Afkom

av Amalie Skram

XLVIII

«Ja, nu har jeg altsaa sendt Bud efter «Skudevigskonen», sa Smith til Lydia, da han om Eftermiddagen ved Tretiden kom ind til hende. «Du er en liden halsstarrig en.»

«Men naar nu Lægerne ikke véd nogen Raad, Herman. Hvorfor saa ikke prøve hende, der dog vitterligt har hjulpet saa mange?»

Smith strøg Lydia over Kinden og sa: «Men simpel Menneskeforstand maa dog kunne sige –»

«Har Du averteret efter en Kone til at passe mig?» afbrød Lydia.

«Ja. Det staar idag i Adresseavisen.»

«Jeg faar ingen som Madam Lind,» sukked Lydia. «Ja, Du maa ikke bli sint paa mig, Herman, men der var noget saa trygt og gudhengivent ved hende, som smitted mig.»

Ja, det var netop Ulykken, tænkte Smith.

«Nu ligger jeg saa meget alene,« vedblev Lydia. «Lina, som Dagen efter at Madam Lind var død, sa, at nu skulde hun være i hendes Sted, sidder her bare et Par Minutter, saa farer hun sin Vej. Hun har saa meget andet i Hodet, som rimeligt er, det vilde jo ogsaa bli altfor trist for hende.

«Naturligvis,» medgav Smith.

«Igaar, da Lina redte mit Haar, gjorde det saa ondt, saa ondt. Hun kan ikke den Slags Ting.»

«Du har talt saa tit om, at det var en Guds Bestemmelse, at Du skulde ligge syg, og at Madam Lind skulde passe Dig. Kan Du nu ikke i dette, at Madam Lind saa pludselig døde, se en anden Guds Bestemmelse?»

Serinne meldte, at Skudevigskonen var der.

«Lad hende straks komme ind,» sa Lydia.

Smith bøjed sig ned og kyssed Lydia, idet han skjælmsk trued til hende. Saa gik han.

Lydia lytted og vented. Det varte saa længe, syntes hun. Hun stirred paa Døren, hvorigjennem Herman var forsvunden, hørte det saa gaa i Sideværelset, og sa til sig selv, at saa maatte Skudevigskonen altsaa være kommen op Bagtrappen.

Et Øjeblik efter stod Skudevigskonen ved hendes Seng. Hun var liden og pukkelrygget, i graa Stoffeskjole med sort Frynseschal. Om Hodet havde hun et sort Silketørklæde, der stod stivt frem om Panden og Ørene, og under Armen en brun liden Krukke.

«Goddag,» sa hun og rakte Haanden frem.

Lydia tog hendes Haand og saa paa hende. Hendes Ansigt var rundt og gustent, med en tyk, liden Næse og et Par skarpt glimtende Øjne, der saa fast og forskende.

«Sæt Dem ned,» sa Lydia.

Skudevigskonen satte sig og sa: «Saa maa Di fortælle meg, kaalissen Di har det.»

Lydia fortalte omstændelig, men Skudevigskonen syntes ikke at høre efter. Hun saa bort paa Væggen med et underlig grublende Udtryk i de smaa skarpe Øjne.

«Kaalænge er det siden, Di fik Deres sidste Baren?» spurgte hun, da Lydia holdt inde.

Saa fik hun vide det.

«Hm,» sa Skudevigskonen og stirred fremdeles paa Væggen.

«Hvad er der i den Krukken, De har?» spurgte saa Lydia.

«Nokke Salve, te smørre seg me’, Eg vidste jo, Fruen hadde det i Benene.»

«Men tror De, den hjælper?»

«Om eg trur?. Nej, eg vet det. Men Fruen maa staa op af Sengen og smørre seg sjøl.»

«Jamen, det kan jeg ikke,» forsikred Lydia.

«Fruen baade kan og skal. Hvis Fruen later nokken hjælpe seg me’ det, nøtter det ikkje.» Der var en saa bestemt Klang i hendes Stemme, og hendes Ansigt var præget af en saa overbevist Mine, at Lydia blev imponeret.

«Men lat meg nu se lidt paa Fruen,» Skudevigskonen rejste sig, satte Salvekrukken paa Bordet, tog Tæppet af Lydia og undersøgte hende. Tilsidst paa Jordemodervis. Det varte længe.

Da Skudevigskonen var færdig og atter sad paa Stolen, sa hun: «Fruen er frugtsommelig.»

Farven veg fra Lydias Kinder. «Er De vis paa det?»

«Liksaa vis som at eg sitter her paa Stolen, og Fruen ligger der i Sengen. Om syv Maan ‘er hvis alt gaar vel, vil Fruen fø’ et Baren.»

En Jubel saa overvældende fyldte Lydias Hjærte. Nu skulde hun faa Betten tilbage. Hun rakte Hænderne ud, vilde sige noget, men brast i Graad.

«D’er jo saa Naturens Orden, Fruen,» sa Konen i trøstende Tone.

«Nej. Det er ikke saa’n. Det er af Glæde,« Lydia tørred sine Øjne.

«Aaa saalissen. Jaja, saa gaar eg,» Skudevigskonen rejste sig. «Men, som eg har sagt, Fruen maa gaa frem af Sengen, og smørre seg sjøl. Ellers bler det ikkje te nokke me’ Barne’ helled. Om en Vikkesti’ eller saa ser eg op her igjen. Men saa maa Fruen være paa Benene,» Skudevigskonen gav Haanden til Farvel og gik.

Boken er utgitt av bokselskap.no

Last ned

Last ned hele boken til mobil/nettbrett i .epub-format eller som .mobi.
Du kan også skrive ut boken som .pdf eller html.

Om Afkom

Amalie Skrams romanserie Hellemyrsfolket regnes som et hovedverk i den naturalistiske litteraturen i Norge. Firebindsverket tar opp hva som former et menneskeliv og i hvilken grad arv og miljø bestemmer et menneskes skjebne.

Afkom (1898) er fjerde og siste roman i serien og handler om Siverts barn, Severin og Fie. Handlingen er lagt til 1870-årene og forskjellene mellom fattig og rik er et hovedtema.

Hellemyrsfolket (1887-1898):
    Sjur Gabriel (1887)
    To Venner (1887)
    S.G. Myre (1890)
    Afkom (1898)

Les mer..

Om Amalie Skram

Amalie Skram har en fremtredende plass i norsk litteraturhistorie som en av de store naturalistene på slutten av 1800-tallet. Hun skildret fattigdommens og kjærlighetens kår, og ønsket, i likhet med mange av forfatterne i samtiden, å sette søkelyset på samfunnsproblemer. Men hun gikk et skritt lenger enn de fleste. Ikke bare var hun opptatt av det følelsesmessige kjærlighetsforholdet mellom kvinne og mann, men også av erotikken.

Les mer..

Faksimiler

For denne boken finnes det også faksimiler tilgjengelig:

Del boken

Tips dine venner om denne boken!

Del på Twitter
Del på Facebook

Gå ikke glipp av ett eneste ord.

Fyll ut e-posten din under så vi kan varsle deg når nye verk publiseres.