I 1573 skrev en ung dansk adelsdame de seks første versene til visa om ridderen Herr Oluf i sin venninnes poesibok, og satte sitt navn, Ide Ulfstand, under til erindring.
Dette er den eldste oppskriften vi kjenner til i Norden av «Ole Velland», som regnes for å være en eldre form av «Jeg lagde meg så silde».
En populær ballade
«Jeg lagde meg så silde» er blant de balladene som best har holdt på populariteten opp i vår tid, og det gjelder i alle de nordiske landene. Den er ingen typisk ballade, versene har litt for lange linjer, den er knapt nok episk, og den fortelles i jeg-form. Det er svært uvanlig blant balladene, og de fleste regner det som et tegn på at visa er av de yngste i sjangeren. De aller fleste ballader er viser som forteller en historie, men denne visa er mest lyrisk og konsentrerer seg om sorgen og følelsene da ridderen kommer inn i høyenloftet og ser at kjæresten er død. Grunnen til at den likevel regnes til balladesjangeren er at visa finnes i en eldre form som har mer av balladens kjennetegn. I Norge går denne versjonen under tittelen «Ole Velland». Den forteller om en ridder som tjener hos kongen da han får bud om at kjæresten hans er syk. Han sørger og går til kongen og ber om lov til å reise hjem. Kongen tilbyr ham en annen brud isteden, men han takker nei. Han reiser og kommer inn i rommet der kjæresten ligger død. I noen av variantene dør han av sorg.
«Jeg lagde meg så silde» høres dansk ut, men danskene vil ikke helt vedkjenne seg denne. Mange av dem som har sunget den for visesamlere oppgir at de hadde lært den av en nordmann eller en svenske. Visa er også kjent fra finsk, slovensk, tysk, fransk og italiensk område.
Melodi og folketradisjon
Det er samlet inn mange melodier til denne balladen, særlig til Ole Velland-versjonen. Det er likevel én melodi som er blitt stående fordi den har vært brukt i sangbøker og antologier. Det er den melodien Marit Iversdatter Grønlykkja i Vågå sang for L.M. Lindeman i 1848, og som han trykte i Ældre og nyere norske Fjeldmelodier. Marit bodde i en liten stue en halv mils vei fra Sandbu. På folkemunne er «Jeg lagde meg så silde» knyttet til en virkelig hendelse. En gutt fra Valbjør og ei jente fra Sandbu var glad i hverandre. Det kom beskjed til ham at hun var syk, han red av sted, men jenta var død da han kom fram. Den rørende skildringen av sorgen og den salmeaktige melodien har gjort at sangen også har blitt brukt i begravelser.
Boken er utgitt av Norsk visearkiv
Last ned hele boken til mobil/nettbrett i .epub-format eller som .mobi. Du kan også skrive ut boken som .pdf eller html.
Vi vet ikke sikkert når de første balladene ble sunget i Norge, men man antar at det må ha blitt laget ballader så tidlig som på slutten av 1200-tallet mens Erik Magnusson var konge. Alle balladene er likevel ikke diktet i middelalderen. Så lenge balladene har vært populære, har det blitt skapt nye samtidig som de eldste har blitt endret.
Les mer om og hør balladene på cd-antologien Norske Ballader - 30 ballader om drap og elskov, skjemt og lengsel blant riddere, jomfruer, kjemper og dyr utgitt av Norsk visearkiv i 2010.
Se også Norske mellomalderballadar i åtte bind, utgitt digitalt av Nasjonalbiblioteket 2015-2016
Fyll ut e-posten din under så vi kan varsle deg når nye verk publiseres.