Afkom

av Amalie Skram

L

Myre havde faat sin Dom, der lød paa et Aars Bodsfængsel og var bleven ført til Kristiania. Et Par Maaneder efter var Petra med Mathæa og lille Lovise flyttet derind. Konsulen havde git hende Penge og havde lovet at af og til sende hende noget.

Det var Lydia, som havde faat Petra til at rejse. Et Par Dage efter at Dommen var falden, havde hun sendt Bud efter Madam Myre, og havde foreholdt hende, hvor meget bedre det vilde være for hende at bo i Kristiania. Der var jo ogsaa Severin, og hendes Smaapiger vilde komme sig bedre ivej derinde i den store By. Saa var det jo ogsaa dette, at hun der kunde se til sin Mand, hvad hun vel naturligvis maatte ønske. –

– – Petra beboede paa Trondhjemsvejen en toværelses Lejlighed i tredie Etage i en høj, kasernelignende Bygning. I det ene Værelse til Gaarden stod Petras Seng. Til lille Lovise blev der om Aftenen lavet et Natteleje paa nogle Stole i en Krog. Det andet Værelse vendte til Gaden. Her holdt Severin til. Den gamle, haarde Sofa fra Fremstuen i Kippersmuget stod langs den ene Væg og tjente ham om Natten til Seng. Saa var der en Bogreol, et Slags Skrivebord, og nogle Stole. Desuden midt paa Gulvet et aflangt Klaffebord. Mathæa, som havde faat Plads i et Mælkeudsalg, sov i Kjøkkenet, hvor hun ogsaa for det meste opholdt sig, naar hun var hjemme, og gjorde en Tjenestepiges Gjerning. –

– Severin sad og læste i sit Værelse. Han krøb sammen paa Stolen og af og til gryssed det gjennem ham. Han frøs.

Det var midt i April, men det vilde ikke bli Vaar i Aar. Om Morgenen laa der Rimfrost paa Gaderne, og hele Dagen blæste det raat og koldt.

Han rejste sig og saa ud af Vinduet, der var behængt med nogle gamle, klare, graaskidne Gardiner.

Noget mere trøstesløst end denne Trondhjemsvejen! Disse store, nøgne Tomter ligeoverfor og disse nye, stygge, fattige Hus med smale Vinduer og 3–4 Etager.

For en Ørken.

Huf, hvor han frøs. Bare han turde lægge lidt i Ovnen. Men saa vilde der vanke Spektakler fra Moren.

Ja, men det fik ikke hjælpe. Det var jo umuligt at læse i slig en Hundekulde. Han vendte sig og gik rask over Gulvet forbi Klaffebordet, der stod uafdækket efter Middagen. Det var blet saa sent med Maden idag. Mathæa havde maattet løbe sin Vej og la alting staa paa Bordet der midt i Stuen, hvor de spiste sine Maaltider.

Han stansed og tænkte paa, om han ikke skulde bære af Bordet. Mathæa stakker, hun gik som en pisket Fille fra Morgen til sene Aften.

Men saa blev det jo bare at bære det ind igjen. For nu skulde de jo snart spise tilaftens. Naar Mathæa ikke havde faat Tid til at vaske op, før hun gik tilbage til Mælkeudsalget, brugte de Tallerknerne, som de var efter Middagsmaden. Klokken maatte være over syv, kunde han se paa Dagslyset.

Han gik ud i Kjøkkenet og aabned det lille Aflukke, de havde til Kul og Ved. Det var tomt. Ikke et eneste Stenkul, ikke en eneste Pind Ved fandtes der.

I den smale, mørke Entré tog han sin gamle Vinterfrakke og trak paa sig. Saa gik han ind igjen i Stuen.

Bare han havde havt nogle Skillinger, saa han kunde ha kjøbt sig lidt Tobak, han stak sin Haand i Lommen og greb om den lille, tomme Pengepung.

Det var jo ogsaa sørgeligt, at han ikke fortjente mere. To Specidaler om Maaneden for denne Gut, som han læste Lektier med og til hvem han maatte traske den lange Vej paa sine usle Støvler. Moren var rasende. Daglig spurgte hun ham, om han endnu ikke havde gjort Anstalter til at skaffe sig flere Indtægter, skjønt hun godt vidste, hvorledes han bestandig søgte efter Arbejde, gik efter hvert eneste Avrtissement – ja, endog selv havde brugt Penge til at avertere for. Hvor skulde han hen, naar det ikke vilde lykkes for ham? Han kunde da ikke gaa bort og stjæle?

Kunde han blot rejse til Amerika. Væk fra det hele. Jens og Anton, der ernærede sig ved sine Hænders Gjerning, de havde det tusen Gange bedre end han. Hvorfor havde han ogsaa skullet studere?

Naar nu Faren om et halvt Aars Tid slap ud af Bodsfængslet – Aa Gud, aa Gud, denne Skam. Og hvad skulde Faren ta sig til? Hvem vilde vel ha en som han i sit Brød?

Det var stygt af ham, at han aldrig havde besøgt Faren i Bodsfængslet. Tit havde han foresat sig at gjøre det, men naar det kom til Stykket, var det ham saa aldeles umuligt.

Fie havde vært hos Faren, da hun for en Maanedstid siden var kommen til Kristiania med sin Mand.

Det havde vært saa dejlgt at se og tale med ham, havde Fie sagt. Han var saa gudhengiven, saa rolig, ja, ligefrem lykkelig, og saa var Taarerne trillet over Fies Kinder. –

Hvor Fie forresten havde skjæmmet sig. Severin havde i første Øjeblik ikke kunnet gjenkjende hende med det kortklipte Haar, der strutted ud til alle Sider. Ganske forskrækket var han blet, da han en Formiddag i Hotellet, hvor Fie og Elias Nilsen boede, havde set hende smøre Haaret ind med noget, som gjorde det stivt. Jeg vil være styg, havde hun svaret.

Og Elias Nilsen, denne visne, væmmelige Knark, havde leet og sagt, at Fie kunde gjøre, hvad hun vilde, lige vakker blev hun i hans Øjne.

– Og saa havde Fie vært frugtsommelig.

Du store Gud, hvor afskyeligt at gaa hen og faa et Barn med en Fyr som Elias Nilsen. Og i det hele tat at formere sig. Hvad skulde de til, alle de skidne, ækle Unger, som blev sat ind i Verden, og som gik der og vrimled i Gaderne og suited og frøs?

– Han hørte en klynkende Lyd fra Bagværelset og lytted. Det blev ved. Saa gik han derind.

Paa en Skammel borte ved Vinduet i det fattige Værelse sad lille Lovise og graad.

«Hvad er det, som fejler Dig?» spurgte Severin.

«Jeg er saa sulten, og saa fryser jeg,» graad den lille.

– «Hvor er Mor henne?»

«Det er længe siden Mor gik,» svarte Lovise. «Hun skulde ud og kjøbe Mad, sa hun.»

En isnende Fornemmelse af Livets Jammer, stærkere end nogensinde før gik gjennem Severin. Han bøjed sig ned, løfted Lovise op, og vandred frem og tilbage med hende.

Lovise la begge sine Arme om Brorens Hals og læned sig ind til ham.

«Vi skal ud efter et Stykke Smørrebrød til Dig,» sa Severin.

I Kjøkkenet satte Severin den lille paa Bordet, fandt i Spisekammeret en Stump Rugbrød og en Klat Smør. Han skar og smurte til Lovise.

«Ah,» sa Lovise og klapped sig paa Brystet, mens hun spiste. «Du er snil, Severin.»

Saa kom Petra. Forpustet traadte hun ind i Kjøkkenet. I den ene Haand holdt hun en fyldt Sækkelærredspose, i den anden en gammel Skindtaske. Det var nu blet saa mørkt, at Petra kun dunkelt skimted Omridsene af Severin og Lovise. Med et Støn satte hun sig paa Kjøkkenkrakken tæt ved Døren.

«Jeg var saa sulten, Mamma,» sa Lovise. «Saa gav Severin mig Mad.»

Petra slap Lærredsposen og Tasken ned paa Gulvet og udbrød: «Ja, det undrer meg ikkje. Han, saa fortjener saa mykkje med Penger, har sagtens Raa’ te ge Deg Mat.» Petra rejste sig, tog Overtøjet af og hang det paa en Knage i Kjøkkenvæggen.

«En Mor maa saa tit forsorge 6 Baren,» vedblev hun, «men nej, Gu’ hjælpe meg, om 6 Baren orker te forsorge en Mor,» hun tørred med Kjøkkenhaandklædet Sveden af sit Ansigt og fortsatte: «Har Du endnu ikkje faat Deg nokke Arbejde?»

«Nej,» svarte Severin. «Men det er jo ikke min Skyld. Du véd, jo hvorledes jeg har strævet og trasket om.»

«Og sligt kalder Du for te stræve!» Petra aabned Døren til det lille Aflukke, tog Lærredsposen og tømte dens Indhold: Stenkul og et Knippe smaahugget Ved paa Gulvet. «Dette har eg faat paa Kredit hos Høkkeren dernere.» Hun tændte Ild i Komfyren og satte Tekjedlen paa.

«Ka ska’ Barnet sitte her for,» sa hun vredt, da hun kom hen til Kjøkkenbordet.

Severin tog Lovise paa Armen og bar hende ind i Stuen igjen. Saa tændte han en liden Lampe og laved hendes Natteleje i Stand.

«Men jeg er mere sulten,» sa Lovise.

Severin gik ud i Kjøkkenet til Moren og bad om Mad til Lovise. «Hun er ikke mæt,» sa han.

Efter nogle Ukvemsord fra Moren fik han et Par Stykker Smørrebrød.

«Der gaar Du i Vinterfrakken din,» skjændte Petra. «Ka ska’ det bety? Trur Du ikkje, Du kan slite ‘an tidsnok ut allikevel?»

«Jeg frøs saa svært,» svarte Severin.

«Kaa fryser og svelter ikkje eg saa mangen en Gang! Men gaar eg derfor i Kjøkkene’ med Kaaben paa?»

«Eg fik Brev fra Fie i Dag,» fortsatte Petra. «Men trur Du, hun sendte meg saa mykkje saa en Skilling?»

«Du véd jo, at hendes Mand er saa gjerrig, og holder hende saa knapt,» svarte Severin. «Hvis hun skulde sende Dig noget, maatte hun jo ligefrem stjæle det.»

«Eg tænker, Vorherre nok vilde se igjennem Fingre med det Kjueri. Hun har jo Rettighet over Indtægterne, hun ossaa, liksaavel saa Man’en. Men Fie har altid vært et Trold.»

«lkke mod mig,» sa Severin og tog Smørrebrødet til Lovise.

«Nej Dokker Baren har altid holdt isamens likeoverfor meg. Men engang ska’ Dokker staa te Regnskap.»

Severin blev staaende og saa paa Moren, som vendte Ryggen til.

«Kunde Du ikke tænke Dig Mor, at Du kanske ogsaa kunde ha Skyld?» spurgte han stille.

«Eg Skyld!» Petra drejed sig om imod ham. «Eg, saa hele mit Liv har slidt og slæbt og balet langt over Kræfterne mine! Ta’ din Tunge ivare,» hun knytted Haanden hen imod ham. «Men Dokker er alle lige. Se nu paa Jens og Anton, saa fortjener gode Maanedspenger – sender di meg nokkensinde saa møkke saa et Ortestøkke?»

«Jens og Anton,» sa Severin, og en kold Forbitrelse kom op i ham. «Det er da store Ting, at de i den Alder, de er, kan sorge for sig selv. Hvorfor raser Du ikke ogsaa over, at lille Lovise ikke kan forsørge Dig?»

«Din ugudelige Krop!» skreg Petra. «Du fortjente, at eg viste Deg væk fra Huse’ og det nu paa Øgeblikke’.»

Severin skyndte sig ind til Lovise med Smørrebrødet.

Petra blev staaende midt paa Kjøkkengulvet. Det dirred gjennem hende, og saa brast hun i Graad. Havde nogen i Verden havt saa ond en Skjæbne? Manden i Bodsfængslet, og hun slidende i Nød og Elendighed med slige vanartede Børn. Det, Konsulen sendte hende, strak ikke til. Nu havde hun ogsaa faat en Skrivelse fra Fru Smith, hvori der stod, at Petras Børn vel snart vilde se sig i Stand til at hjælpe hende.

Saa havde hun skrevet til Tonning og klaget sig for ham, og han havde sendt hende 5 Speciedaler og sagt, at mere kunde han ikke afse. Ikke en Antydning af, at han senere vilde gi hende noget.

Petra tørred atter sit Ansigt i Kjøkkenhaandklædet. Saa trak hun op af Lommen et lidet Kræmmerhus, hvis Indhold hun tømte i Tekanden. Tænke sig til at skulle gaa og kjøbe for en halv Skilling i Te om Gangen! –

– Da Lovise havde spist sin Mad og var falden i Søvn, gik Severin ind til sig selv og satte sig i Mørket i Sofahjørnet. Han svøbte Frakken tæt om sig, læned Hodet i Haanden, faldt i Slummer og drømte.

Han laa paa et langt smalt Bræt med dybe Afgrunde til begge Sider. Over sig havde han et andet Bræt af samme Længde og Bredde, som var naglet fast til det underste Bræt med Skruer, som gik tværs gjennem hans Legeme. Der var store Haandtag ved Bræddernes Hodegjærde og Fodende, akkurat som paa den Servietpresse, han engang havde set i Skabværelset hos Konsul Smith. Hvis han rørte det mindste paa sig, vilde han styrte i Afgrundene. Stille, ligge stille. Men det var saa forfærdeligt. Skruerne gjennem hans Legeme gjorde saa ondt. Og saa denne Dødsensrædsel.

En sort Engel bøjed sig ned over ham. Englen hang løst i Luften med udstrakte Ben og store Vinger. «Du var forbandet i din Moders Liv,» sa Engelen.

Severin vaagned. Han skjalv af Kulde og Skræk. Uf disse fæle Drømme, som han i den senere Tid saa tit havde vært hjemsøgt af. Gud maatte vide, om det ikke kom af, at han altid gik og smaasulted og græmmed sig.

Bare han kunde faa en rigtig alvorlig Sygdom, saa han maatte sendes paa Hospitalet. – – Eller han kunde skaffe sig Rejsepenge til Amerika.

Skulde han skrive til Henrik og be ham om Hjælp? Han rejste sig og gik et Par Gange frem og tilbage paa Gulvet.

Henrik var i London nu. Han og den ældste Kontorist. Først havde de vært i Tyskland og Frankrig. Konsulen havde villet, at han skulde være borte et Aar, men Henrik havde i sit sidste Brev til Severin skrevet, at han vilde hjem snarest muligt. Han trivtes ikke ude. Saa kom han over Kristiania, og saa skulde de træffes.

«Nej, det var umulig at be Henrik om Penge. Konsulen havde jo haft saa mange Udgifter for Farens Skyld, og endnu den Dag i Dag! – –Det var jo ved Konsulens Hjælp, at de overhovedet kunde eksistere.

Han satte sig tilbage i Sofahjørnet. Atter faldt han i Slummer, og atter drømte han.

Han gik paa en øde Vej, der var stejle, nøgne Klipper til højre og venstre, og halvmørkt. Langs Vejens begge Sider laa der Menneskeskeletter tæt i tæt. Det maatte ha vært en Kirkegaard dette i gamle Dage. Saa med et saa han sig selv komme gaaende imod sig. Han stivned i Angst og tænkte: Hvor kan det være muligt, at Du kommer der, naar Du selv gaar her? Han skyndte sig forbi sit andet Jeg og saa, at det kun var Halvdelen af et Menneske, som gik der. Hele Bagsiden fra Issen til Fodsaaleme var borte, som om Legemet var kløvet i to fra øverst til nederst. Og Blodet randt fra det kløvede Legeme og flød bag det hen ad den øde Vej.

Med et halvkvalt Skrig fo’r han op af Sofaen.

I det samme faldt der en Lysning hen over Gulvet. Det var Mathæa, som kom ind med en Bakke, hvorpaa der stod en Lampe og Aftensmaden.

«Hvorfor skreg Du saa stygt, Severin?»

«Jeg drømte saa ondt.»

«Hvorfor sidder Du ogsaa og døser her i Mørke? Paa den Maaden kan Du jo ikke faa nogen god Eksamen til Sommeren.»

«Jeg fryser saa, at jeg ikke kan læse.»

Mathæa satte Lampen og Tingene fra Bakken paa Bordet. «Spis saa,» sa hun.

«Kommer Mor ikke?» spurgte Severin, mens han saa paa Søsterens magre, blege Ansigt og tynde, lange Skikkelse.

«Nej, hun har lagt sig og skal ha Maden paa Sengen,» Mathæas Stemme lød træt og trist.

«Dine Øjne ser saa rødgrædte ud,» sa Severin.

«Ja. Mor slog mig, fordi jeg kom et Kvarter senere end ellers,» Mathæa hulked. «Og det var, fordi jeg ikke slap før iaften. Der var Rengjøring i Butikken og saa maatte jeg hjælpe til. Jeg løb lige hjem.»

«Ja, den Mor, den Mor,» Severin gik hen til Søsteren, tog hendes Hænder og sa: «Græd ikke, Mathæa, hvad kan det nytte?»

«Nej, men det er saa fælt. Dette her, at altid gaa i Angst for sin egen Mor. Jeg kommer aldrig opover Trapperne her, uden at jeg skjælver af Frygt.»

«Hvis vi havde Penge,» sa Severin, som fremdeles holdt Mathæas Hænder. «Vilde Du saa rejse med mig til Amerika?»

«Men vi har jo ikke Penge, Mor tar hver eneste Skilling jeg fortjener, og aldrig faar jeg andet end Hug og Skjænd til Tak.»

Severin saa tankefuld frem for sig. – «Saa frygteligt, jeg syntes det var, at Fie gifted sig med Elias Nilsen, saa er hun dog bedre faren end vi andre, Mathæa.»

«Huf, her er koldt,» sa Mathæa.

«Ja, kan vi ikke lægge lidt i Ovnen,» Severin skutted sig af Kulde. «Mor havde Kul og Ved med sig, da hun kom.»

«Er Du gal?» raabte Mathæa. «Hvad skulde der saa bli af imorgen? Inde hos Mor har jeg lagt i. Der er godt og varmt.»

«Vi tar denne,» Severin greb en af Stolene. «Den er saa gammel og brøstfældig, at den ikke fortjener bedre end at brændes op.»

Mathæa saa forfærdet paa Broren, mens han brød Stolen itu over sit Knæ, stak Stykkerne ind i Ovnen og tændte Ild paa dem.

«Hvad skal vi sige til Mor, naar hun spør efter Stolen?»

«Forbande os paa, at vi ikke véd, hvor den er bleven af,» Severin lo sagte.

Nu raabte Moren fra Bagværelset paa Mathæa, der hytted med Haanden og løb ud, idet hun sa: «Ja, Gud trøste mig – hendes Aftensmad!»

Senere kom Mathæa ind igjen, tog af Bordet og redte Severins Natteleje.

«Godnat, Severin.»

«Godnat, Mathæa.»

Severin flytted Lampen hen paa Skrivebordet og vilde sætte sig til at læse. Men han kunde ikke. Der var i hans Blod en underlig Uro, som tvang ham til at vandre op og ned paa Gulvet. Han trak Støvlerne af for at kunne gaa lydløst. Den gamle, sønderbrudte Stol brændte knitrende i Ovnen, og bare Lyden liksom luned i Værelset. Pludselig saa han noget mørkt levende ovenpaa Sengetæppet derborte i Sofaen. Det vendte og drejed sit spidse, haarbevokste Ansigt, med de smaa, gnistrende Øjne og sprælled svagt med de korte, lodne Ben.

Severin blev staaende som fastnaglet og stirred. Det isned i ham af Skræk og Knæerne skjalv. Han vilde løbe ud i Kjøkkenet til Mathæa, men kunde ikke røre sig af Pletten. Var det en Hund eller en Abe eller et Slags menneskeligt Væsen? Og hvorledes var det kommet der? Han kneb Øjnene fast sammen, men aabned dem straks igjen, og stirred hen paa Sofaen. Saa havde Væsnet forvandlet sig, var blevet til en pukkelrygget Dværg, der laa næsegrus og havde Øjne i Nakken.

Severin tog sig med begge Hænder om Hodet. Hans Pande var vaad af Sved.

Væguhret i Bagværelset begyndte at slaa. Severin fo’r heftig sammen og kom til at flytte sig et Skridt nærmere imod Sofaen, og i samme Nu opdaged han, at Væsnet derborte var hans egen gamle Vinterfrakke, som han for lidt siden havde tat af sig. De sorte Hornknapper var det, der havde gnistret som Øjne.

Han tog Frakken og hang den op paa Væggen. Gik saa tilsengs, og faldt med en Følelse af usigelig Udmattelse næsten øjeblikkelig i Søvn.

Boken er utgitt av bokselskap.no

Last ned

Last ned hele boken til mobil/nettbrett i .epub-format eller som .mobi.
Du kan også skrive ut boken som .pdf eller html.

Om Afkom

Amalie Skrams romanserie Hellemyrsfolket regnes som et hovedverk i den naturalistiske litteraturen i Norge. Firebindsverket tar opp hva som former et menneskeliv og i hvilken grad arv og miljø bestemmer et menneskes skjebne.

Afkom (1898) er fjerde og siste roman i serien og handler om Siverts barn, Severin og Fie. Handlingen er lagt til 1870-årene og forskjellene mellom fattig og rik er et hovedtema.

Hellemyrsfolket (1887-1898):
    Sjur Gabriel (1887)
    To Venner (1887)
    S.G. Myre (1890)
    Afkom (1898)

Les mer..

Om Amalie Skram

Amalie Skram har en fremtredende plass i norsk litteraturhistorie som en av de store naturalistene på slutten av 1800-tallet. Hun skildret fattigdommens og kjærlighetens kår, og ønsket, i likhet med mange av forfatterne i samtiden, å sette søkelyset på samfunnsproblemer. Men hun gikk et skritt lenger enn de fleste. Ikke bare var hun opptatt av det følelsesmessige kjærlighetsforholdet mellom kvinne og mann, men også av erotikken.

Les mer..

Faksimiler

For denne boken finnes det også faksimiler tilgjengelig:

Del boken

Tips dine venner om denne boken!

Del på Twitter
Del på Facebook

Gå ikke glipp av ett eneste ord.

Fyll ut e-posten din under så vi kan varsle deg når nye verk publiseres.