Afkom

av Amalie Skram

XV

Severin var færdig med sine Lektier. Saa gik han ud. Paa Strandgaden mødte han nogle af sine Klassekammerater, som skulde ned i «Gaardene» rundt omkring paa Pæreskuderne, og naje Frugt. Severin slog Følge.

Hjemme var der forfærdeligt. Moren var syg og sint, og Faren havde ikke vist sig, siden den sidste Søndagsnat, da han og Fie var kommen fra Ballet. Fie havde rigtignok fortalt, at hun havde set Faren en mørk Kvældstund luske op over Trapperne, og gaa ind paa Fremsalen, men Fie saa saa meget, hun. Lina havde han, trods alle Anstrengelser ikke faat Øje paa siden den Dag oppe hos Konsulens, da han havde git hende sit Digt.

Kammraterne var blet enig om, at de skulde lægge den Frugt, de havde najet, i Bunke og dele. Da de alle syntes, de havde faat nok, gik de ud paa «Katten», satte sig helt nede i Fjæren tæt ved Vandet paa nogle store Stene, og vrængte sine Lommer.

«Men ka er det, saa staar ut der!» raabte pludselig Søren Haugenæs, idet han fo’r ind paa Severin og vilde stikke Hænderne ned i hans Bukselommer.

Severin satte sig til Modværge.

«Kom her og holdt’an Kristian og Herman! Han har forre med Fantestøkker!»

Kristian og Herman kom løbende, men idetsamme gav Severin Søren et saa kraftigt Stød, at denne tumled bagover. Severin vilde saa flygte i modsat Retning, men idet han vendte sig, gled han paa en af de slibrige Stenblokke, og blev liggende med Benene i Vandet heltop over Knæerne. Med begge Hænder greb han om Stenen for at slide sig op, men da han intet Fodfæste havde, og Stenen var glat som Aaleskind lykkedes det ikke. Bølgeskvulpets salte Fjordvand skylled over hans Nakke og Hode.

«Der er stupenes dyft,» sa Søren. «Slepper han Stenen, søkker ‘an.»

«Hjælp,» skreg Severin. «Eg kan’kje holle længer!»

De sprang til og trak ham paa Land. Severin slog Vandet af sin hjemmesyede Bukse, og fandt i Fjæren sin dyvaade Hue, som han satte paa Hodet. Saa gik de opover forbi Nordnæspynten og «Katten». Det blæste en sur Vind og drev saa smaat med Regn. Severin skjalv af Kulde. Vandet sived ud af hans tyndslidte Sko, og hans Trøje af sort «Waterproof», der var lavet om efter en gammel Dameregnkaabe, var saa trang over Brystet, at den ikke kunde knappes.

«Lat os spelle Pikkeleisten bortover for te faa Varmen i os!» Severin fik et Klask paa Skulderen, og saa satte de alle paa Sprang henover de gamle, fordums Fæstningsvolde.

Severin havde en egen Maade at løbe paa. Han bøjed sig saa stærkt forover, at han paa Afstand saa ud som noget firkantet, der kom trillende. Pludselig sprat der et Æble ud af hans Bukselomme, og øjeblikkelig efter et til. Søren, der løb bag efter, saa det straks og tog Æblerne op.

«Halløj, Gutter!» skreg han, og holdt Æblerne i Vejret. «Nu kom det for Dagen af sig sjøl!»

Severin vendte sig om, følte paa sine Lemmer, og blev ved med at løbe.

«Ja, det er ikke for ingenting, Du heter Mønsterstilken,» raabtes der efter ham.

Severin stod stille og tænkte sig om. Hvad skulde han finde paa for at klare sig? Langsomt gik han tilbage og sa med et prøvende Smil: «Eg skyldte min Søster 4 Skilling. Saa vilde eg git hinner Æbler istedetfor.»

«Ok, kaa Du lyger!»

«Han ska’ bøte for det – ska’ han ikke?»

«Seks Skilling. Frem med Pengene paa Øgeblikke’!»

De skreg alle i Munden paa hverandre, og saa med ét var der Slagsmaal. Søren Haugenæs stødte af al Kraft sit Hode mod Severins Mave, og Slaget ramte lige under Hjærtekulen. Severin sprat bagover med et Hop, tumled overende og blev liggende paa Ryg, udstødende en svag Jammer. Søren vilde kaste sig over ham og prygle løs paa ham, men Kristian Aall stansed ham.

«Er Du gal Gut, ser Du ikke, at han besvimer?»

Søren bukked sig over ham og tog ham om Hodet for at rejse ham op, men slap ham forskrækket, da han saa de lukkede Øjne og det gulblege slappe Ansigt. «Dekerten,» sa han og slog Hænderne sammen. «Han er daa vel ikkje dau?»

«Joggu er han dau, jo. Og det er Deg, som har dræft ‘an.»

«Pas paa ‘an, te eg kommer igjen! Søren sprang afsted, og de andre blev staaende og saa paa Severin, som ikke rørte sig.

Utrolig hurtig var Søren tilbage med en skvulpende Vandskaal i Haanden. Uden at mæle et Ord kasted han sig paa Knæ ved Siden af Severin og skvætted ham Vand i Ansigtet.

«Kan Dokker ikkje hjælpe mig, Dokker Kjusbælger!» raabte han med Graad i Stemmen, da Severin intet Livstegn gav fra sig.

«Las os slite ‘an i Føtterne. En kan aldrig vite, ka det kan være godt for –,» de greb fat i Severins Ankler og trak i hans Ben, mens Søren holdt ham om Skuldrene.

Endelig slog Severin Øjnene op og saa sig med matte Øjne forundret om.

«Vel opstanden fra de døde!»

Kristian Aall hjalp Severin op og satte den vaade Hue paa hans Hode; saa spurgte han, om Severin kunde gaa alene.

«Eg ska’ gjerne bære Dig,» sa Søren Haugenæs og bød Ryggen frem.

«Nej,» svarte Severin. «Det behøves ikke. Eg kan godt gaa sjøl.»

Kort efter skiltes de.

Severin saa paa sine vaade Klær, der havde faat store klæbrige Muldflækker, og kvied sig for at komme hjem. Der vilde vanke Prygl og Spektakkel. Og mens han langsomt og ubestemt drev videre, ufysen og med værkende Lemmer, faldt det ham ind, at han kunde gaa op til Tante Ravn. Moren behøvde jo ikke at faa vide det.

Udenfor Ravns Hus i Strandgaden med den fine Vinhandel nedenunder og den høje Stentrappe, som havde bronceret Jernrækværk, stansed han og skotted op til Vinduerne i anden Etage. Jo, der var Lys i den trefags Fremsal. Saa var Tanten hjemme.

Hurtig gik han gjennem Gangen, der lugted af Vin, og opover den krogede Trappe, som havde Traledør foroven og forneden, banked paa Salsdøren og traadte ind.

Midt i Sofaen paa den ene Tværvæg med Albuerne paa Bordet, der stod uafdækket efter Middagsmaden sad Tante Ravn i Nattrøje og Kjoleskjørt og læste i en tyk, kort Bog ved Lyset af en Moderatørlampe med Skjærm. Hendes Haar, der i Tindingerne havde to Skilninger, med Midterdelen af Haaret opkjæmmet, var sirlig opsat med Perlekam og højrøde Baandsløjfer. Værelset var fuldt av svære stoppede Mahognimøbler, med to store Pillespejle mellem de med et dobbelt Sæt Gardiner behængte Vinduer. Der var Gulvtæppe og mange Skilderier. Paa Stolene laa der Linned, Damehatter og Overtøj. Paa Gulvet borte ved Ovnen stod der Skotøj og Tøfler sammen med Fyrstikæsker, smaatkløvet Ved, Tekande og et Spritapparat. Paa Bordene, paa Spejlkonsollene, i Vindusposterne, overalt laa der smaa Ting og store Ting, og der lugted tungt af Mad, Parfume og Tobak.

«Kem er det?» spurgte Tante Ravn, idet hun plirende saa op fra Bogen, og letted lidt paa Lampeskjærmen.

«Go’aften. Det er bare mig.»

«Ok er det Deg, Severin. Kom hen te Bor’e og sit Deg ner, Far. Du sku’ vite for en dejlig Bok! – Alting staar her etter Middagen, bare for den Boken sin Skyld! Ja, for «Meisteren» faar’kje Lov te ta i det fine Steintye mit. Eg baade bærer det ner og vasker det sjøl. Men nu ska’ eg fortælle Deg, ka Boken handler om. Det er en rik, fornem Greve, saa har vorre gift med en Kone, saa han er saa forfærdelig gla’ i. Men saa er Konen dø – ja, hon er’kje dø, forstaar Du – det bare ser ut saa.»

«Kaa kan det se ut saat» spurgte Severin.

«Ti nu bare stille med Deg,» Tante Ravn slog ud med Haanden. «Det er jo det, eg ska’ fortælle Deg. Jo, for der er en Fyr, saa elsker hinner endaa mykkje mere end saa Greven, og han har bortført hinner,» og nu fulgte en lang Beretning, fortalt med sligt Liv, at Severin fængsledes mere og mere.

Døren fra Bagværelset gik op, og en syvaarsgammel mørkhaaret Gut med blast Ansigt og fremstaaende store Øjne kom ind.

«Ka er det nu igjen?» Tante Ravn vendte sig uvillig mod ham.

«Det er saa kjedeligt te sitte der alene,» kom det klynkende til Svar.

«Er ‘kje Meisteren der daa?»

«Nej, for der kom en Mand og saa gik hun med ham.»

Tante Ravn rejste sig hastig, skjøv sig frem mellem Bordet og Sofaen, greb ved Ovnen et Vedstykke, og gik ud paa Gangen og banked i Gulvet.

«Jo, Du er meg en dejlig Tøs,» hun kom baglængs ind igjen i Stuen, snakkende ud gjennem den aabne Dør – «gaar din Vej med Mandfolkene dine, og later Barne’ være alene med Lys og Varme og alting.»

«Hys, hys Madam, ikkje saa høgt! De var istand te høre det nere paa Krambuen» – en liden fyldig Tjenestepige mellem de 20 og 30, med Opstoppernæse og lystige Øjne var kommen ind og havde lukket Døren efter sig.

«Ja, hør nu paa hinner!» Tanten talte fort og sint. «Du ska’ væk! Om eg saa ska’ betale deg Halvtaarsløn, ska’ Du væk!»

«Gør’kje det, Madam,» Pigen blinked polidsk. «Kem sku’ saa være jeres høgre Haand?»

«Aa, rejs paa Væggen,» sa Tante Ravn, men Stemmen var mildere. «Har Du nu faat Mandfolke’ dit paa Dør?»

«Det var for møkkje forlangt, sa Kjua-Halvoren, daa de spurgte om han hadde Pas. Vi er alle Mennesker, Madam.»

Tante Ravn brast i Latter og saa hen paa Severin, der ligeledes lo. «Ja den Meisteren, den Meisteren! Der er ‘kje nokke Udkomme med hinner. Gaa nu og ta Fredrik med Dig,» hun pegte paa den blasse mørkhaarede Gut, der stod og spiste Strøsukker med Fingrene ved det uafdækkede Middagsbord.

«Ja kom faldera, ska’ vi danse faldera,» Meisteren greb Fredrik i Armen, og hopped ud af Stuen med ham.

«Er’kje han udmærket,» sa Tante Ravn til Severin, og lo atter. «Kaa har eg nu gjort af Lommedugen min igjen!» hun søgte rundt omkring, rakte sig sluttelig over Severin for at naa et lidet Bord, der stod bag ham, og fandt paa det Lommetørklædet.

«Nej, men Gu’ bevare meg vel, ka er dette for nokke?» hun strøg nedover Kjoleskjørtet, der var bleven vaadt af Berøringen med Severins Bukse.

«Eg har fulle i Sjøen,» sa Severin med en lydelig Gryssen.

«Nej, men stakkes Gut! Og det sitter Du me? Koffor gik Du ikkje hem og byttet?»

«Eg var saa bange for Mor.»

«Ja Stakker. Eg ser, kaa hon behandler meg, saa ikkje trænger te hinner, kaalissen ska’ hon saa være med Dokker. Kom op me’ meg. Du kan sitte i Ravn sine Klær, mens vi tørker dine nere i Kjøkkenet.»

Severin fulgte hende, og en Stund efter kom de tilbage, Severin i tørre Strømper og broderte Morgensko, iført Ravns Fløjelsjakke og Bukse, der hang i Poser allevegne, og var højt brættet op ved Anklerne.

Tante Ravn gjorde ryddeligt det ene Bordhjørne, og satte tilrette: «Se her, Far, Du kan spise paa min Tallerk. Her er et Støkke Karbonade, men det er kaldt. Du ska faa Deg et Glas Hæggebærlikør.»

Saa satte hun sig paa Huk foran Ovnen og tændte Spritapparatet. «Se saa, der har vi det Hit,» udbrød hun fortrædelig. Severin hørte Mandsskridt ude paa Gangen; han vidste, at Onkel Ravn af Tanten og Meisteren blev kaldt «Det Hit».

«Eg vil gjømme mig Tante,» sa Severin og dukked sig ned under Bordet. «Eg er jo i Onkel Ravn sine Klær.»

«Vil Du ble sittenes Gut,» skjændte Tanten. «Ka skiller det han, ka Klær Du har?»

Døren gik op, og Ravn traadte ind. Han havde Mave og var stærkt skaldet i Tindingerne, men det lyse, barberte Ansigt med den fine Moustache og de smale Øjne saa endnu ungdommeligt ud. Han kasted et Blik omkring sig og udstødte med Tungen en misfornøiet Lyd. Da han fik Øje paa Severin, der krøb sammen paa Stolen, og dukked sig over sin Tallerken, hilste han trist Goddag. Idetsamme retted Tanten sig op, og idet hun spytted paa Lommetørklædet, og gned de af Spritapparatet sodede Fingre, sa hun med et stikkende Blik: «Ka er det, Far?»

Ravn saa paa sit Uhr. «Klokken er 7, og endnu,» hans Blik gled hen over det uafdækkede Bord.

«Ka skiller det Deg, Far? Du ska’ vel paa Logen, saa Du plejer. Gaa bare med Deg.»

Ravn stod et Øjeblik og saa frem for sig. Saa vendte han sig og gik hurtig ind i Bagværelset, hvor Tanten og Severin hørte Fredrik springe glad imod ham.

Straks efter kom Meisteren fra Bagværelset. «Ak kaa galen, «Det Hit» var,» hvisked hun leende og hytted med Haanden. «Han sa, eg sku’ ta af Bor’e.»

«Ka svarte Du?» spurgte Tanten og lo ligeledes.

«Eg spurte, om han hadde bedt Madammen om Lov.»

«Ja Du Meister, Du Meister,» Tante Ravn seg næsten i Knæ under sin Latter. «Men gaa nu ner i Kjøkkenet med Deg. Eg banker etter Deg, naar «Det Hit» er gaat.»

«Se her, Severin, Du skal faa møkke mer te spise,» Tante Ravn havde fra Hjørneskabet tat frem Pølse, Ost og Smør. «Eg vet kaa lite Mat, Du faar heme.»

««Det Hit» er saa rasende paa Meisteren,» vedblev Tante Ravn, mens hun paa et lidet Bord ved Ovnen skylled og tørred nogle fine Porcelainskopper. «Hun er nu ossaa saa udmærket te tærge ‘an. Hun reint maalbinder an. Saa nu koger Tevan’ne’.»

«Engang fandt hun paa te sitte en lakebrændt Spikkesild paa Golve foran Sengen hans kvereneste Morning i 14 Dager. Han havde vært gal, fordi han ikkje fik Sild tekvælds,» Tanten skjænked Te og lo, mens hun gjorde det, saa hun spilte paa Underkroppen. «Daa fik han nok af Silden. Han brækket sig tilsidst af Stanken.»

«For en dejlig Te,» udbrød Severin, da han havde drukket en Slurk.

«Ja Far. Det er nokke an’t end det Suttele’, din Mor trakterer med. Ok ja, det var sandt, eg lovte Deg en Ting, men se her har Du en Ort, saa kan Du kjøpe Deg nokke.»

Nu kom Ravn tilbage, pudset og færdig til at gaa ud. «Skal Fredrik ikke i Seng?» spurgte han.

«Nej daa,» lo Tanten. «Han skal gaa oppe i hele Natten! Kaa snar Du har vorre.»

«Ja, jeg har skyndt mig. Jeg fik Bud fra Grøn, at han vilde komme op og tale med mig. Men slig som her ser ud – Saa maa jeg gaa til ham.»

«Grøn, det Asene’! ka er det nu han vil Deg?» Tante Ravns Ansigt formørkedes, og Stemmen lød skarp og fortørnet.

«Ja ja, Godaften da,» Ravn nikked til Severin, og gik.

«Nej saa Grøn nu igjen,» sa Tanten grundende.

«Hvem er Grøn?» spurgte Severin.

«Aa det er denne Svinepolitifuldmægtigen, saa Carl gaar og betrur sig te. Han vil ha os skildt.»

«Skildt?» Severin spilte Øjnene op.

«Gud trøste Deg, hvis Du seier det te nokken! Di ska’ faa danse med mig, før det sker. Men lat os nu ikkje tænke paa det mere. Er Du færdig, saa hjælp mig te ta a’ Bor’e. Vi sitter det her paa Golve’.»

Saa kom Fredrik og sa, han var sulten. Tanten smurte ham i Hast nogle Stykker Smørrebrød og banked efter Meisteren, der fik Ordre til at bringe Fredrik i Seng.

Lidt efter sad Tante Ravn i Sofaen med et Spil Kort bredt ud paa Bordet og la Kabale. Nej, den vilde ikke gaa op ikvæld. Hun tænkte det nok. Naar Carl fik det travelt med Grøn, saa vidste hun, det var noget ondt.»

«Kom her, ska’ eg lære Deg te ligge Kabale, Severin.»

De holdt paa med dette, til Meisteren kom og meldte, at Fredrik var i Seng. Om hun saa maatte faa Lov at gaa ud lidt.

Tante Ravn blev sint og skjældte Meisteren Huden fuld. Hun var doven og uduelig og griset, og hun, Tanten fik Fortræder af Ravn for hendes Skyld. Meisteren mente, det kunde gaa op i op, for hun havde ogsaa altid Fortræder, fordi hun gik efter Madammens Ordre og ikke efter Ravns.

«Jaja, hold nu bare Kjæften din te,» sa tilsidst Tante Ravn, og slog om i en anden Tone. «Eg sku ha Løst te gaa paa Komers ikvæld.»

«Ok ja, lat os!» Meisteren løfted det ene Knæ, og klasked Haanden mod det. «Eg springer ner te Kjæresten min, og seier, han kan gaa. Jysses ka Leven vi ska’ ha!»

«Vi klær os ut saa Mandfolk,» sa Tanten leende, da Meisteren var ude af Døren. «Saa gaar vi ner paa Gaten og tar fat paa Tøsene. Men Gud hjælpe Deg, Severin, hvis Du fortæller det te nokken. Kom saa, lat os skynde os!»

Ude paa Gangen gik de en Trappe op og kom ind paa Ravns og Tantens Soveværelse, en rummelig Kvist, med Vinduer til Strandgaden.

Straks efter var Meisteren der. I en Fart fandt hun frem fra de tilstødende Skraakamre to Sæt Herreklæder med tilhørende Linned, Slips og Manschetter. Uden at genere sig for Severin, klædte de sig hastig om under Latter og megen Kommers. Bukserne var for lange, og maatte brættes op paa Indersiden og stikkes fast med Naale. Haaret snurred de fast i en Top oppe paa Issen, og satte Hattene dybt ned paa Hoderne. Da de var færdig og foran Spejlet mønstred sig, var de svært tilfredse med Resultatet. Ogsaa Severin fik en Hat og Frakke af Ravns, for at gjøres ukjendelig. Tanten snurred ham rundt og lo overstadig af de lange Ærmer, der hang ham ud over Hænderne, og af den brede Pukkel, som den altfor store Frakke danned paa hans Ryg.

«Nej, se paa Meisteren!» raabte Tanten tilsidst. «En kunde dræpe seg af Latter. Knapenaaler! Du har vel Knapenaaler te stikke Tøsene sammen med, naar de gaar to og to! Og Spaserestokker! Spaserestokker maa vi ikkje glemme!»

Boken er utgitt av bokselskap.no

Last ned

Last ned hele boken til mobil/nettbrett i .epub-format eller som .mobi.
Du kan også skrive ut boken som .pdf eller html.

Om Afkom

Amalie Skrams romanserie Hellemyrsfolket regnes som et hovedverk i den naturalistiske litteraturen i Norge. Firebindsverket tar opp hva som former et menneskeliv og i hvilken grad arv og miljø bestemmer et menneskes skjebne.

Afkom (1898) er fjerde og siste roman i serien og handler om Siverts barn, Severin og Fie. Handlingen er lagt til 1870-årene og forskjellene mellom fattig og rik er et hovedtema.

Hellemyrsfolket (1887-1898):
    Sjur Gabriel (1887)
    To Venner (1887)
    S.G. Myre (1890)
    Afkom (1898)

Les mer..

Om Amalie Skram

Amalie Skram har en fremtredende plass i norsk litteraturhistorie som en av de store naturalistene på slutten av 1800-tallet. Hun skildret fattigdommens og kjærlighetens kår, og ønsket, i likhet med mange av forfatterne i samtiden, å sette søkelyset på samfunnsproblemer. Men hun gikk et skritt lenger enn de fleste. Ikke bare var hun opptatt av det følelsesmessige kjærlighetsforholdet mellom kvinne og mann, men også av erotikken.

Les mer..

Faksimiler

For denne boken finnes det også faksimiler tilgjengelig:

Del boken

Tips dine venner om denne boken!

Del på Twitter
Del på Facebook

Gå ikke glipp av ett eneste ord.

Fyll ut e-posten din under så vi kan varsle deg når nye verk publiseres.