Afkom

av Amalie Skram

XIX

Da Ravn og Andrea var blet alene, gik han hen og trak et Rullegardin op, flvtted Sagerne, som laa ophobet i Vindusposten, hen paa Stole og Borde, og aabned 2 Vinduer.

«Ka ska’ dette bety?» spurgte Andrea haanlig.

Uden at svare gav Ravn sig til at sætte sammen paa en Bakke Flasker og Glas. Bakken bar han bort paa Forhøjningen ved Vinduet under Andreas Sybord. Saa samled han sammen Kortene, stak dem ned i en Spillebordsskuffe, fandt frem en Støveklud, og gned Divanbordet af. Han skjøv med Foden lempelig Spritapparatet, den messing Te- og Kaffekande og den opstablede Vedbunke tættere ind til Ovnen, tog en Del Linned, nogle Damekjoler og Hatter, der var spredt omkring paa Stole og Borde, og la det altsammen bort i en Krog paa Gulvet. Saa saa han sig mønstrende om.

«Venter Du Selskap ikvæld, Far!» sa knisende Andrea, der siddende i Sofaen med korslagte Arme havde iagttaget hans Færd.

Ravn gik ind paa Bagsalen. Der laa Fredrik i sin Barneseng, som var stillet ved Siden af en større Seng, hvor Meisteren havde sit Natteleje. Et Talglys brændte i en Blikblakkert borte paa Komoden ved Siden af en Kam, omviklet med lange Fruentimmerhaar. Fredriks Tøj laa i en Bunke paa Gulvet, Meisterens Klær hang over Stoleryggene, en forreven Tøffel stod ved Siden af Sengen, Vandfadet var fuldt af tykt skiddent Vand, og der lugted indeklemt og ondt.

Ravn slog op et Vindu, saa tog han Lyset, gik hen til Barnesengen og bøjed sig over den sovende Gut.

Herregud, dette blasse Ansigt, disse udsprængte Øjne og denne kummerfulde Mine, som Gutten altid havde, især naar han sov.

Uvasket og ukjæmmet laa han der med flænget, knappeløs Skjorte. Den ene Haands smaa sorte Fingre grov og skrabed i Haarbunden.

Ravn blev ved at stirre paa Barnet, og Taarer trængte sig frem i hans Øjne. Han tog hans Haand bort fra Haaret, og la den varsomt paa Teppet.

Gutten rørte sig lidt og sukked i Søvne, og Øjeblikket efter førte han atter Haanden til Hodet, og bored Fingrene gnidende ned i det mørke, ubørstede Haar.

Han skulde da vel aldrig – – – Ravn luded sig tæt ned til Barnet, holdt Lyset over dets Hode, strøg Haaret bort fra Panden, og opdaged – –

Han fo’r tilbage, satte Lyset paa en Stol, og blev staaende stiv.

– – Aa, hvad Under – saa vanrøgtet og vanstelt som han var. Aa, men hvor det var fælt. Saa fælt, saa fælt. Der gik en Frysning igjennem ham. Saa tog han op fra Gulvet Barnets Tøj og undersøgte det, men det varte ikke længe, før han slang det fra sig, og gav sig til at trave op og ned paa Gulvet.

Og dette var hans Barn. Hans stakkels, stakkels elendige Barn – han vred sine Hænder i Pine.

Hvorfor havde han dog sat ham ind i Verden? Slig et Kræ, denne Gutten var i alle Henseender. Styg og svagelig og dvask med daarlige Instinkter. De eneste Stunder, hvori han syntes at leve lidt op, var, naar han kjækled og omtrent sloges med sin Mor.

Og nu var han ovenikjøpet fuld af Utøj. Stakkels Barn, som havde en saa samvittighedsløs Mor. Moren ja – deri laa Ulykken.

Han kaldte hende samvittighedsløs, men hvor samvittighedsløst havde han selv ikke handlet ved at gi sit Barn en saadan Kvinde til Mor. –

Og sig selv en saadan Hustru! Hvad havde – havde han dog ikke gjennemgaat! han blev ved at vride sine Hænder.

Han, som havde elsket dette Menneske, som havde git eller forsøgt at gi hende sig selv, at faa opdraget, smeltet, renset hende.

Bare et Par Uger efter Brylluppet havde han forstaaet, hvorledes han havde tat fejl. Da hun følte sig i sikker Besiddelse af sin Stilling, viste hun sig uden Blussel som den, hun var. Han var blet forfærdet, forbitret, fortvilet, men han havde dukket sit Hode, og sagt sig selv, at nu maatte han ikke svigte. Nu havde han faat sin Opgave, den, han frivillig, i tankeløs Letsindighed havde paatat sig, og som, hvis han kun holdt ud, maatte ende med at bringe om ikke Lykke saa dog Fred og en god Samvittighed.

Men værre og værre var det blet, alt som Aarene led. Hvor grænseløst havde han ikke lidt. I Aarevis havde han med Vold og Magt holdt fast paa den Forestilling, at det skulde bli godt – var godt. Hvorledes havde han ikke altid talt om Andrea, formelig pralet af hende, netop fordi hun var den, hun var, Andrea Frimann, det fordrukne Stævnevidnes Datter, for at ingen skulde tro, han følte sig brøstholden, mens hun samtidig i disse Aar ikke havde gjort andet end at sige Vittigheder om ham, udlevere ham og deres Forhold til hvemsomhelst, hun talte med, slaa sig sammen med Tjenestepigerne om at ærte ham. Dengang dette var blevet ham fuldt klart, havde han følt sig som tilintetgjort og opgit alt Haab. Men da saa Andrea efter over 4 Aars Ægteskab skulde ha et Barn, fik han atter Mod og Fortrøstning, skjønt hun under Svangerskabet bar sig ad som et Menneske, der var forrykt af Ondskab og Hidsighed.

Men Barnet havde ingen Forbedring hidført. Tværtom. Andrea var efter som Gutten vokste til, blet sikrere, frækkere, grovere end før – skjønt det skulde der meget til. Hvor tit havde hun ikke skjældt ham ud, fordi Barnet ikke var mere vellykket, havde paastaaet, at det naturligvis maatte være hans ryggesløse Ungdomsliv, der var Skyld i, at han ikke havde faat «likere» Afkom.

I Raseri havde han nogle Ganger pryglet hende, og da var hun blet som forvandlet, havde kastet sig ydmyg ned foran ham, havde grædt og tigget om Tilgivelse, lovt Bod og Bedring, erkjendt, at alt det onde kom fra hende. Saa var han altid blet blød, havde følt et Pust af sin fordums nedtrampede og mishandlede Kjærlighed, og havde – mere og mere haabløs for hver Gang – paany løftet hende op til sig. – Dette Menneske, som skulde prygles for at gaa i sig selv, og som Dagen derpaa var den gamle.

Hun var jo som en vild, der burde vært stængt i Bur og holdt i Ave ved Piskeslag.

Herregud, hvad han dog var for en Usling, som havde fundet sig i dette, som blev værende i et saadant Ægteskab. Han, der var stillet slig, at han intet Samkvem kunde ha med glade Mennesker, ja ikke engang med nogenlunde ordentlige, for hvorledes var hans Hjem! Aldrig kunde han be et Menneske op til sig, aldrig være sammen med andre end dem, han traf paa Logen.

Men nu skulde det være Slut. Endelig en Gang. Grøn havde sagt, at hvis han blot ganske rolig vilde overlade Sagen til ham, saa skulde han aldeles sikkert faa aftvunget Andrea Samtykke til Skilsmisse. Denne Grøn, som havde set hans Jammer, og som var den eneste, til hvem han nogensinde havde betroet sig.

Iaften kom han – Ravn, der var bleven ved med at vandre op og ned paa Gulvet, stod stille, og trak frem sit Uhr. Om et Kvarter kan han være her, mumled han, og lukked Vinduet. Med et forgræmmet Blik til Guttens Seng gik han ind i Fremsalen.

Andrea sad i Sofaen som før med korslagte Arme og saa trodsig smilende ret frem for sig. Vinduerne var lukket, og Rullegardinet trukket ned, og paa Divanbordet – han blev staaende med opspilte Øjne. –

Paa Divanbordet stod Flaskerne og de halvtømte Glas med Spillekort og Cigaraske strøet indimellem. Linnedet og Klærene, som han havde baaret hen i Krogen, var atter spredt ud over Stole og Borde, Vedbunken, som han med sin Fod havde ført tæt hen til Ovnen, var kommen langt frem paa Gulvet, hele Værelset var i nøjagtig samme Tilstand, som før han havde ryddet op – nej værre endda.

«Ja, Du glaner, Far,» sa Andrea, da Ravn blev staaende stum. Hun begyndte at knise. «Saalissen liker nu eg te ha det.»

Ravn stod fremdeles stum. Vær rolig, sa han til sig selv. Lignende har hun jo gjort før; men hans Ansigt hvidned, og de dirrende Hænder knytted og aabned sig.

Der gik nogle Øjeblikke.

«Ska’ eg banke etter Meisteren, og be hinner komme op og hjælpe Deg te rødde igjen, Far,» lo Andrea, men holdt pludselig inde. Hendes Blik havde strejfet Ravns Ansigt, og hun blev med ét urolig.

I næste Nu var Ravn over hende med udstrakte, knyttede Hænder.

Lynsnart havde Andrea rejst sig, var flygtet om paa den anden Side Bordet, og kasted sig næsegrus foran Ravn.

«Slaa meg ikkje, Karl, slaa meg ikkje! Husk, eg er din Kone, og Mor te dit eneste Baren. Drep meg heller, drep meg me’ de’ sam’e. Eg er et Utyske, som ikkje fortjener te leve. Trur Du ikkje eg vet de’? Aa Karl, Karl, Du er som en Lysets Engel ve’ Siden af meg, men hvis Du sjøl engang venter Barmhjærtighed paa din Dødsensdag, saa vær nu barmhjærtig mod meg!» Hun vred sit Legeme, der hun laa paa Gulvet med Hænderne om Hodet, og hun hulked, som hun skulde brydes istykker.

Ravn havde gjenvundet Ligevægten. Han stod og saa ned paa hende, og han følte Lyst til at sparke hende væk med Spidsen af sin Fod, som var hun et giftigt Kryb.

«Rejs Dig op, Menneske,» sa han omsider. «Lig ikke der, og skab Dig til.»

«Eg skaper meg ikkje te, Karl, nej eg gjør ikkje. Du maa tru meg! Aa Karl, Karl, forskyt meg ikkje. Uten Deg gaar eg tegrundes,» hun blev ved med at hulke.

Ja hvad Skade vilde der vel være i, at en slig som hun, gik tilgrunde, tænkte Ravn, mens han med lange forsigtige Skridt, som var han bange for at komme til at røre ved hende med sin Skosaale, gik bort og satte sig i den anden Ende af Værelset.

Med bitter Sorg over sit forspildte Liv, mindedes han den første Gang han her i denne selvsamme Stue havde slaaet hende, den Nat, han havde hentet hende hjem fra Danseballet i Sandvigen, og han tænkte med en Følelse af uudholdelig Smærte paa, hvor skjæbnesvangre disse Slag var blevet for ham.

Andrea holdt paa med at hulke og trygle, højrøstet skrigende. Ravn følte mere og mere Væmmelse.

Bare Grøn dog vilde komme, han, som havde lovet at hjælpe ham, og forstod, hvorledes Sagen skulde gribes an.

– – – Men hvis Grøn nu kom. Hvad kunde der stilles op i dette Øjeblik? Hvem kunde ha Kræfter til at gaa ivej mod denne sønderbrudte og elendige Misdæder af en Kvinde. Han tog sig knugende med Hænderne om Panden, mens han lukked Øjnene for det afskyelige Syn af dette Fruentimmer i Silkeskjørt og Morgentrøje, med opsat Haar og Perlekam, og for Uordenens Uhumskhed i Værelset, og for Tanken paa Barnet derinde i Sengen.

Saa hørte han det gaa i Trappen. Hurtig rejste han sig og skyndte sig ud.

«Nej, ikke i Aften,» sa han med kvalt Stemme til Grøn, der stod paa det øverste Trappetrin, med en af Regn gjennemblødt Waterproof, og med Haanden paa Kanten af det lille Traleværk. «Hun er ikke i den Tilstand, at det nytter at snakke nu.»

«Saa–aah,» svarte Grøn, mens han i Lyset fra den lille Oljelampe, som stod paa et af Trappetrinene op til Kvisten, spørgende og misfornøjet betragted Ravn.

«Det faar være til en anden Gang. Hun er syg. Ellers Tak. Jeg véd, Du er min Ven,» Ravn rakte Haanden til Grøn, der kløde sig paa Panden med Paraplyens Haandtag og mumled: «Denne Gang trode jeg dog, det skulde blet til Alvor.» Saa nikked han stille, vendte sig og gik ned over Trappen med en svabbende Lyd i de vaade Galoscher.

«Du er Livsslave. Livsslave er Du!» sa det inde i Ravn, da han atter stod i Værelset, hvor Andrea fremdeles laa paa Gulvet.

Tøflerne var gleden af hendes lyse, smudsige Strømpefødder, der havde Huller paa Hælene. Hun syntes at være falden isøvn.

Boken er utgitt av bokselskap.no

Last ned

Last ned hele boken til mobil/nettbrett i .epub-format eller som .mobi.
Du kan også skrive ut boken som .pdf eller html.

Om Afkom

Amalie Skrams romanserie Hellemyrsfolket regnes som et hovedverk i den naturalistiske litteraturen i Norge. Firebindsverket tar opp hva som former et menneskeliv og i hvilken grad arv og miljø bestemmer et menneskes skjebne.

Afkom (1898) er fjerde og siste roman i serien og handler om Siverts barn, Severin og Fie. Handlingen er lagt til 1870-årene og forskjellene mellom fattig og rik er et hovedtema.

Hellemyrsfolket (1887-1898):
    Sjur Gabriel (1887)
    To Venner (1887)
    S.G. Myre (1890)
    Afkom (1898)

Les mer..

Om Amalie Skram

Amalie Skram har en fremtredende plass i norsk litteraturhistorie som en av de store naturalistene på slutten av 1800-tallet. Hun skildret fattigdommens og kjærlighetens kår, og ønsket, i likhet med mange av forfatterne i samtiden, å sette søkelyset på samfunnsproblemer. Men hun gikk et skritt lenger enn de fleste. Ikke bare var hun opptatt av det følelsesmessige kjærlighetsforholdet mellom kvinne og mann, men også av erotikken.

Les mer..

Faksimiler

For denne boken finnes det også faksimiler tilgjengelig:

Del boken

Tips dine venner om denne boken!

Del på Twitter
Del på Facebook

Gå ikke glipp av ett eneste ord.

Fyll ut e-posten din under så vi kan varsle deg når nye verk publiseres.