Dagbok 1552-72

av Absalon Pederssøn Beyer

Innledning ved Ragnvald Iversen





MANUSKRIPTET

I forordet til sin utgave (1860) av «Liber Capituli Bergensis. Absalon Pederssøns Dagbog» skriver riksantikvar N. Nicolaysen: «Originalen til dette Skrift, som her for første gang gjengives i sin Helhed, opbevares paa det kongelige Bibliothek i Kjøbenhavn (Thottske Samling fol. No. 940). Paa Titelbladet har den bekjendte Gerhard Henrikssøn Milzow (f 1688 som Sogneprest til Voss) skrevet følgende Notis: «Fragmentum hoc ex libris Capituli Bergensis a multis tritum ac fere detriturn abjectumque, collectum qvodam– modo et compactum, in grati animi documentuin ob usum præs– titum suo loco restituere voluit G. H. Milzow.» Ved dette «suo loco» mener han utvivlsomt det bergenske Kapitels Arkiv i Domkirkens Sakristi [jfr. dagboksnotisen under 2. desember 1567]. Inden 1698 maa Bogen rimeligvis være ført til Kjøbenhavn, da der S. 361 er skrevet i Randen med en anden Haand haffn d. 24 Septbr. Ao. 1698, hvoraf det Udprikkede nu er bortrevet, men neppe kan betyde andet end de to første Stavelser af det nævnte Steds Navn.

Et Udtog af Verket er trykt i (ældre) Saml. til den danske Hist. II. 2. 91-112, men med saadan Korthed og saa ufuldstændigt, at Skriftet i mange og væsentlige Stykker hidtil har været aldeles ukjendt. Man kunde næsten fristes til at tro, at Udgiveren, Sandvig, ikke engang vidste, at Originalen var til, og derfor ved Trykningen kun har benyttet det Uddrag, som Biskop Erik Pontoppidan i sin Tid tog eller lod tage».

Slik manuskriptet nå foreligger, er det innbundet i et solid halvfranskbind (av nyere datum). Litt uheldig er det at ryggen er presset så hardt at bokstavene i linjeutgangene mange steder ikke kommer fram ved fotografisk reproduksjon. Papiret er ikke tynt, men så porøst at blekket ofte har trengt mer eller mindre igjennom fra den ene side av bladet til den andre, noe som stundom kan være sjenerende for lesningen Det kan ellers nevnes at der i Db. er brukt to slags blekk, nemlig v. s. a. det vanlige – som nå har en (mørke)brun farge – også rødt blekk til overskrifter på s. 168-170.. Dertil kommer at papiret i tidens løp er blitt noe medtatt, dels av fukt som har gjort mange sider skjoldete (med større eller mindre brunlige partier), dels av musetenner som har vært på ferde (særlig i øverste hjørne, der enkelte bokstaver eller hele ord stundom kan være helt borte). Ikke få steder er blekket så avblekt at det gjør lesningen vanskelig, til dels helt umulig. Til å være snart 400 år gammelt må det likevel sies at manuskriptet stort sett har holdt seg tålig godt. De alderdomsmerker som her er nevnt, gjelder hovedsakelig siste tredjedel av verket (fra s. 234-365); her blir etterhvert skriften ute i høyre kant. av bladene, særlig på aversen, mer og mer utydelig og mange steder til slutt helt og holdent uleselig. Det kan legges til at somme blad også er blitt så ille medfarne at restene av dem har måttet klistres opp på nytt papir eller lappes på aimen vis.

Manuskriptet rommer – som ovenfor nevnt – i alt 365 sider. Av disse er 12 helt blanke; på 15 er bare halve siden utnyttet; på 14 bare en tredjedel; på andre 14 bare en fjerdedel -ja, det fins sider der hele teksten ikke består av mer enn et par linjer. Hvordan skal denne flotte omgang med papiret forklares ? I noen tilfelle er grunnen tydelig nok: mester Absalon har satt av plass til senere utfylling av det knappe innholdet i en dagboksnotis. Men denne forklaring strekker nok bare til i de færreste tilfelle. – Linjetallet kan ellers skifte noe også på de fullskrevne sidene; i gjennomsnitt ligger det vel på rundt 32-34 linjer pr. side.

Hva dimensjonene på papiret vedkommer, er sideformatet 30 × 20 cm. Linjene blir likevel ikke så lange som de 20 cm kunne tyde på, fordi margen – som alltid er plasert til venstre – er så rikelig: oftest 5 å 6 cm, men iblant helt opp til 7 à 8 cm. Her kan derfor ikke bare bli plass for mindre tillegg og henvisninger, men også for kortere ekstrakter av lengre dagboksnotiser – stundom bare i form av et stikkord – slik at vi her på sett og vis får et slags indeks til innholdet. I den siste halvdel av manuskriptet fins det også ofte øverst på sidene – til høyre for månedsnavn og årstall – satt til innholds–stikkord, som f. eks. helium, pestis, induciæ inter reges, Danquardt (en av de to hovedpersoner i en ekteskapssak), osv.

Det er likevel ikke bare mester Absalons penneføring vi kjenner igjen i Thott 940 fol. På s. 219-228 cr nemlig – med yngre hånd og også med unnet blekk – innført en avskrift av «En ny capitels ordinantz». Da denne først kom ut flere år etter mester Absalons død, har den etter mitt skjønn ingen naturlig plass i hans dagbok og er derfor utelatt her Den er trykt, foruten i Nicolaysens utgave av Db., også i Paus’ Norske Forordninger, s. 393 ff..

Videre er det heller ikke dagboks–forfatterens hånd vi finner i marginalnoter og side–indeksord. I mange tilfelle er det tydelig at vi har å gjøre med uvedkommende innslag i de genuine tekst– elementer – det ser vi både av språklige kriterier, av skriftbildet, og stundom også av blekket. I andre tilfelle – først og fremst når det gjelder ord som er så sterkt medtatt av tidens tann at bare en eller et par bokstaver er leselige – lar spørsmålet om proveniensen seg knapt avgjører med full sikkerhet.

Når vi med dette er kommet inn på karakteren av selve skriftbildet, må det sies at mester Absalons håndskrift er rosverdig fast, kraftig og klar, og dermed også gjennomgående lett leselig. Når det gjelder lengre referater av rettssaker, kongelige reskripter eller latinske brev, blir skriften likevel gjerne både mer «kompress» og mer «petit» enn ellers, og når da også avstanden mellom linjene blir sterkt redusert, er det i slike tilfelle nesten uråd å lese teksten uten bruk av en skikkelig lupe.

I denne sammenheng vil det ellers være naturlig å komme litt inn på mester Absalons bruk av forkortings–tegn. Etter å ha skrevet av hele manuskriptet med vanlig kursivering av oppløste abbreviaturer, fikk jeg det råd av kyndige danske utgivere å sløyfe hele dette lærde apparatet. Jeg fulgte rådet, fordi jeg fant motiveringen overtydende: fra teoretisk synspunkt klarer det seg – vel å merke i et tilfelle som dette – med rent generelle opplysninger om bruken av forkortinger, og fra et praktisk synspunkt gjør sløyfingen av kursiveringen både lesningen behageligere, korrekturen lettere, og trykningen billigere. (Spesialisten som har særlige interesser på dette område, får da enten ty til original–manuskriptet eller nøye seg med kopier i form av fotostat eller mikrofilm). Jeg skrev derfor hele manuskriptet om igjen uten markering av abbreviaturene, og gir det da ut i denne form.

Forkortingene hos A. P. gir eksempler både på suspensjon, kontraksjon og bruk av særlige tegn. De avviker bare i spredte tilfelle fra samtidens vanlige skriveskikk og vil derfor her ikke bh skildret i detaljer; den paleografisk interesserte henvises til faksimilene, om han da ikke vil gå like til originalmanuskriptet eller til fullstendige fotografiske kopier av det.

Her skal da bare et par enkeltheter nevnes.

I ordutgang er en nedgående skråstrek med retning høyre ikke bare et gjengs grafisk tegn for –is (–es), f. eks. i sigis, naadis; den kan enkelte ganger representere –en og i et isolert tilfelle et helt etter– ledd, som –mand i købmand.

Av betegnelser for mynt, mål og vekt er forkortet på vanlig vis skelling, gyllen og dessuten tunne ; i forkortelsene av det siste ord – som i de andre betegnelser – er hoved– vokalen ikke angitt, og i oppløsningen følges det fullt utskrevne tunnen, s. 57 (under 13. februar), selv om også tonnen, forekommer (s. 145, under 18. februar). Også stykke (= fat, som fustasje, rommål) kan opptre forkortet (se samme faksimile).

I denne utgaven er forkortingene i regelen oppløst, bortsett fra etc. for et cetera, og forne, effterne for forscreffne, effterscreffne. Dessuten er kortformene beholdt når der – som også i nettopp nevnte eks. – er flere muligheter for skrivemåten av etterleddet, f.eks. i Rosenk:, som kan stå både for Rosenkrans og Rosenkrantz, eller i ko: og kong:, som kan representere både «kongelig» og «kongelige».

BOKSTAVBRUKEN

Som det var å vente, bruker mester Absalon gjennomgående det gotiske skriftsystem. Men ikke sjelden fins det også innslag av latinsk skrift, særlig da i navn (oftest således i månedsnavn, noe som nok ellers kan henge sammen med det latinske opphavet til slike navn). Dessuten møter vi også her og der frakturformer av somme bokstaver. I det enkelte er ellers følgende å merke:

1. Store bokstaver.

Ahar sjelden frakturform; i regelen skriver forf. enten stor latinsk A eller en forstørret a.
Bkan stundom ha latinsk form; ellers forstørret b.
Dkan ha vanlig latinsk form; men oftest blir den skrevet med åpen liggende fot, likevel med så mange variasjoner at det kan være uråd å avgjøre om bokstaven skal kalles stor eller liten.
Ekan ha form nærmest som en forstørret epsilon.
Fkan ha den enklere form f, men blir ofte utstyrt med en krøll øverst: f°
Ghar oftest en (noe variert) frakturform.
Hhar kanskje oftest en tillempet frakturform, men vanlig er også en forstørret latinsk g (med åpen overdel).
Iviser en rekke varianter mellom frakturformen og den gotiske form av J.
Jviser samme variantformer som I.
Khar i sin mest typiske form en uvanlig lang hals, men er oftest bare en forstørret gotisk k. Den kan ellers også opptre i vanlig latinsk form.
Lhar for det meste nærmest latinsk form, men kan også ha en vesentlig gotisk form, med sløyfe nederst til venstre.
Mer bare en forstørret m, dersom den da ikke er «latdnisert».
N forholder seg på samme måte som M.
Oer bare en forstørret o.
Phar ofte latinsk form, men kan også ha gotisk form, likevel uten tverrstrek.
Qskrives regelfast som et slags c med forlenget bue nedover; dette er en så sjeldsynt form at den ikke fins oppført hos Kroman (s. 33).
Rkan ha vesentlig latinsk form, men også se ut nærmest som en gotisk P, idet høyre nedstrek bare er rudimentær.
Sviser en rekke varianter, som nærmest må karakteriseres som frakturformer; men den vanlige latinske form fins også.
Thar oftest latinsk form, men med lav «stolpe»; ellers fms også flere varianter med fraktur (som hos Kroman, s. 33).
Utrenger ingen særlig kommentar.
Vhar oftest form som en forstørret latinsk v med vid åpning.
Wopptrer regelfast som en forstørret utgave av latinsk w.
Xer det ikke notert eksempler på; der vi ville vente å finne dem (i propria), er det i stedet brukt små bokstaver.
Y–?–
Z–?–
Æ–?–
Ø–?–

Om bruken av de store bokstaver gjelder det ellers i den tid vi her har å gjøre med, at de «anvendes vilkaarligt og usystematisk og nærmest af dekorative Grunde Det dekorative moment viser seg hos mester Absalon også i at han stundom kalligraferer slike bokstaver, eller utstafferer dem med alskens snirkler og kruseduller.. Ikke sjældent finder man dem anvendt inde i Ord, navnlig ved Sammensætninger, og Sammenblanding af Versalformer og smaa Bogstaver finder jævnlig Sted. Da… Versalformerne i sig selv i flere Tilfælde kun er mere eller mindre omdannede Former af de smaa Bogstaver, er det tidt vanskeligt at afgøre, om et Bogstav er «stort» eller «hile» (Kroman, s. 32).» Det er derfor ikke sikkert at nærværende utgave dekker skriverens intensjon når den i gjengivelsen bruker «stor» forbokstav der hvor tegnet klart skiller seg fra den tilsvarende «hile». På den annen side synes det knapt å kunne være tilfeldig at denne skrivemåte forekommer nesten regelfast i substantiver av en bestemt karakter, f. eks. Byen, Byspen, Cannickerne, Laagen, Lagmanden, Scholen, Schole– mestere–, eiendommelig er det at A. P. med ytterst få avvikelser skriver gud.

2. Små bokstaver.

akan ha vanlig form; men oftest spriker nedgående høyre strek så sterkt at den danner en ganske vid vinkel med den foregående del av bokstaven.
bfølger for så vidt skriveskikken på 1500–tallet som den ikke har obligatorisk «Hage til Forbindelsen med følgende Bogstav» (Kroman, s. 28 f.).
char nesten aldri buet form og mangler ofte skulderstrek (jfr. Kroman, s. 29).
dkan være helt lukket nedentil; men den kan også være mer eller mindre åpen, ikke sjelden i den grad at «foten» blir nærmest vannrett, slik at den får samme form som den tilsvarende store bokstav.
ehar tidens vanlige form, dvs. den «består af en Hovedstreg med et Øje paa højre Side» (Kroman, s. 29); den viser ingen andre variasjoner enn at hele bokstaven kan ha en hellingsvinkel motsatt den vanlige.
fkan skrives både med og uten sløyfe oventil; «i Efterlyd skrives det hyppigt dobbelt» – men hos A. P. er det slett ikke fast regel at «Tværstregen da udgaar fra Sløjfen paa det sidste f» (Kroman, s. 29).
gkan variere en del; nerdelen kan ende i en spiss (en eldre form) eller en bue, og også «hodet» kan ha en noe skiftende form (fig. 1 og 2 hos Kroman, s. 29); en variant skiller seg ut ved at sløyfen blir holdt klar av hodet og hellingsvinkelen er motsatt den vanlige.
h«har hyppigt den strakte Form, ofte har det dog bevaret et mere eller mindre skarpt Knæk paa Midten» (Kroman, s. 30). I utlyden av et ord som avslutter en dagboksnotis, kan det etter mitt skjønn stundom ikke ha noen annen funksjon enn å tjene til «ziir».
ihar regelfast prikk; i ordutlyd blir det skrevet som j.
jkrever ingen særskilt kommentar.
khar gjennomgående en nokså konstant form med «2 Buer, hvoraf den større Bue hyppigt lukker sig om den mindre» (Kroman, s. 30).
lkrever ingen særskilt kommentar.
m–?–
n–?–
o«har fra o. Midten af 16. Aarhundrede Forbindelsesstreg, hvormed det knyttes sammen med det følgende Bokstav» (Kroman, s. 30).
phar ingen vesentlige varianter.
qhar ingen tverrstrek, og ser derfor nærmest ut som et 9–tall.
rhar tre variantformer: (den vanlige gotiske form), («r rotunda»), og endelig r (latinsk form, ikke oppført i Kromans register s. 29) – noe som da må sies å ha en viss paleografisk interesse.
shar både i framlyd og innlyd gjennomgående den lange gotiske form, i utlyd derimot det runde s (som kan variere noe med kortere eller lengre «hals»); dette siste kan likevel også forekomme i innlyd.
ter sterkest karakterisert ved sin ringe høyde; «efter s, hvormed t forbindes i Ligatur, er det dog altid højt, også efter c er det undertiden [hos A. P. regelfast] højt og har bevaret en Bue til venstre som Rest af den gamle Ligatur. Tværstregen ligger lavt og mangler ofte» (Kroman, s. 31).
u«skrives som n, men kendetegnes ved et diakritisk Tegn, som oprindelig havde Form af en Vinkel (?: v), men nu er en Bue eller Krølle af meget varierende Form [hos A. P. ofte som en stor apostrof], undertiden findes den ogsaa over w» [hos A. P. er dette ganske vanlig] – Kroman, s. 31.
v og whar vanlig gotisk form, uten større variasjoner; som vi vet, har de samme lydverdi som u; men mens v og w oftest blir brukt i framlyden (A. P. skriver likevel ikke sjelden f. eks. hustrus), blir u vanligvis brukt i innlyd og utlyd (vuer = uver, dvs. uvær).
xser nærmest ut som et 9–tall, bare med lengdestreken svunget til høyre.
yblir skrevet vesentlig som i dag, men i regelen med to prikker; det kan stundom være vanskelig å skille fra ij.
zhar alltid den lange form med nedgående sløyfe.
æviser som vanlig et sammenskrevet a + e.
øblir aldri skrevet med tøddel eller med gjennomstreking, men alltid med strek over (og skilt fra) hovedtegnet.
åfins aldri hos A. P.

Andre særmerker ved skrivebruken.

Det hender stundom at det kan være vanskelig å avgjøre om der foreligger særskriving eller sammenskriving av to ord, fordi vi kan finne samme avstand mellom leddene i et sammensatt ord som mellom to selvstendige ord. Et tilsvarende problem melder seg når bindestreken er utelatt i linjeutgangen – noe som er ganske vanlig hos A. P.

For seg kan nevnes at plaseringen av trema – som Nicolaysen oppfatter som tøddel – ikke er stringent gjennomført. Dette tegnet, som bare er notert ved hiatusforbindelsen oe, blir dels satt samlet over den første vokalen (fröe), dels fordelt på dem begge (fró é).

Tegnsetning.

Hos mester Absalon finner vi bare to tegn: punktum og komma – og han er like sparsom med bruken av begge. Svært ofte står det ikke engang noe tegn etter en full periode, eller til og med etter en hel dagboksnotis. I somme tilfelle kan det likevel være vanskelig å avgjøre om et mørkt punkt eller en liten skråstrek skal oppfattes som et interpunksjonstegn eller bare som en feil i papiret. Bl. a. av den grunn er det i denne utgave ikke foretatt noen normalisering av tegnsetningen, hverken etter grammatiske eller logiske prinsipper.

Forkortelse.

M. a. h. = med annen hånd.

Last ned

Last ned hele boken til mobil/nettbrett i .epub-format eller som .mobi.
Du kan også skrive ut boken som .pdf eller html.

Om Dagbok 1552-72

Absalon Pederssøn Beyers dagbok er bevart nesten komplett. I tidligere opptegnelser er den ofte feilaktig blitt kalt Liber Capituli Bergensis - Bergens kapitelsbok. Den dekker tidsrommet 1552-71 og er den viktigste kilden vi har til viten om livet på 1500-tallet.

Bergen var den gang Norges eneste storby, og i dagboken kan vi lese om alt fra barnefødsler og bryllup til sykdom og død og forbrytelser og straff. Absalon forteller om hva som skjer i omgivelsene rundt ham, og tar stilling til umoralen han er vitne til i samfunnet. Innimellom kommer det også små kommentarer til hendelser i privatlivet. Faktisk åpner dagboken med at hans nygifte kone ankommer Bergen. Dagboken ble første gang utgitt i 1858.

Kommentarene er tilgjengelige som pop-ups i teksten. Etter teksten finnes Trygve Knudsens forord, Ragnvald Iversens innledning, ordforklaringer, samlede kommentarer og forkortelser.

Les mer..

Om Absalon Pederssøn Beyer

Presten og historikeren Absalon Pederssøn Beyer fikk stor betydning etter at reformasjonen ble innført i 1536. Han var var en streng mann som svingte pisken over alle former for dårlig moral i Bergen. I 1552 giftet han seg med Anne Pedersdotter, som i 1590 ble dømt for trolldom og brent som heks på bålet.

Les mer..

Følg Bokselskap i sosiale medier

Instagram      Facebook
Bluesky          X

Gå ikke glipp av ett eneste ord.

Fyll ut e-posten din under så vi kan varsle deg når nye verk publiseres.