskript til denne delen av dedikasjonen er ikke bevart, så her finnes det ingen hjelp å få. Trykkerens forelegg må ha oppfattet dette ordet (i likehet med rimordet kantz) som et (pseudo)latinsk fremmedord. I latinsk håndskrift, som ble brukt i gjengivelsen av latinske ord, vil bokstavkombinasjonen -st- også lettere kunne oppfattes som -d- enn i gotisk.
k26. kantz] tilfelle, lykketreff; av fr. c(h)ance, m.lat. cadentia
k27. tiennestlig] i embets medfør, som prest
k28. from] Adjektivet brukes ved høflig oppfordring, i uttrykk hvor man nå ville foretrekke god, vennlig el.l..
k29. et Rom Nest Dørren] Dersom rom på denne tiden kan brukes i betydningen «værelse», ville referansen her være til gadestuen, som ganske riktig var det rom hvor borgerskapet på 1600-tallet vanligvis oppbevarte sine bøker (Appel 2001: 808 ff). Beleggene på rom (rum) i denne betydningen før 1700 later imidlertid til å være ganske få; men Holberg har noen år senere et par (jf. Holberg-Ordbog). Umiddelbart forstås «Rom» her som «plass». At denne plassen skal være «Nest Dørren», er selvsagt et tegn på ydmykhet og lav sosial status: bare så vidt innenfor.
k30. forinden] inne i
k31. Hun er som en fremmed] Boken personifiseres som datter: Forelegget er Ovids første landflyktighetselegi, Tristia 1.1, der dikteren sender sin bok som en sønn til byen (Roma) for om mulig å blidgjøre keiseren. Likevel vil Boken ikke være som en fremmed («ignotum») som ankommer hovedstaden fra utlandet («peregrinus»), for stilen vil røpe ham (v. 59–62). Dass' situasjon er imidlertid en annen enn Ovids: Bokens oppgave er ikke å omstøte en dom, men å bli trykt. Ydmykhet er første bud, for i dette tilfellet er det ingen uten dedikaten som vil gjenkjenne forfatteren. At boken er en datter hos Dass til tross for at Ovid gir den sønnestatus, begrunnes senere i diktet med at hun tilbys som gifte, som en annen «venne-løs Møe» fra Nord-Norge (v. 49). Historisk sett skifter imidlertid Boken som personifikasjon kjønn i og med boktrykkekunsten (Haarberg 2010). At Dass til forskjell fra den romerske elegikeren ikke har mulighet til å bli gjenkjent på stilen, kompenseres elegant ved klassikerallusjonen. Den samme personifikasjonen – boken som datter – brukes i TilBogen og i fortalen til Nordlands Trompet.
k32. Behøver derover Beskiermelse] En vanlig dedikasjonstopos: Forfatteren ber om dedikatens beskyttelse mot angrep og bakvaskelse.
k33. Klammer] ordstrid, trette, klammeri
k34. fremmed] Ordet kan forstås geografisk («utenlandsk», «hjemmehørende annetsteds») eller i betydningene «uvedkommende», «ukjendt» eller «underlig». Dass er i københavnsk perspektiv både provinsiell og ukjent; under enhver omstendighet mangler han status. Denne form for beskjedenhetstopos er vel kjent fra antikkens og middelalderens fortaler (exordia), jf. Curtius 1973: 83.
k35. Der passer […] en Skoe] «Det høver ikkje ein Sko åt alle føter» (Aasen 1982: 184). «Skoen skal være efter Foden» (PSyv 4540).
k36. Gemytter] sinnelag, temperament
k37. smage] like, tiltale en persons smaksorganer
k38. næt] av et tiltalende ytre, sirlig
k39. Satyriske Hjerne] Entall, selv om sammenhengen skulle tilsi flertall. Satirisk er vanlig i betydningen «spottende» eller «sarkastisk». Hjerne brukes ofte metonymisk om person (tilsv. «Gemytter» ovf.).
k40. Skæv] flis av tre el. bein, splint; jf. Matt 7.3: «Hvi seer du Skæfven i din Broders Øye, og agter icke Bielcken i dit Øye?»
k41. grant] tydelig
k42. Børne-Bog] Luther skriver i forordet til sin Lille katekisme om boken som «barnelærdom». Ordet katekisme betyr opprinnelig «muntlig instruksjon», fra og med reformasjonen får det sin sekundære og spesifikke betydning «bok inneholdende de ti bud, trosartiklene. fadervår, og sakramentene» (Innl. 2.1). Riktignok henvender Luthers Store seg i første instans til prestene, mens det med Den lille gjelder å nå de unge. Den doble betydningen reflekteres i Resens oversettelse, som bruker to ord for Luthers ene: «denne Catechismum oc Børne Lærdom» (Luther 1616: 59). Ordet barnelærdom, slik vi bruker det i dag, betegner med andre ord opprinnelig «katekisme». I Kirkeordinansen 1607 brukes de to betegnelsene «Catechismus» og «Børnelerdom» synonymt og om hverandre. Ordet børnebog brukes før Dass i alle fall av Resen, i Børnelærdoms Visitatz: «Den første Bog, er Døbebogen. Dend Anden, Catechismus, eller Børnebogen. Den Tredie, Alterbogen» (1628: upag. [H7]). Barneboken som en egen genre eller handelsvare innrettet mot unge lesere oppstår i Danmark-Norge først på 1800-tallet. I sin historiske fremstilling diskuterer Sonja Hagemann de problemene som oppstår når man skal forsøke å definere barnelitteraturen som en egen bibliografisk og litterær kategori (Hagemann 1965: 11 ff; om Petter Dass spesielt, s. 86–87). Det omtalte fritidskriteriet, at en virkelig barnebok leses hinsides tukt og skole, vil ikke bli tilfredsstilt i dette tilfellet. Katekismesangene må ha vært skrevet blant annet med tanke på tidens kristendomsundervisning, dvs. katekismeopplæringen (se Innl. 2.3). Luthers Lille var den første leseboken for mange barn på 1600-tallet, og de første ABC-ene tok utgangspunkt nettopp i katekismen (Appel 2001: 1.161–86), Skjelbred 1999). Ordet Børne-Bog finnes ikke registrert på dansk (eller norsk) før denne forekomsten hos Dass. Den foregrepne innvendingen, at katekismen er for barn og ikke for voksne, er like gammel som boken selv; jf. Moe 1889: 42, n. 2, med ref. til Johann Agricola (1527); se også Appel 2001: 616.
k43. Klerk] geistlig person, prest; av lat. clericus
k44. Formyndere] verge (i foreldres sted); metaforikken her innebærer altså at forfatteren (Dass) er bokens far, og boken er barnet, dvs. datteren.
k45. Begiere] begjæring
k46. Han lader den ey uden Giftermaal døe] Det er rimelig å oppfatte boktrykkeren som brudgommen, giftermålet som trykkeprosessen. Bryllupet står altså i den nye teknologien, som sikrer brudeparet et mangfoldig avkom. Fruktbarhetsmetaforen kan sies å gi uttrykk for reformasjonens og boktrykkerkunstens gjensidige avhengighet i det forsinkede nord. Dass' dedikatoriske oppdrag går med andre ord ikke bare ut på at Peder Jespersen skal forsvare boken mot angrep, men at han også skal opptre som forfatterens representant overfor trykkeren. I neste vers settes budskapet i klartekst.
k47. til hans Ulykke kand Lykkes] Verset snur på det kjente ordtaket hell i uhelll; her er det snakk om uhell i hell. Jordisk rikdom, som kan vinnes ved hell, hjelper lite på terskelen til evigheten, tvert imot; jf. Matt 19.24: «Det er lettere, at et Kamel gaar igjennem et Naale-Øye, end at en Riig kommer i GUds Riige.»
k48. ey eller] heller ikke
k49. Du, som […] lærer os Man at opsanke] Selv om jordisk rikdom kan synes å være det motsatte av et kriterium for frelse, lærer Bibelen samtidig at Gud tar vare på sine. «Man» er den hebraiske grunnformen av manna. Opprinnelig skal ordet bety «hva er det?». I 2 Mos 16 fortelles det om hvordan Gud på underfullt vis ga jødene manna fra himmelen da de sultet i ørkenen. I NT blir mannaen åndeliggjort: Gud sørger dermed for sine med to slags brød: det som er nødvendig for å opprettholde livet, for eksempel i ørkenen, og det åndelige brød, dvs. den gammeltestamentlige Visdommen (gr. Sófia, lat. Sapientia) eller NTs Kristus (jf. Joh 6.47–51), som gis de troende i og med nattverden.
k50. enfoldighed] enkelhet, oppriktighet; jf. komm. til sensur2.19.
k51. Tilhører] Forfatteren tenker seg altså sitt publikum ikke som lesere, men som tilhørere. Om leseferdigheten omkring år 1700 i Danmark-Norge generelt og i Alstahaug spesielt, se Innl. 2.4.
k52. henviises kand paa] kan gi seg til kjenne
k53. Svenne] tjenere; lovgivningen opererte riktignok ikke med noe kjønnsskille i katekismeopplæringen. Det var «Ungdommen» som skulle undervises (C.5. no. lov 2–6).
k54. Vor Ungdom den kunde […] Christo tilføyes] Denne hyppig forekommende bryllupsmetaforikken går tilbake på Salomos høysang. Så å si alle de store kirkelærerne opp gjennom historien har gitt den sin spesifikke fortolkning. Vanligvis blir Høysangen forstått slik at brudgommen er Gud eller Kristus, bruden Kirken eller den troendes sjel; bryllupet representerer foreningen dem imellom. Christus underkastes som vanlig i eldre språk latinsk bøyning (dat.) etter sin syntaktiske funksjon i den danske setningen. At må underforstås først i verset.
k55. giøre paa Himmerig Vold] komme til himmelen, bli frelst; jf. Matt 11.12: «Men fra Johannis den Døberes Dage indtil nu, lider Himmeriges Rige Vold, og De, som giøre Vold, rycke det til sig.» Kingo alluderer til det samme skriftstedet: «Giør med din Tak en Himmelgang:/ Giør Vold oppaa den Stierne-borg,/ O glem saalenge, Verdens Sorg» (KSS: 3.97).
k56. At Lammene […] samlis, naar Hyrden dem kalder] Jesus forteller i Joh 10 lignelsen om hyrden og hans kjærlighet til sauene, og appliserer deretter lignelsen på seg selv: «Jeg er en god Hyrde: En god Hyrde lader sit Lif for Faarene» (Joh 10.11). Fårene kjenner hyrden på hans røst (10.3) og han leder dem til beite (10.9). Dette bildespråket er blitt fullstendig konvensjonalisert i kirkelig sammenheng, jf. ord som pastor (prest er lik hyrde), hyrdebrev, hjord o.fl. Her må vel «Lammene» forstås som den ungdommen som pastor Dass gjennom sine sanger innvier i katekismens grunnsetninger.
k57. Zion] Sion er i GT fra først av Guds hellige fjell i Jerusalem, senere tempelet. Navnet brukes metonymisk om hele byen. I NT blir Sion utlagt allegorisk, som den hinsidige salighet, «den lefvende Guds Stad, det Himmelske Jerusalem» (Hebr 12.22). Sal 102 uttrykker den lidendes fortrøstning til den trofaste Gud om at han vil gjenoppbygge Sion og frelse sitt plagede folk. I overført betydning brukes Zion om «troen» og/eller «kirken». I sitt æresdikt til faren skriver for eksempel Anders Dass om hvordan han synger «Zions Sange» (AD 30). Se også Kirkeritualet (1607: 16), der prestene kalles «tro Vogtere på Zions Mure».
k58. Stenen og Kalken] Dvs. de materialer man har til rådighet for å bygge det nye Sion. Steinen må være å forstå på bakgrunn av den grunnstein Gud legger i Sion som en forsikring overfor sitt folk: «See, Jeg legger en Grundsteen i Zion; en prøfvet Steen, en kaastelig Hiørne-Steen, som vel er grundfest: Hvo som troer, han haster icke» (Jes 28.16). I 5 Mos 27.2–8 byr Moses jødene at de, når de er kommet over Jordan og inn i det lovede land, skal reise noen store steiner som alter, kalke og innskrive Loven på dem. I denne konteksten blir både Sion og det lovede land å oppfatte som gudsriket på jorden, til hvis fremme det er pastorens oppgave å arbeide. Christian Hoffkuntz skriver i fortalen til sin Lære- og Verie Catechismus (1697) at «Lærere og Prædikantere» er «Aandelige Bygnings-Mestere», hvis oppgave det er å forsvare «Zions Muure».
k59. De ti GUds Bud […] Og GUds Sacramenter] Av denne formuleringen omfattes katekismens samtlige deler: budene, trosartiklene, Fadervår, dåpens og nattverdens sakramenter. Hustavlen inkluderes ikke. Den fulgte ofte med som en sjette del, men ikke alltid. I Christen Staphensøn Bangs Postilla Catechetica (1650: 1.40) tegnes katekismen som en hånd, der tittelen på de enkelte delene står skrevet på hver sin finger.
k60. sømmer] sømmer det seg for
k61. GUds Helgen] presten som har fått sitt hellige kall fra Gud. Dikterpresten omtaler seg selv i etablert opposisjon til «papistenes», den katolske kirkes, språkbruk.
k62. øve] være sysselsatt med. Verset gir uttrykk for fortaletoposen «plikt», jf. Curtius 1972: 87.
k63. Saa bliver den Bog Catechismus forgyldt] Katekismeutgivelser var lavkostproduksjoner i oktavformat og forholdsvis høye opplag. Ble bøker belagt med gull i snittet, var det helst store folio- eller kvartutgaver. Her må forgyllingen følgelig oppfattes i overført betydning: Ved dikterens innsats som formidler av de kristne sannheter, får folket en kostelig skatt. Ironisk nok skulle det komme til å gå troll i ord. På den (nasjonallitterære) faksimileutgaven av Katekismesangene Petter Dass-museet fikk utgitt sommeren 1999, står ryggteksten i gull.
k64. den Befaling […] At viise sin Christendoms prøve] Denne prøven behandles utførlig i AS 3: «Een værdig Prøvelse og Tilberedelse for dem, som agter at gaae til Alterens Sacramente».
k65. saadan] Dvs. «en Ung og Umyndig».
k66. gemenlig] vanligvis
k67. grof] kunnskapsløs, udannet
k68. vor Artikler] de tre troens artikler. I C.5.no.lov (2–1) presiseres det at statsreligionen faktisk forutsetter tre sett med trosartikler, ikke bare det apostoliske vi kjenner fra katekismen, pluss Den augsburgske konfesjon: «Den Religion skal i Kongens Riger og Lande alleende tilstædis, som overeens kommer med den Hellige Bibelske Skrift, det Apostoliske, Nicæniske og Athanasii Symbolis, og den Uforandrede Aar et tusind fem hundrede og tredive overgiven Augsburgiske Bekiendelse, og Lutheri liden Catechismo.»
k69. skikker […] til Sæde] anviser plass (etter rang og verdighet); her i overført betydning
k70. for de reene blîr alle Ting reent] Tit 1.15: «De reene er allting reent; men de Ureene og Vantro er intet reent: Men baade deris Sind og Samvittighed er ureene.» Jf. «Alle gamle lappaliers begrafvelse» (SV 1.283) og det tittelløse diktet til Bredal fra 1701 (SV 1.412–13), hvor det alluderes til det samme skriftstedet.
k71. Lad raadet Træ bære sin stinkende Frugt] Matt 12.33: «Setter enten et got Træ, saa blifver Frugten god; Eller sætter et raadet Træ, saa blifver Frugten raaden.»
k72. Momus] den personifiserte kritikk eller klander (gr.). Erasmus innleder sin utlegning av ordspråket «Å tilfredsstille Momus» slik (Adagia I.v.74): «Dette er en ordspråklig overdrivelse. Hesiod nevner i Theogonien en viss Momus, som er født, hevder han, med Natten som mor og Søvnen som far. Denne guden pleier ikke å frembringe noe som helst eget, men stirrer på de øvrige gudenes verk med nysgjerrige øyne, og hvis noe mangler eller er gjort galt, kritiserer han det med den største frihet» (Erasmus 1982: 448). Ikke overraskende nevnes Momus ofte nettopp i fortaler, hvor forfattere ønsker å gardere seg mot kritikk (jf. Appel 2001: 444 m. note 227). Hos Dass forekommer han i «Giensvar paa Ole Nysteds Skrifvelse» (SV 1.54), «Alle gamle lappaliers begrafvelse» (SV 1.283), «Graa-hærdet Hoveds Ære-Krone» (SV 1.382) og i det tittelløse latinske diktet til Bredal fra 1701 (SV 1.412–13). Momus opptrer også hos Æsop, som, i likhet med Erasmus, var latinskolepensum.
k73. forløste sin] Førsteutgaven har en åpenbar trykkfeil her: «forløstes in». SV retter stilltiende. Se det kritiske apparatet for andre løsningsforslag i overleveringen.
k74. Villbassen] villsvinet, uten at den overførte betydningen («ustyrlig person») dermed settes ut av spill. Aasen registrerer dette verset hos Dass som et norsk ordspråk: «Villbassen vil allstad rota» (Aasen 241).
k75. rode] røre rundt (med trynet)
k76. Herr Doctor og Kongelig Hof-Prædikant] Peder Jespersen ble utnevnt til kongelig confessionarius i 1688, til doktor (uten avhandling) i 1689.
k77. Men dog i mig selver u-værdig] Fortaleretorikkens mest utbredte topos: «Som forfatter strekker jeg ikke til», jf. Curtius 1972: 83.
k78. dette ringe Papiir] Dvs. dedikasjonsdiktet. I forordet til sin andaktsbok skriver Petter Dass' latinskolelærer Edvard Edvardsen: «Min elskelige Ven foract icke den lille Bog, i huor ringe den dog er» (Edvardsen 1668, forordet (upag.).
k79. eenfoldighed] enkelhet; se kommentar til sensur2.19.
k80. GUd sende] måtte Gud sende; ønskende konj.
k81. aabne] (måtte Gud) åpne; ønskende konj.
k82. frimodigheds Dør] tillitens dør. Uttrykket synes å spille på en kombinasjon av to skriftsteder: Joh 10.9, «Jeg er Dørren; dersom nogen går ind ved Mig, hand skal blifve salig», og Hebr 5.3 (4.16): «Derfor lader os træde frem med Frimodighet til Nåde-Stolen, paadet vi kunde faae Barmhiertghed, og finde Naade paa den Tiid, som os giøres Hielp behof.»
k83. som eigner og bør] som det sømmer seg, og som dere skylder
k84. fornøye] måtte tilfredsstille, glede; ønskende konj.
k85. ginge] gikk; pret.flt.
k86. Vi ginge tilsammen i Skolen og Tvang] I hvilken periode av livet denne skolegangen fant sted, er usikkert. Se komm. til Doct. Petter Jesperson ovf.
k87. Min' Sanger leveres Her Fætter i Haand] Formuleringen forutsetter en kurér, privat eller postens. Et apparat for offentlig postforsendelse ble etablert i 1647, dikterens fødselsår.
k88. Svane Sang] gr. ordspråk, vanlig brukt om en dikters siste arbeid. Erasmus forklarer det slik i Adagia (L.ii.55): «Det passer best på dem som helt mot slutten av sitt liv uttrykker seg med veltalenhet, eller som i svært høy alder skriver med den største sødme; dette er noe som ofte hender med forfattere, at deres siste verk er de minst bitre og mest honningsøte, som om deres uttrykksevne modnes med årene» (Erasmus 1982: 196–97).
k89. Forløsningen] Dvs. de rettferdiges oppstandelse på dommedag; Kristus er forløseren. Jf. Rom 3.24: «Og de [troende] blifve Retfærdige af Hans Naade, uden Fortieniste, ved den Gienløsning, som er skeet formedelst Christum JEsum.»
k90. Tilegnelsen til familien og prestegjeldet kan uten videre synes å være en gest til en gruppe familiemedlemmer som utmerker seg ved en eksepsjonell moralsk habitus. Epitetene overgår hverandre i lovprisende karakteristikker som «højactbar», «dydziired» og «gudelskende». I virkeligheten dreier denne teksten seg først og fremst verken om moral eller familiehygge; teksten må leses som en maktdemonstrasjon. Petter Dass tilegner sine åndelig-pedagogiske sanger til den lokale makteliten, som utgjøres av hans egne nærmeste. Unionen av de ved ekteskap forente familiene Dass, Falch og Angell holder Helgeland i fast grep, kirkelig så vel som verdslig. Tilegnelsens tendens utgår fra et enevelde av Guds nåde; ambisjonen er å legitimere makten i religionen, dvs. den lutherske katekismens grunnsetninger. Dette maktpolitiske perspektivet, som uten videre lar seg anlegge på 1600-tallets versjon av dedikasjonsgenren, ser så langt ut til å ha gått kommentatorer og litteraturhistorikere forbi. De synes å ha oppfattet tilegnelsen utelukkende som rettet til dedikatene, og ikke til bokens lesere. (Nærmere om dedikasjonsgenrens doble adressat hos Genette 1997: 134–35.) Den offentlige maktdemonstrasjonen er i nasjonalromantisk belysning blitt oppfattet som noe i nærheten av et idyllisk familieselskap. Midbøe er ikke i tvil om at det var «stas og verdighet og hygge» i prestegården: «Og her samlet han da om seg sine venner, til kortere eller lengre besøk, særlig ved juletider og større famliebegivenheter.» Dermed regner biografen opp hele hurven, utstyrt med tilegnelsens moralsk-panegyriske epiteter (Midbøe 1947: 146–47)./ I bokhistorisk sammenheng er det god grunn til å merke seg at denne tilegnelsen, i motsetning til den til Peder Jespersen, forholder seg til et verk som er utgitt i håndskrift og ikke sendt til trykking. Dikteren er, med Henri Chartiers distinksjon (Chartier 1994: 40) ennå ikke «forfatter», dvs. opphavsmann til trykt tekst. Alt tyder på at Katekismesangene fra begynnelsen av har vært tenkt publisert og sirkulert i opphavmannens hjemdistrikt. Tilegnelsen til Peder Jesperssøn representerer trinn to i utgivelsesprosessen. / En tilegnelse av denne typen oppretter uvilkårlig en forbindelse mellom bokens dedikater og dens emne. De insisterende moralske epitetene og de kateketiske grunnsetningene legitimerer hverandre gjensidig. Men når makten har prioritet over moralen, har ikke retorikken nødvendigvis dekning i de faktiske forhold. Dedikaten Petter Lorenssøn Angell, for eksempel, som benevnes som den «Edle, Højactbar og meget Velfornemme», hadde selv drap på samvittigheten. I 1689 mistet den unge fogd så totalt besinnelsen og smelte til en mann han hadde kommet i krangel med, med bredsiden av sverdet, så det brakk i tre. Som man kan tenke seg, døde mannen etter hvert av skadene. Men Angell, den maktens representant, fikk kongens «Beskiermelse» og slapp straff. Ja, denne gruvekkende hendelsen var faktisk heller ikke til hinder for at han få år senere ble utnevnt til «Lagmand i Nordland og Findmarken», dvs. den dømmende statsmakts overhode i landsdelen (Jakobsen 1922: 133, K. Hansen 2006: 189)./ Familierelasjonene mellom dikteren og hans dedikater er nære. Det dreier seg for det første om mor og stefar (i omvendt rekkefølge), for det annet om tre gjenlevende søsken (én bror, én helsøster og én halvsøster), alle med ektefeller, for det tredje om en venn i brors sted (gift med brorens enke) og for det fjerde om to onkler (morbrødre). Sønnen Anders, i 1703 påsatt som dikterens etterfølger i embedet, innehar i 1698 ennå ingen sosial posisjon og nevnes derfor ikke. Rekkefølgen følger kjønn, rang og alder: Kongens representanter kommer først, dvs. to fogder og én sorenskriver. Deretter gjelder alderskriteriet: Gamle menn står før yngre menn. Menn står før kvinner, uansett om det er mannen eller kvinnen som representerer dikterens familie. Bare når mannen er avgått ved døden, nevnes hustruen først. Sin egen hustru nevner dikteren overhodet ikke; hun har ingen selvstendighet ifølge denne logikken og må oppfattes som opptatt i dedikanten (den som dediserer), dvs. sin mann. / Drammens-manuskriptet (D), som hadde 1698 på tittelbladet, og som etter alt å dømme gjengir den versjonen av Katekismesangene som dikteren oversendte biskop Krog i Trondheim (se Innl. 9.1), reflekterer en situasjon der andre slektninger fortsatt er i live og nye giftermål ennå ikke er inngått. Førsteutgavens versjon bidrar med en ajourføring. Slektstrær for familiene Dass og Falk (om enn noe mangelfulle) foreligger utarbeidet av Eriksen (SS 1.VIII–IX) og Øystein Angell Røtvold (1977). / Prosadedikasjonens prosjekt er ikke, som i tilfellet med diktet til Petter Jespersøn, å fremme en anmodning om hjelp eller belønning fra dedikatene. Dikteren gjør ganske enkelt rede for sine mål med boken. Først (49–67), etter apostrofen, foregriper han en mulig innvending om at katekisme er for barn, ikke voksne, ved å hevde at det slett ikke er noen skam for eldre heller å reflektere over «de første indtrædelses Puncter i Guds Kundskab». Dermed kan han i prosaforordets annen del (68–120) påvise hvilken nytte begge målgrupper, både gamle og unge, kan ha av boken. Til slutt, i den tredje delen (121–63), gir han uttrykk for sitt håp for den umiddelbare følgen av katekismeundervisningen: at den skal kunne bidra til fordrivelsen av ondskapen og restaurasjonen av Guds kirke på jorden. / Bokhandler Wettelands Stavanger-utgave fra 1866 (1866Wet) flytter begge dedikasjonene bakerst i boken. Men i Tollefsen og Johannesens Bergens-utgave fra 1888/1891(1888Knu og 1891Tol) sløyfes dedikasjonen til familien helt.
k91. Edle, Højactbar og meget Velfornemme] Tituleringen er konvensjonell og kjønnsspesifikk. Mennenes epiteter er særlig sosialt bestemmende, kvinnenes tydeligere religiøst. Adjektivet edel, som opprinnelig betyr «med egenskaper som tilkommer adelen», reflekterer et aristokratisk ideal og kan sies å romme dedikasjonens budskap in nuce: Det er «de beste» som styrer. Både «højactbar» og «velfornem» er vanlig titulatur for borgerfolk, hhv. mennesker man skylder respekt, og som utmerker seg fremfor andre.
k92. Sr.] Seigneur (Signor, Sieur, Monsieur); herre, fornem mann
k93. Peder Christophersøn Broch] Fogden (1641–1707), som hadde vært ansvarlig for skatteinnkrevingen og tilsynet med offentlig jordeiendom i Helgeland fogderi, men som så tjente bedre på å være godseier, nevnes først som den høyeste i rang, og ikke i den private egenskap av å være Petter Dass' stefar, dvs. morens tredje ektemann. Allerede 27 år gammel var han blitt utnevnt til fogd, en stilling han ifølge stesønnens sørgedikt («En udflyttet Mand, En ombytted Stand», SV 1.356–61) innehadde «Ved Tredev Aar», hvilket skulle bety at han i 1698 ennå ikke hadde fratrådt stillingen (jf. Jakobsen 1922: «embedet med 'god respekt' i 21 år [dvs. til 1689] –– rettest i 39 aar – [2007]». Han ble «adjungeret» av sin svigersønn Peter Angell (se ndf.) fra 1689 av. Stillingsbetegnelsene «Forvalter» og «Ombudsmann» er upresise og overlappende, men innebærer uansett at Broch fremdeles er kongelig embedsmann. Flere, blant dem Steen Wirtmand, skrev ved Brochs død minnedikt til hans ære (K. Hansen 2006). Marcus Volquartz' minnedikt inngår i hans samling Liig-baar (1714: 48).
k94. Dyd-ædle og meget Gudelskende Matrone] Det «adelige» eller «edle» presiseres i forbindelse med kvinnene som en religiøs kvalitet. Som varianter av en noe lavere grad brukes for de øvrige «dyziired» (dvs. «prydet med gode og verdifulle egenskaper»), «dydæred» og «ære-dyderig». Fromheten betones for samtlige av de nevnte kvinnene: De er «gudelskende». Matrona (da. «matrone») er den latinske betegnelsen for en gift kvinne. I denne sammenhengen er denne sosiale bestemmelsen i og for seg overflødig. Ugifte kvinner ville ikke uten videre nevnes i en sammenheng som denne.
k95. Maren Pettersdatter Falk] Petter Dass' mor (1629–1709). Sin første mann, dikterens far, mistet hun allerede i 1654, 25 år gammel, etter å ha født fem barn. Det neste ekteskapet, med presten Mogens Petersen Thilemann i Hadsel i Vesterålen (hans tredje), var barnløst og varte ikke lenger enn til 1664, da den aldrende ektemannen døde. I 1670, 41 år gammel, ble Maren Falk gift for tredje gang, med den elleve år yngre Peder Broch. MarcusVolqvartz skriver en «Lægedrick» av et dikt til henne i Siælens Luth (1714: 74) og en «Liig-Sang» i Liig-baar (1714: 89).
k96. Petter Lorenssøn Angel] (1666–1726), sønn av den mektige handelsmann Lorentz Angell i Trondheim. Den nye fogden («idtzig» betyr «nåværende», av ty. jetzig) nevnes etter sin avgåtte forgjenger og svigerfar. Petter Angel giftet seg i 1690 med Petter Dass' halvsøster Anna Margrete, morens datter med Peder Broch. Senere, i 1704, giftet dessuten dikterens sønn Anders seg med Rebecca Angell, som var Petters Lorentzsøns yngre søster. Drammens-manuskriptet (1698) utelater opplysningen om at Petter Angell var «Vice-Lagmand i Nordland og Findmarken». En slik utnevnelse innebar i realiteten at han ble påsatt som ny lagmann og fikk tiltre så snart embedet ble ledig. Petter Angell tiltrådte embedet i 1710.
k97. Anne Margrete Broch] Petter Dass' halvsøster (1671–1732), gift med Petter Angel i 1690, bosatt på gården Hellesvik, som nabo av Melchior Falch på Søvik (v. 39 ndf.).
k98. Jacob Dass] Petter Dass' to år yngre bror (1649–1724), «Soren-Dommer» eller sorenskriver fra 1693, bosatt på Leines i Leirfjord, øst for Sandnessjøen. Sorenskriveren var dommer i bygdetinget og formelt sett av samme sosiale rang som fogden.
k99. Lucia Ravn] Jacob Dass' hustru fra 1681. Hun døde i 1713. Ekteparet hadde tre barn sammen.
k100. Jacob Pettersøn Falk] Petter Dass' morbror (1631–1716). Han ble boende på Tjøtta, der moren, Anna Jonsdatter, residerte, og drev handel og fiske i stor stil.
k101. Melchior Pettersøn Falk] Petter Dass' morbror (1641–1721), bosatt på gården Søvik i Alstahaug. I Drammens-manuskriptet nevnes også hans hustru, Birgitte Henriksdatter, som døde 28.01.1703. Petter Dass' sørgedikt i den anledning er bevart («Krigen i Vigen», SV 1.338–44).
k102. Pernille Pettersdatter Dass] Petter Dass' søster (født 1652, levde ennå så sent som i 1734), gift 1680 med Niels Jonssøn Greger (se ndf.), bosatt på Tjøtta. Som svigermor betenkes hun med et dikt av Marcus Volqvartz i Siælens Luth (1714: 1110 f).
k103. Sal: Niels Jonssøn Gregers] Niels Greger var gullsmed fra Trondheim. Han døde 24.08.1701, derav forkortelsen «Sal.», dvs. «salig» eller «avdøde». I Drammens-manuskriptet (1698) omtales Greger som ennå ikke avdød «Seigneur» og står nevnt før sin hustru. Førsteutgavens versjon beholder altså Greger som dedikat, til tross for at han for lengst var avgått ved døden, mens Birgitte Henriksdatter, Melchior Falks hustru, som døde to år senere, er sløyfet. Hun sorteres ut etter kjønnskriteriet. Sannsynligvis ville det ha vært oppfattet som korrekt å utelate søsteren Pernille dersom hennes mann ikke ble nevnt. Når Niels Greger får være med som «salig», må det følgelig være motivert av et ønske om ikke å utelate hans enke, dikterens søster, fra listen over dedikater. Greger hylles ved sin død av Marcus Volqvartz i Liig-baar (1714: 12). Familiene Angell/Volqvartz og Greger var naboer i Trondheim (Svarstad 1973: 1–3).
k104. Rasmus Angel] (1678–1744) tilhører Dass' familie bare gjennom inngifte. Han giftet seg med nedennevnte Judithe, enken etter Petter Dass' bror Benjamin, handelsmann på Åkvik, i mars 1703, og overtok dennes geskjeft. I anledning bryllupet med Judithe skrev Petter Dass den såkalte «Fiskervisen» (SV 1.197–201). I Drammens-manuskriptet (D) står på denne plassen nettopp Benjamin Dass istedenfor Rasmus Angell. Benjamin var i likhet med broren Jacob født i 1649. Han døde 25.11.1702; skifte ble avholdt 14.05.1703.
k105. Judithe Castens Datter] Rasmus Angells hustru (1676–1745), tidligere gift med dikterens bror Benjamin. I Drammens-manuskriptet står hun oppført som «Judithe Castensdatter Angel», hvilket kunne bety at avskriften er yngre enn 1698, dvs. fra etter 1703, da Judithe giftet seg med Rasmus Angell, ettersom avskriveren i så fall kunne ha korrigert navnet i henhold til gjengiftet. Men alt tyder på at Judithe også før ekteskapet med sin Rasmus brukte Angell-navnet, som hun hadde fra sin mor Kirsten Marcusdatter Angel (1656–1686). Navnet signaliserer makt og velstand, og har derfor betydelig symboleffekt. Steen Wirtmand nevner i sine selvbiografiske opptegnelser «Juditha Carstensdatter Angel» som fadder for sin datter Maren, født 22.10.1696 (Nerhus 1944: 18), dvs. syv år før hun inngikk ekteskap med Rasmus Angell. Sannsynligvis er opptegnelsen gjort kort tid etter (Grønli 1930: 185). Også senere i familiehistorien vant Angell-navnet frem på morssiden: Rasmus Angell og hustru Judithes dattersønn, Peder Christian (1731–1779), som var sønn av handelsmann Anders Christensen på Selnes i Lurøy, tok morens (Maria Volquartz Angells) etternavn, ikke farens. (mht navneskikken, jf. Svarstad 1973: 4).
k106. samtlige Mine Elskelige nær Blods-forvante, Svogre og Anrørende] Samtlige av dikterens nærmeste, i familiemessig så vel som geografisk forstand, er med dette faktisk nevnt. Tenker vi oss at førsteutgavens versjon av denne tilegnelsen ble redigert av dikteren selv henimot slutten av hans liv, var på det tidspunkt begge de to unevnte søsknene gått bort: Maren Dass døde ugift i 1680, Benjamin, som nevnt ovenfor, i 1702. Av morens åtte søsken er bare to nevnt ved navn. Hvorfor ikke flere? I 1707 er to enker: Anna på Nærøy og Kirsten på Aakvik; Margrete, Petter Jespersøns mor, døde allerede i 1660. Følgelig kvalifiserer ingen av dem for å bli nevnt ved navn. De tre brødrene (dikterens onkler) som ikke føres opp, er alle døde: Jonas så tidlig som i 1671, Peter i 1693, og Laurits i 1705. Sistnevnte levde altså ennå i 1698, men nevnes likevel ikke i Drammens-manuskriptet. Forklaringen må være at han ikke var bosatt på Helgeland, men i Fosnes i Nord-Trøndelag, og at han av den grunn falt utenfor. I tidsrommet mellom Dass' død og førsteutgaven dør ytterligere to av de oppførte: stefaren i 1707 og moren i 1709. Ingen mellommann har med andre ord ved utgivelsen gjort noe forsøk på å overprøve dikteren og bringe listen over dedikater up to date, slik tilfellet er i dedikasjonen til Ditlev Wibe i 1739-utgaven av Nordlands Trompet (jf. Seips kommentar til NTr 1974: 125–26). Dermed virker det høyst sannsynlig at Lynovs versjon gjengir dikterens eget forelegg fra en gang mellom 1703 (da Rasmus Angel skal ha ektet Judithe, enken etter broder Benjamin) og 1707 (da dikteren avgikk ved døden). De «anrørende» («slektninger») som her nevnes til slutt, representerer ikke nødvendigvis en utvidelse av familiekretsen, men tar opp de utelatte, anonyme kvinnene i Maren Falks og dikterens generasjoner, pluss ungdommen, Anders Dass' generasjon.
k107. Tivende] tyende, tjenestefolk. Rangordenen er eksplisitt: (1) «Mænd», (2) «Qvinder», (3) «Børn» og (4) «Tivende».
k108. Alstahoug-Gields Meenigheder] I Nordlands Trompet lister dikteren opp kirkene i Alstahaug sokn, tre «murede» i tillegg til Sandnes kapell (SV 1.75). Men prestegjeldet strakte seg videre enn soknet og omfattet dessuten Vefsn, Rana, Hemnes og Nesna. Ifølge folketellingen fra 1701 hadde det samlede Alstahaug prestegjeld hele 1271 gårdbrukere, det høyeste tallet i landet (jf. K. Hansen 2006: 16).
k109. tilforbundne] forpliktede, forbundne; presten tiltaler med dette alle som forholder seg til ham som åndelig overhode i Alstahaug prestegjeld.
k110. de fleste […] haver opnaaed mere end den halve part af et fullkommen Seculo] Formuleringen står slik i 1698 og er senere ikke endret. Ikke desto mindre er utsagnet ukorrekt i 1698, men korrekt i perioden 1703–07 dersom vi regner nøye etter. I 1698 har bare fire av elleve dedikater rundet de femti, i 1703 er antallet seks (simpelt flertall). Spørsmålet oppstår om dikteren i 1698 kan ha forutsett at tiden for trykking ikke var nært forestående. Hvis vi ikke regner kvinnene, er gamle menn (over femti) i klart flertall f.o m. 1699: fire av seks.
k111. de første Fundamenter] Ordet fundament går igjen når katekismekunnskapen skal begrunnes. Resen formulerer det slik i sitt forord til Luthers Store, datert 1. aug. 1629: «Ad alle kunde hafue et vist Fundament oc grundvol til dend sunde oc salige Christelige Lærdoms Hofuetparter, oc saa fræmdelis retteligen opbyggis til Guds allerhelligste Nafns Ære, oc deris Sieles ævige Salighed» (Luther 1629).
k112. oplyste] religiøst vakte, jf. Hebr 6.4: «[…] de, som ere engang oplyste, og hafve smaget de Himmelske Gafver, og ere blefne deelagtige i den Hellig Aand […]».
k113. David og Job] Jf. Sal 71; Job 13.23–26. Den historiske David kan umulig være opphavsmann til hele Salmenes bok (en bok som på 1600- og 1700-tallet hyppig ble utgitt separat, og ikke bare i den fulle bibelske konteksten), men man holdt uansett gjerne på tradisjonen som tilskriver kong David forfatterskapet, også i reformasjonen. Calvin var den eneste av reformatorene som tvilte på forfatterautentisiteten.
k114. Idretter] gjerninger, handlinger
k115. hæslige] klanderverdige, avskyelige; fra ty. Hass (hat)
k116. Ebræerne] Den h-løse formen brukes i alle bibeloversettelsene på 1600-tallet. Skriftstedet det vises til, er Hebr 13.8: «Christus Jesus i Gaar, og i Dag, og den samme ogsaa til evig Tiid.»
k117. den] som; kurant bruk av det påpekende pron. Eriksen (SS) retter unødvendig til «der».
k118. ingen anden Grundvol] Se kommentar til l. 52 ovf. («Fundamenter»).
k119. henseende] hensikt, mål
k120. at ære min GUd] Begrunnelsen er konvensjonell, Johan Brunsmand uttrykker seg for eksempel helt tilsvarende i sin fortale til Den Siungende Himmel-Lyst (1676/1687). Han søker ikke «Roes og Ære», men har angivelig skrevet sine sanger «til GUDs Ære og deris Næstis Nytte».
k121. Først de Gamle, siden de Unge] Dass reverserer Kirkeordinansens forskrift om katekiseringen i gudstjenesten: «Men effter Maaltid Børne lærdom, altid for de vnge, Saa vel som de gamle» (1607: 12). Begge grupper nevnes uansett nesten alltid eksplisitt. Hiørring (1643) poengterer i sin fortale: «[…] end oc de Gamle oc velbedagede». Og Johann Rist i sin (1666: 5): «[...] nicht nur eine zarte Milch für die Jungen Kinder, sondern auch eine starcke Speise für die Vollkommeneren.»
k122. som Johannes] Matt 11.2–3: «Men der Johannes hørde i Fængselet Christi Gierninger, sendte Hand to af sine Disciple hen, og loed hannem sige: Er Du den, som skal komme? Eller skulle vi vente nogen anden?»
k123. Hoveder] overhoder; jf. 4 Mos 1.4: «Og I skulle tage til Eder jo Een af hver Slect til en Høfvitzmand ofver sin Faders Huus.»
k124. Konger og Præster […] i sine egne Huuse] 1 Pet 2.9: «Men I ere den udvalde Slegt; det kongelige Præstedom; det Hellig Folck; Eyedommens Folck, at I skulde forkynde hans Dyder, som kaldede eder fra Mørcket til sit underlige Lys.» Eneveldets teokratiske hierarki gjenspeiles her på mikroplan, i familien. Det var Luthers uttrykte oppfatning at familiefaren var ansvarlig for katekismeopplæringen i hjemmet: «Derfor er oc en huer Husfader plictig, ad hand, i det mindste een gang om Ugen, ofuerhører sine børn oc Tiunde, huad de her af vide oc lærdt hafue» (Luther 1629, den korte fortalen). Dass bruker en lignende metaforikk i Hustavlen (HT 1.3.4), der biskopen gjøres til en større husholdnings overhode.
k125. halstarrige] sta, stivnakkede (mots. «lydige»)
k126. Drenge] tjenestegutter
k127. forhverve] erverve, skaffe
k128. en god Trappe] en god trapp eller stige (mot stadig større erkjennelse); Dass bruker det samme bildet i HT 3.4.3.
k129. naar de have lært sin Catechismi Bog læsendes […] den samme Sjungendes] Pres. part. forekommer på 1600-tallet både med og uten -s, uten hensyn til om betydningen er aktiv eller passiv; jf. Sktr 2.356). Dass' uttrykk forutsetter likevel ikke nødvendigvis leseferdighet blant ungdommen. Målet for den «lesingen» som foregikk i prestens regi før innføringen av folkeskolen på 1740-tallet, var at elevene ved hjelp av lesing skulle kunne tilegne seg, forstå og huske sin kristendomskunnskap. «Å lese» betyr i forbindelse med katekismeundervisningen «å lese opp eller fremsi en bibeltekst, et kirkelig formular, et salmevers» el.l.. På 1700-tallet, etter innføringen av konfirmasjonen, blir det vanlig å si at sognebarna «gaar for Præsten og læser» (Tveit 1991b: 41), uansett om de faktisk kunne lese eller ikke. Innenatlesning fra trykt (ukjent) tekst presiseres vanligvis ved uttrykket «at læse i Bog» (Tveit 1981: 4). Dass' uttrykk minner om Hans Stewener Lydersens i Aandelige Spille-Timers Første Part. I sin fortale unnskylder han seg for sin sviktende poetiske evne, men påpeker at sangene «sicter til et got Maal, som er Gudfryctigheds Øffvelse, helst blant de Unge, der haffuer Lyst til Spil og Leeg, oc derforre, ved disse eenfoldige Vers, kand, ligesom spillende, vennis til Guds fryct […] (1687).
k130. En god Vise qvædes aldrig for ofte] «Godt gjøres ikke fortidt. En god bøn bedes, en god vise kvædes ikke for tiidt» (PSyv 6275). «Væna Visor fær ein syngja ein Gong til. El. Ei god Visa er ikkje for ofta kvedi» (Aasen 245). Det motsatte standpunkt kan riktignok også belegges ordspråklig: «Mand kædes ved altiid at høre dend samme vise» (PSyv 6217).
k131. Lader GUds Ord boe rigelig iblandt eder] Kol 3.16: «Lader Christi Ord boe riigeligen iblant eder i all Viisdom; Lærer og formaner eder self med Psalmer, og Lofsange, og Aandelige deylige Viser, og siunger for HErren i eders Hierter?»
k132. Disse mine Bud, som jeg biuder dig] 5 Mos 6 insisterer på den stadige overholdelsen av budene.
k133. Ordet indbæres […] til Hiertet] Dass' metaforikk reflekterer katekismeopplæringens pedagogikk: først høre, så fremsi (utenat) og til slutt forstå. Heinrich Müller, som bruker «Hierte» nærmest synonymt med «Hukommelse», uttrykker det slik: «Dit Hierte er en Tavel, hvor paa man kand ansætte hvad man vil, Gud, Dievelen, Verden, Himmelen. Hvo som du binder det til i Kerlighed, hand afmaler sig der udi» (1667: 65). Johann Arndt formulerer seg på lignende vis i sin første bok om Den Sande Kristendom: «Er derfore, at vi kand komme til Hovedsagen igien, noksom klart og aabenbare, at hvad som Skriftens Bogstave og hørlige Lyd udvortis vidner, det maa, naar det læsis eller høris, trenge sig ind i voris Hierte, der tillige findis, virke og til Salighed arbejde» (1690: 1.39). Erik A. Nielsen kommenterer eksplisitt Dass på dette punktet (2009: 1.392 og 397).
k134. deres Øren som idel Himmelens Porte] Om den muntlige undervisningssituasjonen Katekismesangene forutsetter, se Innl. 6.1. Dass omtaler sitt publikum som lyttende (ikke lesende) i Ded.Jesp. 64 og 92, Ded.fam. 42, TilBogen 106, TB 3.24.6, TB 4.1.4, TB 4.13.1 og TB 4.18.2. Jf. Arrebos fortale (1623): «O salige ere derfor de Øyen, som ræt see Kong Davids Psaltere, de øren den ræt høre, den mund den ræt læss oc siunger, oc allermest det Hierte, som den ræt i Aanden offuerveyer oc betracter, oc sit Liff oc Leffnet der effter styrer oc regulerer» (1968: 2.1.20).
k135. hves Halse til Aaget endnu ere ubevænte] Presten med frelsesbudskapet er ikke fjernere enn at han forstår at katekismen er et «åk» for de unge. Ikke mindre må den selvsagt være et gode; jf. Matt 11.29-30: «Tager mit Aag paa eder, og lærer af Mig: Thi jeg er Sagtmodig, og ydmyg af Hiertet; saa skulle I finde hvile for eders Siæle: Thi mit Aag er lideligt, og min Byrde er læt.»
k136. ubevænte] ikke tilvente
k137. En villig Hest […] bliver ofte tunge Læs mægtig] «Viljuge Hestar draga tunge Lass» (Aasen 92, med ref. til P. Dass). «Villig Hest behøver ingen Spore» (Mau 1879: 2.567, nr. 11,662).
k138. Kand Myrene […] ansees i Skriften ligesom de vare et Folk] Ordspr 30.25: «Myrerne et skrøbeligt Folck, alligevel beskicke de deris Føde om Sommeren». Dansk og svensk bruker formen myre for no. maur; jf. Mads Rostochs Bord-skik (1689: 43): «Derfor som Myren indsamler om Sommeren, det hun skal have til sin Mad om Vinteren.»
k139. et dobbelt Folk] Salomos ordspråk omtaler mauren som ett av fire små dyr, som til tross for sin uanselighet er «overvettes vise» (Ordspr 30.24), nettopp fordi de utviser stor flid. Dikterens resonnement må være slik at flittige små, dvs. unge, mennesker, i likhet med flittige maur, har del i visdommen. Hvis maurene kan sies å være et «folk», hvilket impliserer mennesekelighet, kan den flittige ungdom sies å være et «dobbelt Folk», ettersom ungdommen reelt sett faktisk er menneskelig, og ikke bare metaforisk, som maurene.
k140. Slette, gemeene og enkelte Folk] De to første av de tre bestemmelsene har til dels overlappende betydning: Adjektivet slet (med grunnbetydningen «jevn», «glatt») brukes i overført, betydning oftest pejorativt («dårlig»), men det kan òg brukes i den nøytrale betydningen «alminnelig», slik det er rimelig å oppfatte det her. Adjektivet gemen (eg. «felles», av ty. gemein) betyr også «alminnelig»; den gemene mand representerer samfunnets bredeste sjikt. I likhet med slet får dette ordet imidlertid lett pejorativ betydning: «vulgær», «ufin», «sjofel». Det siste av de tre adjektivene, enkelt, spiller på motsetningen til dobbelt ovf. De som kalles «enkelte Folk», er de som ikke er flittige i religiøs henseende, og dermed heller ikke vise. Analogien forutsetter at «Folk» i det siste tilfellet forstås i betydningen «individer», noe som er vanskelig i det første (maurene som kollektivt «Folk»).
k141. brave] (moralsk) gode
k142. Da JEsus indgik Jerusalems Tempel] Matt 21.15: «Men der de ypperste Præster og Skriftkloge saae de underlige Gierninger, som Hand giorde; og at Børnene raabte i Tempelen, og sagde: Hosanna Davids Søn; da toge de det til mistycke.»
k143. Hosianna] hjelp!, frels! Ordet er en transkripsjon av den greske gjengivelsen av et hebraisk kultrop (jf. Sal 118.25) som senere også har fått en plass i kirkelig liturgi.
k144. fortplante] overlevere (til ettertiden); ty. fortpflanzen
k145. Da Gud udgav sin Lov, blev der befalet, at fortplante den til Børn og Børnebørn] 5 Mos 6.2: «At du skal frycte Herren din GUD, og holde alle hans Skicke og Bud, som Jeg buder dig: Baade Du og dine Børn, og dine Børne-Børn i alle eders Lifvis-Dage, paa det at I maa længe lefve.»
k146. det Folk som skal skabes, skal Love Herren] Sal 102.19: «Dette skal skrifvis for dem, som efterkomme; Og det Folck, som skal skabis, skal lofve HERREN.»
k147. at Zion […] kunde tilredes] Om gjenoppbyggingen av Sion, se det parallelle stedet i Ded.Jesp. 79–81, med tilhørende komm. og Mads Rostochs Bord-Skik (1689), fortalen: «Herrens Tienere bør at have Lyst til Zions Steene, og ynkes over hendes Støv, […] Ja baade med Mund og Haand, med Prædiken og skriven af yderste Formue hjelpe til, at de revne Gierde omkring Guds Viingaard kunde bødes, […] hva som er af Lauve der indenfor, til rette hielpes.» Jf. Sal 102.15 og Jes 58.12.
k148. tilredes] bringes i stand, restaureres
k149. de Aandelige Israels Stæder] Israel er i GT «Guds utvalgte folk». I NT overtar den kristne kirke denne privilegerte stilling (jf. Gal 6.16). Gud utvalgte folk utgjøres siden av «den hellige alminnelige kirke». «Stæder» må være flt. av sted (ikke stad), brukt i betydningen «bolig», «hjem» (jf. TilBogen 34). Dikterens tanke kan utlegges slik at han sammen med slektningenes («Eders») og de øvrige religiøse hjem («Aandelige […] Stæder») som utgjør det kristne fellesskap («Israels») vil arbeide for å utbre gudsriket på jorden («Zion»). Mens ansvaret for katekismeopplæringen i Danmark-Norge lå hos prestene, var det i Sverige og Finland hjemmene som hadde hovedansvaret (jf. Guttormsson 1990: 8).
k150. Fremvext] fremgang
k151. Liunet] lyn, ubest. form
k152. vi […] skal see Satan falde […] ned af Himmelen] Luk 10.18–19: «Jeg saae Satanas falde af Himmelen, som et Lynet: See! Jeg hafver gifvet eder Magt, at træde paa Hug-Orme og Scorpioner, og ofver all Fiendens Magt, og Intet skal skade eder.»
k153. Ære oc Priis […] fra nu og til Ævig Tid] Sal 113.2: «Lofvet være HErrens Nafn fra Nu, og indtil ævig Tid» og 115.18: «Men vi lofve HErren fra nu og indtil ævig Tid; Halleluja.»
k154. I dette diktet henvender dikteren seg direkte til den boken han har skrevet, altså selve Katekismesangene, etter mønster av den landflyktige Ovid i Tristia 1.1. I innledningen til NTr, «Fortale til Bogen» og i Ded.Jesp. 16, brukes den samme typen personifikasjon. Om denne, med spesiell referanse til Dass, se Haarberg 2010. Ovids Tristia var foreskrevet som latinskolepensum av Kirkeordinansen. Verket ble først senere, i 1712, gjendiktet til dansk av den unge Christian Falster, publisert 1719 under tittelen Publii Ovidii Nasonis Klagebreve over sin u-lyksalige Landflygtighed til Keyser Augustum, Hustru og andre Venner (trykt av Ove Lynov). Dass' forkjærlighet for toposen «den personifiserte bok» er langtfra original. Vi finner den hos mange av hans samtidige, for eksempel hos Dorothe Engelbretsdatter, som kaller sine to bøker for «Siælle Døttre» (1999: 453). Sthens Vandrebog kan rimeligvis ha vært et forbilde for flere (Sthen 1994: 171 (T-44)). Også Jens Pedersen avslutter sitt dedikasjonsdikt i Glade i Haabet på den samme konvensjonelle måten (1684). / Strukturelt faller Dass' «Erindring» eller formaning til leseren i ti deler: Først apostroferes boken (1–16). Det retoriske grepet innebærer at boken får menneskelige egenskaper, at den blir personifisert som om den var dikterens barn (datter). Dernest (17–22) sendes den apostroferte ut i verden. De følgende syv delene angir mulige mål for datterens reise. Oversatt til moderne markedsføringsterminologi kunne vi si at de angir bokens målgrupper. Den første utgjøres av prestene (23–32), den andre av adelen, dvs. dem som har fått sin høye rang ved fødselen (33–48), den tredje av bøndene (49–60), den fjerde av enkene (61–80), den femte av soldatstanden (81–96), den sjette av byborgerne (97–114), og den syvende av fattigfolk (115–128). Diktet avsluttes med en kombinert velsignelse og spøkefull trussel: Kommer datter-boken hjem igjen uten å ha funnet seg et hjem (les: kjøper), skal fader-dikteren som en bibelsk Jefta mure henne/den inne, slik at folk ikke lenger skal bli plaget. Dette er selvsagt en vri på den tradisjonelle unnskyldningstoposen vi finner i forord generelt. / Målgruppene bestemmes tilsynelatende av leseferdighet og kjøpekraft. I begge henseende kan rekkefølgen målgruppene er behandlet i, synes noe uventet. At prester på slutten av 1600-tallet utgjøres av den mest kompetente lesergruppen, kan ikke betviles. At gruppen fattigfolk rommer de minst kompetente leserne, synes like opplagt. Med hensyn til kjøpekraft inntar de to gruppene også ytterposisjoner, om enn prestenes økonomi ikke kan sammenlignes med adelens. Ifølge en slik tankegang ville man ventet at byborgerne ble nevnt før bøndene, både som lesere og kjøpere. Likevel nevner Dass dem nest sist, mens bøndene altså inntar tredjeplassen. Hvorfor han gjør det, kan ikke uten videre avgjøres. En rimelig spekulasjon kunne gå ut på at Dass ser sin bok som mindre interessant for en byskole, evt latinskole, enn for katekismeundervisningen på landet. De to nærmere definerte sosiale gruppene som nevnes på henholdsvis fjerde- og femteplass, dvs. enkene og soldatene, har vært antatt å utgjøre kompetente og til dels også kjøpekraftige lesergrupper. Det fantes ifølge Charlotte Appel et eget «enkemarked» (2001: 2.618ff). Enker med arv hadde god anledning til både å kjøpe og lese bøker. Appel antar at også soldaterlivet for mange var en god anledning til å oppøve leseferdighet (1.2001: 95f; om militæret som målgruppe: 2.628). Men vi bør også kunne se enker og soldater som spesielt interessante målgrupper fordi de fra Kirkens side sett var spesielt utsatte grupper i den forstand at de har seksuell avholdenhet som felles utfordring. De kan synes å trenge en særlig moralsk opprustning. Dermed kan disse målgruppene mistenkes å være minst like viktige på avsender- som på mottakersiden. Det er også verdt å merke seg at lærerne (degner, klokkere, substitutter, skoleholdere, preseptorer), som nok ville utgjøre en interessant målgruppe for boktrykkeren i København, ikke nevnes spesielt av Dass. Man kan tenke seg at han som forfatter tenker seg boken brukt i situasjoner han først og fremst kjenner fra sitt hjemlige miljø, hvor lærere – og skoler – ennå var mangelvare. / Tittelen er todelt, men det kan virke forvirrende at verken førsteutgaven (1715Lyn) eller Bockenhoffers utgave fra 1720 (1720Boc) skiller typografisk mellom de to delene, verken ved linjefall, typestørrelse eller stor bokstav. Det blir imidlertid vanlig fra og med Bruns og Nørvigs 1721-utgaver (1721Bru og 1722Nør), oftest slik at «Til Bogen» står med brødskrift, «En Erindring» på linjen under med noe større typer. / «Til Bogen» er den første av paratekstene som må vike for praktiske hensyn til bokens utforming. Det blir et problem for boktrykkerne at Dass' samlede retoriske øvelser innledningsvis er så pass omfattende at de fyller mer enn ett ark (i 16-sidig oktav-format). Godiches «kompakte» 1736-utgave (1736God1), som skulle komme til å danne mønster for de fleste senere, er den første som sløyfer «Til Bogen». Den utgjør med to sider register til slutt i alt xii + 260 sider, hvilket vil si nøyaktig 17 oktavark. Dedikasjonene fyller altså tolv upaginerte sider innledningsvis, bl.a. takket være svært tett sats på den siste siden av dedikasjonsdiktet til Peder Jespersen. Pagineringen begynner med TB, og ark nr 2 (B) begynner dermed på s. 5. Lynov lar også dette diktet utgå idet han (i 1753) forlater oktaven og går over til det mindre duodesformatet. / Metrisk er det snakk om en kryssrimet fireversing (aBaB) bestående av vekslende disyllabiske fire- og tretaktere, om enn ikke noen utgave bruker blanklinje mellom strofene. Dette er en strofeform Dass, i likhet med Kingo, bruker hyppig: TB 1 og 4, TA 8, ES «Christi Omskjærelse» og «Thomae Vantro», «Til Læseren» i NTr, TBB, «Liig Lagen», jf. Lie: § 957. Også Dorothe Engelbretsdatter bruker den i sitt dikt til leseren (1999: 23–25).
k155. Erindring] oppfordring, pålegg
k156. Et Foster af min Hjerne] Jf. Ovid, Tristia 1.1.39: «carmina proveniunt animo deducta sereno» (diktene kommer fra et uforstyrret el. tomt hode). Dorothe Engelbretsdatter mener piratutgaver er å betrakte som «u-æcte Fostre» (1999: 213). Jesper Rachløw kaller (i «Authoris For-Tale») sin Taare-Perse for sitt «Foster». Kingo kaller sin bok, Sjungekoret, for sitt «ringe Arbeidis spæde Foster» (KSS 3.7). Elias Naur refererer til sitt dikt (Golgotha paa Parnasso, 1689) som «udspunden» av hans «Hierne» (1973: 1.28); Johan Brunsmand har derimot ikke spundet diktene av sitt eget hode (1687, «Fortale Til den Gunstige og Fromme Læsere»). Dass bruker «Foster» i betydningen «lite barn» i TBB, «Ruts Bog» (SV 3.51).
k157. ringe] Adjektivet blir her brukt som retorisk uttrykk for påtatt beklagelse av noe ufullkomment, som i uttrykkene mit ringe hus, min ringe mening eller efter ringe evne.
k158. veed] Verbet vide blir i eldre språk ofte brukt med et subst. som objekt. Den norske bibeloversettelsen av 1930 har ennå i Matt 12.25 «Men da Jesus visste deres tanker […]». Senere blir visste i denne sammenheng gjerne erstattet av kjente.
k159. skrumpen] rynkete
k160. vises […] ud] ser ut
k161. toed] vasket; én stavelse
k162. Bonde-Dragt] Tar opp Ovids incultus, «ustelt», «bondsk» (Tristia 1.1.3).
k163. Paa Kiøbsted-Viis] Dikteren setter det urbant elegante opp mot sin egen demonstrative bondskhet.
k164. mynter] preger, slår mynt
k165. baaren] født; perf. part. av bære i betydningen «være svanger, fruktsommelig med»
k166. slet og ret] rett og slett; Dass bruke den normale danske ordstillingen i dette uttrykket (fra ty. schlecht und recht).
k167. vaaren] vært; kurant partisippform
k168. flux] hurtig
k169. min Daatter] Ordbruken forutsetter at dikteren er bokens «far», jf. Ovids Tristia 1.1.115: «siqua est tibi cura parentis» (om du [dvs. boken] har noen respekt for din far). Merk at Ovids bok er hankjønn; kjønnsskiftet til denne personifikasjonen kom med boktrykkerkunsten; jf. Haarberg 2010.
k170. Gak] gå; imp. av gange
k171. Verdens Lius] Matt 5.14: «I ere Verdens Lys: Den Stad som ligger paa et Bierg, kand icke skiules.»
k172. nødigt] nødvendig
k173. til Lave] i rette stilling el. orden; mots. no. i ulage
k174. højgt i Sæder] Høyden må forstås sosialt; «Sæder» kan spesifikt oppfattes som «adelsseter», «storgods». Retorisk er det da snakk om en form for enallage (ombytting); der «højgt» er brukt som adverb istedenfor som adjektiv til «Sæder». Uttrykket å være høj i sædet synes utelukkende brukt pejorativt, som uttrykk for over- eller hovmot, men i konteksten her er det ingenting som tyder på at dikterens holdning overfor adelsmannen er noe annet enn ærbødig.
k175. forføye] begi seg et eller annet sted
k176. Dig dybt til Jorden bøye] Jf. HT 4.3.5–6
k177. tilsiger] beordrer; brukes spesielt om innbydelse til audiens o.l.
k178. i Kamret ind] Boken ledes inn i et beboelsesrom, den vises ikke til uthuset, der farende folk kunne regne med å havne. Ordet kammer brukes som oftest også i motsetning til stue, dvs. at det vanligvis betegner et soverom og ikke et felles oppholdsrom.
k179. Piger] tjenestepiker
k180. en liden Pension] Dikteren antyder diskret at han kan tenke seg en velynders pekuniære belønning som takk for boken. Pension synes her å være brukt i betydningen «nådelønn», «lønn som en person (en lærd, en dikter) får uten plikt til embedsforretninger».
k181. annamme] motta; fra ty. annehmen
k182. Huusgesind] tjenestefolk, de personer som hører med til ens husstand, både familie og (især) tjenestefolk
k183. alt hans Huus og Drenge] husstand og tjenestefolk
k184. Lange-Spil] langeleik, Langspel (Aasen 1977). Ordet er første gang belagt i 1622, da den vidløftige Anders Arrebo ble avsatt fra bispestolen i Trondheim. I vitneavhørene omtales et prestebryllup hvor det ble sunget en vise «som Vidnet ei kunde erindre, saasom han den Tid var drukken, men hans Pige legede den (Jægerdansen) paa Langespil» (Gerh. Schøning sitert etter Aksdal 1982: 22). Aksdal konkluderer med at langeleiken må ha vært populær over hele landet, antakelig har den vært et av allmuens mest brukte instrumenter. Omkring 1660 nevnes den så langt nord som i Finnmark (Aksdal 1982: 23). Det eldste bevarte eksemplaret ble for få år siden funnet på Vardalsåsen ved Gjøvik, med årstallet 1524 innrisset.
k185. valeet] avskjedshilsen, farvel; fra lat. valete («ha det bra», imp. flt.), via tysk, brukt som subst., med trykk på siste stavelse
k186. Beed dem, i Bønnen blive ved] Jf. HT 11.3
k187. forgiette] glemme; jf. ty. vergessen, eng. forget
k188. Velgefal] velbehag; fra ty. wohlgefallen
k189. tusind Kys] Uttrykkes kan oppfattes som en allusjon til den romerske dikter Catulls kjente dikt 5, «Vivamus, mea Lesbia» (v. 7). Catull inngår riktignok ikke på latinskolepensum iflg. Kirkeordinansen av 1607.
k190. forlyste] Det kan synes sært å «forlyste seg» i sorg. Slik dikteren uttrykker seg her, er det imidlertid boken som forlystes eller oppmuntres, ikke enken, slik vi vel hadde ventet. Bergens-bisp Randulf formulerer seg på følgende måte i sin approbatio til Dorothe Engelbretsdatters Taare-Offer (1684): «Dog seer jeg udi dette Skrifft, at en Encke forlyster sig med Graad […]» (1999: 313).
k191. Bravat] brautende, utfordrende opptreden
k192. anstøder] ansporer
k193. Tilstæder] tillater
k194. kon] kun; en sammentrekning av ikke uten
k195. Bønne-skriig] bønnerop (av fortvilelse)
k196. Logement] herberge, losji
k197. from] fromt; kurant intkj.-form
k198. Benke-rom] Dvs. plass til å sitte el. ligge, men ingen seng. Usammensatt brukes benk vanligvis om den typen møbel som står inntil (spise)bord.
k199. Couratz] mot, dristighet; av fr. courage
k200. forklare] erklære
k201. Reyse-Pas] Passtvangen gjaldt ikke bare for utlendinger; fra gammelt av var den også gjort gjeldende for rikets egne innbyggere på innenlandske reiser. Formålet var å holde kontroll med arbeidsfolks kontrakter, med løsgjengere (tiggere) og evt politisk oppvigleri. Passene gjaldt for en nærmere angitt strekning og var tidsbegrensede. De ble utstedt av både sivile og militære myndigheter, også av presten, som en form for vandelsattest; jf. C.5. no. lov 3-21-8 og 3-21-10/12.
k202. ligger hen] fører, går (i en viss retning)
k203. Stæder] byer; av stad
k204. Hves] hvis
k205. tusind Stræder] tusen gater; en flott hyperbel. Den største byen i dobbeltmonarkiet omkring år 1700 var København, med ca 30.000 innbyggere. Det er vanskelig å tenke seg at boken skulle kunne reise utenlands, språkformen tatt i betraktning.
k206. Da giv dig […] an] meld din ankomst, si hvem du er
k207. Svan] svane; her i opposisjon til due. Svanens sang settes i motsetning til duens lave kurring. At boken er dikterens «svanesang» (jf. Ded.Jesp. 129), synes her underordnet den mulighet den har til å vekke oppmerksomhet i byen.
k208. kurr'] Apokopert imp. (2. pers. ent.) på -e; jf. Sktr 2.57.
k209. laane Gunstig øre] Den personifiserte boken oppfattes som syngende, mottakerne som lyttende, ikke lesende.
k210. smucke Folkes Dørre] aktverdige menneskers hus
k211. Pebling] latinskoleelev; ordet later til å ha blitt brukt i Bergen, først og fremst: «Den danske betegnelse 'peblinger' om de mindre disciple, som kom i bruk i Bergen, bruktes ikke meget i Trondhjem» (Erichsen 1911: 20). Det ble fra middelalderen av forutsatt at latinskoleguttene – eller «skoledegnene» – bidro til sitt eget underhold ved hjelp av tigging. Den såkalte sognegangen innebar at to og to elever en måneds tid omkring jul og om sommeren i forbindelse med hundedagene gikk tiggerstien i et tildelt sogn. Denne ordningen ble imidlertid etter hvert avskaffet; endelig sluttstrek ble satt av den norske Kirkeordinansen av 1607, som likevel ikke forbyr tigging i selve byen, tvert imot: «Wi ville oc her met formanit haffue, alle voris Prælater oc Cannicker, saa oc alle formuendis Borgere, at de giffue Skolebørn Almisse huer Uge, som de det selff for Gud ville forsuare» (Kirkeord. 1607: 73v). På Petter Dass' tid risikerte man altså ikke å støte på slike tiggere eller «posepilter» i Alstahaug. Pålegget om å gi almisser frivillig ble fra 1632 obligatorisk og regulert etter bestemte satser. Denne skatten, som kaltes degnepenger, gjorde likevel ikke slutt på tiggingen i byen. Latinskoleelevene sang ved private tilstelninger som bryllup og ved begravelser, også offentlig, bl.a. på mortensdag og til jul. Sangen fungerte som et påskudd til å be om almisser. Tiggingen foregikk dessuten med kongelig privilegium: Var det noen som gikk dem i næringen, hadde skoledegnene full rett til å jule dem opp. Sannsynligheten taler for at den unge Petter Dass selv gikk rundt med posen i Bergen først på 1660-tallet (jf. Erichsen 1906: 28–30 og 93–98; Erichsen 1911: 20–25 og 96–101; Troels-Lund 1939–41: 1.549 og 4.569–72).
k212. nyner] nynner; kurant stavemåte
k213. forlenes] gis, skjenkes; fra ty. vorlehnen, eg. «gi noe som len»
k214. formenes] nektes
k215. Faaret hos den fattig Mand] Historien er en lignelse som fortelles kong David av profeten Natan i 2 Sam 12.1–4: «OG HERren sendte Nathan til David, der hand kom til hannem: Der vare To Mænd i En Stad, den Eene Rig, den anden Fattig. Den Rige hafde saare mange Faar og Øxen; Men den Fattige hafde intet uden alleeniste et lidet Faar, som hand hafde kiøbt og fødde det op, at det blef stort, hos hannem og hans Børn tillige: Det aad af hans stycke Brød, og drack af hans Begere, og sof i hans Skiød, og han holdt det som en Daatter. Men den Tid der kom en Giest til den Rige Mand, da sparede hand at tage af sine Faar og Øxen, at rede noget til Giesten, som kom til hannem: Og hand tog den Fattige Mands Faar, og ridde til den Mand, som var kommen til hannem.» Nathan forteller historien på følgende bakgrunn: David har forbrutt seg mot hetitten Uria: satt ham på en «uriaspost» for å sikre seg at han falt i krigen. Dermed kunne kongen få fritt spillerom med Urias hustru Batseba. Lammet er i Natans lignelse å forstå som Batseba; den rike mannen, som slakter lammet for ikke å måtte ta av sine egne, er kongen selv. Men her? Dass synes å være mest opptatt av den gunst som vises lammet ved at det fostres på den fattige mannes fang og blir som en datter for ham. At det faktisk blir slaktet, tematiseres ikke. For dikteren blir den personifiserte boken («min Daatter», v. 22) å forstå som lammet. Han våger knapt å håpe – men gjør det likevel – at den skal kunne omfattes med en lignende kjærlighet i fattigmanns stue. Både bøker og piker har man jo på fanget.
k216. Saa vel gad hand det lide] så godt likte han det; verbet gide, pret. gad, brukes her i betydningen «kunne». Verbet lide betyr i denne sammenheng altså ikke «tåle», men, sammen med vel, «synes om», «like».
k217. Jephtæ Daatter] Historien om kong Jefta og hans datter er fortalt i Dom 11.30–40. Under krigen mot amonittene lover kongen å gi Gud som offer den første som kommer ham i møte fra hans hus når han vender tilbake fra krigen, forutsatt at Gud har gitt ham seieren. Så vinner han da, men – o skrekk og gru! – det er hans eneste datter som først hilser ham velkommen. I sin sang om denne hendelsen (BV, SV 2.34–39) opponerer Dass mot kongens innfrielse av sitt løfte og antyder ved et kanskje en mindre utfordrende slutt: «Maaske hun ble taget af Dage» (13.7). Her, i «Til Bogen», lar han altså datteren mure inne i et anakronistisk kloster. Om denne bibelhistorien og Petter Dass' behandling av den skriver Per Thomas Andersen (1997); se spesielt s. 42–43, note 10.
k218. kure] krype sammen, sitte sammenkrøpet
k219. Budene utgjør den første av de fem hoveddelene av katekismen. I Bibelen er dette den eneste teksten som uttrykkelig har Gud som opphavsmann. De to lovtavlene Moses får av ham på Sinai-fjellet, har han nemlig tilvirket egenhendig: «Og Gud hafde self giordt dem, og self grafvet Skriften i dem» (2 Mos 32.16). Teksten er bevart i to temmelig like versjoner: 2 Mos 20.1–17 og 5 Mos 5.6–21. I Bergprekenen sammenfatter Jesus de ti bud i to, dvs. ett for hver tavle: «Og JEsus svarede hannem [den skriftlærde]: Det ypperste Bud for alle er det: Hør Israel, HErren vor Gud er Een Gud: Og du skal elske HErren din Gud, af dit ganske Hierte, af din ganske Siæl, af dit gandske Sind, og af alle Krafter; Det er det ypperste Bud. Og det andet er ligesom dette: Du skal elske din Næste, ligesom dig self; Der er intet andet større Bud, end disse» (Mark 12.29–31).
k220. Sangen åpner med en innledning: ikke til det første bud, men til den større enheten: «De Ti Guds Bud-Ord» (1–5), der budenes antall, deres guddommelige autoritet og rettledning for praksis kort kommenteres. Selve budet gjengis først i 6. strofe. Deretter følger forklaringen, som setter den «Allerhøyeste» (8.1), eneste (8.2), evige (10.1) og sanne (26.4) Gud opp mot materielle og/eller forgjengelige avguder, alle med bibelsk opprinnelse: «Stock og Steene» (8.3), «Sool og Maane» (12), «Sølv oc Guld» (13), «U-mælend' Fæ» (19) og «et Billede» (21). Hver type avgud forklares og aktualiseres mer eller mindre utførlig: Strofe 13 innleder et lengre parti om avguden Mammon, den jordiske rikdom (13–18). Omtalen av gudebildet i strofe 21 gir støtet til et tidsmessig angrep på den katolske helgendyrkelsen (23–25). Diktet munner ut i en pedagogisk avrundende sluttstrofe (26).
k221. Dass' forklaring er rimeligvis mer praktisk rettet enn den Luther gir i sin Store katekisme (som henvender seg til prestene, ikke allmuen). Den er også mer bydende. Dikteren nøyer seg ikke med å forklare Guds bud, men formaner sin tilhører eller leser om å følge dem: «Thi skal du» (8.3), «Jeg nu forbyder dig» (11.1, 12.1, 13.1), «Da maa du» (15.4), «Du skal og ey» (16.1, 19.1), «See til du ei» (23.1), «Holdt ikke med» (23.4). Luther tar riktignok eksplisitt avstand til både Mammon og helgener, men han legger samtidig større vekt på å forklare gudsforholdet som en trossak: «[…] saaledes ad hafue een Gud, er intet andet, end af Hiertet fortro sig til noget» (1629: 5). Nærmere om den lutherske teologien på dette punkt hos Albrecht Peters (1990: 1.99–144).
k222. Loven av 1687 tillater ingen annen religion enn den lutherske for Kongens undersåtter: «Den Religion skal i Kongens Riger og Lande alleene tilstædis, som overeens kommer med den Hellige Bibelske Skrift, det Apostoliske, Nicæniske og Athanasii Symbolis, og den Uforandrede Aar et tusind fem hundrede og tredive overgiven Augsburgiske Bekiendelse, og Lutheri liden Catechismo» (2–1). Såkalt villfarne straffes påfallende hardt: «Hvem som overbevisis at have lastet Gud, eller bespottet hans hellige Navn, Ord og Sacramenter, hannem skal Tungen levendis af hans Mund udskæris, dernest hans Hoved afslais og tillige med Tungen sættis paa en Stage» (6-1-7).
k224. tit.] 2 Mos 20.2–3: «Jeg er HERren din GUD, som udførdte dig af Ægypti Land af Trældommens Huus. Du skal icke hafve andre Guder for Mig.» Luthers Lille utlegger budet slik: «Det er: Wi skulle for alle Ting frycte oc elske Gud, oc paa Gud alleene forlade oss» (Luther 1616: 63).
k225. mel.] Melodiforelegget er opprinnelig tysk, kjent fra Christliches Gesangbüchlein, Hamburg 1612, til dansk ved Hans Christensen Sthen i tillegget til En liden Vandrebog (1589). Denne boken ble trykt flere steder i løpet av 1600-tallet (se Lyster i Sthen 1994: T-42). Det samme forelegget oppgis til TB 4. Samtlige bevarte manuskripter oppgir som forelegg til denne sangen «Frisk op naar Dievelen gjør sig vræd», en verdslig vise av Anders Bording (1.1984: 280, 1986: 288; jf. Schiørring 1.252 og 1.378). Forelegget er også brukt i ES, til «Om Christi omskjærelse» og til «Om Thomae Vantroe» (SV: 3.216 og 280).
k226. O kiære Christen Lem] Apostroferingen av leseren kan tenkes inn i samtidens katekismeundervisning. I en slik situasjon er den tiltalte, dvs. hvert enkelt av barna, faktisk til stede som tilhører når far, prest eller degn synger sangen. Vi har altså her ikke med noen lyrisk apostrofe å gjøre. Dikteren henvender seg til leserne/sangerne/tilhørerne, ikke bort fra dem.
k227. kortelige] i korthet
k228. Paa dine Fingre] Regning på fingrene var på 1600-tallet den foreskrevne metoden. Autoriteten Jesper Brochmand skriver dessuten i sin Systema at katekismen skal kunnes «ad ungues» eller «på fingrene» (Brochmand 1664: 2.341a). Anders Hiørring følger opp i fortalen til sin katekisme (1643), hvor han formaner om at innholdet skal læres slik «at de smaa her udi Riget, vide saa redelig paa deris Fingre, Ord for Ord Lutheri Catechismum met sin forklaring at opregne». Ludvig Munthe takker i fortalen til sin katekisme (1644) Gud for at ungdommen i hans stift er så godt undervist «at de den gandske Lutheri Catechismum med den Forklaring, veed saa got som paa fingrene, med god forstand at opregne». Et bevart engelsk trykk fra 1560-tallet anskueliggjør fingermetoden med en illustrasjon av et par hansker påskrevet ett bud per finger og med dyder og laster opplistet i håndflatene (O'Connell 1999: 70), tilsvarende hos Christen Staphensøn Bang (1650: 1.40).
k229. allevegne] overalt; budene står å lese i såkalt fullkomne salmebøker, katekismer og annen andaktslitteratur. De kan selvsagt òg leses i 2 Mos og 5 Mos, men Bibelen var knapt folkeeie før sent på 1800-tallet (jf. Fet 1995: 151).
k230. I Mose-Bog indskreven] Budene står skrevet i 2 Mos 20.3–17 og 5 Mos 5.6–21.
k231. Mosen] Akkusativformen (gr./lat.) av Moses (Moyses, Vulg.). Den pussige tvetydigheten («mose på sten») har neppe vært like påfallende ved diktets tilblivelse. Mos (no. mose) er oftest intetkjønn på dansk: Hankjønnsformen mosen vil dermed umiddelbart oppfattes som best. form av mose, dvs. «myr», forutsatt at konteksten ikke er bibelsk.
k232. GUD selv […] Har tegnet de Bogstave] At skrifttegnene er Guds egne, stadfestes av 2 Mos 32.15–16: «Mose vendte sig, og gick ned af Bierget, og hafde to Vidnisbyrdens Tafler i sin Haand: De vare skrefne paa baade Sider. Og Gud hafde self giort dem, og self grafvet Skriften i dem.»
k233. indtil Marv og Been] Uttykket marg og ben forekommer flere ganger i Bibelen. Hebr 4.12, «Thi Guds Ord er lefvende og kraftigt, og skarpere, end noget tveegget Sverd; Og det trænger igiennem, indtil Det adskil Siælen, og Aanden, og Marfven, og Beenene: Og Hand er en Dommere ofver Hiertets Tancker, og Sind.» Dette verset kopler, som Dass, hjerte med marg og ben, begge deler konvensjonelle bilder på menneskets «aller innerste».
k234. i dit Hierte grave] Luther (1629: 7) forklarer i sin Store katekisme: «[…] men dette kaldis ad fatte hannem, naar hiertet griber hannem oc henger ved hannem.» Graveringsmetaforen er brukt i Jer 17.1: «Juda Synd er skrefven med Jern-Stiil, og med skarpe Demanter, og udgrafven paa deris Hjertis tavle, og paa deris Alteris Horn.» Nærmere om denne uttrykksmåten i Innl. 6.1; jf. Nielsen 2009: 143–46.
k235. Hvad siger da det første Bud] Spørsmålet innebærer en form for retorisk subjectio, det både stilles og besvares av taleren. Likevel er det slik at de to første versene av str. 6 må forstås som et mulig spørsmål i en fingert dialog med katekismeelevene. Fra begynnelsen av diktet er disse apostrofert enkeltvis, i 2. pers. ent. Her, i 6.2, fremstår de i 1. pers. flt. («Fortæll os»).
k236. hvor] hvordan
k237. For den sande Gud/ Hav ikke fremmed Guder] 2 Mos 20.2–3: «Jeg er HERren din GUD, som udførdte dig af Ægypti Land af Trældommens Huus. Du skal icke hafve andre Guder for Mig.» Resens katekisme bruker den konkurrerende formuleringen: «Du skalt icke haffue fremmede Guder (for mig)» (Luther 1616: 63).
k238. Det siger] Med dette gjentas formuleringen fra 6.3: Første gang introduseres budet, annen gang forklaringen, i analogi med Luthers faste innledningsformular «Det er».
k239. dend Allerhøyeste] Med denne superlativen omtales majesteter generelt. I Bibelen omtales Gud hyppig som den høyeste, den forsterkede formen brukes i Mark 5.7: «O! Jesu, du Allerhøyeste Guds Søn».
k240. hand er GUD alleene] Luther innleder forklaringen i sin Store katekisme slik (1629: 5): «Det er, du skalt holde mig aleene for din Gud.»
k241. Thi] derfor
k242. bøye Knæe] Kneling signaliserer underkastelse; se f. eks. Sal 22.30: «Alle Fede paa Jorden skulle æde, og tilbede; og alle de som ligge i Støfven, skulle bøye Knæ for Hannem, og de som armelige lefve. «
k243. Stock og Steene] Dvs. falske guder eller gudebilder, fremstilt i tre og stein. Fortsettelsen av budet i 2 Mos (20.4–6) er slik: «Du skal intet Billede giøre dig, eller nogen Lignelse efter det, som er i Himmelen; eller neder paa Jorden; eller efter det, som er i Vandet under Jorden. Du skal icke bede til dem, og icke tienne dem, thi Jeg, som er HERren din GUD, er en nidkier Gud, som hiemsøger Fædrenis Misgierninger paa Børnene indtil tredie og fierde Leed paa dem som hade Mig: Og Jeg giør Miskundhed med mange tusinde, som mig elske og holde mine Bud.» Avguder i form av «Stock og Steene» finnes omtalt i 5 Mos 4.28; 28.36; 28.54; 29.17; Esek 20.32. Petter Dass' lærer fra Bergen, Edvard Edvardsen, uttrykker seg slik i en av sine sanger: «Affguder fordum haffde nock, / Hedningerne de blinde, / Aff Guld, aff Sølf, aff Steen oc Stock, / Huer som hand fick i Sinde, / Oc ære de dem / Baad' ud' oc hiem, / Som Guder de dem hulde, / Paa Knæ for dem nedfulde» (Edvardsen 1668: 118).
k244. blegne] Rimet forutsetter kurant dansk uttale; jf. Syv (1915: 196), som insisterer på at rim skal være lydlige, ikke grafiske.
k245. bliver] Her i betydningen «forbli», «ikke opphøre å være», i motsetning til «forgaar». Den samme motsetningen finnes uttrykt i 1 Joh 2.18: «Og Verden forgaar med hendis Lyst: Men hvosom giør Guds Villie, hand blifver i Evighed.»
k246. Huud] Her brukes ordet om kroppen eller personen i sin helhet; jf. Job 2.4: «Men Satan svarede HERren, og sagde: Huud for Huud», dvs. mann for mann. ODS setter betydningsutviklingen i mulig forbindelse med kakstrykning (pisking) som avstrafningsmetode.
k247. alt] alltid, bestandig
k248. Hvorfor] av denne grunn
k249. Jeg nu forbyder dig, Ey anden GUD at tage] Dobbel nektelse er kurant som forsterkelse, tilsvarende i 12.1 ndf.
k250. ey har nogen mage] Jf. Sal 86.8: «HERRE, der er ingen dig lig iblant Guderne […].»
k251. Jeg Dig forbyder at du ey Tilbeder] Dobbel nektelse er kurant som forsterkelse, tilsvarende i 11.1 ovf.
k252. Tilbeder Sool og Maane] 5 Mos 17.3: «Og gaar hen og tienner fremmede GUder, og tilbeder dem, være sig Soel eller Maane, eller noget af den Himmelske Hær, som Jeg icke hafver budet.» Tilsvarende i 5 Mos 4.19; 2 Kong 23.5 og Jer 8.2.
k253. Hvi] hvorfor
k254. Sølv oc Guld] 2 Mos 20.23: «Thi skulle i ingen Sølf-Guder eller Guld-Guder giøre eder for Mig.» Tilsvarende i 5 Mos 29.17, Jes 2.20, Visd 13.10 og Jerbr 1.3.
k255. Til din tillid at sætte] Ulogisk ordstilling, rimeligvis som følge av verstvang. Man skulle ha ventet den omvendte: «Jeg forbyder dig at sætte din Tillid til Sølv oc Guld.» Luther (1629: 5–6) understreker tillitsforholdet til Gud – troen – som det avgjørende: «Huor paa du nu (siger jeg) henger dit hierte, oc forlader dig, det er egentlig din Gud.»
k256. dend røde Muld] Dvs. gull. Metonymien (muld for gull) fremhever gullets forgjengelighet. I sine ordboksopptegnelser (ca 1700) anfører Matthias Moth ordspråket «i dag guld, i morgen muld» (ODS).
k257. det som klinger] Dvs. penger, gull- og sølvmynter
k258. At hand hos Gud skal agtis best] Jf. Luther 1629: 6–7: «Der er mangen en, som meener, ad hand hafuer Gud oc alt nock, naar hand hafuer Penninge oc Gods, forlader sig oc lider der paa saa stiift oc sicker, ad hand acter om ingen. See, denne hand hafuer oc en Gud, dend heder Mammon, det er, Penninge oc Gods, til huilcket hand sætter alt sit Hierte, huilcken oc er dend alleraldmindeligste Afgud, som er paa Jorden.»
k259. gelinger] Fra ty. gelingen, «få et heldig utfall el. forløp; lykkes».
k260. Gud og Mammon] Mammon er arameisk for «penger, rikdom, jordisk gods», i NT omtalt som avgud: Matt 6.24 (tilsv. Luk 16.13): «Ingen kand tiene to Herrer: thi hand skal enten hade den Eene, og elske den anden: Eller hand skal holde sig til den Eene, og foragte den Anden: I kunde icke tiene GUD og Mammon.»
k261. Tilsammen begge stemme] Uttrykket er ulogisk, men ikke uhørt: Samstemmigheten eller harmonien fordrer at de to oppfattes resiprokt, hver for seg i forhold til den annen, og ikke begge sammen.
k262. Dig hælde til] Verbet (hælde sig) her brukt i den overførte betydning «støtte sig på».
k263. Patroner] Flt. av patron, av lat. patronus: «(rik og mektig) beskytter, velynder».
k264. brudne Rør] Dvs. knekte siv (el. takrør); «Rør» her brukt om «vankelmodige, svake, skrøpelige personer», jf. Jes 42.3: «Hand skal icke sønderbryde det knusede Rør, og icke udslycke den rygendis Hør; Hand skal holde Rætten med Sandhed.»
k265. som Røg og Damp forgaa] Dvs. forsvinne sporløst; jf. Jak 4.14: «I som icke vide hvad i Morgen skee skal; thi hvad er eders Lefnet? Det er en Damp, som varer en liden Tiid; men derefter forsvinder det.»
k266. Kiød] Dvs. dødelige mennesker, mots. sjel el. ånd.
k267. sætte til sin Arm] ta til hjelp; «Arm» i bet. «hjelp» el. «hjelper». Jf. Jes 33.2: «HERRE, vær os naadig, thi vi bie efter Dig; vær aarle deris Arm, dertil vor Salighed i vor Drøfvelsis tid.»
k268. Karm] store vogn
k269. Henge-Dyndet] hengemyra, gjørma
k270. U-mælend' Fæ tilbede] Visd 13.10: «Men de ere usalige, og deris Haab maa vel regnis iblant de Døde, som kalde Menniskens Gierning Gud, som er, Guld og Sølf, som er konstelig tilberedt; og Dyrs Billeder, eller unyttelige Steene, som ere giorde i fordum Tiid.»
k271. heldst] enn
k272. Vee dig] stakkars deg
k273. giører] Hyppig forekommende form istf. vanl. giør; jf. Sktr 2.56 og 2.199.
k274. Steen og Leer] Et gudebilde av leire er omtalt i Nebukadnesars drøm hos profeten Daniel: Dan 2.31 ff.
k275. til Afguder seer] holder seg til avguder
k276. Papist] Av ty. papist el fr. papiste, dannet til lat. papa, «pave»; brukt nedsettende om katolikker. Dikterens advarsel mot papisme kan begrunnes også i lovgivningen. Katolikker (inklusive munker og jesuitter) var utestengt fra kongeriket (C.5. no. lov 6-1-1-3). Alle helgenbilder var etter reformasjonen blitt fjernet fra kirkene (Næss 1982: 57–58).
k277. Paa døde Helgen raaber] anroper en død helgen
k278. Holdt] hold (imp. ent.); utlydsherding bevart i interjeksjonen
k279. os] Dvs. «oss som lever nå»; tas opp av «vi» i 25.1.
k280. veed] kan
k281. Abraham] Patriarken Abrahams historie forelles i 1 Mos 11–25.
k282. Isach] Abrahams sønn, 2 Mos 21–27
k283. til at sige] gi beskjed
k284. Sanct Poul og Peer] Apostlene Paulus og Peter, som i den lutherske kirke selvsagt ikke hadde helgenstatus, om de enn var bibelske forfattere. Her kan man tenke seg navnene brukt nærmest som fellesnavn i betydningen Per og Pål, gud og hvermann (som i Holbergs Barselstuen I.1). En prests respektfulle omtale ville formodentlig ha fordret den fulle navneformen: Petrus (el. Peder) og Paulus (el. Paul).
k285. beleer] ler av (især på en hånlig, foraktelig el. overlegen måte), foragter
k286. Andagt] av ty. andacht; her enten om «tankenes dvelen ved Gud og det guddommelige» el. «gudstjeneste», f.eks. i form av husandakt (evt. med katekismesang).
k287. Etter det innledende proømiet (str. 1) stadfestes selve budet i dikterens poetiske formulering (str. 2). Forklaringen faller i fire hoveddeler: Den første (str. 3–9) tematiserer misbruk av Guds navn i form av eder, banning og besvergelser («du skal ikke»). Den andre (str. 10–19) formulerer er et påbud («du skal») om å bekjempe de notoriske besvergerne: signefolk, hekser og trollmenn. I den tredje (str. 20–25) tematiseres løgn som en egen type misbruk av Guds navn. Her beveger dikteren seg inn på et område som overlappes av det åttende bud: «Du skal ikke sige falsk Vidnesbyrd.» Den fjerde og siste hoveddelen av forklaringen vender budets forbud til et oppbyggelig påbud: I stedet for å misbruke Guds navn skylder vi å påkalle ham i lovsang. Her berører dikteren det samme temaet som i hans mest kjente katekismesang, «Herre Gud, dit dyre Navn og Ære» (FV 2).
k288. Luther fremhever i sin store kommentar (Luther 1629: 14v–20v) det annet bud som et forbud mot løgn og bedrag i rettspraksis, handel, og ekteskapssaker. Geistlig eller teologisk vranglære nevnes spesielt som et alvorlig tilfelle av «forfængelig» bruk av Guds navn. Hverdagslig banning og overtro («ad bande, suære, trolde»), derimot, nevner han bare i forbigående. I Luthers fremstilling blir brudd på det annet bud å betrakte som særlig alvorlige overtredelser av det åttende: «Thi ad liuge oc bedrage, er i sig self en suar synd, men blifuer meget suarere, naar mand det endnu vil rætferdige, oc, det ad stadfæste, fræmdrager Guds nafn, oc giørr det til et Skand-deckel eller Skamskiul: saaledes ad af eenfoldig løgn blifuer dobbeld, ja mangedubbeld.» Den positive vendingen av budet, at Herrens navn skal påkalles i lovsang, belegger Luther med en henvisning til Sal 50.15: «Og kald paa Mig i din Nød, saa vil Jeg frelse dig, saa skal du prise Mig.» Albrecht Peters redegjør utførlig for Luthers formulering og teologiske resonnement i sin kommentar (1990: 2.145–61).
k289. Dansk og norsk straffelov var på 1600-tallet tuftet direkte på Moseloven, for eksempel hva angår misbruk av Guds navn: «Hvo som letfærdeligen svær og bander, og saaledis misbruger Guds Navn, skal agtis som den, der ikke far med Sandhed, og som ikke staar til troendis uden Sværen» (C.5. no. lov 6-2-1). Som et vitnesbyrd på samtidens særlige interesse for emnet viser Jostein Fet til en utbredt bok forfattet av den tyske biskopen Georgius Albrecht: Fluch A.B.C., skrevet under Tredveårskrigen og i 1705 utgitt på dansk: Laas for Munden og Tømme for Tungen (Fet 1995: 171–73).
k290. Ivar Roger Hansen (2007: 20 f) påpeker Dass' dobbeltrolle som prest og embetsmann med spesiell henvisning til denne sangen. Jørn Øyrehagen Sunde (2008: 55–79) diskuterer det annet buds plass i folkeskikk og rettspraksis i det tidligmoderne norske samfunnet med utgangspunkt i et materiale fra Nordhordland, men uten referanse til Dass.
k291. tit.] 2 Mos 20.7: «Du skal icke tage Herrens din din Guds Nafn forfængelig, thi HERren vil icke lade hannem være ustraffet, som misbruger hans Nafn.» «Det er: Wi skulle frycte oc elske Gud, ingen bande ved hans hellige Nafn, icke suerge, icke giøre Troldom, icke liuge, icke skuffe, Men vdi all vor modgang paakalde Guds Naffn, bede, loffue, tacke» (Luther 1616: 64).
k292. mel.] Sangen er kjent som melodiforelegg for to viser ca 1600 og finnes i Daniel Paullis salmebog Den siungende Guds Fryct (1680). Den brukes av Dass også i evangeliesangen til 2. påskedag (SV 3.272). Men opphavsmannen er ukjent. Denne sangen er «åndelig», men melodien later til å følge en verdslig vise med samme førstelinje; se Schiørring 1.72, 165, 251, 258 og 378.
k293. med Siæle-Gavn] til nytte for sjelen (og frelsen); uttrykket brukes av Kingo (KSS: 4.217)
k294. efter leve] Jf. 3 Mos 25.18: «Derfor giører efter min Skick, og holder min Ræt, at I giøre der efter, at i maa boe tryggelige i Landet.»
k295. slet ingenlund] ikke under noen omstendighet
k296. forfængelig] uten nytte el. virkning, til vanhelligelse. Ordet er her og i overskriften brukt som adverb.
k297. svær] sverger; pres. av svære (eldre form av sværge), dvs. bruke eder på en unødvendig, tankeløs el. lettferdig måte; banne.
k298. bander ved din Gud] Dagligspråkets eder og banneord er som man kan vente dårlig belagt i 1600-tallets litteratur. Peder Palladius skriver så tidlig som i 1557, i sitt skrift Om den store Guds Bespaattelse, met Suæren oc Banden, bl.a. følgende: «Disligiste met Suæren, er det icke en ønckelig ting, at mand finder dem, som haffue saa lenge sorit, om Gudz død (Gud beskerme oss) at de gide icke nu lenger giort dem saa stor wmag, at neffne det saa bart her vd, der faar drage de det sammen i it ord, och Suære alligeuel ved huert ord de tale, oc sige, Stø, gack tremmen i vaald, Stø ieg troer icke det, Stø du skalt faa tusinde etc. Andre de ville forfeyre deris Suæren met skemt Eeder, Guds klunden, Guds Sacrament, Men det hielper dem inted som Jesus Syrach siger 23 Cap» (1919: 4.233; jf. Sktr 2.205–06). Banning var altså forbudt ved lov (se komm. til sangens tittel) og kunne straffes med bøter. I 1629 ble det i byene reist gapestokker beregnet på dem som bannet og svor (Næss 1982: 59).
k299. høyen] Denne kasusformen av høj (eg. akk. hankj. ent.) finnes i bl.a. folkeviser og må betraktes som en poetisk arkaisme i Dass' språk; jf. Sktr 1.271 og Sktr 2.363.
k300. Spilfægte] Fra ty. spiegelfechten, eg. «øve seg i fekting foran et speil», her «anvende på bedragersk el. lettsindig måte; misbruke».
k301. Dend dig ey troer] den som ikke tror deg
k302. Sin Lyst Hand giøre maa] får gjøre som han vil
k303. Gak du din Kaas] No. «dra sin kos»; kaas, av eng. course (lat. cursus), forekommer flere steder hos f.eks. Arrebo og Kingo.
k304. og ey] heller ikke
k305. ved JEsu Død Stadfæste nogen Eed] forsikre om noe ved hjelp av en ed med utgangspunkt i Jesu død, som jøsse kors eller død og pine.
k306. Leed] måtte finne seg i, tåle. Jesu sår eller vunder som følge av korsfestelsen kan telles til fem: de fire naglemerkene i hendene og føttene som omtales etter oppstandelsen (Luk 24.39), og spydsåret i siden (Joh 19.34 og 20.27). Noen signeformularer opererer også med syv eller 15 sår; jf. Bang 1901–02: 521, 528 og 538. I løpet av middelalderen hadde det utviklet seg en veritabel kult av Jesu sår. Rester av denne er bevart også i dansk salmediktning; jf. Sthens Vandrebog (1994: 31) og flere Kingo-dikt: KSS: 3.70, 189, 355.
k307. under aaben Sky] under åpen himmel; sky her brukt i betydningen «luften, himmelhvelvingen, himlen»; jf. uttrykket i vilden sky.
k308. Saalt] solgt; uttrykket give nogen i ens vold er her variert med verbet sælge. Det alluderes rimeligvis til Judas' «salg» av Jesus (Matt 26.14–15)
k309. Morders] Teksten forutsetter at den som banner (død og pine!) er en morder som gjentar henrettelsen av Jesus med sin språkhandling.
k310. Pidske] pine, plage (som med piskeslag)
k311. strakt] Perf. part. av strække, sc. «på korset»; også brukt i forbindelse med andre typer av torturredskap.
k312. Guds Lam] Døperen Johannes' betegnelse på Jesus (Joh 1.29): «Den anden Dag seer Johannes JEsum komme til sig, og siger: See! Det er GUDS Lam, som bær Verdens Synder.» Betegnelsen er mye brukt i salmer, jf. f.eks. Bording 1984: 1.323 og KSS 4.304, 469, 501.
k313. Blodig Sveed] svette oppblandet med blod; jf. uttrykket svede en blodig sved: «anstrenge seg hardt»; jf. Kingo, KSS 3.90, 194 og 377, 4.212, 283 og 451.
k314. Sin] hans
k315. Udrydde] fjerne (neppe i betydningen «tilintetgjøre»)
k316. Ald […] Aand] I disse to versene oppregnes de tre hovedkategoriene av syndere som skal bekjempes: signere, slike som har inngått pakt med djevelen, og spåmenn eller -koner. Nærmere om hver enkelt kategori nedenfor. Det skal ikke ha foregått hekseforfølgelse eller heksebrenning på Helgeland etter 1641 (Hagen 2003: 193).
k317. Signe-Folk] En signemand eller signekone er i utgangspunktet en som gjør korsets tegn (lat. signum crucis) over en (syk) person, for slik å nedkalle Vårherres nåde eller velsignelse. Som regel var det snakk om kvinner, såkalt kloke koner. Til forskjell fra hekser og trollmenn var signekoner på de gode kreftenes side, men de kunne også lett mistenkes for at deres virksomhet omfattet mer enn det. Loven foreskrev landsforvisning for signing (6-1-12). I norske trolldomsprosesser på 1600-tallet er signing ikke hovedsaken, men svært ofte del av anklagen. Signing ga skjellig grunn til mistanke om at utøveren også bedrev trolldom eller svart magi (såkalt maleficium); jf. Næss 1982: 122–39.
k318. Satans Træl] Satans treller, flt.; træl er belagt i intetkjønn¸ jf. KSS 3.57 og 341. Uttrykket betegner personer som har inngått en pakt med djevelen (såkalt diabolisme) i den hensikt å kunne utøve maleficium eller svartekunster (i motsetning til signernes helbredelseskunster). Dass skriver om Satan og svart magi også i Nordlands Trompet (avsnittet «Om Lapperne og Findene»). Rune Blix Hagen redegjør for det ortodokse grunnlaget for Dass' syn på saken, med referanse til TB 2 spesielt (Hagen 1997: 167–69; 2003: 189–214). Om Dass' og Luthers «humoristiske» syn på Satan: Se Berggrav 1947: 415.
k319. Spaadoms Aand] Jf. 1 Sam 28.8 (om trollkvinnen i Endor): «Saa omskifte Saul sine Klæder, og tog andre paa, og gick hen, og To andre med hannem, og kom om Natten til Qvinden, og sagde: Kiere, spaa mig ved Spaadommens Aand, og fly mig den hid op, som jeg siger dig.»
k320. vall] mannefall; spes. de krigere som (iflg. valkyrjenes bestemmelse) skal falle i slag; her er det med andre ord snakk om enda en variant av spåmenn, slike som er i stand til å forutse hvem det er hvis dager er talte.
k321. dem der Fugle-Skriig […] forstaar] spåmenn eller varseltydere; jf. 5 Mos 18.10–11: «At der skal icke findis hos dig Den, som lader sin Søn eller Daatter gaa igiennem Ilden; eller en Spaamand; eller en Dag-Vælgere; Nogen, som acter paa Fugle-Skrig; eller Trold-Karl; eller Manere; eller nogen Sandsigere; eller Tegens Udleggere; eller nogen, som giør Spørsmaal til de Døde.»
k322. omgaar] I moderne språkbruk brukes passiv, omgås; aktiv av dette (deponente) verbet forekommer på 1600-tallet der vi i dag ville ha brukt passiv.
k323. en misbehag] Hankjønn av behag er kurant i eldre språk.
k324. Hvi […] kiæk] Jesus fremstiller seg selv som lege i Luk 5.31–32 (jf. Mark 2.17 og Matt 9.12–13): «Og JEsus svarede, og sagde til dem: De Karske hafve Lægen icke behov, men de Syge. Jeg er kommen at kalde Syndere til Bædring, og icke de Retfærdige.» I sangen er «Gud» dermed å forstå som «Jesus», en ikke uvanlig ordbruk på Dass' tid; jf. Fet 1995: 173.
k325. Bræk] ufullkommenhet
k326. Cuur] kur (lat. cura); her om trylleformularer og behandlingsoppskrifter som fantes nedskrevet i svartebøkene. Når det i 1715-utgaven står «Luur», betyr ikke det nødvendigvis at vi har med en trykkfeil å gjøre. Det kan òg betyd at settekassa var tom for C-er. I slike tilfelle brukte man ofte en L i stedet.
k327. dend sorte Bog] Under betegnelsen svartebok eller Cyprianus (etter kirkefaren ved samme navn, d. 285) går flere forskjellige håndskrevne lege- og trolldomsbøker, hovedsaklig inneholdende korstegn, besvergelser og medisinske råd. Anton Chr. Bang gir i forordet til Norske Hexeformularer og Magiske Opskrifter (1901–1902) en oversikt over bevarte eksemplarer. Ett av dem, den såkalte Vinjeboka, skrevet på slutten av 1400-tallet og gjemt i stavkirken i Vinje i Telemark en gang på 1700-tallet, foreligger utgitt av Oskar Garstein (1993). Å eie eller bruke en svartebok var i Dass' samtid forbundet med streng straff. Interessant nok ble Dass selv i folketroen til dels oppfattet som en svartebokkyndig trollmann; jf. SS 1.XXXIV–XLIV, Apenes 1978: 237, 243, 250 og 252; Hauan 1997: 57.
k328. Creatuur] skapning, av lat. creatura; i religiøst språk ofte brukt om mennesket som Guds skapning, men her muligens også med konnotasjoner til «dyr», «beist» (jf. no. krøtter). Tilsv. bruk i TBB (SV 3.71).
k329. snoe] Det vanlige uttrykket er dreje el. vende, bære, hænge kappen efter vinden (vejret), dvs. å følge minste motstands vei, handle opportunistisk; snoe har jeg i denne sammenheng ikke funnet belagt på dansk. På norsk brukes fortsatt dette verbet i uttrykket snu kappen etter vinden.
k330. Veyret] vinden
k331. Føye] gi bør, blåse
k332. Jeg negter ey] Dikteren innrømmer at svartebøkenes legeråd faktisk kan virke. Så lar det seg da heller ikke gjøre å skille tradisjonell skolemedisin og trolldomsmedisin på 1600-tallet; jf. Reichborn-Kjennerud 1928–1947. Hans Eyvind Næss (1982: 123) skriver at de signere som ble anklaget (på 1600-tallet i særdeleshet), «anså seg verken som syndere eller forbrytere. I prosess etter prosess stod de frem og vitnet med frimodighet om sin virksomhet.»
k333. Tung] smertefull, knugende
k334. Svar] byrdefull, vanskelig; jf. sv. svår.
k335. Naturen haver meget Skiult] Demonologien forutsetter at Satan har full innsikt i naturen og vet hvordan den kan brukes (jf. Hagen 2003: 199). Et grunnleggende prinsipp i folkemedisinen går ut på at det i naturen finnes kur for enhver lidelse. Herav den såkalte signaturlæren (signatura in rebus), som ofte forbindes med Faust-skikkelsen Paracelsus; jf. Reichborn-Kjennerud 1928: 1.121.
k336. gedult] skjult; perf. part. av dølge i analogi med tysk partisippdannelse.
k337. Skalcke-Sneed] skurkestrek; sammensatt av skalk, «skurk, slyngel» og sned, «list, knep»
k338. Hexers Konst] se komm til 10.3 og 14.3 ovf.
k339. At] slik at
k340. omsonst] gratis, uten vederlag
k341. der over] av den grunn
k342. qvit] Uttrykket er ikke nødvendigvis å oppfatte som ironisk. Å bli kvitt noe brukes vanligvis i betydningen «å bli av med noe ubehagelig el. besværlig», men tidligere ble det også brukt om «å gå glipp av noe attråverdig».
k343. forgemeen] alminnelig utbredt, hyppig forekommende
k344. slegter] slekter på
k345. rett] fullt ut, i høy grad; sannelig, virkelig
k346. Løgn i Paradiis] 1 Mos 3.4–5: «Da sagde Hug-Ormen til Qvinden: I skulle ingenlunde døe; men GUd veed, at hvilcken Dag I æde deraf, da skulle eders Øyen oplades, og I skulle blifve ligesom GUd, og vide, hvad Got og Ont er.» Ifølge ES (SV 3.301) er Satan å betrakte som «Den løgner største».
k347. viis] skikk, handlemåte
k348. lige god med] like god som, ikke noe bedre enn
k349. Dig ey bevises paa] du ikke knipes i
k350. Du kanst […] skade] Ordspråk: «Man kan brænde sig paa den Gnist, som man ikke kan varme sig ved, ɔ: den eller det som ikke kan gavne, kan dog ofte gøre stor skade» (ODS); mao: Hvis du tror løgnen skal hjelpe deg til et bedre liv, tar du feil; den kan tvert imot bare skade.
k351. Et Ord et Ord, en Mand en Mand] Fyndord, muligens av orientalsk opprinnelse; jf. Christopher Marlowes Jew of Malta 4.4 (ca 1589) og Heinrich Müllers Spare-Timer (1667: 254). Dass bruker samme ordtak i «Ruts bok», SV 3.43.
k352. Dit Ja skal blive Ja] Matt 5.37: «Eders Tale skal være: Ja, ja; Ney, Ney; hvad der er ofver, det er af Ont.»
k353. blomstres] blomstre; refleksiv form, ikke passiv
k354. gak ey der ifra] dvs. fra sandheten; gak er imp. ent. av gange.
k355. forlyster] fryder
k356. Din Skyldighed og Pligt] Dvs. til å prise Herren; jf. FV 2.2.2, «Læbers Pligt».
k357. Sions Gud] Sion er i GT fra først av Guds hellige fjell i Jerusalem, senere tempelet. Navnet brukes metonymisk om hele byen. I NT blir Sion utlagt allegorisk, som den hinsidige salighet, «den lefvende Guds Stad, det Himmelske Jerusalem» (Hebr 12.22). Sal 102 uttrykker den lidendes fortrøstning til den trofaste Gud om at han vil gjenoppbygge Sion og frelse sitt plagede folk. I overført betydning brukes Zion om «troen» og/eller «kirken». I sitt æresdikt til faren skriver for eksempel Anders Dass om hvordan han synger «Zions Sange» (AD 30). Se også Ded.fam. 150.
k358. Christen Land] Vi hadde ventet bindestrek ordene imellom, jf. kristen-hus, kristen-blod o.fl. Boktrykkernes bruk av bindestrek i slike tilfelle på tidlig 1700-tall er temmelig vilkårlig.
k359. runden om] rundt omkring, overalt
k360. Lov] lovsang
k361. forskyldt] fortjent
k362. Siæl] menneske; jf. FV 2.1.3; jf. Sal 42.3 og 63.2: «min Siæl tørster efter dig [Gud]». Hunkjønnsformen av pronomenet brukes i personifikasjoner av abstrakter.
k363. miste] gå glipp av
k364. alt sit givne Gods] det daglige brød el. den materielle verden, gitt av Gud til menneskene
k365. Skarens Pak] kristenhetens utskudd; den jordiske skare kan oppfattes som et motstykke til «en himmelsk Hærskare» (Luk 2.13).
k366. Benægter] nekter
k367. sin Roos] hans lovprisning; jf. Sal 71.6: «Min Roes er altid om Dig [Gud].»
k368. sidste Slutning] avslutning
k369. almindelig] blant alle, alle vegne
k370. Den sanglige leksjonen i «Det Tredie Bud» utspiller seg i løpet av en søndag. I den første strofen vil «vi» skynde oss til kirke; i den siste kommer kvelden: Hviledagen er til ende. Selve leksjonen er delt i fire: Første del (str. 2–5) apostroferer Gud, som takkes og prises for sitt ord, det som gis de kristne i kirken på hviledagen. Annen del (str. 6–14) apostroferer synderen som ikke følger Guds tredje bud: den late eller lettferdige som ligger og drar seg til langt på dag, drikker eller spiller (str. 6–9), den arbeidssomme som ikke lar sine husdyr få hvile (str. 10–12), og slavedriveren som fratar sine tjenestefolk anledning til å gå i kirken (str. 13–14). Tredje del (str. 15–24) apostroferer kateketens «Broder», dvs. enhver familiefar med ansvar for sine undersåtters åndelige oppdragelse, og oppfordrer ham til ikke å sluntre unna med kirkegangen, det være seg på grunn av avstand eller grov sjø (str. 15–19), glemsel (str. 20–21) eller uforståelige prester (str. 22–24). Fjerde del vender tilbake til utgangspunktet og apostroferer Gud med takk for hvile og åndelig føde (str. 25).
k371. Luther betoner i sin Store katekisme forbindelsen mellom hviledagen og Guds ord til menneskene (Luther 1629: 20v–25v). Jødene har sin sabbat, som betyr «hvile», og som forutsetter at «ingen udvortis gierning» blir gjort på denne dagen. Men for den kristne reformatoren spiller fariseiske imperativer ingen rolle. Hviledagen er for det første begrunnet i et naturlig behov for hvile («for Legemlig aarsagis oc nødtørftigheds skyld»), for det annet praktisk, i og med muligheten til å få del i Guds ord gjennom kirkegang og katekismelesning: «ad mand paa saadan en Huiledag (efterdi mand andre tiider ellers ikke kand komme til) tager sig rum oc tiid ad vare paa Gudstieniste, saaledes, ad mand kommer til sammen, Guds Ord ad høre oc forhandle, Gud ad lofue, siunge oc bede.» Dagen «helliges» av Guds ord og den religiøse praksis (jf. Peters 1990: 1.162–79).
k372. Søndagens kirkegang påbys i Christian Vs norske lov av 1687: «Hvo som ikke holder Søndage og andre paabudne Hellig- og Bede-Dage hellige, og ikke findis i Kirken, naar Guds Tieniste samme Tider forrettis, skal bøde hver Gang for Helligbrøde tre Lod Sølv» (6-3-1). Loven påpeker husbondens plikt til å sørge for at også hans tjenestefolk går til kirke, og at arbeid under gudtjenesten ikke må forekomme. «Børn og unge Folk» skal ikke bare overvære «Prædiken», men være igjen for å «høre og lære deris Børnelærdoms Forklaring, og anden gudelig Lærdom og Sang at øve» (6-3-6). Dass' katekismesanger kan dermed oppfattes som en direkte følge av denne paragrafen. Loven forbyr dessuten servering og salg av alkohol «før end Aftensang er endt». «Iligemaade straffis de, som med Fylderi sig paa samme Dag lade sig finde» (6-3-9). Øvrige momenter i loven nevnes ikke i Dass' sang: at kjøpstedenes porter skal holdes stengt (6-3-5), og at ungdommen ikke må leke på kirkegården så lenge høymessen pågår (6-3-10). En forordning datert 22. oktober 1701 innskjerper politimestrenes plikt til å håndheve helligdagsfreden: at gudstjenesten holdes uten «Modvillighed, Tumult, Qvækerie eller anden Uskikkelighed», at kneiper og vertshus ikke bidrar til fyllerier, og at folk lar arbeidet ligge.
k373. Åtte år før loven, i en forordning «Om Sabbatens Helligholdelse» utstedt 9. sept. 1679, hadde Kongen innskjerpet alle undersåtters plikt til å slutte opp om søndagens gudstjeneste og andakt i kirken «saavelsom i enhvers egne Huse». Gjestebud og «store Samqvemme» må ikke forekomme. Kramboder, slakterboder og kroer skal holde stengt, torghandelen innstilles, og byene skal holde portene lukket til etter aftensang. Straffen for ulydighet i denne sammenheng spesifiseres ikke. Gevinsten i å etterleve budet ligger i at «Lande og Riger» på denne måten angivelig vil unngå å bli rammet av Guds vrede.
k374. I sin kommentar til diktet viser Jostein Fet (1995: 173–75) til den såkalte sabbatsforordningen av 1735, som innskjerper praktiseringen av helligdagsfreden, men som av åpenbare grunner ikke kan ha hatt noen betydning for sangens tilblivelse. Se også Skjelbred 1983: 22 ff.
k375. tit.] 2 Mos 20.8–11: «Kom Sabbaths Dagen ihu, at du helliggiør hannem. Sex Dage skal du arbeyde, og beskicke all din Ting: Men den sivende Dag er HErrens din Guds Sabbath: Da skal du ingen Gierning giøre, eyheller din Søn; eyheller din Daatter; og eyheller din Svend; eyheller din Pige; eyheller dit Qveg; og eyheller nogen fremmed, som er inden dine Porte. Thi udi sex Dage giorde HERren Himmelen; og Jorden; Hafvet, og alt det som er i dem, og han hvilede den sivende Dag: Derfor velsignede HERren Sabbaths Dagen, og giorde hannem Hellig.» Luthers Lille (1616: 65): «Det er: Wi skulle frycte oc elske Gud, icke foracte eller forsømme hans Guddommelige Ord, Men det helder holde høyt i ære (det) gierne baade høre aff andre, oc lære andre.»
k376. mel.] Salme av ukjent opphav, antakelig skrevet omkring år 1600. Den eldste avskriften er datert 1611 (Malling 4.291). Ifølge Malling ble den opptatt i Chor og Kirkebog for Christiania på midten av 1600-tallet. I Kingos kirkesalmebok (1699) står den «Til Beslutning» på sjette søndag etter helligtrekongersdag. Som melodihenvisning brukes den allerede hos Arrebo, til Psalme 91 (1623). Malling siterer Skaar (1879), som opplyser at salmen i Norge særlig har vært brukt ved brudevielse og såkalt «Heimkoma» (Malling 4.294).
k377. trede] tredje; formen er kurant.
k378. skynde] skynde oss
k379. Sabbath] I GT brukes «sabbat» om ukens syvende og siste dag, som helligholdes som en bekreftelse på Guds pakt med sitt folk. Sabbaten begrunnes med at Gud brukte dagen til hvile da han hadde skapt verden, og den forordnes til arbeidsfri og gudstjeneste (2 Mos 31.13–17). Ukens syvende dag er lørdag, men de kristne flyttet hviledagen til søndag, med den begrunnelse at Jesus stod opp fra de døde på en søndag, og fordi Den hellige ånd ble sendt menneskene på en søndag.
k380. Velbehag] vilje
k381. En Himmel-God forsmag] en forsmak på saligheten i himmelen
k382. Naades Bord] nattverden
k383. spise] bespise
k384. dit Guddoms Ord] Jesus (Guds ord), som de troende inntar gjennom nattverden; jf. Matt 4.4: «Hand svarede, og sagde: Der staar skrefvet: Mennisket lefver icke alleniste af Brød; men af hvert Ord, som gaar igiennem Guds Mund.»
k385. Af JESU Mund udflød] Forestillingen om Jesu ord som flytende føde aktiverer også barnelærdommens melkemetaforikk; jf. biskop Krogs «Censura» i innledningen. Der, som her, refereres det også til honning.
k386. til prikke] i fullt mål
k387. Dend Honning, der er sød] Jf. Sal 119.103: «Dine [Guds] Ord ere sødere for min Gane end Hunning i min Mund.»
k388. kunde] kan vel (konjunktivisk preteritum); tilsvarende ville vi ha ventet skulde, ikke skulle (pres.) i 3.3 ndf.
k389. skull savne] skulle mangle
k390. Det Siælen giører glad] det som gjør sjelen glad; relativpronomenet (subjunksjonen) er underforstått.
k391. Undryk] berøv
k392. ernære] gi næring til; imperativformen på -e er kurant; jf. Sktr 2.57.
k393. Hiord] Jf Joh 10.11: «Jeg [Jesus] er en god Hyrde»; jf. Joh 21.15.
k394. At] slik at
k395. bære Dit Navn] Jf. Apg 11.26: «[…] deraf blefve Disciplene først kaldede Christne i Antiochia.»
k396. priis] ære
k397. Skuld'] Se komm. til 3.1 ovf.
k398. brøste] briste
k399. møye] besvær, motgang
k400. end som] enn
k401. Lykken driver Sit Hiul] Lykken (lat. Fortuna) må her oppfattes som en personifikasjon. Forestillingen om Lykken som snurrer menneskene på et slags pariserhjul, slik at de som på ett tidspunkt troner på topp, i neste øyeblikk befinner seg på bunnen, fikk særlig utbredelse gjennom den senantikke dødscellefangen Boethius' dialog Filosofiens trøst (524 e. Kr.). Vandrebogens forfatter, Hans Christensen Sthen, skrev ut denne allminneliggjorte forestillingen på vers i 1581, illustrert ved en lang rekke historiske eksempler, og det uten å nevne Boethius: «Den ene ophøyis, den anden tryckis ned,/ Saa pleyer at vere Verdsens sed.» Jf. TA 12.8.5.
k402. alt] Brukes ikke sjelden som fyllord for rytmens skyld.
k403. At] slik at
k404. beskiæret] tilskåret, tilpasset; den svake bøyningen av verbet kan synes motivert av rimordet («æret»), men finnes også hos Arrebo og Kingo. Se f.eks. sistnevntes «Dend første Aften-sang» 2.2, KSS 3.301.
k405. Mag] hvile, ro
k406. Til HErrens Tempels Grund] til kirke
k407. Gid] Ordet er opprinnelig dannet ved en sammentrekning av gud og give.
k408. bered] besørget, forberedt
k409. At] for at
k410. Hiynder] hynder (ellers også skrevet jynder), puter
k411. ikkun] ene og alene
k412. Senge-Straa] sengeleie; jf. ligstrå.
k413. række] strekke deg ut i din fulle lengde
k414. saasom] som
k415. Giække] tomsinger (som ikke er i arbeid). Både de som ligger og drar seg, og de som sitter og sløver på torget, forsynder seg mot sin plikt til å gå i kirken. Loven (6-3-1) foreskriver bøtestraff for slik forsømmelse.
k416. tørst] tør (2. pers. ent. av turde)
k417. som en Stock] Dvs. urørlig og i full lengde (jf. 6.7 ovf.).
k418. paa Love] i fullt alvor, med velberådd hu
k419. at dricke Ruus] å drikke seg full. Alkoholservering på søndager var forbudt (C.5. no. lov 6-3-7), men lørdagsfylla var rimeligvis et større problem for kirkebesøket. Beruselse på en søndag var også straffbart (6-3-9).
k420. Skalke-Pus] skurkestrek
k421. Bretspil] Spill av denne typen var i seg selv ikke forbudt, men for presten representerte spillet en farlig konkurrent.
k422. slaa] spille
k423. Dobbel] terningspill, ofte om penger (fr. duoblet), hvor det gjelder å slå to terninger med samme antall øyne. Ble det spilt om penger, hadde skyldneren etter loven ingen plikt til å betale gjelden (C.5. no. lov 5-13-55).
k424. Kaart] kortspill
k425. I HErrens Huuses Port] Jer 7.2: «Stat i HERrens Huusis Port, og prædike dette Ord der, og siig: Hører HERrens Ord, alle I af Juda, I som indgaae ad disse Porte, at tilbede HERren.»
k426. Sæd] skikk, akseptert oppførsel
k427. for Sanden] sannelig, min santen
k428. Synde-Dag] Ordspill: I uttale og ortografi gikk y og ø ofte om hverandre; jf. Sktr 2.342 f. Peder Syv utlegger ordet søndag folkeetymologisk: «Sohntag. At mand da skal forsone sine synder» (1915: 141).
k429. At dragis Nappe-Drag] å slåss med lugging, fly i tottene på
k430. End] dernest, ytterligere
k431. Hvad Søndag har behov] hva søndag behøver, hva som sømmer seg på en søndag. Erik A. Nielsen nevner Dass' omtale av hesten og de andre dyrene i den nordlanske hverdagen som en mulig forklaring på Katekismesangenes popularitet (2009: 245).
k432. Side] flanke; vi hadde ventet flertall: en skåk på hver side.
k433. Skuur] tak
k434. forlænge] Dikterpresten åpner med samsvar i loven for bruk av skjønn når det gjelder arbeid på søndager: «Hvis [den som] ellers paa Søndage, eller Helligdage, efter Middag med motvillig Arbejd sig tildrager, det straffis af Øvrigheden iligemaade: Dog skal hermed være undtaget hvis af stor og Uomgængelig Fornødenhed, særdelis naar Prædiken er endt, og sin Næste, sig, eller sine, særdelis at hielpe og redde, sig kand tildrage, saa vit Guds Ord tilstæder, og en hver med en Christen Samvittighed kand vide sig at befrie» (C.5. no. lov 6-3-4). 2 Mos 31.14 (gjentatt i 35.2) foreskriver dødsstraff for søndagsarbeid, men Jesus inntar ved flere anledninger en mer pragmatisk holdning; se f.eks. Mark 2.27–28: «Og hand [Jesus] sagde til dem: Sabbathen er giordt for Menniskens skyld, og icke Mennisken for Sabbathens skyld. Saa er Menniskens Søn en HERRE, ogsaa ofver Sabbathen.»
k435. Ey eller] ei heller
k436. stakkels Creatuur] stakkars (hus)dyr
k437. voxe] trives, bli sterke
k438. At] slik at
k439. slaer] slår; ang. vokalismen, se Sktr 2.344.
k440. pukker] truer, skjeller
k441. At] slik at
k442. sig bucker] bøyer seg, kryper
k443. Alt] allerede
k444. sukker […] effter Domme-Dag] Rom 8.22–23: «Thi vi vide, at alle Creature forlænges med os, oc de ere endnu stedse i Banghed. Og icke de alleeniste, men ogsaa vi self, som hafve Aandens første Grøde, forlænges og hos os self efter Børnenes Udkaarelse, og bie efter vore Legemers Forløsning.»
k445. At] slik at
k446. Trældom haarde] den harde trelldom; poetisk inversjon
k447. Beest] dyr
k448. Hug og Stød] slag og dytt
k449. slage] slå
k450. Svenne] tjenestegutter
k451. Bør] fortjener; jf. C.5. no. lov 6-3-6.
k452. At De maa] slik at de får
k453. froe] muntre
k454. flittelig] flittig, pliktoppfyllende
k455. troe Geseller] trofaste tjenere
k456. udveller] bestemmer (av udvælge)
k457. for sig] Dvs. for gudstjeneste
k458. Vogt dig […] Mod] pass på
k459. Piger og […] Dreng] tjenestepiker og -gutt; sideordningen halter.
k460. Huusholdning] forvaltning, hus- el. gårdsbestyrelse
k461. saare […] streng] veldig streng
k462. Træl] sliter, kroppsarbeider
k463. Persons Forskiel] Jf. Rom 2.11–12: «Thi der er ingen Personers Anseelse for Gud. Hvilcke som hafve syndet uden Loven, de blifve og fortabte uden Loven: Oc hvilcke som hafve syndet i Loven, de blifve fordømte formedelst Loven.»
k464. Betaling] gjengjeld, straff
k465. alt det Saligt er] alt det som er salig (el. hellig)
k466. Ordets Hører] Jak 1.22: «I skulle giøre efter Ordet, oc icke alleeniste høre det, med hvilcket I bedrage eder self.»
k467. Eenfoldelig og slet] ærlig og oppriktig
k468. med got Forsæt] i beste hensikt
k469. Holdt] imp. ent.; kurant utlydsherding
k470. Hvad] hvorfor
k471. tvile For Reysens Farlighed] gå ut fra at reisen blir farlig
k472. bered] sørget for
k473. Giv dig at iile] skynd deg i vei
k474. den Qvinde] Dvs. dronningen av Saba, 1 Kong 10.1–13. Noen avstikker eller «Afkrog» foretar hun for så vidt ikke; hun reiser ens ærend fra Saba (dagens Etiopia eller Jemen; de lærde strides) og til Jerusalem, fordi det gikk gjetord om kong Salomos visdom. Da hun så treffer ham, slås hun også av hans overdådige rikdom: «Oc jeg [dronningen] vilde det icke tro, førend jeg kom, og saa det med mine Øyen: Og see, det er mig icke halfdeelen sagt, Du hafver meere Viisdom og Gods end Røctet er, som jeg hørde.» For dikterpresten blir dette en historie om jordisk forgjengelighet og forfengelighet: De virkelige verdier finnes hos Gud.
k475. Kongens Sprog] Salomos kloke tale; med allusjon til «Salomons Ordsprocks Bog», en av de såkalte visdomsbøkene i Det gamle testamente.
k476. Hvad Verdens Ære] hva er verdslig ære
k477. Liggendfæ] kostbarheter, skatter
k478. vurdere] tillegge verdi, akte
k479. HERrens Tienniste] å tjene Herren; obj.gen.
k480. Kong David bad af GUD] Sal 27.4: «Een Ting beder jeg [David] af HERREN, det hafde jeg gierne, at jeg maatte blifve i HERRens Huus all min Lifs Tid, at skue den skiønne HERrens GUds Tienniste, og at besøge hans Tempel.» Forstår vi dette bokstavelig, strider det mot den versjonen av historien om byggingen av templet som fortelles i 2 Sam 7 (og i 1 Krøn 17).
k481. forleene] overlate, gi
k482. Verden ud] livet til ende («all min Lifs Tid»)
k483. GUds Forgaard] Sal 135.1–3: «Lofver HErrens Nafn; I Tiennere, lofver Herren. I som staa i HErrens Huus, i vor Guds Huusis Forgaard. Lofver HErren, thi HErren er venlig; Siunger hans Nafn Lof, thi det er lysteligt.»
k484. qvæde] synger
k485. passer paa] sørger for
k486. GUDs Forgaarde] Se komm. til 18.8 ovf.
k487. vaar] var; rimet på «Aar» er kurant; jf. Sktr 2.344.
k488. Blant Sælskab] blant mennesker (på jorden)
k489. Verdens Compagnie] verdslig samvær; et kompani er i etymologisk forstand en gruppe mennesker som spiser samme brød.
k490. regiære] styre
k491. Din Fødders Trin og Sti] Jf. Sal 27.11: «HErre, viis mig din Vey, og leed mig paa den rette Bane for mine Fienders skyld», og Sal 119.101: «Jeg holder mine Føder af alle onde Veye, at jeg kand holde dit Ord.»
k492. fortræden] trossig, dovent; intetkjønnsformen er kurant.
k493. Skendsel] skam, vanære
k494. Spot] forakt, skam
k495. Vee] pine, sorg
k496. slage] slå; den gamle infinitivsformen er kurant.
k497. slage Dig med Forbandelse] Jf 5 Mos 28.15: «Om du icke lyder HERrens din Guds Røst, at holde og giøre efter Hans Bud og Skick, som Jeg biuder dig i Dag, da skulle alle disse Forbandelser komme ofver dig, og falde paa dig.»
k498. Est] er; 2. pers. pres. ent.
k499. salten] Gammel (og rytmisk bekvem) bøyningsform brukt poetisk (folkevisestil); jf. Sktr 2.74.
k500. Ihvor] hvor enn
k501. Hold] kjøtt (på menneskelegemet); da. huld, jf. Jakobsen 1952: 122.
k502. Skind […] og Hud] Disse to substantivene må her oppfattes som synonymer. Begge kan også brukes i betydningen «liv», jf. våge skindet og «Huud for Huud», Job 2.4.
k503. Hvis] det som
k504. mon] vel kan
k505. Forbandet] I 5 Mos 28.15–68 beskriver Moses i detalj hvordan Herrens forbannelse skal ramme dem som ikke holder Hans bud.
k506. vende for] holde frem, skylde på
k507. Een Part […] Part] noen – andre; jf. TB 6.2–3.
k508. paa Skrue Sin Ord omvrie] tale (preke) vanskelig; jf. uttrykket sætte sine ord på skruer.
k509. digt] tett, stramt; iht skruemetaforen.
k510. Din Sinds] Hankjønn er kurant.
k511. Formue] evne
k512. Tal] liste, fortegnelse; jf. TB 1.1–3.
k513. Hvor] hvordan
k514. skikke] oppføre
k515. skreven] skrevet; her, i den muntlige katekismeundervisningen, hvor de unges ører ifølge dikterpresten blir å oppfatte som «Himmelens Porte» (Ded.fam. 119), kan han henvise til den trykte boken som garantist.
k516. er jo bleven] finnes jo
k517. I prent] på trykk
k518. der i] i å lese trykt dansk; uttrykket «I prent og Moders Sprog» må oppfattes som en retorisk hendiadyoin (ett ved hjelp av to).
k519. dreven] øvet, dyktig
k520. est] er; jf. komm. til 21.1 ovf.
k521. tienner] hjelper
k522. skallede] urimelige, falske
k523. Slig skallede Paaskud] slike urimelige og ugyldige grunner, som det at presten angivelig taler uforståelig.
k524. svære] sverge, høytidelig forsikre
k525. Dig ey er læsed for Din Børne-Lære] at din barnelærdom ikke er blitt lest for deg.
k526. Børne-Lære] katekisme, barnelærdom
k527. Tro] trosbekjennelsen (som inngår i katekismen)
k528. Lær dem at bære] vend deg til å ha dem for hånden
k529. Sabbathens] søndagens; dikterpresten forestiller seg at dagen begynner med gudstjeneste i kirken (1.3 ovf.), mens mørket nå (25.1–2) liksom faller på.
k530. Tider] salmer og bønner (oppr. tidebønner)
k531. Spiise] føde, mat; jf. biskop Krogs imprimatur (Sensur1).
k532. Liise] ro, fred, hvile
k533. Sangen innledes av en strofe (exordium) som ikke bare markerer overgangen til et nytt bud, men også overgangen fra den første til den annen tavle. Mens de tre første budene altså handler om de ting «vi egentlig skulle bevise GUD i vort Hierte», tar de syv siste for seg alt det «som synderligen actes udi Omgængelse med vor Næste» (Aaskow 1692: 50–51). Sangen avsluttes med en metakommentar og en bønn i den 50. og siste strofen (peroratio). De 48 mellomliggende strofene faller innholdsmessig i fire deler. Den første (str. 2–12) omhandler barns plikt overfor sine foreldre. Denne delen har sin parallell i HT 7. Den andre og lengste delen (str. 13–28) tar for seg de troendes skyldighet overfor presten som åndelig far (tilsvarende HT 2). Den tredje delen (str. 29–39) innprenter enhver undersått hans eller hennes plikt overfor kongen og andre øvrighetspersoner, dvs. de verdslige «fedre» (tilsvarende HT 4). Og den fjerde delen (str. 40–49) omhandler tjenestefolks skyldighet overfor sitt herskap (tilsvarende HT 8). Hver del innledes med en henvendelse til dem det gjelder: «Est du en Datter eller Sønn, […] Du bør […]» (str. 2), «Kom hid, du Mand, […] Du som forinden Kirkens Dør Gaar ind» (str. 13), «Kom hid, kom hid du Undersaat» (str. 29) og «Til sidste Slutning kommer hid I Piger og I Drænger» (str. 40).
k534. I sin utlegning av denne sangen betoner Kåre Hansen sterkt forskjellen mellom Luthers og Dass' utlegning av det fjerde bud (2006: 291–306): Mens Luther i likhet med Jesus Siraks bok fremholder den belønningen som vil bli de lydige til del, er Petter Dass mest opptatt av å true. Ifølge Hansen må dikterprestens sang leses som et «innlegg» i striden mellom ortodokse og pietister. Den konservative holdningen er angivelig også i utakt med samtidens normer, slik de avtegner seg i lovverket. Hansens fremstilling er imidlertid urimelig tendensiøs. Luther og Dass henvender seg til ulike lesergrupper innenfor historisk ulike kontekster. Se min anmeldelse av Hansens bok (Haarberg 2008) for en utførligere diskusjon av disse standpunktene. Albrecht Peters kommenterer Luthers utlegning av budet i detalj (1990: 1.180–208). Jostein Fet tar opp forholdet mellom foreldre og barn på 1600-tallet med utgangspunkt i en bok av Jacob Albretssøn Horsens fra 1608 (1995: 175–78).
k535. «Far» og «mor» ble av Dass' samtidige katekismeforfatter, Mads Pedersen Rostoch (1689), definert slik: «Hvilcken forstaaes ved Faders eller Moders Navn? Derved forstaaes 1. Vores egne kiødelige Forældre. 2. De som ere i Forældres Sted, som Stif-Fader eller Stif-Moder, Værger, Formynder, etc. 3. De som have at byde og raade over andre i alle Stænder, saasom Lærerne i Kirker og Skoler, Øvrigheder, Huus-Fædre og Huus-Mødre, etc.»
k536. C.5. no. lov presiserer det fjerde bud i kap. 6–5. For muntlig respektløshet kunne det idømmes straffarbeid på livstid (§2), for korporlig mishandling av foreldre vanket det dødsstraff (§3).
k537. tit.] 2 Mos 20.12: «Du skal ære din Fader og din Moder, at du maat længe lefve i Landet, som HERren din Gud gifver dig.» Jf. Ef 6.2–3 og Sir 3.1–18. Luther utlegger det slik i sin Lille: «Det er: Wi skulle frycte oc elske Gud, icke foracte vore Forældre, item, dem som haffue at biude oc raade offuer oss, oc ey fortørne dem, Men giøre dem Ære, dem tie (adlyde), acte oc ære dennem» (Luther 1616: 65–66).
k538. mel.] Melodiforelegget er opprinnelig tysk, kjent fra Christliches Gesangbüchlein, Hamburg 1612, til dansk ved Hans Christensen Sthen i tillegget til En liden Vandrebog (1589). Denne boken ble trykt flere steder i løpet av 1600-tallet (se Sthen 1994: T-42). Det samme forelegget oppgis til TB 1. Forelegget er også brukt i ES, til «Om Christi omskjærelse» og til «Om Thomae Vantroe» (SV 3.216 og 280).
k539. Mennisken] Ent. el. flt.; brukes gjerne som kollektivform, i betydningen «menneskeheten».
k540. luk op dit Øre] Dikteren forutsetter at sangene synges, ikke leses (innenat); se kommentar til dedikasjonen (Ded.fam. 113–15).
k541. bander] forbanner. I loven står følgende: «Bander nogen sine Forældre, eller dennem ubluelig tiltaler, eller paataler paa Ære og Lempe, miste Arv, og straffis med Jern og Arbejd paa Bremmerholm, om det er Mands-Person, eller i Spindehuset, om det er Qvindfolk, deris Livs Tid» (6-5-2).
k542. Til Ravne-Pik og Ørne-Mad] Ordsp 30.17: «Et Øye som bespaatter Faderen, og forsmaar at lyde sin Moder, det skulle Ravne udhacke ved Becken, og de unge Ørne opæde.» Mens loven reserverer dødsstraff for korporlige angrep på foreldre, er Skriften (GT) altså strengere. At Dass følger Bibelens og ikke lovens bokstav, overrasker ikke. Det gjør også f.eks. Aaskow i sin katekisme (1692: 63–64): «De ulydige og Gienstridige Børns straf er mangfoldig: Timelig, Aandelig og Evig; dersom de i tide sig icke omvende. (Saa siger HERren, Deut. [5 Mos] 21.18. Om nogen Mand hafver en egenvillig og ulydig Søn, den som icke lyder sin Faders Røst, og sin Moders Røst, og de refse hannem, og hand vil icke lyde dem ad, da skal hans Fader og hans Moder tage fat paa hannem, og udlede hannem for de Ældste i hans Stad, og til Porten i hans Stad, og sige til de Ældste i hans Stad: Denne vor Søn er egenvillig, og ulydig, hand vil icke lyde vor Røst, en Slemmere og Dranckere. Saa skal den meenige Mand i hans Stad, steene hannem, og hand skal døe, og du skalt borttage det Onde fra dig, Exod. [2 Mos] 25.15.17 [trykkfeil for 21.15.17]. Hvo der slaar sin Fader eller Moder, hand skal visseligen døe. Og hvo der bander sin Fader, eller sin Moder, hand skal visseligen døe. Prov. [Ordsp] 30.17. Øyet, som bespotter Fader, og forsmaar, at lyde Moder, det skulle Rafne udhacke ved Becken. Absalon etc.»
k543. paa Sidste] til slutt
k544. Gallien] galgen
k545. Rangel-Rad] beinrangel. Ordet ser ikke ut til å være fanget opp av ordbøkene. Verbet rangle kan bety «dingle», Rad eller Benrad betyr «skjelett». Døden fremstilles emblematisk som et beinrangel.
k546. beleer] Her i overført betydning, «foragter»; jf. komm. til TB 1.25.3
k547. Ørnene udhugge] Jf. komm. til 4.1 ovf.
k548. Pølen] Helvete, jf. Åp 20.10: «Og Diefvelen, som dem forførde, blef kast i den gloende Pøl og Svofvel […].»
k549. Helvede] gjengir hebr. sheol, jf. Sal 9.18: «Ah! At de Ugudelige maatte vendis til Helfvede; Og alle Hedningene som forglemme GUd.»
k550. Betænk] tenk nøye over
k551. Hvi vil du] hvorfor du vil
k552. Der] da
k553. Absolon fortrængte] Ifølge 2 Sam 18 lot Absalon seg utrope til konge i Israel, i opprør mot sin far, kong David, som måtte flykte. Absalon rykket inn i Jerusalem og gikk der, i folkets påsyn, inn til sin fars medhustruer. I de etterfølgende kampene ble Absalon drept av Davids hærfører Joab, til tross for at David hadde gitt ordre om at hans sønn skulle skånes: «Og Absalon kom mod Davids Svenne, og reed paa en Mule. Og der Mulen kom under en stor tyck Eeg, da blef hans Hofvet hengende ved Egen, og hand svingede imellem Himmelen og Jorden; Men hans Mule løb bort under hannem. […] Saa tog Joab try Spiud i sin Haand og støtte dem i Absalons Hierte, men hand endda lefvede i Egen» (2 Sam 18.9 og 14). Navneformen «Absolon» finnes bare i én dansk bibeloversettelse, nemlig Fredrik IIs fra 1589. Ikke desto mindre brukes denne formen ofte senere, bl.a. i Samuel Jensøn Ilds oversettelse av Johann Arndts Lyset i Mørket (1690: 1.7).
k554. betalt] gjengjeldt
k555. hengte] hang; kurant form
k556. hvor] hvordan
k557. Cham] En av Noas sønner, bror av Sem og Jafet, og stamfar for kanaanittene. Episoden det alluderes til, fortelles det om i 1 Mos 9.22–25. Noa har anlagt historiens første vingård, drukket mer av produktet enn han tåler, for deretter å sovne uten klær: «Der Cham, Canaans Fader, saae sin Faders Lønlighed, da sagde hand baade sine Brødre det udenfor. Da toge Sem og Japhet et Klæde, og lagde det paa beggis deris Skuldre, og ginge baglendis hen til, og skiulte deris Faders Skam: Og deris Ansict vaare vende der fra, at de icke saae deris Faders Blusel. Der Noe vognede af sin Vijn, og fornam, hvad hans yngste Søn hafde giort hannem: Da sagde hand: Forbandet være Canaan, hand skal være alle Tienneris Tiennere iblant sine Brødre.»
k558. der] da
k559. Skam] kjønnsorgan
k560. Sæd] avkom, slekt; jf. 2 Mos 9.25.
k561. Skalke-Daad] forbrytelse, skurkestrek
k562. U-tugt] mangel paa god optræden; her neppe med seksuelle konnotasjoner
k563. øve] gjør, øv; imp. ent.
k564. bedrøve] bedrøv; imp. ent.
k565. Hvor] da
k566. stedt] brakt; av stedes
k567. Møde] anstrengelse, lidelse
k568. Betænk] tenk nøye over
k569. hvor] hvordan
k570. Bredde] rand; av bred
k571. gik paa faldend' Fod] var nær sin nedkomst; utttrykket brukes om gravide kvinner.
k572. Betænk] tenk nøye over
k573. hvor] hvordan
k574. vaagen Nat] Adjektivet brukes gjerne proleptisk om «tidsrom, i hvilket individet er vaagent» (ODS)
k575. medbelat] tynget, bebyrdet
k576. vandt] rakk, nådde
k577. tilfører] gir, kommer med
k578. forinden] innenfor
k579. Lemmer] medlemmer
k580. Forstaa] Brukt som adverb med innskrenkende betydning: «at sige», «vel at merke» (ODS)
k581. Hand dog din Siæl opfostret hâr] Jf. Hebr 12.9: «Og hafde vi vore Legemlige Fædre til Tugtere, og frygtede dem; Skulde vi icke da meget meere være den Aandelige Fader underdanige, at vi kunde lefve?»
k582. Præstemand] prest; i eldre språkbruk uten spøkefull eller nedsettende betydning
k583. trøst] sikkert; trøstig (uten bekymring)
k584. vared ad] advarte
k585. Læste] lærte; læse her i betydningen «bibringe (en) belæring ved anvendelse af, i overensstemmelse med, ell. i tilslutning til noget trykt ell. skrevet» (ODS). Bibelen blir å forstå som sannheten.
k586. ingen Had] Hankjønn er kurant.
k587. Betænk] tenk nøye over
k588. endelig] når alt kommer til alt, ganske visst
k589. den Retfærdig] den som handler i overensstemmelse med og ikke avviker fra Guds bud. Forutsetningen er med andre ord at presten slår «med god grunn».
k590. velmeent] oppriktig
k591. Gemytte] sinn
k592. Balsom] balsam, salve, lindring
k593. i to] i stykker
k594. En Elskers Slag ey skader] Ordsp 27.6: «Elskerens slag mene det ret godt, men Haderens kys ere idelige.»
k595. Skalken] skurken, bedrageren
k596. er bag Øre] ligger på lur; også i uttr. have en ræv bag øret. Ubest. form av substantivet (øre) er ikke uvanlig i dette uttrykket.
k597. Hvad] det som
k598. raadføre] råder
k599. Meen] skade (ikke bare legemlig), fortred
k600. Fortræd] tross; gøre fortræd: «skade»
k601. Øyesteen] pupill, øyeeple; brukes mest i overført betydning om «hvad der er det centrale, det vigtigste, kernepunktet» eller om «hvad der er en kærest, dyrebarest» (ODS); jf. Ordsp 7.2: «Holt mine Bud, saa skal du lefve, og min Lov, som din Øyesteen.»
k602. hvo] hvem
k603. ganget] gått
k604. fandt] erfarte
k605. Achab […] og Jesabel] Ifølge 1 Kong 16.23 ff var Akab konge i Nord-Israel. Sammen med sin dronning Jesabel dyrket han Ba'al, men møtte sterk motstand fra profeten Elias, som etter sine berømte «gudsbevis» på Karmel-fjellet fikk mange av kongens Ba'al-prester drept.
k606. Hvis Been laa strød paa Gader] Om Jesabels endelikt fortelles det i 2 Kong 9.33–37: «Hand [kong Jehu] sagde: Kaster hende ned; Og De kastede hende ned, at Veggen og Hestene blefve ofverstenckte med hendis Bloed, og hun blef undertraad.» Da de skal gravlegge henne, finner de ikke liket: «[…] uden Hofvetpanden, og Fødder, og det Flade af hendis Hænder. […] Hunde skulle opæde Jesabels Kiød paa Jesreels Ager. Saa blef Jesabels Aadsel ligesom Skarn paa Marcken i Jesreels Ager, at mand kunde icke sige: Det er Jesabel.»
k607. Propheten] Elias
k608. Hunde dem opaade] Om Jesabels endelikt, se komm. til 24.4 ovf. Akab blir drept før henne, på et felttog mot syrerne, etter å ha kastet profeten Mika i fengsel: «Og Striden fick ofverhaand samme Dag, og Kongen stod paa Vognen mod de Syrer, og døde om samme Aften, og Blodet flød af Saaret midt i Vognen. […] Og der de toede Vognen hos Samaria Fiske-Vand, da slickede Hunde hans Blod, som Skøger toede, efter HERRENS Ord, som hand hafde talet» (1 Kong 22.35–38).
k609. GUds Mænd] Dvs. prestene; i Bibelen brukes uttrykket gjerne om profetene, som for eksempel Elias: «Og Qvinden [enken i Sarepta] sagde til Eliam: Nu kiender jeg, at du er en Guds Mand, og HERRENS Ord i din Mund er Sandhed» (1 Kong 17.24; jf. 2 Pet 1.21).
k610. efterstræver] forsøker å komme til livs
k611. Hvo] hvem
k612. hvor Bladet vendes maa] hva som kommer
k613. hvad] hvorfor, til hvilken nytte
k614. Forseelse] mindre (uaktsom) forsyndelse; her er det med andre ord ikke snakk om at forbrytelser fra prestens side skal unnskyldes eller glattes over. Kravene til en prests liv er i første rekke positivt formulert i loven (C.5. no. lov 2-11), jf. §1: «Præsterne skulle i al deris Liv og Levnet og Omgængelse sig saaledis anstille, som det Guds Ords Tienere bør, at deris Tilhørere kunde tage gode Exempler af dem, og deris Liv og Lærdom kand svare hin anden til Opbyggelse og uden Forargelse, saa at de ikke selv med deris Liv og Levnet deris Embede vanære, men sig saaledis altid forholde, som deris Kalds Værdighed udkræver.»
k615. syndig] jordisk, dvs. syndig i henhold til arvesynden; jf. Job 25.4: «Og hvorledis kand et Menniske være retfærdigt for Gud? Og hvorledis kand en Qvindis Barn være reent?»
k616. Kiærlighedens Kaabe] Uttrykket dække med kærlighedens kaabe er vanlig utbredt på 1600-tallet; se også Ordsp 10.12: «Had giør Trætte; men Kierlighed skiuler alle Ofvertrædelser»
k617. skiuler for] skjuler, dekker
k618. og ey] heller ikke
k619. din Lande-Drot] jorddrot, godseier
k620. lader sig] viser seg
k621. slâr] slager › slaer › slaar › slår; jf. Sktr 2.344
k622. Fyrster] kongen og adelen (fyrste i betydn. «medlem af den fornemste klasse af højadelen», ODS).
k623. hvo der] den som
k624. Skalke-Puds] skurkestrek
k625. tøve] la vente på seg
k626. hvo] den som
k627. GUds Forordning] Forestillingen om at kongedømmet er av Guds nåde, gjaldt i Norge mellom 1164 og 1908. Se Innl. 3.1 (om ortodoksien).
k628. En Løves græslig Brøllen] Jf. Ordsp 19.12: «Kongens Ugunst er ligesom en ung Løvis brølen», og 20.2: «Kongens Forfærdelse er ligesom en ung Løfvis brølen; hvo Hannem fortørner, hand synder imod sit Lif.»
k629. Pølen] Jf. Åp 20.15: «Og dersom nogen icke blef funden skrefven i Lifsens Bog, han blef bortkast i den gloende Pøel.»
k630. Kiendetegn] Betydningen er her ikke ganske klar. Ordet kan være brukt i betydningen «minnesmerke» (over et liv) eller «advarsel» (om hvordan det går den som setter seg opp mot sine overordnede). Den siste betydningen har jeg ikke funnet belagt.
k631. ufeilbar] sikkert, uavvendelig
k632. Rebeller] opprørere, personer som setter seg opp mot sine foresatte
k633. kive] stride (især i ord); jf. 1 Mos 45.24: «Saa forlod hand sine Brødre, og de fore bort, og hand sagde til dem, kifvis icke paa Veyen.»
k634. for Synden] Avsvekket betydning av uttrykket «for sine synders skyld»: «ved skæbnens ugunst; ulykkeligvis» (ODS).
k635. u-milt] grusomt
k636. Hærskab] person(er), sett i forhold til underordnede, f.eks. om fyrster i forhold til deres undersåtter, herremenn i forhold til festebønder, livegne osv.
k637. beskedelig] passende, sømmelig
k638. Handel] håndtering, behandling
k639. u-formeent] tillatt; formene brukt i betydningen «berøve ell. nægte (en) retten til (noget); (for)hindre (en i noget)» (ODS).
k640. hvad] i hvilken grad, hvor meget; spørrende gradsadv.
k641. Hærskab] Se komm. til 35.2 ovf.
k642. bør det dig […] at bede] skylder du å be
k643. End og] også
k644. færdig] rede
k645. times] bli utsatt for
k646. bør] skylder
k647. Fromme] gudfryktige; from i betydn. «god i religiøs henseende: som staar i et inderligt (og især: umiddelbart) trosforhold til gud og i sin handlemaade lader sig lede deraf; gudfrygtig; troende» (ODS).
k648. din Bønners Pligt] de bønnene som du pliktskyldig må be; metatetisk for pliktens bønner
k649. Velstand] lykkelig tilstand
k650. Et lydigt Sind […] Du pligtig er] Strofens to siste vers bekrefter de to første, som på talespråklig manér har subjekt og verbal underforstått: Du skal ha et lydig sinn osv.
k651. Stænder] Stand her i betydningen «de som står over deg».
k652. kommer] kom; imp. flt.
k653. Piger] tjenestepiker
k654. Drenger] tjenestegutter
k655. æder andres Brød] er i andres tjeneste; jf. brød i betydn. «ydelse af underhold som vederlag for arbejde» (ODS).
k656. Jers] deres; 2. pers. pron., gen. flt.; sideform til eder (>jer). I stilhierarkiet ligger eder/eders høyere enn jer/jers.
k657. angelegen] maktpåliggende; perf. part. av ty. anliegen, «ligge på hjertet»
k658. Slæb] slit, besvær; jf. slæbe i betydn. «arbeide hardt».
k659. tienne […] med Øye] Her bokstavelig, dvs. «være observant og påpasselig» (jf. 48.1–2 og 49.1–2), ikke i betydn. «innsmigre sig» (jf. øjentjener: slesk, falsk, hyklerisk person)
k660. Værket] arbeidet
k661. forhales] trekkes i langdrag, utsettes
k662. Gak] gå; imp. av gange
k663. stat] stå; imp. av stande
k664. Dumme] døvstum (som ikke reagerer fordi han/hun ikke hører)
k665. føre] uttrykke seg i ord; jf. uttrykket føre i munden, «pleje ell. ynde at bruge et vist udtryk» (ODS).
k666. paa sin Bag] bak hans rygg
k667. viis] fornuftig, forstandig
k668. hos] Brukt «om den, i hvis omdømme en vurdering olgn. finder sted» (ODS)
k669. Lest] form, matrise; særl. brukt av skomakere: «den hellig Lest» her å forstå som Bibelen.
k670. Mands Huusfolk er hans Fiende værst] Mi 7.6: «Menniskenes egit Husfolk ere hans Fiender», og Matt 10.36: «Og Menniskens Husfolck skulde være hans Fiender.»
k671. sig frygte] nære frykt
k672. Alt] Fyllord i verset uten særlig meningsinnhold; ofte brukt i folkeviser.
k673. Værket] arbeidet
k674. GUds Fierde Bud] sangen om det fjerde bud
k675. Den sidste Haand paalegge] gi noe den siste finpuss, ferdigstille; jf. lat. extrema manus
k676. Træl] ufri person, person hvis livsbetingelser minner om en trells
k677. Sangen åpner med en retorisk distributio i den første strofen: en oppregning av de tre hovedpunktene teksten omfatter, dvs. mord på «tre Maneer»: for det første (str. 2–12) «med Haand», altså det vi vanligvis forstår ved å ta livet av noen, for det annet (str. 13–17) «med Munden», verbalt, altså bokstavelig talt drepende omtale eller tiltale, og for det tredje (str. 18–28) «udi Hiertet», dvs. å gi vreden rom i den grad at man ønsker livet av noen. Sangen avsluttes med en forbannelse av vreden. Første og annen del innledes begge med en apostrofe («Vee dig Mand», 2.2, og «ô syndig Mand», 13.2), men denne strukturen følges ikke opp i den tredje delen.
k678. I sin Store katekisme forutsetter Luther at den geistlige og den verdslige makt er én og den samme (1629: 41): «Thi Gud hafuer befalit Øfrigheden, istedenfor Forældre, sin Ræt, til ad straffe ofuer Misdedere; huilcke Forældre fordum (som mand kand læse hos Mosen) self maatte indstille deris Børn for Rætten, oc lade dømme dem til Døden»; jf. Peters 1990: 1.115–19.
k679. Jørgen Aaskow skriver i sin katekismeforklaring at mord skjer på fire måter: «med Haand», «i Hiertet», «med vredactige Gebærder» og «med Tungen» (1692: 67–68). I tillegg til disse fire nevner Christian Hoffkuntz med en femte: drap i form av «forargerlige Exempler» (1697: 47).
k680. Loven (C.5. no. lov 6-6) omfatter bare ulike former for «Manddrab» av den første typen, «Haandgierningen» (§ 2), skjønt §17 behandler drap «i Vildelse og Raserj», som straffes med bøter. Særskilte tilfelle som drap på spedbarn og selvmord, som begge rammes av loven, behandles ikke spesielt av Dass. Om drap og vold på 1500- og 1600-tallet, se Næss 1982, Sandnes 1990 og Sandmo 1999.
k680a. Landstad velger ut åtte strofer av denne sangen til sin Kirkesalmebog: 16–17 og 23–28 («Gjør godt mod dem, som dig mon hade»).
k681. tit.] 2 Mos 20.13: «Du skal icke ihielslaa.» Luther utlegger det slik i sin lille katekisme: «Det er: Wi skulle frycte oc elske Gud, icke skade vor næstis Legem, oc ey giøre hannem wræt, men hielpe oc staa hannem bj vdi all Liffs fare.»
k682. mel.] Håndskriftene har «Bedrøvelig er at beklage etc», en verdslig vise bevart i ett trykk u.å. (KB 4,-322 8°). Strofeformen er senere mye brukt, bl.a. av Oehlenschläger (Lie 1967: § 1727).
k683. Fang an] begynn; av anfange. Verb av denne typen brukes i eldre dansk dels som ekte sammensetninger (anfange), dels som uekte sammensetninger med partikkelen etterstilt, som i Dass' imperativ her. Kanselli- og bibelspråket favoriserer den ekte varianten, dagligspråket den uekte; jf. Sktr 2.242.
k684. Broder] person som er forbundet med andre ved trosfellesskap; jf. det første broderdrap, Kains drap på Abel, 1 Mos 4.8: «Og det hende sig, der de vare paa Marcken, da opsette Cain sig imod sin Broder Abel, og slo hannem ihiel.»
k685. ret af Grunden] fra grunnen av, grundig
k686. paa tre Maneer] Den samme tredelingen finnes hos Bornemann (1694); Brochmann opererer i sitt Systema med fire typer drap: (1) ved blodsytgytelse («sanguinis effusio»), (2) ved sinnsbevegelse («quivis animi motus interiores»), (3) ved ytre uttrykk som røper et menneskes indre hatefullhet («externi gestus, quibus hominis interiorem animi malevolentiam prodit») og (4) ved ord ytret i raseri og hat («quævis verba ex animo iracundo & malevolo profecta»), Brochmann 1664: 2.54b (XII.2). Luther nevner i alt seks typer av drap, dog uten å nummerere dem: Man skal ikke slå i hjel, «huercken med Haand, Hierte, Mund, Tegn, Facter, eller hielp oc raad. Derfor er her udi en huer forbudet ad vredis; undertagne (som sagt er) de som sidde i Guds sted, som ere, Forældre oc Øfrighed» (Luther 1629: 41v).
k687. Belangende] med hensyn til
k688. Vee] stakkars; uttrykk for sorg og smerte
k689. stygge] slemme, onde
k690. Mordere] Nomina agentis på -ere brukes på 1600-tallet ennå i stor utstrekning, selv om den nyere formen uten utlydende -e er i ferd med å overta; jf. Sktr 2.236.
k691. slykke] slokke; eldre vokalisme i rimposisjon
k692. Stykke] (frekk og dumdristig) handling
k693. Fæste] befestet sted, borg; poet.
k694. GUds egen Hænder] Jf. Sal 19.2: «Himlene opregne Guds Ære, og Befestningen forkynder hans Hænders Gierning.»
k695. bered] lagd, skapt
k696. undskylde] frita for straff, slippe unna med
k697. verge] forsvar, vern
k698. vendes for] settes imot
k699. Lamechs Bylde] 1 Mos 4.23–24: «Og Lamech sagde til sine Hustruer Ada og Zilla: I Lamechs Hustruer hører min Tale, og mercker hvad jeg siger: Jeg hafver slaget en Mand ihiel mig til et Saar, og en Dreng mig til en Bulde. Cain skal siv gange hefnes; Men Lamech siv og halfierdesindstive gange.» Lamek, som var Kains etterkommer i femte ledd, vil altså kreve en manns liv for hvert sår han påføres, en gutts liv for hver «Bulde», dvs. kul eller hevelse (etter slag) han får. Meningen synes å være at Lamek skal holdes frem som et eksempel på en urimelig voldelig og hevngjerrig mann. Har man først begynt å hevne seg, blir det vanskelig å sette sluttstrek.
k700. Abels Blod] 1 Mos 4.10: «HERren sagde [til Kain], Hvad hafver du giort? Din Broders Blods Røst raaber til mig af Jorden.»
k701. Endnu forbandes Cains Næve] Jf. 1 Mos. 4.11: «Forbanded være du [Kain] nu paa Jorden, som oplod sin Mund og tog din Broders Blod af dine Hænder.»
k702. Lamechs Skyld] Se komm. til 3.7 ovenfor.
k703. GUds Lov] Dvs. Mosebøkene: 5 Mos 19.21: «Dit Øye skal icke spare hannem: Lif for Lif; Øye for Øye; Tand for Tand; Haand for Haand, Foed for Foed.» Se også 2 Mos 21.24, 3 Mos 24.20 og Kristi opphevelse av den gamle loven i Matt. 5.38.
k704. foruden ald Forskel] uten persons anseelse
k705. betænkke vel] tenke grundig over
k706. ophøre] falle bort
k707. Land-flygtig] Gud dømte Kain til landflyktighet, 1 Mos 4.12: «Ustadig og landflyctig skal du blifve paa Jorden.»
k708. Baand] fangebånd, lenker
k709. Strikker] galgetau
k710. pikke] banke heftig (om pulsen)
k711. bæve] riste, skjelve (av frykt)
k712. for allerminste Hane-Gal] Hanegal kan bety «hanegal»: man skvetter når hanen galer. Man kan òg tenke seg at den skyldbetyngede morder imøteser hver ny dag (Hanegal i bet. «daggry») med engstelse, men om hanen galer forsiktig eller kraftig, spiller vel i så måte ingen rolle. Hanen kaller også til andakt; vi kjenner den fra ABC-katekismene. Rimeligvis konnoterer dette uttrykket uansett Peters fornektelse. Slik Peter fornektet Kristus, fornekter drapsmannen skaperen; jf. Luk 22.61.
k713. svæve] streife, flakke om (efter ty. schweifen); jf. FV 2.12.3.
k714. trang og smal] beklemmende
k715. En Lærkes Sang […] et Ugle-Skriig] Lerken og uglen står her som klare motsetninger: mellom glede og sorg, liv og død. Lerken varsler lykke, uglen død; jf. Brøndegaard 1985: 2.201 ff. og 226 ff. Lerken hekker i dag spredt helt til Finnmark, så for Dass behøver den ikke utelukkende å være en litterær fugl.
k716. Det mindste Blad paa Busken røres] det minste blad som røres på busken; relativpronomenet (subjunksjonen) er utelatt.
k717. End] ennvidere; dernest
k718. haver] Flertallsbøyningen (have) er på Dass' tid på vei ut; jf. Sktr 2.355. Men den kan være god å ha i rimposisjon.
k719. paa Regning skrive] Jf. Rom 14.12: «Saa skal nu hver giøre Gud Regenskab for sig self.» Her gjelder det imidlertid ikke bare de individuelle synderegistre, men også arvesynden.
k720. fra Abels Dage] Se komm. til str. 4.2–4 ovf.
k721. Det legges skal paa dig] Denne synden, som menneskeheten kan sies å ha pådratt seg kollektivt, helt siden tidenes morgen, kalles altså arvesynden. Men her underslår Dass det glade budskap: at Kristus ved sin lidelse og død har sont denne synden for menneskene.
k722. drage] slepe på
k723. afgaae] komm til fradrag fra dine fortjenester
k724. Løst] lyst
k725. bedre var] det var (evt. hadde vært) bedre at
k726. huggen af] Matt 5.30: «Forarger din høyre Haand dig, da hug hende af, og kast hende fra dig: Det er dig bedre, at Een af dine Lemmer forderfves, og det gandske Legeme icke skal kastes i Helfvede.»
k727. baaren] født
k728. stedd] brakt; av stedes
k729. mon leve] får leve; mon er pres. av monne, som kan brukes til erstatning for (innrømmende) konjunktiv.
k730. formeent] til hinder
k731. Øvrighedes] Det spørs om ikke dikteren tar seg en frihet her (licentia poetica), når har lar øvrighede ende på en trykklett -e.
k732. Skalker] skurker, nederdrektige personer
k733. Halser haarde] stridbare (manns)personer
k734. bukke ned] bøye seg
k735. Misdæder] illgjerningsmann
k736. ud at staa] å utholde
k737. derhos] i tillegg
k738. u-forvarend'] av vanvare, uaktsomt. Loven fastsetter ingen straff for drap av denne typen, som eksplisitt unntas i C.5. no. lov 6-1: «Hvo som dræber anden, og det ikke skeer af Vaade, eller Nødværge, bøde Liv for Liv […].»
k739. Vaade-Værk] hendelig uhell
k740. eragtis] holdes for
k741. Mords-Udtydning] mordutredning
k742. til […] seer] gjelder
k743. Bane-manden] Banemand brukes synonymt med Manddraber i C.5. no. lov 6-6-15.
k744. efterstrævis] forfølges
k745. saa vit Fordrag] så lang henstand
k746. sin Prov] vidnesbyrd, bevis; intkj. flt.
k747. indkræves] kommer for retten
k748. Høyste] Superlativen er synkopert (høyeste>høyste) for versrytmens skyld.
k749. Kongens Dag] lovgivende og dømmende forsamling; jf. herredag, riksdag o.fl. Med innføringen av eneveldet ble kongens retterting ved forordning 14.02.1661 erstattet av Høyesterett. I Norge ble det holdt herredagssesjoner i 1661 og 1664, men i 1667 ble herredagen erstattet av overhoffretten. Verset reflekterer følgelig, hvis vi leser det bokstavelig, et foreldet rettsvesen.
k750. Skriften selv] 4 Mos. 35.22–29, om beskyttelse mot blodhevn for den som har begått uaktsomt drap: «Men dersom hand uforvarendis støder hannem uden Fiendskab, eller kaster noget paa hannem uforvarendis: Eller kaster en Steen paa hannem (der mand kand døe af, og saae det icke) at hand døer og hand er icke hans Fiende, og ey vilde hannem ont: Da skal Meenigheden dømme imellem den, som slog; og Blod-Hefneren efter denne Dom. Og Meenigheden skal fri Mandraberen af Blod-Hefnerens Haand, og skal lade hannem komme igien til den fri Stad, som hand flyede til» (v. 22–25).
k751. At] slik at
k752. Fri Stæder] 4 Mos. 35.11: «Da skulle I udvælge Stæder, som skulle være Fristæder, til hvilcke de skulle flye, som slaa nogen ihiel uforvarendis.»
k753. et tryg Tilhold] Intetkjønnsformen uten -t er kurant.
k754. Draberen] Usammensatt synes ordet ikke å være registrert av ordbøkene; av drabe for dræbe (Kalkar).
k755. u-beskadet] ubeskadiget
k756. Fly bort for] flykte bort fra
k757. Overvold] voldshandling, overgrep; jf. Luk 3.14: «Giører ingen Ofvervold, og ey Uret.»
k758. Belangende det Drab med Munden] Formuleringen tar opp igjen 2.1, som innleder diktets første del.
k759. øver] utfører
k760. est] er; den gamle formen (2. pers.) tilhører høystilen; jf. Sktr 2.355.
k761. arted] beskaffen
k762. Hunden] Dette dyret har lav status i Skriften; jf. 4.25.4 ovf. og Matt 7.6: «I skulle icke gifve Hunde Helligdommen, og I skulle icke kaste eders Perler for Svin.»
k763. hvis] alt som
k764. vanartig] ond
k765. Læbe] tale; leppen som talens redskab
k766. Klammer] klammeri, krangel
k767. skendsagtig] utskjellende; ordet ser ikke ut til å være registrert i ordbøkene.
k768. Skendsmund] person som bruker skændsord. Siste del av sammensetningen gjenopptar den aktuelle forestillingen om «Drab med Munden» (13.1).
k769. udkast] kastet ut, uttalt; kurant perf. part.
k770. At] slik at.
k771. om din Broder] Matt 5.21–22: «I hafve hørt, at der er sagt til de Gamle: Du skal icke ihielslaa; men hvo som ihielslaar, hand skal være skyldig for dommen. Men jeg siger eder, Hvo som er vred paa sin Broder, hand er skyldig for Dommen.»
k772. nævnis] kalles
k773. Du Racha, Daare] Matt 5.22: «[…] men hvosom siger til sin Broder: Raka; hand er skyldig for Raadet; men hvosom siger, du Daare; hand er skyldig til Hefvedis Ild.» Chr. IVs Bibel (1633) gir følgende forklaring i en note: «Raka begriber alle Vredis tegen. Somme mene at det kommer aff det Ebraiske, Rika, id est vanum & nihil, som duer til intet, Men Daare, det er haardere, den der ocsaa er skadelig, oc icke allene wduelig.»
k774. Phantast] tåpe, narr
k775. høyste] Synkopert superlativ, som i 11.8 ovf.
k776. Afsigt] dom, kjennelse.
k777. Pølen] Åp 19.20; jf. 20,10: «Disse to [dyret og den falske profet] blefve kaste lefvende i en gloende Pøl, som brænde met Svofvel.»
k778. grom] grusom
k779. bortkaster] gir avkall på, opgir
k780. Ivrighed] vrede, hissighet
k781. At] slik at
k782. forhaster] overiler deg, blir vred
k783. hun] Dvs. «Siælen»; oppfattes som personifisert hunkjønn.
k784. en bedrøvet Vey] Proleptisk bruk av adjektivet: veien gjør vandreren sorgfull eller bedrøvet.
k785. Du skal din Broder ont ey bede] du skal ikke ønske ulykke over din bror
k786. Drog] døgenikt, usling
k787. Trold] farlig, vrangvillig person
k788. dennem] dem; formen er vanlig fra 1500-tallet av, ved siden av dem; jf. Sktr 2.197.
k789. mon] Se kommentar til 9.7 ovf.
k790. Giør dennem got, som deg mon hade] Matt 5.44: «Men Jeg siger eder: Elsker eders Fiender; Velsigner dem som eder bande: Giører dem Got, som eder hade.»
k791. bander] forbanner; jf. TB 4.3.2. Merk entallsbøyningen.
k792. Den Stund] så lenge
k793. Langt trygger er Uræt at lide] Jf. Ordsp 16.8: «Lidet er bedre med Retfærdighed, end megen Indkomme med Uret» og 1 Kor 6.9: «Vide I icke, at de Uretfærdige skulle icke arfve Guds Rige?»
k794. føre paa] påføre; uekte sammensatt verb; jf. komm. til 1.1 ovf.
k795. Sagtmodig] en stillferdig, mild (person); ordet bør oppfattes som entall, apokopert, i analogi med «Stolte» (uten apokope) i neste vers. Begge setninger har likevel verbet i entall (som er i ferd med å bli den rådende formen). Bergprekenen ligger under også her, Matt 5.5: «Salige ere de Sagtmodige: thi de skulle besidde Jorden.»
k796. Stolte] den hovmodige
k797. Stolte skal med hast forgaa] Jf. Job 40.6: «Udspred din [Guds] Grumheds Vrede, skue de Hofmodige, hvor de ere, og ydmyge dem.»
k798. sterker] sterkest; apokopert komparativ ved sammenligning mellom to
k799. vinde] erobre
k800. Muren] Dvs. by- eller borgmuren; et menneske med selvbeherskelse sammenlignes her med en soldat som har erobret fiendens by.
k801. tager […] ind] uekte sammensatt verb; jf. komm. til 1.1 ovf.
k802. ind i Hiertet graven] inngravert i hjertet; jf. Ordsp 3.3: «Naade og Troskab skulle icke forlade dig; Heng dem om din Hals, og skrif dem i dit Hiertis Tafle.» Her er det riktignok ikke snakk om å tilegne seg noe for å gjemme det «i sitt hjerte», som Guds ord, snarere er det innskrevne eller -graverte å betrakte som noe naturlig som tilhører personligheten. Om bruken av denne metaforen hos Dass og andre, se Nielsen 2009: 144–47 og Haarberg 2010: 58.
k803. hendes] Vreden oppfattes her som personifisert hunkjønn.
k804. det] det som
k805. den Dievels Kunst] Appositivt til hun (dvs. Vreden): «Djevelens» eller «Fandens Kunster» brukes ennå om magi eller trolldom. Dikteren utnytter Vredens dobbeltnatur som personifikasjon og (uforklarlig, ekstatisk) handlingsmønster.
k806. Hun sætter Rynker udi Panden] Bruland (1991) påpeker likheten mellom strofene 21–22 med et avsnitt i Senecas dialog Om vrede på den ene siden og noen strofer i Elias Naurs Golgotha paa Parnasso (1689) på den andre. Avhengighetsforholdet mellom de tre tekstene lar seg vanskelig bestemme nærmere; likheten er heller ikke spesielt slående. Alle de tre tekstene har riktignok det til felles at de utmaler vredens fysiologiske uttrykk. Rimeligvis lar variasjoner over Senecas vredesbeskrivelse seg finne flere steder i litteraturen, som topos; Senecas dialog var i Danmark-Norge ikke latinskolepensum. Sannsynligheten for at Dass skal ha lest De ira, er på denne bakgrunn kanskje ikke så stor, men han inkluderer uansett flere av romerens momenter i sin beskrivelse enn Naur gjør i sin. At Dass har lest sin danske dikterkollega, er imidlertid høyst sannsynlig; det finnes mange flere paralleller enn denne.
k807. Seneca uttrykker seg i De ira 1.1.3–4 slik, noenlunde ordrett oversatt fra latin: «For likesom sikre tegn på at noen er gale, er et frekt og truende uttrykk, dystre miner, et bistert ansikt, raske skritt, urolige hender, endret ansiktsfarge, hyppige og heftige åndedrag, således finnes de samme tegn på at noen er vrede: Øynene brenner og lyner, ansiktet farges rødt idet blodet bruser opp fra hjertet, leppene dirrer, tennene presses sammen, hårene reiser seg og stritter, pusten trekkes tvungent og hvinenede, leddene vrir seg høylydt, vi hører stønn og brøl og en heftig ordstrøm kjennetegnet ved utydelig tale, det klappes rett som det er i hendene og stampes i jorden med føttene, hele den opprørte kroppen fremviser tegn på vrede – fæle, forvrengte uttrykk og et rasende ansikt – du kan knapt avgjøre om denne lasten er mer avskyelig enn den er heslig.» Et par avsnitt lenger ned (1.6) trekker Seneca en parallell til dyreverdenen, bl.a. «villsvinets skummende munn og tenner som slipes mot hverandre.» Naur str. 278–80) uttrykker seg på sin side slik:
Hvo seer ey Blodet i det vilde Beest at syde
Hvo ser ey Døden er i denne gifftig Gryde?
Hans øyne blusser ret som aff en Helved Ild;
Hans Næse puster Vær; hand raser og er vild.
Aff hiertet bobler op aldt ont; hans Haand i stycker
Dend hellig Præste-dragt og Klæder sønder-rycker,
I Munden haver hand det Tunge-skarpe Sværd;
Hand stopper Øret, som ey JEsu Ord er værd;
Hans Haar oppstyrrer ret som Pinde-Svine-Byrster,
Nu hand aff Bispe-stool fra sine Præste-Fyrster
Staar op, og giver dem der med et Skalcke-Nick,
At de han Dømme skal hen effter Jøde-skick.
Heinrich Müller (1667: 272) beskriver Vreden på lignende vis, med eksplisitt henvisning til Seneca. Om oversettelsen av den romerske filosofen til dansk (1658), se Haarberg 2012.
k808. Livet] kroppen, legemet; på 1600-tallet tenkte man seg at forskjellige temperamenter var betinget av forskjellige kroppsvæsker. Her påpekes det, på grunnlag av vanlig menneskelig erfaring, at blodet går den vrede til hodet. Ellers er den vrede behersket av gul galle (gr. kholé), derav karaktertypen koleriker.
k809. Lippen] leppen(e); eldre form enn læbe
k810. besætt] besatt
k811. skiær] skjærer; kurant presensform.
k812. forbistred] vred, rasende; poetisk bruk av entall for flertall.
k813. praler] skryter
k814. pukker med] truer med
k815. en Pynt] en kårdespiss; i C.5. no. lov behandles «Udfordringer og Dueller» to kapitler etter «Manddrab» (6–8). Straffen er streng. Duellanter og sekundanter mister sitt gods, sin stilling (hvis de har noen) og retten til å bli begravet i vigslet jord.
k816. kiæk] Formen uten -t tidligere vanlig brukt i intkj. og som adv.
k817. skønt] enn
k818. Jers] deres
k819. Konst] fektekunst
k820. ud at mane] å utfordre noen til duell; uekte sammensatt verb; jf. 1.1 ovf.
k821. for Haanden ud i Kamp at gaa] å møte noen til duell
k822. hoffærdig] hovmodig
k823. Lodden] loddet; her: nederlaget; hankjønn er kurant. Ofte brukt uttrykk i Bibelen, første gang i 3 Mos. 16.9. «den Buck, som HERRENS Laad falt paa.»
k824. hvo sin Broder hader, […] en Manddraber er] 1 Joh 3.15: «Hvo som hader sin Broder, han er en Manddrabere.» Jf. 14.3–6 ovf.
k825. Hvor] hvordan.
k826. Hiertelaug] hjertelag, karakter
k827. GUd, den du ey skue faaer?] Jf. 2 Mos. 3.6: «Mose skiulte sit Ansict, thi han torde icke see paa GUD.»
k828. en ringe Brøde] en ubetydelig forbrytelse
k829. Avind] misunnelse
k830. Lad […] leggis øde] Uttrykket forutsetter at hat og avind er å betrakte som landområder. Kingo uttrykker det samme ønsket slik i Aandelige Siunge-Choers første del: «Bort Avind, Had og Vrede», KSS 3.162
k831. Hun] Dvs. den personifiserte Avind.
k832. skikkes] sendes
k833. Ald Odel skal til Odel vige] Uttrykket er på grunnlag av forekomsten her registrert som ordtak hos Ivar Aasen: «Odel skal til odel vika. (Formodentlig en gammel Talemåde, brugt af P. Dass […] i den Mening, at alt bør føres did, hvor det hører hjemme)» (Aasen 157).
k834. Bør dig] bør du
k835. O Salig! de Fredsomlig ere] Matt 5.9: «Salige ere de Fredsommelige: thi de skulle kaldes Guds Børn.»
k836. Et Øre-Slag] Matt 5.39: «[…] men dersom Nogen gifver dig et Slag paa dit høyre Kind-Been, da holt hannem det andet ogsaa til.»
k837. trinner] gå (med faste, avmålte, verdige skritt), skride
k838. Naar Sool gaar ned] Ef 4.26: «Blifver vrede og synder icke: Lader Soolen icke gaa ned ofver eders Vrede.»
k839. giør dig samme Skiel] gir deg samme vilkår, gjør gjengjeld
k840. fortære] ødelegge
k841. Harm] vrede, forbitrelse
k842. Hiertet] medfølelsen; hjertet som sete for menneskets sympati eller medfølelse, menneskekjærlighet
k843. fordragis] komme til enighet, forlikes
k844. eendrægtelig] i full enighet
k845. velbehagis] finner behag i
k846. GUds Engler ønsker selv til Lykke] Luk 15.10: «Ligesaa, siger jeg eder, skal der være Glæde for GUds Engle, ofver Een Syndere, som bedrer sig.»
k847. Gylden-Stykke] silkestoff, gjennomvevet med ekte gull- el. sølvtråder, gjerne brukt som brudeslør
k848. At] som
k849. Christi Brud] I henhold til den konvensjonelle allegoriske fortolkningen av Salomos høysang er Kristus å forstå som brudgommen, Kirken eller den enkelte troende som bruden.
k850. stafferes] forskjønnes, pyntes
k851. Bort, bort derfor du rasend' Vrede] Jf. 24.3. Kingo uttrykker det samme ønsket slik i Aandelige Siunge-Choers første del: «Bort Avind, Had og Vrede», KSS 3.162.
k852. Avind Galde-fuld] Jf. komm. til 20.8 og 24.3 ovf.
k853. At] slik at
k854. vor […] Næste Kand elske] Matt 22.39: «Du skal elske din Næste, ligesom dig self.»
k855. os end kand reste] som enn kan gjenstå for oss; underforstått relativpronomen (subjunksjon)
k856. glad til Liv og Siæl] glad både legemlig og åndelig, helt og holdent glad; liv her i betydningen «kropp», til i betydningen «med henblik på», «hva angår».
k857. De fire første strofene fungerer som innledning (exordium). Her lister dikteren opp i alt ni måter det sjette bud kan brytes på: (1) ved prostitusjon, (2) ved at menn har seksuell omgang med andre menns koner, (3) med sine egne slektninger eller (4) med dyr, ved at de oppsøker (5) unge enker eller (6) uskyldige jomfruer, (7) ved ukyske blikk, (8) ved homofili eller (9) onani. Hoveddelen av sangen kan sies å være delt i fire, innrettet mot fire forskjellige tenkte tilhørere, hver innledet med en apostrofe. Første del (str. 5–14) henvender seg til gutter («du kaade Dreng», 5.2), annen del (str. 15–23) til jenter («du lille Pige», 15.1), tredje del (str. 24–29) til gifte kvinner («Du Ægte-giffte Qvinde», 24.1) og fjerde del (str. 30–42) til familiefedre («du Mands Persone», 30.1). De fire gruppene tilhørere, sangere eller lesere advares mot syndens forlokkelse og trues med den foreskrevne straff. Sangen avsluttes med en siste strofe (42) henvendt til Gud, i bønn.
k858. I sin Store forklaring er Luther helst opptatt av å distansere kirken fra det papistiske sølibatidealet, som ifølge ham ikke leder til annet enn hor: åpent, fordekt eller «i hjertet». Slik han ser det, har Gud velsignet menneskene med ekteskapet til forsikring mot synden. Det setter den gudegitte seksualiteten – den menneskelige «inclinatz« – inn i betryggende, moralsk forsvarlige rammer: «Thi ingen hafuer saa liden lyst oc villie til Kyskhed, saa som de, der for deris store hellighed fly oc sky Ecteskab, oc enten aabenbarlig ligge uforskammed i horeri, eller oc hemmelige giøre det end meget værre» (s. 48). Nærmere om Luthers syn på kyskhetsidealet, ektestanden og spenningen dem imellom hos Peters (1990: 1.227–54).
k859. Knud Sevaldsen Bang anfører en konvensjonell tredeling i sin forklaring. Mord kan begås «Med Hierted oc Øyne», «Med Munden» og «Med Gierningen» (1681: 14–15). Christian Hoffkuntz, som tilhører de katekismeforfatterne som gjerne nummererer mulighetene for brudd på loven, anfører «fire Maader»: «med Tanker, Ord, Geberder eller Lader, og udvortis Gierninger» (1697: 51).
k860. Loven (C.5. no. lov) ivaretar det sjette bud i kap. 6–13, «Om Løsagtighed».
k861. Helle Vogt gir (i Sunde 2008: 141–54) en oversikt over sedeligheten (hodebekledning, leiermål, prostitusjon) i det etterreformatoriske Danmark-Norge. Jonas Liliequist (1992) diskuterer saker som involverer seksuell omgang med dyr på grunnlag av et svensk kildemateriale.
k862. Petter Dass' egen biografi blir uvegerlig interessant i forbindelse med det sjette bud: 17. februar 1673 ble han bøtelagt, men for øvrig benådet for sitt «Leyermaal», dvs. at han «var kommet sin trolovede for nær» før de var lovformelig gift. Kåre Hansen redgjør for saken (2006: 73–77).
k863. tit.] 2 Mos 20.14: «Du skal icke bedrifve Hoer.» Hor omfatter enhver illegitim seksuell relasjon i tanke, ord og gjerning. Synonymer: skjørlevnet, løsaktighet. Luthers Lille forklaring: «Wi skulle frycte oc elske Gud, leffue et Kyskt oc Tuctigt Leffnit, intet wtuctigt enten sige eller giøre, huer elske oc acte sin Hustru» (Luther 1616: 67).
k864. mel.] Søren Hansen Tvilling (d. 1633) var ansatt som sanger ved Christian IVs kantori fra 1618. Han etterlot seg noen åndelige sanger, men også én satirisk vise med den latinske tittelen «Quid tua» (Hva har du med det å gjøre?), trykt i 1634 og bevart på folkemunne til ut på 1800-tallet. Peder Syv omtaler det som «eet ret Poetisk skrift» (1915: 209). Sangen er dessverre bare bevart i sene trykk. Førstelinjen lyder «Hør til fattig og rige» eller «Kom hid fattig og rige» (Schiørring 1.250 og 259). Som melodiforelegg oppgis «Pickelherings melodi», som i dag er ukjent (I.R. Hansen 1986: 80). Her har vi altså med et verdslig melodiforelegg å gjøre som faktisk er blitt stående. Samme forelegg brukes i Evangeliesangene, «Om Himmerigs rige», der sangen kalles «Søfren Tvillings viise, om Peer Skrifuer og Peer Fouget» (SV 3.238).
k865. Horeri] Ordet brukes synonymt med hor.
k866. hale] Ordet kan brukes i betydningen «tillegg» el. «følger», men her synes meningen å være «varianter» eller «grener». Synden kan samtidig oppfattes som en personifikasjon, med hale à la huldra eller djevelen selv.
k867. Klunger-Riis] nypetorn-busk; jf. Jakobsen 1952: 126.
k868. Skiøger] prostituerte kvinner. Prostitusjon, representert ved horer eller skjøger, fordømmes gjentatte ganger i Skriften: Ordsp 29.3: «Hvo som elsker Vijsdom, hand glæder sin Fader, Men hvo som omgaaes med Horer, hand mister sit Gods». Denne oppfatningen kommenteres av Jesus i lignelsen om den fortapte sønn, han som «fortærede sit Gods med Skøger» (Luk 15.30). Horehus er eksplisitt nevnt i Jer 5.7. Loven straffer både menn og kvinner som omgås på denne måten, med fengsel eller pisking: «Hvilken Mands-Person sig i Hore-Huus lader finde til Utugt at bedrive, og der antreffis, straffis første Gang med otte Dagis Fængsel, anden Gang dobbelt så længe. Qvindfolk, som sig i saadanne Huse opholde til Utugt, straffis med Kagen [offentlig pisking], eller sættes i Spindehuset» (6-13-31).
k869. i Fleng] som det faller seg, uten plan
k870. Part […] Part] Noen – andre
k871. smitter ægte Seng] 3 Mos 20.10: «Hvo som giør Hoer med nogen Mands Hustru, hand skal visselig dø, baade Hoer-Karlen og Hoer-Konen, for hand giorde Hoer med sin Næstes Hustru.» C.5. no. lov opprettholder og spesifiserer straffen med hensyn til kjønn: «Befindis nogen Egtemand at have med anden Egtemands Hustrue aabenbarlig og Ubluelig Omgængelse, og de ikke efter Advarsel sig entholde fra hinanden, men blive fremturende i deris skammelige og forargelige Levnet, da bør hand at miste sin Hals, og hun at stoppis i en Sæk og druknis» (6-13-26).
k872. En Parti] en gruppe
k873. sig besover] har samleie med; vanlig brukt evfemisme
k874. næste Slegtninge] Incest forbys eksplisitt og straffes strengt både i Skriften og i loven. Dass skrev selv i 1674 en kjent sang om en aktuell incestsak i Rana, «Forskrækkelig Blodskam». En mann ved navn Iver Skonseng ble da kjent skyldig i å ha forgrepet seg på sin egen datter og i å ha fått barn med henne. For dette ble han henrettet ved halshugging (SV 1.147–54). Jf. 3 Mos 18.6 ff: «Ingen skal ligge hos sin Næste Slecting at aabenbare hendis Blusel,» osv. Det mest kjente eksemplet på blodskam i Det gamle testamentet leverer Lot, som besvangret sine to døtre i fylla (1 Mos 19.30–38). Loven forbyr seksuell omgang mellom slektninger i tre ledd, altså også mellom tremenninger. De alvorligste tilfellene straffes med døden: «da skulle Kroppene, naar de halshugne ere, kastis paa en Ild og opbrændis» (6-13-14). I Kirkeordinansen (1607) innprentes prestene at «effter denne Dag skal intet Ecteskab til stedis udi det tredie led, paa det der maa holdis den Høffuiskhed oc Naturlig blusomhed til Slecten, som aff Christelige Forfædre, haffuer verit her til Dags holdit.» (upag. tillegg).
k875. blander sig med Fæ] Forbudet mot seksuell utnyttelse av dyr gjentas flere gange i Mosebøkene og behøver altså ikke nødvendigvis å gjenspeile et aktuelt problem for en sogneprest på Helgeland på slutten av 1600-tallet; 2 Mos 22.19: «Hvosom belegger sig med Qveg, hand skal visselig døe.» Forbudet spesifiseres òg for kvinner i 3 Mos 18.23: «Og ingen Qvinde skal hafve ad skaffe med noget Diur, thi det er vederstyggeligt.» Men det finnes eksempler på domfellelser av denne typen forbrytelse i samtiden. Verbet blande sig brukes her i betydningen «inngå kjønslig forbindelse med (og forplante sig)».
k876. unge Enker] Enker fortjener ifølge Skriften særlig vern: «Giør de Enker Ære, som ere rette Enker» (1 Tim 5.3); «Men holt dig fra de unge Enker; thi at naar de blifve kaade imod Christum, da ville de giftes» (5.11). Loven omtaler enker i flere sammenhenger: «Lader nogen fornemme Mands Enke, eller Daatter, i hvad Stand de ere udi, Geistlig eller Verdslig, sig i Uære beligge, da maa hendis Værge, saa fremt hand og næste Frænder ikke hende ville benaade, hende strax tage, og fængslig lade indsætte og forvare i hendis Livs Tid, og alt hendis Gods til sig annamme, og det altsammen nyde og beholde, saa længe hand hende saa i Fængsel og Forvaring holdendis vorder» (6-13-10).
k877. Jomfru-Krenker] Apokopert flertall; om forførere el. voldtektsmenn. Om de mindre alvorlige tilfellene sier Skriften: «Om nogen locker en Jomfru, som icke endnu er trolofved, og beligger hende, da skal hand gifve hende hendis Morgen-Gafve, og beholde hende til sin Hustru» (2 Mos 22.16). Påbudet gjentas i loven: «Dersom nogen enten selv, eller ved andre, beder om en Dannemands Daatter, og derover beligger hende, før Trolovelsen skeer, eller hand faar endelig Svar, da skal hand endeligen tage hende til Egte, om hendis Forældre, eller Formyndere, ville det samtykke» (6-13-4). «Dersom nogen voldtager en ærlig Møe, eller Enke, og det bevisis, miste sit Liv, eller, om hand ej betrædis, være fredløs» (6-13-16).
k878. den forbudne Frugt] Uttrykket henspiller på frukten av treet i Paradis, 1 Mos 2.17: «Men af det Træ, som gifver Forstand paa Got og Ont, skal du icke æde»; jf. 3.7.
k879. hooragtig Miiner] Et ukyskt blikk vil bli regnet som hor: «I hafve hørt, at der er sagt til de Gamle: Du skal icke bedrifve Hoer. Men jeg siger eder, Hvo som seer paa en Qvinde, at begiære hende, hand hafver allerede bedrefvet Hoer med hende i sit Hierte» (Matt 5.27–28).
k880. Forbrækker] brekker i stykker
k881. skiønne Liiner] ubrukte tau
k882. At] som
k883. Dalila] Samsons svikefulle elskede Dalila forsøker tre ganger å avlure ham hemmeligheten om hans styrke. Først fjerde gang lykkes hun. Det andre forsøket består i at hun binder ham med nye og ubrukte tau: «Da tog Dalila ny Linier, og bant hannem dermed» (Dom 16.12). Men også disse sliter Samson over som om de var tynne tråder. Meningen synes å være at ukyskhet og svik forbindes i Dalilas skikkelse, selv om Samson nå neppe kan sies å ha opptrådt mer kyskt enn henne.
k884. bemænger] har legemlig omgang med
k885. Sodomiters Skam] Et rop om synd i Sodoma og Gomorra når Herren: «Der er et Raab af Sodoma, og Gomorra kommet til mig, det er stort; Og deris Synder ere meget svare» (1 Mos 18.20). Abrahams brorsønn Lot har slått seg ned i Sodoma og blir der besøkt av to av Herrens engler. Mennene i Sodoma vil ha dem, så de kan få «sin vilje» med dem. Lot tilbyr voldsmennene sine døtre i stedet – om enn forgjeves. På denne bakgrunn har sodomi blitt brukt om forskjellige former for ikke-konvensjonell eller ulovlig seksuell praksis, særlig homofili. Det råder ingen tvil om synet på homofili i Det gamle testamente: «Om nogen ligger hos en Dreng, som hos en Qvinde, de hafve giort en Vederstyggelighed, og skulle Baade visselig døe» (3 Mos 20.13). Loven sier følgende: «Omgiængelse, som er imod Naturen, straffis med Baal og Brand» (6-13-15).
k886. Krambo] eller krambod: butikk som selger matvarer, tekstiler, redskaper m.m.
k887. Kram] handelsvare; hankjønnsformen er kurant.
k888. befugter] ejakulerer på; evfemisme. Det bibelske forbudet mot seksuell selvtilfredsstillelse, som har gitt oss ordet onani, finnes i 1 Mos 38, der Onan av sin far Juda blir beordret til å gifte seg med sin avdøde brors hustru, men vegrer seg: «Men der Onan fornam, at Sæden skulde icke høre hannem til; Derfor naar hand gick ind til sin Broders Hustru, forderfvede hand det paa Jorden, at hand skulde icke gifve sin Broder Sæd. Da mishagede HERren det, hand giorde, Og hand slo hannem ogsaa ihiel» (1 Mos 38.9–10).
k889. Vee] pine (legemlig og åndelig)
k890. Horens Huus] Uttrykket er ikke nødvendigvis synonymt med horehus, dvs. prostitusjon i organiserte former. Men slik ulovlig virksomhet ville nordlandsfarere uansett ha støtt på i Bergen, der det fantes flere bordeller på 1600-tallet. Virksomheten ble omkring 1620 flyttet fra Øvregaten, bak den tyske bryggen, til Nøstet, innerst på vestsiden av Nordnes. Sedelighetssaker er den største enkeltgruppen i strafferegistrene. For å få bukt med problemet ble straffene skjerpet. «Røktbare» eller «løse Quind-folck» ble i stadig større utstrekning utsatt for kakstrykning (offentlig pisking) foran rådstuen eller på torvet (Fossen 1979: 337 og 817).
k891. Gamledags] Her brukt (ubøyd) som adjektiv. Med «gamle dager» menes oftest noe som ligger én eller to generasjoner tilbake i tid. For Dass later fortid til å være fortid uansett.
k892. Det rønned David ilde] det gikk David ille; verbet rønne, no. røyne (erfare) brukt upersonlig
k893. Som sov hos fremmed Viiv] Fremmed her i betydningen «ikke hørende til husstanden, familien». Historien om kong Davids uhyrlige forbrytelse fortelles i 2 Sam 11–12. Kongen får fra sin takterrasse øye på en vakker ung kvinne som bader. Det viser seg å være Batseba, gift med hetitten Uria, som tjenestegjør i kongens hær. David får Batseba hentet opp til seg og ligger med henne. Da han får melding om at hun er med barn, beordrer han sin hærfører Joab om å plassere Uria der striden med ammonittene er som hardest. Uria faller, og kongen tar Batseba til hustru. Men dette gjør han ikke ustraffet. Herren sender en profet, Natan, til David, som forkynner at Gud vil ydmyke ham og ta fra ham alle hans hustruer og åpenlyst gi dem til andre menn. Da angrer David. Dermed nøyer Herren seg med å slå hans nyfødte sønn med dødelig sykdom. Kongen faster og gråter til ingen nytte. Sønnen dør. Men så går livet videre. Batseba blir på ny med barn; det er Salomo, «den fredsommelige». Historien fungerer som moralsk eksempel så lenge man ikke ser saken fra Urias, Batsebas eller barnets synsvinkel.
k894. spilde] miste
k895. Aarsage] Formen på -e er kurant.
k896. Samson] Historien om Samson fortelles i Dommernes bok 13.24–16. Han var den siste av de såkalte dommerne (militære lederne) som stod for erobringen av Palestina i perioden mellom Josva og Saul. Dass refererer til Samsons kjærlighetsforhold til Dalila, som lar seg kjøpe av fienden og avlurer ham hemmeligheten om hans umåtelige styrke (se komm. til 3.8 ovf.).
k897. Horens bløde Skiød] Dom 16.19: «Og hun lod hannem sofve paa sit Skiød, og kaldede een som ragede hans siv Hofvet-Locke af.» Dalila kan kalles hore i den forstand at hun ikke var gift med Samson, men hun fremstår likevel som en atskillig fastere forbindelse enn den navnløse prostituerte han hadde besøkt i Gasa umiddelbart før han traff Dalila (Dom 16.1).
k898. Du rosed lidt af Kiøbet] du skrøt ikke akkurat av kjøpet; Dass synes å forutsette at Dalila var en prostituert – at hun var blitt kjøpt – og alluderer med et understatement til Samsons fortvilelse over Dalilas stedighet: «Men der hun tvingde hannem Dag fra Dag med sine Ord, og plagede hannem, da blef hans Siæl træt indtil Døden» (Dom 16.16).
k899. Din Øyne gik i Løbet] dine øyne gikk tapt; filistrene stikker ut øynene på Samson så snart han er overmannet: «Men Philisterne grebe hannem, og stunge hans Øyen ud» (Dom 16.21).
k900. Hun klipper og dit Haar] Ikke egenhendig; jf. komm. til 7.4 ovf.
k901. Fru Venus] Venus er den romerske kjærlighetsgudinnen, identifisert med grekernes Afrodite. Her opptrer hun metonymisk for erotikken. Den forlokkende vinen hun serverer, og den beruselsen erotikken kommer med, er som gift å betrakte. Den som lar seg beruse og forføre, må betale dyrt for opplevelsen. Det fikk Samson erfare. Bruken av den klassiske mytologien i kristen diktning hadde imidlertid vært kontroversiell helt fra den kristne litteraturens første begynnelse. «Hva har vel Athen med Jerusalem å gjøre?» skriver kirkefaren Tertullian allerede i det annet århundre (De praescriptione haereticorum 7.9). Kristen-humanisten Erasmus tar spørsmålet opp i sin berømte dialog Ciceronianus (1528), der en av samtalepartnerne maner til utryddelse av denne typen hedenskap (Erasmus 1986: 394). I Danmark-Norge ble de hedenske gudenes navn bannlyst fra skolene, bl.a. i Christian IVs store Recess fra 1643, der lærere instrueres om å innprente de unge om «at skye de Hedenske Affguders Naffne, som findis i mange Bøger» (sitert etter Rørdam 1857: 2.176). Peder Syv begrunner forbudet med sin generelle oppvurdering av det danske (Syv 1915: 200–01). Dass forholder seg altså uventet fritt til den klassiske mytologien her; det kan vel sies å harmonere med hans bruk av verdslige melodiforelegg. Jf. Thomsen 1971: 54–57 (om 1600-tallet generelt) og Sønderholm i Bording 1986: 2.42 f (om Bording).
k902. Forgift] gift
k903. Forgiort] forhekset, tilføyd alvorlig skade
k904. Bedrift] virksomhet, handling; ikke nødvendigvis noen stor dåd
k905. Gibea den Stolte] Gibea skulle bli Sauls hjemby og hovedstad; byen lå ca 5 km nord for Jerusalem. Historien det her alluderes til, fortelles i Dom 19–20. En mann av Levi stamme som bor langt inne på Efra'im-fjellet, tar seg en medhustru fra Betlehem. Men medhustruen reiser fra ham; hun flykter hjem, dit hun kom fra. Etter noen måneder reiser mannen etter, i håp om å få henne tilbake. Hun blir til slutt med, men på veien hjem må de overnatte i Gibea. Der får de omsider husly hos en gammel mann. Da er det at en gjeng ugudelige omringer huset for å få sin vilje med den fremmede, som det heter. Verten tilbyr dem i stedet, som Lot, sin egen datter i tillegg til gjestens medhustru, og de ugudelige «omginges skændeligen med hende den gandske Nat, indtil Morgenen» (19.25). Ektemannen og hans vert finner kvinnen død på terskelen utenfor døren. Etter å ha fraktet liket hjem, deler mannen det i tolv stykker og sender stykkene rundt i hele Israel, ett til hver stamme. Slik oppfordrer han til hevn over Gibea. Da samler hele Israels folk seg «ligesom een Mand og forbunde sig» (20.11). Etter tre dager med harde kamper og store tap seirer til slutt forbundsfellene: 25.000 krigere fra Gibea faller i striden, og byen stikkes i brann.
k906. Den Skøge] Hvorfor skjøge? De siste norske oversettelsene omtaler medhusturen som «utro». Det hebraiske ordet som brukes, wattizneh, behøver faktisk ikke bety at utroskapen var av seksuell art. En rimelig tolkning kunne være at medhustruen kalles «utro» som en konsekvens av at hun reiser fra sin mann og hjem til sin far (Frymer-Kensky 2002: 120). Men i 1633-oversettelsen forutsettes det at kvinnen rømmer fra sin mann og reiser hjem fordi hun hadde vært utro: «Og der hun hafde bedrefvet Hoer hos hannem, løb hun fra hannem til sin Faders Huus i Betlehem» (19.2). Det kan altså se ut til at dikterens moralske eksempel tar sitt utgangspunkt i Betlehem-kvinnens løsaktighet. Uansett virker det unektelig provoserende at det er den mishandlede kvinnen som holdes frem som utro synder i dette tilfellet. Eksempelet fungerer mye bedre om man forutsetter at Gibeas fall kom som følge av det umenneskelige overgrep byens egne menn gjorde mot den uskyldige kvinnen.
k907. Den] som
k908. standen] stått
k909. Hâr] Synkopert form for haver; vi hadde her ventet preteritum (irrealis) i en betingelsessetning av denne typen. Dikteren tyr antakelig til muntlig språk for versrytmens skyld.
k910. Helena] Igjen et eksempel fra den verdslige litteraturen (se komm. til 8.3 ovf.): Helena, gift med spartanerkongen Menelaos, blir røvet av den trojanske prins Paris, som tar henne med til Troja, en gresk koloni ved innseilingen til Svartehavet. Dette hustrurovet, som er iscenesatt av kjærlighetsgudinnen selv, blir foranledningen til Troja-krigen, som det fortelles om i Homers epos Iliaden. Hos Homer blir det aldri helt klart om Helena faktisk har vært med på notene, eller om hun langt på vei er et uskyldig offer. Dass hadde imidlertid uansett neppe lest Homer. En sannsynlig kilde til Helenas utroskap ville for de fleste som hadde vært igjennom latinskolens siste år, være Vergils Aeneiden (2.567–603), der det eksplisitt påpekes at hun er skyld i krigen, og at hun har bedratt sin ektemann. Helten Aeneas er nær ved å drepe henne i raseri, men blir holdt tilbake av sin mor, kjærlighetsgudinnen.
k911. Da slog en Helt den anden] I Iliaden utkjempes den siste og avgjørende tvekampen mellom de to fremste heltene på henholdsvis gresk og trojansk side: Akhillevs og Hektor. Sistnevnte faller for førstnevntes spyd (Il. 22.326–27).
k912. u-forfært] uforferdet, fryktløs (i henhold til idealet i den episke heltediktningen); uforfært også hos Kingo o.fl.
k913. Den første Verdens Dage] Den tid som beskrives i 1 Mos 1–5, før syndfloden.
k914. Forgik] gikk til grunne
k915. Flodens Luud] Om syndfloden fortelles det i 1 Mos 6–8. Herren begrunner sin straff over menneskene med at menneskenes ondskap var stor på jorden (6.5), og at «Jorden var forderfved for Guds Øyen, og fuld af Fortrædelighed» (6.11). Luud (no. lut), dvs. vaskemiddel; her brukt i overført betydning: Syndfloden skulle rense verden for synd.
k916. Der] da
k917. En Hore til sin Bruud] Hor er ikke eksplisitt nevnt som årsak til syndfloden. Men det gjøres i 1 Mos uansett helt klart at Guds vrede motiveres av menneskenes manglende moral.
k918. de Brande] de brennende lidenskaper; syndfloden slokker bokstavelig talt brannen, dvs. menneskenes ulovlige og tilsynelatende uslokkelige begjær.
k919. Sig selv ey slukke vil] som ikke vil slokke seg selv; relativpronomenet (subjunksjonen) er underforstått.
k920. den glatte Pande] ubetenksomheten, frekkheten; motsatt rynket pande, som signaliserer bekymringer eller skrupler.
k921. blodigt Spil] spill av blod, blodsutgytelse
k922. Daare] tåpe, person som viser mangel på klokskap og fornuftig omtanke.
k923. bilder […] ind] innbiller; uekte sammensatt verb
k924. saare] sterkt, i høy grad
k925. Rosens Kind] rosenkinn; kinn som ved sin friske, røde farge minner om en rose (i alminnelighet om en ung kvinne)
k926. vel-gestalted] velutviklet
k927. Orm] larve(r) el. lignende dyr som lever i åtsler
k928. Horens Huus] Se komm. til 5.4 ovf.
k929. skiær] skjærer, går hurtig; kortformen er kurant.
k930. Vraae] krok (avsides, ensom, mørk og skummel)
k931. De hvide Marmor-Støtter] Uttrykket inneholder rimeligvis en allusjon til Pygmalion, den mytiske billedhuggeren på Kypros, som forelsker seg i sin egen marmorstatue. Historien fortelles av Ovid, i Metamorfosene (som riktignok ikke var latinskolepensum). Skulpturen var «så snehvit deilig som ingen kvinnefødt pike». Pygmalions hjerte «fylles av brann», han kysser skulpturen, legger den på purpurfargede laken og holder omkring den som om den var en oppblåsbar Barbara . Til slutt forbarmer kjærlighetsgudinnen seg over Pygmalion og gir statuen liv. Piken åpner sine øyne og rødmer (Met. 10.243–97).
k932. støder an] krenker; i dette uttrykket ligger formodentlig ikke bare at den unge manns kvinnebekjentskaper er tilfeldige, men også at de innebærer et overgrep mot kvinnen; anstøde i betydningen «gjøre seg skyldig i krenkelse el. overtredelse (av)».
k933. Pølens brede Plan] Pølen omtales i Åp 19.20; jf. 20.10: «Disse to [dyret og den falske profet] blefve kaste lefvende i en gloende Pøl, som brende med Svofvel.» En pøl er en «pytt», men med ordene brede Plan insisteres det her på svovelpyttens betydelige størrelse.
k934. Musik og Jomfru-Sang] Man kunne tenke seg dette som himmelske konserter i barokk motsetning til Pølen. Men denne musikken kan også oppfattes som et jordisk gode, i likhet med spaserturene nevnt i strofens v. 4.
k935. Spassere-Gang] tur gjennom spesielt vakre omgivelser: en have, en park eller en skog.
k936. Ild og Beeg] Bibelen nevner ikke noe sted disse strafferemediene sammen. Ilden fremholdes av Matteus (5.22 og 18.9) som tilhørende Helvetes pinsler («Helfvedes Ild»), men også av Johannes i Åpenbaringen: «Og der falt Ild fra Gud af Himmelen» (Åp 20.9). Bek omtales av profeten Jesaja i forbindelse med straffen over Edom: «Da skulle hendis Floder blifve til Beg, og hendis Jord til Svogel, ja hendis Land skal blifue til brændendis Beg, som icke skal slyckis hvercken Dag eller Nat» (Jes 34.9).
k937. forbandet Den Dag] Man kan kanskje oppfange en allusjon til Job her, han som forbannet den dagen han ble født: «Derefter oploed Job sin Mund, og forbandede sin Dag» (Job 3.1).
k938. Du dig med Skiøgen blandet] du hadde seksuell omgang med skjøgen; jf. komm. til 2.8 ovf.
k939. Rantzon] løsepenge(r)
k940. biude fal] fremby, tilby
k941. forsilde] for sent
k942. finde] merke, innse
k943. beqvemmer] passer, sømmer seg for
k944. danned vel] velskapt
k945. derhos] i tillegg
k946. kysk og tugtig] De to adjektivene står ofte sammen som her; de brukes gjerne om kvinner med tanke på seksuelle forhold: ærbar, kysk, dydig; jf. PSyv 9554: «Kydskhed er bedste Skjønhed.»
k947. Deylighed] Substantiv dannet til dejlig og brukt om det menneskelige legems ytre skjønnhet, især kvinners. I sin pastoralteologiske veiledning oversatt til dansk i 1667 skriver Nathanael Pownol et utsagn som gjengis slik: «den indvortis Deylighed, med huilcken Siælen i sig selff er beprydet» (Pownol 1667, upag.). Johann Arndt utbroderer menneskesjelens «Deylighed» i den fjerde av sine bøker om Den Sande Christendom. Ikke bare er den «saare dejlig»; deiligheten forøkes ved «Bønnen og den daglig Samtale med Gud» (1690: 4.151).
k948. Flættebaand af Guld] Motsetning mellom de indre og de ytre kvalitetene hos en kvinne tematiseres av Ordsp 11.22: «En deylig Qvinde foruden Tuct, er ligesom en Soe med et Flettebaand af Guld,» jf. komm. til 17.8 ndf.
k949. befalder] faller i smak, behager
k950. En Guld-bordyret Soe] en purke med gullbroderi. Bordyre er etymologisk samme ord som brodere; jf. komm. til 17.2 ovf.
k951. Det Legem […] HErrens Tempel er] Poenget er hentet fra 1 Kor 6.18–19: «[…] men hvo som lefver i Skiørlefnet, han synder mod sit eget Legeme. Eller vide I icke, at eders Legeme er den Hellig Aands Tempel, som er i eder, hvilcken I hafve af Gud, og I høre eder icke self til?»
k952. hvo Guds Tempel krænker] Eksempler på slike tempelskjendere er kong Ahas i 2 Krøn 28.21 og kong Antiokos i 1 Makk 1.21–24. Da ulykken rammer Antiokos, kommer også skyldfølelsen: «[…] og jeg tæncker paa det Onde, som jeg giorde i Jerusalem» (1 Makk 6.12). Jesus renser templet i Matt 21.12–17; Joh 2.12–22.
k953. lader […] ilde] det passer seg dårlig
k954. At gaa for tit i Dantz] Ortodokse teologer unnlot ikke å gjøre oppmerksom på at det i Bibelen ble danset med guddommelig sanksjon; se f.eks. 2 Mos 15.20–21 og Fork 3.1: «Alle Ting hafver sin Tid», som f.eks. å «Dandse». Brochmand skriver at det å danse fra naturens (dvs. Guds) side verken er ondt eller godt, men fordi dans som involverer begge kjønn ikke bidrar til åndelig oppbyggelse, er det tryggest å la det være (1664: 2.62a–b; «De lege», cap. VIII, quaest. V).
k955. Jomfruers Ære-Krantz] Kransen er her selvsagt billedlig: noe som tjener til å forherlige en eller øke ens berømmelse. Det er typisk at det er piker som advares mot å miste sin ære. Gutters ære var mer hardfør. Det å miste sin ære, å bli «røktbar», medførte sosial utstøtelse.
k956. maa] får
k957. staa paa Spring] er utsatt for å gå til grunne
k958. Crœsi Penge-Sæk] Lyderkongen Krøsus (gr. Kroisos, lat. Croesus, ca 560–546 f. Kr.), her i (lat.) genitiv, var kjent for sin veldige rikdom og ble i så henseende tidlig brukt som en retorisk eksempelfigur. Historien om ham fortelles av Herodot (bok 1). Se Erasmus' Adagia 1.6.74: «Croeso ditior» («Rikere enn Krøsus»). Førsteutgavens tekst skiller ikke mellom oe og ae, men gjengir begge lyder med æ.
k959. En Lov i Mose-Bog] 4 Mos 19.15: «Og hvert aabet Kar, som icke er Laag eller Bond paa, det er ureent.» Betingelsen er muntlig og ugrammatisk: Loven står i Moseboken enten man vil akte den eller ei. Her synes den brukt som et påbud om sømmelig (dekkende) påkledning.
k960. Hvad Kar] det kar som
k961. til tackte] dekket til; pret. av tiltække
k962. dømme] anse som
k963. fører aaben Kram] frembyr utildekkede eller uinnpakkede varer. Uttrykket innebærer at kvinnekroppen her oppfattes som gjenstand for kjøp og salg, uansett tildekking; jf. PSyv 3334: «Hver lyster ej ad kjød, hvorpaa spifluer have sidded.»
k964. Det samme Skrifftens Sprog] Se komm. til 20.2 ovf. Sprog brukes her i betydningen «fyndord» eller «ordspråk».
k965. Drog] latsabb, menneske uten lyst el. evne til nyttig virksomhet; jf. TB 5.16.4
k966. For JESU Fødder] Luk 7.37–38: «Og see! der var en Qvinde i Staden, hun var en Synderinde; der hun fornam, at hand sad til Bords i Pharisæerens Hus, da hendte hun et Alabaster med Salve: Og traadde bag til hans Fødder, og græd; og begynte at væde hans Føtter med Graad, og at tørre dem med sit Hofvet-Haar, og hun kyste Hans Fødder, og salvede dem med Salven.»
k967. betænkke] ta i betraktning
k968. Til] hva angår
k969. fordervet] ødelagt (moralsk)
k970. Sæck] skjøge, hore
k971. JESU Blod] 1 Joh 1.7: «Og JESU Christi Hans Søns Blod giør os reene af alle Synder», jf. Hebr 9.14, 1 Pet 1.19 og Åp 1.5.
k972. er runden] har rent; av rinde
k973. toer] vasker; én stavelse
k974. Smitte] adferd (som følge av uheldig påvirkning); jf. PSyv 3328: «Horen, som kullet; hun smitter og brænder.»
k975. hiertelig] på en oppriktig, inderlig følt måte
k976. Du skalt […] Indgaa i Himmerig] Matt 21.31: «JEsus sagde til dem: Sandeligen siger Jeg eder, Tollere og Skøger kunde før komme i Himmerigis Rige, end I.»
k977. I løse Folkis Huus] Neppe horehus (jf. komm. til 5.4 ovf.); løs kan her oppfattes som som «ugift» eller «forlovet». Husene det refereres til, rommer med andre ord ingen konvensjonell familie.
k978. Ansigtes] Genitivform (parallell til ansigts) særlig brukt i Bibelen, jf. 1 Mos 3.19: «I dit Ansictes Sved».
k979. GUDS Ansigtes Lius] Jf. 2 Kor 4.6: «Thi Gud som bød Lyset skinne frem af Mørcket, Han gaf et klart Skin i vore Hierter, at den Oplysning om Guds Klarheds Vidskab er fremkommen formedelst os, i JEsu Christi Ansigt.»
k980. gnave] gnage, spise
k981. fremmed] ikke hørende til husstanden, familien
k982. Suul] kjøttmat, flesk o.l. som spises sammen med brød, eller som pålegg.
k983. staalne Mad] Partisippet av stjæle finnes i to konkurrerende former: stjaalen og staalen. Den stjålne maten må her oppfattes på samme måte som «forbuden Frugt» (3.4), dvs. som sex utenfor ekteskapet. Jf. Ordsp 9.16–17: «Og til Daarer siger hun [en daarlig Qvinde]: De staalne Vand ere søde, og det skiulte Brød er nydeligt.»
k984. Med Spot] ledsaget av spott (og skam)
k985. Mand kand […] temme En Hund] Jf. PSyv 3347: «Horer og harer ere onde at temme.»
k986. At] slik at
k987. snoe] snike seg
k988. fragter Sit Skib] leier ut skitt skip; skipet blir å oppfatte som kroppen.
k989. u-fri Stæd] Hankjønn er kurant på 1600-tallet. Metaforen kan forstås slik at kvinnen leier ut kroppen sin, som dermed blir beskattet i fremmed havn.
k990. bruger] drar nytte av
k991. blinde bancker] skjulte grunner eller rev, undervannsskjær
k992. sencker] synker
k993. Godtz og Vrag] last og skrog
k994. Og aldrig meere funden] Ufullstendig setning, sc. «blir funden»; muntlig konstruksjon. Det hadde vært enkelt nok å få verset til å gå opp med full setning, f.eks. «Og blir ey meere funden».
k995. betalt] Økonomistisk metafor: Den som har gjort dårlig forretning med sitt skip, lønnes med totalhavari. Utroskap koster tilsvarende dyrt.
k996. undgielde] Verbet brukes i eldre tid transitivt, med objekt, som her.
k997. sit Hovet hælde] bøye hodet, la hodet synke, især som tegn paa andakt eller sorg
k998. For det af dig er skeed] for det som av deg er utført; underforstått relativpronomen (subjunksjon)
k999. Fortræd] forringelse, skade
k1000. At] Infinitivsmerket; infinitiven angir innholdet av den fortred som påføres barna.
k1001. Hore-Unger] barn født av horer eller utenfor ekteskap; uekte barn. Her advarer dikteren om at også ektefødte barn vil bli ansett som horunger hvis deres mor er utro.
k1002. Sæd] avkom, barn
k1003. Guds Lov] Det stedet i Moseloven Dass her refererer til, innskrenker rettighetene til en annen type «uekte» barn, dvs. barn som er produkter av blandingsekteskap mellom jøde og ikke-jøde. Har han misforstått? Slik datidens bibeloversettelser var formulert, kan han likevel se ut til å ha sitt på det tørre: «Der skal og ingen Horebarn komme ind i Herrens Menighed, icke end i det tiende Leed, og hand skal plat intet komme i HERrens Meenighed» (5 Mos 23.2).
k1004. Embed nyde] virke som prest; logikken forutsetter at den hvis tipp-tipp-tipp-tipp-tipp-tipp-oldemor har vært utro, ikke kan være prest.
k1005. til at] for å
k1006. Som i Huusholdning boor] som er husfader, overhode for en familie
k1007. Skieppe] Hulmål for tørre varer (f.eks. korn, frukt, salt), 1/8 av korntønnen (17,39 liter)
k1008. Finte] jordstrimmel, åkerlapp, men betydningen «knep» eller «uærlig handling» kan i sammenhengen vanskelig settes helt ut av spill. Erik A. Nielsen siterer dette stedet hos Dass (2009: 419) og assosierer «en knapt så respektfuld allegorisering fra et dansk ordsprog: 'Præst og Pigeben lover begge to noget bedre højere oppe.' Det siger noget om Himmerige.»
k1009. Sæd] såing, men betydningen «sperma» spiller også inn.
k1010. Klinte] ugress; jf. talemåten skille klinten fra hveden. Jf. evangelisangen til dette stedet hos Matteus: SV 3.234–35.
k1011. Fanden […] kasted ned] Jf. Matt 13.24–30: «Hand lagde dem en anden Lignelse fore, og sagde: Himmeriges Rige lignes ved et Menniske, som saade god Sæd i sin Ager. Og der Folckene sofve, kom hans Fiende, og saade Klinte iblant Hveden, og gick bort. Der Sæden voxte nu, og baar Frugt, da syntis ogsaa Klinten. Da ginge Tienerne til Huusbonden, og sagde: Herre, saaede du icke god Sæd i din Ager? Hvoraf hafver dend da Klinten? Men Hand sagde til dem: Det hafver Fienden giort. Da sagde Tienerne: Vil Du da, at vi skulle gaa bort, og luge dem af? Hand sagde, Ney: Paa det I skulle icke tillige rycke Hveden op med, dersom I luge Klinten af. Lader dem baade voxe tilsammen indtil Høsten: Og naar det er Tiid at høste, vil jeg sige til Høst-Folcket: Sancker først Klinten tilsammen, og binder dem udi Knippe, at mand kand opbrænde dem: men samler mig Hvæden ind i min Lade.» Jesus identifiserer selv fienden med djevelen i sin utlegning: «Det er Menniskens Søn, som saaer god Sæd! Ageren er Verden: Den gode Sæd ere Rigens Børn; Klinten ere den Ondes børn: Fienden som dem saaede, er Diefvelen: Høsten er Verdens Ende: Høst-Folcket ere Englene» (v. 37–39).
k1012. Der] da
k1013. sove] sov; pret. flt.
k1014. at] for å
k1015. og ey] heller ikke
k1016. tøver] betenker deg på, venter
k1017. det Verk du øver] det arbeid du utfører; brukes både positivt, om storverk eller bedrifter, og negativt, om voldsdåder og forbrytelser
k1018. Handel] handling; tar opp handler i 31.1
k1019. Ugle] Uglen symboliserer her den hvis gjerninger ikke tåler dagens lys; jf. TB 5.7.6. Som symbolfigur er uglen her hunkjønn.
k1020. under smukke Tag] i respektable hus
k1021. Vee være deris Fødder] Ang. vee, se komm. til 4.8 ovf., her brukt i tilknytning til ønskende konjunktiv (være). At noen skylder på føttene i situasjoner der det er viljen det skorter på (retorisk pars pro toto), er vel kjent fra litteraturen, f.eks. hos den romerske komedieforfatteren Plautus (Pseudolus 5.1), en scene som finnes resirkulert hos Holberg (Jeppe paa Bjerget 1.7). Dass' uttrykksmåte her gjenspeiler likevel heller bibelspråket; jf. Sal 25.15: «Mine Øyen see stedse til HERren; Thi hand skal drage mine Fødder af Garnet» og Matt 18.8: «Dersom din Haand eller din Fod forarger dig, da hug dennem af, og kast dennem fra dig.» Se også komm. til 5.3 ovf.
k1022. Til andris Qvinder gaar] som går til andres kvinner; relativpronomenet (subjunksjonen) er underforstått.
k1023. du gaar paa Gløder] er ille til mote, går i spenning
k1024. Manden] Dvs. ektemannen, den bedratte
k1025. fældt] tatt av dage
k1026. Skamme] Oppr. gen. ent. (norr. skammar), styrt av til.
k1027. omvældt] veltet om
k1028. nyde] få nytte av
k1029. det Baand […] mellem To] Jf. Matt 19.6: «Saa ere de nu icke lenger to, men eet Kiød. Derfore, hvadsom GUD hafver tilsammenføyet, det skal Mennisket icke adskille.»
k1030. Seng og Sæde] Fast uttr.: Seng betyr «seksuell omgang», Sæde «bolig» eller «hjem».
k1031. U-skel] urimelighet, urett
k1032. den Slange […] i Paradiis] 1 Mos 3
k1033. kraaget] krokete, buktende
k1034. Riis] kvist
k1035. Eva blev bedragen] Jf. 1 Mos 3.13: «Qvinden svarede, Hugormen bedrog mig, at jeg aad.»
k1036. Gestalt] person, væsen; slangens gestalt er å oppfatte som Djevelen.
k1037. Kraager] knep, krokveier
k1038. stikke Imellem Bark og Træ] skille nærstående (f.eks. ektefolk) el. ødelegge det gode forholdet dem imellom
k1039. U-høflig] ufin, grov
k1040. næmt og giemt] sagt (nevnt) og husket
k1041. alle gode Sæder Fordervis] 1 Kor 15.33: «Lader eder icke forføre: Ond Snack forderfver gode Seder.» Margkommentar (1633): «Menander poeta»; sentensen stammer ganske riktig fra den greske komedieforfatteren Menander (344–292 f. Kr.).
k1042. stæder] forunner, tilsteder
k1043. Fripostighed] frekkhet
k1044. og ey] ei heller
k1045. omrende] løpe omkring
k1046. Som er om Hoved hviid] Dvs. enker. «Unge enker» nevnes spesielt i str. 3 (se komm. til 3.1 ovf). Her omtales de eldre, som ikke anses like uskyldige.
k1047. En Ting] noe, dvs. en enke; uelegant vers
k1048. Skalk] skurk, skøyer; jf. Matt 18.9: «Og dersom dit Øye forarger dig, da rif det ud, og kast det fra dig: Det er dig bedre, at du gaar ind i Lifvet met eet Øye, end at du hafver to Øyen, og kastes i Helfvedes Ild.»
k1049. Lokke-Duer] Lokke-duer brukte man til å lure andres duer til ens eget dueslag. Her brukes ordet åpenbart om duer brukt til å lokke falker i fella. Dikteren har moro av et ordspill: Hans mors familenavn var Falk og kunne føres tilbake til en falkefanger ved navn Adrian Rockertsen Falkener. Han kom til Bergen tidlig på 1500-tallet og ble senere borgermester i Trondheim. At denne kunnskapen var allmenn i familien, fremgår av Marcus Volqvartz' dikt til Anna Falch (en eldre søster av Petter Dass' mor, Maren) ved hennes død i 1709 (se Røtvold 1997: 35 f). Ingen av Petter Dass' morbrødre, som alle kalte seg Falch, ser imidlertid ut til å ha vært gift flere enn én gang.
k1050. daared] forført
k1051. en Qvinde Med Øyet har beseed] Matt 5.27–28: «I hafve hørt, at der er sagt til de Gamle: Du skal icke bedrifve Hoer. Men jeg siger eder: Hvosom seer paa en Qvinde at begiære hende, hand hafver allerede bedrefvet Hoer med hende i sit Hierte»; jf. 2 Pet 2.14: «De hafve Øyen fulde af Horeri; De lade icke formeene dem Synden, De locke til sig de lætfærdige Siæle; Hafve et Hierte, som er beslaget med Gierighed, Forbandede Folck.»
k1052. faar Hu og Sinde Til] etterstreber; de to substantivene, som også ofte ellers forekommer sammen, er i denne forbindelse å betrakte som synonyme. «Sinde» er et poetisk alternativ til sind.
k1053. Tragt] Dette ordet ser ikke ut til å være registrert i ordbøkene. Drammens-manuskriptet (D) skriver Wirtmand «tratt og tatte». Utfra sammenhengen er det rimelig å tolke tragt som avledet av tragte (etter), med betydning av «begjær», «streben» el.l.
k1054. Tagte] skønnsomhet; taktfølelse; stavemåten med -g- er ikke etymologisk; vi hadde ventet -k- eller -c- fra lat. tactus, men formen med -g- kan være betinget av rimordet: agte. Formen med utlydende -e ser ikke ut til å være belagt i ordbøkene.
k1055. sit Kar] Ordet brukes i NT i overført betydning, om mennesket som et svakt, syndefullt vesen. Her må det rimeligvis forstås som «kvinne» eller «hustru», under innflytelse av 1 Pet 3.7, der ektemennene formanes på følgende måte: «Disligest skulle, I Mænd boe hos dem med Fornumstighed; og gifver det Qvindelige, som det skrøbeligste Redskab, sin Ære, som ogsaa ere Naadens Medarfvinge til Lifvet, paadet at eders Bønner skulle icke forhindres.»
k1056. De Reene salig priisis] Matt 5.8: «Salige ere de, som ere rene af Hiertet; thi de skulle see Gud.»
k1057. Til Dievels lad dem viisis] Hebr 13.4: «Egteskab skal holdes ærligt hos alle, og den Egte-Seng ubesmittet: Men Bolere og Hoerkarle skal Gud dømme.»
k1058. naar de ud har hooret] når de har horet ferdig; adverbet ud brukes her om at en virksomhet bringes til ende, at noe gjøres helt ferdigt.
k1059. At Helsen er forloret] En slik straff for hor – at noen kroppsdeler blir «befængte» og huden er «forvissnet» – fremsettes i 4 Mos 5.21, der presten instrueres om å forbanne en utro kvinne, slik at Herren lar hennes «Lender forsvindes bort» og hennes «Bug ophefves». Den bedratte ektemann rammes av skinnsyke (sjalusi), som Dass her misforstår og tolker som en hudsykdom (spedalskhet) eller kanskje en kjønnssykdom. Etymologien til skinsyge er ikke ganske klar; ordet kan imidlertid ha noe med skin i betydningen «hud» å gjøre.
k1060. nødis gaa] er nødt til å gå
k1061. Sot-befængte Lemmer] legemsdeler (evt kjønnsorganer) angrepet av sykdom
k1062. forvissnet] Verbet forvisne brukes særlig om en gradvis svekkelse: «svinne inn;» «hentæres».
k1063. det, som end er slemmer] det som er enda verre
k1064. Skumpel-skud] ynkelig og ringeagtet person, sort får
k1065. Bevare GUD] måtte Gud bevare; ønskende konj.
k1066. os alle] Dikteren inkluderer seg selv i bønnen – ihukommende sitt leiermål?
k1067. saadant Rytteri] Her i betydningen «ridning» (om seksualakten), ikke «troppestyrke» eller «kavalleri»; muligens med en allusjon til vekselrytteri, dvs. vekselutstedelse som ikke hviler på virkelig avsluttede forretninger, men som går ut på å skaffe penger til dekning av forfallen gjeld og til personlig forbruk.
k1068. ralle] fjaser, svirer
k1069. Sti] handlemåte, skjebne, livsvei, jf. uttrykket holde sin sti ren.
k1070. naadelig] nådig; formen brukes rimeligvis for versrytmens skyld.
k1071. Sangen omfatter en innledning (str. 1), en avsluttende bønn (str. 45) og derimellom redegjørelser for i alt seks forskjellige former for tyveri. Disse seks avdelingene av sangen har ulik lengde og markeres ikke på tydelig, systematisk vis. «For det Fierde» skriver dikteren i str. 29 – hvilket stemmer godt – men uten at han noe sted ellers foretar en slik nummerering av disposisjonens enkelte avdelinger. I den første (str. 2–10) behandles ordinært tyveri, i den andre (str. 11–16) triksing med mål og vekt, i den tredje (str. 17–19) tar han for seg kredittsvindel, i den fjerde (str. 20–28) svindel med regnskap og fakturering, i den femte (str. 29–38) dovenskap, dvs. tyveri av den tid man skylder sin arbeidsgiver, og i den sjette og siste (str. 39–44) fråtseri og drikk, som er å betrakte som tyveri av Guds gaver.
k1072. Knud Sevaldsen Bang (1681) deler tyver inn i fire slag: (1) «Huus-Tyfve», hva enten det dreier seg om uærlige husbonder eller utro tjenere, «Røfvere» eller «Voldsmænd», (2) «Lands-Tyfve», slike som jukser med mål og vekt i handel, (3) «Hierte-Tyfve», som pønsker ut hvordan de kan lure sin neste, og (4) «Kircke-Tyfve», som stjeler kirketid til «forfengelige ting» o.a. J.L. Aaskow (1692) oppsummerer budet slik: «Her forbiudis, at tage andres Gods og Penning fra dem, med Vold, eller med falske Vare, eller nogen Svig» (s. 71). Henrich Bornemann (1694) fremholder at tyveri hovedsakelig gjennomføres på to måter: «Enten Aabenbar, som Røfvere og Tyfve der tager deris Næstis Gods og Penge med Vold og Kiendsgierning: Eller Hemmelig; som falske Regnemestere, falske Kiøbmænd, Aagger-Karle og andre saadanne, der med falske Varer, eller anden Svig drager deris Næstis Gods til sig» (s. 15).
k1073. Luther kommenerer i sin Store katekisme alle de typene tyveri Dass omtaler, bortsett fra den siste, fråtseri og drikk. Gjentatte ganger insisterer han på nødvendigheten av å gå bredt ut og ikke bare definere tyveri som det å bryte opp en annens pengekiste i nattens mulm og mørke, men å fordømme ethvert forsøk på å tilrane seg en fordel «udi ald handel, som skeer med sin Nægstis skade» (Luther 1629: 50). Dermed inkluderes uten videre utro tjenere og sleipe handelsmenn i tyvenes tall, til tross for at de til vanlig nyter allmenn respekt, i motsetning til fattige tjuveradder. Dermed røper Luthers formaninger i tilknytning til det syvende bud også en viss forståelse for betydningen av sosial klasse. «Kortelig: saa gaar det til i Verden, ad huer dend som offentlig kand stiele oc røfue, hand gaar sicker oc frj, ustraffed af en huer, oc endda dertil vil være hulden i act oc ære: dis midler tiid da maae de smaa hemmelige tyfue, som ikun een gang hafue forgrebit sig, udstaa skam oc straf, oc giøre hine fromme, oc til ære» (s. 52). Men Gud har ifølge reformatoren likevel forordnet en slags rettferdighet i dette: «ad efterdi enhuer røfuer oc stieler fra en anden, da straffer hand den eene Tyf med dend anden: huor skulde mand ellers tage Galger oc stricke til dem alle?» (s. 54v). I sin kommentar utreder Albrecht Peters Luthers syn på forholdet mellom eiendom, arbeid og penger (1990: 1.255–78).
k1074. Loven (C.5. no. lov) behandler tyveri i den sjette bokens kap. 15–18, «Om Ran», «Om Røveri», «Om Tyveri» og «Om Falsk».
k1075. tit.] 2 Mos 20.15: «Du skal icke stiæle». Luthers Lille forklaring: «Det er: Wi skulle frycte oc elske Gud, icke tage andres Gods oc Penninge fra dennem met vold, oc ey heller fly oss dem met falske Vare eller nogen suig, men fordre andres gavn, dem beskerme oc forsuare» (Luther 1616: 67).
k1076. mel.] Kjent fra Cassubens salmebok 1661, av Dass tidligere brukt til leilighetsdiktet «Forskrækkelig Blodskam» fra 1674 (SV 1.147) og dessuten til en av evangeliesangene (SV 3.310). Flere opplysninger hos Schiørring (1.259) og I.R. Hansen (1986: 81 f).
k1077. des] derfor, derover
k1078. naade] vis nåde, forbarme seg over; ønskende. konj. av verbet naade
k1079. i mange Maade] på mange måter; bortfallet av -r i flertall er en generell mulighet, ikke bare et produkt av rimtvang.
k1080. Part] noen, en del; jf. TB 6.2.1 ff.
k1081. formedelst] ved hjelp av, for – skyld
k1082. Fingre lange] Jf. uttr. have lange fingre: «være tyvaktig» (langfingret)
k1083. offentlig] åpenlyst
k1084. Natte-gange] nattevandringer; især om rangel
k1085. Folkes] Denne genitivsformen brukes som alternativ til den vanligere folks for versrytmens skyld.
k1086. snage] Eller snoge (no. snoke): etterforskende rote el. snuse i noe
k1087. Skamme] Oppfordrende konj.
k1088. Næring] underhold, inntekter
k1089. leede] fæle, slemme
k1090. en selsom Miine] et besynderlig ansiktsuttrykk; henspiller rimeligvis på tungen som stikker ut av den hengtes munn. I kirkekunsten fremstilles ofte Guds fiender med utstrakt tunge.
k1091. Bielke] galgebjelke
k1092. Ad […] griine] smile til; her ironisk. Dass gir inntrykk av at tyveri vil bli straffet med døden, dvs. hengning. Loven foreskriver imidlertid slik straff bare for de alvorligste tilfellene. «Bryder noen ud af Jern og Fængsel, og siden lader sig finde i Tyveri, da bør hand at straffis med Galgen» (6-17-39). Førstegangsforbrytere som har begått et lite eller «ringe» tyveri, straffes med fengsel og pisking («at miste sin Hud» (6-17-33)). I tillegg kommer erstatning til den skadelidte. Heller ikke Moseloven foreskriver dødsstraff for tyveri; jf. 2 Mos 22.1 ff.
k1093. til Lære] i lære
k1094. Laas] låser; intkj. flt.
k1095. Spindel-Traad] tråd i en spindelvev
k1096. Hvi seer du saa vel i Mørke] Jf. Fork 2.13–14: «Da saae jeg, at Vjsdom gaar ofver Daarlighed, som Liuset ofver Mørcket; Og at den Vjsis Øyen staa i Hofvedet; Men Daarer gaa i Mørcket: Og jeg merckte dog, at det gaar den Eene som den anden.»
k1097. Mæster] læremester, forbilde; i Bibelen ofte brukt om Jesus, jf. Matt 10.24.
k1098. konstig] listige, snedige
k1099. Favn] Lengdemål tilsv. tre alen, ca 190 cm
k1100. Lykke] løkke (av galgetau)
k1101. fortiente] Vi skulle ha ventet perf.: har fortjent.
k1102. Vee] stakkars; uttr. for sorg og smerte
k1103. Puds] pek, skurkestrek
k1104. øve] gjøre
k1105. Rov] tyveri
k1106. begiver] tar fatt på, gir seg i kast med.
k1107. Til et Rov du selv da bliver] Dvs. Satans rov; prinsippet er det samme som i Sal 7.16: «Hand hafver grafvet en Graf, og opkast den, og er falden i Grafven, som han giorde.» Paulus fastslår i 1 Kor 6.10 at tyver hører med blant de urettferdige som ikke skal arve Guds rike.
k1108. rapped] nasket, stjålet
k1109. Midler] det man eier av økonomiske verdier; især penger.
k1110. snapped] nasket, stjålet
k1111. Levned] liv; levetid
k1112. sørge-fuld] sorgfullt; liv og levnet blir fulle av sorg i påvente av dommen: Helvetes evige pine.
k1113. Efter Drikke kommer Tørste] Uttrykket spiller formodentlig på den episoden i Johannesevangeliet der Jesus fremstår som Messias for en samaritansk kvinne. Her skiller han mellom to typer vann: brønnvannet som bare midlertidig slukker tørsten, og «livets vann», som gir evig liv. Tyver må nøye seg med brønnvann. Se Joh 4.13–14: «JEsus svarede, og sagde til hende: Hvo som dricker af dette Vand, hannem tørster igien: Men hvo som dricker af det Vand, som Jeg gifver hannem, hand skal icke tørste evindeligen. Men det Vand, som Jeg gifver hannem, skal blifve en Vandkilde i hannem, som flyder til det evige Lif.»
k1114. Som mand saaer, saa skal mand høste] Gal 6.8: «Thi hvad som et Menniske saaer, det skal hand høste.» Registrerer det som ordspråk: «Hvad een saaer det høster hand» (PSyv 4279); «Som ein sår, so fær ein hausta» (Aasen 208).
k1115. fuldkommet] oppfylt
k1116. vorde] bli
k1117. Det som blev om Petro spaad] Under det siste påskemåltidet: «Da sagde Hand [Peter] til Hannem [Jesus], HERre, jeg er beredt at gaa med dig i Fængsel og i Døden. Da sagde Hand: Peder, Jeg siger dig, Hanen skal icke gale i Dag, førend du hafver negtet tre gange, at du kiender Mig» (Luk 22.33–34). Meningen synes å være at tyven, som i sin ungdom har vært like kjekk som Peter, svikter sin frelser når det kommer til stykket. Og lønnen blir fengsel og død, timelig så vel som åndelig.
k1118. omgiorde] spente omkring deg, gjorde deg klar; pret. av omgiorde; vi hadde ventet omgiordede.
k1119. kaad] tankeløs, letsindig
k1120. hvort] hvorhen
k1121. dig behagde] du ville
k1122. Frygt indjagde] inngjød frykt, gjorde redd
k1123. til Aar og Dage] etter lang tid
k1124. fuldkommen] helt, fullstendig; intkj.-formen er kurant.
k1125. den Stæd] Hankjønn er kurant.
k1126. henrive] fjerne på voldsom, ubarmhjertig vis
k1127. blive] bli værende, forlise, gå under.
k1128. Ydermeere] (end)videre, dessuten
k1129. Befal] befaling
k1130. Maal] Enten mål i utstrekning eller hulmål (til utmåling av mel, fiskelever, rogn m.m.), jf. 3 Mos 19.35 (1647, Chr. IV har «Maade»).
k1131. Tynder] En tønne er et hulmål for korn, poteter, sild, epler m.m.¸ især brukt som kornmål, i alm. tilvarende 8 skjepper, jf. Imsen og Winge 1999: 464 f.
k1132. Sal] salg; skrivemåten sal vanlig til midt på 1700-tallet
k1133. Alnen] Lengdemål tilvarende to fot eller 24 tommer, jf. Imsen og Winge 1999: 13; oftest brukes alen både som ubestemt og bestemt form.
k1134. der paa Vægten skorter] gis det for dårlig vekt; snytes det på vekten; jf. C.5. no. lov 3-10.
k1135. med et frit Forset] med vilje el. overlegg
k1136. Epha] Hulmål for tørre varer tilsvarende ca 37 liter; dette målet har selvsagt aldri vært i bruk i Danmark-Norge; jf. Am 8.5: «Og sige: Naar vil da den Nymaaned faa Ende, at vi skulle selge Kornet; og Sabbathen, at vi maa hafve Kornet fal, og giøre Epha mindre og forøge Seckelen, og forfalske Vegten?» Dass forklarer det selv slik i TBB, SV 3.35: «Det er omtrent en trede Part / Af vore Danske Tønder, / Naar Kornet reignes reent og hart / Før det er malet sønder.»
k1137. Skieppe] Kornmål tilsvarende 1/8 tønne eller ca 17,5 liter; jf. Imsen og Winge 1999: 392; se komm. til 11.3 og 12.3 ovf.
k1138. sig vil nære] ernære seg, underholde seg
k1139. Samleren] Ordet brukes om en person som samler seg formue og rikdom; jf. Matt 6.19: «I Skulle icke samle eder Liggende-Fæ paa Jorden.»
k1140. Fremmed skal hans Høst dog arve] Ordsp 13.22: «Den Gode skal arfve til Børnebørn; Men Synderens Gods skal sparis til de Retfærdige»; jf. Fork 6.2
k1141. hva mand med Synden samle] Jf. 1 Kor 6.8 f: «Men I giøre Uret, og søge Fordeel, og det hos eders Brødre. Vide I icke, at de Uretfærdige skulle icke arfve Guds Rige?»
k1142. Skinders] ågerkarlens, blodsugerens; om person som presser penger av folk
k1143. Treddi Arv] Middelalderens klasser av arvinger (arvetallene) finnes videreført i Christian IVs no. lov av 1604, men ikke i C.5. no. lov av 1687. Dette må enten bety at sangen er skrevet før 1687, eller at Dass henger etter (jf. TB 5.11.8). «Tredie arff» omtales i Chr. IV 4–7; det er der snakk om arv til fars bror. Første arv går til sønn, annen arv til bror. Påstanden om at utrettmessig tilegnede penger ikke blir «gamle» (14.3), taler imidlertid for at «Treddi Arv» her heller bør forstås som arv gjennom tre ledd eller generasjoner; jf. komm. til 13.8 ovf.
k1144. Det er idel Ørne-Vinger] Ordsp 23.5: «Lad dine Øyen icke flue til det, som du icke kand faae; thi det giør sig Vinge som en Ørn, og fluer mod Himmelen.»
k1145. To slags Maal og to slags Skiepper] Se komm. til 11.3 og 12.4 ovf.
k1146. Vederstyglighed] motbydelighet, avskyelighet
k1147. Væed] ved, til brensel
k1148. Pølen] Jf. Åp 20.15: «Og dersom nogen icke blef funden skrefven i Lifsens Bog, hand blef bortkast i den gloende Pøel»; jf. Matt 5.22.
k1149. selver] selv
k1150. træckte] narret, tok ved nesen
k1151. næt] dyktig
k1152. Synden ey fuldkommen drivis] Den største (fullkomne) synd er den som gjerningsmannen selv skryter av. Dass kan se ut til å være sin egen autoritet hva angår dette standpunktet.
k1153. udi ald Sanden] i all sannhet; jf. uttr. min santen.
k1154. leggis til] tillegges, tilskrives beskyldes for; uekte sammensatt verb.
k1155. udborger hos een anden] Verbet udborge brukes vanligvis i betydningen «la få varer på kreditt; her åpenbart «ta på kreditt», «skrive på krita».
k1156. høre ilde] bli dårlig omtalt, bli refset
k1157. vare] passe
k1158. borge] gi kreditt, kausjonere for
k1159. vare tage] tar seg i vare
k1160. Almiss] en barmhjertighetsgave (bib.); jf. Tob 4.11–12: «Thi Almisser frelse af alle Synder, ogsaa af Døden, og forlade ingen i Nød. Almisse er en stor Trøst for den Høyeste Gud.»
k1161. Det] Dvs. takken, tak tidligere vanl. som intkj.
k1162. paa Rente] Godt eksempel på Dass' hang til økonomisk metaforikk. Men teologisk kan uttrykket lett tolkes slik at det bikker over i kjetteriet. Hvis det altså er slik at almisser bidrar til å fylle giverens konto hos Gud, nærmer vi oss avlaten, som tidligere var blitt så heftig angrepet – i reformasjonen generelt og av Luther spesielt. Og uansett vil Dass' standpunkt her innebære en uluthersk oppfatning av at gode gjerninger kvalifiserer til frelse og evig liv.
k1163. en Skalk] en skurk, slyngel; her utvetydig negativt. Skalken, han som misbruker den økonomiske tillit han ble vist da han fikk kreditt, settes i motsetning til den takknemlige mottakeren av en almisse. Begge påfører den bemidlede økonomiske utlegg. Almissen lønner seg likevel i et utvidet perspektiv; kredittmottakerens svindel må betraktes som rent tap for den hederlige. Moralen er altså at du som rik med fordel kan gi almisser, men bør undersøke enhver som ber om henstand med betaling nøye hva kredittverdighet angår. Det kan altså være bedre å gi en gave enn å yte et lån.
k1164. udi sin Huud] av natur; hud her i betydningen (meton.) legeme
k1165. fortienne] få, gjøre deg fortjent til
k1166. For det Fierde] Her innledes forklaringens fjerde avdeling, om den fjerde form for tyveri; se innledende komm. til sangen.
k1167. Naar et U for X opskrivis] Uttrykket refererer til forfalskning av regnskap eller gjeldsbrev utstedt med romertall. U eller V, som historisk sett er samme bokstav, har verdien fem, X har verdien ti. Vanligvis brukes uttrykket omvendt: å sette X for U, men prinsippet er uansett det samme. En svindler kan enten forlenge V-ens streker og slik lage en X, eller fjerne X-ens to nedre ben og slik få en V. Er det snakk om gjeld, kan det være fristende å gjøre X til V; er det snakk om et tilgodehavende, vil svindleren ha mulighet til å doble verdien ved å gjøre V til X. Dikteren setter seg her, som i str. 19, i den bemidledes situasjon, den som står i fare for å bli lurt av sine kreditorer. Uttrykket forutsetter ikke nødvendigvis bruk av romertall; det kan utmerket godt forstås i overført betydning. Arabertallene overtok for romertallene i løpet av 1600-tallet.
k1168. forkorted Regning] avkortet regnskap, dvs. halvert gjeld (fra X til V).
k1169. skeer] gjøres
k1170. paa Practicker] med list eller knep
k1171. forlægen Gods] et dårlig el. skadet vareparti
k1172. omskikker] sender rundt
k1173. At] for å
k1174. udprangis] selges (i små partier)
k1175. med een Roos] med en rosende ytring, dvs. villedende reklame
k1176. Giver det et Navn at løbe, At mand ham det skal afkiøbe] setter ut et ord [«Navn»] om at man må løpe og kjøpe det [varepartiet] av ham.
k1177. Falske Rencker] bedrageri
k1178. Kroge-Lover] fordreielse el. bevisst uriktig fortolkning av loven
k1179. Underfundighed] hemmelig, svikefuld måte å unngå loven eller andre forpliktelser på
k1180. At] slik at
k1181. Broders] kristne brors
k1182. Brug] næringsvirksomhed, jord- el. fiskebruk
k1183. der over] av den grunn
k1184. Bliver spildt] skades el. ødelegges
k1185. kalde] sc. tyveri
k1186. med alle] fullstendig, helt
k1187. Men nu maatte nogen tale] En tenkt innvending: «Men på dette punkt kunne kanskje noen si»; verbformen brukt som uttr. for en hypotetisk mulighet el. antakelse om noe som kan el. lett kunne tenkes å skje.
k1188. trofast] 5 Mos 7.9: «Saa skal du nu vide, at HERren din GUd er en Gud, en trofast GUD, som holder Pact og Miskundhed, i det tusinde Led, med dem, som hannem elsker og holder Hans Bud.»
k1189. huld] velvillig, nådig
k1190. Ægyptens Sølv oc Guld] 2 Mos 3.22: «[Og Gud sagde] Men hver Qvinde skal laane af sin Naboerske, og af den hun er i Huuset med, Sølf-Kar, Guld-Kar, og Klæder, dem skulle i legge paa eders Sønner og Døttre, og skille Ægypterne derved»; jf. 2 Mos 11.2 og 12.35. Av kirkefedre som Origenes og Augustin ble dette problematiske tekststedet (Gud og hans utvalgte folk som tyver?) lest allegorisk: Den hedenske visdom, altså sølvet og gullet, kunne med Guds sanksjon fritt brukes av de kristne, hevdet de. Men det finnes ingen spor av noen slik allegorisk tolkning her. Erik A. Nielsen kommenterer Augustin på dette punkt (2009: 1.60).
k1191. skaffes skuld' tilbage] skulle leveres tilbake
k1192. Burde Guds Folk sligt at giøre] burde Guds folk gjøre slikt
k1193. en andens Gods og Laan] Godset (eiendommen) er en annens, ikke lånet, for det tilhører låntakeren; zeugmatisk uttrykk.
k1194. derfor] for det
k1195. prøve Om […] at øve] Uttrykket synes å være en sammenblanding av henholdsvis en finitt og en infinitt konstruksjon: «prøve om vi kunne øve den samme Konst» og «prøve at øve den samme Konst». Muntlig språkbruk som dette ville det ikke vært vanskelig for dikteren å erstatte dersom han hadde villet.
k1196. Budet] Dvs. det aktuelle syvende.
k1197. tag det vare] overhold det. Her tage vare med direkte objekt, senere overtar konstruksjonen tage vare på.
k1198. Alles Midler Gud tilhører] Gud kan ifølge Dass' argumentasjon ikke lastes for at han tillater jødefolket å loppe egypterene for gull og sølv, for i siste instans er det hans eget. I et dennesidig perspektiv er saken selvsagt ikke så uproblematisk. Alle midler (eiendom, formue) forvaltes uansett av enkeltpersoner, og generelt er fordelingen dem imellom påfallende skjev. At noen blir rike og andre fattige, ser Dass altså som et resultat av Guds vilje. Man skaper mao. ikke selv sin egen rikdom. Gud lar det skje. Påstanden ville retorisk sett stått sterkere dersom den var blitt fremsatt av en som selv var fattig. Teologisk er saken langt fra opplagt: jf. Matt 19.21.
k1199. giører] gjør; kurant form.
k1200. Tilmed] dessuten, videre
k1201. det] Pronomenet må referere til det spørsmålet som stilles i str. 24, om det var rett av jødefolket å ta egypternes gull og sølv. Dass gir altså to svar: det første i str. 25, at Gud gjør som han vil med sin egen eiendom, det andre her i str. 26.
k1202. gamle Vaner] (sed og) skikk. Men med dette supplerer Dass sin påberopelse av Guds suverene vilje med en dennesidig rettferdighetsbetraktning: at skurker fortjener straff. Det lar seg ifølge dikteren etisk (om ikke juridisk) forsvare å stjele fra skurker.
k1203. Skalke] skurker, avskum
k1204. bør] fortjener
k1205. Jacobs Kiøn] Kiøn her i betydningen slekt, ætt. Jødefolket hadde ifølge 1. Mosebok havnet i Egypt som en følge av at patriarken Jakobs eldste sønner (stamfedrene til Israels tolv stammer) i sjalusi hadde kvittet seg med sin nest yngste (halv)bror Josef, Jakobs yndlingssønn, ved i hemmelighet å selge ham som slave til Potifar i Egypt (1 Mos 37). Senere gjenforenes familien, da Jakob reiser til Egypt med hele sitt hus og bosetter seg der, i Gosen (1 Mos 46). Jødefolket blir så boende i Egypt i hele 430 år (2 Mos 12.40), inntil Moses setter seg fore å lede dem tilbake til Kana'ans land (Palestina), der de opprinnelig kom fra.
k1206. Saadan Sleb og Saadan Byrde] Sleb (slæb) her i betydningen hardt arbeid, slit; jf. 2 Mos 6.6: «[GUD talede til Mose:] Derfor sijg til Israels Børn, Jeg er HERREN, og vil udføre eder fra eders Trældom af Egypten, og frælse eder af eders Trængsel, og befrie eder med en udrackt Arm, og stor Dom.»
k1207. At de Guds Folck snart maatt' myrde] Moses og hans bror Arons forsøk på å overtale Farao til å la folket dra ut i ørkenen for å dyrke Herren slik han har pålagt dem, tas ille opp av de jødiske arbeidsformennene, som påpeker at de (Moses og Aron) dermed har gitt Farao et påskudd til å drepe dem (folket): «Og der de [Tilsyns-Mænd] ginge ud fra Pharao, møtte de Mose og Aron; Saa ginge de til dem Og sagde til dem: HERREN see paa eder, og dømme der ofver, at i hafve giort os saa ilde luctende for Pharao, og hans Tiennere, Og faaet dem Sværdet i deris Hænder, at slaa os ihiel med» (2 Mos 5.20–21). Angående verbformen maatte, se komm. til 23.1 ovf. At jødene er «Guds [utvalgte] Folk», har Moses akkurat blitt påminnet om da Herren åpenbarte seg for ham på Horeb-fjellet; se 2 Mos 3.6–7.
k1208. ringest Hvit] En hvid er opprinnelig en middelaldersk sølvmynt; ordet inngår her i et fast uttrykk som kan kan oversettes «et rødt øre».
k1209. den Guds Befaling] Dvs. at jødene skulle loppe sine egyptiske naboer for sølv og gull; se str. 23 ovf. (2 Mos 3.22).
k1210. sit] sc. gods; jødene skulle miste sine hjem i Gosen, som de da også senere, under ørkenvandringen, lengtet tilbake til (jf. 4 Mos 11.4–6).
k1211. med alle] fullstendig, uavkortet; jf. str. 22.6 ovf.
k1212. besmycke] unnskylde
k1213. Syndig Mennisk] Apostrofen griper tilbake til den som fremmer den tenkte innvendingen i 23.1. Man kan ifølge Dass altså ikke bruke jødenes tyveri under flukten fra Egypt til å rettferdiggjøre egne forbrytelser av denne typen.
k1214. et Skalke-stycke] en skurkestrek
k1215. een ærlig Sag] Dette verset virker umiddelbart forvirrende. Hvordan kan en handling på én gang være en skurkestrek og en ærlig sak? Forklaringen ligger formodentlig i at den saken det her er snakk om, er en sak som fortjener å komme for retten (som rettssak), og at adjektivet her er brukt i betydningen «i overensstemmelse med borgerlige æresbegreper». En «ærlig sak» er med andre ord å oppfatte som et vanlig lovbrudd som skal rettsforfølges av påtalemakten.
k1216. Hvad] hvorfor; spørsmålet er retorisk.
k1217. dig […] bemøye] gjøre deg uleilighet el. umake
k1218. Med een fremmed Kalv at pløye] Ordspråk etter Dom 14.18, der filistrene løser Samsons gåte med juks, dvs. de lurer løsningen ut av hans «forlovede». Ordspråket brukes gjerne i betydningen «utnytte en annens evner eller arbeid og selv ta æren for det», her snarere «å jukse ved bruk av et ugyldig eksempel». Med dette settes strek for den diskusjonen som ble innledet med str. 23: Historien om jødenes tyveri under utgangen av Egypt kan ikke brukes til å legitimere en forbrytelse.
k1219. Som forsømme Husbonds Gavn] Den typen tjenestefolk det her er snakk om, lar være (forsømmer) å gjøre seg nyttige for sin arbeidsgiver. Som unnalurere er de utro tjenere og dermed også en form for tyver: De har ikke gjort seg fortjente til sin lønn. Verbet er bøyd i flertall.
k1220. stor af Navn] Navn her i kjent motsetning til Gavn (29.2); navnet er noe ytre, en tom tittel eller verdighet, gavnet er det faktiske arbeidet som skal utføres. «Gavnet er bedre enn Navnet» (PSyv 2477).
k1221. med Skell og Rette] med (god) grunn og med rette
k1222. bær […] Pungen] rår over pengene; den korte presensformen er kurant.
k1223. Pengene har Drengen væk] Adversativt asyndeton: Setningene i hhv v. 1 og 2 er sidestilt uten konjunksjon. I den manglende konjunksjonen ligger et motsetningsforhold som ellers ville ha vært uttrykt med et men el.l. Dreng brukes her i betydningen «person, som er i tjeneste hos en annen», særlig hva angår gårdsarbeid. Ha(ve)r væk (istf. tar) er en typisk talespråklig vending.
k1224. tvungen] plaget
k1225. Tieneren gaar stolt og kiæk] Adverstativt asyndeton; tilsvarende v. 1–2.
k1226. Spanker om] går omkring med lange, avmålte skritt; beveger seg gravitetisk el. stolt
k1227. Junker] ung adelsmann, herremann; her brukt som spottende betegnelse for en ung mann; især om hovmodig og fornemt optredende ung mann; jf. uttrykket være eller spille junker, optre med falsk fornemhet, flotthed i klesdrakt og vesen.
k1228. forkierte Dage] omvendte eller bakvendte dager, dvs. karneval; jf. ty. verkehrte Welt og lat. mundus inversus: verden opp-ned eller på vrangen. Dass' forestilling om karnevalet må ha boklige forutsetninger. Det nærmeste vi kommer karnevalsfeiring i Danmark-Norge, er fastelavn (se Troels-Lund 1969: 4.95 ff). Men fastelavn lar seg dårlig beskrive av Dass' tradisjonelle karnelvalsoppfatning i denne strofen.
k1229. snod] snudd, vendt
k1230. Træller] slaver, personer som utfører hardt og ringeaktet arbeid
k1231. tagis op at age] får kjøre (i vogn)
k1232. Herrerne maa gaa] Adverstativt asyndeton som i 30.1–2 og 3–4
k1233. til Fod] Normalt ville preposisjonen styre genitiv: til fods; rimtvangen holder genitivs-s-en ute.
k1234. Bryde deris Hals i stykke] sc. ved hengning. Verken Moseloven eller C.5. no. lov foreskriver noen straff av denne art. Det er ikke godt å forstå dette annerledes enn at dikteren her, på vegne av hverdagsmakten, forsøker å skremme late og utro tjenere. På steder som dette er det at den nasjonalromatisk idylliserende Dass-resepsjonen fremstår som særlig karikert.
k1235. Kommer hid] kom hit; imp. flt.
k1236. lade Kroppe] Kropp metonymisk om person, i spøkefull og nedsettende betydning. Ofte presiseres betydningen, som her, av et derogativt adjektiv.
k1237. Ledig-Gienger] Her brukes ordet neppe i den generelle betydningen «dagdriver», men mer spesifikt om «tjenstefolk uten ansettelse». Loven kaller dem «tiensteløse Folk» eller «Løsgængere» (C.5. no. lov 3-21-16 og 17), men deres manglende ansettelse for «Lediggang». Det var også sogneprestens oppgave å utstede pass og vandelsattest til tjenestefolk som reiste ut av sognet uten å ha en «Husbond»; jf. TilBogen 95.
k1238. og] Også manuskriptoverleveringen har her denne skrivemåten, selv om rimtvangen skulle ha tilsagt oc.
k1239. i Sækken stoppe] Unnalurere skal slås i sæk med eller bedømmes under ett med andre tyver. Det vil her heller ikke være helt urimelig å assosiere sekken med en straffemetode foreskrevet av eldre lovgivning: horer og (i det gamle Roma) fadermordere ble kastet på sjøen innsydd i en sekk.
k1240. HERRENS Dage] Hvilken herre? Setteren har åpenbart tenkt på Gud Herren og markert typografisk deretter. Alle senere utgivere ser ut til å oppfatte referansen på tilsvarende måte («HErrens»). Håndskriftene skiller i skrivemåten ikke mellom Gud og andre herrer («Herrens»). Ut fra sammenhengen vil det her være rimelig å oppfatte herren som husbonden, dvs. arbeidsgiveren. Men Dass ville kanskje ha satt pris på tvetydigheten, som også styrkes av hans kommentar til det 4. bud, der tjenestefolk formanes om å være sin herre til gavn (TB 4.40–49). I og med det fjerde bud fremstilles tjenestefolks lydighet og lojalitet overfor sin husbond som Guds vilje.
k1241. Som ey kaldis kand tilbage] Den tiden som er gått, får man mao. ikke igjen; jf. PSyv 7352: «Det som er skeedt, kand angres, men ej igenkaldes.»
k1242. I den Sted] isteden, altså som et alternativ til lediggang
k1243. Brød] tjeneste (arbeidsforhold)
k1244. da tar du Søvnen vare] da passer du på å sove; jf. 18.6 ovf.
k1245. og ey] heller ikke
k1246. af Sengen staa] oppgi sengen; jf. PSyv 4159: «Dend lade Dreng og varme seng ville nødigt skilles ad» og 9888: «Lad ligger længe heldst i varme senge».
k1247. Middags Linner] Middagslinnen er den linje hvor meridianen skjærer horisonten el. den skyggelinjen som kastes av en loddrett stang nord-syd. Skrivemåten linne for linie er konvensjonell på 1600-tallet. Lathansen sover altså til middag, dvs. kl. 12.
k1248. slomme] sovne inn (slumre), evt. i overført betydning: leve et dorskt og uvirksomt liv
k1249. saare stakket] en veldig kort
k1250. Sulten Tarm] Proleptisk bruk av adjektivet: Tarmen gjør sulten.
k1251. krumpen] innskrumpet (av krympe)
k1252. Forleening] gave
k1253. Hvo der Arbeyd ey vil giøre] 1 Mos 3.19: «I ditt Ansictes Sved skal du æde dit Brød» og 2 Tess 3.10. Jf. PSyv 4168: «Doven og lad bør ingen mad. Han skal ej æde som ej vil svede.»
k1254. ad Dørren kiøre] kaste på dør, jage bort
k1255. at tigge gaa] gå tiggergang
k1256. hungrig Tarme] Jf. 34.5 ovf. og PSyv 4163: «Mand for at legge sin slunkken tarm, hos sin hvile arm.»
k1257. Almiss] tiggergave, barmhjertighetsgave; jf. 19.2 ovf.
k1258. daaven Hund] dovenpeis, lathans
k1259. Det er, som] Det å gi til en tigger (dvs. lathans) sammenlignes med å gi brød til en hund (bokstavelig talt doven hund) istedenfor ens eget barn.
k1260. Vand, der staar i Stille] stillestående vann, uten tilsig og avløp. Lathansen sammenlignes her med råttent, stinkende vann; i forlengelsen av dette loves han å bli hjemsøkt av sykdom.
k1261. ville] Vi hadde ventet vilde (pret.); setteren er ikke stø i ortografien.
k1262. krank] syk
k1263. Skørbug] En tidligere ganske vanlig sykdom, hvis mest karakteristiske symptomer er blødninger (under huden, i tarmer og nyrer) og tannkjøttslidelser. Den fremkalles av mangelfull ernæring, især mangel på frisk frukt og grønnsaker (c-vitamin), og den har derfor vært vanlig på lange sjøreiser, i beleirede byer og i fengsler, i polarregionene (blant Grønlands eskimoer) og ellers i vårknipa.
k1264. Guulsot] Det har vært vanlig å tro at man kan ergre på seg gulsott (ergre seg gul og grønn); muligens kan også latskap lede til gulsott?
k1265. staalet] stjålet; kurant form
k1266. graver] bearbeider jorden, arbeider på gården hvor du har tjeneste
k1267. Til du blîr til Støv og Leer] Dvs. inntil døden; jf. 1 Mos 3.19: «Thi du est Jord, og du skal blifve til Jord igien», brukt i begravelsesritualet (Danmarks og Norgis Kirke-Ritual 1685: 328)
k1268. på Betlers Maade] på tiggers vis
k1269. Til Beslutning] til slutt; med str. 39 innledes disposisjonens sjette og siste punkt: om fråtseri og drikk.
k1270. Alt hves Gods] alle de verdier
k1271. forsvælger] spiser og drikker opp; setter over styr
k1272. u-hulde Tienner] utro tjener; jf. Luk 12.45–46: «Men dersom den samme Svend siger i sit Hierte: Min Herre tøfver at komme, og hand begynder at slaa Svende og Piger, og at æde og dricke, og blifve drucken, da skal den samme Svends Herre paa dend Dag som hand icke tencker, og paa den Time som hand icke veed: Og hand skal sønderhugge hannem, og skal gifve hannem hans Løn med de vantro.» Dikterens allusjon forutsetter en naiv og kontekstløs fortolkning av Jesu lignelse.
k1273. Sætter bort] setter over styr
k1274. sikkerlig] i sannhet, virkelig
k1275. formeener] hindrer
k1276. indlegge] oppnå, erhverve
k1277. Pæle] Av pægl, hulmål brukt til brennevin
k1278. svælle] svelge, hive innpå
k1279. Beest] dyr, villdyr eller husdyr. Jf. 2 Pet 2.12, som også kopler dyr og fråtsing.
k1280. slem] klanderverdig; intetkjønnsformen uten -t er kurant.
k1281. Belg] mage, buk, evt. hele kroppen. Dikterens sammenligning halter strengt tatt uansett: Dyret i v. 1 settes opp mot magen eller kroppen til fråtseren. Magen står metonymisk for hele personen: fråtseren med sin buk.
k1282. med Skell] med (god) grunn
k1283. det stoore Hafsens Svelg] Dass beskriver selv Moskenesstrømmen, med referanse til Arrebos Hexaëmeron, i NTr (SV 1.96–100); hos Vergil beskrives Scylla og Charybdis i Aen. 3.420–28. Dass beskriver altså fråtserens svelg (og mage) som en malstrøm: Alt går ned, så å si «med årer og seil». Fråtsing, det å spise og drikke for mye eller av pur lyst (ikke av nødvendighet), var i den katolske kirken regnet som en dødssynd (lat. gula, eg. «svelg»). På latin brukes substantivet gurges både om en malstrøm i havet, «et sluk», og om en slukhals eller fråtser.
k1284. Alt hvad Vrag] alt det vrakgods
k1285. forebærer] foreligger
k1286. du] du dranker, str. 39
k1287. Krukken] krukke eller flaske; her: inneholdende alkoholisk drikke
k1288. har spilledt Banckerot] har gått konkurs; jf. Ordsp 23.20–21: «Vær icke iblant Dranckere og Fraadsere, Thi Dranckere og Fraadsere forarmis.»
k1289. Svinde-sot] svinnsott, hentærende sykdom, ofte brukt overført, i uttr. som hans pung el. lomme har faaet svindsot, der kom svindsot i pengene o.l.
k1290. anslage] Dvs. anslå, gammelt juridisk språk: «slå opp», «bekjentgjøre (ved oppslag)». Dikteren påpeker ved sitt retoriske spørsmål at den som har drukket bort sin formue, ikke har andre enn seg selv å takke.
k1291. den lange Faste] de førti dagers faste før påske, fra fastelavn av. Her brukt i uegentlig forstand om langvarig sult.
k1292. indfalde brat] intreffe pluselig, komme brått på
k1293. Kummer] bedrøvelse, sorg
k1294. antaste] angripe, plage; flertallsbøyd verb. Et komma etter verbalet ville ha virket oppklarende: «Suk og Harme» osv. er subjekter i setningen på linje med «Hunger, Kummer».
k1295. Suk] sorg, bekymring; ikke nødvendigvis det lydlige uttrykket. Som litterær genre (f.eks. hos Kingo) er «Suk» et kort, trøstelig andaktsdikt eller en versifisert bønn.
k1296. Harme] mismot, bekymring
k1297. Røde Øyen] Rimeligvis som følge av gråt. De symptomene som nevnes i det følgende, er uspesifiserte og kan knapt relateres til noen enkelt lidelse.
k1298. Røstend'] ristende
k1299. Almissen] Jf. 19.2 og 36.2 ovf.
k1300. Huus-arme Folk] trengende fattige; jf. C.5. no. lov 2-19-15.
k1301. Senge-fast] sengeliggende, lenket til sengen. Ordet, som også finnes belagt i norske tingbøker, ser ikke ut til å være fanget opp av ordbøkene.
k1302. lider Bræk] har en skade, er funksjonshemmet
k1303. Hvor] hvordan
k1304. Bort] Det anaforiske «bort» innleder de fire første versene her som oppsummerende henvender seg til fire av de seks gruppene tyver dikteren har formant i løpet av diktet: drukkenboltene (del 6), de som snyter på vekten (del 2), lathansene som stjeler arbeidstid (del 5) og vanlig tjuvpakk (del 1). De to siste gruppene, uærlige kreditorer (del 3) og regnskapssvindlere (del 4), får ikke plass her.
k1305. Daaven-Skolter] lathanser; skolt, som betyr hjerneskalle eller panne, ser ikke ut til å være belagt på dansk (norr. skoltr).; jf. Jakobsen 1952: 138. Ordet kan eventuelt være dannet her, som en konsekvens av rimet (-Bolter).
k1306. omvende] Oppfordrende konj. Sangen avsluttes med en dobbel bønn: Dikteren ber om at Gud på den ene side hjelper tyver med å slutte med sine skurkestreker og på den annen side belønner de gudfryktige med evig liv.
k1307. Fromme] rettskafne, troende
k1308. forfremme] Oppfordrende konj. Verset kan antakelig best forstås som en bønn om frelse og evig liv, om å bli «forfremmet til herligheten», som det heter i Frelsesarmeen. En dennesidig «forfremmelse» (moralsk eller materielt) kan også tenkes, slik det fremgår av Aaskows katekisme. De retskafne loves «god Lyche og Fremgang, langt lefnet og Salighed» (Aaskow 1692: 73) med belegg i Tobits bok 4.6.
k1309. Sangens 31 strofer behandler to former for løgn: først falskt vitnesbyrd i juridisk forstand (str. 3–8), deretter alminnelig bakvaskelse eller sladder (str. 9–30). Innledningen (proømiet) omfatter de to første strofene (str. 1–2). Leksjonen avrundes med en bønn til frelseren Jesus Kristus (str. 31). I str. 2 påpeker dikteren at det finnes seks pluss én former for falskt vidnesbyrd, men denne finere inndelingen redegjør han ikke nærmere for og følger den heller ikke i praksis.
k1310. Luther inkluderer i sin Store utlegning av budet en tredje, geistlig kategori mellom de to ovennevtne, dvs. læren til «falske Prædickere», de som dermed forhåner og bespotter Guds ord. Han tar utgangspunkt i «Æren» eller et godt rykte som et menneskes umistelige skatt. Løgnen krenker æren og truer det gode ryktet og skal derfor ikke finne sted; jf. Peters 1990: 1.279–95.
k1311. Loven (1687) omhandler også løgnen i kapitlet «Om Æressager» (6–21).
k1312. tit.] 2 Mos 20.16: «Du skal icke bære falsk Vidnisbyrd imod din Næste.» Som i Luthers Lille utlegges slik: «Det er: Wi skulle frycte oc elske Gud, icke falskeligen beføre andre, icke forraade, icke bagtale andre, icke berycte andre, Men dennem vndskylde, meene oc tale vel om dennem, tage alle ting i den beste mening.»
k1313. mel.] Opprinnelig tysk salme fra reformasjonen. Dansk tekst og noter i Thomissøn (1569: 244–46). Dass bruker samme forelegg til den 25. evangeliesangen etter trefoldighet (SV 3.395), jf. I.R. Hansen 1986: 76.
k1314. Sinai] Verset forutsetter her at -ai uttales som separate vokaler, ikke som diftong. Vi ser det samme hos flere av tidens diktere, jf. Nielsen 2010: 396 (om Kingo). Som rimord til «Bagvaskeri» er det likevel ikke perfekt. På hebraisk uttales «Sinai» med utlydende diftong.
k1315. Vor HERre mon' befale] som Vårherre vil befale; relativpronomenet (subjunksjonen) er underforstått.
k1316. Efftertale] ufordelagtig omtale, baktalelse
k1317. myrd] Verbet myrde er i eldre tid belagt med bøyningen myrdte (pret.) og myrdt (perf. part.). Fremstillingen her ligger tett på det «Drab med Munden» Dass skriver om i sangen til Det femte bud (5.13).
k1318. Sex Stykker] Det falske vidnesbyrd kan finnes i seks varianter, seks deler som til sammen utgjør en helhet. Forelegget for seksdelingen (om noe), er ukjent.
k1319. beregnis] iberegnes
k1320. Vidnis Tunge] Særskrevet, men her å oppfatte som en sammensetning, i likhet med f.eks. vidnesbyrd. «Tunge» her i betydningen «tale».
k1321. dristig] frekk
k1322. med frit Forset] med overlegg
k1323. Udøser af sin Lunge] Subjektet for denne handlingen («Som») viser til tungen eller talen, men logisk sett tilhører lungen verken det ene eller det annet, men vitnet (personen) som lyver. En dikterisk, om enn ulogisk, frihet.
k1324. gammel Testamente] Det gamle testamente eller (i muntlig form) Gammeltestamente. Løgn og falske vitensbyrd omtales mange steder i GT; det som ligger nærmest ordlyden her, er 5 Mos 19.16–18: «Om noget falskt Vidne gaar frem at vidne imod nogen, at bevise hannem nogen Synd ofver: Da skulle de to Mænd, som trætte tilsammen, staa for HERren, for Presterne og Dommerne, som ere paa den Tid. Og Dommerne skulle flitteligen randsage der om.»
k1325. legger ud] sikter, angir
k1326. overskendte] skjelte ut. Man ville ha ventet presens her, sideordnet «legger ud»; en mistanke om rimnød («Testamente» – «overskendte») melder seg uvilkårlig.
k1327. Guderne] Flertallsformen er bemerkelsesverdig. I Bibelen er den sanne gud alltid én; bare foraktelige hedninger holder seg med flere (av)guder. Flertallsformen har dermed sterkt negative konnotasjoner, bortsett fra i Dom 9.13: «Viin-Stocken sagde til dem, Skal jeg forlade min Most, som glæder Guderne og Menniskerne, og gaa hen, at jeg skal ophøyis ofver Træerne?» Oslo-manuskriptet har rettet til «Gud eene». Et «satanisk» vers?
k1328. med ald Omstand] med ethvert forbehold, inngående, utførlig
k1329. Handel] handling, handlemåte
k1330. oversee] undersøke, inspisere
k1331. udhøris] utspørres, komme for en dag
k1332. Befindis] finnes, erfares
k1333. Prov] vitnesbyrd
k1334. sig med Løgn befragted] vært lastet med løgn
k1335. agted] tiltenkte; jf. 5 Mos 19.18–19: «[…] hafver hand da baaret et falskt Vidnisbyrd imod sin Broder: Da skulle I giøre ved hannem, som hand hafde actet at giøre imod sin Broder.»
k1336. Grav] fallgruve; jf. Ordsp 26.27: «Hvosom giør en Graf, hand skal falde der udi», nesten likelydende i Sir 27.29. Aasen 79: «Den som grev ei Greft fyre andre, skal sjølv stupa i».
k1337. ælted] bestemt, tiltenkt; av norr. ætla, på moderne norsk (men ikke dansk) etle eller (vanligst) esle. I nordnorske dialekter er formen elte belagt, jf. Jakobsen 1952: 115 f.
k1338. fotnoten] Ordet «ælted» har åpenbart hatt behov for en forklaring blant danske lesere. Forkortelsen står for lat. hoc est, «dette er» el. «vil si».
k1339. Svinet] Luther (1629: 59v) skriver til det åttende bud at bakvaskeren ønsker å «røre i en andens skarn, lige som en Soo der velter sig i Dynd, oc med sin tryne roder der udi.»
k1340. Drav] Den grøtaktige massen som blir igjen når man ved hjelp av kokende vann har trukket ut kraften av maltet som brukes til ølbrygging, ble mye brukt som grisefor, ofte tilsatt forskjellig avfall, kli o.l.
k1341. Dend Steen] Jf. Joh 8.7: «Hvosom af eder er uden Synd, hand kaste den første Steen paa hende.»
k1342. Top] hode
k1343. Bade] gagn
k1344. Fabel] gjenstand for spottende omtale
k1345. Goliath] Dvs. Goliats hode; jf. 1 Sam 17.50–51: «Og David hafde intet Sværd i sin Haand: Da løb David, og tren til Philisteren, og tog hans Sværd, og drog det af Balgen, og slog hannem ihiel, og hug hans Hofvet af hannem der med.»
k1346. Aldt] Ordet brukes nesten helt uten betydningsinnhold, men markerer folkevisestil.
k1347. svær] sverger; pres. av svære el. (vanl.) sværge
k1348. falsker] falsk; av norr. falskr, her en litterær arkaisme; jf. Sktr 2.196.
k1349. Hand siger saa] 5 Mos 19.21: «Dit Øye skal icke spare hannem: Lif for Lif; Øye for Øye; Tand for Tand; Haand for Haand; Fod for Fod.»
k1350. gram] hard, ubarmhjertig
k1351. forsone] avhjelpe følgene av en krenkende handling ved bot el. sonoffer.
k1352. gaa Ram forbi] undgå, slippe å bli rammet
k1353. Gud i Skyen] Herren åpenbarte seg for Moses i en sky da han fikk lovtavlene for annen gang (2 Mos 34.5): «Saa kom HERren ned i en Sky, og tren der til hannem, og prædickede om HERRens Nafn»; ifølge Åpenbaringen kommer han også i en sky på dommens dag (Åp 1.7): «See, hand kommer med Skyerne, og alle Øyen skulle see Hannem»; jf. 14.14.
k1354. Retfærdelig] Adverbet brukes i denne formen, evt. retfærdeligen, synonymt med retfærdig.
k1355. Sviig] falskhet; det å gi falskt vitnesbyrd
k1356. Leveris hen til Fanden] Jf. Matt 25.41: «Da skal Hand [Menneskesønnen] og sige til dem hos den venstre Haand: Gaar bort fra Mig, I Fotbandede, i den ævige Ild, som er beredt Diefvelen og hans Engle.»
k1357. falsker] Jf. 6.3 ovf.
k1358. Guds Ansigt] I Bibelen er det å vende sitt ansikt til en et tegn på velvilje eller nåde; se f.eks. Sal 102.3: «Skiul icke dit Ansict for mig, Bøy dine Øren til mig i Nød» og velsignelsen: «HErren velsigne dig og bevare dig! HErren lade lyse sit Ansigt over dig! og være dig naadig! HErren lette sit Aasyn paa dig, og give dig Fred!» (Kirke-Ritualet 1685: 31).
k1359. Guds Rigis Himmel-Port] Forestillingen om at Guds himmel har porter eller dører, finnes flere steder i Bibelen. Løgnere utelukkes eksplisitt i Åp 22.15: «Thi Hunde ere uden fore, og Troldkarle, og Bolere, og Manddrabere, og de Afgudiske, og alle som elske og giøre løgn.»
k1360. alle Hunde] alle ugudelige slyngler; jf. Åp 22.15, sitert ovf.
k1361. det Mørk] det mørke (subst.); fortapelsens mørke satt opp imot frelsens lys; jf. Matt 4.16: «Det Folck, som sad i Mørcke, hafver seet et stort Lys; og De, som sade i Dødens Sted og Skygge, Dem er opgaaet et Lys.»
k1362. som heel er sort] som er helt sort
k1363. Bagvasker] Se Müller 1667: 211 (kap. XC. «Om Bagtalelse»)
k1364. Slanger] Man kan f.eks. tenke på slangen i paradisets have (1 Mos 3; jf. 2 Kor 11.5); se også Sal 58.4–5: «De ugudelige ere forvendte af Moders Lif; Løgnere fare vild af Moders Lif. Deres Galenskab er ligesom en Hugormis Galenskab.»
k1365. afmaled] Verbet brukes her i overført betydning: «skildre i ord på en anskuelig, malende måte; beskrive (levende).»
k1366. Slangen med sin Hale] Den zoologiske kunnskapen kan være fundert i Bibelens forestilling om basiliskens (giftslangens) «stikk»; jf. Ordsp 23.32.
k1367. tit] ofte
k1368. Mord] Jf. 1.7 ovf.
k1369. skam] Ordet brukes ikke sjelden med en dobbeltbetydning av «Fanden»
k1370. af at tale] å få ham fra
k1371. lømsk] lumsk
k1372. fotnoten] «Bikke» synes å ha blitt oppfattet som ukurant, selv om det i og for seg er dansk nok. I moderne norsk kan bikkje brukes om hunder av begge kjønn. I moderne dansk har ordet gått ut av bruk. Ang. førsteutgavens anmerkninger, se Innl. 1.4.
k1373. klikke] tilsøle, baktale
k1374. Argest] verste
k1375. tvende] to (uten synderlig stilistisk forskjell)
k1376. Sig kand paa Jorden vende] som kan ferdes på jorden; relativsetning med pronomenet (subjunksjonen) underforstått.
k1377. Klaffers] Baktalelsens; klaffer brukes ofte personifisert, uten artikkel og utstyrt med flere munner.
k1378. etlig] flere
k1379. gang] ganger; alternativ flertallsform av gange
k1380. baade Synd og ack] Sideordningen av et substantiv og en interjeksjon (her som uttrykk for smerte og forvilelse) kan anses som en poetisk frihet.
k1381. u-lønt] ustraffet
k1382. Spør du med David] Sal 120.3–4: «Hvad kand den falske Tunge giøre Dig? Og hvad kand hun udrette? Hun er som en Stærckis skarpe Pile, som Ild i Enebær-træ.»
k1383. hun] Dvs. tungen; personifikasjonen er hunkjønn.
k1384. et draget Sverd] Sal 64.3–4: «Skiul mig for de Ondis Farsamling, for Misdederis Hob. Som hvesse deris Tunger som et Sværd; de som mede med deris forgiftige Ord som med Piile.» Jf. Sir 28.21: «Der ere mange faldne ved skarpe Sværd; men ingenstæd saa mange, som ved onde Munde.»
k1385. Aad] odd
k1386. den Skarpes Piiler] Sal 120.3–4: «Hvad kand den falske Tunge giøre Dig? Og hvad kand hun udrette? Hun er som en Stærckis skarpe Pile, som Ild i Enebær-træ.»
k1387. Basiliskis] I Bibelen brukes basilisk (gr. «liten konge») om et giftig kryp eller giftslange; jf. komm. til 9.6 ovf. I folketroen var basilisken en slange med hanehode.
k1388. foruten Been] Jf. Guds forbannelse av slangen i 1 Mos 3.13: «Du skal gaa paa din Bug». Derav Sal 140.3–4: «De, som tæncke ont i deris Hierter, og dagligen opvæcke Krig. De hvesse deris Tunge som en Hugorm; Der er Øglers Forgift under deris Læber.» I en anonymt utgitt vise fra 1663 finnes et nesten helt parallelt uttrykk: «Thi Tungen er en liden Lem, / som Been i sig icke bære, / Naar Mennisken hende vanbruger slem, / Da monne hun dennem vanære» (En ny Vise, kaldis Tungens Stillere, 1663, str. 6).
k1389. slaer] slager>slaer>slaar; jf. Sktr 2.244.
k1390. slaer dog Been i stykker] Sir 28.20: «En Svøbe giør Ribler; men en ond Mund sønderknuser Beenene og altsammen»; jf. Ordsp 25.15.
k1391. U-lykker] Jf Sal 10.7: «Hans Mund er fuld med Bander, Svig og Bedragelse; Hans Tunge kommer Møye og Uræt afsted.»
k1392. et lidet rørligt Roor] Jak 3.4–5: «See! alligevel at Skibene ere store og drifves af stercke Væir, saa styris de dog med et lidet Roer did, som hand vil, der dem styrer. Saa er og Tungen et lidet Lem, og kommer store Ting af sted.» Heinrich Müller (1667: 200) bruker det likedan: «Et Skib, omskønt det er stort oc drivis aff stercke Vinde, dog ledes det med et lidet Roer, hvor hen den vil, som det regierer.»
k1393. snoor] vender
k1394. En Løgner er langt verre] Sir 20.25: «En Tyf er en skændelig Ting, Men en Bagvaskere er meget skændeligere.».
k1395. stiæl] Den korte og den lange presensformen brukes om hverandre.
k1396. skattere] verdsette
k1397. Naar Navn og Rygte det er væck] Luther begynner sin forklaring av det åttende bud slik: «FOruden vort eget Liif, Ecte-Gemahl oc timeligt Gods, da hafue vi endnu een Skat, det er, Æren, oc et godt Rycte, huilcket vi oc icke kunde ombære» (1629: 56v).
k1398. Guds Ord] Ordsp 3.16: «Hos hendis [dvs. Visdommens] høyre Haand er et langt Lif, Og hos hendis venstre Haand er Rigdom og Ære.»
k1399. snige] lure til seg
k1400. Creatuur] beist; jf. TB 2.14.4.
k1401. gromme] ville
k1402. Ørck] ørken, villmark
k1403. svæve] streife omkring
k1404. Skorpioner] Esek 2.6: «Og du Menniskis Søn skal icke frygte dig for dem, og ey frygte for deris Ord: De ere vel gienstridige og hvasse Torne hos dig, og du boer iblant Scorpioner.»
k1405. have Vinge] Sal 55.7: «Jeg sagde: O! hafde jeg Vinger som en Due, at jeg kunde flue, og blifve nogen sted.»
k1406. yderst' Hav] ytterst i havet
k1407. længste] fjerneste
k1408. Tue] del, egn av jordoverflaten; slik også hos Kingo
k1409. Davids] Dvs. salmedikteren Davids; man antok lenge, og tvers gjennom reformasjonen, at kong David var opphavsmann til Salmenes bok.
k1410. Kedars Hytte] Kedar-folket synes å ha vært nomader med tilhold utenfor Israels grenser. De bodde rimeligvis i telt, ikke i hytter, men på 1600-tallet brukes hytte også om en provisorisk bygning eller et telt i f.eks. militærleire. Særlig på grunnlag av Sal 120 ble Kedars telt (eller hytte) oppfattet som fjerntliggende, ute i den fremmede ødemarken: «HERRE, frels min Siæl fra løgnactige Munde, og fra de falske Tunger. […] Vee mig at jeg er fremmed iblant Mesech; Jeg skal bo iblant Kedars Bolige» (v. 2 og 5). Dass bruker uttrykket også i leilighetsdiktet «Krigen i Vigen» (SV 1.338) om det jordiske eksil, i motsetning til «hjemme» i Guds himmel.
k1411. forfører] baktaler
k1412. At] slik at
k1413. given] opplagt
k1414. paa hans Bag] i hans fravær, bak hans rygg
k1415. Achitophel] Rådgiveren som sviktet kong David for hans sønn Absalon da denne gjorde opprør (2 Sam 15.12). Akitofel endte med å ta sitt eget liv (2 Sam 17.23). Det kan riktignok neppe påstås at han egentlig baktalte kongen.
k1416. Skalke-Raad] forræderske råd
k1417. oplagde] klekket ut
k1418. Doêg] Kong Sauls tjener, som med vilje feilinformerte kong Saul om David (1 Sam 22.9). Ifølge overskriften til salme 52 ble den diktet av David på bakgrunn av Doegs angiveri. Johann Arndt bruker i Lyset i Mørket (1690: 2.142) samme eksempel.
k1419. Ziba] Denne tjeneren til Jonatan (sønn av kong Saul) og senere Mefiboset (sønn av Jonatan), baktalte Mefiboset (19.7 ndf.) for kong David. Siba kom likevel bra fra det (2 Sam 19.29).
k1420. beklagde] anklaget
k1421. Skel og Ret] rett og skjell, vanlig ordstilling
k1422. fandt] forsto
k1423. de stackels Præste] Dvs. prestene som ble ofre for Doegs (se 19.3 ovf.) angiveri (1 Sam 22.18)
k1424. Disligest] på samme måte
k1425. Mephiboseth] Kong Sauls sønnesønn ble i en periode offer for sin utro tjener Sibas (se 19.3 ovf.) svik og angiveri (2 Sam 16.4). Senere ordnet det seg likevel for ham.
k1426. Saa gaar det end de fleeste] Fortsatt er det slik at de fleste av oss må lide for andres bakvaskelse.
k1427. Fissel-Tud] sladrehank
k1428. Satans Hore-Unge] Djevelen er løgnens far iflg. Joh 8.44: «Naar hand [Satan] taler Løgn, da taler hand af sit eget, thi hand er en Løgnere og en Fader til hende.»
k1429. fissler] sladrer om
k1430. gemeenlig] som regel
k1431. Fuxsvantzer] en smisker, spyttslikker. Moderne dansk ville her hatt ubest. artikkel.
k1432. Samtykker] gir sin tilslutning til, bifaller
k1433. allersist] Dvs. på dommens dag
k1434. Fandens Luer] den evige ild; Åp 21.8: «Men de Mistrøstige, og Vantro, og Gruelige, og Manddrabere, og Skiørlefnere, og Troldkarle, og Afgudiske, og alle Løgnere, deris Deel skal være i Pølen, som brænder med Ild og Svofvel, hvilcket der er den anden Død»; jf. Jak 3.6.
k1435. vanartig] ond, fordervet
k1436. i Grunde] fullstendig, til bunns
k1437. Og falske Folck skal ey opnaa] Jf. Sal. 34.13–14: «Hvo er den Mand, som hafver Lyst til Lifvet, begierer længe at lefve, og nyde det Gode. Forvar din Tunge fra Ont, og dine Læber, at de icke tale Svig.»
k1438. i Blomster] i blomst; blomster gammel entallsform
k1439. et gammelt Ord] Dette ordtaket har ikke latt seg belegge; jf. PSyv 457: «Bagtale skiller venskab» og 462: «Bagtaleren har djevelen paa tungen, men tilhøreren i ørene.»
k1440. den, sin Ven bagvasker] den som baktaler sin venn; relativpronomenet er underforstått.
k1441. forrasker] overrumpler
k1442. Først myrder han sin egen Siæl] Jf. Visd 1.11: «[…] thi den Mund, som lyver, slaar Siælen ihiel.»
k1443. den Mand, det hører] den mann som hører det; relativpronomenet er underforstått.
k1444. trede] tredje; kurant form
k1445. slaer] slår; kurant form; slager>slaer>slaar, jf. Sktr 2.244.
k1446. befører] baktaler
k1447. besætte] besatte; kurant form
k1448. mon' anrætte] kunne finne på; monne her med fortids betydning
k1449. Paa den hand det fortaalte] på den som fortalte ham det; relativpronomenet (subjunksjonen) er underforstått.
k1450. den, med Sagen holdte] den som sa seg enig
k1451. beskedelig] sømmelig
k1452. La hver Mand blive god for sig] la hver man ha sin verdi uten å måtte sammenlignes med andre
k1453. beliuver anden ud] sprer løgner om en annen.
k1454. hvo] hvem
k1455. Oprigtigste] ærligste
k1456. det dig sømmer] det som sømmer seg for deg; relativpronomenet (subjunksjonen) er underforstått.
k1457. Saa kast paa mig den første Steen] Joh 8.7: «Hvosom af eder er uden Synd, hand kaste den første Steen paa hende.»
k1458. det ey fortryde] ikke bli sint for det
k1459. stande] stå
k1460. Det staar] Sir 21.31: «Naar den Ugudelige bander en Skalck, da bander han sig self.»
k1461. Skalck] slyngel, bedrager; slik også i v. 7 ndf.
k1462. trôer] tror; ordet kan undertiden skanderes som to stavelser, men ikke slik her.
k1463. selver] selv
k1464. vaaner] bor
k1465. smukke] aktverdige
k1466. vrange] uriktige
k1467. ingen] intet; kurant form
k1468. Lad ingen andet af dig skee] Matt 7.12 (jf. Luk 6.31): «Alt det, som I ville, at Menniskene skulle giøre eder, det giøre I dem.»
k1469. skee] gjøres
k1470. End du] enn det du
k1471. Omgiengelse] atferd
k1472. see] oppleve
k1473. Hvo er den] Sal 24.3–4: «Hvo skal opgaa paa HERrens Bierg? Og hvo skal staa i hans hellige Sted? Den som hafver uskyldige Hænder, og er reen af Hiertet; som hafver icke Lyst til løs Forfængelighed, og svær icke falskelige.»
k1474. overskendt] skjelt ut
k1475. Og hvo er den] Sal 15.1–3: «HERRE, Hvo skal bo i din Bolig? Hvo skal hvile paa dit hellige Bierg? Den som gaar foruden Smitte, og giør Retfærdighed, og taler Sandhed af Hiertet. Den som ikke bagvasker med sin Tunge, og ikke giør sin Næste ont, og icke skænder hannem.»
k1476. bygge] ha sin bolig
k1477. hans Bag vil tygge] vil baktale ham, snakke nedsettende om ham bak hans rygg
k1478. Dag fra Dag] dag for dag
k1479. Punderen] bismeren, stangvekten; no. form av da. pundert
k1480. Paa det] slik at
k1481. Ord […] paa Veye-skaaler] Sir 21.28: «Unyttige Ordgydere snacke det, som intet tien til Sagen; men de Vise veye deris Ord med en Guld-Vegt.»
k1482. Bevar] beskytt
k1483. Mens] ettersom
k1484. beskiære] gi, forunne
k1485. Sangen til det niende bud omfatter 28 strofer. De to første utgjør proømiet, som parafraserer budet og definerer dets gjenstand («din Næstis Huus»). Konklusjonen kommer som vanlig i form av en bønn i den siste strofen, her til Jesus Kristus, som uansett gir oss alt det vi ikke har gjort oss fortjent til. De mellomliggende strofene faller i to hoveddeler: Den første (str. 3–18) tematiserer forholdet mellom dem som har, og dem som ikke har eiendom, og formaner eiendomsbesitterne, dvs. de rike, om hvordan de skal forholde seg til de eiendomsløse, dvs. fattigfolk. Formaningene – og truslene – er samlet i str. 8–9 (mot dem som handler utilbørlig skrupelløst) og i str. 16–18 (mot dem som forfølger sin rett uten å vise den skyldige mildhet). I den andre hoveddelen (str. 19–27) apostroferes «Begiærlighed», dvs. den personifiserte Attrå, en av de syv dødssynder i den katolske kirken. Denne delen konkluderes i str. 26–27: Den pengegriske vil det gå ille. Enhver, både fattig og rik, skal være fornøyd med det han har.
k1486. Luther behandler i sin Store katekisme det niende og det tiende budet under ett og forholdsvis summarisk i forhold til de første åtte. Tyveri og hor, som aktualiseres av begjæret etter annen manns eiendom eller hustru, er jo allerede behandlet i det sjette og syvende bud. Reformatoren påpeker historiserende at de to siste budene ble gitt jødene så de ikke skulle si seg fornøyd med den «ytre» overholdelsen av de to nevnte budene, men at de også skulle advares mot å ta seg til rette med æren i behold, under et skinn av lovlighet. Juristene kommer slik sett ikke godt fra det hos Luther; for den juridiske profesjon har som mål å gjøre det umoralske lovlig: «vrie oc vende Rætten». Utførlig Luther-kommentar hos Peters (1990: 1.296–309).
k1487. I flere av samtidens katekismeforklaringer, som Rostochs (1692) og Bornemanns (1694), behandles, som i Luthers Store, de to siste budene under ett. Resen påpeker i Børnelærdoms Visitatz at skillet mellom de to siste budene ikke er gudegitt. Man kan skille mellom «u-rørlig Gods» i det niende og «det rørlige» i det tiende, eller tilsvarende mellom «Hustruen» og «alt det andet» (1628: upag. [C5]).
k1488. tit.] 2 Mos 20.17: «Du skal icke begiere din Næstis Huus.» Luther Lille forklaring: «Wi skulle frycte oc elske Gud, icke met Suig eller List komme til vor Næstis Arffue eller Gods, oc ey fly oss det, endog der kunde finnis nogen Ræt at være paa vor Side. Men heller hielpe hannem, at hand maa beholde sit wbeskaaret» (Luther 1616: 69).
k1489. mel.] Tekst og noter hos Thomissøn (1569: 230v–33). Salmen er opprinnelig tysk; se I.R. Hansen 1986: 74.
k1490. Huus og knude] hus og hjem; ikke registrert i ODS, heller ikke hos Kalkar. Dass bruker uttrykket flere ganger, jf. Jakobsen 1952: 126.
k1491. glat] uten videre, uten forbehold
k1492. fortient] skaffet, oppnådd
k1493. brat] greit; intkj. av brav
k1494. Middel […] Tin] Jf. Aaskow 1692: 71: «Ved vor Næstis Huus forstaaes alt det, som vor Næste tilhører: Huus, Gaard, Gods, Boskab, Ager, Eng, Fæ, og ellers andet, hvad som er i vor Næstis eye.»
k1495. afraadis] frarådes
k1496. fast] kraftig
k1497. omstunder] av og til, undertiden
k1498. gangbar] gjennomførbar
k1499. Fund] list, renke
k1500. sammenrivis] findele og sammenblande
k1501. opbygt] sc. vorder
k1502. Viis] fremgangsmåte
k1503. rund] trinn
k1504. fordom] gammel tid (= fordum)
k1505. Kong Achab] Historien om kong Akab fortelles i 1 Kong 21. Ved siden av kongens slott i Jisre'el lå en vingård han ønsket å føye til sin eiendom. Men eieren av vingården, en mann ved navn Nabot, ville ikke avhende sin fedrene arv, selv om kongen tilbød ham erstatning, eventuelt en ny vingård et annet sted. Akab ble svært skuffet over det negative svaret og delte sin frustrasjon med dronningen, Jesabel, som straks tok saken i egne hender. Hun skrev et brev til de eldste og fornemste i byen og forseglet det med kongens segl. I brevet instruerte hun dem om å stevne Nabot for å ha spottet Gud og kongen. To falske vitner ville sørge for en sikker dom. Nabot ble dømt, stenet, og så tilfalt vingården kongen. Det samme retoriske eksemplet brukes i flere katekismeforklaringer, som f.eks. Bangs (1681) og Aaskows (1692).
k1506. Begiæring] begjær
k1507. Plads] jordstykke
k1508. Fick] skaffet
k1509. Skalke-prov] falske vitnesbyrd
k1510. heede] sies
k1511. immerfort] fremdeles
k1512. Konst] knep, lumskt angrep
k1513. Klogskab] kløkt (især om en egenskap som karakteriseres ved smartness mer enn ved egentlig intelligens el. innsikt)
k1514. Det] en Akab. Uttrykksmåten er ikke helt klar, men med utgangspunkt i «immerfort» (fremdeles) skjønner vi at den bibelske fortellingen her skal appliseres på aktuelle forhold.
k1515. Som paa sin' Sager har Forstand] Ironien i «Konst», «Klogskab» og «Sindsens Gave» videreføres her.
k1516. sin Doont at lave] å gjøre sitt arbeid, å løse sin oppgave
k1517. to Sko] Am 8.6: «Paadet vi kunde kiøbe de Fattige for Penninge, og de Arme for et par Skoe; og selge Afner for Korn.»
k1518. Hans lille Brød] Jf. Ordsp 28.3: «En arm Mand som giør de Fattige Skade, hand er som en Regn der tager med sig, saa der blifver ingen spise igien.»
k1519. u-gild] æreløs, slett
k1520. hvad sig kand hende] hva som (mot gjerningsmannens formodning) kan bli følgen
k1521. faaer […] at vende] må vende
k1522. Løn som forskylt er gangbar Mynt] som man reder, ligger man; jf. PSyv 4828: «Dend bliver ikke ulønt, som ilde bliver lønt.»
k1523. kaager] koker; her i overført betydning: «steller i stand»
k1524. tykt og tynt] grøt og suppe, stort og smått
k1525. Een Morder mon' hand være] Jf. Sal 37.14: «De Ugudelige drage Sværdet ud, og spende deris Bue, at nedslaa den Ælendige, og Fattige, og slacte den Fromme.»
k1526. Det Vand de trende Kemper tog] Det vises til en episode i 2 Sam 23.13–17. Kong David får det plutselig for seg at han vil ha vann fra en brønn ved Betlehems byport. Hans tre fremste krigshelter tar imot utfordringen, til tross for at Betlehem er besatt av filisterne. De slår seg gjennom fiendens leir og bringer kongen vannet. Men da det kommer til stykket, vil ikke David drikke vannet, men heller det ut for Herren: «Og sagde: HERREN lade det være langt fra mig, at jeg skulde det giøre; Er det ey de Mænds Blod, som sætte sig i Lifs fare, og ginge derhen?»
k1527. HERRENS Ord] Sir 34.25–27: «Den Fattige hafver intet, uden lidet Brød; Hvosom tager det fra hannem, hand er en Mand-Drabere. Hvosom betager nogen sin Næring, hand dræber sin Næste. Hvosom icke gifver en Arbeydere sin Løn, hand er en Blod-Hund.»
k1528. Slæb] hardt arbeid; slit. Likesom David ikke ville drikke det vannet som hans tre kjemper hadde brakt ham med livet som innsats, slik skal heller ikke vi profitere på andres slit.
k1529. Da æder du hans Krop og Kiød] Denne tilsynelatende kannibalismen forutsetter tanken om at arbeid er lik brød eller livsopphold; jf. PSyv nr 347: «Arbejd og møde er daglig føde.»
k1530. modig Sved] tapre slit
k1531. fra besnære] lure. Særskrivning av et verb som oftest brukes som ekte sammensatt
k1532. som Vand i Skibe ny Velkommen] Ironisk sammenligning: Det er ikke velkomment at nye, utrutnede skip eller båter tar inn vann.
k1533. Naboths Blod for Jesabel] Jf. 5.2 ovf. Str. 13 rommer i tillegg til dette fire eksempler til på at onde råd lett slår tilbake på dem som iverksetter dem; jf. Ordsp 1.18: «De lure og selfve iblant hver andre paa deris Blod, Og den eene gaar efter den andens Lif.»
k1534. Ræve-Kruud] revegift. Ordet synes ikke å være registrert i ordbøkene, derimot ser rottekrud(t) ut til å være belagt forholdsvis hyppig.
k1535. Judas] Historien om Judas' endelikt finnes i to versjoner: Matt 27.3–5 (der han kaster sølvpengene inn i templet og går og henger seg) og Apg 1.16–19 (der han kjøper seg en åker for blodpengene, men styrter der og revner, så innvollene velter ut).
k1536. Achan] Historien om Akan fortelles i Jos 7. Da Jeriko erobres, bannlyser Herren alt det gods som tas som krigsbytte og befaler at det skal brennes. Bare det mest verdifulle, gull og sølv, skal bevares i skattkammeret i Herrens hus. Men så er det at Akan stikker noe unna og graver det ned under teltet sitt, bl.a. to hundre sekel sølv og «en guld Tunge, halvtrediesindstive Sekler værd paa Vecten» (Jos 7.21). Dette blir oppdaget, og Akan får Herrens straff: Han blir steinet (Jos 7.25).
k1537. Guld-smykket tung] «Guld-smykket» må være å forstå som et adjektivisk partisipp i betydningen «-prydet», som står til «tung[e]» (umarkert apokope). I bibelteksten er det altså snakk om «en Guld Tunge» eller, som det står i en margkommenter i Chr. IV, «en Spang [Spænde] giort som en Tunge». Leseren kan forvirres av at bibelteksten spesifiserer vekten så nøye, slik at «tung» lett vil kunne oppfattes som adjektiv.
k1538. Qvæg-Sølv] kvikksølv. Utildekkede potter med (flytende) kvikksølv vil avgi en damp som forgifter dem som blir eksponert for den. Ved akutt forgiftning oppstår metallsmak i munnen, magesmerter og blodig diaré. Deretter vil nyrene skades og til slutt svikte. Den kroniske formen for kvikksølvforgiftning viser tannkjøttforandringer, nervøse symptomer som pirrelighet, søvnløshet og skjelvinger. Kvikksølv ble tidligere brukt (utvortes) til behandling av syfilis. Symptomene av kvikksølvforgiftning kan minne om syfilissymptomer.
k1539. fuldkommen] helt og fullt
k1540. Sejgel] segl; signetavtrykk som tegn på bekreftelse el. stadfestelse
k1541. Skrift] skriftlig avtale (i motsetning til muntlig)
k1542. Haand] signatur, underskrift
k1543. Hvor] Dvs. i den skriftlige avtalen, dokumentet
k1544. Forsickring klar] uomtvistelig pant
k1545. Da bør dig træde til dit Pant] Da tilkommer det deg å overta ditt pant; jf. C.5. no. lov 5-7-8: «Holder den Pantsættendis ikke sin Forskrivning med Rentens Erlæggelse i rette Tid, eller med Hovedstolens Betaling efter lovlig Opsigelse, da maa den Panthavendis, om end skiønt Pantet siden til en anden til brugeligt Pant er opdraget, træde til sit Pant og annamme det uden videre Proces, eller Indførsel.»
k1546. Bør […] at svare] plikter å betale; jf. C.5. no. lov 5-13-1: «Al bevislig Gield bør rigtig og til rette Tid efter Forskrivelsen og Contracter at betalis; Dog naar Betalingen skeer inden neste otte Dage fra fornævnte Termins Begyndelse, da skal det for god Betaling agtis.»
k1547. Christen Kiærlighed] Jf. Luk 7.41–50.
k1548. ganske slet] helt og holdent
k1549. forfare] ødelegges
k1550. at staa] for å stå
k1551. Paa HErrens hellig Bierg […] Og i Guds Bolig] Sal 15.1 og 5: «HERRE, Hvo skal boe i din Bolig? Hvo skal hvile paa dit hellige Bierg? […] Den som icke gifver sine Penninge paa Aager, og icke tager Gafver ofver den Uskyldige: Hvo det giør, hannem skal det gaa vel ævindeligen.»
k1552. sit Sølv og Skat] sine penger
k1553. Bummeri] bodmeri, lån mot sikkerhet i skip eller last
k1554. Aager] (urimelig) rente. I oversettelsene av GT (t.o.m. 1930-oversettelsen) brukes aager om rente generelt (jf. 2 Mos 22.25), men allerede Luther hadde sterke motforestillinger mot rentebaserte lån og finansiell virksomhet i sin alminnelighet.
k1555. Paa Bummeri og Aager sat] lånt ut (mot rente)
k1556. udskiender] bringer skam over
k1557. sæt] satt
k1558. Gud er mod de Fromme from] Sal 18.26–27: «Hos den Hellige er du hellig, og hos den Fromme er du from: Hos den Reene er du reen, og hos den Fortrødne er du fortrøden.»
k1559. Begiærlighed] begjær. Avaritia blir i den katolske kirke regnet som en av de syv dødssyndene.
k1560. U-teerlighed] usømmelighet
k1561. Pølen] Jf. Åp 20.15: «Og dersom nogen icke blef funden skrefven i Lifsens Bog, hand blef bortkast i den gloende Pøel.»
k1562. Sæd] årsak, opphav; jf. 1 Tim 6.9–10: «Thi Gierighed er en Rod til alt Ont.»
k1563. I Verden kand optænkkis] som i verden kan tenkes; relativpronomenet (subjunksjonen) er underforstått.
k1564. Pharaonis] Lat. gen. av pharao.
k1565. Pharaonis Ax] Faraos drøm, 1 Mos 41.5–7: «Og hand falt atter i Søfn, og drømde anden gang; Og saa, at der voxte siv Ax paa et Straa, fulde og tycke. Derefter saa hand siv tynde Ax, og svedne af Østen Vind, opkomme. Og de siv magre Ax opslugede de siv tycke og fuldkomne Ax.» Josefs utlegning følger i v. 27: «[…] og de siv magre Ax og svedne af Østen Vind ere siv Aar dyr Tid.»
k1566. op […] rinde] vokse, skyte i været
k1567. Der] da
k1568. Begiærlighed […] Opsluger alt] Jf. Sir 14.9: «Et Menniske som søger sin egen Fordeel, lader sig aldri nøye met sin Part, og det kand icke trifves for Gierighed.»
k1569. hun] Dvs. den personifiserte havesyke, lat. Avaritia. Avaritia opptrer som personifikasjon fra Cicero (De or. 2.171) og fremover. I den senantikke kristne dikteren Prudentius' Psychomachia utkjemper hun et drabelig slag mot de personifiserte kristne dyder.
k1570. Øyet seer sig aldrig mæt] Fork 4.8: «Der er en Eenlig og icke self anden, og hafver hvercken Barn eller Broder: Dog er der ingen Ende paa hans Arbeyde, og hans Øyen blifve icke mætte af Rigdom», jf. Ordsp 27.20.
k1571. sæt] satt
k1572. dem] Dvs. mynter
k1573. Hand tykkis aldrig have nok] Fork. 5.10: «Hvo der elsker Penninge, han blifver aldrig mæt af Penninge; og hvo der elsker Rigdom, hand faaer intet gafn der af; Det er og forfengelighed.»
k1574. Fik hand den gandske Verden] Mark 8.36: «Hvad hielper det Mennisket, dersom hand vunde den gandske Verden, og tog Skade paa sin Siæl?» Jf. Matt 16.26 og Luk 7.25.
k1575. ringe] lite, mangelfullt
k1576. Døden og Fordømmelsen Har snappet mangen Gierrig hen] Jf. 1 Kor 6.9–10: «Hvercken Skiørlefnere eller […] Gierige […] skulle arfve GUds Rige» og Kol 3.5–6: «Saa dræber nu eders Lemmer, som ere paa Jorden, Horeri, Ureenhed, skendelig Brynde, ond Lyst, og Gierighed (som er Afguderi). For hvis skyld Guds Vrede kommer ofver Vantroens Børn.»
k1577. Gierrig] grisk, pengebegjærlig
k1578. Luen] ilden
k1579. idel] lutter
k1580. Stæder] byer; flt. av stad
k1581. omveldt] ødelagt, lagt i grus
k1582. Achans Død] Se 13.5 ovf.
k1583. rød] Kurant intetkjønnsform på 1600-tallet.
k1584. Judam] Lat. akk. av Judas. Se 13.4 ovf.
k1585. lumpen] usle; kurant flertallsform
k1586. tung og svar] truende og hard
k1587. hvis] det som
k1588. roelig] ubekymret
k1589. fotnoten] Verbet trivis synes å være godt dansk også omkring år 1700, men allikevel har man følt behov for å gi en forklaring. Om førsteutgavens anmerkninger, se Innl. 1.4.
k1590. skiende] krenke
k1591. Hvo andre altid skiende vil] Tanken her er den samme som i strofe 13: Den som bil berike seg på andres bekostning, vil selv rammes av ulykke.
k1592. sætte til] omkomme
k1593. gav igjen De Ting, du aldrig røvet hen] Den paradoksale uttrykksomåten angir Kristi nåde.
k1594. u-lempet] forulempet, skadet
k1595. Herrens Frygt] Objektsgenitiv: Frykt for Herren, gudsfrykt
k1596. dempet] tilintetgjort
k1597. Parallelliteten til den foregående sangen signaliseres av strofetallet: i alt 28. Den første strofen redegjør for budets innhold, og den siste konkluderer med en takk til Gud, ikke bare for dette siste, men for alle de ti budene. På tilsvarende måte innledes også sangen til det første bud med fem strofer om samtlige ti bud. Mellom den første og den siste strofen her i denne sangen organiseres lærestoffet i tre avdelinger: først str. 2–12 om at man ikke skal attrå sin nestes «Qvinde» (2.3) eller «Viiv» (5.1), dernest str. 13–19 om at man ikke skal lokke sin nestes tjenestefolk, og til slutt str. 20–27 om husdyr, ikke bare at man skal la sin nestes dyr i fred, men om hvordan man i praktisk alminnelighet skal ta tilbørlig hensyn til naboens kveg eller beitemark.
k1598. På samme måte som det niende bud står i et visst forhold til det syvende, peker dette for en del tilbake til det sjette, om horeri. Luther peker på disse relasjonene i sin Store katekisme, som forklarer det niende og det tiende bud under ett. (Se kommentaren til TB 9.) Hva som skiller disse to budene, som til sammen utgjør ett vers i 2 Mos (20.17), er ikke uten videre gitt: Bang (1681: 20) sondrer mellom fast eiendom i det niende og «rørligt Gods» i det tiende, Bornemann (1694: 17), tilsvarende, mellom «Lifløse Ting» og «det, som lefver». Utførlig Luther-kommentar hos Peters (1990: 296–309).
k1599. Loven (1687) omtaler «Hustruis, Børns, eller Tieneste-Tyendis Forlokkelse» i 6–22, skade eller drap på «Fæ» i hhv. 6–10 og 6–20.
k1600. tit.] 2 Mos 20.17: «Du skal icke begiere din Næstis Hustru; hans Svend, eller Pige, hans Oxe eller Asen; eller noget af det, som din Næste hør til.» Luthers Lille: «Det er: Wi skulle frycte oc elske Gud, icke fly oss vor Næstis Hustru, eller Tienere, eller Fæ met nogen vunderfundighed, icke at skille andre aff met dem, enten met vold eller nogen list, Men heller paaminde oc tilraade, at de bliffue til stede vdi den tieniste, som de ere (deris) Herrer skyldige» (Luther 1616: 69–70).
k1601. mel.] Både tekst og melodi er ukjent, men vi kan gå ut fra at det er snakk om en populær åndelig sang. Denne sangen brukes som melodiforelegg i Cassubens «fuldkomne» salmebok fra 1661 (I.R. Hansen 1986: 63) og flere andre steder. Dass bruker samme forelegg til den første sangen («Om Skabelsen») i BV (SV 2.11) og til evangeliesangen søndag mellom jul og nyttår (SV 3.214).
k1602. Sinai] Fjellet der Moses fikk stentavlene med budene, 2 Mos 19–20. Verset forutsetter at -ai uttales som separate vokaler, ikke som diftong. Vi registrerer det samme hos flere av tidens diktere, jf. Nielsen 2010: 396 (om Kingo). På hebraisk uttales Sinai med utlydende diftong.
k1603. Findis til at være] som finnes; relativpronomenet (subjunksjonen) er underforstått.
k1604. Først] Her refereres til diktets struktur som videre markeres med «End» i 13.1 og «Sammeledes» i 20.1.
k1605. Lystis] la seg friste av
k1606. Qvinde] hustru, ektefelle
k1607. finde] få merke
k1608. I Guds Ord] Sir 9.8: «Vend dit Ansigt fra deylige Qvinder, og see ikke efter andre Qvinders Deylighed»; jf. Matt 5.28.
k1609. spille] leke
k1610. Hvo der spille vil med Beeg] Sir 13.1: «Hvosom tager Beg, hand besmitter sig dermed; og hvosom holder sig til de Hoffærdige, hand lærer Hoffærdighed.»
k1611. kiender] kjenner igjen
k1612. sømme] Den ikke-refleksive bruken av verbet er kurant på 1600-tallet.
k1613. tilfellis] i fellesskap, sammen
k1614. eene] alene
k1615. dit Favn] Intetkjønn er kurant.
k1616. Joseph] Dass' eksempler gis i overveiende grad til skrekk og advarsel. Historien om Josef som fristes av Potifars hustru, gis derimot til etterfølgelse: 1 Mos 39.
k1617. huld] trofast
k1618. vaer] påpasselig
k1619. See, din Herre] 1 Mos 39.8: «See, min Herre bevarer sig med intet for mig, hvad i Huuset er, og alt hvad hand hafver, det hafver hand gifvit under mine Hænder.»
k1620. Huus-Gesinde] tjenestefolk
k1621. Intet er for mig u-spart] 1 Mos 39.9: «Og hand hafver intet saa kosteligt i hans Huus, at hand det forholder for mig, uden dig, i det du est hans Hustru.»
k1622. Kiød og Been] 1 Mos 2.21–24: «Da lod GUD HERREN en dyb Søfn falle paa Mennisken, og hand sof: Da tog Hand et af hans Rifbeen, og lucte Steden igien med Kiød. Og GUD HERren bygde en Qvinde af Rifbeenet, som hand tog af Mennisket, og ledde hende til hannem. Da sagde Mennisken: Det er nu Been af mine Been, og Kiød af mit Kiød: Hun skal kaldes Maninde, thi hun er tagen af Manden. Derfor skal Manden forlade sin Fader og sin Moder, og blifve hos sin Hustru, og de skulle være eet Kiød.»
k1623. Ach! Jeg var een daarlig Dreng] 1 Mos 39.9: «Hvorledis skulde jeg da nu giøre saa stor Ondskab, og synde imod GUD?»
k1624. Hvi] hvorfor
k1625. U-skel] urett
k1626. Mig mot ham beflitte] motarbeide ham
k1627. en og hver] hver og én
k1628. drivis fort] fortsettes
k1629. ilde] på en moralsk forkastelig måte
k1630. om dit Øye dig Blive vil forargelig] Viser tilbake til «Øyen Pagt» (3.2). Mark 9.46: «Forarger dit Øye dig; da kast det fra dig; det er dig bedre, at du gaar Een-øyet i GUDS Rige, end at du hafver to Øyen, og blifver kast i Helfvedis Ild.»
k1631. Poenitentzis Luud] botens lut (såpe)
k1632. Toe] vaske; én stavelse
k1633. U-dyd] synd
k1634. forvende] forandre
k1635. Bedre er, at du var halt] Mark 9.44: «Forarger din Fod dig, da hug dend af; det er dig bedre, at du gaar halt ind i Lifvet, end at du hafver to Fødder, og blifver kast i Helfvede, udi den evige Ild.»
k1636. Eller i din Moder qvalt] Jf. Job 10.18: «Hvorfore loed Du mig komme af Moders Lif? Ah! hafde jeg omkommet, og aldrig noget Øye hafde seet mig.»
k1637. End] videre
k1638. Husbond u-atsport] uten å spørre husbonden; en absolutt partisippkonstruksjon under innflytelse fra latin; jf. Sktr 2.58.
k1639. sniger] lurer til seg
k1640. Tolk] talsmann
k1641. Absolon] Historien om Kong Davids sønn Absalon fortelles i 2 Sam 15–18. Etter å ha innsmigret seg hos folket eller stjålet «Israels Mænds Hierter», som det står (15.6), går han mot sin far kongen. Kongen formaner sine folk om å sørge for at det ikke tilstøter Absalom noe i de følgende kampene, men Absalon blir likevel drept av kongens hærfører, Joab, som sender tre kastespyd i ham mens han henger helpeløs i et tre etter håret. Jf. TB 4.7.2.
k1642. U-død] voldsom død; jf. 2 Sam 18.14
k1643. Brød] tjeneste
k1644. besneegen] bedratt
k1645. Hengendis i Eegen] 2 Sam 18.9: «Og Absalon kom mod Davids Svenne, og red paa en Mule: Og der Mulen kom under en stor tyck Eeg, da blef hans Hofvet hengende ved Egen, og hand svingede imellem Himmelen og Jorden; Men hans Mule løb bort under hannem.» I nyere bibeloversettelser omtales treet som en «terebinte».
k1646. Hand, som Folkets Hierter stal] 2 Sam 15.6: «Absalon giorde saa i denne Maade ved all Israel, naar de komme til Dom for Kongen, og stael saa Israels Mænds Hierter.»
k1647. Tal] antall
k1648. plat] likefrem
k1649. Blev […] forlat, Og fortabt] var blitt forlatt og fortapt; pluskvamperfektum ville i denne sammenheng (om et tenkt tilfelle i fortid) vært det normale.
k1650. Biuder ind] at de innbyr
k1651. Besværinger] økonomiske forpliktelser, gjeld
k1652. sig] dem; ingen uvanlig bruk av refleksivpronomenet; jf. Sktr 2.201.
k1653. Biuder] de innbyr; subjektet er underforstått fra setningen før, som om str. 16 hadde endt med et komma.
k1654. vil] ville; apokope
k1655. At] for at
k1656. sige skal ham af] si opp hos ham
k1657. Brød] tjeneste, avhengighetsforhold
k1658. qvittere] forlate
k1659. Vinder] oppnår
k1660. legger de sig ind] går de inn for; vanligere er lægge sig efter eller lægge sig paa.
k1661. Trækker] lokkere, fristere; ordet ser ikke ut til å ha vært i vanlig bruk annet enn i sammensetninger som f.eks. pengetrækker, dvs. person som skaffer seg penger på en hard, hensynsløs måte.
k1662. Agtis] høyaktes, æres; her brukt ironisk.
k1663. Begiærlighed] griskhet
k1664. øve] praktisere
k1665. Betaling] straff
k1666. Sammeledis] på samme måte; man skal altså ikke begjære sin nestes okse på samme måte som man heller ikke skal begjære hans tjenestefolk
k1667. Skiud] hoppe (skjut); neppe i dansk; jf. Jakobsen 1952: 138.
k1668. Tøs] tjenestejente
k1669. neye] få til å bøye seg, trampe ned
k1670. og intet] heller ikke noe
k1671. Høe] høy
k1672. en Næve Frøe] Dass er strengere enn Moseloven; 5 Mos 23.25: «Naar du gaar i din Næstis Korn, da maa du plocke Ax af med din Haand, men du skalt intet skære der af med Segelen»; jf. Mark 2.23.
k1673. Vogte] vogt; oppfordr. konj.
k1674. dit Qvæg] 2 Mos 22.5: «Om nogen giør Skade paa Ager eller Vijn-gaard, at hand lader sit Qveg giøre Skade paa en andens Ager, da skal hand gifve igien af det beste, som hand hafver paa sin Ager eller i sin Vijn-Gaard»; C.5. no. lov 6-20-4: «Gaar nogens Fæ i anden Mands Ager, og kommer den dertil, der Kornet tilhører, eller Ageren i Leje, eller Fæste, haver, og vil det indtage, og kand ikke, og hafde det Fæ Hyrde, eller Fæet er saa kaat, og løber enten paa Steen, eller stavre, og vorder deraf lydt, eller dødt, da tage hand det døde Fæ til sig, og gielde andet saa got igien uden Bod, og hand der Fæet ejer, gielde Kornet igien til hannem, som Kornet ejer.»
k1675. Høst] avling
k1676. Neeg] bundtet korn som står til tørk på åkeren
k1677. Leybool] (dyrkbar) jord; en norvagisme, jf. Jakobsen 1952: 128.
k1678. hegnis] inngjerdes; vernes
k1679. Fløt] flytt
k1680. Marcke-skel] grenskeskjell mellom to jordeiendommer; 5 Mos 27.17: «Forbanded være den, som flytter sin Næstis Marckeskjel.»
k1681. Mærke-Stæder] Ordet synes ikke å være registrert i ordbøkene. Man kan tenke seg et merkested som skille mellom to eiendommer kan utgjøres av en stein, en knaus, et tre el.l.
k1682. fortryde] harmes, irritere deg over
k1683. See ey heller tvert] se heller ikke skjevt
k1684. der ved, For] til det at
k1685. Øxen] okser
k1686. giør […] fortrylde] Henholdsvis entall- og flertallsbøyning av verbet til samme subjekt, betinget av rimet.
k1687. lønlig] hemmelig, fordekt
k1688. Troldoms Konst] C.5. no lov (6-1-12) fastsetter landsforvisning som straff for forbrytelser av denne typen: «Dersom nogen befindis med Signen, Manen, Maalen, Igienvisning, visse Dagis Udvælgelse, Characterers Misbrug, at omgaais, og i saadanne mistænkte Konster kyndige og forfarne at være, og dem øve og bruge, da skulle de have forbrut deris Boeslod, og rømme Kongens Riger og Lande.» At melken ikke uten videre lot seg kjerne til smør, kunne være et tegn på at en ondsinnet nabo hadde vært på ferde med trolldomskunster; jf. Appel og Fink-Jensen 2009: 198.
k1689. omsonst] forgjeves
k1690. Ikke maa du heller slaa] C.5. no. lov 6-20-3: «Saarer mand forsættligen, eller i andre Maader beskadiger, anden Mands Qvæg, eller Bæster, betale Skaden efter Dannemænds Sigelse, som den er stor til, og derforuden bøde trende tyve Lod Sølv, eller mindre, efter som Skaden er til.»
k1691. bruun og blaa] gul og blå
k1692. Giorde] Konjunktivisk preteritum; vi ville ha ventet presens indikativ.
k1693. Nabo-Lav] nabolag
k1694. streng] Kurant intetkjønnsform, her brukt som adverb.
k1695. hændet] Konjunktivisk preteritum
k1696. din Oxe] Dass' syn på denne saken avviker både fra Moseloven og C.5. no. lov: 2 Mos 21.35: «Om nogen Mands Oxe stanger en anden Mands Oxe, at hand døer; da skulle de selge den lefvendis Oxe, og skifte saa Penningene sammen, og den døde skulle de og skifte»; C.5. no lov 6-10-5: «Bide, stange eller slaa, en Mands Bæster, eller Fæ, anden Mands Bæster, eller Fæ, ihiel, da skal den, som ejer Bæst, eller Fæ, der Skaden giorde, betale den anden halv saa meget, som det Bæst, eller Fæ, var værdt, der dræbt blev, saa fremt at det, som dræbt blev, var saa got, eller bedre, end som det, der dræbte: Men var det, som dræbt blev, ringere end det, som dræbte, da skal dets fulde Værd betalis. Fange de anden Skade, saa de ikke døe der af, da betalis Skaden efter Dommerens, og [sex] uvillige Mænds Kiendelse.»
k1697. Nød] naut
k1698. At] slik at
k1699. Skell] det du med rimelighet skylder ham
k1700. entfanger] mottar
k1701. hvis at] hvis
k1702. Skell og Ret] rett og skjell; Dass inverterer den vanligste ordrekkefølgen; jf. Kingos dikt under kobberstikket av Christian V i utgaven av hans norske lov: «Höör, hvor hand taler her i Lovens rene Stemme / Til Folket længst i Nord om Ret og Skiel at fremme» (KSS 2.155).
k1703. Vare] mat(varer)
k1704. forleener] gir, skjenker
k1705. Øyne-steener] Ordet brukes som mål på noe man elsker høyt og vil verne, se Sal 17.8: «Bevar mig som en Øyesten i Øyet; beskerme mig under dine Vingers Skygge»; jf. Ordsp 7.2: «Holt mine Bud, saa skal du lefve, og min Lov, som din Øyesten.»
k1706. Trosartiklene – Apostolikum, den athanasianske, «Te Deum» og Nikænum – ble først oversatt til dansk fra Luthers Die drei Symbola (1538) av Hans Mogenssøn i 1578. Resen utarbeidet en ny versjon i 1631. Liturgisk dominerte likevel salmen «Wi tro allesammen paa en Gud» (Thomissøn 1569: 117), som Luther hadde utarbeidet på grunnlag av et gammelt latinsk forelegg (Malling 5.141–49). Den ble i eldre tid sunget umiddelbart før prekenen (Thomissøn 1569: reg. I), senere, ifølge Kirkeritualets forskrift, etter den sanglige evangelielesningen (1985 [1685]: 14). Flere av salmebøkene på 1600-tallet inneholder trosartiklene, det gjør også noen utgaver av Kirkesalmeboken på 1700-tallet. / Luther innleder i sin store katekisme «Dend Anden Part» med å understreke troens betydning for den første delens praktiske iverksettelse: Uten troen er vi ifølge reformatoren ute av stand til å gjøre det gode. Trosartiklene – som i katekismen er å forstå som de apostoliske – er tre: «Dend første Artickel om Gud Fader, forklarer Skabelsen. Den Anden, om Sønnen, Forløsningen. Den Tredie, om dend Hellig-Aand, Helliggjørelsen» (1629: 75v–76). Utførlig Luther-kommentar hos Peters (1991: 2.56–91 (første art.), 92–174 (annen art.) og 175–250 (tredje art.)).
k1707. Forfattede i Tolv Sange] Antallet i henhold til Luther, som i sin tur viser til konvensjonen. Han slutter seg til den med følgende kommentar: «[...] enddog, om mand alle de stycker, som staae i dend hellige Skrift, oc høre til Troen, skulde sammenfatte, da ere der mange fleere Artickle, som icke kunde alle tydelige, med saa faa Ord blifue udtryckte» (Luther 1629: 75v; jf. Krummacher 2001: 152).
k1708. Den første sangen åpner (1.1) med en oppfordring til folket om å samles til trosbekjennelse. Selve språkhandlingen kommer i to omganger: i str. 2.1 («vi veed og troer») og str. 21.1 («Vi troer»). Slik deles sangen i to omtrent på midten. Dikteren vender seg i de to siste strofene (40–41) uten å annonsere det spesielt tilbake til det folket han apostroferte i str. 1. I de mellomliggende strofene (2–39) henvender han seg til Gud som i en lovsang. Apostrofen kommer innledningsvis, i 2.1 («O store GUD»), deretter gjentas og fornyes den hele åtte ganger (7.1, 8.3, 10.1, 14.3, 16.3, 17.1, 29.1, 33.8). / Hoveddelen av sangen (str. 2–39) faller i fire avdelinger: første en presentasjon (2–10) av Gud som himmelsk (2), enestående (3), evig (5–6) og subjekt så vel som objekt for vår tro (7–10), så en avdeling om Gud som far (11–16), videre om Gud som allmektig (17–20) og til slutt en stor avdeling om Gud som skaper (21–39). Her begynner dikteren med en beskrivelse av himmelen (22–25), fortsetter med jorden i kosmisk perspektiv (26–28), en beskrivelse av naturen på land (29–31) og av havet og livet i det (32–34), deretter følger en redegjørelse for elementenes atskillelse, jord-luft-vann (35), og til slutt en redegjørelse for skapelsen og skapelsens opprettholdelse i tiden (36–39), det katekismeforfattere gjerne kaller «Vedligeholdelsen» (Bornemann 1694: 32). / Både tematisk, poetisk og versifikatorisk står denne sangen i et nært forhold til FV 2 («Herre Gud, ditt dyre navn og ære»), som også forener læresangen med lovsangen. I begge disse sangene forekommer det innrim. / Også Luther deler sin store store forklaring inn i fire, men på en annen måte: «HEr er paa det allerkortiste afmalet oc afcontrafejet, huad Gud Faders Væsen, Villie, oc gierning oc virckning er» (1629: 76). Den første troens artikkel er for ham «intet andet, end de Christnes Giensvar oc bekiendelse paa det første Bud anstilled» (1629: 76v). / Laila Akslen (1997: 122–30) skriver utførlig om denne sangen.
k1709. tit.] Luthers Lille (1616: 72–74): «JEG troer paa Gud Fader Allmæctige, Himmelens oc Jordens Skabere. Det er: Jeg troer at Gud haffuer skabt mig, end ocsaa met alle andre Creatur, at hand haffuer giffuet mig Legem oc Siel, der til med Øyen, Øren, alle andre Lemmer, ja fornufft oc disse Sandze, Oc icke det alleeniste, Men jeg troer ocsaa, at hand opholder alle de Ting, som ellers maatte forgaa: At hand forstrecker offuerflødeligen til dette Liff dagligen at opholde, Klæder, Sko, Mad oc Dricke, visse Værelser Hustru, børn, Marck, Fæ, Oc alt det Got er. Jeg troer at hand forsuarer mig mod all Fare, At hand affuender oc forhindrer alt Ont, Oc det giør hand altsammen, Icke aff nogen min Fortieniste, Men af den Blote Faderlige Godhed oc Barmhiertighed. Huorfor ieg er skyldig til, at ieg der imod tacker hannem, loffuer hannnem, adlyder hansVillie allesteds, oc tiener hannem. Det er altsammen baade vist oc sandt i alle maade.»
k1710. mel.] Opprinnelig tysk salme, trykt 1599, skrevet som parafrase over Sal 45, se Malling 1.9–14. Først oversatt til dansk av H.C. Stheen i tillegget til hans Vandrebog (ca 1600), opptatt i en sen utgave av Thomissøns salmebok og flere andre steder, Kingo (1699) inkludert.
k1711. i Landet boe] som bor i landet; relativpronomenet (subjunksjonen) er underforstått.
k1712. ville] vil; flertallsbøyd verb
k1713. forkynde] bekjentgjøre, rope ut
k1714. At] slik at
k1715. At vi med Munden giver Magt] Den banen Dass innledningsvis (i prosadedikasjonen til familien) lar Guds ord beskrive, fra munnen til hjertet, er her reversert. Troen ligger lagret i hjertet og skal i sangen ropes ut. 5 Mos 30.14: «Thi det Ord er gandske nær hos dig, i din Mund, og i dit Hierte, at du skal giøre det»; jf. Rom 10.8.
k1716. Alt hvad os er om Hiertet lagt] Setningen angir det vi gir makt til: Vi skal gjøre troen virksom ved å rope den ut.
k1717. begynde] Infinitiven står parallelt og asyndetisk til «forkynde».
k1718. Og ey fremmed Guder lære] I henhold til det første bud.
k1719. lære] forkynne
k1720. i høyste Himle] At det finnes flere himler, er en bibelsk forestilling (ordet for «himmel» er flertall på hebraisk), se f.eks. 5 Mos 10.14: «See, Himlene og alle Himlenis Himle; og Jorden; og alt det, som er i dem, det hører HERren din Gud til.»
k1721. Sæde] tilhold, hjemsted
k1722. optræde] komme frem
k1723. plat] fullstendig
k1724. Inden Vegge] innendørs; her i overført betydning om menneskets egen kropp, at vi kan fri oss fra døden i våre hjerter.
k1725. Dødsens Bolig] forgjengeligheten, døden; 2 Kor 5.1: «Vi vide og, dersom dette vort Tabernackels Jordiske Huus blifver nederbrudet, at vi hafve en Bygning opbygt af GUd, et Huus, som icke er giort med Hænder, hvilcket der er evigt i Himmelen.»
k1726. trolig] trofast
k1727. Een GUD du er] Jf. den athanasianske trosbekjennelsen: «Ad vi ære een eeniste Gud i tre Personer, Oc tre Personer i eeniste Guddom», og den nikenske: «Jeg troer paa een eeniste Almæctige Gud Fader» (Resen 1631: upag. [H7] og Mv).
k1728. Fliid] omhu
k1729. Hvert Knæ] Rom 14.11: «Saa vist som Jeg lefver, siger HERREN, skulle alle Knæ bøyis for Mig, og alle Tunger skulle bekiende GUd.»
k1730. nedfalde] bøyes til jorden
k1731. Sig] som seg; relativpronomenet (subjunksjonen) er underforstått.
k1732. høyt] hovmodig
k1733. Du min Klippe] Den hyppige bruken av klippe om Gud går tilbake på Moses' avskjedssang, 5 Mos 32.18: «Du forloed med Foract den Klippe, Som dig fødde, og forglemte GUd, som dig skabte»; jf. Matt 16.18.
k1734. Løndom] hemmelighet, mysterium
k1735. Dit Tal] din alder
k1736. U-befundet] uerkjent, uten å ha blitt åpenbart
k1737. beskrive] registrere
k1738. før skal Himlen falde ned] Trippel retorisk adynaton; jf. FV 2.4.
k1739. sin Stæd] sin plass
k1740. Af Hue Skal forgiætte] skal glemme
k1741. paa Naadsens Dørre bankke] Jf. Luk 13.25: «Derefter naar Hosbonden er opstanden, og hafver tilluct Dørren, saa skulle I da begynde at staa udenfore, og bancke paa Dørren, og sige: HERre, HERre, lad op for os; og Hand skal svare, og sige til eder: Jeg kiender eder icke, hvæden I ere.»
k1742. u-fejlbar] pålitelig, sikker
k1743. din Gave] Ef 2.8: «Thi I ere blefne salige af Naade, formedelst Troen: Og det icke af eder self: Det er GUds Gafve.»
k1744. bekomme] få, oppnå
k1745. Iddel] idel, lutter, bare
k1746. Bankker] grunner (i sjøen)
k1747. Blinde] skjulte
k1748. Sander] sandgrunner el. -banker (i havet)
k1749. Det staar] Jak 2.19: «Du tror at der er Een eniste Gud? Du giør vel der udi, Dieflene troe det ogsaa og bæve.»
k1750. bader] hjelper
k1751. haaber] regner med
k1752. Naade] Mislykket rim; «Naade» forutsetter flertallsbøyning av haabe.
k1753. bør] skylder
k1754. med Munden faaer bekient] Rom 10.10: «Thi at troer mand af Hiertet, da blifver mand Retfærdig, og bekiender mand med Munden, da blifver mand salig.»
k1755. prent] trykt (= prented). Hjertet var i eldre tid ikke bare følelsenes og tankenes organ, men også hukommelsens (Innl. 6.1). Utenatlæring (man legger seg noe på hjertet; eng. to learn someting by heart) fordrer et godt hjerte (Carruthers 1990: 44). I 2 Kor 3.3 ser Paulus sine mottakeres hjerter for seg som beskrevne: «I som ere blefne aabenbare, at I ere Christi Bref, tilberedte formedelst Prædicke Embedet, og skrefne af os, icke med Bleck, men med den lefvende Guds Aand; Icke i Steen-Tafler, men i Hiertets Kiød-Tafler.» I Vinter-Parten, første del av den planlagte salmeboken (1689), ber Kingo følgelig Jesus skrive sitt navn på hans hjerte: «Skriv dig JEsu paa mit hierte» («BRyder frem I hule Sukke» 15.1, KSS 4.470). Elias Naur skriver i forordet til Zions Sange oc Sucke at han vil «male» og «trykke» bildet av Kristus i hjertet på sine lesere; selv har ved Guds nåde fått hans «Naade-Stempel» på sitt hjerte (Naur 1688, upag.).
k1756. Fader ræt] rette far
k1757. Som skabt og fød er vorden] Relativpronomenet (subjunksjonen) må her vise til «alles», ikke «Fader», selv om sistnevnte mulige korrelat står nærmest. For verken faderen, sønnen eller den hellige ånd er skabt eller født, men evige og «uden maal oc maade». Det innprentes av den athanasianske trosbekjennelsen: «Faderen er af ingen, huercken giord eller skabt, eller fød» (Resen 1631: upag. [H8]).
k1758. Din Børne-Flok utallig er] 1 Mos 17.2: «Jeg [den allmektige gud] vil giøre min Pact imellem mig og dig: Og formeere dig gandske meget.» Jf. Luk 20.36: «[...] thi de ere Englene lige: og ere GUds Børn, efterdi de ere Opstandelsens Børn.»
k1759. er talde] som er telt; relativpronomenet (subjunksjonen) er underforstått.
k1760. som] ettersom
k1761. sort] syndig; samtidig beholdes grunnbetydningen «mørkhudet» (ordspill); jf. uttrykket at vaske en morian hvid (ODS). Jf. Matt 5.45: «Paadet I skulle være eders Faders Børn i Himmelen: thi Hand lader sin Soel opgaa ofver de Onde og ofver de Gode; og lader regne ofver Retfærdige og Uretfærdige.»
k1762. Morian] neger; ved siden av blaamand den bibelske betegnelsen på afrikaner eller «mørkhudet»; jf. Jer 13.23: «Kand og en Blaamand omskifte sin Huud, eller en Parder sine Plætter?»
k1763. Din Sool beskinner jo hans Plan] at din sol ikke skinner på hans eng; at er underforstått.
k1764. Plan] eng, slettemark
k1765. Reyser alting op paa Fode] Jf. Sal 145.14: «HERREN opholder alle dem, som falde; Og opløfter alle dem, som ere nedslagne.»
k1766. tit] ofte
k1767. i Fleng] i tilfeldig orden
k1768. din Forsiun] din omsorg; hankjønn er kurant.
k1769. forstrækker] skaffer til veie
k1770. Een Fader det til Hiertet gaar] Jf. Luk 15.20: «Og hand giorde sig rede, og kom til sin Fader. Som hand var der end langt fra, saa hans Fader hannem, og ynckedis ofver hannem: Løb; og faldt om hans Hals, og kyste hannem.»
k1771. ham til dig annamme] ta ham til deg
k1772. from] god, føyelig
k1773. Naar hand een Fisk ham beder om] Luk 11.11–12: «Hvor beder en Søn Faderen iblant eder om Brød, at hand byder hannem en Steen derfore? Og dersom hand beder hannem om en Fisk, at hand byder hannem en Hug-Orm for Fisken? Eller dersom hand beder hannem om et Æg, at hand byder hannem en Scorpion derfore?»
k1774. Spon] skavet tre, (høvel)spon
k1775. fange] få
k1776. paa Stand] straks, på flekken
k1777. tilstæder] tillater
k1778. hves som] det som
k1779. Kand den meddeele Gaver god] Luk 11.13: «Efterdi at I da, som ere onde, kunde gifve eders Børn gode Gafver; meget meere skal Faderen i Himmelen gifve den hellig Aand, dem, som Hannem beder.»
k1780. idel] lutter, bare
k1781. Huuses] husstanders
k1782. Almægtig est du og O GUD] Jf. Sal 77 14 og 19: «Gud, din Vey er hellig; Hvor er saa mæctig en Gud, som du Gud er? [...] Det tordnede i Himmelen, dit Liunet skinde paa Jorden; Jorderige rørde sig og befvede der af.»
k1783. Saa sterkt er intet brusend Vand] Sal 107.28–29: «Og de raabte til HERREN i deris Nød, og hand førde dem af deris Angist. Og stillede Stormen, at Bølgerne lagde sig», jf. Matt 8.26: «Da sagde han til dem, I lidet troende; hvi ere i saa frygtagtige? Og Hand stoed op, og truede Væiret og Hafvet; saa blef det gandske stille.»
k1784. Du taler til det røde Hav] 2 Mos 14.22: «Og Israels Børn ginge ind midt i Hafvet paa det tørre, og Vandet var dem som Muure paa den høyre og venstre Side.»
k1785. haarden] harde; gammel adjektivbøyn. som i folkevisene
k1786. Du slaar et Slag paa haarden Kamp] 2 Mos 17.6: «See, Jeg vjl staae paa en Steen for dig i Horeb; Slaa der paa Stenen, saa skal der flyde Vand af hannem, at Folcket maa dricke»; jf. 4 Mos 20.8 og Sal 78.15–16. 2 Kor 10.1–4 kopler de to motivene: Rødehavet som deler seg, og klippen som gir vann.
k1787. Kamp] stein, gråstein
k1788. forvænder] omvelter, forandrer; av forvende
k1789. Intet dig paa Magten brøster] for deg skorter det ikke på makt
k1790. Du Jordans Flod] Jos 3.14–17: «Der Folcket droge nu af deris Pauluun, at de skulde gaa ofver Jordan, og Præsterne baare Pactens Arck for Folcket: Og der de, som baare, komme til Jordan, og døppede deris Fødder fremmerst i Vandet, (Men Jordan var fuld til alle sine Brædde, den gandske Høst igennem) Da stoed det Vand stille, som kom ofven af, og gaf sig op i en Hob, saare langt fra den Bye Adam, som ligger op til Zarthans Side; men det Vand som løb til Hafvet ned mod det salte Haf, det formindskedis og flød hen: Saa gick Folcket ofver imod Jericho.»
k1791. De store Bierge som en Kalv] Sal 29.5–6: «HErens Røst sønderbryder Ceder-Træ, HErren sønderbryder Ceder i Libanon. Og giør, at de springe som en Kalf, Libanon, og Sirion, som en ung Enhiørning.»
k1792. heede] kalles
k1793. din Hænder] Jf. uttrykket «dine Hænders Gierning», som forekommer hyppig i Salmenes bok (Sal 8.7 m.v.).
k1794. Var vor Brød-stykker end saa smaa] Jesus metter fem tusen i ørkenen, Matt 14.19: «Og hand bad Folcket sette sig ned paa Græsset; og tog de fem Brød, og de to Fiske; saae op i Himmelen, og tackede, og brød dem, og fick sine Disciple Brødene; og Disciplene gafve Folcket dem.»
k1795. Før skulle Steene vorde Brød] Jf. 15.4 ovf. Se også Luk 4.3: «Og Diefvelen sagde til Hannem: Er Du GUds Søn, da siig til denne Steen, at dend blifver Brød.»
k1796. Manna] 2 Mos 16.31: «Og Israels Huus kaldede det Man; Og det var ligesom Coriander-Frø, og hvit, og smagede som en Simle med Hunning.»
k1797. Førster] fyrster
k1798. Potentater] statsoverhoder, maktpersoner
k1799. Mayestater] konger, keisere
k1800. Over-Herre] overordnet
k1801. Du giorde Himmel, Jord og Vand] Både den apostoliske og den nikenske trosbekjennelsen nevner himmel og jord; vannet føyer dikteren til.
k1802. Tykke] forgotbefinnende
k1803. Usynlig, samt og synlig Ting] Den nikenske trosbekjennelsen: «Jeg troer paa een eeniste Almæctige Gud Fader, som er Skaber til Himmel oc Jorden, til alt det som er siunligt oc usiunligt» (Resen 1631: upag. M-[Mv]).
k1804. Et] ett, én ting
k1805. rigtigt] på hensiktsmessig vis
k1806. Befæstningen] himmelhvelvingen, firmamentet; jf. 1 Mos 1.6: «Og GUd sagde, blif en vidt udstract Befestning midt i Vandene, som skal adskille Vand fra hver andre.» Jf. Nielsen 2010: 157.
k1807. Loft] tak
k1808. hand] Dvs. «Befæstningen»
k1809. tvende store Lius] Dvs. sol og måne; 1 Mos 1.17: «Og GUd sette dem i Himmelens Befestning, at skinne paa Jorden.»
k1810. hine Himmel-Blus] Dvs. stjernene
k1811. Circler mange] I Dass' bibelske verdensbilde står jorden ennå stille, mens planetene og stjernene, festet til firmamentet som til et skall, beveger seg omkring den. Heliosentrismen kom med Kopernikus (1543), men fordi hans teori stred mot det bildet av kosmos Bibelen presenterer, ble det nye verdensbildet motarbeidet av Kirken. Galilei måtte avsverge sitt heliosentriske standpunkt så sent som i 1633. Først med moderne fysikk og bedre teleskoper fikk heliosentrismen gjennomslag. Newton (1642–1726) står sentralt i denne prosessen. Han var var altså jevngammel med Petter Dass. Holberg imøtegår den bibelske forestillingen om at Jorden er «befestet» i evig ubevegelighet i Ep. 32, en oppfatning som på det tidspunkt (1748) åpenbart ennå var levende. Kåre Hansen, derimot, gjetter i sin bok om dikterpresten på at «Petter Dass må ha vært en av de få i sin samtid som mente at jorda stod stille i Universets sentrum» (2006: 41). Men ingenting tyder på at Dass var en sinke på dette punkt. Ebbe Spang-Hansen (1965: 19–20) sannsynliggjør at det ennå så sent som i 1727 var «en særdeles beskeden del af præsterne» som hadde tatt skrittet over til Kopernikus. 1727 var året for utgivelsen av fysikkprofessor Peter Horrebows Copernicus triumphans. Inntil da representerte det såkalt tychoniske system (etter Tycho Brahe) det offisielle danske syn på saken. I dette systemet dreier de øvrige planetene rundt solen, mens jorden står ubevegelig utenfor det roterende solsystemet. Striden mellom det gamle og det nye verdensbildet ekspliseres også i et anonymt skrift fra 1767, utgitt i Haderslev: Alethophili [Den sannhetselskendes] Beviis imod Orthophilum [Den som elsker det rette], at Copernicanernes Mening om Jordens Bevegelse aabenbare imodsiges og negtes, baade af den hellige Skrift, og af daglig Forfarenhed.
k1812. De siuv Planeter] På Dass' tid kjente man seks planeter, Jorden medregnet. Disse er alle synlige med det blotte øye. Den syvende planeten, Uranus, ble oppdaget først i 1781. Når planetenes antall her forutsettes å være syv, må man i tillegg til de fem kjente telle solen og månen.
k1813. seen] sent, langsomt; formen er kurant som intkj./adverb.
k1814. spag] rolig; formen er kurant som intkj./adverb.
k1815. Aar og Dag] et helt år
k1816. Rund-deelen] sirkelen. Det var Johannes Kepler som først (1609) argumenterte for at planetbanene var elliptiske, ikke runde, men denne oppdagelsen har altså heller ikke fått allmenn aksept omkring år 1700.
k1817. de] Dvs. planetene (inkludert solen og månen)
k1818. Førend gandske Verden endis] Mark 13.24–25: «Og paa den Tiid, efter denne Bedrøfvelse, skulle Soel og Maane miste deris Skin; Og Stierner skulle falde af Himmelen, og Himmelens Krafter skulle røre sig.»
k1819. den Stierne-Sal] Dvs. himmelen
k1820. -Tegn] Verstakten forutsetter at ordet uttales med to stavelser: tegen, slik det også staves i Chr. IVs Bibel. Énstavelses uttale i TB 4.34.1.
k1821. De Himmel-Tegn Tolv af Tal] Dyrekretsen, Zodiaken; himmelsonen hvor solen, månen og de store planetene beveger seg, har av astrologene siden 500-tallet f.Kr. vært inndelt i tolv tegn: Væren, Tyren, Tvillingene osv.
k1822. ager] beveger seg
k1823. Kretz] bane
k1824. Huus] planetenes hus, dvs. de av dyrekretsens tegn, hvor de enkelte planetene (pluss sol og måne) sies å «bo»; evt de himmelske hus, dvs. tolv like store avdelinger som himmelhvelvingen tenkes delt i.
k1825. Gang] bane
k1826. Nøer og Søør] i nord og sør
k1827. Mod den ende] ved enden, himmelens ende; jf. Mark 13.27: «Og da skal Hand sende sine Engle, og skal forsamle sine Udvalde, fra de fire Væir af Jordens Ende, indtil Himmelens Ende.»
k1828. med David] i Salmenes bok (som var forutsatt skrevet av kong David)
k1829. Befæstningen] Jf. 22.1 ovf.
k1830. Din' Fingres Gierning mægtig] Sal 8.4: «Thi jeg skal see Himmelen, dine Fingris Gierning, Maanen, og Stierner, som Du beredde.»
k1831. Grad] fase
k1832. spanker] skrider
k1833. de Himle Skal opregne [...] HERRENS Ære] Sal 89.6: «Og Himlene, HErre, skulle prise dine underlige Gierninger, og din Sandhed i Helgenes Meenighed.»
k1834. Skik] orden, innretning
k1835. lader af] opphører
k1836. Mens] så lenge
k1837. varer] eksisterer
k1838. Dend du befæsted midt i Vand] Sal 24.2: «Thi Hand grundfestede hende paa Hafvet, og beridde hende paa Vandet»; jf. 1 Mos 1.9.
k1839. Middel-Puncten] Jf. Arndt 1690: 4.32–38, «Om Jordens Grund og Fundament»: «Men andre meene tvert imod, at Jorden er det nederste, og som en Bund og Grund under Vandet paa hvilken det roer. Og forsvare de dennem der med, at Jorden er det tungeste Element: og for den er det tungeste Element, meene de, at den og derfor er lagt underst, og giort til den nederste Hvilested, og bleven Verdens Middelpunct» (s. 33).
k1840. U-afladig] uopphørlig; ordet ser ellers ikke ut til å være belagt annet enn i formen uafladelig.
k1841. Middel-Kloden] det midterste himmellegemet (den geosentriske oppfatning)
k1842. stadig] ubevegelig
k1843. Tynge] tyngde
k1844. henslenger] kaster skjødesløst til side; meningen synes å være at Jorden, til tross for at den er en kule, ikke bikker, men holder seg stabil i sin posisjon.
k1845. plat] aldeles
k1846. Blomme] (egge)plomme
k1847. omme] Betydningen av ordet (som brukes i betydningen «forbi») er her svekket og ganske ubestemt: «Egget omme Mit i flyder» kan forstås som «flyter midt i egget».
k1848. annamme] motta, være mottakelig for
k1849. Hver] alle; sammenfattende betydning, som om det var flertall.
k1850. Snoor] vender
k1851. liige] på samme måte
k1852. kostelig] ypperlig, herlig; formen er kurant intkj./adv.
k1853. stafferet] utsmykket
k1854. Hves] hvis
k1855. strekker] rager
k1856. konstrig] kunstferdige
k1857. monne] Verbet har i sammenhenger som dette knapt noen egen betydning; «monne prale» brukes her istedenfor pres. prale for å gi utsagnet et mer høytidelig, poetisk preg.
k1858. prale] prange, stråle
k1859. Moser] mosearter, lavarter (av mos). Ordet kan òg være flertall av mose, «myr», men satt opp imot «Roser» passer det første utvilsomt best.
k1860. Af Klippen huggis Guld og Malm] Bergverksindustrien var et satsningsområde på 1600-tallet. Det ble til og med produsert et drikkebeger av norsk gull, som Kingo besang i diktet «Paa Hans Kongl. Majest. Sundhed af den norske Guld-Velkom» (KSS 2.142). I det såkalte «Sølvberggrimet» satiriserer Dass over de store forhåpninger man gjorde seg da det ble funnet Sølv i Rana (SV 1.162–70).
k1861. Hør] lin
k1862. Halm] korn-, evt gresstrå.
k1863. rinder] vokser
k1864. Ihvor] hvor enn
k1865. Knaalde] knauser, hauger
k1866. Kaaber] kobber; det ble etablert flere kobberverk i Norge på 1600-tallet, det største på Røros (1644).
k1867. Bierge Draaber] dryppstein, stalakitt; jf. Jakobsen 1952: 110. Dass kan utmerket godt selv ha beundret dryppsteinene i en av de mange helgelandske kalksteingrottene. Bare i Rana kommune er det registert 200. Nordland har i alt ca 900 kalksteinsgrotter, flere enn noe annet fylke i landet. NO oppgir «bergkrystall» som alternativ til dryppstein. Det kan være et mulig alternativ her.
k1868. Dyre] verdifulle, rike.
k1869. Miiner] gruver. På Kongsberg ble det første sølvfunnet gjort i 1623; gruvedriften startet samme år. Den Kongelige Mynt, som var en del av sølvverket på Kongsberg, ble grunnlagt av kong Christian V i 1686, etter at han året før selv hadde inspisert gruven. Til kongens ære skrev Kingo i 1687 et dikt om kongens Kongsberg-besøk, «Allerunderdanigste Tanker over Sølv-Bierget ved Kongsberg i Norge» (KSS 2.147). Johann Arndt skriver «Om Jordens Bierge» i sin fjerde bok («Naturens Bog»): «Biergene ere Guds Skatkammere, hvor udi allehaande Malm og Metal formedelst Naturen beredis; de ere naturlige Distillere-Ovne, huor udi GUD koger og tidiggiør alle Metaller og Mineralier. I Biergene ere Elementerne, Ild og Damp, Luft og Fugtighed, Vand og Jord. Og Jorden udi hvilken de metalliske Ting voxer er Steene, og de Steene er en Rood og Sæd til all Metal og Malm» (1690: 4.46). Jf. Job 28.
k1870. Skriner] pengeskrin; flertallsformen er kurant.
k1871. Spasserer mand til Lunden hen] Strofen fremstiller fuglekoret som om det var et kor bestående av mennesker som synger flerstemt: sopran, alt og bass. Johann Arndt nevner i den fjerde av sine bøker om den sanne kristendom fuglekoret i forbindelse med sin omtale av jordens vannkilder, fordi fuglene angivelig liker seg særlig godt på slike steder: «For det fierde er der og gierne Lystighed hvor Kilder og Bekke flyde, og Himmelens Fule sidde gierne der og siunge iblant Grenene. Det er en liflig Musik, til hvilken GUd HErren har beskikket Fulene i hine grønne Skove, at hans Lov og Priis skal allevegne klinge, og at Jorden skal være fuld af den: Paa det vi arme Mennisker skulle betænke, at alle Kreature, og derfor og vi selv ere skabte til at love og priise GUD» (Arndt 1690: 4.51, jf. 2.342–43). Parallellen til et av Kingos hyrdedikt, «Candida», er dessuten slående: «Liflig Music-Sang Jeg allesteds hører,/ Oc resonerende Echo ved Strand,/ Qvinten paa Luthen den Nattergal rører,/ Droßelen er ved Tenoren opvant./ Rørdrummen hvas,/ Giør brummen-baß./ Stillitzen flittig slaaer Alten paa Paß» (KSS 1.96; jf. Nielsen 2010: 131–33). Kingos sang ble skrevet som en pastoral kjærlighetserklæring til hans tredje hustru, den 29-årige skjønnheten Birgitte Balslev, som han giftet seg med 21. desember 1694. Sannsynligheten for at Dass har imitert Kingo, og ikke omvendt, forteller oss at i alle fall TA 1 må ha vært skrevet etter 1694. Men Kingos sang ble så vidt vites ikke trykt i Dass' levetid.
k1872. Stillitzen] En stillids, no. stillits, er en fargerik finkeart. Jf. TBB, SV 3.17.
k1873. rører] lar lyde
k1874. Altenist] den som synger alt, den dype kvinnestemmen. Ordet synes ikke å være registrert i ordbøkene, men er åpenbart dannet i tilnærmet analogi med diskantist og bassist.
k1875. Discantist] sopran
k1876. Svinger, Springer] hopper og danser (dvs. omvendt). Man kan tenke seg at alle lundens fugler er med i dansen, selv om uglen syntaktisk sett vil være det mest nærliggende subjektet for verbalene her, både ved sin posisjon og fordi verbene står i entall. På den annen side har også verbene i det påfølgende vers («skurrer» og «kurrer») entallsform, til tross for flertallssubjektet.
k1877. skurrer] skarrer (med vibrerende tunge), skratter
k1878. spiller] beveger seg
k1879. HErrens Under] Sal 107.23–24: «De som seyle paa Hafvet med Skibe, og bruge deris Handel i store Vand: De hafve forfaret HERrens Gierninger, og hans underlige Ting i Hafvet»; jf. FV 2.2.4.
k1880. Hver sex samfælde Stunder] hver sjette time. Adjektivet samfæld (samfuld) står ofte til tallord uten å tilføre særlig meningsinnhold.
k1881. Der er Fisker] Jf. FV 2.4.
k1882. Brosmer] Av brosme, en torskefisk
k1883. Gromme] veldige
k1884. Rosmer] hvalross
k1885. Des] derfor
k1886. minder] Antakelig nordnorsk dialektform (vanl. mindre); jf. Jakobsen 1952: 130.
k1887. din Veye, Spor og Leye] Sal 77.20: «Din Vey var i Hafvet, og din Stie i store Vand; og mand sporede dog icke dine Fødder.»
k1888. Leye] (skips)leier, da. leder; jf. Jakobsen 1952: 127.
k1889. strakte] utbredt
k1890. din Sti] Se 33.8 ovf.; jf. Sal 25.4: «HERre, viis mig dine Veye, og lær mig dine Stie.»
k1891. Du giennem Luften reyser fri] Sal 104.3: «Du far paa Skyerne som paa en Vogn, og gaar paa Væirets Feyre»; jf. Sal 18.11 og Jer 4.13.
k1892. fæster] finner fotfeste
k1893. Fore] ferder; av fore, intkj.
k1894. det kand udsige] som det kan utsi; relativpronomenet (subjunksjonen) er underforstått. Sal 106.2: «Hvo kand udsige HERrens store Gierninger?»
k1895. Du sanker Luften fuld af Vand] Sal 147.8: «Den som betæcker Himmelen med Skyer, og gifver Regn paa Jorden, og lader Græs voxe paa Biergene.»
k1896. For Havit sættis Laas og Dør] Job 38.8: «Hvo luckte Hafvet til med sine Dørre, der det udbrast som af Moders Lif.»
k1897. At] for at
k1898. Oprør] Hankjønn er kurant.
k1899. forraske] overrumple, overraske
k1900. viit] langt opp eller inn; av vid
k1901. siit] langt ned; av sid
k1902. gromme] veldige; jf. 32.10 ovf.
k1903. GUD har sat dig Maal] Ordsp 8.29–30: «Der hand sætte Hafvet og alt Vandet deris Maal fore, at de skulde icke gaae ofver hans Befalning, der hand lagde Jordens Grundvold. Da var jeg en Giernings-mestere hos hannem.»
k1904. Maal] grense
k1905. Stenger] sperringer, stengsler; av stænge
k1906. een Uge] i løpet av en uke
k1907. Sex Dagers Tid] på seks dager
k1908. klar] Intkj.-formen er kurant
k1909. beskicket] bestemt
k1910. Til Hvile-Dag at bruge] 1 Mos 2.3: «Og velsignede den Sivende Dag, og giorde hannem hellig: fordi Hand hvilede samme Dag af all sin Gierning, som GUd skabte og giorde»; jf. 2 Mos 20.11.
k1911. tage Alting vare] dra omsorg for alt
k1912. Paa det] slik at
k1913. forfare] ødelegges, gå til grunne
k1914. Ald din Huusholdnings Tanker] På samme måte som hustavlens familiefar skal styre sitt hus, slik styrer også Gud verden; jf. Ef 1.10 og Kol 1.25. Teologen Peder Wandal utlegger den universelle «økonomi» eller «husholdning» i sin bok fra 1631, Oeconomia Dei.
k1915. Gestalt] ytre fremtoning
k1916. Aand] livsånde
k1917. Eenhver Som kand blæse Aand af Næse] ethvert levende vesen; 1 Mos 7.22: «Alt det, som hafde Lif og Aand i sig paa Jorden, døde»; jf. 1 Mos 2.7.
k1918. og ikke] ei heller
k1919. Besværing] besvær, bry
k1920. Amagt] avmagt, krafløshet
k1921. fattis] mangler
k1922. ey udmattis HErrens Hænder] Sal 138.8: «HERren skal giøre Ende der paa for min skyld; Herre, din Miskundhed er ævig, forlad icke dine Hænders Gierning.»
k1923. Omhu] påpasselighet
k1924. haver Søvn behov] har behov for søvn
k1925. Øyenbryn] øyelokk
k1926. som Israel bevogte vill] «Israel» er Guds utvalgte folk; Sal 121.4: «See, den som bevarer Israel, hand sofver icke, og hand søfnis ey heller.»
k1927. Hvor mand ere Til at være] hvor man lever sitt liv. Flertallsbøyningen av verbet etter man overrasker; rimelig å oppfatte subjektet som logisk flertall – «folk flest». Innrimnød.
k1928. driver] er sysselsatt med
k1929. Altingest] alt
k1930. For hvad Aarsag] av hvilken grunn
k1931. antog] gikk inn på
k1932. kortelig] kort
k1933. opdrage] søke å utvikle
k1934. plat] likefrem
k1935. forbunden] forpliktet
k1936. Lov forvunden] fradømt sin ære (lovforvunden)
k1937. i Bered at stille] å gjøre alt klart; subst. bered synes ikke å være registrert i ordbøkene.
k1938. Lov] lovsang, lovprisning
k1939. Creaturet] det skapte, skapningen
k1940. Skal altid sigis Tak og Priis] Sal 34.2: «Jeg vil lofve HERren altid; Hans Lof skal altid være i min Mund.»
k1941. Naar at] når
k1942. Statt] by (stad); skrivemåten synes motivert av rimet.
k1943. Stæd] Hankjønn er kurant.
k1944. Stænder] plasser, steder (av stand); sideordningen «Hver Statt, Stæd og Stænder» halter.
k1945. Formue] formåen, kraft
k1946. I likhet med flere andre katekismesanger veksler denne mellom å henvende seg til Gud – eller Kristus – og til dem som katekismeundervisngen er beregnet på. Salmen og læresangen konkurrerer med andre ord om å legge de genremessige rammene for fremstillingen. Dikteren går imidlertid rett på sak: Innledningen gjentar og presiserer trosartikkelens tekst, for så å utlegge den kristologiske dogmatikken nærmere, i særdeleshet treenighetslæren (str. 1–8). Den niende strofen markerer et brudd: Her apostroferes Jesus direkte, og fremstillingen fortsetter å henvende seg til ham helt frem til og med strofe 16. Denne sangens annen avdeling inneholder sangernes forsikringer overfor frelseren om at deres tro står fast (str. 9–16). Tredje avdeling (str. 17–27) slår over i undervisning igjen: om forholdet mellom tro og fornuft. Den ender med en oppsummerende henvendelse til Gud, dvs. faderen (27). Fjerde avdeling (28–38) fornyer språkhandlingen («Vi troer da») før Kristi frelsergjerning, hans «embede», så forklares. Mot slutten av denne avdelingen vendes henvendelsen fra katekismeleserne til frelseren i en enslig strofe (36). Og så avsluttes sangen med bønn henvendt til Kristus i de to siste strofene (39–40). / I sin store forklaring avfeier nærmest Luther alle dogmatiske enkeltheter; de egner seg ikke for en «Børneprædicken». Det gjelder å få frem hovedpunktet, «den gandske Summ», nemlig frelsesbudskapet: «huorledis vi ere igienløste», hvordan vi er fridd fra synd, død og djevel. I samtidens katekismer deles forklaringen gjerne i to: om Kristi person og om hans «embede». Denne hovedinndelingen lar seg spore også hos Dass, hvor skillet mellom disse to hoveddelene går mellom str. 27 og 28.
k1947. tit.] Luther 1616: 74–76: «Oc paa JEsum Christum, hans eeniste Søn vor Herre […]. Det er: Jeg troer at Jesus CHristus er en sand Gud, fød aff Faderen fra Euighed.»
k1948. mel.] Melodiforelegget er Dorothe Engelbretsdatters, i Siælens Sang-Offer (1678), se DESS 131. Hva førsteutgaven faktisk inneholdt, vet vi ikke, for den er tapt, men senere utgaver innehold i alle fall melodiene utskrevet med noter. Utgavene fra 1685 og 1699 hadde egne melodihefter.
k1949. Lige stoor [...] Med] like stor som, jevnstor med
k1950. Efter Skriftens Blader] Matt 11.27: «Alle Ting er Mig ofvergifne af min Fader: Og ingen kiender Sønnen uden Faderen; og ingen kiender Faderen uden Sønnen, og Den som Sønnen vil det aabenbare»; se også Matt 28.18: «Mig er gifven all Magt i Himmelen, og paa Jorden.»
k1951. Værelse] vesen
k1952. trende] tre
k1953. skiev] feilaktig, uriktig
k1954. krom] usann, trossig
k1955. Bør at holde] skylder å holde, bør holde
k1956. I Foreening] sammen. Treenigheten er et kirkelig dogme som bare indirekte kan forankres i de bibelske bøkene. I Det nye testamente var antakelig referansen til de tre personene i dåpsformularet i Matt 28.19 det viktigste tekststedet. Treenighetslæren ble første gang utformet under kirkemøtet i Nikea (325 e.Kr.). Den athanasianske trosbekjennelsen presiserer dogmet: «Men dendne er dend rette Christelige Tro, Ad vi ære een eeniste Gud i tre Personer, Oc tre Personer i eeniste Guddom» (Resen 1631: upag. [H7]).
k1957. Throner] Guds trone omtales flere steder i Skriften, f.eks. Sal 11.4, Menneskesønnens omtales i Matt 19.28, men det spørs om Den hellige ånd kan sies å ha noen trone.
k1958. Sønnen GUD i Faders Favn] Jf. Hebr 1.5: «Thi hvilcken Engel sagde Hand nogen Tiid til: Du est min Søn, Jeg fødde Dig i Dag? Og atter igien: Jeg skal være Hans Fader; Og Hand skal være min Søn.»
k1959. alleneste] som ingen annen
k1960. sit Mærke] sin spesielle egenskap
k1961. forløser] befrir, frelser; jf. bl.a. Ef 1.7: «I hvilcken vi hafve Forløsning, formedelst hans Blod, som er Syndernes Forladelse, efter Hans Naades Riigdom.»
k1962. øser] tildeler (i rikt mål)
k1963. Løndoms] gåtens, mysteriets
k1964. Pund] rikdom, formue; jf. Luk 19.11–27 og Matt 25.14–30.
k1965. Dine Spor udgrunde] Rom 11.33: «O! hvilcket Riigdoms Dyb baade paa Guds Viisdom og Kiendelse: Hvor aldelis u-begribelige ere hans Domme, og Hans Veye u-randsagelige»; jf. Sal 89.52 («Fodspor»).
k1966. JEsum Christ at være Ordet] at Jesus Kristus er ordet (akk. m. inf.); Joh 1.1: «UDi Begyndelsen var Ordet; og Ordet var hos Gud; og Ordet var GUd» og Åp 19.13: «Og hand var ført udi et Klæde, som var bestenckt med Blod; og hands Nafn kaldes GUds Ord.»
k1967. Alle Mand med Eftersavn] alle aktverdige menn (menn med godt ettermæle)
k1968. den sande Christ] Gr. khristós, «den salvede», til oversettelse av hebr. messias/misjchah. Tidlig brukt som navn på Jesus; jf. Gal. 1.6 og Hebr 9.11. Jesus la vekt på at han oppfylte den Messias-forventningen som på hans tid rådet i det jødiske samfunnet; jf. Luk 24.21 og Apg 1.6.
k1969. I vort Huus kand gieste] som kan gjeste vårt hus; relativpronomenet (subjunksjonen) er underforstått.
k1970. Er min Siæl i Hungers Tvang] Sal 107.9: «At hand mætter de tørstige Siæle, og fylder de hungrige Siæle med Got.»
k1971. JEsus er min Føde] Slik Jesu innstiftelse av nattverden forutsetter, Luk 22.19: «Og Hand tog Brødet, Tackede og brød det, Og gaf dem det, og sagde: Dette er mit Legeme, som blifver gifvet for eder; dette giører til min Ihukommelse.»
k1972. JEsu Blod det røde] Jf. Luk 22.20: «Ligesaa og Kalcken, efter Naderen, og sagde: Denne er det nye Testamentes Kalck i mit Blod, som blifver udgydet for eder.»
k1973. forleske] leske, slukke
k1974. Pligt] høytidelig løfte; «Ed og Pligt» brukes som fast, om enn pleonastisk, uttrykk.
k1975. Med dit Blod har du mig kiøbt] Åp 5.9: «[...] thi Du est slagtet, og kiøbte os med dit Blod af allehaande Slegt, og Tungemaal, og Folck, og Hedninge.»
k1976. Liid] tillit, fortrøstning
k1977. Ald min Sag] all min brøde eller skyld
k1978. Glemt har jeg min høyre Haand] Sal 137.5: «Forglemmer jeg dig Jerusalem, da blifve min høyre Haand forglemt.»
k1979. Kaste lod i Fængsel] Jf. Apg 5.18: «Og de lagde Hænder paa Apostlerne, og kaste dem i det almindelige Fængsel.»
k1980. Verdens Spott] Jf. Matt 5.11: «Salige ere I, naar Menniskene bespotte og forfølge eder for Min skyld, og tale allehaande Ont paa eder, om De lyve det.»
k1981. fordrager] tåler
k1982. forsager] svikter, oppgir
k1983. forjagis] fordrives
k1984. Verdens yderst Ort] Utenfor verden finnes ikke Gud; jf. Sal 72.8: «Hand skal regiere fra et Haf, indtil det andet; og fra Vandet indtil Verdens Ende.» Uttrykket «Verdens Ende» forekommer i rimbrev til Dorothe Engelbretsdatter, SV 1.268: «Mit Navn er Petter Dass,/ Som boer mod Verdens Ende.»
k1985. Ort] sted
k1986. Hvor vi vanke skal] hvor enn vi går
k1987. Fortrolighed] tillit
k1988. Hunde] slyngler, skurker
k1989. sødt] liflig, vellydende; jf. Kingo, «Dend femte Morgen-Sang» fra Aandelige Siunge-Choer, «Op, op i søde JEsu Navn» (KSS 3.69).
k1990. Finge] fikk; irrealis i nåtid
k1991. Dig samtykke] slutte seg til deg
k1992. Men for Guld den aldrig græd] Ordspråklig, men ikke funnet belagt annetsteds. Meningen må være at hedningene er lykkelig uvitende som den rikdom de ikke får del i.
k1993. Hvad kand mand i Rænte] Dass bruker ofte metaforer fra økonomiens område. Meningen synes her å være at hedningene heller ikke om de skulle ha forstått at Kristus har betalt dem ut av syndegjelden, vet å gjøre ham gjengjeld, ettersom de i egenskap av hedninger er for bedragere å regne.
k1994. at] for at
k1995. af Himmerig] som utgår fra himmelen
k1996. hands Ord] Jf. 6.3 ovf.
k1997. all Sæd] alt avkom, hele menneskeslekten
k1998. Høyst-elskt] høyest elskede; synkopert og apokopert for verstaktens skyld
k1999. Udkaarne] utvalgte; ordet brukes ikke om Jesus i Chr IVs Bibel (bare om Paulus).
k2000. end og] allerede
k2001. fra Ævighed Himmel-fød] Den nikenske trosbekjennelsen: «Oc [jeg tror] paa een eeniste HERRE, JEsum Christum Guds eeniste Søn, som er fød af Faderen for [=før] dend gandskeverden […]» (Resen 1631: upag. [Mv]).
k2002. Faderens Klar-Heeders Glantz] Hebr 1.3: «Hvilcken, efterdi Hand er hans Herligheds Skin, og Hans Værelses rette Billede.»
k2003. fotnoten] Etter «Psalmen» står ingen note, men noten til FV 1.17.2 synes å kunne passe også her. Om førsteutgavens anmerkninger, se Innl. 1.4.
k2004. Og hands Væsens Kiende-Krantz] Et komplekst bilde. En mellommann – uvisst hvem – har følt behov for en forklaring. Men den anmerkningen som annonseres, står ikke etter sangen, den står derimot som en kommentar til FV 1.17.2: Guds barn kan oppfattes som hans krans, de som prydes og elskes av Gud. Med referanse til Jes 62.3: «Og du skal blive en deylig Krone i HERrens Haand, og en Kongelig Hat i din Guds Haand.»
k2005. Hvo som det benægter] 1 Joh 2.24: «Hvosom negter Sønnen, hand hafuer og icke Faderen: Hvosom bekiender Sønnen, hand hafver og Faderen.»
k2006. Spottere staar der paa stift] spottere holder trossig på
k2007. Det kand sig ey lave] at det ikke kan gå an; at-setning med utelatt konjunksjon:
k2008. skeev og krom] Jf. 2.6 ovf.
k2009. sømmer] anstår seg
k2010. Gak] gå; imp. av gange
k2011. Du den levend' GUds Søn er] Matt 16.16–17: «Da svarede Simon Petrus, og sagde: Du est Christus, den lefvende GUds Søn. Jesus svarede, og sagde til hannem: Salig est du Simon, Jonas Søn! thi Kiød og Blod hafver icke aabenbaret dig det; men min Fader i Himmelen.»
k2012. Svarer hand] Setningsfølgen ville normalt ha vært omvendt: «Svarer han» hadde da innledet v. 4; deretter ville så Jesu svar ha fulgt.
k2013. Himmel-Gaver] nåden; jf. Hebr 6.4–6: «Thi det er umueligt, at de, som ere en gang oplyste, og hafve smaget de himmelske Gafver, og ere blefne deelagtige i den Hellig Aand; Og hafve smaget Guds gode Ord, og den tilkommende Verdens Kraft: Om de affalde (og kaarsfeste dem self Guds Søn igien, og holde hannem for Spot), at de skulde kunde fornyes igien til Bedring.»
k2014. Og] Binder sammen «Tro» og «Bekiendels'».
k2015. Saft] plantesaft, sevje; bildet er av en livskraftig plante med rot.
k2016. i Hiertet skriver] Jf. TA 1.10.5
k2017. Petri] Petere, klipper; flt. av lat. Petrus)
k2018. Klipper] Matt 16.18: «Men Jeg siger dig ogsaa, Du est Petrus, og paa denne Klippe vil jeg bygge min Meenighed; og Helfvedes Porte skulle icke faae Magt ofver hende.» Jesu ordspill (på gr. petra) turde være vel kjent.
k2019. sin] hans; apokope
k2020. Som sin værdig Giæster] Dette er uklart uttrykt. Om det i v. 3 hadde stått «os vil ha» istf. «i os vil boe», ville syntaksen ha vært uproblematisk. Tanken er uansett at Jesus ved sitt ord vil være til stede i hver enkelt (Kol 3.16), som så får ta del i det himmelske måltid; jf. Luk 14.15: «Salig er den som æder Brød i Guds Rige.»
k2021. Hovet-Hiørne-Steen] Sal 118.22: «Den Steen, som Bygnings-mændene bortkaste, er blefven til en Hiørne-steen»; jf. Matt 21.42 og 1 Pet 2.3–5: «Dersom I ellers smagede, at HERREN er venlig; Til Hvilcken I ere komne, som til den lefvende Steen, der er bortkast af Menniskene; men hand er udvald og kostelig hos GUD: Og bygge I ogsaa eder, som de lefvende Steene, til et Aandeligt Huus, og til et helligt Præstedom, til at ofre Aandelige Offer, som ere Gud behagelige, formedelst JESUM Christum.» Forestillingen om kirken som et byggverk «af levende Steene» utnyttes senere med stor effekt av Grundtvig i «Kirken den er et gammelt Huus» (1837).
k2022. Stempel] Jf. Gal 6.17: «[…] thi jeg bær vor HERRES JEsu Mercke-tegen i mit Legeme.»
k2023. Riimligt] rimeligvis, trolig; synkope
k2024. til overflød] ytterligere, ovenikjøpet
k2025. Søn at GUd kand have fød] at Gud kan ha født en sønn; invertert, emfatisk ordstilling.
k2026. Thi] derfor
k2027. strax] nys, rett før
k2028. sig] den selv
k2029. Ild i Luen] ild i flammende lys; «Ild» tilsvarende «Soolen» og «Luen» solens «Skin», begge deler som bilder på forholdet mellom faderen (solen, ilden) og sønnen (skinnet, flammene); jf. den nikenske trosbekjennelsen: «Lius af Lius» (Resen 1631: upag. [Mv]).
k2030. liig Sindet] Et tredje bilde eller sammenligning: forholdet mellom sinn og tanke
k2031. Foster] Jf. TilBogen 2.
k2032. Kand Fornuft [...] føde Kiærlighed] Enda en analogi til forholdet mellom Faderen og Sønnen.
k2033. stedse veed] alltid kan
k2034. It] ett, det samme; jf. Joh 10.30: «Jeg og Faderen ere Eet.»
k2035. tilhaabe] sammen
k2036. støde] knuse og blande, som i en morter
k2037. Hvi] hvorfor
k2038. Ævig Visdom] Visdommen står frem som talende personifikasjon i Ordsp 8: «HErren hafde Mig i sine Veyes Begyndelse; Og jeg var der førend hand giorde noget» (8.22). Senere assosieres denne Visdommen med treenighetens annen person, bl.a. på grunnlag av 1 Kor 1.30: «Af hvilcken I ere og komne i CHristo JEsu, Hvilcken der er giort os af GUD til Viisdom, og til Retfærdighed, og til Hellighed, og til Gienløselse.»
k2039. I eet Væsen] Den nikenske trosbekjennelsen: «I eet Væsen med Faderen» (Resen 1631: upag. [Mv]).
k2040. runden] fremkommet
k2041. I een Liighed] i full overensstemmelse
k2042. funden] erkjent
k2043. af intet] Lat. ex nihilo. Her berøres et av skapelsesberetningen paradoksale stridspunkter. Aristoteles hadde lært at materien er evig, og følgelig kunne ikke noe skapes «av intet».
k2044. skaft] skapt; kurant form
k2045. Viide] vidde, omfang; «Verden og dens Viide» kan oppfattes som en retorisk hendiadyoin: den vide verden
k2046. den ævig Kraft] Rom 1.20: «Dermed at GUds usynlige Væsen, det er, Hans ævige Kraft og Guddom, blifver seet, naar mand agter det paa Gierningerne, som er, paa Verdens Skabelse.»
k2047. sin Værelse] sitt vesen
k2048. Lignelse] skikkelse
k2049. sit Billed] Hebr 1.3: «Hvilcken, efterdi Hand er hans Herligheds Skin, og Hans Værelses rette Billede, og bær alle Ting med sit kraftige Ord; der Hand hafde giort vore synders Renselse, formedelst sig Self, da satte Hand sig hos Majestætens høyre Haand i det Høye.»
k2050. een Sinds] Hankjønn er kurant.
k2051. Fortræd] tross, ondskap
k2052. Thomas Tvilling] apostelen Tomas, tvileren, som ikke kunne tro at Jesus hadde stått opp fra de døde, Joh 20.19–29: «Men Thomas, Een af de Tolf, som kaldes Tvilling, var ikke hos dem, der JEsus kom» (20.24).
k2053. Villing] Eriksen forklarer ordet uten nærmere belegg med «en der farer Vild» (SS 2.253), Aasen (NO) oppgir betydningen «en Galning»; jf. Jakobsen 1952: 146.
k2054. Sindets Slutninger] logisk tenkning
k2055. Riimlighed] det som det er rimelig (å tenke seg)
k2056. indføre] føre til
k2057. Ere] sc. de (slutningene)
k2058. Lignelser] bilder, figurlige tankeuttrykk
k2059. Opliusning] forklaring, belæring
k2060. giøre] besørge, bevirke
k2061. Beviisligheden] beviset
k2062. hør Til] er en del av, faller inn under
k2063. At] slik at
k2064. vrikker] rokkes
k2065. opdaget] åpenbart
k2066. U-myndig] for barn, mindreårige
k2067. selv-kloge] egenrådige, respektløse
k2068. Som af GUds Ord giør en Snak] snakker nedsettende om Guds ord
k2069. forborget] skjult, gjemt
k2070. Lius av Lius] «Gud af Gud, Lius af Lius» (Resen 1631: upag. [Mv]). Jf. 22.3–5 ovf.
k2071. Klarhed] himmelsk lys
k2072. omfanget] omga, omsluttet; jf. Joh 8.12: «Jeg er Verdens Lys.»
k2073. Fød, men evig fød] Den nikenske trosbekjennelsen: «Oc [jeg tror] paa een eeniste HERRE, JEsum Christum Guds eeniste Søn, som er fød af Faderen for [=før] dend gandskeverden […]»: den athanasianske: «Gud er hand, Fød af Faderens Natur, før Verden blef til (Resen 1631: upag. [Mv] og [H8v]). Jf. 17.3–4 ovf.
k2074. kalder] påkaller
k2075. It] ett
k2076. Være] verge, makt
k2077. Livits Første] livets fyrste
k2078. Ærens Konning] Sal 24.8: «Hvo er den Ærens Konge?»
k2079. u-kiendt] uten å bli sett; jf. 1 Tim 6.16: «[Gud] Som hafver alleene Udødelighed; Hvilcken der boer i et Lys, som ingen kand komme til; hvilcken intet Menniske hafver seet, og icke kand see; Hannem være Ære, og et evigt Rige! Amen.»
k2080. Eene] som den eneste, alene
k2081. Klode] Jf. TA 1.26.3; klode kan imidlertid også brukes om himmelhvelvingen (tenkt som en kule som omslutter jorden).
k2082. Hierte-from] from i sinn, eiegod
k2083. Liig er bleven Mennisken] Dogmatisk kan Dass her synes å være på tynn is: Jesus var ikke likt eller som et menneske. Han var et menneske. Problemet kan løses ved at vi oppfatter «Liig» som en apokopert for av lige: «av samme art el. vesen som». Den athansianske trosbekjennelsen uttrykker det klart: «En fuldkommen Gud, et fuldkommet Menniske» (Resen 1631: upag. [H8]). Lidelseshistorien forutsetter Jesu menneskenatur. Selv kaller han seg i sin jordiske eksistens for «menneskesønnen»; se bl.a. Matt 11.19. Jf. TA 6.15.2.
k2084. skreven] kalt (i skrift); se f.eks. Rom 1.4.
k2085. vor Rætferdighed] Herren, dvs. Jesus Kristus, vår Herre, har ved sin død, soningsofferet, gjort menneskene «rettferdige» for loven; jf. 1 Kor 1.30: «Af hvilcken I ere og komne i CHristo JEsu, Hvilcken der er giort os af GUD til Viisdom, og til Retfærdighed, og til Hellighed, og til Gienløselse.»
k2086. Ondskabs Herredømmer] Objekt til «har brudt», i den følgende relativsetningen
k2087. rømmer] Det virker ikke rimelig å forstå «rømmer» i betydningen «fjerner oss fra». Ordet er belagt i betydningen «rommer»; vi må i så fall tenke oss at «vi», dvs. de troende, rommer Kristus, ikke bare det omvendte, at «vi» er «i Kristus». Jf. Rom 8.10: «Men dersom Christus er i eder, da er jo Legemet dødt for Syndens skyld; og Aanden er Lifvet, for Retfærdigheds skyld.»
k2088. Som har ført] sc. «oss»
k2089. fra Mørk til Lius] Joh 8.12: «Jeg er Verdens Lys; Hvo som efterfølger Mig, hand skal icke vandre i Mørcket; men hand skal hafve Lifsens Lys.»
k2090. Testamenters] Dette oppfattes kanskje best som GT og NT. Man kunne kanskje ha ventet entall. Som mellommann oppretter Jesus den nye pakt (det nye testament); jf. Hebr. 9.16.
k2091. Borger-Ræt at nyde] for at vi skal nyte borgerrett (som innbygger i Guds rike); Ef 2.12: «At I paa den samme Tiid vare uden Christo, fremmede, og uden Israels Borgerskab, og fremmede fra Forjættelsens Testamente; derfore hafde I intet Haab, og vare uden Gud i Verden.»
k2092. At] slik at
k2093. Hand hâr kiøbt os med sit Blod] Åp 5.9: «[...] thi du est slagted, og kiøbte os med dit Blood, af allehaande Slegt, og Tungemaal, og Folck, og Hedninge»; jf. 9.6 ovf.
k2094. Eeget] hans eget
k2095. Jesse-Rod] En Kristus-profeti hos Jes 11.1–2: «Og der skal opgaa et Riis af Jesse Slect, og en Qvist skal voxe af hans Roed. Paa hvilcken HERrens Aand skal hvile, Viisdommens og Forstandens Aand, Raads og Sterckheds Aand, Kundskabs og HERRENS Fryctis Aand.»
k2096. at] til å
k2097. Davids Stad] Sions borg, Jerusalem
k2098. Zion] Herrens tempel i Jerusalem, i Hebreerbrevet (12.22) tolket allegorisk, som «det himmelske Jerusalem»: «Men I ere komne til Zions Bierg, og til den lefvende Guds Stad, til det himmelske Jerusalem, og til mange tusende Engles Mangfoldighed.»
k2099. stedse staa] Jf. Mi 4.7: «[...] og HERREN skal være Konge ofver dem på Zions Bierg, fra nu indtil ævig Tiid.»
k2100. HErrens frugtbar Bolig] Sal 132.13–14: «Thi HErren hafver udvaldt Zion, og hafver Lyst til at boe der. Denne er min Rolighed ævindeligen; Her vil Jeg boe, thi jeg hafver Lyst til hende.»
k2101. bered] skapt
k2102. I vor Hiertis Sæde] Jf. 2 Kor 1.21–22: «Og Gud er Den, som stadfester os med eder i Christo, og salvede; Og beseglede os, og gaf Aanden til Pandt i vore Hierter.»
k2103. næt] propert, tiltalende
k2104. Troen er hands Bælte] Jes 11.5 (om den ventede Messias, av Isais (Jesse) slekt): «Retfærdighed skal være hans Lenders Belte, og Troen hans Nyris Belte.»
k2105. giør] frembringer, skaper
k2106. Hand sit Legems Hovet er] Kol 1.18: «Og Hand er Legemets Hofvet, som er, Meenighedens, hvilcken som er Begyndelsen, Den Førstefødde af de Døde, paadet at Hand skal hafve Førstedømme i alle Ting.»
k2107. Saft] Jf. Matt 24.32: «Lærer en Lignelse paa Figen-Træet: Naar der kommer Vædske i Greenene der paa, og det faar Blade, da vide I, at Sommeren er hart hos.»
k2108. sin Brud] sin kirke (eller menighet); betydningen beror på den konvensjonelt allegoriske fortolkningen av Salomos høysang, der brudgommen forstås som Jesus og bruden som hans kristne menighet.
k2109. Himmel-Dyder] Førsteleddet (himmel-) brukes forsterkende: Det dreier seg om store dyder. Gjennom troen på Jesus får de kristne styrke til å leve et gudfryktig liv.
k2110. Iid] virksomhet, gjerning
k2111. fælde] velte, få til å falle; uttrykket forutsetter at kirken både er å forstå som forsamlingen av de troende og en bygning murt av stein.
k2112. Med sin Fliig bedækker hand] Med dette uttrykket vises det til Jesu omsorg og beskyttelse. Han brer over dem som fryser. Samtidig kan det oppfattes som en allusjon til 1 Sam 24, der David i en hules stummende mørke skjærer en «flik» av Sauls kappe for etterpå å kunne bevise at han like gjerne kunne ha tatt livet av ham. Slik viser Jesus også de troende den «flik» som demonstrerer hans store nåde.
k2113. Bruden] Se komm. til 34.7 ovf.
k2114. Trengslers] nødens, undertrykkelsens
k2115. Møye] besvær, motgang
k2116. Til hun [...] Skuer ham] Dvs. ved dommedag; jf. Åp 1.7: «See! Hand kommer med Skyerne, og alle Øyen skulle see Hannem.»
k2117. Christe] Lat. vokativ (tiltaleform) av Christus
k2118. med Ræt] med rette, med rimelighet
k2119. sæt] satt
k2120. Satans Snare] Jf. Sal 18.6: «Dødens Snarer».
k2121. Ald vor] alle våre; apokope
k2122. I retfærdig Hellighed] Luk 1.74–75: «At naar vi vare forløsde af vore Fienders Haand, skulde vi tiene Hannem uden Rædsel alle vore Lifs Tiid; I Hellighed oc Retfærdighed, som Hannem er behagelig.»
k2123. hands Aag paatage] Matt 11.29: «Tager mit Aag paa eder, og lærer af Mig; thi Jeg er Sagtmodig og Ydmyg af Hiertet; saa skulle I finde Hvile for eders Siæle.»
k2124. I dyrt er kiøbt af ham] 1 Kor 6.20: «Thi I ere dyre-kiøbte» og 1 Pet 1.18–19: «Og vider, at I ere icke forløsde med forgængeligt Sølf eller Guld fra eders forfengelige Omgengelse efter Fædernes Skick: Men med Christi dyrebare Blod, som med et uskyldigt og u-besmittet Lams»; jf. 32.1 ovf. og Luthers lille forklaring: «[Jesus] haffuer frjet mig fra Synd, fra Død, oc fra Satans Rige, huercken met Guld eller Sølff, men met sit hellige oc dyrebare Blod, oc met sin uwbillige oc Wskyldige Død» (Luther 1616: 76).
k2125. Priiser] lovpris; imp. flt.
k2126. still] ubevegelig eller lavmælt
k2127. den HErre] bestemt from; høytidelig
k2128. Elsker, holder] elsk, overhold; imp. flt.
k2129. Huus og Bord] I prosadedikasjonen til sin familie sammenligner Dass tilegnelsen av Ordet gjennom katekismesang med inntakelsen av et måltid: «Maden indbæres paa Fadet, Fadet indbæres paa Bordet, Bordet indbæres i Huuset» (Ded.fam.). Dette gjelder ikke bare den «naturlige» maten, men også den «aandelige». Hva er så den åndelige mat? Ordet, men også nattverden. Gjennom nattverden gjør den troende Jesus til en del av seg selv.
k2130. At] slik at
k2131. smage] spise; å «smage» Jesus vil si å innta nattverden; jf. 8.2 ovf.
k2132. JEsu] vok. (tiltaleform av navnet)
k2133. bered] gjorde oss rede
k2134. At] til at
k2135. ey søvnig blunde] 1 Tess 5.6–8: «Thi lader os nu icke sofve, som de Andre; men lader os vaage, og være ædrue. Thi de, som sofve, de sofve om Natten; og de som ere druckne, de ere druckne om Natten. Men vi, som høre Dagen til, skulle være ædrue, iførde med Troens og Kiærligheds Pandser, og med Haabets Hielm til Salighed.»
k2136. aarvaagen] årvåkne; formen er kurant.
k2137. vi maa faa Seyer] 1 Kor 15.57: «Men GUD være Tack, som gaf os Seyer, formedelst vor HERRE JEsum Christum.»
k2138. Ærens Krone] 1 Pet 5.4: «Da skulle I (naar den ypperste Hyrde aabenbares) annamme Ærens Krone, som icke skal visne»; jf. 1 Tess 2.19.
k2139. Glædskabs] gledes; en «Glædskabs Tone» kan være en gledens lovsang.
k2140. Christe] vok.; tiltaleform av navnet
k2141. Møye] motgang
k2142. Verdens Damp] Uttrykket kan vekke forestillingen om damp som livgivende, slik det fremgår av 1 Mos 2.6: «Men der gick en Taage op af Jorden, og vandede all Jorde-rige», eller om damp som forgjengelighet, slik det fremgår av Jak 4.14: «I som icke vide, hvad i Morgen skee skal; thi hvad er eders Lefnet? Det er en Damp, som varer en liden Tiid, men derefter forsvinder det.»
k2143. Værelser] liv, levevis; Sal 16.11: «Du kundgiør mig Veyen til Lifvet; hos dig er ofverflødig Glæde, og en lystig Værelse hos din høyre Haand ævindeligen.»
k2144. Halleluja] lovet være Herren, pris Herren (hebr.); ordet brukes særlig hyppig i Salmens bok.
k2145. I denne sangen om unnfangelsen og inkarnasjonen apostroferes Jesus i første og siste strofe (17). I de mellomliggende utredes underet og dets konsekvenser i katekismeopplæringens didaktiske saksfremstilling rettet til leserne eller sangerne, skjønt henvendelsen til Jesus henger igjen i bruken av 2. person i strofe 2 og 6. Sangen faller i tre deler: Første del (1–6) insisterer på det uforståelige i det som Gud en gang lot hende, i annen del (7–11) peker dikteren på noen gammeltestamentlige skriftsteder til belysning av mysteriet, og så kommer tredje del (12–17) som en form for oppsummering: Jesu fødsel, det at Gud ble menneske, forandrer alt. Dermed kan dikteren i den nest siste strofen (16) også koste på seg å tiltale Djevelen i triumf. / Welhaven eksemplifiserer sin begeistring for Dass ved å sitere tre strofer (6–8) fra denne sangen i den første litteraturhistoriske presentasjonen av dikteren i 1856 (Welhaven 1992: 4.377). Samme år utgav Landstad en bearbeidet versjon av str. 13–17 i sine Jule-Salmer. Den ble 14 år senere (som én av syv Dass-salmer) innlemmet i hans store kirkesalmebok («Her er det Ny, som paa Jorderig skedte»). Ivar Roger Hansen kan fortelle at den ble populær, omtalt som «julsången hainns Petter Dass» (1997: 200–01). I Landstads reviderte utelates den, men den kommer tilbake i Norsk salmebok (1985) i ny bearbeidelse ved Andreas Aarflot («Hør nå godt nytt som på jorderik hendte»). / Laila Akslen analyserer sangen på grunnlag av den rådende lutherske dogmatikken (2008:116–30), Erik A. Nielsen bruker den som utgangspunkt for å utrede Petter Dass' «typologier» (2009: 319–21).
k2146. tit.] Luther 1616: 74: «vndfangen aff den hellig Aand, Fød aff Jomfru Maria»; forklaringen: «Jeg troer ocsaa, at hand er et sandt Menniske, fød aff Jomfru Maria [...]»
k2147. mel.] Fra Kingos Aandelig Siunge-Koors Anden Part (1681), «Dend XIV. Sang. Hver har sin Skæbne», gjengitt i KSS 3.233–36. Melodien, som hos Kingo finnes som noter bak i boken, er angivelig dikterens egen; jf. Mallling 4.397–401. Selv om dette senere skulle bli en av Kingos aller mest berømte salmer, ble den ikke opptatt i Kirkesalmeboken (1699). Hos dansken settes strofene opp som syv-versinger. Hos Dass, derimot, er strofen redusert til seks vers. Kingos femte og sjette er hos Dass slått sammen til ett (det femte), med innrim. Strofene er for øvrig identiske både med hensyn til takt og rim.
k2148. SØdeste] kjæreste; et adjektiv hyppig brukt om Jesus i svermeriske, mystikkorienterte kretser, senere hos pietistene (f.eks. Brorson); se Akslen 2008: 117. Sød brukt om personer i betydningen «kjær» ser ikke uten videre ut til å være kurant på 1600-tallet. Man kan imidlertid lett tenke seg at ordet vekker en forestilling om smakssansen og nattverden, som i den anonyme tyske salmen fra begynnelsen av 1700-tallet «Jesus, din søde forening at smage» (Malling 3.15–21), jf. TA 2.8.2 og 2.38.8.
k2149. dyppe min Pen] sc. i blekk, dvs. skrive
k2150. den Materj] det stoff; ordformen uten -e er kurant.
k2151. forsvar] vanskelig
k2152. lange] nå, rekke; spørsmålet ligger utenfor begripelsens rekkevidde.
k2153. Barn] Formen børen er belagt, men denne synes ikke å være vanlig. Utgavene skriver i stor utstrekning barn, til tross for at takten fordrer to stavelser her. D, som ligger dikteren nærmest, har Børen.
k2154. ald] noen som helst
k2155. vorder] blir
k2156. svanger] Kurant som flertallsform
k2157. Beblandelse] samleie; evfemisme
k2158. din Moder] Dvs. jomfru Maria
k2159. i Livet] i sitt morsliv (livmoren)
k2160. af Mand ey det ringeste veed] har ikke hatt hatt seksuell omgang med noen mann; Luk 1.34: «Da sagde Maria til Engelen: Hvorledis skal det gaa til; efterdi Jeg veed af ingen Mand.» Maria er «ren», virgo immaculata (uplettet jomfru).
k2161. Aanden, som før over Vandene svæved] 1 Mos 1.2: «Og Guds Aand svefvede ofver Vandet.» Flertallsformen av vand beror på det hebraiske språk, hvor ordet (máyim) bare forekommer i flertall.
k2162. Aanden som ud ifra Faderen gik] Den nikenske trosbekjennelsen: «Og [jeg tror] paa dend Herre dend Hellig-Aand, som lefvendegiørr, der udgaar fra Faderen oc Sønnen [...]» (Resen 1631: upag. [Mv]).
k2163. Aanden, som har ifra Ævighed levet] Den athanasianske trosbekjennelsen: «Faderen er evig, Sønnen er evig, dend Hellig-Aand er evig, oc ere dog icke tre Evige, men det er een Evig» (Resen 1631: upag. [H7v]).
k2164. undfik] ble fruktsommelig (gravid): pret. av undfange; at-setning uten konjunksjon
k2165. GUds Hellig Aand Bant selv det Baand] Metaforen er ikke bibelsk. Ved bebudelsen forkynner engelen Gabriel for Maria at «Den Hellig Aand skal komme ofver dig» (Luk 1.35).
k2166. Menniskens] Hankjønn er kurant.
k2167. Maria] Syntaktisk står navnet som indirekte objekt og burde hatt dativ: Mariae. Manuskriptene har ikke desto mindre akkusativ. Det er til å undres over at Dass og/eller Wirtmand har gjort en slik feil.
k2168. den Naade] nåden; høytidelig språk
k2169. begydis] overøses
k2170. Skriften det een Overskyggelse kalder] Luk 1.35: «Engelen svarede, og sagde til Hende: Den Hellig Aand skal komme ofver dig; og den Høyestes Kraft skal ofverskygge dig: Derfore ogsaa det Hellige, som skal fødis af dig, skal kaldes GUDS Søn», se også 9.34ff.
k2171. Maaden ret] for ikke å overskride grensen for det som passer seg
k2172. Hvordan at] hvordan
k2173. det Har sig beskaffet] det har blitt besørget
k2174. Det tier jeg] det unnlater jeg å sin noe om; den transitive bruken av verbet er kurant.
k2175. slet] simpelthen
k2176. Fostret] Her ville vi ventet ubestemt form: et foster (i sin alminnelighet).
k2177. bered?] skapt; spørsmålstegnet er uventet (om enn forståelig) etter en avhengig spørresetning. I avskriften D, som ligger dikteren nærmest, mangler det.
k2178. Christus er bleven mig liig] Dvs. et menneske. Med sin spørsmål-og-svar-metode forklarerer Knut Sevaldsen Bang (1681: 33) dette slik: «Hvorfore er hand [Christus] en Gud? Fordi hand er fød af Gud Fader, som er en Gud. Hvad troer du, at JEsus er meere? Jeg troer ocsaa, at hand er it sandt Menniske. Hvorfore er hand it Menniske? Fordi hand er fød af Jomfru Maria, som var it Menniske.»
k2179. du] Dvs. Jesus; 2. pers. pron. reaktiverer den direkte henvendelsen i str. 1.
k2180. slet] simpelthen
k2181. vorden] blitt; verbet vorde ordet synes å være gått helt ut av bruk i løpet av 1700-tallet, unntatt i bibelspråket og i presens partisipp.
k2182. Underlig] på uforklarlig vis; adv. uten -t er kurant.
k2183. din Afkom] Hankjønn er kurant.
k2184. Møe] jomfru, ung ugift kvinne
k2185. klar] lysende av renhet (til «Møe»)
k2186. Hundrede tusinde Sødskind'] Dvs. alle jordens mennesker
k2187. Stenen for Kongens af Babylons Øye] Her alluderes det til kong Nebukadnesars drøm, tolket av profeten Daniel som et varsel om de kommende verdensriker. Denne drømmen ble i sin tur lagt til grunn for den kristne verdens- eller «universalhistorien» helt frem til Dass' egen tid: Dan 2.34 (drømmen) og 2.45 (tolkningen): «Som du og saae en Steen afrifvis af Bierget foruden Hænder, som sønderknusede Jernet, Kaaberet, Leret, Sølfvet og Guldet. Saa hafver den store Gud gifvet Kongen tilkiende, hvorledis det skal gaae til herefter; Og denne er visseligen Drømmen, og Udtydelsen er vis.»
k2188. gesvindig] hurtig; adv. uten -t er kurant.
k2189. Hvo] hvem
k2190. Meen] lyte, synd; selv om han er menneske, har Jesus ikke del i arvesynden, takket være dogmet om Marias jomfrudom. Samme uttrykk brukes av Hans Thomissøn i hans versjon av en gammel mariavise (melodiforelegg for neste sang): «Maria hun er en Jomfru reen,/ hun fødde en Søn foruden meen» (Thomissøn 1569: 41).
k2191. Havde til Stenen dens Nedkomst behov] hadde behov for stenens nedkomst, dvs. at stenen falt.
k2192. kræver] innkaller, stevner
k2193. Prov] vitnesbyrd
k2194. Ordet er Kiød] Joh 1.14: «Og Ordet blef Kiød, og boede iblant os; og vi saae Hans Herlighed, en Herlighed, som en eenbaarne Søns af Faderen, fuld af Naade og Sandhed.»
k2195. Manddom] menneskenatur
k2196. tilhaabe] til hope, sammen
k2197. hissed] hist, der henne (dvs. i himmelen)
k2198. selver] selv
k2199. sin Ønske] Hankjønn er uvanlig, men belagt; mange tekster retter til «sit». «Ønske» kan også forstås som en gammel flertallsform (sine ønsker).
k2200. Strømmer] havstrømmer
k2201. Bierger] Normalt hadde vi ventet bierge eller bierg i flt.
k2202. Træer og Lunde] Takten forutsetter at «Træer» utgjør to stavelser; Sal 96.11–12: «Himmelen glæde sig, og Jorden fryde sig; Hafvet bruse, og alt det, som der i er. Marcken være glad, og alt hvad der er paa; og lader alle Træer i Skofven prise.»
k2203. de klappe med Haand] Sal 98.8: «Vandstrømmene slaa sammen af Glæde, og Biergene være glade» og Jes 55.12: «Biergene og Høye skulle glædis for eder med Priis, og alle Træ paa Marcken klappe med Hænderne.»
k2204. det David hand siger] det som David sier; Matt 22.41–45: «Der Pharisæerne vare nu tilsammen, spurde JEsus dem ad; Og sagde: Hvad tyckes eder om Christo? Hvis Søn er Hand? De sagde, Davids. Hand sagde til dem, Hvorledis kalder da David Hannem i Aanden en HErre? Der som hand siger: HERREN sagde til min Herre: Set dig hos min høyre Haand, indtil Jeg legger dine Fiender til en Skammel under dine Fødder. Efterdi David nu kalder Hannem en Herre: hvorledis er Hand da hans Søn?»
k2205. Sæd] avkom
k2206. indkiger] ser på
k2207. Gandske Naturen] hele skaperverket. Denne tanken, at skaperverket priser sin skaper, står sentralt hos Dass, f.eks. i «Herre Gud, ditt dyre navn og ære» (FV 2).
k2208. Dievelen, Døden og Verden til Trods] Jf. Luthers lille forklaring (Luther 1616: 76): «Jeg troer ocsaa, at hand er et sandt Menniske, fød aff Jomfru Maria, at hand er min HErre, der haffuer igienløst mig som vaar Fortabt oc Fordømt til den euige Død, som haffuer frjet mig fra Synd, fra Død oc fra Satans Rige.»
k2209. Rindende Kilde til Samson at leske] Her alluderes til en episode i Dommernes bok. Samson herjer blant filistrene; han dreper tusen mann med kinnbenet av et esel som slagvåpen. Etterpå holder han på å tørste i hjel. Da lar Herren en kilde velle frem av kjevebenet (slik det fremstilles i de eldre oversettelsene). Dom 15.19: «Da flacte GUD en Kindtand i Kæften, at der gick Vand ud; og der hand drack, kom hans Aand igien, og hand blef vederqveget.»
k2210. Frugt-bringende Vædske] Jf. 4.2 ovf.: «Frugtbarheds Saft».
k2211. beqvem] velegnet (til svangerskap); vanlig om jordsmonn, en jorbruksmetafor.
k2212. Det] det omtalte: unnfangelsen
k2213. udi Ring] Ikke umiddelbart klart. Uttrykket køre i ring brukes om gjentatt, forfeilet bevegelse: Man når ikke målet. Meningen her synes å være at denne spesielle typen unnfangelse ikke kan lykkes noe sted i verden, hvor mange ganger man enn prøver.
k2214. hentis] hendte
k2215. ald Verden omkring] noe sted i verden
k2216. Det] Dvs. unnfangelsen, det at Gud blir menneske.
k2217. den Port i GUds Helligdoms Sæde] Esek 44.2: «Og HERren sagde til mig: Denne Port skal blifve tillugt, og icke opladis; og der skal ingen gaa igiennem den, uden alleene HERren Israels Gud skal gaae der igiennem, og den skal blifve tillugt.» Profetordets port blir her forstått som et stengsel mellom Gud og menneske. Men Jesus åpner porten igjen.
k2218. Tugt] tillatelse; jf. uttr. med tugt at sige, «det må være tillatt å si». Tukt forbindes dessuten gjerne med visdom, som i Ordsp 1.7: «HERRENS Fryct er Begyndelsen til at lære; De Skiødisløse foracte Viisdom, og Tuct.» Og Kristus er å forstå som Guds visdom.
k2219. Det] Jf. 12.1. Pronomenet refererer til unnfangelsen, det at Gud ble menneske.
k2220. Hvorom i Bibelen talis saa frit] Dvs. ubegrenset, så mange steder, f.eks. Joh 3.16: «Thi saa elskte GUD Verden, at Hand gaf sin eenbaarne Søn, paa det at alle de som tro paa Hannem, icke skulle fortabes; men hafve det evige Lif.»
k2221. Hvorefter Fædrene sukket saa tit] Her refereres det til Messias-forventningen i Det gamle testamente; jf. 1 Pet 1.10: «Efter hvilcken Salighed Propheterne søgte, og randsagede, som propheterede om den tilkommende Naade i eder.»
k2222. seed] sett
k2223. skeed] inntruffet
k2224. Konger og Førster] konger og fyrster i eldre tid, da Messias-forventningen var sterk.
k2225. Formue] kraft
k2226. frydelig] frydefull
k2227. Besee] inspisere
k2228. Skik] tilstand, orden (etter frikjøpelsen fra Lovens forbannelse)
k2229. forhastig] for hastig, for fort
k2230. forgik] forsvant
k2231. vi bør oss at fryde] vi skylder å glede oss
k2232. hiertelig] hjertens
k2233. Ro] bekymringsløshet
k2234. fotnote] En av i alt tre teologiske anmerkninger i førsteutgaven. Opphavet er uvisst; se Innl. 1.4.
k2235. bryde] åpne. Fotnotene (det finnes i alt syv av dem) har usikkert opphav; de finnes ikke i manuskriptene. Sannsynligvis beror de på den som klargjorde manus for trykken, og i den egenskap peker Dass' svoger og kapellan, Steen Wirtmand, seg ut (se Innl. 1.4). Referansen til Apostlenes gjerninger (Acta apostulorum) befester oppfatningen om frelsen før og etter Kristus i bibelteksten (Apg 15.10–11): «Hvi friste I da nu GUd, at legge Aaget paa Disciplenes Halse, hvilcket hvercken vore Fædre, ey heller vi kunde bære? Men Vi troe at blifve salige ved vor HERRES JEsu Christi Naade, udi lige Maade som ogsaa De.»
k2236. Trods] la oss nå se; elliptisk uttrykk
k2237. klage] anklage; ordet djevel kommer fra gr. diábolos, som betyr anklager; jf. Åp 12.10.
k2238. forføre] føre vill, på avveie; jf. 2 Joh 1.7: «Thi der ere mange Forførere komne i Verden, som icke bekiende JEsum Christum, at Hand er kommen i Kiødet: Denne er den Forførere og Antichrist.»
k2239. vor Broder] Jf. 6.6 ovf.; Heb 2.17: «Derfore skulde hand [Jesus] være sine Brødre [menneskene] lig i alle Ting.»
k2240. Moder] en mor
k2241. Uden ald Lak] uten noe lyte, dvs. synd; jf. «foruden ald Meen» i 7.6 ovf. Men her er det «vi» som kvitter oss med arvesynden i og med nattverdskalken.
k2242. Velkom] velkomst, velkomstdrikk
k2243. Viin-Kalken] nattverdsbegeret
k2244. uddrak] drakk ut, tømte. Preteritumsformen kan forstås som en referanse til den troendes første nattverd. Etter denne «broderskaal» er han (eller hun) ett med frelseren.
k2245. Den delen av trosartikkelen som behandles i den fjerde sangen, omfatter fire momenter: (1) lidelsen, (2) korsfestelsen, (3) døden og (4) begravelsen. Sangen følger denne disposisjonen, men likevel slik at den i tillegg til selve lidelseshistorien retter søkelyset mot særlig ett teologisk spørsmål under hvert punkt og dets etiske konsekvenser (retorisk usus). Første del (str. 1–8), om lidelsen, retter søkelyset mot justismordet, det at Jesus, den uskyldsrene, måtte lide mens røveren gikk fri. Spørsmålet aktualiseres med en moralsk pekefinger rettet mot dommerstanden i dikterens egen samtid (str. 8). Annen del (str. 9–14) dreier seg om korsfestelsen, jødenes svik, som leder til en forsikring om at «vi nå» aldri vil svike. Tredje del (str. 15–18), om døden, innledes med den konfesjonelle språkhandlingen «vi tror» og poengterer det teologiske kjernepoenget: at Jesus ga sitt liv for at menneskene skulle kunne fris fra synden og fortapelsen. Fjerde del (str. 20–22) innledes også med språkhandlingen «vi tror». Den tematiserer begravelsen og oppstandelsen. Dermed foregripes den femte sangen («opstod tredie Dag fra de Døde»). Etter disse fire tematiske avdelingene av sangen apostroferes Jesus i str. 23 med takk. Avslutningen (str. 23–25) kommer i form av tre stofer om døden, som takket være Jesus ikke lenger skremmer. For frelsen, det evige liv, er takket være ham en realitet for alle troende. / Landstad valgte ut fem strofer av denne sangen til sin Kirkesalmebog: 19–20 og 23–25. Bernt Støylen gjendiktet Landstads versjon til nynorsk i Nynorsk salmebok (1925). I Norsk salmebok (1985) sløyfes str. 24. / Laila Akslen, som skriver utførlig om denne sangen på bakgrunn av luthersk homiletikk eller «preiketeori» (1997: 139–45), mener den fra dikterens side må være tenkt brukt «i kyrkjelyden» (s. 139). Det er imidlertid vanskelig å se hva det er som skulle skille denne sangen fra de øvrige hva bruken angår. Sangen henvender seg riktignok til Gud Fader (3.1), til jødene (3.2), til dommerstanden (7.1), til tilhørerne (12.1), til Helvete og Død (22.5–6) og til Jesus (15.1, 19.1–2, 23.1). Dikteren ytrer seg både som «jeg» og på vegne av et «vi». Utrop og retoriske spørsmål gir uttrykk for sterk affekt. Men denne retoriske variasjonen og dynamikken er regelen snarere enn unntaket i Katekismesangene.
k2246. tit.] Luther 1616: 74–75): «Pijnt under Pontio Pilato, Kaarsfest, død oc begraffuen». Forklaringen slår sammen de momentene som gjelder lidelseshistorien: «[…] at hand er min Herre, der haffuer igienløst mig som vaar Fortabt oc Fordømt til den evige Død, som haffuer frjet mig fra Synd, fra Død, oc fra Satans Rige, huercken met Guld eller Sølff, men met sit hellige oc dyrebar Blod, oc met sin wbillige oc Wskyldige Død, oc det haffuer hand giort altsammen derfor, at jeg skulde være hans egen, som en sønderlig Ting, oc paa det jeg skulde tjene hannem rætfærdig, wskyldig oc salig stedse i hans Rige, oc leffue oc regnere met hannem.»
k2247. mel.] Tekst og melodi hos Thomissøn (1569: 41–42), som selv skrev denne salmen på grunnlag av en middelaldersk mariavise, se Malling 3.292–95. Opptatt i Kingos Kirkesalmebok (1699: 124) i Kingos egen bearbeidelse. Nærmere om meloditilfanget hos Ivar Roger Hansen (1986: 75).
k2248. ACh] Denne interjeksjonen kan uttrykke alt fra sterk smerte til overstadig glede; her angir de følgende ordene («Jammer», «Nød» og «Hierte-Saar») retning for fortolkningen. Den brukes i 1600-tallets bibeloversettelser ofte der senere utgaver har «ve».
k2249. Den beste Mand paa Jorden vaar] den beste mann som var på jorden; relativpronomenet (subjunksjonen) er utelatt. Preteritumsformen av være ble tidligere (f.eks. i Chr. IVs Bibel, 1633) skrevet vaar, som her, men i den svaningske bibelen fra 1647 (og i senere utgaver av Chr. IV) erstattes vaar med var (se Sktr 2.344), og flere diktere enn Dass, f.eks. Elias Naur, fortsetter å rime saar på vaar.
k2250. Mage] sin like (make)
k2251. Een Morder og en Barrabas] Retorisk hendiadyoin («ett ved hjelp av to»); Barrabas og morderen er én og den samme. Luk 23.25: «Og hand [Pilatus] loed dem den løs, som var kast i Fængsel for Oprør og Mords skyld, om hvilcken de bade; men JEsum fick hand hen efter deris Villie.»
k2252. een Strikke] et galgetau; altså dødsstraff. C.5. no. lov (1687) fastsetter ingen bestemt henrettelsesmetode, men nøyer seg med å fastslå at morderen skal «bøde Liv for Liv» (6-6-1).
k2253. Supplicatz] Ordet (av lat. supplicatio) brukes på dansk i betydningen «bønneskrift» (jf. 2 Makk 9.18), selv om den latinske etymologien ikke forutsetter skriftlighet. Her er det i alle fall snakk om et muntlig votum; Luk 23.17–18: «Thi hand [Pilatus] skulde gifve dem Een løs, efter Høytidens Sædvane. Da raabte den gandske Hob, og sagde: Bort med denne, og gif os Barrabbam løs.»
k2254. Sverdet] den verdslige makt; slik brukes ordet både i Bibelen (f.eks. 1 Mos 31.26) og (lat. gladius) i Confessio Augustana, art. 16 (gjengitt til slutt i Chr. IVs Bibel, 1699).
k2255. Hvad vil I Jøder sige] Antisemittismens overbygning ligger i det faktum at jødene, en masse, så å si, sørget for å få Jesus henrettet. Ifølge C.5. no. lov (3-22-1) har jøder ikke adgang til riket «uden Kongens særdelis Lejdebrev». Et halvt hundre riksdaler (omtrent ti ganger det en skolemester kunne vente å få i årslønn) ble utlovet i belønning til angivere av jøder som oppholdt seg ulovlig i landet (3-22-2).
k2256. for Dom] til doms
k2257. At I for Dom skal stige] Faktisk er det den dømte, Jesus, som skal komme tilbake som dommer over alle mennesker, også jødene; jf. Åp 19.11–12.
k2258. stige] sc. frem, tre frem
k2259. styrte] utgyte
k2260. Hvor] hvordan
k2261. Jers] deres; markerer et lavere stilnivå enn eders.
k2262. skrige] smerte; dette verbet kan brukes uten at det egentlig vekkes noen forestilling om lyd, men som uttrykk for en nærmere bestemt tilstand, f.eks. smerte.
k2263. Fugle-Fængers] en fuglefangers
k2264. Duer] Fugleartene i denne strofen, duer og ravner, står som emblematiske motsetninger: duene på det godes side, ravnene på det ondes, hvitt mot sort. I Matt 10.16 står riktignok «eenfoldige» duer mot «snilde», dvs. «kloke», slanger. Men i 1 Mos 8.7–8 settes due og ravn opp mot hverandre. Under syndfloden sender Noa først ut en ravn fra arken, deretter en due. Ravnen finner ingenting, duen kommer tilbake med tegn til liv. Ordet ravn er innarbeidet i språket i betydningen «utiltalende person». En hvid ravn er en hykler (ODS).
k2265. fængslis] fanges; fængsle ser ellers ut til å være reservert for personobjekter.
k2266. Slet Rund forbi] hvor som helst rundt omkring. Adv. slet brukes i uttrykk for ubetingethet og uinnskrenket gyldighet; rund istf. rundt som adverb er kurant.
k2267. Trois] tros; formen, og skanderingen over to stavelser, er kurant.
k2268. Puncter] lærepunkter, dvs. i den aktuelle trosartikkelen
k2269. Pilati] Gen. av Pilatus (lat.), slektsnavnet til den romerske landshøvdingen over Judea og Samaria. Til tross for at Pilatus tre ganger insisterer på Jesu uskyld, gir han altså etter for jødenes press og lar frelseren korsfeste (Luk 23.1–25). I kristen retorikk er han blitt en mye brukt eksempelfigur som hykler; jf. PSyv 9716: «Pilatus tode sine hænder i vand, uskyldig vilde hand være.»
k2270. sær] spesielle; apokope
k2271. een u-redlig Mand] en hykler; se komm. til v. 2 ovf.
k2272. dreven] drevet; værk som hankjønn er kurant.
k2273. toede] vasket (av vb. to, eldre tode); skanderes her som to stavelser. Matt 27.24: «[...] da tog hand [Pilatus] Vand, og toede Hænderne for Folcket, og sagde, Jeg er uskyldig i denne Retfærdigis Blod; Seer I til.» Uttrykket at to sine hænder, dvs. «å fraskrive seg ethvert ansvar», stammer herfra.
k2274. Hands Siæl var ey dissreener] Når det her er mer enn hendene som trenger vask, vekkes forestillingen om ordtaket ravnen er ikke des hvidere, fordi han tor sig tit; jf. str. 4 ovf.
k2275. dissreener] så mye renere
k2276. Skin] blendverk, illusjon; jf. uttrykket skinnet bedrar.
k2277. Øyen-Steener] pupiller, øyne
k2278. alt forklar] altfor (syns)sterke; Sir 23.28: «[…] hand [synderen] tæncker icke, at HERrens Øyen ere meget klarere end Solen; og seer alt det, som Menniskene giøre, og skuer ogsaa i de lønlige Vraaer.»
k2279. Brille] Her i overført betydning: en uselvstendig eller forvrengt synsmåte
k2280. Det feyler dem det meener] det [at Gud ikke tar illusjon for virkelighet] glipper for dem som mener det.
k2281. Seer til] pass på; imp. flt.
k2282. hvad Dom] hvilken dom
k2283. Betænk, I skal for HErren staa] 2 Krøn 19.6: «Og hand sagde til Dommerne: Seer til, hvad I giøre, thi at I holde icke Dommen for Menniskene, men for HERren, og Hand er med eder i Dommen.»
k2284. Velde] herredømme
k2285. Betrængtis] nødstedtes, truedes
k2286. At] slik at
k2287. svag] ubetydelig, slunken (uten penger)
k2288. nødis] tvinges
k2289. sukke] leve i sorg, gi uttrykk for sin sorg (evt med sukk)
k2290. Anseer] ta hensyn til; imp. flt.
k2291. og ey] ei heller
k2292. Stoltis] mektiges
k2293. hand] den; se Jakobsen 1952: 63–64
k2294. paa Magten pukke] skrytende vise til sin makt; Jes 10.1–2: «Vee de, som giøre uretfærdige Love, Og lade skrifve uret Dom; Paa det de kunde forvende de Fattigis Sager, og bruge Vold i de Elendiges Ræt iblant mit Folck, at Enckerne maa være deris Rof, Og de Faderløse deris Bytte»; jf. 2 Mos 23.6.
k2295. Søde] kjære
k2296. JEsu] vokativ; tiltalekasus
k2297. at] for å
k2298. Træet] korset (lat. lignum crucis)
k2299. strakt] festet
k2300. Din gandske Huud] hele din hud
k2301. betagtis] ble dekket; av betække
k2302. Vunder] sår
k2303. Vidunder] mirakel
k2304. Hver dig til Spot tillagde sit] Luk 18.32 (Jesu egen forutsigelse), 22.63 (mennene som holder Jesus mens han forhøres av rådsmennene), 23.11 (Herodes og hans soldater), 23.35 (rådsherrene) og 23.39: «Men Een af Misdæderne, som vare hengde, bespottede Hannem, og sagde, Er Du Christus, da hielp Dig self, og os.»
k2305. GUds Lam] Denne betegnelsen for Jesus (lat. agnus Dei) er basert på flere bibelsteder, i særdeleshet Joh 1.29: «Den anden Dag seer Johannes JEsum komme til sig, og siger: See! Det er GUDS Lam, som bær Verdens Synder.» Her hos Dass fremstår Jesus riktignok ikke som noe offerlam, men som et uskyldig lam som rives i filler av rasende hunder.
k2306. bidske Hunde] glefsende hunder; men hund brukes også som skjellsord om skurkaktige personer.
k2307. beteed] vist, lagt for dagen
k2308. nogenlunde] på noen som helst måte
k2309. Mørkhedsens onde Magt] Solformørkelsen som inntreffer idet Jesus dør, utlegges her allegorisk, som en periode da død og djevel har overtaket. Luk 23.44–45: «Og det var ved den siette Time, og der blef et Mørck ofver det gandske Land indtil den niende Time. Og Solen miste sit Skin; og Forhænget i Templen refnede midt i to.»
k2310. Spille-Time] fritime, lekestund
k2311. Blussel bar] skammet seg for; den personifiserte sol orker med andre ord i Dass' versjon ikke tanken på å kaste lys over noe så forferdelig som det som skjer på Golgatha, ja, den dåner nesten.
k2312. Kors] lidelse
k2313. GUds Vredis Smerte] Guds vrede over menneskenes synd rammer Jesus i menneskenes sted.
k2314. Brud] Hver enkelt troendes sjel er å betrakte som Jesu brud i henhold til den tradisjonelle allegoriske fortolkningen av Salomos høysang. Dass skal selv ha skrevet et dikt på grunnlag av Høysangen, dessverre tapt (SS 1.LXV); om brudemystikken på 1600-tallet generelt, se Fet 1995: 144.
k2315. Dødsens bidske Galde] Matt 27.34: «Da gafve de Hannem Edicke at dricke, blandet med Galde: Og der hand smagede det, vilde Hand icke dricke.»
k2316. sød] kjær; men sødmen kontrasterer også gallens bitterhet.
k2317. Korsens] Hankjønn er kurant.
k2318. Græde-Huus] sørgehus; et hus hvor det gråtes og sørges.
k2319. holde […] Sørge-Stand] Ordspill: Utrykket holde stand betegner en form for standhaftighet (ved at man blir stående der man faktisk står); stand betyr her samtidig «tilstand», som i enkestand (som i sin tur blir en sosial kategori, en samfunnsklasse).
k2320. Skrig] Matt 27.50: «Men JEsus raabte atter høyt, og Hand udgaf sin Aand.»
k2321. hengte] hang; svak bøyning er kurant.
k2322. Dødens Magt Dog ødelagt] 2 Tim 1.10: «Men [Guds Mact] er nu aabenbaret, formedelst vor Frelseres JEsu Christi Aabenbarelse, som tog Magten fra Døden; og førde Lifvet og et uforgengeligt Væsen til Lyset.»
k2323. træffe] ramme
k2324. forvunden] overstått; hankjønnsbøyningen er kurant.
k2325. befunden] erfart; hankjønnsbøyningen er kurant.
k2326. At hand derved forstak sin Braad] at han [dvs. den personifiserte Døden] skadet sin brodd da han stakk; 1 Kor 15.55: «Død, hvor er din Braad? Helfvede, hvor er din Seyer?»
k2327. Aad] odd
k2328. Forsløved] helt sløv; verbprefikset for- betegner en skadelig eller ødeleggende virkning.
k2329. svunden] borte
k2330. Kongens Ko] Kongen må være Egypts farao, hvis drøm Josef tyder; 1 Mos 41.17–21: «Da sagde Pharao frem for Joseph: Mig drømte; Jeg stod paa Bredden hos Floden, og saae siv skiønne fede Køer opstige af Floden, og de ginge, og aade i Engen. Og efter dem saae jeg siv andre tørre, saare slemme og magre Køer opstige: Jeg hafver icke seet dem saa slemme i gandske Ægypti Land. Og de siv magre og slemme Køer opaade de siv første fede Køer. Og der de hafvde ædet dem op, da kunde man dog icke kiende det paa dem, at de hafde ædet dem, og de vare slemme ligesom tilforn: Og da vognede jeg op.»
k2331. hun] den; jf. Jakobsen 1952: 63–64.
k2332. opsløg] oppslukte, spiste opp
k2333. mavrer] magrere
k2334. Vor kolde Senner] Jf. Esek 37.6: «Jeg vil giøre eder Seener, og lade Kiød voxe ofver eder, og drage Huud ofver eder, og gifve eder Aand, at I skulle blifve lefvende igien.»
k2335. tære] spise, fortære
k2336. Den mavre Gast] det magre spøkelse, den magre ånd; det er altså den personifiserte Døden som omtales slik (i en variant til denne strofen har han latinsk navn: «Herr Mors»). Uansett hvor mange lik han momser i seg, forblir han like tynn, slik heller ikke kuene i Faraos drøm la på seg ved å spise sine fete artsfrender. De døde menneskekroppene tilhører allerede Gud, slik det fremgår av dogmet om legemets oppstandelse.
k2337. Hvad mand ham for vil bære] uansett hva man setter frem for ham
k2338. Du blev den rette Samson vist] du ble sannelig den rette Samson; dvs. fullbyrdelsen av Samson som prefigurasjon. Referansen er til Dom 16.3: «Samson laae til Midnat, saa stoed hand op om Midnat, og tog baade Deelene i Stads-Porten med begge Stolpene, og løftede dem op med Stængerne, og lagde dem paa sine Skuldre, og bar dem hen op øverst paa Bierget for Hebron.»
k2339. Som slog den dig tog fangen] som slo den som tok deg til fange; dvs. Døden.
k2340. Du bar oppaa din Skuldre bort / Den mørke Port] Byporten i Gaza, den Samson altså nappet opp, settes lik Dødsrikets port; jf. Matt 16.18: «Men Jeg [Jesus] siger dig ogsaa: Du est Petrus; og paa denne Klippe vil Jeg bygge min Meenighed; og Helfvedes Porte skulle icke faae Magt ofver hende [menigheten].» På vei tilbake til livet sprengte Jesus Dødrikets port slik Samson før ham hadde sprengt Gazas. Samtidig settes her korset lik porten. Det er korset i betydningen soningsofferet som overtrumfer døden. I kristen kunst fremstilles Jesus ofte som selv bærende på sitt kors, skjønt det i de synoptiske evangeliene helt klart sies at det er en mann ved navn Simon fra Kyrene som tvinges til å bære korset opp til Hodeskallehøyden (Matt 27.32).
k2341. Leyer-Sted] hvilested, grav
k2342. GUds grønne Qvist] 4 Mos 17.8: «Men anden Dagen der Mose gick ind i Vidnisbyrdens Tabernackel, fandt hand Aarons Kiæp af Levi Huus, at hand var grøn, og Blomsterne vare udsprungne, og bar Mandel.» Denne kjeppen eller kvisten symboliserer mellommannens embede, som Jesus senere skulle komme til å overta. Dessuten blir den blomstrende, tørre kvisten uvegerlig et oppstandelsessymbol.
k2343. Hvor] hvordan
k2344. Støvet] mulden, jorden
k2345. tære] fortære
k2346. Orme] Job vet vel at døden og forråtnelsen rammer alle, både lykkelige og ulykkelige (21.26): «Og de ligge lige med hver andre i Jorden, og Orme skiule dem.» Her kan man også komme til å tenke på ormen i Paradis, som jo nettopp er dømt til å ete «Støf» (1 Mos 3.14). I Jesu tilfellet har den, i egenskap av Ondskap og Død, likevel ingen sjanse.
k2347. roede] grave i, romstere i; her brukt transitivt
k2348. Naturernis Foreening] Jesu guddommelige natur og hans menneskenatur; jf. den athanasianske trosbekjennelse: «Ja hand er een (aldelis) icke ad de tuende Nature ere blandede, Men ad hand er een eeniste Person» (Resen 1631: upag. J).
k2349. Afgrunden] Helvete; jf. Luk 8.31.
k2350. Pak dig kun af] kom deg vekk
k2351. Spillet] Se 11.2 ovf. Seieren er vår, jf. 1 Kor 15.57: «Men GUD være Tack, som gaf os Seyer, formedelst vor HERRE JEsum Christum.»
k2352. min Leyerstæd] min grav; jf. 20.3 ovf.
k2353. Hvile] tilstand etter døden, dvs. (evig) liv
k2354. een ærlig Rolighed] en ærefull uforstyrrelighet
k2355. min Been] mine knokler, mitt skjelett; jf. Ossa Rediviva, «de tørre døde Been, som Propheten Ezechiel paa en aaben Marck hafver seet liggende, oc ved Guds Søns Ord tilhaabe samlet oc lefvende giort», og som Anders Arrebo prekte over. Prekenene ble trykt i 1681. Jf FV 2.3.3.
k2356. Hvo] hvem
k2357. Søvn] dødshvile. Spørsmålet vitner om en reell frykt for at man som død ikke skal få slippe fra jordelivet, men må «gå igjen».
k2358. føye] innrette, anordne
k2359. stoppe] presse
k2360. HErrens Fred] graven; jf. 23.3 ovf.
k2361. min Kiøds Skavank] mitt ufullkomne legeme; «min» står til «Skavank».
k2362. klar og blank] strålende og lysende, slik personer fra det hinsidige gjerne fremstilles, dvs. med glorie. Se også Luk 11.36: «Naar dit Legeme er gandske liust, at det hafver intet Stycke af Mørcket, da blifver det gandske liust, som naar Lyset med Skinnet oplyser dig.»
k2363. den] Dvs.»min Kiøds Skavank», det ufullkomne legeme
k2364. som Røg og Damp forgaa] sporløst forsvinne; ordspråklig uttrykk
k2365. It bedre Land at finde] for å finne et bedre land
k2366. Med utgangpunkt i trosartikkelens ordlyd beskriver denne sangen først (str. 1–16) en nedadgående bevegelse: nedfarten til dødsriket, og deretter (str. 17–23) en oppadgående: oppstandelsen på den tredje dag. I den første av disse to hoveddelene utgjør str. 1–9 en triumferende konstatering av den vidunderlige seieren over døden, str. 10–12 forankrer denne konstateringen i hhv. Det gamle og Det nye testamente, str. 13–14 inneholder en retorisk refutatio (tenkte innvendinger), og str. 15–16 kommer med takk og bønn (retorisk petitio). I den andre hoveddelen beskrives den oppadgående bevegelsen som en vending; det er nettopp oppstandelsen i motsetning til fornedrelsen som opptar dikteren. Sangen kan leses som en lovprisning av helten Jesus Kristus som beseiret Døden. Den retoriske genren er den epideiktiske, selv om sangen kan sies å ha like mye til felles med verdslig kongepanegyrikk som med en gammeltestamentlig lovsang. Lovprisningen forutsettes i seg selv å befeste sangernes eller lesernes tro. Den innledes (str. 1) med en emfatisk trippelapostrofe: av himmel, jord og mennesker, og den avsluttes med en apostrofe av den lovpriste selv, frelseren (str. 23). / Landstad valgte ut seks strofer av denne sangen til sin Kirkesalmebog: 18–23. I Landstads reviderte (1926) og Norsk salmebok (1985) sløyfes str. 20. / Hans Midbøe (1947: 117) påpeker en likhet mellom dette diktet og en sonette (1.28) av den tyske dikteren Andreas Gryphius (1616–1664). Begge gir uttrykk for en triumferende glede over at Jesus har beseiret døden. Men ingenting hos Dass ligger så tett på Gryphius' dikt at vi kan forutsette en direkte påvirkning. I motsetning til Rist ble da heller ikke Gryphius utgitt i København. Midbøe presiserer påpasselig at det likevel ikke er Gryphius, men «en hel tidsstil» Petter Dass her (og ellers) står i gjeld til. / Laila Akslen (1997: 155–61) leser sangen med særlig vekt på de typologiske momentene i den.
k2367. tit.] Luther 1616: 75: «[…] han nederfoer til Helffuede, Tredie dag opstod fra de døde». Ang. forklaringen, se komm. til forrige sang.
k2368. mel.] Sangen omhandler sjøslaget ved Nyborg i 1659, og må være skrevet ikke lenge etter av Jacob Andersen Scheffer. Den opprinnelige tittelen: «Fynske Skack-Spill exerceret paa Friderichs Dag, som var den 14. i Slagtemaaned 1660». Som melodiforelegg var sangen populær og mye brukt, se Schiørring 1.260 og I.R. Hansen 1986: 74. Dass bruker samme forelegg for evangeliesangen til første påskedag, om oppstandelsen (SV 3.270), og for «Samsons anden Historie» i BV (SV 2.48), som har tematiske paralleller til TA 5. «Kommer I Cimbriske Helte» fungerer godt som resonansbunn for Dass' «heltevise» (jf. Akslen 1997: 157). Om verdslige sanger som forelegg for åndelige, se Innl. 6.2.
k2369. HØrer] hør; imp. flt. Jf. Jes 1.2: «Hører i Himle; Og du Jord hør vel til, thi Herren taler.» Dette bibelstedet brukes som epigraf til traktaten Guds Bolig hos Menniskene (1668), skrevet av Edv. Edvardsen, Petter Dass' lærer ved latinskolen i Bergen. Åpningen av sangen har en klar parallell i Kingos innledning til pasjonssalmene i Vinter-Parten: «HØrer til I høye Himle, / Hører til I Engle-Koor! / Hører O I Folk som vrimle / Og som Jordens Klod beboer!» (KSS 4.276).
k2370. Himle] Flertallsformen har sitt opphav i hebraisk, hvor ordet himmel (šāmáyim) kun forekommer i flertall. Forestillingen om en flerdelt himmel har på denne bakgrunn spredt seg i den kristne kirke; se 2 Kor 12.2; jf. den gamle oversettelsen av Fadervår: «Vor Fader, du som est i Himlene» (Luther 1616: 79).
k2371. tag at mærke] legg merke til
k2372. I Folk under Solen som boor] dere mennesker som bor under solen
k2373. hvor] hvordan
k2374. Løven af Juda] I 1 Mos 49 samler patriarken Jakob eller Israel sine tolv sønner, de kommende stamfedre til Israels tolv stammer. Juda er den fjerde: «Juda er en ung Løve, Du er høyt kommen, min Søn, ved stor Seyer: Hand hafver nedbøyet, og lagt sig som en Løve; og som en Løv-Inde; Hvo vil opsætte sig imod hannem?» (49.9). I Åp 5.5 er løven blitt en typus Christi: «Og Een af de Ældste siger til mig: Græd icke; See! Løven vandt, som er af Juda Slegt, Davids Roed, paa det at Hand skal oplade Bogen, og opbryde hendis syv Indsegler»; jf. Nielsen 2010: 189.
k2375. Neder] ned
k2376. berøved] stjal, plyndret. Guds mål med Jesu nedstigning til Helvete er å befri alle dem Djevelen har i sin varetekt; først i og med Jesus befris de fra arvesynden. I det apokryfe Nikodemus-evangeliet (22–24), som bl.a. skildrer Jesu nedfart til dødriket, representerer Adam Satans fanger.
k2377. Førstendoms Vælde] all jordisk (og Satans) makt; se Ef 1.20–21, hvor Paulus skriver om hvilken overmåte makt Gud har lagt for dagen, «der Hand opvagte Hannem fra de Døde, og satte Hannem hos sin høyre Haand i Himmelen; Ofver alle Førstendømme, Vold, Magt, Herredømme, og alt Det som kand næfnes, icke alleeniste i denne Verden, men ogsaa i den tilkommende.»
k2378. Aanderne maatte forfærdet undgiælde] Nærmere om disse åndene i str. 11–12 ndf. Det alluderes etter all sannsynlighet til 1 Pet 3.19–20: «I den samme gick Hand og bort, og prædickede for Aanderne i Fængselet: Som fordum icke troede der Guds tøfvede en gang, og hafde Taalmodighed i Noe Tiid, der mand beridde Arcken, i hvilcken faa, det er, otte Siæle blefve bevarede formedelst Vand.» Disse versene er ikke helt lette å forstå, og man har bl.a. forsøkt å avhjelpe problemet med å korrigere teksten. Dass synes imidlertid å forstå det slik at Jesus i løpet av sin korte tid i Helvete må ha forsøkt å omvende de gjenstridige som levde før inkarnasjonen, og som derfor satt «fengslet» i Dødens borg. En annen og kanskje bedre mulighet er at Jesus tidligere hadde prekt for de gjenstridige, som Gud, i Noas person, og at de først nå, da Jesus kom til Dødens rike, virkelig forsto hvor dumme de hadde vært som ikke hadde latt seg omvende. Nærmere diskusjon i Kelly 1969: 152–59.
k2379. forsiunet] utstyrt
k2380. Porte] Se TA 4.19.
k2381. bevaret] bevoktet
k2382. Circled] omgitt
k2383. Moratz] sump
k2384. forvaret] beskyttet
k2385. Graver] vollgraver
k2386. Lammet af Sion] Jesus er her altså både løve (1.3 ovf.) og lam: Åp 14.1: «Og jeg saae, og See! et Lam stod paa Zions Bierg, og med Det hundrede og fire og fyrretyve tusende, som hafde det sammes Faders Nafn skrefvet i deres Pander.» I Johannes' åpenbaring er Sion å forstå som himmelen, «det nye Jerusalem» (Åp 3.12). Det er altså ikke med makt Jesus bryter opp Helvetes porter. Men brytes må de, dersom det skal bli mulig å befri de døde; jf. 1 Kor 15.22: «Thi at ligesom de døe alle i Adam; saa blifve de alle lefvendegiorde i Christo.»
k2387. berent] stormet, inntatt
k2388. den Tørning] det angrep, den kamp
k2389. stande] utholde. Akslen (1997: 157–58) mistenker at Dass' drastiske skildring av Helvetes festning kan være influert av det apokryfe Nikodemus-evangeliets lignende fremstilling. Etter det jeg kan forstå, finnes det ingen tekstlige paralleller som tvinger oss til å forutsette Nikodemus-evangeliet som intertekst eller kilde for sangen. Riktignok omtales begge steder Helvete som en festning som skal inntas, og det refereres i det apokryfe evangeliet til Satans nøkler (se 4.5 ndf.), men disse forestillingene er kanoniske. Hos Dass nedkjemper Jesus Døden som offerlammet; i Nikodemus-evangeliet faller festningsverket for Jesu stråleglans (22).
k2390. rækket] rukket
k2391. svækket] Det kan ikke herske tvil om at Jesu seier over Døden er total. Vi behøver likevel ikke oppfatte «svækket» som et produkt av rimtvang. Døden er også etter Kristi soningsoffer en livets realitet, men håpet om oppstandelse til evig liv vil rimeligvis kunne gjøre den mindre skremmende.
k2392. den regierendis Første] Guds fyrste; Profeten Esekiels dom over «Tyrus' fyrste» (Esek 28.11–19) ble gjerne lest som en Guds dom over Satan og styrket dessuten den populære forestillingen om Satan som en nedstyrtet engel.
k2393. Under hvis Tyrranj Verden var lagt] Johannesevangeliet (14.30) omtaler Satan som «denne Verdens Første».
k2394. etlig] flere; apokope
k2395. Magt] våpen, krigsmakt
k2396. Nøgelen] Åp 1.18: «Jeg [Jesus] var Død, og see! Jeg er Lefvende fra Evighed til Evighed, Amen: Og Jeg hafver Helfvedes og Dødsens Nøgler.»
k2397. annamme] overta
k2398. hvad] hvorfor
k2399. stusse] prange, stoltsere
k2400. pusse] angripe, jage
k2401. Bram] pomp og prakt
k2402. Man] mann; må oppfattes som en direkte tiltale til Satan.
k2403. Scepter] tegn på kongeverdighet
k2404. lange] få, oppnå
k2405. Samson tog Porten i Gasa paa Ryggen] Se TA 4.19.3.
k2406. en mærkelig knæk] en alvorlig skade; jf. Sal 107.14 og 16: «[Herren] førde dem af Mørcket, og Dødsens Skygge, og sønderref deris Baand. [...] At hand sønderbryder Kaaber-porte, og sønderslaar Jern-stenger.»
k2407. den Himmelske Samson] Samson oppfattes som en prefigurasjon av Kristus, en typus Christi.
k2408. Uden] foruten
k2409. torde] kunne, formådde
k2410. Pølen] Pølen omtales i Åp. 19.20; jf. 20.10: «Disse to [dyret og den falske profet] blefve kaste lefvende i en gloende Pøl, som brende med Suofvel.»
k2411. Etlige] flere
k2412. deden] derfra
k2413. beholden] uskadd, i god behold
k2414. Førstendoms Velde] Se 1.5 ovf.
k2415. med engang] på én gang
k2416. aabenbarlig] på en tydelig måte
k2417. Og giennem Fiendens Leyer at gange] Et vågestykke som dikteren tidligere har alludert til; se TB 9.10.2.
k2418. Løven] Løven er et utbredt symbol på opphøyethet og kongemakt, men òg tyrannisk opptreden; jf. Sir 4.35: «Vær icke en Løve i dit Huus, og icke balstyrig mod dit Tiunde.» Med Samson friskt i minne vises vi til Dom 14.5–6: «Saa gick Samson med sin Fader, og sin Moder ned til Timnath: Og der de komme til Timnaths Viin-Bierge; See, da kom en ung Løve brølende imod hannem. Og HERrens Aand blef kraftig i hannem, og hand sønderref hende, som mand slider et Bucke Kid.»
k2419. Øgler] slanger; slangen er et symbol for Den onde (jf. 1 Mos 3.14). I 1600-tallets bibeloversettelser brukes av og til øgle der senere oversettelser har orm; se Apg 28.3.
k2420. traade] trå; sideform til træde
k2421. Og til en Skammel sin Fiend at faa] Sal 110.1: «HERren sagde til min HERre: Sæt Dig hos min høyre Haand, indtil ad Jeg legger dine Fiender til dine Fødders Fodskammel;» jf. Luk 20.43 og Hebr 1.13.
k2422. Slangen skal Hovedit knusis oppaa] på slangen skal hodet knuses; 1 Mos 3.15: «Og jeg vil sette Fiendskab imellem dig, og Qvinden; og imellem din Sæd, og hendis Sæd: Den samme skal søndertræde dit Hofvet, og du skal bide Hannem i Hælen.» Her tar Kristus Evas rolle; se også Sal 68.22: «Men Gud skal sønderslaa sine Fienders Hofvet og deris Isse, som fare frem i deris Synder» og Rom 16.20: «Men Fredens GUd skal inden en stacket Tiid træde Satan ned under eders Fødder.»
k2423. Rømte hand [...] Aldrig] Konjunktivisk pret. i irreell innrømmelsessetning: Om han enn, så likevel.
k2424. Christum] Lat. akkusativ.
k2425. undrømme] flykte fra
k2426. David kand Løven med Hænderne slide] Dikteren alluderer til den berømte episoden der David nedkjemper Goliat (1 Sam 17.31–54). Kong Saul avviser Davids tilbud om å utfordre filistrenes fremste kriger med den begrunnelse at han er for ung, en guttunge. Da svarer David: «Din Tiennere voctede sin Faders Faar, og der kom en Løve og en Biørn, og tog et Faar bort af Hiorden. Og jeg løb efter hannem, og slog hannem, og friede det af hans Mund; og der hand reyste sig op imod mig, da greb jeg hannem i hans Skeg, og slog hannem ihiel» (34–35).
k2427. tomle] rave; uttrykket er metonymisk; pannen står for hele mannen: Goliath skal rave med en sten i pannen.
k2428. Goliaths Pande skal tomle for Steen] 1 Sam 17.49: «Og David stack sin Haand i Tasken, og tog en Steen der af, og slog med sin Stafslinge, og ramte Philisteren i hans Pande, at Steenen sad fast i Panden, og hand faldt ned til Jorden paa sit Ansict.»
k2429. Tusind Philister] Kampen mellom David og Goliat er en representativ tvekamp (jf. 1 Sam 17.10): Utfallet av tvekampen avgjør utfallet av krigen. Etter at David har beseiret Goliat, flykter filistrene; ingen blir slaktet slik Dass uriktig antyder i 10.4.
k2430. alle som eeniste] hvert eneste
k2431. Betlehems Første] Betlehem er «Davids Stad», og Jesus er «af Davids Huus oc Slegt» (Luk 2.4).
k2432. lydagtig] lydige
k2433. Anderne, som udi Fengelet sade] Se 1.6 ovf.
k2434. Monne] mon; uttrykker usikkerhet eller tvil i spørresetningen.
k2435. Monne den Prædiken giorde dem glade] Spørsmålet er retorisk; vi venter et «nei» til svar; jf. Matt 25.41: «Da skal Hand og sige til dem hos den venstre (Haand:) Gaar bort fra Mig, I Forbandede, i den ævige Ild, som er beredt Diefvelen og hans Engle.»
k2436. føre] Potensiell konj.
k2437. entvige] unnvike, slippe fra
k2438. Væ] Interjeksjon brukt som forsterkelse av uttrykk for visse følelser, som ubehag ved fysisk smerte eller især sorg, fortvilelse, beklagelse av, medynk, medfølelse, medlidenhet med noen eller noe, eller som uttrykk for sterk avsky, ringeakt for, fordømmelse av eller forbannelse over en, eller som uttrykk for ønsket om at noe vondt må ramme en.
k2439. Jêr] dere (eder)
k2440. Bliver] forbli; imp. flt.
k2441. Husvale] husvalelse, trøst
k2442. Svovel og Lue skal givis til Rente] Åp 21.8: «Men de Mistrøstige, og Vantroe, og Gruelige, og Manddrabere, og Skiørlefnere, og Troldkarle, og Afgudiske, og alle Løgnere, deris Deel skal være i Pølen, som brænder med Ild og Svofvel, hvilcket der er den anden Død.» Dikteren dyrker ironien her: Én ting er å dømmes til «ævig U-roe» (som en annen ond ånd; jf. Luk 11.24). I tillegg kommer «rentene» av det innskudd den manglende troen utgjør: De betales ut i form av ild og svovel.
k2443. Forløsning] befrielse, frelse
k2444. fortrædelig] trossig
k2445. Troes] Skanderes ikke sjelden som to stavelser, slik også her.
k2446. give] legge, anbringe
k2447. Sæde] tilhold, stol (tilsv. pavestol)
k2448. intet] slett ikke
k2449. betænker] tenker på
k2450. Eya] Uttrykk (fra gr. og lat. via tysk) for glede, lystighet, jubel o.l.
k2451. Christe] Lat. vok. (tiltalekasus)
k2452. Hæderlig] ærefullt; -lig i intetkjønn (adv.) er kurant.
k2453. Taksigelsis Port] Helvetes port er rimeligvis en metaforisk port, men den har ikke desto mindre en stedlig tilknytning. Denne porten, takkens, er å forstå som rent billedlig, mer i slekt med de to portene i Matt 7.13, den trange og den vide.
k2454. Kronen for alle dig sømmer at bære] alle mener det er riktig at du bærer kronen; denne kronen er å oppfatte som et seierssymbol og en et symbol på kongemakt, samtidig som den må forstås som tornekronen (Mark 15.17).
k2455. fyldest har giort] har gjort opp (for menneskenes synd)
k2456. bekomme] få
k2457. Vaade] nød, elendighet, jammer
k2458. forharmer] gjør vred
k2459. Forfærdelsens] redselens
k2460. en Forbarmer] en som viser barmhjertighet; ordet finnes nesten utelukkende brukt om Gud eller Messias.
k2461. Faldet] syndefallet (1 Mos 3).
k2462. forglemmet] glemt
k2463. Puncter] lærepunkter; jf. TA 4.5.1.
k2464. anlanger] angår
k2465. undfanger] mottar (som ved en kjødelig konsepsjon).
k2466. Himmelske Liise] himmelsk hvile
k2467. Saft] livssaft; i eldre medisin brukt om den kropssvæsken som inneholdt livsskraften; jf. Sal 32.4: «Thi din [Herrens] Haand var Dag og Nat svar paa mig, at min Vedske blef forvandlet til Sommerens Tørcke, Sela.»
k2468. bepryde] måtte pryde (konj.); (gjerne med abstrakte kvaliteter, som i 1 Pet 5.5
k2469. Alle din Brødre det got ad kand nyde] alle dine brødre kan ha nytte av det; brødrene er å oppfatte som verdens mennesker, jf. TA 3.6.6.
k2470. Solen paa Himmelen lukket sit Øye] I og med solformørkelsen som inntraff da Jesus hang på korset; jf. TA 4.11.
k2471. Naturen i dobbelte Møye] Jesus, som Gud, er natur i betydningen skaperkraft; solen er natur i betydningen skaperverk.
k2472. Dobbel Formørkelse] Uttrykket forutsetter en oppfatning av Jesus som verdens sol eller lys (Joh 8.12). Slik medfører Jesu død en «formørkelse» også i overført betydning. I tillegg kommer selvsagt den naturlige solens formørkelse.
k2473. Begge de soler] Jesus som sol og den naturlige sol, jf. 18.4 ovf. Kingo spiller på den samme dobbeltheten i sin berømte påskesalme (fra Vinter-Parten, 1689), «Som dend Gyldne Sool frembryder», KSS 4.513–16.
k2474. Efter Fornedrelse skal mand ophøyis] Luk 14.11: «Thi hvo sig self ophøyer, hand skal nedtryckes: Og hvo sig self nedtrycker, hand skal ophøyes.»
k2475. Solen skal skinne, naar Regnen er endt] Ordspråklig om medgang og motgang; ikke hos PSyv; «Ofte kommer Regn efter Solskin» (Peder Laale; Mau 1879: 2.158). Se også Matt 5.45: «Paadet I skulle være eders Faders Børn i Himmelen: thi hand lader sin Soel opgaa ofver de Onde og de Gode; og lader regne ofver Retfærdige og Uretfærdige.»
k2476. Christe] Lat. vok. (tiltalekasus)
k2477. GUDs Høyestes] den høyeste Guds, som i Sir 7.9.
k2478. monne] mon, må
k2479. paa din Fiender] på bekostning av dine fiender
k2480. indlegget] vunnet
k2481. Har du dig bukket af Bækken at drikke] Uttrykket forstås tradisjonelt slik at Herren blir vred – for så, etter sin død, å opphøyes til herligheten; Sal 110.7: «Hand [Herren] skal dricke af Becken paa Veyen, derfore skal Hand opløfte Hofvedet.»
k2482. forklarede] lysende, strålende (Jesus som sol); jf. Matt 17.1–2: «Og sex Dage derefter tog JEsus Peder, og Jacob, og hans Broder Johannem til sig, og førde dem særdelis op paa et høyt Bierg, og blef forklaret for dem. Og Hans Ansigt skinnede som Solen, og hans Klæder blefve hvide som Lyset.»
k2483. Alt det dig syntis] alt det som for deg så ut til
k2484. at være til Mode] å være til bekymring, å gå [deg] imot
k2485. forhale] trekke ut
k2486. Tredie] Verstakten forutsetter at ordet skanderes som tre stavelser. I samtidens diktning brukes begge muligheter.
k2487. Forløbels] forløp
k2488. at tale] å snakke om
k2489. Hvad] hvordan
k2490. At] slik at
k2491. Kornet i Mulden] Et bilde på oppstandelsen; jf. Joh 12.24: «Sandeligen, sandeligen, Jeg siger eder, uden saa er, at Hvede-kornet falder i Jorden, og døer, da blifver det alleene; men dersom det døer, da bær det megen Frugt» og 1 Kor 15.35–37: «Der maatte nogen sige: Hvorledis skulde de Døde opstaa? Og med hvordanne Legemer skulle de komme? Du Daare; Det, som du saaer, blifver icke lefvende, uden det døer. Og det, som du saaer, er jo icke det Legeme, som skal blifve; men et blot Korn, som er Hvede, eller eet af de andre.»
k2492. Opvexten] planten
k2493. sig [...] tee] vise seg; i moderne dansk (og norsk) ville vi hatt en nektelse her: Aldri ligger kornet skjult så lenge at planten ikke til slutt kommer til syne.
k2494. Blomstret] blomsten
k2495. bedækket med] dekket av
k2496. blomstres] blomstre
k2497. forvisnet] døde
k2498. i Støvet lod stoppe] lot begrave i jorden; jf. TA 4.24.5.
k2499. Fisken] Det alluderes til den «hvalfisk» som slukte profeten Jonas da han ble kastet på sjøen etter å ha forsøkt å unnslippe sin profetgjerning; Jona 2.1: «Men HERREN skickede en stor Fisk, at indsluge Jonam; og Jonas var i Fiskens Lif tre Dage, og tre Nætter.» Men Jonas ba til Herren fra fiskens buk, og reddes: «Og HERren sagde til Fisken; og den udspydde Jonam paa Landet» (2.11).
k2500. Saa skal og] Jonas blir en prefigurasjon for Kristus, en typus Christi, slik Jesus selv gjør oppmerksom på; Matt 12.40: «Thi at ligesom Jonas var tre Dage og tre Nætter i Hvalfiskens Bug, saa skal Menniskens Søn være tre Dage og tre Nætter midt i Jorden.»
k2501. Hvor der er Roden, der voxer vel Greene] Roten er å forstå som Jesus, grenene som de troende; jf. Joh 15.1ff: «JEg er et ret Viin-træ» og Rom 11.16: «Er den første Grøde hellig, da er og Deyen hellig; Og er Roden hellig, da ere og Greenene hellige.»
k2502. forleene] gi (som nådegave). «Frugten», som tilhører det impliserte treet i forrige vers, settes her eksplisitt lik saligheten, det evige liv.
k2503. Sjette sang til trosartiklene handler om Jesu himmelfart. Den faller i to hoveddeler motivert av den tilgrunnliggende tekstens to ledd. Himmelfarten strekker seg frem til og med strofe 13, tilværelsen ved Guds høyre hånd tar til med str. 14. Hver av de to hoveddelene er igjen delt i to, slik at det vil være nærliggende å dele sangen som helhet i fire. I første del, en retorisk narratio (str. 1–6), fortelles det summarisk om hva som hender etter oppstandelsen: at Jesus stort sett holder seg skjult, men likevel viser seg for disiplene. Annen del (str. 7–13) nærmer seg forsiktig spørsmålet om hvor himmelen vel kan befinne seg, og hva slags sted det kan være snakk om. Tredje del (str. 14–18) slår fast at frelseren sitter ved Guds høyre hånd og fortsatt drar omsorg for menneskene. Fjerde del (str. 19–24), som innledes med en apostrofe («Kiæreste Broder»), tar form av en bønn om frelse og evig liv: «Kom din Sødskin ihu» (19.2), «Tænk, hvad vi lider» (19.3), «GUD give! vi komme derhen» (21.1), «Trøst os» (23.2), «Selfv du os lære» (23.3) og «Lad da vor Siæle hensamlis til dig» (24.2).
k2504. tit.] Luther 1616: 75: «[…] opfoer til Himmels, sidendis hoss Gud Faders Allmæctigis høyre Haand.» Forklaringen: «Ligerviss som hand ocsaa opstod fra Døde, leffuer oc regnerer i Euighed.»
k2505. mel.] Manuskriptene viser til «Hvo vil anklage mig? Christus er fød», en åndelig sang eller salme som ikke lenger lar seg oppspore. Hvorfor boktrykkeren i dette tilfellet har holdt melodiforelegget hemmelig, lar seg ikke umiddelbart forklare. Det var de verdslige foreleggene som voldte besvær. Nærmere om melodiforeleggene og formelen «sin egen Melodie» i Innl. 6.2.
k2506. der] da
k2507. i Lave] i god orden (av lag). Denne orden består i at Jesus har kommet seg opp fra Helvetes avgrunn, hvor han jo ikke hører hjemme.
k2508. vil [...] have forlat] vil forlate. Tempus er formelt futurum exactum (avsluttet fremtid); på denne måten antydes et visst hastverk.
k2509. Lysted] sc. det (lystede) ham; han hadde ikke lyst
k2510. give ald Verden god Nat] unne all verden en god natt. Uttrykket forutsetter at livet på jorden uten Jesus er å betrakte som en natt.
k2511. oppstaar] Her hadde vi ventet perfektum, ikke presens.
k2512. vaar] Preteritumsformen av være ble tidligere skrevet vaar, som her, men i den svaningske bibelen fra 1647 erstattes vaar med var (Sktr 2.344). Flere diktere enn Dass, f.eks. Elias Naur, fortsetter å rime vaar med andre ord på -aar.
k2513. Lod for sin Skare Sig aabenbare] Jesus åpenbarer seg for disiplene i Matt 28.16–20, Mark 16.14–18, Luk 24.36–43 og Joh 20.19–25.
k2514. Uden ald Fare] uten noen frykt.
k2515. omgaar] omgås
k2516. Qvinderne] Jesus åpenbarer seg for kvinnene som har fulgt ham fra Galilea i Luk 24.4–8.
k2517. oplod] åpenbarte
k2518. Besvære] bekymring
k2519. sorge-fuld Mod] sørgfulle sinn
k2520. Uden for Staden] Evangeliene stedfester det siste møtet mellom Jesus og hans disipler ulikt. Ifølge Matt 28.16 gjenforenes de på et fjell i Galilea, noe som synes å bygge på Markus (16.7); Lukas (24.50) skriver at Jesus etter å ha møtt de elleve i Jerusalem ledet dem ut «mot Betania» (rett sørøst for Jerusalem), og Johannes hevder at møtet fant sted «ved Tiberias-sjøen», dvs. Genesaretsjøen.
k2521. antvordet] overleverte
k2522. Order og Bud] På dette punkt gir Matteus (28.18–20) og Markus (16.15–18) den utførligste fremstillingen, dvs. om hvordan Jesus gir disiplene den såkalte misjonsbefalingen.
k2523. indstille] forberede
k2524. HErren opløfted sin Hænder] Luk 24.50–51: «Og Hand førdte dem hen ud indtil Bethania; og opløfte Hænderne, og velsignede dem. Og det skeede, der Hand velsignede dem, skildtes Hand fra dem, og foer op i Himmelen.»
k2525. Bød dem udfare] Se 4.2 ovf.
k2526. Løst] lyst; om vokalåpningen, se Sktr 2.343.
k2527. Øynen' omslog] vendte blikket (mot himmelen)
k2528. See da kom Skyen og hannem optog] Apg 1.9: «Og der Hand dette sagde, blef Hand opløft, at de saae der paa; Og en Skye tog Hannem op for deris Øyen.»
k2529. hvad] hvilken
k2530. skik] utseende
k2531. afpatzer] gir passende mål, tegner
k2532. Circler] passere
k2533. Vrik] vridninger, håndens bevegelser med passeren. Dikteren påpeker at de mest imponerende sirkelrunde offentlige uterom, som f.eks. Petersplassen i Roma, er basert på arkitekters innsats.
k2534. Himlernes Himler] Forestillingen om himlenes høye antall går tilbake på det hebraiske ordet for himmel, som er et flertallsord (šāmáyim). Uansett hvor mange himler det finnes, vil de ikke kunne romme Gud.
k2535. begriber] rommer, omfatter. Det forholder seg heller omvendt: Ved sin guddommelige natur omslutter Jesus alt.
k2536. Sæde] tilholdssted
k2537. et Stræde] en gate
k2538. det] til det
k2539. saadant et Lius] Himmelens lys, som Jesus trer inn i ved oppstandelsen.
k2540. Vinen i Krus] Guddommen (Jesus) sammenlignes med vin, himmelen med et krus. Poenget fra 8.2 ovf. gjentas her.
k2541. er at være] befinner seg
k2542. begiære] måtte ønske; potensiell konj.
k2543. Hisset og hære] i det hinsidige (himmelen) og her på jorden. Dikterens fremstilling har på dette punkt en slående parallell i Augustins berømte prolog til Confessiones (1.2–3).
k2544. den Stæd] Hankjønn er kurant.
k2545. tilreede] for hånden, i beredskap
k2546. da] så
k2547. Bram] pomp og prakt
k2548. at] for å
k2549. Og at regiære sin Fiender til Skam] Sal 132.18: «Jeg vil klæde hans Fiender med skam; Men hans Krone skal blomstris ofver hannem.»
k2550. JEsu] Lat.-gr.vokativ (tiltalekasus)
k2551. hvor hærlig est du?] I et retorisk spørsmål av denne typen ville vi i moderne norsk (og dansk) ha tilføyd en nektelse: Hvor herlig er du ikke?
k2552. Stæder] Flt. av stad (by) eller sted.
k2553. din Christen Almue] ditt kristne folk; betegnelsen almue har sosiale konnotasjoner: Det er snakk om «småfolk». Vanligvis ville den utlydende -e uttales; her må den sløyfes, av rimtvang.
k2554. skattere] verdsette
k2555. Ypperlighed] herlighet
k2556. dig er der beteed] som er vist deg der
k2557. Stoler] troner
k2558. Violer] Her kan det strengt tatt være snakk om både blomster og musikkinstrumenter; det siste er rimeligvis mest sannsynlig, ettersom forestillingen om den himmelske musikk (særlig harpe og siter; jf. Sal 43.4) står så sterkt.
k2559. Manddom] menneskenatur
k2560. i Guddommens Baand] omsluttet av, integrert i, guddommen (treenigheten)
k2561. Sætte] satte; kurant form
k2562. nest hos GUds Høyestes Haand] like ved siden av den høyeste Guds hånd; jf. Mark 16.19: «Og HErren, efter at Hand hafde talet med dem, blef Hand optagen til Himmelen; og sidder sig hos GUds høyre Haand.»
k2563. Konning at være] for å være konge
k2564. sætte] satte; jf. 14.2 ovf.
k2565. Faderen nest] nærmest Faderen
k2566. Lige [...] med] av samme art som; Den nikenske trosbekjennelsen: «Gud af Gud» (Resen 1631: upag. [Mv]). Jf. TA 2.30.6.
k2567. som sømmer det best] som det anstår seg best for
k2568. Som nu var glemt ald Omhyggelighed] som om all omsorg nå var glemt
k2569. din Naader] dine nådegaver
k2570. fremtraader] fremtrer, viser seg
k2571. Talsmand] Joh 14.16: «Og Jeg vil bede Faderen, og Hand skal gifve eder en anden Trøstere [Talsmand, 1647], at Hand skal blifve hos eder ævindeligen.» I 1 Joh 3.2 er talsmannenen og Jesus én og den samme.
k2572. giør klar] bringer i orden
k2573. Hvo] hvem
k2574. stræve] komme til livs
k2575. kræve] kreve til ansvar eller regnskap
k2576. mon] må, vil
k2577. Synderne] syndene
k2578. Eya] Uttrykk (fra gr. og lat. via tysk) for glede, lystighet, jubel o.l.
k2579. lader] sender, anbringer
k2580. Meen] skade, feil
k2581. din Sødskind] Jf. TA 3.6.6.
k2582. hvad] hvordan
k2583. ønskeligt] attråverdig
k2584. Stand] tilstand
k2585. saare] sterkt
k2586. Ville GUD give] Måtte Gud unne oss
k2587. vi komme] at vi kommer
k2588. Hvor skull' vi qvæde] i hvilken grad skulle vi ikke synge; moderne norsk (og dansk) tilføyer en nektelse i slike sammenhenger.
k2589. tilforne] tidligere
k2590. udstod] tålte, utholdt
k2591. glædelig] Adv. uten -t er kurant.
k2592. Bod] skadeserstatning, vederlag
k2593. Pontii Domme] Pontius Pilatus' dommer. Genitiven er latinsk. Strengt tatt var det bare én dom landshøvdingen avsa over Jesus (Luk 23.24–25), så her tar dikteren seg en frihet.
k2594. Blodig og kromme] grusomme og urettferdige
k2595. ævig] til evig tid; adv. uten -t er kurant.
k2596. udfrid] befridd
k2597. Selfv du os lære] måtte du selv lære oss; ønskende konj.
k2598. Besvære] bekymring; jf. 3.4 ovf.
k2599. Taalig] tålmodig; adv. uten -t er kurant.
k2600. slide] henleve
k2601. naar at] når
k2602. Sorrig og Skriig] Åp 21.4: «Og Gud skal aftøre alle Taarer af deris Øyen; og Døden skal icke meere være, ickeheller Sorg, og ey Skrig, og eyheller Pine skal meere være.»
k2603. Den sentrale delen av den sangen om dommedag utgjøres av str. 7–34. Denne delen er henvendt til de gudsbespottere som ikke forstår alvoret («I skendige Giække», 7.1). Redegjørelsen for dommedag er motivert av en innledning (str. 1–6), som først påminner om Jesu tilbakekomst (str. 1–2) og deretter gjengir tvilen på at så skal skje, motargumentene (retorisk refutatio). Alt ser jo ut til å være slik det alltid har vært (str. 3–6). Så, i str. 35, etter hoveddelen, vender sangen tilbake til utgangspunktet. På ny apostroferes jordens mennesker idet de formanes om å leve et gudfryktig liv, slik at de er rede når dommen en dag kommer (str. 35–42). Sangen avsluttes med én enkelt strofe (43): en bønn til Jesus om hjelp til å leve slik at vi, sangerne, tilhørerne eller leserne, vil ha gjort oss fortjent til frelse og evig liv. / Lars Roar Langslet (1984: 23) påpeker at denne sangen synes å ha visse likhetstrekk med den katolske rekviemmessen «Dies irae» (anon., antakelig skrevet av en fransiskaner på 1200-tallet). Likhetene er imidlertid betinget av emnet; de er ikke så påfallende at vi behøver forutsette et avhengighetsforhold.
k2604. tit.] Luther 1616: 75: «Deden hand skal igenkome, til at døme Leffuende oc døde.» Forklaringen behandler ikke forestillingen om Kristi gjenkomst spesielt.
k2605. mel.] Teksten er Arrebos, hans gjendiktning av Sal 90, 1627-versjonen, «En Christelig Lijg-Psalme» (1968: 2.552). Arrebos melodiangivelse er i sin tur «Prudentij Hymni, Met sorgen oc klagen holt maade», dvs. Peder Hegelunds oversettelse av Prudentius' gamle begravelseshymne «Jam moesta quiesce querela». «Herre Gud, vor våning og bolig» ble mye brukt som melodiforelegg til tross for at den ikke var inkludert i Thomissøns salmebok (jf. Schiørring 1.189 og I.R. Hansen 1986: 69).
k2606. I Folk her paa Jorderig bygge] dere folk som bor her på jorden; relativpronomenet (subjunksjonen) er utelatt, verbalet står i flertall. Jorderig(e) må forstås som et motstykke til himmerig(e); jf. Sal 96.13.
k2607. stedse] stadig, alltid
k2608. trygge] ubekymrede
k2609. Midler] penger
k2610. Rente] Ordet har ingen udelt god klang i luthersk sammenheng; Ordsp 28.8: «Hvo som formeerer sit Gods, med Aager og Ofvergifft, hand samler det til ad skienckes de Fattige»; jf. 5 Mos 23.20. Samtidig blir sangen til mens pengeøkonomien vokser seg stadig større og bankvesenet institusjonaliseres. Dass ynder å hente metaforer fra økonomiens område.
k2611. Som] som om
k2612. Seer til] se til, pass på; imp. flt.
k2613. bedragen] lurt, forledet
k2614. Betænkker] tenk på; imp. flt.
k2615. vor Dommer I skyerne] Åp 1.7: «See! Hand kommer med Skyerne, og alle Øyen skulle see Hannem, og de Hannem igennemstunge; og alle Jordens Slegter skulle hyle: Ja; Amen.»
k2616. Bespottere] gudsbespottere
k2617. Hvad skal mand for Dommedag sørge] hvorfor skal man tenke på dommedag
k2618. Tilkomelsis] ankomsts, gjenkomsts (om Jesus)
k2619. Hvor er hands Tilkomelsis Løfter] hvor ble det av løftene om hans komme; 2 Pet 3.3–4: «Og I skulle det først vide, at der skulle komme i de sidste Dage, Bespottere, som vandre efter deris egen Lyst; Og sige; Hvor er hans Tilkommelses Løfte; thi efter at Fædrene vel ere hensofvede, da blifver ald ting ligesom det var af Creaturets Begyndelse.»
k2620. End staar baade Klipper og Kløfter] Jf. Esek 38.20: «[...] og Biergene skulle omkastis, og Volde, og alle Muure nedfalde» og FV 2.8.1.
k2621. ved Lave] i sin rette orden
k2622. vorden] blitt (til del)
k2623. befunden] erfart
k2624. er [...] runden] har stått opp; jf. Apg 2.20: «Solen skal omvende sig til Mørckhed, og Maanen til Blod, førend HERrens store og aabenbarlige Dag kommer.»
k2625. Nyed og Neden] sine faser (ny og ne); av ny (intetkj.) og næde (hankj.), «nymåne» og «nemåne».
k2626. End løber og Stierner ved Polen] fremdeles går også stjerner i bane på nordhimmelen (ved Nordpolen); jf. Matt 24.29: «Men strax efter den samme Drøfvelses Tiid skulle Soel og Maane miste Skinnet; og Stiernerne skulle falde af Himmelen; og Himmelens Krafter skulle røre sig.»
k2627. intet Nyt under Solen] Fork 1.9: «Hvad er det, som skeet er? Lige det samme, der skal skee herefter: Hvad er det, som man hafver giort? Det er ligesom det samme der mand skal giøre herefter; og der skeer intet nyt under Soelen.»
k2628. hører] hør; imp. flt.
k2629. skendige Giække] skamløse tåper el. klovner
k2630. forsvække] gjøre kraftløse
k2631. blive] skje
k2632. u-mugligt at lyve] 4 Mos 23.20: «GUd er icke et Menniske, at han liuger; ey heller et Menniskis Barn, at Hannem angrer noget; Skulde Hand sige noget, og giøre det icke? Skulde hand tale noget, og holde det icke?»; jf. Tit 1.2.
k2633. dannede] skapte
k2634. at blive] for at den skulle bli til
k2635. rygge] tilintetgjøre, tilbakekalle
k2636. Order annammet] befaling mottatt
k2637. Skal siunligen for hannem møde] Jf. Matt 25.32: «Og alle Folck skulle forsamles for Hannem; og Hand skal skille dem fra hver andre, ligesom en Hyrde skiller Faar fra Geder.»
k2638. Adam den gamle] Jf. 1 Kor 15.21–22: «Efterdi at Døden (kom) ved et Menniske, og de Dødes Opstandelse formedelst et Menniske. Thi at ligesom de døe alle i Adam; saa blifve de alle lefvendegiorde i Christo»; se også Ef 4.22 og Johann Arnds Lyset i Mørket (1690: 2.67–68).
k2639. hands Sønner] Dvs. verdens menn(esker); jf. Sir 40.1: «Adams Børn» (1647).
k2640. Linne] (slekts)ledd
k2641. skinbarlig] i egen person
k2642. fremtrinne] tre frem
k2643. De som er i Mulden begraved] Dan 12.12: «Og mange af dem, som ligge under Jorden og sofve, skulle opvogne, somme til det ævige Lif, og somme til ævig Skam og Skiendsel.»
k2644. fordrugned] druknet; Åp 20.13: «Og Hafvet gaf de Døde, som der vare udi, og Døden og Helfvede gafve de Døde, som der vare udi, og de blefve dømte, hver efter sine Gierninger.»
k2645. steyled] lagt på steile, dvs. anbrakt paa hjul og stejle, en vanærende og avskrekkende tilleggsstraff: Et hjul var festet vinkelrett på en påle (stejle), og på det hjulet ble den henrettedes lik lagt. Det var gjerne kropper som var radbrukket eller halshugget. For eksempel foreskrev loven (C.5. no. lov 6-16-1) «Stægle og Hiul» for fredløse røvere.
k2646. brente] henrettet på bål; straffen foreskrives trollmenn og hekser (C.5. no. lov 6-1-9).
k2647. GUds Røst] 1 Tess 4.16: «Thi HErren self skal komme ned af Himmelen med et Anskrig og Ofver-Engels Røst, og med GUds Basune.»
k2648. heftelig] kraftig, voldsomt
k2649. Basunen skal [...] skralle] Matt 24.31: «Og Hand skal udsende sine Engle med en Basuune og stor Røst: og de skulle forsamle hans Udvalde af de fire Væir fra den ene Ende paa Himmelen til den anden.»
k2650. Som ligger i Støvet og sove] Jf. 11.1 ovf.
k2651. Grove] uforskammede, uvitende
k2652. hendis] får
k2653. de første] 1 Tess 4.14–17: «Thi dersom vi troe, ad JESUS er død og opstanden, saa skal og GUD føre dem frem med Hannem, som sofve ved Christum. Thi dette sige vi eder, som HERrens Ord, at vi, som lefve og ofverblifve i HErrens Tilkommelse, vi skulle icke komme førend de, der sofve. Thi HERren Self skal komme ned af Himmelen med et Anskrig og Ofver-Engels Røst, og med GUds Basune; og de Døde i Christo skulle først opstaa. Derefter skulle vi, som lefve, og ofverblifve, ryckes tillige bort med dem i Skyerne mod HERREN i Luften; og vi skulle saa altiid blifve hos HERREN.»
k2654. Regningen] Forholdet mellom Gud og menneske blir hos Dass gjerne omtalt i økonomiske vendinger. For det har han solid støtte i Skriften: Jesus har med sitt blod kjøpt oss fri, innløst vår gjeld med sitt blod; se særlig TA 10. Regningen det her er snakk om, er altså den gjeld arvesynden utgjør.
k2655. klar er og reede] er betalt kontant
k2656. Synderne] syndene
k2657. dem] Dvs. de fromme. På dommens dag skilles bukkene fra fårene (Matt 25.33).
k2658. Saasom de i Troen hendødde] slik de som ikke tror (må finne seg i); for dem er regningen ikke betalt.; jf. Joh 5.24: «Sandeligen, sandeligen, siger Jeg eder: Hvosom hører mit Ord, og troer Den, som Mig udsendte, hand hafver det evige Lif, og kommer icke til Dommen; men hand er trængt igiennem, fra Døden til Lifvit.»
k2659. afhandlede] avgjorte
k2660. ey eller] ei heller
k2661. Skylden] gjelden; det forholder seg altså slik at den gjelden Jesus har innløst, den skal ikke innbetales én gang til av hver enkelt troende; jf. Hebr 10.10: «I hvilcken Villie vi ere helligede, som skeede eengang, formedelst JEsu Christi Legemes Offer»; jf Hebr 9.25–28.
k2662. Rantzoning] løsepenger; ordet er etymologisk forbundet med lat. redemptio, løskjøpelse.
k2663. hvis] det som
k2664. Skylden klarere] betale gjelden
k2665. de Slemme] de onde; mots. «De fromme» i 13.1 ovf.
k2666. Sentenze] dom
k2667. opskrevet] Åp 20.12: «Og jeg saae de Døde baade Store og Smaa staa for Gud, og Bøgerne blefve opladne: Og der blef en anden Bog opladen, hvilcken der er Lifsens: Og de Døde blefve dømde efter Skriften i de Bøger, efter deris Gierninger.»
k2668. selver] selv
k2669. Forvendinger] omfortolkninger, bortforklaringer
k2670. hvis] det som
k2671. sin Velgierning] sine gode gjerninger; flertallsformen er kurant.
k2672. Part [...] Part] noen – andre – andre igjen
k2673. Forretninger] handlinger
k2674. tegne] anføre
k2675. Og Dievler i GUds Navn uddrevet] Matt 7.22: «Der skulle Mange sige til Mig paa den Dag, HErre, Herre! hafve vi icke spaaet i dit Nafn? Hafve vi icke uddrefvet Diefle i dit Nafn? Hafve vi icke giort mange kraftige Gierninger i dit Nafn.»
k2676. Almisser] barmhjertighetshandlinger el. -gaver; jf. Matt 6.2: «Naar du nu gifver din Almisse, da skal du icke lade blæse i Basuune for dig, som Øyen-Skalcke giøre i Skoler og paa Gader, paadet ad de kunde roeses af Folcket.»
k2677. hvor de] hvordan de enn
k2678. besmykke] pynter på, unnskylder
k2679. ringeste Stykke] det minste gran
k2680. Sin Gierninger selver forsvare] Rom 14.12–13: «Saa skal nu hver giøre Gud Regenskab for sig self. Derfore lader os icke meere den eene dømme den anden; men dømmer det meget meere, at Ingen sætter noget Stød eller Forargelse for sin Broder.»
k2681. Skenkatzer] bestikkelser (av skænkads)
k2682. Den Arme fra Rætten fortrenge] Jes 10.1-2: «Vee de, som giøre uretfærdige Love, Og lade skrifve uret Dom; Paa det de kunde forvende de Fattigis Sager, og bruge Vold i de Elendigis Ræt iblant mit Folck, at Enckerne maa være deris Rof, Og de Faderløse deris Bytte.»
k2683. vigtige] tunge, vektige
k2684. Taske] pung
k2685. braske] skryte, prale
k2686. ey agtis Personer] 1 Pet 1.17: «Og efterdi at I kalde paa den Fader, som dømmer uden Personers Anseelse, hver efter sin Gierning; da bruger eders Omgengelse med Frygt, saa lenge som I her vandre.» Jf. Johann Arndts Lyset i Mørket (1690: 1.219): «Gud anseer ikke Gierninger eller Personer, men eftersom en hvers Hierte er, saa dømmer Gud om ens Gierninger.»
k2687. Statz] prakt
k2688. Kroner] kongekroner (som symbol på makt og rikdom)
k2689. Lønnen] Ordet betyr både «lønn» og «straff».
k2690. efter hvers Levnet] Matt 16.27: «Thi det skal jo skee, at Menniskens Søn skal komme i sin Faders Herlighed med sine Engle: Og da skal Hand betale hver efter sine Gierninger.»
k2691. Saul] Verset forutsetter at diftongen uttales som to separate vokaler; jf. TB 10.1.1.
k2692. For Saul mon Samuel bede] Herren kunngjør for sin profet Samuel at han angrer på å ha gjort Saul til konge, for Saul har vendt seg bort fra ham og ikke gjort som han var befalt (1 Sam 15). Dermed må Samuel forkynne Herrens nådeløse dom for synderen Saul. Saul griper bønnfallende etter Samuels kappe idet denne snur seg for å gå, slik at en flik av kappen rives av: «Da sagde Samuel til hannem: HERren ref i Dag Israels Konge-rige fra dig, og gaf din Næste det, som er bedre end Du» (15.28). Episoden lærer oss at når Herren har bestemt seg, står beslutningen fast, uansett om det er en konge som bønnfaller.
k2693. Og Moses] I 4 Mos 11 straffer Herren det knurrende folk ved å sende en ild som fatter i utkanten av leiren. «Da raabte Folcket til Mose, og Mose bad til Herren, saa forsvandt Ilden» (11.2). I samme kapittel henvender Moses seg på ny til Herren, etter at folket har klaget på maten. Og i 4 Mos 21 klager jødene igjen på kosten, slik at Herrens vrede opptendes. Han sender giftslanger inn blant folket, og de forårsaker store tap av liv: «Da kom Folcket til Mose, og sagde: Vi hafve syndet, at vi hafve talet imod HERREN og imod dig, Bed HERren, at Hand vil tage disse Hug-Orme fra os: Og Mose bad for Folcket» (21.7). Moses-eksempelet viser, i motsetning til eksemplet med Saul i verset over, at Herren kan være lydhør for bønner. Moses hadde rimeligvis lagt seg opp større fortjeneste enn Saul.
k2694. tilreede] parat
k2695. sukke] gi uttrykk for mismot, som i 2 Mos 2.23 og Mark 7.34.
k2696. bevilged] innvilget, hørte
k2697. Hvo løfte tør for hannem Munden] hvem tør tale for ham; jf. uttr. løfte (el. heve) stemmen.
k2698. Afsigt] dom, kjennelse
k2699. I Skyen] Jf. TA 6.6.2 og 4.4 ovf.
k2700. Over-Engels Basune] 1 Tess 4.16: «Thi HERren self skal komme ned af Himmelen med et Anskrig og Ofver-Engels Røst, og med GUds Basuune.»
k2701. hvor vil de Mordere grue] i hvilken grad vil ikke de morderne gripes av frykt
k2702. indstunge] spikret; pret. flt.
k2703. Og spottelig vrenged sin Tunge] Matt 27.39–42 og Sal 22.8: «Alle de Mig see, bespotte Mig; oplade Munden, og røste Hofvedet.»
k2704. forkrænkke] bestikke: jf. Luk 22.3–6 (Judas' forræderi).
k2705. Hvor] hvordan
k2706. vorde] bli
k2707. raabe til Bierger og Dale] Luk 23.30: «Da skulle de begynde at sige til Biergene: Falder ofver os; og til Høyene: skiuler os.»
k2708. lukker] lukk; imp. flt.
k2709. ind i een Hule] Jes 2.19: «Da skal mand gaa i Klippernis Huler, og i Jordens Kuler for HERrens Frygt, og for hans herlige Majestæt, naar han giør sig ferdig at forstyrre Jorden.»
k2710. Giemsel] gjemmested
k2711. leede] oppsøke
k2712. Ja Satan] Åp 20.1–2: «Og jeg saae en Engel fare ned af Himmelen, Hand hafde Nøgelen til Afgrunden, og en stor Lencke i sin Haand. Og hand greb Dragen, den gamle Hugorm, som er Diefvelen og Satan, og bandt hannem tusinde Aar.»
k2713. Hand med sine Engler] Åp 12.9: «[...] og hans [Satans] Engle blefve og udkaste med hannem.»
k2714. hands Snedighed] Ef 6.11: «Fører eder i Guds Harnisk, at I kunde blifve stadige imod Diefvelens listige [sneddige, 1647] Tilløb.»
k2715. forrige Vælde] Ef 6.12: «Thi vi hafve icke at stride med Kiød og Blod, men med Førster og Veldige [Vælde, 1647], som er, med Verdens Herrer, som regnere i denne Verdens Mørck; med de onde Aander under Himmelen.»
k2716. rigtig Betaling bekomme] få rettferdig straff
k2717. Fortræd] ondskap
k2718. Rættens Bisiddere] Matt 19.28: «JEsus sagde til dem: Sandeligen, siger Jeg eder; at I, som hafve efterfuldt Mig, I skulle udi Gienfødelsen, naar Menniskens Søn skal sidde paa sin Herligheds Stoel, ogsaa sidde paa tolf Stoele, og dømme de tolf Israels Slegter.»
k2719. Hvad] hvilken
k2720. Afsigter] kjennelser, dommer
k2721. Skalken] skurken
k2722. Lønnen paa Nakke] lønn til besvær; lønn brukes også i betydningen «straff».
k2723. hvor] hvordan
k2724. omsveve] streifer om
k2725. Frodsen og Drukkenskab] Rom 13.13: «Lader os vandre ærligen som om Dagen; icke i Fraadseri, og Drukkenskab; icke i Kammer, og Utugt; icke i Kiif, og Afvind.»
k2726. Indvikle Jers Siæler i Strikke] Jf. Ordsp 5.22: «Den Ugudeligis Misgierning skal gribe hannem, og hand skal holdis med sine Synders Snarer.»
k2727. Strikke] galgetau
k2728. som I vil ansvare] slik dere vil innestå for
k2729. Tilkommelse] komme, gjenkomst
k2730. tager [...] Vare] vær [imp.flt.] oppmerksom på
k2731. aarvogen] oppmerksom; flertallsformen er kurant; jf. Matt 24.42: «Vaager derfore: thi I vide icke, paa hvad Stund eders Herre kommer.»
k2732. værer […] beder] vær […] be; imp. flt.
k2733. Mod Dommen Jer flittig bereder] forbered dere [imp. flt.] iherdig på dommen
k2734. hvilken een Time] Matt 24.36: «Der veed ingen af den Dag og af den Stund [Time, 1647]; icke heller Englene i Himmelen; men min Fader alleeniste.»
k2735. forsvime] falle i avmakt, besvime; jf. 1 Tess 5.3: «Thi naar de sige: Det er Fred; her er ingen Fare; Da skal Forderfvelsen hasteligen falde dem ofver, ligesom Pjnen en frugtsommelig Qvinde.»
k2736. Anskrig] tilrop; 1 Tess 4.16: «Thi HERren self skal komme ned af Himmelen med et Anskrig og Ofver-Engels Røst, og med GUds Basune.»
k2737. Som Liunet gesvindelig blinker] Luk 17.24: «Thi som Lynet lyner ofven af Himmelen, og lyser ofver alt det som er under Himmelen, saa skal Menniskens Søn være paa sin Dag.»
k2738. omvinker] blinker her og der
k2739. Som Tyven] 1 Tess 5.2: «Thi I vide self visseligen, at HERrens Dag skal komme ligesom en Tyf om Natten», jf. 2 Pet 3.10.
k2740. slommer] sover, slumrer
k2741. Som Fuglen indviklis i Snare] Fork 9.12: «Og Mennisken veed icke sin Tid; men ligesom Fisken fangis med en skadelig Krog; Og ligesom Fuglen fangis med Snaren, saa blifver og Mennisken bortryct i den onde Tid, naar hun falder hasteligen ofver dem.»
k2742. slet] helt, ganske
k2743. med] for
k2744. indfalde] inntreffe
k2745. Alt Got er den Tiennere værdig] Det alluderes til Jesu lignelse om den gode tjener, Matt 24.45–51: «Salig er den Svend [Tiennere, 1647], naar hans Herre kommer, og finder hannem giøre ligesaa. Sandeligen siger jeg eder: Hand skal sætte hannem ofver alt sit Gods» (v. 46–47).
k2746. opvarte] stå til tjeneste med
k2747. selver] selv
k2748. Fromme] gavn, nytte
k2749. De Jomfruer kaldis og kloge] Det alluderes til lignelsen om brudepikene, Matt 25.1–13: «Men de kloge toge Olie i deres Kar med deres Lamper. [...] Og de som vare rede, ginge hen ind med hannem [Brudgommen] til Bryllup» (v. 4 og 10).
k2750. Svenne] underordnede, tjenere
k2751. trolig] trofast
k2752. værdis] verdiges
k2753. Her kommer den første sangen til den tredje troens artikkel, den første av i alt fem. Dikteren apostroferer Den hellige ånd gjentatte ganger (str. 1, 5, 7, 18 og 25) og lar sangen nesten sammehengende henvende seg til den apostroferte i 2. person. I de tre siste strofene (28–30) slår han imidlertid over til 3. person. / Sangen faller i to hoveddeler, den ene om form, den andre om funksjon, henholdsvis hva Den hellige ånd er (str. 1–18) og hva Den hellige ånd gjør (str. 19–30). Luther kaller dette i sin Store forklaring for «Aandens Embede eller Gierning» (1629: 86v). I den første delen etableres Den hellige ånd som et aspekt ved treenighetens Gud (str. 1–4), før dikteren tematiserer sin manglende evne til å beskrive og forstå ham (str. 5–7). Deretter poengterer han at Den hellige ånd i sin usynlighet befinner seg overalt (str. 8–11). Og så følger den retoriske refutatio, en imøtegåelse av kjettere som ikke inkluderer Ånden i treenigheten (str. 12–15). Første del avsluttes med tre strofer som til sammen utgjør en såkalt priamel, dvs. en hel serie av alternativer som forkastes til fordel for det opprinnelige, i dette tilfellet Den hellige ånd (str. 16–18). På dette punkt står også dikterjeget frem som nettopp den som velger den «søde Aand» (18.3). Annen del løfter frem Åndens gjerninger. Den gir trøst og glede (19), den kommer med Guds nåde (21), den hjelper troende til et gudfryktig liv (25), den sørger for at evangeliet når frem til dem som hører det (27), den kommer med forskjellige nådegaver (28–29), og så, til avslutning, prises treenigheten (30). / Luther utlegger i sin Store katekisme den tredje troens artikkel som læren om «Helliggiørelsen»: «Thi, lige som Faderen kaldis en Skabere, Sønnen en Frelsere: saa skal oc dend Hellig Aand af sin Gierning kaldis en Helligere eller Helliggiørere» (1629: 81v–82).
k2754. tit.] Luther 1616: 77: «Jeg tror paa den H. Aand». Forklaringen innledes slik: «Jeg troer at jeg icke aff min Styrcke eller fornufft kand tro paa Christum, eller komme til Christum min HErre, men det er den Hellig Ånds Gierning, som haffuer kaldet mig ved Evangelium, haffuer opliust mig met sine Gaffuer, Haffuer Helliggiordt mig i den sande Tro, oc opholdet, Ligervijss som hand ocsaa alle andre, som ere i Meenigheden, Kalder, forsamler, Hellig giør, oc vdi den sande oc eeniste Tro til Christum opholder» (Luther 1616: 78).
k2755. mel.] Teksten beror på en morgensang («En anden Bøn om Morgenen, korteligen at bede») i Sthens Vandrebog (Sthen 1994: 23, Lysters komm. s. 241 f); Arrebo gir henvisning og trykker melodien, som antakelig har verdslig opprinnelse, til sin salme 126 (1968: 2.775). Sthens salme inkluderes i Kingos Kirke-Psalme-Bog (1699). Se I.R. Hansen 1986: 77, Malling 4.101–02 og Schiørring 1.189.
k2756. vi siger dig Een ævig GUD at være] vi sier at du er en evig Gud; akk. m. inf.
k2757. ald Mayestat og Ære] Den athanasianske trosbekjennelsen: «Men Faderen oc Sønnen oc Dend Hellig-Aand er een eeniste Gud, lig i herlighed, lig i evig Majestet» (Resen 1631: upag. [H7v]).
k2758. deslige] på samme måte
k2759. Værelse] vesen; jf. den athanasianske trosbekjennelsen: «Saaledis er Faderen Gud, Sønnen er Gud, den Hellig-Aand er Gud. De ere dog icke tre Guder, Men det er een Gud» (Resen 1631: upag. [H7v–H8]).
k2760. Een for den anden tegnet staar] den ene står (skrevet) for den annen (hva person angår); som personer innenfor treenigheten har de tre altså samme status.
k2761. anrører] angår
k2762. Men Een for anden dog ey vaar] den ene kunne ikke skiftes ut med den annen (med hensyn til guddommelig kraft). Preteritumsformen av være ble tidligere skrevet vaar, som her, men i den svaningske bibelen fra 1647 erstattes vaar med var (jf. Sktr 2.344), og flere diktere enn Dass, f.eks. Elias Naur, fortsetter å rime f.eks. staar på vaar.
k2763. Guddoms Kraft] Jf. Rom 1.16: «Thi jeg blues icke ved Evangelium om Christo; thi det er GUds Kraft, som giør dem alle salige, som tror der paa; Jøderne besønderlige og Græker ogsaa.»
k2764. Væjret] vinden; Joh 3.8: «Væiret blæs, hvor det vil, og du hører det vel bruse; men du veed icke, hvæden det kommer, og hvort det far hen; saa er hver den, som er fød af Aanden.»
k2765. Dyyd] dydighet, innbegrepet av menneskets moralsk gode og verdifulde egenskaper
k2766. hører] Jf 6.1; man hører åndens dydighet og dens nådegaver på samme måte som man hører vinden.
k2767. det Værk] den gjerning; det at ånden driver sin virksomhet overalt
k2768. fører] utfører
k2769. At mand der paa kand tage] Luk 17.20–21: «Og der Hand blef adspurdt af Pharisæerne: Naar kommer GUds Rige? Da svarede Hand dem, og sagde: GUds Rige kommer icke med udvortis Skickelse, som kand tages vare paa: Mand skal og icke sige: See her, eller der er det; thi see! GUds Rige er indvortis i eder.»
k2770. Som paa et Lius og Stage] Luk 8.16: «Og ingen tender et Lys, og skiul det med et Kar, eller sætter det under en Benck; men hand sætter det paa en Lyse-Stage, paadet at hvosom gaar ind, skal se Lyset.»
k2771. Væjret blæser] Se str. 6 ovf.
k2772. Forlov] tillatelse
k2773. paafalder] kommer over
k2774. Hvort] hvor (til)
k2775. henfly] flykte bort; Sal 139.7–10: «Hvort skal jeg gaa hen for din Aand? Og hvort skal jeg flye bort for dit Ansict? Far jeg til Himmelen, da er Du der; Giør jeg min seng i Helfvede, See, da er Du der. Tager jeg Morgenstiernens Vinger, og blifver hos det yderste Haf: Saa skulde dog din Haand føre mig der, og din høyre Haand holde mig.»
k2776. een Plads opleede] finne et (uoppdaget) sted
k2777. Far] farer; presensformen er kurant.
k2778. Verdens Ende] Matt 28.20: «Og see! Jeg er hos Eder alle Dage indtil Verdens Ende.»
k2779. GUds Navn og Titel nægter] 2 Pet 2.1: «Der vare og falske Propheter iblant Folcket, ligesom der skulle og være falske Lærere iblant eder, som der hos skulle indføre forderfvelige Parti, og negte den Herre, som dem kiøbte, og de skulle føre ofver dem self en hastig Fordømmelse»; jf. 1 Tim 4.1: «Aanden siger klarligen, at der skulle nogle traade fra Troen i de sidste Tider, og henge ved de bedragelige Aander, og Diefvelens Lærdom.»
k2780. Secter] dissenter- el. kjettersamfunn; dvs. logisk sett disse samfunnenes medlemmer.
k2781. GUds reene Sandhed hader] Luk 12.10: «Og hvosom taler et Ord imod Menniskens Søn, hannem skal det forlades: Men hvosom bespotter imod den Hellig Aand, hannem skal det icke forlades.»
k2782. Vey] feilaktige oppfatning
k2783. forlader,] Denne strofen mangler i mss., men alle de trykte utgavene har, i likhet med Lynovs førsteutgave, punktum til slutt her. Sammenhengen fordrer komma.
k2784. i Skriften] Det stedet som særlig anføres som grunnlag for treenighetsdogmet, er Matt 28.19: «Gaar fordi hen, og lærer alle Folck, og døber dem i Nafn Faders, og Søns, og Hellig Aands»; se også 2 Kor 13.14
k2785. vorden] blitt
k2786. vidner] viser sitt sinnelag
k2787. Mammonisten] den pengekjære; denne og den neste strofen kan synes å ha en parallell i Ordsp 23.1–10. Ordet brukes av Elias Naur, i hans Aandelig Tids-Fordrif («En Kiøbmands Andagt»): «Lad ey Gierighed til Penge/ Sig i Sind og Hiertet trenge/ Paa en Mamministis viis» (Naur 1700: 29).
k2788. Løst] lyst
k2789. Ager-Reener] upløyde jordstrimler som danner grensen mellom to jordeiendommer eller marker
k2790. den lækre Tand] slikkmunn, gourmet; ofte i ett ord: lækkertand
k2791. Hos] i nærheten av
k2792. Verden] jordelivet, i motsetning til livet etter døden
k2793. bemøye] gjøre umake
k2794. søde] kjære
k2795. Troens Øye] Ef 1.17–18: «At vor HERres JESU CHRISTI GUD, Herlighedens Fader, skal gifve eder Viisdoms og Aabenbarelsens Aand til sin egen Kiendelse; Og oplyse eders Forstands Øyen, at I kunde kiende, hvilcket det Haab er, som I ere kaldede til, og hvilcken Hans herlige Arfves Riigdom er til hans Helgen.»
k2796. Du giør, at jeg er glad i GUD] Rom 14.17: «Thi Guds Rige er icke Mad og Dricke; men Retfærdighed, og Fred, og Glæde i den Hellig Aand.»
k2797. Trøstes] Genitivsformen er kurant, jf. adj. trøstesløs.
k2798. Naar Hiertet er i Klemme] Jf Sal 94.19: «Jeg hafde megen Bekymrelse i mit Hierte; men din Trøst vederqvægede min Siæl.» Den «Talsmanden» (Joh 14.16) Jesus i sin avskjedstale til disiplene lover at Gud vil sende dem, kalles også «en trøster».
k2799. Vand-Vovers Floder] stormfloder, oversvømmelser; som syndfloden (1 Mos 6.9 ff). Særlig det utsatte Vest-Jylland hadde opplevd flere store stormfloder på 1600-tallet, den største i 1634, da flere tusen mennesker omkom. Denne typen naturkatastrofer ble i samtiden tolket som uttrykk for Guds vrede. Men oversvømmelsen her må i første instans oppfattes figurlig, jf. bergprekenen, Matt 7.24–25: «Derfore, hvosom hører denne min Tale, og giør den; den ligner Jeg ved en forstandig Mand, som bygde sit Huus paa en Klippe. Der nu en Støb-Regn falt; og kom et Vand-Løb; og Væiret stormede, og stødte paa Huset; da falt det dog icke: Thi det var grundfest paa en Klippe.»
k2800. ivrig] vred
k2801. Naadens Olje-Blad] 1 Mos 8.10–11: «Da bide hand [Noa] end i siv andre Dage, og loed atter en Due flue af Arcken. Og den Due kom til hannem ved Aftens Tid; Og see, hun hafde et afbrut Olie-blad i sin Mund: Da fornam Noe, at Vandet var faldet af Jorden.»
k2802. du Himmel-Due] Duen som brakte Noa bud om at syndfloden var i ferd med å avta, blir å forstå som en prefigurasjon av den duen som senere kommer til Jesus med Den hellige ånd, under dåpen, Matt 3.16: «Og der JEsus var døbt, gick Hand strax op af Vandet; og See! Da aabnedes Himmelen ofver Hannem; og Johannes saae GUds Aand fare ned som en Due, og komme ofver Hannem.»
k2803. at grue] å grue deg for
k2804. Hvad reddis du] hvorfor er du redd
k2805. formedelst] på grunn av
k2806. JEsu Blod] 1 Joh 1.7: «Men dersom vi vandre i Lyset, ligesom Hand er i Lyset, da hafve vi Samfund med hver andre; Og JESU Christi Hans Søns Blod, giør os reene af alle Synder.»
k2807. eftertænkket] overveid (med tanke på straff)
k2808. langt] ganske
k2809. Løst] lyst
k2810. Pine] Den som følger sine onde lyster, unngår ikke evig død og pine; jf. Ef 5.5: «Thi det skulle I vide, at ingen Skiørlefnere, eller Ureen, eller Gierig (hvilcken der er en Afguds Tienere) hafver Arf i Christi og Guds Rige», og Åp 21.8. «[...] deres Deel skal være i Pølen, som brænder med Ild og Svofvel, hvilcket der er den anden Død.»
k2811. den beste Viin] Her alluderes det til Johannesevangeliets fortelling om bryllypet i Kana, der Jesus, da vinen tok slutt, sørget for å skjøte på festen ved å gjøre vann til vin. Men dermed stusset kjøkemesteren over at den beste vinen ble servert mot slutten av bryllupsfesten, og ikke først; Joh 2.10: «Og siger til hannem [Jesus]: Hver mand gifver først den gode Viin, og, naar de er blefne druckne, den, som ringere er: Du hafver forvaret den gode Viin indtil nu.»
k2812. Bærme] bunnfallet i vin; Sal 75.9: «Thi HERREN hafver et Begere Haanden, og er fuldt skenckt af stærk Vjn, og hand skencker der af: Men de Ugudelige skulle alle dricke, og uddricke Bærmen.»
k2813. sænkke] la synke, drikke
k2814. Fred og Fryd] Rom 14.17: «Thi Guds Rige er icke Mad og Dricke: men Retfærdighed, og Fred, og Glæde i den Hellig Aand.»
k2815. fra Dyd til Dyd] Jf. Fil 2.13: «Thi GUD er Den, som arbeyder i eder, baade Villien og Gierningen, efter sin Behagelighed.»
k2816. Alt frem og frem indtræder] for absolutt all fremtid trer inn i Guds rike
k2817. skynde til] tilskynde, få til
k2818. At raabe: Abba, Fader] Rom 8.15: «Thi I hafve icke annammet en Trældoms Aand, at I skulle atter frygte eder; men I hafve annammet en sønlig Udkaarelses Aand, formedelst hvilcken vi raabe, Abba, kiære Fader.» Det samme utropet gjengis i Gal 4.6. Abba er det arameiske ordet for «far». Jf. FV.3.2.6.
k2819. Kirkens Tienner] Dvs. prestene
k2820. indgiver] meddeler, pålegger
k2821. Ørets Dør] Jf. Ded.fam. 119.
k2822. Dør-Vogteren] Jf. Joh 10.2–3: «Men den, som gaar ind ad Dørren, Hand er Faarenes Hyrde. Denne lader Dørvocteren op fore, og Faarene høre hans Røst: Og hand kalder sine Faar ved Nafn, og fører dem ud.»
k2823. Lægedom] legekunst. Oppregningen av åndens nådegaver går tilbake på 1 Kor 12.7–11: «Aandens Gafver gifve sig tilkiende udi hver til Meenighedens Nytte. Den Eene gifves formedelst Aanden, at tale on Vijsdom; den anden gifves, at tale om Forstand, efter den samme Aand: Den anden Troen, i den samme Aand: En anden Gafven til at helbrede, i den samme Aand: En anden at giøre underlige Gierninger; En anden Prophetie; En anden at giøre Forskiel paa Aanderne; En anden adskillige Tungemaal; En anden at udlegge Tungemaal. Og alt dette giør den samme Eeniste Aand, og deeler hver besynderligen sit til, eftersom Hand vil.»
k2824. Naturens Gaver] medfødte egenskaper
k2825. Part [...] Part [...] Part [...] Part] noen – andre – andre igjen – enda noen
k2826. vender Tungemaaler om] tyder fremmede språk el. tungetale; flertallsformen på -er er kurant.
k2827. færdig] dyktig
k2828. Konster] håndarbeid, håndverk
k2829. næt] flink
k2830. bestiller] besørger
k2831. Hand løser bunden Tunge-Baand] Luk 1.64: «Og strax oploedes hans Mund, og hans Tunge; og hand talede og prisede Gud.»
k2832. Hand lærer GUD at kiende] 1 Kor 2.12: «Og vi hafve icke annammet Verdens Aand; men den Aand, som er af Gud, at vi kunde vide, hvad os er gifvet af GUD.»
k2833. Skee Priis] være lovet; jf. Gud ske lov.
k2834. Sangen om kirken, det kristne fellesskapet, sorterer altså under bekjennelsen av troen på Den hellige ånd. Likevel henvendes sangen ikke, kanskje noe overraskende, til Ånden. Det er frelseren, Jesus Kristus, han som i henhold til den allegoriske lesningen av Salomos høysang har tatt kirken til sin brud, sangen forutsetter som sin mottaker. De i alt 44 strofene kan tematisk sett inndeles i seks: Første del (str. 1) inneholder den grunnleggende bekjennelsen av troen på kirken som de helliges samfunn. Annen del (str. 2–12) besvarer spørsmålet om hva kirken er – og ikke er, og hvem den rommer. Her dreier det seg altså om en definerende manøver. Tredje del (str. 13–16) presenterer de to fellesskapskonstituerende sakramentene, dåpen og nattverden. I fjerde del (str. 17–26) drøftes spørsmålet om frelsen, dvs. om tilhørigheten til kirken i seg selv er en tilstrekkelig garanti mot fortapelsen, og om rekrutteringen, Kirkens vekst. Femte del (str. 27–36) handler om den forfølgelsen Guds kirke har måttet tåle og fortsatt vil måtte regne med. Til slutt, i den sjette delen (str. 37–44), slår teksten over i bønnens modus. Bedende utsagn rettet til Guds sønn, frelseren, først i 3. person, på vegne av Kirkens lemmer, så, i de tre siste strofene, på vegne av et jeg. Slik ender sangen i en retorisk patos av det inderlige slaget. / Landstad hentet strofer til to salmer fra denne sangen. «Gud, jeg tror og det bekjender» har sitt tekstlige grunnlag i Dass' str. 1, 5/6, 3, 8, 9, 13 og 14 (den åttende strofen må Landstad ta på egen kappe), «Verden i det onde sænkes» i str. 24, 26–32 og 37. I Landstads reviderte sløyfes str. 32.
k2835. tit.] Luther 1616: 77–78: «en hellig almindelig Kircke (eller Meeninghed) helliges samfund»; med tilhørende forklaring: «Ligervijss som hand ocsaa alle andre, som ere i Meenigheden, Kalder, forsamler, Hellig giør, oc vdi den sande oc eeniste Tro til Christum opholder.»
k2836. mel.] Manuskriptene har melodiangivelsen «Galathe kand konster mange», etter alt å dømme en verdslig vise i den pastorale genre; Galatea tilhører hyrdepoesiens faste persongalleri. Søren Terkelsen (anden snes, 1653) viser til «Galathee min i Live» (Schiørring 1.374). Innledningen (6.2) gjør nærmere rede for problemene knyttet til bruk av verdslige forelegg.
k2837. ald Jordens Ender] Jf. Jes 41.9: «Jeg som styrckede dig her til, fra Verdens Ende, og kallede dig fra hendis Vældige, og sagde til dig: Du skal være min Tienere; thi Jeg udvælger dig, og forskyder dig icke.» I den bibelske forestillingsverden finnes det fire verdenshjørner; se f.eks. Matt 24.31 og Åp 20.8.
k2838. reen] uten synd; alle troende vil i henhold til luthersk dogmatikk bli frelst.
k2839. klar] lysende (av renhet og glede)
k2840. derhos] samtidig, dessuten
k2841. det og betragtis] tas det også hensyn til
k2842. Hun] at den, dvs. Kirken. Ikke sjelden brukes hun istf. den på 1600-tallet, selv om man i språket ikke lenger skiller mellom han- og hunkjønn av substantiver. Hunkjønnet kan her, i tillegg til norr. kyrkja, være betinget av det greske ordet for kirke, overlevert gjennom det latinske ecclesia. Ordet betyr opprinnelig «folkeforsamling». Ordet kirke har også gresk etymologi; det kan føres tilbake til adj. kyriakós, «det som tilhører Herren».
k2843. agtis] æres som, anses for
k2844. Det] det at
k2845. got ad nyde] ha nytte el. gavn av
k2846. HErrens Billed og dig liig] Kirken er altså lik «HErrens Billed», dvs. hvert enkelt menneske, og «dig», dvs. Jesus; 1 Mos 1.27: «Og GUd skabte Mennisken udi sit Billede; Hand skabte hannem udi Guds Billede; og Hand skabte dem Mand, og Qvinde.»
k2847. din Brud] I henhold til den konvensjonelt allegoriske fortolkningen av Salomos høysang oppfattes Krisus og hans kirke som henholdvis brudgom og brud. Denne brudemetaforikken preger store deler av salmediktningen og bønnebokslitteraturen på 1600-tallet (Fet 1995: 144). Dass skal selv ha skrevet et dikt på grunnlag av Høysangen, dessverre tapt (SS 1.LXV).
k2848. ævindelig] til evig tid
k2849. Adam maatt' et Ribbeen tabe] 1 Mos 2.21: «Da lod GUD HERREN en dyb Søfn falde paa Mennisken, og hand sof: Da tog Hand et af hans Rif-been, og lucte Steden igien med Kiød.»
k2850. din egen Hud] ditt eget liv; hud brukes ikke sjelden i denne betydningen; se TBB, SV 3.141.
k2851. Stok og Stener] PSyv 9740: «Kirken er et gammelt hus, og fanden en skalk.» I selve kirkebygningen synes det å ligge en fare for avgudsdyrkelse, jf. 5 Mos 28.36: «HERren skal drifve dig, og din Konge, som du hafver sæt ofver dig, bort til det Folck, som hvercken Du eller dine Fædre kiende, og der skal du tienne fremmede Guder, Stocke oc Steene.»
k2852. nogen bygdt Pallatz] Hankjønn er kurant.
k2853. stafferit] utsmykket
k2854. Timmeratz] tømmerarbeid; ordet har ikke latt seg finne belagt annetsteds, men synes å være konstruert på grunnlag av det germanske (danske) timber el. timmer («tømmer») og det latinske orddannelsessuffikset -atio, ty. -az (tilsv. Horatio > Horaz). Slike hybride orddannelser var ikke uvanlige omkring 1700, jf. Ded.Jesp. 7, «frastantz».
k2855. en Samqvem] et samvær, et samfunn; hankjønn er kurant. I sin store katekisme uttrykker Luther (1629: 83v–84) misnøye med den tyske oversettelsen «Gesellschaft»: «Thi det ord Ecclesia kaldis egentlig paa Tydsk en forsambling. Men vi ere bevaandte ved det ord Kircke: huilcket de Eenfoldige icke forstaae om nogen Forsambling, men om det indviede Hus oc Bygning, alligevel ad dette Hus icke skulde kaldis en Kircke, uden aleene for dend Sags skyld, ad Folck der komme tilsammen.»
k2856. atskillig] Adjektiver på -ig får vanligvis ikke flertallbøyning. Men verstakten forutsetter her at vi leser atskillige (fire stavelser).
k2857. Nationer] Spesielt før 1800 brukes ordet ikke sjelden også om landsdelsbefolkninger, som den jydske, bornholmske eller norske.
k2858. ihvor] hvor enn
k2859. monne boe] vel bor, måtte bo
k2860. Har en Daab, en GUD, en Tro] Ef 4.5: «Een HERRE; Een Tro; Een Dåb.»
k2861. Mameluk og Hund] slyngel og usling. En mameluk er opprinnelig et medlem av den egyptiske sultans livgarde, en (frafallen) kristen slave. Peder Syv (1663) definerer ordet slik: «utroo, som har forladt opriktighed (et Arabisk oord, malak ɔ: emit) Thi de hafde forladt dend Christne troo» (Syv 1915: 139–40). Ordet brukes vanlig i betydningen «kjetter» eller «hykler». På denne bakgrunn kunne det òg være fristende å oppfatte hund i betydningen «hunner», men slik finnes ordet ikke uten videre belagt.
k2862. Blant] i
k2863. Alt saa lenge] like så lenge som
k2864. Klinten groer blant Hvedens Sæd] Matt 13.24–30, særl. v. 30: «Lader dem baade [klinten og hveten] voxe tilsammen indtil Høsten: Og naar det er Tiid at høste, vil Jeg sige til Høst-Folcket: Sancker først Klinten tilsammen, og binder dem udi Knippe, at mand kand opbrænde dem; men samler mig Hveden ind i min Lade.»
k2865. Saasom Noah] 1 Mos 7.1–2: «OG HERREN sagde til Noe: Gack ind i Arcken, Du, og dit gandske Huus, thi Jeg hafver seet dig Retfærdig for Mig i denne Tid. Tag ind til dig af allehaande reent Qveg; Ja siv og siv; Han og Hun: Men af det ureene Qveg jo et Par, Han og Hun.»
k2866. fordom-dage] i gamle dager
k2867. Saa] slik
k2868. Figuur] bilde; ordet henspiller på den figurale eller typologiske fortolkningen av GT, at profeten Jonas for eksempel er en figur eller typus for Kristus. Figuren behøver ikke være en person; det kan òg være snakk om en historie, som fortellingen om Noas ark. Denne «figuren» har referanse til Matt 24.37: «Ligesom det var i Noe Tiid; saa skal og Menniskens Søns Tilkommelse være.»
k2869. Naar at] når
k2870. HErrens Bord] nattverden; jf. 1 Kor 10.21: «I kunde icke tillige dricke HERrens Kalck, og Dieflenes Kalck: I kunde icke tillige være deelagtige i HERRENS Bord, og i Dieflenes Bord.»
k2871. færdig] rede, dekket
k2872. uden ald Forskel] på like vilkår
k2873. Somme ilde, somme vel] noen ufortjent, andre fortjent
k2874. Partiiske] inndelt i (to) klare grupper (partier); adjektivet er imidlertid ikke funnet belagt i denne betydningen annetsteds. Her stusser man også over bøyningsformen, som kan være motivert av verstakten.
k2875. At] slik at
k2876. oprigtig] troende
k2877. grant] tydelig
k2878. Hvo] hvem
k2879. Lemmer] medlemmer, enkeltdeler
k2880. bekient] bekjent sin tro på
k2881. Christi Faar] Joh. 10.11: «Jeg [Kristus] er en god Hyrde: En gode Hyrde lader sit Lif for Faarene.»
k2882. Christi Røst] Joh. 10.4: «[…] Og Faarene følge efter Hannem [gjeteren]; thi de kiende Hans Røst.»
k2883. bør at lære] bør lære, skylder å lære
k2884. HErrens Værk og Gavn] gagns arbeid for Herren
k2885. lyksalig] lykkelig
k2886. skatter] verdsetter
k2887. tvende Patter] to bryster; ikke nødvendigvis vulgært uttrykt, jf. Esek 23.3 («deris Jomfrudoms Patte»). Her ligger Salomos høysang 4.5 under: «Dine to Bryster ere ligesom to unge Raa tvillinge, som fødis under Lilier.»
k2888. GUds Brud] Kirken; jf. 3.4 ovf.
k2889. tvende Brøst] Med dette refereres til de to sakramentene, dåpen og nattverden (jf. 16.1). Knud Sevaldsen Bangs katekismeforklaring fra 1681 fremstiller Bibelens to testamenter som «Guds Kierligheds Bryste» (tittelen).
k2890. suis] suges
k2891. Saft] livssaft, kraft
k2892. Løst] Lyst
k2893. Det] det er; verbet underforstått
k2894. flux] straks
k2895. indrenter] gir som utbytte; subjektet i setningen er «som», dvs. sakramentene, «vor Herre» er indirekte objekt (den som får inntekten) og det som regnes som inntekt, «Et velsignet Folke-Tall», objekt.
k2896. Kongens Sal] Guds himmel; Gud er verdens konge, jf. Sal 95.3: «Thi HERren er en stor GUD, og en stor Konge ofver alle Guder.»
k2897. Vel er sandt, det Tal er større] riktignok er det sant at det tallet er større
k2898. Hvilke] som angir hvem (løs, muntlig syntaks)
k2899. mon forføre] vel forfører
k2900. den Vey er meget bred] Matt 7.13: «Gaar ind ad den snefre Port: thi den Port er viid, og den Vey er bred, som fører ned til Fordømmelsen; og de ere Mange, som vandre der paa.»
k2901. Pølen] ildsjøen i Helvete; den omtales i Åp. 19.20; jf. 20.10: «Disse to [dyret og den falske profet] blefve kaste lefvende i en gloende Pøl, som brende med Svofvel.»
k2902. Rolden] bokrullen, registeret over de utvalgte; se 19.1 ndf.
k2903. Mangen en u-tallig Siæl] svært mange sjeler
k2904. kysset Bel] vist Bel ærbødighet. Bel er en alternativ navneform til Baal, guden i Babylon; se 1 Kong 19.18:» Og Jeg vil lade ofverblifve siv tusinde i Israel, alle Knæ som icke hafve bøyet sig for Baal; og alle Munde, som icke hafve kysset hannem.»
k2905. Bogen] Åp 20.12: «[…] Og der blef en anden Bog opladen, hvilcken der er Lifsens: Og de Døde blefve dømde efter Skriften i de Bøgger, efter deres Gierninger.»
k2906. Deres Tall u-rokket bliver] Åp 14.1: «Og jeg saae, og See! et Lam stod paa Zions Bierg, og med Det hundrede og fire og fyrretyve tusende, som hafde det sammes Faders Nafn, skrefvet i deris Pander.» De utvalgte er de som er «de kiøbte af Jorden» (Åp 14.3); Kristi «betaling» strekker altså ikke til for flere enn som så. Hvis tallet på de utvalgte står fast, kan dette få konsekvenser for den lutherske forestilllingen om predestinasjonen, forutbestemmelsen til frelse; jf. Gal 1.15 og Ef 1.4.
k2907. ihvor det gaar] hvordan det enn går
k2908. Skade skal ey til et Haar] Jf. 1 Joh 5.18: «Vi vide, at hvosom er født af Gud, hand synder icke: Men hvosom er født af GUd, hand bevarer sig, og den Onde skal icke røre hannem»; en parallell til selve uttrykksmåten finnes i 1 Kong 1.52.
k2909. Manden] en mann; den bestemte formen synes å være et produkt av rimtvang.
k2910. Avler […] Faaer] Asyndetisk setningsstruktur: sideordning uten binderord.
k2911. End som] enn
k2912. eenlig] enslige, ugifte; Kirken får altså stadig flere medlemmer, til tross for at hun (den) ikke er gift. Jesus er riktignok Kirkens brudgom; det er muligen nettopp dette faktum som motiverer dikterens insistering på den «eenlig Stand».
k2913. Samler Børn som Hafsens Sand] Rom 9.27: «Og Esaias raaber [Jes 10.22] for Israel: Dersom det Tal paa de Børn af Israel blev ligesom Sand i Hafvet, saa skulle dog de ofverblefne vorde salige.»
k2914. hende] Dvs. kirken
k2915. Verdens Ende] Matt 13.38–39: «[…] Den gode Sæd ere Rigens Børn; Klinten ere den Ondes Børn: Fienden, som dem saaede, er Diefvelen; Høsten er Verdens Ende […].»
k2916. med Skind og Been] helt og holdent, med hud og hår
k2917. Vækkis op af Kampe-Steen] Matt 3.9: «Tæncker (jo) icke, at I vilde sige ved eder self: Vi hafve Abraham til Fader; thi Jeg siger eder, at Gud kand opvæcke Abraham Børn af disse Steene.»
k2918. Verden i det Onde senkis] verdsligheten går til Helvete
k2919. krænkis] ødelegges, forderves
k2920. Dog har GUD sig nogle faa] dog rår Gud over noen få; Matt 22.14: «Thi mange ere kaldede; men faa ere udvalde.»
k2921. Snuble kand vel de Udvalde] Rom 11.11: «Saa siger jeg nu: Løbe de derfore paa, at de skulde falde? Det være langt fra; men af deris Fald er Salighed vederfaren Hedningerne, paadet at de skulde være nidkiere efter dem.»
k2922. endlig Troe] en fast tro; synkope.
k2923. De med Loth i Sodoma] Matt 17.29–30: «Men paa den Dag, der Loth gick af Sodoma, da regnede der Ild og Svogel af Himmelen, og ødelagde dem alle»; jf. 1 Mos 19.16–24 og 2 Pet 2.6.
k2924. Om saa var] Dvs. at ett feiltrinn skulle være tilstrekkelig til å gå glipp av frelsen
k2925. snyde] klippe av den ytterste delen av veken på
k2926. Morder-Sax] et mordersverd; metaforikken er trippel: (1) i bokstavelig forstand halshugges den troende av verdens despoter for sitt feiltrinn; (2) intertekstuelt forstår vi at den troende er å sammenligne med et lys som «snytes» (i den grad at det slukkes) med en lysesaks, og (3) i tillegg «snytes» Gud for en sjel på denne måten.
k2927. det Lius] Matt 5.15: «Mand tænder og icke et Lys, og sætter det under en Skeppe, men paa en Lyse-Stage; saa lyser Det da for dem alle, som ere i Huset.»
k2928. nogle Lemmer] noen medlemmer el. bestanddeler
k2929. GUD i Hiertet giemmer] I Bibelen er det gjerne Guds ord som gjemmes i hjertet; se f.eks. Sal 119.11 og Luk 2.19. Hjertet rommer ifølge gamle forestillinger menneskets følelser, men også dets hukommelse. Å lære noe by heart innebærer å huske noe utenat; jf. Carruthers 1990: 44.
k2930. Blev de Gods og Liv end qvit] selv om de mistet både liv og eiendom
k2931. Stephanus] Kirkens første martyr, Apg 7.57–60: «Og de steenede Stephanum: Hand paakaldede, og sagde: HErre JEsu, annamme min Aand. Men hand faldt ned paa Knæ, og raabte høyt: HERre, tilregne dem icke denne Synd» (v. 59–60).
k2932. trygt] tillitsfullt
k2933. tykt] tett
k2934. tilhaabe] til hope, alle som én
k2935. JEsu Navn for Folk udraabe] Jf. Mark 16.15: «Og Hand [Jesus] sagde til dem [apostlene]: Gaar bort i all Verden, og prædicker Evangelium for alle Creature.»
k2936. Alt] likevel
k2937. Raad og Dom] To ganger anklages apostlene for Det høye råd og dømmes: Apg 4.13–22 og 5.21–42.
k2938. hudflengis] eg. flås; piskes, forfølges; Apg 5.39–40: «Da samtyckte de [rådsmennene] med hannem [fariseeren Gamaliel]: Og kaldede ad Apostlerne; hudstrøge dem; og bøde dem, at de skulde icke tale i JEsu Nafn; og de loede dem gaa.»
k2939. runden om] rundt omkring
k2940. Kast Johannem hen i Fengsel] Matt 11.2: «Men der Johannes hørde i Fængselet Christi Gierninger, sendte Hand to af sine Disciple hen, og loed Hannem sige: Er Du den, som skal komme? eller skulle vi vente nogen anden?»
k2941. Christi Brud] jf. 3.4 ovf.
k2942. kleen] spinkel, sped
k2943. visis maa] kan synes
k2944. undergaa] gå under el. til grunne
k2945. Sodoma skal staa i Lue] Gud straffet Sodoma, Gomorra og to andre byer sørøst for Dødehavet (1 Mos 14.8) for deres umoral; han lot ild og svovel regne over dem (1 Mos 19).
k2946. Zoar-Stad] byen Soar; hit søkte Lot og hans famile da de hadde flyktet fra Sodoma. Av de fem byene Herren ville ramme, var Soar den eneste som gikk fri (1 Mos 19.22). I likhet med historien om Noa (se v. 25.3 ovf.) blir historien om Lot og Sodoma og Gomorras undergang en prefigurasjon av dommedag: 2 Pet 2.6–9: «Og Hand giorde de Stæder Sodoma og Gomorra til Aske, omvende oc fordømdte dem; Og Hand satte de Ugudelige der med et Exempel, som skulde komme derefter. Og Hand frelste den retfærdige Loth, hvilcken de skiendelige Folck giorde alt Ont med deris u-tugtige Omgiengelse […]. HERREN veed at frelse de Gudelige af Fristelse; og at bevare de U-retfærdige til Dommedag at piine.»
k2947. hand] den (byen)
k2948. en liden Flek] 1 Mos 19.20: «See, der er en Stad hart hos, den kunde jeg flye til, og er liden, der vil jeg frj mig; Hand er dog liden, at jeg kand der blifve ved Lifvet.» I en note til v. 22 opplyser den svaningske Bibel (korrekt) at navnet («Zoar») betyr «liden».
k2949. Brek] skade; hankjønn er kurant.
k2950. lide Velde] bli ofre for voldsmakt
k2951. Saa har Klippen mangt et Hull] Hebr 11.37–38: «De [forfulgte] ere steenede, safvede, forsøgte, dræbte med Sverd: De ginge omkring i Skind-kiortle og Giede-Skind, med Fattigdom, med Drøfvelse, med Trengsel; Hvilcke Verden icke var værd, og de ginge Elendige i Ørcken, paa Bierge, i Jordens Kløfter og Huler.»
k2952. fordom-dage] gamle dager
k2953. ginge] gikk
k2954. slit og reven] med slitte og fillete klær
k2955. Hungers skarpe Sværd] Rom 8.35: «Hvo vil skille os fra Guds Kiærlighed? Drøfvelse, eller Angist, eller Forfølgelse, eller Hunger, eller Nøgenhed, eller Farlighed, eller Sværd?»
k2956. Dog de var langt bedre værd] selv om de hadde fortjent mye bedre; jf. Hebr 11.38, se 33.3 ovf.
k2957. den hadske Jessabel] Slottshøvdingen Obadja skjulte hundre profeter i to huler da de ble utsatt for forfølgelse av dronning Jesabel; se 1 Kong 18.4.
k2958. HErre] Dvs. Jesus, jf. 42.1 ndf.
k2959. som Avn for Væir] som agner for vinden; Sal 1.4–5: «De Ugudelige ere icke saa, men ligesom Avner, der Veiret bortspreder. Derfor blifve de Ugudelige icke bestandige i Dommen, eyheller Syndere i de Rætferdigis Meenighed.» Se også Bordings versjon (1984: 320).
k2960. De paa Sions Ryg vil pløye] Sion er tempelhøyden i Jerusalem, metonymisk brukt om Jerusalem som Kirkens hovedstad, her og i det hinsidige; Mi 3.12: «Derfore skal Zion blifve pløyet som en Ager, for eders skyld, og Jerusalem til en Steen-hob; og Templens Bierg til en vild Høyelse.»
k2961. nedslaae] tilintetgjøre
k2962. Møye] fortred
k2963. Vee] smerte, pine
k2964. GUds Foragtelse] gudsforakt
k2965. La dem vendis snart tilbage] la dem straks vende om (fra synden); her er det likevel ikke snakk om en «omvendelse» i teologisk forstand..
k2966. en Ende tage] gå til grunne; jf. Sal 92.10: «Thi See, dine Fiender, HErre, See, dine Fiender skulle forfare, og alle Misdedere skulle bortspredis.»
k2967. Paa det] slik at
k2968. Du] at du; subjunksjonen er underforstått.
k2969. Mand] brudgom; jf. 3.4 ovf.
k2970. Sion] Jf. 38.1 ovf. Ofte brukes Sions datter synonymt med Sion i betydningen «Jerusalem», som i Sef 3.14–15: «Fryd dig du Zions Daatter; raab Israel; fryd dig, og vær glad af gandske Hierte, du Jerusalems Daatter. Thi HERren hafver borttaget din Straf, og bortvendt dine Fiender: HERREN Israels Konge er hos dig, at du tør icke mer frygte for nogen Ulycke.»
k2971. Pryd du hende] Esek 16.11: «Og [jeg, Herren] prydede dig [Jerusalem] med Klenode, og lagde Armbaand paa dine Arme, og Kæder paa din Hals.»
k2972. en Konges Datter] Sion er strengt tatt ingen prinsesse, men venter likevel på sin konge; Matt 21.5: «Siger Zions Daatter; See! Din Konge kommer til dig Sagtmodig, og rider paa et Asen, og paa den undertvingte Asenindes Føll.»
k2973. At hun hvis du biuder giør] gjøre hvis du befaler
k2974. Giester] Dvs. dem som søker Gud – og Kirken, men som ennå ikke kan regnes blant de troende.
k2975. Faar] Jf. 14.1 ovf.
k2976. Inden] som innenfor; relativpronomenet (subjunksjonen) er underforstått.
k2977. fremtrinner] trer frem
k2978. Stand] tilstand
k2979. en din Broder] en av dine brødre; Jf. TA 3.17.1. Dikteren føler åpenbart ikke noe ubehag ved at de konvensjonelle metaforikkene her kan synes å harmonere mindre godt: Hvis Kirken er Jesu brud, passer det dårlig at den samtidig er hans mor. Men en slik logikk er kanskje upoetisk?
k2980. Tag min Siæl nu til din Brud] Tidligere (se 3.4 ovf.) har Kirken vært tolket som Jesu brud; her får den enkelte troendes sjel denne rollen. En slik allegorisk vakling har gjort seg gjeldende så lenge denne typen tolkning har vært vanlig, dvs. siden kirkefaren Hippolytos tidlig på 200-tallet e.Kr.
k2981. dit Huses Bolig] din kirke, jf. Sal 26.8: «HERRE, jeg elsker dit Huusis Sted; Og den Sted, som din Ære boer paa.»
k2982. trolig] trofast; jf. Sal 26.3: «Thi din Miskundhed er for mine Øyen; Og jeg vandrer i din Sandhed.»
k2983. hin] hinsidige
k2984. Jerusalem] Åp 21.2: «Og jeg Johannes saae den hellige Stad, det ny Jerusalem fare hid ned af Himmelen fra Gud, tilberedt, som en prydet Brud mod sin Mand.»
k2985. Sangen faller i to like store hoveddeler: den første, str. 1–15, hvor dikteren eller jeget bekjenner sin synd, men trøster seg med at han har fred for den store kreditor takket være Kristi sonoffer på korset, og den andre, str. 16–30, hvor tvilen setter inn og han overlegger med seg selv om dette virkelig kan stemme, eller om hans synd er for stor, tross alt. Første del innledes med en apostrofe av Gud («HErre!»), annen del med en apostrofe av Djevelen («Trods deg, Dievel»). / I den første delen tar teksten en vending fra og med str. 7, der frelseren Jesus introduseres (og apostroferes i str. 8). I den andre delen introduseres først Djevelen noe overraskende som regnskapsfører (str. 16–18), en rolle som jo ellers tilhører Gud, deretter reflekterer dikteren over forholdet mellom synd og nåde: Hva betyr dette for ham? Er han «gjeldfri» eller sitter han ennå i klisteret? I løpet av strofene 21–26 stiller han seg selv i alt ti tvilrådige spørsmål, men konkluderer med forvisset tro i str. 27. Etter en liten ekstraomgang i str. 28–29 avslutter han så med å mane tvilen bort, den som kom med Djevelen i str. 16. Det konfesjonelle nedslaget er støtt nok: «JEsus min Forløser er.» / Sangen omtales av Laila Akslen (1997: 207–09).
k2986. tit.] Luther 1616: 77–78: «[Jeg tror paa] syndernes forladelse»; forklart slik: «Fremdeles skencker hand [Den hellige ånd] mig oc alle dem som tro i samme Meenighed, dagligen en fuld Synders Forladelse».
k2987. mel.] Melodiforelegget er Dorothe Engelbretsdatters berømte «Afften Psalme» fra Siælens Sang-Offer, som for de aktuelle sangene inneholdt et notetillegg (DESS 184 og 517).
k2988. bekiender mig] tilstår åpent
k2989. andre Kiød og Blod] Metonymi for «mennesker»
k2990. Ville jeg mig sige fri] Dvs. fra synd. Vi hadde ventet «vilde» her (konjunktivisk).
k2991. legger Haand paa Mund] tier; jf. Mi 7.16: «At Hedningene skulle det see, og alle deris Veldige skulle skamme dem, og legge Haanden paa deris Mund, og holde for deris Øren.»
k2992. af gandske Hierte-Rod] av hele sitt hjerte; jf. Matt 22.37: «Du skal elske GUD din HERRE af gandske Hierte; af gandske Siæl, af gandske Sind.»
k2993. Forladelse] tilgivelse; jf. Mark 1.4: «Johannes var i Ørcken, døbte, og prædickede om Bedrings Daab, til Syndernes Forladelse.».
k2994. tee] åpenbare
k2995. Rygte] gunstige (om enn usikre) omdømme. Ifølge GT viser Gud første gang nåde overfor Noa idet han planlegger syndfloden (1 Mos 6.8).
k2996. en Naadis Smule Brød] Jf. Matt. 15.27: «Ja HERRE, smaa Hunde æde dog af de Smuler, som falder af deris Herrers Bord» og Joh 6.35: JEsus sagde til dem: Jeg er Lifsens Brød; hvo som kommer til Mig, hand skal icke hungre.»
k2997. svar] tung, vanskelig (især om avgift, arbeid, livsvilkår, eller om synd); jf. 1 Mos 18.20 (om Sodoma og Gomorra).
k2998. Frelsermand] hjelper, redningsmann; her om Kristus. I de danske oversettelsene av NT brukes «frelser» og «gjenløser» om hverandre.
k2999. Skyld] gjeld, skyldighet (særlig av økonomisk art)
k3000. klareret] betalt (gjeld)
k3001. den fulde Summ] samlet pengebeløp, den fulle verdi; jf. 3 Mos 5.25
k3002. Fald] synd; syndefald; straffskyldighet
k3003. Naade] godhed, mildhed, lat. gratia, takk, gunst, nåde, hvorav gratis (adv.), eg. «for takken», dvs. uten betaling eller forventning om gjengjeld. Når nåde settes for fall, betyr det at den synden som er blitt begått ikke behøver gjenopprettes. Nåden står sentralt i luthersk teologi, jf. debatten mellom Erasmus og Luther om den frie vilje, dvs. om gode gjerninger kvalifiserer for frelse eller om et syndig menneske ikke kan annet enn å håpe på at Gud lar nåde gå for rett.
k3004. plat] likefrem, rent ut
k3005. Var] fantes; preteritum brukt om irrealis i nåtid, tilsvarende «blev» i helsetningen
k3006. JEsu] den greske kasusbøyningen, her vokativ (kasus for tiltale) av navnet Jesus (gr. Iēsous), bevares i dansk (og senere norsk) språkbruk.
k3007. et fortabet Faar] Luk 15.1–7: «Glæder eder med mig; thi jeg hafver fundet mit Faar, som var fortabt» (v. 6). Lukas' lignelse parallellfører det ene fåret (av de 99) med den ene synderen som omvender seg.
k3008. den Synd, som i mig boer] arvesynden, menneskeslektens nedarvede syndige natur (etter syndefallet, da Adam og Eva ble drevet ut av Paradis; 1 Mos 3)
k3009. Større dog] Jesu død overgår eller oppveier – er «større» enn – arvesynden, den som her visualiseres som «heele Klipper». Klippe brukes gjerne om det som volder ulykker, fortred eller hemmer, stanser noe (f.eks. en klippe i havet som forårsaker skipbrudd)
k3010. Thi] derfor, følgelig
k3011. fornøye] tilfredsstille en med en gave, utbetaling el.l. Jesus betaler for menneskenes synd (arvesynden) med sin død, sitt blod. Han innløser menneskenes gjeld til Gud; derfor kan Paulus i Gal 3.13 skrive at Kristus «forløste os af Lovens Formaledidelse».
k3012. Restantz] ubetalt gjeldspost; ubetalte avgifter, renter eller skatter (eg. lat. «det som gjenstår (å betale)).
k3013. Qvitantz] det å la en fordring gå opp imot en motfordring. Ordet kan òg bety «kvittering», som gir mening her, ettersom «fuld Qvittanz» er «Skreven med hans eget Blod». Jesu kvittering blir de troendes forsikring om syndsforlatelse; jf. Kol 2.13–14: «Og Hand forlod os alle Synder. Og udslætte den Haandskrift, som var imod os, hvilcken der blef ved Skickelser, og var os imod; og Hand tog hende bort, og slog hende til Kaarset.» Jf. FV 6.13.2.
k3014. Cræsi Pung] Herodot forteller om den legendariske lyderkongen (Kroisos, ca 560–ca 546 f.Kr.) i bok 1.1–94. Hans rikdom er ennå berømt. Uttrykket «rikere enn en Krøsus» kommenteres av Erasmus i Adagia 1.6.74. Jf. TB 6.19.8. De trykte utgavene noterer oe og ae med samme tegn.
k3015. Lammets Hierte-Blod] Lammet er Guds lam, dvs. Kristus, sonofferet; jf. Åp 7.13–14: «Og der svarede Een af de Ældste, og sagde til mig: Hvo er disse, som ere klædde i disse hvide Klæder? og hvæden ere de komne? Og Jeg sagde til Hannem: HERre, du veed det; Og Hand sagde til mig: Disse ere de, som ere komne af stor Bedrøfvelse, og hafve toet deris Klæder, og hafve giort deris Kiortler klare i Lammets Blod.» Jf. Joh 1.29.
k3016. Kaar] forhold, betingelser; især om økonomisk stilling
k3017. Skat] samling av ting som har stor pengeverdi, særlig om edle metaller, penger el.l.
k3018. ævindelig] til evig tid; jf. f.eks. 1 Mos 3.22.
k3019. alt] helt og fullt. Freden er en konsekvens av Jesu sonoffer; jf. Ef 2.14–15: «Thi Hand er vor Fred, som giorde Eet af dem baade, og nedbrød det Skillerum som der var imellem; i det at Hand formedelst sit Kiød borttog Fiendskab, som var, Loven, hvilcken der var skicket i Budene: paadet at Hand af tvende vilde skabe eet nyt Menniske i sig self, og giøre Fred.»
k3020. Trods dig Dievel] Kom an, Djevel. Substantivet trods er her brukt. som interjeksjon med betydning av en utfordring, en hånlig avvisning av en annens mulighet til å måle seg med en.
k3021. Svig] listig, bedragersk hensikt; falskhet; jf. 30.3 ndf.
k3022. dadle paa] klage over (motsatt «rose»).
k3023. bestaa] stå imot
k3024. Tæller du] Dass lar Djevelen føre menneskets synderegnskap. Tanken om et oppgjør for menneskenes synder, en regnskapets dag, ligger allerede i GT; jf. f.eks. Sal 10.4. I Matteusevangeliet (18.21–23) telles tilgivelser: «HERRE, hvor ofte skal jeg da forlade min Broder, som synder mod mig? Er det nock syv gange? JEsus sagde til hannem: Jeg siger dig icke, syv gange; men halffierdesinds tive gange syv gange. Derfore lignes Himmeriges Rige ved en Konge, som vilde holde Regenskab med sine Svenne.» Også Elias Naur (1973: 147, str. 1071) lar Djevelen føre regnskapet.
k3025. de Draaber] Jf. Joh 19.34 (om den døde Jesus på korset): «Men Een af Stridsmændene aabnede Hans Side med et Spyd; og strax gick der Blod og Vand ud.»
k3026. grant] nøyaktig
k3027. Fly] gi, rekk; imp. ent.
k3028. Tælle-Stok] stokk, hvorpå et bylags bøteregnskap ble ført; i overført betydning: regnskap; jf. Rom 14.12.
k3029. lenge nok] Uansett hvor lenge Djevelen adderer, blir summen null, for Jesus har med sitt blod strøket alle gjeldspostene.
k3030. Løgnens Aand] Djevelen som falsk profet; jf. f.eks. 1 Kong 22.22. Bare løgn kan gjøre mennesket til skyldner (debitor) etter at Gud, ved Kristi død, har slettet all gjeld.
k3031. Sant er det, en staaend' Mand] sant er det at en stående mann; subjunksjonen (at) er underforstått.
k3032. Meen] (moralsk) feil, lyte
k3033. GUds Hierte-Mand] en mann som Gud holder særlig av, jf. «hjerte-barn». Ordet er ikke registrert i ordbøkene; 1 Sam 13.14 kan ligge til grunn: «HERREN hafver opsøgt sig en Mand efter sit Hierte, Den hafver HERren bødet at være en Første ofver hans Folck.»
k3034. Er dog] Subjektet ikke gjentatt: «Han er dog [...]»
k3035. tegnet] notert, dvs. hans navn er notert eller oppskrevet
k3036. Rand] side; debetsiden i regnskapet
k3037. Ihvor] Brukt som gradsadverb i forbindelse med innrømmelse.
k3038. hellig] Jf. Sal 89.21: «Jeg [dvs. Herren] fandt David min Tienere; Jeg salvede hannem med min hellige Olie.»
k3039. Helgen] Også brukt av lutheranere i betydningen «hellig, saliggjort menneske». Her flertall, som i allehelgensdag.
k3040. Pardon] tilgivelse, nåde
k3041. det grønne Træ] Uttrykket alluderer til Luk 23.31, der Jesus, på Golgatha, overfor «Jerusalems døtre» sammenligner seg selv med et friskt tre og byens folk med et tørt: «Thi at giør mand det med et grønt Træ, hvad vil skee med det Tørre?» Tresymbolikken tas her opp fra Luk 3.9 og 13.6–9.
k3042. Usle] fattige, ubetydelige. Jeget i sangen har flere synder på sin konto enn det David og andre hellige menn hadde på sine. David må i denne sammenhengen være å forstå som «det grønne Træ», jeget det tørre.
k3043. Holt man still] Imperativ av holde still: stopp en halv, vent nå litt; «man» er her adverb: «bare», «kun».
k3044. her staar ey paa] Muntlig uttrykk, ennå bevart i norske og danske dialekter: «alt i orden», «det er ingen fare»
k3045. Naade-Dørren] Ordet er ikke registrert i ordbøkene. Vi kan forstå det som et synonym til «Perleporten» eller «Paradisets port». Lutheranere kommer til himmelen ikke fordi de eventuelt har gjort seg fortjent til det, men fordi de gjennom troen på Gud har fått hans nåde.
k3046. slet] likefrem. Ordet brukes i denne betydningen nesten utelukkende i uttrykket «slet og ret» (no.: «rett og slett»), som det her spilles på ved hjelp av rimordet i verset under.
k3047. Hvor til tienner JEsu Fred] Tar opp igjen forsikringen fra str. 15.2–4. Jf. Luk 19.42: «Dersom du det vidste, da skulde du og betæncke, i denne din Tiid, hvad som tien til din Fred.»
k3048. Korsens Død] Proleptisk: korset som volder død, Jesu død på korset. Kors brukes på 1600-tallet ofte i hankjønn.
k3049. forskiudis] avvises, styrtes i unåde
k3050. plat] uten videre
k3051. GUds Løfters Skat] Dvs. evig liv. Joh 3.16 gir et klart løfte om evig liv til vederlag for tro: «Thi saa elskte GUD Verden, at Hand gaf sin eenbaarne Søn, paa det at alle de, som tro paa Hannem, ikke skulle fortabes; men hafve det evige Lif.» Løftet gjentas i 11.25–26.
k3052. Forjættelser] løfter, tilsagn. Både GT og NT inneholder løfter om at det vil gå den godt som gjør det gode, f.eks. det fjerde bud, «forjættelsens bud», Tobit 4.6 og 1 Pet 3.13–14.
k3053. en og hver] Ordrekkefølgen er ikke uvanlig, men sjeldnere enn «hver og en».
k3054. Før skal Bierge falde ned] Her og i følgende vers har vi et retorisk adynaton (en umulighet), som brukes for å uttrykke emfase; jf. Luk 16.17: «Og det er lættere at Himmel og Jord forgaa, end at en Pricke af Loven falder.»
k3055. smeltis] gå i oppløsning, omdannes til væske. Slik ville havet bli bunnløst.
k3056. grov] simpel, umoralsk
k3057. besynderlig] særlig
k3058. Brøst] forseelse, forbrytelse. Jf. Rom 5.20: «Men hvor Synden er blefven ofverflødig, der er Naaden blefven meget ofverflødigere.»
k3059. hvo mest Forladels' skeer] den som får mest tilgivelse
k3060. elske] sc. Gud. Store syndere skylder i høyeste grad å elske Gud til gjengjeld for den nåde de er blitt vist; jf. Luk 7.47: «For den skyld, siger Jeg dig: Hende ere mange Synder forladne; thi hun elskte meget: Men hvilcken som lidet forlades, hand elsker lidet» (om synderinnen i fariseerens hus).
k3061. Vantro] tvil, mistillit (til Gud)
k3062. Fristelser] prøvelser; jf. Luk 4.1–13.
k3063. Forløser] befrier, gjeldsinnbetaler; jf. Gal. 4.5.
k3064. Sangen faller i fire deler: Første del (str. 1–9) slår fast at oppstandelsen er et vilkår mennesket ikke kan unndra seg, på linje med fødsel og død. Så vitner da også naturen om dette gjennom solens gang og årstidenes veksling. I annen del (str. 10–11) kommer motsigelsen, den retoriske refutatio, som går ut på at mennesket neppe kan sies å ha andre vilkår enn dyrene, og at man derfor bør «gripe dagen»: nyte jordelivets gleder så lenge man kan. Tredje del (str. 12–23) fastslår, uten synderlig teologisk argumentasjon, at «vi», de troende, vet at oppstandelsen venter. Det betyr at sykdom, alderdom og død ikke lenger kan ramme oss. Det betyr videre at kroppen og sjelen vil finne sammen igjen, og at hedningene vil få sin dom. Så avsluttes sangen med en enslig strofe (24), hvor et jeg for første gang trer frem med en bønn til Herren om å få være blant dem som står opp fra de døde på dommens dag.
k3065. tit.] Luther 1616: 77–78: «[Jeg tror paa] Legems (eller kiøds) opstandelse», forklart slik: «Oc paa den yderste Dag skal hand opvecke mig met alle andre aff døde, oc sætte mig met alle andre, som troe, i det euige Liff.» I sin Store katekisme distanserer Luther seg fra oversettelsen «Kiød»: «Thi naar vi Tydske (oc Danske) høre Kiød næfnis, da tæncke vi icke vijdere hen, end til Slacterbodene. Men paa ræt Tydsk (oc Dansk) da skulle vi saa sige, Aufferstehung des Leibes oder Leichnams, Lifsens eller Legemens Opstandelse: Dog ligger her icke saa stor mact paa, naar vi ickun ræt forstaae Ordenes meening» (1629: 86v).
k3066. mel.] Håndskriftene oppgir den ellers ukjente «Hvad skall vi gjøre og hvad skall vi snake?» som forelegg. Nærmere om de verdslige foreleggene i Innl. 6.2.
k3067. beskikket er vorden] er blitt bestemt til
k3068. blomstris] blomstre; verbet var gjerne deponent (passiv form, aktiv betydning) på 1600-tallet.
k3069. det før] det som før; relativpronomenet (subjunksjonen) er underforstått.
k3070. Hø] høy, tørt strå; jf. Jes 40.6–8: «[…] Alt Kiød er Hø, og all hendis Hellighed er ligesom et Blomster paa Marcken. Høet tørris; Blomsteret visner; thi HERrens Aand blæs der paa: Ja Folcket er Hø. Høet tørris, Blomsteret visner; men vor Guds Ord blifver fast ævindeligen.»
k3071. Hvorvel] skjønt, selv om
k3072. Fornuft] Oppstandelsen, i likhet med treenigheten (jf. TA 2.2.4), lar seg ikke gripe med fornuften.
k3073. Alle de Ting i Naturen til ere] alle de ting som finnes (er til) i naturen; relativpronomenet (subjunksjonen) er underforstått.
k3074. At] om at
k3075. den Artikel] det lærepunkt, den trossetning
k3076. giøres os got] godtgjøres oss, bevises for oss
k3077. Figurer] forbilder, prefigurasjoner; jf. TA 9.10.4.
k3078. om Vinter] Ubestemt form er kurant.
k3079. Jordens Formue] skaperverket; jf. TA 1.41.10.
k3080. Stilker og Vekst] planteskudd; retorisk hendiadyoin: ett fenomen beskrives ved hjelp av to sideordnede ord.
k3081. oprinder] vokser opp
k3082. tilforne] tidligere
k3083. os […] minder] påminner oss om
k3084. udviser] demonstrerer
k3085. atter oprinder] gjenoppstår
k3086. Bevisninger] bevis
k3087. grasserer] herjer, raser
k3088. Elementerne] naturkreftene
k3089. noksom saa] tilstrekkelig, meget
k3090. Skulle de Luften i Splinter end sprenge] Tvetydig? Man kan oppfatte «Luften» som «Himmelen» (jf. 1 Tess 4.17: «mod HERREN i Luften»), og den er hos Dass – som følger Bibelens skapelsesberetning – å forstå som en hvelving over jorden, med planeter, sol og måne festet til seg (TA 1.23). Det at himmelhvelvingen sprenges «i Splinter», gir i så fall god mening. Solen ville da, ifølge dikteren, fortsatt gå i sin vante bane, selv om den ikke lenger kunne følge himmelhvelvingen i dens omdreininger. Det er derimot ikke like lett å tenke seg luften – ett av de fire elementer – i splinter, men vi kan nok oppfatte uttrykket sprænge i splinter i overført betydning, som «å tilintetgjøre». Men det er ikke umiddelbart innlysende at det ville ha like alvorlige konsekvenser for solen om luften forsvant.
k3091. engang] før eller senere
k3092. Solen […] fremskinner af Sky] Bildet minner om Kingos, i hans berømte påskesalme: «SOm dend Gyldne Sool frembryder/ Giennem dend kulsorte Sky» (KSS 4.513).
k3093. Svalen opkommer, der liggger i Dvale] svalen, som ligger i dvale, gjenoppstår. Før man helt hadde forstått at svalen faktisk er en trekkfugl, trodde man den overvintret nedgravd i mudder eller sandbanker. En tolkning av svalens sang går ut på at den i realiteten sier «I tænkt' vel jeg var død, men såmænd var jeg ej!» Ett sagn går ut på at svalen har fått sitt navn fordi den ropte «sval ham!» da Jesus hang på korset (Brøndegaard 1985: 2.244, 246 og 247). Hos Anders Arrebo utlegges svalens overvintring i «dynd» som et naturens tegn på oppstandelse, i forfatterens femte preken i samlingen Ossa rediviva, utgitt av hans sønn i 1681 (s. 42): «[…] Øyenskinlig Forfarenhed lærer at de [svalene] sig i store Morotzer oc Ufør nedsvinge oc ligge der Vinteren ofver slet døde, oc blifver i Foraared, naar Dyndet varmis, lefvendis igien; Skeer da saadant med Ormene, Fluer, Scaler oc andre Creatur at de kand saa til Lifve igien, skulde vi da om voris Opstandelse oc Guds Almæctighed bære nogen Tvifl?»; jf. FV 2.3.3.
k3094. Skilsmissis] atskillelses (ved døden)
k3095. Vale] farvel; lat. imp. ofte brukt som substantiv
k3096. Forklarelsis Stand] de herliggjorte kår (dvs. den himmelske tilværelse)
k3097. de afhuggede Stilker] Jf. 1.5 og 3.4 ovf.
k3098. grønnis] Jes 66.14: «I skulle det see, og eders Hierte skal glæde sig, og eders Been skulle grønnis, som Græs: Da skal man kiende HERrens Haand hos hans Tienere, og hans Vrede hos hans Fiender.»
k3099. dyrer] vanskeligere fortjent
k3100. Skulle GUds Træer ey knoppis] Job 14.7–9: «Et Træ haabis, naar det er end afhugget, at det skal forvandle sig igien, og Qvistene der paa lade icke af. Alligevel at Roeden blifver gammel i Jorden, og at Stubben døer hen i Støf: Saa grønis det dog igien af Vandets Lugt, og skyder Grene, ligesom det var plantet.» Matt 24.32: «Lærer en Lignelse paa Figen-Træet: Naar der kommer Vædske i Greenene der paa, og det faar Blade, da vide I, at Sommeren er hart hos.»
k3101. skønnis] bli vakkert el. vakrere
k3102. Gemes] regel, praksis
k3103. Lyster vor HErre det Blomster at klæde] finner Vårherre det for godt å gi blomstene klær (å la blomstene blomstre); jf. Luk 12.27–28: «Gifuer act paa Lilier paa Marcken huorledis de voxe: De arbeyde icke, de spinde og icke. Men jeg siger eder, at Salomon i all sin Herlighed, vaar icke klædt som een af dem. Klæder da Gud Græsset saa, som i Dag staar paa Marcken, og skal i Morgen kastis i Onen, huor meget meere skal hand klæde eder, I lidet troendis?»
k3104. Der i Dag staar, og i Morgen er væk] Se også Jona 4.10: «Du ynckis ofver Græs-Karet [iflg. Luther (Kürbis), etter Septuaginta; 1647: «det Kikajon»; Vulgata: «den eføy»], for hvilcket du hafver icke arbeydet, og du elskte det icke heller op, hvilcket som blef til paa en Nat, og blef forderfvet paa en Nat. Og skulde Jeg icke ynckis ofver Ninive, saadan en stor Stad, i hvilcken der er mer, end Hundrede og tive tusende Mennisker […]?»
k3105. GUds Helgen] Guds saliggjorte (den troende); jf. trosartikkelens «helliges samfund».
k3106. Deylig] vakker, herlig
k3107. Blomstret] blomsten
k3108. træde] fremtre
k3109. ald Lyder og Bræk] alle skavanker og skader
k3110. Havde vi derved os intet at trøste] Kunne vi ikke trøste oss ved dette (at naturen kommer til liv igjen, dvs. oppstandelsen)
k3111. Hvad var da Siælens U-dødelighed?] Jf. Sal 94.17–19: «Hafde icke HErren hiulpet mig, da laae min Siæl paa det næste i det stille. Jeg sagde: Min Foed snublede; Men din Naade, HErre, opholder mig. Jeg hafde meget Bekymrelse i mit Hierte; men din Trøst vederqvægede min Siæl.»
k3112. i Livet] i brystet
k3113. jamerlig brøste] briste på ynkverdig vis
k3114. Haaret af Redsel paa Hovedet] Vanligvis er det hodet man rister (da. ryster) på som et uttrykk for håpløshet, ikke håret. Som et uttrykk for skrekk, derimot, rejser håret sig på hovedet. Her synes uttrykkene å være slått sammen til ett.
k3115. at hælde sig ved] å støtte seg til; jf. 1 Pet 1.13: «Derfore da omgiorder eders Sinds Lænder; værer ædrue, og sætter eders Haab aldeelis til den Naade, som eder tilbydes formedelst JEsu Christi Aabenbarelse.»
k3116. Om] dersom; den påfølgende helsetningen er underforstått, dvs. den ligger latent i adverbet «saa» (10.2): «Dersom den ugudelige tungen setter i gang med sitt skvalder, så sier den:» Eriksen (SS) retter «Om» til «Og» for å løse problemet. Men det burde være unødvendig.
k3117. Tungen] Jf. Jak 3.8: «Men Tungen kand intet Menniske temme; det urolige Onde, fuld af dødelig Forgift.» Se også TB 8.2.6 og 8.13.
k3118. Sqvalder] løst snakk, løgn
k3119. bringer […] for] fremfører
k3120. Aand] sjel
k3121. den] Dublering (av subjektet); en muntlighet.
k3122. opfarer] sc. fra det jordiske legemet til himmelen
k3123. Folkenes Vilkor] menneskenes betingelser
k3124. med Bæsterne svarer] hører til dyrene; O retter (unødvendig) til genitiv, «bæsternis», for å skape logisk parallellitet mellom menneskets og dyrenes livsbetingelser, men verbalet her (svare med) gjør ikke dette like påkrevd som i en konstruksjon med tilsvare eller motsvare.
k3125. med] i forhold til
k3126. nærværende Gode] de jordiske goder
k3127. Pæler] krus; 1 Kor 15.32: «Stridde jeg af Menniskelig Meening med vilde Dyr i Epheso? Hvad hielper det mig, dersom de Døde icke opstaa? Lader os æde og dricke; thi i Morgen ere vi døde.»
k3128. for Fald og for Stød] når vi har lidt tap (eller begått en synd), og når vi trenger støtte.
k3129. Gienkommelse] (Jesu) gjenkomst
k3130. at formode] å vente
k3131. Dødninger] døde (mennesker)
k3132. er] finnes
k3133. fanger] får
k3134. Aande] tenkeevne; normal språkbruk ville ha fordret aand i denne betydningen, men grensen mellom aand/aande (tilsv. lat. animus/anima) er ikke skarp.
k3135. belanger] angår
k3136. indganger] går over; den gamle verbformen gange rimes her, som ofte ellers på slutten av 1600-tallet, med den tilsvarende fange. Ellers brukes (også av Dass) gaa og faa helt fritt.
k3137. Til] for
k3138. blive] skje fyllest, bli noe av
k3139. begive] avstå fra, la fare. Dass tenker seg at et gudfryktig liv, inkludert gode gjerninger, mister sin fornuftsgrunn dersom belønningen – frelse og evig liv – ikke kan stilles i utsikt. Dermed har altså nestekjærligheten og de gode gjerninger ingen verdi i seg selv.
k3140. Propheter] Profetene i GT – fire store og tolv små – er i det vesentlige å betrakte som «domsprofeter», dvs. at de refser folket for å ha vendt ryggen til Gud eller for å ha praktisert urettferdighet, og at de truer med straff og undergang dersom ingen forbedring er å spore. Tanken er her altså den at truslene (som i det kristne perspektiv gjelder alle mennersker og ikke bare jødefolket i en gitt historisk situasjon) må anses som tomme dersom det ikke finnes noe liv etter dette.
k3141. Snak] tomme ord, vås
k3142. forfengelig Snaab] innholdsløst forfengelig håp, en unyttig karamell å sutte på («Snaab» er samme ord som moderne da./no. snob/snop, «godteri»). Om den dennesidige forfengeligheten eller tomheten taler særlig Forkynneren (Fork 1).
k3143. tilforne] tidligere (før Guds inkarnasjon)
k3144. giemmet i Muld] Dan 12.12 (12.2): «Og mange af dem, som ligge under Jorden og sofve, skulle opvogne, somme til det ævige Lif, og somme til ævig Skam og Skiendsel.»
k3145. det HErren os skabte] det at Herren skapte oss
k3146. Naar at] når
k3147. Hvor om at alle GUds Skrifter er fuld] som alle Bibelens bøker er full av. Utsagnet innebærer rimeligvis en overdrivelse. Slett ikke alle «GUds Skrifter» er fulle av løfter eller håp om frelse og udødelighet.
k3148. Lærerne] forkynnere av Guds ord, prestene; jf. 1 Kor 12.28: «Og GUd satte i Meenigheden først Apostlerne; dernæst Propheterne; for det tredie Lærere; dernæst dem, som giører underlige Gierninger; dernæst Gafver at giøre helbrede; Hielpere; Regierere; adskillige Tungemaal.»
k3149. fore mon give] pålegger (oss)
k3150. løse Mænds ord] uforpliktende ord ytret av mennesker
k3151. eene] utelukkende, bare
k3152. i Live] her på jorden; 1 Kor 15.19: «Haabe vi alleeniste paa Christum i dette Lif, da ere vi de elendigste iblant alle Mennisker.»
k3153. Hvilke] vi som
k3154. skabet af Jord] 1 Mos 2.7: «Og GUD HERREN hafde giort Mennisken af en Jord-klimp, og blæsde en lefvende Aand i hans Næse; Og saa blef Mennisken til en lefvende Siæl»; jf. 1 Kor 15.47.
k3155. et Huus uten Hænder bered] 2 Kor 5.1: «Vi vide og, dersom dette vort Tabernackels Jordiske Huus blifver nederbrudet, at vi hafve en Bygning opbygt af Gud, et Huus, som icke er giort med Hænder, hvilcket der er evigt i Himmelen.»
k3156. Basunen] Det dreier seg om dommens basun, som ikke bare lar seg høre i Åpenbaringen, men også hyppig hos profetene og i Paulus' brev; se 1 Kor 15.51–52: «See! Jeg siger eder en hemmelig Ting: Vi skulle icke alle sofve, men vi skulle alle forandres; Og det skal skee hasteligen, udi et Øyeblick, i den sidste Basunes Lyd; thi Basunen skal lyde, og de Døde skulle opstaa uforkrænckelige, og vi skulle forandres.»
k3157. Fremgaar en hver af sin Huler og Sted] Jes 2.19–21: «Da skal mand gaa i Klippernis Huler, og i Jordens Kuler, for HERrens Frygt og for hans herlige Majestæt, naar hand giør sig færdig at forstyrre Jorden. Paa den Tiid skal hver mand bortkaste sine Afguder af Sølf og Guld (som de hafde ladet giøre sig, at bede til) i Muldvarpers og Aften-backers Huler. Paa det hand kand bryde ind i Steen-rever, og i Klippers Huler for HERRens Frygt, og for hans herlige Majestæt, naar hand giør sig ferdig ad forfærde Jorden.»
k3158. Ephata] Mark 7.34 (Jesus helbreder en døvstum): «Og [Jesus] saa op til Himmelen, suckede, og sagde til hannem [den stumme]: Ephphatha, det er, lad dig op.» Ordet er arameisk, og brukes gjerne som belegg for at arameisk var det språk Jesus faktisk talte. I Markus-evangeliet er det den døvstummes ører som skal åpne seg; her bruker dikteren det som et sesam til å åpne de jordiske huler hvor de døde avventer dommedag. Her har vi altså med Guds «store» effata å gjøre; «det lille» ble rimeligvis brukt av Jesus da han helbredet den døvstumme.
k3159. klinge] lyde
k3160. tvinge] volde besvær, plage
k3161. den halte Mephiboset] Sønn av Jonathan, sønnesønn av Saul var ifølge 2 Sam 4.4 lam, ikke halt: «Og Jonathan Sauls Søn hafde en Søn som var lam paa Benene, og hand var fem Aar gammel, den Tid det Røcte kom om Saul og Jonathan af Jesreel: Og hans Amme tog hannem, og flyede; Og der hun saa hasteligen flyede, da faldt hand, og blef lam; Og hand heed MephiBoseth.» Omtalt i TB 8.19.7.
k3162. springe] hoppe (frem), løpe (fort)
k3163. Mathusalem] 1 Mos 5.27: «Og hans [Methusalas] gandske Alder blef ni hundrede, ni og tresinds tive Aar: Saa døde hand.» I Bibelen oppnår intet menneske noen høyere alder. Navneformen Metusalem synes særlig utbredt: «Gammel som Metusalem» (PSyv 210).
k3164. ey eller] ei heller
k3165. hands Hofters Skavank] 1 Mos 32.24–25: «Og hand [Jacob] blef alleene: Da brøds der en Mand [dvs. Gud] med hannem til det dagedis. Og der hand saa, at hand kunde icke ofvervinde hannem, rørde hand saa hart ved hands Hofte-Led, at hans Hofte-Been gick af Led, i det hand brødis med hannem.» Flertallsformen (gen.) «Hofters» kan rett og slett bero på at bibeltekstens -Led feilaktig er blitt oppfattet som flertall.
k3166. Krøblingen] Jes 35.4–6: «Siger til de mistrøstige Hierter: Værer trøstige; Frycter icke; See! Eders Gud kommer at hefne; Gud som da betaler, kommer og skal frelse eder. Da skulle De Blindis Øyen opladis, og de Døfvis Øren skulle aabnis. Da skulle de Halte springe som Hiorte, og de Dummis Tunger skulle sige Lof»; jf. Matt 11.5.
k3167. Lazarus] I Joh 11 fortelles det om hvordan Jesus vekker Lasarus opp fra de døde: «Og JEsus sagde, Tager Steenen af; Martha, den Dødes Syster, siger til Hannem, HErre, hand lugter nu ilde; thi hand hafver ligget fire Dage» (11.39).
k3168. Forglemmelsens Stræde] glemselens egn; dvs. graven til dem som døde før inkarnasjonen; jf. Sal 88.13: «Kunde da dine underlige Gierninger kiendis i Mørcket? eller din Retfærdighed i det Land, som man intet tæncker [forglemmelsis Land, 1647]?»
k3169. levered Forraadnelsen hen] overlevert til forråtnelsen
k3170. Da] Tidsadverb; gjentar uttrykksmåten i 17.1 og 17.4, og innleder altså ingen leddsetning. Syntaksen her følger ikke skolegrammatikken. Normalt ville «Kroppe» ha vært subjekt også i helsetningen, med passivt verbal: Kroppene ville ha blitt gjenforent med sjelene. I stedet gjøres handlingen aktiv, med «Siæle» som subjekt og «Kroppe» som objekt. Dermed får sjelene den aktive rollen. De befrir så å si kroppene fra forråtnelsen.
k3171. indtræde] trer inn i (med objekt: «dem»)
k3172. Hvad] i hvilken grad, hvor meget
k3173. Sammenkomst] forening, stevnemøte
k3174. blive] komme til å finne sted, skje; i moderne språk ville vi ha tilføyd en nektelse (ikke) her.
k3175. de to Venner] Dvs. kroppen og sjelen. At de to i 20.1 så fremstilles som søstre, kan neppe sies å by på noen alvorlig motsetning, ettersom både vennskapet og slektskapet her uansett er av metaforisk art.
k3176. findis] treffes
k3177. Søster] Personifikasjoner er som oftest av hunkjønn, rimeligvis etter innflytelse fra latin; slik også her, til tross for at både kropp og sjæl grammatisk sett er hankjønn (felleskjønn) på dansk.
k3178. tillige] sammen, i forening
k3179. Skilsmisse] atskillelse
k3180. vige] gi etter; verbalet personifiserer skilsmissen.
k3181. Da] Konstruksjonen fra 17.1, 17.4 og 19.3 gjentas her. Tidspunktet det refereres til, er altså dommen, da sjelene skal gjenforenes med kroppene; jf. 1 Kor 15.51–54. Samtidig skilles også bukkene fra fårene, de utvalgte fra de fortapte; se Matt 25.31–46 og Åp 20.11–15.
k3182. Alle Samvittigheds Bøger og Blade] «Blade» her om de enkelte bladene en bok består av, jf. Åp 20.12: «Og jeg saae de Døde baade Store og Smaa staa for Gud, og Bøgerne blefve opladne: Og der blef en anden Bog opladen, hvilcken der er Lifsens: Og de Døde blefve dømde efter Skriften i de Bøger, efter deris Gierninger.»
k3183. Afsigter] dommer
k3184. Bogstaven] teksten, loven; jf. Rom 2.12–13: «Hvilcke som hafve syndet uden Loven, de blifve og fortabte uden Loven: Og hvilcke som hafve syndet i Loven, de blifve fordømte formedelst Loven. Efterdi de ere icke Retfærdige for GUd, som høre Loven, men de som giøre Loven, skulle blifve Retfærdige.»
k3185. GUds Regenskabs Tavler] Jf. 1 Pet 4.5: «Hvilcke [hedningene] der skulle giøre Hannem Regenskab, som er rede til at dømme de Lefvende og de Døde.»
k3186. en skrekkelig Summ] I likhet med avlatshandlerne, som Luther i sin tid reagerte så sterkt på, regner Dass synder om til gjeld, dog i form av metaforiske penger; et liknende uttrykk brukes i TA 10.7.4.
k3187. hand] Dvs. hedningen (22.1 ovf.).
k3188. tilforne] før
k3189. det] så vidt som
k3190. Uretferdigheds Veye] Jf. 2 Pet 2.15: «De [forbandelsens Børn] forlade den rette Vey, og gaa vild, og følge efter Balaams Bosor (Søns) Vey, hvilcken der elskte Uretfærdigheds Løn.»
k3191. velyndet] foretrukket
k3192. Thi] derfor
k3193. forlene] gi (som nådegave); oppfordr. konj.
k3194. Trolig at passe min Frelsere paa] at jeg trofast bryr meg om min frelser
k3195. lyster] finner det for godt
k3196. i Skyen fremtræde] Luk 21.27: «Og da skulle de see Menniskens Søn komme i Skyerne med stor Kraft og Herlighed.»
k3197. iført i Retfærdigheds Klæde] Åp 19.7–8: «[…] thi Lammets Bryllup er kommen, og hans Hustru hafver beredt sig. Og det blef hende gifvet at føre sig i reent og deyligt Silcke (men Silcket er de Helliges Retfærdighed).»
k3198. Maatte i Ære for hannem bestaa] måtte forenes med ham i ære
k3199. Utlegningen av trosartiklene avsluttes med sangen om det evige liv. Hoveddelen av sangen (str. 4–15) omsluttes av en tre strofers innledning (exordium) (str. 1–3) og en like lang avslutning (peroratio) (str. 16–18). Hoveddelen tar utgangspunkt i et kateketisk spørsmål om hva det evige liv faktisk er. I sitt svar avviser dikteren først spørsmålet ved å vise til den menneskelige fornufts uformuenhet, men beskriver så den himmelske tilværelse i en lang rekke motsetningspar og forsetter (i str. 12–15) med å eksemplifisere salighetens vilkår med flere bibelske personers gjenforening i det hinsidige. Innledningen åpner med en apostrofering av alle «Folk» som trenger opplysning om saken og fortsetter med å poengtere det store i denne endelige løsning på verdens jammer. Avslutningen innledes i likhet med hoveddelen med et kateketisk spørsmål om hvem som skal føre oss til himmerike. Og her svarer dikteren uten å nøle: Vårherre, dvs. Kristus. Den nesten obligatoriske bønnen til slutt glimrer med sitt fravær; isteden konstateres det med full forvissning at «vi» vil bli hos Herren til evig tid. / Laila Akslen (1997: 169–72) sammenligner sangen med Dorothe Engelbretsdatters beslektede («Om det Evige Liff») i Sjælens Sang-Offer (DESS 1.149) og påpeker blant annet hvordan frelseren, Jesus Kristus, er merkelig fraværende i Dass' kjøligere fremstilling. Denne sangen hører åpenbart til blant de mest rendyrket didaktiske.
k3200. tit.] Luther 1616: 77: «[…] oc det euige liff», forklart slik: «Oc paa den yderste Dag skal hand opvecke mig met alle andre af døde, oc sætte mig met alle andre som troe, i det euige Liff.»
k3201. mel.] Samtlige håndskrifter oppgir «Hen Musæ hen I blødhjertige Qvinder» som melodiforelegg. Om verdslige viser som forelegg for åndelige, se Innl. 6.2. Det aktuelle forelegget er ukjent (Schiørring 1.252), men Dass bruker det også i evangeliesangen til Kristi himmelfartsdag (SV 3.294) – hvor tematikken til en viss grad er beslektet – dessuten i leilighetsdiktet «Ny Bergen, Ny Lykke» (SV 1.244). Den metriske strukturen minner sterkt om den vi finner i «Kommer i Cimbriske Helte», brukt i TA 5. Avvik finnes bare i annet og fjerde vers, som i TA 5 har mannlig utgang, her kvinnelig.
k3202. KOmmer] kom; imp. flt.
k3203. sørgelig] Ordet kan oppfattes enten som adjektiv i betydningen «sørgmodig» eller som adverb i betydningen «bedrøvelig».
k3204. Verden] tilværelsen på jorden (mots. himmeriket)
k3205. Underretninger] forklaringer, undervisning
k3206. rente] gi avkastning; jf. tilsvarende uttrykk i TB 7.19.3, TA 7.1.3, TA 12.1.6, FV 3.9.2.
k3207. Kalken] Jf. Jesu ord i Getsemane, Matt 26.39: «Og Hand [Jesus] gick noget længer frem; falt ned paa sit Ansigt, og bad, og sagde: Min Fader, er det mueligt, da gaa denne Kalck fra Mig! dog icke som Jeg vil; men ligesom Du vil.»
k3208. Tænker] tenk på at; imp. flt.
k3209. Lives] Genitivsformen er kurant.
k3210. Ævigheds Glæde] Jf. Jes 35.10: «HERRENS Igienløste skulle igienkomme, og komme til Zion med Glædskab, ævig Glæde skal være ofver deres Hofvet, og de skulle faa Glæde, og Fryd, og Pjne og Suk skulle flye bort fra dem.»
k3211. det] Dvs. livet
k3212. hundrede tusinde Dage] Tar vi tallet som en eksakt angivelse av et livs lengde, tilsvarer det 374 år. (Aber sie zählten natürlich nicht.)
k3213. GUds Ævigheds Støtte] Jf. Sal 55.23: «Kast din Omhu paa HErren, Hand skal forsørge dig; og hand lader den Rætferdige icke faae Uroe evindeligen.»
k3214. Forandring] Substantivet personifiseres som subjekt for «bortfløtte».
k3215. slet] ganske, helt
k3216. skatter] verdsetter
k3217. med Sind eller Hierter] med forstand eller tanker; jf. Hebr 4.12: «Hiertets Tancker, og Sind».
k3218. u-forkrenkelig Varer] uforgjengelige ting; det alluderes rimeligvis til Matt 6.19–20: «I skulle icke samle eder Liggende-Fæ paa Jorden, som Møll og Rust æde dem, og der som Tyfve grafve derefter og stiæle dem. Men samler eder Liggende-Fæ i Himmelen, der som hvercken Møll og ey Rust æde dem, og der som Tyfve icke grafve derefter, og ey stiæle dem.»
k3219. som ingen Omvexling paafalder] som det ikke er aktuelt å bytte
k3220. forrustis] ruster opp
k3221. Poser] Slike var i vanlig bruk til oppbevaring av penger (og til tigging).
k3222. grue] frykte for
k3223. Tyvene] Se ref. til Matt 6.19–20 i 5.4 ovf.
k3224. din Midler] din formue
k3225. forvustede] ødelagte, herjede; jf. Am 3.10–11: «De agte ingen Ræt, siger HERren; de samle Liggende-Fæ med Uret og Rof i deris Palladser. Derfore siger den HERre HERre saa: Mand skal belegge dette Land trint omkring, og rifve dig ned fra din Magt, og plyndre dine Palladser.»
k3226. deden] bort fra
k3227. den Gaars-Dag forleden] gårsdagen som akkurat er forbi; Sal 90.4: «Fordi at tusinde Aar ere for Dig som den Dag, der fremgick i Gaar, og som en Natte-væct.»
k3228. For] på grunn av
k3229. Herligheds Ære] den berømmelige salighet som finnes i himmelen
k3230. for U-videnhed sørge] sørge over at han eller hun mangler kunnskap; jf. 1 Kor 13.8–10: «Kiærlighed blifver icke træt: Spaadomme skulle aflade, og Tungemaal skulle aflade, og Vijsdom skal ogsaa aflade. Thi vort Vidskab er u-fuldkommen, og vor Prophetie er u-fuldkommen. Men naar det Fuldkomne kommer, da skal det U-fuldkomme aflade.»
k3231. anden] en annen
k3232. adspørge] spørre
k3233. hin anden at lære] å leve på hverandre(s bekostning)
k3234. Lykkens Omskiftelse] Forestillingen om Lykken som snurrer menneskene på et slags pariserhjul, slik at de som på ett tidspunkt troner på topp, i neste øyeblikk befinner seg på bunnen, fikk særlig utbredelse gjennom den senantikke dødscellefangen Boethius' dialog Filosofiens trøst (524 e. Kr.). Vandrebogens forfatter, Hans Christensen Sthen, skrev ut denne allminneliggjorte forestillingen på vers i 1581, illustrert ved en lang rekke historiske eksempler, og det uten å nevne Boethius: «Den ene ophøyis, den anden tryckis ned,/ Saa pleyer at vere Verdsens sed.» Jf. TB 3.4.7–8. «Alting er omskiftelig / Verden er, Verden er bedragelig,» skriver Bording i «Lykken kommer, lykken går» (1984: 302–03), som byr på flere paralleller til strofene her hos Dass. Se også Kingos «Om de sovende Disciple», str. 8 (KSS 6B: 598).
k3235. Hisset] i det hinsidige
k3236. u-omskiftelig] uforanderlige
k3237. Hisset er alt det vor Hierte begiærer] Åp 21.4: «Og Gud skal aftøre alle Taarer af deris Øyen, og Døden skal icke meere være, ickeheller Sorg, og ey Skrig, og eyheller Pine skal meere være; thi det Første forgick.»
k3238. roligt] sorgløst
k3239. idel i Vandring] kontinuerlig på vandring; som en pilgrim. Sthens «Jeg veed et evigt Himmerig» (1994: 170–71), som bygger på en eldre tysk versjon, har flere paralleller til Dass her og baseres helt på pilgrimsmotivet. Sthens sang var vidt utbredt i 1600-tallets salmebøker, men ble ikke opptatt hos Kingo (1699). I Norge er salmen nå særlig kjent i Bernt Støylens gjendiktning, «Eg veit i Himmerik ei Borg» (Malling 2.465–68).
k3240. Hisset ey Sool eller Maane behøvis] Åp 21.23: «Og Staden behøfver hvercken Soel eller Maane, ad de skulle skinne i den: thi Guds Herlighed oplyser dend, og Lammet er dens Lys.»
k3241. de Ægypter her Folket betrykte] Jf. Dom 6.9: «Og [jeg, Herren] fride eder af Ægypternis Haand, og af alle deris Haand som tvingde eder, og Jeg udstøtte dem for eder, og gaf eder deris Land.»
k3242. Skilsmisse] atskillelse
k3243. sankede blive] samles, forenes
k3244. Jacob] Patriarken tjente først syv år for Rakel, men ble lurt og fikk den eldre søsteren Lea isteden. Så, etter enda syv år, fikk han Rakel og «hafde Rachel kierere end Lea» (1 Mos 29.30). Rakel dør i barselseng med sønnen Benjamin: «Saa døde Rachel, og blef jordet paa Veyen til Ephrath, som nu kaldis Bethlehem. Og Jacob rettede et Tegen op ofver hendis Graf, og det er Rachels Grafs Tegen indtil paa denne Dag» (1 Mos 35.19–20). Teksten røper ikke noe om Jakobs gråt (annet enn ved deres første møte, 1 Mos 29.11); dette må være dikterens i og for seg rimelige tolkning.
k3245. David [...] sin Lille] sc. sønn; Herren straffer David ved å ramme det barnet Batseba har født ham, med sykdom. David faster og våker, men «Den sivende Dag døde Barnet» (2 Sam 12.18).
k3246. Martha seer Lazarum nu] Jesus vekker faktisk Lasarus opp fra de døde allerede på jorden, i dette liv. Her hos Dass gjenforenes med andre ord Lasarus med sin søster Marta for annen gang etter døden. I evangeliet uttrykkes det ikke direkte at Marta gråter, det fortelles imidlertid om hennes søster, Maria. Men det står at mange, inkludert Jesus, var kommet til Marta og Maria «at trøste dem, for deres Broder» (Joh 11.19).
k3247. Jericho-Sønner] Profeten Elias forlater jorden i en ildvogn i 2 Kong 2.11. Hans disippel Elisa ser hva som skjer; han tar opp Elias' kappe, som er falt av ham, går til Jordans bredd og slår den mot vannet så det skiller seg. «Og der Propheternis Børn det saae, som vare i Jericho mod hannem, da sagde de: Eliæ Aand hvilis paa Elisæum, og de ginge mod hannem, og tilbade paa Jorden. Og sagde til hannem: See, her ere halvtrediesindstive Mænd iblant dine Tiennere stercke Folck, lad dem gaae, og lede efter din Herre, maa vel skee, at HERRENS Aand tog hannem, og kastede hannem nogen sted paa et Bierg, eller nogen sted i en Dal; Hand sagde: Lader dem icke gaae. Men de nødde hannem, indtil han bluedis der ved, og sagde: Lader dem gaa hen: Og de sendte haltrediesinstive Mænd bort, og de leete efter hannem i tre Dage; men de funde hannem icke» (2 Kong 2.15–17).
k3248. Enken af Nain] Luk 7.11–15: «Og det begaf sig derefter, at Hand [Jesus] gick i en Stad, som heed Nain; og der ginge mange af Hans Discipler med Hannem, og meget Folck. Og der Hand kom nær til Stads-Porten; See! da bar mand en Død ud, som var sin Moders eeniste Søn, og hun var en Encke; og meget Folck af Staden, gick med hende. Og der HErren saae hende, da ynckedes Hand der ofver, og sagde til hende: Græd icke. Og Hand traadde til, og rørde ved Baaren: Og de, som baare, stoede; og Hand sagde: Du unge Dreng, Jeg siger dig, stat op. Og den Døde reiste sig op, og begyndte at tale: Og Hand gaf hans Moder hannem.» Som i eksempelet med Lasarus er det slik her at de to atskilte ved Jesu hjelp gjenforenes på jorden. Dikteren tenker seg gjentakelsen i himmelen som en like stor glede.
k3249. bunden] tynget
k3250. hisset] i det hinsidige, se 8.6 ovf.
k3251. forvunden] kommet over
k3252. Holt stil] vent litt; utlydsherding av imp. av holde
k3253. Maria [...] haver klaget] Maria Magdalena står påskemorgen utenfor Jesu grav og gråter. Men idet hun bøyer seg og ser inn i gravhvelvingen, får hun øye på to hvitkledde engler som sitter der inne: «Og de sagde til hende: Qvinde, hvi græder du? Hun siger til dem, De toge min HErre bort, og jeg veed icke, hvor de lagde Hannem. Og som hun det sagde, vendte hun sig tilbage, og seer JEsum staa, og veed icke, at det er JEsus» (Joh 20.13–14).
k3254. Stæden] Hankjønn er kurant.
k3255. ophittet] funnet
k3256. bekymmerlig] bekymret
k3257. fritted] spurte
k3258. forrig] tidligere; ubest. form er kurant.
k3259. husvaler] bringer trøst for
k3260. Eya] Uttrykk (fra gr. og lat. via tysk) for glede, lystighet, jubel o.l.
k3261. indsamlis det Rige] Subjektet, «mand», får her en forklarende apposisjon, «det Rige». Når alle de utvalgte har samlet seg, oppstår det himmelske Jerusalem. Her og i det følgende stilles i alt åtte spørsmål, som alle kan sies å være presiseringer av det ene som Paulus stiller i 1 Kor 15.35: «Der maatte nogen sige: Hvorledis skulde de Døde opstaa?»
k3262. tillige] samtidig, også
k3263. GUds Ansigtes Lius] Jf. Sal 80.4: «Gud trøst os, og lad dit Ansict skinne, saa blifve vi helbrede.» Fredrik IVs husandaktsformular beholder Guds ansikt som et uttrykk for Hans omsorg: «Herren liuse sit Ansigt over vor Konge og være hannem naadig» (Den Almindelige Kirke- og Huus-Andagt 1700.
k3264. indtræde] tre inn i
k3265. Lise] bekymringsløshet, ro
k3266. Helgen] hellige, saliggjorte
k3267. formode] venter; flertallsbøyning av verbet
k3268. Blomster og Blade] Hvis folket jublet da Jesus palmesøndag red inn i Jerusalem, hvordan vil da ikke jubelen lyde i det nye Jerusalems gater? Joh 12.12–13: «Den anden Dag, der det megle Folck, som var kommet til Høytiden, hørde, at JEsus kommer til Jerusalem; Toge de Palmegreene, og ginge ud mod Hannem, og raabte: Hosanna, Lofvet være den, som kommer i HERrens Nafn, en Konge af Israel»; jf. Jes 35.1–2.
k3269. med Petro] Substantivet får den latinske kasusendelsen (ablativ). Matt 17.4; «Da svarede Peder, og sagde til JEsum: HERre, her er got at være: Vil du, da ville vi giøre tre Bolige, Dig Een; og Mose Een; og Elias Een.» Også Dorothe Engelbretsdatter aktiverer i sin salme om det evige liv dette bibelstedet (DESS 1.152, str. 12).
k3270. Rolighed] hvile; uttrykket å komme til rolighed brukes evfemistisk om «å dø».
k3271. vor Fødder at skidne] Høys 5.3: «Jeg hafver ført mig af min Kiortel, hvorledis skal jeg føre mig i den igen? Jeg hafver toet mine Føder, hvorledis skulde jeg giøre dem ureene igen?»
k3272. fixere] narre
k3273. ald Ære til ævig Tid] Jf. Sal 89.53 (siste vers, som her): «Lofvet være HERren ævindeligen; Amen, Amen.»
k3274. Den lutherske katekismens tredje del tar for seg Fadervår. Under gudstjenesten skulle presten ifølge Kirke-Ritualet (1685) innlede sin preken med å «formane Folket til Bøn og Paakaldelse om Guds Hielp i denne hellige Forretning» og deretter lese Fadervår (s. 19). Fadervår var også foreskrevet til bruk bl.a. i dåps- og nattverdsliturgien (s. 66, 92 og 162). Dass avslutter dessuten sine evangeliesanger med en katekismesang til Fadervår; denne sangen foreskrives til bruk «paa de almindelige bede-dage» (SV 3.406)
k3275. Forfatted i ni Sange] Inndelingen er den normale. I tillegg til de syv sangene til Fadervårs enkeltbønner, slik de fremgår av Matt 6.9–13 og, deretter, nummerert, av Luthers Lille, kommer to sanger til henholdsvis innlednings- og avslutningsformelen.
k3276. I Fadervårs «fortale», som katekismeforfatterne gjerne kaller den innledende henvendelsen til Gud, kommenteres som regel tre forhold: for det første at de troende kan henvende seg til Ham som sin «far» i himmelen, for det annet at jordens mennesker følgelig er å betrakte som «søsken» og dermed også plikter å be for hverandre, og for det tredje Guds allmakt, tilkjennegitt av hans adresse «i Himmelen». Dass legger hovedvekten et annet sted: på Guds makt til å hjelpe de troende når de er i nød, særlig materielt. Sangen åpner riktignok – i «vi-form» – med en påminnelse om betydningen av Guds farsrolle (str. 1), men fortsetter så med en redegjørelse for den timelige bekymringen for føda (str. 2–5). Her foregripes FV 5, om det daglige brød. I de neste strofene (6–9) bekrefter dikteren Guds enestående status og griper dermed tilbake til TB 1, med en advarsel mot å tilbe «fremmede Guder». Sangen fortsetter så med å kommentere Guds allvitenhet og allmakt (str. 10–16). I denne sammenheng apostroferes både Gud selv (str. 12) og mennesket (str. 14), som formanes om å leve gudfryktig. Den siste, kompakte avslutningsstrofen (17) gjentar bekreftende at Gud vil og kan trøste sine, og for det fortjener Han lovprisning. / Luther betoner i sin Store katekisme Fadervårs betydning som Jesu egen bønn: «Gud lærer os self maaden ad bede med» (Luther 1629: 93). Slik kan Herrens bønn komme til erstatning for alt det tomme, «udvortis» skvalder reformatoren har registrert i kirker og klostre: «Sandt er jo det, ad huad mand til dis hafuer giort for Bøner, blabrit oc buldrit i Kircker, etc. hafuer i sandhed icke værit rætte Bøner» (s. 90). Men han understreker også bønnens «Forjættelse»: det at Gud har lovet de troende å bli hørt, at «det som vi bede, skal jo visselig skee» (s. 92v), og, i likhet med Dass, at «Nød drifuer til ad bede» (s. 93v).
k3277. tit.] Luthers Lille (1616: 79–80): «Vor Fader, du som est i Himlene» (1626-utgaven har «Fader vor»). Den svaningske bibel 1647 har samme formulering som Resen 1616. Christian IVs bibel (1633) har «VOR Fader som er i Himmelen» (Matt 6.9). Luthers Lille forklaring: «Det er: Gud inbiuder oss kierligen met denne liden Foortale, at wi skulle sandeligen troe, at hand er vor rætte Fader, oc wi ere hans rætte Børn, Paa det wi dess trøsteligere met fuld Tilljd bede skulle, lige som wi see Børn at bede noget met viss Tilljd aff deris Forældre.»
k3278. mel.] Manuskriptene oppgir som forelegg «Ak Amaryllis hvid som et Krid». Dette må referere til Bordings pastorale kjærlighetssang «Ode mixta» (1647), med åpningen «O skiønne Galathe, det er Væ» (Bording 1984: 266), spredt som skillingstrykk under tittelen «En meget Smuck og Ny Elskovs-Viise» (Bording 1986: 275). Den niende strofen i denne sangen begynner nemlig slik: «Og Amaryllis hvid som en Krid». Dass oppgir den samme Bording-sangen som forelegg for evangeliesangen til 21. søndag etter trefoldighet (SV 3.378), som dog mangler opptakten i det metrisk avvikende fjerdeverset. Om verdslige viser som forelegg for åndelige sanger, se Innl. 6.2.
k3279. bær] bærer; kortformen er kurant.
k3280. med Gavn] i praksis (ikke bare til pynt); jf. PSyv 2277: «Gavnet er bedre end Navnet.»
k3281. bør] skylder
k3282. Hid til har Jordens Skiød givet Brød] Jf. Kingos «Anhang til Christian Vs første Ledings-Tog» (1677), KSS 2.57: «Hvad Fiske Hav og Søe gav af sit vaade Skiød / Meest Vinde-tørred blev til Vinter-Suul og Brød.»
k3283. Fiøsse-Rom] fjøs; ikke vanlig i dansk, se Jakobsen 1952: 116. Hankjønn av rum er kurant.
k3284. nøgen] Best. form; kurant
k3285. Laad] porsjon, lott, del av fiskefangst; jf. uttr. fiske på lod.
k3286. liddet] lidt; partisippformen er kurant.
k3287. Aar fra Aar] år etter år
k3288. Haand […] Bistand] Rimet følger konvensjonen; Arrebo rimer f.eks. ofte haand på land (1965: 1.283, str. 6); jf. Sktr 2.344.
k3289. forskaffe] skaffe
k3290. Pligt] høytidelige løfte; dvs. Jesu, jf. Joh 16.24: «Her til hafve I icke bedet i mit Nafn: Beder, saa skulle I faa, at eders Glæde skal være fuldkommen» og Matt 7.7: «Beder, saa eder skal gifves; Leder, saa skulle I finde; Bancker, saa skal eder oplades.»
k3291. som gaar paa hands Sti] Jf. Sal 27.11: «HErre, viis mig din Vey, og leed mig paa den rætte Bane [Sti, 1647] for mine Fienders skyld.»
k3292. falder ham til Fod] Jf. 1 Mos 27.29 (Isaks velsignelse av Jakob): «Folckene skulle tienne dig, og Menniskene skulle falde dig til fode.»
k3293. Tarm] (mat i) magen; jf. ordspr. tom tarm gør lad arm, «den sultne arbeider dårlig» (ODS); «D'er betre trøytte Armar end tome Tarmar» (Aasen 21).
k3294. Profit] utbytte, fordel
k3295. Kiød-Guder] menneskeskapte guder; se f.eks. Sal 135.15: «Hedningenis Afguder ere Sølf og Guld, giorde med Menniskens Hænder.»
k3296. kun Avn og Vær] bare agner og vind (i vind); Sal 1.4–5: «De Ugudelige ere icke saa, men ligesom Afner, der Væjret bortspreder. Derfor blifve de Ugudelige icke bestandige i Dommen, eyheller Syndere i de Retfærdiges Meenighed.»
k3297. Dag for Dag] hver dag
k3298. Een Blind] Matt 15.14: «Lader dem fare, de ere Blinde og Blindes Ledere: Naar en Blind leder en anden Blind, da falde de baade i Grafven.»
k3299. Stok og Steen] Avguder i form av «Stock og Steene» finnes omtalt i 5 Mos 4.28; 28.36; 28.54; 29.17; Esek 20.32; jf. TB 1.8.4.
k3300. bøye Been] Jf. Sal 95.6: «Kommer, lader os tilbede og falde paa Knæ, og nedfalde for HErren, som os giorde.»
k3301. sterk] Intetkjønnsformen er kurant.
k3302. beleeis] utles, foraktes
k3303. Fiær] Som uttrykk for noe ubetydelig, især etter nektelse: det rager mig en fier, det er ikke en fjer værdt (ODS).
k3304. Gak] gå; imp. av gange
k3305. Mammons Ven] Luk 16.9 («Venner med den uretfærdige Mammon») og 16.13: «Ingen Huussvend kand tiene to Herrer, uden hand skal enten hade den Eene, og elske den Anden; eller hand skal holde sig til den Eene, og foragte den Anden.»
k3306. din stakkels Gud] Dvs. gullklumpen
k3307. hælde mig fast] bestandig støtte meg
k3308. Zebaoth] hærskarenes gud, tilnavn til Det gamle testamentes gud, for eksempel i Jes 6.3. «Og den eene raabte til den anden, og sagde: Hellig, Hellig, Hellig er den HERRE Zebaoth, alle Lande ere fulde af hans hans Ære.» Tilnavnet brukes ikke i Mosebøkene.
k3309. min Skiold] Hankjønn er kurant; Sal 18.3: «HERRE, min Klippe; mit Slot; min Frelsere; min Gud; min Trøst; paa hvilcken jeg forlader mig; min Skiold og min Saligheds Horn, og min Beskiermelse.»
k3310. hvor det gaar] hvor det enn bærer
k3311. grant] nøyaktig
k3312. Hvor at] hvor
k3313. Sædes] tilholds
k3314. Pallatz] Jf. Sal 45.9: «Dine [Guds] Klæder ere idel Myrre, Aloes, og Kezia, naar du gaar af din Filsbeens Palatz, ved Mig glæde de Dig.»
k3315. det Stierne-Loft] stjernehimmelen
k3316. Pool] himmelhvelvingen; eg. om de punkter hvor den forlengede jordaksen tenkes å krysse himmelhvelvingen. Substantivet pol kan ikke godt være noe annet enn hankjønn; syntaksen er ikke helt elegant her.
k3317. Stool] trone, sete
k3318. lod] plasserte
k3319. Skammel] Jes 66.1: «Saa siger HERren: Himmelen er min Stoel, og Jorden min Fod-Skammel; hvad er det da for et Huus, som I ville bygge Mig?»
k3320. intet Spor] Rom 11.33: «O! hvilcket Riigdoms Dyb baade paa Guds Viisdom og Kiendelse: Hvor aldelis u-begribelige ere hans Domme, og Hans Veye u-randsagelige [uspoorlige, 1647].»
k3321. Stand og Stat] rang og stand; samtidig betyr begge ordene også «stilling» i lokal forstand.
k3322. høyt opsat] høyt anbrakt
k3323. hvad som skeer Af en og hver] hva som gjøres av hver og en
k3324. paa Jorden er] som befinner seg på jorden; relativpronomenet (subjunksjonen) er underforstått.
k3325. Een hver Mands Vey forstaar] Sal 139.3 «Hvad heller jeg gaar, eller ligger, da er Du omkring mig, og seer alle mine Veye.»
k3326. hvor] hvor enn
k3327. skuer Alleting] Sal 33.13–15: «HERren skuer af Himmelen, og seer alle Menniskens Børn. Hand seer af sin faste Throne paa alle, som boe paa Jorden. Hand skaber tillige deris Hierter; Hand mercker paa alle deris Gierninger.»
k3328. gedult] gjemt, dulgt; Heb 4.13: «Og der er intet Creatur usynligt for Hannem; men Det er altsammen blot og aabenbar for hans Øyen, om Hvilcken vi tale.»
k3329. nedrig] ringe, ydmyke
k3330. Giest] Jf. Sal 119.19: «Jeg er fremmed paa Jorden; Skiul icke dine Bud for mig.»
k3331. skyer] Verstakten forutsetter at ordet uttales med to stavelser, noe som ikke er helt elegant, spesielt fordi verbet (sky), som riktignok av og til får lang vokal markert på denne måten, da formelt sett forvandles til et annet (skye).
k3332. Gast] Her etter alt å dømme brukt som en positiv (om enn uvanlig) karakteristikk, ikke som «spøkelse» eller «matros»; jf. NO: «Bruges i en dunkel Betydning, omtr. som 'Basse' om en stor og svær Karl.»
k3333. reddis] frykter; jf. Sal 33.8: «All Verden frycte HERRen, og alt det som boer paa Jorden, rædis for hannem.»
k3334. ind og ud] ut og inn, bestandig
k3335. paa Ondskabs Vey] Jf. Sal 18.22–24: «Thi jeg holder HERrens Veye, og er icke ugudelig imod min Gud. Thi jeg hafver alle hans Domme for Øyen, og jeg kaster icke hans Bud fra mig. Og jeg er uden Smitte for hannem, og bevarer mig fra min Ondskab.»
k3336. knuse smaa] knuse i småbiter, pulverisere; jf. Sal 2.9: «Du skal sønderslaa dem [hedningene] med et Jern-Spir; ligesom Leer-potter skal Du sønderknuse dem.»
k3337. daglig Brød] Jf. FV 5.
k3338. Da see til Himmelen] Jesus ble for eksempel bønnhørt da han «så til himmelen» og ba om at fem brød og to fisker skulle rekke til fem tusen i ørkenen, Luk 9.16: «Da tog Hand de fem Brød, og to Fiske, og saae op i Himmelen, og tackede derofver: brød dem, og fick Disciplene dem, at de lagde for Folcket.»
k3339. den] han, dvs. Gud
k3340. Som hjalp vor Fædres Trang] Sal 22.5: «Vore Fædre haabede paa Dig; og der de haabede, hialp Du dem ud.»
k3341. faderlig] Sal 103.13: «Ligesom en Fader forbarmer sig ofver Børn; Saa forbarmer HERren sig ofver dem, som hannem frygte»; jf. 2 Kor 6.18.
k3342. belemt] lammet
k3343. Hierte-klemt] i en pinibel situasjon
k3344. stædd'] ført, plassert; av stede
k3345. veed] kjenner til, har konstatert
k3346. Jordens Kreds] jorden
k3347. oven til] i himmelen; hjelpen er med andre ord å finne i det hinsidige; her sies det ingenting om at Gud skal komme sine til hjelp mens de ennå lever på jorden; jf. Kol 3.1–2: «Derfore ere I opstandne med Christo, da søger det, som er ofven til, der som Christus er, siddendes hos Guds høyre Haand. Tragter efter det, som ere ofven til, icke efter det som er paa Jorden.»
k3348. komme dig] ta seg av deg
k3349. sikkerlig] sikkert
k3350. Brud] I den konvensjonelt allegoriske lesningen av Salomos høysang settes brudgommen lik Kristus og bruden lik den enkelte kristensjel eller Kirken; se bl.a. TA 4.13.1 og TA 9.3.4.
k3351. Himmel-Glantz] Jf. Hebr 1.3: «Hvilcken [Jesus], efterdi Hand er hans Herligheds Skin, og Hans Værelses rette Billede, og bær alle Ting med sit kraftige Ord; der Hand hafde giort vore Synders Renselse, formedelst sig Self; da satte Hand sig hos Majestætens høyre Haand, i det Høye.» Erik A. Nielsen utlegger en tilsvarende passasje hos Kingo (2010: 430).
k3352. Krantz] Noten viser til Jes 62.3: «Og du skalt blifve en deylig Krone i HERrens Haand, og en Kongelig Hat i din GUds Haand.» Jf. tilsvarende uttrykk i TA 2.17.6.
k3353. (i fotnoten:) Bereeder] skaper; nærmere om førsteutgavens noter i Innl. 1.4.
k3354. (i fotnoten:) annammer] får
k3355. Himmel-Mand] Her poengteres Jesu menneskenatur i tillegg til den guddommelige og himmelske. Dass' utlegning av kristologien finnes i TA 2.1–5.
k3356. Brøst] ufullkommenhet, feil
k3357. Trøst] Jf. 2 Kor 1.3–5: «Lofvet være GUD, og vor HErris Jesu Christi Fader, Barmhiertigheds Fader, og alle Trøstes Gud, som os trøster i all vor Bedrøfvelse; At vi og kunde trøste dem, som ere i allehaande Bedrøfvelse, med den Trøst, der vi blifve trøstede med af Gud. Thi ligesom vi hafve meget af Christi Piine, saa blifve vi og riigeligen trøstede, formedelst Christum.»
k3358. Lov, Ære, Priis] Jf. Sal 34.2: «Jeg vil lofve HERren altid; Hans Lof skal altid være i min Mund.»
k3359. Bram] prakt
k3360. vorde] bli til del; ønskende konj.
k3361. Denne sangen kjenner vi som «Herre Gud, ditt dyre navn og ære», Dass' «mesterverk» (se Eggertsdóttir og Haarberg 2010: 225). Mellom innlednings- og avslutningsstrofene (1 og 16), som begge inneholder en anropelse av Gud, kan sangen sies å falle i to hoveddeler: str. 2–10 og str. 11–15. Innledningsstrofen har bokstavelig talt slått an tonen og oppfordret til lovprisning av Gud. Men i den første hoveddelen oppfordres det ikke lenger, det konstateres at skaperverket vil lovprise sin Herre. Som en konsekvens av Guds allmakt evner det ikke noe annet. For «GUD er GUD om alle Mand var døde» (5.1). En rekke hypoteser om at lovprisningen eventuelt kunne utebli, avvises kontant. For Guds makt er virkelig altomfattende; den omfatter både himmel, jord og helvete. Den andre hoveddelen henvender seg til mennesket («ô Mennisk», 11.1), til et du. Her formanes hver enkelt troende om å lovprise Gud, ikke bare i ord, men i gjerning, for slik å fremme Guds rike. I fugen mellom de to hoveddelene står str. 10 som en slags bro. Her innføres et jeg som betrakter sin ufullkomne kropp. Dette jeget inngår selvsagt i skaperverket og tilhører slik sett del 1, men samtidig peker det med sin forpliktelse til å leve gudfryktig fremover mot del 2.
k3362. De to hoveddelene av sangen avspeiler etter all sannsynlighet dens tilblivelseshistorie. Første del finnes bevart i en lovsang («Peder Dassis Lovsang») som Dass må ha skrevet, men ikke fått trykt, før han begynte på Katekismesangene. Senere har han så, under utarbeidelsen av denne boken, omfunksjonalisert sangen til didaktisk bruk ved å tilføye del 2. Enkelthetene i tekstens utviklingshistorie tydeliggjøres av en mulig gjendiktning til islandsk, som høyst sannsynlig må ha blitt til allerede på 1680-tallet (Eggertsdóttir og Haarberg 2010), dvs. lenge før Katekismesangene forelå som trykk (1715).
k3363. Innledningsvis i sin store forklaring stusser liksom dr Luther over at bønnen oppfordrer til helliggjørelse av Guds navn: «Er det ikke tilforn helligt? Svar: Ja, det er aldtiid helligt i sit Væsen: men i vor brug er det icke helligt» (1629: 96). Helliggjørelsen realiseres ifølge doktoren på to måter, gjennom «Lærdom» og «Lefnet», dvs. ord og gjerninger. «Thi alt huad vi giøre paa Jorden, det maa enten være i Ord eller Gierninger, ad tale eller giøre» (1629: 96v). Dermed ligger rimeligvis også Luthers forklaring til grunn for den todelte strukturen i Dass' sang, slik den ligger til grunn for andre katekismeforfatteres forklaringer, for eksempel Aaskows: «Guds Nafn er vel ved sig self aldeelis helligt: Men vi bede, at det hos os maatte ogsaa helligis» (1692: 98). Se videre kommentar til 11.3 ndf. Den første bønn hos Luther utdypes i Albrecht Peters' kommentar (1992: 3.56–69).
k3364. Flere har hevdet at denne sangen synes å være beslektet med salmer i Det gamle testamentet. Gustav Jensen peker i 1909 på salme 8 og får følge av Malling (2.157). Jørgen Sejersted og Eirik Vassenden henviser til Sal 148 og 150 (2007: 45). Johann Arndts parafrase over salme 148 (Arndt 1690: 2.342), som inngår i et helt kapittel (2.42) om «Hvad der skal bevege og tilskynde os til at love og prise GUD dagligen», er også verdt å merke seg. Enda noen salmer kunne vært tilføyd, for eksempel Sal 66. Det forholder seg åpenbart slik at Dass snarere enn å legge seg opp til én enkelt David-salme, følger en genreforventning etablert av lovsangene i Salmenes bok. Disse åpner gjerne med (a) en apostrofering av Herren og fortsetter med (b) en oppfordring til å ære ham og (c) mer spesifikt lovprise hans navn. Denne lovprisningen skal ikke bare komme til uttrykk gjennom mennesker, men (d) gjennom hele skaperverket, som (e) ærbødig bøyer seg for sitt guddommelige opphav (f) til enhver tid (Eggertsdóttir og Haarberg 2010: 232 f). Dass' kollega i Odense, Elias Naur, har et dedikasjonsdikt i sin samling Zions Sange og Sucke i Verdens Babylon (1688) som utgjør en slående parallell til «Den Anden Sang». Man kan tenke seg at det er blitt til på tilsvarende vis, som en parafrase over lovsangene i Salmenes bok, men vi kan heller ikke utelukke bevisst imitasjon – den ene eller den andre veien. Følgende utdrag oppviser påfallende mange likheter:
Alt hvad som findes i dit høye Himmel-Sæde,
Og hvad paa Jorden er vil om din Ære Qvæde;
Ja Soel og Maane med dend Mindste Stierne-skud
Veed hver paa sin Maneer at love Dig, min Gud!
Din deylig Engle-hær, og dine Himlers Himle,
Sampt alle Krybe-dyvr, som her paa Jorden vrimle;
Dend giftig Drage med sin Krinkel-kroget Gang,
Maa (trodz for Fanden) dig udsige Love-sang.
Ild, Hagel, Snee og Damp, Affgrunde med det dybe,
Ja hvad mand næffne kand, vil med sin Lov frembryde,
Til dig, min Loves Gud! hvert Træ med Ympe-qvist
Sampt Vandet lover dig, ja Ildens minste Gnist.
Hvalfiskens sluge-flab, som Læster-Vand udspøyter [sic],
Dig lover, som hand kand; hver Fugle-Neb udfløyter
Din Lov, min Æres Gud, med en saa sød Musik,
Som hver i skabelsen aff dig paa Tungen fik.
Ja Konger, store Mænd, de gamle Folk og Unge,
Et Halleluja vil for dig, min Gud, udsiunge;
Saa Ild, Luft, Vand og Jord, samt hvad der end er til
Aff dumme Ting, og til Guds Ære tale vil.
k3365. Når Dass' katekismesang til den første bønn i Fadervår etter hvert har fått en så enestående posisjon i norsk salmediktning (på nummer én i Norsk salmebok 2013), kan det først og fremst forklares av den avgjørende innflytelsen domprost Gustav Jensens omdiktede tre-strofers-versjon, innlemmet i Landstads reviderte salmebok i 1926 (str. 1, 5 og 8), har øvet. Anders Hovden gjendiktet Gustav Jensens versjon til Nynorsk salmebok (1925). Salmer 1997 (et tillegg til Norsk salmebok) tar med alle de åtte første strofene. Jeg har tidligere nøstet opp tekst- og resepsjonshistorien (Haarberg 1998). Ivar Roger Hansen (1997) har kartlagt salmens vei til salmebøkene i inn- og utland. / «Den Anden Sang» har rimeligvis tiltrukket seg mer litteraturfaglig interesse enn noen annen katekismesang, særlig i de senere årene: Anders Malling (1962), Jørgen Sejersted (1997), Jon Haarberg (1998), Andreas Lombnæs (1999), Fartein Valen-Sendstad (2000), Per Thomas Andersen (2001), Jørgen Sejersted og Eirik Vassenden (2007), og Margrét Eggertsdóttir (2010) har alle bidratt. Anne Kristin Aasmundtveit og Stig Wernø Holter skriver om «Herre Gud, ditt dyre navn og ære» i Nytt norsk salmeleksikon (2012). Johannes Glenthøj presenterer sangen til introduksjon av sin egen danske omdiktning (2011). En lang rekke eldre omtaler er kortere og tilsynelatende oftere skrevet for å feire enn for å tolke og forstå. De karakteristikkene som foretrekkes fremfor alle andre, er «mektig», «monumental» og «majestetisk». Sangen nevnes første gang i en litteraturfaglig sammenheng av Welhaven, i hans lille avhandling om Petter Dass fra 1856. Men den første utgiveren, A.E. Eriksen (1875), synes ikke å ha merket seg sangens særlige kvaliteter.
k3366. tit.] Luthers Lille (1616: 80–81): «Den første Bøn. Helligt vorde dit Naffn.» Forklaringen: «Guds Naffn er vel ved sig selff aldelis helligt, Men wi bede, at det hoss oss maatte ocsaa helliges, Huilcket da skeer, naar Guds Ord læres purt oc rent, Oc wi, som det sømmer sig Guds Børn, lade det udtryckeligen til siune i vort Leffnit, huilcket at maa skee, giff du oss O Fader i Himlene. De som icke lære (andre) Guds Ord, oc ey leffue effter det forskreffne Guds Ord, de vanhellige Guds Naffn iblant oss, Huilcket icke at skulle skee, forhindre du O Himmelske Fader.» Matt 6.9 (1699): «Helligt vorde dit Nafn.»
k3367. mel.] Manuskriptene oppgir «Vill ey bonden laate vell etc» som forelegg, en ukjent, norsk(?) og etter alt å dømme verdslig vise. Antallet registrerte folkemelodier er for denne sangen iflg. Ivar Roger Hansen høyere enn for noen annen katekismesang, dvs. ca 50. Antallet registereringer har økt etter at Hansen skrev om dette første gang (1986). Blant Petter Dass' sanger har bare Jefta-visen flere (ca 80). Sangen er ofte blitt berømmet for sine overdådige klangeffekter; spesielt rimene blir fremhevet: midtrim (Navn–Savn), parrim (Ære–være), tiraderim (Siæle–Træle–Geselle–fortælle), og omsluttende rim (være–Ære) (Sejersted og Vassenden 2007: 45).
k3368. dyre] dyrebare
k3369. Savn] ry; jf. Sal 8.1 og 8.10 (likelydende): «HERRE, vor Regenter, hvor herligt er dit Nafn i alle Land.»
k3370. Siæle] mennesker; jf. 1 Mos 2.7: «Og GUD HERREN hafde giort Mennisken af en Jord-klimp; og blæsde en lefvende Aand i hans Næse: Og saa blef Mennisken til en lefvende Siæl» og Sal 150.6: «Alt det, som hafver Aande, lofve HERREN, Halleluja.»
k3371. Træle] slitere, personer av lav sosial status som utfører hardt, manuelt arbeid
k3372. Geselle] håndverkersvenn
k3373. fortælle] Jf. Sal 96.3: «Forteller hans Ære iblant Hedningene, og hans underlige Gierninger iblant alle Folck.»
k3374. smugt] som seg hør og bør
k3375. kaasteligt] av stor verdi, herlig; jf. Sal 92.2: «Det er en kostelig Ting at tacke HERren, og at siunge dit Nafn Lof, du Høyeste.» Jf. Arndt 1690: 2.359 (kap. 43): «At det er en kostelig Ting at love og prise GUD og et Menniskis højeste og Engle-lige Herlighed.»
k3376. sin Læbers Pligt] Jf. Sal 63.6: «Det var mit Hiertis Glæde og Fryd, at jeg maatte lofve dig med en glad Mund.» Og Hos 14.2 (14.3): «Forlad os alle Synder og giør vel mod os; saa ville vi ofre (dig) vore Læbers Øxen.» Jf. Nielsen 2009: 230–31 og 279, 2010: 250).
k3377. De Dyb Afgrunder] de store havdyp; jf. Sal 107.26: «Da fore de [bølgene] op mod Himmelen, og de fore ned i Afgrunden, at deris Siæl fortvilede for Angist» og Sal 148.7: «Lofver HErren paa Jorden, I Hvalfiske og alle Dyb.» Afgrund (som gjengir gr. ábyssos) konkurrerer med dyb i Chr. IVs Bibel. Ordet (både det greske og det danske) brukes òg om Helvete, jf. Luk 8.31: «Og De [djevlene] bade Hannem [Jesus], at Hand skulde icke byde dem fare i Afgrunden.» I 2.3 står «De Dyb Afgrunder» i tydelig motsetning til landjordens «grønne Lunder».
k3378. de grønne Lunder] Jf. TA 1.31.
k3379. Vunder] undergjerninger; jf. 1.4 ovf.
k3380. hver Tid og Stunder] alltid; uttrykket med tid og stund(er) («litt etter litt») er hyppig belagt, men uttrykket her synes å være et produkt av rimtvang; det mangler balanse i sideordningen: jf. hver tid og alle stunder (el. allen stund).
k3381. Udføre] utbre, utsi
k3382. sig […] anstille] vise seg
k3383. slemme] onde, skjendige
k3384. slet] helt
k3385. tie still] fortie
k3386. Stene] Luk 19.40: «Hand [Jesus] svarede, og sagde til dem: Jeg siger eder, dersom disse tie, da skulle Steenene raabe.»
k3387. tørre Bene] I Esek 37.1–15 ser profeten for seg hvordan en stor mengde knokler, av lik, som ligger strødd rundt omkring i en dal, blir levende. Dette profetsynet tolkes som en prefigurasjon av oppstandelsen: «Oc hand [Herren] sagde til mig [profeten]: Spaa om disse Been, og siig til dem: I tørre Been, hører HERrens Ord: Saa siger den HERre HERre om disse Been: See! Jeg vil lade komme Aand i eder, at I skulle blifve lefvendis» (v. 4–5). Anders Arrebos sønn utga i 1681 i alt femten prekener faren i sin ungdom hadde skrevet på grunnlag av dette stedet hos Esekiel. Ett av Arrebos poenger er at skapningen selv vitner om oppstandelsen: «Sandelig alle Creature maa være Prædicantere […]»; jf. TA 11.2–8.
k3388. det reene] som ikke er beheftet med synd
k3389. fremme] skaffe fremgang, befordre; jf. 2 Tess 3.1: «Fremdelis, kiære Brødre, beder for os, at HERrens Ord maa hafve sit Løb, og prises ligesom og hos eder.»
k3390. forlise] miste
k3391. grommen] den farlige, glupske; adjektivformen grummen for den grumme tilhører folkevisestilen; jf. Sktr 2.363.
k3392. Før skal Hav og grommen Hval ham prise] Sal 148.7: «Lofver HErren paa Jorden, I Hvalfiske og alle Dyb». Malling refererer en legende i tilknytning til den gamle lovsangen «Te Deum» («O store Gud, vi lover deg»): Dersom man fremførte sangen om bord på et skip, kom delfiner svømmende og fulgte skipet et langt stykke (Malling 4.261). «Te Deum» hadde fra Luther av status som trosbekjennelse (den tredje, etter den apostoliske og den athanasianske), jf. Resen 1631: upag. [Jv ff]. Johann Arndt (1690: 2.341) påpeker at alle verdens skapninger priser Gud, også de i havet: «Der efter kommer hand [David, i Sal 148] til Havet og siger, Lover Herren i Hvalfiske og alle Dyb.»
k3393. Samt og] og videre. Jf. Kingos oppregning av fisk i «Hr. Karsten Hansens Atkes Avskeed fra Løve-Herridt» (KSS 1.55 og Nielsen 2010: 84) og i Samsøes Beskrivelse (KSS 2.212 og Nielsen 2010: 265).
k3394. Tanteyen] ODS gjengir en naturfaglig kilde fra 1624 som opplyser at islendingene kaller det «Tanthage», som fiskere fra Åbenrå kaller «Oerschwin» (øresvin), dvs. den vanligste delfinarten. «Tunfisk» (makrellstørje) er en annen betydningsmulighet, men sammenhengen her favoriserer delfinen, som, i motsetning til makrellstørjen, er en nysgjerrig skapning som gjerne følger båttrafikken. Vanlige delfinarter i dikterens nærområde ville være kvitskjeving og kvitnos (se Haarberg 1998: 89).
k3395. Leyen] leia, da. leden, skipsleden; en norvagisme; jf. Jakobsen 1952: 127.
k3396. Niise] Nisen er fremdeles den mest utbredte hvalarten langs norskekysten, selv om stammen er betydelig redusert i løpet av de siste tiårene.
k3397. GUD er GUD, om alle Mand var døde] Matt 24.35: «Himmelen og Jorden skulle forgaa; men mine Ord skulle icke forgaa.» Jf. Sal 90.2: «Du er Gud fra Ævighed til Ævighed, førend Biergene blefve, og Jorden og Verden blefve skabte»; jf. Jer 4.23–26: «Jeg saa til Landet, og see! det var øde og tomt; og til Himmelen, og dend var mørck. Jeg saae Biergene, og see! de bævede, og alle Høye skælfvede. Jeg saae, og see! der var intet Menniske, og alle Fuglene under Himmelen vare bortfløyne. Jeg saae, og see! Agrene vare Øde, og alle Stæder der udi, vare nedbrudne for HERren, og Hans grumme Vrede.»
k3398. forsvimler] Ordet finnes ikke i ordbøkene. Forstavelsen for- må her forstås i betydningen «helt ut» som i forløbe, «svinne hen»; dermed blir forsvimle (svimle i betydningen «gjøre svimmel») å oppfatte som en evfemisme for «å dø». På tysk finnes det tilsvarende verbet verschwiemeln belagt i betydningen «forøde» (sein Geld verschwiemeln) (Grimm). Se også ms-variant til TA 6.8.3–4.
k3399. Utallig vrimler] Jf. Åp 7.9: «Derefter saae Jeg, og see! en stor Skare, hvilcken Ingen kunde telle af alle Hedninge, og Folck, og Slegter, og Tungemaal, stode for Stolen, og for Lammet, klædde med hvide Kiortler, og Palmer i deris Hænder.» I og for seg lar antallet seg bestemme nøyaktig. Ifølge TA 9.19.2 ligger det fast, og Johannes åpenbaring (14.1) setter antallet utvalgte til 144.000. Se Nielsen 2010: 458.
k3400. Cimler] bekken (av cymbel); jf. Sal 150.5: «Lofver hannem med klingende Simler; Lofver hannem med velklingende Simler.» Jf. Arndt 1690: 2.347: «Er og ofte i gammel Testamentis Tid brugt tillige adskillige Instrumenter at stemme i med til at love og prjse GUd, saasom Basuner, Saltere, Harper, Simler og dislige flere.»
k3401. Søde] vellydende, liflige
k3402. . Bram] prakt, lovprisning
k3403. Svenne] undersåtter, tjenere, soldater
k3404. See, ti tusind] Dan.7.10: «Og der gick en Ild-Strøm fra hans [Guds] Ansigt. Tusende gange Tusende tjente hannem, og ti tusende gange ti tusende stode for hannem»; jf. Åp 5.11.
k3405. prange] falle i øynene ved sterk glans eller prakt; her brukt synestetisk om hørselsinntrykk.
k3406. alle Knæ sig bøye] Fil 2.10: «At i JESU Nafn skulle alle deris Knæ, som ere i Himmelen, og paa Jorden, og under Jorden bøye sig»; jf. Jes 45.23 og Rom 14.11. En anonym katekismesang over Fadervår fra ca 1613 uttrykker dette slik: «For huilckit Naffn alle Knæ sig maa bøje, / Under oc paa Jorden oc i det høje» (Fadervår, tre versjoner, 1613). I Om Børnelærdoms Visitatz begrunner Resen knelingen som den rette stilling for bønn: «End er det oc værdt ad mercke, ad Luther paaminder dig, du skalt bede med bøyede Knæ, naar du hafuer leilighed dertil: Oc det til en sand ydmygheds Tegn, oc som de Hellige fordom ocsaa hafue tilbedit deris HErre oc Gud, med største underdaanighed, som oc Kong Salomon giorde, efter sin Faders, oc anderes gode Exempel» (1628: upag [I2]). Fredrik IVs alminnelige husandakt gjør det klart at knelingen i og for seg ikke lar seg avgrense til knærne: «Vi bøje vore Hierters og Legemers Knæ for dig [...]» (Den Almindelige Kirke- og Huus-Andagt 1700).
k3407. som dømt er vorden] Matt 25.41: «Da skal Hand og sige til dem hos den venstre (Haand:) Gaar bort fra Mig, I Forbandede, i den ævige Ild, som er beredt Djefvelen og hans Engle.» Se også håndskriftenes strofe 8.
k3408. Møye] besvær; evfemistisk for pine
k3409. Høyen Hald] den høye klippe el. fjelltopp; poetisk fast forbindelse, adjektivet bøyd som i folkevisene (som «dyben Dal» i 8.2 ndf.); jf. Sktr 2.363.
k3410. vige] flytte seg, la seg fortrenge; Mi 1.3–4: «Thi see! HERren skal gaa ud fra sin Sted, og nedfare, og traade paa Høyene i Landet: At Biergene skulle smelte under Hannem og Dalene skulle sønderrifvis, ligesom Vox smelter for Ild, som Vand der flyder ned ad.» Jf. Arndt (1690: 2.354): «Biergene skulle vige og Højene skulle falde, men min Naade skal ikke henvige, og min Freds Forbund skal ikke henfalde.»
k3411. Jord og Himmel falde skal] Jf. 2 Pet 3.12: «At I kunde vendte og haste til HERRENS Dags Tilkommelse? Paa hvilcken Himlene skulle forgaa af Ild, og Elementerne smeltes af Heede.» Vilh. Andersen (1951:71–72) hører et ekko fra Horats (Od. 1.34.12–13) her.
k3412. tillige] samtidig
k3413. Bierg] Ordet ser ikke ut til å være registrert i hankjønn annetsteds.
k3414. Tinde] fjelltopp; Jes 54.10: «Thi Biergene skulle vel vige, og Høyene henfalde; men min Naade skal icke vige fra dig, og min Freds Forbund skal icke henfalde, siger HERren din Miskundere.» Jf. Arndt 1690: 2.354.
k3415. HErrens Minde] bevisstheten el. erindringen om Herren; obj.gen.
k3416. stige] (lik bønnen) bevege seg mot Gud i Himmelen
k3417. være stiv] vise trass, nekte å bøye seg (knele); jf. 7.1 ovf.
k3418. sove] være sløv el. uoppmerksom; jf. Matt 25.1–13, Luk 22.46, Rom 13.11 og 1 Kor 16.13. Brochmann stiller spørsmålet på første side i sin postill (1743: 1): «Hvad synes dig min siæl, monne det nu ikke være høy tiid at opstaae fra søvne?» Se Kingos salme over Luk 22.46, «SOver I? Hvor kand I sove?» (fra Vinter-Parten, 1689, opptatt i kirkesalmeboken, 1699, KSS 4.284 og Elias Naurs Golgotha paa Parnasso (1973: 1.38). Se også Nielsen 2010: 47. Vi kan merke oss at soving i kirken, altså soving i en helt bokstavelig forstand, var forbudt i henhold til kongebrevet av 22. april 1645: «Paa det och den stoore uskickelighed, som med soffuen udj kiercherne begaais, kan forekommis och affschaffis, er woeris naadigste wilge, at der folck schal tilforordnes, som kand gaae om med lange kiepper til at slaae dennem paa hoffuidet med, som soffuer vnder predicken» (sitert etter Glebe-Møller 1980: 120). Anders Dass oppfordrer i sitt æresværs til slutt i boken Katekismesangenes tilhørere om å ha «Sjungeren i agt» og heller stemme i for ikke å sovne (14–17).
k3419. Da skal Børn i Moders Liv GUD love] Retorisk adynaton, en «umulighet» fremsatt ironisk for å gi et emfatisk bidrag til en forsikring, slik også i str. 3 og 4 ovf. Uttrykksmåten blir av Thomsen (1971: 191) kalt «et af Bordings virtuos-specialer». Jf. Sal 8.3: «Af de unge og diende Børns Munde geridde Du en Mact, for dine Fienders skyld, at Du skal forderfve Fienden og Hefneren.» Se også Jer 1.4–7.
k3420. De Halte, Lamme, Maal-løse, Stamme] Jf. Matt 15.30: «Og der kom meget Folck til Hannem [Jesus]; de hafde med dem Halte, Blinde, Dumme, Krøblinge, og mange andre, og kaste dem for JEsu Fødder, og Hand helbredede dem; At Folcket forundrede sig, der de saae, at de Dumme talede, Krøblinge vare helbrede, Halte ginge, og Blinde saae: Og de prisede Israels Gud.»
k3421. Gromme] grusomme, onde
k3422. Gramme] forbitrede, onde
k3423. Grove] udannede, usømmelige; bokstavrimet i adjektivene her betyr antakelig mer enn adjektivenes betydningsnyanser.
k3424. fra Top til Fod] Uttrykket synes å være en kontaminasjon av fra top til taa og fra isse til fod, muligens fremtvunget av innrimet (Fod–god).
k3425. Ingen Lem] Hankjønn er kurant, slik også hos Kingo.
k3426. forgod] særlig god
k3427. Silke-Dukke] bunter av silketråd; slik også hos Leonora Christina (1998: 113). Man kan likevel ikke helt utelukke den vanlige betydningen av dukke, men det virker urimelig at en hel dukke skal tjene til sammenligning med én enkelt menneskelig kroppsdel. Jf. DS 1.35.4. Om silkens konnotasjoner hos Kingo, se Nielsen 2010: 208.
k3428. jo] allikevel
k3429. bukke] Jf. Jes 2.9: «Der bøyer det meenige Folck dem, der ydmyger Herrerne dem: Det forlader du [Gud] dem icke.»
k3430. Facter] geberder; for eksempel folding av hender og andre tegn på bønnfallelse og underkastelse.
k3431. GUds Navn skeer Ræt og Skel] rett skjer fyldest for Guds navn; invertert ordstilling. Jf. uttrykket Gud skje lov.
k3432. For] fordi
k3433. med blotte Munde] med munnen alene: kan oppfattes både som dat. ent. og flt. Jf. Jak 1.22: «I skulle giøre efter Ordet, og icke alleeniste høre det, med hvilcket I bedrage eder self», Rom 2.13: «Efterdi de ere icke Retfærdige for GUd, som høre Loven; men de, som giøre Loven, skulle blifve Retfærdige» og Rom 10.9: «Thi dersom du bekiender JEsum med din Mund, at hand er Herre, og troer i dit Hierte, at GUd opvakte hannem fra de Døde, da blifver du Salig.» I Børnelærdoms Visitatz er Resen klar på dette punkt. Fremsigelsen av bønnen skal ledsages av tanker: «Thi skeer det med Munden alleeniste, da er det en forfængelighed, til en stor synd, oc saaledis besynderligen imod det andet Bud» (1628: upag. [B7]). I samtidens litteratur ser man av og til betegnelsen «Hierte-Christne» satt opp imot «Mund-Christne», som i Jens Godsens dedikasjon av sin Bunyan-oversettelse til dronning Charlotta Amalia (Bunyan 1704, «Dedicatio»). Anders Hiørring (1643: 285) opererer i sin katekisme med tre veier til helligholdelse av Guds navn: «1. Naar Guds Ord retsindelig prædickis oc læris. 2. Naar mand lærer oc læser Guds Ord oc leffuer der effter. 3. Naar mand affstaaer Synden, oc aff andre Guds Børns Raad oc Exempel bevegis til at Tiene oc Ære Gud, met tancker Ord oc Gierninger.» Knud Sevaldsen Bang (1681: 48) bestemmer fire mål for Fadervår: «Vi bede 1. At Guds Nafn maa helliges hos oss: 2. At GUD vil dertil giffve os tro Lærere, 3. Flittige Tilhørere, 4. Sin Aands Hielp hertil offver Præst oc Tilhørere.» I The Pilgrim's Progress (1678) iscenesetter John Bunyan den som lever ut sin religion «med blotte Munde» i skikkelse av personifikasjonen Sladder (Talkative). «Den Christne», dvs. hovedpersonen selv, fremstiller ham som en bedrager: «[...] kom ihu det Ordsprock: De siger oc de giør icke, men Guds Rige er icke i Ord men i Magt» (Bunyan 1704: 120). Kirkeordinansen (1607: 2v) påpeker at barnelærdommen, dvs. katekismen, skal bidra til moralsk opprustning, det vil si at man gjennom den skal få «kundskab paa Synder og gode gierninger», men samtidig poengteres troens forrang i henhold til den lutherske teologi: «At huer maa forstaa huad Troen er, oc huad hun udretter, huorledis wi hende bekomme, oc huilckelunde Mennisken bliffuer retferdig, Ja ocsaa huad mening Predickerne skulle selffue derom haffue, oc huorledis de Predicke skulle.» Johann Arndt insisterer òg på skillet mellom ord og gjerning i fortalen til Paradisis-Urtegaard (1679: 3).
k3434. ingenlunde] slett ikke
k3435. Det eene] bare det
k3436. Nikke] gjentatte ganger å bøye hodet i tilsynelatende ydmyk bønn
k3437. hvor] hvor enn
k3438. svæver] streifer, flakker omkring
k3439. stræver] higer, lengter (etter helliggjørelsen)
k3440. Til Prikke] fullt ut; jf. til punkt og prikke
k3441. dit Lius] Luk 11.33: «Ingen tænder et Lys, og sætter det paa en lønlig Sted; icke heller under en Skæppe; men paa Lyse-Stagen, paadet at hvosom gaar ind, skal see Lyset.»
k3442. Dyyd] fromhet, gudfryktig opptreden
k3443. Tugt] oppdragelse, sømmelig oppførsel
k3444. begierlig] Jf. Gal 5.16: «Fordi, siger jeg [Paulus]; Vandrer i Aanden, saa fuldkomme I icke Kiødets Lyst.»
k3445. Folk] for folk
k3446. besværlig] ubehagelig (ved å plage, kjede, trette, uroe o.l.)
k3447. mod hver Mand kiærlig] Jf. 1 Pet 3.8: «Men endeligen, værer allesammen ved eet Sind; Medlidige, Broderlige, Barmhiertige, Venlige.»
k3448. Til Ende] til døden; jf. Sal 119.33: «HErre, viis mig din Rættis Vey, at jeg maa bevare hannem indtil Enden.»
k3449. Had] Jf. Sal 97.10: «I som elske HERren, hader det Onde.»
k3450. i sit Ord] i Den hellige skrift
k3451. At] slik at
k3452. Vellysten] vellevnet; antakelig ikke «Skiørlefned» (erotisk vellyst); jf. Luk 7.25 «See! de som lefve i kostelige Klæder og Vellyst, ere i Kongelige Gaarde.»
k3453. Lyder] skavanker av åndelig art; jf. Sir 20.25: «Løgn er en skammelig Lyde paa et Menniske, og hun er almindelig hos grofve Folck.»
k3454. Tugt og Dyder] Jf. 13.2 ovf.
k3455. bader] gagner (av baade; jf. Sktr 2.344)
k3456. Synders Vey] Jf. Matt 7.14: «Og den Port er snefver, og den Vey er trang, som fører til Lifvet; og de ere Faa, som den finde» og Sal 50.23: «[…] Den som ofrer Tacksigelse, hand priser Mig; Og der er Veyen, at jeg viser hannem Guds Salighed.»
k3457. blues] skammer seg for
k3458. dine Lemmer] Jf. 10.2 ovf.
k3459. beskemmer] vanærer, krenker; jf. Ordsp 28.7: «[…] Men den som føder Fraadsere, skal beskæmme sin Fader.»
k3460. forfremmer] fremmer; se 3.5 ovf.
k3461. at blive] å skje
k3462. Hvad som] det som, alt som
k3463. fordrive] Oppfordr. konj.
k3464. At] slik at
k3465. vor Tider] vår levetid
k3466. Naar Tiden lider] når verden går mot slutten (dommedag)
k3467. At blive] Syntaksen er irregulær. Vi hadde ventet et finitt verb til slutt; «maa blive» hadde for eksempel løst problemet, asyndetisk sideordnet med «strider» i v. 3.
k3468. Sangen om Guds rike åpner (str. 1) med en anropelse av Gud og en tilhørende bønn om at hans rike må etableres på jorden. Annen del (str. 2–7) innledes med det kateketiske spørsmålet: «hvad er GUds Rige?» og fortsetter med i alt elleve eksempler på at dette riket kan sies å være realisert blant menneskene. I tredje del (str. 8–13) oppstilles så en typisk barokk motsetning mellom de to alternative riker: himmel og jord, ånd og materie. Hvem bryr seg vel om det materielle? Fjerde del (str. 14–18) gjentar gudsanropelsen fra innledningsstrofen og slår over i bønnens imperativ: La oss slippe ondskap, paver og tyrkere, la oss heller angre våre synder og glede oss i Gud. I femte og siste del, avslutningsstrofen (19), apostroferes Jesus, med uttrykt håp om hans tilbakekomst. / Den annen bønn hos Luther utdypes i Albrecht Peters' kommentar (1992: 3.70–87).
k3469. tit.] Luthers Lille (1616: 81): «Komme dit Rige», likelydende i den svaningske bibel, 1647. Dass' ordlyd er identisk med Chr. IVs (1633). Luthers forklaring: «Guds Rige kommer vel ved sig selff, enddog ingen aff oss beder (derom). Men wi beder her, at det maa oc komme til oss. Huilcket da skeer, naar vor Himmelske Fader giffuer oss sin Hellig Aand, Huilcken der giør (det) ved sin Naade, at wi baade troe Guds Ord, oc leffue et helligt oc Gudeligt Leffnet, her oc i det Tilkommende Liff.»
k3470. mel.] Dette forelegget hører til hos Dorothe Engelbretsdatter, en sang i tillegget til 4. utgave (1681) av Siælens Sang-Offer, dvs. den utgaven Dass ventet på da han ikke lenger kunne dy seg og henvendte seg direktet til «Poetinden» (DESS 223). Valkners utgave sløyfer melodiene, med henvisning til Schiørring (2.69). I 1699-utgaven av Dorthes bok er imidlertid melodien byttet ut med en referanse til Kingo, «Kom Sjæl, og lad os græde», fra Siunge-Kooret 2.2 (I.R. Hansen 1986: 65). Dass bruker samme forelegg også til «Elisæi fierde Sang» i BV (SV 2.76) og til leilighetsdiktet «Peders Graad, Peders Raad» (SV 1.319).
k3471. Naadens Aand] Den hellige ånd kommer med Guds nåde; jf. TA 8.26.3. Uttrykket «Naadens Aand» brukes i Sak 12.10 og Hebr 10.29.
k3472. At] for å
k3473. Syndsens] Gammel genitiv (både stammen og den bestemte artikkel får genitivsendelse). Formen konnoterer høytidelighet; jf. dødsens, livsens, havsens.
k3474. Baand] fangebånd, lenker
k3475. Paa det] slik at
k3476. GUD har hiemme] Jf. Ef. 2.19: «Saa ere I icke nu meere Gæster, og Fremmede; men Borgere med de Hellige, og Guds Huus-egne.»
k3477. Spør du, hvad er GUds Rige] Dette spørsmålet stilles i alle de katekismer som anlegger spørsmål-og-svar-metoden. Jesus besvarer det selv ved hjelp av lignelser; jf. Luk 8.10: «Da sagde Hand: Eder er det gifvet at vide GUds Riges Hemmelighed: Men de andre i Lignelser, at de skulle det icke see, om de det end see; og icke forstaa, om de det end høre.»
k3478. Et Abba Fader ud] Rom 8.15: «Thi I hafve icke annammet en Trældoms Aand, at I skulle atter frygte eder; men I hafve annammet en sønlig Udkaarelses Aand, formedelst hvilcken vi raabe: Abba, Fader.» Det samme utropet gjengis i Gal 4.6. Abba er det arameiske ordet for «far». Jf. TA 8.26.3.
k3479. slet] helt, fullt ut
k3480. Satan […] ydmygis] Åp 12.9: «Og den store Drage blef udkast, den gamle Hug-Orm, som kaldes Djefvelen og Satanas, som forfører den gandske Verden, og han blef kast paa Jorden, og hans Engle blefve og udkaste med hannem.»
k3481. Hands Flag og Top nedstrygis] hans flagg og toppseil fires (som tegn på overgivelse)
k3482. Med Spot for JEsu Fod] Jf. Hebr 10.13: «Og [Guds høyre Haand] venter fremdeelis, indtil hans Fiender blifve lagde til en Skammel under hans Fødder.»
k3483. Som paa Hugormen stod] Jf. Rom 16.20: «Men Fredens Gud skal inden en stacket Tiid træde Satan ned under eders Fødder» og 1 Mos 3.15. Se også TA 5.9.4. Chr. IVs Bibel (1633) har «Hugormen» der den svaningske (1647) har «Slangen». Om Dass' bibelbruk, se Innl. 4.4.
k3484. HErrens Finger] Luk 11.20: «Men dersom Jeg [Jesus] uddrifver Diefle ved GUds Finger, da kommer jo GUds Rige til eder.» Jf. Matt 12 28
k3485. plat] likefrem
k3486. Pallatz] I det apokryfe Nikodemusevangeliet er Djevelens tilholdssted fremstilt som en borg. Se også TA 5. 2–3.
k3487. sig stort indbilder] nærer en overdreven forestilling om egne evner
k3488. Anslag] onde planer, renker; Sal 21.12: «Thi de [Guds fiender] tænkte at giøre Dig ont, og giorde Anslag, som de kunde icke fuldkomme. Thi Du skal giøre dem til Skuldrer; med din Streng skal Du mede mod deris Ansicte.»
k3489. spilder] ødelegger
k3490. for] fore
k3491. bekrige] føre krig mot, bekjempe
k3492. blîr til Skamme] Sal 44.8: «Men Du [Gud] hielper os fra vore Fiender; Og giør dem til Skamme som os hade.» Lignende flere steder i Sal.
k3493. slet] fullstendig
k3494. Rige] Hankjønn er kurant (jf. «kommen» i 5.8).
k3495. ret] sannelig
k3496. Naar os forsikris Naade] Jf. Joh 1.17: «Thi Loven er gifven ved Mosen; Naade og Sandhed er blefven ved JEsum Christum.»
k3497. GUds Miskund maa raade] Jf. Sal 136.1: «Tacker HERren; Thi hand er venlig: Thi hans Miskundhed varer ævindeligen.» Lignende fleres steder i Sal.
k3498. Naar Synden slettis ud] Kol 2.13–14: «Og hand giorde eder ogsaa lefvende med Hannem, der I vare døde i Synden, og udi eders Kiøds Forhud: Og Hand forlod os alle Synder. Og udslætte den Haandskrift, som var imod os, hvilcken der blef ved Skickelser, og var os imod; og Hand tog hende bort, og slog hende til Korset.»
k3499. JEsu blodig Huud] Metonymisk om soningsofferet, en parallell til tornekronen; jf. Joh 19.1–2: «DA tog Pilatus JEsum, og hudstrøg Hannem. Og Strids-mændene flætte en Krone af Torne, og sætte hende paa Hans Hofvet, og lagde et Purpur-klæde paa Hannem.»
k3500. os tilregne Sin Søns Retfærdighed] godskrive oss sin sønns skyldfrihet; jf. Gal 4.5: «Paadet han [Guds sønn] skulde forløse dem, som vare under Loven, at vi skulde faae Børnenes Udvælelse» og 1 Kor 1.30: «Af hvilcken I ere og komne i CHristo JEsu, Hvilcken der er giort os af GUD til Viisdom, og til Retfærdighed, og til Hellighed, og til Gienløselse.»
k3501. Allevegne] overalt
k3502. HErrens Duug] Metonymisk for Herrens bord; se 1 Kor 10.21.
k3503. Kalk og Disk] alterbeger og -tallerken (til bruk under nattverden, se Luk 22.17 ff)
k3504. Aand] Den hellige ånd
k3505. Vand] dåpsvannet; jf. DS 1.
k3506. prent i Hierte-Rod] Ordsp 3.3: «Naade og Troskab skulle icke forlade dig; Heng dem [Guds bud] om din Hals, og skrif dem i dit Hiertis Tafle»; se også 2 Kor 3.3 og TB 1.4.4. I Vinter-Parten (1689) oppfordrer også Kingo Jesus om å skrive sitt navn på hans, dikterens, hjerte: «Skriv dig JEsu paa mit hierte», i salmen «BRyder frem I hule Sukke» 15.1, KSS 4.470. I sitt forord til Zions Sange oc Sucke (Odense 1688), gir Elias Naur uttrykk for at han ønsker å «male» og «trykke» bildet av Kristus på sine leseres – eller tilhøreres – hjerte-tavler: Selv har dikteren på sitt hjerte fått nådens «Hierte-stempel». Se Innl. 6.4.
k3507. Har Bluss og Lamper tendt] Matt 25.1 ff: «DA skal Himmerigis Rige lignes ved tj Jomfruer, som toge deris Lamper, og ginge ud mod Brudgommen.»
k3508. bange] redde
k3509. Part […] Part] noen – andre
k3510. Overvold] overgrep; jf. TB 5.12.8.
k3511. Trold] djevler, troll (overnaturlige vesen i menneskelignende skikkelse)
k3512. bærer] bringer med seg
k3513. Regimente] styre
k3514. Rente] (årlig) avgift
k3515. Kongens Bud] Jf. Luk 20.25: «Da sagde Hand til dem: Saa gifver Keyseren det, Keyseren hører til; og GUd, det GUd hører til.»
k3516. Bør [...] at] Infinitivsmerke etter burde er ennå regelen på 1600-tallet.
k3517. tellis ud] utbetales
k3518. Skat og Told] Jf. Rom 13.7: «Saa gifver hver det, som I ere skyldige: Skat den som bør Skat: Told den, som bør Told: Frygt den som bør Frygt; Ære den, som bør Ære.»
k3519. Poenitentzer] botshandlinger, bøter
k3520. Christen] Adjektivbøyningen er kurant.
k3521. Der hos] dessuten
k3522. agte] merke seg
k3523. Det] noe; syntaktisk er dette verset et innskudd.
k3524. maa vel betragte] godt kan tenke på
k3525. GUds Rige kommer ey] Setningen står (asyndetisk) sideordnet, ikke underordnet med at, til 10.1.
k3526. Ey Haanden der paa tager] Luk 17.20–21: «Og der Hand blef adspurdt af Pharisæerne: Naar kommer GUds Rige? Da svarede Hand dem, og sagde: GUds Rige kommer icke med udvortis Skickelse, som kand tages vare paa: Mand skal og icke sige: See her, eller der er det; thi see! GUds Rige er indvortis i eder.»
k3527. ey staar] lar seg ikke se
k3528. Af u-formærket Kaar] som har en fremtredelse (vilkår) ingen kan merke
k3529. Vejr og Vinden blæser] Joh 3.8: «Væiret blæs, hvor det vil, og du hører det vel bruse; men du veed icke hvæden det kommer, og hvor det far hen; saa er og hver den, som er fød af Aanden.» Jf. TA 8.6.1.
k3530. ret] fullt ut
k3531. Udsprung] kilde, opprinnelse
k3532. far] farer
k3533. Aandens Gaver] Jf. TA 8.7
k3534. en u-begribet Ting] noe uforstått
k3535. Eye-Gods] gods, (våre) eiendeler; Matt 6.19–20: «I skulle icke samle eder Liggende-Fæ paa Jorden, som Møl og Rust æde dem, og der som Tyfve grafve derefter og stiæle dem. Men samler eder Liggende-Fæ i Himmelen, der som hvercken Møl og ey Rust æde dem, og der som Tyfve icke grafve der efter, og ey stiæle dem»; jf. TA 12.5.4.
k3536. JEsu Rigis Skat] Matt 6.21: «Thi hvor som eders Liggende-Fæ er, der vil og eders Hierter være.» Dette er rimeligvis en annen type skatt (kostbarheter) enn den i 9.2 ovf. (pengeytelse til Kongen eller staten).
k3537. vor skjulte Kammer] vårt hemmelige rom; hankjønn er kurant.
k3538. Forvaret] oppbevart; jf. 2 Tim 1.14: «Bevar det Gode, som er nedlagt hos dig, formedelst den Hellig Aand, som boer i os»; jf. 1 Kor 3.16.
k3539. annammer] får
k3540. De lade skal med Ro] skal de holde seg unna
k3541. beholden] i god behold, uskadd
k3542. Det gaa] la det gå; oppfordr. konj.
k3543. øve frit sit Spil] drive sitt spill uhindret, opptre på en lumsk måte
k3544. her] her på jorden
k3545. Sæde] embetsstol; jf. pavestol
k3546. Knægte] (menige) soldater; jf. 2 Tim 2.3–4: «Haf Medlidelse, som en god JEsu Christi Stridsmand. Ingen Stridsmand befatter sig med nogen Handel om dette Lifs Næring, at hand kand behage den, som hannem annammede til Striid»; jf. 1 Tim 6.12.
k3547. det vi fægte] det at vi fekter el. kjemper
k3548. At nyde] til å nyte
k3549. Frels og fri] fri og uavhengig
k3550. Kongen af Afgrunden] Djevelen; Åp. 9.11: «Og de hafde en Konge ofver sig, en Engel af Afgrunden, hans Nafn kaldes paa Ebraiske Abaddon, og paa Grædske hafver hand Nafn Apollyon.»
k3551. mørke] formørke
k3552. Christi Sool] Kristi oppstandelse; jf. TA 5.18.6.
k3553. træder] inntar
k3554. Stool] prekestol
k3555. dine Faar] Joh 10.14: «Jeg [Jesus] er en god Hyrde, og kiender mine, og Jeg kiendis af mine.»
k3556. beklæde] Oppfordr. konj.
k3557. Aarons Hellighed] Gud byr Moses å gjøre sin bror Aron til yppersteprest over Israel. I 2 Mos 28 beskrives den kunstferdige (og «hellige», 28.2) kappen Aron utstyres med. Slik blir han og hans sønner stamfedre for alle Israels og, i neste omgang, kristenhetens prester (2 Mos 28.43). I den lutherske kirken, som desavuerte den katolske praktutfoldelsen, burde prestene ifølge Dass altså kles i «Hellighed».
k3558. Forfrem] gi fremgang til
k3559. dit Ordes Sæd] Mark 4.26–27: «Og Hand [Jesus] sagde: Guds Rige hafver sig ligesaa, som naar et Menniske kaster Sæd i Jorden, Og sofver og staar op, Nat og Dag; Og Sæden rinder op og voxer, at hand det icke veed.» Formen orde istf. ord ser ut til særlig å ha blitt brukt i betydningen «rykte».
k3560. At] slik at
k3561. Verdens Ende] dommedag; jf. Matt 13.39. Dass bruker ellers uttrykket også i lokal forstand, som i det første rimbrevet til Dorothe Engelbretsdatter (SV 1.268).
k3562. De Store med de Smaa] gamle som unge; jf. Åp 13.16.
k3563. Giv] sørg for; jf. uttr. give Gud
k3564. undfanger] får tildelt
k3565. Fortrydelser] her synonymt med anger
k3566. hvis som] det som
k3567. Ord og Daad] Jf. Kol 3.17: «Og alt det, I giøre med Ord eller med Gierninger, det giører altsammen i vor HERRES JEsu Nafn; Og tacker GUD og Faderen formedelst Hannem.»
k3568. dit Folk tilsige] forkynne for ditt folk
k3569. Pardôn] nåde, syndsforlatelse
k3570. fordris] fremmes, befordres
k3571. Pavens Skam] I innledningen til Luthers Lille katekisme fremsettes følgende trussel: «Men dersom nogle ville icke lerre disse stycker, skal de henvises til Pawen igien, oc til Satanam selff ocsaa» (Luther 1616: 60). Etter reformasjonen hadde katolikker eller «papister» verken bo- eller arverett i Danmark–Norge: «Ingen, i hvem det og være kand, som overbevisis at være affalden til den Papistiske Religion, maa tage nogen Arv, men den skal være forfalden til hans næste Slegt og Arvinger; Men haver hand arvet førend hand forandrer sin Religion, da beholder hand Arven; Dog skal hand ikke maa boe i Kongens Riger» (C.5. no. lov 6-1-1). Dette forbudet var imidlertid under oppmykning mot slutten av 1600-tallet; i 1689 fikk katolske handelsmenn for eksempel adgang til kjøpstedene i Finnmark. Ikke desto mindre var de luthersk-ortodokse utfallene mot papismen like sterke som før, også «sangvis». Mogens Wingaard, som studerte samtidig med Petter Dass i København, har en egen vise om «Papisternes Forfølgelse». Fra første strofe slår han til: «See, huor Papisten bruser, / See, huor Hand mønstrer om, / Med Suerd Hand Siælen knuser, / Og giør Guds Kircke tom» (Wingaard 1692: 51).
k3572. Tørkens] tyrkerens (brukt kollektivt), den tyrkiske nasjons. Paven er for Dass ille nok. Men her representer tyrkerne den største faren utenfor kristenheten, muslimene. I en anonymt utgitt vise fra 1664 formuleres den kristnes bønn til Gud om beskyttelse mot «Tyrcken» slik: «O HERRE GUD du bræcke / Ald Tyrckens grumhed ned, / Din Mactis Arm udstræcke / Offver din Christenhed» (En Kort Samtale imellem En Christen [...] Oc en Tyrck 1664, str. 9). Frem til slutten av 1600-tallet hadde «Tyrken» (jf. sint som en tyrk) underlagt seg stadig større deler av (Sørøst-)Europa. Vendepunktet kom i 1683, da Polens konge Jan III Sobieski vant det avgjørende slaget utenfor Wien. Tyrkernes tilbaketrekning begynte umiddelbart. I 1699 måtte de avstå store deler av Ungarn, som hadde vært på deres hender i over 200 år.
k3573. hands] Dvs. tyrk(er)ens
k3574. forfærd] forferdet, skremt
k3575. Regimente] flokk, hæravdeling
k3576. I Grunden brydis ned] ødelegges fullstendig
k3577. maa vi forvente] kan vi regne med
k3578. saasom] likesom
k3579. Den beste Viin til sist] Joh 2.10: «Og [kjøkemesteren] siger til hannem [Jesus]: Hver Mand gifver først den gode Viin, og, naar de [gjestene] ere blefne druckne, den som ringere er: Du hafver forvaret den gode Viin indtil nu.»
k3580. søde] kjære
k3581. ind til dig] Jf. Joh 17.24: «Fader, Jeg [Jesus] vil, at de, som Du hafver gifvet Mig, skulle og være hos Mig, hvorsom Jeg er, at de skulle see min Herlighed, som Du hafver gifvet Mig; thi Du elskte Mig, førend Verden blef grundfest.»
k3582. for] istedenfor
k3583. Hytter] usle boliger som vitner om beskjedne levekår; her om legemet som sjelens jordiske bolig, med referanse til 2 Kor 5.1: «Vi vide og, dersom dette vort Tabernackels Jordiske Huus blifver nederbrudet, at vi hafve en Bygning opbygt af GUd, et Huus, som icke er giort med Hænder, hvilcket der er evigt i Himmelen.»
k3584. Tre apostrofer (str. 1, 8 og 15) innleder hver sin hoveddel av denne sangen om Guds vilje. En fjerde markerer avslutningen (str. 25). I str. 1 anropes den «Hellige Gud» i tilslutning til en reformulering av Fadervårs ord om fullbyrdelsen av Hans vilje på jorden og i himmelen. De seks påfølgende strofene (2–6) poengterer på forskjellige måter hvordan mennesket i sin hjelpeløse uverdighet er prisgitt Gud; ikke en gang gode gjerninger forslår. I str. 8 apostroferes «Guds søn», frelseren, som så, i de neste strofene (9–14) bes om å styrke mennesket i troen på Ham, og om å gi dem kjærlighet og kraft til å motstå verdens fristelser. Slik «skjer» Guds vilje. Den tredje apostofen («HErre!», str. 15), som fornyes i str. 20, innleder den siste og lengste delen av sangen, bestående av i alt elleve strofer. Først (str. 15–20) bes Herren om å fri mennesket fra synden, dernest (str. 21–25) underkaster mennesket seg Guds vilje og uttrykker sitt forsett om å gjøre Guds vilje på jorden slik englene følger den i himmelen. Slik vil enhver kunne imøtese dommen uten frykt. Motsetningen mellom himmel og jord kommer til uttrykk i forholdet mellom Gud og hans sønn, pluss englene, på den himmelske siden, og det menneskelige «vi» på den jordiske. Det kollektive «vi» erstattes imidlertid i to omganger av et «jeg», som et uttrykk for sangerens bevissthet om sin egen uverdighet (str. 5–7) og underkastelse (str. 21–22). / Luther forstår i Den store katekismen bønnen «skje din vilje» i forlengelsen av de to foregående, «helliget vorde ditt navn» og «komme ditt rike». Viljens fullbyrdelse, påpeker han, er faktisk en nødvendig forutsetning for at Hans navn æres, og at Hans rike utbres. Motkreftene som vil hindre dette, representeres av «Diefulen, Pawen, Biscoper, Tyranner oc Kiettere» (1629: 102v). Det er nettopp kampen mot disse Luther mener at denne «tredie Bøn» aktualiserer: «Thi der som deris villie icke blef brødt oc forhindred, da kunde icke Guds Rige paa Jorden blifue ved, ey heller hans nafn helliget vorde» (s. 103). Den tredje bønn hos Luther utdypes i Albrecht Peters' kommentar (1992: 3.88–110).
k3585. tit.] Luthers Lille (1616: 81–82): «Den tredie Bøn. Skee din Villie som i Himmelen (saa) oc paa Jorden.» Forklaringen: «Guds gode villie skeer i Himlene, endog wi aldrig bede. Men wi bede her, at den maa ocsaa skee hoss oss paa Jorden. Huilcket da skeer, naar Gud forhindrer alle vore Onde Raad, Alle vore Wgudelige Idræt, met huilcke wi forhindres, at wi icke hellige Guds Naffn. Item, at hans Rige icke kommer til oss. Oc det er Dieffuelens, Verdens, oc vort Kiøds Villie. Der imod er det Guds gode oc barmhiertige Villie, at hand kand styrcke, oc beholde oss i Ordet oc i Troen, Indtil wi døe.» Matt 6.10 (1699): «Vorde din Villie paa Jorden, som i Himmelen.»
k3586. mel.] Manuskriptene oppgir ukjente «Du faderløs Ven, din Venner er hen» som forelegg. På grunnlag av førstelinjen kan man ikke utelukke at dette dreier seg om en åndelig sang, til tross for at rytmen tyder på noe annet. Strofeformen er kompleks og helt uvanlig. Det dreier seg om en fireversing der første vers har innrim (Gud–Bud) og blandingstakt; tredje og femte vers er fireversinger med trestavelsestakt, det andre og fjerde er toversinger, også disse i trestavelsestakt. De fire siste versene av strofen har parrim (Søn–Bøn, skal–Sal).
k3587. et Bud] Med dette refereres til den aktuelle bønnen i Fadervår; «Skee din Villje»; jf. Jesu ord – eller bud – i Matt 6.9: «Derfore skulle I saa bede».
k3588. giøre vor Bøn] be
k3589. Fuldbyrdis paa Jord som i Himmelens Sal] Jf. Sal 135.6: «HERren giør alt det, som hand vil i Himmelen, og paa Jorden, i Hafvet, og i alle Dybene» og Apg 21.14: «Men der hand vilde icke lade sig med Ord, da taugde vi, og sagde, HERrens Villie skee!”
k3590. Himmelens Sal] Jf. Am. 9.6: «Han [Herren Zebaoth] er den, som bygger sin høye Sal i Himmelen».
k3591. du veed om alting beskjed] Jf. Sal 7.10: «[...] thi du retviise Gud prøfver Hierter og Nyrer» og Sal 139.3: «[...] [du, Herre] seer alle mine Veye».
k3592. udygtig] ute av stand
k3593. forsvag] for svak; samskriving av denne typen er ikke uvanlig; jf. Sktr 3.45.
k3594. fordre] fremme, befordre
k3595. til nogen behag] dvs. Guds behag, glede el. tilfredsstillelse
k3596. Hvad kand vi formaa] Hva kan vi makte
k3597. Hvad kand [...] vor Konst] I hvilken grad kan vår omhu og vår kunnskap være til hjelp
k3598. omsonst] nytteløs; som adj. finnes omsonst (ubøyd) forholdvis sjelden, men ikke bare i eldre språkbruk.
k3599. ringeste] minste og ubetydeligste
k3600. Haar] Matt. 10.30: «Nu ere og alle eders Hofvet-Haar taldte.»
k3601. os paa Hovedet staar] som vokser på vårt hode
k3602. det] Dvs. håret
k3603. Dannelse] beskaffenhet, natur
k3604. hvid] hvitt (intkj.); kurant form
k3605. Alt] selv om
k3606. vendte] brukte (pret. om nåtidig irrealis)
k3607. yderste] største
k3608. ald voris Værck] all vår gjerning; værk her hankjønn
k3609. den Verckbrudne] den lamme; jf. Matt. 9.6: «Men at I skulle vide, at Menniskens Søn hafver Magt paa Jorden at forlade Synderne, sagde Hand til den Verck-brødne: Stat op, tag din Seng op, og gack hiem!» Strofens resonnement er dobbelt: På den ene siden fastslås det at mennesket av seg selv ikke evner noe; Gud har all makt. På den annen side røper eksemplene at det mer bestemt er rettferdiggjørelsen det her dreier seg om: Guds nåde som fjerner synden på underfullt vis. Den lamme hadde forblitt lam om ikke Jesus hadde villet det annerledes.
k3610. siger] uttaler meg
k3611. ubeqvem] uegnet, ute av stand til; gode gjerninger forutsetter åpenbart Guds nåde.
k3612. forslet] for dårlig
k3613. At] til å
k3614. offre] Jf. Sal 63.6: «Det var mit Hiertis Glæde og Fryd, at jeg maatte lofve dig med en glad Mund.» Og Hos 14.2 (14.3): «Forlad oss alle Synder og giør vel mod os; saa ville vi ofre (dig) vore Læbers Øxen.» Jf. Nielsen 2009: 230–31 og 279; 2010: 250.
k3615. ret] på den eneste tilbørlige måten
k3616. handler] håndterer, behandler
k3617. som Job med sin Dag] Dvs. som Job handler med sin dag, som Job lever sitt liv, mao. forgjeves: Job 3.2–3: «Og Job svarede, og sagde: Fortabt være den Dag, paa hvilcken jeg er fød.»
k3618. fynd] kraft
k3619. Nabal] Historien om den rike, men onde mann Nabal og hans hustru Abigail fortelles i 1 Sam 25. Nabal hadde sjansen til å gjøre godt, men maktet ikke å gripe den. Kong Davids utsendinger til Nabal, som ber om lønn for å ha voktet hans småfe, blir nemlig bryskt avvist av den gjerrige sjeiken. Bare takket være hans hustru Abigail (som straks etter blir kongens hustru), unngår Nabal og hans folk å bli utsatt for Davids grusomme hevn. Til gjengjeld virker det som om Gud tar seg av straffen (ifølge David selv er det for så vidt slik det skal være, v. 22): Nabal dør momentant av forskrekkelse idet han får høre hva Abigail har gjort bak hans rygg. Nabal sprekker (som et troll) i den forstand at han dør, men dødsmåten beskrives annerledes, om enn like «trolsk», i bibelteksten: «Men om Morgenen, der Viinen var kommen fra Nabal, da sagde hans Hustru hannem alt dette: Da døde hans Hierte i hans Lif, at han blef ligesom en Steen» (1 Sam 25.37).
k3620. hves] det som
k3621. Misfoster] for tidlig fødte barn; Job 3.11: «Hvorfore blef jeg icke død af Moders Lif» og 3.16: «Eller skiult som et utidigt Foster, og var intet, som de unge Børn der aldrig saae Lius»; jf. Sal 58.9.
k3622. i Moderen dør] som dør i mors liv
k3623. bør] skylder
k3624. vissen og tør] kraftløs og ufruktbar; jf. Esek 16.30–31: «Hvor vansmægtigt er dit [dvs. Juda-folkets] Hierte, siger den HERRE HERRE, efterdi du giør saadan en gild Horis Gierning? Der med at du bygger dine Hvelvninger, for paa alle Veye, og giør dine Altere paa alle Gader.»
k3625. en Helligheds act] en from handling; som f.eks. gudsdyrkelsen det refereres til i Esek 30.17.
k3626. løber dog blind] Jf. Jes 59.10: «Vi træfve efter Væggen, som de Blinde; og føle som de, der hafve ingen Øyen» og Joh 9.39: «Og JEsus sagde: Jeg er kommen til Dom i denne Verden; paa det at de, som icke see, skulle vorde seende; og de, som see, skulle vorde blinde.»
k3627. falder [...] til] høres av
k3628. Aand [...] Mund[...] Haand] De tre nivåene tilsvarer omtrent teologiens tanke, ord og gjerning.
k3629. vorde dig liig] 1 Joh 3.2: «Mine Elskelige, vi ere nu Guds Børn, og det er icke endnu aabenbaret, hvad vi skulle være: Og vi vide, naar det blifver aabenbared, at vi skulle være Hannem lige; thi Vi skulle see Hannem, ligesom Hand er.»
k3630. end] fremdeles, ennå
k3631. bævende Rør] Jf. 1 Kong 14.15: «Og HERREN skal slaa Israel ligesom Rør røris i Vandet, og hand skal oprycke Israel af dette gode Land, som hand gaf deris Fædre, og hand skal bortsprede dem ofver Floden, fordi at de giorde dem Lunde at fortørne HERREN med.»
k3632. giv Hunger oc tørst] Jf. 5 Mos 8.3: «Hand ydmygede dig, og loed dig hungre, og gaf dig Man at æde, som verken Du eller dine Fædre kiende, at hand vilde lade dig vide: At Mennisket lefver icke alleene ved Brød; men ved alt det, som gaar ud af HErrens Mund» og Sal 42.3: «Min Siæl tørster efter GUd, efter den lefvende Gud, naar skal jeg komme der hen at skue GUDS Ansict?»
k3633. At fatte med Tro] Jf. 1 Kor 1.21: «Efterdi at Verden, formedelst Guds Viisdom kiendte icke GUD i hans Viisdom, da behagede det GUD vel at giøre dem salige formedelst daarlig Prædicken, som troe derpaa.»
k3634. vist] uten at det kan reises tvil om det
k3635. betee] viser
k3636. Det samme vi vil] Den gylne regel, Matt 7.12: «Alt det, som I ville, at Menniskene skulle giøre eder, det giøre I dem: Det er Loven og Propheterne.»
k3637. Før os af den Sti] Jf. Ordsp 4.14: «Kom icke paa Ugudeligis Sti, og træd icke paa de Ondis Vey.»
k3638. tekkis] behager; jf. Hebr 13.16: «Forglemmer icke at giøre vel, og at meddeele; thi saadanne Offer behage Gud vel.»
k3639. opleede] finne
k3640. Vor Kiødelig Sands] vårt kjødelige begjær
k3641. ager i Ring] går rundt og rundt (i ringdans)
k3642. Verden] Som personifikasjon fremstilles Verden som hunkjønn, til tross for at det latinske begrepet som ligger til grunn, er hankjønn (mundus). Men de aller fleste slike (latinske) personifikasjoner er faktisk hunkjønn, dessuten kommer nok den danske Fru Verden fra Tyskland, og på tysk er Welt hunkjønn. Dorothe Engelbretsdatter skriver om Fru Verden i «Om Verdens Vstadighed», som hun senere også omarbeidet til en kortere versjon: DESS 169 og 251. Nærmere om Fru Verden og hennes forbindelse til Fru Fortuna (som Dass skriver om i TA 12.8.5) i Akslen 2008: 58–79.
k3643. bedragelig] svikefulle
k3644. Sæt for dem en Stang] kom dem til unnsetning
k3645. med Skamme] med skam; dat.
k3646. forvrikker] bøyer av (fra den rette vei); denne sammensetningen ser ikke ut til å være registrert i ordbøkene.
k3647. vor Vilje] at vår vilje
k3648. den naaer Sin Fremgang] den når sitt mål
k3649. alt fort] helt frem
k3650. vor Himmel baad' skiden og sort] Jf. Jer 4.28: «Derfore skal Landet blifve bedrøfvet, og Himmelen der ofventil være sorrigfuld [...].»
k3651. Vraa] avkrok
k3652. din Viljes begjer] din vilje (i motsetn. til menneskenes vilje, 14.1 ovf.)
k3653. den] Viser til «begjer» (begær), som er hankjønn også hos f.eks. Kingo.
k3654. Synderen] det syndige menneske
k3655. naadelig] nådig
k3656. bestilt] besørget
k3657. from] god, nådig
k3658. vendt] imp. ent. av vende (såkalt utlydsherding, se Sktr 2.200); jf. Matt 4.17: «Fra den Tiid begynte JEsus at prædicke, og sige: Bedrer eder, thi Himmeriges Rige er nær.»
k3659. Saa giv dit Ord Magt] Denne oppfordringen er, i motsetning til den foregående (16.1), ikke Guds, men sangerens/leserens til Gud..
k3660. lad det saa blive] Jf. 2 Sam 7.25: «Saa stadfest nu HERre Gud det Ord ævindeligen, som du talede ofver din Tiennere og ofver hans Huus, og giør, som du hafver talet» og 1 Makk 3.60: «Men hvadsom Gud i Himmelen vil, det skee!.»
k3661. Dig løster ey] deg behager ikke; om vokalåpningen (lyste > løste) i muntlig språk, se Sktr 2.342.
k3662. døde Mænds Been eller Kiød] Gud forbyr ikke bare drap (TB 5), også menneskeoffer avvises; se 1 Mos 22.11–12.
k3663. Synden og Snaren] Jf. Ordsp 5.22: «Den Ugudeligis Misgierning skal gribe hannem, og hand skal holdis med sine Synders Snarer.»
k3664. Forset] beslutning, plan; jf. 15.1, «din Viljes begjer».
k3665. Dievelen skal Med Synden fordømmis] Åp 20.10: «Og Diefvelen, som dem forførde, blef kast i den gloende Pøl og Svofvel, der som Dyret og den falske Prophete vare, og de skulle pines Dag og Nat fra Evighed til Evighed.»
k3666. O] Interjeksjonen impliserer her ikke tiltale; den brukes forsterkende til innledning av en setning som uttrykker en inntrengende bønn.
k3667. maatte] Preteritumsformen uttrykker (ønskende) konjunktiv.
k3668. Løst] bekymringsfritt; vokalismen har formodentlig forvirret setteren, derav den store forbokstaven: Intetkjønnsformen av adjektivet lys uttales mange steder med kort vokal, derav vokalåpningen y > ø.
k3669. beteer] viser
k3670. forskyldet] fortjent; jf. Luk 23.41: «[…] vi faa det vore Gierninger forskyldede.»
k3671. Hævneren] Jf. Nah 1.2: «HERren er en nidkier Gud, og en Hefnere, og vred; HERren er en Hefnere imod sine Modstandere, og hand som ikke skal forglemme det med sine Fiender.»
k3672. sætte [...] Sagen [...] ind] innbringe saken
k3673. Hvo] hvem
k3674. lønne] gjengjelde
k3675. saadant og meer] Guds gjengjeldelse, dvs. hevn (straff) og belønning
k3676. skienckis skal til] skal skjenkes
k3677. Gienvordigheds] gjenstridighets, motgangs
k3678. Kalck] beger; jf. Matt 26.39: «Og Hand [Jesus] gick noget længer frem; falt ned paa sit Ansigt, og bad, og sagde: Min Fader, er det mueligt, da gaa denne Kalck fra mig! dog icke som Jeg vil; men ligesom Du vil.»
k3679. skalk] skurk, slyngel
k3680. O] Se komm. til 18.4 ovf.
k3681. giv da got Taal] vis din store tålmodighet
k3682. At] slik at
k3683. Skaal] beger, dvs. kalken det refereres til i 21.2. Å tømme kalken betyr i denne sammenheng å ta konsekvensen av sine handlinger.
k3684. Hand giør mig dog engang et faderlig Skell] Faderen vil før eller senere gjøre rede for mitt livsregnskap; gøre skel betyr «grunngi», «redegjøre» eller «gi beskjed om».
k3685. hendøer] dør
k3686. grant] omhyggelig
k3687. Englene [...] Opvarte sin Gud] Jf. Sal 103.20–21: «Lofver HERren, I, som ere hans Engler; I stærcke Kæmper som udretter hans Befalning, at mand kand høre hans Ords Røst. Lofver HERREN alle hans Hærskare, hans Tiennere, I som giøre hans Villie.»
k3688. retter [...] ud] utretter, utfører
k3689. skikkis] sendes
k3690. Herskarernis] englenes; Herren omtales og anropes som «hærskarenes Gud», fremfor alt i Salmenes bok.
k3691. vor Hiertens Begier] Eiendomspronomenet står til «Begier», som gjerne er hankjønn i eldre dansk (jf. 15.1 ovf.); genitivsformen kan fortsatt brukes (f.eks. sin hjertens mening).
k3692. Sentenze] dom
k3693. Sangen om det daglige brød åpner med en apostrofe: «Gud!» (1.1). Denne direkte henvendelsen til Faderen gjentas tre ganger, i str. 7, 14 og 28. Likevel er ikke dikterpresten konsekvent i sin henvendelse, noe han for øvrig heller ikke er i flere andre sanger. «Du» viser dels til Gud, dels til dikterprestens representative tilhører. Det «du» som i str. 26 utvilsomt viser til den apostroferte Gud, viser i den påfølgende strofen (27) like sikkert til tilhøreren. Sangen ender også henvendt til tilhøreren, med Gud som tredje person («Lad [du] ham [Gud] alting raade for», 34.7).
k3694. Med hensyn til innholdet kan sangen deles i fem. Første del (str. 1–2) plasserer den aktuelle bønnen i Fadervår og gjengir ordlyden, lett omskrevet. Annen del (str. 3–13) bereder grunnen for selve språkhandlingen (bønnen) ved å påpeke Guds allmakt og menneskets avmakt, og ved å definere brødet, bønnens objekt, nærmere. Tredje del (str. 14–19) inneholder selve bønnen, med den tilhørende formaningen om å takke. I fjerde del (str. 20–32) utvides perspektivet fra det å unngå sult og nød til fordelingen av de godene vi faktisk besitter. Vi ber ikke om overflod; vi ber om å få være fornøyde med det vi har. Så til slutt, i den femte delen (str. 33–34) påpekes det med sikker forvissning at Gud rår uansett, og at vi mennesker derfor ikke trenger bekymre oss for morgendagen.
k3695. Luthers Store katekisme påpeker at «Brød», dette korte og enkle ord, «griber saare viit om sig»: I dette ligger alt det mennesket behøver til sitt opphold, ikke bare mat og klær, men også fred og fordragelighet: «Summa, alt huad som hører hen, bode til Husholdningen, Naboelig oc Borgerlig Væsen og Regimente» (Luther 1629: 103v–04). Riktignok gjør Djevelen det han kan for å forhindre at vi får det vi ber om, men Gud hjelper oss om vi bare ber: «paa det vi kunde kiende, at vi faae det af hans runde Haand, oc deraf forstaa hans faderlige Godhed imod os» (s. 106). Nærmere om Luthers utlegning av «brødet» hos Peters (1992: 3.111–35).
k3696. tit.] Luthers Lille (1616: 82–84): «Giff oss i Dag vort Daglige Brød.» Formuleringen tilsvarer Chr. IVs (Matt 6.11). Forklaringen: «Gud giffuer vel end ocsaa de onde Menniske det Daglige Brød, enddog wi icke bede. Men wi bede her, at hand vil giffue oss den Forstand, at wi maa visseligen finde at det Brød som wi fødis met, giffues oss aff Gud, oc at wi maa være Gud Tacknemmelige, for saa stor en Velgierning. Fremdelis, ved det der næffnis Daglige Brød, forstaaes alle de Ting som til dette Liff at opholde giøris behoff, Saa som ere, Mad, Dricke, Klæder, Sko, visse Værelser, Agre, Fæ, Penninge, Gods, en god Hustru, Lydige Børn, Tieniste Folck, som giøre deris Embede, runde oc milde Herrer, god oc Forstandig Øffrighed, sund Lufft, Almindelig Fred, Sundhed, gode Seder, Ære, gode Venner, gode Naboer, oc saadanne Ting.»
k3697. mel.] Bordsalme («It smuct Gratias at siunge effter Maaltid») oversatt fra tysk av Hans Christensen Sthen i En liden nyttig Haandbog (1578). Den tyske opphavsmannen er ukjent, men teksten finnes trykt i 1568 og 1569, begge ganger uten melodiangivelse (Malling 4.352). Melodien, som kan føres tilbake til en gammel katolsk julesalme («In natali Domini gaudent omnes angeli»), er første gang trykt hos Mogens Pedersen (1620) og senere hos Arrebo (1627, Sal 104). I Kingos Kirkesalmebok (1699) står «Siunge vi af Hiertens Grund» som et alternativ på «Midfaste Søndag». Dass bruker det samme melodiforelegget til «Jesus ofuer hafvet foer», evangeliesangen nettopp til midtfaste-søndag (SV 3.258).
k3698. Holder [...] for] foreviser, holder frem
k3699. hvis] det som
k3700. tarves] behøve
k3701. Kummers] bedrøvelses
k3702. vor Livs] våre livs; flt.
k3703. Stand] vilkår
k3704. Frie fra Hunger] sc. oss; befri oss fra sulten
k3705. Rom] husrom; uttrykket forutsetter at det tigges i hus med flere husstander, ikke i herskapshus.
k3706. Nødes] tvinges
k3707. gaa med Posen om] gaa tiggergang, tigge; jf. TilBogen 109.
k3708. svar] stor, tyngende
k3709. Kurven] brødkurven
k3710. For] på grunn av
k3711. Os erindris] vi husker
k3712. Skik] handlemåte
k3713. Hvor] hvordan
k3714. Samari] Samaria (landskap i Israel); formen her er ellers bare belagt i betydningen «lang kjole med slep» el. «prestekjole», og må vel være å oppfatte som et produkt av verstvang.
k3715. Trang] mangel
k3716. Brøds Forraad] brødforsyninger
k3717. Foster] avkom
k3718. Moder selv sit Foster aad] I 2 Kong 6 fortelles det om en kvinne i Samaria, som i hungersnød spiser sin egen sønn: «Og Kongen sagde til hende: Hvad skader dig? Hun sagde: Denne Qvinde sagde til mig; Tag din Søn hid at æde i Dag, i Morgen ville vi æde min Søn» (2 Kong 6.28).
k3719. Naar at] når
k3720. Nød af Vand] vannmangel
k3721. den Vedske fra dem rand] den væske som rant fra dem. dvs. urin; jf. 2 Kong 18.27: «Ja til de Mænd, som sidde paa Muuren [skulle jeg si], at de med eder skulle æde deris eget Møg, og dricke deris eget Pis» og Jes 36.12.
k3722. uteerlig] usømmelig, ekkel
k3723. Skaffer] sørger for å legge
k3724. fortræden] ond, urettferdig
k3725. Sæd] avkom, slekt
k3726. Efter Ordet] Sal 109.9–10: «Lad hans Børn blifve faderløse, og hans Hustru en Encke. Hans Børn skulle fare vild, og tigge; Og lede som de, der ere forderfvede.»
k3727. giør Gud Fortræd] skader Gud
k3728. Trang] nød
k3729. en Ovn en Alen lang] en forholdsvis liten ovn; én alen = to fot = 24 tommer (ca 63 cm]. Ikke en gang ti kvinner makter å fylle en så pass liten ovn med brøddeig når Gud vil straffe landet; 3 Mos 26.26: «Da vil Jeg forderfve eders Brøds Forraaad; saa at tj Qvinder skulle bage eders Brød i en Oen, og mand skal veye eders Brød ud med Vect: Og naar I æde, da skulle I icke blifve mætte.» Jf. Luther 1629: 103v: «Thi dersom Gud icke lode det [kornet] voxe, velsignede det oc opholdte det i Landet da havde vi aldrig noget Brød af Ovnen, eller ad legge paa Bordet.»
k3730. Vredis Sværd] Job 19.29: «Frycter eder for Sværdet; thi Sværdet er Vreden ofver Misgierningen, paadet I skulle vide, at der er en Dom.»
k3731. det Folk, der meget saaer] Hag 1.5–6: «Nu, den HERre Zebaoth siger saa: Seer til, hvorledis det gaar eder. I saaer meget, og føre lidet ind; I æde, og blifve icke mætte: I dricke, og faa dog icke nock; I klæde eder, og kunde dog icke varmis, og hvilcken som fortien Penninge, hand legger dem i en brudden Pung.»
k3732. din Fødes Faar] den sauen som fôres av deg; jf. Joh 21.15: «Der de hafde nu giort Maaltid, siger JEsus til Simon Peder: Simon Jona, hafver du Mig kiærere, end disse hafve Mig? Hand siger til Hannem: Ja HErre, Du veedst, at jeg elsker Dig; Hand siger til hannem: Fød mine Lam.»
k3733. Du maa skaffe] som du må skaffe, sc. mat
k3734. hvor det gaar] hvor enn det (fåret) går
k3735. Vey] utvei
k3736. Noë Ravn] Noahs ravn; lat. gen, oppr. Noae, på 1600-tallet som regel forenklet til Noæ eller, som her, Noë. Noah sendte ut en ravn fra arken før han sendte ut duen. I motsetning til duen hadde den ikke noe å melde; 1 Mos 8.6–7: «[han] lod en Rafn udflue: Hand fløy stedse hid og did, indtil Vandet tørredes af Jorden.»
k3737. beholder] har (for alltid)
k3738. Faders Gavn] det som ventes av en far; som dikterpresten selv formulerer det i sangen «Om Forældres embede mod Børnene» (HT 6.1.1–3): «I Forældre, som de Smaa monne faae / I skal dem opføde saa, / At de bærer gode Frugter».
k3739. din runde Haand] din gavmilde hånd; en rund hånd rommer mer enn en flat.
k3740. Tand] appetitt
k3741. Prov] vitnesbyrd
k3742. du veedst ald vor Behov] Matt 6.8: «Derfore skulle I icke giøre eder lige ved dem: thi eders Fader veed, hvad I hafve behov, førend I bede Hannem.»
k3743. det bare Vand] det rene vann, bare vann
k3744. Sæd af Muld] korn av jord
k3745. Liv] ånd; Matt 6.25: «Derfore siger Jeg [Jesus] eder, Sørger icke for eders Lif, hvad I skulle æde og dricke; icke heller for eders Legeme, hvad I skulle iføre eder: Er icke Lifvet meere, end Maden? Og Legemet mer, end Klæderne?»
k3746. Hør] villin, nyttevekst brukt til tekstilproduksjon.
k3747. stiv] stivt; intetkjønnsformen stiv er kurant; her er ikke snakk om rimtvang.
k3748. vor Underholdnings Stand] vårt livsopphold
k3749. Grunder] eiendommer; flt. for ent.: gård og grunn. Flertallsformen på -er istf. -e er kurant.
k3750. Disk] spisebord; jf. uttr. diske opp
k3751. Tøes og Dreng] tjenestejente og -gutt; disse regnes altså som nødvendige for livsoppholdet; dikterprestens utlegning har her åpenbart et bestemt sosialt korrelat.
k3752. Huuse-Fred] husfred; huuse- for huus- er kurant.
k3753. Kjør] kyr; jf. 5 Mos 32.14: «Smør af Køerne, og Melck af Faarene».
k3754. Hamp] Stengler av hamp, som flere steder i Danmark–Norge var påbudt dyrket på grunn av de store behovene innen sjøfarten (jf. Brøndegaard 1979: 2.117–24) ble brukt til produksjon av tauverk (og strie). Det påbudet Danske lov 1683 (3-13-19) formulerer, finnes ikke i den tilsvarende norske (1687), antakelig fordi dyrkingen av klimatiske årsaker ikke var aktuell her i landet: «Hvilken Bonde, som heel Gaard besidder og ikke aarligen saaer een Skeppe Hampefrø, og den, som half Gaard besidder, een half Skeppe, bør af sin Husbond at tiltalis og straffis som een motvillig og Ulydig Tiener, med mindre hand beviser, at hand ikke tjenlig Jord dertil haver.»
k3755. Humle] Denne slyngplanten, som siden middelalderen har vært dyrket også i Danmark og Norge, brukes som tilsetning til øl både for smakens og holdbarhetens skyld. Øl med humle hadde gjerne høyere status enn øl brygget med pors. Pors vokste vilt og ble derfor brukt av almuen (se Brøndegaard 1979: 2.107–17).
k3756. Byg og Malt] Begge deler brukes til brygging av øl: Maltet tilvirkes ved at byggen bløtes ut i vann, spirer og deretter tørkes.
k3757. Brende-fang] ved eller brendsel
k3758. med Suurt og Salt] samt eddik og salt
k3759. minder] foreholder, innprenter
k3760. Lo] låve
k3761. Sæde-Bytten] bøtten med såkorn; sædekurv vanlig brukt.
k3762. Jordens Frugt og Sæd] markens grøde; jf. Sal 67.7: «Landet gifver sin Grøde: Velsigne os Gud vor GUd.»
k3763. kronis] gjøres fullendt, velsignes; jf. Sal 65.12: «Du kroner Aaret med dit Gode, og dine Fodspor drybe af Fedme.»
k3764. Ager-Reener] plogfurer
k3765. under Norder-Pool] under den nordlige himmel
k3766. Tempereret] avstemt (i passende mengde og styrke)
k3767. karske] sterke, friske
k3768. hver] hver og en av oss
k3769. trivis] vokse oss sterke
k3770. forleener] gir som nådegave
k3771. løse Pack] lettferdige, gemene personer
k3772. at give Tack] Jf. Ef. 5.20: «Og siger altiid Gud og Faderen Tack for alle Ting, i vor HERRES JEsu Christi Nafn.»
k3773. Skalcke-Viis] bedragerske metoder
k3774. opoffre] ofre; jf. Hebr 13.15: «Saa lader os nu altiid ofre Gud Lof-Offer, formedelst Hannem, det er, Læbernes Frugt, som bekiende Hans Nafn.»
k3775. Gliis] hånlig eller falskt smil, bredt flir (norvagisme; Jakobsen 1952: 120)
k3776. I den sted Ham burde Priis] i stedet for å lovprise ham slik man plikter
k3777. tegnet] nedtegnet (i Bibelen)
k3778. det Folk i fordom vaar] det folk som levde i gamle dager (dvs. Israels folk)
k3779. indlod] lot servere
k3780. Dernest op at dandse stod] Episoden det her refereres til, utspiller seg i jødenes leir i Sinai-ørkenen, mens Moses er på fjellet og mottar budtavlene fra Gud (2 Mos 32); jf. 1 Kor 10.7: «Blifver og icke Afgudiske, ligesom nogle af dem blefve, som skrefvet staar: Folcket sætte sig need ad æde og dricke, og stode op ad lege.»
k3781. redlig] riktig
k3782. Gud] for Gud
k3783. For] fordi
k3784. spissde] forsynte med mat
k3785. Liv og Lem] Vanlig i flertall: liv og lemmer; liv betyr i denne sammenheng «ånd» eller «sjel og lemmer «rørlige kroppsdeler», som armer og bein; jf. str. 11 ovf.
k3786. den Spot] Med dette refereres til Moses' avskjedssang, 5 Mos 32.13–15: «Hand [Gud] lood hannem [Israel] fare høyt op paa Jorden, og fødde hannem med Marckens Fruct: Og loed hannem sue Hunning af Klippen, og Olie af den haarde Steen. Smør af Køerne, og Melck af Faarene med det Fede af Lammene: Og fede Vædre, og Bucke med allerbeste Hvede, og stenckte hannem med got Vindrue Blod. Men der Israel blef feed, da blef hand kaad; Hand er blefven fed, tyck, og sterck; Og forloed GUD, som hannem skabte; Hand foractede sin Saligheds Klippe.»
k3787. der] da
k3788. idel Drue-blod] Dvs. ublandet (alter)vin
k3789. kaad] tøylesløse; apokope
k3790. Og slog bag ad HERREN op] og sparket bakut [som en hest] mot Herren
k3791. O! At] gid; til markering av bøn eller ønske
k3792. Forraad] levnetsmidler
k3793. U-skick] usømmelig oppførsel
k3794. Hore-Vey] hor
k3795. Sinds Forliis] tap av sjelen
k3796. Horlomhey] forvirring, ståhei
k3797. Lad os reddes for det Vee] La oss hindre den ulykke
k3798. Over Drukkenbolter er] som ligger over de drikkfeldige
k3799. Raabet] ropt
k3800. Kiemper til at drikke Viin] Jes 5.22: «Vee dem, som ere Kemper til at dricke Viin, og Stridsmænd til at fylde sig.»
k3801. Flaske-Skrin] flaskefor, skrin til frakt av vinflasker
k3802. slemme] skitne, ugudelige
k3803. disse] følgende
k3804. Mammons Træl] Jf. Matt 6.24: «Ingen kand tiene to Herrer: thi hand skal enten hade den Eene, og elske den Anden: Eller hand skal holde sig til den Eene, og foragte den Anden. I kunde icke tiene GUD og Mammon.» Ordet er opprinnelig arameisk, brukt som personifikasjon i betydningen «rikdom», «jordisk gods» og «penger».
k3805. Gierrighed] havesyke, pengebegjærlighet (snarere enn «påholdenhet»); jf. 1 Tim 6.10: «Thi Gierighed er en Roed til alt Ont; til hvilcken Nogle hafde Lyst, og fore vild fra Troen, og giøre sig self megen Pine.»
k3806. Pøl og Pine-Sted] Jf. Åp 20.10: Og Diefvelen, som dem forførde, blef kast i den gloende Pøl og Svofvel, der som Dyret og den falske Prophete vare, og de skulle pines Dag og Nat fra Evighed til Evighed.»
k3807. Falder [...] til] forekommer, finnes
k3808. Hiertet] hjertet, betraktet som sete for menneskets tanker og følelser; jf. Matt 6.21: «Thi hvor som eders Liggende-Fæ er, der vil og eders Hierter være.» Jf. TB 9.22.2.
k3809. Nødtørftig] fattige, trengende
k3810. Efftersavn] godt omdømme, ettermæle; jf. Matt 19.21: «JEsus sagde til hannem: Vil du være fuldkommen, da gack hen, og selg hvad Du hafver, og gif Fattige det; da skal du hafve Liggende-fæ i Himmelen: Og kom, og følg, Mig.»
k3811. Petri] Peters; lat. gen. av Petrus
k3812. Vaad] fiskegarn; Joh 21.3–8: «Simon Petrus siger til dem: Jeg vil gaa bort at fiske; de sagde til hannem: Da ville vi gaa med Dig; de ginge hen ud, og traadde strax i Skibet; og den samme Nat finge de intet. Der det var nu Morgen, stoed JEsus paa Brædden; men Disciplerne vidste icke, at det var JEsus. JEsus siger til dem: Børn, hafve I intet at æde? De svarede Hannem: Ney. Da sagde hand til dem: Kaster Garnet til den høyre side af Skibet, da skulle I finde; da kaste de, og kunde icke drage det meere, for Fiskenis Mangfoldighed. Da siger den Discipel, som JEsus elskte, til Petrum: Det er HERren. Der Simon Petrus hørde, at det var HERren, da giordede hand Skiorten om sig, thi hand var nøgen; og kaste sig i Hafvet. Men de andre Disciple komme paa Skibet; thi de vare icke langt fra Landet: men ved to hundrede Alne, og de droge Garnet med Fiskene.»
k3813. ey i Støcker] Joh 21.11: «Simon Petrus stigede ind, og drog Garnet paa Landet, fuldt af store Fiske, hundrede og tre og halftrediesindstive: Og alligevel at de vare saa mange, sønderrefs dog Garnet icke.» I den versjonen av historien som står hos Lukas (5.6), gjøres det uttrykkelig oppmerksom på at garnet revnet: «Og deris Garn refves sønder.»
k3814. Alt jo] jo; alt brukes ofte som et fyllord med rytmisk, ikke betydningsmessig, funksjon.
k3815. handlis] kjøpslås
k3816. den Kiep i Mosis Haand] 2 Mos 4.2–4: «HERren sagde til hannem: Hvad er det du hafver i din Haand? Hand sagde: En Kiep. Hand sagde: Kast hannem fra dig paa Jorden; og hand kaste hannem fra sig, saa blef hand til en Hug-Orm; Og Moses flyde for hannem.»
k3817. vel braf] ganske god
k3818. der] da
k3819. flyde] flyktet
k3820. derhos] samtidig
k3821. tee] bli synlig, vise seg
k3822. den arme Jesu Lem] den stakkars troende; lem (eg. «legemsdel») brukes ofte om mennesket som en liten del av Gud eller hans sønn; jf. Rom 12.4–5: «Thi at ligerviis som vi hafve mange Lemmer paa eet Legeme; men alle Lemmer hafve icke eens Gierning: Ligesaa ere Vi mange eet Legeme i Christo; men iblant hverandre er den ene den andens Ledemod.» Her kan man lett assosiere stakkaren med Lasarus (Luk 16.20): «Men der var en Fattig, som heed Lazarus, hand laa for hans [den rike mannens] Dør, fuld af Saar: Og begærde at mættis af de Smuler, som fulde af den Riiges Bord.»
k3823. Trøstis-løs] utrøstet, uten å ha fått mat
k3824. du] Her viser 2. pers. pron. rimeligvis til leseren eller tilhøreren, dvs. den formante, selv om samme pronomen i strofen over må vise til Gud.
k3825. Betler] tigger
k3826. Den armis Fader Vor] Det at den fattige ber sitt Fadervår i takknemlighet for almissen, bidrar til at det går giveren godt, materielt godt ifølge dikterpresten; jf. Matt 6.4 «Paadet at din Almisse kand være hemmelig: Og din Fader, som seer i Løndom, skal betale dig aabenbare.» I TB 7.19.3 settes almisser «på rente».
k3827. Ydermeere] videre
k3828. selver] selv
k3829. Avinds Øyet] misunnelsens øye; jf. Mark 9.46: «Forarger dit Øye dig; da kast det fra dig; det er dig bedre, at du gaar Een-øyet i GUDS Rige, end at du hafver to Øyen, og blifver kast i Helfvedis Ild.»
k3830. slet] helt (ut)
k3831. fortryde] ergre oss
k3832. vorder] blir
k3833. stoor] rike, mektige; apokope
k3834. feed] velstående; jf. uttr. et fett kall
k3835. see skeefft derved] se skjevt på det
k3836. tynd] fattigslig, motsatt «feed» i 29.1
k3837. Tænk, vi] så kan du forklare det med at
k3838. meere Synd] Tanken om at jordisk velstand er et tegn fra Gud, var særlig utbredt blant kalvinistene, men for den som setter Det gamle testamente høyt, kan det uansett ikke herske tvil om at Gud straffer og belønner menneskene i dette liv. Dass er eksplisitt på dette punkt i neste sang, FV 6.5.9 ff.
k3839. Lykken løber af og til] Lykken kommer, Lykken går
k3840. være still] ikke lage oppstyr
k3841. føye] beskikke, innrette
k3842. Falsk] falskhet
k3843. Stunde til] strebe etter
k3844. Andres Middel effterstaa] ligge etter med betaling el. etterstrebe andres penger
k3845. Huden af dem flaa] ruinere dem
k3846. Hvo] den som
k3847. en Morder er for Gud] Jf. 1 Joh 3.15: «Hvosom icke elsker sin Broder, hand blifver i Døden: Hvosom hader sin Broder, hand er en Manddrabere; og I vide, at en Manddrabere hafver icke det ævige Lif blifvende hos sig.»
k3848. Suer ud] utsuger; ordspill på dobbeltbetydningen: den figurlige (finansielle) i tillegg til den bokstavelige.
k3849. Blod og Marf] Blodet står for livet, margen for kraft og styrke.
k3850. Folcke-Been] menneskeknokler
k3851. Meen] skade
k3852. Spiis] forsyn, bespis
k3853. tilfred] tilfreds
k3854. staar hos] avhenger av
k3855. sin Huud] sitt legeme
k3856. Faufn] favn (lengdemål); tilsvarer tre alen (ca 188 cm). Ordspråklig, men ikke funnet belagt. Meningen synes å være at ingen kan overskride sine naturgitte forutsetninger; «kjenn deg selv».
k3857. Til Beslutning] til avslutning
k3858. Omhu] Bekymring
k3859. Os forhart ey ligger nær] ikke presser oss for tungt; hard (for haard) er en mulig dialektal form også på dansk.
k3860. Morgendag] Matt 6.34: «Sørger derfore icke for den anden Morgen: thi den Dag i Morgen skal sørge for sig self. Det er nock, at hver Dag hafver sin egen Plage.»
k3861. Uddrag] utfall
k3862. befale] overdrar, betror
k3863. glad] strålende, lys (med dertil hørende sinnsstemning)
k3864. Morgen-Mad] frokost
k3865. Hvor] hvordan
k3866. GUd var til, førend du vaar] Sal 90.1–2: «HERRE GUd, du er vor Tilfluct, stedse og altid. Du er Gud fra Ævighed til Ævighed, førend Biergene blefve, og Jorden og Verden blefve skabte.» Jf. FV 2.5.2.
k3867. forgaar] dør
k3868. De to leddene i tilgivelsens bønn – (1) at Gud må tilgi menneskene, og (2) at menneskene må tilgi hverandre – ligger til grunn for sangens basale to-deling. Den første hoveddelen dreier seg om menneskenes skyldighet overfor Gud (str. 1–13), den andre om skyld menneskene imellom (str. 14–21). Henvendelsen til Gud, apostrofen, utsettes helt til 7.9, der dikterpresten slår om fra en beskrivelse av syndens uhyrlige størrelse til en påminnelse om nåden og soningsofferet, det at Gud satte en strek over synden ved hjelp av Jesu død på korset. Denne delen avsluttes også med en apostrofe av Jesus som «løskjøper» (13.12). Også den andre hoveddelen kan deles i to. Først pålegges menneskene å tilgi sine skyldnere (str. 14–18), dernest, hakket verre, skulle man tro, pålegges de å være overbærende mot dem som selv ikke makter dette (str. 19–21). Dommen overlates til Gud. Men under ligger hele veien en trussel om evig fortapelse for dem som ikke innordner seg bønnens vilkår.
k3869. Hos Petter Dass kan man ofte bli slått av dikterens økonomiske billedspråk. Sangen om tilgivelsen, som vel må kunne sies å omhandle kristendommens kjernepunkt, gjennomfører denne metaforikken i detalj. Det grunnleggende i denne forestillingen, som for så vidt er like bibelsk som den er dassisk, består i at synd er å betrakte som gjeld. Vi har å gjøre med en form for tingliggjøring. Forestillingen ligger latent i ordet skyld, som like gjerne beskriver moralske som økonomiske forhold. På 1600-tallet, før finansvesenets tid, ses Gud som den store banksjef og menneskene som hans gjeldstyngede kunder. Ved å ofre sin egen sønn, juniorsjefen, frikjøper så banksjefen sine debitorer, som dermed settes i en ny type gjeld: en takknemlighetsgjeld. Den som ikke godtar disse vilkårene, vil ende som fanger i det gjeldsfengslet som kalles Helvete. I sin katekisme fra 1681 påpeker Knud Sevaldsen Bang skyldens moralsk-økonomiske dobbelthet – «Vi afbede Vore synder, Hvilcke kaldes vor Skyld oc Gield, fordi vi med samme Synder imod de 10. Guds Bud er kommen i Skyld oc Gield hos Gud» – med referanse til Jesu lignelse om den gjeldstyngede tjener (Matt 18.24). / Luthers Store katekisme (1629: 106v–09) inneholder hva denne bønnen angår, lite utover det som i komprimert form uttrykkes av den Lille (se ndf.); jf. Peters 1992: 3. / Laila Akslen kommenterer de første 13 strofene av denne sangen (1997: 209–11).
k3870. tit.] Luthers Lille (1616: 84–85): «Oc forlad oss vore skylder, som oc wi forlade vore Skyldener.» Formuleringen tilsvarer Chr. IVs (Matt 6.12). Forklaringen: «Wi bede her, at vor Himmelske Fader, icke vilde hensee til vore Synder, oc derfor icke Bønhøre denne vor Bøn. Thi naar vi bede om alle disse Ting, bekiende wi oss icke at haffue fortient, at wi skulde bekomme end det ringeste, Men at hand vil giffue oss dem ved sin Barmhiertighed: Thi effterdi wi Dagligen synde, Da fortiene wi heller Straff, end Synders Forladelse. Men at wi den maa bekomme, da skulle wi der imod aff Hiertet offuer giffue, huadsomheldst andre haffue syndet imod oss, Oc for ilde giort, giffue Velgierning igien.»
k3871. mel.] Manuskriptene oppgir som forelegg «Ey! saa leev een Prakker, til din etc.», som ikke er kjent annetstedsfra. Om de trykte utgavenes kamuflering av de verdslige melodiforeleggene, se Innl. 6.2.
k3872. Hvo kand fortelle] Hvem som kan fortelle? Svar: ingen. Alle de elleve retoriske spørsmålene som strukturerer de tre første strofene, forutsetter negativt svar.
k3873. Tilfelle] forskjellige forekomster
k3874. Folk] som folk; underforstått relativpronomen (subjunksjon)
k3875. med belat] bebyrdet med (f.eks. gjeld)
k3876. Register] fortegnelse; jf. synderegister (liste, fortegnelse over en persons synder eller forseelser, klanderverdige handlinger)
k3877. forstort af Tall] for langt; synderegisteret har for mange poster
k3878. blev] Konjunktivisk preteritum (irrealis); moderne norsk tenderer mot pluskvamperfektum i slike tilfelle (hadde blitt).
k3879. slet forbister] virkelig oppbrakt, fly forbannet
k3880. Det udregne skall] som skal regne sammen antallet poster i registeret; utelatt relativpronomen (subjunksjon).
k3881. Viise Klerke] oppmerksomme skrivere eller handelsbetjenter; en klerk er også en geistlig person, men metaforikken her tilsier at ordet brukes i den mindre vanlige betydning av «handelsbetjent» eller «bokholder» – en som er god til å regne. Som lesere skal vi forstå at det ikke finnes skrivere som er i stand til å holde styr på et så stort regnskap.
k3882. Hafsens Sand] Sammenligningen brukes hyppig i Bibelen; jf. 1 Mos 32.12: «Du hafver sagt: Jeg vil giøre vel mod dig, og giøre din Sæd som Sanden i Hafvet, hvilcken mand ikke kan tælle for Mangfoldigheds skyld.» Uttrykket ekspliseres på samme måte i Hebr 11.12. Peder Syv fører det opp som ordspråk (5148): «Meere end stjerner paa himmelen, sand i havet.»
k3883. forsigtig] omhyggelig
k3884. en Draabe [...] I det store Vand] For dette uttrykket finnes ingen opplagt bibelsk parallell; det nærmest vi kommer, er Jes 40.15: «See! Hedningene ere actede som en Taar, der blifver igien i Spanden [...]».
k3885. Støvet Over Jordens Grund] Jf. 1 Mos 13.16 og 28.14: «Og din Sæd skal blifve som Støf paa Jorden [...]»
k3886. Kandst du tælle Løvet] Nei. Spørsmålet er retorisk. Abraham kunne heller ikke telle himmelens stjerner, da Gud ville forklare ham hvor tallrik hans ætt ville bli: «See op til Himmelen, og tæl Stiernerne, kand du tælle dem? Og han sagde til hannem: Saa skal din Sæd blifve» (1 Mos 15.5).
k3887. Syndsens Tall] Den gamle genitiven (der s-en både står i grunnordet og i den bestemte artikkel, slik som på norrønt) har emfatisk funksjon, på samme måte som «Hafsens» i str. 1.14).
k3888. begrunde] tenke over
k3889. End] enda
k3890. forkrenkt] fordervet, fortapt
k3891. slet] helt og holdent
k3892. nedsenckt] bringe i en beklagelsesverdig, ulykkelig tilstand, dvs. verden etter syndefallet
k3893. Meen] lyte
k3894. Hvem er fød af Qvinde] Job 25.4: «Og hvorledis kand et Menniske være retfærdigt for GUd? Og hvorledis kand en Qvindis Barn være reent?»
k3895. Bliver hvide Duer] Det var Noah som sendte ut en ravn fra arken før han så prøvde med en due, 1 Mos 8.6–7: «[…] og hand lod en Rafn udflue: Han fløy stedse hid og did, indtil Vandet tørredis af Jorden.» Ravn og due brukes på denne bakgrunn som symbolske motsetninger. Spørsmålet her kan vi oppfatte som en presisering av det foregående: En skyldig kvinne kan umulig føde et uskyldig barn. Jf. TA 4.4.3.
k3896. Kand mand plucke Druer] Matt 7.15–16: «Vocter eder for falske Propheter, som komme til eder i Faare-Klæder, indvortis ere de glubende Ulfve. Paa deres Frugter skulle I kiende dem: Kand mand og plucke Viin Drue af Torne? Eller Figen af Tidsel?»
k3897. Hvo staar dog saa sicker] Jf. Jer 6.21: «Thi siger HERren saa: See! Jeg vil sætte et Fald for dette Folck, paa hvilcket baade Faderen og Børnene skulle støde dem med hver andre; og den eene Naboe med den anden skulle forfare.»
k3898. Aldrig sig forsaa] som aldri forsyndet seg
k3899. gandske] hele
k3900. Meenst] mener; personbøyd verb: 2. pers. pres.
k3901. faa] få tak i, finne
k3902. rende] løpe
k3903. Heede] flatt og skrinn utmark uten skog, mo
k3904. Hvor] hvor enn
k3905. aabenbare] tydelig
k3906. Jorden [...] Raabe skal] Fra jorden ropes det ellers om skyld, ikke uskyld, jf. 1 Mos 4.10: «Din Broders Blods Røst raaber til mig af Jorden.»
k3907. Afgrunden] Helvete
k3908. Alle Mand har syndet] Jf. Rom 3.10: «Ligesom og skrefvet staar: Der er ingen, som er Retfærdig, ja icke Een.»
k3909. yndet] foretrukket
k3910. Den forkeerte Sti] Jf. Ordsp 4.18–19: «Men de Rætferdigis Sti skin som et Lius, der fremgaar og liuser til høy Dag. De ugudeligis Vey er ligesom Mørck, og de vide icke, hvor de skulle falde.» Se også Matt 7.13.
k3911. fordrager] liker, synes om
k3912. Agter] regner, anser
k3913. Paa den kranke Krycke] Logisk sett er det den her personifiserte Lykken som er dårlig eller «krank» og går på krykke; i den klassiske retorikken kalles denne typen ombytning for enallage.
k3914. Trang] fattigdom
k3915. Hierte-Stød] smertefull(e) hendelse(r)
k3916. den bleege Død] døden som gjør blek; proleptisk (foregripende) bruk av adjektivet.
k3917. forkortis] innskrenkes
k3918. forrykt] meningsløst
k3919. ere] Verbet er her bøyd i flertall, fordi subjektet logisk, om ikke grammatisk, innebærer flertall.
k3920. Der paa Livet gaar] som har fått dødsstraff
k3921. Syndsens Skieppe] Jf. 1 Tess 2.16: «Og [Gud] formeene os at tale til Hedningene, at de maatte blifve salige, paa det de kunde opfylde deris Synder allevegne; thi Vreden er allereede endeligen kommen ofver dem.» Skjeppen forbindes først og fremst med Matt 5.15; se også TB 7.12.4.
k3922. forskyldis] fortjenes
k3923. Plage] straf; her personifisert som gjest. Når én har gått (dvs. er utholdt), banker den neste på døren.
k3924. tilrede] parat, klar
k3925. fort] raskt; en norvagisme. Jf. Jakobsen 1952: 117.
k3926. slaar] dundrer (på døren)
k3927. andet meere] lignende ting
k3928. soldt] utlevert, sendt (av sælge)
k3929. den mørk Afgrund] Dvs. Helvete; jf. 4.13 ovf.
k3930. din arme Brud] din ynkverdige menighet; betydningen beror på den konvensjonelt allegoriske fortolkningen av Salomos høysang, der brudgommen forstås som Jesus og bruden hans kristne menighet. Jf. TA 2.34.7.
k3931. forjagis] jages bort, fordrives
k3932. For din Throne ned] Jf. Hebr 5.3 (4.16): «Derfore lader os træde frem med Frimodighed, til Naade-Stolen, paadet vi kunde faa Barmhiertighed, og finde Naade paa den Tiid, som os giøres Hielp behof.»
k3933. Faders Hierte] ditt farshjerte, din kjærlighet til dine barn; jf. Gal 4.6: «Efterdi I ere da Børn, da sendte GUd sin Søns Aand i eders Hierter, som raaber: Abba Fader.»
k3934. oppaa] på
k3935. Der hand Livet lod] da han døde
k3936. betalet] Igjen fremstilles soningsofferet som en økonomisk transaksjon med blod, dvs. menneskeliv, som betalingsmiddel; jf. 1 Kor 6.20: «Thi I ere dyre-kiøbte» og 1 Pet 1.18–19: «Og vider, at I ere icke forløsde med forgengeligt Sølf eller Guld fra eders forfengelige Omgengelse efter Fædernes Skik: Men med Christi dyrebare Blod, som med et u-skyldigt og u-besmittet Lams»; jf. TA 2.32.1 og 2.37.5.
k3937. Vreden] For sine synders skyld har menneskene fortjent å bli utsatt for Guds vrede, men så har de altså fått løfte om nåde. Den utbredte varianten «Verden» gir ikke god mening.
k3938. slaa ned i grund] utrydde alle
k3939. Dynd] søle, sump; jf. Sal 40.2–3: «Jeg tøfvede efter HERren, og Hand bøyde sig til mig, og hørde mit Raab. Og drog mig af den forfærdelige Graf, og af det skidne Dynd, og sætte mine Fødder paa en Klippe, at jeg kand traade vist.»
k3940. Naaden er jo større] Rom 5.20: «Og Loven kom dis imellem ind, paadet at Synden skulde blifve ofverflødigere. Men hvor Synden er blefven ofverflødig, der er Naaden blefven meget ofverflødigere.»
k3941. plat] likefrem
k3942. udslette] utslette sc. oss
k3943. Hvad] til hvilken nytte
k3944. vor syndig Blod] Hankjønn er kurant.
k3945. Bod] Med dette ordet opprettholdes den moralsk-økonomiske dobbeltheten.
k3946. god] Hankjønn her, til tross for at «dit Rygte» i verset over er intetkjønn. Rimtvang? Rygte vakler før 1700 mellom hankjønn og intetkjønn.
k3947. plat] klart og tydelig, uten omsvøp
k3948. Knægte] fortrolig el. respektløs betegnelse for en mannsperson (især for et ungt menneske), fyr, radd; nesten bare med nedsettende betydning; jf. tyveknægt.
k3949. din Bog] Guds regnskapsbok; i TA 11.22.4 forutsetter dikteren at regnskapet føres på «Tavler»; i TA 10.18.1 at det føres av Djevelen.
k3950. vor HErre] I denne sammenhengen blir Herren lett å oppfatte som «kapitaleier».
k3951. Pund] Myntenheten er ikke dansk, men bibelsk; jf. Luk 19.11–27.
k3952. Alt skull' der befalis] selv om det skulle befales. Her hadde vi ventet skuld', preteritum med konjunktivisk betydning.
k3953. Gesell] håndverkssvenn
k3954. selgis] Ordbruken forutsetter ikke nødvendigvis at Gud overdrar synderne til Djevelen mot betaling. Verbet sælge brukes i Bibelen også i betydningen «overrække», spesielt «utlevere» eller «overgi» i ens (især en fiendes) vold; jf. 7.4 ovf.
k3955. hvad] hvordan
k3956. fornøye] tilfredsstille
k3957. Det staar meget smucker] det er mye bedre
k3958. Du dem giver Bod] at du gir dem bot. På bakgrunn av den rådende økonomiske metaforikken er det ikke urimelig å oppfatte boten her ikke bare religiøst, som «utsoning av synd eller brøde», men også som «pengestraff»; jf. 9.12 ovf.
k3959. sig nedbucker] bøyer seg
k3960. for din Fod] Her er det snakk om daglig andakt; jf. 5 Mos 33.3: «Hvor kier hafde Hand Folcket; alle hans Hellige ere i din Haand, de skulle sætte dem hos dine Fødder, og lære dine Ord.»
k3961. Taare] Flt. av taar
k3962. saare] sterkt, meget
k3963. At] slik at
k3964. Hvor] hvordan
k3965. slet] uten videre
k3966. i Dunge] i haugevis; norvagisme, jf. Jakobsen 1952: 115, da. dynge.
k3967. forbøden] forbudt
k3968. Kand mit Støv dig takke] Jf. Job 34.15: «Allis Kiød skulde forgaa med hverandre: og Mennisket blef til Aske igien.»
k3969. Tudis] utstøtes gråtende
k3970. Ja der høris andet] Retorisk litotes, et understatement.
k3971. Restantz] ubetalt gjeldspost; ubetalte avgifter, renter eller skatter (eg. lat.: «det som gjenstår (å betale)»). Jf. TA 10.11.1.
k3972. Qvittantz] det å la en fordring gå opp imot en motfordring, slå en strek over en fordring. Ordet kan òg bety «kvittering», som gir mening her, ettersom «Qvittanz» er «skreven» med Jesu eget Blod. Hans kvittering blir de troendes forsikring om syndsforlatelse; jf. Kol. 2.13–14: «Og Hand forlod os alle Synder. Og udslætte dend Haandskrift, som var imod os, hvilcken der blef ved Skickelser, oc var os imod; og Hand tog hende bort, og slog hende til Kaarset.» Jf. TA 10.11.2.
k3973. Aabnet blev med Spiud] Joh 19.34: «Men Een af Stridsmændene aabnede Hans Side med et Spyd; og strax gick der Blod og Vand ud.»
k3974. stride] stridt
k3975. straktis] ble spent fast i utstrakt stilling
k3976. Alt] Her med forsterkende betydning.
k3977. Ald vor Skyld klareret] Verbet, klarere, dvs. «betale», trekker betydningen av Skyld» over i økonomien («gjeld»).
k3978. uden Tvist] ubestridelig, uomtvistelig
k3979. formoder] venter
k3980. Pardoon] tilgivelse av en forseelse (forbrytelse, synd); ettergivelse (av en fortjent straff; i moderne språk nesten bare med betydningen «skånsel overfor den fiende som egentlig fortjener døden»; «nåde».
k3981. plat] fullt ut
k3982. Hvad hand mod os bryde] hva han plager oss med
k3983. forlat] tilgitt
k3984. slet] helt og holdent
k3985. forgiættis] glemmes
k3986. Minde] hukommelse; hankjønn er kurant.
k3987. Alt saa fremt] dersom
k3988. vente samme Skel] ha samme rett eller vilkår i utsikt
k3989. snart] i løpet av kort tid
k3990. Til Guds Alter hen] Matt 5.23–24: «Derfore, naar du ofrer din Gafve paa Alteret, og du kommer der ihu, at din Broder hafver noget imod dig: Gaa lad blifve din Gafve der for Alteret, og gack tilforn hen, og forljg dig med din Broder, og kom siden og ofre din Gafve.»
k3991. Gaven den du har] offergaven som du har
k3992. flux] øyeblikkelig
k3993. Fordrag] forlik, overenskomst
k3994. vel snar] besluttsom; vel har ofte en funksjon som er rytmisk snarere enn semantisk.
k3995. At] slik at
k3996. andtvorder] utleverer
k3997. din Had] Hankjønn er kurant.
k3998. Forhale] utsettelse (av forhal); dat. styrt av uden, jf. uden døre.
k3999. Sententz] dom
k4000. heel slet] verrre enn verst
k4001. og med ham skynder] og vær raske med ham; imp. flt.
k4002. Skaffer] overgi; imp. flt.
k4003. flux] øyeblikkelig; jf. 15.7 ovf.
k4004. Legem, Siæl og Aand] Jf. 1 Tess 5.23: «Og hand, som er Fredens GUD, hellige eder i alle maade; og eders gandske Aand, med Siæl og Legeme, skal bevares ustraffelig, til vor HERris JEsu Christi Tilkommelse.»
k4005. kræve] innkreve (gjeld). Som undertekst til denne strofen ligger Jesu lignelse om kongen som ville holde regnskap med sine tjenere. Jesus forteller den som svar på Peters spørsmål om hvor ofte man skal tilgi sin neste når han synder mot en (Matt 18.21–35).
k4006. Hver en skillings Hvidt] En hvid er opprinnelig en sølvmynt til en verdi av 1/3 av en dansk skilling, senere brukt om en ubetydelig mynt eller sum: skilling; femøre; ikke en hvid betyr «ikke en rød øre». Skilling og hvid er altså to forskjellige mynter; uttrykksmåten her gir tilsynelatende ikke god mening, men hvis vi forstår hvid i betydningen «ubetydlig pengeverdi», blir uttrykket å forstå som «hver en ubetydelig skilling». Dikterpresten ser det som smålig å innkreve en ubetydelig gjeld.
k4007. din Broder] din neste, en person, som er forbundet med andre ved åndelig slektskap eller trosfellesskap.
k4008. din Broder stræbe Effter stort og Lidt] inndrive din nestes store og små verdier
k4009. tegne] skrive
k4010. Skyld] gjeld
k4011. Hvad er det at regne] hva betyr det, hvilken rolle spiller det
k4012. stræver Effter] inndriver; jf. 17.3–4 ovf.
k4013. det ham bør] det han har utestående
k4014. Giv du til] Ordspill: Uttrykket betyr både «å gi i tillegg», «plusse på» (dvs. det motsatte av å være en gnien innkrever), samtidig som det også betyr «tilgi».
k4015. tilhør] tilhører, tilkommer; hør er en kurant kortform av presens, bevart i uttrykket som seg hør og bør. Jf. Matt 6.14: «Thi at forlade I Menniskene deres Brøst; da skal eders Himmelske Fader og forlade eder» og Ef 4.32: «Og værer venlige mod hverandre, godhiertige; og forlader den Eene den anden, ligesom Gud hafver forladet eder i Christo.»
k4016. Hvo som] den som
k4017. slet] fullstendig
k4018. fra Gud vanslegter] har ikke lenger del i Gud
k4019. er hver Mand leed] fremkaller avsky hos enhver; den lede brukes om Djevelen.
k4020. sit Hierte-Rod] Rod ser ikke ut til å være belagt som noe annet enn hankjønn; eiendomspronomenet retter seg her (ulogisk) etter «Hierte».
k4021. O] Interjeksjonen markerer ønske.
k4022. Bede got] be om at det går godt; Matt 5.44: «Men Jeg siger eder: Elsker eders Fiender; Velsigner dem, som eder bande: Giører dem Got som eder hade; Beder for dem, som giøre eder Skade, og forfølge eder.»
k4023. fortreden] trossig, gjenstridig
k4024. Lem] Guds barn, kirkemedlem
k4025. Bander os en anden] Matt 5.44; jf. 18.11 ovf.
k4026. ikkun] bare
k4027. pukke] krangle, bruke ukvemsord
k4028. grum og gram] ond og ubarmhjertig; jf. FV 2.9.4.
k4029. sukke] be; et Suk er en følelsesladd, kort bønn til Gud og en egen genre i andaktslitteraturen; jf. Nielsen 2010: 246 f.
k4030. forlade] tilgi
k4031. Vender hand sig om] omvender han seg, oppgir han sin ondskap
k4032. Dom] evig fortapelse
k4033. Slag paa høyre Kind] Matt 5.39: «Men jeg siger eder: At I skulle icke imodstaa ont; men dersom Nogen gifver dig et Slag paa dit høyre Kind-Been, da holt hannem det andet ogsaa til.»
k4034. hver anden] hverandre
k4035. Sig besinde kand] som kan besinne seg
k4036. End som] enn
k4037. Heele Folk og Land] Jf. Matt 16.26: «Hvad hielper det Mennisket, om hand vinder den gandske Verden, og tog dog skade paa sin Siæl? Eller hva kand et Menniske gifve, som hand kan igienløse sin Siæl med?»
k4038. Fortræd] skade
k4039. jævne] ordne, bringe ut av verden
k4040. Ham hør Dommens Stæd] domstolen tilhører ham; ang. kortformen hør, se 17.14 ovf.
k4041. Naar vi det nu giøre] Dvs. når vi lar være å hevne oss og overlater håndhevelsen av rettferdigheten til Gud.
k4042. Kaar] valg, preferanser
k4043. Fromme] nytte, fordel
k4044. Folck] at folk; subjunksjonen er underforstått.
k4045. sig [...] beteer] viser seg, oppfører seg
k4046. et Fald] Jf. Ordsp 24.16: «Thi den Retfærdige falder siv gange, og staar op igien; men de Ugudelige siuncke ned i Ulycke.»
k4047. Til et Fald og Stricke Deris Bøn da seer] så ber de om å få slippe dødsdom 21.13 Stricke] galgetau, dødsstraff; jf. Matt 5.22: «Men Jeg siger eder: Hvosom er vred paa sin Broder, hand er skyldig for Dommen; men hvosom siger til sin Broder: Raka; hand er skyldig for Raadet; men hvosom siger: du Daare; hand er skyldig til Helfvedes Ild.»
k4048. Sangen om fristelsene faller i seks deler. Sitt utgangpunkt (1) tar dikterpresten i det ondes problem: Hvorfor finnes det så mye ondskap når den gode Gud har all makt? Har Gud likevel skylden? Eller andre? (str. 1–3). Så, i den følgende delen (2), redegjøres det for en rekke tilfelle som kan synes å tyde på at Gud selv frister mennesket til å gjøre ondt. Denne delen innledes med «Først» i 4.1 og går frem til og med str. 9. Med «Dernest» i 10.1 innledes så en kortere del (3) som redegjør for den mulighet at ondskapen i realiteten kom inn i verden med syndefallet (str. 10–11). I den neste delen (4) fremsetter dikterpresten den korrekte løsningen på problemet: Menneskene har ingen andre å skylde på enn seg selv (str. 12–14). De må imidlertid, slik det forklares i den følgende delen (5), innse at de har en sterk motstander, dvs. Djevelen (str.15–19). Siste del (6), som innledes med en apostrofe av Jesus (str. 20–24), inneholder gjentatte bønner til Sønnen så vel som til Faderen om hjelp i striden mot Den onde, at de styrker oss i troen og hjelper oss å finne fortrøstning i håpet om evig salighet i det hinsidige, uansett hva som rammer oss i denne verden. / Luthers utlegning av den doble bønnen (den sjette og den syvende) kommenteres utførlig av Peters (1992: 3.159–88).
k4049. tit.] Luthers Lille (1616: 85): «Oc leed oss icke i Fristelse.» Formuleringen tilsvarer Chr. IVs (Matt 6.13). Forklaringen: «Gud frister vel ingen, Men wi beder her, at hand vil oss beuare oc forsuare mod Dieffulens, Verdens oc vort Kjøds bedrægeri, At wi icke skulde besuiges af dem, oc henkastes i Vantro, misshaab eller andre Laster, At der som wi fristes der met, at wi da som de der bliffue Offuermænd, maatte Seyer beholde.»
k4050. mel.] Tekst og melodi (noter) hos Thomissøn (1569: 368v), som plasserer denne salmen i avdelingen for «Dommedag oc Opstandelse». Senere opptatt i de fleste bokhandlersalmebøkene og hos Kingo, dvs. Kirkesalmeboken (1699: 174), til sjette søndag etter helligtrekongersdag. Om opprinnelsen, se Schiørring 1.128. Dass bruker samme melodiforelegg til «Elisæi Historie» i BV (SV 2.54).
k4051. Fald] synd
k4052. Stød] fristelse, snublestein
k4053. sig lader tycke] innbiller seg
k4054. sin Planet] sitt fødselstidspunkt (iht astrologien)
k4055. trycke] presse, legge
k4056. den kranke Lycke] ulykke, uflaks; jf. TA 12.8.5 og FV 6.5.10.
k4057. Det dem af Gud beskieret vaar] ulykken lå forutbestemt i det livet Gud hadde tilmålt dem. Forestillingen dikterpresten her refererer til, innebærer predestinasjon eller skjebnetro, som for ham var en kalvinsk villfarelse. Skjebnen ligger i henhold til en slik oppfatning i tiden og kan ikke unnvikes i rommet.
k4058. fly] unngå
k4059. Mod Skiebnen maa de tage] skjebnen må de motta, dvs. underkaste seg
k4060. Eendeel [...] Part [...] En Part [...] En Part] noen – andre – andre igjen – enda noen; se tilsvarende priamel-lignende åpning av TB 6. De fire gruppene – hva enten de skylder på Gud, planetenes stilling, skjebnen eller andre mennesker – synes alle likevel å være enige om at Gud i siste instans er ansvarlig for verdens synd. Dikterprestens argumentasjon imøtegår egentlig bare to av disse oppfatningene: at hhv. Gud («Men høer», 3.5) eller skjebnen («Dernest», 10.1) er å anklage.
k4061. Som] at
k4062. Rod] opphav, årsak
k4063. Tolck] mellommann
k4064. Fald] synd
k4065. selver] selv
k4066. giøre fri] la gå fri (for anklage)
k4067. høer] hør; imp. ent.
k4068. Hyckleri] forstillelse
k4069. oplade] åpenbare
k4070. en Hopmand] opphav
k4071. Gud til det Onde frister ey] Jak 1.13: «Ingen skal sige, naar hand fristes, at hand fristes af Gud: thi Gud er ingen Fristere til det Onde, Hand frister Ingen.»
k4072. Kaars] prøvelse, lidelse
k4073. vanke] forekomme, bli en til del
k4074. din Tro paa Prøve-steen Hand sette vil] han vil teste hvor ekte din tro er; jf. 1 Pet 1.6–7: «I hvilcken [siste tid] I skulle glæde eder, I som nu en liden Tiid (om det end skal være) ere bedrøfvede i mangehaande Fristelser; Paadet at eders Tro skal befindes Retsindig og meget kosteligere, end det forgengelige Guld (som prøfves i Ilden) til Lof, Priis, og Ære, naar JEsus Christus nu blifver aabenbaret.»
k4075. hvor] når
k4076. tit] ofte
k4077. Som] som om
k4078. sin Brud] sin menighet, de troende; jf. FV 1.17.1, TA 4.13.1 og TA 9.3.4.
k4079. kon] bare, kun
k4080. Smiile-Fagte] ironi, tongue in cheek; jf. 7.1 ndf.
k4081. Det Abraham saa monne gaa] Det var vel det som hendte Abraham; 1 Mos 22.1 ff: «Der dette var skeedt, fristede Gud Abraham [...]». Aaskow (1692: 107) bruker i sin katekisme også Abrahams eksempel.
k4082. der] da
k4083. det for ham bragte] ba ham
k4084. Det var ey meent, som det var sagt] Formuleringen inneholder en temmelig presis definisjon av retorisk simulatio eller ironi. Slik bekreftes «Smiile-Fagte» (manuskriptene har «Skjemte-facte») i 6.3. Om retoriske ironioppfatninger i renessansen, se Knox 1989: 43 ff.
k4085. forsøge] undersøke, teste
k4086. Agt] sinn
k4087. vill] ville; apokope
k4088. sikker] trygg
k4089. HErrens forrig Ord og Eed] 1 Mos 17.7–9: «Og Jeg vil oprette min Pact imellem Mig og dig, og din Sæd efter dig hos deris Efterkommere, at det skal være en ævig Pact; Saa at Jeg vil være din GUD, og din Sædis efter dig. Og Jeg vil gifve dig og din Sæd efter dig det Land, som du er fremmed udi, som er det gandske Land Canaan, til en ævig Eyendom: Og Jeg vil være deris GUD. Og GUD sagde til Abraham; Saa holt nu min Pagt, du og din Sæd efter dig hos deris Efterkommere.»
k4090. megen Sæd] et stort avkom; jf. 1 Mos 17.15–20 og 1 Mos 15.5: «Og hand [Gud] befoel hannem [Abraham] at gaa ud, og sagde: See op til Himmelen, og tæl Stiernerne, kand du tælle dem? Og hand sagde til hannem: Saa skal din Sæd blifve.»
k4091. Hvo] hvem
k4092. rygge] oppheve, gjøre til intet
k4093. Gud] Jesus
k4094. giøre Vold og Ran Paa Qvinden] å krenke og beskylde kvinnen for tyveri
k4095. Qvinden udaf Canaan] Kana'an er det landet Gud lovet Abraham, kyststripen fra Libanon til Egypt. Kvinnen det er snakk om, er altså «Cananæisk», ikke jødisk; hun tilhører det folket som bodde i landet før jødene innvandret. Denne strofen forutsetter kjennskap til Matt 15.22–28, der Jesus først avviser, men så lovpriser den kanaaneiske kvinnen som bønnfaller ham om hjelp: «Og see! en Cananæiske Qvinde gick af den samme Egn, og raabte efter Hannem [Jesus], og sagde: Ah! HERRE, du Davids Søn, forbarme Dig ofver mig; min Daatter plagis ilde af Diefvlen. Men hand svarede hende icke et Ord: Da traade hans Disciple til Hannem, bade Hannem, og sagde: Skil Dig dog af med hende; thi hun raaber efter os. Hand svarede, og sagde: Jeg er icke udsendt, uden til de fortabte Faar af Israels Huus. Da kom hun, og faldt ned for Hannem, og sagde: HErre, hielp mig. Hand svarede og sagde: Det er icke smuckt, at mand tager Brødet fra Børnene, og kaster det for smaa Hunde. Hun sagde: Ja HERRE, smaa Hunde æde dog af de Smuler, som falder af deris Herrers Bord. Da svarede JEsus, og sagde til hende: O! Qvinde, din Troe er stor; dig skee, som du vilt! Og hendis Daatter blef karsk i samme Stund.»
k4096. Der] da
k4097. afspisis] må nøye seg med spott
k4098. Christi Rygte prisis] Kristi navn lovprises. Denne konklusjonen trekkes av dikterpresten, ikke av evangelisten (Matteus eller Markus (7.24–29)).
k4099. Ald Graad, der øses ud for Gud] Tåreofferet, som vi kjenner spesielt godt fra Dorothe Engelbretsdatter (Taare-Offer Gudelige Siæle til Undervissning, der vil vide hvad Poenitentzis Fagter formaar, 1685), har sitt evangeliske forelegg hos Lukas, 7.36–50: En prostituert, som senere tradisjon har identifisert med Maria Magdalena, vasker Jesu føtter med sine tårer og tørker dem med sitt hår. «Og hand [Jesus] sagde til Qvinden: Din Tro hafver hiulpet dig; gack bort med Fred» (Luk 7.50). Jf. Nielsen 2010: 213.
k4100. Verden] den jordiske, dennesidige tilværelse
k4101. ramme] komme
k4102. annamme] ta; forestillingen om et favntak forutsetter den brudemetaforikken som er aktivert i 6.2 ovf.
k4103. beskiert] tilmålt; jf. 2.2 ovf.
k4104. Hvad Synd-fald] hvilken synd
k4105. dig kand støde] som kan få deg til å falle
k4106. Som] da jo, fordi
k4107. for mange Tusind Aar] for mange tusen år siden
k4108. i ald Verden stedse] overalt alltid
k4109. dømme] kritisere ham for
k4110. Hver see sig] Hver og én må gi akt på
k4111. i sit lovlig Kald] i sin rettslige stilling (i samfunnet)
k4112. sømme] passe seg
k4113. skye og rømme] avsky og flykte fra
k4114. Gak] gå; imp. av gange
k4115. Paulun] telt, bolig; bibelsk, jf. f.eks. 2 Mos 26.7.
k4116. hin kaade] det tøylesløse, vellystige
k4117. forgiører] påfører skade, forhekser; formen -giører for -giør er kurant.
k4118. Hvorfor] og derfor
k4119. geraade] komme
k4120. Siæle-vaade] åndelig nød
k4121. forraskelig] svake, ubefestede
k4122. U-teerlighed] urenhet
k4123. naggend' Orme] fortærende innvoldsormer (som spiser en opp innenfra); jf. Apg 12.23: «Og strax slog HERrens Engel hannem, fordi at hand gaf icke Gud Ære; og hand blef opædet af Orme, og gaf Aanden op.» Men her brukes nok «Orme» i overført betydning om ondskapen. Djevelen er «den gamle slange»; jf. Apg 12.9: «Og den store Drage blef nedkast, den gamle Hug-orm, som kaldes Diefvelen og Satanas, som forfører den gandske Verden.»
k4124. slagis] slås
k4125. føder] nærer, bespiser; Uttrykket nære (el. føde) en slange ved sit bryst (el. barm): «ta seg av en el. vise vennlighet mot en som lønner med utakk» (ODS); etter en av Æsops fabler.
k4126. Barm] bryst, hjerte
k4127. Hvad] hvorfor, til hvilken nytte
k4128. vi giør os Harm] at vi utøser vår forbitrelse
k4129. forkeerte] omvendte (lykkehjulet opp–ned; jf. PSyv 4869: «Naar hjulet begynder først at helde, er det snart ude med lykken.»
k4130. Befindis] vise seg
k4131. Smed] opphav; jf. PSyv 6471: «Hver er smed til sin egen lykke.» Dikterpresten tenker seg det her slik at enhver er sin egen ulykkes smed. Omvendt vil man selv neppe kunne sørge for egen lykke uten ved Guds nåde. Ordtaket brukes av Bording (1984: 1.131).
k4132. trykke] tynger, plager; pres. flt.
k4133. Hvor] når
k4134. smykke] pynte på
k4135. Tilmed] dessuten, dvs. i tillegg til det faktum at mennesket selv handler i strid med Guds vilje.
k4136. Mennisken] Det lar seg ikke avgjøre om ordet her står i entall eller flertall. Hankjønnsformen av ordet er ikke uvanlig omkring år 1700.
k4137. haarde Baand] lenker; jf. Chr. Vs danske lov 1-19: «Om Baand og Fængsel».
k4138. beklemmer] tynger
k4139. blinder] svekker
k4140. Sands og sind] fornuften
k4141. skyder] sc. han
k4142. sin Lemmer] de mennesker som hører ham til; menneskene er i dikterprestens dualistiske verdensbilde enten Kristi lemmer eller Djevelens.
k4143. som et med hannem stemmer] som ligner ham på en prikk
k4144. en stolter Krop] en overmodig person
k4145. Tindingen] øverst på tempelet; Luk 4.9: «Og hand [Djevelen] førde Hannem [Jesus] til Jerusalem, og sætte Hannem paa Tindingen af Templen, og sagde til Hannem: Er Du Guds Søn, da lad Dig falde ned her af.»
k4146. høy-indbildet Griller] forrykte ideer
k4147. Nu [...] Nu [...] Nu [...] Nu [...] Nu] snart – snart – snart – snart – snart
k4148. svar-modig] tungsindig, fortvilet
k4149. paa Næsen hannem spiller] Her er to uttrykk, som begge betyr «å holde for narr», virksomme samtidig: å sætte en briller på næsen og å spille en på næsen.
k4150. Thi hvo] for den som
k4151. Kiød og Blod] Jf. Ef 6.11–12: «Fører eder i Guds Harnisk, at I kunde blifve stadige imod Diefvelens listige Tilløb; Thi vi hafve icke at stride med Kiød og Blod, men med Førster og Vældige, som er, med Verdens Herrer, som regnere i denne Verdens Mørck; med de onde Aander under Himmelen.»
k4152. blotte Folk] vanlige mennesker
k4153. Herrer stor af Magt] fyrster (eller andre rangspersoner, onde ånder) som har stor makt
k4154. Herredom] makt, rike
k4155. Knægte] soldater
k4156. Saa ligger det os høylig an] så er det i høy grad maktpåliggende for oss
k4157. Ordets Sværd oc Troens Skiold] Ef 6.16–17: «Men for alle Ting tager Troens Skiold, med hvilcken I kunde udslycke alle den Forgiftige Fiendes gloende Pile. Og tager Salighedens Hielm, og Aandens Sverd, som er Guds Ord.»
k4158. kraftig] motstandsdyktig, robust
k4159. beklæde] iføre
k4160. At] slik at
k4161. Ach! At] gid
k4162. Ordet] bibelordet; jf. Ordsp 4.27: «Vig hvercken til den høyre eller venstre Haand, vend din Fod fra det onde.»
k4163. Ey Fodsbred om at kiære] om ikke å vende seg det minste lille stykke
k4164. Fienden] Djevelen (lat. hostis antiquus, «den gamle fiende»)
k4165. snedig] utspekulerte
k4166. Passen] passasjen, det frie gjennomfart
k4167. Priisen] premien (dvs. menneskesjelen)
k4168. O JEsu] Gresk-latinsk vokativ; tiltalekasus
k4169. gak] gå; imp. av gange
k4170. gak for os i Strid] Jf. 5 Mos. 20.4: «Thi at HERren eders GUD gaar med eder, at Hand vil stride for eder imod eders Fiende, at hielpe eder.»
k4171. spørgis] bli kjent, fortelles
k4172. vor Telt] vår kirke (som en videreføring av jødenes tabernakel). Det kan ikke formelt avgjøres om substantivet, som er belagt både som hankjønns- og intetkjønnsord, står i entall eller flertall.
k4173. At Samson haver Løven fældt] Dom 14.5–6: «Saa gick Samson med sin Fader, og sin Moder ned til Thimnath: Og der de komme til Thimnaths Viin-Bierge; See, da kom en ung Løve brølende imod hannem. Og HERrens Aand blef kraftig i hannem, og hand sønderref hende, som mand slider et Bucke Kid, og hand hafve dog slet intet i sin Haand.» Dikterpresten gjenforteller historien i Bibelsk visebok («Samsons historie», SV 2.39 ff). Samson ble gjerne oppfattet som en prefigurasjon av Kristus; jf. TA 5.6.5 og 5.9.1. Løven gir dermed skikkelse til Djevelen.
k4174. vor Skandse lit forsaae] feilbedømte vårt forsvarsverk
k4175. Vi ey] slik at vi ikke
k4176. af Marken fly] flykte fra slagmarken
k4177. Guds Harnisk] Ef 6.11: «Fører eder i Guds Harnisk, at I kunde blifve stadige imod Diefvelens listige Tilløb.»
k4178. frisk fremdrager] rykker frem med friskt mot; «frisk» er adv.
k4179. beskandset] befestet; Gud holdt sin hånd over jødene da de i 40 år vandret i ørkenen; se f.eks. Sal 107.4–7.
k4180. I Vilden Ørck] i den ville ødemark; adjektivbøyning som i folkevisene (poet.)
k4181. Heede] skrinn og flat utmark uten skog, mo
k4182. for JEsu Blod og Død] for Jesu blod og døds skyld, løskjøpelsen
k4183. kraftig] sterk, mektig
k4184. Vold og Skandser] festningsvoll og forsvarsverk (i overf. betydning)
k4185. berendt] stormet; rimet end–berendt mangler litt.
k4186. trykke] pine, plage
k4187. Gods] eiendom
k4188. i Løbet gaar] går tapt
k4189. Ach! at] gid
k4190. Omskiønt] selv om
k4191. bromle] brøle, knurre
k4192. Gast] ond ånd
k4193. bravere] oppføre seg utfordrende og brautende
k4194. herbergere] gi husly (og beskyttelse)
k4195. Sangen om frelsen fra det onde åpner med en konstatering av syndens – og dermed ondskapens – plass i verden. Denne konstaterende åpningen av sangen omfatter de tre første strofene. Med strofe 4 kommer et brudd. Her apostroferes Gud, og Fadervårs syvende bønn blir formulert på flere alternative måter. I denne og de følgende strofene (4–9) bes Gud om å hjelpe menneskene med å akseptere den dennesidige straffen, som oppfattes som en konsekvens av den synd de daglig begår. Tredje del (str. 10–14) innledes også med en apostrofe av Gud. De syngende uttrykker sin fortrøstningsfulle tro på at de vil bli vel ivaretatt av sin Gud. Fjerde del (str. 15–19) retter seg også til Gud med bønn om styrke til å motstå synden og hjelp til å bekjempe mørkemaktene. Siste strofe (20) står som takk til Gud for Kristus og frelsen.
k4196. Luther skriver i sin Store katekisme (1629: 111v) at denne bønnen ligger som en nødvendig forutsetning for alle de andre av Fadervårs bønner, for ingen av dem vil skje fyllest så lenge Djevelen får gjøre sitt for å torpedere dem: «Thi hand er dend, som iblant os forhindrer alt saadant, som vi bede om.» Reformatorens utlegning av dobbeltbønnen (den sjette og den syvende) kommenteres utførlig av Peters (1992: 3.159–88).
k4197. tit.] Luthers Lille (1616: 86): «Men frj oss fra det Onde.» Chr. IV har «fra Ont» (Matt 6.13). Forklaringen: «Her bede wi udi en Sum, at den Himmelske Fader vil Beskerme oc frj oss fra all Fare, paa Legome oc Siæl, Gods oc Rycte, oc at wi i den sidste Liffs time maa Lycksaligen henvandre, fra dette Elendige Liff, til det Evige Liff.»
k4198. mel.] Manuskriptene oppgir en verdslig vise: «Ha, Ha, Trundhiems Piger», åpenbart norsk, men ikke lenger kjent. Femte, sjette og niende vers i hver strofe har innslag av trestavelsestakt. Åttende vers har gjennomgående innrim.
k4199. hitte] finne, komme over
k4200. i noget Kald] i noen stilling (i samfunnet); jf. FV 7.11.5.
k4201. Slet uden Smitte] fullstendig
k4202. Fald] Synd
k4203. Gienvordighed] motgang, ulykke; tanken er altså at et syndig liv straffes i form av ulykker og motgang i livet på jorden.
k4204. Stød] anslag
k4205. Stedse] alltid
k4206. gange] gå (på bena)
k4207. Karm] vogn
k4208. sencker] synker; dikterpresten har personlig erfaring i dette henseende; se hans «Betenckning ofver Dend Søe-Skade, Ao 1692 tildragen paa Stats-havet hvor Jeg forliste Jegt og gods, og af 14 à 1500 Rixdaler capitall, ey fick en eniste Skilling reddet» (SV 1.181).
k4209. Brand] Dikterpresten tolker også den store bybrannen i Bergen 1702 som Guds straffedom; se hans to «Plaster», SV 1.224–43.
k4210. syyg] Sykdom føyer seg inn i rekken som en tredje straff for et syndefullt liv. I sin «Klage-Sang» resonnerer dikterpresten slik om sin egen nyresten: «Har jeg, o Gud, fortørnet dig,/ Saa har du nu hudflenget mig,/ At jeg er om og om bespent / Og faaer den Løn jeg har fortient» (SV 1.433).
k4211. trenge] tynge, plage
k4212. Jammer-Stand] en ynkverdig, elendig tilstand
k4213. Trøyen [...] klapped] prylt; trøje brukes ikke sjelden i betydningen «kropp».
k4214. brav] rikelig, grundig; adv.
k4215. løyen [...] af] berøvet ved løgnaktig adferd
k4216. Parti [...] Part] noen [...] andre; jf. TB 6.2–3.
k4217. bange] angstfull
k4218. Ønsker Fanden i hver anden] Dvs. de (mannen og kvinnen) ønsker Fanden i hverandre.
k4219. den onde Mand] Djevelen
k4220. Møye] motgang, bekymring
k4221. Brand og Glød] brennende varme; retorisk hendiadyoin (ett ved hjelp av to).
k4222. Kaarset] lidelsen; jf. Luk 14.27: «Og hvo som icke bær sit Kaars, og efterfølger Mig, hand kand icke være min Discipel.»
k4223. vældig] mektige
k4224. O at] gid; uttrykker et ønske (optativ).
k4225. kysse Guds Tugtis Riis] Ordspråklig: ydmyke seg etter Guds refselse, krype til korset (ODS, jf. Mau 1879: 1.582).
k4226. takke] takk; oppfordr. konj.
k4227. Som ey skader] Jf. Ordsp 23.13–14: «Lad icke af at tucte den Unge; thi dersom du hugger hannem med Riis, da tør mand icke aflifve hannem. Du hugger hannem med Riset; men du frelser hans Siæl fra Helfvede.»
k4228. Lov og Priis] lovprisning; retorisk hendiadyoin.
k4229. sider] sitter; formen med enkel konsonant fremtvunget av rimordet («Tider», 6.3).
k4230. Den Hand refser] Hebr 12.6: «Thi hvilcken HERren elsker, den tugter Hand; og Hand hudstryger hver den Søn, som Hand annammer»; jf. Ordsp 3.12.
k4231. Kaarset] lidelsen; jf. 5.2 ovf.
k4232. Slumpe-Lykke] tilfeldig ulykke; jf. Am 3.6: «Er der og en Ulycke i Staden, som HERREN icke giør?»
k4233. sig tildrager] inntreffer
k4234. Tænk ey] tenk ikke at
k4235. Kors og Møye] lidelse og motgang; jf. 5.2 og 4.3 ovf.
k4236. Hos] på
k4237. snoor] vender
k4238. Ja det heder] Sal 75.7: «Det hafver ingen Nød hvercken, af Øster, eller af Vester, eyheller af Biergene i Ørcken. Thi Gud er Dommere, som nedtrycker den Eene, og ophøyer den anden.»
k4239. og ey] heller ikke
k4240. Ley] vei, skipsled; norvagisme; jf. Jakobsen 1952: 127.
k4241. ingenlunde] slett ikke
k4242. virke] utvirke, avstedkomme
k4243. afbede] be om fritak for
k4244. Forlindring] lindring, reduksjon
k4245. vor Straffes] våre straffers; flt.
k4246. At du os dog ey tilmaaler] måtte du likevel ikke gi oss
k4247. Bedsker Skaaler] Dvs. strengere straffer; jf. Mark 14.36.
k4248. maaer] makter, formår
k4249. Brudne Rør] brukne siv; brukt om mennesker; Jes 42.3: «Hand [min tjener] skal icke sønderbryde det knusede Rør»; jf. TB 1.16.3.
k4250. svage straa] Også dette uttrykket brukes i Bibelen om mennesker, jf. 2 Mos 15.7: «[…] thi der Du udsendte din Vrede, da fortærede hun dem som Straa.»
k4251. Kaaber-Verk] kobberarbeid; her skulle man kanskje tro at kobber ville stå som en motsetning til jernet i verset over, ettersom kobber er et mykt og føyelig metall. Eriksen vil løse problemet med å vise til et uttrykk på latin: «En Forskansning af Kobber, murus aheneus« (SS 1.359). Dette uttrykket har sitt opphav hos Horats, Od. 3.3.65 og Ep. 1.1.60, som bruker det om en tenkt, tredobbel mur av bronse, et forsvarsverk som ville gjort et nytt Troja uinntakelig.
k4252. Spendt dog ey forhøyt din Bue] still ikke for høye krav slik at noe brister el. går galt. Imperativen har utlydsherding; jf. Sktr 2.57.
k4253. Formue] evne, kraft
k4254. lidt kan due] duger i liten grad
k4255. Leeg og Klærk] lekmann og prest
k4256. Israel] kirke; i NT utvides betydningen av navnet Israel til å omfatte hele kristenheten.
k4257. Synd-Floden] Guds straff (ikke nødvendigvis i form av oversvømmelse)
k4258. Blive standen] bli stående. Meningen med strofens tre siste vers synes å være at Guds straff av menneskene på jorden ikke er stabil og forutsigelig, selv om den vil avta med tiden.
k4259. hid og did] Jf. 1 Mos 8.5: «Og Vandet forløb fast, og formindskedes indtil den tiende Maaned.»
k4260. fordrugned] oversvømt; jf. 1 Mos 8.5: «Paa den første Dagi den tiende Maaned lode Toppene af Biergene dem tilsiune.»
k4261. reyser Foden] Jf. Sal 145.14: «HERren opholder alle dem, som falde; Og opløfter alle dem som ere nedslagne.»
k4262. hver forfalden Krop] hvert syndige menneske
k4263. Dend Retfærdig] Jf. Sal 55.23: «Kast din Omhu paa HErren, Hand skal forsørge dig; og hand lader den Retfærdige icke faa Uroe evindeligen.»
k4264. hun raver] hun [den personifiserte tid] sjangler
k4265. traver] løper
k4266. snoe] vende (til glede)
k4267. buldre] larme, tordne
k4268. demødigt] ydmygt
k4269. Man skulle ha ventet komma til slutt i dette og følgende vers.
k4270. svømme] strømme, flyte
k4271. som Avn for Vind] som agner for vinden; jf. Sal 1.4–5: «De Ugudelige ere icke saa, men lige som Afner, der Veiret bortspreder. Derfor blifve de Ugudelige icke bestandige i Dommen, eyheller Syndere i de Retfærdigis Meenighed.» Jf. TA 9.37.4.
k4272. fast] upåvirkelig
k4273. brumle] brumme, brøle
k4274. fort] vedvarende
k4275. tumler] svinger seg
k4276. sat Stang derfor] stengt for det
k4277. Meed] merke
k4278. den] Dvs. den elendige sorgen
k4279. forseed] forutsett
k4280. forsickred] sikre, uten tvil
k4281. den hellige Høyheds Sted] Jf. Jes 57.13 (57.15): «Thi saa siger den Høye og Ophøyede, som boer ævindeligen, hvis Nafn er hellig: Jeg boer i det Høye og i Helligdommen, og hos dem, som hafve en sønderknuset og ydmyg Aand; paa det at Jeg vil vederqvæge de Ydmygis Aand, og de sønderknusedis Hierter.»
k4282. At] idet vi ber om at
k4283. Møye] motgang, bekymring
k4284. Dine Helgen] de troende, saligkårede mennesker; jf. TA 10.21.1.
k4285. Frels dem som dig frygte] Jf. Sal 85.10: «Dog er jo hans Hielp nær hos dem, som Hannem frycte, at ære boer i vort Land.»
k4286. den Blindis Løgte] Jf. Job 29.15: «Jeg [Job] var den Blindis Øye, og den Haltis Fødder.»
k4287. Vær den Fader-løes et Forsvar] Jf. Job 29.12: «Thi jeg reddede den Fattige, der hand skreg: og den Faderløse, som hafde ingen Hielpere.»
k4288. Hielp den Arme] Jf. Job 29.16: «Jeg var de Fattigis Fader.»
k4289. den som betænker Fattig Enker] Jf. Job 29.13: «Hans Velsignelse, som skulde forderfvis, kom ofver mig; og jeg glædde Enckernis Hierter.»
k4290. Lad din Aand os leede] Jf. Sal 143.10: «Lad din gode Aand føre mig paa slet Vey.»
k4291. Vellysters Søvn og Leye] den sløve tilstand som vellevnet lett kan føre til; jf. FV 2.9.1 og 2.14.2.
k4292. hendreye] vender seg
k4293. Fordervelsens mørke Sti] Jf. Ordsp 2.13: «Som forlade den rette Sti, og gaa den mørcke Vey.»
k4294. Til det allersiste] helt til slutt
k4295. hiertelig] av hjertet
k4296. At du løser ald haarde Baand] at du løser oss fra (dødens) ubarmhjertige lenker
k4297. Dievle-Træk] djevelsk list el. knep; ent. el. flt.
k4298. De fordømte Siæle] de fortapte sjeler; dvs. de som ikke vil bli frelst, men som er dømt til evig pine.
k4299. til Pølen ned] Jf. Åp 21.8: «Men de Mistrøstige, og Vantro, og Gruelige, og Manddrabere, og Skiørlefnere, og Troldkarle, og Afgudiske, og alle Løgnere, deris Deel skal være i Pølen, som brænder med Ild og Svofvel, hvilcket der er den anden Død.»
k4300. qvæde] synge (lovsang); jf. TA 6.21.4.
k4301. det Sæde] den plass
k4302. beredde] sørget for, laget
k4303. Lov skee] lovet være
k4304. Fadervårs avslutning, slik den formuleres i Matteusevangeliet (6.13), inneholder i realiteten fire momenter. Det bekreftes at Gud styrer verden (riket), at all makt er hans, at også æren tilkommer ham, og, til slutt, at disse tre forholdene ikke er underlagt noen tidsbegrensning. Denne firedelingen kan langt på vei gjenfinnes i dikterprestens sang. Første og siste strofe (26) utgjør en ramme for behandlingen av gudsriket, makten og æren; i den første parafraseres Matteusevangeliets tekst, i den siste uttales det avsluttende «amen». Innenfor denne rammen faller sangen i fem deler. Første del (str. 2–5) fastslår at den kristne verden er gudestyrt eller teokratisk: det at alle jordiske riker ligger under Gud; verdslige myndigheter styrer bare på Guds vegne. Annen del (str. 6–11) påpeker tidsbegrensningen av all verdslig makt; bare Guds makt varer evig. I tredje del (str. 12–16), hvis begynnelse markeres med en apostrofe av Gud («O Herre», 12.2), utbroderes Hans allmakt og verdslighetens tilsvarende avmakt. Fjerde del (str. 17–21) skiller seg ikke sterkt fra den tredje, men innledes med en fornyet apostrofe. Her gjentas det sentrale poenget: at all makt på jorden har sitt opphav i Gud. Den femte og siste delen (str. 22–25), som igjen fornyer apostrofen, omhandler så æren.
k4305. tit.] Formulering som hos Chr. IV (Matt 6.13). Luthers Lille katekisme inkluderer ikke Fadervårs avslutningsformel, hvis status i overleveringen er omdiskutert. I Vulgata finnes den ikke, heller ikke i Luthers oversettelse. Senere danske oversettelser har den i Matteusevangeliets versjon; men ikke i Lukasevangeliets (Luk 11.2–4). Den svaningske Bibels (1647) versjon av Matteus gjengir den i parentes: «(Thi dit er Riget, oc Kraften, oc Herligheden, i ævighed) Amen.» Vår siste norske oversettelse (2005) inkluderer denne setningen med en fotnote som tar forbehold med hensyn til overleveringen. Luthers Lille katekisme, som dikterpresten foregir å bygge på, er altså taus på dette punkt. Men tidens katekismer kommenterer likevel denne Fadervårs «Beslutning». Aaskow (1692) formulerer seg for eksempel slik: «Med disse Ord, ville vi bevege Gud til at bønhøre os: og Gud forsickrer os med det samme om en naadig Bønhørelse. Thi vi ere hans Undersaatter i hans Rige, og hand vor Konge, derfor vil hand bønhøre og hielpe: Hand allmæctig, der fore kand hand hielpe: Det gielder hans Ære, derfore skal hand og bønhøre og hielpe os» (s. 109). Luthers Lille kommenterer imidlertid det avsluttende «Amen» (Luther 1616: 87): «Amen. Dette Ord er derfor lagd her til, at jeg skal være aldelis viss derpaa, at denne min Bøn er antagen og Bønhørd af min Fader, som er i Himlene, Thi hand haffuer befalet at wi skulle bede, oc lagde en forjættelse til befalningen, saa det skal skee, at hand skal bønhøre oss. Amen, Amen. Visseligen skulle alle de ting giffues dig.» Det hebraiske ordet amen er hentet fra den jødiske liturgien: Menigheten gir der sin tilslutning til prestens bønn ved å rope «amen», dvs. «i sannhet» eller «la det skje». Ordet ble så overtatt i det greske kirkespråket til avslutning av bønner (jf. 1 Kor 14.16).
k4306. mel.] To av de tre tilnærmet fullstendige manuskriptene (O og D) oppgir «Jeg kand ey lenger blifve ô Coridon etc.» som forelegg, åpenbart det samme som er brukt i evangeliesangen til tiende søndag etter trefoldighet: «Jeg kan æj længer vagte, o Coridon hos dig» (SV 3.340). Corydon tilhører som navn hyrdepoesien, for eksempel Bordings, og kan føres tilbake til Vergils genrekonstituerende Ekloger (2.1), men den sangen dikterpresten refererer til, kjennes ikke annetstedsfra (Schiørring 1.254). I den bevarte 1700-tallsbibliografien over Petter Dass' dikt finnes Corydon-navnet i tittelen på en leilighetsdikt fra 1672: «Vise med den Titul: Coridons Landflygtighed. 1672. NB: Denne Vise blev giort, da Author havde kommet sin Fæstemø for nær, hvorfore hand motte reise til Kiøb.havn om Opreisning» (Midbøe 1947: 163). En tilføyelse (med annen hånd) i T oppgir «Bedrøf dig Skelf ey Søster», men heller ikke denne visa er nå kjent annetstedsfra.
k4307. Siunger og bekiende] Inkonsistensen er påfallende: Det siste verbet har flertallsbøyning, det første ikke.
k4308. Riget det er dit] Jf. 1 Krøn 30.11 (29.11): «Dig [Herre] bør Majestet og Mact, Herlighed, Seyer og Tack; thi alt det som er i Himmelen og paa Jorden, det er Dit; Riget er dit, og du er ophøyet ofver alle til Øverste.»
k4309. HErre-Magt] en husherres myndighet til å bestemme over sine egne slaver eller tjenere (lat. potestas dominica).
k4310. gandske] hele
k4311. udstrakt] utbredt
k4312. opsat] plassert
k4313. Stand og Statt] levemåte og fornemhet; fornemme levevilkår
k4314. De haver det] det har de; kurant ordstilling
k4315. Det være] la det være; oppfordr. konj.
k4316. legger dem det til] gir dem det
k4317. sætter Konger ind] innsetter Konger; jf. Dan 2.21: «Hand [Gud] omskifter Tid og Tilstand: Hand afsætter Konger og indsætter Konger; Hand gifver de Viise deris Viisdom, og de Forstandige deris Forstand.»
k4318. Som hærsker mod hans Sind] som styrer på en måte som strider mot hans vilje
k4319. Kiempe] kriger
k4320. lide] stole
k4321. Agt] hensikt, forsett
k4322. Ahsverus] Dass gjenforteller historien om kong Ahasverus og hans kvinner i sin gjendiktning av Esters bok i Trende Bibelske Bøger (SV 3.54). Perserkongen Xerxes I, som i Esthers bok kalles A(ha)sverus, ble i likhet med lyderkongen Krøsus en eksempelfigur for en konge som lever i ufattelig luksus. Dass refererer til «Ahsveri Banquet» i sin innledning til Nordlands Trompet (SV 1.21).
k4323. Monark udi sitt Brev] To – eller tre – brev er viktige i den historien som fortelles om kong Ahasverus: Først, etter å ha blitt trosset og ydmyket av sin dronning, Vasti, sender kongen ut et brev til alle sine land og riker som innskjerper at «hver Mand skal være Ofverherre i sit Huus» (Est 1.22), dernest sender han ut et tilsvarende brev om «at ødelegge, at ihielslaa, og at omkomme alle Jøderne, baade Unge, og gamle; Børn og Qvinder» (Est 3.13), et brev som senere, takket være Ester, blir tilbakekalt (Est 8.5).
k4324. Et hundred, siuv og tive] Est 1.1: «Den tid Kong Asverus regierede fra India indtil Morland ofver hundrede og siv og tive Lande.»
k4325. henfalden] overdratt (og utarmet); partisippbøyningen er kurant.
k4326. Skiød] varetekt
k4327. vexlis] overføres, utveksles
k4328. Stolen] tronen
k4329. vaar] Lang vokal markeres med dobbeltskriving (jf. Sktr 2.322 og 344), men rimet (staar–vaar) er ikke enestående.
k4330. du saasom den gamle] Det refereres til Gud på dommedag, slik han fremstilles i Johannes' åpenbaring. Han omtales der riktignok ikke som «gammel», men som den «som sad paa Stoelen, Den som lefver fra Evighed til Evighed» (Åp 4.9).
k4331. Da skal sig for dig samle] Jf. Åp 7.9: «Derefter saae Jeg, og see: en stor Skare, hvilcken ingen kunde telle, af alle Hedninge, og Folck, og Slegter, og Tungemaal, stode for Stolen, og for Lammet, klædde med hvide Kiortler, og Palmer i deris Hænder.» Det profeteres om konger spesielt i Åp 17.9–11.
k4332. Potentat] statsoverhode, regent
k4333. Mayestat] ærverdighet, myndighet; formen på -stat (ikke -stæt) er den gamle, som ligger tettest opp til den latinske (maiestat-).
k4334. Regimente] styre
k4335. tit] ofte
k4336. indrente] innbringe, gi som utbytte
k4337. Forsiun] forsyn, styrelse
k4338. staar ved] står fast
k4339. ald Nødtørftighed] alt man trenger til livets opphold
k4340. Saulus faar en Krone] Gud utpeker gjetergutten Saul til Israels første konge i 1 Sam 9.16. Så salves han av Samuel, dommeren, i 1 Sam 10.1. Kongeverdigheten stadfestes av folket i 1 Sam 11.15. Noen krone i bokstavelig forstand er det aldri snakk om.
k4341. Paulus faar en Bog] Heller ikke dette utsagnet kan oppfattes bokstavelig. Paulus får aldri noen bok. Men han blir en Jesu apostel som forkynner evangeliet (som jo kan oppfattes som «bok»): jf. Rom 1.
k4342. Adam faaer en Kone] 1 Mos 2.21–22: «Da lod Gud HERREN en dyb Søfn falde paa Mennisken, og hand sof: Da tog Hand et af hans Rif-been, og lucte Steden igien med Kiød. Og GUD HERren bygde en Qvinde af Rif-beenet, som Hand tog af Mennisket, og ledde hende til hannem.»
k4343. Betler] tigger
k4344. Posse] tiggerpose
k4345. Herrer] makthavere
k4346. Mennisken] mennesket
k4347. Som] likesom
k4348. Forraadnelsen de seer] Jf. Sal 16.10: «Thi du [Gud] lader min Siæl icke blifve i Helfvede, og ey heller tilstæder, at din Hellige raadner.»
k4349. Et Hus paa andet falder] Luk 11.17: «Da fornam Hand [Jesus] deres Tancker, og sagde til dem: Hvert Rige, som vorder ueens med sig self, blifver øde, og et Huus falder ofver det andet.»
k4350. Alt Kiød] alt legemlig el. menneskelig; jf. f.eks. 1 Mos 6.13: «Da sagde GUd til Noe: All Kiødsens Ende er kommen for Mig.»
k4351. Støv] Jf. 1 Mos 2.7: «Og GUD HERREN hafde giort Mennisken af en Jord-klimp; og blæsde en lefvende Aand i hans Næse.»
k4352. Leer] Jf. Job 10.9: «Tænck dog, at Du [Gud] giorde mig af Jord, og at Du skal giøre mig til Jord igien.» Se også Jes 64.8. Om menneskelegemets forgjengelighet, kjødet, brukes i bibeloversettelsene leire, støv og jord til dels om hverandre.
k4353. Guds Ild] Ifølge Johannes' åpenbaring kommer dommedag med ild; se Åp 20.9: «Og der falt Ild fra Gud af Himmelen, og fortærede dem.» Også i Det gamle testamente bruker Gud ild som straff, se f.eks. Sal 11.6). Forestillingen her er den samme som den vi finner i den katolske rekviemmessen, «Dies irae» (1.1–2): «Dies irae, dies illa, / Solvet saeclum in favilla»: «vredens dag, hin dag, vil oppløse verden i flammer», se Blume og Bannister 1915: 269–70.
k4354. opæde] fortære
k4355. Det gandske Firmament] himmelhvelvingen; jf. TA 1.22.–23.
k4356. Til Aske blive brendt] som blir brent til aske
k4357. Ald Jorden] hele jorden
k4358. Hvo] hvem
k4359. dig det formeene] berøve (el. nekte) deg retten til det
k4360. Alt] Ordet brukes her i forsikrende betydning og kan vanskelig erstattes av et synonym.
k4361. dit Guddoms Ord] I 1 Mos (1.1 ff) skaper Gud verden ved språkhandlinger; jf. Hebr 11.3: «Formedelst Troen mercke vi, at Verden er bered ved Guds Ord.» I Johannesevangeliets prolog fremstilles Ordet først som identisk med den evige Gud (1.1), deretter som inkarnasjonen (1.14).
k4362. En Pharao] 2 Mos 14.1–4: «OG HERREN talede til Mose, og sagde: Tal til Israels Børn, og siig dem, at de drage om, og slaa deris Leyer hos den Dal Hiroth imellem Migdol og Hafvet mod Baal Zephon, og leyre dem der, tvert ofver hos Hafvet. Thi Pharao skal sige om Israels Børn: De fare vild i Landet; Ørcken hafver beklemt dem. Og jeg vil forhærde hans Hierte, at hand skal forfølge dem; Og Jeg vil legge Ære ind paa Pharao, og all hans Mact, og Ægypterne skulle befinde, at Jeg er HERren: Og de giorde ligesaa.»
k4363. fortryder] ergrer seg over
k4364. Mosen] Moses; gr. akkusativform bevart på latin og deretter dansk. Akkusativ (Mosen) synes på 1600-tallet å konkurrere med dativ (Mose) etter ved, tilsvarende ved Christum (akk.) og ved Christo (dat.) uten betydningsforskjell.
k4365. Kongen] farao
k4366. gram] forbitret; jf. FV 2.9.4.
k4367. hvor] at
k4368. I Havet skall forgaae] 2 Mos 14.26–28: «Da sagde HErren til Mose: udræck din Haand ofver Hafvet, at Vandet falder tilbage ofver Ægypterne, ofver deres Vogne og Reysnere. Saa udracte Mose sin Haand ofver Hafvet, saa kom Hafvet igien i sin Strøm før Morgenen; Og Ægypterne flyede der imod: Saa støtte HERren dem midt ned i Hafvet. Og Vandet kom igien, og skiulte baade Vogne, og Reysner, og all Pharaos Mact, som hafde fuldt efter dem i Hafvet, saa der blef icke Een igien af dem.»
k4369. tilhaabe] til hope, alle som én
k4370. Førsterne] andre statsoverhoder
k4371. sammenraabe] sammenkalle
k4372. I Marcken ud at gaa] for å dra ut i krig
k4373. hans Salved] Kristus; jf. Apg 4.26: «Jordens Konger traadde tilsammen, og Førsterne forsamlede sig tilhobe, og imod HERREN, og imod hans Christum.»
k4374. Det skeer dem selv til Harm] så blir det bare til skade for dem selv
k4375. drister paa] stoler på
k4376. pucker] brisker seg
k4377. Som] som om
k4378. Karl] (ung) mann
k4379. løftet Af Sadlen] beseiret, satt ut av spill. Uttrykket kan føres tilbake til ridderturneringenes tvekamper.
k4380. Samson Løven river] Dom 14.5–6: «See, da kom en ung Løve brølende imod hannem [Samson]. Og HERrens Aand blef kraftig i hannem, og hand sønderref hende som mand slider et Bucke-Kid, og hand hafde dog slet intet i sin Haand.» Samson oppfattes gjerne som en prefigurasjon av Kristus. Jf. TA 5.9.1, FV 7.20.5 og «Samsons Historie», SV 2.39 ff (str. 5).
k4381. flakt] trevlet; av flække
k4382. Er hand end nok saa sterk] uansett hvor sterk han er
k4383. At hand kand tusind' fælde] Dom 15.15: «Og hand [Samson] fant en raaden Asen Kæfte, da udrackte hand sin Haand, og tog den, og slog der med tusinde Mænd.»
k4384. Hans] Samsons; se forrige strofe.
k4385. dreev] satte i gang
k4386. Der] da
k4387. Hand svag som andre bleev] Den underskjønne Dalila lurer Samson til å fortelle henne at hans umåtelige styrke ligger i håret, hvorpå hun raker det av mens han sover. Dermed kan ikke Samson lenger rive seg løs fra de repene Dalila har bundet ham med; Dom 16.20: «Og hun [Dalila] sagde: Philisterne ofver dig Samson; Der hand vognede nu op af sin Søfn, tænckte hand: Jeg vil gaa ud, som jeg hafver ofte giort, jeg vil slide mig løs: Og han veedste icke, at HERREN var viget fra hannem.» Jf. «Samsons anden Historie», SV 2.48 ff.
k4388. Naar GUd târ sit igien] når Gud tar tilbake sine nådegaver
k4389. Seyer-løse] Her ligger et ordspråk (Peder Laale, nr 102, se Kjær og Kousgård Sørensen 1979–1987: 1.1–1.2) til grunn: «kæmper fallæ alle seyer løsæ», dvs. at selv den tapreste kjempe til slutt faller og dermed ikke får oppleve seieren.
k4390. hen] ned
k4391. Vælde] makt; hankjønn er kurant.
k4392. Anslag] planer; jf. Sal 20.5: «Hand [Herren] gifve dig, hvad dit Hierte begierer; og fuldkomme alle dine Anslage.»
k4393. den Spurr] den spurv; formen er kurant. Jf. Matt 10.29: «Kiøber mand icke to Spurre for en Pending? Alligevel falder der ingen af dem paa Jorden uden eders Fader» og ordspråket «en spurv i haanden er bedre end ti paa taget» (hos Moth, iflg. ODS).
k4394. fælde] få til å falle
k4395. Konst] kunnskap; jf. 1 Kor 3.19: «Thi denne Verdens Viisdom er Daarlighed hos GUD.»
k4396. Det Haar, der hviit er farvet] Ordspråklig (om alderens uavvendelighet), men ikke funnet belagt.
k4397. Striden at fuldende] Jf. 2 Tim 4.7: «Jeg hafver stridet en god Striid; Jeg fuldkommede Løbet; Jeg beholt Troen.»
k4398. Vor Styrke hielper ey] Jf. Am 6.13: «Og I fortrøste eder paa det, som er saa aldelis intet; og I sige: Hafe vi icke taget os Magt med vor Styrcke?»
k4399. snart] raskt
k4400. vor fødders Vey] veien vi skal tilbakelegge; den blir med andre ord ikke kortere om man løper.
k4401. Næring] åndelig utvikling
k4402. viis og kloge] Jf. 1 Kor 1.19–20: «Thi der staar skrefvet: Jeg vil til intet giøre de Viises Viisdom; Og de Forstandiges Forstand vil Jeg bortkaste: Hvor ere de Kloge? Hvor ere de Skrift-lærde? Hvor ere de Verslige Viise? Hafver icke GUD giort denne Verdens Viisdom til Daarlighed?»
k4403. Men den slags har Gud skaffet til veie. Dette verset inneholder et tekstkritisk problem. Førsteutgavens tekst (1715Lyn) gir ikke mening: «Men sligt er GUds Udrætt». Ordet udrætt er nemlig ikke bevart annet enn som perf. part. til verbet udrede. Like fullt bevarer alle utgaver (inkl. 1875Eri), unntatt én, førsteutgavens tekst på dette punkt. Unntaket er 1720Boc, som erstatter Udrætt med Idrætt, en løsning som i og for seg synes å gi mening. Når 1720Boc retter en feil fra førsteutgaven, pleier imidlertid de neste utgavene, i alle fall 1722Nør, å følge etter. Men det skjer ikke i dette tilfellet. Setterne må ha funnet rettelsen utilfredsstillende og dermed rettet tilbake til Udrætt. Dikterens første versjon, som er bevart i avskriftene (D O T), har imidlertid en helt grei linje: «Men sligt er Guds Forsett». At «Forsett» har blitt til «Udrætt», kan imidlertid neppe bero på andre enn opphavsmannen selv. Dersom «Udrætt» skal bli stående, må den beste løsningen etter mitt skjønn være å foreta den syntaktiske rettelsen fra «er GUds» til «har Gud». Et godt alternativ er å emendere til formuleringen i D O T.
k4404. de Stolte] de fornemme
k4405. braske] oppføre seg brautende
k4406. Puk] overmodig, skrytende oppførsel
k4407. Trods] gjenstridighet
k4408. Støv og Aske] Jf. 1 Mos 18.27: «Abraham svarede, og sagde: See, jeg hafver dristet mig til at tale med HERren, alligevel at jeg er Jord og Aske»; jf. str.10–11 ovf.
k4409. De Store] de rike og mektige
k4410. feyler] forsynder seg, mislykkes
k4411. och] også
k4412. Paa HErrens Tælle-Stok] i Herrens regnskap; det er snakk stokker, man brukte til å føre et bylags bøteregnskap på. I en periode var det slik at hver enkelt bymann hadde et eksemplar, mens et annet eksemplar ble oppbevart hos oldermannen (tilsv. Gud). Jf. Rom 14.12: «Saa skal nu hver giøre GUd Regenskab for sig self.»
k4413. Ey os] ikke oss, dvs. ikke la oss bli regnet for ingenting i ditt regnskap
k4414. hør] tilhører
k4415. idel] ren
k4416. Lak] feil, lyte
k4417. Os hør vor Blussel til] oss tilhører skamfølelse
k4418. bør] tilkommer
k4419. Hvorfore] derfor
k4420. Det staar ey i vor' Hænder] det er ikke opp til oss; jf. 1 Krøn 30.12 (29.12): «Riigdom, og Ære ere for dig [Gud]; Du regierer ofver alleting; Mact og Kraft staar i din Haand: I din Haand staar at giøre hver Mand stor og sterk.»
k4421. At vi gaar ind og ud] at vi beveger oss fritt omkring
k4422. Udvalde] troende, de som er frelsen verdig; jf. Åp 17.14.
k4423. de fire Diur] Åp 4.6–7: «Og for Stoelen var et Glas-haf, ligesom Christal; og midt i Stoelen, og om Stoelen, fire Dyr, fulde med Øyen for og bag. Og det første Dyr var ligesom en Løve, og det andet Dyr var ligesom en Kalf, og det tredie hafde et Ansigt, ligesom et Menniske, og det fierde Dyr ligesom en flyvende Ørn.»
k4424. Med alle Creatuur] sammen med alle mennesker; flertallsformen er kurant.
k4425. Hæder, Magt og Styrke] Åp 4.11: «HERre, Du est værdig til at tage Priis, og Ære, og Kraft; Thi du skabte alle Ting, og formedelst din Villie hafve de deris Værelse, og ere skabte.»
k4426. alle Vand] alt vann; jf. TA 3.3.1. Ordet for vand er, i likhet med ordet for himmel, flertall på hebraisk. Dette flertallet har smittet over på dansk bibelspråk.
k4427. de] sc. vandene; det refereres til vannets kretsløp fra hav til vanndamp til skyer til regn og tilbake til havet.
k4428. ævindelig] til evig tid
k4429. AMEN] Se Luthers Lille forklaring til Fadervårs avslutning (sitert i komm. til sangens innledning).
k4430. alle Tunger] alle som kan tale; jf. Fil 2.11: «Og alle Tunger skulle bekiende, at JEsus Christus er en HERRE, til GUD Faders Ære.»
k4431. Fromme] troende, gudfryktige
k4432. timis] forunnes
k4433. Last] skade
k4434. Katekismesangenes fjerde del omhandler det første av de to lutherske sakramentene, dåpen. Sakramentene er innstiftet av Gud og ikke «spundne af noget Menniskis Hofuet» (Luther 1629: 114v). Ettersom ingen kan være kristen uten å være døpt, og ettersom dåpen forutsetter visse kunnskaper, kreves det, ifølge Luther, grunnleggende undervisning på dette punkt (1629: 113v).
k4435. Dåpens sakrament er basert på Jesu egne ord slik de gjengis på to steder i Den hellige skrift: Matt 28.19 (den såkalte misjonsbefalingen) og Mark 16.16. Dass disponerer sine to sanger slik at den første tar utgangspunkt i Matteusevangeliet, mens den andre baseres på Markus. Slik disponerer også Johann Rist (1656) sine to sanger om dåpen (den første om misjonsbefalingen, den andre om gjenfødelsen).
k4436. Mellom innledningen (str. 1–3) og avslutningen (str. 35), er den første sangen organisert i tre hoveddeler: Den første delen (4–17) redegjør for hva dåpen er, og hva den gjør, dvs. dens makt over (arve)synden. Den andre (18–25) utlegger dåpen som mirakel. Og den tredje (26–34) oppfordrer alle foreldre om å følge Jesu befaling og døpe sine barn. I avslutningsstrofen (35) apostroferes Jesus med bønn om at han skal motta de unge sjeler slik en brudgom mottar sin brud.
k4437. I Den lille katekismen deler Luther sin forklaring i fire, Luther 1616: 88–93: «For det Første. Huad Daaben er. Daaben er icke slet Vand alleniste, men det er Vand som er indsluttet met Guds befalning, oc sammenføyet met Guds ord. Guds Ord som er sammenføyet met Daaben, er dette, Matth i det sidste [Matt 28.19]. Gaar hen lærer alle Folck, døbendes dem i Naffn Faderens, oc Sønnens, oc den Hellig Aands. For det Andet. Daabens Brug oc Ende. At den vircker i oss Synders Forladelse, Frjer oss fra Døden oc Dieffuelen, giffuer alle dem det Euige Liff, som troe dette Guds Ord oc Forjættelse. Guds Ord oc Forjættelse er denne, Marc. i det sidste [Mark 16.16]. Huo som troer oc bliffuer døbt, skal vorde salig, Men huo som icke troer, skal fordømmis. For det Tredie. Huorlunde kand Vand udrætte saa store Ting? Der suarer jeg paa. Vand uden tuil kand aldrig giøre det, Men Guds Ord som i oc met Vandet er, Item, Troen som troer stadeligen dette Ord der er lagt til Vandet, Thi der som det vaar uden Guds Ord, da bleff vand, vand, oc vaar icke Daab, Men effter at Guds Ord er tilhobeføyet met vandet, er det en Daab, det er, Naadens oc Liffsens Vand, oc Igienfødelsens Bad, i den Hellig Aand, som Paulus siger om Daaben, til Titum i det 3 [Tit 3.5–7]. Pauli Ord ere disse: Men han haffuer frelst oss efter sin Barmhiertighed, ved Igienfødelsens, oc den fornyelses Bad, som skeer ved den hellig Aand, huilcken hand haffuer udøst offuerflødeligen offuer oss, formedelst JEsum Christum vor Frelsere, Paa det at wi som aff hans naade ere rætferdig giorde, skulle være Arffinge effter det Euige Liffs haab, Det er en sand Tale. For det Fierde. Huad betyder Daaben? Jeg suarer der paa. Den betyder dette, at den gamle Adam, som er endnu i oss, skal døbis ved daglig Poenitentze, Det er: Drucknes aldelis i Vandet, oc døbis tillige met Synder oc Begærlighed. Oc at det Ny Menniske skal jo meere oc meere Dagligen opkomme oc opstaa, som Rætferdig oc reen aff all synd, stedse met Gud leffue skal. Det stadfester Skrifften til de Romere i det 6 [Rom 6.4]. Saa ere wi begraffne tillige met Christo ved Daaben i Døden, at lige som Christus er opvakt fra de Døde, formedelst Faderens Herlighed, saa skulle oc wi vandre udi et Nyt Leffnet.»
k4438. I Den store katekismen deler Luther kapitlet om dåpen i to: en generell del og én del viet barnedåpen spesielt, som svar på de kjetterske vrangforestillingene som er knyttet til den. Han påpeker at dåpsvannet er noe ganske annet og mer enn rent vann. Dåpsvannet inneholder «Guds Ord og Bud» (s. 116). Med troen kommer dåpen og med dåpen Den hellige ånd. Og «vore gierninger giøre intet til Salighed: men Daaben er icke voris, men Guds gierning» (s. 120). Luthers utlegning av dåpen kommenteres utførlig av Peters (1993: 4.71–128).
k4439. Kirkeordinansen (1607), som i lovs form fastlegger Kirkens dåpspraksis, omtaler sakramentet som «en Beseyling paa de Stycker, huilcke wi Tro om Christo» og «en Pact som Gud haffuer giort met oss vdi Christo» (s. 17–19v). Kirkeritualet (1685) gir presten de formuleringer som skal til, idet det innskjerper at dåp er å forstå som barnedåp: «INgen maa lade sine Børn opholde fra Daaben over den Tid, som Loven ommælder, i hvo det end være kand; men saa snart Barnet bliver fød til Verden, skal Christelige Forældre, eller andre hosværende drage Omsorg, at det ved Daaben bliver igienfød, det snareste skee kand» (s. 53 f).
k4440. I Norsk salmebok (1985), lar man fem av strofene her (11, 16, 9, 18 og 34) danne grunnlaget for en ny salme som uten videre påberoper seg Petter Dass som opphavsmann (jf. I.R. Hansen 1997: 212 og Haavik 2000: 60–61). / Laila Akslen utlegger denne sangen i sin bok Norsk barokk (1997: 172–79).
k4441. tit.] Den såkalte misjonsbefalingen, Matt 28.18–20: «Og JEsus traadde til dem, talede med dem [disiplene], og sagde: Mig er gifven all Magt i Himmelen og paa Jorden. Gaar fordi hen, og lærer alle Folck, og døber dem i Nafn Faders, og Søns, og den Hellig Aands: Og lærer dem at holde, alt det Jeg hafver befalet eder: Og see! Jeg er hos Eder alle Dage, indtil Verdens Ende.»
k4442. mel.] Om førsteutgavens kamuflering av melodiforeleggene, se Innl. 6.2. Manuskriptene har «Bargamasch», dvs. bergamask eller bergamasco, en type dansemelodi, opprinnelig fra Bergamo i Italia (Beck-Friis og Hambræus 1978). Bergamasken karakteriseres som en bondsk og uelegant pardans; vi kjenner den fra Shakespeares Midtsommernattsdrøm (V.1.360). På 1600- og 1700-tallet blir særlig én bestemt bergamask-melodi populær. Den bearbeides for ulike formål av flere kjente komponister. Michael Praetorius omtaler den i Syntagma musicum (1619), Girolamo Frescobaldi bruker den i Fiori musicali (1635), og J.S. Bach i sin «Quodlibet» i Goldbergvariasjonene (1741). Men en enkel tilpasning går det utmerket godt an å synge Dass' første dåpssang til Frescobaldis (og Bachs) melodi.
k4443. foretager] tar opp til behandling
k4444. hvad Gavn] Jf. Luthers Store (1629: 117v): «[…] da maae vi oc lerre, huorfor, oc huortil hun [dåpen] er indsat, det er, huad hun gafner, gifuer oc skaffer.»
k4445. Den] Dvs. dåpen
k4446. Sætter ud paa Rente] Metaforikken er finansiell, som så ofte hos Dass. Kristendommen forstås, og forklares, imidlertid også i NT i økonomiske termer: Jesus har klarert menneskenes gjeld til Gud (synden): de lever derfor et liv i anger og bot. Her må vi forstå kapitalen som troen, som ved hjelp av dåpen (Den hellige ånd) kan forrente seg, dvs. styrkes, til Kirkens, de helliges samfunns, beste.
k4447. hâr at hente] skal innkassere
k4448. Order] befaling; da. ordre. D har riktignok «Ordrer».
k4449. Verden om] Matt 28.19, Mark 16.15: «Og Hand [Jesus] sagde til dem [disiplene]: Gaar bort i all Verden, og prædicker Evangelium for alle Creature» og Matt 24.14: «Og Evangelium om Riget skal prædickes i den gandske Verden, til et Vidnesbyrd ofver alle Folck: Og da skal Enden komme.»
k4450. fra Hav til Hav] Jf. Sal 72.8: «Hand [Gud] skal regiere fra et Haf indtil det andet; og fra Vandet indtil Verdens Ende.»
k4451. Ingen Fliid at spare] uten å spare på iherdigheten; inf. uttrykker hensikt.
k4452. At] for at
k4453. Jordens Kreds] hele verden; lat. orbis terrarum, norr. kringla heimsins. Verken Chr. IVs Bibel (1633) eller den svaningske (1647) bruker dette uttrykket.
k4454. En ævig GUd at være] at det er en evig Gud (akk. med inf. etter «lære» i 2.5); Sktr 2.357.
k4455. At] At-setningen står sideordnet med akkusativ-med-infinitiv-konstruksjonen i 2.8.
k4456. Lader dem tilbyde] tilbyr dem
k4457. u-opløsligt] ubrytelig
k4458. nyde] fåt, motta (som et gode)
k4459. Hvilken] som; viser til «Christendom» i verset over.
k4460. begynder] trer inn i
k4461. Naar at] når
k4462. At vaskis af sin Synder] for å få sine synder vasket bort; jf. Ananias' ord til Paulus, Apg 22.16: «Og nu, hvi tøfver du? Stat op, og lad dig døbe, og aftoe dine Synder, og kald paa HERrens Nafn.»
k4463. Spørger du] Henvendelsen til en tenkt elev reflekterer prosakatekismenes oppbygning i spørsmål og svar.
k4464. hvad Daaben er] Slik innleder Luther sin forklaring i Den lille katekismen (se innl. komm. til denne sangen).
k4465. Anfang] begynnelse
k4466. i sær] fremfor alt
k4467. Hvo] den som
k4468. indløbe] komme inn, ankomme
k4469. vor HErres Naade-Stol] Hebr 5.3 (4.16): «Derfore lader os træde frem med Frimodighed, til Naade-Stolen, paadet vi kunde faa Barmhjertighed, og finde Naade paa den Tiid, som os giøres Hielp behof.»
k4470. Og uden Penger kiøbe] Jf. Jes 55.1: «Nu vel alle, som tørste, kommer hid til Vandet; og I, som icke hafve Penninge, kommer hid, kiøber og æder; kommer hid, og kiøber uden Pendinge, og for intet baade Viin og Melck» og Åp 22.17. Ordet gratis er egentlig abl. flt. av lat. gratia. Man får altså noe «for nåder» i stedet for penger.
k4471. et Bad af GUd] Tit 3.5–7: «Icke for de Retfærdigheds Gierningers skyld, som vi giorde; men efter sin Barmhiertighed giorde Hand os salige, formedelst Igienfødelsens Bad, og den Hellig Aands Fornyelse, Hvilcken Hand hafver udgydet rjgeligen ofver os, formedelst JEsum Christum vor Frelsere: Paadet at Vi skulde formedelst hans Naade være Retfærdige, og Arfvinge til det evige Lif, efter Haabet.»
k4472. Hvilket] som
k4473. indsætter] innstifter
k4474. Ey at toe] ikke for å vaske
k4475. Kiød og Huud] I 2 Kong fortelles om den syriske kongens hærfører Na'aman. Han er spedalsk, men etter å ha fulgt profeten Elisas råd og vasket seg syv ganger i Jordan, kom «hans Kiød […] til sig igien ligesom en ung Drengs Kiød, og blef reent» (2 Kong 5.14). Dette badet fungerer for hærføreren som et gudsbevis, men noen egentlig dåp er det ikke snakk om.
k4476. Plætter] flekker, skampletter
k4477. Adam] Som følge av syndefallet (1 Mos 3) blir Adam bærer av arvesynden; jf. 1 Kor 15.22: «Thi at ligesom de døe alle i Adam; saa blifve de alle lefvendegiorde i Christo.» Aaskow (1692: 115) forklarer «den gamle Adam» slik: «Ved den gamle Adam forstaaes ond Lyst og Begiærlighed til Synd, af vor syndige Natur, som vi hafve arfvet af det Første Menniske i Verden, som var kaldet Adam, som af ond Lyst og Begiærlighed aad af det forbudne Træets Fruct, og ofvertraade Guds Bud. Gen. 3.»
k4478. Blod] arv
k4479. tillige] sammen
k4480. Nyre-grod] inngrodd; jf. Sal 139.13: «Thi du [Herre] hafver mine Nyre i din Vold; Du skiulte mig i min Moders Lif» og Sal 7.10.
k4481. Kan ey let afvige] det kan man ikke lett unngå; elliptisk uttrykt
k4482. fødde Sønner] avlet (mannlige) etterkommere
k4483. skiønner] bedre, mer tiltalende
k4484. Contrafey] legemliggjørelse, portrett
k4485. rønner] erfarer
k4486. en Reen Af Besmitted] Job 14.4: «Hvo vil finde en Reen hos dem, der som ingen er reen?» Arvesynden er med andre ord uunngåelig.
k4487. Raaden Rod og raaden Green] Rom 11.16: «Er den første Grøde hellig, da er og Deyen hellig: Og er Roden hellig, da ere og Greenene hellige.»
k4488. tilsammen blive] bli værende sammen, høre sammen
k4489. Arv og Eye] besittelse, eiendom (fast uttr.). Her poengteres det altså igjen at det ikke går an å velge bort arvesynden; den er menneskenes lodd.
k4490. Jeg] Her (og i str. 10, 13 og 14) bruker dikterpresten seg selv som retorisk eksempel. Men ved den enkeltes sang overføres førstepersonspronomenets referanse fra dikteren til sangeren.
k4491. Sæd] slekt (dvs. menneskeslekten)
k4492. fød i syndig Leye] Sal 51.7: «See! Jeg er fød af syndig Sæd, Og min Moder hafver undfanget mig i Synd.»
k4493. Naturens Stand] naturtilstanden
k4494. Pige] ugift kvinne, tjenestepike; ordbøkene belegger ikke pige i betydningen «datter», som sideordningen her skulle tilsi. Men datter rimer ikke på «Rige» (8.4).
k4495. Kiød og Blod] 1 Kor 15.50: «Men dette siger jeg der om, kiære Brødre, at Kiød og Blod kunde icke arfve GUds Rige; Og skal det Forkrenckelige icke arfve det U-forkrenckelige.»
k4496. Himmerigis Rige] Jf. Matt 13.24: «Himmeriges Rige lignes ved et Menniske, som saade god Sæd i sin Aager.»
k4497. Mand skal Adam døde] Ef. 4.22: «Saa aflegger nu det gamle Menniske, efter den første Omgængelse, som forderfver sig, formedelst Lyst i Vildfarelse» og Kol 3.9. Aaskow (1692: 116) forklarer dette punktet slik: «Vi skulle døde den gamle Adam, at det Ny Menniske skulle jo meere og meere, dagligen opkomme og opstaa. Hvad er det: Det Nyt Menniske? Det Nyt Menniske er, at den, som ved Igienfødelsen er blefven et Nyt Creatur i Christo, Aand af Aand, fornyes i sit Sinds Aand, og ifører det Nyt Menniske, som er skabt efter GUD i Retfærdighed og Sandheds Hellighed. 2. Cor. 5,17 Joh. 3.6 Eph: 4.23.»
k4498. de nylig føede] de nyfødte (barn)
k4499. skabis om paa ny] Tit 3.5: «Icke for de Retfærdigheds Gierningers skyld, som vi giorde; men efter sin Barmhiertighed giorde Hand os salige, formedelst Igienfødelsens Bad, og den Hellig Aands Fornyelse.» Jf. 2 Kor 5.17: «Er fordi nogen i Christo, da er hand et nyt Creatur; det Gamle forgick: See! alle Ting ere blefne nye.»
k4500. Aand og Vand] Joh 3.5: «JEsus svarede: Sandeligen, sandeligen, siger Jeg dig; Uden saa er, at nogen blifver fød af Vand og Aanden, da kand hand icke komme i GUds Rige.»
k4501. Guds Rigis Dørre] Jf. Kirkeritualet (1685: 58–59): «HErre tag hannem (hende, dennem) til dig, og som du haver sagt [Matt 7.7], beder, skulle i faa, leder, saa skulle i finde, banker, saa skal eder opladis, saa giv nu denne (disse) som beder, dine Gaver, og oplad Døren for hannem (hende, dennem) som banker, at hand (hun, de) kunde faa den ævige Velsignelse i dette Himmelske Bad og dit Rige, som du haver os allesammen lovet og tilsagt formedelst vor Herre Jesum Christum Amen.»
k4502. aaben] åpne; flertallsformen er kurant; Sktr 2.197
k4503. i sin Moder] i sin mors liv
k4504. kon] kun
k4505. vissne Poder] Rom 11.24: «Thi, at er du afhuggen af det Olie-træ, som var vildt af Naturen, og er podet i det gode Olie-træ, imod Naturen: Hvor meget meere skulle de Naturlige, indpodes i deris eget Olie-Træ.» Jf. Joh 15.6: «Hvo som icke blifver i Mig [Kristus], hand skal bortkastes, som en Green, og visne. Og mand sancker dem, og kaster dem i Ilden at brænde.» Kirkeritualet (1685) formaner fadderne slik: «[…] at i da oplærer det (dennem) [barnet el. barna] udi Børne-Lærdommen, om i ere der tilstæde, at det (de) maa, naar det (de) opvoxer, blive ved Christum, ligesom det (de) nu ved Daaben er indpodet udi hannem» (s. 71).
k4506. JEsu Christi Broder] Dette aspektet ved dåpen, at den effektuerer et brorskap med Jesus, synes ikke å være nytestamentlig. Jesus omtaler disiplene som sine «brødre» i Matt 28.10. Uttrykket «brødre i Kristus» brukes i 1 Kor 15.31 og Kol 1.2. Men Kingo apostroferer Jesus som sin «kiære Broder» i «Mørket skiuler Jorderige» 8.1 (fra Vinter-Parten, 1689).
k4507. mit Liv det aandelig] Jf. Joh 3.6: «Hvad som fødes af Kiød, det er Kiød; Og hvad som fødes af Aanden, det er Aand.»
k4508. Christum] Lat. akk. styrt av ved.
k4509. HErrens Pode] Jf. komm til 9.6 ovf.
k4510. som i Christo groede] Jf. Joh 15.5: «Jeg er Viin-træet, I ere Greenene: Hvo som blifver i Mig, og Jeg i Hannem, hand bær megen Frugt; thi uden Mig kunde I intet giøre.» Christo er lat. abl., styrt av i.
k4511. Vandbadet i hans Ord] Ef 5.26: «Paadet Hand [Kristus] skulde hellige hende; og Hand rensede hende, formedelst Vandbadet i Ordet.»
k4512. skienked] gitt (som gave)
k4513. Vand og Blod] Dåpens vann og nattverdens blod; 1 Joh 5.5: «Denne er Den, som kommer med Vand og Blod, JEsus Christus: icke med Vand alleene, men med Vand og Blod: Og det er Aanden, som vidner, at Aanden er Sandhed.»
k4514. Kircken at begave] for å gi det som gave til kirken (det kristne fellesskap)
k4515. Hvilket] noe som
k4516. At] for at
k4517. svinde] bli borte. Versene her alluderer til innstiftelsen av nattverden, Luk 22.19–20: «Og Hand [Jesus] tog Brødet, tackede, og brød det, Og gaf dem det, og sagde: Dette er mit Legeme, som blifver gifvet for eder; dette giører til min Ihukommelse. Ligesaa og Kalcken efter Naderen, og sagde: Denne er det nye Testamentes Kalck i mit Blod, som blifver udgydet for eder.» Jf. 1 Kor 11.24–25.
k4518. Hu] hukommelse
k4519. Pagt] På latin oversettes gr. diatheke med testamentum; begge ordene betyr «pakt». Det gamle og Det nye testamente gir teologisk sett uttrykk for to forskjellige pakter mellom Gud og menneskene. Iflg. Paulus (2 Kor 3.14) oppheves den gamle i og med Kristus (jf. 12.5 ndf.).
k4520. Barnet skal omskiæris] 1 Mos 17.9–11: «Og Gud sagde til Abraham; Saa holt nu min Pact, du og din Sæd efter dig hos deris Efterkommere. Dette er min Pact, som I skulle holde imellem Mig og eder, og din Sæd efter dig: Alt Mandkiøn, som er iblant eder, skal omskiæres. Og I skulle omskiære Forhuden paa eders Kiød, det skal være den Pactis Tegen imellem Mig og eder.» Paulus utlegger dåpen som den nye pakts omskjæring i Kol 2.11–12. Nærmere om omskjærelsens gamle og nye pakt hos Erik A. Nielsen (2009: 140–46).
k4521. Funten] døpefonten. Ordet kommenteres av Peder Syv (1915: 138): «fordi de landflyktige Kristne maatte døbe børnerne i Kilderne her og der i skovene kaldede de det fonten og Funten» (av lat. fons, «kilde»).
k4522. Gamle Pagt er svunden] Jf. 2 Kor 3.14: «Men deris Sind ere forhærdede; Thi det samme Skiul blifver icke frataget indtil denne Dag ofver det gamle Testamente, naar de det læse, hvilcket der forgaar i Christo.»
k4523. Som Pagt med os har bunden] som har inngått pakt med oss (i og med dåpen).
k4524. de Gamle] de som levde før Kristus
k4525. omskaaren] omskårne; kurant flt.form
k4526. udkaaren] utvalgt
k4527. Gud Fader, Søn og Aand] Jf. Luthers Lille (gjengitt til innledning)
k4528. tillige] sammen
k4529. Vidne] vitnesbyrd
k4530. med] sammen med
k4531. blant GUds Helgens Tal] på listen over de utkårede
k4532. Tegnet] skrevet
k4533. Ind i Bogen skreven] Åp 3.5: «Hvosom ofvervinder, hand skal klædes med hvide Klæder; og Jeg vil icke udslætte hans Nafn af Ljfsens Bog; og Jeg vil bekiende hans Nafn for min Fader, og for hans Engle.»
k4534. sønderreven] revet i stykker; kurant intkj.form.
k4535. vel] godt, grundig
k4536. aftoer] vasker; jf. str. 5 ovf.
k4537. end] likevel
k4538. hin kaade] det tøylesløse
k4539. Hun] sc. synden personifisert
k4540. slet] uten videre, helt og holdent
k4541. aflader] opphører, gir seg
k4542. intet] overhodet ikke
k4543. fyldist giort] gjort opp; jf. komm til 1.5–8 ovf. og 16.5 ndf.
k4544. Bræk] skade
k4545. GUd] Gud gjorde opp for menneskenes synd ved å ofre sin sønn.
k4546. clarere] bringe i orden, ekspedere; jf. komm. til 1.6–7 ovf.
k4547. Os] av oss
k4548. Kon] bare
k4549. lenge nok] så lenge det skal være
k4550. bravere] braute
k4551. Dernest] Adverbet markerer overgang til et nytt moment: I tillegg til å frigjøre de troende fra arvesynden, fyller dåpen dem med styrke til å leve i henhold til Guds vilje, dvs. til å unngå selv å synde. Slik formuleres dette av Kirkeritualets foreskrevne bønn etter dåpen (1685: 69–70): «Den Almægtigste Gud, vor HErris JEsu Christi Fader, som dig nu haver igienfød formedelst Vand og den Hellig Aand, og haver forlat dig alle dine Synder, hand styrke dig med sin Naade til det ævige Liv! Amen!»
k4552. At] slik at
k4553. trolig] trofast
k4554. Tømme] tvang
k4555. At] slik at
k4556. alt mens] idet
k4557. undrømme] unnslippe
k4558. giør […] Hemmelig Foreening] forenes på ubegripelig vis
k4559. Fornuftens Meening] en fornuftig oppfatning
k4560. Løndom] hemmelighet
k4561. Kiød og Blod] 1 Kor 15.50: «Men dette siger jeg der om, kiære Brødre, at Kiød og Blod kunde icke arfve GUds Rige; Og skal det Forkrenckelige icke arfve det U-forkrenckelige.»
k4562. Dyb] uransakelighet, mysterium; jf. Rom 11.33: «O! hvilcket Riigdoms Dyb baade paa Guds Viisdom og Kiendelse: Hvor aldelis u-begribelige ere hans Domme, og Hans Veye u-randsagelige.»
k4563. Simpel] enkel, ulærd, enfoldig
k4564. ringe] ubetydelige
k4565. tegne] nedtegne, skrive
k4566. stragt] utstrakt, anbrakt
k4567. Indtil Jordens Ender] Jf. Sal 72.8: «Hand [Gud] skal regiere fra et Haf indtil det andet; og fra Vandet indtil Verdens Ende.»
k4568. Om] dersom
k4569. Hand i Vandet har sin Sti] Sal 77.20: «Din [Guds] Vey var i Hafvet, og din Stie i store Vand: og mand sporede dog icke dine Fødder.»
k4570. frit paa Skyen render] Jf. 5 Mos 33.26: «Der er ingen GUd, som Israels Gud: Den som sidder i Himmelen, Hand være din Hielp; Hans Herlighed er i Skyerne.»
k4571. Strømme] elver
k4572. Rør] siv
k4573. Jernet […] Maa paa Bølgen svømme] 2 Kong 6.6, om profeten Elisja, som gjør et under da en øks (et «Jern») faller i Jordan under fellingen av et tre på elvebredden: «Og Guds Mand sagde: Hvor faldt det [Jernet] ned? Og der hand viisde hannem Steden, hug hand en Kiæp af, og kaste did bort, da svømmede Jernet.»
k4574. Havit maa sig skille] Det refereres til jødefolkets utgang av Egypt, flukten over Det røde hav; 2 Mos 14. I Kirkeritualet (1685: 60) brukes den samme prefigurasjonen: ([…] oc [Gud] lod drukne den forhærdede Pharao med alle sine i det røde Hav, oc førde dit Folk Israel igiennem med tørre Føder, ved hvilket du betegnede den hellige tilkommende Daab, og ved din kiære Søns, vor Herris JEsu Christi Daab haver helliggiort og Indsat Jordans Flod og alle andre Vand til Salighedens Bad […].» Alterbogen følger opp (1688: 324).
k4575. lydagtig] lydig
k4576. Sig […] stille] stanse; «Vandet var dem en Muur», 2 Mos 14.22; jf. 22.7 ndf.
k4577. Bonden] (hav)bunden; skrivemåten er kurant.
k4578. slagen] rett og bred
k4579. Israel] jødefolket (på flukt fra Egypt); jf. 21.5 ovf.
k4580. Hannem] for ham, dvs. Farao
k4581. Dem] for dem, dvs. jødene
k4582. det] det at vannet stod som en mur på hver side
k4583. indgange] komme til, gå inn i (som om det var Det røde hav).
k4584. Adam] arvesynden; jf. Luthers Lille og komm. til 5.7 ovf.
k4585. fange] få
k4586. Hine] de andre, dvs. de udøpte
k4587. saa] slik, på denne måten
k4588. kunde] Her med fortidsreferanse til underet i Det røde hav. Ang. dåpen hadde vi ventet kan (som riktignok ikke rimer på «Grunde»).
k4589. Vandet i Bethesda Dam] Joh 5.1–15: Dammen ved Betesda hadde helbredende kraft: «Thi Engelen foer need i sin Tiid udi Dammen, og rørde Vandet; hvo som stigede da først ind udi, efter at Vandet var rørt, hand blef helbrede af hvadsomheldst Syge, hand var beheftet med» (Joh 5.4). Men den syke som ikke selv kommer seg oppi dammen, helbreder Jesus uten vann.
k4590. karsk] sterk
k4591. end] ennå
k4592. det Hellig Bad] Tit 3.5; jf. Luthers Lille og 5.1 ovf.
k4593. annamme] motta
k4594. Davids Huus] for Davids (konge)slekt
k4595. en Kilde] Nok en prefigurasjon for dåpen: kilden profeten Sakarja omtaler i 13.1: «Paa den Tiid skal Davids Huus og Borgerne i Jerusalem faa en fri aaben Kilde, imod Synd og Ureenhed.»
k4596. fort og fort] uten stans
k4597. Aarle, samt og silde] tidlig og sent
k4598. det] Hva «det» viser til her, er syntaktisk sett ikke ganske opplagt, selv om det i sammenhengen må være kildens vann.
k4599. stande] stå
k4600. GUds Navn skee Priis og Ære] Gud skje lov
k4601. Passer […] paa] pass på; imp.flt. Henvendelsen må være rettet til barns foresatte, jf. 29.1.
k4602. dem ey forhindre] Mark 10.14, gjengitt i Kirkeritualet (1685: 64–65): «Lader smaa Børn komme til Mig, og forhindrer dem ikke, thi Guds Rige hører saadanne til.»
k4603. Vand-Badet] Tit 3.5; jf. komm til 5.1 ovf.
k4604. Himmeriges Rige] Jf. 8.4 ovf.
k4605. forleent] gitt
k4606. formeent] nektet
k4607. skattere] takserer, verdsetter
k4608. en lille Lem] et menneskebarn, et lem på Kristi kropp; jf. 1 Kor 12.
k4609. Himmel-Gaver] nåden, frelsen, evig liv
k4610. Klode] Forestillingen om jorden som en klode (et rundt himmellegeme) strider mot skapelsesberetningens fremstilling, som Dass ellers slutter seg til; se TA 1.22–23. Enten er teksten inkonsekvent på dette punkt, eller ordet (klode) kan oppfattes i betydningen «himmehvelvingen», som ble tenkt halvkuleformet.
k4611. formode] forvente, håpe på
k4612. Agter] pass på; imp. flt.
k4613. Glemmer ey] glem ikke; imp. flt.
k4614. den Skyld og Ræt] forpliktelse og rettighet; jf. Kirkeritualet (1685: 53–54): «Men saa snart Barnet bliver fød til Verden, skal Christelige Forældre, eller andre hosværende drage Omsorg, at det ved Daaben bliver igienfød, det snareste skee kand.»
k4615. fornemme] merker, erfarer
k4616. gremme] forvolde sorg (ved at himmelens evige liv erstattes med Helvetes evige pine).
k4617. en Konge] Denne og de følgende to strofene er basert på 1 Kong 20.35–43, et etterspill til krigene mellom jødenes onde kong Akab og syrerkongen Benhadad. Herren gir Akab seieren, men Akab lar Benhadad slippe unna, noe som sterkt misbilliges av Herren.
k4618. Fordom en] en (konge) i gammel tid
k4619. Handel] hendelse
k4620. slem] avskyelig
k4621. Haver sig tildraged] har hendt
k4622. Forvar] pass på
k4623. undrende] rømme
k4624. din Siæl] 1 Kong 20.39: «Og der Kongen [Akab] drog der frem, da raabte hand [en profet] til Kongen, og sagde: Din Tiennere var dragen ud midt i Striden, og See, en Mand undvigede, og førde en Mand til mig, og sagde: Forvar denne Mand, er det saa, at hand kommer bort, da skal din Siæl være i stæden for hans Siæl, eller du skal veye et Sintener Sølf derfor.»
k4625. fort] bort
k4626. hid og did] her og der
k4627. løb hand paa Dørre] flyktet han
k4628. aabenbar] så alle hørt det
k4629. Du skal det undgielde] 1 Kong 20.40: «Og der din Tiennere hafde at giøre her og der, var hand icke meere der; Israels Konge sagde til hannem: Det er din Dom, du hafver den self sagt.»
k4630. din Mund] Neppe her brukt som skjellsord («storkjeft»); kan heller oppfattes som forklarende apposisjon til «dig»: «du har slått deg selv på munden.»
k4631. Jeg] Her fremstår dikterpresten i egen person med sin advarsel.
k4632. Barnet Daab maa miste] at barnet ikke blir døpt
k4633. Af din Haand og Næve] Esek 3.9 (3.20): «Naar jeg siger til den Ugudelige: Du skal visseligen døe; og du advarer hannem icke, og siger hannem det icke, at paaminde den Ugudelige at hand varer sig fra sit ugudelige Væsen, at hand maa lefve: da skal den Ugudelige døe, for sine Synders skyld; men jeg vil krefve hans Blod af din Haand.»
k4634. Det u-skyldig Barne-Blod] Jf. Matt 27.24–25: «Der Pilatus saae, at hand beskaffede intet, men at der blef meget større Bulder, da tog hand Vand, og toede Hænderne for Folcket, og sagde: Jeg er uskyldig i denne Retfærdigis Blod; Seer I til. Da svarede det gandske Folck og sagde: Hans Blod komme ofver os og ofver vore Børn.»
k4635. paa det yderst' stræve] av all kraft forsøke å hindre det (at barnet forblir udøpt)
k4636. Bærer] bær; imp. flt.
k4637. Funten] døpefonten; jf. 12.4 ovf.
k4638. Planter] barn
k4639. JEsus skal velsigne dem] Mark 10.16: «Og hand [Jesus] tog dem [de små barna] i Fafn, og lagde Hænderne paa dem, og velsignede dem.»
k4640. som Diamanter] Jf. Sak 9.16: «Og HErren deris Gud skal hielpe dem paa den Tiid ligesom sit Folckis Hiord: thi Krone-Steene skulle oprettis i hans Land.»
k4641. Paa sin Haand dem sætte] Jf. Jes 62.3: «Og du skal blifve en deilig Krone i HERrens Haand, og en Kongelig Hat i din GUds Haand.»
k4642. Brøllups Dag] Foreningen mellom Kristus og den enkelte kristne sjel (evt Kirken i sin helhet) lignes på bakgrunn av Salomos høysang med et bryllup. Denne brudemetaforikken ble mye brukt i salmediktningen, ikke minst på 1600-tallet. Dass benytter seg av den flere ganger, f.eks. i TA: 2.34–35; 4.13.1; 9.3.4; 9.43.4.
k4643. forgiætte] gå glipp av
k4644. GUd velsigne disse Smaa] Jf. 34.3 ovf.
k4645. Dukker] små barn; jf. FV 2.10.3.
k4646. Ønsker] ønsk; imp. flt.
k4647. det] giftermålet, det følgende: at Jesus tar sin unge brud (dåpsbarnet) til ekte
k4648. samtykke] Gud gir, som Jesu far, sitt samtykke til sønnens giftermål.
k4649. Bruud] Se komm. til 34.7 ovf.; jf. Høys 4.9.
k4650. dit Hiertes Smykke] din medfølelses (og kjærlighets) pryd
k4651. Den andre sangen om dåpen kan deles i seks. Den første strofen utgjør innledningen, som bekrefter dåpens sentrale plass i bekjennelsen av det kristne fellesskap. Samtidig repeteres misjonsbefalingen (Matt 28.19). Annen del (str. 2–3) etablerer dåpen som åndelig gjenfødelse. Her finner vi anført momenter fra Luthers Lille, både 2. og 4. punkt (se innl. komm. til forrige sang). Tredje del (str. 4–11) fremholder dåpen som et Guds under hinsides menneskelig forståelse. Her berøres Luthers tredje punkt i Den lille katekismen. Utsigelsen i flertall skifter fra flertall («vi») til entall («jeg»–«du»). I den fjerde delen (str. 12–16) griper dikterpresten tilbake til gjenfødelsen i dåpen (Luthers annet punkt) med en direkte oppfordring til alle udøpte om å komme til dåpen og frelsen. Femte del (str. 17–23) behandler barnedåpen spesielt. Kan nyfødte barn virkelig få troen gjennom dåpen? Ja, for Gud er ingenting umulig. Henvendelsen til «min Ven» (23.1) oppsummerer dette avsnittet av sangen. Den sjette og siste delen (str. 24–28) holder frem Guds straff for dem som bryter dåpspakten. Luthers Lille annonserer denne trusselen i punkt 2. / Når det gjelder dåpen, utgjør Luthers katekismer, Kirkeordinansen og Kirkeritualet en selvfølgelig kontekst for Dass; se den innledende kommentaren til DS 1.
k4652. tit.] Mark 16.16: «Hvosom troer, og blifver døbt, hand skal blifve salig: Men hvosom icke troer, hand skal blifve fordømt.» Dette er ett av de skriftstedene Luther anfører i sin utlegning av dåpens sakrament; se den innledende kommentaren til forrige sang.
k4653. mel.] Om førsteutgavens kamuflering av melodiforelegg, se Innl. 6.2. Manuskriptene har «Part Folk indbilder sig, at ingen etc.», Dass' egen evangeliesang til ellevte søndag etter trefoldighet (SV 3.344). Til denne evangeliesangen oppgis i sin tur som forelegg «Clorinde far nu vell», en sang som ikke er kjent annetstedsfra (Schiørring 2.254 og 262). Navnet Clorinde (Clorinda) kjenner vi imidlertid fra den italienske renessansedikteren Torquato Tassos La Gerusalemme liberata (1581). Der er Clorinda en muslimsk kvinnelig ridder, som etter å ha konvertert til kristendommen dør i armene på sin elskede, den kristne ridderen Tancredi. Ved en tragisk feiltakelse har han selv gitt henne banesår. Historien om Clorinda ble senere benyttet av flere komponister, bl.a. Claudio Monteverdi i hans Combatimento da Tancredi e Clorinda (1624). Den sangen det her vises til, tilhører rimeligvis denne tradisjonen. Flere utgaver oppgir «Hvad hielper Attestats» som forelegg, også brukt i en samling (håndskrevne) verdslige viser datert 1688 (KB: Additamenta 4to 396), jf. Schiørring 1.362–63.
k4654. EN Gud, en Daab, en Tro] Ef 4.5: «Een HERRE, Een Tro, Een Daab.»
k4655. vort Symbolum] vår trosbekjennelse; ordet (gr./lat.) betyr opprinnelig «tegn til gjenkjennelse», en form for legitimasjonsbevis.
k4656. bekiende] erklære, si rett ut; det refereres med dette til misjonsbefalingen, Matt 28.19: «Gaar fordi hen, og lærer alle Folck, og døber dem i Nafn Faders, og Søns, og Hellig Aands.»
k4657. om] omkring
k4658. Til HErrens Billed […] omstøbt] Metaforen er hentet fra billedhuggerkunsten. Det «Billed» det her er snakk om, er en skulptur; jf. 2 Kong 17.16: «Men de forlode alle HERrens deris Guds Bud, og giorde dem to støbte Kalfve […].» Til grunn for forestillingen ligger også skapelsesberetningen og løftet om gjenfødelse. Jf. 1 Mos 1.27: «Og GUd skabte Mennisken udi sit Billede; Hand skabte hannem udi Guds Billede; og Hand skabte dem en Mand, og Qvinde.»
k4659. Adam] Det første mennesket (i 1 Mos 2.19 brukes navnet første gang i den svaningske Bibel fra 1647); navnet betyr «menneske». (Chr. IVs bibel har «Mennisken» istf. «Adam».)
k4660. tabte hen] mistet
k4661. Igienfødelsen] Jf. Tit 3.4–7: «Men der Guds vor Frelseres Venlighed og Kiærlighed mod Menniskene aabenbaredes; Icke for de Retfærdigheds Gierningers skyld, som vi giorde; men efter sin Barmhiertighed giorde Hand os salige, formedelst Igienfødelsens Bad, og den Hellig Aands Fornyelse, Hvilcken Hand hafver udgydet rigeligen ofver os, formedelst JEsum Christum vor Frelsere: Paadet at Vi skulle formedelst hans Naade være Retfærdige, og Arfvinge til det evige Lif, efter Haabet.»
k4662. gammel] gamle; formen er kurant.
k4663. Adam] 1 Kor 15.45: «Som der staar skrefvet: Det første Menniske Adam er blefven til en lefvende Siæl; den sidste Adam til en lefvendegiørendes Aand.»
k4664. Den anden Adam] Dvs. Kristus
k4665. en Stæd] et sted; hankjønn er kurant.
k4666. Vandet] dåpsvannet; se komm. til DS 1.9.1
k4667. flyder] strømmer; jf. Matt 26.64: «JEsus sagde: Du siger det; dog siger Jeg eder: Nu herefter skal det skee, at I skulle see Menniskens Søn sidde hos Kraftens høyre Haand, oc komme i Himmelens Skyer.» Jf. Matt 21.25.
k4668. tilgaar] foregår
k4669. Fornuften] Her som agerende personifikasjon.
k4670. ingenlunde] overhodet ikke
k4671. Christum] Lat. akk., styrt av paa.
k4672. Har Christus selv det sagt] Utsagnet refererer rimeligvis til sangens overskrift, Mark 16.16; se komm. ovf. Jf. misjonsbefalingen (Matt 28.18–20), hvor Jesus først forsikrer sine disipler om at han er allmektig og deretter at han alltid vil «være med dem»; se innl. komm til DS 1.
k4673. Hvi] hvorfor
k4674. Guds aldseend' Øye] Jf. Hebr 4.13: «Og der er intet Creatur usynligt for Hannem; men Det er altsammen blot og aabenbar for hans Øyen, om Hvilcken vi tale.»
k4675. beteer] viser
k4676. Aanden] Den hellige ånd. I denne strofen og de to neste forsøkes ånden beskrevet ved hjelp av sammenligninger fra den fysiske verden: menneskekroppen («Hæl»), vinden og jorden.
k4677. lønlig] hemmelige; jf. DS 1.18.1–2
k4678. og ey] heller ikke
k4679. Saasom] på den måte som
k4680. hun] Dvs. sjelen som personifisert hunkjønn.
k4681. Du hører Væjr og Vind] Joh 3.8: «Væiret blæs, hvor det vil, og du hører det vel bruse; men du veed icke hvæden det kommer, og hvor det far hen; saa er hver den, som er født af Aanden.»
k4682. befatte] fatte, begripe
k4683. sin Spring] sitt utspring. Hankjønn er belagt i Udspring; senere utgaver retter imidlertid til intetkjønn: «sit Spring».
k4684. far] farer; kortformen er kurant.
k4685. Hvor] hvordan
k4686. GUds Himmel-skiulte Ting] Jf 1 Kor 2.6–9: «Og det, som vi tale om, er alligevel Viisdom hos de Fuldkomne: icke denne Verdens Viisdom, og icke denne Verdens Øfversters, hvilcke som forgaa: Men vi tale Guds hemmelige skiulte Viisdom, hvilcken GUD skickedede for Verdens Begyndelse til vor Herlighed: Hvilcken Ingen af denne Verdens Øfverste kiendte; thi at hafde de kiendt Hannem, da hafde de icke kaarsfæst Herlighedens HERRE. Men, som skrefvet staar: At intet Øye hafver seet, og intet Øre hafver hørt, og det er icke kommet i noget Menniskes Hierte, som Gud hafver beredt dem, der Hannem elske.»
k4687. Jordens Element] jorden som hovedbestanddel; en av de fire i den fysiske verden: ild, luft, vann, jord.
k4688. dens Aarsager] hva det er ved den som fremkaller bestemte virkninger. Element er belagt i hankjønn, derav hankjønnspronomenet («dens»).
k4689. slet] helt
k4690. Hvad pønser du da paa] hvorfor overveier du da
k4691. At vil den Kraft forstaa] å ville forstå den kraften
k4692. udvirker] fremkaller
k4693. Vraa] krok
k4694. at hver Mand ser derpaa] Jf. Luk 17.20: «Og der Hand blef adspurdt af Pharisæerne: Naar kommer GUds Rige? Da svarede Hand dem, og sagde: GUds Rige kommer icke med udvortis Skickelse, som kand tages vare paa: Mand skal og icke sige: See her, eller der er det; thi see! GUds Rige er indvortis i eder.»
k4695. hand […] vidner Om det hand haver seed] Joh 3.31: «Den, som kommer ofven ned, er ofver alle; hvo som er af Jorden, hand er af Jorden, og taler om Jorden: Den som kommer af Himmelen, Hand er ofver alle: Og vidner det, som Hand hafver seet og hørdt; og ingen annammer Hans Vidnisbyrd.»
k4696. Verdens Lius] Joh 8.12: «Da talede JEsus atter til dem, og sagde: Jeg er Verdens Lys; Hvo som efterfølger Mig, hand skal icke vandre i Mørcket, men hand skal hafve Lifsens Lys.»
k4697. ført fra Mørkheds Huus] Jf. 1 Kor 4.5: «Derfore dømmer icke for Tiden, førend HERREN kommer, som og skal føre til Lyset det, som skiult er i Mørcket, og aabenbare Hierternes Raad.»
k4698. GUds hellig Lius og Land] Jf. Apg 26.17–18: «Og Jeg [Jesus] som vil frelse dig [Paulus] fra Folcket, og fra Hedninge, iblant hvilcke Jeg nu sender dig; At oplade deris Øyen, at de skulle omvende sig fra Mørcket til Lyset; og fra Satans Magt til GUd, til at annamme Syndernes Forladelse, og Arfv med dem, som blive helligede, formedelst Troen til Mig.»
k4699. sin u-reene Stand] Jf. 1 Pet 3.21: «Hvilcket [Vand] og nu giør os salige udi Daaben, som betydes der med; icke den Ureenheds Borttagelse paa Kiødet; men en god Samvittigheds Pagt med Gud, formedelst JEsu Christi Opstandelse.»
k4700. Salighedsens Dag] Dvs. dåpsdagen. Den gamle genitivsformen brukes med høystilseffekt; jf. Sktr 2.350 og 363.
k4701. sætte bør paa Tid og lang Fordrag] bør utsette. Fordrag betyr «forsinkelse» eller «utsettelse». Kirkeritualet (1685) åpner kapitlet om dåpen med å advare mot forsinkelser: «INgen maa lade sine Børn opholde fra Daaben over den Tid, som Loven ommælder, i hvo det end være kand; men saa snart Barnet bliver fød til Verden, skal Christelige Forældre, eller andre hosværende drage Omsorg, at det ved Daaben bliver igienfød, det snareste skee kand» (s. 53 f).
k4702. Pagt med GUd] 1 Pet 3.21; se 10.6 ovf. Kirkeordinansen (1607) omtaler på denne bakgrunn dåpen som «en Pact som Gud haffuer giort met oss vdi Christo» (s. 19v).
k4703. Klinten] ugresset; ordet forbindes med Jesu lignelse, Matt 13.24–30: «Hand lagde dem en anden Lignelse fore, og sagde: Himmeriges Rige lignes ved et Menniske, som saade god Sæd i sin Ager. Og der Folckene sofve, kom hans Fiende, og saaede Klinte iblant Hveden, og gick bort. Der Sæden voxte (nu,) og bar Frugt, da syntes ogsaa Klinten. Da ginge Tienerne til Huus-bonden, og sagde: Herre, saaede du icke god Sæd i din Ager? Hvoraf hafver dend da Klinten? Men Hand sagde til dem: Det hafver Fienden giort. Da sagde Tienerne: Vil Du da, at vi skulle gaa bort, og luge dem af? Hand sagde: Ney; Paadet I skulle icke tillige rycke Hveden op med, dersom I luge Klinten af. Lader dem baade voxe tilsammen indtil Høsten: Og naar det er Tiid at høste, vil Jeg sige til Høst-Folcket: Sancker først Klinten tilsammen, og binder dem udi Knippe, at mand kand opbrænde dem; Men samler mig Hvæden ind i min Lade.»
k4704. forvissner] visner, forgår
k4705. Den onde Mands] Refererer til «fienden» i lignelsen; her å forstå som djevelen. «Den gamle fiende», hostis antiquus, er i middelalderen en vanlig brukt evfemisme for djevelen.
k4706. U-krud] ugress
k4707. kommer] kom; imp. flt.
k4708. henter] hent, imp. flt.
k4709. tørstig] tørst; Joh 4.14: «Men hvo som dricker af det Vand, som Jeg [Jesus] gifver hannem, hand skal icke tørste ævindeligen; Men det Vand som Jeg gifver hannem, skal blifve en Vandkilde i hannem, som flyder til det evige Lif.» Jf. Åp 22.17.
k4710. Lem] menneske, troende, jf. Rom 12.5.
k4711. Aqvavit] livets vann, aqua vitae (lat.), eau de vie (fr.) Her er det altså ikke snakk om den moderne formen for akevitt (skandinavisk potetbrennevin), men brennevin som livseleksir eller universalmedisin. Det var først på 1600-tallet at brennevin ble så pass vanlig i Skandinavia at produksjonen ble skattlagt av Kongen. Dette brennevinet var basert på korn og gjerne smakssatt med legeurter; se Heuch 2002: 7–46. Uttrykket «Livsens Vand» utloves i Åpenbaringen (21.6) vederlagsfritt: «Og Hand [som sitter på tronen] sagde til mig: Det er skeet; Jeg er A og O, Begyndelsen og Enden: Jeg vil gifve de Tørstige af det lefvende [Lifsens, 1647] Vands Kilde af Naade.» Jf. Åp 22.1 og 22.17, Jes 55.1.
k4712. frit] gratis
k4713. GUDS Mand Ezechiel] Profeten Esekiel virket under jødenes babylonske fangenskap. I denne og de følgende fem strofene forutsetter Dass Esekiel kjent, nærmere bestemt hans profeti om jødenes tempel. Esekiel ser i et syn seg selv og Herren i fremtidens Israel (Esek 47.1–11): «Og hand ledde mig igien til Tempelens Dør; og see! der flød et Vand ud under Tempelens Dør-Tærskel mod Østen: thi Tempelens Dør var og mod Østen: Og Vandet løb der under ved Tempelens høyre Side, hos Alteret, fra Sønden. Og hand ledde mig ud til Porten mod Norden, og førde mig ad Veyen uden omkring, til den yderste Port, som var mod Østen; og see! der spranck Vand udaf den høyre Side. Og Manden gick ud mod Østen, og hafde en Maale-Snor i Haanden, og hand maalte tusende Alne, og ledde mig igiennem Vandet, indtil det gick mig til Ancklerne. Og hand maalte end en gang tusende Alne, og førde mig igiennem Vandet, indtil det gick mig til Knæene: Hand maalte end en gang tusende Alne, og lod mig gaa der igiennem, indtil det gick mig op til Lænderne. Saa maalte hand endda tusende Alne, og det blef da saa dybt, at jeg kunde icke gaa derofver: Thi Vandet var saa høyt, at mand maatte svømme der udi, og kunde icke gaa der ofver. Og hand sagde til mig: Du Menniskis Søn, det hafver du jo seet. Og hand ledde mig tilbage igien til Beckens Brædde; og see! der stode gandske mange Træer hos Bræddene paa baade Sider. Og hand sagde til mig: Det Vand som flyder her ud mod Østen, det flyder igiennem den slette Marck ud i Hafvet, ja til Hafvet udgaaer det: Og naar det kommer hen i Hafvet, da skulle de samme Vande blifve sunde, Ja alt det, som der udi lefver og rører sig, der hen som disse Strømme komme, det skal lefve, og skal hafve saare mange Fiske; og de skulle alle blifve karske og lefve, hvor denne Strøm kommer hen. Og Fiskerne skulle staa paa den samme, fra En-gedi og indtil En-Eglaim og udstræcke Fisk-Garn; thi der skulle være gandske mange Fiske efter sit slags, ligesom i det store Haf. Dammene og Grafverne sammestæds skulle icke blifve sunde, men blifve til Salt.»
k4714. Handel] forretning; her refereres det til gratisakevitten i str. 12.
k4715. hvor] hvordan
k4716. udbrød] vellet frem
k4717. sød] ren, som gir ferskt vann (motsatt salt); jf. Jak 3.12.
k4718. falt] rant
k4719. sundt] godt, gavnlig
k4720. slemt] dårlig
k4721. De Fiske der i flød] de fiskene som svømte i det vannet; relativpronomenet (subjunksjonen) er underforstått.
k4722. De Fiskere der stod] de fiskerne som stod der
k4723. runden om] omkring
k4724. en Hob u-tallig Fiske] utallige fisker; uttrykksmåten er pleonastisk og muntlig. Jf. Luk 5.6: «en stor Hob Fiske».
k4725. Agt] (høytidelige) handling, dvs. den allegoriske dåpshandlingen
k4726. Lifsens Vand] Jesus, «Guds ord», tilbyr den samaritanske kvinnen ved brønnen «levende vann» i Joh 4.10: «JEsus svarde, og sagde til hende: Dersom du kiende GUds Gafve, og hvo den er, som siger til dig: Gif mig Dricke; da bad du Hannem; og Hand gaf dig lefvende Vand.» Jf. komm. til 12.3 ovf.
k4727. Den] det, sc. vannet; hankjønn er kurant.
k4728. Forbund] pakt; hankjønn er kurant. Se komm. til DS 1.12.1.
k4729. geistlig Fisker'] Se Esekiel-profetien gjengitt i komm. til 13.1 ovf. Jesus proklamerer i Matt 4.19 at han vil omskolere to galileiske fiskere til disipler og «menneskefiskere»: «Og Hand [Jesus] sagde til dem [brødrene Simon og Andreas]: Følger Mig efter, Jeg vil giøre eder til Menniskers Fiskere.» I kirken overtar geistligheten, dvs. prestene, disiplenes rolle, bl.a. i og med barnedåpen.
k4730. qvit] (gjeld)fri; Mark 16.16: «Hvosom troer, og blifver døbt, hand skal blifve salig: Men hvosom ikke troer, hand skal blifve fordømt.» Se komm. til sangens overskrift. Den økonomiske matforikken beror på skriftsteder som Mark 10.45: «Thi Menniskens Søn er icke kommen, at lade tiene sig; men at Hand skulde tiene, og gifve sit Lif til Gienløselses Betalning for Mange.»
k4731. Her hos] dessuten
k4732. eragtis] antas, kjennes for rett (juridisk term)
k4733. ock] også
k4734. Funtens Stok] døpefonten; eg. dens understell
k4735. Det Siælen best anstaar] det som er mest tjenlig for sjelen; relativpronomenet er utlatt.
k4736. Troens Gave] Ef 2.8: «Thi I ere blefne salige af Naade, formedelst Troen; og det icke af eder self: Det er GUds Gafve.»
k4737. Guds Aand det Værk formaar] Den hellige ånd sørger for det
k4738. tækkis kand] kan behage
k4739. Dog] selv om
k4740. overvettis] overveldende; jf. Ef 2.7: «Paadet hand [Gud] vilde gifve tilkiende i den tilkommende Tiid, hans Naades ofverflødige Riigdom, formedelst Hans Godhed ofver os, i Christo JEsu.»
k4741. dog] virkelig
k4742. tilegnis] tilegne seg
k4743. sød] god
k4744. for JESU Død] for Jesu døds skyld
k4745. Udvalt før de blev fød] Både manuskripter og trykte utgaver har punktum til slutt i dette verset, ikke spørsmålstegn. Forestillingen om predestinasjon, at noen er forutbestemt til frelse, andre til fortapelse, er fremfor alt basert på Rom 8.28–30. Den finnes også utlagt hos Luther, som samtidig betoner den menneskelige forståelses uformuenhet på dette punkt (jf. Brochmanns art. 24, 1664: 2.230). Riktignok kan setningen her («Var hand», v. 3) oppfattes som en utsagnssetning med inversjon (jf. Falk og Torp 1900: 288, Mikkelsen 1911: 580), men normalt ville inversjonen av subjekt og verbal betinge spørsmål. På denne bakgrunn virker det rimelig å tolke teksten her som et retorisk spørsmål (forutsettende negativt svar). Tre momenter taler dermed for spørsmålstegnet: ordstillingen, den umiddelbare konteksten (dvs. de omgivende spørsmålene) og det saklige innholdet.
k4746. Sanct Hans] døperen Johannes. Helgenbetegnelsen («Sanct») brukes ikke sjelden av lutheranere, til tross for deres agg mot «papismen», som for eksempel Petter Dass' eget i TB 1.23. Jf. Luk 1.41: «Og det begaf sig, der Elisabeth hørde Mariæ Helsen, da rørde Barnet sig i hendis Lif: Og Elisabeth blef opfyldt med den Hellig Aand.»
k4747. indknydt] innkapslet
k4748. Hvi] hvorfor
k4749. sin Hellig Ild] Matt 3.11: «Jeg [Johannes] døber eder med Vand til Bedring: Men Den som kommer efter mig, er sterckere end Jeg; Hvilcken jeg er og icke værdig til at bære hans Sko: Hand skal døbe eder med den Hellig Aand og med Ild.» Da Den hellige ånd kommer til disiplene på pinsedagen (Apg 2.3–4), kommer den som ild.
k4750. vill?] De trykte utgavene har punktum til slutt i denne strofen, til tross for at ordstillingen – og sammenhengen – fordrer spørsmålstegn. Håndskriftene har en annen strofe her – med spørsmålstegn. Teksten er rettet i henhold til 1875Eri.
k4751. u-fortrydelig] ikke til å angre på; jf. Rom 11.29: «Thi Guds Gafver og Kald kunde icke angre Hannem.»
k4752. med fri Forset] med vilje (juridisk term); hankjønn er kurant.
k4753. benaadet] Den eneste som uttrykkelig kalles «benådet» i Bibelen, er Jesu mor, Maria (Luk 1.28), selv om 1699-oversettelsen har «velsigneet»: «Og Engelen kom ind til hende, og sagde: Hil være, du Lifsalige, HERren er med dig, du velsignede iblant Qvinderne.»
k4754. siden] Dvs. etter dåpen
k4755. HErrens Naades Port] Jf. Matt 7.13–14: «Gaar ind ad den snefre Port: thi den Port er viid, og den Vey er bred, som fører ned til Fordømmelsen; og de ere Mange, som vandre der paa. Og dend Port er snefr, og den Vey er trang, som fører til Lifvet; og de ere Faa, som dend finde.»
k4756. Hedning] vantro, person tilhørende en annen, «laverestående» religion (enn kristen- og/eller jødedommen)
k4757. Hves] hvis; gen. av hvem
k4758. slet] helt og holdent
k4759. forgiort] tapt; jf. Sal 9.18: «Ah! At de Ugudelige maatte vendis til Helfvede; Og alle Hedningene, som forglemme GUd.»
k4760. Daabes Pagt] 1 Pet 3.21: «Hvilcket og nu giør os salige udi Daaben, som betydes der med; icke den Ureenheds Borttagelse paa Kiødet; men en god Samvittigheds Pagt med Gud, formedelst JEsu Christi Opstandelse.» Se også komm. til DS 1.12.
k4761. opsagt] erklært for opphørt
k4762. Christne Lemmers Tall] de kristnes antall
k4763. Pølens ævig qval] Åp 21.8: «Men de Mistrøstige, og Vantro, og Gruelige, og Manddrabere, og Skiørlefnere, og Troldkarle, og Afgudiske, og alle Løgnere, deris Deel skal være i Pølen, som brænder med Ild og Svofvel, hvilcket der er den anden Død.»
k4764. forsoren Hund] den usling som har brudt sin ed (som har «forsverget» seg)
k4765. Miskund] medlidenhet
k4766. Vredens Dag] dommens dag (lat. dies irae); Ordsp 11.4: «Gods hielper icke paa Vredens Dag; men Retviished frelser fra Døden.» Jf. Rom 2.5.
k4767. Afsigten] dommen, kjennelsen
k4768. Gak] gå; imp. ent. av gange
k4769. Den mørke Vraa] den mørke (av)krok, dvs. Helvete
k4770. Ansigte] ansikt, nåde
k4771. fort og fort] uten avbrytelse
k4772. Ælendig] jammerlige, skammelige
k4773. Gave] bestikkelse
k4774. Løn] betaling
k4775. hvilken Stæd] hvilket sted; hankjønn er kurant.
k4776. Træet falder ned] Fork 11.3: «Naar Skyerne ere fulde, da gifve de Regn paa Jorden; Og naar Træet falder, det falder mod Synden eller Norden, paa hvilcken sted det falder, der skal det ligge.»
k4777. Saa gaar det dig og med] slik går det også med deg
k4778. Luthers Lille forklarer nattverden slik («Om Alterens Sacramente», Luther 1616: 94–99): «Hvad er det? Alterens Sacramente er vor HERris JEsu CHRIsti sande Legome, oc sande Blod, under Brød oc Vijn, indsæt derfor aff Christo selff, at Christne skulle æde oc dricke det. Stæder i Skriften, som det stadfæste, ere, hoss Matth., Marcum, Lucam, oc St. Paulum. Vor HErre JEsus Christus i den Nat, der hand bleff henforraad, tog hand brødet, oc der hand haffde tackit, brødt det, gaff sine Discipler oc sagde: Tager, æder, det er mit Legome, som giffuis for Eder, det giører til min hukommelse. Lige saa tog hand oc Kalcken, effter hand haffde huldet Afftens Maaltid, tackede oc gaff dennem, oc sagde: Dricker alle her aff, denne Kalk er det ny testamente i mit Blod, som udgydes for eder, til syndernes Forladelse, dette giører saa offte i dricke, til min hukommelse. Huad gavner det saaledes at haffue ædet oc Drucket? Der suarer jeg til. Det giffue disse Ord tilkiende (som) giffuis for eder, item (som) udøses til Syndernes Forladelse. Thi i dette Sacramente giffues oss ved de Ord, Syndernes Forladelse, liffuet, oc den euige Salighed, Thi Liff oc Salighed følge af Fornødenhed met Syndernes Forladelse. Hvorlunde kand den Legomlige Æden vdrætte saadanne store ting? Der suarer ieg til. At æde oc dricke kunde det vden tuil aldrig (vdrætte) Men disse Ord, (Det) giffuis for eder: Item (det) vdøsis til syndernes Forladelse. Thi disse Ord ere den sønderligeste part i dette Sacramente, Oc som Hoffuedet, huilcke huo som troer, hand bekommer alle de ting som de tilsige, som er syndernes forladelse. Huorlunde annammis da dette Sacramente værdeligen? Jeg suarer der til. Jeg loffuer vel den vduortis Tuct, at de som ville annamme Sacramentet, berede sig tilforn met faste, Men den haffuer omsider allerrættist berid sig til at annamme dette Sacramente, som troer disse Ord, (Det) giffuis for eder: Item, (Det) vdøsis til Syndernes forladelse. Huo som icke troer disse Ord, de annamme dette Sacramente wuærdige oc aldelis wberidde. Thi dette Ord, for eder, vdkreffuer et hierte som troer Gud.»
k4779. I sin Store katekisme disponerer Luther nattverdsutlegningen i tre deler: Hva sakramentet er, hva det gagner, og hvem som skal få det utdelt. Det teologiske kjernepunktet kan formuleres som en insistering på at brød og vin her ikke bare er å betrakte som levnetsmidler, men som «brød oc vijn i Guds Ord forfattede» (Luther 1629: 130v). Gavnet – eller nytten – ligger i syndsforlatelsen, som skaper «det ny Menniske» (s. 132v). Men synden forlates oss ikke én gang for alle. Derfor trenger mennesket stadig til åndelig fornyelse, og derfor skal alle, høy som lav, gå ofte til nattverd: Kort sagt: «Jo mindre du føler dine Synder oc skrøbelighed, jo meere aarsage hafuer du ad gaae til Sacramentet, der ad søge hielp oc Lægedom» (s. 142v). Luthers utlegning av nattverden kommenteres utførlig av Peters (1993: 4.129–90).
k4780. Dass' to første sanger er i det ytre motivert som kommentarer til innstiftelsen av henholdsvis brødet og vinen. Den tredje, som ikke var med i den første versjonen fra 1698, og som følgelig må være skrevet senere, insisterer på nødvendigheten av selvransakelse før man går til alters. / Loven (1687) gir ingen adgang til nattverdens sakramente som ikke først kan sin katekisme: «De [prestene] skulle ikke tilstæde de Unge at komme til Sacramentet, førend de have vel fattet deris Børnelærdom, at finde deraf den rette Mening i Hiertet, og derhos hvorledis de skulle bekiende sig for Præsten, og vide at svare til Lutheri smaa Spørsmaal om sligt, og saa forstaa, hvad Afløsning haver med at føre: Saasom og de Gamle skulle i det ringeste vide Børnelærdommens bare Ord at forstaa; Item hvorledis de skulle begære at skriftis og hvad Herrens Nadere er, og hvad Nytte den haver med sig, og til hvad Ende de begære at bruge den» (2-5-11). Det forutsettes at alle troende går til alters «nogle gange om Aaret» (2-5-25). Den som har avholdt seg fra nattverden et helt år, skal «udstaa Kirkens Disciplin» (2-5-26); jf. Appel og Fink-Jensen 2009: 74–84 og 236–41. / Som loven foreskriver, setter Kirkeritualet (1685) skriftemål og syndsforlatelse som forutsetning for altergang: «De som have faaet Afløsning af Guds Tiener, enten hemmelig, eller aabenbare, skal siden, naar Communionen angaar, komme med Andagt til HErrens Altere og sette sig ned paa Knæ omkring Alteret, saa mange, som vel kunde faa Rum uden Trængsel, Mændene paa den højre, og Qvinderne paa den venstre side: De andre blive saa længe staaende ordentlig og skikkelig ved siderne af Alteret, indtil de første ere blevne betiente» (s. 160).
k4781. Av denne sangens 34 strofer (ti-versinger) er elleve rettet til frelseren selv, han som innstiftet nattverden (1–2, 6–7, 10, 13–14, 23 og 32–34). Denne henvendelsen alternerer med en annen henvendelse: til de troende, menighetens lemmer, som apostroferes innlednings- og avslutningsvis (4.1 og 32.1). Undertiden inkluderer dikteren seg selv i sine formaninger («Vi», 5.1). Motsetningen mellom første og annen person flertall varieres imidlertid også med entall: «Jeg» brukes istedenfor «vi» i 6.5 og 18.5; «du» brukes istedenfor «I» i 31.8. På denne måten blir denne første sangen til nattverden en av de retorisk sett mer varierte og komplekse. Man kan kanskje se den alternerende henvendelsen i sangen som en parallell til prestens bevegelse i kirkerommet: hans henvendelse til vekselsvis alteret og menigheten.
k4782. Innholdsmessig kan sangen deles i seks avdelinger: (1) Etter den innledende anropelsen av Jesus presenteres det evangeliske faktum: hans innstiftelse av nattverden (str. 1–3). (2) Deretter følger den teologiske utlegningen av implikasjonene: Nattverden frelser alle troende, unntatt dem som levde før Jesus gjorde opp for synden. Dermed er vår lykke fullkommen. For arvesynden er gjort til intet, takket være Jesus (str. 4–9). (3) Den tredje avdelingen tar for seg nattverden som mysterium: Dette er like enkelt som det er uforståelig. Herren rår; vi plikter å bøye oss for ham (str. 10–21). (4) I den fjerde avdelingen settes nattverden så opp som målet for vår sjels lengsel (str. 22–31). (6) Til slutt kommer konklusjonen som en oppfordring til de troende om å delta i sangen, kombinert med en takk til Jesus for vår himmelske frelse (str. 32–34).
k4783. Welhaven siterer den siste strofen av denne sangen i sin Petter Dass-introduksjon fra 1856 (Welhaven 1992: 4.378). Deretter ble noen utvalgte strofer (1, 26, 21 og 32–34) tatt opp av Landstad (1870) i en adaptert versjon; denne nye salmen beholdes i Landstads reviderte (1926) og Norsk salmebok (1985), men da uten str. 32. Siden ble den oversatt til landsmål av Bernt Støylen og opptatt i Nynorsk salmebok (1925), om enn uten str. 21; jf. I.R. Hansen 1997.
k4784. Laila Akslen (1997: 149–55) leser den første nattverdssangen opp mot Dorothe Engelbretsdatters «Tacksigelse effter Christi hellige Legoms og Blods Annammelse» (DESS 60–62).
k4785. tit.] Se formuleringen i Luthers Lille (komm. til AS) og 1 Kor 11.23: «Jeg [Paulus] annammede det af HERren, som jeg hafver gifvet eder; thi at vor HERRE JEsus i den Nat, som Hand blef forraadt, tog Hand Brødet; Tackede, og brød det, og sagde, Tager, Æder; Dette er mit Legeme, som brydes for eder; Dette giører i min Hukommelse.»
k4786. mel.] Opprinnelig er dette en latinsk julesang («Dies est læticiæ») av ukjent opphav, om enn tilskrevet Adam av St. Victor (1100-t.). Den danske oversettelsen (Thomissøn 1569: 9) kjenner vi heller ikke opphavet til. Melodien gjengis med noter hos Thomissøn. Dass bruker samme forelegg til «De fire raabende Synder» i BV (SV 2.15). Se for øvrig Schiørring 1950: 1.22 og 262; Malling 2.17–23.
k4787. Alter-Fod] forhøyningen («knæfaldet») omkring alterets forside, hvor altergjengerne kneler under mottakelsen av sakramentet; Dass' sang inneholder flere tydelige ekko av Kingos nattverdssalme, «O JEsu, paa din Alter-Food/ Med Hiertens Troo, med Bøn og Bood/ Jeg knæler for Guds søde Lam,/ Som bær ald Verdens Synd og Skam», i Sjungekorets annen del (KSS 3.208).
k4788. at] for å
k4789. dit Guddoms Ord] Dvs. den oppfordringen Jesus gir i Luk 22.19 og 1 Kor 11.23 («Dette giører i min Hukommelse»).
k4790. dit Bryllups Bord] I den allegoriske lesningen av Salomos høysang settes brudgommen lik Kristus og bruden lik den enkelte kristensjel eller Kirken som fellesskapet av de troende. Bryllupet representerer troens fullbyrdelse. Se også TA 4.13.1, TA 9.3.4 og FV 1.17.1. Den samme bryllupsmetaforen brukes i Jesu lignelse om kongesønnens bryllup (Matt 22.2–14) og i Johannes' åpenbaring (19.7): «Lader os fryde os, og være glade, og gifve Hannem Ære; thi Lammets Bryllup er kommen, og hans Hustru hafver beredt sig.» Kingo (og flere) bruker bryllupsmåltidets allegori i sin nattverdssalme (se komm. til 1.1 ovf.)
k4791. At spisis] for å bespises
k4792. Manna] 2 Mos 16.14–15: «Og der Duggen var borte; See, da laa det i Ørcken trint og smaat som Rim-Frost paa Jorden. Der Israels Børn det saae, da sagde de til hver andre: Det er Man [i margen, 1647: en gafue ned fra Himmelen, fra Gud self].» Allegorisk omtales alterbrødet som «manna», «himmel-» eller «englebrød» (jf. Sal 78.25). I Kingos nattverdssalme (se komm. til 1.1 ovf.) omtales det som «denne meer end Engle-mad» (5.2).
k4793. salig] saliggjørende; proleptisk bruk av adjektivet
k4794. derpaa] [smak] av den
k4795. At] slik at
k4796. frydigt] frydefullt, freidig
k4797. Hosianna] (hyllest)rop, som jødene henvendte dels til Gud, dels til kongen, og som derfor ble rettet til Jesus, da han ved inntoget i Jerusalem ble hilst som den messianske konge (Mark 11.9–10).
k4798. Valeet] farvel, avskjed (uttales med trykket på den siste stavelsen); ordet kommer fra lat. valete (imp. flt.), «farvel», eg. «hold dere friske», som ble brukt som avslutningshilsen i latinske brev fra antikken av.
k4799. et Maaltid stod] Matt 26.19–20: «Og Disciplene giorde ligesom Jesus befalede dem, og beridde Paaske-Lammet. Og om Aftenen, sætte Hand sig (til Bords) med de Tolf.»
k4800. Spise] mat
k4801. indsættet] innsatt; partisippformen er kurant i eldre dansk.
k4802. Den samme Nat] den samme natt som
k4803. du blev forraad] Matt 26.21: «Og der de aade, sagde Hand: Sandeligen, siger Jeg eder: Een af eder skal forraade Mig.»
k4804. Med Judas] Matt 26.25: «Da svarede Judas, som Hannem forraade, og sagde: Er det jeg, Rabbi? Hand sagde til Hannem: Du siger det.»
k4805. Himmel-Brød] Sal 105.40: «De bade, da loed Hand Vacteler komme, og Hand mættede dem med Himmels Brød» og Joh 6.48–50: «Jeg [Jesus] er Lifsens Brød. Eders Fædre aade Manna i Ørcken, oc ere døde. Dette er det Brød, som kommer af Himmelen, paa det hvo som der af æder, icke skal dø.»
k4806. i gammel Skik] Herrens ord til Moses og Aron i «Ægypti Land», 2 Mos 12.1–11 og 43–49.
k4807. stifftet ind] innstiftet
k4808. Sligt Paaske-Lam] Jesus er å forstå ikke bare som brødet (2.9 ovf.), men også som offer- eller påskelammet; Åp 19.7: «Lader os fryde os, og være glade, og gifve Hannem Ære; thi Lammets Bryllup er kommen, og hans Hustru hafver beredt sig.»
k4809. dyrer tusind gange] tusen ganger mer dyrebar
k4810. en hungrig Lem] en sulten el. begjærlig troende (medlem av Kirken)
k4811. end nok saa mange] aldri så mange
k4812. lyksalig] salig, frelst
k4813. skattis] anses for, regnes
k4814. Nadver] nattverd, kveldsmat; av natt og norr. verðr, «måltid»
k4815. smage] innta (bokstavelig), erfare (figurlig)
k4816. At] slik at
k4817. tage] berøre
k4818. Konger] Disse kongene kan det være rimelig å assosiere med de profetene Matteusevangeliet omtaler. Retorisk er kongene å oppfatte som personer av høy rang som kommer til kort i forhold til vanlige troende, fordi de sistnevnte har fått nattverden; jf. Matt 13.17: «Sandeligen, siger Jeg eder; Mange Propheter og Retfærdige begærede at see Det, I see, og saae det icke; og at høre Det I høre, og hørde det icke.»
k4819. hiertelig] oppriktig, inderlig
k4820. Dend levend' Dag] i levende live
k4821. forønskedt sig] attrådde, lengtet etter
k4822. nøed] fikk
k4823. ingenlunde] på ingen måte
k4824. nyder] får
k4825. I fordom lukt har været] som i tidligere tider [fordum] har vært lukket
k4826. Nu løber Folcket] nå skynder folk seg
k4827. aabenbar] (adv.) synlig for alle, hørbart for alle; jf. «aabenbart Skriftemaal», som evt kan være en forutsetning for nattverden.
k4828. HErrens Bord] nattverden
k4829. i Par og Par] Folk reddes parvis, akkurat som dyreartene som fikk plass i Noahs ark da syndfloden truet; 1 Mos 7.15 (jf. 7.9): «Det gick alt ind i Arcken til Noe ved Par af alt Kiød, som lefvendes Aand var udi.»
k4830. om bodfærdig] hvis han/hun gjør bot
k4831. i Sælskab hos] i middagsselskap hos el. sammen med
k4832. Disk] nattverdsbordet (alterdisken) el. den tallerkenen (gr. diskos) hostien serveres på.
k4833. Der] da
k4834. Abraham] Gud inngår i 1 Mos 17 en pakt med patriarken Abraham, 1 Mos 17.7: «Og Jeg vil oprette min Pact imellem Mig og dig, og din Sæd efter dig hos deris Efterkommere, at det skal være en ævig Pact; Saa at Jeg vil være din GUD, og din Sædis efter dig.» Denne pakten forsegles med omskjæring av alt menneskelig hankjønn (17.12). Herren gjentar sitt tidligere løfte til Abraham om at hans slekt på denne måten skal bli tallrik og mektig. Allegorisk blir omskjæringen å forstå som en forløper for dåpen (se Nielsen 2009: 146). Men her ser det ut til at Dass kopler Abrahams pakt med nattverdens pakt.
k4835. JESU Dag] dom; jf. 1 Kor 5.5: «Befale hannem Satan, i eders Forsamling med min Aand, og med vor HERres Jesu Christi Kraft, til Kiødets Forderfvelse, paadet at Aanden kand blifve salig paa vor HERRES JEsu Dag.»
k4836. Hans Hierte] Abrahams lovede materielle velstand allegoriseres her til en åndelig verdi; se Nielsen 2009: 140–46).
k4837. Formue] innbegrebet av alle de verdier man er i besittelse av
k4838. sømmer sig] sømmer det seg
k4839. selver] selv
k4840. smager] inntar (bokstavelig), erfarer (figurlig)
k4841. styrke baade Liv og Siæl] Oppfatningen av nattverden som et slags legemiddel finnes allerede hos Luther (1629: 140v): «Mand maa jo icke ansee Sacramentet som nogen skadelig ting, ad mand skulle løbe fra det: men som det der er jdel salig oc en trøstelige Medicin oc Lægedom, som dig hielper oc gifuer Lifuet, bode til Siæl oc Legeme.»
k4842. det velsignet Brød] Denne strofen parafraserer innstiftelsesordene: «Tager, æder, det er mit Legome, som giffuis for Eder, det giører til min hukommelse.» Se Luthers Lille (ovf.).
k4843. samtykke] føye seg etter (og følgelig motta nattverden)
k4844. bereed] dekket
k4845. glædis ved] glede seg ved, sc. det
k4846. gammel] gamle; kurant form
k4847. Frugten aad] 1 Mos 3.6: «Og Qvinden saae, at det var got at æde af, og Træet lysteligt til at see, og et ønskeligt Træ til at gifve Forstand: Saa tog hun af Fructen, og aad; og gaf sin Mand ogsaa med sig, og hand aad.»
k4848. det bekom ham ilde] det gjorde ham ikke godt. Følgen av at Adam spiste av eplet Eva ga ham, bekjentgjøres nokså umiddelbart, i 1 Mos 3.17: «Og hand [Gud] sagde til Adam: Efterdi du lydde din Hustrues Røst, og aadst af det Træ, om hvilcket Jeg bød dig, og sagde: Du skal icke æde deraf; Da skal Jorden være forbandet for din skyld; Med Kummer skal du dig æde der af, alle dine Lifs Dage.»
k4849. U-raad] ulykke
k4850. Paradiis forspilde] 1 Mos 3.23: «Da lod GUD HERren hannem udaf den Have Eden, at hand skulde forarbeyde Jorden, af hvilcken hand er tagen.»
k4851. Den Anden Adam] Jf. 1 Kor 15.21–22: «Efterdi at Døden (kom) ved et Menniske, og de Dødes Opstandelse formedelst et Menniske. Thi at ligesom de døe alle i Adam; saa blifve de alle lefvendegiorde i Christo»; jf. DS 1.5.7.
k4852. blev forliist] gikk tapt
k4853. første Fald og Spise] syndefallet og den forbudte frukten
k4854. Lise] lindring, frihet fra smerte
k4855. Alt Kiød] alle mennesker; jf. f.eks. 1 Mos 6.12 og Luk 3.6.
k4856. grue] føle sterk angst
k4857. Frelsermand] frelser
k4858. Det Blod, som af ham Selv udrand] Joh 19.34: «Men Een af Stridsmændene aabnede Hans [Jesu] Side med et Spyd; og strax gick der Blod og Vand ud.»
k4859. det Saar] den skade el. sorg (dvs. syndefallet)
k4860. at stryge] til å stryke el. smøre
k4861. Sjæle-Bad] Metaforen innebærer at Jesu blod vasker (arve)synden bort og gjør menneskesjelen ren. Akslen (1997: 150–51) peker på en parallell billedbruk hos Dorothe Engelbretsdatter: «J dine Saar/ Som aaben Staar,/ Min Siæl sig toer og bader» («Gudelig beredelse til Herrens hellige Nadere», str. 16; DESS 58).
k4862. Læge-Blad] blad av legeplante, f.eks. groblad eller kjempe, da. glat vejbred (Plantago major), som helt fra antikken er blitt lagt på sår for å stanse blødningen; se Brøndegaard 1980: 4.68–74.
k4863. Synde-folk] syndere; sammensetningen ser imidlertid ikke ut til å være belagt annetsteds.
k4864. Ære-Stand] rang som gift kvinne
k4865. Udraabe] erklære
k4866. prægtig] praktfull
k4867. At] det at; at-setningen står som en forklaring av «Ære-Stand»
k4868. er hans Legem mægtig] har rådighet over hans kropp; 1 Kor 7.4: «Hustruen er icke mægtig ofver sit Legeme; men Manden; Disligeste er Manden icke mægtig ofver sit Legeme; men Hustruen.»
k4869. Høyt skatter jeg mig lykkelig] Konstruksjonen ser ut til å være en kontaminasjon av «høyt skatter [verdsetter] jeg min lykke» og «jeg skatter [anser] meg lykkelig». Håndskriftene har «Saa skatter jeg mig lykkelig».
k4870. At] tenk at
k4871. jeg, O JEsu! eyer dig] Uttrykksmåten forutsetter at bryllupsmetaforikken (se komm. til 1.6 ovf.) opprettholdes: Menneskesjelen inngår ved nattverden i ekteskap med frelseren. «Hustruen» har altså i henhold til 10.4 ovf. rådighet over sin manns kropp. Hun kan til og med spise den.
k4872. mangefold] mangedobbelt (den viser seg igjen og igjen) el. mangfoldig (den viser seg på mange måter).
k4873. i Venne-vold] i fortrolig vennskap; i all vennskapelighet
k4874. JESUM] Lat. akk.
k4875. synlig] konkret, materiell
k4876. Drue] vin; vanlig metonymi
k4877. skinbarlig] virkelig, åpenlyst
k4878. selver] selv
k4879. bær] bærer; kurant form
k4880. Asen] esel, dumming; ordet forutsetter at fornuften personifiseres. I filosofien er eselet et vanlig brukt eksempel på stupiditet eller dårskap, som hos Boethius, William Ockham, Cornelius Agrippa av Nettesheim og flere. Jesus selv opphøyer eselet ved å ri inn i Jerusalem som Messias på en esefole, og Paulus omfavner dårskapen. Her synes likevel eselet å være brukt utelukkende negativt.
k4881. beroe] vente, hvile
k4882. Hun] Dvs. Fornuften. Ordet er hankjønn, men som retorisk personifikasjon oppfattes Fornuften i likhet med de aller fleste andre abstrakter som hunkjønn.
k4883. Kalk] beger (til altervinen); av lat. calix
k4884. Disk] tallerken (til servering av hostien, alterbrødet)
k4885. nyder] får
k4886. Calviin] Jean Calvin (1509–1564), grunnlegger av den reformerte kirke. Nattverdsforståelsen var ett av de viktigste punktene som skilte de reformerte fra lutheranerne. Calvin ser nattverdens brød og vin som symboler; Luther, derimot, insisterer på at altervinen og brødet i nattverden faktisk blir forvandlet til Jesu blod og legeme, uten dermed å miste sine egenskaper som vin og brød (konsubstansiasjon). Professor Hans Wandal utga i 1690 et sterkt anti-kalvinistisk skrift: Underretning om den calvinske Lærdoms Urigtighed (se Glebe-Møller 1980: 179), og såkalte kryptokalvinister (fordekte kalvinister) var i Danmark–Norge på slutten av 1600-tallet særlig ettertraktet vilt for de ortodokse.
k4887. skjøtter jeg] bryr jeg meg om
k4888. Grille] tåpelige, sære idé. Elias Naur bruker det samme uttrykket i forordet til annen utgave av sin oversettelse av nederlandske Georg Pasors (1570–1637) Christendoms Gienvey (1700: 11): «Dog jeg her og der forandrer / Hvad Her Pasor skrevet har / Efter den Calvinske Grille».
k4889. hannem] dvs. Calvin (12.5 ovf.)
k4890. nok] tilstrekkelig
k4891. At] til å
k4892. laane GUD en Tanke] Nattverdssymbolene (brødet og vinen) oppretter med andre ord for Calvin en mental forbindelse med Gud, for Dass (og Luther), derimot, er forbindelsen fysiologisk.
k4893. ok] også
k4894. sanke] forene
k4895. JESU] Lat. vokativ (tiltalekasus)
k4896. Hierte-sted og Rom] Brystet og/eller hjertet som sentrum for menneskets følelsesliv
k4897. dig forærende] idet jeg får deg som gave; pres. part. med passiv betydning. Man kunne eventuelt ha vurdert å rette teksten her, fra staar til faar, men overleveringen er entydig.
k4898. Dit Huus i mig at have] slik at du kan ha ditt hus i meg
k4899. See, tager det og æder] Imp. flt.; se Luthers Lille (ovf.).
k4900. Bordet] alteret, nattverden
k4901. holder] forstår
k4902. enfoldig] bokstavelige
k4903. bør at staa] bør stå fast
k4904. forvende] fordreie, forandre
k4905. Mennisken ei skille bør] Mark 10.9: «Hvad Gud da hafver tilsammenføyit, skal Mennisket icke adskille.» Med dette bibelordet holdes forestillingen om nattverden som et ekteskap mellom Jesus og menneskesjelen levende.
k4906. HErrens Ord] 1 Kor 10.17–18: «Thi det er eet Brød, saa ere vi mange eet Legeme, efterdi vi ere alle deelagtige i eet Brød. Seer til Israel efter Kiødet: De, som æde Offeret, ere de icke i Alteret deelagtige?»
k4907. Mund] tale
k4908. liuve] lyve; 4 Mos 23.20: «GUd er icke et Menniske, at Hand liuger; ei heller et Menniskis Barn, at Hannem angrer noget; Skulde hand sige noget, og giøre det icke?» Jf. Hebr 6.18.
k4909. Udi hans Mund var aldrig Svig] 1 Pet 2.21–22: «Thi I ere der til kaldede, efterdi at Christus hafver og lidt for os, og ladet os et Exempel, at I skulle efterfølge hans Fodspor. Hvilcken som giorde ingen Synd; Der er og icke funden Svig i hans Mund.»
k4910. staar mig for fulde] er meg pålitelige, har gyldighet
k4911. maa] får
k4912. du] sc. Jesus
k4913. Zachæi Giest] Luk 19.1–10: Da Jesus ankommer Jeriko, klatrer Sakkeus, som var overtoller, opp i et morbærtre for å se den ankommende bedre. Da roper Jesus til ham og ber ham komme ned: «Zachæe, stig strax ned; thi Jeg skal i Dag komme ind i dit Huus» (Luk 19.5). Jesu valg av vert vakte rimeligvis allmenn bestyrtelse, for tollere ble regnet som grovt umoralske mennesker og dermed uverdige profetens selskap. Akslen (1997: 152–53) viser til tilsvarende bruk av denne episoden hos Dorothe Engelbretsdatter, i «Sjælens Glæde og Tacksigelse Efter Naderen», str. 1–2 (DESS 131).
k4914. est] er
k4915. samtykker Huus hos mig] mottar min invitasjon
k4916. til Tienist] til oppvartning
k4917. en knuset Aand] Jes 57.13 (57.15): «Thi saa siger den Høye og Ophøyede, som boer ævindeligen, hvis Nafn er hellig: Jeg boer i det Høye og i Helligdommen, og hos dem, som hafve en sønderknuset og ydmyg Aand; paa det at Jeg vil vederqvæge de Ydmygis Aand, og de sønderknusedis Hierter.»
k4918. Skienk] gave
k4919. Daare] tåpelig person, narr
k4920. Hvor] hvordan
k4921. indkomme] finnes. Problemet er transsubstansiasjonen: Hvordan kan brødet forvandles til Jesu legeme? Det spises da vitterlig brød, ikke kjøtt? Luther løser problemet ved å forutsette at vin og brød, til tross for sin forvandling, ikke mister sine opprinnelige egenskaper som nettopp vin og brød. I mysteriet foreligger altså to sett av substanser samtidig (konsubstansiasjon).
k4922. hvor at] hvor
k4923. til Prikke] i minste detalj, i alle enkeltheter
k4924. Patriarck] Betegnelse for Israels stammefedre, især Abrahm, Isak og Jakob.
k4925. Gud er i denne Stæd og Marck] 1 Mos 28.16: «Der Jacob nu opvognede af sin Søfn, sagde hand; Herren er sandelig i denne Sted, og jeg veedste det icke.»
k4926. Forinden lukte Dørre] Joh 20.19: «Den samme Dag, som var den første i Ugen ad Aften, der Disciplerne vare forsamlede, og Dørrene vare tillukte af Frygt for Jøderne; da kom JEsus, og traadde midt ind, og siger til dem: Fred være med eder.»
k4927. Forinden] innenfor
k4928. Laas] låser, låste dører; intetkjønn er kurant.
k4929. Lukkelser] lukker; jf. uttr. bak lås og lukke.
k4930. Sprog] bibelsted
k4931. Løndom] hemmelighet
k4932. ret Omsider] til slutt
k4933. at] som
k4934. avled] fødte
k4935. fast til Prikke] nesten i minste detalj
k4936. Foreening] samtidige tilstedeværelse av vin og blod, brød og kjøtt. Se komm. til 1.18.3 ovf.
k4937. beteer] viser seg, opptrer
k4938. Guds Vey] Jf. Rom 11.33: «O! hvilcket Riigdoms Dyb, baade paa Guds Viisdom og Kiendelse: Hvor aldelis u-begribelige ere hans Domme, og Hans Veye u-randsagelige.»
k4939. udstøder] bortviser, forstøter
k4940. Lækre] forfinede, kresne
k4941. Slegt] folkeferd
k4942. Lengsel af] lengsel etter
k4943. Confect] kandisert frukt, dessert
k4944. Apotecket] Apotekene (legemiddelutsalgene) solgte på 1600-tallet også finere konditorvarer. Etymologisk er butikk, apotek og bodega samme ord.
k4945. Disk og Duug] alterbordet; jf. 5.10 ovf.
k4946. breder] dekker
k4947. Jordens Kreds] hele verden, fra lat. orbis terrarum, norr. kringla heimsins
k4948. Stæder] byer
k4949. Alt hvad] alt det som
k4950. sat for vor Tand] gitt oss å spise
k4951. kaager] koker
k4952. vor Stabbuur] vårt stabbur, oppr. Stabbud, hunkj. (Aasen 1977). Ordet finnes ikke på dansk, jf. Jakobsen (1952: 141), som i tillegg til denne noterer forekomster i Nordlands Trompet. Ordet forekommer imidlertid også i evangeliesangen til midtfastesøndag. «Jesu stab-buur i ørken» (SV 3.258). Noten synes beregnet på danske lesere. Ang. førsteutgavens anmerkninger til teksten, se Innl. 1.4.
k4953. gaar vor Siæl en Hunger paa] overveldes vår sjel av sult
k4954. JESU] lat. vokativ; tiltalekasus
k4955. Spiise] mat, føde
k4956. Rætt] rett, servering
k4957. Fad hos Fad] fat ved (siden av) fat
k4958. Hun] Dvs. Sjelen; personifisert som hunkjønn, rimeligvis etter innflytelse fra lat.
k4959. deraf] sc. næret av den maten
k4960. sød] Flere betydninger er mulige: velsmakende; kjær; vennlig
k4961. det bare Brød] brød uten smør eller pålegg
k4962. Mig stillis frem] som stilles frem
k4963. Skik] måte
k4964. i fordom Dage] i gamle dager
k4965. Daniel Propheten] Dan 1.8–16: Daniel blir sammen med tre andre unge menn utvalgt til å gjøre tjeneste ved kong Nebukadnesars hoff, men Daniel reserverer seg mot den «urene» (ikke-jødiske) maten, og ber om vann og «grønnsaker» isteden. Hoffsjefen er imøtekommende og kan etter ti dager bare konstatere at de fire unge mennene ser sunnere ut enn de som har tatt for seg av kongens kostelige retter.
k4966. smage] spise
k4967. Disk] tallerken el. bord
k4968. karsk] sterk
k4969. Moos i Vand beblandet] vannbasert velling, vassgraut. Moderne bibleoversettelser har «grønnsaker»; den svaningske har «Seed» (Sæd), dvs. kornblanding el.l.; Chr IV har i Dan 1.13 «Moos»: «Og lad gifve os Moos ad æde, og Vand at dricke».
k4970. med JESU] lat. ablativ styrt av med
k4971. nøyes] tilfredsstilles
k4972. høyer] kosteligere
k4973. Frelsermand] frelser
k4974. til en Gave] som gave
k4975. Himmel-Ven] Ordbøkene registrerer ikke denne sammensetningen, som likevel ikke er uvanlig; se for eksempel Bording 1984: 1.301.
k4976. Det er mit Legem] Innstiftelsesordene; se den innledende kommentaren til denne sangen.
k4977. jer] dere
k4978. saasom hand er] Dvs. legemlig
k4979. Hvor] hvordan
k4980. høyer] Jf. 26.1 ovf.
k4981. Mand gaar det paa det næste] enn man går det man går aller nærmest
k4982. dyrt] dyrebart
k4983. rart] uvanlig
k4984. det andet] andre ting
k4985. Det mindre] Gjentar «det andet» fra 27.7, altså resten av de gavene Jesus gir de troende utover eller i tillegg til sitt legeme. De troende får uansett «alt», «Det meste med det beste» (27.4), det hele med det halve.
k4986. Bær] bærer, drar; kortformen er kurant.
k4987. vores] vår; formen er kurant.
k4988. intet fattis] ikke mangle noe
k4989. hvad kand Kroppen skattis] hvor høyt kan kroppen takseres
k4990. hvis] dens (dvs. sjelens)
k4991. myrt] myrdet; partisippformen er kurant.
k4992. Vi tør ey ved at spørge] vi behøver ikke fortsette å spørre
k4993. Hvor] hvordan
k4994. os at drage paa] til å ta på oss; Matt 6.25 og 31: «Derfore siger Jeg eder: Sørger icke for eders Lif, hvad I skulle æde oc dricke; icke heller for eders Legeme, hvad I skulle iføre eder. […] Derfor skulle I icke sørge og sige: Hvad skulle vi æde? Hvad skulle vi dricke? Hvor med skulle vi klæde os?»
k4995. blant de Stæder] Dvs. de stedene som katekismen bygger på.
k4996. Hvor at] hvor
k4997. Det givis hen for eder] Luk 22.19: «Og Hand tog Brødet, tackede, og brød det, Og gaf dem det, og sagde: Dette er mit Legeme, som blifver gifvet for eder: dette giører til min Ihukommelse.» Formuleringen brukes også i 1 Kor 11.24, men ikke i innstiftelsesordene i Matt 26.26 og Mark 14.22. Uttrykket gives hen brukes synonymt med gives, her rimeligvis motivert av verstakten.
k4998. Det Ord] uttrykket
k4999. kræver ud] forutsetter
k5000. fortroer] har tillit til
k5001. Søm] stift, nagle
k5002. At] slik at
k5003. forkast] forstøtt; partisippformen er kurant.
k5004. Der efter HErren Skriger] som i sin fortvilelse påkaller Herren
k5005. Leed JESUS] måtte Jesus tåle
k5006. Vunder] sår; brukes særlig i uttrykket «Jesu fem Vunder», dvs. de han fikk på korset: ett i hver fot og hver hånd, pluss det i siden.
k5007. Her tagis ingen under] her unntas ingen
k5008. forsmaar] avviser
k5009. Lem] troende, lem på Kirkens kropp
k5010. opleede] oppsøke, lete etter
k5011. Forladelse] tilgivelse
k5012. forsamlis Troende] Jf. Matt 25.32: «Og alle Folck skulle forsamles for Hannem; og Hand skal skille dem fra hverandre, ligesom en Hyrde skiller Faar fra Geder.»
k5013. Paa Jorden er adspredde] som befinner seg rundt omkring på jorden
k5014. Guds Kaarses Kraft] 1 Kor 1.18: «Thi det Ord om Kaarset er dem en Daarlighed, som blifve fortabte; Men os, vi som blifve salige, er det en Guds Kraft.»
k5015. i Favn] Her opprettholdes bryllupsmetaforikken: Brudgommen Kristus forenes med sin brud, den enkelte kristensjel; jf. TA 1.7.5–6.
k5016. Pardoon] syndsforlatelse, tilgivelse
k5017. for dit Øre] Jf Åp 13.9 og flere steder i samme bok: «Hafver nogen Øren, hand høre.»
k5018. ô] Interjeksjon til markering av tiltale, især for å gjøre henvendelsen mer følelsesbetont (uttrykke ærbødighet, hyllest, ømhet, medfølelse, beklagelse eller begeistring).
k5019. kommer] kom; imp. flt.
k5020. hielper] hjelp; imp. flt.
k5021. Mund og Tunge] tale
k5022. os er bevist] som er lagt for dagen
k5023. Tak for du var] takk for at du var
k5024. Priis] ære
k5025. spiset] bespist
k5026. som hialp af Trang] som hjalp os ut av nød
k5027. af Himmerig] Som en adelstittel, ikke «i Himmerig».
k5028. vaar] var; Sktr 2.344. Rimet vaar–Faar er kurant; jf. Syv 1915: 196.
k5029. løste] løskjøpte; jf. Gal 4.5.
k5030. de fortabte Faar] Jf. Luk 15.4–6: «Hvilcket Menniske er iblant eder, som hafver hundrede Faar; og dersom hand mister Eet af dem, at hand ey lader de nj og halvfemtesinds tyve i Ørcken, og gaar bort efter det, som blef borte, indtil hand det finder? Og naar hand hafver det fundet, legger hand det paa sine Skuldre med Glæde. Og naar hand kommer hiem, kalder han sine Venner og Naboer, og siger til dem: Glæder eder med mig; Thi jeg hafver fundet mit Faar, som var fortabt.» Og 19.10: «Thi Menniskens Søn er kommen, ad søge oc ad giøre saligt, det som var fortabt.»
k5031. Mens] så lenge
k5032. Agrer] kornåkre; vanlig flt. agre; formen her er rimeligvis en norvagisme, om enn ikke registrert av Jakobsen (1952).
k5033. hvor] når
k5034. I Skyen] Mark 13.26: «Og da skulle de see Menniskens Søn komme i Skyerne, med stor Kraft og Herlighed.»
k5035. os at hente Hiem] for å hente oss hjem
k5036. Teksten i Luthers Lille er gjengitt i innledningen til forrige sang. Dass' to første sanger om nattverden er i det ytre motivert som kommentarer til innstiftelsen av brødet (første sang) og vinen (denne andre).
k5037. Sentralt i denne sangen står en retorisk ethopoiía: dikteren forestiller seg hva Jesus ville ha sagt til den enkelte kristensjel om han selv skulle ha forklart og rettferdiggjort nattverden. Denne lille talen omfatter strofene 20–25. Etter en innledende redegjørelse for tekstgrunnlaget (str. 1–3), apostroferer også dikteren den enkelte troende («Kiære Siæl»). Herfra er sangen rettet til et generelt «du». Denne første og forholdsvis korte hoveddelen av sangen tematiserer Jesu blod som unikt i verden (str. 4–6). I den neste delen (str. 7–11) forklares nattverdsvinen, Jesu blod, som tegnet på Guds nye pakt med menneskene. Tredje del (str. 12–19), som åpner med en fornyelse av apostrofen («du Mand som troer»), tar for seg transsubstansiasjonsmysteriet for liksom å utrydde den troendes siste rest av tvil. Den omtalte ethopoiía utgjør så den fjerde delen. Etter Jesu tale følger så avslutningen, femte del (str. 26–30), med en bekreftelse av Guds nåde og en advarsel mot misbruk av sakramentet.
k5038. tit.] Formuleringen er fra Luthers Lille (se innledende kommentar til AS 1), basert på Luk 22.20 og 1 Kor 11.25.
k5039. mel.] Manuskriptene oppgir forelegget «Kom ô skiønne Hyrde-møe, etc.», identifisert som Anders Bordings hyrdevise «Kom ô Skiønnist Hyrdemøe» (Bording 1984: 1.250). Melodien er imidlertid ikke lenger kjent. Dass bruker det samme forelegget (iht den bevarte avskriften) til evangeliesangen til tredje søndag etter påske, «Jesus med een venlig mund» (SV 3.285). Førsteutgaven av Evangelisangene oppgir på sin side Dorothe Engelbretsdatters nattverdssalme «Vær til freds min kiære Siæl» (DESS 131). Denne er imidlertid metrisk ikke helt identisk med Dass' katekismesang.
k5040. med betænkker] skjenker, testamenterer
k5041. Ingenlund] på ingen måte
k5042. det ringest] det ubetydeligste
k5043. indskienkker] skjenker
k5044. Kalken] nattverdsbegeret
k5045. Rosens Blod] rosenblod, rosenfarget blod; formen med s i fugen er kurant og finnes bl.a. i Sthens Vandrebog: «Ikke met Sølff eller Guld som er smeltet, /Men met dit Rosens Blod, som aff dit Legome bleff vdueltet» (1994: 47).
k5046. Fremsat i Perset Drue] satt frem (el. servert) som presset drue, dvs. vin
k5047. At] for å
k5048. Siæle-Bod] hjelp for sjelen
k5049. Sorgens] den sjelelige smertes
k5050. Ild og Lue] Ordene for ild brukes i Bibelen ofte om Guds straff, også sammen, som i Ob 1.18: «Og Jacobs Huus skal blifve en Ild, og Josephs Huus en Lue; men Esaus Huus Halm; detskulle de optænde og fortære, at der skal intet ofverblifve af Esaus Huus: thi HERren hafver det talet.»
k5051. Texten] Dvs. Luthers Lille (se den innledende kommentaren til forrige sang), som her parafraseres temmelig fritt.
k5052. signet] innviede
k5053. Der] da
k5054. paadrog] kom; «Og der Stunden kom» (Luk 22.14). Men denne betydningen er ikke registrert i ordbøkene.
k5055. ved Bordet sade] som satt ved bordet; sade/sadde er kurante sideformer til sad.
k5056. drikker nu her af] drikk nå (av denne vinen); imp. flt.
k5057. til stor Bade] til stor gavn; substantivet skrives oftest Baade. Rimet sade–Bade er kurant. Det er Luther, ikke Jesus, som tar opp spørsmålet om nattverdens gavn: «Huad gavner det saaledes at haffue ædet oc Drucket? Der suarer jeg til. Det giffue disse Ord tilkiende (som) giffuis for eder, item (som) udøses til Syndernes Forladelse. Thi i dette Sacramente giffues oss ved de Ord, Syndernes Forladelse, liffuet, oc den euige Salighed, This Liff oc Salighed følge af Fornødenhed met Syndernes Forladelse» (Luther 1616: 96–97).
k5058. Drikker […] drikker] drikk; imp. flt.
k5059. frit] Jf. Luk 22.17: «Og Hand [Jesus] tog Kalcken; tackede, og sagde: Tager denne, og deeler dend iblant eder.»
k5060. her skienkis] som skjenkes her
k5061. far] farer; kortformen er kurant.
k5062. vit] vidt omkring
k5063. betænkis] huskes; jf. katekismens «til min hukommelse» (Luther 1616: 96).
k5064. Nyt Testament] ny pakt; Den lille katekismens ord ifølge Matt 26.28 og 1 Kor 11.25
k5065. sød] godt
k5066. hvad Lengsel og Omhu Hand for din Frelse drager] hvordan han lengter etter å få frelse deg, og hvilken omsorg han har for deg i så måte. Konstruksjonen er ikke elegant. Længsel forutsetter preposisjonene til eller efter; drage omhu for er derimot kurant.
k5067. din Tørst dermed at slukke] for dermed å slukke din tørst
k5068. Forløssning] befrielse (fra syndens vold); jf. Rom 8.22–23: «Thi vi vide, at alle Creature forlænges med os, og de ere endnu stedse i Banghed. Og icke de alleeniste; men ogsaa vi self, som hafve Aandens første Grøde, forlænges og hos os self efter Børnenes Udkaarelse, og bie efter vore Legemers Forløsning.»
k5069. Fordom tid] i gamle dager (dvs. før Kristi soningsoffer)
k5070. opoffret] ofret
k5071. Et Blod af Lam og Vædre] Den ubestemte artikkelen forvirrer. En metrisk nødløsning? Eller en sammenblanding av blod og blot? Jf. Sktr 2.226. Jødefolket ofret årlig en bukk, den såkalte syndebukken, for rituelt å fri seg fra sine synder (3 Mos 16). I Johannes åpenbaring blir Jesus å forstå som offerlammet; nærmer om dette hos Erik A. Nielsen (2009: 471).
k5072. paa Korset rand] som rant på korset; underforstått relativpronomen (subjunksjon)
k5073. frugtet] hjalp, utrettet
k5074. Maal og Mund] mål og mæle
k5075. lod ey af] opphørte ikke med
k5076. at skrige] Jf. 1 Mos 4.9–10: «Da sagde HERren til Cain: Hvor er din Broder Abel? Hand sagde: Jeg veed det icke; skal jeg tage vare paa min Broder? HERren sagde: Hvad hafver du giort? Din Broders Blods Røst raaber til mig af Jorden.»
k5077. Miskund] barmhjertighet
k5078. tilsige] erklære
k5079. Abels Blod] Se komm. til 4.6 ovf. Og Nielsen (2009: 323), som utlegger Dass' bruk av prefigurasjoner eller typologier.
k5080. Snerte] piskesnerter; en snert er den ytterste delen av en pisk. Både syl og snert kan (i overf. betydn.) brukes om ytringer.
k5081. med fortvilet Hierte] 1 Mos 4.13: «Da sagde Cain til HERREN: Min Synd er større, end at hun kan forladis mig.»
k5082. Det] Dvs. Jesu blod, nattverdsvinen
k5083. Herrens Pagtis Blod] den nye pakts blod; jf. komm. til 3.8 ovf. og Matt 26.28: «Dette er mit [Jesu] Blod, som er det Nye Testamentis, hvilcket som blifver udgydet for mange, til Syndernes Forladelse.»
k5084. stedse] alltid, uavbrudt
k5085. Testament] pakt
k5086. forvende] forfalske, endre
k5087. Bogstav og Prent] I en muntlig kultur, der Guds ord for folk flest er «Hørelsens Ord», garanterer skrift og trykk for bestandighet.
k5088. Verdens Ende] dommedag
k5089. Er det dog] det er dog; emfatisk inversjon
k5090. Testament] Her ikke «pakt», men testament i betydningen «skriv hvor man fordeler sine verdier på arvingene».
k5091. i Grave] i grav; dativ
k5092. en Prikke] en tøddel
k5093. det syndig Adams Kiøn] denne syndige menneskeslekt
k5094. Skick] bestemmelse
k5095. stiftet ind] innstiftet (i og med nattverdsordene)
k5096. som deris eget Sind] slik som deres egen lyst (el. tilbøyelighet)
k5097. slet] helt og holdent
k5098. borttage vil Guds Blod] Dvs. slik at bare vinen er igjen (som symbol på blod). Dette var de sveitsiske reformatorenes synspunkt (Zwingli og Calvin), som her slutter seg til «kjetterske» middelalderoppfatninger.
k5099. Skaaler] (vin)boller; man kan tenke seg at altervinen øses opp i alterkalken fra en skål eller bolle.
k5100. meere […] End Sacramentet taaler] Formodentlig refereres det her til en oppfatning om at altervinen helt og holdent mister sin vinkvalitet idet den forvandles til blod. Men dette var ingen utbredt oppfatning. Det var ingen stor uenighet mellom Luther og pavekirken på dette punkt. Begge ser altervinen som forvandlet (transsubstansiert) til blod, samtidig som «den ytre vinkvaliteten» bevares.
k5101. Eendeel indmuure vil hans Krop] Helt siden 800-tallet (Paschasius Radbertus) er det blitt påpekt at Jesus ikke kan være to steder på én gang: både i vinen og i himmelen. Dikteren ironiserer her over denne oppfatningen.
k5102. hvor] hvordan
k5103. Mand HErrens Blod kand drikke] at man kan drikke Herrens blod; at er utelatt.
k5104. raade for] forlede, forråde
k5105. Maaden foreskrive] bestemme synspunktet
k5106. Vill Tiden dig vell give] vil vise seg med tiden. Det ligger mellom linjene at den som følger fornuften, nok vil komme til å angre.
k5107. sigte] være rettet mot, dvs. det usynlige
k5108. Tilsagn] løfte, forskrift
k5109. beroer] gir deg tilfreds med
k5110. Gud jo Busken brende lod] 2 Mos 3.2–3: «Og HERrens Engel aabenbaredis for hannem [Moses] i en gloende Lue af en Busk; Og hand saae, at Busken brænde i Ild, og blef dog icke fortæred.» Guds åpenbarte seg altså for Moses i tornebusken, men var likevel ikke synlig.
k5111. Saa] slik
k5112. endis] brukes opp. Sammenligningen med tornebusken har to punkter: usynlighet og uuttømmelighet: Gud synes verken i vinen eller tornebusken. Og det at busken brenner, og vinen drikkes, påvirker henholdsvis verken busk eller vin.
k5113. Tykkes dig] synes du
k5114. beqvemmer] passer med, hører hjemme i
k5115. HErrens egen Mund] Dvs. innstiftelsesordene
k5116. den Skaal] den oppskjenkede drikk
k5117. paabøden] påbudt
k5118. kast] kastet; partisippformen er kurant.
k5119. slet] helt og holdent
k5120. forbinde] forener; nattverden betraktes også i AS 1.1.6 som et bryllup mellom Jesus og menneskesjelen.
k5121. Et Hierte […] et Liv, en Aand, Et Kiød] ett hjerte, ett liv, én ånd, ett kjød (tallord skrives som ubest. art.). At «Siæl» ikke har fått tallord til seg, beror rimeligvis på verstvang. Jf. 1 Mos 2.24 og Matt 19.5–6: «Og [Jesus] sagde: Derfore skal Mennisket forlade Fader og Moder, og blifve hos sin Hustru: Og de To skulle være eet Kiød. Saa ere de nu icke lenger to, men eet Kiød. Derfore, hvadsom GUD hafver tilsammenføyet, det skal Mennisket icke adskille.»
k5122. Baand] forening
k5123. nyde] få
k5124. Tre Personer] Dvs. treenighetens tre personer, far, sønn og hellig ånd, dogmatisk etablert gjennom de tre troens artikler. Treenigheten kommer ikke eksplisitt til uttrykk i Bibelen; det skjer først i senantikk teologi, i form av et dogme etablert på kirkemøtet i Nikea 325 e.Kr. Jf. den athanasianske trosbekjennelsen: «Men dendne er dend rette Christelige Tro, Ad vi ære een eeniste Gud i tre Personer i eeniste Guddom» (Resen 1631: upag. [H7]).
k5125. Et] ett
k5126. Aand og Blod og Vand] 1 Joh 5.6–7: «Thi de ere Tre, som vidne i Himmelen: Faderen, Ordet og den Hellig Aand; Og disse tre ere Eet. De ere Tre, som vidne paa Jorden, Aanden, og Vand, og Blod; Og disse Tre ere til Eet.»
k5127. To Naturer] Jesu to naturer: den menneskelige og den guddommelige. Etter flere århundrer med intern strid ble Kirkens kristologiske standpunkt fastlagt under kirkemøtet i Khalkedon i år 451. Jf. den athanasianske trosbekjennelsen: «Oc icke blande Personerne i huer andre, ey heller adskille det Guddommelige Væsen. En anden Person er Faderen, en anden Sønnen, En anden dend Hellig-Aand. […] Saa er nu dend rette Tro, ad vi troe oc bekiende, Ad vor HErre JEsus Christus Guds Søn, er Gud oc Menniske» (Resen 1631: upag. [H7] og [H8v]).
k5128. forleenis] gis som gave. Dass utlegger her Luthers syn på nattverdsunderet som konsubstansiasjon: Det forutsetter at vin og brød, til tross for sin forvandling til blod og kjøtt (transsubstansiasjonen), ikke mister sine egenskaper som nettopp vin og brød.
k5129. Naar at] når
k5130. forsikre] bevise, sikre forståelsen av
k5131. Himmel-høye Gaver] gaver som synes å nå helt til himmelen; dette kan forstås nesten bokstavelig: Gavene sikrer frelsen.
k5132. der offte til] dertil ofte; omstokkingen er formodentlig et produkt av verstvang.
k5133. det u-siunlig] Jf. 2 Kor 4.17–18: «Thi vor Bedrøvelse, som er timelig og læt, giør os en evig og ofver al maade svar Herlighed: Vi som icke see til det synlige; men til det u-synlige: thi hvadsom synligt er, det er timelig; og hvadsom u-synligt er, det er evigt.»
k5134. saa] således
k5135. fatter Siun derpaa] får øye på, får se
k5136. Da fatter Hiertet Liise] da får hjertet (tanker og følelser) ro eller lindring
k5137. Gedeon] I Dommernes bok fortelles det om Gideon (formen Gedeon både 1633/1699 og 1647) som av Gud er kalt til å frelse Israel fra midianittene. Før han går til felts mot fienden, ber han Gud om et tegn: Hvis skinnfellen han lar ligge på bakken om natten er duggvåt om morgenen, mens bakken ellers er tørr, regner han med å ha Gud med seg. Eksperimentet gjentas natten etter på omvendte vilkår: Bare en tørr skinnfell er da et tegn fra Gud. Begge gangene gir Gud Gideon det tegnet han trenger (Dom 6.36–40). Dass forteller historien i BV, «Om Gedeons Krig», str. 3–6, SV 2.27.
k5138. Samson] Dommernes bok forteller også om Samson, som lar seg binde av fienden, men så river seg løs, Dom 15.15–16: «Og hand fant en raaden Asen Kæfte, da udracte hand sin Haand, og tog den, og slog der med tusinde Mænd. Og Samson sagde: Der ligge de i hob, med en Asen Kæfte hafver jeg slaget Tusinde Mænd.» Teksten ekspliserer imidlertid ikke at kjevebenet er gitt Samson som tegn. I den versjonen han gir i BV (SV 2.39), skriver han at kjeften lå der «til all Lykke» («Samsons Historie», str. 26).
k5139. Stjerner […] Og Støv] Da Gud åpenbarer seg for patriarken Jakob i en drøm, lover han ham og hans etterkommere det land han hvor han der og da ligger: «Og din Sæd skal blifve som Støf paa Jorden, og du skal udbredis, Vester og Øster; Nør og Synder: Og ved dig og din Sæd skulle alle Slegter paa Jorden velsignis» (1 Mos 28.14). Også stjernene brukes av Gud i en tilsvarende sammenligning, men da overfor Jakobs far og farfar, Isak og Abraham; se 1 Mos 15.5, 22.16–17 og 26.4. Jakobs navn blir senere å forstå som en betegnelse på jødefolket: Israel. I denne forbindelse kan man forstå jødefolkets utbredelse som et tegn fra Gud på at det tror på ham og har hans velsignelse: «Hvo kand tælle Jacobs Støf, og Tallet paa den fierde Part af Israel?» (4 Mos 23.10).
k5140. At] på at
k5141. Moses fick en Stav] I 2 Mos 4 byr Herren Moses å kaste en kjepp på bakken, hvorpå kjeppen umiddelbart forvandler seg til en slange. «Da sagde HERren til hannem: Udreck din Haand, og grib hannem om Halen; Saa rackte hand ud, og holt hannem, og hand blef til en Kæp i hans Haand. Derfor skulle de tro, at HERren deris Fædris GUD, Abrahams GUD, Isaacs GUD, og Jacobs GUD, hafver aabenbaret Sig for dig» (2 Mos 4.4–5).
k5142. Noah Skyens Bue] 1 Mos 9.12–14: «Og GUD sagde: Dette er det Tegen paa den Pact, som jeg hafver giort imellem Mig og eder; og alle lefvende Diur hos eder herefter til evig Tid. Jeg hafver sæt min Regn-Bue i Skyerne, den skal være et Tegn paa den Pact imellem mig og Jorden. Og naar det skeer, at Jeg fører Skyerne ofver Jorden, da skal mand see min Regn-Bue i Skyerne.»
k5143. en skaaren Hud] en omskåret forhud; se 1 Mos 17.10: «Dette er min [Guds] Pact, som I skulle holde imellem mig og eder, og din [Abrahams] Sæd efter dig: Alt Mandkiøn, som er iblant eder, skal omskiæres.»
k5144. vist] i sikker tro
k5145. Troens Øye] Jf. 2 Kor 4.18: «Vi som icke see til det synlige; men det u-synlige: thi hvadsom synligt er, det er timelig; og hvadsom u-synligt er, det er evigt.»
k5146. den udperset Drue-Qvist] altervinen: den pressede drueklase
k5147. Ordet] Dvs. nattverdens innstiftelsesord. Bibelens ord er på 1600-tallets ennå først og fremst formidlet muntlig, som «Hørelsens Ord».
k5148. sander] erfarer, bekrefter
k5149. en Lem] et menneske; jf. 1 Kor 6.15.
k5150. bestille] gjøre, foreta seg; dvs. gå til nattverd
k5151. Hvor] hvordan
k5152. Ja, jeg glædis visselig] Disse ordene og de følgende, frem t.o.m. 25.8, er ord dikteren tenker seg Jesus kunne ha ytret i den aktuelle situasjonen. I den klassiske retorikken kalles et slik grep for en ethopoiía.
k5153. høybeklemte] Sjelen kan være «svært beklemt» på to måter: som innesperret i kroppen og (i overført betydning) av frykt for synden og dommen.
k5154. Hvis Øyne staar i Vædske] Her tenker dikteren seg at også sjelen har øyne og tårer.
k5155. vederqvæge] gjenopplive; jf. Sal 23.3: «Han [Herren] vederqvæger min Siæl; Hand leder mig paa ret Vey for sit Nafns skyld.»
k5156. ledske] slukke; uttrykket impliserer at sorgen er en slags ild.
k5157. brød] forbrøt, syndet
k5158. betalt] Denne økonomiske metaforikken har sitt grunnlag i NT, men er særlig yndet av Dass. Den forutsetter at Gud er en allmektig banksjef, menneskene hans lånekunder. Gjennom sitt offer, betaler Jesus det menneskene skylder. Jf. TB 4.7.3 og 6.27.8.
k5159. clarere] innløse; jf. TB 10.7.3 og DS 1.16.5.
k5160. galt] gjaldt; formen er kurant.
k5161. Mig sad i Hiertet inde] som fantes i mitt hjerte; mao. ikke i alterkalken.
k5162. mit Minde] Her parafraserer Jesus sine egne innstiftelsesord; katekismeteksten gjengis i den innledende kommentaren til AS 1.
k5163. taalig] føyelig, tålmodig
k5164. Da de mig Galde skienkte] Det siste den korsfestede Jesus får å drikke på korset, er eddik; jf. Matt 27.48 og Joh 19.29. Rett før han nagles til korset, har han imidlertid blitt hånet med et tilbud om «Edicke […] blandet med Galde» (Matt 27.34), noe han rimeligvis avslår etter å ha smakt på det. Galde brukes undertiden i betydningen «gift» eller «skadelig stoff».
k5165. de Spiudet i mig stak] Joh 19.34: «Men Een af Stridsmændene aabnede Hans [Jesu] Side med et Spyd; og strax gick der Blod og Vand ud.»
k5166. trengte] klemte, tvang
k5167. Paa Røver-viis] Jesus ble korsfestet mellom to «ugjerningsmenn» eller «røvere»; se Matt 27.38 og Luk 23.32.
k5168. Een gaar til, een anden fra] én går til grunne, en annen unnslipper. Setningen henspiller rimeligvis på frigivelsen av Barabbas (jf. Matt 27.16–17 og 26, Luk 23.25), men det virker forvirrende at Jesus med det følgende «men» stiller seg seg i motsetning til både den som unnslapp, og den som ble henrettet. Parallellen kan kanskje også trekkes til de to røverne som ble korsfestet sammen med Jesus, hvorav den ene ble frelst, den andre ikke (Luk 23.39–43).
k5169. i Sticken stod] som ble etterlatt i nød
k5170. Forfult af bidske Hunde] I gresk mytologi fortelles det om jegeren Aktaion, som, etter å ha fornærmet jaktgudinnen Artemis, forvandles til en hjort og rives ihjel av sine egne hunder. Historien fortelles av Ovid, i hans Metamorfoser (3.138–252). I de kristnes allegoriserte versjon av Ovid fremstilles så Aktaion som en Kristus-figur: en helt som forfølges av sine egne, men som får oppreisning til slutt. Jf. Rowland 2010: 5–6.
k5171. Mig baade Gud og Folk forloed] Matt 27.46: «Og ved den niende Time raabte JEsus høyt, og sagde: Eli, Eli, Lama, Sabachthani! Det er, min GUd, min GUd, hvorfor hafver Du forladt Mig?» Dass skriver om Jesu siste ord på korste i BV, «De syv Ord paa Korset JEsus talte», str. 5 (SV 2.130).
k5172. undløbe] unnslippe
k5173. Da jeg skreeg det store Skriig] Luk 23.46: «Og JEsus raabte høyt, og sagde: Fader, Jeg befaler min Aand i dine Hænder.» Jf. Matt 27.50, Joh 19.30 og BV, «De syv Ord paa Korset JEsus talte», str. 8 (SV 2.130).
k5174. At] slik at
k5175. Jorden der ved bævet] Matt 27.51: «Og See! Forhenget i Templen refnede i to Stycker fra det øfverste til det nederste: Og Jorden bævede, og Steenene brøste sønder.»
k5176. Last] onde tilbøyelighet, vanesynd
k5177. hævne] gjengjelde
k5178. din u-skyldig Broder] At Jesus i nattverden ellers er å betrakte som den troendes brudgom (jf. str. 14 ovf.), hindrer ikke dikteren i også å fremstille ham som bror.
k5179. Skaale] skål, drikk; entallsformen er kurant.
k5180. Som] han som
k5181. Naar at] når
k5182. Beviisis] vises
k5183. hun] Dvs. synden, som personifiseres som kvinne (hunkjønn).
k5184. HErrens Naade] Synden oppveies mao. lett av Guds nåde, dvs. soningsofferet, så sant man tror.
k5185. Tilbringer] medfører
k5186. megen Baade] stort gagn
k5187. Retfærdighed og Naade] Jf. Rom 5.17: «Thi at regnerede Døden formedelst den Eene, for en eniste Synds skyld; da skulde de meget meere, som saae Naadens og Gafvens Ofverflødighed til Retfærdighed, regnere i Lifvet, formedelst den ene JEsum Christum.»
k5188. tilreede] for hånden, til disposisjon
k5189. afvende] forhindre; ønskende konj.
k5190. rende] løpe; hastverk tolereres ikke. Lovens og Kirkeritualets krav til forberedelse må først være oppfylt; se den innledende kommentaren til AS 1.
k5191. Testamentets] paktens; jf. 3.8 og 7.5 ovf.
k5192. Hvo] den som
k5193. opsluge] sluke, sette til livs
k5194. Hand fører sig selv Dommen paa] 1 Kor 11.29: «Thi hvosom æder og dricker u-værdeligen, hand æder og dricker sig self Dommen, der med at hand icke giør Forskiel om HERrens Legeme.»
k5195. inddrikker] drikker
k5196. bunden Hund i Strikker] en hund som er bundet med tau (og følgelig ikke kan flykte for å unngå straff)
k5197. Var dig] pass deg
k5198. Judas, en Forræder] Matt 27.5: «Og hand [Judas] kaste Sølf-Penningene i Templen; skyndede sig der fra; gick bort, og hengde sig self.»
k5199. Og stod sin egen Fare] ble overlatt til sin skjebne (hjelpeløs)
k5200. Denne tredje sangen om nattverden synes å være skrevet etter de to foregående; den inngår ikke i dikterprestens første versjon av verket, den vi har bevart i de tidlige avskriftene. Mye tyder på at Dass ville ha filt litt mer på enkelte vers i denne sangen hvis han hadde fått sjansen. Alt er ikke like godt gjennomarbeidet. Mens de to første sangene er ment å sikre forståelsen av henholdsvis nattverdsbrødet og -vinen, har denne tredje et noe mer anvendt siktemål: Den påpeker nødvendigheten av syndsbevissthet og botsfromhet, men insisterer samtidig på at enhver er velkommen ved Herrens bord om man bare tror. Hva angår lovens krav til nattverdsdeltakelse, se den innledende kommentaren til AS 1.
k5201. I likhet med den første sangen fremviser denne stor variasjon i henvendelsen. Her apostroferes Troen (8.1), Sjelen (14.5, 17.5, 29.7 og 32.7), og Gud Fader (21.6, 22.1 og 40.1). Dikteren retter seg til sine tilhørere (og lesere) i både entall og flertall, «du» og «dere», også slik at han inkluderer seg selv.
k5202. Innholdsmessig kan sangen deles i åtte: (1) Utgangspunktet tas i tekstgrunnlaget (1 Kor 11), dvs. kravet om at man skal prøve eller granske seg selv før man går til Guds bord. For kjødet er skrøpelig og Guds vrede truer (str. 1–4). (2) Som en forutsetning for denne selvransakelsen ligger imidlertid Kristi soningsoffer, som endrer menneskets betingelser ganske radikalt (str. 5–7). (3) Soningsofferet har likevel ingen virkning om vi ikke tror. Troen bidrar i sin tur til å legge grunnlaget for gode gjerninger og for å forenes med frelseren i nattverden (str. 8–12). (4) Hvordan skal man så komme til tro? Jo, ved å høre Guds ord. Med dem settes prosessen i gang (str. 13–17). (5) Med str. 18 vender vi så tilbake til tekstgrunnlaget og selvransakelsen. Hva som ligger i dette? Først og fremst anger for alt vi har gjort Gud imot. Med angeren følger imidlertid Guds nåde (str. 18–24). (6) I sangens sjette del tar dikterpresten opp spørsmålet om forsett: med hvilken plan vi går til nattverd. Her innprentes vi at heller ikke nattverden, i likhet med soningsofferet, duger uten egeninnsats mot synden. Bønn hjelper, tro hjelper også, og anger, som effektuerer Guds nåde (str. 25–32). Den syvende delen kommer med trøst til den som føler seg som en mislykket synder, uverdig Herrens bord. Men nattverden er nettopp for den angrende synder, hevdes det, for sakramentet gir syndsforlatelse til den angrende (str. 33–37). Til avslutning kan dikterpresten bekrefte at nattverden venter på alle dem som har gransket liv og levnet. Gjennom den forenes vi med Gud, som gir oss trøst og frelse. Så kan vi håpe på å få være gjester ved Hans bord også i det hinsidige (str. 38–40).
k5203. Laila Akslen omtaler denne sangen ganske kort (1997: 146–48). Hun sammenligner den med Dorothe Engelbretsdatters «Gudelig beredelse til HErrens hellige Nadere» (DESS 54), en sammenligning som tydelig demonstrerer forskjellen mellom to diktere, men også to genre: Som luthersk prest driver Petter Dass pastoral veiledning, mens Dorothe Engelbretsdatter i sin sang selv fremstår for Gud som en angrende synder.
k5204. værdig Prøvelse] en passende selvransakelse, evt. (med proleptisk bruk av adjektivet) en selvgranskning som gjør en verdig (til Herrens nadverd)
k5205. Tilberedelse] forberedelse
k5206. Cor. 11, v. 26, 27, 28, 29] «Thi saaofte som I æde dette Brød, og dricke af denne Kalck, da skulle I forkynde HERrens Død, indtil hand kommer: Hvosom nu æder u-værdeligen af dette Brød, eller dricker af HERRENS Kalck, hand er skyldig i HERRENS Legeme og Blod. Men hvert Menniske skal prøfve sig self, og æde saa af dette Brød, og dricke af denne Kalck. Thi hvosom æder og dricker u-værdeligen, hand æder og dricker sig self Dommen, der med at hand icke giør Forskiel om HERens Legeme.»
k5207. mel.] Manuskriptene oppgir til AS 2 forelegget «Kom ô skiønne Hyrde-møe, etc.», identifisert som Anders Bordings hyrdevise «Kom ô Skiønnist Hyrdemøe» (Bording 1984: 1.250). Melodien er imidlertid ikke lenger kjent. Dass bruker det samme forelegget (iht de bevarte avskriftene) til evangeliesangen til tredje søndag etter påske, «Jesus med een venlig mund» (SV 3.285). Førsteutgaven av Evangelisangene oppgir på sin side Dorothe Engelbretsdatters nattverdssalme «Vær til freds min kiære Siæl» (DESS 131). Denne er imidlertid metrisk ikke helt identisk med Dass' katekismesang.
k5208. nest foregaaende] forrige
k5209. At hver skal Prøve giøre] Dette er den prøven Paulus referer til i 1 Kor 11.28 (se innl. komm. ovf.).
k5210. Band] utelukkelse fra det kristne fellesskap el. tilintetgjørelse
k5211. Pølen] Helvete; «Pølen» omtales i Åp 19.20; jf. 20.10: «Disse to [dyret og den falske profet] blefve kaste lefvende i en gloende Pøl, som brende med Svofvel.»
k5212. Hver sig derfor prøve] la enhver granske seg selv; oppfordr. konj.
k5213. Gribe sig i Barm] ransake sin samvittighet; barm står i dette uttrykket metonymisk for hjerte; jf. prøve hjerte og nyrer.
k5214. Hand u-reen og besmittet er] han er uren og besmittet; ordstillingen er åpenbart stokket pga verstvang.
k5215. Reenhed] Jf. 1 Tess 4.7: «Fordi GUD kaldede os icke til Ureenhed, men til Hellighed.»
k5216. som ingen U-reen seer] Jf. Ef 5.5: «Thi det skulle I vide, at ingen Skiørlefnere, eller Ureen, eller Gierig (hvilcken der er en Afguds Tienere) hafver Arf i Christi og Guds Rige.»
k5217. Grandsker] gransk; imp. flt.
k5218. Holder] hold; imp. flt.
k5219. Speyel] speil (to stavelser: spegel fra lat. speculum); jf. Jak 1.23–24: «Thi dersom nogen hører Ordet, og giør der icke efter, hand er ligesom en Mand, der beskuer sit Naturlige Ansigt i et Speyel. Thi naar hand hafver beseet sig, da gaar hand strax bort og glemmer, hvorledis hand var skicket.»
k5220. Seer] se; imp. flt.
k5221. tit] ofte
k5222. fremmed] fremmet, befordret
k5223. i sin Bogstaver] slik de står skrevet
k5224. Seer] se; imp. flt.
k5225. mon […] æske] kan kreve
k5226. foruden Saft og Væske] uten (livs)saft og kraft; jf. Sal 32.4. Vi kan òg tenke oss at saften er å forstå som altervinen, som i en av Kingos nattverdssalmer: «Det Bord det er min Siælis Kraft,/ Der faar jeg Livets Himmel-saft» (KSS 3.210).
k5227. fuldkomme] oppfylle
k5228. Med Torden-skrald] Jf. Sal 104.7: «Men de flye for din Straf; for din Torden fare de bort.»
k5229. ævig Piine] Matt 25.45 (25.46): «Og de [synderne] skulle gaae i den evige Pjne; men de Retfærdige i det evige Lif.»
k5230. O] Interjeksjonen brukes for å gi uttrykk for retorisk patos: Å, for en…
k5231. Døds Bogstav og Line] dødelig skrevet ord og meddelelse (linje)
k5232. Bævelse] angst, skrekk; jf. bl.a. Sal 55.6: «Fryct og Befvelse ere komne paa mig; Og Gruelser ere faldne paa mig.»
k5233. her er en Borg] Jf. Sal 46.8: «HERren Zebaoth er med os; Jacobs Gud er vor Beskiermere» og Luthers gjendiktning, slik den står hos Thomissøn (1569: 217): «Vor Gud hand er saa fast en borg» (oversetteren er ukjent).
k5234. Frelsermand] frelser
k5235. forløset] befridd
k5236. ham] på ham (dvs. Jesus)
k5237. GUds vredes Brand] Jf. Jes 66.15: «Thi see! HERren skal komme med Ild, og hans Vogne, som et Væir, at betale sin Vrede i Grumhed, og sin Straf i Ildens Lue.»
k5238. Vor Straf] Dette syntagmet står appositivt til «Guds vredes Brand» og kunne vært skilt ut med komma før og etter.
k5239. overøsed] overveldet (men «øsing av ild» er neppe en helt vellykket metafor)
k5240. For os] på våre vegne
k5241. Forbandelse] fordømt; Gal 3.13: «Og Christus forløste os af Lovens Formaledidelse, der Hand blef en Forbandelse for os.»
k5242. Paa det] fordi
k5243. Saaer] full av sår; jf. AS 1.30.2
k5244. knuset] drept
k5245. Paa det] for at
k5246. lægis] Oppfatningen av nattverden som et slags legemiddel finnes allerede hos Luther (1629: 140v): «Mand maa jo icke ansee Sacramentet som nogen skadelig ting, ad mand skulle løbe fra det: men som det der er jdel salig oc en trøstelige Medicin oc Lægedom, som dig hielper oc gifuer Lifuet, bode til Siæl oc Legeme.» Jf. AS 1.6.9.
k5247. lagt hen] henlagt (i juridisk forstand) el. begravd; et flott barokt paradoks
k5248. af gandske Magt] av hele vår magt
k5249. flux] straks
k5250. ved Troen i sit Blod] Rom 3.25: «Hvilcken Gud hafver skicket til en Naadestoel formedelst Troen i hans Blod, hvormed Hand tilbyder den Retfærdighed, som gielder for Hannem, i det at Hand forlader Synden, hvilcken som var blefven hidindtil under Guddommelig Taalmodighed.»
k5251. Naadestool] forsoning; jf. Rom 3.25 (ovf.) og 2 Mos 25.17 (den bokstavlige).
k5252. fod] alterfot; jf. AS 1.1.1.
k5253. Rætfærdig skreven] rettferdiggjort; jf. Sal 69.29: «Slet dem af de Lefvendis Bog, at de icke blifve opskrefne med de Retfærdige.»
k5254. O Tro] Interjeksjonen markerer her tiltale. Troen personifiseres.
k5255. HErrens Gave] Ef 2.8: «Thi I ere blefne salige af Naade, formedelst Troen; og det icke af eder self: Det er GUds Gafve.»
k5256. ædle Træ] foredlede tre (mots. vilde). Jesus bruker flere ganger trær i lignelser, f.eks. treet som kjennes på fruktene (Matt 7.16), sennepskornet som vokser til et stort tre (Matt 13.31–32) og fikentreet som visner (Matt 21.19).
k5257. Klæde] plagg, kledebon
k5258. sig afføer] kler av seg; jf. Ef 4.24: «Og fører eder i det ny Menniske, som er skabt efter Gud i Retsindig Retfærdighed, og Hellighed.»
k5259. eene] bare
k5260. Beklæd] iført
k5261. i Sin egen] sc. lydighet
k5262. Ved Troen] Jf. Rom 1.17: «Fordi at den Retfærdighed blifver aabenbaret der udi, som gielder for GUd, hvilcken som kommer af Troen til Troen: ligesom og staar skrefvet: Den Retfærdige skal lefve af sin Tro.»
k5263. du] Dvs. den personifiserte tro
k5264. fatter du med Haand] griper du med din hånd. Troen utstyres her med en menneskelig hånd. Vi kan imidlertid også forstå haand som abstrakt, i betydningen «makt», slik det ofte brukes i Bibelen, i uttrykket «Herrens hånd».
k5265. møye] bekymring
k5266. Baand] tau; jf. Mark 15.1: «Og strax om Morgenen huldte de ypperste Præster Raad med de Eldste og Skriftkloge, der til det gandske Raad; og de bunde JEsum, og førde Hannem bort, og antvordede Pilato Hannem.» Baand kan òg forstås som «lenker» eller «fangebånd» generelt.
k5267. os tilleigner] gjør til vårt
k5268. nøye] fullt ut
k5269. fortienet] opptjent
k5270. tilsiger] lover
k5271. Livets] det evige livs, frelsens
k5272. hand] Dvs. synderen (10.6)
k5273. troer] stoler på, fester lit til
k5274. i sig] i ham; ikke uvanlig sammenblanding
k5275. Himmel-Baade] himmelske gagn
k5276. hand] Dvs. synderen (10.6)
k5277. ham] Dvs. Jesus
k5278. Arving] 1 Kor 6.9: «Vide I icke, at de Uretfærdige skulle icke arfve Guds Rige?» Jf. 1 Kor 15.50.
k5279. Bram] prakt
k5280. Børen] barn
k5281. hand] Dvs. synderen (10.6)
k5282. pant og Segl] sikkerhet og bekreftelse; jf. 2 Kor 1.21: «Og Gud er Den, som stadfester os med eder i Christo, og salvede; Og beseglede os, og gaf Aanden til Pandt i vore Hierter.»
k5283. nyde] få
k5284. At] på at
k5285. Guds levend' Lem] 1 Kor 6.15: «Vide I icke, at eders Legemer ere Christi Lemmer? Skulde jeg nu tage Christi Lemmer, og giøre Skøge-Lemmer af? Det være langt fra.»
k5286. Spiise] mat
k5287. Smager] inntar
k5288. hvor] hvordan
k5289. som intet kand formaa] Jf. Rom 7.18: «Thi jeg veed, at i Mig, det er, i mit Kiød, boer intet Got: Villien hafver jeg vel; men at fuldkomme det Gode, finder jeg icke.»
k5290. modstride] kjempe imot, gjøre motstand
k5291. Hvis] selv om
k5292. Sands mod Gud] motstand mot Gud; jf. Rom 8.7, se 13.8 ndf. og 1647: «Thi kiødsens sandz er fiendskab imod Gud […]».
k5293. samt ald Forstand] og mot all tenkeevne
k5294. Fiendskab] Jf. Rom 8.7: «Thi det er Fiendskab imod GUD, at være kiødelige til sinde, efterdi det er GUds Lov icke underdanig; thi hand formaar det og icke.»
k5295. viide] innrømme, tilstå
k5296. Hvor] hvordan
k5297. befinde] erfare, merke
k5298. Troens Gave] Jf. 8.6 ovf.
k5299. hun] Dvs. Troen; personifiserte abstrakter opptrer som hunkjønn.
k5300. den art] den kvalitet
k5301. ret] nettopp
k5302. betænk og agt] tenk over og husk på
k5303. HErrens Finger] Jf. 2 Mos 31.18 og Luk 11.20: «Men dersom jeg [Jesus] uddrifver Diefle ved GUds Finger, da kommer jo GUds Rige til eder.»
k5304. Guds Klokke] kirkeklokken (hvis kirken er «Guds hus», må også klokken(e) i tårnet være Guds).
k5305. Naar at] når
k5306. høres smugt] høres (under gudstjeneste), vakre som de er
k5307. Ret som] på samme måte som
k5308. Regnen] regnet; hankjønn er kurant.
k5309. som Regnen bringer Frugt] Jf. 3 Mos 26.4: «Da vil jeg [Gud] gifve eder Regn i sin Tid, og Jorden skal gifve sin Grøde, og Træerne paa Marcken skulle bære deris Fruct.»
k5310. laver] ordner, innretter
k5311. Læmpe] varsom og behendig fremgangsmåte
k5312. drager fort] lokker (oss) frem; jf. Joh 6.44: «Der kand ingen komme til Mig [Jesus], uden saa er at Faderen, som Mig udsendte, drager Hannem.»
k5313. dempe] redusere el. tilintetgjøre
k5314. Sinds Fornuft] fornuften
k5315. Derhos] videre
k5316. Syndsens] syndens; arkaiserende genitivsform, brukt emfatisk (jf. havsens, landsens); jf. Sktr 2.53.
k5317. bryndig] lidenskapelige
k5318. Til GUds Ords Lyst henføyet] omdirigert til en lyst til (å høre) Guds ord
k5319. Saa givis Magt] så får vi makt
k5320. At] til å
k5321. Synde-Byld] synd; synden her betraktet som en legemlig skade
k5322. O liflig Klang og Tone] å, for en liflig sang; verset må oppfattes som en metakommentar. Dikteren bryter ut i begeistring over sin egen sang.
k5323. blir ført og ført] stadig blir ledet
k5324. Ogsaa] endog
k5325. til Liv opqvægit] kalt til live
k5326. finder] merker
k5327. annammer] får
k5328. GUds Apostel] Paulus; det refereres til den innledende teksten fra 1 Kor, se ovf.
k5329. visselige] sannelig
k5330. Prøve os] granske oss selv
k5331. duelige] dyktige el. flittige
k5332. prøver os] gransker oss selv
k5333. stadfæster, Og vidner] Adgangen til nattverden, som må oppfattes som et slags trosbevis, utdeles her omtrent som ved en eksamensseremoni. Guds hellige ånd gir menneskets ånd det avgjørende håndtrykk. Jf. Rom 8.16: «Den samme Aand gifver vor Aand Vidnisbyrd, at vi ere GUds Børn.»
k5334. der] Vi hadde ventet her, ettersom det er subjektets egen hånd det er snakk om. Formuleringen underminerer slik den antropomorfe fremstillingen av Ånden.
k5335. vi prøve giør] vi foretar granskningen
k5336. hænger] er forbundet med
k5337. hør] hører; kortformen er kurant.
k5338. fortrydelse] anger
k5339. begangne Laster] begåtte synder
k5340. Ruelse] anger
k5341. Vores] vår; formen er kurant
k5342. nedkaster] Et konvensjonelt uttrykk for underkastelse; jf. Sal 95.6: «Kommer, lader os tilbede, og falde paa Knæ, og nedfalde for HErren, som os giorde.»
k5343. Angrer] angre; imp. flt.
k5344. Tit fortørnet] ofte krenket
k5345. vor] vårt; kurant sideform til vort
k5346. Lader] uttrykk, miner
k5347. En sønderknuset bævend' Aand] Sal 51.19: «En angerfuld Aand er det Offer, som GUd behager: GUd forsmaar icke et sorge-fuldt Hierte.»
k5348. Lovens haarde Hammer] Jer 23.29: «Er mit Ord icke ligesom en Ild, siger HERren, og ligesom en Hammer, der sønderslaar Klippen?»
k5349. hans vældig Haand] hans veldige makt; 1 Pet 5.6: «Saa ydmyger eder nu under GUds veldige Haand, at hand skal ophøye eder i sin Tiid.»
k5350. Trældoms Sorg og Frygt] Rom 8.15: «Thi I hafve icke annammet en Trældoms Aand, at I skulle atter frygte eder; men I hafve annammet en sønlig Udkaarelses Aand, formedelst hvilcken vi raabe: Abba, kiære Fader.»
k5351. kuns] kun, bare
k5352. at grue] Som setningen står, mangler den et finitt verb; jf. 29.4 ndf. Dass fikk kanskje aldri foretatt siste revisjon her. Meningen synes likevel klar nok (basert på Romerbrevet 8.15): Vi skal ikke forbli i trelldom, ei heller grue for dommen, men frykte Gud vår far idet vi ber om fornyede barnekår. Teksten kunne på versets betingelser rettes f. eks. slik: «Ey for Trældoms Sorg og Frykt, / for Straffen kuns, vi grue.»
k5353. i fortviil henrykt] overveldet av fortvilelse
k5354. Far] farer; kortformen er kurant.
k5355. ævig Lue] Matt 25.41: «Da skal Hand [kongen] og sige til dem hos den venstre (Haand:) Gaar bort fra Mig, I forbandede, i den ævige Ild, som er beredt Diefvelen og hans Engle.»
k5356. Børen] barn; formen er kurant, men betinget av verset; jf. 22.2 og 22.3 ndf.
k5357. lad Vreden gaa] Jf. Sal 37.8: «Forlad Vrede, og ofvergif Hastighed; Fortørne dig icke, at du giør ilde.»
k5358. At] slik at
k5359. vor Bræk] våre ufullkommenheter, våre brister
k5360. Giør os Børen] gjør oss til barn
k5361. Børne-Rætten] barnekårene; jf. Rom 8.15: «en sønlig Udkaarelses Aand»
k5362. tigger] ber innstendig om
k5363. øve] dyktiggjøre
k5364. holde den] holde den for å være
k5365. prøve] eksamen; for den som tror, blir frelst.
k5366. Glæde] en glede
k5367. Skylden er betalet] gjelden el. synden er gjort opp for. Dass' forkjærlighet for økonomisk metaforikk av denne typen kan også studeres i for eksempel TA 10 og TB 7.19.
k5368. fuldkommenhed] fullbyrdelse
k5369. aftalit] avgjort
k5370. Christi Guddoms Kraft] Jf. 2 Kor 12.9: «Og hand sagde til mig: Lad dig nøye med min Naade; thi min Kraft er mægtig i de Skrøbelige. Derfor vil jeg heldst rose mig af min Skrøbelighed, at Kristi Kraft kand boe hos mig.»
k5371. Fuldkommet] fullbyrdet
k5372. vor Løsnings Værk] arbeidet med vår befrielse; jf. Hebr. 9.15 og Ef 1.4–7: «Ligesom Hand og udvaldte os formedelst Hannem, førend Verdens Grundvold blef lagt, at vi skulde være hellige, og ustraffelige for Hannem i Kiærlighed. Og hand beskickede os til Børns udkaarelse for sig self, formedelst Jesum Christum, efter sin Villies velbehagelighed; Sin herlige Naade til Lof, formedelst hvilcken Hand giorde os behagelige i sin Elskelige. I hvilcken vi hafve Forløsning, formedelst hans Blod, som er Syndernes Forladelse, efter Hans Naades Riigdom.»
k5373. priset] Jf. Ef. 1.12: «Paadet vi kunde være hans Herlighed til Lof, vi som tilforn haabedes til Christum.»
k5374. føder] skaper, avføder
k5375. blid] nådig
k5376. for Sønnen] for sønnens skyld, på grunn av sønnen
k5377. Hvad Livet og Gudfrygtighed […] frembringer] Hva refereres det til her? Man kan tenke seg både materielle forutsetninger («det daglige brød») og gode gjerninger, gudfryktighetens praktiske side, som en funksjon av troen (og nattverden).
k5378. vi os svinger] vi beveger oss (oppover, i retning himmelen)
k5379. Agter] pass på
k5380. Forsæt] forsett, plan
k5381. det] Dvs. forsettet
k5382. slibrig] glatte, usikre
k5383. Spotters Sælskab] Jf. Sal 1.1: «Salig er Den, som icke vandrer i de ugudeligis Raad; eyheller staar paa Synderis Vey; eyheller sidder i Spotternis Stoel.»
k5384. føre] representere el. lede
k5385. slet] helt og holdent
k5386. Rey] tummel, atferd; jf. åsgårdsrei
k5387. At] det at
k5388. Fliid og Sveed] plikt og strev
k5389. Guds Kraft] Jf. Rom 1.16: «Thi jeg blues icke ved Evangelium om Christo; thi det er GUds Kraft, som giør dem alle salige, som troe der paa; Jøderne besønderlige og Græker ogsaa.»
k5390. Raab] henvendelse til Gud, bønnerop; jf. Sal 102.2: «HERRE, hør min Bøn, og lad mit Raab komme for dig.»
k5391. stedse] alltid, uopphørlig
k5392. stadig Haab] Jf. Rom 12.12: «Værer glade i Haabet; Taalmodige i Bedrøfvelse; Holder hart ved at bede.»
k5393. hentraade] gå bort
k5394. Dynd] søle; jf. Sal 69.15: «Frels mig af Dyndet, at jeg icke druckner; At jeg kand frelsis fra mine Hadere, og af dybe Vand.»
k5395. GUd liggend' Hykler hævner] Gud hevner seg på hyklere(n) som ligger (i sølen/synden)
k5396. Foruden gode Gierninger] Jak 2.26: «Thi ligesom Legemet er dødt uden Aanden, ligesaa er og Troen død uden Gierninger.» Spørsmålet om hhv. tro og gode gjerninger som forutsetning for frelse er et teologisk stridsspørsmål som Luther, på basis av bl.a. Rom 3.28, avgjorde kompromissløst til fordel for troen (sola fide). Senere modifiserte lutherske teologer dette standpunktet. Jesper Brochmann skriver for eksempel i Universæ Theologiae Systema (Brochmand 1664: 2.230): «Nobis extra omne dubium est, bona opera esse necessaria» (For meg står det hevet over enhver tvil at gode gjerninger er nødvendige).
k5397. hvor som] der hvor
k5398. skorte] mangle
k5399. stedse] igjen og igjen
k5400. Børen] barn
k5401. Poderne] barna, avkommet; ordspill: Barna er også «podekvister» uten egne røtter. De skal (be)dømmes på grunnlag av den frukten de bærer (28.5 ndf.).
k5402. af Frugten see] Matt 7.16–17: «Paa deris [de falske profeters] Frugter skulle I kiende dem: Kand mand og plucke Viin Druer af Torne? Eller Figen af Tidsel? Saa bær og hvert got Træ god Frugt; men et raadet Træ bær ond Frugt.»
k5403. stræbe os at fæste] legge vinn på å befeste oss
k5404. Kaldet og Udvælgelse] Matt 22.14: «Thi mange ere kaldede; men faa ere udvalde.»
k5405. Tro i faste Tanke] Jf. 1 Kor 15.58: «Derfore, mine kiære Brødre, værer faste, urørlige, og forfremmes altid i HERRENS Gierning, efterdi I vide, at eders Arbeyde er icke forgiefvis i HERREN.»
k5406. Forsæt til HErrens Vey] vilje til (å gå) Herrens vei; jf. Sal 18.22: «Thi jeg holder HERrens Veye, og er icke ugudelig imod min GUd.»
k5407. sindet flux at vanke] tankene med det samme [begynner] å vandre. Her mangler et finitt verb; jf. 21.2 ovf. Vi kunne kanskje underforstå finder fra 29.1, men finde, i betydningen «fornemme», brukes normalt ikke med en infinitivskonstruksjon, som her.
k5408. Bævelse] angst
k5409. At] i den tro at
k5410. Værdig] Se katekismens tekstgrunnlag i den innledende kommentaren (1 Kor 11.26–29).
k5411. med fliid] med ivrig omhu
k5412. stedse] alltid
k5413. færdig] rede, villig (til å ta imot en synder)
k5414. spørre] erfare
k5415. dennem] mot dem
k5416. Aarsager] forårsaker
k5417. hvor som] der hvor
k5418. Ruels] anger, ruelse
k5419. Skiønt at] selv om
k5420. Aanden den er villig] Matt 26.41: «Vaager og beeder, at I icke skulle falde i Fristelse: Anden er villig; men Kiødet er skrøbeligt.»
k5421. O syndig Brud] I den allegoriske lesningen av Salomos høysang settes brudgommen lik Kristus og bruden lik den enkelte kristensjel eller Kirken som fellesskapet av de troende. Bryllupet representerer troens fullbyrdelse. Se komm. til AS 1.1.6 ovf.
k5422. billig] som seg hør og bør
k5423. at du est U-værdig] Se katekismens tekstgrunnlag i den innledende kommentaren til denne sangen (1 Kor 11.26–29).
k5424. erindre] påminne
k5425. Hør] lin; Jes 42.3 og Matt 12.20–21: «Hand skal icke sønderbryde det knusede Rør, og ey udslycke den rygende Hør, førend Hand udfører Dommen til Seyer. Og Hedningene skulle haabes paa Hans Nafn.»
k5426. overfuser] skjeller ut
k5427. tag Min Vantroe bort] Mark 9.23: «Og strax raabte Barnets Fader, grædende, og sagde: Jeg troer, HERre; hielp min Vantro.»
k5428. værdig] Jf. 33.2 ovf.
k5429. stadig] standhaftig
k5430. I Hellighed] Jf. 2 Kor 1.12: «Thi denne er vor Roes, som er vor Samvittigheds Vidnisbyrd, at vi hafve vandret i Verden i Eenfoldighed, og i Guds Opriktighed; icke i kiødelig Viisdom, men i Guds Naade, dog allermeest hos eder.»
k5431. Svagheds Kar] syndige mennesker; jf. 1 Pet 3.7 og 2 Tim 2.20: «Der ere icke alleeniste Kar af Guld og Sølf i et stort Huu; men ogsaa af Træ, og Jord: Og nogle til Ære, og nogle til Vanære.»
k5432. finder] merker, føler
k5433. arbeyder] strever (åndelig)
k5434. kommer] kom; imp. flt.
k5435. Vederqvægels' tager!] forsyn dere [imp. flt.] med et styrkende måltid; utropstegnet markerer emfase, men avslutter ikke setningen.
k5436. saa nær] Nattverdsbrødet og -vinen inneholder altså Jesu legeme og blod, til tross for at det ikke er synlig; jf. AS 1.18.3.
k5437. selver] selv
k5438. smager] erfarer; Dass hevder altså ikke med dette at man faktisk kan kjenne på smaken at vinen og brødet inneholder Jesu blod og legeme (selv om det ikke er synlig).
k5439. Hug og Stød] slag; Joh 19.1 og Matt 26.67: «Da spøttede de udi Hans Ansigt, og sloge Hannem med knytte Næfver; og nogle sloge Hannem med Knipler. Og sagde: Spaa os, Christe; hvo er den, der Dig slog?»
k5440. Til Døden at annamme] for å påta seg døden
k5441. vist] visst
k5442. Ald Verdens Synd] Joh 1.29: «Den anden Dag seer Johannes JEsum komme til sig, og siger: See! Det er GUDS Lam, som bær Verdens Synder.»
k5443. Sonit] sonte (for synden)
k5444. Syndsens] Jf. 16.3 ovf.
k5445. ved Blodets Drikkelse] når blodet (altervinen) drikkes
k5446. er runden] har rent
k5447. Synds Forladelse] Matt 26.28: «Dette er mit Blod, som er det Nye Testamentes, hvilcket som blifver udgydet for Mange, til Syndernes Forladelse.»
k5448. nu] ved nattverden
k5449. Ved Ven jeg Ven er bleven] ved hjelp av en venn dvs. Jesus] er jeg blitt [Guds] venn
k5450. har fat] har grep om
k5451. i mit Hierte skreven] Jf. 2 Kor 3.3 og Rom 2.15: «I det at de [hedningene] bevise, at Lovens Gierning er skrefven i deres Hierter, efterdi deris Samvittighed gifver dem Vidnisbyrd, og der til med de Tancker, som skulle forklage eller aarsage sig iblant hverandre.» Ang. metaforikken, se Haarberg 2011: 58.
k5452. gavnlig Skiæll] god grunn
k5453. At prøve Sig] å granske seg selv; se komm. til 1.2 ovf.
k5454. Værdig Giest] Jf 29.6 ovf. og den innledende kommentaren til denne sangen.
k5455. vor siuge Siæl] Oppfatningen av nattverden som et slags legemiddel finnes allerede hos Luther; jf. 7.2 ovf.
k5456. eenit] forent (med Faderen)
k5457. Sig nærmer til den eener] knytter seg nærmere til den (sjelen)
k5458. den] Dvs. den enkelte
k5459. forleener] gir
k5460. en Aand med sig] Rom 8.15–16: «Thi I hafve icke annammet en Trældoms Aand, at I skulle atter frygte eder, men I hafve annammet en sønlig Udkaarelses Aand, formedelst hvilcken vi raabe, Abba, kiære Fader. Den samme And gifver vaar Aand Vidnisbyrd, at vi ere GUds Børn.» Jf. str. 21–22 ovf.
k5461. stadelig] urokkelig
k5462. skilje] Normalform: skille; her gripes det tilbake til en gammel form i rimnød.
k5463. kort] kort sagt
k5464. spises] matens
k5465. grue] frykte
k5466. opvagt] kalt til evig liv
k5467. bered] forbered
k5468. søde] elskede
k5469. smage] smake el. erfare
k5470. Gjæster] (nattverds)gjester, gjester ved Herrens bord
k5471. stige] gå opp
k5472. maa] får
k5473. Når og hvordan Hustavlen ble til, vet vi ikke nøyaktig. Antakelig utarbeidet Luther denne teksten kort tid før han skrev de to katekismeversjonene, begge første gang trykt i 1529. Det kan ha eksistert tavle- eller plakattrykk av den før den ble innlemmet i Den lille (om enn ikke Den store) katekismen, men slike finnes imidlertid ikke bevart. Da biskop Resen i 1616 utga sin innflytelsesrike skoleutave av Luthers Lille, hørte Hustavlen rimeligvis med, selv om den ikke ble regnet med som en av katekismens «hovedparter». I Danmark–Norge inkluderer de fleste, om enn ikke alle, katekismeforfatterne på 1600-tallet Hustavlen etter Luthers og Resens eksempel (jf. Appel 2001: 1.131).
k5474. Hustavlen gjør to ting: For det første redegjør den for hvordan verden er organisert i en fast, patriarkalsk og hierarkisk struktur. Opphavsmannen skjelner mellom tre etablerte ordener eller livsområder: (1) den verdslige, regjerende stand med Kongen på topp (ordo politicus), (2) lærestanden, dvs. den kirkelige (ordo ecclesiasticus), med sitt interne hierarki av biskoper, proster, prester og degner eller klokkere, og (3) husstanden (ordo oeconomicus), hvor familefaren regjerer hustru, barn og tjenestefolk (se Markussen 1991: 42–46 og 52–55). For det andre redegjør Hustavlen for hvordan den enkelte, på sin plass i hierarkiet, i henhold til et evangelisk ideal plikter å forholde seg til dem over og under seg, særlig dem over. Slik normerer Hustavlen samfunnsstrukturen i minste detalj, så å si; den beskriver nettopp den tidligmoderne samfunnsformen som den svenske kirkehistorikeren Hilding Pleijel så treffende har kalt «Hustavlans värld» (Pleijel 1970).
k5475. De fleste av de tolv embetene Hustavlen beskriver, står i eksplisitt motsetning til et annet embete. Den verdslige stand formanes i HT 3 og 4: først øvrigheten, så undersåttene. Lærestanden formanes i HT 1 og 2: kirkens lærere først, deretter menighetens enkelte lemmer. Holder vi den siste og sammenfattende sangen (HT 12) utenfor, den som rettes til alle mennesker, uansett stand, gjenstår syv sanger, som alle tematiserer embeter innenfor husstanden. HT 6 og 7 tar for seg forholdet mellom foreldre og barn fra hver sin side; paret HT 8 og 9 tematiserer på tilsvarende måte forholdet mellom herrer (arbeidsgivere) og tjenere (lønnsarbeidere). HT 5 rommer de to kontrære perspektivene innenfor samme sang: ektemennens og hustruenes, i deres innbyrdes forhold. Da gjenstår bare to embeter: HT 10 om de unges plikter mot de eldre, og HT 11 om enkene. Ingen av disse gruppene har noen motsatt gruppe som underkastes formaning: De eldre får ingen egen sang. Og enkenes embete plasseres heller ikke i noe resiprokt forhold.
k5476. Hustavlen formulerer altså et sett regler om hvordan samfunnets «stender» skal forholde seg til hverandre. Tittelen står på latin: Tabula oeconomica. På dansk oversettes tabula med «tavle», ikke «fortegnelse» eller «liste». Det at teksten (regelsettet eller tabula) skulle formidles via tavler til å henge på veggen, er godt mulig et senere påfunn (Peters 1994: 5.96). I dag er Hustavlen, sin fundamentale historiske betydning til tross, ute av den allmenne bevissthet. Store Norske Leksikon omtaler den bare indirekte; Wikipedia opplyser at Hustavler er en samling dikt av Arnulf Øverland (1929). Spesielt «En hustavle» er ofte å finne i mange eldre, men også nyere norske hjem: «Diktet er ofte brodert med rød tråd på hvite hustavler.»
k5477. Den økonomien (av gr. oikos, «hus» og nomos, «lov») Tabula oeconomica refererer til, forstås i Det nye testamente på tre forskjellige måter (Richter 2005): (1) som familiefellesskapet, med foreldre, barn, barnebarn, tjenere og andre, dvs. den minste sosiale enheten i samfunnet; se Luk 12.42 og 16.1–8, (2) som menigheten eller kirken, dvs. fellesskapet av kristne; se 1 Kor 4.1, 1 Kor 9.17, Gal 4.2, Tit 1.7 og 1 Pet 4.10, og (3) som verdensordenen, slik den er innstiftet av Gud; se Ef 1.10 og Kol 1.25. Ordet «økonomi» dukker på denne bakgrunn ikke sjelden opp i teologisk og oppbyggelig litteratur på 1500- og 1600-tallet, f.eks. i Justus Menius' Oeconomia christiana fra 1529, oversatt til dansk av Hans Taussen (1538), i Johannes Mathesius' Oeconomia Eller Undervisning Huorledis en Husfader skal skicke sig fra 1568, oversatt til danske vers av Rasmus Hansen Reravius (1569), og i Peder Wandals Oeconomia Dei fra 1631. / Hustavlen fremsetter, med Resens formulering, «Sprock aff den Hellige Scrifft, met huilcke huer paamindis om sit Embede, i huad som heldst slags leffnet hand ere vdi» (Luther 1616: 109). De grunnleggende skriftstedene er Kol 3.18–4.1, Ef 5.22–6.9, 1 Tim 2.8–15, 6.1–2, Tit 2.1–10 og 1 Pet 2.13–3.7. Overlappingen av krav skriftstedene imellom fremstilles oversiktlig av Albrecht Peters i hans katekismekommentar (Peters 1994: 5.98).
k5478. Den første hustavlesangens struktur er helt enkel: Her listes de opp, alle de formaningene Luther retter til biskoper og prester (se nedenfor), fordelt på ti strofer. Henvendelsen er ikke direkte og imperativisk (2. pers.), men i troskap med forelegget rettet til tredje person, som orienteres om hvilke krav som settes til folkets lærere. Teksten ligger temmelig tett på Luthers (som igjen ligger tett på 1 Tim 3.2–7 og Tit 1.6–9). / Loven (1687) opptar flere av Hustavlens bud til lærestanden. Til en biskops moral fremmer den ett overordnet krav (2-7-23): «Superintendenterne skulle være ulastelige», skjønt i 2-7-4 nevnes faren for at bispen kan la seg friste av gaver (bestikkelser) spesielt. Flere moralske krav settes til prestene i 2-11, «Om Præsters Liv og Levnet»; særlig vekt legges det der på edruskap og sedelighet.
k5479. Biscopers] tilsynsmenns, forstanderes; ordet brukes altså her i sin opprinnelige og generelle betydning, ikke nødvendigvis som betegnelse på én overordnet stillingskategori i den kirkelige hierarki.
k5480. Embed] gjerning, et varig arbeid som noen har påtatt seg å utføre
k5481. Levned] livsførsel
k5482. tit.] Luther 1616: 109: «Biscoper, Sognepræster oc Prædickere, paamindes met dette Sprock huorledis baade deris Leffnit oc tieniste skal være. Det bør sig en Biscop at være wstraffelig, een Quindis Mand, ædru, sædelig, Skickelig, som gierne laaner Huss, bequem til at lære andre, Guds Hussholdere, som icke er gierne hos Vin (eller anden Drick) icke slar, icke er begærendis slem baade, Men billig, icke kriegsk, icke gierig, som vel forestaar sit Huss, som haffuer lydige Børn met all Adstadighed, icke som hafuer nyligen taget ved Troen, som holder hart ved den sande tale, som er til Lærdom, at hand kand være mæctig til, at formane met den salige Lærdom, oc igiendrifue dem som imod sige, 1. Tim. 3. Tit. 1.»
k5483. De to anførte bibelstedene: 1 Tim 3.2–7: «Saa skal en Biscop være ustraffelig, een Qvindes Mand, Ædru, Retsindig, Tugtig, gierne laane Huus, Duelig til at lære (andre;) Icke en Viin-dranckere; icke en Ofverfusere; icke den, som staar efter slem Vinding; men Medlidig; icke Trætagtig; icke Gierig: Som kand vel forestaa sit eget Huus; som hafver lydige Børn med all Ærlighed, (Thi dersom nogen icke veed at forestaa sit eget Huus; hvorledis skal hand besørge Guds Meenighed?) Icke Ny-plantet, at hand skal icke opblæse sig, og falde i Lasterens Dom. Hand skal og hafve et got Vidnesbyrd, af dem, som ere udenfore, paadet hand skal icke falde i Lasterens Forsmædelse og Snare.» / Tit 1.6–11: «Dersom nogen er ustraffelig, een Qvindes Mand, som hafver tro Børn; icke berøgtede, at de ere Dranckere, og Ulydige. Thi en Biscop skal være ustraffelig, som GUds Huusholdere, icke Egensindet, icke Vredagtig, icke en Viin-dranckere, icke en Ofverfusere; som icke staar efter slem Vinding: Men laaner gierne Huus, er Godvillig, Tugtig; Retsindig, Hellig, Kydsk; som vist er, og kand lære, at hand kand være mægtig til at formane formedelst den salige Lærdom, og at straffe dem, som sige imod. Thi der ere mange Fortrædelige, og unyttige Sqvaldere og Bedragere, besynderlig de af Omskiærelsen; Paa hvilcke mand skal stoppe Munden; thi de forvende gandske Huuse, og lære det, som icke duer, for skiendelig Vindings skyld.»
k5484. mel.] Teksten er skrevet av presten Frederik Brandt (1674), men melodien er ukjent. Se Schiørring 1950: 1.256 og 262, og I.R. Hansen 1986: 70. Dass bruker samme melodiforelegg til den følgende sangen og dessuten til den vidt utbredte Jefta-visen (SV 2.34). Det høye antallet melodier til denne visen kan tyde på at melodien til Brandts salme ikke var folkeeie. Femte vers i strofen har gjennomgående innrim («Huus–Duus», «Tolk–Folk» osv.) knyttet til et taktskifte. I Jefta-visen er strofen satt opp som syv-versing, dvs. at femte vers er delt i to, slik at innrimet blir stående som enderim. Trestavelsestakten er jevnt over ikke så utbredt i salmer og åndelige sanger.
k5485. Det bør sig en Biscop] en åndelig vokter skylder; se kommentar til Biscopers ovf.
k5486. ærlig] sc. skal være
k5487. een Hustruis Mand] sc. han skal være
k5488. fremmede Qvinder] kvinner som tilhører andre menn, dvs. gifte kvinner
k5489. at røre] å ha (seksuell) omgang med. Infinitiven her og i følgende to vers står parallelt til «at føre» i 1.2, styrt av «Det bør sig en Biscop» i 1.1.
k5490. Huus] husstand, familie
k5491. suus eller duus] larmende lystighet; vanligvis sus og dus (som ikke oppfyller versemålets krav).
k5492. Gebærder] fakter og minespill
k5493. Mund] måte å ordlegge seg på
k5494. Veyfarend'] reisende
k5495. breede] dekke
k5496. fattige Lemmer] personer som ikke er i stand til å underholde seg ved arbeid, fattig(hus)lem
k5497. husvale] trøste, hjelpe; jf C.5. no. lov 2-7-2: «Præsterne skulle have Omsorg for de Fattige, og ikke alleniste formane Sognefolket til at give Almisse, men og gaa dem for derudi med et got Exempel. De skulle flitteligen tilsee, at hvis de Fattige givet og Christeligen tillagt er, de det nyde og bekomme.» Jf. Jes 58.7: «Bryd dit Brød for den Hungrige; og indled de Ælendige og Landflyctige i dit Huus: Seer du nogen Nøgen, da klæd hannem, og unddrag dig icke fra dit Kiød.»
k5498. GUds Folk] menigheten, de kristne
k5499. øve] gjøre
k5500. mon] vil
k5501. den præstelig Orden] lærestanden, geistligheten
k5502. anstaar] det sømmer seg
k5503. monne lære] vel lærer
k5504. Betænkende] idet han tenker på
k5505. Hyrde] gjeter, sjelehyrde. En som lærer kristendom (biskoper, prester o.l.) og driver sjelesorg, kalles pastor (lat. «gjeter») etter Jer 3.10 (3.15): «Og Jeg [Herren] vil gifve eder Hyrder efter mit Hierte, som skulle føde eder med Lærdom og Viisdom.» I NT fremstår Jesus som «den gode hyrde» (Joh 10.11).
k5506. Huusholder] «økonom» (se kommentar til HT.innl.), en som forvalter den kristne lære; jf. 1 Kor 4.1: «Hver mand skal holde os for Christi Tienere, og Huusholdere ofver GUds hemmelige Ting.»
k5507. Fylden] fylleri, beruselse
k5508. slem Baade] tarvelig fordel, simpel vinning
k5509. timelig Gods] jordisk eiendom
k5510. Billighed] rimelighet, rettferdighet
k5511. suen] utsugeri, (urettmessig) tilegnelse av økonomiske goder
k5512. Skinden] flåeri, utsuging
k5513. der hos] derhos, samtidig
k5514. Hans Næste] sin neste
k5515. opsluge] fortære (økonomisk)
k5516. GUds Lem] kristen; jf. Rom 12.4.
k5517. Klinten] ugresset; Matt. 13.24–25 ff.: «Himmeriges Rige lignes ved et Menniske, som saade god Sæd i sin Ager. Og der Folckene sofve, kom hans Fiende, og saaede Klinte iblant Hveeden, og gik bort.»
k5518. Klammer] klammeri, krangel
k5519. age] kjøre
k5520. Karm] vogn, karet
k5521. Tiuend'] tyende, tjenestefolk
k5522. Hvor] hvordan
k5523. Levnet] liv
k5524. levendis Aar] de år han levde (på jorden)
k5525. Kon] kun
k5526. Frugt] avkom
k5527. indbygge] bygge inn (i seg); jf. 1 Pet 2.5: «Og bygge I ogsaa eder, som de lefvende Steene til et Aandeligt Huus, og til et hellig Præstedom, til at ofre Aandelige Offer, som ere Gud behagelige, formedelst JESUM Christum.»
k5528. sin' Smaa] sine barn
k5529. til Prikke] i minste detalj (jf. til punkt og prikke)
k5530. hand kand Aanderne prøve] 1 Joh. 4.1: «I Elskelige, troer icke hver Aand; men prøfver Aanderne, om de ere af GUd: thi der ere mange falske Propheter udgangne i Verden.»
k5531. Kiætteris] kjetteres, vranglæreres
k5532. sit Rige] hans rike
k5533. vores] våre
k5534. Artikler og Tro] trosartikler; retorisk hendiadyoin (ett ved hjelp av to)
k5535. stædis] tillates, tilstedes
k5536. nyplantet] nyomvendt, jf. Luthers/Resens ord ovf.: «icke som hafuer nyligen taget ved Troen» og 1 Tim 3.6.
k5537. Theologiske Lære] teologistudier. I universitetsloven (den såkalte fundatsen) fra 1621 forutsettes det at ingen kan få embede uten å ha studert «thoe eller threi Aar her paa Vniuersitetet, eller oc it Aar i det ringgeste, om de haffuer werridt paa fremmede Vniuersiteter wden Rigitt» (sitert etter Norvin 1940: 2.79).
k5538. forvrikke sit Fied] snuble
k5539. Fied] skritt
k5540. Biscopelig Læber] en menighetsforstanders tale (jf. komm. til 1.1 ovf.)
k5541. de Simple] de enfoldige, de uutdannede
k5542. Secter] grupper av dissentere
k5543. med Staalhandsker] hardhendt, voldsomt. Stålhansken tilhører den tradisjonelle krigsrustningen.
k5544. optage] ta til seg
k5545. af Skriften] på Skriftens grunnlag
k5546. tydelig Sprog] med fyndige ytringer (bibelvers)
k5547. Ey ringeste Maader fordrage] (dem skal han) ikke tåle et minstemål av
k5548. I likhet med HT 1 ligger også HT 2 tett på Luthers forelegg – og i sin tur hans bibelske forelegg (se ndf.). Denne sangen er forholdsvis kort til katekismesang å være, bare seks strofer. I motsetning til den første sangen er henvendelsen her (f.o.m. 2.5) rettet direkte og imperativisk til dem det gjelder, dvs. menighetenes enkeltmedlemmer.
k5549. Tilhørernes] menighetens enkelte medlemmers, dvs. de som skal belæres av presten
k5550. Embede] gjerning, et varig arbeid som noen har påtatt seg å utføre
k5551. Lærere] biskoper, prester, degner o.l.
k5552. tit.] Luther 1616: 110–11: «Huad Tilhørere ere deris Biscoper (oc lærere) skyldige, etc. HERren haffuer forordnet for dem som forkynde Evangelium, at de skulde leffue aff Evangelio, 1. Cor. 9. Den skal dele met (sin) Lærere i alle gode ting, som Ordet læris, Gal. 6. Aaldinge som vel forestaa, skulde holdis dobbelt Ære værde, mest de som arbeyde i Ordet oc Lærdom, thi Skrifften siger, du skalt icke binde Munden til paa den Oxe som tærsker, oc en Arbeyder er sin Løn værdt. Lyder eders Forstandere oc viger dem, Thi de vaage, som de skulle giøre Regenskab for eders siele, at de kunde giøre det met glæde, oc icke suckendis, thi det er eder icke gavnligt, Ebr. 13.» / De tre anførte bibelstedene: 1 Kor 9.14: «Saa hafver og HERREN befalet, at de, som forkynde Evangelium, skulle nære sig af Evangelio.» / Gal 6.6: «Og den som blifver underviist [katekhoúmenos] med Ordet, hand skal deele allehaande Got med den, som hannem underviiser [katekhounti].» / Hebr. 13.17: «Lyder Eders Lærere, og følger dem; thi de vaage ofver eders Siæle, ligesom de, der skulle giøre Regenskab for dem, at de kunde det giøre med Glæde, og icke med Suck; thi det er eder icke got.»
k5553. nest] nærmest
k5554. mel.] Sangen det vises til er «Hvor elskelig siunis din boliges Stæd», med tekst av presten Frederik Brandt (1674), melodien er imidlertid ukjent. Se Schiørring 1950: 1.256 og 262, og I.R. Hansen 1986: 70. Dass bruker samme melodiforelegg til den forrige sangen (HT 1) og dessuten til den vidt utbredte Jefta-visen (SV 2.34). Det høye antallet melodier til denne visen kan tyde på at melodien til Brandts salme ikke var folkeeie. Femte vers i strofen har gjennomgående innrim («skal–Gefall», «got–Spot» osv.) knyttet til et taktskifte. I Jefta-visen er strofen satt opp som syv-versing, dvs. at femte vers er delt i to, slik at innrimet blir stående som enderim. Trestavelsestakten er jevnt over lite utbredt i salmer og åndelige sanger.
k5555. Forordning] lovbestemmelse, forskrift gitt av Kongen
k5556. beskikket] fastsatt, bestemt
k5557. Bogstaverne] ordene; jf. lovens bokstav
k5558. monne] kan vel
k5559. Ordet] Guds ord
k5560. Livis] livs; genitiven er kurant
k5561. Opholdning] underhold
k5562. til Gefall] til behag
k5563. Landsens] landets, jordens
k5564. dobbelt i Ære] 1 Tim 5.17: «De Eldste, som ere gode Forstandere, dem holder mand at være dobbelt Ære værde, besynderligen dem, som arbeyde i Ordet, og udi Lærdom.» Ordet prest kommer i seg selv fra gr. presbýteros, «eldre».
k5565. retsindig] samvittighetsfullt
k5566. Ordets Arbeyder', som gaar [...] at lære] teologistudenter
k5567. Beviiser [...], beteer] gjør [...], yt; imp. flt.
k5568. monne de være] kan de vel være
k5569. terskendes] treskende
k5570. den terskende Oxe] Se katekismeteksten, ovf.; 1 Tim 5.18: «Thi Skriften siger: Du skal icke binde Munden til paa den Oxe som tersker; Oc: En Arbeydere er sin Løn værd», jf. 5 Mos 25.4 og 1 Kor 9.9.
k5571. vellærd] studert; ofte brukt i titulatur, ved henvcndelse til prester
k5572. Lønnen vel værd] 1 Tim 5.18; se komm. til 3.1 ovf.
k5573. Apostelen] Paulus; jf. 1 Kor 9.1.
k5574. Det Embed] den gjerning; et varig arbeid som noen har påtatt seg å utføre
k5575. Hosfølger en temmelig Fare] en betydelig fare følger med (embedet); hosfølge ser ellers ut til å være belagt i partisipp (pres. og perf.).
k5576. Tilhørernes] Se komm. til sangens tittel, ovf.
k5577. I hvordan det gaar] hvordan det enn går
k5578. Faar] Prestens rolle som pastor, dvs. «(sjele)hyrde», tilsvarer menighetens rolle som sauer; se komm til HT 1.3.3.
k5579. til Regenskab svare] stå til regnskap; se katekismeteksten, ovf. og Hebr 13.17.
k5580. værer [...] og lyder] vær [...] og adlyd; imp. flt.
k5581. Sorg] omsorg
k5582. jers] deres
k5583. Seer til] sørg for, pass på; imp. flt.
k5584. Forstand] Jf. 1 Kor 1.19: «Thi der staar skrefvet: Jeg vil til intet giøre de Viises Viisdom; Og de Forstandiges Forstand vil Jeg bortkaste.»
k5585. jers] deres
k5586. sin Dage] i livet, deres levedager
k5587. Betænker] tenk på; imp. flt.
k5588. Vægtere] vekter. På 1600-tallet fikk også de største norske byene et vekterkorps, dvs. nattevakter med en viss politimyndighet. Vekterne hadde også tilsyn med gatebelysningen, og de ropte ut timen og vinden.
k5589. da giver det agt] hør da godt etter; imp. flt.
k5590. At] slik at
k5591. det] Dvs. sitt vekterarbeid
k5592. laver] gjør; imp. flt.
k5593. Aarsage] årsak; ent.
k5594. Av de fem strofene om øvrighets embete (HT 3), fremmer den første et lydighetskrav, den andre legitimerer øvrighetens herredømme i Gud, den tredje varsler den obsternasiges undergang, den fjerde lover den underdanige medgang, og den femte oppsummerer. Formaningen gis fra begynnelsen av i 3. pers. («mand», 1.1), men endres til 2. pers. («du») fra 2.5. Denne sangen, som man uten videre skulle tro ville rette seg mot den verdslige øvrighets representanter, henvender seg dermed direkte formanende til undersåttene, ikke til makthaverne. Grunnen er åpenbar: Luthers utdrag fra Romerbrevet setter betingelsene. Ikke desto mindre betyr dette at Kongens undersåtter med dette formanes i to sanger på rad (i tillegg til denne også i HT 4), mens det ikke stilles noen krav til makthaverne. For de har ifølge Romerbrevet deres makt fra Gud, og enhver som setter seg opp mot makthaverne, setter seg dermed opp mot Guds orden. Slik legitimeres en totalitær styreform i religionen, som teokrati. / Kongeloven av 1665, skrevet av Peter Schumacher, alias grev Griffenfeld, fire år før, legitimerer ikke uttrykkelig Kongens makt i Guds nåde, slik gjeldende rett i Norge hadde vært siden kroningen av Magnus Erlingsson i 1163, men stiller likevel i § 2 Kongen over enhver lov gitt av mennesker: «Danmarckes og Norges EenevoldsArffveKonge skal være hereffter og aff alle undersaatterne holdes og agtes for det ypperste og høyeste hoffved her paa Jorden offver alle Menniskelige Lowe, og der ingen anden hoffved og dommere kiender offver sig enten i Geistlige eller Verdslige Sager uden Gud alleene» (retsinformation.dk).
k5595. Embede] gjerning, et varig arbeid som noen har påtatt seg å utføre
k5596. tit.] Luther 1616: 112–13: «Øffrigheder paamindes met dette Sprock om deris Embede. Huert Menniske skal være de høye Herredømme underdanig, Thi der er icke mact uden aff GUD, oc de som ere, ere forordnede aff Gud, huorfor huo som staar imod macten, Hand staar imod GUDs Forordning, oc de som staae (der) imod, de faa Dom imod dem selffue: Thi Førster ere icke at frycte for en god Gierning, Men for en ond, vilt du da icke frycte for macten, saa giør got, oc du skalt haffue loff aff den, Men giør du ont, da frycte dig, thi den bær icke Suerdet forgæffuis, Thi den er Guds tienere, dig til gode (oc) en Heffner til straff, for den som giør ilde, Rom. 13. cap. 1. Pet. 2.» / De to anførte bibelstedene: Rom 13.1–4: «Hver Mand skal være Øfrigheden underdanig, som hafver Magt ofver hannem; thi der er ingen Øfrighed, uden af GUd: Og hvor som Øfrighed er, Den er skicket af GUd. Hvosom nu setter sig imod Øfrigheden, hand staar imod Guds Skickelse: Og de som imodstaa, de skulle faae Dom ofver sig. Thi at de Veldige ere icke de gode Gierninger; men de Onde, til Frygt. Og vil du icke frygte dig for Øfrigheden, da giør det, som Got er, saa skal du hafe Lof af hannem. Thi hand er Guds Tienere, dig til gode: Men giør du det, som Ont er, da frygt dig; thi hand bær icke Sværdet forgiefvis; Hand er Guds Tienere, en Hefnere til Straf ofver dem som giøre ilde.» / 1 Pet 2.13–17: «Værer all Menniskelig Skick underdanige, for HERrens skyld: Være sig Kongen, som den Øverste: Eller Høfvetsmænd som de, der udsendes af hannem, Til Hefn ofver Misdedere, og de Fromme til Lof. Thi det er GUds Villie, at I skulle, i det I giøre Got, tilstoppe de daarlige Menniskers Vanvittighed; Som de der ere fri, og icke som I hafve Frihedens til Ondskabs Skiul; men som GUds Tienere. Giører hver Mand Ære; Elsker Brødrene; Frycter Gud; Ærer Kongen.»
k5597. mel.] Av sensurhensyn er det opprinnelige melodiforelegget sløyfet og erstattet med denne formuleringen. Avskriftene oppgir «Bonden hand agter paa Tiden», Dalevisens forelegg (SV 1.125). Dass bruker samme melodi til evangeliesangen «Jesus en lignelse taler» (SV 3.234), dvs. sangen til femte søndag etter helligtrekongersdag (Schiørring 1.250 og 263). I.R. Hansen (2001) redegjør for melodihistorien. Strofen settes ellers ofte opp som elleveversing; her står den som syv-versing, med innrim i tredje, fjerde, femte og sjette vers.
k5598. bør mand at ære] skylder man å vise ære
k5599. Herredømmer] herskeres maktposisjoner; syntagmet står som apposisjon til «dem» i 1.2.
k5600. Sæt] satt
k5601. i sær] alene
k5602. paa det] slik at
k5603. Forordning] lovbestemmelse, forskrift (gitt av Kongen)
k5604. Ey [...] at stride] at han ikke skal stå imot; akk. med inf.
k5605. beskiære] forunne (det)
k5606. sette] beordre
k5607. den Stand] Dvs. øvrigheten
k5608. høye] viktige, opphøyde
k5609. naar paakrævis] når det er nødvendig
k5610. strævis] det strittes imot
k5611. forgævis] til ingen nytte
k5612. Førster] fyrster, konger
k5613. Uden] uten at
k5614. Rygte] omdømme, gode navn og rykte
k5615. At] slik at
k5616. fører] noterer, regnskapsfører
k5617. U-dyd] umoral
k5618. Last] syndig handling
k5619. teer] viser
k5620. Gast] dårlig menneske, plageånd
k5621. med hast] hurtig
k5622. forkast] forkastet
k5623. nedtrykke til Grunde] ydmyke til fulle
k5624. Vilt] vil; personbøyning, 2. pers.
k5625. bæve] skjelve, frykte
k5626. flittelig] flittig
k5627. ertappe] få tak i, komme over
k5628. Trappe] trapp, avsats; jf. 1 Tim 3.13: «Men hvilcke som tiene vel, de forhverfve dem self en god Trappe, og en stor Frimodighed i Troen, udi Christo JEsu.»
k5629. hende] Dyden personifisert som kvinne
k5630. traaer] attrår (sc. Dyden)
k5631. lave] forberede, lage i stand
k5632. Lof] ros, lovprisning
k5633. Øvrigheds Orden] den verdslige makt, Luthers ordo politicus; se innl. til HT ovf.
k5634. Under-Herrer] herrer (el. herskere) underordnet Herren; to av avskriftene har «inspecteurer». Ordet ser ikke ut til å være belagt annetsteds.
k5635. sætte til rette] bringe i orden
k5636. Hisset om og her] rundt omkring
k5637. krogit] urettferdig
k5638. Gevær] våpen
k5639. Vilde] tøylesløs; flertallsformen følger den logiske meningen, ikke grammatikken. Verbene («omløber» og «forspilde») står like inkonsekvent i hhv. ent. og flt.
k5640. Levnet, Liv og Dage] sitt liv; de tre substantivene må her oppfattes som synonyme
k5641. forspilde] lar gå tapt til ingen nytte. Verbet er her flertallsbøyd, fremtvunget av rimet; «omløber» i verset over har ikke flertallsbøyning, til tross for at de to verbene er sideordnet og subjektet (Som) viser til et ord i entall: «hver».
k5642. omløber […] og […] forspilde] Det er altså verbene, ikke rimordene «Vilde og ilde» som her er sideordnet.
k5643. Den fjerde hustavlesangen, om undersåttenes plikter overfor øvrigheten (HT 4), omfatter to hoveddeler fulgt av en oppsummering, i alt ni strofer. Den første hoveddelen (str. 1–5) gjelder plikten til å betale skatt. I de to første strofene formanes folk til å punge ut; i den tredje og den femte følger begrunnelsen: Å betale skatt til øvrigheten innebærer å betale skatt til Gud (str. 3): Det du gir til keiseren, gir du i realiteten til den aller høyeste. På 1600-tallet oppfattes de verdslige myndigheter i henhold til Rom 13 som Guds tjenerskap. Derfor blir det økonomiske mellomværendet med øvrigheten også et religiøst samvittighetsspørsmål (str. 5). Den betalingsuvillige trues med straff (str. 4). I annen hoveddel formanes undersåttene om å be (str. 6–8), for kongen, hans embedsmenn, soldater og alle andre, og generelt for levelige forhold i landet. Den siste strofen (9) kommer med en oppsummering, dvs. en avsluttende oppfordring om å støtte opp om øvrigheten, under trussel om at Gud vil notere seg alle tilløp til det motsatte i sitt regnskap.
k5644. tit.] Luther 1616: 113–15: «Huad Underdane ere deris Øffrigheder skyldige. Giffuer Keyseren det som Keyserens er, Matth. 22 oc 17. Huert Menniske skal være de høye Herredømme, etc. saa værer underdanige aff fornødenhed, icke alleniste for Straffen, men ocsaa for Samuittigheden, Thi derfore giffue i oc Skat. Thi de ere GUDS Tienere, som tiene til det samme, saa giffuer alle de Ting i ere skyldige, den skat som bør Skat, den Told, som bør told, den Ære som bør ære, Rom 13. Jeg formaner først for alle Ting, at der skee ydmygelige begæringer, Bøner, Forbøner, Tacksigelse for alle Menniske, for Konger oc alle de som ere sætte i Høyheder, at wi maa leffue et Roligt oc stille Leffnet, met all Gudelighed oc adstadighed, 1. Tim. 2. Paaminde dem at de ere Førster oc Herredømme underdanige, at lyde, at være rede til all god Gierning, at de ingen Laste, ere icke Kijffactige, etc. Tit. 3. Værer alle Menniskelige Creatur underdanige for HERRENS skyld, Være sig en Konge, som den ypperste, eller Høffitzmænd som de der ere sende af hannem etc. 1 Petr. 2.» / De anførte bibelstedene: Matt 22.17–21: «Siig os [disiplene] derfore: Hvad tyckes Dig [Jesus]? Er det ret, at mand gifver Keyseren Skat, eller ey? Der JEsus nu merckte deris Skalkhed, sagde Hand: I Øyenskalcke, hvi friste I Mig? Lader Mig see Skattens Mynt: Og de rackte Hannem en Penning. Og Hand sagde til dem: Hvis Billede og Ofverskrift er dette? De sagde til Hannem: Keyserens; da sagde hand til dem: Saa gifver Keyseren, det Keyseren hører til; og Gud, det Gud hører til.» / Matt 17.24–26: «Der de komme nu til Capernaum, ginge de til Peder, som toge Skatt op, og sagde: Pleyer icke eders Mestere at gifve Skatt? Hand sagde: Jo. Og der hand kom hiem, da kom JEsus hannem tilforn, og sagde: Hvad tyckes dig, Simon, af hvem tager Konger paa Jorden Told eller Skat? af deris Børn, eller af Fremmede? Da sagde Peder til Hannem: Af Fremmede: JEsus sagde til Hannem: Da ere Børnene frj.» / Rom 13.1–7: «Hver Mand skal være Øfrigheden underdanig, som hafver Magt ofver hannem; thi der er ingen Øfrighed, uden af GUd: Og hvor som Øfrighed er, Den er skicket af GUd. Hvosom nu setter sig imod Øfrigheden, hand staar imod Guds Skickelse: Og de som imodstaa, de skulle faae Dom ofver sig. Thi at de Veldige ere icke de gode Gierninger; men de Onde, til Frygt. Og vil du icke frygte dig for Øfrigheden, da giør det, som Got er, saa skal du hafe Lof af hannem. Thi hand er Guds Tienere, dig til gode: Men giør du det, som Ont er, da frygt dig; thi hand bær icke Sværdet forgiefvis; Hand er Guds Tienere, en Hefnere til Straf ofver dem som giøre ilde. Saa værer nu fornøden underdanige af Fornødenhed, icke alleeniste for Straffens skyld; men ogsaa for Samvittighedens skyld. Derfore skulle I og gifve Skat; fordi at de ere Guds Tienere, som skulle forfremme saadan Beskiermelse. Saa gifver hver det, som I ere skyldige: Skat den, som bør Skat: Told den, som bør Told: Frygt den, som bør Frygt; Ære den, som bør Ære.» / 1. Tim 2.1–2: «Saa formaner jeg for alle Ting, at mand giør Bøn, Formaning, Forbedelse, og Tacksigelse for alle Mennisker; For Konger, og for all Øfrighed; at vi kunde lefve et roligt og stille Lefnet i all Gudelighed og Ærlighed.» / Tit 3.1–2: «Paamind dem, at de ere Førsterne og Øfrighed underdanige og lydige; at de ere redebonne til alle gode Gierninger; At de icke skiende paa nogen, icke ere kifagtige; at de ere medlidige, bevise all Sagtmodighed mod alle Mennisker.» / 1 Pet 2.13–17: «Værer all Menniskelig Skick underdanige for HERrens skyld: Være sig Kongen, som den Øverste: Eller Høfvetsmænd som de, der udsendes af hannem til Hefn ofver Misdedere, og de Fromme til Lof. Thi det er GUds Villie, at I skulle, i det I giøre Got, tilstoppe de daarlige Menniskers Vanvittighed; Som de der ere fri, og icke som I hafde Friheden til Ondskabs Skiul; men som GUds Tienere. Giører hver Mand Ære; Elsker Brødrene; Frygter Gud; Ærer Kongen.»
k5645. mel.] Av sensurhensyn er det opprinnelige, verdslige melodiforelegget sløyfet og erstattet med denne formuleringen. Se Innl. 6.2. Avskriftene oppgir «Danmand er din Hustru hjem etc.», et vers kjent fra omkvedet til skjemtevisa «Hustruen skulle til gildis gaa» (I.R. Hansen 1986: 64). Dass utstyrer evangeliesangen til tredje pinsedag, «Christus gifuer at forstaa» (SV 3.304), med det samme melodiforelegget.
k5646. Skat] På landet ble skatt mot slutten av 1600-tallet først og fremst betalt på grunnlag av matrikkelen, det offentlige registeret for grunneiendom som fastla enhver gårds skatteevne. Matrikkelen var i bruk fra 1665 og helt frem til 1836. I tillegg ble skatt ytt i form av tiende, dvs. tiendedelen av enhver jordbruksavling og kommersiell fiskefangst (ikke hjemmefiske). Ifølge Christian Vs norske lov av 1687 skulle tienden tilfalle hhv. Kongen, Kirken og presten i tre like store deler (2-22-4). Dikterpresten kan med andre ord sies å ha egeninteresse av å innprente bøndene god skattemoral. Som ekstraordinær tilleggsskatt kunne Kongen ilegge koppskatt. Dette var en uperiodisk skatt (per hode eller Kopf) som ble utskrevet når behovet meldte seg. Det skjedde flere ganger i løpet av 1600-tallets siste halvdel. Med koppskatten hadde Kongen dessuten mulighet til å fange inn de skattyterne som verken var skyldig tiende eller matrikkelskatt. Skatt ble på landsbygda i det vesentlige ytt i form av naturalia. I byene ble det betalt byskatt til kronen og stadsskatt til byen. Her var pengeøkonomien kommet lenger, og dermed ble skatten gjerne betalt i rede penger.
k5647. Tribut] skatt, avgift
k5648. eragtis] anses, aktes
k5649. Herre-Bud] kongelig befaling
k5650. Giver] gi; imp. flt.
k5651. Skat] sc. «betal»
k5652. opbære] motta, heve, innkassere
k5653. Told] sc. «betal»
k5654. Giører] vis; imp. flt.
k5655. sin] deres
k5656. Skaffer] skaff, gi; imp. flt.
k5657. hva dem tilhør] det som tilhører dem
k5658. Lad ey staa tilbage] kom ikke på etterskudd (i restanse)
k5659. sin Umage] sitt arbeid, strev (med å være øvrighet)
k5660. de] Dvs. øvrighetens menn
k5661. Vartend' op det samme] som yter sine tjenester, dvs. de fyller sin funksjon som (Guds) tjenere.
k5662. Sold] lønn, betaling
k5663. annamme] motta, få
k5664. under Herredømmer] for makten
k5665. den Velgefal] det (vel)behag
k5666. anstaar og sømmer] passer seg. Begge verb brukes ofte i den refleksive betydningen uten seg.
k5667. Rebelle] opprører, en som ikke vil akseptere rådende normer. Den vanlige skrivemåten er rebel. Dass ser her ut til å bruke den opprinnelige franske skrivemåten (om enn ikke uttalen) av rimtvang.
k5668. Faldet] straffskyldigheten; jf. fodfald, «ydmykelse»
k5669. dvælle] la vente på seg. Skrivemåten med dobbel konsonant synes ikke å være belagt annetsteds.
k5670. viiser] utvis; imp. flt.
k5671. venter] regn med; imp. flt.
k5672. bliver ved] består, er virksomt
k5673. saa beskaffen] slik laga. Hankjønnsformen på -en er den normale også i intetkjønn.
k5674. høyt fornøden] helt nødvendig. Hankjønnsformen på -en er kurant også i intetkjønn.
k5675. der ved] Dvs. ved det at du viser deg som en rebell og setter deg opp mot øvrigheten.
k5676. brøden] brudt. Partisippformen synes sjelden. Vi hadde ventet brudt eller brydet.
k5677. for alle ting] fremfor alt
k5678. Eder] dere; på et høyere stilnivå enn kortformen jer.
k5679. fast] urokkelig
k5680. Værer] vær; imp. flt.
k5681. Hulde] trofaste
k5682. Underdaner] undersåtter. Det ordspillet som for moderne lesere synes så opplagt, var neppe virksomt på dikterprestens tid. Dane (flt. daner) i betydningen «dansk mann» ble gjenopptatt i språket først på 1700-tallet.
k5683. Ofrer op] bring som offer; imp. flt.
k5684. Ypperst] fornemst
k5685. størst] mektigst, betydeligst
k5686. Landsens] landets
k5687. Beeder] be; imp. flt.
k5688. Raad] På slutten av 1600-tallet er Kongens råd å forstå som Geheimekonseilet, som bestod av i alt syv personer. Alle slags saker kunne i prinsippet forelegges dette rådet.
k5689. Stænder] adelen (befolkningsgrupper av høy byrd)
k5690. Forlæning] len
k5691. Beder] be; imp. flt.
k5692. Høvidsmænd] offiserer
k5693. Dannis Svend] god soldat
k5694. Sverdet har ved Beltet] som har sverdet i beltet; relativpronomenet (subjunksjonen) er underforstått.
k5695. Beder] be
k5696. Huus] husstander, familier
k5697. Huus-Gesinder] tjenestefolk
k5698. Giører] gjør, fremsett; imp. flt.
k5699. daglig Brød] Jf. FV 5. Sangen forutsetter at oppsetsighet fører til materiell nød, mens lydighet fører til velstand.
k5700. Beder] be; imp. flt.
k5701. Landsens] landets
k5702. Næring] underhold, nødvendig føde
k5703. At] slik at
k5704. kunde] kanskje kunne; uttr. potensial konj. I Dass' språk er distinksjonen mellom kunde («kunne») og kunne («kan») ennå virksom.
k5705. hver for sig] hver for oss
k5706. Stil] stille (og rolig)
k5707. adstadig] stødig
k5708. Gudelig] gudfryktig
k5709. vores] våre; kurant form
k5710. Giører] gjør; imp. flt.
k5711. med en god Besked] på forstandig vis
k5712. Seer] se til; imp. flt.
k5713. Har et Ord dog i Fordrag] bær allikevel over; imp.flt.
k5714. dem] Dvs. øvrighetens menn
k5715. kivis] strides
k5716. Vider] vit; imp. flt.
k5717. ald den Sag] hele den anklagen
k5718. indgivis] legges frem
k5719. Sangen om ektefolks forpliktelser (HT 5) omfatter to hoveddeler, hver innledet med en apostrofe: I den første delen (str. 1–4) henvender dikterpresten seg til ektemennene, i den andre til deres hustruer (str. 5–7). Mennene oppfordres til å være seg sitt ansvar som familieoverhoder bevisst og vise forståelse og overbærenhet overfor det «svake» kjønn. Kvinnene oppfordres på sin side til å være lydige overfor sine menn: «Naar Manden æris, æris GUd», som det står (5.5). Slik defineres kjønnsrollene – overbærenhet på den ene side, lydighet på den annen – med guddommelig forankring. Med dette legger dikterpresten seg tett på Luthers Lille (se ndf.). I sluttstrofen viser han seg imidlertid fra sin mest menneskelige (og minst dogmatiske) side: Kommer det til trette eller krangel i ekteskapet, ordner det seg nok allikevel, bare man tar tiden til hjelp. / Loven (C.5. no. lov) tar ikke for seg ekteskapelig krangel spesielt.
k5720. Embede] gjerning, et varig arbeid som noen har påtatt seg å utføre
k5721. tit.] Luther 1616: 115–16: «Mænd skulle boe hoss (deris) Hustruer effter Forstand, som hoss et skrøbeligt Quindeligt redskab, oc dele ære (met dem) som dem der ere Naadens metarffuinge til Liffuet, at eders Bøner icke bliffue forhindrede, 1. Pet. 3. oc værer icke bittre imod dem, Coloss. 3. Quinderne være deris Mænd underdanige, som HErren, etc. Eph. 5. Lige som Sara var Abraham lydig, oc kaldede hannem Herre, Hues Døttre i ere bleffne, om i giøre vel oc icke frycte for nogen redsel, Ephes. 6. 1. Pet. 3. / De anførte bibelstedene: 1 Pet 3.1: «Disligest skulle Qvinderne være deris Mænd underdanige, paadet, at ogsaa de, som icke troe paa Ordet, kunde vindes formedelst Qvindernes Omgengelse, uden Ordet.» / Kol 3.18–19: «I Hustruer, værer eders Mænd underdanige i HERREN, ligesom det sig bør. I Mænd, elsker eders Hustruer, og værer icke bittre imod dem.» / Ef. 5.22–24: «Qvinderne skulle være deris Mænd underdanige, som HERREN; Thi Manden er Qvindens Hofvet, ligesom Christus og er Meenighedens Hofvet: Og Hand er sit Legemes Saliggiørere. Men ligesom Meenigheden er Christo underdanig, saa skulle og Qvinderne være deris Mænd i alle Ting.» / 1 Pet 3.6: «Ligesom Sara var Abraham lydig, og kaldede hannem Herre: Hvis Døttre I ere blefne, dersom I giøre vel; og ere icke saa frygtagtige.»
k5722. mel.] Teksten til den oppgitte visa, som handler om Isaks giftermål med Rebekka, og dermed kan sies å være tematisk motivert av dikterprestens sang, finnes først bevart i et trykk med tittelen «Tvende viser uddragen af den hellige skrift» (1632). Opphavmannen kan være en viss Jacob Madsen Vejle (1538–1606); melodien er ukjent. I Cassubens salmebok (1666) henvises man til «Guds søn er kommet af himmelen ned» som melodiforelegg. Se Schiørring 1.62–63.
k5723. Dannemænd] aktverdige danske menn, hedersmenn; «danske» vil i denne sammenheng også omfatte norske menn.
k5724. eyer] rår over el. har (om pårørende)
k5725. Seer til] se til, sørg for; imp. flt.
k5726. lemfeldelig] forsiktig
k5727. Huusholdnings Aaget] deres forpliktelser som familieoverhoder; aag brukes ofte i betdningen «herredømme» eller «plikt»; jf. Matt 11.30: «Thi mit Aag er lideligt, og min Byrde er læt.» Om familiefedre som økonomer eller husholdere, se innledningen til HT-kommentaren.
k5728. drager] Metaforikken forutsetter at åket (det trestykket som legges på trekkdyrenes nakke) faktisk brukes til å dra eller trekke noe (f.eks. plogen).
k5729. med ingen Overfuus] uten utskjelling el. voldsomhet; overfus (som subst.) ser ikke ut til å være registrert i ordbøkene, derimot overfusning og overfusenhed. Men subst. fus («noe hurtig og voldsomt») er belagt. Uttrykket med ingen (til erstatning for uten) synes høyst uvanlig (i skrift).
k5730. smukke] edle, moralske
k5731. boer] bo; imp. flt.
k5732. Men boer hos dennem med Forstand] 1 Pet 3.7: «Disligeste skulle, I Mænd boe hos dem med Fornumstighed [Forstand, 1647]; og gifver det Qvindelige som det skrøbeligste Redskab sin Ære, som ogsaa er Naadens Medarfinge til Lifvet, paadet at eders Bønner skulle icke forhindres.»
k5733. deeler] del; imp. flt.
k5734. ægte Mand] lovformelige mann, ektemann
k5735. skrøbeligt] syndig
k5736. overbære] vise tålmodighet
k5737. hvad] hvilken
k5738. med sig føre] har til følge
k5739. de svage Kar] 1 Pet 3.7: «Disligeste skulle, I Mænd boe hos dem med Fornumstighed; og gifver det Qvindelige som det skrøbeligste Redskab [Kar, 1647] sin Ære, som ogsaa er Naadens Medarfinge til Lifvet, paadet at eders Bønner skulle icke forhindres.»
k5740. Arve-Rætt] 1 Pet 3.7; se komm. til 2.1 ovf. og Gal 3.28–29: «Her er ingen Jøde eller Græcke; Her er ingen Tienere eller Fri; Her er ingen Mand eller Qvinde: thi at I ere allesammen Een i Christo JEsu. Ere I da Christi, saa ere I jo Abrahams Sæd, og Arfvinge efter Forjettelsen.»
k5741. Bortkaster] kast bort (som unyttig og verdiløst); imp. flt.
k5742. Larm] utskjelling, ståhei
k5743. lader ilde] gir ondt av seg
k5744. ey nogen Fremgang faae] ikke bli hørt (eller tatt til følge)
k5745. Hvor tit I bede vilde] hvor ofte dere enn ville be
k5746. jers] deres; 2 pers. pron.
k5747. I skal jers Mænd adlyde] 1 Pet. 3.1: «Disligest skulle Qvinderne være deris Mænd underdanige, paadet, at ogsaa de, som icke troe paa Ordet, kunde vindes formedelst Qvindernes Omgengelse, uden Ordet.»; jf. Ef 5.22, Kol 3.18 og 1 Tim 2.11.
k5748. Overmagt] overherredømme; ofte brukes uttrykket have Overmagten i overført betydning: «være åndelig overlegen»; jf. 1 Mos. 3.16: «[...] Og din Attraa skal være til din Mand, og hand skal være din Herre.»
k5749. udtyde] tolke, utlegge, oversette
k5750. Sara] patriarken Abrahams hustru; jf. 1Mos 16.1. Jf. 1 Pet. 3.6: «[…] likesom Sara var Abraham lydig og kalte ham herre; og hennes barn er I blitt når I gjør det gode og ikke lar eder skremme av noget.» Overleveringen er samstemt, men syntaktisk hadde vi ventet dativ (lat.), Saræ. Navnet oppfattes rimeligvis som norsk og unndrar seg dermed kasusbøyning.
k5751. Beviiser] imp. flt.; legg for dagen, demonstrer
k5752. Velgefall] villighet, tjeneste
k5753. Sara Døttre] Sammensatt: Sara-datter, her særskrevet; jf. 1 Pet. 3.6, sitert ovenfor.
k5754. Tittel] navn (Sara)
k5755. end] likevel; innrømmende betydning i betingelsessetn.
k5756. Knur] motsigelse, jf. uden knur: uten å mukke; jf. jødene som «knurret» mot Moses under ørkenvandringen (2 Mos 16.18).
k5757. frimodig] ubekymret, tillitsfull (uten frykt for mannens raseri).
k5758. Ald Frygt til Side sætte] Jf. 1 Pet. 3.6, sitert ovenfor (til 6.1): Peters mening synes å være at hustruen ikke har noe å frykte så lenge hun bestreber seg på å gjøre det gode, noe som harmonerer godt med visdomsidealet i Ordsp 3.25. Dass, derimot, synes å berolige hustruen: Om hun har satt seg opp mot mannen, har hun likevel ingenting å frykte. Hvorfor ikke? Konklusjonen er pragmatisk, overglattende snarere enn overbevisende: Det ordner seg nok etter en stund uansett.
k5759. forvikledt Traad og Tott] vase, sammenfiltret tråd og trevl; tot brukes om den enkelte tråd i en tvunnet snor eller om en trevl, en sammenfiltret mengde av tråd.
k5760. Med Lempe] med en forsiktig eller listig fremgangsmåte
k5761. Sangen om foreldrenes forhold til sine barn (HT 6) omfatter bare tre strofer, alle rettet til foreldrene ved apostrofe («I Forældre», 1.1). Vi kan merke oss at Bibelen i tilsvarende sammenhenger nøyer seg med å apostrofere fedrene (se komm. til 2.3 ndf.). Foreldrenes «embete» innebærer å sørge for at de generelt oppdrar sine barn til gode kristne, men de advares også, med paulinsk belegg, mot å bruke virkemidler som kan sette barna opp mot dem.
k5762. tit.] Luther 1616: 116: «I Forældre skulle icke erre eders Børn til vrede, Men opføde dem i Tuct oc HERRENS formanelse, Til de Eph. i det 6.» / Ef 6.4: «Og, I Fædre, opvecker icke eders Børn til Vræde; men føder dem op i Tugt og Formaning til HERREN.»
k5763. mel.] Håndskriftene har «Hastig hen som jeg forstaar», et forelegg Dass benytter seg av også til evangeliesangen 15. søndag etter trefoldighet (SV 3.355). Sangen er ikke kjent annetstedsfra (jf. Schiørring 1.254), men det faktum at den er fjernet som forelegg, tyder i det minste på at vi har med en verdslig sang å gjøre (jf. Innl. 6.2). Slik strofene er satt opp her, har versene 1 og 4 midtrim: Smaa–faa, dem–frem osv.
k5764. I] dere
k5765. de Smaa] barn
k5766. monne] vel kan
k5767. opføde] oppdra
k5768. At de bærer gode Frugter] Jf. Luk 6.43: «Hvert Træ kiendes paa sin egen Frugt» og Matt 7.18–19.
k5769. frem og frem] bestandig, uten opphold
k5770. optugter] oppdrar
k5771. Øver] oppøv, lær; imp. flt.
k5772. smuk Forstand] moralsk evne
k5773. staa som Planter] Sal 144.12: «At vore Sønner kunde opvoxe ligesom Planter i deris Ungdom: og vore Døttre, ligesom udgrafne Pillere, ligesom Pallads.»
k5774. Tugt og Ære] Jf. Ef 6.4: «Og, I Fædre, opvecker icke eders Børn til Vræde; men føder dem op i Tugt og Formaning til HERREN.»
k5775. samler Aar] blir eldre
k5776. paa GUds Veye] Jf. 5 Mos 8.6: «Saa holdt nu HERrens din GUds Bud, at du vandrer i Hans Veye, og frygter Hannem.»
k5777. opirre] opphisse, tirre
k5778. til Vrede dem opirre] Kol 3.21: «I Fædre, Vecker icke eders Børn op til Trætte, paadet de skulle icke blifve mistrøstige.»
k5779. dobbelt verre] dobbelt så ille
k5780. Sangen om barns forhold til sine foreldre (HT 7) er, med sine fire strofer, nesten like kort som den foregående om den omvendte relasjonen. Her, i Hustavlens syvende sang, innprentes barna lydighet med henvisning til det fjerde bud. Kravet om absolutt lydighet gjelder likevel bare under forutsetning at foreldrenes myndighetsutøvelse ikke strider mot Guds forordning. Det fjerde bud fremheves som det første bud som også innebærer et løfte (om «å leve lenge i landet») til dem som følger det.
k5781. Embede] gjerning, et varig arbeid som noen har påtatt seg å utføre
k5782. tit.] Luther 1616: 116: «I Børn værer eders Forældre lydige i HErren, Thi det er Rætferdigt, ære din Fader oc din Moder, huilcket er det første Bud med forjættelse, at det maa gaa dig vel, oc at du maat lenge leffue paa Jorden, Eph. i det 6.» / Ef 6.1–3: «I Børn, værer eders Forældre lydige i HERren; thi det er tilbørlig. Ære Fader og Moder; Det er det Første Bud, som hafver Forjettelse; Paadet at det skal gaa dig vel, og du skal lefve lenge paa Jorden.»
k5783. mel.] Kjent ABC-vise; den danske versjonen er basert på en plattysk versjon, som igjen går tilbake på en høytysk versjon fra 1597, muligens skrevet av Bartholomæus Ringwald. Den danske finnes trykt i flere salmebøker fra 1600-tallet, først i Sequere me (1637). Den plattyske versjonen oppgir melodiforelegget «Christe du bist der lichte Tag», den danske (riktignok senere, på begynnelsen av 1700-tallet) «Alt hvad du begynder min elskende sjæl» (Schiørring 1.75–76). Dass bruker samme forelegg i BV, til «Elisæ siette og sidste Sang» og «Om Syv Tal i Bibelen», og i ES, til «Anden Pintsedag» (SV 2.89 og 124, SV 3.301).
k5784. I] dere
k5785. forsømmer] forsøm; imp. flt.
k5786. Jers] deres
k5787. Lydigheds Vey] Jf. Dom 2.17: «Da vare de icke heller Dommerne lydige, men bedrefve Hoer med andre Guder, og tilbade dem, og vigede snart af den Vey, som deres Forfædre hafde vandret paa, at lyde HERrens Bud, og giorde icke som de.»
k5788. Retfærdigt] i overensstemmelse med Guds bud
k5789. Anstalt] foranstaltning, forordning
k5790. Eder undsee] skamme dere
k5791. I HErren] i henhold til Guds lov
k5792. Agt] aktelse, ærbødighet
k5793. Forjættelse] løfte, tilsagn; Ef 6.1–3: «I Børn, værer eders Forældre lydige i HERren; thi det er tilbørlig. Ære Fader og Moder; Det er det Første Bud, som hafver Forjettelse; Paadet at det skal gaa dig vel, og du skal lefve lenge paa Jorden.»
k5794. teignet] merket med tegn (her i overført betydning)
k5795. Langlivet] i et langt liv
k5796. Lykken i dine Pallatzer] Uttrykket forutsetter både åndelig lykke og materiell velstand. Forestillingen om at det går den gudfryktige godt og synderen dårlig også i jordelivet, er utbredt i 1600-tallets lutherske form for kristendom, og dermed slett ikke bare blant kalvinistene, som tolket materiell velstand som et tegn fra Gud på at de tilhørte de utvalgte som skulle oppnå frelsen.
k5797. Sangen om tjenernes embete mot deres herrer (HT 8) omfatter seks bydende strofer direkte henvendt til nettopp tjenerne. De innstendige oppfordringene som gis, har to nødvendige forutsetninger: For det første gjelder 1600-tallets teokratiske hierarki (tjener man verdslige herrer, tjener man også Gud), for det andre gir presten sine formaninger i tro på Pauli ord om at rettferdigheten for dem som treller på jorden, vil skje fyllest i det hinsidige. Arbeidere skal få sin lønn i himmelen, ikke på jorden. Slik skiller denne sangen seg altså skarpt fra den foregående, som lover velstand til de barn som ærer sine foreldre. Str. 2–3 her oppfordrer til flid og ærlighet, str. 4–5 holder frem Guds løfte om gjengjeld, dvs. frelse, til den som trofast skjøtter sitt arbeid. Første og siste strofe rammer inn disse to hovedmomentene.
k5798. Loven av 1687 regulerer forholdet mellom tjenestefolk og deres arbeidsgivere i 3-21 («Om Tienistefolk paa Landet og i Kiøbstæderne, Inderster og Løsgængere»). På landet var oppsigelsestiden åtte uker før de to årlige flyttedagene, 14. april og 14. oktober (3-21-9).
k5799. Embede] gjerning, et varig arbeid som noen har påtatt seg å utføre
k5800. tit.] Luther 1616: 117–18: «Suennes, Pigers, Dagløneres (oc) Arbeyderes Embede mod (deris) Herrer. I Tienere værer eders kiødelige Herrer lydige met fryct oc redsle vdi eders hiertis endfoldighed, som Christo, tienendis icke for Øyen, som i ville gierne teckis Mennisken, men som Christi tienere, som giøre Guds Villie aff hiertet, tienendis HErren met veluillighed, oc icke Menniskene, videndis at huer huad got hand giør, det skal hand faa af HERREN igien, huad heller hand er en Tienere eller Fri, Ephes. 6. Col. 3. / Ef 6.5–8: «I Tienere, værer eders Legemlige Herrer lydige med Frygt og Rædsel i eders Hierters Eenfoldighed, ligesom Christo: Icke alleeniste med Tieniste for Øyen, til at teckes Menniskene; men som Christi Tienere; At giøre denne Guds Villie af Hiertet med god Villie: Lader eder tycke, at I tiene Herren, og icke Menniskene: Og vider, at hvad Got, som hver giør, det skal hand annamme af HERren, hva heller hand er en Tienere, eller Fri.» / Kol 3.22–25: «I Tienere, værer eders Legemlige Herrer lydige i alle ting; icke med Tieniste for Øyen, som at behage Menniskene; men med Hiertets Eenfoldighed, og med GUDS Frygt. Alt det, som I giøre, det giører af Hiertet, som for Herren, og icke for Menniskene: Og vider, at I skulle faa Arfvens Betalning af HERREN; thi I tiene den HERRE Christo. Men hvo som giør Uret, hand skal faa den Uret, som hand giorde: Og der gielder ingen Personers Anseelse.»
k5801. mel.] Manuskriptene har «Daphnis gik for nogle Dage», en populær hyrdevise som Dass også anvender i BV («Nabals Historie», SV 2.115) og ES (sangen til skjærtorsdag, «Da de dage vaar til stæde», SV 3.267). Dafnis-visen er opprinnelig skrevet av Johann Rist og publisert i hans samling Galathee (1642). I Danmark–Norge skyldes den store utbredelsen først og fremst Søren Terkelsens Astree Siunge-Choer (1648). Sangen gjengir «Daphnissis bekymrede Kiærligheds Tancker, Der hand icke kunde være hos sin Galathee» (Terkelsen 1976: 25). Schiørring viser til flere tilfelle der denne verdslige visa er brukt som forelegg for åndelige sanger: hos Anders Bording, Jens Pedersen, Lauritz Sommer, Iver Brinck og en viss H.B.H. Terkelsen var riktignok ikke alene om å oversette den til dansk; det gjorde også Anders Bording, H. Reimer og en viss A.B.C. (Schiørring 2.370 og 378).
k5802. Hører] hør; imp. flt.
k5803. Svenne] tjenere; ordet kan brukes kjønnsnøytralt.
k5804. æder andres Brød] er i avhengig stilling
k5805. Seer til] se til; imp. flt.
k5806. Stød] ulykke, skade
k5807. Eders Herrer skal I lyde] Jf. Tit 2.9–10: «[Forman] Tienerne, at de skulle være deris Herrer underdanige; giøre det, som dem er behageligt i alle Ting; Icke knurre imod dem; icke være utroe: Men bevise dem all god Troskab, paadet at de kunde pryde Guds vor Frelseres Lærdom i alle Stycker.»
k5808. Giører] gjør; imp. flt.
k5809. Mod] innstilling
k5810. Værer] vær; imp. flt.
k5811. forrætte] besørge
k5812. Frygter] frykt; imp. flt.
k5813. Vækker] vekk; imp. flt.
k5814. Misgefal] mishag
k5815. føye] sørge for
k5816. Folket] husbonden og hans familie, sjølfolket
k5817. uden til] tilsynelatende, uten oppriktighet
k5818. bestiller] utfører
k5819. Skalk] slyngel, lurifaks
k5820. Skjuler ingen [...] i Hud] fører ingen bak lyset; med henspilling på hvordan Jakob, med sin mors hjelp, lurte sin far Isak ved hjelp av geiteskinn eller -hud; 1 Mos 27.
k5821. paasættis Briller] narres
k5822. Giører] gjør; imp. flt.
k5823. u-tvungen] uten tvang; adv.
k5824. Tungen] tale, ord
k5825. Giører] gjør; imp. flt.
k5826. Udi Sinds Enfoldighed] i ærlighet, oppriktighet
k5827. Tienister] plikt- eller lønnsarbeid
k5828. Seer dog til] pass likevel på; imp. flt.
k5829. Vedermod] motvilje
k5830. forskylde] gjengjelde
k5831. Hvad som] det som
k5832. fattis] mangler
k5833. fylde] oppfylle, dekke
k5834. Fattis der] mangler det noe
k5835. give det igien] gi kompensasjon (i det hinsidige)
k5836. trolig] trofast
k5837. som du tiente Gud] Preteritumsformen av verbet signaliserer irrealis, skjønt det synes i henhold til Skriften klart nok at man ved å tjene verdslige herrer også tjener Gud.
k5838. Husbonds Bolig] Jf. Ef 2.19–22: «Saa ere I icke nu meere Gæster, og Fremmede; men Borgere med de Hellige, og Guds Huus-egne: opbygde paa Apostlernes og Propheternes Grundvold, hvor JEsus Christus self er den fornemmeste Hiørne-Steen. Paa hvilcken den gandske Bygning er tilhobe set, og voxer til en hellig Tempel udi HERren. Paa hvilcken I blifve og bygde til GUds Bolig i Aanden.»
k5839. Christi Priis] Dvs. frelsen: evig liv.
k5840. Mener] vil
k5841. giør dig samme Skiel] gjør deg gjengjeld
k5842. Gierning] arbeid
k5843. Tager [...] vare] dra omsorg for, pass; imp. flt.
k5844. Giører] gjør
k5845. hvad] det som
k5846. forestaar] står for tur
k5847. Christo det ansvare] stå til ansvar for Kristus hva gjelder arbeidet
k5848. Som det [...] vaar] som om det var (irrealis)
k5849. Passer op] pass på; imp. flt.
k5850. skulde] vel skal; preteritum uttrykkende potensial konj.
k5851. trygge] pålitelige
k5852. hulde] trofaste
k5853. Søger] søk; imp. flt.
k5854. Sangen om husbondenes embete (HT 9) omfatter ikke flere enn fire strofer; disse er henvendt til dem det gjelder. Str. 1 stadfester det tekstlige grunnlaget, at enhver arbeidsgiver plikter å yte sine ansatte den samme rettferdighet som han selv venter seg av dem. Hustavlens «det samme» uttrykker forholdets gjensidighet. I str. 2 advares husbondene mot å misbruke sin makt ved å ty til trusler, i str. 3 mot slag og kjeft. Den siste strofen fungerer som riset bak speilet idet den holder frem Guds kommende dom til skrekk og advarsel. I den sammenheng tas ingen hensyn til makt og sosial status, det katekismens tekst på paulinsk grunnlag kaller «Persons Anseelse».
k5855. Loven av 1687 pålegger ikke husbondene noen moralske forpliktelser overfor deres tjenere, men advarer spesielt mot å holde noen tilbake som ikke vil forlenge arbeidsforholdet: «Og saa fremt Husbonden dennem utilbørlig vil opholde, maa de Tienesten løskynde i nogle af Byens, eller Sognefolkets Nærværelse, eller og til Kirkestævne. Udformer Husbonden dennem derfor med Hug, eller Slag, straffis som for Vold» (3-21-9).
k5856. Embede] gjerning, et varig arbeid som noen har påtatt seg å utføre
k5857. tit.] Luther 1616: 118: «Hussfædres oc Hussmodres Embede mod Tienerne, etc. Oc I Herrer (eller Hussbonder) giører dem det samme, oc lader Trusel fare, videndis at oc eders HErre er i Himlene oc der er ingen Persons Anseelse hos hannem, Eph. 6. Col. 3.» / De anførte bibelstedene: Ef 6.9: «Og, I Herrer, giører ogsaa det samme mod dem, og lader eders Trusel; og vider, at eders HERRE er ogsaa i Himmelen; og der er hos Hannem ingen Personers Anseelse.» / Kol 4.1 (3.26): «I Herrer, bevjser Tienerne det, som ret og lige er: Og vider, at I hafve og en HERRE i Himmelen.»
k5858. mel.] Forelegget er Kingos: Sjunge-korets første morgensang (1674). Men dette beror etter alt å dømme på boktrykkeren, Lynov, eller en annen mellommann (se Innl. 6.2). Manuskriptene har hyrdevisen «Sylvia hvi vilt du ey etc.», som følger samme metriske skjema. Evangeliesangen første søndag etter midtfaste («Jesus spurde jøderne», SV 3.261) viser i førsteutgaven (1723) til Kingos morgensang, men senere utgaver oppgir, eventuelt med støtte i håndskriftene, nettopp denne hyrdevisen, som, viser det seg, òg brukes som forelegg for Kingos «Rind nu op» i et ettertrykk fra 1680-tallet. Melodien er ifølge Schiørring (1.209) uansett en folkelig melodi som bl.a. ble benyttet av den franske komponisten Jean Baptiste Lully i hans «Ballet Royal de l'Impatience» (1661). Kingos sang ble mye brukt som melodiforelegg på slutten av 1600-tallet. Dass' leilighetsdikt «Gudinnen Justititiæ Klage» (SV 1.171) oppgir også denne som forelegg.
k5859. agter] pass på; imp.flt.
k5860. det] følgende
k5861. for] i stedet for
k5862. Giører] gjør; imp. flt.
k5863. Skell og Ræt] rett og skjell; den inverterte ordstillingen var den normale omkring år 1700.
k5864. Handler] oppfør dere; imp. flt.
k5865. Træle] arbeidere; dvs. personer hvis arbeid minner om en trells (eller slaves).
k5866. tælle] utbetale
k5867. Herre-Vold] en husbondes myndighet, herskermakt
k5868. bestillis] utføres (av tjenerne)
k5869. Bromler] knurr; imp. flt.
k5870. Tænkker] tenk; imp. flt.
k5871. her oven til] i himmelen
k5872. Hug] bank
k5873. Skendsels Mund] skjenneri, kjeft
k5874. Skikke] passe, sømme
k5875. Svend] tjener, gårdsgutt
k5876. Tyend'] tyende, tjenestefolk
k5877. Giører] gjør; imp. flt.
k5878. Træl] arbeider; dvs. person hvis arbeid minner om en trells (eller slaves).
k5879. det samme] Jf. Matt 7.12: «Alt det, som I ville, at Menniskene skulle giøre eder, det giøre I dem. Det er Loven oc Propheterne.»
k5880. Lønnen] belønning eller straff; jf. Matt 5.12: «Glæder og fryder eder, det skal vel betales eder i Himmelen.»
k5881. annamme] få, motta
k5882. HErre-Sal] prektig sal i slott el.l., her Guds sal i himmelen
k5883. Vider] vit; imp. flt.
k5884. Stool] domstol; jf. 2 Kor 5.10: «Thi vi skulle alle aabenbares for Christi Domstoel, paadet at hver skal faae, efter som hand hafver handlet i Legemets Lefnet, hva heller det er Got eller Ont.»
k5885. Hand skal ey Personer agte] Jf. Rom 2.11: «Thi der er ingen Personers Anseelse for Gud.»
k5886. Løn] gjengjeld (lønn eller straff); jf. 3.7 ovf.
k5887. forvagte] vente seg
k5888. findis skyldig til] har fortjent
k5889. Sangen om ungdommens embete mot de eldre (HT 10) innprenter over fire strofer katekismetekstens tre formaninger: for det første at de unge skal innordne seg de eldre (str. 1), for det annet at alle skal innordne seg hverandre (str. 2), og for det tredje at alle skal underordne seg Herren (str. 4). Tilhørende straff eller belønning følger i det hinsidige (str. 3). I den første strofen rettes formaningen til den enkelte unge mann, men fra og med str. 2 gis formaningene indirekte.
k5890. Hustavlen står på dette punkt i nær forbindelse med det fjerde bud. I motsetning til de ni første sangene, som alle innebærer resiprositet, står denne ikke som motstykke til noen annen sang; den tematiserer heller ikke de gamles embedte overfor de unge internt. Likevel kan man si at sangen utgjør en generell formaning til alle mennesker, ikke bare den «unge Mand», om å underkaste seg alle former for guddommelig autoritet.
k5891. Embede] gjerning, et varig arbeid som noen har påtatt seg å utføre
k5892. tit.] Luther 1616: 118: «Unge Folck. I unge Folck værer de gamle underdanige, Værer alle huer andre underdanige, oc sammenknytter Ydmyghed, Thi Gud staar de hoffærdige imod, men giffuer de ydmyge Naade. Saa ydmyger eder vnder Guds veldige Haand, at hand kand ophøye eder i besøgelsens tid, 1. Pet. 5.» / 1 Pet 5.5–7: «Disligeste I, som ere Unge, værer dem, som Eldre ere, underdanige. Værer allesammen hver andre underdanige, og holder fast ved Ydmyghed: thi GUD staar de Hofferdige imod; men de Ydmyge gifver Hand Naade. Saa ydmyger eder nu under GUds veldige Haand, at hand skal ophøye eder i sin Tiid. Kaster all eders Sorg paa Hannem, thi Hand sørger for eder.»
k5893. mel.] Manuskriptene har «Ach! Amaryllis har du nu etc.», en hyrdesang oversatt fra Johann Rists Galathee (1642), i dansk versjon hos Søren Terkelsen (1648), jf. HT 8. Dass bruker det samme forelegget til evangeliesangen helligtrekongersdag («I Betlehem, der Jesus blid», SV 3.219). Henvisningen finnes brukt til andre åndelige sanger i samtiden (Schiørring 1.203, 268, 270, 291).
k5894. hva dig anstaar] hva som passer seg for deg
k5895. føyer] innretter
k5896. de graahærdet Haar] de grå hår; metonymisk om gamle mennesker. Sammenstillingen av adjektiv og substantiv er pleonastisk; Dass synes ikke å mistenke at -hærdet er avledet av Haar/hárr. Jf. 3 Mos 19.32: «Du skalt opstaa for den Graahærdede, og ære den Gamle: Og du skalt frycte dig for djn Gud, thi Jeg er HErren.»
k5897. smugt] uten videre, som seg hør og bør
k5898. som] i egenskap av
k5899. sædelig] på ærbart vis
k5900. hofferdig Folk] hovmodige mennesker; jf. Jak 4.6: «[…] derfor siger den [Skriften]: Gud imodstaar de Hofmodige, men gifver de Ydmyge Naade.»
k5901. nedstryger] firer
k5902. selver] selv; eldre form brukt i høystil, her også motivert av versemålet.
k5903. stolter] hovmodig; eldre form; jf. komm. til 3.4 ovf.
k5904. bukke] falle; jf. Matt 3.10: «Øxen ligger allerede hos Roeden af Træene; derfore hvilcket Træ, som icke bær god Frugt, skal ophugges, og kastes i Ilden.»
k5905. hine] Dvs. de ydmyke
k5906. Hand] hånd (i bet. «makt»); skrivemåten er ikke helt uvanlig på 1600-tallet.
k5907. ophøyer] Dvs. til saligheten (evig liv i himmelen)
k5908. hvad] hvilken
k5909. Stæd] sted; hankjønn er kurant.
k5910. Lykken] den skjebnebestemmende makt, personifisert.
k5911. findis Hiemme] er rede
k5912. betemme] avgjøre
k5913. Sangen om enkene henvender seg ikke direkte til den aktuelle målgruppen; enkene omtales i tredje person. Formaningene de får, er seksualpolitiske: En enke skal la Gud innta ektemannens plass. Idealet er kontinuerlig andakt. Gjør hun det ikke, men lever ut sin seksualitet, støtes hun bort fra Gud og kan bare vente seg evig død. Vi kunne ha ventet en resiprok formaning også her: til de husbonder som har enker i sitt hushold (jf. 1 Tim 5.16), men det får vi ikke.
k5914. På denne bakgrunn var enker ifølge Appel sosialt sett en interessant målgruppe for andaktslitteratur (2001: 2.622). Man kan imidlertid spørre seg om denne litteraturen snarere hadde sin motivasjon på avsendersiden. Den var neppe drevet frem som en følge av etterspørselen.
k5915. tit.] Luther 1616: 119: «Den som er ræt en Encke oc eensom, hun sætte sit haab til Gud, oc bliffue ved i ydmyge begieringer oc Bøner Nat oc Dag, thi huilcken som leffuer i Vellyst, hun er død, (1. Tim. 5). / 1 Tim 5.3–16: «Giør de Enker Ære, som ere rette Enker. Men hafver nogen Enke Børn, eller Børne-Børn, da lad hende tilforn lære, at regiere Gudeligen sit eget Huus, og retteligen betale sine Forældre; thi det er vel giort og behagelig for Gud. Men det er en ret Enke, som er Enlig, Den som setter sit Haab til Gud, og blifver i sin Bøn og Formanelse Dag og Nat. Men den, som lefver i Vellyst, hun er lefvendes død. Byd saadant, at de kunde blifve ustraffelige. Men dersom Nogen icke besørger sine, besynderligen sine Huus-folck, hand hafver negtet Troen, og er værre end en Hedning. Lad ingen Enke blifve udvalt yngre, end tresindstyve Aar, og den, som hafver været een Mands Hustru; Og den, som hafverVidnisbyrd for gode Gierninger; dersom hun hafver opfødt Børn; dersom hun hafver gierne laant Huus; dersom hun hafver toet Helgenes Fødder; dersom hun hafver hiulpet de Bedrøfvede; dersom hun hafver gifvet sig efter alle gode Gierninger. Men holt dig fra de unge Enker; thi at naar de blifve kaade imod Christum, da ville de giftes; Og hafve deris Dom, at de hafve forbrudt den første Tro: Der til med ere de og lade, og lære at løbe omkring i Husene: Og de ere icke alleeniste lade; men ogsaa fulde af Sqvalder og unyttig Handel, og tale det, som icke skal være. Saa vil jeg nu, at de unge Enker skulle giftes, føde Barn, holde Huus; icke gifve Modstanderen nogen Aarsage til Fortalelse. Thi der ere allereede Nogle omvendte efter Satan. Dersom nogen tro Mand, eller tro Qvinde hafver Enker, da skulle de besørge dem, og lade icke Meenigheden besværes, paadet at de, som ere rette Enker, kunde hafve nock.»
k5916. mel.] Manuskriptene oppgir «Op Hjertens Suk og Graad etc.», en udatert hyrdevise av Anders Bording (Bording 1984: 1.264) uten kjent melodi. Om Dass' bruk av verdslige melodiforelegg, se Innl. 6.2. Den samme Bording-visen blir også brukt som forelegg for «Elisæi femte Sang» i BV og evangeliesangen til fjerde søndag etter påske (SV 2.81 og SV 3.288).
k5917. ret] virkelig, faktisk
k5918. Een Encke, som er ret en Encke] 1 Tim 5.5: «Men det er en ret Enke, som er Enlig, Den som setter sit Haab til Gud, og blifver i sin Bøn og Formanelse Dag og Nat.» Jf. Dorothe Engelbretsdatter, «De rette Enckers Flugt til deris Naadige Dommer i Himmelen», DESS 271.
k5919. i sin Enlighed] enslig (uten mann)
k5920. hvad GUd vil skienke] Dvs. Jesu blod i form av altervin. Slik inngår enken liksom nytt ekteskap med Frelseren.
k5921. tilfred] Formen uten genitivs-s er kurant i eldre språk.
k5922. Sit Haab] 1 Tim 5.5; se komm. til 1.1 ovf.
k5923. forletter] gjør lettere, lindrer; jf. Sal 146.9: «HERren beskiermer Fremmede, og Faderløse, og opholder Encker: og vender de Ugudeligis Vey tilbage.»
k5924. Da skyder hun og Natten paa] Jf. Luk 2.37: «Og hun var nu en Vidue, ved fire og firesindstive Aar; hun kom icke af Templen, tiente GUd med Fasten og Beden, Dag og Nat.»
k5925. skyder [...] paa] tilføyer
k5926. At] slik at
k5927. Taare-Bekke] I 1600-tallets botsfromhet er tårene (med ref. til Luk 7.38) å betrakte som synderens offer til Gud (Nielsen 2010: 213). Dorthe Engelbretsdatters annen bok, fra 1685, har typisk nok tittelen Taare-Offer; den er basert på Peder Møllers Taare- og Trøste-Kilde (1677), en oversettelse av Heinrich Müllers Thränen- und Trostquelle (1675).
k5928. I HErrens Flaske] Sal 56.9: «Du teller min fluct, og befatter min Graad i din Flaske.»
k5929. sankkis] samles opp, spares
k5930. hves at] hvis
k5931. det Gud afvende] måtte Gud forhindre det; ønskende konj.
k5932. skulle] Her hadde vi ventet pret. (konj.) skulde.
k5933. Sig [...] henslaa] kaste seg ut
k5934. skiende] besudle, vanhellige
k5935. Da raade Gud] da må Gud bestemme; ønskende konj.
k5936. hvor] hvordan
k5937. omskiønt] selv om
k5938. agtis] regnes
k5939. agtis som een Død] 1 Tim 5.6: «Men den, som lefver i Vellyst, hun er lefvendes død.»
k5940. Skilsmis-breve] skilsmissebrev (som erkærer et ekteskap for oppløst); flt., vi hadde ventet entall, ettersom partene sendte hverandre hvert sitt; men her er Gud alene subjekt for verbalhandlingen. Det brevet det her er snakk om, oppløser ikke den jordiske ektepakten, men den mellom enken og hennes frelser, brudgommen Jesus. Jf. TB 6.24.7–8.
k5941. mit i største Nød] Den åndelig nød enken befinner seg i, holder ikke Gud fra å vende seg bort fra henne.
k5942. Katekismeteksten legger to formaninger til grunn for denne siste, oppsummerende hustavlesangen (HT 12): å elske sin neste og be for ham eller henne: ikke munkenes ora et labora (be og arbeid), men et luthersk ama et ora (elsk og be). Kjærlighetsbudet opptar sangens fire første strofer; budet om å be opptar bare femte strofe. Sjette og siste strofe formulerer en avslutning, ikke bare på denne sangen, men på hele boken, hele dette dikterprestens «Sange-Spill». Vi skal merke oss den varierte henvendelsesstrukturen. Sangen åpner med i første strofe å apostrofere 2. pers. flt.: «I Folk». I annen strofe skifter henvendelsen til 2. pers. ent. Deretter, i str. 3, fingeres en dialog mellom 1. og 2. pers. ent. Fjerde strofe formes i tredje person, uten noen eksplisitt henvendelse. I femte strofe opptar dikteren seg selv i fellesskapet: 1. pers. flt. Og avslutningen formulers i 1. pers. ent.: «Jeg ønsker alle HErrens Fred!»
k5943. tit.] Luther 1616: 119–20: «Den gantske Forsamling. Elsk din Næste som dig selff. Thi i dette ord er alle Bud forfattede, Rom 13. Oc bliffuer flitteligen ved at bede for alle Menniske, 1. Tim. 2.» / De anførte bibelstedene: Rom 13.8–10: «Værer ingen intet skyldige, uden at I elske hverandre: thi hvosom elsker den anden, han hafver fuldkommet Loven. Thi at der er sagt: Du skal icke bedrifve Hoer; du skal icke ihielslaa, Du skal icke stiele, Du skal icke bære falsk Vidnisbyrd; Du skal icke begiære; Og om der er noget andet Bud meere, det befattes i disse Ord; Du skal elske din Næste, som dig self. Kiærlighed giør sin Næste intet Ont: Saa er nu Kiærlighed Lovens Fuldkommelse.» / 1 Tim 2.1–3: «Saa formaner jeg før alle Ting, at mand giør Bøn, Formaning, Forbedelse, og Tacksigelse for alle Mennisker; For Konger, og all Øfrighed; at vi kunde lefve et roligt og stille Lefnet i all Gudelighed og Ærlighed, Thi det er Got, dertil ogsaa behageligt for Gud vor Frelsere.»
k5944. mel.] Tekst og melodi hos Dorothe Engelbretsdatter, «Om den Hellig Aands Udsendelse», i Siælens Sang-Offer, 1679 (DESS 95). Melodihistorien er tysk, jf. Schiørring 2.228. Dass bruker samme forelegg i den selvbiografiske sangen «Mit Reyse-Tøy» (SV 1.416).
k5945. Forsamling] menighet, kirke
k5946. Ihvor] hvor enn
k5947. samlis] samles; imp. flt.
k5948. Halelujah!] lovet være Gud, pris Herren (hebr. «pris Jahve»). Ordet brukes særlig hyppig i Salmenes bok og deretter i salmediktningen generelt.
k5949. din Næste, saasom dig] din neste som deg (selv). Utover Romerbrevet (jf. innl. komm.) formuleres kjærlighetsbudet i 3 Mos 19.18; Matt 5.43, 19.19, 22.39; Mark 12.31; Luk 10.27; Gal 5.14; Jak 2.8.
k5950. retsindelig] samvittighetsfullt, rettsindig
k5951. Hvo] hvem
k5952. befattet] innbefattet
k5953. Ret] helt (og fullt)
k5954. udøser] yter i rikelig mengde. Uttrykket rommer den gamle forestillingen om bønnen som et offer til Gud.
k5955. Kiøn] slekter
k5956. Sange-Spill] I formen sangspil er dette ordet belagt først lenge etter Dass, og da i betydningen «dramatisk fremføring med sang». Om opera og operette spesielt brukes riktignok oftest syngespil. På tysk finnes imidlertid Gesangspiel belagt 1698 i betydningen «komisk opera» (Grimm). Hvis dikterpresten selv har dannet ordet sangespil, og det kan han utmerket godt ha gjort, vil hans samtidiges oppfatning av det fremfor alt ha blitt avgjort av deres tolkning av siste ledd: spil. Det kan være snakk om «livlig virksomhet», «utfoldelse», «lek», «dramatisk opptrinn». De første, minst spesifikke, kan synes å være de mest sannsynlige. I TB 2.26 forutsettes det at den som synger åndelige sanger, «forlyster seg». Orddannelsen kan minne om den vi har i Kingos Aandelige Siunge-Choer (1674) og Terkelsens Astree Siunge-Choer (1648). Jf. æresdiktene ved bokens slutt, Anders Dass' («Siunge-Chor», v. 39) og Steen Wirtmands («Sange-Digt», v. 53). Volqvartz bruker betegnelsen «Sang-værck» om Siælens Luth (1714: 127).
k5957. ganske] hele
k5958. De aller fleste bokutgivelser på 1600-tallet omfatter i tillegg til forfatterens egen tekst et antall æresdikt skrevet til ham eller henne i anledning utgivelsen. Dedikasjonsdikt er vanlige allerede i antikken, men æresversene kommer med renessansen og forsvinner i løpet av 1700-tallet. Disse versene kan bare unntaksvis oppvise nevneverdige poetiske kvaliteter. De fungerer som anbefalinger av forfatterens og hans (eller en sjelden gang hennes) verk og som tilførsel av prestisje, derfor vil æresdiktere med høy status være de mest ettertraktede. Likheten med moderne blurbs er i så måte slående. Dass må imidlertid nøye seg med dikt skrevet av en sønn og en svoger: Her bidrar ingen notabiliteter. Man kunne ha tenkt seg at fetter Peder Jespersen, kongens confessionarius, ville ha vært den perfekte bidragsyter til Dass' bok, men Jespersen kunne, som bokens dedikat, neppe brukes i denne sammenheng også. Antallet æresdikt kunne gjerne være høyt. Johann Rists Katekismesanger (1656), for eksempel, innledes av 72 sider med æresutveksling (dedikasjoner skrevet av forfatteren, men særlig æresdikt til forfatteren) før man kommer til saken. En undersøkelse av 1472 bøker trykt i England i perioden 1478–1640 registrerer i alt 4748 æresdikt i disse bøkene, dvs. 3,2 dikt per utgivelse (Williams 1966: 3). Vanligvis settes æresdiktene først, ikke til slutt i boken, som i Dass' tilfelle. Lynovs plassering av dem kan eventuelt bero på at han har fått diktene i hende etter at han hadde påbegynt arbeidet med satsen. Eller relasjonen mellom bidragsyterne og forfatteren var så nær at en mindre prominent plassering kunne synes mer passende (jf. Williams 1966: 10). / Æresversene fra sønnen og svogeren inkluderes i verket gjennom nesten hele publiseringshistorien, dvs. helt frem til Samlede Verker (1980), som sløyfer dem stilltiende. Noen få utgaver sløyfer ett eller begge dikt av plasshensyn: 1743ano og Niels Holtzbergs Aalborg-utgaver.
k5959. Petter Dass hadde opprinnelig to sønner: Lars (Lauritz), som døde i Bergen som ganske ung mann i 1688, og Anders (f. 1675), som overtok Alstahaug prestegjeld etter faren i 1705. Anders Dass studerte til prest i København (1691–1693) etter å ha gått bare to år på latinskolen. Han ble deretter påkostet både magistergrad og en lengre dannelsesreise til England og Nederland (1695–1696). I perioden 1698–1699 arbeidet han så i Trondheim som hører i Katedralskolens fjerde klasse. Det første Trondheims-året var han innlosjert hos biskopen, Peder Krog, som later til å ha brukt ham som assistent (famulus). Nettopp våren 1698 var det at Krog skrev sin biskoplige forhåndssensur av Katekismesangene (teksten er datert «Nidros: 8 April: Anno 1698»). Når Anders tidfester avfattelsen av sitt dikt med formuleringen «Da hand [min fader] sine Catechismi Sanger udgav for Lyset», er det rimelig å oppfatte tidspunktet som nettopp våren 1698. Å udgive for lyset innebærer ikke nødvendigvis trykking; det er snakk om offentliggjøring uansett medium. Formuleringen forutsetter dessuten at faren er i live idet sangene offentliggjøres, dermed kan umulig førsteutgavens år (1715) være tilblivelsesåret for dette diktet. Drammens-manuskriptet, som kan være identisk med den versjonen av Katekismesangene som ble forelagt biskopen, omfatter imidlertid ikke noe æresdikt.
k5960. Eriksen skriver om Anders Dass' dikt at «dette hæver sig ikke over Samtidens maadeligste Rimerier» (SS 1.XXV–XXVI). Denne smaksdommen kan neppe sies å være urimelig, men Eriksen tar feil når han hevder at dette er det eneste bevarte diktet Anders Dass etterlot seg. I dag kjenner vi enda seks, alle i håndskrift på Nasjonalbiblioteket: «Æreminde over Lucia Sørensdatter Ravn» (Ms. 4° 479:1R), «Sørgedikt over Lorentz Mortensen Angell» (Ms. 4° 479:1A), «Sørgedikt over Anna Margrethe Broch» og «over foged Peder Christophersen Broch» (Ms. 4° 479:1B), «Sørgedikt over moren, Margrete Andersdatter» (Ms. 4° 479:1D) og «Sørgedikt over Anders Falch» (Ms. 4° 479:1F). I 1724 skrev Anders Dass dessuten forordet til en nyutgivelse av Johann Gerhards Fromme Christnes aandelige Klenodie, trykt hos Nørvig i Bergen. En summarisk, håndskrevet selvbiografi foreligger i form av en Forteignelse paa mit Livs og Levnits Fremfart (Schmidt 1950). Ytterligere om dikterprestens sønn og etterfølger hos Kåre Hansen (2006: 177–80, 266–68 og passim).
k5961. At en sønn eller datter skriver til ære for sin fars bokutgivelse, forekommer ikke sjelden; for eksempel skriver Elisabeth Mikkelsdatter Vinding æresvers til sin far Samuel Jensøn Ild i anledning utgivelsen av hans oversettelse av Johann Arndts Lyset i mørket (1690).
k5962. Innholdsmessig kan Anders Dass' dikt deles i seks: Første del (1–14) henvender seg til et uspesifisert du, som oppfordres til stadig from meditasjon for ikke å sløves og glemme sin gud. I annen del (15–20) presiseres oppfordringen: Ved sang kan sløvhet og glemsel motvirkes. Så, i den tredje delen (21–32), oppgis annenpersonshenvendelsen. Her redegjøres det for at man i tillegg til å lese Guds ord også med fordel kan synge. Fjerde del (33–47) beskriver prestens dobbeltrolle i gammel tid og nå. Han skal være både forkynner og sanger. Her er det at den presten vi vil oppfatte som sangbokens forfatter, trer frem (v. 37). I femte del (48–76) opplyses det at den som vil kan ta ham, presten, i form av hans bok, med seg hjem, slik at man der selv kan fremstå som prest for ungdommen i husandakten og vinne den for Gud. I den sjette og siste delen apostroferes så alle mulige sangere, gamle så vel som unge, med oppfordring om å ære Gud. Syntaksen er stedvis ubehjelpelig og uklar.
k5963. Det danske æresdiktets foretrukne metrum er aleksandrineren. Så også i dette tilfelle, skjønt Anders Dass følger sin far i å dele verslinjen ved sesuren etter sjette stavelse. På denne måten kamufleres innrimede (seks-taktede) aleksandrinere som tre-taktere med enderim. Petter Dass bruker dette versemålet i flere leilighetsdikt, f.eks. i to av rimbrevene til Dorothe Engelbretsdatter: «Matrone dydefuld! / O! Qvinde høy af Gaver!/ Jer Bog, saa dyr som Guld/ I dag jeg funden haver» (SV 1: 266). I likhet med sitt opphav bruker sønnen verset rapsodisk, dvs. uten blanklinje mellom strofene, selv om vi i realiteten har med en fire-versing å gjøre.
k5964. udgav for Lyset] offentliggjorde, gjorde kjent
k5965. Opsat] skrevet
k5966. af Sønlig Skyldighed] i henhold til den høflighet en sønn plikter å vise sin far
k5967. A: D:] Anders Dass (1675–1736)
k5968. paa din Seng] i din seng, sc. når du ligger i din seng
k5969. Saa ljuder HErrens Stemme] Jos 1.8: «Lad denne Lovis Bog icke komme fra din Mund, men tænck paa hende Dag og Nat, at du kand holde og giøre alting efter det, som skrefvet er i hende; thi saa skal det gaa dig vel i alle dine Veye, og saa skal viseligen handle [sier Herren].»
k5970. paa din Eng Foruden Huus] på innmark, utomhus. Jf. Moses' ord til jødene i 5 Mos 6.7: «Og du skal hvesse dem [Guds ord] for dine Børn; og tale om dem, naar du sidder i dit Huus; og naar du gaar paa Veyen, naar du legger dig ned eller opstaar.»
k5971. Hjemme] innendørs
k5972. hver Minute] Hankjønn er kurant.
k5973. i dit Sind] Jf. Ded.fam. 115, der Guds ord forutsettes gjemt i «Hiertet».
k5974. slutte] lukk; oppfordr. konjunktiv står her sideordnet med imperativ («Tænk»); jf. Sktr 2.201.
k5975. Bind dennem paa din Haand] 5 Mos 6.8: «Og du skal binde dem [Guds ord] til et Tegen paa din Haand, og de skulle være dig til en Ihukommelse for dine Øyen.» Tilsvarende 2 Mos 13.9 og 13.16, 5 Mos 11.18.
k5976. Og fæst dem i din Pande] Se kommentar til foregående vers. Ikke bare skal man huske Guds bud og leve etter dem, men man skal også bære dem til skue, som et smykke («Span», 1647) i pannen.
k5977. stande] stå
k5978. Bered paa HErrens Vagt] Jf. Matt 24.42: «Vaager derfore, thi I vide icke, paa hvad Stund eders HErre skal komme.»
k5979. Sjungeren] sangeren: Petter Dass, bokens forfatter og «forsanger».
k5980. Har [...] i agt] er oppmerksom på
k5981. Søvnen] Dvs. likegyldigheten og den åndelige død; jf. 1 Tess 5.6: «Thi lader os nu icke sofve som de Andre; men lader os vaage, og være ædrue.»
k5982. vove] våge
k5983. dig] deg selv
k5984. Catechismi Viise] katekismesang (lat. gen. av catechismus)
k5985. At] for å
k5986. Ljud] lyd, sang
k5987. Dig] deg selv
k5988. Sin Dognt] sin dont, sitt arbeid; skrivemåten synes ukurant.
k5989. dobbel] sc. hjelp. Forklaringen på den doble hjelpen kommer ikke før i v. 31: I tillegg til den hjelp man har i vanlige katekismer og annen åndelig prosalitteratur får man takket være dikterpresten også hjelp til å synge seg til frelse.
k5990. Rett] lov, bud
k5991. sluttis] følger det (logisk)
k5992. I Giemme] i (mental) forvaring, i minnet (hukommelsen)
k5993. sett] satt
k5994. Hver Punct] hvert minste punktum, hver tøddel; hankjønn er kurant.
k5995. i Bogens Rulle] i boken, dvs. farens katekismesanger. Denne boken er selvsagt en vanlig kodeks, ikke en rull, men her alluderes det rimeligvis til det opprinnelige bibelske bokformatet; jf. f.eks. Sal 40.8–9 (1647): «See, jeg kommer: i Bogens Rolde er skrefvet om mig. Jeg hafver Lyst til ad giøre din Villie, min Gud: Oc din Lov er i mit Hierte.»
k5996. Agt] forsett, tanke
k5997. Zions Sange] kirkens sanger; se kommentar til Ded.Jesp. 79. Petter Dass trøster seg i sangen «til sine Sognefolk» (SV 1.429) med at andre vil overta og synge «Zions Sang» når han selv har gått bort. Zions Sange ble brukt som tittel av Elias Naur i 1688.
k5998. Sang til Læssning lagt] sang i tillegg til lesning
k5999. den Frugt] produkt, utbytte; dvs. den «Fremgang» (v. 24) som blir resultatet av den doble hjelpen.
k6000. ved Prædiken] ved hjelp av preken. Betoningen av den første stavelsen i «Prædiken» er den normale.
k6001. tolket] utla, fortolket (i prekens form)
k6002. Tempelen] templet; hankjønn er kurant.
k6003. Levi] levitt, prest. Den første Levi var sønn av Jakob og Lea (1 Mos 29.34); han ble stamfar for levittene. Levittene ble av Moses utpekt til å gjøre tempeltjeneste (4 Mos 1.49). På denne bakgrunn blir levitt og prest ofte synonyme. Petter Dass omtaler seg selv som «en Levi Mand» i det andre rimbrevet til Dorothe Engelbretsdatter (SV 1.270), «levit» i diktet «til sine Sognefolk» (SV 1.423).
k6004. Fremtrinner da] så fremtrer
k6005. Siunge-Chor] sangkor; med henspilling på Kingo og Terkelsen. Jf. HT 12.6.2.
k6006. giøre blød] bløtgjøre
k6007. Bryst] hjerter
k6008. at] for å. Syntaksen her er ikke elegant. De unge brystene (hjertene!) som er bløtgjort ved sang, skal ikke gi fra seg melk; nei, presten skal ved (katekisme)sangen gjøre dem mottakelige for den kateketiske lærdom som er som melk å betrakte, dvs. den første føde, barnelærdommen.
k6009. GUds reene Mælk og sød] Guds rene og søte melk: 1 Kor 3.2: «Jeg [Paulus] gaf eder Melck ad dricke, og icke Mad, Thi I kunde icke enda; I kunde og icke heller endnu.» Jf. komm. til biskop Krogs sensur (Sensur1).
k6010. Det er] det vil si
k6011. i dem] i de unge bryst, i hjertene. Tilsvarende skrift på hjertet i Kingos dikt «Bryder frem i hule Sukke», KSS 4.470 (15.1). I forordet til sin samling av Zions Sange oc Sucke (1688) uttrykker Elias Naur et ønske om å «male» og «trykke» bildet av Kristus på sine leseres hjerter, idet han selv har fått sitt hjerte «stemplet» ved Guds nåde.
k6012. Hovet-Sum] sammenfatning, dvs. katekismen, «den lille Bibel».
k6013. bereede] forberede
k6014. Lov] lovsang
k6015. som] Relativpronomenet peker tilbake på «Mund», ikke «Lov», som vi hadde ventet.
k6016. Ham] Dvs. presten (v. 37); den store forbokstaven kan tyde på at setteren har mistet tråden (det er det knapt noe å si på) og mistenker at det er Herren det vises til. Presten står her metonymisk for boken (Katekismesangene) som den som skal føres inn i de tusen (faktisk!) hjem.
k6017. indleede] føre inn
k6018. Af dennem] «nogen [v. 48] af dennem»; ordstillingen er skrudd.
k6019. Det er hans Lyst] så er det hans lyst
k6020. tone] stemme i; retorisk hysteron proteron (det siste først). Vi hadde ventet tone før synge.
k6021. færdig] rede, ivrig
k6022. Som HErrens Præster] Luther forutsetter på bakgrunn av bl.a. 1 Pet 2.9 prestestatus for alle troende, for eksempel i skriftet om kirkens babylonske fangenskap (1520): «Således står det i 1. Pet 2 (v. 9): 'Dere er et utvalgt folkeslag, et kongelig presteskap, et prestelig kongerike.' For så sant vi er kristne, er vi alle sammen prester. Og de vi kaller for prester, er tjenere som er valgt blant oss selv og som utfører hele sitt oppdrag i vårt navn. Å være prest er nemlig ikke noe annet enn å være tjener» (Luther 1979: 175).
k6023. Skik og Rætt] orden og rettferdighet
k6024. Om de paa Veyen staa] dersom de er kommet i gang
k6025. nys begynde] akkurat begynner
k6026. Ham] sc. om de; syntaksen er uklar og klønete.
k6027. blant sit Lav] i sitt laug el. fagfellesskap
k6028. antar] opptar. Subjektet (de) er underforstått her; det ekspliseres ikke før i v. 61 («De»).
k6029. Følgis-Mand] følgesmann, ledsager. Dikterpresten blir altså gjennom sine sanger den enkelte forkynners medhjelper.
k6030. hvilkis Sind forsøgt Har Mælken ikke nødig] hvis sinn ikke har behov for melken (dvs. katekismen) ettersom de allerede kan skille mellom godt og ondt; jf. Hebr 5.17 (5.14): «De Fuldkomne bør sterck Mad, som af Sædvanlighed hafve forsøgte Sind, til at giøre Forskiel imellem Got og Ont.»
k6031. Da blir hans Fryd forøgt] Her først kommer helsetningen. Ytringen (perioden) begynner altså i v. 55 og inneholder fem leddsetningsverbaler før vi kommer til helsetningen. Denne knudrete syntaksen har følgende enkle betydningsinnhold: Hvis erfarne andaktsholdere bruker dikterprestens katekismesanger i sin forkynnelse, da vil det glede ham stort.
k6032. som HErrens Tolk] som prest
k6033. At] å
k6034. HErrens Folk] de kristne
k6035. Huusfolk] personer tilhørende samme husstand, familiemedlemmer og (især) tjenerskap.
k6036. i det Sæde] på det virkested
k6037. HErrens Ansigt] Herren. Uttrykket er svært hyppig brukt i GT, retorisk pars pro toto (del for helhet).
k6038. qvæger] styrker, trøster
k6039. Aandens Sange] åndelige sanger, dvs. sanger som Den hellige ånd er virksom i.
k6040. Snoer] vender om, forvandler
k6041. Jammer-Sang] klagesang
k6042. læger] helbreder
k6043. Gaver] ånds- eller nådegaver (til å forkynne i husandakten)
k6044. hans Gaver] prestens diktergaver (til å skrive sanger)
k6045. Til høyer Trin at gaa] til å heve andakten
k6046. Nætter-Foster] nattverds-foster; dvs. nye rekrutter til det hellige sakramentet. Katekismeopplæringen ble avsluttet med altergang (nattverd).
k6047. klække] utvikle, få til å vokse frem
k6048. Kom] Her hadde vi ventet imp. flt.: kommer. «Sangere» kan riktignok oppfattes som entall, men i lys av neste vers virker flertall som det rimelige.
k6049. Kom Unge med de Gamle] Selv om katekismen er å betrakte som barnelærdom, dvs. den melkemat man får før man kan innta fast føde, inkluderes her også de eldre som tilhørende målgruppen, på samme måte som dikterpresten selv inkluderer dem i prosadedikasjonen til slektningene (Ded.fam. 74).
k6050. Mælk-Renderne] melkeringene (skåler med syrnet melk). Ordet (mælkerand/mjølkerand) synes ikke å være belagt i ordbøkene, verken norske eller danske. Melkemetaforikken kommenteres i tilknytning til v. 43 ovf. og til biskop Krogs sensur (Sensur1).
k6051. GUds frygt med Lyst at samle] for litt etter litt å erverve gudsfrygt
k6052. At I maae ævig staa] slik at dere til evig tid kan stå
k6053. Ærens Palmer] Uttrykket henspiller på den jødiske skikken med å vifte med palmegrener og strø dem på veien under seiersfester og opptog, som for eksempel på palmesøndag (Joh 12). De unge katekismesangerne skal med andre ord stå som evige tegn på og forkynnere av Guds ære.
k6054. Steen Wirtmand var Petter Dass' svoger, en ti år yngre halvbror av hans kone, Margrethe Andersdatter. Steen og Margrethe hadde samme mor, Elisabeth Larsdatter, som Petter Dass hedret med en «Begravelses-Vise» da hun døde i 1701 (SV 1.326). Wirtmand ble født i 1661 og døde i 1726. Han må ha lært Petter Dass å kjenne allerede som liten gutt i 1669 eller 1670, da sistnevnte kom til Vefsn som huslærer for kapellan Jacob Wirtmands barn og ganske snart besvangret og inngikk ekteskap med hans stedatter Margrethe. Unge Steen ble i 1675, som 14-åring, sendt til latinskolen i Trondheim. Derfra ble han sendt til København for å studere (1679–1684). Da han så omsider vendte hjem igjen, fikk han i 1685–1688 post som huslærer for Petter Dass' to sønner. Det var før dikterpresten hadde tiltrådt Alstahaug, mens han ennå bodde på Nesna. Etter et par år hos presten Lauritz Falch, Petter Dass' morbror i Ytre Namdal (Fosnes på Jøa), også der som huslærer, får han i 1692 stilling som kapellan hos Petter Dass på Alstahaug. Ikke bare hadde Petter Dass giftet seg inn i Wirtmands familie, selv giftet han seg altså inn i Dass'. Den utkårede het Dorothea og var datter av sogneprestens moster, Anna. Hun var gift med presten Niels Arctander på Nærøya i Ytre Namdal, et par mil nord for stedet kapellanen tidligere hadde vært huslærer. Steen og Dorthea ble boende på Alstahaug til 1699, da de etablerte seg med egen gård i Søvik, et par-tre kilometer lenger nord.
k6055. Petter Dass' Evangelisanger ble utgitt første gang i 1723, sammen med nettopp Steen Wirtmands Epistelsanger. De respektives bidrag er der ikke utgitt hver for seg, avdelingsvis, men organisert etter kirkeårets prekenstekster, hva enten det er snakk om epistler eller evangelier. Vi vet ikke sikkert om prosjektet var planlagt slik av de to i fellesskap, eller om Wirtmand har satt sammen boken på egen hånd. Litteraturhistorikerne har uansett glemt Wirtmand, men gjenutgitt og kanonisert Dass. Eriksen (SS 1.XXVI) går god for at Wirtmand hadde «en poetisk Aare, om end ikke synderlig frugtbar». At huskapellanen på dette felt tross alt overgår dikterprestens sønn, kan det likevel ikke herske tvil om.
k6056. Den eldste bevarte avskriften av Katekismesangene (D) er etter all sannsynlighet ført i pennen av Wirtmand. Det er også en avskrift av Hr Petters gravdikt til sin tante Birgitte Henriksdatter fra 1703 (NBO Ms 4° 479:1R). Alt tyder på at Wirtmand var dikterprestens nærmeste medarbeider, også i det poetiske. Han kan som student ha vært vært delaktig i formidlingen av «Herre Gud, ditt dyre navn og ære» til Island (Eggertsdóttir og Haarberg 2010). Sine siste år som prest hadde Wirtmand i sin barndoms Vefsn. Men han ligger gravlagt under koret i Alstahaug kirke. Wirtmand har etterlatt seg et curriculum vitae (på latin); se Grønli 1930: 193–95. Det finnes også bevart et bryllupsdikt han skrev i 1701 (Nerhus 1944). Se for øvrig K. Hansen 2006: 170–72 og passim.
k6057. Æresdiktet faller i fem deler. I den første (1–8) fastslås en prests plikt til å forkynne Guds ord, eller, med evangelisten, til å «fø Guds lam». I annen del (9–28) betones viktigheten av ikke å glemme de yngste i menigheten, ja, nettopp, lammene. Tredje del (29–40) har priamelstruktur: Her gis tre raske eksempler på at grunnarbeidet er av den største betydning: for byggmesteren, for gartneren og for bonden. Så nevnes Dass eksplisitt i den fjerde delen (41–56). Hans grunnarbeid består nemlig ikke bare i forkynnelse av Guds ord i prekens form, men også i form av katekismesanger. Til avslutning, i den sjette delen (57–68), apostroferes unge og gamle med oppfordring om å løpe og kjøpe prestens saliggjørende sanger. / Wirtmands æresvers låner versemål fra sangen til det første bud, bokens første («Kom hid, O kiære Christen Lem»), men markerer, motsatt budsangen, ikke strofeskillene med blanklinje. Æresvers har som oftest ikke melodiforelegg og skal ikke synges. Dass bruker det samme versemålet også i TB 4, TA 8 og i to av evangeliesangene.
k6058. Præstemand] prest (som individ og menneske)
k6059. GUds Huusis] kirkens
k6060. slegte paa] likne på. Tanken er den samme som den som ble formulert av den nederlandske munken Thomas a Kempis på 1400-tallet. Hans bøker De imitatione Christi (Om Kristi etterfølgelse) ble hyppig utgitt og mye lest på 1600-tallet. I 1654 kom en danskspråklig utgave (Synders Speigel) i Christiania.
k6061. saa vit] i den utstrekning det vil være mulig
k6062. Den store Sjæle-Hyrde] Jf. 1 Pet 2.25: «Thi I vare som vildfarende Faar; Men I ere nu omvendte til eders Siæls Hyrde og Biscop» og Joh 10.11.
k6063. At] slik at
k6064. den hands anbetroede Hjord] den hjord (menighet) han (presten) er betrod omsorgen for
k6065. Hvert Cræ der fostres] hver enfoldig person som oppfostres el. vokser opp. Førsteutgaven og alle senere har «Fostre», som ikke synes å gi mening. Derfor er teksten rettet her.
k6066. gjøde] næres
k6067. foregaa] gå foran med et godt eksempel for
k6068. De voxne Faar og gamle] Dass poengterer i innledningens dedikasjon til familien (Ded.fam. 74) det motsatte poeng: at katekismen ikke bare er for ungdommen, men også de eldre.
k6069. Arm] sine armer; jf. Jes 40.11: «Hand [Herren] skal samle Lammene i sin Arm, og bære dem i sit Skiød, og lede de fructsommelige Faar.»
k6070. Skjød] sitt fang
k6071. Dem] som
k6072. Peder faar] Apostelen Peter oppfordres av den oppstandne Jesus om ikke bare å føde de fullvoksne sauene, men også lammene: Joh 21.15 ff: «Der de hafde nu giort Maaltid, siger JEsus til Simon Peder: Simon Jona, hafver du Mig kiærere, end disse hafve Mig? Hand siger til hannem: Ja HERRE, Du veedst, at jeg elsker Dig; Hand siger til hannem: Fød mine Lam.»
k6073. styre] lede. Apostelen Simon får tilnavnet Petrus (lat. «klippe»), fordi Kristus vil bygge sin kirke på ham (Matt 16.18). Peter blir å betrakte som Kirkens første leder (og, for katolikkene, pave).
k6074. Af Christo] av Kristus. Latinske navn får kasusbøyning som på latin (her: ablativ styrt av af).
k6075. thi] for
k6076. dyre] dyrt; kurant eldre adv.-form
k6077. nogen en] noen
k6078. Af u-agt] som følge av uoppmerksomhet
k6079. forfare] gå til grunne
k6080. gaaer paa svage Been] står i fare for å falle
k6081. End] selv, om det så er
k6082. meen] mener
k6083. Hvad] hvor (hvor ond er da ikke den disippel)
k6084. Der saadant vil forhindre] Luk 18.15–16: «De baare og unge Børn til hannem, at Hand skulde røre ved dem: Og der Disciplene saae det, truede de dem. Men JEsus kaldede dem til sig, og sagde: Lader smaa Børn komme til Mig, og formeener dem icke; thi GUds Rige hører Saadanne til.»
k6085. sparer] holder tilbake
k6086. Fad] tønne el.l.
k6087. den haarde Mad] Hebr. 5.15–17 (5.12–14): «Og I, som skulde lenge siden været Mestere, I hafve behof igien, at mand skal lære eder de første Bogstave af det Guddommelige Ord, og at mand skal gifve eder Melck, og icke sterck Mad. Thi hvilcken mand skal endnu gifve Melck, hand er u-forfaren i Retfærdigheds Ord; thi hand er et ungt Barn. De Fuldkomne bør sterck Mad, som af Sædvanlighed hafve forsøgte Sind, til at giøre Forskiel imellem Got og Ont.» Jf. 1 Kor 3.2 og komm. til Sensur1.
k6088. hør til] tilhører
k6089. Een Tømmermand] byggmester; Jesus var tømmermannens sønn; jf. Matt 13.55.
k6090. det forslag] det forsett, den plan
k6091. Alt før] allerede før
k6092. Spær] taksperrer
k6093. Forgjevis, at en Gartner vil] forgjeves vil en gartner; jf. Joh 15.1 ff.
k6094. frugtbar Træ] fruktbare trær
k6095. Sig [...] formode] håpe på
k6096. skjøtte] passe, bry seg om
k6097. Pode] stikling, ung plante (overf.: barn)
k6098. Huusholdningen] gårdsdriften, forvaltningen
k6099. staar da ved Magt] blir da opprettholdt
k6100. Killing] En norvagisme: På dansk brukes ordet bare om avkom av katter eller harer. Derfor retter noen utgaver til Kylling
k6101. tagis agt] passes på. Vi hadde vente tages i agt. jf. iagttage.
k6102. Alt sligt i] alt som angår
k6103. Faaresti] sauehus; jf. Joh 10.1: «Sandeligen, sandeligen, Jeg siger eder: Hvo som icke gaar ind ad Dørren i Faarestien; men stiger andensteds der ind; hand er en Tyf, og en Mordere.»
k6104. hellig Have] paradiset; jf. 1 Mos 2.8: «Og GUD HERREN hafde plantet en Have udi Eden mod Østen, og sette Mennisken der udi, som Hand hafde giort» og Åp 2.7.
k6105. Gaar[...] forbi] lar være å ta i betraktning
k6106. lave] gjøre
k6107. Catechismi] Lat. gen. av catechismus
k6108. Drenge] lærlinger; plikten til å følge katekismeundervisningen gjaldt både gutter og jenter.
k6109. Med Munden] Dvs. med sang
k6110. dem] for dem
k6111. Guds rette Sti og Lære] Jf. Sal. 27.11: «HErre, viis mig din Vey, og leed mig paa den rette Bane for mine Fienders skyld» og 119.35.
k6112. Ved] ved hjelp av
k6113. maa] kan
k6114. yndig] yndet
k6115. Sange-Digt] diktede sanger; jf. HT 12.6.2. Man kunne eventuelt anføre dette verset som bevis for at Dass brukte sine egne katekismesanger i den regulære gudstjenesten, men det behøver ikke innebære annet enn at han brukte dem i katekismeopplæringen.
k6116. Kirke-Hjord] menighet
k6117. trevnet] trivdes; arkaisme
k6118. vitterligt] åpenbart, alminnelig kjent. Verbalet (er) er underforstått.
k6119. Hans Hyrde-redlig Levnet] hans livsførsel, som er en prest verdig
k6120. kommer] kom; imp. flt.
k6121. møde] Oppfordr. konj.
k6122. kjøbe] Oppfordr. konj. Formuleringen innebærer en oppfordring til publikum om å kjøpe boken.
k6123. Lem] medlem
k6124. Fornuftig Melke-Fløde] fløte som gir fornuft (proleptisk bruk av adjektivet). Sammensetningen mælkefløde ser ikke ut til å være belagt annetsteds; antakelig det samme som flødemælk. Den kateketiske drikk som her serveres, er angivelig tykkere og mer næringsrik enn vanlig.
k6125. den] sc. melken
k6126. tagis an] brukes, tilegnes
k6127. I Jaels Skaal var inde] som var i Jaels melkeskål
k6128. Jaels Skaal] Jael var ifølge Dommernes bok kenitten Hebers hustru. Til hennes telt flyktet kanaaneernes hærfører Sisera etter at han hadde lidd nederlag for israelerne. Jael ønsker ham velkommen, gir ham melk å drikke («da oplod hun et Melcke-Kar») og gjemmer ham under et teppe. Istedenfor å stå vakt i teltåpningen, slik Sisera ber om, svikter hun ham fatalt. Hun griper en teltplugg og en hammer; jf. Dom 4.21: «Da tog Jael Hebers Hustru et Søm af Boligen, og en Hammer i sin Haand, og gick sacteligen ind til hannem, og slog Sømmet igiennem hands Tinding, at det gick ned i Jorden (thi hand sof hart, og var vanmæctig) og hand døde.»
k6129. dend i Canaan] melken som flyter i det lovede land; 2 Mos 3.8: «Og [jeg, Herren] er nedfaren at redde dem af Ægypternes Haand, og udføre dem af dette Land ind i et got og viit Land; i et Land som flyder med Melck og Hunnig; til den Sted, som Cananiter, Hetiter, Amoriter, Pheresiter, Heviter og Jebusiter boe udi.» Wirtmand allegoriserer: Den siste melken representerer den hinsidige salighet, den første denne verdens ondskap.
k6130. hvor ved] hvorved
k6131. vel tilpas] med god helbred
k6132. Og] Konjunksjonen sidestiller «I» og «Salighed», en zeugmatisk forbindelse. Uttrykket forutsettes forstått slik at den kateketiske melk vil gi dem som drikker den, frelse og evig liv.
k6133. Ønsker] ønsk; imp.flt. Verbalet sideordner «Kommer» i v. 57 og de følgende to konjunktiv-formene.
k6134. Fader] Ingen uvanlig benevnelse av en sogneprest; Wirtmand var altså Petter Dass' svoger.
k6135. lenger] Uttrykket innebærer at det ikke kan anses som en selvfølge at presten får beholde helsa særlig mye lenger. I 1698 fylte han 51. Wirtmand kunne ha fremstått som mindre direkte ved å bruke positiv længe istedenfor komparativ.
k6136. Auctori] til forfatteren; lat. dat.
k6137. skyldigst Ære] den ære man skylder som følge av den relasjonen man står i. Wirtmand var altså Dass' huskapellan (lønnet av sognepresten personlig) og hans svoger.
k6138. opsat] skrevet
k6139. Sth: Wirthmann] Sthe(e)n Wirthmann; skrivemåten av navnet varierer. På tittelsiden av hans og Dass' Epistel- og evangeliesanger (1723) brukes «Steen Wirtmand».
Petter Dass Katekismesanger er lastet ned gratis fra bokselskap.no