Afkom

av Amalie Skram

XLVI

Fie gik oppe paa Fremsalen og pakked sine Sager ned i en stor Kuffert. Det var Dagen efter hendes Bryllup med Elias Nilsen. Imorgentidlig skulde de rejse til Kristiansand.

Hun saa paa sin Seng, og paa den Seng, – gamle Bestefarens – som Moren havde sat ind ved Siden af hendes, den til Elias Nilsen, og det gjøs igjennem hende.

Tante Ravn og Tonning og Peder Bønnemand med Kone havde vært med i Kirken og spist til Middag hos dem efter Vielsen. Ellers ingen.

Hun havde havt en hvid, klar Kjole paa, et kort Brudeslør og en Myrtekrans. Disse Ting laa nu der paa Stolen foran hende. Moren havde kjøpt det, og havde sat Sløret og Kransen paa hende, da hun skulde i Kirken.

Fie stod og saa paa disse Sager.

Aa den Moren – – Hvor var det ondt at rejse bort fra sit Hjem uden et eneste godt Minde om sin Mor. Hun graved og graved i sin Hukommelse, men kunde ikke finde andet end ondt.

Dette, at hun havde klippet Haaret af sig, havde hos Moren kun vakt en Haanlatter. «Du skal vel være et af de nymodens Fruentimmer nu» … havde hun sagt.

Men Elias Nilsen var blet forskrækket, da han kom for at frie. «De ligner ikke Dem selv, Jomfru Myre. Aa det dejlige Haare’! Men det kan vel vokse ud igjen.»

Ja, det kunde det vel. Men til Glæde for hvem?

Nu var hun altsaa Elias Nilsens Kone. Hun folded Hænderne fast sammen. Straks efter greb hun Brudekjolen med Sløret og Myrtekransen, rulled det sammen til en smal Byldt, og smed den ind i Klædeskammeret under Skraataget.

Saa pakked hun igjen, men faldt hvert Øjeblik i Tanker og blev staaende stiv.

Tante Ravn, som nu var Enke. Aa hvor godt hun havde det.

Men det var dog bedre at faa komme bort, end at bli værende her i Byen, hvor hun, saasnart hun kom ud paa Gaden, kunde risikere at møde Riber og Lina, der nu gik Arm i Arm.

Hun var forresten ikke længer forelsket i Riber. Det var forbi. Hun brød sig overhodet ikke om nogen i Verden. Som Barn havde hun vært glad i Severin. Naar hun nu tænkte paa ham, forblev hendes Hjærte koldt. Nej. Ikke glad i nogen.

Jo én. Kristian Aall. Ham kunde hun ikke tænke paa, uden at Taarerne trængte sig frem. Men hvad kunde det nytte? –

Hun havde skrevet til ham, fortalt ham dette med Riber og sagt ham sit sidste Farvel. Derpaa havde hun faat et Svar, som hun bar paa Brystet under sit Kjoleliv.

«Du véd ikke, hvad jeg har lidt, Sofie, og hvorledes jeg har kjæmpet,» stod der. «Men nu er jeg bleven klar over mig selv, Igaar Aftes, da jeg fik dit Brev, strøg jeg afsted opover Frognersæteren. Der har jeg gaat i hele Nat og bedt til Gud. Tigget ham om, at dit Ægteskab med denne Nilsen ikke skal bli af. Hvis Gud bønhører mig, ser jeg deri hans Vilje. Saa skal Du vente paa mig, Sofie. Hvis han ikke bønhører mig – aah nej – den Tanke kan jeg ikke udholde at tænke.»

Hun hægted Kjolelivet op, trak Brevet frem, og læste videre.

«Det, Du har betroet mig, har gjort Dig dobbel dyrebar for mig. Forstaar Du ikke det, Sofie? Jeg tænker paa Jesu Ord: «Den, som er ren, kaste den første Sten.» Dette, at Du ved mig kunde bli gjenoprejst, det gir mig en Glæde i Sjelen, som Ord ikke kan beskrive.

Henrik Smith sa engang, at Du havde havt det saa ondt i dit Hjem. Er det sandt, Sofie?

Jeg ber Dig om, at Du straks skriver til mig. Aa Sofie, kjære Sofie, jeg kan ikke tro andet, end at Gud har bønhørt mig og har tat Dig i sin Varetægt.

Kan Du huske vore Ture og vore Samtaler? For mig saa uforglemmelige. Der kom altid en Rynke mellem dine Øjenbryn, naar jeg sa noget, Du ikke straks forstod.

Jeg ser Severin næsten daglig. Han er flittig og stilfærdig, og jeg er kommen til at holde mere og mere af ham. Ikke bare fordi han er din Bror, Sofie.»

Fie hørte Moren komme op over Trapperne. Hurtig stak hun Brevet ind paa Brystet og hægted Kjolen til.

«Her gaar Du og dovner Deg og er endnu ikkje færdig med at pakke,» sa Moren, da hun kom ind. «Ka er det, Du tænker paa? Meg later Du være uten Hjælp dernere. Og ikkje engang Sengene har Du rejet op.»

«Aa lad mig nu være i Fred,» svarte Fie heftig.

«Eg ska’ gje Deg Fre’,» Fie fik en Lusing. «Bare Du var vel ute paa Sjøen me’ han, Fyren din.»

Fie tog nogle Strømper fra Bordet og la dem ned i Kufferten. Hun følte sig saa skamfuld paa Morens Vegne, at hun ikke kunde taale at se paa hende. Samtidig tænkte hun: Bare Du turde prygle hende.

«Alt det, eg nu paa nyt igjen har gjort for Deg,» gneldred Moren, «skaffet Deg Stas og Udstyr, og holdt Brøllop for Deg, men like utaknemmeli’ er Du!»

«Gaa din Vej!» skreg Fie og vendte sig dødbleg mod Moren. «Jeg taaler ikke mere at høre dine grove, stygge Ord.»

Petra blev næsten ræd. Det var første Gang at Fie havde talt saadan til hende.

«Saa Du er bleven kout og storsnutet nu, fordi denne Skindhandlertampen har giftet seg me’ Deg,» Petra stirred ondt paa Fie.

«Gaa, hører Du? Du staar jo og lyver. Nilsen har jo betalt alt,» der var over Fie noget, som gjorde, at Petra baglænds trak sig hen mod Døren.

«Nu blir Du jo kvit mig,» sa Fie og bevæged Overkroppen som i Vaande.

«Ja, Gudskelov,» kom det bittert fra Moren. «Og hvis Du sak ner paa Havsens Botten derute paa Kvarven, skulde eg ikkje sorge,» hun forlod Stuen og slog Døren til med et Smæld. –

Dette var altsaa det sidste fra Moren – Fie gik sanseløst om, tog og slap Ting, stansed, og gik igjen.

Hun grubled og grunded. Hendes Mor – hendes Mor. Alt det, der stod i Bøgerne om Moderkjærlighed! – Men naar Moren var et ondt Menneske, kunde altsaa dette, at hun var bleven Mor, ikke forandre hende. Aa Gud, aa Gud – for en Ulykke at ha en saadan Kvinde til Mor. –

Men nu Elias Nilsen. – Aa, hvis hun kunde tugte sig selv til at være god og snil imod ham. Hun havde jo igaar for Guds Alter git ham sin Haand og sit Hjærte. Sikkert boede der noget godt i ham. Hans Øjne kunde faa et saa rørende Ydmygt Udtryk. Som nu igaaraftes, da de efter Brylluppet var kommet op her.

Ja, kunde hun bare komme til at holde lidt af ham. Stakkels Mand. Han trængte saa haardt til Godhed og Kjærlighed. Det havde han sagt den Dag, han friede.

Hvad gjorde det, at han var styg og saa simpel ud, og lugted af Skind? Havde hun vel Ret til at vente sig noget bedre?

Ja, hun vilde forsøge at drage det gode frem i ham. «Dette at Du vil ha mig, Sofie, falder som Dug paa en udtørret Mark,» – havde han sagt. Han kunde dog tænke pene Tanker, den Elias Nilsen. Til syvende og sidst var dog dette at være noget godt for en anden det beste her i Verden.

Og saa skulde hun altid tænke paa sin Mor. Aldrig bli som hun.

Boken er utgitt av bokselskap.no

Last ned

Last ned hele boken til mobil/nettbrett i .epub-format eller som .mobi.
Du kan også skrive ut boken som .pdf eller html.

Om Afkom

Amalie Skrams romanserie Hellemyrsfolket regnes som et hovedverk i den naturalistiske litteraturen i Norge. Firebindsverket tar opp hva som former et menneskeliv og i hvilken grad arv og miljø bestemmer et menneskes skjebne.

Afkom (1898) er fjerde og siste roman i serien og handler om Siverts barn, Severin og Fie. Handlingen er lagt til 1870-årene og forskjellene mellom fattig og rik er et hovedtema.

Hellemyrsfolket (1887-1898):
    Sjur Gabriel (1887)
    To Venner (1887)
    S.G. Myre (1890)
    Afkom (1898)

Les mer..

Om Amalie Skram

Amalie Skram har en fremtredende plass i norsk litteraturhistorie som en av de store naturalistene på slutten av 1800-tallet. Hun skildret fattigdommens og kjærlighetens kår, og ønsket, i likhet med mange av forfatterne i samtiden, å sette søkelyset på samfunnsproblemer. Men hun gikk et skritt lenger enn de fleste. Ikke bare var hun opptatt av det følelsesmessige kjærlighetsforholdet mellom kvinne og mann, men også av erotikken.

Les mer..

Faksimiler

For denne boken finnes det også faksimiler tilgjengelig:

Del boken

Tips dine venner om denne boken!

Del på Twitter
Del på Facebook

Gå ikke glipp av ett eneste ord.

Fyll ut e-posten din under så vi kan varsle deg når nye verk publiseres.