Illsinte kjerringer som tukter mennene sine kjenner vi fra så ulike sjangre som vitser, eventyr, folkelige viser, revyviser og tegneserienes Finbeck og Fia. Det er tydelig at dette er et tema det har vært lett å le av. Og latteren har både gått ut over det kvinnelige «rivjernet» og den mannlige «tøffelhelten».
Fra gammel kjerring til sur sild
I «Den vonde kjerringa» har en ung mann giftet seg med ei gammel kjerring. Hvorfor han har gjort det, sier ikke visa noe om, og i noen varianter heter det at det er mot farens vilje. Han skulle nok hørt på faren, for kjerringa blir mer og mer plagsom i ektesenga. Til slutt vet ikke mannen sin arme råd og reiser til bispen (eller presten) for å klage, med kjerringa i hælene. Men ingenting hjelper før kjerringa til slutt drukner, og den unge mannen får endelig nattero.
Den eldste nordiske dokumentasjonen av «Den vonde kjerringa» er et dansk håndskrift fra midten av 1600-tallet, men balladeforskeren Olav Solberg mener visa er eldre; temaet er i alle fall middelalderlig og henger sammen med gammel karnevalskultur. Humoren spiller på at ting blir satt på hodet. Her er det kjønnsrollene som er byttet om. Kjerringa er den sterke og voldelige, mens mannen er en tøffelhelt. Dessuten setter den gammel og ung partner mot hverandre. Den gamle blir framstilt som utlevd og overflødig, og denne usentimentale holdningen vitner også om høy alder. At balladen har vært populær kan vi se av utbredelsen, for den er samlet inn på mange ulike steder her i landet. Jørgen Moe var den første til å nedtegne visa i 1847. Det var i Telemark, men han skriver at den er «udbredt over de fleste østen- og vestenfjeldske Egne».
Alle aktørene latterliggjøres på forskjellig vis, men det går verst utover kjerringa. Utover i visa blir hun degradert i sterkere og sterkere grad. Hver gang den unge mannen eller bispen gjør noe, reagerer hun på en måte som latterliggjør henne enda mer. Handlingene hennes blir et slags vrengebilde av det de andre gjør, som når mannen rir til bispen på en «gangar grå», kommer hun etter på ei «skabbete mærr». Og når han ror eller seiler av gårde i en liten båt, er hennes fartøy et «sorpetròg» eller bakstetrau. Det ender med at kjerringa blir liggende på havets bunn. Men det faller også et latterlig lys over den unge mannen som ikke greier å holde orden i eget hus og tukte sin egen kone. I noen varianter er ikke historien ferdig med dette, og den danske 1600-tallsoppskriften avsluttes med at hun dukker opp igjen som sursild og fortsetter å plage ham med sur ånde.
Boken er utgitt av Norsk visearkiv
Last ned hele boken til mobil/nettbrett i .epub-format eller som .mobi. Du kan også skrive ut boken som .pdf eller html.
Vi vet ikke sikkert når de første balladene ble sunget i Norge, men man antar at det må ha blitt laget ballader så tidlig som på slutten av 1200-tallet mens Erik Magnusson var konge. Alle balladene er likevel ikke diktet i middelalderen. Så lenge balladene har vært populære, har det blitt skapt nye samtidig som de eldste har blitt endret.
Les mer om og hør balladene på cd-antologien Norske Ballader - 30 ballader om drap og elskov, skjemt og lengsel blant riddere, jomfruer, kjemper og dyr utgitt av Norsk visearkiv i 2010.
Se også Norske mellomalderballadar i åtte bind, utgitt digitalt av Nasjonalbiblioteket 2015-2016
Fyll ut e-posten din under så vi kan varsle deg når nye verk publiseres.