Afkom

av Amalie Skram

XLV

Ravn laa paa Sengen. Benbruddet havde ikke villet heles, og hans Tilstand blev betænkeligere Dag for Dag.

Et Par Ganger var det hændt, at han i et ubevogtet Øjeblik havde slaat Tæppet bort, og villet frem af Sengen. Saa havde han skreget højt af Smerten i det brækkede Ben.

Andrea var om ham Nat og Dag. Tit bøjed hun sit forgrædte Ansigt over hans Haand, som hun kyssed, og sa atter og atter: «Kan Du tilgi meg, Karl?»

Grøn kom daglig og saa til ham. Andrea var saa ydmyg og stille, at han mod sin Vilje maatte faa som et Slags Sympati for hende.

Fredrik, der, ret som det var, kom farende ind, blev straks kustet ud af Andrea. Hun sa til Meisteren, at hvis hun vilde ta sig af Gutten i denne Tid, skulde hun faa et nyt Kjoletøj.

Hun laaste hvert Øjeblik Døren til Bagsalen. Men saa, naar noget skulde hentes, glemte hun undertiden at gjøre det.

Lægen kom og saa til Ravn, som denne Aften var endnu uroligere end ellers. Han tænkte paa, at det kanske var bedst at binde ham fast i Sengen, stod og saa paa ham med bekymret Mine.

Ravn kasted sig fra højre til venstre. Bandagen om Benet havde løsnet sig.

Lægen bad Andrea holde paa Ravn, mens han retted paa Bandagen.

«Op og ned i den vildeste Fart suser jeg gjennem Luften,» sa Ravn, mens Lægen stelte med Benet. «Alle mine Papirer er i Orden, men hvorfor skal jeg ikke faa komme derned, og faa fat paa det vigtigste Dokumentet?»

Aa nej, tænkte Lægen. «Hvad kan det nytte at binde ham fast. Han er jo færdig.» Saa hældte han nogle Draaber i ham, la Tæppet varsomt tilrette, hilste skjødesløst til Andrea, og gik.

«Hvorfor skal jeg være paa dette Galehuset?» sa Ravn, og rejste sig heftig i Sengen.

«Du maa ligge stille, Karl,» Andrea tog om ham, og tvang ham ned paa Puden.

Ravn slog om sig og kom til at ramme Andreas Næse, saa Blodet flød.

Han holdt paa med at mase og snakke aldeles uforstaaelige Ting. Andrea sad ved Siden af Sengen, saa paa ham, og Klapped hans Hænder.

Natten skred.

Mange Tanker gik igjennem hende. Hvis hun havde vært en anden end den, hun var. Hvordan hang det egentlig sammen? Kunde man skabe sig selv om? Nej. Hun troede det ikke.

Hvor gjerne havde hun ikke villet være snil mod Karl. Han, som havde gjort hende alt det gode, det ene Menneske kunde gjøre det andet. Men hun havde ikke formaaet det. Bitre Taarer trilled over hendes Kinder. Hun tørred dem stille af.

Naar nu Karl døde, hvordan skulde hun saa kunne platte sig. Hvor vilde Angeren ikke uophørlig grave i hendes Hjærte. Det var, som det skreg inde i Sjælen, men ingen Lyd kom over hendes Læber. – – –

Ravn havde ligget og døset en Timestid. Andrea, som af og til havde bøjet sig over ham, havde knapt kunnet høre hans Aandedræt.

Nu var Klokken 4. Bare det dog blev Morgen, saa Doktoren kunde være der.

Saa slog Ravn Øjnene op, saa omkring sig, og sa: «Hil Dig, Dronning Andrea!»

Andrea saa, det var Døden, som kom. Hun sank paa Knæ foran Sengen, og la sit Hode paa Tæppet.

Ravn bevæged den ene Arm, fik med sine Fingre fat i hendes Haar, og trak og sled i det.

Andrea rørte sig ikke. Om han rev hvert eneste af hendes Hodehaar ud, saa skulde hun bare takke og velsigne.

Der blev saa stille, saa stille i Stuen. Ravns Fingre var faldt til Ro i hendes Haar.

Hun laa fremdeles paa Knæ med Ansigtet gjemt i Sengetæppet, vidste, at nu var Karl død, følte en forfærdelig Angst, og turde ikke røre sig.

Saa gik det med Døren, og nogen kom ind.

Andrea rejste sig hurtig, og saa mod Døren. Der var ingen. Hun drejed Hodet til alle Sider, spejded i hver en Krog. Nej, ingen, ingen.

Der var kommet nogen ind. Hun havde hørt det saa tydeligt.

Men naar hun tænkte sig om – – Hvordan skulde det være muligt? Gadedøren var jo laast. Rædsel greb hende. Hun slog Hænderne om Hodet, og kasted et sky Blik hen til Ravns Seng.

Ja, han var død. Derom var ingen Tvil.

Hun tog hans kolde Hænder og folded dem sammen, retted paa Tæppet, strøg hans tynde Haar, trykked sin Mund paa hans Pande.

I det samme kom det fra Ligets Mave en bragende Lyd. Andrea fo’r forfærdet sammen, løb ind i Bagsalen og banked i Gulvet efter Meisteren.

Boken er utgitt av bokselskap.no

Last ned

Last ned hele boken til mobil/nettbrett i .epub-format eller som .mobi.
Du kan også skrive ut boken som .pdf eller html.

Om Afkom

Amalie Skrams romanserie Hellemyrsfolket regnes som et hovedverk i den naturalistiske litteraturen i Norge. Firebindsverket tar opp hva som former et menneskeliv og i hvilken grad arv og miljø bestemmer et menneskes skjebne.

Afkom (1898) er fjerde og siste roman i serien og handler om Siverts barn, Severin og Fie. Handlingen er lagt til 1870-årene og forskjellene mellom fattig og rik er et hovedtema.

Hellemyrsfolket (1887-1898):
    Sjur Gabriel (1887)
    To Venner (1887)
    S.G. Myre (1890)
    Afkom (1898)

Les mer..

Om Amalie Skram

Amalie Skram har en fremtredende plass i norsk litteraturhistorie som en av de store naturalistene på slutten av 1800-tallet. Hun skildret fattigdommens og kjærlighetens kår, og ønsket, i likhet med mange av forfatterne i samtiden, å sette søkelyset på samfunnsproblemer. Men hun gikk et skritt lenger enn de fleste. Ikke bare var hun opptatt av det følelsesmessige kjærlighetsforholdet mellom kvinne og mann, men også av erotikken.

Les mer..

Faksimiler

For denne boken finnes det også faksimiler tilgjengelig:

Del boken

Tips dine venner om denne boken!

Del på Twitter
Del på Facebook

Gå ikke glipp av ett eneste ord.

Fyll ut e-posten din under så vi kan varsle deg når nye verk publiseres.