Afkom

av Amalie Skram

IV

Da Petra kom ind igjen i Stuen, skreg den Lille af alle Kræfter, og Fie byssed og baksed, og skakte hende op og ned.

«Eg ska’ lære Dig te vrie Ledene istøkker paa Barne!» Fie fik et Par Ørefigen, og den Lille blev revet fra hende.

«Hva’ er det, Du slaar for!» buste Fie ud, og satte i at skrighulke, mens der samtidig kom en Strøm af Klager og Bebrejdelser. Det var det samme hvordan hun bar sig ad. Prygl og Skjænd fik hun altid. Ingen kunde gjøre Moren tillags. Ikke hun eller Søskenene, ikke Pigen og ikke Faren. Folk skulde bare vide, hvad de maatte gaa paa. Moren skjændte igjen, og befalte hende barsk Gang efter Gang at tie. Hun trued med at klage hende for Faren, og lovte hende Prygl, naar han kom hjem. Men Fie gav sig ikke. Tilsidst rejste Petra sig med Ansigtet fordrejet af Vrede, Barnet paa Armen og løftet Haand. Men da satte Fie paa Løb og redded sig ind i Bagstuen.

Der sad Severin ved Vindusbordet foran sine uopslaate Leksebøger, og i en af Sengene langs Væggen laa Mathæa, den yngste Søster, som var forkjølet. Fie kasted sig ned paa Stolen ligeoverfor Severin, la Armene og Ansigtet paa Bordet, og blev ved med at hulke og græde.

«Hvad er det, Du flæber efter, Tøsunge,» brummed Severin uvillig.

Fie klaged sin Nød og forsikred, at hun intet havde gjort.

«Gjort,» vrænged Severin. «Behøver en at ha gjort noget her i Huset for at faa Juling da? Men nu tier Du, eller skal Du ud af Stuen paa Øjeblikket.»

«Du din Rosinstilk,» Fie holdt med ét op at græde. «Men jeg ved nok, hvorfor Du er saa galen idag. Det er bare fordi Du ikke er buden paa Bal til Henrik Smith paa Søndag. Jeg ser nok, hvor rød Du blir!»

«Rød! Jeg véd ikke om, at der skal være noget Bal engang. Det er naturligvis ogsaa bare Sludder.»

«Jasaa! Bad ikke Lina saa mange paa Skolen idag kanske?»

«Hvorfor bad hun ikke Dig ogsaa da?»

Nu var det Fie, som blev rød. «Vi gaar jo ikke i samme Klasse, saa det er jo rimeligt» – hun skjalv lidt paa Stemmen. Flere fra hendes Klasse skulde der, og hun havde grædt i Frikvarteret, fordi hun ikke var blandt dem.

«Det er Forskjel paa Dig,» fortsatte Fie. «Men det er bare, naar Du skal hjælpe ham med Lekserne; da kan Du være god nok. Ellers er Du naturligvis for simpel.»

«Kom ind og bær ud Kaffibrætte’, Fie.» Moren viste sig i Døraabningen fra Fremstuen.

«Saameget Du skulde faa slaa mig endda mere!» –

Petra kom farende imod hende, men Fie sprang op, rev i en Fart Bordet fra Vinduet og forskansed sig bag det. Moren efter hende, forpustet og rasende; Fie afsted over Gulvet for at slippe ind i Fremstuen, men blev stanset af Severin, der fra Ovnskrogen havde snappet et Stykke Spanskrør, og hvis Ansigt lyste som af gridsk Kaadhed.

«Skal jeg prygle hende med dette?» raabte han og rakte Spanskrørstumpen frem.

«Ja prygl bare væk!»

Og saa slog Severin løs paa Søsteren, som efter et forgjæves Forsøg paa at undfly, skjulte Ansigtet i Hænderne og tog imod Slagene, mens hun svagt krymped sig under dem.

Mathæa borte i Sengen letted sig op paa Albuen og saa ligegyldigt paa sine Søskende. Men kun et Øjeblik. Saa la hun sig tilbage igjen.

«Nej se, kaa forhærdet,» prusted Petra. «Ikkje skriker engang.»

«Skal hun ha mere?» spurgte Severin og holdt inde.

«Ja. Lat hinner faa, te hun bér om Forladelse!»

Han løfted Spanskrøret til fornyede Slag, men idetsamme tog Fie Hænderne bort fra Ansigtet, og Severin saa Udtrykket i hendes Øjne. Da var det, liksom hans Haand lammedes, og han mumled forfjamsket noget om, hvorfor hun skulde være saa’n da. Saa gik Fie ud i Kjøkkenet, og Severin stod igjen, dryppende rød og med nedslagne Øjne.

«Ka var det nu, saa stak Dig?» spurgte Petra med arrig Haan i Stemmen. Derpaa trak hun sig tilbage til Fremstuen, hvor hun satte sig til at læse i en Andagtsbog med et Strikketøj mellem Hænderne.

Severin flytted Bordet tilbage paa dets Plads og slog op en af Leksebøgerne. Men det gik ikke med Læsningen. Henriks Bal tog og slap hans Tanker uafladelig. Og saa var der noget andet, som laa bagenfor – ogsaa noget ubehageligt –, som hvert Øjeblik tvang ham til at tænke efter, hvad det var. Jo, det var Udtrykket i Fies Øjne. Han saa det for sig igjen og igjen dette Udtryk, og hvergang kjendtes det som et Stik i ham.

Hvad var det ogsaa, som var faret i ham, da han greb Røret og slog hende. I vilden Sky kunde han ha skreget, og slaat og slaat saalænge han orked, ikke netop Fie men hvadsomhelst, Bordet, Stolene, Gulvet. Slig var det vist, naar de Gamle fik Bersærkergang. Bare Fie havde skreget, eller slaat igjen, eller idetmindste ikke havt de Øjnene.– –

Nej, nu vilde han komme til Ro. Naar bare Søndagen var over, og Ballet forbi, saa vilde han ikke tænke det Gran mere paa det. Hans Tid kom vel ogsaa, om ikke før, saa naar han blev Student.– – Skammeligt af Dig, Henrik!!

Han skjøv Bøgerne fra sig og gik ud i Vedboden, hvor han satte sig paa Huggeblokken og gav sig til at stelle med sin Trækbue. Han var Medlem af Nordnæs Buekorps, og de skulde snart levere Dræggegutterne Slag.

Hvad var det for en Snøften – han keg over sin Skulder og fik Øje paa Fie; hun sad paa nogle Langvedstykker og graad sagte med Forklædet over Hodet.

Severin drejed sig hastig tilbage og fik det uhyre travlt med Buen.

Fie rejste sig og kom hen og stilled sig op foran ham.

«Flyt Dig, Du staar i Lyset for mig,» sa Severin mut. Han skotted til hende og blev va ‘r, at hendes bare Arme havde lange brune Mærker. Det grøssed i ham, og han maatte se engang til.

Fie stak Armene paa Ryggen. «Sig, at Du angrer paa det, Severin,» bad hun med forgrædt Stemme.

«Hvadfornoget angrer paa?»

«Du ved godt, hvad det er. Sig nu, at Du angrer paa det.»

«Jeg tror, Du er gal Tøs. Hvad sku’ jeg angre paa?»

«Paa at Du slog mig.»

«Puf! Mor sa jo, at jeg skulde.»

«Du maa sige, at Du angrer paa det,» kom det lidenskabeligt bedende fra Fie. Graaden tog hende atter, og Armene med de brune Mærker kom frem foran Ansigtet. «Du var saa fæl, da Du gjorde det, Du saa saa styg ud, og jeg vil, Du skal være anderledes,» hun tvang det frem afbrudt af Graad og Hiksten. «Da jeg læste om David i «David Copperfield,» saa syntes jeg hele Tiden, det var Dig. Jeg vilde det, forstaar Du. Aa Severin sig, at Du angrer paa det. JegJeg] rettet fra: Jen (trykkfeil) kan aldrig, aldrig bli glad igjen, hvis Du ikke siger, at Du angrer paa det.»

Severin var blet underlig tilmode. Det rev og stak i Næsen, og han saa paa Fie med store Øjne.

«Og véd Du,» sa Fie, som straks opdaged det forandrede Udtryk i hans Ansigt. «Jeg er ikke det mindste lej, fordi jeg ikke skal der, bare Du var blet buden. For naar vi ikke gaar i Klasse sammen, saa er det jo ingen Skam. Men Dig er det Forskjel paa. Du maa bli buden, Severin, jeg skal gjerne sige det til Lina, hvis Du vil.»

«Ja, hvis Du vaager!» Severin knytted Haanden og rakte Armen ud.

Fie forsikred, at det kunde hun saa godt, Lina syntes, Severin var vakker,vakker] rettet fra: sakker (trykkfeil) det havde hun sagt til en Smaapige paa Skolen. Fie snakked sig ivrig og varm, og syntes ganske at ha glemt Sorgen og Slagene.

Severin var falden i Tanker. Pludselig fo ‘r han op og kasted Buen, og et Øjeblik efter løb han nedover Smuget til Strandgaden. Han vilde gjøre sig Ærend op til Henrik og spørge om en Lekse. Men i Gadedøren mødte han Fru Smith, som sa, at Henrik var kjørt paa Landstedet med Gartneren.

Da Severin kom hjem igjen, lukked han sig inde i Vedboden. At han nu netop skulde træffe Fru Smith idag, da han var saa ude af det iforvejen. Havde det bare vært Konsulen; han havde altid et venligt Ord. Men naar han hadde stødt paa Fruen, følte han sig liksom dobbel saa fattig og ringe som ellers.

Aa hvis Henrik havde vidst – Severin trykked Ansigtet mod Vedbodvæggen og hulked. Men han skulde hævne sig; han vilde dræbe sig, ja, det vilde han. Hastig bukked han sig ned efter Buen, la en Træpil paa, og skjød den af mod Væggen ligeoverfor. Dens spidse Od bored sig ind i den møre Væg og blev siddende fast. Med en stor Spiger maatte det kunne gaa an at dræbe sig, naar man sigted lige paa Hjærtet. Han søgte efter i en Kasse og fandt et langt rustent Søm, som han hvæssed paa en Slibesten. Saa la han det paa Buen, holdt den mod sit Bryst og bevæged Fingrene, som om han vilde spænde af. Men saa kasted han Buen, faldt ned paa Knæ og tog sig med begge Hænder om Hodet. Lidt efter rejste han sig, greb atter Buen og skjød Spigeren af mod Væggen. Den trængte dybt ind. Alt hvad Severin sled og trak, var den ikke til at rokke. «Sikkert kunde Du vært dræbt,» mumle d han, og blev staaende lidt med Fingrene haget om Spigeren.

Saa gik han ind i Bagstuen og gav sig til at lege med sine smaa Søskende, som først var mistroiske. Severin plejed altid at ærte dem. Men idag ærted han ikke. Han havde faat en pludselig Trang til at være snild og god. Og da Moren saa bad ham komme ind i Fremstuen og hjælpe hende med at sprætte op nogle gamle Klæder, som skulde vendes, sa han beredvilligt ja, og gik ind til hende.

Boken er utgitt av bokselskap.no

Last ned

Last ned hele boken til mobil/nettbrett i .epub-format eller som .mobi.
Du kan også skrive ut boken som .pdf eller html.

Om Afkom

Amalie Skrams romanserie Hellemyrsfolket regnes som et hovedverk i den naturalistiske litteraturen i Norge. Firebindsverket tar opp hva som former et menneskeliv og i hvilken grad arv og miljø bestemmer et menneskes skjebne.

Afkom (1898) er fjerde og siste roman i serien og handler om Siverts barn, Severin og Fie. Handlingen er lagt til 1870-årene og forskjellene mellom fattig og rik er et hovedtema.

Hellemyrsfolket (1887-1898):
    Sjur Gabriel (1887)
    To Venner (1887)
    S.G. Myre (1890)
    Afkom (1898)

Les mer..

Om Amalie Skram

Amalie Skram har en fremtredende plass i norsk litteraturhistorie som en av de store naturalistene på slutten av 1800-tallet. Hun skildret fattigdommens og kjærlighetens kår, og ønsket, i likhet med mange av forfatterne i samtiden, å sette søkelyset på samfunnsproblemer. Men hun gikk et skritt lenger enn de fleste. Ikke bare var hun opptatt av det følelsesmessige kjærlighetsforholdet mellom kvinne og mann, men også av erotikken.

Les mer..

Faksimiler

For denne boken finnes det også faksimiler tilgjengelig:

Del boken

Tips dine venner om denne boken!

Del på Twitter
Del på Facebook

Gå ikke glipp av ett eneste ord.

Fyll ut e-posten din under så vi kan varsle deg når nye verk publiseres.