30 ballader – om drap og elskov, skjemt og lengsel

Innledning

Middelalderballadene, med sine fortellinger og melodier fra en tid som forlengst er historie, er ikke støvete og bortglemte, men framstår fulle av liv når de synges. Gjennom århundrene har dette visestoffet blitt tatt vare på av sangere som har kjent at balladene betydde noe for dem. Og visene setter fortsatt følelser i sving mange hundre år etter at de ble sunget første gang.

Det er mange som synger ballader i dag, og gjennom kringkasting, fra CD-er og på konserter og festivaler er trolig muligheten til å høre middelalderballader større enn noen gang tidligere. Den spennende variasjonsbredden i utøvernes tolkninger er også med på å nå et større og bredere publikum. Sannsynligvis har balladene vært elsket og sunget her i landet i sju hundre år, og det er ganske enestående i norsk musikkhistorie. Her er det ikke snakk om døgnfluer! Fortellingene har moret og grepet menneskene, og de særpregete og vakre melodiene har båret tekstene fram.

Tekstene er fortellende uten personlig føleri og spenner gjerne opp de store lerretene. Visene er visuelle og gir oss dramatiske historier i usentimentale og malende bilder. Balladene skyr ikke de vanskelige følelsene, de forteller like gjerne om sjalusi, drap, selvmord, incest og voldtekt, som om forelskelse, lykkelig kjærlighet og lystig sex. Balladene er blitt sunget både ved hoff og i husmannsstuer, noen av de samme historiene har blitt formidlet i Spania, England og i Norge fra middelalderen og fram til i dag. Det er en grensesprengende viseform både i tid og rom.

Vi vet ikke hvordan visene hørtes ut for sju hundre år siden. Språket var annerledes, sannsynligvis var også melodiene forskjellige fra dem vi synger i dag, men likevel er det en sammenhengende tradisjon gjennom hundreårene. Balladene er bevart i muntlig tradisjon, etter hvert også i skrift og i lydopptak. En kombinasjon av tradisjon og fornyelse har gitt dem et langt liv. Men det har ikke skjedd friksjonsfritt og uten tilbakeslag. Populariteten har gått i bølger, men når det har sett som mørkest ut, har gode hjelpere trådt til og løftet balladene fram igjen. Innsamlerne festet visene til papir og voksrull, Hulda Garborg ga dem en ny funksjon som danseviser, NRK kringkastet folkemusikk på radio og Rolf Myklebust produserte en serie grammofonplater med Brita Bratland, Ingebjørg Liestøl, Rønnaug Vangen, Edvard Ruud og andre. Og tradisjonssangere lærte bort visene og syngemåten til andre gjennom kurs, slik Agnes Buen Garnås og flere gjorde på Club 7 i Oslo.

Middelalderen, vandringsveier og muntlig tradisjon
Vi vet ikke sikkert når de første balladene ble sunget i Norge. Men balladen om Falkvor Lommansson kan ikke ha blitt til så svært lenge etter dette historiske bruderovet, og det betyr at det må ha blitt laget ballader så tidlig som på slutten av 1200-tallet mens Erik Magnusson var konge, og hoffet var i Bergen. Alle balladene er likevel ikke diktet i middelalderen. Så lenge balladene har vært populære, har det blitt skapt nye samtidig som de eldste har gjennomgått endringer.

Middelalderballadene har fellestrekk med franske diktformer fra 1100-tallet, og en del forskere har ment at balladene kom til Norden fra Frankrike. Omreisende trubadurer og markedssangere skulle ha brakt visene med seg via Tyskland til Danmark, og derfra til resten av Norden. Men denne teorien har svakheter. De store forskjellene mellom tyske og skandinaviske ballader tyder ikke på en vandringsvei gjennom Tyskland. Derimot er likheten mellom britiske og nordiske ballader stor. Den svenske balladeforskeren Bengt Jonsson lanserte en teori om at balladene kom til oss via England og Skottland, og dette er allment akseptert blant forskere i dag. På 1200-tallet var Norge den ledende kulturnasjonen i Norden, og det som var nytt og moderne i Europa fant veien hit. Hoffet i Bergen var et møtested for adel fra de andre nordiske landene, og de tok i sin tur med seg kulturimpulsene hjem. Det er sannsynlig at spredningen av balladene til resten av Norden har skjedd fra vest.

Balladene i de nordiske landene har så mange likheter at vi kan regne dem som en felles nordisk sjanger. Det betyr ikke at visene synges likt i flere land. Den muntlige overleveringen er som en levende organisme hvor noe kommer til, noe forandres og noe faller fra, men likevel innenfor noen faste rammer.

Visene må ha appell til hver ny generasjon. Hvis ingen av dem som hører balladen synes den har så mye verdi at de tar seg bryet med å lære den, vil den dø ut. Dette innebærer også at visene kan forandre seg. Det som har appell til nye generasjoner kan bli utbrodert, mens andre elementer kan bli glemt. I en generasjon eller to kan visa om Falkvor Lommanssons bruderov ha inneholdt detaljer fra den historiske hendelsen, men ganske snart ble denne sosietetsskandalen glemt, og visa levde videre fordi den fortalte om et dramatisk og romantisk bruderov. Også utformingen av melodiene blir påvirket av tiden de skapes eller framføres i.

Adelsvisebøker og Kjempeviseboka Balladene levde ikke bare i muntlig tradisjon. På begynnelsen av 1500-tallet oppsto en nyvakt interesse for historie blant adelen og de velstående i Europa, og man begynte å engasjere seg for den gamle diktningen på morsmålet. Ved det dansk-norske hoffet i København ble de grepet av dette, og den eldste håndskrevne viseboka vi kjenner med nordiske ballader ble til der. Den kalles Hjerteboka fordi den er klippet slik at den former et hjerte når den blir slått opp. Boka ble påbegynt rett før 1550. Slike visebøker ble populære, og utover på 1500- og 1600-tallet ble det skrevet mange både i Danmark og Sverige. En av visesamlerne på 1600-tallet var adelsdamen Vibeke Bild. Hun vokste opp på Agder, og flere viser i hennes samlinger har tilknytning til Norge. Når det likevel bare finnes en håndfull norske ballader fra 1600- og 1700-tallet, kommer det bl.a. av at skriftspråket var dansk og lite egnet til å dokumentere norske viser. De aller fleste opptegnelsene av norske ballader er fra etter 1840.

Den danske historikeren Anders Sørensen Vedel samlet på gamle viser, og i 1591 ga han ut en samling, sannsynligvis verdens første trykte folkevisebok. Tittelen var i barokkens stil og dekorerte hele tittelsiden: It Hundrede Danske Viser Om allehaande Merckelige Krigs Bedrift oc anden seldsom Eventyr som sig her udi Riget ved gamle Kemper Naffnkundige Konger oc ellers forneme Personer begiffuet haffuer aff arilds tid indtil denne heruærendis Dag. Boka ble kjent under navnet Hundreviseboka.

En adelsdame som het Mette Gjøe ga også ut en samling kjærlighetsballader, og dessuten ble det etter hvert trykt ballader også i skillingstrykk, ofte med den salgbare, men misvisende tittelen «En ny vise om…». Men foreløpig var trykksaker dyre, og vanlige folk kunne sjelden lese, så disse skriftfestede visene fikk ikke noen stor utbredelse. I 1695 ga presten og språkforskeren Peder Syv ut Vedels visebok på nytt og la til hundre andre ballader. De var hentet fra Mette Gjøes bok, fra skillingstrykk, visemanuskripter og fra muntlig tradisjon. Syvs bok ble kalt Tohundreviseboka eller Kjempeviseboka, og den ble trykt og spredd både i Danmark-Norge og på Færøyene. I norske visehåndskrifter fra 1700- og 1800-tallet finner vi ofte avskrifter fra Kjempeviseboka. Gjennom denne skrifttradisjonen kom det også en god del danske ord og uttrykk inn i den norske balladesangen.

Innsamling på 1800- og 1900-tallet
I Norge begynte innsamlingen av ballader og andre folkeviser så smått rundt århundreskiftet 1700-1800-tallet med bl.a. Rønnau, Steenbloch og Drejer, som sørget for de norske bidragene til bokverket Udvalgte danske Viser fra Middelalderen (København 1812-1814). Men det var først rundt 1840 dette arbeidet for alvor fikk et større omfang. I 1840 ga Jørgen Moe ut Sange, Folkeviser og Stev i Norske Almuedialekter. Den inneholder folkeviser av forskjellig slag og bare noen få ballader. Det viste seg at miljøet i Telemark og indre Agder hadde holdt mye balladestoff levende, og Olea Crøger og Magnus Brostrup Landstad fikk et rikt materiale i nærmiljøet da de begynte å samle ballader systematisk. Materialet deres ble publisert i Norske Folkeviser (1853-1854). Ludvig Mathias Lindeman hadde også startet sin innsamling av melodier, og han redigerte melodibilaget. Norske Folkeviser er fremdeles den største samlingen av norske ballader i bokform. Disse første innsamlerne hadde en stor kjærlighet til stoffet, og de oppfattet samlingen som et nasjonalt kall. De var med på å redde noe viktig for ettertida, og hadde en følelse av å være ute i siste liten. Landstad beskriver det som «at redde et gammelt Familiesmykke ud af det brændende Huus».

Når Telemark og indre Agder dominerer i det norske balladematerialet, er det fordi balladetradisjonen sto sterkt her, men også fordi de fleste samlerne konsentrerte seg om dette området. Lindeman var en av dem som dekket et større område. De fleste somrene fra 1848 og fram til 1870-årene var han på samlerferder og besøkte store deler av Sør-Norge. Det var ikke enkelt å reise omkring i landet på denne tida. Da han var i Gudbrandsdalen i 1864, forteller han at han gikk forgjeves rundt i Sjåk i ni timer og lette etter sangere. Men han overnattet hos sorenskriveren, og da fikk han i alle fall en god middag. Fra den samme turen forteller han at i en fattig stue hadde de ikke noe bord han kunne legge papiret på, men det ble funnet fram «en Skive til at lægge paa Bænken som et Bord». Men det var ikke bare fattigfolk som kunne synge ballader. Prestekona Tomine Finkenhagen og hennes datter Elise bidro også til Lindemans samling. De tilhørte absolutt det intellektuelle borgerskapet. En av de mest kjente melodiene til «Liti Kjersti og bergekongen» er den Tomine Finkenhagen sang for Lindeman.

Når vi kommer ut i andre halvparten av 1800-tallet øker flokken av samlere. Ludvig Mathias Lindeman er den som har samlet inn det største melodimaterialet, mens Sophus Bugge er den viktigste av tekstsamlerne. Andre storsamlere er Jørgen Moe og hans sønn Moltke, Hans Ross, Catharinus Elling, Rikard Berge, Ole Mørk Sandvik og flere andre.

En stor revolusjon var det da Edisons fonograf ble tatt i bruk. Da ble det mulig å lydfeste selve syngingen. Noter og tekst er jo bare blekk på papir, de forteller ikke hvordan det ble sunget. Først kom voksrullene med sin skrapete lyd, og siden ble lydopptakene bedre og bedre. Noen av de tidligste opptakene er utgitt på CD-en Hugen leikar så vide, utgitt av Norsk folkemusikksamling og Norsk visearkiv.

Fra urform til meddikting
Når samlerne hørte ulike sangere synge den samme balladen, kunne det være forskjeller både i tekst og melodi, men det var tydelig den samme visa. Samme sanger kunne også framføre samme vise litt forskjellig fra gang til gang, alt etter humør, hukommelse og variasjonslyst. Men på 1800-tallet tenkte samlerne at disse gamle visene var laget av diktere i middelalderen, og at de var blitt forvansket og nedbrutt i den muntlige tradisjonen. De snakket om at visene ble sunget i stykker. Med denne tankegangen lå det nært å tenke seg at det var mulig å rekonstruere den opprinnelige urformen hvis man sammenlignet alle oppskriftene av det som så ut til å være den samme balladen. Det er slike rekonstruksjoner som ofte står i skolebøker og diktantologier. Teksten Kirsten Bråten Berg synger til «Solfager og Ormekongen» er et utvalg strofer fra Knut Liestøls rekonstruksjon på grunnlag av en rekke oppskrifter. I dag tror vi ikke lenger at det går an å rekonstruere en urform. Vi mener heller ikke at visene har blitt ødelagt når folk har sunget dem i århundre etter århundre. Kreativ meddikting er en del av tradisjonen, og vi kan godt tenke oss at ei lang, flott vise kan ha utviklet seg fra en enklere form.

Balladene systematiseres
Balladene har ikke hatt noen faste navn fra gammelt av og kunne bli omtalt som f.eks. «Visa om Villemann og Magnhild» etter hovedpersonene. For å kunne danne seg et overblikk over de nordiske balladene, har forskere hatt behov for å systematisere visene. I visa om Villemann og Magnhild kan personene ha forskjellige navn i variantene. De kan hete Gaute og Magnhild eller Gudmund og Signeliti. For å holde greie på dette, ble det laget en katalog over alle balladetypene i Norden. Katalogen heter The Types of the Scandinavian Medieval Ballads, men blir omtalt som TSB-katalogen. Ballader som har samme hendelsesforløp har fått et felles TSB-nummer og en eller flere standardtitler. Visene er gruppert som naturmytiske ballader, legendeballader, historiske ballader, ridderballader, troll- og kjempballader, og sist men ikke minst skjemteballader. «Villemann og Magnhild» har nummer TSB A 50 og er en naturmytisk ballade. TSB- numrene blir brukt i de fleste balladeantologier, i vitenskapelige utgaver og dessuten på en del CD-er. Det er viktig å huske at denne katalogen kun er et redskap.

Norsk visearkiv, mai 2009
Velle Espeland    Astrid Nora Ressem    Elin Prøysen

Boken er utgitt av Norsk visearkiv

Last ned

Last ned hele boken til mobil/nettbrett i .epub-format eller som .mobi.
Du kan også skrive ut boken som .pdf eller html.

Om 30 ballader – om drap og elskov, skjemt og lengsel

Vi vet ikke sikkert når de første balladene ble sunget i Norge, men man antar at det må ha blitt laget ballader så tidlig som på slutten av 1200-tallet mens Erik Magnusson var konge. Alle balladene er likevel ikke diktet i middelalderen. Så lenge balladene har vært populære, har det blitt skapt nye samtidig som de eldste har blitt endret.

Les mer om og hør balladene på cd-antologien Norske Ballader - 30 ballader om drap og elskov, skjemt og lengsel blant riddere, jomfruer, kjemper og dyr utgitt av Norsk visearkiv.

Les mer..

Del boken

Tips dine venner om denne boken!

Del på Twitter
Del på Facebook

Gå ikke glipp av ett eneste ord.

Fyll ut e-posten din under så vi kan varsle deg når nye verk publiseres.