Afkom

av Amalie Skram

XVII

«Go’ Aften Frøken Myre» – det var Løjtnant Riber, som standsed op foran Fie i Strandgaden, da hun skulde hjem efter sin Eftermiddagstime paa Skolen.

Fie saa paa hans Uniform med de blanke Knapper; en varm Glæde fo’r igjennem hende.

«Go’ Aften,» mumled hun.

«Følg med ind til Konditoren igjen, og spis Kager.»

«Tak.» –

Inde hos Konditoren sad de ved et smalt, aflangt Bord, Riber med Sablen sprigende ud fra sit Ben.

De andre aflange Borde i Konditorbutiken var ubesatte, undtagen ét borte i Hjørnet, hvor fire udenlandske Musikantere, med Messinginstrumenterne støttet op mod Væggen, havde tat Plads. Der var vaade Klatter paa Gulvet, og paa Disken stod der mellem Kageopsatserne tømte Melkeglas, og brugte Asietter. Fra Taget hang to Bliklamper ned.

Det er vanskeligt at konversere slig en Smaajente, tænkte Riber, mens han drejed Spidsen af sin Moustache. Bedst naar jeg har hende hjemme hos mig paa Sofaen. Da behøver jeg ikke at sige stort.

«Er det morsomt at gaa paa Skole?»

«Ja.»

«Lærer Dere noget, da?»

«Ja.»

«Men saa spis da. Spis op altsammen,» Riber pegte paa Kagefadet mellem dem. «Det var jo rent en Skam, hvis De ikke spiste op, ikke sandt?»

Fie spiste.

«Her er forresten væmmeligt,» sa Løjtnanten og rejste sig for at betale.

«Hvad bestiller De paa hjemme om Dagene?» spurgte Riber, da de var kommen ud fra Butikken, og ved hinandens Side gik hen ad Gaden.

«Læser Lektier og hjælper Mor.»

«Ikke andet?»

«Nej.»

«Har De ingen Morskabsbøger?»

«Jo. Vi har et Bibliothek paa Skolen, som jeg laaner af hveranden Lørdag.»

«Jeg har en Del Bøger liggende. Følg med op, saa kan De faa laane nogle. For det morer Dem at læse, ikke sandt?»

«Jo Tak. Det er det bedste, jeg véd.»

De var kommet ud paa Torvet med de tændte Gaslygter, og drejed om til Markevejen, hvor Riber boede paa Hjørnet i et toetages Hus.

«Her er mørkt,» sa Riber inde i Gangen. «Men nu skal jeg tænde en Fyrstikke.»

Fie fulgte i Hælene paa Riber op ad den pene, brede Trappe. Fyrstikken holdt han lysende i Vejret.

Lidt efter var de inde i et rummeligt, trefags Værelse. Paa et Bord foran en stor, gammeldags Sofa var tændt en Lampe under en mørknende Skjærm. En blaalig Røg hang lavt og tæt over Møblerne.

«Er her nogen?» spurgte Riber. «Hvad Fanden, er det Dig, Fætter Grøn!» Han gik hen og trak Rullegardinerne ned.

Fie var blet staaende tæt indenfor Døren. Borte i Sofahjørnet skimted hun en Mand med fremstaaende Øjne, en svær Næse, og ved Siderne af Hodet strittende Haar. Han røg paa en lang Pibe.

«Hvem er det, Du har med Dig?» spurgte Manden i Sofahjørnet, og plirte ud i Stuen.

«En Smaapige, som jeg kjender. Sofie Myre heder hun, og hun skal laane nogle Bøger hos mig. Han der, er altsaa min Fætter, Politifuldmægtig, Jakob Grøn.» Riber tog Fie ved Haanden og trak hende frem i Stuen.

«Sæt Dig ned, Piken min,» sa Grøn venligt og pegte paa en Stol. «Ta’ Hatten og Kaaben af; her er jo saa varmt.» Han slog ud med Haanden henimod den store Ovn, hvor det sputted og knaged.

«Tak, jeg skal straks gaa igjen,» svarte Fie.

«Nej, hvorfor det» – Riber hjalp hende Tøjet af. «Her er noget at gnaske,» han hented frem fra et Skab en Porcelainsskaal med Æbler og Nødder. Saa stopped han sig en Pibe og satte sig dybt tilbage i en stor, blød Lænestol.»

«Spis nu, Piken min,» sa Grøn.

«Tak, men jeg er mæt.»

«Saa maa Du fylde Dine Lommer. Skal jeg hjælpe Dig?» Grøn rejste sig, la Piben fra sig, og kom hen til Fie.

«Men jeg har bare én Lomme, og den er saa liden.»

«Saa laver vi et Kræmmerhus.» Grøn fandt paa Skrivebordet et Ark hvidt Papir.

«Men Du gode Gud!» udbrød han, da han havde stoppet Kræmmerhuset fuldt og lagt det i Fies Fang. «Er det muligt, at ét, siger og skriver ét Menneskebarn kan ha saa meget Haar paa sit Hode,» han havde grebet om Fies Fletninger, og stod og vejed dem op og ned i Haanden.

«Og her skal jeg gaa med en skaldet Isse, skjønt jeg kun er 43 Aar,» han slap Fletningerne og klasked sig paa Hodet. «Er der Mening i sligt?»

«Du siger Du til hende,» bemærked Riber med Piben mellem Tænderne. «Det tør jeg ikke.»

«Jo!» raabte Fie, og saa op paa Grøn med et frejdigt, næsten kjærligt Blik. «Netop derfor kan jeg saa godt like ham.»

«Ja hør nu, Piken min,» Grøn trak en Stol tæt hen ved Siden af Fie og satte sig. «Lad mig nu faa Lov til en Ting. Jeg vilde gjerne løse op Haaret dit, og se det omkring Dig. Jeg skal nok flette det sammen igjen.»

«Ja,» sa Fie, og rev rask Flettebaandene af.

Et Øjeblik efter var Fies Hode, Skuldre og Ryg, helt ned til Sædet ombruset af en lysblond, glinsende Haarfylde.

«Det er vakkert!» raabte Grøn og la sig tilbage paa Stolen. «Har Du i dit Liv set noget skjønnere?» han skotted hen til Riber.

«Men hvordan skal Du nu faa det i Orden igjen?» spurgte Riber dvask.

«Det skal jeg nok selv,» svarte Fie. Tænk, at der virkelig var noget saa vakkert ved hende. Hun var overlykkelig.

«Lad mig faa Lov, Piken min,» Grøn bøjed sig over mod hende, tog med et samlende Grev om Fies vældige Haar, og begyndte langsomt og varsomt at flette det.

«Jeg har saa tidt tænkt paa saa mange Ting,» snakked Grøn, mens han stilfærdigt og kjærtegnende sysled med Fies Haar. – Han syntes at falde i Tanker. – «Tror Du kanske ikke, der passerer Menneskene underlige Ting? Gud ved, om Ravns Kone – dette frygtelige Fruentimmer – ikke kanske netop har havt saa ‘nt et Haar, ja, for der er da Gud hjælpe mig nu ikke noget synligt vakkert ved hende.»

«Vinhandlerens Kone?» spurgte Riber, der fremdeles sad tilbagelænet i Stolen.

«Ja, nu skal jeg med Guds Hjælp faa dem skildt,» nikked Grøn, mens han fletted Fies Haar. «Jeg har kjendt Ravn fra han som ungt Menneske kom her til Byen. Aldrig har saa god en Mand faat saa slet en Kone.»

«Man faar den Kone, man fortjener, siger et gammelt Ord.»

«Men det er Løgn, som saa mange gamle Ord,» svarte Grøn med Vægt. «Saa, Piken min, giv mig nu Flettebaandene. Har jeg ikke gjort det godt?»

«Jo Tak,» sa Fie, og forsøgte at smile. Det, Grøn havde sagt om Tante Ravn, sad som en Klemsel om hendes Bryst.

Hun skyndte sig at faa Hatten og Kaaben paa og tog sin Skolepose.

«Farvel og Tak,» hun rakte Grøn Haanden, og nejed.

«Farvel, Piken min. Og selv Tak.»

Riber havde rejst sig. «Se her,» sa han og kom med Kræmmerhuset. Han fulgte hende til Døren, og der, idet han lukked op for hende, greb han rask om hendes Hofte; Fie sprat forskrækket tilbage.

«Hør Du,» sa Grøn, da Riber havde lukket Døren efter Fie. «Hende maa Du ikke gjøre noget ondt. Der er da nok af andre.»

«Hun blev saa underlig med et; ikke sandt?»

«Det la jeg ikke Mærke til.»

«Jo,» vedblev Riber eftertænksom. «Det var, da Du talte om Ravns Kone. Aha! nu har jeg det. Gud ved, om ikke denne Madam Ravn er i Familje med Sofie, Søster til hendes Mor eller sligt noget.»

«Jeg har aldrig hørt Ravn nævne, at han havde nogen Svoger her i Byen.– –»

Fie havde Øjnene fulde af Taarer, da hun gik nedover Trapperne. Hvorfor havde Riber dog tat saadan paa hende? Før, naar han havde kysset og klappet hende, havde han vært saa blød og varsom. Men det fik ikke hjælpe. Hun elsked ham alligevel. Ja, hun elsked ham. – Men Bøgerne, han havde lovet hende. Dem havde han glemt.

Boken er utgitt av bokselskap.no

Last ned

Last ned hele boken til mobil/nettbrett i .epub-format eller som .mobi.
Du kan også skrive ut boken som .pdf eller html.

Om Afkom

Amalie Skrams romanserie Hellemyrsfolket regnes som et hovedverk i den naturalistiske litteraturen i Norge. Firebindsverket tar opp hva som former et menneskeliv og i hvilken grad arv og miljø bestemmer et menneskes skjebne.

Afkom (1898) er fjerde og siste roman i serien og handler om Siverts barn, Severin og Fie. Handlingen er lagt til 1870-årene og forskjellene mellom fattig og rik er et hovedtema.

Hellemyrsfolket (1887-1898):
    Sjur Gabriel (1887)
    To Venner (1887)
    S.G. Myre (1890)
    Afkom (1898)

Les mer..

Om Amalie Skram

Amalie Skram har en fremtredende plass i norsk litteraturhistorie som en av de store naturalistene på slutten av 1800-tallet. Hun skildret fattigdommens og kjærlighetens kår, og ønsket, i likhet med mange av forfatterne i samtiden, å sette søkelyset på samfunnsproblemer. Men hun gikk et skritt lenger enn de fleste. Ikke bare var hun opptatt av det følelsesmessige kjærlighetsforholdet mellom kvinne og mann, men også av erotikken.

Les mer..

Faksimiler

For denne boken finnes det også faksimiler tilgjengelig:

Del boken

Tips dine venner om denne boken!

Del på Twitter
Del på Facebook

Gå ikke glipp av ett eneste ord.

Fyll ut e-posten din under så vi kan varsle deg når nye verk publiseres.