Afkom

av Amalie Skram

XI

Dybt nede i Muregaarden tæt ved den aabne Brygge, hvor Lugten fra Sjøen og de tjærede Strilebaade liksom slog en Revne i den stramme, tætte Stank, der hænger som en Os mellem Husrækkerne i alle Strandgadens trange, svarte «Gaarde», laa Myres Bod.

Iført en dobbeltknappet Figurfrakke af noget underligt graat og sortspraglet Bomuldsflanel, stod Myre om Morgenen i Bodens aabne Dør mellem opstablede Smørambere, Talgstykker, Gammeloste og Træsko.

Der var Færdsel i Gaarden. Folk strøg uafladelig opover mod Strandgaden, og nedover mod Sjøen. Sogninger og Hardangerbønder solgte Æbler og Gammeloste fra sine, ved Bryggen fortøjede, Pæreskuder. Belæssede Dragere kom og gik, bandende og gneldrende. Løbende Pakhusfolk svarte paa Tilraab allestedsfra, og Strilene seg langsomt afsted med Nistetiner i Hænderne, høje Skaftestøvler, gumlende paa Skraaen.

Myre ænsed ingen og intet. Med sprigende Ben stod han hensunken i Tanker, og stirred trist udover «Vaagen», hvor Fartøjernes Rigge tegned sig sorte og store i den døde, skoddefyldte Luft.

Med et mindre Barn ved Haanden kom en liden Fattigpige, som skulde ha en halv Mark Smør.

Myre gik indenfor Disken, vejed op, og rakte den lille Pige Smørret, indsvøbt i Avispapir. Hun la Kobberskillingerne paa Disken og gik.

Gjennem Hullet i Disken faldt Skillingerne ned i Pengeskuffen med en Lyd, som naar man slaar paa en tom Tønde.

Med et dybt Suk læned Myre sig tilbage mod Hylderækkerne i Bodens Langvæg, og korsed Armene over Brystet.

Ret som han stod, begyndte Øjnene at glippe, og Knæerne vilde til at gi efter. Hastig tog han sig sammen, og for med Haanden over Ansigtet.

Ja,Ja,] rettet fra: «Ja, (trykkfeil) det var jo rimeligt, at han var søvnig. Han, som havde vært oppe og støbt Lys og kogt Lim baade inat og igaarnat. Det var strengt nok at staa op Klokken 3, som han plejed hele Vinteren igjennem, og holde paa med at arbejde, til Tiden kom, han kunde lukke Boden op. Men slet ingen Søvn at faa – –.

Og endda kunde Petra være saa fortærende gal, naar han en sjælden Gang tog sig en halv Times Blund efter Middagsmaden.

Nu gik han ogsaa med vaade og hullede Strømper. Han fik se til at stjæle sig ind hjemme i Mørkningen. Der maatte hænge Vask paa Loftet. Og Petra laa naturligvis tilsengs efter Husallarmen paa Søndag. Hun plejed altid at ligge af Hodepine og Brækninger minst 3 Dage bagefter. Saa var Tøjet blet hængende. For naar Petra laa, blev der ingenting gjort. Ja, han maatte skaffe sig et Par Strømper.

En liden firskaaren, renlig klædt Kone, med Kappehat og Damedug og Kurv paa Armen, kom ind og hilste Goddag. Det var Lysestøber Berthelsens Enke, hvis Ildhus med tilstødende Oplagskammer og Kjælderrum Myre havde lejet. Alle Lysestøbeapparaterne var fulgt med, og Betingelserne var, at Madam Berthelsen foruden Lejen skulde ha en Fjerdedel af Nettofortjenesten.

Myre maatte ikke fortryte paa det, begyndte Madam Berthelsen venlig, men hun vilde saa gjerne faa se Regnskabet, som Myre altid glemte at ta med – hun talte med en langsom rusten Stemme, som hun ofte maatte klare ved at kremte, og indimellem trak hun snøftende paa Næsen. Det var slet ikke derfor, hun stolte saa trygt paa Myre, men siden han var kommen ind i Forretningen, og de var begyndt at drive det i stort, var hun saa ofte forlegen for Kontanter.

«Talgen løper op, Madam Berthelsen, og eg kan ‘kje altid staa i Forskud. Bønderne gir ikkje Kredit, vet I.»

«Nej, men Lysene gik jo efterhvert. Alle di, saa ble’ skibet ud forleden Vikke. Eg har regnet sammen, at det maatte være for over 30 Specidaler.»

«Eg har det her Madam Berthelsen,» Myre slog op i en lang, smal Regnskabsbog. «Ja, det stemmer, 32 Specidaler, 2 Ort og 18 Skilling. Men de Pengene er ‘kje indkommen endaa. Han ba’ om lidt Henstand, Mortensen, og Ma’nen er jo go’ nok, sku’ eg tru.»

«Ja, de’ er kje derfor. Naturligvis.» Madam Berthelsen blev staaende lidt og saa hen for sig. «Men eg var aldrig i Forlegenhed for Kontanter før i Tiden, da eg sjøl støpte, ka eg kunde overkomme og bare havde Stovehandel.»

«Det staar ‘kje paa jer,» sa Myre med en godslig liden Latter. «I, saa har Grunker i Banken.»

«Men det en har i Banken, er jo nokke, en ikkje rører,» det kom i betænksom Tone, og Madam Berthelsen saa tankefuld ud.

«Koffor ikkje? Vil I ly’e mit Raad, saa tar I hele Kapetalen og sitter an i Lysestøperiet. Daa sku’ I se, kaa søkkende rik, I ble.»

«Den, saa bare var vis paa det,» Madam Berthelsen rysted grundende Hodet.

«Den, saa ikkje vaager, ikkje vinner,» atter lo Myre.

«Jaja. Eg faar tænke paa det. Ja, saa tar I det ikkje fortrydelig op Myre, Far. Farvel I.»

Myre slog overstrømmende venligt ud med Haanden, og nikked flere Gange til Farvel.

Saa indtog han sin forrige Stilling. Der kom en dyb Fure mellem Brynene, og om den fast sammenklemte Mund laa et Træk af bitter Modløshed.

Ingen Trivsel paa nogen Kant. Ingen Velsignelse i det. Alt det han stræved og sled blev det bare op i samme svarte Elendigheden. Nej, værre og værre. Nu var han ogsaa kommen i stor Gjæld til Madam Berthelsen. Den godtroende Stakkeren, som han kunde lyve fuld, naar han vilde. Saalænge han bare havde kogt Lim og lavet Skosværten, havde han havt til Udlæg, og havde kunnet betale sin punktlige Leje. Men siden han havde overtat Lysestøberiet og havde drevet det op – var det blet rent ilde. Det gik altid saa. Jo flere Penger han fik mellem Hænderne, jo værre faren blev han. Istedetfor at betale Gjældsposter og klare fra sig hos Konsulen, tog han sig halsbrækkende Udgifter paa. Som nu isommer, da han havde repareret paa Huset derhjemme; bygget Fremsalen og hellelagt hele Gaardspladsen. Og hvad Tak havde han havt for det? Petra havde spurgt, om han var rigtig vel forvaret og havde skjældt ham Huden fuld. Han, som havde gjort det ene og alene for hendes Skyld! Hun havde jo saa tit vært forarget, fordi hun ikke havde et ordentlig Sted til at ligge i Barselseng paa. Saa havde han skaffet hende Fremsalen.

Men værre var det med disse Sildefiskeforretninger. Jagten, han havde kjøbt, og de to Skibsparter. Nu igjen. Det var jo rent ud afsindigt af en Mand i hans Stilling. Egentlig ogsaa ulovligt. For han var jo forpligtet til intet at begynde paa uden efter Samraad med og Samtykke af Konsulen. Det stod jo skriftligt paa Kontrakten efter sidste Gang, da Konsulen redded ham fra at gaa fallit.

«Goddag,» sa en tyst Stemme.

«Er det jer, Simonsen, Far,» Myre retted sig hurtig op og la sit Ansigt i muntre Folder. En halvgammel, meget lav og tynd Mand med skjægløst Ansigt, stod foran Disken. Hans smaa blege Øjne syntes overtrukket med et Næt, som af lyserøde Traade.

Simonsen rakte frem et Papir, som han havde tat op af sin indvendige Brystlomme.

«Hm,»Hm] rettet fra: Hr (trykkfeil) sa Myre, da han havde set paa Papiret. «Det er daa svært, kaa saant Smaatteri saa disse Takrenderne og Zinkpladerne kan løpe op. Femten Specidaler, 3 Ort og 12, foruten Afdrag’, eg betalte forleden. Var I bare kommen paa Lørdagen, daa havde det fulle mig belejligere.»

«Eg var her paa Lørdag,» sa Simonsen blidt. Han stod og pilled paa sit Frakkeærme, og lod som han ikke saa, at Myre rakte Regningen hen imod ham. «Men Bu’en var stængt. – Thorsen vil ikkje vente længere nu,» tilføjed han bestemt. «Ialtfald maa I late mig faa nokke.»

«Naar der ikkje er an’en Raa’. La’ mig se, – eg ska’ betale 7 Specidaler. D’ er omtrent Halvparten. Er I saa fornødd?»

«Det kan la sig høre,» Simonsen saa op fra sit Frakkeærme.

Myre vilde trække ud Pengeskuffen og var overrasket over, at Nøglen ikke sad i. Han famled frem og tilbage uden paa Skuffen, som vilde han ikke tro sine egne Sanser. Han søgte paa Gulvet og paa Hylderne, kjendte efter i sine Lommer, som han først slog et udvendigt Klask paa, og blev tilsidst raadløs staaende med et spørgende Blik paa Simonsen.

«Nøklen staar nok i, bare se vel efter Myre, Far,» Simonsens blide Stemme lød spids og tør, og de blege Øjne stak.

«Staar ‘an i?» Myre bukked sig hastig ned igjen til Skuffen, men Simonsen saa alligevel Rødmen, der skjød op i hans Pande.

«Holder I mig for et tussete Menneske, eller ka?» Myre strøg atter Haanden frem og tilbage paa Skuffen, fik Nøglen behændigt og lydløst trukket ud, og stukket indenfor Skjortens Haandlinning.

«Ka Raa’ er der med det,» sa saa Myre, og retted sig op.

«Hænder det tit dette her, at Nøklen til Pengeskuffen blir vække mellem Hænderne paa jer?» spurgte Simonsen med et stramt Smil.

«Det har vorre Tilfælde engang før,» fortalte Myre livlig. «Daa var Nøklen vække i tre Døger, men saa en Morning, eg just har lukket op, ligger han der, midt paa Vejeskaalen. Eg fik mesten ondt; saa underlig faldt det mig fore.»

«Jaja Myre, Far. Det var leit dette her, for nu faar i Stævning paa Halsen.» Simonsens Stemme var blid og tyst som før. «Og for mig er det heller ikkje behageligt, for eg faar Fortræder, naar eg kommer tebake uden Penger idag igjen.»

«Frygter I for det, saa kan I jo ligge ud de stakkes Dalerne for mig. Ja, ka kan det gjøre jer? I er jo søkkenes rik, seier Folk.»

«Det er Løgn,» svarte Simonsen, og den blide Stemme havde faat en forbitret Klang. «Kaa sku en, saa eg, der alle sine Dager bare har vorre i andre Folks Brød faat Penger fra?»

«Ja, det vet eg ikkje. Men er ‘kje det saa, at I driver et Slags Laaneforretning under Haanden?»

«Og det sku’ en ble feit af, trur I?»

«Eg har Sølvtøj te ge i Pant,» vedblev Myre. «Og Renterne sku’ I sjøl faa bestemme.»

Simonsen kløde sig bag Øret. «Det kom an paa ka Søltøje’ var værdt,» sa han og skjelte til Myre.

«I kan komme indom, hvis I gaar saa imorgen eller iovermorgen. Saa kan I se paa Varerne.»

«Her paa Bu’en?»

«Ja naturligvis her.» –

Da Simonsen var gaat, kom der nogle, som handled lidt, og derefter to Bygutter med Regninger, den ene straks efter den anden. Myre viste dem bort uden Penger, og Gutterne gik med en truende Knurren.

Bare der nu ikke kom flere. Men en vidste, hvordan det var, naar det først begyndte. Bedst at sætte en Stopper for det.

Han trak den store jernbeslagne Dør til, og stængte den med en Slaa paa Indersiden. Saa satte han sig paa en Kasse for at holde Maaltid. Den onde Sugen, han længe havde kjendt for Brystet, hidrørte naturligvis fra Sult. Siden den foregaaende Aften havde han intet nydt. Imorges havde han efter endt Nattearbejde i Madam Berthelsens Ildhus, for at undgaa Madammens Spørgsmaal om Regnskabet, skyndt sig afsted, før hun var oppe, og havde saaledes ikke faat den Kop Kaffe og de Smørrebrødstykker, hvormed hun plejed at traktere ham, naar hun om Morgenen fandt ham dernede i Ildhuset. Det kunde han altsaa ha ladt være med, for nu havde hun jo vært over ham alligevel.

Han drog Vejret dybt, og skar af en stenhaard Spegeskinke nogle stive og mørkegule Skiver, som han hurtig fortæred sammen med de smurte Løsebrød, han havde kjøbt i Beværtningsstedet længer oppe i Muregaarden. Af en Flaske drak han Potøl til. Saa stopte han sin Kridtsnadde, læned Hodet til en Bunke Faareskind, der laa opstablet bag ham, og røg.

Der var saa mørkt i Boden, naar Døren var stængt, at han kun utydeligt kunde skjældne Omridsene af Smøramberne og Tørfiskebundterne ligeoverfor, hvor en svag Lysning trængte ind gjennem det tykke urene Glas i Bodens eneste lille Vindu. Og Larmen derudefra virked i Halvmørket paa Myres trætte Sanser, som kom den langvejs, langvejs fra.

Kridtsnadden faldt ham ud af Munden, gled ned over hans Bryst, og blev liggende paa Kassen mellem hans Knæ. Øjnene havde lukket sig, og Hodet hælded skjævt.

Et Par dundrende Slag paa Døren, ledsaget af en raa Ed, bragte ham til at fare sammen og lytte.

«Ka Fan’en er dette for nokke?» lød det højrøstet skændende derudefra. «I, der borte, kaa er denne Fankerens Myre henne!»

«Jo, d’er pene Grejer! Her kan en komme Gang efter Gang» – Skridt fjerned sig.

«Malermester Flint,» sukked Myre. Gudskelov for han havde stængt sig inde. Skjønt hvad hjalp det. Han kom igjen imorgen og hver Dag. Flint var saa fortærende gal paa ham, at han med Glæde vilde se ham i Tugthuset. Som rimelig var. Istedetfor at betale Flint de 10 Specidaler, han saalænge havde skyldt ham, havde han faat ham lokket til at gjøre Udlæg i en Skindspekulation, som de skulde være sammen om. Da saa Betalingsdagen kom, havde han git ham en Veksel, som Banken ikke akcepterte. Og da saa Flint vilde gjøre Eksekution i Indboet og Varelageret, fik han vide, at Konsul Smith ejed det altsammen.

– – Sligt et Helvede han sad i. Paa alle Kanter. Denne Petra, dette forfærdelige Menneske, som han aldrig kunde faa leve i Fred med. Hvor ofte havde han ikke lovet sig selv, at han skulde være snil og taalmodig. Tie. Bare tie til, hvordan hun saa bar sig ad. Men en kunde jo la det dryppe paa Stenen saalænge, til den blev udhulet. Naar hun gik der og tærged og tærged, og altid var bare sint og gal, saa var han jo ikke mere end et Menneske.

Nej Stakker. Han fik saa føle bagefter. Nu var det som saa ofte før, naar han havde gjort Allarm, at han ikke turde gaa hjem. Saa skulde han til at tigge og trygle, og be om Forladelse, og gjøre sig saa ydmyg som den usleste Hund. Der skulde meget og lang Tid til for at tø op et Kvindfolk som Petra. Hun glemte aldrig, og lod aldrig noget bli godt igjen. Selv om det læst skulde bety, at hun havde tilgit ham, saa kom hun saa intrikat med det bagefter. Altid naar han mindst vented det, rev hun ham det i Næsen. Men nu skulde han lure Sølvtøjet fra hende. Bare han slap usét op paa Fremsalen, hvor det var gjemt i Krogskabet. Hvis hun saa opdaged det, fik hun Slagtilfælde af Sinne. Godt nok til hende – – –

Bare han aldrig havde giftet sig med hende. Han havde jo tydeligt forstaat alt, mens de var forlovet, at hun ikke brød sig om ham. Aa nej. Det var nok Konsulen, hun havde havt i Tanker dengang. Tante Ravn kom jo med Spitord og Hentydninger, og Gud maatte vide, om hun ikke havde Ret. Men i den Sag fik han aldrig Vished. Petra havde været klogere end som saa. Hun var ikke den, som klædte sig nøgen for nogen. Det var ikke som med ham. Han havde syntes, at han ikke kunde faa Fred i Sjælen sin, før han havde bekjendt for hende. Og saa var han kommen frem med alt det gale, han havde gjort, lige fra Guttedagene, da han fo’r tilsjøs. Rub og Stub havde han fortalt. Om hvorledes han havde skikket sig hos Virs sine – ja til og med det værste af alt: om hvorledes det hang sammen med Farmorens Endeligt. Slig en Tosk han havde vært! Som om hun ikke ogsaa uden det havde havt nok til at dryppe ham med.

Ja, hvis han bare ikke havde giftet sig. Naar han tænkte tilbage paa den Tid, da han var i Konsul Smiths Brød, og leved som et Eksemplar for Gud og Mennesker, saa kunde han faa Taarer i Øjnene af Længsel efterefter] rettet fra: egter (trykkfeil) sig selv, som han dengang var. Hvis han var vedbleven med at være Ungkarl, saa havde han ikke behøvet at rode sig ind i alle disse Elendigheder, og saa kunde han ha flyttet hjem til sin gamle, skikkelige Mor, der nu sad Enke, og søgte om at komme ind i et Fattighus.

Stakkels Moren. Det var Synd at sige, at hun havde faat Glæde af Barnene sine. Thrine var rejst til Amerika, Nils var blet fordrukken, og havde mistet Pladsen som Bryggegesel, og Simon var og blev aandsvag efter Slaget i Hodet af den Pakhustønden. Aa ja, det var bare mærkeligt, at det ikke var gaat dem endda værre, de, som havde Sjur Gabriel og «Smaafylla» til Bedsteforældre.

Tænk for et Liv, hvis han havde levet med Moren. Bøn og Salmesang og Paalidelighed og Arbejdsomhed.

Aa nej, men det var jo rent utænkelige Ting, han sad og døste om. Gifte sig skulde en jo. «Værer frugtbare og formerer eder,» stod der i Skriften. Og Formering udenfor Ægteskabet var jo en stor og fordømmelig Synd. Desuden kosted det Penger det ogsaa, skjønt det naturligvis faldt noget billigere.

Nej, der var ingenting at angre paa i den Retning. Var det ikke blet Petra, saa havde han faat en anden, som havde vært lige gal. Han havde jo desuden ingen havt at vælge mellem. Den eneste var tykke Jomfru Madsen i Schrøders Enkes Vinudsalg. Hun vilde ha havt ham. Men hvad kunde det hjælpe. Han havde jo ikke kunnet fordrage hende. Petra var den eneste. Desuden havde Jomfru Madsen havt 3 Børn med Forskjellige. Og hun var vist ikke hverken snillere eller mildere end Petra. Folk fortalte, at hun prygled den stakkels Bønnemand af en Fribagermester, som havde tat hende, da hun var bleven frugtsommelig med ham.

Det gale var snarere, at han havde villet hæve sig over sin Stand. Hvorfor kunde han ikke ha nøjet sig med at være Bryggesjouer som hans Far før han? Og havde han endda villet sætte Tæring efter Næring. Men nej. Stort og grumt skulde det være. Gik hen og kjøbte Fløjelsmøbler og Lysekrone – ja, den Lysekronen, den var noget af det værste. Petra havde nægtet at hænge den op – der var jo heller ikke Værelse til den i Huset. Siden havde han faat Kjøbmanden til at ta den igjen mod 2 Specidalers Godtgjørelse. Og Fløjelsmøblerne havde Petra solgt underhaanden. Med Tab. Naturligvis med Tab. Alting gik paa Skade. Men det var jo sandt, hvad Petra sa, at de for Konsulens ikke kunde være bekjendt af at anskaffe slige kostbare Ting.

– Ja, det var rent bort i Natten med disse Indkjøbene hans. Men det kom saaledes over ham. Naar han fik Kjøbelysten paa sig, var det liksom han skulde vært beruset. Han tænkte og sanste og vidste da ikke andet, end hvor herligt det skulde være at faa disse Tingene. Penger blev der altid en Udvej for. Og det var ikke Smaapluk, det, han rutted med. Disse Skibsparterne – og Sildejagten! – – Ja, han bar sig ad som et galt Menneske. Petra var jo i de Dele fornuftigere end han. Men saa havde hun det paa en anden Maade. Hun grov sammen og sammen for at kjøbe Sølvtøj. Og saa vilde hun, at Børnene skulde gaa paa de bedste og dyreste Skoler, og ha fine Søndagsklær. Det gik op i op.

Hvor i Jesu Navn skulde han skaffe Penger fra. Penger, Penger surred det rundt i hans Hjerne. Om tre Uger var det Terminsdag. Da skulde han ud med Renter og Afdrag baade til Konsulen og for Huset. Hvad vilde Konsulen sige, hvis han nu atter igjen ikke kunde klare for sig. Saa skulde Pigen derhjemme ha sin Halvaarsløn, foruden alt det, han skyldte rundtomkring, og de daglige nødtørftige Udgifter.

I skulle være nøjsomme og gudfrygtige, havde Provsten sagt i Kirken forleden. «Jeg siger Dig Du bange og frygtsomme Sjæl – klæder ikke Gud Liljerne paa Marken?»

Hærk og Prat var det altsammen. Han kunde ikke præke, den Provsten Damm. Sulted ikke Folk ihjel i hundredvis derborte i London f. Eks.? Og var de ikke Guds Skabninger, de ogsaa?

Nej, hvis han havde vært Præst – han skulde ha forkyndt noget andet, han. Han skulde ha sagt dem, at Slid og Slæb og Elendigheds Kval og rispenes Pine var den Lod, de kunde vente i Verden. Ja, den Lod skulde de til og med stunde efter, hvis de havde den rette Tro. Havde Frelseren havt det, hvortil han kunde hælde sit Hode? Derfor skulde Menneskene ikke vente sig nogen Vinding, om de saa var saa nøjsomme og gudfrygtige, at Blodet sprat frem under Neglene paa dem.

For det nytted ikke at være gudfrygtig. Ingenting nytted. Hvad enten han vendte sig til Gud i Bønnen eller forsvor sig til Hinnmanden, blev det op i et og det samme. Han havde sagt det til Djævelen, naar han havde sine Togter med at vandre paa Syndens Veje: Hjælp mig da! Giv mig Rigdom og Anseelse, i Særdeleshed Rigdom, saa skal Du faa mig til evigt Vederlag. Men nej. Det samme med Vorherre. Hvor havde han ikke tigget og bedt og raabt og skreget til ham. Aldrig Tegn eller Lignelse til Svar. Og han havde vært gudfrygtig og læst i Bibelen og gaat til Opbyggelsesmøder, halve Aar igjennem. Men ligemeget havde det hjulpet.

– Og hvor let kunde det ikke ha vært for Vorherre. Han, som saa, hvorledes han balte. Bare git ham rivende Handel nogle Uger, saa han var blet kvit disse gamle, mugne Varerne, som ingen vilde kjøbe. –

Den, som kunde rejse bort fra det altsammen. Rømme saa langt en komme kunde. Myre sukked dybt, tog Snadden op og tændte den paany, skjønt den var udrøgt. Til et Sted, hvor en var ukjendt og fremmed, og fik begynde fra nyt af. Lægge sig om Kvælden med Ro i Sindet og staa op igjen til Arbejdet, glad og let som en kvidrende Fugl.

Ja, havde han bare ikke havt Kone og Børn – han skulde vært rejst for længe siden. Skulde ha spyttet paa Skidtet og Elendigheden her i dette usle, fæle Fantehullet.

Men hvad kunde det ha nyttet? Syndebyrden tog han vel med sig. «Om jeg drog til Verdens Ende, saa vilde din Haand, o Herre, være over mig, og vilde jeg tage Morgenrødens Vinger paa, og fly til det yderste Hav, saa skulde Du ogsaa der være efter mig» – der løb ham en Frysning ned ad Ryggen; han greb et uldent Sjall, som laa henslængt paa en Flæskekagge og tulled det om Halsen.

Hvor underligt det var gaat ham i Verden. Altid havde han steget højt og dalet dybt. Tilsjøs, hos Munthe sine, hos Kjøbmand Virs og nu hos Konsulen.

Ja, for det endte galt, her ogsaa. Og her vilde Faldet bli saa dybt, at han kom til at gaa tilbunds for sidste Gang. Hvis da Vorherre ikke uventet sendte en Redning. Lod Sildefisket slaa til, eller gav ham Fortjeneste paa Skibsparterne.

Daniel i LøvehulenLøvehulen] rettet fra: Løvekulen (trykkfeil) – ham kom der en Mand og frelste. Eller kanske det var en Engel?

Myre bøjed Hodet, slog Hænderne for Ansigtet og sa halvhøjt: «Almægtige Fader deroppe, er det din Mening, at Du saa dybt vil nedbøje og straffe mig, saa giv mig Ydmyghed og Kraft til at bære det. Lad mig være som en af dine hellige Martyrer, der med Salmesang gik gjennem gloenes Ild og Løvers Gab, og med jublende Røster lovpriste dit Navn. Lad mig gaa min Pilgrimsgang, som Du selv, Herre Jesus, paa Vejen til Golgatha. Men hvis Du vil tilgi mig mine Synder og hjælpe mig i min Næringsvej – o, saa vent ikke forlænge. Amen.» Han tørred sine Øjne, der tindred med en fugtig Glans.

Holde Sjælen sin ren, stod der – ja, se det var nu lettere sagt end gjort. For det var vel med Sjælen en synded og løj og stjal og bedrog? Nej, det kunde ikke være med Sjælen, for Sjælen krymped sig og led og pintes ved det gale, en gjorde. Det var Forstanden, som tvang et Menneske frem til Selvhjælp. Og saa sad Sjælen og blødte, mens Forstanden regjerte. Eller kanske en havde to Sjæle i sig? En, som kjendte og elsked det gode, og en anden, som den verdslige Forstand raaded med?

«Værer snilde som Slanger og enfoldige som Duer.» Ja, se det var nu et mærkeligt Ord, det.

En sagte Banken rev ham ud af hans Betragtninger. Han retted sig og lytted.

Atter lød Bankingen frygtsomt og svagt som af en Barnehaand.

Han rejste sig og keg ud gjennem Vinduet. Der stod Mathæa i blaa Kyse og mørkrudet Kaabe, under hvis Kant de lange Strømpelægger vistes.

Han aabned Døren akkurat saa vidt, at Barnet kunde slippe igjennem, og stængte igjen.

«Koffor staar Du og banker, Mathæa, naar Du ser, at her er stængt?»

Jo, for det havde Moren sagt. Hun skulde be om nogle Penge til Middagsmad. De havde ikke noget – det kom fra Mathæa sagte, og med en Mine, som pinte det hende at faa Ordene frem.

Myre gik indenfor Disken, aabned Pengeskuffen og skrabed med Fingrene paa dens Bund. Saa rakte han Mathæa nogle Pengestykker, som hun putted i Kaabelommen.

Skynd Dig nu,» sa Myre. «Mor venter vel paa Dig.»

Men Mathæa blev staaende uvis og nølende. Hun vrikked lidt med den ene Fod, som hun ufravendt betragted.

«Koffor er Du ikkje paa Skolen idag?»

«Vi har Maanedslov,» lød det næsten uhørligt. Pludselig tog Mathæa sig sammen og retted Nakken. Hendes Ansigt var blegt, og Panden fortrukket.

«Jeg skal ogsaa ha til Skolepenger,» sa hun derpaa saa fort, at hun fik Ordene forkjert i Halsen, og maatte hoste. «Det er saa længe siden jeg fik Maanedssedlen.»

«Det maa Du vente med. Eg har ikkje Penger nu.»

«Det er saa flout,» sa Mathæa og bed sig i Læben for ikke at græde. «De andre har betalt for længe siden.»

«Eg ska gaa ind te Bestyrerinden, og snakke med hinner, naar eg faar Ti’er en Dag. Du kunde jo faa Friplads Du og, liksaa Fie.»

«Aa nej, Far, ikke gjør det!» raabte Mathæa bønligt. «Du kan meget heller ta mig ud af Skolen» – hun slog over i en trodsig Tone: «Jeg vil ikke gaa der, naar Du ikke kan betale. Du skal ta mig ud, Du skal,» de sidste Ord var halvkvalt af Hulken.

«Saa Du vil blande Dig i – – Har Vorherre ikkje sat dine Forældre til at styre og raade over Dig? Gaa nu hem med Dig straks paa Timen.»

«Ja, bi Du bare,» mumled Mathæa, mens hun smøg gjennem Døraabningen. Et Øjeblik efter stak hun Hodet ind og raabte: «Jeg løber væk, hvis Du gaar til Bestyrerinden! Saa meget Du ved det! Jeg løber væk og kommer aldrig mere igjen.» Saa trak hun Hodet bort og forsvandt.

Det er Moren, som sætter hende op, tænkte Myre, og vilde atter stænge, men betænkte sig. Nu var det snart den Tid, da Konsulen kom fra Børsen. Det kunde jo hændes, at han slang nedom her, før han gik hjem til Middag.

Han gav sig til at stille i Orden Ting, som stod paa sin Plads iforvejen, for at Konsulen, hvis han kom, ikke skulde finde ham ledig?

«Naa Myre, hvordan gaar det?»

Myre vendte sig om, og rev Huen af Hodet. I Døraabningen stod den høje, ranke, statelige Konsul Smith, der trods sine 55 Aar saa frisk og ungdommelig ud. Hans mørke Haar og Skjæg var kun lidt graasprængt, og Rynkerne i hans smukke, velbarberte Ansigt, vistes ikke meget.

«Jo Tak, Hr. Konsul. Det gaar sandelig bra,» Myre havde antat en sorgløs Mine, og han holdt Hænderne paa Ryggen.

«Det siger I altid,» Konsulen plirte paa ham.

«Det vilde være Synd te klage. En har jo altid saa mykkje te takke Gud for.»

Konsul Smiths Ansigt fik et misfornøiet, næsten haanligt Udtryk. Myre saa det, og det stak i ham.

«Naar det rækker fra Haand te Mund, saa er det jo alt, ka en saa eg kan forlange,» vedblev Myre i beskeden Tone.

«Ja, men en kan jo aldrig stole paa jer, Myre. Gaar det nu galt igjen, hjælper jeg ikke mere.»

«Nej, det vilde ogsaa være te forlange formykkje af Konsulen.»

«Kan I nu gjøre Ret og Rigtighed for jer naar Terminen kommer?»

«Jo daa! Dennegang skal der ingen Ting være ivejen.»

«I har ikke rodet jer ind i nogen Slags nye Spekulationer?»

«Nej, Hr. Konsul. Ikkje det Guds skapende Gran.»

«Det kan ikke nytte at ville slaa saa stort paa,» fortsatte Konsulen ærgerlig. «Gaa hen og agere Skibsreder – det var det, som havde ødelagt jer forrige Gang.»

«Hadde Løkken føjet sig, og Vorherre hadde villet –»

«Prat,» afbrød Konsulen, og stødte sin sølvknappede Stok mod Gulvet. «Nej Myre, I har en Svindlernatur, og I burde aldrig blet selvstændig Mand.»

Myre stod og vagged svagt fremover og bagover, og saa ud i Luften. Det var liksom han havde overhørt hvad Konsulen havde sagt.

«Har I gjort op Kontrabogen for denne Maaned?»

«Nej, Hr. Konsul. Sidste Gang Konsulens Pige var her efter Varer, havde hun ikkje Bogen med sig.»

«Er det til os?» Konsulen pegte paa en Bunke Faarekropper, som laa opstablet indenfor Disken.

«Jo, Hr. Konsul. Tretten Ort og 12 Skilling Vaagen. Det blir 43 Specidaler, 68 Skilling.»

«Det behøver I ikke at føre ind» – Konsulen tog sin Tegnebog frem.

«Langtifra!» raabte Myre og slog ud med Haanden.

«Vær I bare glad til, Myre, Far,» der var en godmodig Haan i Konsulens Stemme.

«Ikkje paa nokken mulig Maate! Lad det bare staa te Terminensdagen.»

Smith saa overrasket ud. «Jaja,» sa han efter et Øjebliks Betænkning, og stak Tegnebogen til sig. «Det glæ’r mig for jeres Skyld, at I altsaa ikke er i Forlegenhed. Men dette er jo kontant Udlæg. Ja, for Faarene er da vel betalt?»

«Naturligvis.»

«Naa ja, saa Farvel.»

«Farvel, Hr. Konsul. Go’middag.»

Myre blev staaende lidt paa samme Plet, da Konsulen var gaat. Han tænkte paa, at imorgen kom Bonden og skulde ha Pengene for Faarene. Hvor skulde han skaffe dem ifra?

Hans Ansigt sank liksom sammen.

Boken er utgitt av bokselskap.no

Last ned

Last ned hele boken til mobil/nettbrett i .epub-format eller som .mobi.
Du kan også skrive ut boken som .pdf eller html.

Om Afkom

Amalie Skrams romanserie Hellemyrsfolket regnes som et hovedverk i den naturalistiske litteraturen i Norge. Firebindsverket tar opp hva som former et menneskeliv og i hvilken grad arv og miljø bestemmer et menneskes skjebne.

Afkom (1898) er fjerde og siste roman i serien og handler om Siverts barn, Severin og Fie. Handlingen er lagt til 1870-årene og forskjellene mellom fattig og rik er et hovedtema.

Hellemyrsfolket (1887-1898):
    Sjur Gabriel (1887)
    To Venner (1887)
    S.G. Myre (1890)
    Afkom (1898)

Les mer..

Om Amalie Skram

Amalie Skram har en fremtredende plass i norsk litteraturhistorie som en av de store naturalistene på slutten av 1800-tallet. Hun skildret fattigdommens og kjærlighetens kår, og ønsket, i likhet med mange av forfatterne i samtiden, å sette søkelyset på samfunnsproblemer. Men hun gikk et skritt lenger enn de fleste. Ikke bare var hun opptatt av det følelsesmessige kjærlighetsforholdet mellom kvinne og mann, men også av erotikken.

Les mer..

Faksimiler

For denne boken finnes det også faksimiler tilgjengelig:

Del boken

Tips dine venner om denne boken!

Del på Twitter
Del på Facebook

Gå ikke glipp av ett eneste ord.

Fyll ut e-posten din under så vi kan varsle deg når nye verk publiseres.