Afkom

av Amalie Skram

XLIV

Næste Formiddag søgte Riber Konsul Smith og talte med ham i det inderste Kontor.

Smith sa, at hvis Lina vilde, saa var der fra hans Side intet ivejen. Nu skulde han tale med Lydia.

Riber gik ovenpaa, og traf Lina alene i en af Dagligstuerne.

«Ja, her er jeg, Lina,» sa Riber bevæget. «Nu kommer jeg for at ta Dig paa Ordet fra i Gaar.»

Lina gik nogle Skridt tilbage og betragted ham fra Top til Taa. Hun svarte ingenting.

«Du har da vel ikke skiftet Sind?»

«Nej,» sa Lina. «Aldeles ikke. Jeg har længe tænkt, at det skulde ende saadan.»

Riber fik en Fornemmelse af, at hun altsaa simpelthen tog ham til Naade, fordi hun nu engang skulde giftes. Men det fik være det samme. Hun var saa straalende sød og dejlig.

«Lina,» sa Riber og gik med fremstrakte Arme tæt hen til hende. «Min lille elskede, min smaa Brud,» han tog hende ind til sig og kyssed hende paa Munden.

Lina følte intet ved det. Da han blev ved med at kysse hende heftigere og heftigere, rev hun sig løs, pusted og sa: «Uf, jeg blir saa varm.»

Saa kom Konsulen og skulde hilse fra Mamma og sige, at alt var i Orden.

«Hun ber Dem vente til en anden Dag med at hilse paa hende, Riber,» tilføjet Smith. «Idag er hun for træt. Men Du, Lina, gaar naturligvis ind til hende.»

«Jaja, Barnet mit,» Konsulen omfavned og kyssed Lina. «Til Lykke da, og Gud velsigne Dig. Lidt for ung er Du jo, men det nytter jo ikke for os gamle at stride imod.»

«Aa Pappa, kjære Pappa,» Lina kasted sig i pludselig Graad om Farens Hals. «Du er saa sød og god – har altid været det – aa Pappa, Pappa!»

Konsulen var rørt. Han bøjed sit Ansigt med fugtige Øjne ned over Linas Haar, som han kyssed og gjentog flere Gange: «Gud velsigne Dig, Barne’ mit.» – Saa trykked han hjærtelig Ribers Haand og gik.

«Hvorfor graad Du, Lina?» spurgte Riber og tog hende om Livet.

«Aa, jeg ved ikke. Det kom over mig, dette, at jeg nu liksom ikke mere var bare Pappas Datter» – hun graad atter.

«Jeg forstaar det saa godt, Du søde,» Riber trykked hende til sig. «Men Du skal bare se, hvor god og kjærlig jeg skal være imod Dig.»

«Ja, det mangled bare, at Du ikke skulde være det,» svarte Lina med en trodsig, næsten truende Mine. «Men nu maa jeg ind til Mamma.»

Straks efter var Henrik der. Riber fortalte Nyheden.

«Ja saa,» sa Henrik tørt.

«Gratulerer Du mig ikke?»

«Jo. Naturligvis. Jeg synes bare, at Lina uden Skade kunde ha ventet lidt med at forlove sig,» Henrik drejede sig paa Hælen og gik ind i det tilstødende Værelse, hvor han blev staaende midt paa Gulvet i dybe Tanker, indtil Lina kom tilbage fra Moren og fo ‘r hen imod ham.

«Véd Du det, Henrik?»

«Ja, Lina.»

«Vær nu ikke misfornøjet, Henrik.»

«Aah,» Henrik trak paa Skuldrene. «Men Du, Lina, er Du vis paa, at Du har handlet rigtig?»

«Det er din Skyld,» sa Lina. «Du har saa længe ikke tat Dig det mindste af mig.»

Henrik blev saa underlig tung om Hjærtet. Hvor Menneskene dog forsømte sine Pligter. Her havde han denne eneste Søster, og hende havde han nu i over et Aar ladet gaa for Lud og koldt Vand. Hvis Tante Milla vidste det, hvor vilde hun ikke være bedrøvet. Han rakte begge sine Hænder til Søsteren. «Jeg gratulerer Dig, Lina, og ønsker Dig alt godt.»

«Tak, Henrik; men jeg kjender dit Ansigt, og jeg véd jo desuden saa godt, at Du ikke liker Riber. Forresten tror jeg, at det blir morsomt at være forlovet. Det er ialfald noget nyt. Nu skal Alfred og jeg ud og spadsere. Adieu,» hun kyssed paa Fingeren og løb sin Vej.

– – – – – – – – –

«Ork ja, Frue, de’ er akkurat som me’ Førstefruen» – det var Madam Lind, som talte, mens hun med en Uldklud, dyppet i varm Olje, gned Lydias Ben. «Eg ser tydeligt fra Dag til Dag, kaalissen Fruen sine Ben visner og lammes.»

«Mamma!» Lina kom farende ind. «Jeg skal paa Bal med Alfred næste Torsdag. Hvad Dragt skal jeg ha, synes Du?»

«Ok saa’n Verdslighed,» sukked Madam Lind, idet hun la Sengetæppet til Rette over Lydia.

«Bed Pappa være med Dig og kjøbe,» sa Lydia.

«Hvor Du er sød, Mamma min,» Lina bøjed sig over Moren og kyssed hende. «Her ligger Du altid, og aldrig er Du grætten.»

«Der er noget hvidgult, klart Tøj med orangefarvede Silkepletter; jeg har set det hænge i Vinduet hos Berle. Bare der er mere af det. Det vil klæ Dig udmærket, Lina. Men husk endelig paa, at Du faar et orangefarvet Silkebælte og Blomster, som svarer til, i Haaret.»

«Aa. Du søde Mamma,» Lina kyssed og kyssed sin Mor.

«Bare nu Serinne blir flink til at sætte dit Haar. Det skal være i en græsk Knude.»

Lina knælte foran Sengen og tog Morens Haand. «Kjære, søde, lille bitte Mamma min, kunde Du ikke staa op og hjælpe mig den Dagen?»

«Nej, Lina. Madam Lind siger, at Benene mine visner mere og mere.»

«Ja, d ‘er verkelig sandt, Frøken,» bemærked Madam Lind. «Akkurat som med Førstefruen.»

Uf, den Madam Lind, tænkte Lina, og knytted sine smaa Hænder. Hun gik her og heksed Moren sygere og sygere.

«Men til mit Bryllup, da vil Du være oppe, ikke sandt, Mamma?»

«Det staar i Vorherre sine Hænder,» læsped Madam Lind.

«Med Guds Hjælp, Lina. Der er jo endnu 4 Maaneder til.»

«Og Pappa har foræret mig Bryllupsrejse!» raabte Lina henrykt og sprang op. «Vi skal til Paris. Alfred faar Permission. Véd Du det, Mamma?»

«Naturligvis. Pappa og jeg har talt om det.»

Der blev banket paa Døren. Det var Serinne, som meldte, at Løjtnant Riber var der.

Lina kyssed hastig sin Mor og fløj ud. –

«Ska’ eg læse i Salmeboken for Fruen?» spurgte Madam Lind. «Nu lakker det mot Aften.»

«Ja, Tak,» sa Lydia.

Madam Lind var saa gammel og krumbøjet nu, at hun saa ud som en liden Dværg. Hun skjalv paa Hænderne, og hendes lille, skrumpne Hode dirred paa den tynde Hals. Men hun saa ren og proper ud og havde altid et stort, hvidt Smækkeforklæde og en pen Kappe paa Hodet.

Madam Lind satte sig ved Lydias Seng og slog op i Salmebogen. Saa læste hun med sin utydelige, mimrende Røst:

«Kvinde, se din Tro er stor,
Ske Dig, som Du vilde.
I det rige Naadens Ord
Strømmer Livets Kilde.
Det var Herrens Ord engang
Til en Hedningkvinde,
Som, mens Klokkerne har Klang.
Aldrig gaar af Minde.»

Lydia havde foldet Hænderne over Tæppet og laa med lukkede Øjne. Hun vented paa mere, saa hen til Madam Lind og blev forskrækket.

Der sad Madam Lind og sov. Salmebogen var gledet ud af hendes Hænder, helt ned paa Gulvet. Hendes Hode var foroverbøjet, saa Hagen hvilte paa Brystet, og hendes Aandedræt var snorkende.

«Madam Lind,» sa Lydia og rejste sig i Sengen.

Madam Lind vaagned, retted sig op og sa: «Ja, Fruen min, nu kommer Herren snart.»

«Gaa ind til Dem selv og læg Dem paa Sengen, Madam Lind. De er saa træt.»

«Tak, Tak,» Madam Lind rejste sig, idet hun med begge Hænder tog i Lydias Seng for at faa Støtte. «Ok kaa god Gud Herren er. Førstefruen døde fra meg, saa fik eg Gamlefruen, som likelissen er dø’, og nu har eg faat Dem, Fruen, der er som en Gu ‘s Engel, akkurat saa Førstefruen va’,» hun stod foroverbøjet og holdt fremdeles i Lydias Seng. Hendes Ansigt var mørkt og gustent.

«De er syg, Madam Lind. Jeg skal ringe efter Serinne.»

«Nej Fruen, nej, det behøves ikkje. Faar eg bare kvile meg en Stund – Tak, Fruen, Tak,» hun retted sig og gik langsomt og vaklende ind i sit Værelse.

Lydia folded atter Hænderne over Tæppet og lukked Øjnene.

Stakkels Herman, tænkte hun. Han forstaar ikke dette, at det netop er Guds Vilje, at jeg skal ligge syg, og ha Madam Lind og ingen anden til at passe mig.

Skal jeg da aldrig bli fri for det Menneske? havde han et Par Gange spurgt. Men nej, det skulde være saadan. Hun havde tydelig følt Guds Bestemmelse i sit Hjerte.

Lina sa altid, at hun bare skulde staa op, saa kunde hun nok gaa, skulde hun se. Men naar hun nu laa her og følte, at Benene var lamme helt op til Hofterne, og naar Madam Lind sa det?

Den Lina, den Lina – saa mangfoldig hun var, og saa fanged hun alle Menneskers Hjerter.

Bare hun maatte faa det godt i Verden. Hvis Herman ikke havde vært hendes Far, vilde hun ønsket, at han, saa gammel han var, kunde blet Linas Mand. Aa, med hvilken Tryghed hun saa engang vilde ha kunnet lukket sine Øjne i Døden.

Alt det, Herman havde gjennemgaat – hans første Kone, som altid laa til Sengs, og nu hun. – Lige god og mild og kjærlig var han – ja, bedre og bedre.

Døren gik op, og Konsulen traadte ind. Hans Haar var blet hvidt i Tindingerne, men hans Skikkelse var endnu rank. Der var mørkt i Stuen, og han spurgte om, hvorfor der ikke var tændt Lys.

«Madam Lind blev saa syg,» sa Lydia. «Forresten bryr jeg mig ikke om Lys. Kom hen, lad mig faa kysse Dig, Herman.»

«Blir Du ikke træt af at ligge bestandig, Lydia?»

«Nej. Det er dejligt at ligge, Herman. Desuden – hvad kunde det nytte, om jeg blev træt? Jeg kan jo ikke være oppe, Herman.»

«Jeg tænker saa meget paa Lina i disse Dage,» sa Smith, som havde sat sig paa Stolen ved Sengen og holdt Lydias Haand i sin. «Alfred Riber – ja, Lina vil jo ha ham – – Men hun er meget klogere end han.»

«Men derfor kan det godt komme til at gaa godt,» svarte Lydia. «Ja, klog Lina – kan Du huske, den Gang hun som fem Aars Barn Dag efter Dag spurgte mig om, hvorfor Vorherre havde tilladt Slangen at komme ind i Paradisets Have?»

«Ja, og om Kain og Abel. Hvorfor kunde dog ikke Gud ha forhindret, at Kain slog den snille Abel ihjel, Pappa?»

Der kom en underlig Lyd fra Madam Linds Værelse.

«Se indtil hende, Herman.»

Modstræbende rejste Smith sig, tændte et Lys og gik ind til Madam Lind.

Hun laa fuldt paaklædt paa Sengen og pusted tungt med en rallende Lyd i Halsen. Hendes Ansigt var saa underligt forandret, Trækkene saa fine og skarpe. De indfaldne Næsevipper løftedes og sank.

Saa skulde hun da altsaa dø her i dette Værelse, som i saa mange Aar havde vært hendes, dengang hun passed Lina. Men Gudskelov – Lydia skulde hun da ikke faa overleve.

Smith stod med Lyset i Haanden og betragted hende.

Pludselig løfted Madam Lind Armen og greb hans Haand, som hun knuged fast med sine magre, mørke Fingre. Hun sa noget, hvoraf Smith kun opfatted det ene Ord: Redningsmand. Saa kom der et langt, sukkende Pust, og Madam Lind strakte ud sine krumme Ben og var død.

Smith saa fremdeles paa hende. Ingen Følelse rørte hans Hjerte. Han tænkte bare paa, hvad han skulde sige til Lydia.

«Madam Lind er for daarlig til at kunne vaage hos Dig i Nat,» sa han, da han kom tilbage til Lydia. «Men«Men] rettet fra: Men (trykkfeil) lad mig faa Lov til at bli hos Dig. Jeg kan ligge derborte paa Chaiselongen.»

Lydia takked ham glædestraalende.

Aa for en Lettelse, at Madam Lind endelig engang var død. Der steg som en Jubel i Smith. Dunkelt stod det for ham, at nu blev kanske Lydia frisk. Men Liget? Ja, det var vel tidsnok i Morgen tidlig at faa bragt det bort.

«Saa kommer Serinne med din Aftensmad,» sa Smith. «Men lad hende ikke gaa ind og forstyrre Madam Lind. Hnn trænger til at sove.» Han lukked Døren til Madam Linds Værelse og drejed Nøglen om.

Da han, efter at ha vært nedenunder og git Serinne Besked, kom ovenpaa igjen, hørte han fra Dagligstuen munter Tale.

Det var Lina og Henrik Riber.

«Nu skal vi ned og spise til Aftens, Børn.»

«Og bagefter skal Henrik og jeg synge og spille for Dig, Pappa,» Lina hang sig ved hans Arm. «Kan vi to ikke faa Lov til at være Hyrdedrengen David for Dig.»

«Aa, Du Lina,» Smith smilte aandsfraværende og klapped hendes Kind. «Nej, jeg skal ind til Mamma i Aften og være hos hende.»

«Men Madam Lind da, Pappa? Du kan jo ikke holde ud at være i Stue sammen med hende.»

«Madam Lind er blet syg. Det er mig alene, som skal passe Mamma i Nat.»

«Den gamle, fæle Heks,» sa Lina. «Bare det gik an at forgi Folk. Straks skulde jeg gjøre det.»

Smith stod ved Divanbordet og bladed i et Album uden at se paa Portrætterne. «Du er for rask paa det, Lina,» sa han misbilligende.

«Sligt noget mener hun jo ikke,» Riber gik hen til Lina, der sad paa en lav Lænestol med korslagte Arme og Benene strakt fra sig. Han la sin Arm om hendes Hals og saa forelsket paa hende.

«Jo,» sa Lina rolig. «Jeg mener det. Og jeg tror, Dere andre kunde mene akkurat det samme. Vil bare ikke sige det.»

Smith slap Albumet, tog Lommetørklædet frem og tørred omhyggelig sine Fingre, en for en.

«Nej, ved Du hvad, Lina –» Riber lo. «Mordere er vi da ikke.»

Henrik, der havde staaet henne ved Flygelet med Armene paa Ryggen, gik hen til Søsteren og sa: «Du faar det ikke godt i Verden, Lina.»

Lina greb efter hans Haand, vilde holde den fast, spørge ham ud og ind om, hvad han mente med de Ord, men Henrik rysted Hodet og trak sig fra hende.

Saa gik de nedenunder og spiste til Aftens.

Boken er utgitt av bokselskap.no

Last ned

Last ned hele boken til mobil/nettbrett i .epub-format eller som .mobi.
Du kan også skrive ut boken som .pdf eller html.

Om Afkom

Amalie Skrams romanserie Hellemyrsfolket regnes som et hovedverk i den naturalistiske litteraturen i Norge. Firebindsverket tar opp hva som former et menneskeliv og i hvilken grad arv og miljø bestemmer et menneskes skjebne.

Afkom (1898) er fjerde og siste roman i serien og handler om Siverts barn, Severin og Fie. Handlingen er lagt til 1870-årene og forskjellene mellom fattig og rik er et hovedtema.

Hellemyrsfolket (1887-1898):
    Sjur Gabriel (1887)
    To Venner (1887)
    S.G. Myre (1890)
    Afkom (1898)

Les mer..

Om Amalie Skram

Amalie Skram har en fremtredende plass i norsk litteraturhistorie som en av de store naturalistene på slutten av 1800-tallet. Hun skildret fattigdommens og kjærlighetens kår, og ønsket, i likhet med mange av forfatterne i samtiden, å sette søkelyset på samfunnsproblemer. Men hun gikk et skritt lenger enn de fleste. Ikke bare var hun opptatt av det følelsesmessige kjærlighetsforholdet mellom kvinne og mann, men også av erotikken.

Les mer..

Faksimiler

For denne boken finnes det også faksimiler tilgjengelig:

Del boken

Tips dine venner om denne boken!

Del på Twitter
Del på Facebook

Gå ikke glipp av ett eneste ord.

Fyll ut e-posten din under så vi kan varsle deg når nye verk publiseres.