Afkom

av Amalie Skram

IL

Klokken var syv om Aftenen, da Smith kom hjem. Han hang Overtøjet fra sig i Gangen, fik af Serinne vide, at Frøknen var ude med Løjtnanten, og at Fruen var staat op.

Han studsed og saa vantro paa Serinne.

«Jo, Hr. Konsul.»

Da Smith kom ind, sad Lydia og broderte paa sin gamle Plads i Hjørnet med den høje Moderatørlampe paa Bordet.

Glædestraalende gik Smith hen til hende.

«Ja, hvad synes Du, Herman?» Lydia la Arbejdet fra sig og rakte Armene ud. «Sig saa, at Skudevigskonen ikke kan gjøre Underværker,» hun rejste sig.

«Se paa mig, Herman. Skal jeg danse for Dig?»

«Nej, Lydia da. Vær nu forsigtig.» Konsulen gik efter hende, tog hende om Livet, og førte hende tilbage til hendes Plads.

«Tænk Dig, Herman – tænk Dig, tænk Dig – jeg skal ha en liden!» Lydia slog jublende Hænderne sammen. «Det er aldeles sikkert og bestemt. Hvor dum jeg var, som ikke forstod det af mig selv!»

Smith saa paa hende. En varm Glæde strømmed gjennem ham, og det bæved om hans Mund. – Hvor forskjellige dog Livets Vilkaar var. – Nu, da han skulde meddele Lydia den sørgelige Historie om Myre, den Stakker.

«Du kan tro, jeg var bevæget, Herman. Jeg ligefrem graad af Glæde. Aa Betten, Betten! Hvorfor er Du ikke aldeles vanvittig glad, Herman?»

Smith trak en Stol hen til Lydias Bord og satte sig.

«Jo, jeg er glad, Lydia, saa glad, at jeg ikke kan finde Ord for det. Men der er noget, som tynger mig – denne herre Myre».

Lydia stirred dødbleg paa sin Mand. Hendes Læber skiltes, saa de hvide Tænder kom tilsyne, og hendes Næsevipper skalv.

«Har han fortalt Dig det?» Lydia skreg Ordene ud. «Aa Herman, Herman, Du maa tilgi mig! Husk, jeg var et Barn, og endnu den Dag idag fatter jeg ikke, hvordan det gik til,» Lydia bøjed sig forover, greb Smiths Hænder og dukked Hodet.

Smith blev ræd. Skulde Lydia, som det var Tilfældet med saa mange Kvinder i hendes Tilstand? – Aa nej, det var jo som oftest de pur unge, de, som skulde til for første Gang – han løsned sine Hænder fra Lydias og tog om hendes Hode, som han la op til sit Bryst.

«Det er ikke det, jeg nu mere sorger over,» hulked Lydia og klynged sig tættere og tættere til sin Mand. «Men dette, at jeg har holdt det hemmeligt for Dig, Herman.»

«Men hvad taler Du da om, kjære Lydia min?»

«Om det, som Du altsaa nu har faat vide» – og saa bekjendte hun under skjælvende Hulken Historien med Sivert Jensen, som nu hed Myre, fra hendes Barneungdom i Forældrenes Have deroppe paa Øvregaden.

«Jeg følte mig som forstødt fra alle Menneskers Ansigt,» graad Lydia. «Ogsaa før jeg blev din Hustru. Hundrede Ganger har jeg besluttet at sige det til Dig, men aldrig fik jeg Mod.»

Smith, som fremdeles holdt Lydias Hode mellem sine Hænder, bøjed sit Ansigt nedover hendes Nakke. Han kjæmped for, at hun ikke skulde vide, at han graad, og Taarerne blev borte i Lydias brusende Haar.

Aa Herregud, tænkte han. Der laa denne uskyldige Kvinde og hulked over sin Synd, som ingen Synd var. Hvis hans Regnebræt skulde skrives op – – – –

«Men nu, da Gud har vært saa god og naadig mod mig, Herman, har git mig Lov til at faa Betten tilbage – – Vil Du, vil Du, kan Du ikke tilgi mig?»

«Aa Lydia, stakkels søde Lydia» – han tog hende om Skuldrene, skjøv hende lempelig tilbage i Sofahjørnet og rejste sig. Saa knæled han foran hende og gjemte Ansigtet i hendes Fang. Det varte lidt, saa løfted Smith sit Hode, vendte Blikket mod Lydia og sa: «Hvor kan Du dog ha vært saa dum, Lydia?»

«Men Du græder jo, Herman?»

«Ja, af Bedrøvelse over, at Du, din smaa Stakker, har gaat og sorget over dette, som altsaa slet og ret var et Ulykkestilfælde. Bare Du havde sagt mig det straks, saa var Byrden med det samme tat fra Dig,» Smith rejste sig og fo ‘r sig med Lommetørklædet over Ansigtet.

Lydia følte noget der ligned Skuffelse. Hun stirred forbauset paa sin Mand og sa: «Er det saadan, Du tar det?»

«Ja, hvorledes ellers, Lydia?» Smith gik langsomt og hensigtsløs omkring i Stuen. «Skulde jeg la det Arbejde, jeg har nedlagt i Kjærlighedstjeneste ligeoverfor Dig, henvejres af en slig Bagatel? Det eneste, som piner mig, er, at Du altsaa ikke har havt saa pas Tillid til mig.»

Lydia kunde ikke fatte det. Enten maatte Herman være aldeles overmenneskelig god, eller ogsaa – –?

«Jeg kunde jo sendt ham væk, Lydia. Ladt ham bli Bestyrer af Landhandleriet derude i Glasvær f. Eks. Saa Du havde sluppet for at se ham.»

«Tingen i og for sig rører Dig altsaa ikke?» spurgte Lydia, bleg om Næsen.

«Tingen i og for sig – Tingen i og for sig,» Smith saa ret frem for sig med en urolig, grublende Mne. «Nej, men dette, at Du har lidt, Lydia, at Du jevnlig har vært nødt til at se ham.»

«Ham har jeg ikke set saa ofte,» svarte Lydia koldt. «Men Konen og Børnene.»

Det stak i Smith. En forestilling om Tilværelsens hemmelighedsfulde Sammenhæng glimted igjennem ham. Var det virkelig saa, at Livets Veje for hver især blev styret og lagt tilrette? Eller var det kun dette, at det seede afhang af Øjnene, der ser?

Aarsag og Virkning. Virkning og Aarsag.

«De er forfærdeligt, at Du tar det saa roligt,» sa Lydia. «Alle min Kvaler har altsaa vært ganske overflødige?»

«Lad os nu ikke snakke mere om det, Lydia. Du er mig liksaa dyrebar, som Du altid har vært mig. Ja, mere. Det, som tynger mig, er, at Myre har skrevet en falsk Veksel paa mit Navn.»

«Falsk Veksel,» udbrød Lydia forfærdet. «Hvordan kan Du vide det?»

«Banken fatted Mistanke og sendte mig den.»

«Hvad gjorde Du saa, Herman?»

«Protesterte den og sa, at Vekslen var falsk.»

«Hvad vil der saa ske, Herman?»

«At Myre kommer i Tugthuset.»

Lydia folded Hænderne og bøjed Hodet ned mod sit Bryst. Smith vandred langsomt op og ned paa Gulvet. Hans Støvler knirked.

Der gik nogle Minutter. Saa løfted Lydia Hodet og sa: «Jeg tænker paa Konen og de arme Børn.»

«Ja,» sa Smith. «Det gjør jeg ogsaa.»

«Kan Du ikke redde ham, Herman?»

«Jeg gaar og pønser paa det. De stakkels 500 Speciedalere gjør mig hverken rigere eller fattigere.» Smith fik en pludselig Hast over sig; han omfavned og kyssed Lydia, og skyndte sig afsted.

Bagatel, tænkte Lydia. Dette forfærdelige, som altid havde kastet denne Skygge over hendes Liv. Hun grunded og graad. Hvor meget bedre vilde hun ha likt det, hvis Herman var blet rasende – ulykkelig over det. Hvormange af den Slags Bagateller mon Herman havde begaat i sit Liv?

Der rejste sig som en Storm inde i hende. Hun mindedes dengang hun som ganske ung Pige efterat ha vært hos Spaakonen med Lise Stuepige i Blaastuen deroppe paa Øvregaden havde hørt Faren sige til Moren: «Nej, førend Lydia skal faa den gamle Udhaleren –»

Den gamle Udhaleren var Herman, hun tog sig med Hænderne om Hodet og virred frem og tilbage.

Men hvad gjorde det – tænkte hun lidt efter. Med Herman havde hun været lykkelig lige fra den Dag, hun blev hans. Hun havd elsket ham, og han havde rigelig gjort Gjengjæld. Hvorfor skulde hun saa nu la sig anfægte?

Ingen Mand i Verden kunde være bedre, sødere, snillere, hensynsfuldere end Herman. Hvad gjorde det saa hende, om nogen kaldte ham for en gammel Udhaler?

Dejlige Børn havde hun faat. Lina, Lina, og den prægtige Henrik!

Hun vilde ikke sorge over Betten nu. Bare fryde sig ved Tanken om det nye Barn, hun bar under sit Hjærte.

Ak om Milla havde levet! Om hun kunde ha gaat til hende og betroet hendehende] rettet fra: henre (trykkfeil) sin Lykke. Ak Milla, Milla, Milla! Lydia graad.

– Men hun havde jo saa meget at takke for. Bare dette, at hun nu var bleven frisk og rørig. Men hvis Milla havde levet! Hvor dobbelt rigt var da ikke altsammen blet for hende.

Hun rejste sig, gik frem og tilbage paa Gulvet i sin løse, kniplingsbesatte Morgenkjole. Og for hvert Skridt, hun gik, knejste hun af Glæde. Hun, som havde ligget tilsengs, som havde vært saa forvisset om, at hun ikke kunde være oppe, at hendes halvlamme Ben ikke kunde bære hende – hun gik nu her saa stolt og frisk.

En Flue surred omkring hendes Øre. Det var, som den sang noget. Hun slog den væk Gang efter Gang, men den kom idelig tilbage.

Hvad var dog dette for en Flue? Den vilde absolut være ved hendes Øre. Uf, men Fluer og sligt havde hun Afsky for. Hun slog den med sit Lommetørklæde for syvende Gang bort fra sit Øre, og blev ved med at gaa paa Gulvet, knejsende stolt.

Saa kom Fluen igjen og satte sig, lige ved Ørehullet.

Lydia blev saa underlig tilmode. Hun stod stille og tænkte: Lad mig nu se, hvad den Fluen vil.

«Ys, ys, ys,» surred Fluen. «Ys, ys, ys, – – ses igjen, Søster min – ys, ys, ys.»

Lydia kvap sammen. Milla var det. Aa Gud, aa Gud, – Milla var det. Milla var altsaa efter Døden blet til en Flue. Varsomt forsøkte hun at fange Fluen, men den fløj bort og satte sig paa det hvide Gardin.

Lydia tog et Glas, nærmed sig sagte Gardinet, hvor Fluen sad og fik fanget den ind. Hun la Haanden dækkende over Glasset, gik ind i Spisestuen og slap Fluen ind i en tom Osteklokke. – –

– – – «Nej, men Mamma da! Er du oppe?» Det var Henrik, som kom ind. «Søde, snille Mamma, hvor jeg er glad!» han la sine Arme om Morens Hals.

«Ja, men véd Du, Henrik» sa Lydia ivrig. «Jeg har fanget en Flue; kan Du se den der i Osteklokken – den Flue er Tante Milla.»

Der bredte sig en Bleghed over Henriks Ansigt. «Hvad er det, Du siger for noget, Mamma?» kom det uvilligt.

«Du kan være vis paa, det er sandt, Henrik. Tror Du, jeg gaar med Galskabsfantasier. Den Flue der, er Tante Milla, saa sandt jeg lever, og saa sandt som at jeg engang skal dø.»

«Ja – ja, saa siger vi det,» svarte Henrik med et trist Smil. «Nu skal vi se, hvad der blir af den Fluen derinde i Osteklokken. Men kom ind i Dagligstuen, Mamma. Der er noget, jeg vilde læse for Dig; jeg troede jo, Du laa tilsengs.»

«Tak Henrik, Du er sød. Men Lina og Riber da?»

«Der kom Bud, at de blev hos Oberstløjtnantens til Aftens.»

«Ja, i denne Tid ser jeg ikke stort til Lina,» Lydia gik ved Siden af Henrik tilbage til Dagligstuen.

«Tænk, hvor godt og rankt Du gaar, Mamma. Véd Pappa det?»

Lydia nikked. Hun havde sat sig i Sofahjørnet og tat sit Broderi.

«Hør Du, Mamma, det er saa længe siden, jeg har faat talt med Dig. Er Du glad for Linas Forlovelse?»

«Aah – – men hvad kan det hjælpe, Henrik?»

«Nu maa Du ikke bli sint paa mig, Mamma, men jeg synes, Lina burde vært sendt bort et Aarstid, til Udlandet f. Eks.?»

«Til et tysk Pensionat!» sa Lydia ivrig. «Nej Tak, det kjender jeg. Jeg har selv vært Gjenstand for den Ære. Det er den rene Fordærvelse.»

«Men Du er da ikke blet fordærvet af det, Mamma,» sa Henrik og smilte til Moren.

Lydia smilte tilbage og trak lidt paa Skuldrene, mens hun flittig broderte.

«For at Lina skulde faat Anledning til at prøve sig selv og vælge, mener jeg,» Henrik sa det saa indtrængende og bedrøvet. «Her kommer denne Riber, som altid har vanket i Huset, og som tilhører en snobbet og fladbundet og gjerrig Familje, og tar hende uden videre.»

«Sende hende til Udlandet?» Lydia havde en grundende Mine.

Henrik sad ligeoverfor Moren i en højrygget Lænestol med korslagte Ben. Han fo’r sig gjennem Haaret med Haanden og sa: «Det er ikke forsvarligt handlet, Mamma.»

«Aa ja – véd Du hvad, Henrik. Alt Giftermaal er som en Lodtrækning.»

«Saa vil jeg aldrig være med til den Lodtrækning,» svarte Henrik.

«Saa er jo Riber ogsaa ganske bra,» sa Lydia. «Egentlig dum er han ikke, og han ser heller ikke ud som en Plebejer.»

«Aa nej, forresten, min kjære, søde Gut,» vedblev Lydia, som havde opfanget et underligt Blik i Henriks Øjne. «Det er jo noget Tøv, hvad jeg sidder og siger. Men naar nu Lina vil! Der var en Tid, hvor jeg gik i Rædsel for at det skulde bli Severin Myre.»

Henrik svarte ikke. Mellem Fingrene holdt han en utændt cigar; han havde ikke lyst til at be om Lov til at tænde den. I denne Stund likte han ikke Moren.

«Min egen, kjære, smaa Henrik,» Lydia lod Arbejdet synke og rakte ham sin Haand. «Se nu ikke saa misfornøjet ud. Lad os heller snakke om noget andet. – Dengang Du var liden, Henrik, bare et Aar gammel, naar Barnepigen, efter at Du var badet og færdig, bragte Dig ind her, saa stod Du der i Sofaen og nejed foran Pappas og mit Billede og sa: Doddad Pappa, doddad Mamma.»

«Ja. Det har Du fortalt mig før, Mamma.»

Der gik nogle Øjeblikke, saa sa Henrik: «Véd Du, Mamma, jeg kan heller ikke fordrage, at Lina gaar saa nøgen paa Hals og Bryst og Arme, naar hun skal paa Bal eller i Selskaber.»

«Det er jo Moden, Henrik.»

«Er det en Grund?» spurgte Henrik. «For mig er der noget ublufærdigt i det, og hvis jeg var hendes Mor, vilde jeg aldrig tillade det.»

«Ublufærdigt,» sa Lydia grundende. «Ja, det kommer jo an paa, med hvad Slags Øjne man ser. Ingen tænker paa sligt. Mindst af alle Lina!»

«Hvad blev det saa til med Læsningen, Henrik?»

«Ja, det er Byrons «Kain». Den har grebet mig saa dybt, Mamma. Der er saa mange vældige Tanker i den, saa megen Oprørskhed,» Henrik tog Bogen og læste:

Gud! Evige! Uendelige! Vise!
Du, som af Mørket over Dybet skabte
Lys med et Ord paa Vandene! Hil Dig!
Jehovah, mens dit Lys oprinder, hil Dig!

Og han blev ved, læste Side efter Side. Og mens han læste, tænkte han paa den Kamp, dette Digt havde vakt i ham. Han, som nu saa gjerne vilde være Kristen.

Lydia hørte til i Taushed, mens hun broderte.

«Dengang kunde altsaa en Søster være sin Brors Elskede,» sa Henrik og lod Bogen synke.

«Ja, dengang var der jo ingen andre Kvinder, maa Du huske, Henrik. Hvor skulde de unge Mennesker hen?»

Henrik maatte smile. Kalde Kain og Abel: de unge Mennesker; det lød saa pudsigt. Og fordi det altsaa laa saa langt tilbage i Tiden, saa langt tilbage, at det ikke kunde vedkomme hende eller hendes, derfor var hun saa tolerant. Ja, Menneskene var underlige.

Henrik læste videre og naaede omsider til dette Sted:

… og hvis din allerbedste Lyst kun var
en sød Fornedrelse, et slappende
og smudsigt Gjøgleri, der lokker dig
til at frembringe nye Legemer
og Sjæle, alle forud dømte til
at være skrøbelige som Du selv?
og faa saa lykkelige –

Lydia kjendte, at hun blev rød. Hvad vilde mon Henrik tænke, naar han nu fik en Bror eller Søster igjen. Godt, at han til den Tid ikke vilde være hjemme.

«Tak, Henrik,» sa hun uden at se op. «Læs ikke mere iaften. Jeg er lidt distrait. For Pappa gik ud i et alvorligt Ærende.»

«Saa – aa» – Henrik lukked Bogen og la den paa Bordet. «Hvad var det for et Ærende?»

«Jeg kan ikke sige det, for jeg véd ikke, om Pappa vil det. Men der synes jeg, han kommer,» Lydia løfted Hodet og lytted, og et Øjeblik efter traadte Konsulen ind.

Lydia saa spændt og spørgende paa ham.

Smith rysted Hodet og sa stille: «Det var for sent.»

«Men naar Du er villig til at betale, Herman?»

«Vil Du sidde her, Pappa?» Henrik rejste sig, idet han saa fra Faren til Moren, der begge syntes saa underlig beklemte.

«Det var allerede gaat over i Øvrighedens Hænder,» Smith satte sig. «Imorgen tidlig tar de ham.»

«Aa Gud, Herman,» Lydia skjulte Ansigtet i Hænderne.

«Det maatte jo gaa galt tilsidst,» sa Smith uvillig. «Alle de Ting, han har indladt sig paa uden mit Vidende. Jeg fik høre meget nu iaften. Han er værdig sin Skjæbne.»

«Hvem snakker Dere om?» spurgte Henrik. «Er det noget, jeg maa vide, eller skal jeg gaa min Vej?»

«Du faar saa vide det alligevel,» svarte Konsulen. «Det er denne Myre, som har skrevet en falsk Veksel paa mit Navn.»

Henrik blegned og saa paa sin Far. Det dukked op i hans Forestilling at Faren, som var rig, vist altid havde holdt Myre altfor knapt. «Du maa redde ham, Far,» sa han efter nogen Taushed.

«Jeg vilde jo, men det er for sent, hører Du,» svarte Smith næsten heftig.

«For sent?» gjentog Henrik. «Men det maa jo være din Skyld. Du har altsaa meldt ham?»

«Skal jeg staa Skoleret for Dig, Gut?» – Smith saa et Øjeblik paa Henrik og flytted sig i Sædet.

«Det siger jeg Dig, Pappa» – Henriks Øjne skjød Lyn – «Kommer Severins Far i Tugthuset for dette – aldrig tilgir jeg Dig det!»

«Men Henrik da,» sa Lydia.

«Nu, da Mamma er blet frisk igjen og kan være oppe som i gamle Dage – Kan ikke det gjøre dit Hjærte blødt, Pappa?»

«Du hører jo, at jeg ikke kan,» sa Smith og vred sig i Stolen.

«Sig, det er en Fejltagelse!» raabte Henrik. «Sig, det er mig, som har skrevet den falske Veksel i Myres navn,» Henrik syntes ganske ude af sig selv. «Jeg tar med Glæde Følgerne for Severins Skyld.»

«Barnesnak,» sa Smith. «Vaas, som der ikke kan svares paa. Det vilde altsaa ikke gjøre Dig noget, at dine Forældre skulde ha en Falskner til Søn, og din Søster –»

I det samme kom Serinne. Hun mældte, at Madam Myre stod ude paa Gangen og bad om at faa Konsulen i Tale.

Der blev dødsstille i Stuen. Serinne vented.

«Det er en underlig Tid at komme paa,» sa omsider Konsulen og strøg sig febrilsk gjennem Skjægget. «Vis hende ind i Systuen, Serinne.»

«Nej, jeg orker ikke dette,» udbrød Konsulen, da Serinne var gaaet. «Hvad skal jeg gjøre, Lydia? Kan Du ikke gaa ind til hende?»

«Umuligt, Herman! Bed mig ikke om dette.»

«Jeg skal, hvis Du vil Pappa.»

«Ja Tak, Henrik. Sig, at jeg ikke befinder mig vel, eller at der er nogen hos mig.» –

Da Henrik kom ind i Systuen, stod Petra borte ved Døren i en lang Kaabe af mørkt Waterproof og en sort Straahat med fremover faldende Skygge. I Haanden holdt hun en Paraply, og hendes sorte Skindhandsker var hvidslidte i Fingerspidsene. Hendes Ansigt var askegraat, og hendes Mine forgræmmet.

«Ok, eg trudde, det var Konsulen,» sa hun og gik med en forskrækket Bevægelse et Skridt frem.

«Pappa har ikke Tid iaften. Var det ikke noget, jeg kunde sige til ham?»

Petras Øjne fo’r urolig om. Hun strøg famlende med begge Hænder om Paraplyens Haandtag og sa: «Nej, Mossjø Henrik. Eg skulde ha talt med han sjøl.»

«Er der noget, De har paa Hjærte, Madam Myre, saa kan De godt sige det til mig,» Henriks Stemme skjalv. «Husk, jeg er Severins bedste Ven.»

«Tak,» sa Petra med et flakkende Blik. «D’er svært pænt af Dem, at De er Ven med Severin.»

«Ligesaa pent af ham at være Ven med mig,» svarte Henrik.

«Naar eg ikkje kan faa Konsulen i Tale – aa Mossjø Henrik» – det var, som om Petra vilde knække sammen, men saa tog hun sig i det og sa: «Ja, ja, saa kommer eg igjen imor’en Formiddag, før Konsulen gaar paa Børsen. Farvel, og hils,» hun gik stille ud. –

– «Nu?» spurgte Smith og Lydia, da Henrik kom tilbage.

«Hun vilde ingenting sige til mig, men det var en Ynk at se hende. Men hør, Pappa, kunde Du ikke hjælpe Myre til at flygte, siden det andet er for sent.»

Smith retted sig hastig op i Stolen. «Det var en Idé,» sa han.

«Gjør det, Pappa! Gjør det! Skriv et Par Ord og giv ham de nødvendige Penger. Jeg skal springe hen med Brevet.»

Smith gik nedenunder i Kontoret og kom hurtig tilbage med en Konvolut, hvorpaa der stod Myres Navn. Han rakte Konvolutten til Henrik, som uden at sige et Ord skyndte sig afsted.

Han løb udover Strandgaden, tog lange Skridt i det stejle Kippersmug og kom hurtig ind i Gangen hos Myres.

En Dør blev aabned. Det var Myre.

«Jeg skulde levere Dem dette fra min Far,» Henrik letted paa Huen og gik liksaa hastig, som han var kommen.

Md skjælvende Hænder aabned Myre Konvolutten inde i Fremstuen, hvor Parafinlampen brændte paa Bordet. Der faldt ud femti Specidaler i Sedler, og et Papir, hvorpaa der stod skrevet:

Jeg sender Dem disse Penge for at gi Dem Lejlighed til at rejse. For Deres Familjes Skyld gjør jeg det. De maa skynde Dem. Imorgentidlig – jeg tænker ved Ottetiden – kommer Politiet. Deres Vekselfalskneri er altsaa opdaget, Myre. Jeg har gjort hvad jeg kunde, for at redde Dem, men det var for sent.
H. Smith.

En uendelig Taknemmelighedsfølelse mod Konsulen strømmede over i Myres Hjærte. Hvor havde denne Mand dog ikke altid vært god imod ham. Han bøjed sig sammen og hulked.

Saa blev han grebet af Skræk. Politiet. Han retted sig op, putted Pengene og Brevet i Lommen og saa sig om i Stuen.

Ja, han maatte skynde sig, pakke sine Tøler sammen og komme ned til Skibet, der gik til Kristiania imorgentidlg Kl. 8.

Men Fie og Elias Nilsen – de skulde jo ogsaa reise imorgentidlig med netop dette samme Skib. Han blev staaende, hensunken i Tanker.

«Ja, hvad gjorde det. De skulde jo bare til Kristiansand. Sagtens kunde han vel gjemme sig for dem ombord det halvandet Døgn. Eller han kunde ganske simpelt sige til dem, at han skulde til Kristiania for at gjøre Forretninger. Men Fie vilde ikke tro det.

Han hørte Stemmer fra Bagstuen og gik hen og keg ind gjennem Glasruden. Der sad Jens, som var kommen hjem fra Snedkerlæren, og spiste sin Aftensmad, mens Mathæa klædte lille Lovise af.

Stakkels Børnene, stakkels Børnene. Ak, denne Bagstue her, hvor Severin og Fie og Anton og allesammen havde holdt til.

Naar nu Jens var færdig med at spise, gik han op paa Skraakammeret og la sig. Saa kunde han selv snige sig ovenpaa, og gjøre sig istand. Godt, at Fie og Elias Nilsen var ude, saa han uhindret kunde komme gjennem Fremsalen ind i Klædeskammeret og ta, hvad han skulde ha med sig.

Men Petra. Hvor blev Petra af? Nu var det næsten to Timer siden hun forlod Huset. Hun plejed jo aldrig at gaa ud paa denne Tid af Dagen.

Hun havde vært saa besynderlig, da han kom hjem. Spurgt ud og ind om hvad der fejled ham, og om hvorfor han lukked Boden saa tidlig, og han havde svaret, at han var syg. Han havde jo skjønnet, at det var galt fat siden Budet ikke var kommen tilbage med Pengene fra Banken. Saa havde han sat sig i Sofahjørnet, og der var han, overmandet af Træthed og Angst, faldet i Slummer.

«Du har snakket i Søvne,» havde Petra sagt, da han vaagned.

Han havde set paa hende og intet svaret.

Saa pludselig var Petra gaat sin Vej.

Men nu maatte han se til at bli færdig. Med et langt, taarevaadt Blik saa han atter ind i Bagtsuen til Børnene. Jens var gaat ovenpaa. Han aabned Fremstudøren ud til Gangen.

Just i samme Øjeblik blev Gadedøren lukket op, og Petra kom ind, fulgt af Tonning.

«Go’ Aften,» Tonning rakte sin hvide, myge Haand til Myre. «Deres Kone kom op til mig. Hun er saa ængstelig. Men det er der vel ingen Grund til?»

For første Gang i Myres Liv glipped det for ham, at han med munter Frejdighed kunde dække over Elendigheden. Han trykked taus Tonnings Haand og sa mekanisk: «Vil De ikke komme indenfor?»

«Nej Tak; jeg maa afsted.»

Petra tog Overtøjet af og hang det op i det lille Krogskab derinde i Soverummet. Saa vendte hun sig mod Myre, der stod lænet op mod Væggen og stirred frem for sig med aandsfraværende Mine.

«D’er daa vel ikkje sandt, ka Du sa i Søvne?»

Myres Ansigt blev dødt og gustent.

«Koffor kan Du ikkje svare meg?» spurgte Petra efter nogen Taushed.

«Svare Deg? Jo, det er rigtigt nok. Imor’enti’lig kommer Polletie’ og tar meg.»

Petra slog Hænderne sammen, og det gnistred hvast i hendes blege Øjne.

«Og det staar Du der og segjer saa roligt?»

«Eg har faat Brev og Penger fra Konsulen,» sa Myre. «Han vil, eg ska’ rejse straks for te undgaa Retsforføl’ning. Han er snil, den Konsulen.»

Der steg et Raseri op i Petra. Hvorfor tog Smith saa meget Hensyn til Myre, mens han næsten ikke kunde bekvemme sig til at hilse paa hende, naar han Aar imellem mødte hende.

«Saa Du vil rømme!» skreg hun. «Ok, kaa det ligner Deg. Rømme, og late os sitte her med Skammen og Sulten og altsamens?»

Rømme, tænkte Myre. Ja, rømme – det var jo det rette Ord. Han stod saa stille, saa stille og stirred, mens Petra gneldred og skjændte.

Han følte sig med ét saa dødsens træt, saa gammel og færdig. – –

Gaa ud til nye Gjenvordigheder. Være en forfulgt og fredløs Mand, der kunde fanges ind hvad Øjeblik som helst.

Nej, det var bedre at gi sig over. Han hørte ikke Petras Ord, sanste ikke, hvor han var, kjendte blot en uendelig Trang efter Hvile. Han folded Hænderne over Brystet og fremsa stille:

«Kom Hjærte, tag dit Regnebræt,
Skriv op dit Lives Dage,
Se til, at Du kan sanse ret
Og tænke lidt tilbage!
Hvad har Du gjort de mange Aar,
Du har i Verden levet?
Tænk, sikre Sjæl, at al Ting staar
I Herrens Bog opskrevet!»

«Skræm ikkje Live’ af meg,» sa Petra, da Myre blev staaende paa samme Sted uden at røre sig. «Ka er det, Du tænker paa?»

Myre tog fra Bordet mellem Vinduerne et Blækhus og en Pen. «Har Du et Stykke Papir og en Konvolut, Mor?» spurgte han spagt.

«Du kan jo se efter i Skuffen,» svarte Petra.

Myre fandt, hvad han søgte, satte sig og skrev:

Højstærede Hr. Konsul!

Saa mange Tusen Takker sender eg Dem for Dereses Brev, og for de 50 Specidalere. Hvis nokken i Verden har samlet gloenes Kol paa et Menneskes Hode, saa har De gjort det paa mit, Hr. Konsul. Men eg vil ikkje rejse fra det. Mykkje heller vil eg ta min Straf og lide ka saa tekommer meg. Kaa sku’ det gaa meg i Verden om eg nu flygtet? Nej, nej Hr. Konsul. Lat Retten ske sin Fyldest. Det bler for meg som at gaa ind til den evige Hvile.

Ærbødigst og taknemmeligst

Sivert Jensen Myre.

Han havde skrevet langsomt og liksom med Besvær. Saa folded han Papiret sammen, tog Pengene op af Lommen og la begge Dele ind i Konvolutten.

«Kaslag?» sa Petra, som havde iagttaget ham.

Myre klæbed Konvolutten sammen og skrev Konsul Smiths Navn udenpaa.

«Nej, vet Du ka!» Petra kom hen til Bordet og vilde snappe Konvolutten, men Myre greb den, og stak den til sig.

«Er Du gaat av me’ Forstan’en? Skikke Pengene tebakes!»

Myre slog paa sine Lommer. Jo, Bodnøglen var der. Han gik ud i Gangen og greb sin Hat.

Petra var efter ham.

«Polletie’ sejer Du! Men d’er vel Løgn det ossaa, liksaa alt and’t.»

Myre løb sin Vej.

Han gik ned i Muregaarden og lukked sig ind i Boden, hvor han satte sig paa den gamle Kasse, uden at tænde Lys. Der var saadan en underlig Fred i hans Hjærte.

Natten sneg sig hen og Morgenen kom. Da Klokken blev halvsyv, rejste han sig, gik ud af Boden og begav sig paa Vej til Konsulens Hus. Han stak Haanden ind i Brystlommen for at forvisse sig om, at Konvolutten med Pengene var der. Et Øjeblik stod han stille og tænkte paa, at naar han nu blev tat, fandtes der hverken Mad eller Penger derhjemme i Huset.

Om han skulde la Petra faa disse 50 Specidalere?

– – Nej, hun kunde jo gaa til Konsulen, og selv be om dem.

Det var fugtigt og diset og ikke rigtig lyst, skjønt Solen maatte være staat op. Han saa op mod den graa Himmel. Aa hvor gjerne han vilde set Solen endnu engang, før han blev sat fast.

Derborte i Vestindien, hvor han havde vært som Skibsgut, der var nok af Sol. Hvor han havde svedt af Varme!

Udenfor Konsul Smiths Hus stansed Myre pludselig og vendte om. Han vilde gaa Bagvejen, faa fat paa Serinne – –

Kort efter var han paa den rummelige, hellelagte Gaardsplads med den brede, pene Stentrappe, som førte op til Gangen foran Kjøkkenet. Han stod lidt og saa paa de to Fag Vinduer til det Værelse, som i gamle Dage havde vært Petras, og han mindedes, hvor ofte han i den Tid havde lusket om herude for at faa se et Glimt af hende. Det var, som der sneg sig en Lammelse over ham. Hvis han havde havt en anden Kone – kanske han saa ikke idag havde staat her og vært den Forbryder, han var?

Nej, tænkte han saa. Du var jo baade Morder og Bedrager, før Du traf hende. Og Tyv blev Du allerede som Skibsgut ombord i «To Venner».

Ja, Sønnesøn af «Smaafylla» og arme Sjur Gabriel – hvad skulde en kunne vente sig. – Men det var det mærkelige, at hans egen Far havde vært et saa’nt hæderligt og retskaffent Menneske. Og Moren da!

Men hvordan det nu hang sammen eller ikke. Petra havde han Lyst til at forbande.

Døren fra Kjøkkengangen blev lukket op, og Serinne, pen og pyntelig, og med stort, hvidt Forklæde og en Kurv i Haanden, kom ud. Myre tog sig sammen og gik hen til Trappen, mens han famled med Haanden i Brystlommen efter Konvolutten.

«Go’ Mor’en,» sa han.

«Ok, er det Jer, Myre,» udbrød Serinne. «Tænk, eg kjendte Jer ikkje. I er bleven saa forandret, synes eg. Er I kanske syk?»

«Ja. Svært syk. Men det var dette herre Breve’. Vil I være saa snil, Serinne, og levere det te Konsulen?»

«Ja, eg ska’ ligge det ind paa det inderste Kantorbor’e te ‘an,» svarte Serinne, som saa paa Myre med et forskende og deltagende Blik; hun tog Brevet og gik ind igjen i Huset.

Saa begav Myre sig hjem. Nede i Gangen trak han Støvlerne af og listed paa Strømpelæsten op paa Loftet.

Han hørte Fie og Elias Nilsen derinde fra Fremsalen, hvis Dør stod paa Klem.

«Er Du nu vis paa, at vi ikke har glemt noget?» sa Elias Nilsen.

«Men Manden med Trillebøren,» svarte Fie. «Han er jo ikke kommen.»

«Der er endnu 10 Minutter tilbage. Men Du ser saa lej ud, Fie.»

«Nej, jeg er ikke lej,» svarte Fie.

«Vil Du kysse mig før vi gaar fra Huset her, Fie. Det har Du endnu ikke gjort.»

«Har jeg ikke?»

«Nej. Det er bare mig, som har kysset Dig.»

Straks efter sa Elias Nilsen: «Ja, skal vi saa gaa ned og sige Farvel, Fie? Og takke pent for os» – Elias Nilsen lo, som om han havde sagt en Vittighed.

I det samme blev der banket kraftigt paa Gadedøren og nogen kom ind. Myre sneg sig hen til Trappen og keg ned. Det var to Politibetjente.

«Ja, her er jeg,» sa Myre nedover Trappen, og slog ud med Haanden. «Lat det gaa saa stille saa muligt. Han trak paa Støvlerne, som han hel Tiden havde holdt i Haanden.

Saa kom Fie ud.

«Hvordan er det, Du ser ud, Far?» hun betragted ham forskrækket.

Myre saa paa Fie med Øjne, som hun aldrig glemte; de glimted og skinned vaadblanke, sorgfulde, bønlige mod hende. Han rakte Haanden ud og sa med utydelig Stemme: «Farvel, Fie. Hils til de andre.» Saa gik han hurtig nedover Trappen og ud paa Gaden med de to Politibetjente.

«Vi behøver ikkje te ha Jer imellem os, Myre, Far,» sa den ene Betjent. «Gaa I bare, saa føller vi etter Jer. I vet jo Vejen te Raa’sstoven.»

Boken er utgitt av bokselskap.no

Last ned

Last ned hele boken til mobil/nettbrett i .epub-format eller som .mobi.
Du kan også skrive ut boken som .pdf eller html.

Om Afkom

Amalie Skrams romanserie Hellemyrsfolket regnes som et hovedverk i den naturalistiske litteraturen i Norge. Firebindsverket tar opp hva som former et menneskeliv og i hvilken grad arv og miljø bestemmer et menneskes skjebne.

Afkom (1898) er fjerde og siste roman i serien og handler om Siverts barn, Severin og Fie. Handlingen er lagt til 1870-årene og forskjellene mellom fattig og rik er et hovedtema.

Hellemyrsfolket (1887-1898):
    Sjur Gabriel (1887)
    To Venner (1887)
    S.G. Myre (1890)
    Afkom (1898)

Les mer..

Om Amalie Skram

Amalie Skram har en fremtredende plass i norsk litteraturhistorie som en av de store naturalistene på slutten av 1800-tallet. Hun skildret fattigdommens og kjærlighetens kår, og ønsket, i likhet med mange av forfatterne i samtiden, å sette søkelyset på samfunnsproblemer. Men hun gikk et skritt lenger enn de fleste. Ikke bare var hun opptatt av det følelsesmessige kjærlighetsforholdet mellom kvinne og mann, men også av erotikken.

Les mer..

Faksimiler

For denne boken finnes det også faksimiler tilgjengelig:

Del boken

Tips dine venner om denne boken!

Del på Twitter
Del på Facebook

Gå ikke glipp av ett eneste ord.

Fyll ut e-posten din under så vi kan varsle deg når nye verk publiseres.