Om Rideboll og Gullborg

«Eg sko’ føre deg te’ det land / at der renne vin som her renne vann», sier Rideboll til kongsdattera Gullborg. Og når han i tillegg legger til at det er et land hvor ingen dør, får han lokket henne med seg. Men istedenfor lykke i det forgjettede landet, ender det med drap og tragedie.

Navnets magi
Kongen får vite at datteren har rømt med Rideboll, og han samler mennene sine og drar etter. I kampen som følger dreper Rideboll både kongen, Gullborgs forlovede og sju av kongens sønner. Men da Gullborg roper Ridebolls navn, får han banesår. Hardt såret rir han hjem med Gullborg og dør like etter.

Bruderov og bortføring er tema for flere av middelalderballadene, men i «Rideboll og Gullborg» er det et annet element som er det viktigste, nemlig navnets magiske makt. Derfor er balladen plassert blant de naturmytiske balladene og ikke blant ridderballadene. Det er kampscenen som er den sentrale i teksten. Her ber Rideboll Gullbjørg om å ikke nevne navnet hans. I en oppskrift fra 1847 av Jørgen Moe etter Bendik Felland står det: « Om du ser meg bløa / du må meg kje nævne ti Døen.» og « Om du ser meg falle / du meg kje Rikeball kalle.» Men det er akkurat det Gullborg gjør, og dermed får han banesår.

At det ligger makt i navnet er gammel folketro. Vi kjenner det bl.a. fra sagnet om Hellig Olav som ville bygge kirke i Trondheim. Det kom en tusse (underjordisk) og sa han kunne bygge kirka for ham. Hvis kongen kunne gjette navnet hans, skulle det ikke koste ham noe, men hvis han ikke klarte å gjette det, skulle Olav drepes. Heldigvis for Olav klarte han å finne ut hva tussen het.

Visa finnes på islandsk, svensk, dansk (DgF 82) og engelsk (Child 7). Den var også blant balladene i Peder Syvs Kjempeviseboka (se innledningen). Navnet på ridderen og jomfrua varierer mye: Rikeball og Gudbjørg, Veneros og Ølberg osv. Professor Knut Liestøl mente at visa var diktet i Nord-England og var kommet til Norge derfra.

En rotur og en sanger
Svein Knutsson Hovden (1841–1924), også kalt Svein Tveiten, sang denne visa for O.M. Sandvik en av de to gangene Sandvik besøkte ham hjemme i Hovden i øvre Setesdal. Svein var 75 år første gang Sandvik besøkte ham, men han var i god vigør og sang aldeles yppelig. Og Sandvik er full av lovord og beskriver ham som en klok og kunnskapsrik mann med store evner som formidler av både sanger og fortellinger. «Talestemmen var melodisk som hans sang, han var en tettbygd, noe kortvokst kjempe og hadde vakre, åndfulle øyne», skriver han. Svein bodde også noen år i Grungedal i Telemark, og Sandvik mente at han nok i sin tid kunne det meste som fantes av setesdalsk og vest-telemarksk materiale.

I boka Setesdalsmelodier har Sandvik denne skildringen av sitt siste møte med Svein Tveiten: «Siste gang jeg var sammen med Svein, tøyde jeg tiden en dag for lenge, og for at jeg skulle kunne nå toget og komme tilbake til skolen, rodde Svein meg over Hartevannet før soloppgang. Det var sist i august. Da vi kom over på den andre siden av sjøen og vi sa farvel til hverandre, fikk jeg den vemodige tanke at det nok ble siste gang jeg møtte ham. Jeg ropte utover vannet og ba ham nok en gang la meg høre visa om Lommann. Han lot båten drive og stemte i nettopp som solen rant og naturen la som et eventyr av skjønnhet om det vakre menneske. Svein var også som selve folkevisen.»

Det ble gjort flere voksrullopptak med Svein Tveiten, bl.a. med ett vers av «Rideboll og Gullborg». Dette opptaket finnes på CD-en Hugen leikar so vide (Norsk Folkemusikksamling og Norsk visearkiv 2005).

Boken er utgitt av Norsk visearkiv

Last ned

Last ned hele boken til mobil/nettbrett i .epub-format eller som .mobi.
Du kan også skrive ut boken som .pdf eller html.