Afkom

av Amalie Skram

LIII

Kort før Severin kom hjem og gik ind i Skuret, havde Petra forladt Huset. Hun skulde til Bodsfængslet. Om Formiddagen var der kommet Brev fra Fængselsinspektøren, som havde skrevet, at Myre var syg og havde bedt om Lov til at se hende.

Myre syg, tænkte Petra, mens hun vandred afsted. Det maatte vel være farligt, siden Inspektøren skrev efter hende. Ja ja, Guds Vilje ske.

Hun kom ind i den rummelige Gaard foran Fængslet, steg op af den lille Trappe og ringte paa. En Betjent lukked op.

Petra bad om at faa tale med Nummer 170, og tilføjed, at Inspektøren havde skrevet, at han laa syg.

Betjenten sa, hun maatte vente lidt; saa lukked han sig ind gjennem en Gitterport, som han laased efter sig.

En beklemmende Følelse faldt over Petra. Her var saa stille og dystert og det var hende altid saa forfærdeligt at komme her. Før, naar hun havde besøgt Myre, var hun blet lukket ind i Taleværelset, og saa var Myre i sin Fangedragt kommen tilstede. Han havde altid set saa glad og rolig ud, og ikke havt stort at sige. Ja, den Myre, den Myre, ingenting bed paa ham.

Betjenten kom tilbage og bad hende følge med over i Sygeafdelingen.

De gik gjennem en lang Gang, over en liden indelukket Gaardsplads, steg op ad nogle Trappetrin og stod foran en Dør, som Betjenten aabned med et raslende Nøgleknippe. Saa gik de nogle Skridt og standsed foran en anden Dør, som Betjenten atter aabned med Nøgleknippet. Han viste Petra ind og trak sig tilbage.

Det var en smal liden Celle med en Seng og en Briks og et Bord foran Sengen.

I Sengen laa Myre med feberrødt Ansigt og Hænderne foldet over Brystet. Det lod, som han ikke saa Petra, og han nynned dæmpet med straalende Øjne:

«Lov og Tak og evig Ære
Skee Dig, Guds enbaarne Søn,
Som en Tjener vilde være
For det faldne Adams Kjøn!
Søde Jesus, hjælp Du mig,
At jeg vandrer rettelig,
Og i dine Fodspor træder,
Ja, udi din Vej mig glæder!»

Petra stod ret op og ned ved Sengens Fodende. Skulde det virkelig være muligt, at Jesu Naade saadan var slaat ned i ham?

Myre nynned videre:

«Lad mig aldrig Dig forsage,
Om end Kors og Kummer mig
Skal i denne Verden plage,
Men at jeg dog hjærtelig
Elsker Dig, indtil min Død,
Og forsøder al min Nød
Med din Fødsel, Død og Smerte!
Tag dem aldrig fra mit Hjerte!»

Petra satte sig paa Briksen foran Sengen og la sin Haand paa Myres Arm.

«Ok, er Du der, Petra? Kaa snilt, at Du vil besøke en saa meg.»

«Ja, det kom forleden, daa eg va’ nere og saged Ved. Eg ble’ saa svet og saa tok eg Trøjen af. Men daa eg kom op igjen, kjendte eg, kaa eg frøs. Det svimled for meg, og eg kunde ikkje smake Maten. Næste Morning, daa eg sku’ gjøre reint i Cellen, faldt eg beint overende. Saa kom Doktoren, og saa ble’ eg ført over her i Sykeafdelingen. Ok kaa go’ di har vorre imot meg, Inspektøren, Assistenten, Doktoren og hele Opsyne’. Ja, Du vet ikkje, Petra, kaa taknemmelig eg er,» Myre trak Vejret med Besvær. Han skjalv over hele Legemet, og en svag Stønnen undslap ham.

«Er Du like laak idag?» spurgte Petra.

«Ja, d’er disse Isninger gjennem Ryggen, og saa stikker det saa svært i Brøste’ helt ud gjennem Skulderen. Men tænk, imor’es va’ eg saa svulten. Eg sa det te Doktoren, at eg ikkje va’ blet mæt af den almindelige Ranson, og saa skrev han ut mere Mat, dejlig Mat te meg og et stort Glas Portvin. Ok, Gud velsigne di, kaa go’ di har vorre. – Skraaen, saa ligger der, har eg ikkje vorre istand te aa smake i to Døger, saa kan Du vite, kaa laak eg har vorre.»

«D ‘er vel bare Forkjølelse,» bemærked Petra.

«Nej, eg trur ikkje det. Eg har strid saa imot. Eg vilde saa nødig dø her, for eg tænkte, at hvis om eg slap ut, saa kunde eg kanske endnu komme te aa arbej’e og gjøre godt mot Deg og Barnene. Men nu ser det ut te, at Herren vil kalde meg hem.»

«Aa nej daa, Myre,» Petras Stemme lød bevæget.

«Eg har hat det saa velsignet her i Fængsle’,» fortsatte Myre, mens han drejed og vendte sig som for at finde bedre Hvile paa sit Leje. «Ja, Petra, Du kan vel ikkje forstaa det, og Du maa ‘kje ble sint paa meg, men denne Fængselstid har vorre den bedste i mit Liv.»

«Saa har Du altsaa ikkje tænkt paa Skammen og Elendigheten for meg og Barnene.»

«Aa jo. Aa jo. Men foran Vorherres Domstol ser Tingene anderlissen ut. Kaa mangen en, saa har gjort det sam’e saa eg, om end paa en an ‘en Facon, gaar ikkje fri og frank omkring? Forde di har Penger og er stillet høgt paa Straa. Eg har tænkt saa møkke over alt dette i denne Tid, og eg trur, at Han deroppe ser større og vi’ere paa di Ting, end Menneskene gjør.»

«Det kan daa aldrig ble ret te være Bedrager og Kju,» sa Petra.

«Inspektøren skrev, at Du var syk.»

«Nej, nej. Men Gud ser paa Sindelaget, paa Angeren og Ruelsen. Glem aldrig Røveren paa Korse’ og Kvinden, som blev grebet i Hor.»

«Anger og Ruelse, sejer Du,» Petra slog lidt med Nakken. «Hvis Du slap ut i denne Dag og begyndte paa nyt, vilde Du saa ikkje være akkurat den sam’e som før?»

Myre svarte ikke straks. Han aabned sine halvlukte Øjne og saa op mod det hvidkalkede Tag.

«Jo,» sa han omsider. «Eg er bange for det. Forde eg er saa fattig. Men hvis eg kunde fortjene Penger nok, trur Du saa, eg vilde stæle og bedrage?»

Der var, mens Myre talte, paanyt gaat heftige Kuldegysninger igjennem ham, og hans røde Ansigt var blet endda rødere. Petra kunde se, hvorledes Blodet banked i hans Tindinger.

«Penger nok,» sa Petra. «Jesus hadde ikkje det, kaatil han kunde hælde sit Hode. Men stal og bedrog han derfor?»

«Jesus var heller ikkje gift med Petra Lovise Frimann og hadde ingen Baren sat i Verden,» svarte Myre, der laa mere og mere urolig og af og til stønnende tog sig med Haanden til Hjærtet.

«Ja, det er ret! Ge bare meg Skylden for altsam’ens,» det kom bittersødt fra Petra.

«Nej,» sa Myre. «Eg har ikkje nokke te ge Deg Skyl’en for. Tværtom vil eg be Deg om Forlatelse for alt det onde, eg har gjort Deg. Hvis om eg hadde Kræfter te det, vilde eg staa op og ligge meg paa Knæ for Deg.»

En Taare sneg sig ned langs Petras tykke Næse. Hun hvisked den bort med Fingeren. Der var over Myre noget saa underlig højtidsfuldt.

«Men først og fremst vilde eg knæle for Gud,» vedblev Myre og folded fast Hænderne over Brystet, «og takke ‘an af hele min Kraft, af mit fuldeste Hjærte, forde han har ladt denne Naade, te komme i Fængsel, vederfares meg. O, Du Guds uransagelige Barmhjærtighed!» Myres Øjne gløded i Ekstase. «Tænk, at ge meg Lov te aa sone for mit Livs tusenfoldige Synder! Ge meg Lejlighet te aa faa tvætte Sjælen min rejn, saa eg paa Dommens Dag ikkje bler forkastet. Kver eneste Time herinde i Fængsle’ har vorre som en Lovsang til Gud Herren i det Høje.»

Petra havde dukket Hodet. Hun holdt Lommetørklædet for Øjnene.

«Kommer hid til mig, alle I, som arbejde og ere besværede, siger Jesus, og jeg vil give Eder Hvile.» «Ja, Petra, affør Deg din Hoffærdighed og bøj Knæ for Himlens og Jordens Herre.»

«Hoffærdighet, nej vet Du ka!» Petra retted sig. «Retskaffen har eg vorre, ka Du ikkje va’, men aldrig hoffærdig.»

«Der vrimler saa møkke der borte,» sa Myre og løfted Haanden, som han førte frem og tilbage. «Ka er det for nokke?»

«Vrimler?» Petra saa sig om.

«Men der har vi jo Kongen,» udbrød saa Myre. «Og Madam Berthelsen! Ka ska vi traktere dem med? Sit Jer bare ner, Hr. Konge. I ska’ nok faa Mat. Min Kone er Jordens frygteligste Fruentimmer, men for Kong Smith lager hun nok Mat.»

Petra rejste sig og tog Myres Haand, som var brændende varm. «Du snakker i Ørske,» sa hun.

«Nej, Jomfru Madsen,» det kom fra Myre med utydelig Stemme. «D’er’kje Jer, eg vil ha. D’er Petra Frimann.»

I dette Øjeblik kom Fængselslægen ind. Petra gav Plads for ham.

«Ka er det, saa fejler ‘an?» spurgte Petra.

«Lungebetændelse.»

«Er det livsfarligt?»

«Ja,» svarte Lægen haardt. Instinktmæssig kunde han ikke lide Petra. «Hvis De ønsker det, kan jeg skaffe Dem Tilladelse til at pleje Deres Mand. Saa flytter vi ham over i et andet Rum.»

«Nej Tak,» sa Petra. «Det kan eg ikkje paata meg. Eg har et lite Baren heme.»

«Det er bedst, De gaar nu,» sa Lægen. «Deres Mand har aabenbart ikke havt godt af Deres Besøg,» han ringte paa Klokken, og Betjenten kom og førte Petra ud.

Boken er utgitt av bokselskap.no

Last ned

Last ned hele boken til mobil/nettbrett i .epub-format eller som .mobi.
Du kan også skrive ut boken som .pdf eller html.

Om Afkom

Amalie Skrams romanserie Hellemyrsfolket regnes som et hovedverk i den naturalistiske litteraturen i Norge. Firebindsverket tar opp hva som former et menneskeliv og i hvilken grad arv og miljø bestemmer et menneskes skjebne.

Afkom (1898) er fjerde og siste roman i serien og handler om Siverts barn, Severin og Fie. Handlingen er lagt til 1870-årene og forskjellene mellom fattig og rik er et hovedtema.

Hellemyrsfolket (1887-1898):
    Sjur Gabriel (1887)
    To Venner (1887)
    S.G. Myre (1890)
    Afkom (1898)

Les mer..

Om Amalie Skram

Amalie Skram har en fremtredende plass i norsk litteraturhistorie som en av de store naturalistene på slutten av 1800-tallet. Hun skildret fattigdommens og kjærlighetens kår, og ønsket, i likhet med mange av forfatterne i samtiden, å sette søkelyset på samfunnsproblemer. Men hun gikk et skritt lenger enn de fleste. Ikke bare var hun opptatt av det følelsesmessige kjærlighetsforholdet mellom kvinne og mann, men også av erotikken.

Les mer..

Faksimiler

For denne boken finnes det også faksimiler tilgjengelig:

Del boken

Tips dine venner om denne boken!

Del på Twitter
Del på Facebook

Gå ikke glipp av ett eneste ord.

Fyll ut e-posten din under så vi kan varsle deg når nye verk publiseres.