Afkom

av Amalie Skram

V

Ret som de sad og sprætted, hørte de det gaa med Gadedøren. Severin og Moren saa begge op, og sa samtidig: Kom ind, da det banked. Severin havde skiftet Farve. Tænk, om det var Bud fra Konsul Smith sine.

En Dame i sort Silkekjole, glitrende Perlebesætning paa den graa Klædeskaaben og rød Strudsfjær i Fløjelshatten, traadte ind og hilste surt Goddag. Det var Petras Søster Andrea, Tante Ravn, som hun kaldtes, gift med Vinhandler Ravn paa Strandgaden. Hun slog det fine Blondeslør tilside, trak ud af Muffen et parfumeret Lommetørklæde og pudsed Næsen med sin blanke perlegraa Skindhanskehaand.

«Det maa være kalt ute,» sa Petra.

«Kaa daa?»

«Du er saa rø’næset.»

Tante Ravn saa sig i Spejlet, og tilkasted derpaa Søsteren et spydigt Blik. «Det er vel den rø’ Fjøren, Du har ondt af,» hun lo lydløst men saa hjærteligt, at Skuldrene gik op og ned.

«Kaa lever Bedstefar?» spurgte hun saa.

«Han ligger idag.»

«Aa ja stakkars Gamling.» Tante Ravn rysted medlidende Hodet. «Eg undres ikkje paa det.»

«Koffor kan ‘kje Du ta ‘an ind paa Strandgaden te Deg daa?» kom det harmfuldt fra Petra. «Saa sku’ vi bare se, kaa godt han fik det,» tilføjed hun med et galdegrønt Smil.

«Eg tror, Du er forstørret Menneske,» udbrød Tante Ravn med uskyldig forbauset Mine. «Har eg sagt nokke, Severin?»

«Eg sku’ kanskje ikkje forstaa Fintene dine?» Petra rejste sig hastig og bredte ud paa Bordet de opsprættede Tøjstykker. Saa tog hun fra Ovnen et glohedt Strygejern, hvormed hun pressed Tøjstykkerne; det gav en spruttende Lyd.

«Saa hun har sotte Deg te sprætte idag, Far,» sa Tante Ravn smilende til Severin.

«Eg synes, det er fornøjeligt,» svarte Severin lidt flou.

«Ja, den din Mor,» vedblev Tante Ravn. «Hun kan faa andre til at gjøre Arbej’e sit. Det maatte ikkje være Fredrik, eg sku’ by sligt nokke.»

«Fredrik,» blaaste Petra haanlig. «Severin har bydd seg te sjøl han. Saa er mine Baren.»

«E’kje det bare Løgn, Severin?» Tante Ravn blinked polisk til ham.

«Ka spør Du’an om?» spurgte Petra, og satte Jernet haardt fra sig.

«Eg spør, om han ikkje vil komme ind og sprætte hos meg ossaa en Dag,» Tante Ravn stod med Ryggen til Søsteren og lo indvendig, saa hun rysted. Severin blev smittet af hendes dulgte Lystighed. Med Møje holdt han Latteren tilbage.

Petra strøg videre og satte Jernet saa haardt i, at Bordet gav sig.

«Kaa gal hun er,» hvisked Tante Ravn til Severin, hvorpaa hun atter brast i denne dæmpede Latter, der kom i smaa tætte Stød. «Det er det samme ka en saa sejer.»

Fie kom ind og syntes glad overrasket ved at se, der var Besøg. «Skal Du ikke sidde, Tante?» hun smilte over hele Ansigtet.

«Tak Fiemor. Der er saamæn ingen, saa har bydd meg saa møkke saa en Stol engang.»

«Jysses, nu kan Du være fjaak og bli’,» snerred Petra til Fie.

«Vil Du sidde her, Tante,» sa Severin hastig, og rejste sig; der var noget over hans Maade, som vilde han bringe Morens Ord til at overhøres.

Tante Ravn slog ud med Haanden, og tog Plads paa Kanten af Sofaen, ligeoverfor Søsteren, der fremdeles stod og strøg.

«Hør nu her, Petra,» sa hun godslig. «Vær nu ikkje saa ill og gal. Det var to Ting eg kom for te spørre Deg om. Eg har en Kjole, en god, dejlig Uldkjole, saa eg vilde høre, om Du havde Brug for te Fie.»

«Hm,» sa Petra bare.

«Det er den blaa Thibets,» vedblev Tante Ravn. «Han ble’ vasket her forleden, og daa krømpet ‘an saa, at han ble’ for kort te mig.»

«Den, som er saa nydelig!» udbrød Fie henrykt.

«Det var nu det,» gik Tante Ravn videre. «Det andet, eg vilde spørre Deg om, var koffor Man’en din holler Buen sin stængt om Dagene?»

«Holler han stængt?» Strygejernet stod stille, og Petra saa forbauset op. «Det er vel bare midt i Middagsstunden?»

«Nu har «Meisteren» vorre der to forskjellige Ganger, baade før og efter Middagstid for te kjøbe Smør hos ‘an, men hun har ‘kje kunnet komme ind.»

Severin og Fie kniste over «Meisteren». Det var Tantens Tjenestepige, som gik under det Navn.

«Ja, er ‘kje det for galt,» udbrød Petra, og hendes Ansigt liksom sortned. «Men eg trur det saa gjerne,» – og nu gik det løs med Beklagelser over Mandens Forsømmelighed og Upaalideligked. Tante Ravn gav hende Ret, og stemte i med: Slig som Petra stræved og balte, og fik Barnene til at bale med, saa var det rigtignok sandt, at Myre gjerne kunde være anderledes. Severin og Fie slugte alt, hvad der blev sagt, med baade Øren og Øjne. Tante Ravn virked i den kjedelige Hverdagslighed altid oplivende paa dem. Der var noget hemmelighedsfuldt farligt og dog saa fristende fornøjeligt ved hende. Fie sa altid, at det at være sammen med Tante Ravn var ligesaa morsomt som at høre en Spøgelseshistorie.

«Nej, eg faar vel gaa,» sa Tante Ravn, da Emnet omsider var udtømt, og de havde siddet lidt i Taushed. «Puh,» hun tørred sit Ansigt, og tog et Tag i Kaabens Halskrave. «Her er saa varmt.»

«Nej sit nu lidt, saa ska’ eg lage Kaffi.»

«Er det nu Tid te drikke Kaffi?» – Tante Ravn trak Munden skjæv.

«Ja saa Te daa. Be Trine hænge over, Fie. Ta saa Kaaben af, og sit ikkje der saa et and’t Trykkje» – Petra sa det i godslig, næsten spøgefuld Tone. Efter Udvekslingen af de samdrægtige Anskuelser med Hensyn til Myre følte hun sig mildere stemt mot Søsteren. Hun rulled Tøjstykkerne sammen, satte Strygejernet paa Ovnen, og gik ud i Kjøkkenet.

«Kaa stor Du bler,» sa Tanten til Severin. «Kom lat os maale os,» hun rejste sig, stilled sig op foran Spejlet ved Siden af Severin, der viste sig at være kun en knap Tomme lavere end Tanten.

«Ja, eg fyldte jo 14 den 1ste Oktober.»

«Hadde eg bare sanst det. Kom ind te mig en Dag, saa ska’ eg finde nokke te Dig.»

«Tak. Kati’ ska’ eg komme?»

«Helst en Kvældsstund mellem 7 og 8. Fjorten Aar – Du er vel begyndt te ryge ossaa da?»

«Nej. Eg tør ikkje.»

«Og det vil Du bilde mig ind! Se her far, har Du nokken Skillinger te kjøbe Dig Cigarer for. Men Du maa ‘kje fortælle det,» hun tog en Portemonnai ud af Muffen, fandt frem en Sølv Tolvskilling, og rakte ham.

Severin takked med en brødefuld Mine. – «Der kommer Onkel Marius,» sa han, og saa ud Vinduet.

Straks efter aabnedes Døren, og en brunbarket Mand i Sjømandsklær, med graasprængt Fuldskjæg, blaarudet Tørklæde bundet i en Sløjfe om Halsen, og Tattoveringer paa Hænderne traadte ind.

«E ‘kje Du sejlet endaa?» spurgte Tante Ravn.

«Eg ba’ Kaftejnen vente lite Vette, for eg var kje go’ te rejse før eg hadde tat en rørenes Afske’ med Deg,» svarte Onkel Marius, og satte sig tæt ved Døren. Hatten stak han ind under Stolen paa Gulvet.

«Og saa gik Du her for te finde mig? Tænk kaa glad Du maa være i mig, siden Du kan lukte kaa eg er.»

«Ja. Det er’kje te undres paa, saa go og snil, Du altid har vorre med meg.»

«Du sku’ rigtig være spitig,» et vredt Glimt skjød op i Tante Ravns smaa, kaade Øjne. «Kem var det, saa holdt Deg paa Skolen forleden Vinter, og kem var det, saa fik Ravn te gaa te Nicolajsen, og be ‘an ta Deg med saa Andenstyrmand?»

«Og kem var det, eg maatte ge Trækseddel for te betale Pengene tebakes, endaa eg har Kone og Baren, saa mest sveltet, te forsorge? Og kem var det, saa nægtet te laane meg et Par Daler forleden, endaa hun vidste, eg sku’ bruge di te løse ut Sjøstøvlene mine med, og endaa hun har saa mange Penger, at hun vet ikkje sjøl, kaa hun ska gjøre af di?»

«Uf slike grove Mennesker!» Tante Ravn blev saa stupende varm, at hun rev Kaaben af og kasted den paa Sofaen. «Dokker var tefreds, dokker kunde plyndre og udsuge mig, og grafse te dokker alt, ka eg ejer og har. Hvis eg ikkje altid og altid øser ut og øser ut, saa regner det med Skoftensering og Spetakler.»

«Daa kommer Du retnu te drokne, for gjerrigere Menneske har eg daa aldrig truffet,» Onkel Marius talte med behersket, velklingende Stemme. Han saa paa Søsteren med et fast Blik, og der var noget myndigt i hans Tone og Holdning.

«Fordi eg ikkje altid staar parat, hvergang Du har drokke Klærene af Deg,» Tante Ravn slynged Ordene fort og arrigt fra sig. «Men det ska’ ble paa en anden Maate herefterdags. Eg ska’ vist ikkje røre Litnefingeren, om Du saa ligger langs Gaterne og svelter ihjel.»

«Eg vil ossaa heller svelte end saa ble hjulpen ut af Deg,» svarte Onkel Marius med Vægt, og Blikket fra de skarpe, staalgraa Sjømandsøjne syntes at bore sig ind i Tante Ravns.

«Jaja Far. Bare det vil vare.»

«Kaa er din Mor henne?» spurgte Onkel Marius og saa hen paa Severin, der hørte paa med et halvt forlegent, halvt nysgjerrigt Smil. «Kan eg ikkje gaa ut te hinner? Her er jo ikkje værenes.»

«Vær bare i Ro Far,» sa Tante Ravn. «Eg ska ‘kje gjøre Deg nokke. Kommer Du op te meg en Kvældsstund, og ber meg etter et Glas Grog, saa jamen sandt ska Du faa det. Sej saa, eg er gjerrig.»

Nu kom Petra ind med et stort Bræt, hvorpaa der var Smørrebrød, Ansjoser og haarkogte Æg, fulgt af Fie, der bar et mindre Bræt med Testel.

«Er Du ute og gaar, Marius,» sa Petra venlig.

«Og det i en belejlig Stund, ettersaa her vanker Traktemente,» svarte Marius. «Kan ‘kje Du sælge mig disse for en billig Penge?» han havde rejst sig, og stod og rørte ved Fies vældige Fletter, mens hun la en Dug paa Bordet. «Eg«Eg] rettet fra: Eg (trykkfeil) har saant Brug for et Ankertoug.»

«Ja værsgo,» sa Petra. Hun havde skjænket Te og satte en Kop hen til Tante Ravn. «Nu faar Du kjende, om Du kan drikke an; og ta saa for dig af Retterne. Sæt dig hen te Bordet, Marius!»

«Du, Tante,» sa Fie, som stod og hang borte ved Kommoden, «maa den syes om den Kjolen, jeg skal faa hos dig?»

«Ja. Det kan Du vel tænke, at ‘an maa.»

«Ska’ Du faa en Kjole hos hinner?» Onkel Marius stansed Koppen paa Halvvejen til Munden. «Daa maa hun vist være feig!»Forfatternote: Feig siges om dem, som snart skal dø.

«Ja, en nydelig blaaspættet Thibets!»

«Kaslag,» udbrød Marius og satte Koppen fra sig. «Det er daa vel ikkje den, du stod og glattet paa forleden, daa eg var oppe hos dig?»

«Kanske Du vilde ha’t an?» lo Tante Ravn.

«Den Kjolen ska’ Du ikkje ta imod, Petra,» sa Marius næsten indtrængende. «Han er saa mølædt, at han er opi bare Huller. Hun viste mig det sjøl forleden, og hun brugte en syndig Kjæft over «Meisteren» for det.»

«Det er Løgn!» raabte Tante Ravn. «Det er bare hans Avensyge!»

«Vet Du ka, Du Andrea; Du sku’ forære ‘an te Moseumme, Og be’ di sitte ‘an paa Spiritus,» foreslog Marius.

Petra og Børnene lo, de sidste endda mere, da Tante Ravn svarte: «Eller Du kunde faa ‘an te sy deg Busseruller af. Daa kom ‘an ossaa i Lag med Spiritus.»

De blev ved at mundhugges, mens de spiste og drak Te. Petra tog altid Brorens Parti. Hun havde faat paa Skjødet Spædbarnet, der inde fra Alkoven var begyndt at skrige, og hun byssed det, mens hun spilte Te paa det, og hastig bed store Stykker af sit Smørrebrød. Severin og Fie var kommen hen til Bordet. Barneskriget gjorde det vanskelig at høre.

«Kan Du daa ikkje faa den Asens Ungen til at tie!» brast det saa pludselig ud af Tante Ravn, mens hun vifted med Hænderne.

«Det var likere, Du hjalp hinner,» sa Marius. «Sku’ Du kanskje være for go’ te ta i den troskyldige Gu’senglen?»

«Slettes ikkje Far. Men Gu’senglen lukter saa surt, at eg vet ikkje te platte mig!» Tante Ravn raabte det højt for at overdøve Barnet, mens hun knagende af Latter vendte Ansigtet bort med en Grimace.

«Lukter!» Petra snused indigneret til den lille og holdt den saa hen til Broren. «Kjend etter Marius.»

«Ka vil Du bry Dig om hinner,» Marius stak Næsen hen til Barnet.

I dette Øjeblik blev Døren fra Bagværelset lukket op, og en bitte liden firkantet Mandsling stod paa Tærskelen. Med et udslukt Blik saa han ind i Stuen, og han famled for sig med den højre Haand.

«Koffor kommer I den Vejen, Bedstefar!» raabte Petra. «Eg har jo sagt, at eg ikkje vil ha Jer igjennem hos Barnene. Make te Halstarrighed!» –

«Herregud, kaa han ser ud,» bemærked Tante Ravn og betragted uvillig hans lasede Frakke, der var knappet helt op i Halsen, og var stiv af Smuds og Madflækker.

Den gamle kom nærmere paa sine nedtraadte Filtsko og lod sin famlende Haand fare gramsende hen over Bordet.

«Han søker etter Mad. Kaa svulten han maa være!» raabte Tante Ravn.

Gamlingen kom til at vælte Sukkerskaalen og havde i næste Nu sine Fingre oppe i Flødemuggen.

«Nej véd I ka, Bedstefar,» sa Petra vredt. «Faa ‘an ut, Marius.»

Bedstefar slikked af Fingrene Fløden sammen med de brune Snusdraaber, som drypped fra hans Næse.

Marius rejste sig og tog sin Far ved Armen. «Du snakker om Lukt,» sa han til Tante Ravn, «men her sku’ Du kjende! Herren hjælpe mig» – det grøssed i Marius.

«Ja kem er det sin Skam? Di’, saa ikkje ist holde ‘an rein!»

«Ja, se der har vi hinner!»

«Svar hinner ikkje, Petra. Vi ved jo, at han er liksom et umælenes, der later alting gaa.»

«Um, um, um,» knurred Bedstefar, og forsøgte valent at dreje sig om igjen mod Bordet, mens Marius lempelig trak ham med sig.

«Nu faar I Mellemmaten op te jer, Far!» raabte Petra efter dem.

Tante Ravn sad og trommed med Fingrene paa Bordet, og et surt Smil krused hendes tykke Mund. «Sligt et Stel,» sa hun gjentagne Ganger ud i Luften.

Petras Ansigt blussed af Forbitrelse.

Lidt efter kom Marius tilbage og sa: «Det var Synd, Konen hans sku’ dø fra ‘an. Siden den Dagen har der ikkje vorre stort igjen af gamle skikkelige Stævnevidne Frimann.»

«Den Jor’emortraven!» satte Tante Ravn spodsk i. «Nej, det var nok mig, saa holdt ‘an oppe i den Ti’en. Men nu,» hun talte ikke ud, bare sad og nikked fordægtig.

Petra saa paa Marius, der besvarte hendes Blik, hvorpaa Petra lo iltert, mens Marius liksom overgit rysted Hodet. Saa rejste Petra sig, og lagde Barnet, der omsider var faldt i Søvn paa hendes Skjød, tilbage i Kammeret. Da hun skulde sætte Testellet sammen paa Bakken, opdaged hun, at Tante Ravns Kop var urørt.

«Koffor har Du ikkje drokke’ Teen?»

«Han var saa tynd. Og saa var der Røksmag paa ‘an.»

«Eg kan ‘kje forstaa mig paa Dig, Petra,» sa Marius indigneret, «at Du nokkensinde byr hinner nokke!»

Atter blev der kjæklet en Stund, og atter faldt de lidt til Ro.

Saa spurgte Petra, om Marius nylig havde set noget til Broren Peder, der drev en liden Krambodhandel i Hollændergaden, og saa gjorde Tante Ravn nogle Bemærkninger om Peders Kone, der var «Bønnemand», og fortalte knisende af Latter om en Opbyggelse hos Peders, hvor hun og «Meisteren» havde været tilstede. Baade Petra og Marius maatte le med, og det lod til,lod til] rettet fra: lo dtil (trykkfeil) at Begivenheden: Tante Ravns Besøg, denne Gang vilde faa en fredelig Afslutning.

Men saa da Tante Ravn stod og tog Tøjet paa, spurgte hun pludselig med et underlig ildevarslende Blik: «Kati’ har Du faat den?» og pegte paa Sukkerskaalen med Sølvfoden.

«Den har vi jo ha’t bestandig,» svarte Petra.

«Og eg aldrig sku’ ha set ‘an før?» kom det fra Tante Ravn haanligt og kampberedt.

«Ka er det nu, Du har udpønsket igjen?» spurgte Marius og saa paa hende med et glubende Blik. «Sukkerskaalen var da paa Bor’e i sidste Barnedaapen, daa Du sto’ Fadder her. Det kan eg bevidne.»

«Ok ja Far,» samtykked Petra. «Eg har altid sotte ‘an frem for hinner just saa nu idag. Og har Du ikkje sét ‘an før,» hun vendte sig til Søsteren, «saa kunde Du lat bli te se ‘an nu og.»

«Er der nu nokke galt i det ossaa? En sku’ tru, Du var kommen te ‘an paa en uærlig Maate.»

«Ok nej, Du,» sa Petra og kroed sig. «Alt mit kan eg være bekjendt, kaa det er kommen fra. Og vil Du endelig vite, kem eg har faat ‘an hos, saa er det hos Konsul Smith, den ossaa.»

«Ja, det har nok vært en go’ Kontrakt Dokker fik istand med Smith, dengang Myre tog Dig.»

Petras Ansigt blev graablegt, og det dirred om hendes løse Underlæbe. Men Marius fo’r op, slog sin knyttede Næve i Bordet og sa: «Du er værre end en Klapperslange! For Slangen, hon hvisler daa hon, før hon stikker, men det gjør Du ikkje.»

«Hys Marius,» Petra trak ham i Ærmet, idet hun saa paa Severin og Fie, der havde flyttet sig bort til Vinduet.

Marius udstødte en forbitret Brummen og satte sig igjen.

Tante Ravn havde faat Tøjet paa. Hendes fremstaaende Kinder blussed, og hun skjalv paa Hænderne.

«Nej te ha med slike grove Mennesker at gjøre,» sa hun stille. «Og late Barnene høre paa det. Stakkes Dokker» – hun tilkasted Severin og Fie et hastigt Blik. «Men det er, som eg altid har sagt: «Jeg er en Perle, funden paa en Mødding».» Med disse Ord gik hun rask ud af Stuen, og lod Døren staa aaben efter sig.

Boken er utgitt av bokselskap.no

Last ned

Last ned hele boken til mobil/nettbrett i .epub-format eller som .mobi.
Du kan også skrive ut boken som .pdf eller html.

Om Afkom

Amalie Skrams romanserie Hellemyrsfolket regnes som et hovedverk i den naturalistiske litteraturen i Norge. Firebindsverket tar opp hva som former et menneskeliv og i hvilken grad arv og miljø bestemmer et menneskes skjebne.

Afkom (1898) er fjerde og siste roman i serien og handler om Siverts barn, Severin og Fie. Handlingen er lagt til 1870-årene og forskjellene mellom fattig og rik er et hovedtema.

Hellemyrsfolket (1887-1898):
    Sjur Gabriel (1887)
    To Venner (1887)
    S.G. Myre (1890)
    Afkom (1898)

Les mer..

Om Amalie Skram

Amalie Skram har en fremtredende plass i norsk litteraturhistorie som en av de store naturalistene på slutten av 1800-tallet. Hun skildret fattigdommens og kjærlighetens kår, og ønsket, i likhet med mange av forfatterne i samtiden, å sette søkelyset på samfunnsproblemer. Men hun gikk et skritt lenger enn de fleste. Ikke bare var hun opptatt av det følelsesmessige kjærlighetsforholdet mellom kvinne og mann, men også av erotikken.

Les mer..

Faksimiler

For denne boken finnes det også faksimiler tilgjengelig:

Del boken

Tips dine venner om denne boken!

Del på Twitter
Del på Facebook

Gå ikke glipp av ett eneste ord.

Fyll ut e-posten din under så vi kan varsle deg når nye verk publiseres.