Afkom

av Amalie Skram

XL

Inde i Madam Berthelsens Ildhus gik Myre om Natten, i blaa tøjs Skjorteærmer uden Bukseseler og laved istand til at støbe Lys. Ildhuset var et skummelt, stort og firkantet Rum, opfyldt af alle Slags Lysestøbegrejer. Der var to lange, smale, med mørkstribede Sirtsesgardiner behængte Vinduer, som vendte ud til en liden hellelagt Gaardsplads, bag hvilken højned sig en stenknudret Bakke, som gik lige op til Nordnæshougen, hvor den gamle Frederiksstens Fæstning laa.

Borte i Gruen stod en kjæmpestor Gryde paa en Brandfod af Jern, under hvilken Ilden blussed. Myre la flere Vedstykker til, pusted kraftige paa Ilden og rørte med en lang Træøse om i Gryden, der var fyldt med halvsmeltet Talg.

Paa det lange, smale, umalede Bord under Vinduerne brændte en sur Parfinlampe. Gulvet var stenlagt liksom Gaardspladsen, og Myre stumped i Ujevnhederne, naar han gik til og fra.

«Her er for mørkt,» tænkte Myre og saa sig om. Fra Hjørnet ved Vinduskrogen strakte sig en smal Bænk langs Tværvæggen nedover i Retning af Gruen. Paa Bænken laa Myres Overtøj og Jakke, og under den stod hans Støvler, som han havde ombyttet med Halmsko. Midt paa Gulvet og allevegne stod umalede Borde paa lange Ben og med 2 Bordplader, den nederste Trekvart Alen under den øverste. I begge Bordpladerne var der tæt i tæt runde Hulled og i disse sad lange Blikformer, fyldt med smeltet, dampende Talg. Paa Overkanten af Formerne var Vægerne snurret fast om en Træpind, ved Hjælp af hvilken Lysene skulde trækkes op, naar Talgen var tilstrækkelig kold.

«Her er for mørkt,» tænkte Myre igjen. Saa greb han en Lysestump, tændte den og fik den ved Hjælp af nogle varme Talgdraaber til at staa paa Bordet.

Derefter trak han fra Krogene frem Kasser fulde af Blikformer. Han tog et Bundt afskaarne Væger og et lidet Skrin fyldt mer hjærteformede Træpinde, som endte i en spids Tap, stilled det altsammen paa den lange Bænk, hvor hans Tøj laa, satte sig og begyndte at lave Formerne istand. Det var ikke noget hurtigt Arbejde. Vægerne skulde føres gjennem Formen, derendte i en Spids med et bitte lidet Hul, der efter at Vægen var trukket ud, skulde tilstoppes med en af de hjærteformede Træpinde.

Myre arbejded flittigt og roligt, mens han gumled paa en Skraa. Af og til gik han hen og rørte om i Gryden, der under den nu svagt blussende Ild kogte smaat og stille.

Tiden gik. Efterhaanden havde han faat en høj Bunke af færdige Blikformer ved Siden af sig paa Bænken.

Han hørte varsomme Skridt derude paa den lille Gaardsplads og lytted med løftet Hode. Jo. Skridtene kom nærmere, ind i Gangen udenfor Ildhuset. Straks efter blev der sagte banket paa Døren.

Hvem kunde dette dog vel være? Myre slap sine Former, gik hen og lukked op.

Der stod Fie i en gammel sort Regnkaabe og med en Kysehue paa Hodet.

«Men i Jessu Namn, ka er det, Du vil?»

«Du maa ikke være sint, for jeg kommer, Far,» sa Fie forlegen. «Men jeg vilde saa gjerne hjælpe Dig lidt. Jeg er vis paa, der er noget, jeg kan gjøre liksaa godt som Du.»

«Kom ind,» sa Myre. Han var saa underlig rørt.

Fie gled indenfor og tog Overtøjet af. Hun saa sig om i det dystre Rum, hvor hun kun havde vært et Par Ganger før.

«Koffor ligger Du’kje heme og sover nu, Nattens Ti’er?» spurgte Myre og betragted Fie fra øverst til nederst. For første Gang slog det ham, at hun var vakker, stor og stærk, og at hun ligned Petra slik som denne havde set ud i sin Ungdom. Men vakrere, meget vakrere.

«Jeg kan ikke sove om Nætterne nu for Tiden,» svarte Fie. «Jeg véd ikke, hvoraf det kommer. Og hvorfor skal Du, Far, gaa her og slide og stræve saa aldeles alene. Det var jo saa naturligt, om dine Børn hjalp Dig.»

Myre strøg sin smudsige, talgfede Haand over Fies Haar. «Du er snil, Du Fie,» sa han bevæget. «Ja, Du kunde kanske nok hjælpe meg, Du, som er saa flink med Hænderne dine. Men Du skulde havt et Kjøkkenforklæ’ med.»

«Finds her ikke en Sæk eller sligt noget? Jeg har Knappenaaler.»

Myre fandt frem et Stykke Sækkelærred, som Fie svøbte om sine kraftige Hofter og gjorde fast bag.

Myre viste hende, hvorledes hun skulde bære sig ad, og Fie arbejdet ufortrøden Time efter Time.

Nu er Klokken 5, Fie,» sa endelig Myre, og saa paa sit gamle næpeformede Sølvur. «Nu ska’ Du gaa hem og ligge Deg.»

«End Du da, Far?»

«Aa, skidt eg! Ungdommen trænger til Sømn. Det gjør gamle Folk ikkje. Eg har enddaa et Par Timers Arbej’e tebakes. Men gaa nu Du, Fie, og Tak for Hjælpen.»

Fie tog Sækkelærredet af og vasked sine Hænder i en Kolle Vand, som stod borte i Gruen.

Saa iførte hun sig den gamle, sorte Regnkaabe og den underlige Kysehue.

«Jaja Far, Farvel da,» Fie stod borte ved Døren, hvorfra hun vendte sig om mod Faren, der siddende paa Bænken var beskjæftiget med at lave nye Former istand.

«Hør Fie,» sa saa Myre i en pludselig forandret, næsten kaad Tone: «Ka synes Du om Elias Nilsen?»

«Elias Nilsen –»

Ja, han, saa logerte hos os i Vaar.»

Synes om ham? – jeg synes ingenting om ham. Det var jo en svært simnpel Fyr?»

«Men d’er en bra Mand, og han er søkkenes rik.»

«Jaja. D’er jo godt for ham, det.»

«Jaha!» lo Myre, mens han dukked Hodet endda dybere over Arbejdet. «Men Stakkaren, han vilde nu saa gjerne ha Deg til sin Kone.»

Der gik et Stød gjennem Fie.

«Mig til sin Kone –» sa hun forfærdet.

«Ja. Det har eg kunnet mærke paa Brevene, han har skre’ve te meg. Eg saag det ossaa godt paa ‘an den Kvælden, han var heme hos os,» Myre flytted sig hen til Gruen og la Vedstykker til Ilden.

«Men Du da, Far, Du ønsker det vel ikke, siden Du meget godt forstaar, at han for mig er et væmmeligt Menneske?»

«Eg skylder Elias Nilsen saa mange Penger,» sa Myre og sukked.

«Men Du kan da vel aldrig mene,» Fie slap Dørgrebet og gik et Par Skridt frem i Rummet.

«Nej, Fie. Nej, nej – Du faar gjøre, som Du vil. Men Du vét ikkje, kaa træskt og ondt Live’ har vorre for meg. Eg har strævet og badet, saa ingen kan tru det, men galt er det gaat. Skjønt eg aldrig har hverken drokke, eller befattet meg med nokke Slags lastefuldt. Nu har eg igjen saa møkke paa meg. Eg forstaar ikkje, kaalisen eg ska’ klareklare] rettet fra: klade (trykkfeil) meg.» Han havde atter tat Plads paa Bænken og var ivrig beskjæftiget med at gjøre Formerne istand.

Fie betragted ham. Ja, han havde vært en trofast Arbejder. Og hvor lidet havde han ikke altid brugt til sig selv. Banket og børstet sit Tøj, og ofte selv lappet og stoppet det. Hun mindedes dengang, hun i det øsende Regnvejr gjennem Bodvinduet havde set ham ligge derinde paa Gulvet med Hænderne foldet, mens de opadvendte Øjne bad.

En skjælvende Bevægelse gik igjennem hende. Hvis hun kunde gjøre noget godt for denne arme, saa haardt prøvede Far? Men saa stod Billedet af Elias Nilsen for hende, og hun gjøs.

«Vilde det da bli bedre for Dig, Far, hvis jeg –» Fie kunde ikke faa Ordene frem.

«Ja,» svarte Myre. «Han kan stævne meg for de Penger eg skylder ‘an. Men han vilde la alting falde og ovenikjøpe’ hjælpe meg, hvis Du –» Myre tabte en Form, som faldt klirrende paa Stengulvet. Han bukked sig hastig for at ta den op.

«Aa nej, Far! Bed mig ikke om dette» – Der var en saa fortvilet Lyd i Fies Stemme, at Myre uvilkaarlig fo’r sammen.

«Hys,» sa han. «Husk paa Madam Berthelsen. Hun ligger deroppe, akkurat ovenover her. Ok ja, hinner skylder eg ossaa saa mykkje.»

Fie stod fremdeles paa samme Sted. En vild Uro fløj over hendes Ansigt, hvis barnligbløde Træk ikke passed til hendes store, kraftigt udviklede Legeme.

«Hvs jeg rejste hjemmefra, Far, og fik mig en Plads? Jeg skulde sende Dig hver eneste Skilling.»

«Det vilde ikke hjælpe nokke,» Myre dukked Hodet endnu dybere ned over Blikformerne. «Bare Elias Nilsen skylder eg 560 Specidaler, for ikkje te næmne alle di andre.»

«Hvad bruger Du da alle disse Penger til, Far? Vi lever jo saa fattigt derhjemme, og nu siden jeg blev konfirmeret, har vi jo ingen Pige havt. Og Severin har tjent Penger, og jeg ogsaa lidt, Far.»

«Skibsparter og Sildejægter og alskens Transaktioner,» svarte Myre mørk. «Og som eg sa Deg, Fie, ingenting har villet løkkes for meg.»

Fie blev staaende endnu et Par Sekunder. Saa sa hun: «Nej, Far, jeg kan ikke dette med Elias Nilsen.»

«Nej, nej, Baren. Du faar gjøre, saa Du vil.»

Saa sneg Fie seg stille ud.

Gifte sig med Elias Nilsen, tænkte hun. Yar det dette, hun skulde og maatte? Hun havde liksom havt noget ondt hængende over sig, siden den Dag dette med Riber var hændt.

Skjønt ikke nu mere. Jo fler Ganger det var sket, dette, at hun i Mørkningen var kommen op til Riber og med frydefuld Graad havde git ham sit Legeme, jo mindre og mindre skamfuld havde hun følt sig. Næsten stolt var hun over, at hun havde ofret alt til den, hun elsked. Og gjennem dette havde hun liksom skimtet Meningen med Tilværelsen. Hun havde ikke gjort andet end opfylde Naturens store Bud og uomgaaelige Lov.

Nej – skamme sig vilde hun ikke. Hun stamped trodsig i de knudrede Gadesten paa Vejen til sit Hjem.

Selv om Menneskene vilde fordømme hende – Gud deroppe i Himlen, som havde nedlagt denne uendelige Trang til Hengivelse i Menneskenes Hjærter – sikkert vilde han dømme mildere.

Hun kunde jo se paa sig selv, at hun trods den Sorg og Kval hun straks havde følt, var helt igjennem blet et andet Menneske. Havde faat Trang til at være god mod alle. Faat Øjnene op for sin arme Fars Slid og Ulykke – ja, havde endda faat Kræfter til at se mildere paa sin Mor.

Nej, det onde, som havde hængt og endnu hang over hende, det var Frygten for, at Riber snart vilde bli kjed af hende. Der gik jo Rygter i Byen om, at han skulde forloves eller var forlovet med Lina Smith.

Naturligvis.

Siden hun blev voksen, havde hun saa godt forstaat, at Riber aldrig vilde gifte sig med en som hun. Hendes Hjærte sønderreves ved Tanken, men det var jo saa rimeligt. Det fik gaa, som det vilde. Naar den Dag kom, at Riber forstødte hende, saa vilde hun ikke være sint paa ham. Tværtom. Takke vilde hun, og gjemme Mindet om, hvad hun havde oplevet med Riber, som sit Livs beste Klenodie.

Men saa kunde det sagtens kanske ogsaa være hende det samme, hvad der blev af hende, – det hulked indeni hende, og hun stod et Par Ganger stille for at tørre sit Ansigt. Som sædvanlig regned det, og en sur Vind havde hun midt imod sig. Men nu var hun jo snart ved Hjørnet af Kippersmuget.

Elias Nilsen – nej, hvor det gjøs igjennem hende!

Tonning? Ja, han var hende ikke saa meget imod som den anden. Men til Tonning skyldte jo Faren ingen Penger. Skjønt Gud maatte vide. For ikke mange Dager siden havde hun hørt Moren skjændende sige til Faren, at der fandtes ikke et eneste Menneske af dem, han kjendte om end aldrig saa lidt, som han ikke var i Gjæld til.

Hvis hun nu ved at gjøre dette græsselige: gifte sig med Nilsen, kunde hjælpe sin arme Far, denne Far, der sikkert altid havde havt det ondt – bare dette at ha vært gift med Moren i 20 Aar.

Og saa var jo Nilsen rig, sa Faren. Det var Tonning ikke. Og saa boede han i Kristiansand, saa hun slap for at se Riber paa Gaden sammen med Lina, hvis det var sandt, hvad man sa.

Men hvis Riber ikke slap hende, skulde ingen Magt i Verden faa hende til at gifte sig med nogensomhelst. Nej, ikke om saa Jorden forgik af den Grund.

Hun var naaet hjem. Stille som en Tyv listed hun ind i Bagværelset, hvor hun nu efter Bedstefarens Død havde sit Sovested sammen med Mathæa og lille Lovise. Severin og Jens havde Bedstefarens Skraakammer. Nu maatte hun se til at faa sove lidt. Imorgenaften skulde Severin ha sine to Kammerater paa Besøg hos sig. Saa vilde hun gjerne være flink og kjæk. For hun skulde lave alting istand og bære det op paa Fremsalen til dem.

Tænk, om Moren vidste, at hun havde vært ude i Madam Berthelsens Ildhus og hjulpet Faren, tænkte Fie, mens hun la sig tilsengs og trak Tæppet over sig. Gud maatte vide, om hun saa ikke kunde faa Lyst til at slaa hende ihjel!

– – – – – – –

Myre blev ved med at arbejde, til Dagslyset trængte ind i det mørke Ildhus. Han slukked Parafinlampen, pusted Lysestumpen ud og strakte sig paa Bænken med Dagligjakken sammenrullet under Hodet og den lange, gamle Yderfrakke bredt over sig.

Men han kunde ikke falde isøvn. Nu var han i samme Vaande som saa ofte før. Nej, værre end nogensinde.

– – Skulde han gi sig over og sige til Konsul Smith, at han var kaput, og det samme til Madam Berthelsen? Det var ham aldeles plat umuligt at skaffe Penger til Terminsdagen denne Gang, og Madam Berthelsens 150 Specidaler?

Selv om Fie tog Elias Nilsen, det forlibte Fæ, vilde det kun bevirke, at han fik Henstand med, hvad han skyldte Nilsen, som, naar han skulde holde Bryllup og skaffe Fie Udstyr, naturligvis ikke vilde laane ham noget videre. Kunde vel heller ikke. For Gud maatte vide, om han igrunden ikke sad noksaa smaat i det.

Han husked, at han til Fie havde kaldt Nilsen søkkenes rik. – Naa ja, Herregud – sit gode Udkomme havde han da, og kunde sagtens ernære en Kone.

Hvis han gav sig over og sa Sandheden til Konsulen? – –

Boden vilde bli tat fra ham og alt hans Indbo solgt – Rub og Stub. Og for at opholde Livet for sig og sine maatte han saa gaa og arbejde som en simpel Sjouer.

Ja, Herregud. Hvad gjorde det? Gjerne vilde han ta paa sig det mest fornedrende Arbejde, hvis der ikke var denne Petra.

Aa, denne Petra – denne Petra!

Atter kom Forestillingen om, at han kunde skrive en falsk Veksel paa Konsul Smiths Navn. Bagefter kunde han sagtens nok greje det. Kom Tid, kom Raad. Vorherre havde jo saa ofte hjulpet ham, naar Nøden var paa det sværeste. Hvem kunde vide, om der ikke vilde dukke noget op, som hjalp ham til at indfri Vekselen i rette Tid, og til at betale Ravn tilbage de 100 Specidaler. Nu laa jo Ravn desuden syg, saa det vilde vare en Stund, inden han kræved ham. Og selv om Ravn blev frisk, saa vilde han vist ikke fare haardt frem. Han var saa mild og stille, Ravn.

Kunde han bare faa fat paa det Papiret, han havde underskrevet dengangen inde i Ravns Kontor – – – – Hvis Ravn døde, saa var der da ingen, som kunde kræve ham for de 100 Specidaler.

Han fik se til at gjøre sig gode Venner med Drea og sige, at han savned et Papir efter den Dag, han havde vært i Kontoret hos Ravn, og at det kanske var kommet ned i Skrivepulten.

Han vendte og drejed sig paa den haarde Bænk og kunde ikke faa hverken Søvn eller Hvile. Tilsidst folded han Hænderne og bad med halvhøj Stemme en lang Bøn til Gud om Hjælp og Frelse og Forløsning ogsaa denne Gang.

Han hørte det gaa i Trappen derude, og straks efter kom Madam Berthelsen ind med et Bræt, hvorpaa der stod en stor Kop rygende Kaffe og Smørrebrød med Gammelost og Brimost.

Myre retted sig op, kasted Frakken af sig og satte sig paa Bænken.

«Go’ Mor’en, Madam Berthelsen. Ka snil og go’ I er imot meg.»

Madam Berthelsen var i Natkappe og blaarudet Skjørt og Bomuldstrøje med et stort hvidt Forklæde. Paa Fødderne havde hun Filtsko.

«Ja. Eg har hørt Jer arbej’e i hele Nat, Myre, Far. Saa kan I nok trænge te en varm Kaffitaar.»

«Har eg uroet Jer?»

«Aa nej. Men eg sover saa let,» Madam Berthelsen satte Brættet fra sig paa det lange, smale Bord foran Vinduet. «Drik nu. I er en strævsom Mand, Myre.»

«Tak,» sa Myre og rejste sig.

«Eg syntes, det var nokken, saa snakket hernere inat. I er daa ikkje saa gammel, at I snakker saa høgt me’ Jer sjøl?»

«Nej. Det var Fie, Datteren min. Hun kom for te hjælpe meg lidt.»

«Det var pent af hinner. Eg har set hinner et Par Ganger paa Gaten. Hun er vakker, og saa ser hun, om eg saa ska seje, saa klok ut.»

«Ja. Hun mangler ikkje nokke paa Forstan’en.»

Madam Berthelsen blev staaende, mens Myre drak den varme Kaffe og spiste de tykke Smørrebrød. Hun havde tat fat i Snippen af sit Forklæde og la med dukket Hode og langsomme Fingre tætte Folder i Spidsen af det.

«I er en strævsom Mand, Myre,» gjentog Madam Berthelsen.

«Ja. En gjør jo, ka en kan.»

«Og eg trur nu paa det, at Herren velsigner en skikkelig Mands Arbej’e. Derfor er eg ikkje bange for Pengene mine,» hun stod fremdeles i samme Stilling og folded og folded paa Forklædesnippen. «Det gaar nok som sidste Gang, daa eg fik alt udbetalt. Men nu er eg svært forlegen, Myre.»

«Vær rolig, Madam Berthelsen, I kan være sikker paa, at I ska’ faa Jeres.»

«Hundrede og femti Specidaler,» sa Madam Berthelsen og slap Forklædet.

«Akkurat,» svarte Myre muntert. «En af Dagene kommer eg me’ Pengene. Det ska’kje vare længe. Men hvis om I nu i Overmor’en for Eksempel fik Hal’delen, kunde I saa ikkje ge meg en fjorten Dags Henstand med Resten?»

«Ok jo, Myre. Det kan eg saa godt.»

«I er et snilt Menneske, Madam Berthelsen.»

Hun tog fra en Krog en liden Fejekost og sopte sammen i Gruen.

«Eg ska’ nok gjøre istand etter meg, Madam Berthelsen, saa eg plejer. D’er daa Skam, at I ska’ ha Ulejlighet.»

«Ka’ gjør det?» svarte Madam Berthelsen godslig.

Boken er utgitt av bokselskap.no

Last ned

Last ned hele boken til mobil/nettbrett i .epub-format eller som .mobi.
Du kan også skrive ut boken som .pdf eller html.

Om Afkom

Amalie Skrams romanserie Hellemyrsfolket regnes som et hovedverk i den naturalistiske litteraturen i Norge. Firebindsverket tar opp hva som former et menneskeliv og i hvilken grad arv og miljø bestemmer et menneskes skjebne.

Afkom (1898) er fjerde og siste roman i serien og handler om Siverts barn, Severin og Fie. Handlingen er lagt til 1870-årene og forskjellene mellom fattig og rik er et hovedtema.

Hellemyrsfolket (1887-1898):
    Sjur Gabriel (1887)
    To Venner (1887)
    S.G. Myre (1890)
    Afkom (1898)

Les mer..

Om Amalie Skram

Amalie Skram har en fremtredende plass i norsk litteraturhistorie som en av de store naturalistene på slutten av 1800-tallet. Hun skildret fattigdommens og kjærlighetens kår, og ønsket, i likhet med mange av forfatterne i samtiden, å sette søkelyset på samfunnsproblemer. Men hun gikk et skritt lenger enn de fleste. Ikke bare var hun opptatt av det følelsesmessige kjærlighetsforholdet mellom kvinne og mann, men også av erotikken.

Les mer..

Faksimiler

For denne boken finnes det også faksimiler tilgjengelig:

Del boken

Tips dine venner om denne boken!

Del på Twitter
Del på Facebook

Gå ikke glipp av ett eneste ord.

Fyll ut e-posten din under så vi kan varsle deg når nye verk publiseres.