Mine damer og herrer!
Jeg føler trang til å si et par ord.
Det er et bittert og mørkt billede vi har fått se av krigsårene her hjemme. Men la oss være ærlige: Det er neppe mange av oss som med glede tenker tilbake på denne tid. Vi mistet balansen dengang, vi profiterte av krigen, og vi gjorde kanskje ikke dét som vi skulde, for dem som våget livet under vårt norske flagg. Men alt det ligger bak oss. Idag ser vi sammenhengen og sannheten, og vi føler også takknemligheten. La én ting bli slått fast: der er ingen som står vårt hjerte nærmere enn den norske sjømann. Vi har lov å si til de ukjente heltene fra dengang: vi har ikke glemt dere. Jeg synes vi alle, mine damer og herrer, skulde reise oss i hyldest til disse menn.
Han kompissen din kom ikkje inn. Han manglet femogtyve øre.
Det e da hunen at ikkje de slipper en mann inn, fordi om han mangler femogtyve øre.
Om du mangler fem øre, kommer du ikkje inn.
Eg går ner og henter han.
Kan han ikkje fekte femogtyve ører då?
Det e bere eg går. Han ska ikkje gå ute i dette været. Men eg har ikkje mere enn ti øre.
Eg har fem.
Her har du de ti som eg har.
Det er gode greier det.
Han Roalden slapp heller ikkje inn.
Men han får no hus over hodet, like forbanna.
Det var kjøbmann Simonsen som var ute etter han: «Bli med mig,» sa han, «jeg har drikkevarer» sa han. «Du e en sånn pen gutt,» sa han. Åja, de holder sig her utenfor både den ene og den andre. Både han Ole Lufter og Sjofelist-Nilsen i Leppen. Men Simonsen han er den sieste av dem, han har støtt sin gang på kaien.
For dér er han sikker at han finner nokke.
Ka hunen gjør det om du blir med hem te han, du får plenty å drikke, og når han ve forsøke seg, gir du han et godt spark og går –
Ja, det sier de.
Vinden rister gjennem huset. Gustav og Vingrisen kommer inn.E du der!
Jævli e det å ligge ute, og jævli e det å ligge her, men det va no bra Gustaven fant deg.
Ja du snakker om liv!
Ikkje har du lov te å fekte.
Ikkje har du lov te å stele.
Ikkje har du lov te å drepe deg.
Ikkje e der arbeid.
Ka ska en mann gjøre?
Ka en mann ska gjøre, sier du. Eg ska si deg en ting. Du ska drikke det du kommer over. Det ska du gjøre. For det tror eg e riktig altså. Tror du det e meningen at vi ska gå fastende og huske kordan vi har det? Vi får køien her og et mål mat før vi tørner ut herfra. Så får vi ikkje mat før neste morning. Ut av huset e det å være klokken åtte. Så e det å gå i gatene, slenge innom varmestuen for å lunke seg litt, så e det å gå i gatene igjen. Time etter time, te de åpner her på kvelden. Dag efter dag. År efter år.
Ska du gå og huske det? Men hvis du drikker husker du kanskje at du har hørt te blandt de andre, at du har vært en mann engang. Du har kanskje lov te å huske det.
Ja eg må si det som det e Jappen. Eg drikker også undertiden for ikkje å glemme at eg e skapt i Guds bilde.
Men drikker en støtt – så lite mat en får, – går det ikkje. Se på Osken som lå her for fjorten dager siden. Han endte der kor han måtte ende. Ute i Svingen. På Nevengården altså.
Peker mot den syke:Kordan har han det?
Det e longebetendelsen. Og du vet: han har ikkje mange kreftene å stå imot.
Det gikk fort unna med han Ljugarlars også. Du va ikkje her igårnatt då han daue. Det va eg og Émilen som opdaget det. Vi var godt fulle begge to. Lyset var sløkt, vi hadde politur med oss og drev på med å riste Jakobben. Eg skulde ut, og då såg eg Ljugarlars ligge så rart te med armene klin ner på dørken. Du e no vel ikkje dau, din jævel, sa eg, for han var helt kall altså.
Du må ikkje gjøre nokke mer jungel med han, sa Émilen, du kan no vel se at han e dau. Og om morningen så vi at dét va han.
Det e no vel ikkje det verste som kan hende en.
Jo! Det e akkurat det verste. Å daue. Og sånn har det vært siden tidenes morgen, som de sier.
Å eg vet ikkje eg.
Husker du den gangen i livbåten, Vingrisen.
Du sa vi ikkje skulde gi oss.
Eg synes vi e i livbåten no også eg. Det er bare verre dennegangen. Fire år har eg gått arbeidsløs, du i tre. Det er bare det at dennegangen kommer vi aldri te land.
En dampskibssirene høres ute på havnen.Hørte dokker. Tre lange. Det e Spanskelinjen. «Stromboli».
E det ikkje «Solferino» som går denne trippen då –
Nei, det der var «Stromboli». Eg kjenner han på låten. Har eg hørt en båt en gang, kan eg han.
Ja, no går «Stromboli» te Middelhavet. Eg kjenner en av fyrbøterne ombord, Menneskeæteren som de kaller han, for han e alltid ute etter kvinnfolk. Om det gjaldt kvinnfolk, vilde han gå fra Bergen og te Jesu grav. Han e på 8-12 vakten; no e han nere på dørken –
Legger sig tilbake i køien.Ja den som va ombord dér –
Få komme seg nerover på varmen.
Ikkje gå her og hoste livskiten av seg.
Då skulde eg ikkje komme tebake så fort –
Vi kommer no vel ikkje ut mer –
Ka e det dokker klager etter? Dokker har ikkje arbei no, men dokker har engang hatt arbei.
Dokker har nokke å huske, dokker har sitt sjøen, sotte i ruffen sammen, treft kvinnfolk, dokker har fått være med. Men eg har aldri vært med, eg har aldri hatt arbei, eg ska aldri få det. Eg ska aldri få det. Eg ska aldri få prøve meg, aldri leve.
Der kan hende mykkje for deg enno. Du e så ong. Tenk på meg som e femogførti år. Det e mykkje for en fyrbøter det. Eg ska si deg én ting: Det e ikkje bare aske de hiver op fra dørken, og dumper overbord.
Kor gammel e du? Tyve år. Ånei. Du behøver ikkje å miste motet.
Eg har ikkje mistet motet. For eg tror eg ska leve den dagen då vi e mange nok så vi kan få sport de: Ka har dokker gjort med oss?
Nei, dét kunde ikkje være så domt å få sport om. –
Du ligner en som eg kjente då eg sto ombord i gamle «Lyderhorn». Ka het din far –
Malvin Monsen.
Ja Malvinen var det. Han gikk an med «Skuld» i nitten-atten, ikkje sant?
Jo.
Krigen. Ja det var dager.
Eg skulde ikkje ha nokke imot at de kom igjen. For då var der arbei, då var der ingen som krøsset deg, då var den ene like god som den andre.
Det mener du ikkje, Gustav. Eg tenker på nokken kamerater av deg og meg, og då vet eg du ikkje mener det –
Ja, ja. Så får jeg slukke da. God natt folkens.
Va eg skipper ombord på den skuten kor han e løitnant, skulde han få gå overbord før vi va komt te Knarven. –
Eg merker at soving blir det lite av. Dokker vet kordan det e: på fastende hjerte.
Iovermorgen kommer «Dover Castle» innom. Og da får vi et måltid mat.
På de engelske båtene – ja de tyske også – der e det ute-folk, de vet kordan livet e. De vet at når du kommer ombord på den tiden, då e det ingenting å spørre om. De setter bare matbakken frem.
Eg e så sulten.
Det e det goe med å drikke, at då mister du matlysten.
Han hoster voldsomt. Den syke stønner i sengen.Nei, no får vi sove karer. Husk vi skal på arbei imorgen tidlig.
Eg skjønner ikkje nokke lenger. Vi vil da alle folk vel, og ka e det blitt til? Arbeidsløshet, bitterhet, hat. Eg får ikkje sove om natten, Freddy. Det har aldri hendt meg før. Eg synes det e som jorden skjelver under oss, vi famler i mørke, kor bærer det hen? Eg e ofte fristet te å si som Lille-Ditlef: Har vi ikkje en mann?
Jeg har mistet gleden ved forretningen. Ufrihet og organisasjon overalt. Bestandig krav, Ditlef.
Og det i en tid da alle utgifter må ned.
Eg behøver bare nevne det ene ordet: forsorgen.
Disse summer er ikke lenger høie, Ditlef. De er astronomiske.
Kor e redningen? Eg e angst, Freddy. Eg ser med sympati på den bølgen av religiøsitet som går over verden. Eg synes tanken i og for seg er riktig. I denne tid må vi ikkje la nokke uforsøkt: vi må la kjærligheten få en plass i vårt liv.
Grublende:Men e det nokke å bygge på?
Det fører ikke frem, Ditlef. Tro du mig.
Eg gikk min morgentur rundt havnen, idag som ellers, Freddy. Et skib var kommet ut av oplaget, det lå inne ved kaien, to av sjøfolkene hang utfor skutesiden og pikket rust, det klang som et løfte, det gjorde meg glad, Freddy.
Men utpå havnen så eg de oplagte skibene, de lå rad etter rad, med baugen vendt utover. Eg syntes de lengtet mot havet, lengtet etter å høre liv og travelhet ombord. Men dér lå de til ankers, og der vil de bli liggende.
Eg tror etter et livs erfaring, at hvis situasjonen skal bedre sig virkelig, er der bare én ting som må til –
Avisgutten kommer.Hørte du ka eg sa, Freddy? Der er bare én ting som må til.
Her står det:
Det lysner for skibsfarten. Blir det krig i Østen?
Aksjemarkedet stiger.
Skibene går av oplag.
Hjulene settes i gang.
Det er våre kamerater i alle land som skal ut og bli drept.
Arbeidsgiverne blir så rimelige. Aldri plønder med overtiden.
Ve du vi ska være med og holde krigen i gang? Vi som husker?
Nye hender får arbeide.
Nye munner kan mettes.
Men ska verden aldri få bli bedre? Alltid den samme, alltid skjendsel, undertrykkelse, blod?
Vi skal vise flagget på havene, vi er de som våger oss ut.
Ingen går fri denne gangen. Gjør ikke vi vårt til å stanse krigen, dreper den oss.
Der er en evig drift i menneskene.
Stans ikke foretagsomheten!
Det personlige initiativ.
Nei!
Skytingen stanser. Soldatene marsjerer videre.Jeg er et menneske.
Jeg er livet.
Jeg har groende stjerner inne i mig,
og andre stjerner skal strømme dit inn,
og jeg skal gi nytt liv.
Jeg har vekst å gi, jeg har ømhet og styrke, jeg må fullbyrdes, slik som kornet drømmer under vårregnet og sommersolen, om å fullbyrdes.
Jeg er et menneske, og er ikke dette loven?
Krupp: 300 procent.
Armstrong Vickers: 400 procent.
Bethlehem Steel: 500.
Gassen kommer!
Kjemiske Koncern: 600.
Men vi i vårt land, vi skal da ikke rammes?
For vi vet hvad fred er.
Jeg har sett ærfuglen svømme med ungene sine i kveldsblanke sund.
Jeg har gått blandt de lyse bjerkene, dypt i hjertet av dette landet, og jeg har lagt mig inn til en sølvhvit stamme og grått av hjemlengsel, fordi jeg elsket landet så høit at jeg syntes jeg aldri kunde komme hjem.
Hvert snekorn under fjellenes frostklare stjerner, hver brun tangklase som duver i sønnenvindens dønninger, så langt landet går –
de har lært oss det –
en lengsel,
fred.
Glittertind: 200 procent.
Kvittingsøy: 300 procent.
Tanaelv: 400.
Det lysner på markedet. Blir det krig i Østen?
Nei!
Boken er utgitt av Bergen Offentlige Bibliotek
Last ned hele boken til mobil/nettbrett i .epub-format eller som .mobi. Du kan også skrive ut boken som .pdf eller html.
Vår ære og vår makt er Nordahl Griegs mest kjente og beste skuespill.
Handlingen er lagt til 1. verdenskrig og stykket bytter på å skildre livet til to hovedgrupper, sjøfolkene og skipsrederne. Sjøfolkenes harde arbeid og angsten for å bli torpedert, står i sterk kontrast til skipsrederne luksusliv, kynisme og umoral. Tittelen er ironisk ment og hentet fra Bjørnstjerne Bjørnsons hyllingsdikt til den norske sjømann.
Teksten i bokselskap.no er digitalisert av Bergen Offentlige Bibliotek (BOB) som en del av prosjektet Ånd eies av alle – Nordahl Grieg digitalisert. (Epub- og mobi-filene til dette verket er også laget av BOB.)
I dag er nok Nordahl Grieg mest kjent som dikteren bak det berømte diktet «Til ungdommen» som fikk ny aktualitet etter 22. juli 2011. For generasjonene under og etter 2. verdenskrig var han en nasjonal folkehelt og et symbol for motstandskampen.
For denne boken finnes det også faksimiler tilgjengelig:
Fyll ut e-posten din under så vi kan varsle deg når nye verk publiseres.