ved Kristin Ørjasæter
På Camilla Colletts (1813–95) tid rådet et kvinneideal som tilsa at kvinner skulle være tilbakeholdne og beskjedne, ikke tale offentlig, ikke få utdanning, men konsentrere seg om oppgaven som sin manns hustru og barnas mor. Kvinner ble betraktet som utstyrt med en spesiell evne til kjærlighetsfull omsorg, det talentet skulle de benytte seg av til familiens beste. Samtidig tilsa 1800-tallets kvinneideal at kvinner ikke selv skulle avsløre hvem de eventuelt måtte ønske å gifte seg med. I Amtmandens Døttre demonstrerer Camilla Collett at et slikt kvinne- og kjærlighetssyn er dømt til å mislykkes fordi det verken er en verdsettelse av kvinner eller kjærlighet. I stedet fører idealet til at kvinner lærer å ofre seg for andres lykke.
Amtmandens Døttre ble publisert som en to-delt roman i 1854/55, noen få år etter at fire-barnsmoren Camilla Collett var blitt enke. Hun fikk en liten pensjon etter sin avdøde mann, slett ikke stor nok til å brødfø en familie på fem. Collett-familien bistod med oppdragelsen av sønnene og utdannelsen deres. Og Camilla Collett kunne nok fått bo hos sin avdøde manns familie, men valgte å forsørge seg selv. Ingen annen yrkesmulighet stod åpen for henne enn å bli forfatter. Skjønt, hvor åpen var egentlig muligheten for å bli kvinnelig forfatter på 1850-tallet? Kvinneidealets krav om beskjedenhet tillot henne ikke å skrive for et offentlig publikum. Hun måtte gjerne skrive brev og dagbøker, men ikke uttale seg offentlig. Det ble ikke forventet at kvinner hadde noe viktig å fremføre for de egnet seg ikke for utdannelse, refleksjon tilhørte mennenes domene. Likevel tok Camilla Collett striden.
Norges første virkelig samfunnskritiske roman ble skrevet av en kvinnelig forfatter som målbar en kvinnestemme, fylt med en høyst ukvinnelig harme over samfunnets destruktive behandling av halvparten av menneskeheten. Hele hennes forfatterskap kan betraktes som en eneste lang kamp for å skape et rom for kvinners stemmer i offentligheten og oppmerksomhet rundt samfunnets selvdestruktive kvinneideal. Forfatterskapet er også en demonstrasjon av hvordan hun selv, gjennom skriftlig selvrefleksjon, utvikler selvinnsikt. Den selvrefleksive metoden er Camilla Colletts oppskrift på hvordan kvinner kan oppnå selvrespekt, hvilket også er forutsetningen for at kvinner blir behandlet med respekt.
Camilla Collett påbegynte arbeidet med Amtmandens Døttre i løpet av ekteskapet med Peter Jonas Collett, men hun var ikke kommet særlig langt før han døde. Antagelig kom hun ikke ordentlig i gang med arbeidet før hun i oktober 1852 reiste til litteraturmetropolen København for et drøyt halvårs arbeidsopphold. Tanken kan ha vært å oppsøke flere kjente danske litterater for å få råd. Der bodde dessuten en av de ytterst få kvinnelige forfattere på denne tiden, Thomasine Gyllembourg. Fru Gyllembourg var kjent for å skrive Hverdagshistorier, upretensiøse skildringer fra dagliglivet. Hennes sønn, Johan Ludvig Heiberg, var en av de mest toneangivende litteraturkritikere i Norden. Hans litteratursyn lå tett på den poetiske realisme som Camilla Collett selv bekjente seg til, og hun skal under dette Københavner-oppholdet ha oppsøkt dem en rekke ganger, men uten å tørre å be ham lese manuskriptet. Det skriver hun i hvert fall i «Et Gjenmæle» i Mot Strømmen I (se Collett [1879] 1913, bd. 3: 91).
Først i mai 1854 sendte Camilla Collett et utdrag av manuskriptet til den danske litterat Chr. Winther. Hun ber om hans mening: Bør manuskriptet brennes eller ferdigstilles? I svarbrevet berømmer han de livfulle skildringene i manuskriptet, men oppfordrer henne til å arbeide mer med overgangene mellom de ulike scenene og bygge ut komposisjonen slik at den mørke tonen varieres med lysere partier. Og så skriver han:
«ved Behandlingen af Tendentsen, dette Novellens indre Stof, har De, som det forekommer mig, ikke stillet Dem selv høit nok derover, De har ikke objectiveret dette tilstrækkeligt; Forfatterens Lidenskab for Sagen træder saa stærkt frem, den subjective Smertes Lyrik klinger overalt igjennem. Burde dette ikke undgaaes? –» (Winther i brev til Camilla Collett 25. mai 1854, sitert etter Aarnes 1977: 16)
Dermed ble Camilla Collett både oppmuntret og advart. Den tendens som Chr. Winther peker på, at kvinner lærer å ofre seg, er romanens samfunnskritikk. Hun måtte forberede seg på at dette ville bli kommentert når boken kom ut. Men den «subjektive Smertes Lyrik» som Chr. Winther advarer mot, skulle både bli Camilla Colletts varemerke som forfatter og en kritikk som hun ofte skulle høre gjentatt. Få dager etter at hun hadde mottatt Chr. Winthers svar hadde hun allerede funnet en måte å forsvare seg mot kritikken på. Hun sendte deler av manuskriptet til Johan Ludvig Heiberg for å høre hans mening. I følgebrevet forklarer hun hva hun vil med romanen:
«Jeg har blot villet indsætte Følelsen i sine Rettigheder, villet vise at den kvindelige Kjærlighed naar denne er ægte, altid burde finde sin Gjenstand, […] jeg har villet vise, hvor uvorrent, hvor uforsvarlig Samfundet behandler dette Menneskelivets dyreste og ædleste Stof.» (Camilla Collett i brev til J. L. Heiberg 7. juni 1854, sitert etter Steen 1947: 243).
Heibergs svarbrev gav Camilla Collett den energi og det mot som skulle til for å gi ut første del og ferdigstille annen del, skriver hun i «Et Gjenmæle» i Mod Strømmen I (Collett [1879] 1913, bd. 3: 91).
Romanens første del fikk gjennomgående positiv mottakelse. Så rommer den da heller ikke en vesentlig samfunnskritikk. Tvert imot. Den følelsen som Camilla Collett i brevet til J. L. Heiberg sier hun vil innsette i «sine Rettigheder», er ikke i konflikt med samfunnets kvinne- eller kjærlighetsideal. Det er først i annen del, der Camilla Collett viser at under de rådende forhold hindres den kvinnelige kjærligheten i å «finde sin Gjenstand», at romanen blir oppfattet som provoserende. Anmelderen i Christiania-Posten kom med samme bemerkning som Chr. Winther, at det var for få lyspunkter i teksten. De ulike ekteskapsskildringene i romanen kunne aksepteres som troverdige og sanne, men det at alt var svart, at ingen lykkelige ekteskap ble skildret, det vakte anstøt (se Christiania-Posten nr. 2451, 1855, sitert etter Aarnes 1977: 45). Det som er Camilla Colletts hovedærend, å vise at samfunnets kvinne- og kjærlighetsideal lærer kvinnen å ofre sin egen lykke, hvilket resulterer i at samfunnet går glipp av den positive kraften som den kvinnelige kjærlighet egentlig kunne være, det ble enten ikke oppfattet, eller ikke akseptert. Paul Botten-Hansen innvendte for eksempel at når det bare var en tilfeldig misforståelse som skilte de to elskende, kunne ikke det aksepteres som et bevis for at romanens kjærlighetsskildringer var allmenngyldige (se Illustreret Nyhedsblad nr. 26, 1855, sitert etter Aarnes 1977: 49). Henrik Winter-Hjelm kommenterer det utroverdige i at tilfeldigheter skulle spille en så stor og negativ rolle for kvinners skjebner, han vemmes ved at kvinnene i Amtmandens Døttre ikke gjør større motstand mot sine kjærlighetsløse ekteskap, men derimot blir preget av selvforakt (se Norsk Tidsskrift for Videnskab og Literatur 1854–55, sitert etter Aarnes 1977: 52–53).
Kritikken var på en måte helt presis. I Amtmandens Døttre opptrer tilfeldigheter som skjebnekrefter og kvinner vennes til å oppgi sin selvrespekt. Camilla Collett mener nemlig at manglende selvrespekt er en konsekvens av den måten som samfunnet forvalter den kvinnelige kjærlighetsevnen på, og at dette derfor er sanne kvinneportretter.
Amtmandens Døttre kom ut i flere utgaver i Camilla Colletts levetid. Selv om det er snakk om til dels omfattende endringer, skiftet ikke Camilla Collett ut sin analyse av kvinnenes stilling, og hun foretok ingen innholdsmessige endringer for å dempe kritikken. De tekstendringene som Camilla Collett foretok vitner om at hun svarer på kritikken med stadig nye argumenter. Til tredjeutgaven i 1879 skrev hun også et forord der hun hevder at så lenge kvinner er henvist til å være passive er det nettopp tilfeldighetene som styrer deres liv (Collett 1879: VI–VII). Vilkårene for kvinners kjærlighet er verre enn det Amtmandens Døttre viser. «I mit lange Liv […] havde jeg ikke oplevet andet end Tragedier rundt om i Familierne, ei heller […] hørt berette om Andet» (Collett 1879: IV). I dette forordet bryter Camilla Collett nok en gang med den forventede kvinnelige beskjedenheten idet hun tilbakeviser den tidligere kritikken av romanen, og bruker sine egne erfaringer som sannhetskilde.
Verken forordet til 1879-utgaven, eller tekstendringene dempet den gamle kritikken. Men romanens betydning ble heller ikke underslått. J. L. Heibergs støtte til utgivelsen har nok veiet tungt i samtiden. Så sent som til tredjeutgaven er dette noe som avisanmelderne henter frem. «Johan Ludvig Heiberg var den Første, som ønskede Forfatterinden til Lykke med hendes Arbejde og indstændig tilraadte des Udgivelse,» står det for eksempel å lese i Ude og Hjemme søndag 20. juli 1879. Videre heter det at «Bogen vil være en Prydelse for enhver Literatur, og vi beklage kun, at fru Collett aldrig har fortsat sin Romanforfattervirksomhed. […] Et Talent som hendes trænge vi netop til i vore Tider, hvor man med Rette fordrer Virkelighedbilleder og realistiske Skildringer». Men også denne ikke navngitte anmelder fremfører de gamle ankepunktene. Romanpersonene er troverdig skildret, heter det, med unntak av de to sentrale karakterene. Om den kvinnelige hovedpersonen står det å lese at «denne lyriske Figur stikker ligefrem af imod sine tilforladelig skildrede Omgivelser. Heller ikke [den mannlige hovedpersonen] staar aldeles sikkert tegnet for os, og forekommer os at være en noget for ringe Personlighed til at spille den mandlige Hovedrolle i en Roman.» Det kan se ut til at anmelderen avviser romanens samfunnskritiske anliggende ut fra sjangerkonvensjoner og kvinnesyn: «Kvinden er ikke saa hjælpeløs i vort Samfund, som Fru Collett vil gjøre hende til.» Kvinner kan nemlig «paa den tækkeligste og kyskeste Maade kunne lade en Mand mærke, at hun holder af ham, uden at sige et Ord til ham,» skriver Ude og Hjemme.
Det kan godt være at motstanden skjerpet Camilla Colletts kampvilje. I hele hennes skrivende liv peker hun på at kvinners liv blir styrt av andre, og at kvinner som ikke tillates å sette ord på sine følelser og erfaringer ikke blir i stand til å utvikle sin egen selvrespekt.
Romanens virkningshistorie er i stor grad knyttet til tredjeutgaven fordi de senere utgavene av romanen er basert på tekstgrunnlaget derfra. Selv om litteraturhistoriene er påpasselige med å datere romanen til 1854–55, er det tekstgrunnlaget fra 1879-versjonen de fleste forholder seg til. Derfor har det også vært vanlig å plassere Camilla Colletts forfatterskap innenfor realismen, selv om realisme som litterær retning ikke ble lansert før Georg Brandes beskrev det som et ideal i innledningen til første bind av Hovedstrømninger i det 19. aarhundredes literatur (Brandes [1872] 1906). Førsteutgaven av Amtmandens Døttre kan med fordel betraktes som poetisk realisme; en forløper til realismen, godt forankret i romantikken gjennom den tyske filosofen Friedrich Schillers Über die ästhetische Erziehung des Menschen (1795). Schillers diskusjon av forholdet mellom etikk og smak ble videreført av Heiberg og den norske filosof og poet Johan Sebastian Welhaven. Begge forutsetter at det eksisterer et gjensidig avhengighetsforhold mellom litteratur og samfunn. Litteraturen speiler samfunnet og har en didaktisk funksjon, den skal lede leserne til å bli bedre samfunnsborgere (se Ørjasæter 2002: 257–60). Welhaven ønsket å danne det norske folkets ånd gjennom litteraturen, Camilla Collett var mer opptatt av forholdet mellom mann og kvinne. De to var også inspirert av «Det unge Tyskland», som videreførte ideene fra Paris-revolusjonen i 1830. Camilla Collett kjente flere av forfatterne fra «Det unge Tyskland» personlig etter å ha bodd et år i Hamburg i 1836–37.
Amtmandens Døttre betraktes som en av norsk litteraturs første romaner, derfor skal også Camilla Colletts forfatterskap betraktes i et europeisk lys. I «Kvinden i Litteraturen» i Fra de Stummes Leir (1877) argumenterer hun for at nettopp romanen fungerer som et vitnesbyrd over kvinnens stilling i samfunnet. Som belegg viser hun både til populærlitteratur og de mest betydningsfulle romanforfattere (Collett [1877] 1913, bd. 2: 379). Og skjønt Camilla Collett selv benyttet seg av en rekke ulike sjangrer i løpet av sitt forfatterskap, valgte hun nettopp romansjangeren til å sette fokus på kvinners rolle i familien. Gjennom Amtmandens Døttre satte hun det samfunnspålagte påbudet til kvinner om å skape kjærlighetsfulle familieforhold opp mot den ulykke og offervillighet som hun mente preget virkelighetens unge døtre, og viste hvordan de ble formet til å innta denne offerrollen.
Amtmandens Døttre er inndelt i to hoveddeler. Felles for begge er at de er strukturert over reiser: Første del innledes med Georg Colds reise til amtmannsfamilien og handler om hans opphold hos dem, inntil han reiser tilbake til Christiania på forretningsreise. Sophie er amtmannens yngste datter, også hun reiser, men motsatt vei. I første del vies hennes reiser liten oppmerksomhet, bortsett fra at det markeres at hun ikke er annet enn et barn når hun drar til København, og at hun er blitt en ung kvinne når hun vender hjem igjen. I annen del, derimot, er det hennes reiser leseren får bli med på, mens Georg Colds reiser bare kort nevnes. Det kan tyde på at han, som er eldre enn Sophie, har gjennomlevd sine viktigste erfaringer før romanhandlingen tar til og i løpet av første del, mens hennes mest lærerike erfaringer først oppstår når hun blir oppmerksom på sin egen forelskelse.
Romanen har altså både en mannlig og en kvinnelig hovedperson, og selv om oppmerksomheten i den første delen er nokså likelig fordelt mellom de to, er det Georg Cold leseren først blir presentert for. Ved å fremstille ham som brevskriver, lar Collett leseren bli kjent med ham direkte. Brevene handler om hans interesse for Sophie, som han ennå ikke er blitt kjent med. Når leseren endelig får møte den kvinnelige hovedpersonen blir vi kjent med henne gjennom hennes egen dagbok. Den gir svar på det som Georg Cold finner så gåtefullt ved Sophie, men denne kunnskapen kommer bare leserne til del. Vi blir bedre kjent med henne enn det han noen gang gjør.
Brev var et hyppig brukt innslag i de tidlige romanene og en velegnet metode til å uttrykke den individuelle subjektivitet som fikk stadig større oppmerksomhet utover på 1800-tallet. Dagboken har noen av de samme egenskapene, men forskjellen består blant annet i at brevet er en adressert kommunikasjonshandling. En dagbok er i prinsippet ikke rettet mot noen andre enn skriveren selv. Gjennom Georg Colds brev får leseren et direkte innblikk i hans karakter gjennom hans interesse for Sophie, samtidig som leseren får visshet om at han har et ytre kontaktnett. Sophie har ikke noe kontaktnett ut over familien. Gjennom karakterenes egen skrift får altså Camilla Collett sagt noe vesentlig om deres ulike forutsetninger, uten å trette leseren med demonstrative påpekninger.
Første del inneholder dessuten Margrethes notater. De er stilet til Georg Cold, og blir, som et bevis på hvor vanskelig det er å opprettholde et platonisk vennskapsforhold på tvers av kjønnene, sendt ham først etter hennes død. Men det Margrethe vil, er å lære Georg hvordan det unge kvinnehjertet fungerer og at han ikke må handle som de mange menn som gifter seg uten å spørre etter sin hustrus kjærlighet. Hun viser blant annet til den greske myten om Pygmalion og Galathea. Han var skulptør, hun en marmorskulptur som han hadde skapt. Ved kjærlighetsgudinnens hjelp blåste han liv i henne. Slik slapp han å forholde seg til virkelige kvinner og kunne tilbringe livet med en kvinne som svarte fullt og helt til hans eget kvinneideal. Med denne henvisningen vil Margrethe lære Georg at han må respektere sin partner og hennes egenskaper. Etter å ha lest Margrethes notater, vender Georg Cold seg til Sophie i et valgslektskap, etter mønster av Goethes Wahlverwandtschaften (1809).
I romanens annen del videreutvikles vennskapet mellom Georg Cold og Sophie til kjærlighet, og det er da tragedien setter inn. Den direkte foranledningen er at hun tilfeldigvis overhører at han fornekter henne, mens den indirekte forklaringen er den rekke med kvinneerfaringer som annen del legger vekt på å formidle, og som understreker den risikoen som kvinner løper ved å overskride det begrensede handlingsrommet. Dessuten kommer den autorale fortellerstemmen med en rekke utsagn som, til tross for visse tilløp til ironi, bekrefter det rådende samfunnets normer og regler.
Også interiørskildringene understreker kjærlighetens farer. Avbildninger av det berømte kjærlighetsparet fra middelalderen, Héloïse og Abélard henger for eksempel på veggen på Sophies værelse. Abélard var filosof og den unge Héloïses huslærer. Ifølge deres brev og hans selvbiografi brukte de timene mer til elskov enn til lærdom. Da det ble oppdaget ble han kastrert. De ble skilt og så hverandre aldri mer, men deres historie er blitt berømt gjennom deres etterlatte skrifter. På veggen hos Sophie er de to elskede også skilt, ikke av en kastrasjonskniv, men av et bilde som gjengir «Kjøbenhavns ildebrand». Det er uvisst om det er snakk om brannen i 1728, 1795 eller 1807, men alle var høyst virkelige og hadde katastrofale konsekvenser.
Selv om lidenskapelig kjærlighet ikke blir oppmuntret i Sophies barndomshjem, er det ingen av de personene som hindrer kjærligheten i Amtmandens Døttre, som handler av ond hensikt. I romanen består de kreftene som motarbeider kjærligheten mellom Georg Cold og Sophie Ramm blant annet av misforståelser, avbrytelser og alskens trivialiteter. Slike hindringer fremstår som så sentrale bestanddeler av virkeligheten at de nærmest fungerer som skjebnekrefter.
Skjebnemotivet understrekes dessuten av den greske myten om Amor og Psyke, som er innskrevet i romanen. Psyke er en ung prinsesse som er gift med guden Amor, men han viser seg aldri for henne i dagslys. Forledet av sin mor og sine søstre lurer hun seg en natt han sover til å tenne et lys. Han våkner og forlater henne. Deretter starter hun på en lang vandring, fylt med en rekke prøvelser, før han forbarmer seg over henne og løfter henne opp til seg i gudenes verden. Myten, som er kjent fra Apuleius’ Det gyldne esel (ca. 123 f. Kr.), var svært populær i det 19. århundret. Johan Ludvig Heibergs mytologiske drama Psyche (1817) er bare ett av mange eksempler på det. I Amtmandens Døttre blir Sophie på et tidlig tidspunkt omtalt som Georg Colds «Psyche», og mot slutten av første del leser hun Frederik Paludan-Müllers versjon, versedramaet Amor og Psyche fra 1834. Hos Paludan-Müller representerer Amor det mannlige begjær, mens Psyche er objektet for hans higen. Men det som er spesielt med Paludan-Müllers versjon er at han fremstiller kjærligheten som et rent sjelelig anliggende og den kvinnelige kjærlighet som en foredlende makt. Kjærligheten lutres, ifølge Paludan-Müller, gjennom lidelse. Den ideelle kjærlighet er urealiserbar i en verden der tilfeldigheter og misunnelse rår. Kjærligheten fullbyrdes først når de elskende er blitt forvandlet til rene sjeler.
I Amtmandens Døttre benyttes myten om Amor og Psyke til å demonstrere hvordan det kvinnelige lidelsesidealet iverksettes, og til hvilken pris. Dette er kjernen i romanens samfunnskritikk. Kjærlighetsekteskapet er ikke mulig i et samfunn der kvinneidealet er å være passiv og ofre sin egen lykke for andres, og der kjærlighetsidealet handler om transformasjon til det neste liv.
Amtmandens Døttre kan også leses som en kommentar til Jean-Jacques Rousseaus Émile ou De l’éducation (1762). Rousseau argumenterer for at gutter og piker til å begynne med skal få den samme frie oppdragelse, men når Émile er gammel nok til å skulle tilegne seg kunnskap, skal hans venninne Sophie vennes til å tjene sin kommende mann. I første del fremstiller Camilla Collett sin Sophie som et naturbarn og i avslutningen er hun forvandlet til en utmerket hustru og morserstatning for sine stebarn, og en solid støtte for de fattige kvinnene og deres døtre i sin manns sogn. Dette er helt i pakt med Rousseaus kvinneideal. Men i Camilla Colletts variant er denne løsningen satt opp mot Sophies egen kjærlighet. Hun går ikke til grunne i et ulykkelig ekteskap, hun benytter sin posisjon til å bli et samfunnsnyttig menneske. Romanen spør bare indirekte i en svært effektiv sluttscene om det å være nyttig er livsgrunnlag nok for en kvinne som har ofret sin egen kjærlighet for andres lykke.
NSL har valgt å utgi tekstgrunnlaget fra første- og tredjeutgavene av Amtmandens Døttre parallelt. Det skyldes at tekstgrunnlaget fra tredjeutgaven har vært i omløp siden 1879, mens førsteutgavens tekstgrunnlag er mindre kjent og at endringene fra første til tredje utgave er så omfattende at det ikke er hensiktsmessig å kommentere alt. Leseren får i stedet her anledning til å observere endringene selv.
Amtmandens Døttre kom i fire utgaver i Camilla Colletts levetid, hun stod selv ansvarlig for samtlige revideringer. Førsteutgavens første del kom ut i desember 1854 i Christiania hos Johan Dahl, som drev en bokhandel. Men på tittelbladet står det 1855, hvilket var vanlig praksis den gangen, når en bok kom ut sent på året. Annen del utkom samme sted 6. juni 1855 (ifølge Steen 1954: 252). «Anden gjennemsete Udgave» av romanen er «Forlagt af Den Gyldendalske Boghandel (F. Hegel)» i København og utkom i 1860. Her er det bare foretatt mindre tekstendringer. De største endringene er foretatt i forbindelse med «Tredie gjenemsete og forøgede Udgave» av Amtmandens Døtre (merk stavemåten), som kom ut i Kristiania i 1879 hos Alb. Cammermeyers Forlag. I samleutgaven Camilla Colletts Skrifter, «Ny, forøget og omarbeidet Udgave» inngår «Fjerde udgave. Første del» av Amtmandens Døtre i bind III fra 1892, mens bind IV fra 1893 rommer romanens «Fjerde udgave. Anden del».
Endringene mellom første og annen utgave er hovedsakelig av stilmessig art ved at enkelte ord er byttet ut. For eksempel: I romanens annet avsnitt fortelles det at den skyss som den mannlige hovedpersonen venter på allerede har latt vente på seg halvannen time fordi den skulle hentes «en halv Miil i det onde Føre» i førsteutgaven (Collett 1854/55, del 1: 1), mens det i annenutgaven er snakk om «en Halv Miil i det slette Føre» (Collett 1860, del 1: 3). Både i første- og annenutgavene staves hovedpersonenes navn Sophie Ramm og Georg Cold. I førsteutgaven omtales den mannlige hovedpersonen ofte bare som Cold, i annenutgaven omtales han like ofte som Georg. Fra tredjeutgaven heter de Sofie Ramm og Georg Kold og romantittelen staver Døtre med bare én t. Den mannlige hovedpersonen omtales ofte bare ved etternavnet Kold.
Til tredjeutgaven er det foretatt en rekke utskiftninger av ord slik at språket følger den pågående fornorskningsprosessen i tiden. I tillegg er det foretatt omfattende innholdsmessige endringer. De får konsekvenser for forståelsen av Georg Kold. Hans bakgrunn blir betraktelig utdypet, som følge av det blir romanhandlingen rykket frem noen år og forankret i en historisk virkelighet. Fem fotnoter understreker virkelighetsforankringen.
Endringene fra tredje til fjerde utgave er av mindre karaktér, hovedsakelig er det snakk om å tilpasse ortografien til nyere norske rettskrivningsregler. Til fjerdeutgaven er det dessuten innført anførselstegn rundt replikkene, hvilket også har ført til at verbtidene endres i de tilstøtende setningene, men innholdet er ikke vesentlig endret. Derfor betrakter vi fjerdeutgaven som tilhørende tekstgrunnlaget fra tredjeutgaven.
En sammenligning av første- og tredjeutgavene viser at Camilla Collett har arbeidet med å tydeliggjøre sine poenger. Det er som Ellisiv Steen skriver: «Når Camilla Collett i 1879 tar boken opp til kritisk gjennomsyn, nytter hun ikke leiligheten til å stramme bokens konstruksjon; hun bruker, tvert imot, anledningen til å bygge boken videre ut, ofte på siden av hovedmotivet» (Steen 1954: 263). Den ene innholdsmessige endringen i annenutgaven oppviser samme tendens (jf. «Fru Ramms ‘romantikk’» nedenfor).
I førsteutgaven lyder romanens første linje som følger: «En Eftermiddag for et Snees Aar siden var en Reisende, der kom Syd fra, steget af paa Skydsskiftet . . . . i et af Landets nordlige Amter.» Stedet holdes anonymt. Amtmannsfamilien skal ikke gjenkjennes. Historiens begynnelse kan tenkes tidfestet til 1834. Cold er hos amtmannen i to år før Sophie kommer hjem, og hennes første dagboksinnføring er datert «Den 24. Mai 183.» (Collett 1854/55, del 1: 1, 16, 72).
Den første linjen i annenutgaven følger førsteutgaven med unntak for tidsangivelsen; «henved tredive Aar», slik at tidsforløpet blir mer logisk. Historien starter i begynnelsen av 1830-årene. Georg Cold er hos amtmannen i to år før Sophie kommer hjem, og hennes første dagboksinnføring er datert «Den 24. Mai 1834» (Collett 1860, del 1: 3, 15, 65).
I tredjeutgaven blir stedet tydeligere markert og tiden for handlingen flyttet frem noen år: «En Eftermiddag, mod Slutningen af Trediveårene, var en Reisende, der kom Syd fra, steget af på Skydsskiftet Storemo, beliggende i et af Landets nordlige Amter.» Sofies første dagboksinnføring er datert «Den 24de Mai 1842» (Collett 1879, del 1: 3, 97). Stedsnavnet Storemo er svært tilforlatelig, og man kan tenke seg mange steder som heter det. Navnet skaper en troverdig ramme om handlingen. Tidsforskyvningen fra 1834 til 1842 gjør det dessuten mulig å forankre Georg Kolds fortidige opplevelser i Christiania i et betydningsfullt autentisk miljø. I alle utgavene forklares hans opphold hos amtmannens med at han har reist i frivillig eksil fra Christianias selskapsliv. I tredjeutgaven blir dette miljøet nærmere beskrevet som det miljøet der feidene mellom Henrik Wergelands Patriotene og Welhavens Intelligensparti, også kalt Troppen, foregikk opp gjennom 1830-årene.
Etter det første besøket fra sin tidligere lærer, Müller, skriver Georg Cold et brev til ham der han gjør rede for sin bakgrunn. Brevet blir ikke sendt. I dette brevet beskriver Georg Cold sine opphøyde forventninger til kvinner, og den skuffelse som nærmere bekjentskap med kvinner i byen har gitt ham. Forklaringen er at han vokste opp i en fjellbygd, der hadde han god tid, han leste mange romaner og han forgudet sin mor. Ved hennes eksempel lærte han å ha store forventninger til alle kvinner. Da han som ung og ensom student i byen møtte kvinner på ball, trodde han at de ikke bare var skjønne, men også opphøyde, inntil han gjennomskuet at deres skjønnhet bare var et ferniss. Den dype skuffelsen dette medførte er, ifølge ham selv, bakgrunnen for at han har søkt seg vekk fra byens selskapsliv og tatt tjeneste «i et af Landets nordlige Amter».
Annenutgavens versjon av dette brevet er nesten identisk med førsteutgavens, kun med en liten utvidelse som beskriver det selskapslivet Georg Cold deltok i da han var i Christiania. I tredjeutgaven er brevet derimot kraftig utøket (se Collett 1879, del 1: 60–68). Kold plasseres som observatør i utkanten av Troppen. Steen skriver:
«Her er det ganske opplagt at [Camilla Collett] har nyttet Jonas Colletts dagbøker fra studentertiden, og det er [Jonas] Colletts syn på partistriden og hans oppfatning av høvdingene Wergeland og Welhaven som nå blir tillagt Kold. En del utfyllende opplysninger om hans barndom og ungdomsutvikling bidrar også til å legge personen Kold nærmere opp til portrettet av Jonas Collett og fjerne det tilsvarende fra det slektskapet med Welhaven som fra før av er umiskjennelig.» (Steen 1954: 263)
Men skildringen av Kolds syn på Welhaven og Wergelands kamp er kanskje også et resultat av forfatterens egne tanker om 1830-årenes feider i ettertid. Striden stilnet med Wergelands død i 1845. Senere slo alle inn på den samme nasjonale linje som han hadde stått for, skriver Anne Lise Seip (Seip 1994: 292). I prinsippet var det de holdningene som Wergeland representerte som vant, selv om han aldri ble presentert som en seierherre og Welhaven ikke som en taper. At den tilnærmingen mellom partene som Kold her er advokat for er Camilla Colletts refleksjoner, bekreftes også av den første fotnoten i tredjeutgaven der det antydes at Welhaven drømte om en forsoning med Wergeland natten før han selv døde i 1873. Da hadde Jonas Collett vært død i nærmere 20 år.
De øvrige fotnotene i tredjeutgaven bidrar til å befeste handlingen i en historisk virkelighet, enten ved å forklare hvem en fiktiv og en autentisk person som nevnes med navn er, eller ved å kommentere en lovendring som er foretatt etter romanhandlingens tidspunkt, eller ved å forklare at Margrethes lesning av George Sand er begrenset av den informasjonen hun hadde på angjeldende tidspunkt. Nyere opplysninger ville fått Margrethe til å revidere sitt synspunkt.
I alle utgavene viser portrettet av fru Ramm en kvinne som har tilpasset seg samfunnets kvinneideal, og som fører denne lærdommen videre til sine døtre. Hun karakteriseres dessuten som «romantisk». I førsteutgaven forklares begrepet på følgende måte:
«dette er et hjemmelavet Begreb, der ikke synes at have staaet i nogen Sammenhæng med den tieckske – middelalderske Romantik. Det var ikke Poesien selv, kun et Surrogat for den, uægte laante Fjedre, dens aflagte Stads, der gaaer ned til Terner og Kammerjomfruer. Tiden og det praktiske Liv – Fru Ramm var en dygtig praktisk Kone – havde ogsaa ubarmhjertig afslebet denne Side af hendes Væsen, saa at Sporene nu kun viste sig fragmentariske, som Forgyldningen paa et gammelt Meubel.» (Collett 1854/55, del 1: 7–8)
Poesibegrepet blir forbundet med Johann Ludwig Tieck, forfatter av blant annet Volksmärchen von Peter Lebrecht (1797). Tieck betraktes som en av grunnleggerne av den såkalte Jenaromantikken. Den oppsto som et samfunnskritisk prosjekt i kjølvannet av den franske revolusjon. Med sin teori om den universelle poesi ønsket Jenaromantikerne å skape grobunn for en litteratur som kunne revolusjonere menneskesinnet (se Ørjasæter 2002: 124–126). I tidsskriftet Athenäum, i det fragmentet som omtales som Athenäumsfragment nr. 116, defineres poesi som en universell og progressiv verdensånd, det vil si som en selvfremstillende og selvgenerende væren og bevissthet (Schlegel 1994: 90). Poesibegrepet hos Collett, i tekstutdraget ovenfor, skal antagelig bety en slik allestedsværende poetisk ånd. Den lar seg ikke betrakte uten videre. Den må artikuleres for å tre frem. Fru Ramm beskrives med en viss dannelse, men den er ikke tilstrekkelig. Det er ikke fru Ramm som kommer til å bli den første i sin slekt som artikulerer den poesi som vil fremskape en mentalitetens revolusjon. Hennes romantikk er ikke opphøyet, men triviell.
I annenutgaven blir fru Ramms romantikk-karakteristikk endret. Henvisningen til Jenaromantikken bortfaller. Lesere som ikke kjenner deres poesibegrep skal likevel få med seg betydningen av fru Ramms trivialisering av det opphøyde. «[R]omantisk» forklares på følgende måte:
«dette var et hjemmelavet Begreb, der havde beholdt Lidet eller Intet af sin oprindelige Betydning. Det var Romantiken tæmmet og afrettet for vort borgerlige Prosaliv, og som berøvet Sjel og Indhold gik omkring i Grimacer og tomme Formler – ikke Poesien selv, kun et Surrogat, dens aflagde Stads, der gaaer ned til Terner og Kammerjomfruer. De trivielleste Mennesker havde den Grille at ville være romantiske, og de spillede denne Rolle undertiden meget skuffende. Hos Fru Ramm havde dog Tiden og det praktiske Liv – hun var en dygtig praktisk Kone – ubarmhjertig afslebet denne Side af hendes Væsen, saa at Sporene nu kun viste sig fragmentariske, som Forgyldningen paa et gammelt Møbel.» (Collett 1860, del 1: 8–9)
I tredjeutgaven videreføres annenutgavens presentasjon av fru Ramms romantikk som et spill for de som tilbringer sin tid med praktiske gjøremål, i motsetning til den ekte poesi som er den frie tankes romantikk.
Sophie blir beskrevet som en gåte i Georg Colds første samtale med sin tidligere lærer Müller. Hun bad om å få lære engelsk og viste seg til hans forvirring svært lærenem. I andre emner har hun gitt ham inntrykk av å være mindre begavet. Etter at Müller har reist viser en stolt amtmann fram det siste brevet fra Sophie og berømmer Georg Cold for å ha vært en utmerket lærer. Brevet setter Cold i den høyeste forundring over Sophies uventede dannelse (se Collett 1854/55, del 1: 31–32, Collett 1879, del 1: 37–40). I tredjeutgaven blir beskrivelsen av Kolds refleksjoner detaljert beskrevet, derfor blir kontrasten mellom Sofie og hennes mor enda tydeligere her. Der fru Ramm er «romantisk» som «Forgyldningen paa et gammelt Møbel», er Sofie preget av «en Hang til mere at gribe Fænomenerne i sin dybere Årsag og Virkning, medens Oplevelserne selv syntes at have liden Interesse for hende» (Collett 1879: 38). Her er intet spill og ingen trivialisert vanetenkning. Sofie representerer den ekte romantikks universelle poesi.
I første del av romanen har Sophie to beilere, Lorenz Brandt og Georg Cold. Mot slutten av første del frir Brandt og blir avvist. I annen del erstattes han av prost Rein, som også frir, og som til slutt blir hennes ektemann. Rein beskrives i innledningen til annen del gjennom sine refleksjoner over Sophie, og ved den første prekenen hun hører ham holde. I førsteutgaven fortelles det at han holder en preken som alle lytter oppmerksomt til. «Saagar den gamle hvidhaarede Mand, der aldrig manglede paa sin Plads under Prædikestolen, hvor han altid fik sig en sød Søvn, var i dag munter» (Collett 1854/55, del 2: 13). I tredjeutgaven gjengis prekenen mer utførlig:
«Hvad var det, som vakte dette ualmindelige Liv i Kirkefolket? […] Var det Evangeliet selv, det deilige Evangelium om Kristi Forsvar for den foragtede, brødefulde Kvinde ligeoverfor Egenretfærdigheden og Despotiet? . . Var det Udførelsen deraf, hvorledes Frelseren, ligesom han havde forkyndt et Ligeansvar for Alle, i denne Akt forkyndte en Ligeret til Skånselsen, til Mildheden? Det var alt dette, og måske endnu Noget til. Det var, at denne Mand, der så rolig, djervt udlagde dem dette [… og] levende Vidner om, at den rå Styrke længesiden har ophævet denne af Kristus indstiftede Lighedens Lov og kun forbeholdt sig selv Skånselen» (Collett 1879, del 2: 17–18).
Reins poenger i prekenen er de samme som Camilla Collett fremfører i flere av sine essays. «Til bedre Forstaaelse» i Mod Strømmen II er i sin helhet viet den teologiske utlegningen av likhetens, også kalt fellesforpliktelsens lov. I «Kvinden i Litteraturen» omtales denne loven flere ganger:
«Kristus den retfærdige, var den sande Kvindebefrier, der, idet han afvæbnede Styrkens raa Magt, udfyldte Afgrunden mellem Mand og Kvinde og oprettede et Lighedsforhold, der er det eneste sande, som vi maa gaa ud fra eller – skal vi rettere sige – vende tilbage til. Det er dette af Kristus selv indstiftede Forhold, der aldrig kan ophæves. Hvor det sker, synker Samfundene sammen» (Collett [1877] 1913, bd. 2: 471)
Det likhetsforhold og den felles forpliktelse som Collett sikter til, handler om at selv om mann og kvinne har fått ulike egenskaper og arbeidsoppgaver, er de like for Gud. Kristus spredte kjærlighetens milde bud og krav til kvinne og mann, sterk som svak, om oppofrelse og hengivelse. Det samfunn som kun krever oppofrelse av den svake part og ikke av den sterke, bryter med det av Gud innstiftete samfunnsforhold. Når prost Rein fremfører dette budskapet blir han presentert som en kvinnefrigjøringsteolog (se Steen 1954: 139–142 om Ernest Legouvé). I tredjeutgaven blir det derfor enda klarere hvordan Sofie kan velge å gifte seg med ham, selv om det fremdeles fremstår som at hennes giftemål også er en slags død for henne fordi hun ikke elsker ham.
I de to første utgavene nevnes det kort at Sophie, etter at hun er hjemkommet fra København, har fått morens tillatelse til å innrede Havestuen, slik at familien får bedre plass i hverdagen, særlig blir det mer bekvemt for dem om sommeren. Det gjøres dessuten oppmerksom på at Sophie er viljesløs som en dukke og besvimer når hun pyntes til bryllup. I tredjeutgaven knyttes disse scenene sammen som om Sofie allerede på et tidlig tidspunkt forutser sin egen skjebne. Ominnredningen skildres utførlig. I tillegg til å kaste ut mer moderne ting og hente ned fra loftet de gamle møblene som hadde hatt sin opprinnelige plass i dette rommet har Sofie hengt opp
«Fem gamle Familieportræter […] Det værdfuldeste af disse Portræter var Billedet af en bleg, tristblikkende ung Skjønhed, til hvilket Familietraditionen heldigvis knyttede et Stænk af en tragisk Skjebne – et uhelbredeligt Vanvid på selve Bryllupsdagen – der gjorde det interessant.» (Collett 1879, del 1: 177)
I tredjeutgaven er det under dette bildet at Sofie besvimer mens de pakker ut brudeutstyret og pynter henne i brudekjole og slør (Collett 1879: 333). Med årene har Camilla Collett altså funnet flere måter å synliggjøre at Sofie inngår i en lang tradisjon av kvinner som oppgir sitt eget liv når de gifter seg uten kjærlighet.
I dag er Camilla Collett mest kjent som forfatteren av Amtmandens Døttre og selvbiografien I de lange Nætter (1862). Men hun har også gitt ut Fortællinger (1860) og seks store essaysamlinger: Sidste Blade. 1ste Række (1868), Sidste Blade. 2.den og 3dje Række (1872), Sidste Blade. 4.de og 5te Række (1873), Fra de Stummes Leir (1877), Mod Strømmen I (1879) og Mod Strømmen II (1885). Hennes brev, dagbok og selvbiografiske notater fra tiden før hun giftet seg fyller fire av de fem bindene som ble gitt ut av Leiv Amundsen som Dagbøker og breve : Camilla Collett og Peter Jonas Collett (1926–1934).
I de førekteskapelige brevene og notatene reflekterer Camilla Collett over seg selv og skriver seg frem til bevissthet om sin egen identitet. I Amtmandens Døttre problematiserer hun den kvinnelige kjærlighetens vilkår som samfunnsfenomen. I I de lange Nætter benytter Camilla Collett sin egen erfaring med å være kvinnelig forfatter til å sette fokus på det motsetningsfulle forhold som samfunnet har til kvinner og kvinnelige forfattere. I Fortællinger foretar hun en rekke enkeltstudier av de vilkår som kvinnelivet utsettes for. Essaysjangren gir henne en mulighet til å vie seg mer direkte til samfunnsdebatten. Sjangren åpner for polemikk og har en jeg-fortellerstemme som står åpent frem med sine egne erfaringer. Camilla Collett benyttet denne sjangren til å argumentere stadig mer tydelig for sin kvinnepolitiske ideologi.
Frem til og med 1872 står det på tittelbladene til de verkene hun publiserer at de er skrevet av «Forf. til Amtmandens Døttre» eller «Forfatterinden til Amtmandens Døttre». Først fra 1873 signerer hun med sitt eget navn. Avsløringen kom ikke som en stor overraskelse for det lesende publikum. De hadde visst hvem forfatteren var helt siden Amtmandens Døttre kom ut første gang. Men det var en konvensjon at kvinnelige forfattere skulle skjule seg bak et psevdonym. Når Camilla Collett bryter med konvensjonen, betyr det at hun offentlig påtar seg ansvaret for de meninger hun bruker forfatterskapet til å forfekte. Mottoet for Sidste Blade (1873) er: «Lide, taale, tie, naar det gjelder noget blot og bart personligt; lide, ikke taale, ikke tie, naar det gjælder Ideen.» Og i forordet understreker hun at hun har en sak å kjempe for, «som jeg med Glæde ofrer min hele Sjæl og Resten af mine Kræfter» (Collett [1873] 1913, bd. 2: 281). Kvinnesaken var blitt hennes forfatterforpliktelse, derfor signerte hun med sitt eget navn selv om det ble ansett som et brudd på idealet for god takt og tone. På dette tidspunktet bodde Camilla Collett dessuten i København, der kvinnesaken var blitt et offentlig diskusjonstema.
Den kvinnesak som Camilla Collett forfektet i forfatteskapet, hadde hun uviklet gjennom et langt skrivende, reisende og reflekterende liv. Utenlandsoppholdene betydde at hun fikk et tidlig innblikk i de demokratiske ideene som ble diskutert i forlengelse av de mislykkede revolusjonene i Paris i 1830 og 1848. Hun bet seg merke i at selv om kvinner hadde stått på barrikadene i alle de franske revolusjonene, var det bare menn som hadde fått økte demokratiske rettigheter. I Danmark fikk kvinnesaken sitt endelige gjennombrudd med Georg Brandes oversettelse av John Stuart Mills On the Subjection of Women i 1869. I 1871 flyttet Camilla Collett dit. Hun var med da Dansk Kvindesamfund og Kvindelig Læseforening ble stiftet i København i henholdsvis 1871 og 1872. Hun var i Paris da den internasjonale kvinnekongressen for stemmerett ble avholdt der i 1879, og hun bodde i Christiania da Norsk Kvinnesaksforening ble stiftet i 1884. Men selv om den organiserte kvinnesaken kunne takke henne for å ha gått foran, var ikke deres kampsaker dem hun selv brant aller mest for. Det viktigste for Camilla Collett var å få anerkjennelse for at menn og kvinner hadde en felles forpliktelse overfor hverandre, og at denne forpliktelsen baserte seg på at kvinner utviklet sin selvrespekt og ble respektert for den, også av menn.
I «Kvinden i Litteraturen» spør Camilla Collett hvor langt kvinnens frigjøring nå er kommet? Svaret gir seg selv: ikke langt. Og noe av grunnen til det er at
«Bestræbelserne for at forbedre Kvindens Kaar er begyndte i udvortes Retning og har dermed slaaet sig til Ro. De skulde været begyndte indenfra, samvirkende, støttende hinanden. Derfor vil de ingen væsentlig Indvirkning øve paa hendes Stilling i Samfundet; de er opførte paa moradsig Grund.» (Collett [1877] 1913, bd. 2: 377)
Argumentet er at selv om reformer er nødvendige, er det like nødvendig å utvikle den kvinnelige selvfølelsen slik at kvinner har respekt nok til å kreve den rett som reformene gir dem.
Denne analysen er kanskje Camilla Colletts viktigste bidrag til kvinnesaken. Men analysen er dristig, for det var gjennom å peke på behovet for sosiale reformer at den fremvoksende kvinnefrigjøringsbevegelsen hadde fått gjennomslag i stadig større deler av det etablerte borgerskap, hos både kvinner og menn. Dansk Kvindesamfund hadde startet yrkesskoler for kvinner, slik at ugifte kvinner og enker skulle kunne tjene sitt daglige brød på en hederlig måte. Camilla Collett minner om at frihet er mer enn å slippe å tigge. Når hun er advokat for kvinnelig dannelse gjennom utdannelse handler det altså ikke bare om tilgang til lønnet arbeid, men også om å utvikle en større grad av selvinnsikt. For den som ikke får utdanning får ikke oppøvet sin refleksjonsevne, som er en betingelse for å kunne utvikle sin selvrespekt.
Den åndelige frihet som Camilla Collett argumenterer for, har hun selv utviklet gjennom alt det hun har skrevet helt siden ungdomsårene. I første halvdel av forfatterskapet iscenesatte hun ulike aspekter av de vilkår som samfunnet tilbyr kvinner. Som essayist presenterte hun sine samfunns- og litteraturanalyser i klartekst.
I «Kvinden i Litteraturen» understreker Camilla Collett at romansjangren er et vitnesbyrd over kvinners livsvilkår. «Kvinden i Litteraturen» er et litteraturkritisk essay der litteraturhistoriens kjente og ukjente verker blir gjennomgått med det mål for øye å analysere deres kvinneideal. Camilla Collett viser at Goethe og Lord Byron, og nesten alle de andre forfatterne og kritikerne, fremstiller kvinnekarakteren som offervillig. Bare Jonas Lie og et fåtall andre tegner opp kvinnekarakterer som motsetter seg dette idealet. Camilla Colletts konklusjon er at litteraturen lærer kvinner å oppgi seg selv. Nesten ingen verk fremstiller kvinner som respekterer seg selv, derfor får ikke kvinnelige lesere tilgang til bevissthet om sin egen manglende selvbevissthet, og mannlige lesere blir ikke bevisst på at de mangler respekt for sine kvinnelige partnere. «[D]en allerdybeste Nød er, at Bevidstheden om denne dype Nød mangler overalt,» skriver hun innledningsvis (Collett [1877] 1913, bd. 2: 377).
Camilla Colletts forfatterskap var en eneste lang kamp for å formidle bevissthet om denne nød, og dessuten gi en oppskrift på hvordan den kan motvirkes: ved aktiv selvrefleksjon, og ved å skrive frem sanne, det vil si troverdige kvinneportretter. Amtmandens Døttre er hennes eneste roman. Sophie ofrer sin kjærlighet. Men den leser som reflekterer over hvorfor hun gjør det, vil i sin tur kunne medvirke til å endre på de oppdragelsesidealene og samfunnsstrukturene som har bidratt til å opprettholde den kvinnelige offerviljen.
Boken er utgitt av Det norske språk- og litteraturselskap
Last ned hele boken til mobil/nettbrett i .epub-format eller som .mobi. Du kan også skrive ut boken som .pdf eller html.
Denne utgaven av Amtmandens Døttre følger 1. utgave fra 1854/55. Du kan se forskjellene mellom 1. og 3. utgave i en parallellvisning (laget vha LERA): bokselskap.no/nsl/CC_AD_1utg_vs_3utg.html
Amtmandens Døttre er ikke bare Camilla Colletts første, og eneste, roman, men også den første egentlige romanen i Norge. Den er skrevet i skjæringspunktet mellom romantikk og realisme.
På Camilla Colletts tid rådet et kvinneideal som tilsa at kvinner skulle være tilbakeholdne og beskjedne, ikke tale offentlig, ikke få utdanning, men konsentrere seg om oppgaven som sin manns hustru og barnas mor. Kvinner ble betraktet som utstyrt med en spesiell evne til kjærlighetsfull omsorg, det talentet skulle de benytte seg av til familiens beste. Samtidig tilsa 1800-tallets kvinneideal at kvinner ikke selv skulle avsløre hvem de eventuelt måtte ønske å gifte seg med. I Amtmandens Døttre demonstrerer Camilla Collett at et slikt kvinne- og kjærlighetssyn er dømt til å mislykkes fordi det verken er en verdsettelse av kvinner eller kjærlighet. I stedet fører idealet til at kvinner lærer å ofre seg for andres lykke.
Se faksimiler av 1. utgave, 1854/55 (NB digital)
Collett var en av de første i Norge til å benytte termen feminist. Hun argumenterte for at kvinner og menn er ulike, men likeverdige og hverandres åndelige partnere. Kvinnefrigjøring er derfor et anliggende for alle, kvinner som menn. Menn skal vise kvinner at deres verd blir erkjent og respektert, men kvinner må frigjøre seg selv gjennom aktiv selvrefleksjon.
For denne boken finnes det også faksimiler tilgjengelig:
Fyll ut e-posten din under så vi kan varsle deg når nye verk publiseres.
